Sjølforsyning og beredskap – ressurser som bør inngå i det norske kostholdet
Reallønna faller, prisene stiger og profitten går rett til værs
Reitan: – Ofrer vi bøndene får vi 30–40 prosent lavere matpriser
ECB-president Christine Lagarde: digital euro kommer i oktober
Fiaskoen til USAs krigerske hegemoni
«Amerikanske soldater bør forlate Tyskland og ta med seg atomvåpnene»
Sveits trekker tilbake alle anbefalinger om covid-vaksinasjon
Russlands nye konsept for utenriksrelasjoner
Sjølforsyning og beredskap – ressurser som bør inngå i det norske kostholdet
Av Romy Rohmann - 9. april 2023
https://steigan.no/2023/04/sjolforsyning-og-beredskap-ressurser-som-bor-innga-i-det-norske-kostholdet/
Etter å ha skrevet et «forsvarsskrift» for poteten har jeg blitt oppfordra til å skrive om andre gode matressurser som er lett å dyrke eller høste i naturen.
Av Romy Rohmann.
Vi skreiv om poteten på Steigan.no 17. mars:
Poteter er noe som lenge har fått et ufortjent dårlig rykte og dette har gjort at mange spiser mindre poteter for å unngå karbohydrater. Dette er svært uheldig og leit, for et kosthold med poteter er sundt, poteter inneholder mye god næring. Et godt Norsk kostholdsråd som også vil gjøre oss mer sjølforsynt er å bruke mer potet i dette landet.
https://steigan.no/2023/03/sjolforsyning-i-norge-jeg-vil-sla-et-slag-for-potet/
Den 18. mars skrev vi om de uutnytta matressursene vi har som kunne gjort at sjølforsyninga i Norge hadde vært langt høyere.
Rapporten vi viste til tar opp noen deler av norsk landbruksproduksjon og viser hvordan vi ved bedre utnyttelse av disse kunne vært mer sjølberga. Rapporten tar opp bruken av norsk korn, noe vi også har skrevet om i en egen artikkel 13. mars:
https://steigan.no/2023/03/fortellingen-om-det-norske-matkornet/
Den tar også opp grøntsektoren, hvor mye av våre grønnsaker blir kastet da de ikke passer i emballasjen som er produsert eller ikke ser perfekte ut utfra noens blikk. Ellers tar rapporten om bruken av biprodukter av kjøtt, noe vi sjølsagt brukte mye mer av før i kostholdet vårt og hvordan høner og kje rett og slett bare går på dynga i stedet for å brukes til mat.
https://steigan.no/2023/03/beredskap-og-sjolforsyning-vi-har-bedre-sjolforsyning-enn-vi-trur/
Det er mye vi kunne dyrka mer av og høsta fra naturen som er gode sunde tilskudd til vårt kosthold, her kommer to ting jeg sjøl har god erfaring med, Jordskokk og Nesle.
Jordskokk kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, den kom Europa på 1600-tallet. Jordskokk var en ganske utbredt grønnsak i Norge før poteten kom. Jordskokk er en liten rotknoll som er hardfør, tåler frost og den er lett å dyrke. Den norske sesongen er fra september til november.
Jordskokk har lavt fettinnhold og er en proteinkilde. Jordskokk er også en kilde til folat og kalium som bidrar til å opprettholde normalt blodtrykk, og har høyt innhold av kostfiber som er gunstig for fordøyelsen. Jordskokk inneholder også litt kalium, kalsium, fosfor, jern og natrium og noe C-vitamin. Den har en søt og nøttaktig smak, og er et funn for personer med diabetes. De kan nemlig bruke store mengder jordskokk i kostholdet uten fare for forhøyet blodsukkernivå. Jordskokken inneholder inulin i stedet for stivelse som gjør denne grønnsaken til et godt alternativ for personer med diabetes.
Forsker Randi Seljeåsen ved forskningsstasjonen Landvik i Grimstad som har doktorgrad på innholdsstoff og smak i gulrot, fordypet seg i området grønnsaker og helse jobber nå for å få i gang et prosjekt om jordskokk. Hun skriver blant annet:
Jordskokk egner seg godt som ingrediens i diabetestilpasset kosthold. For den ukjente grønnsaken gir mange muligheter:
Jordskokk har en søt, frisk og særegen nøtteaktig smak. Knollene er saftige og sprø, og er særlig velegnet til råkost og snacks. De kan kokes hele og brukes som potet, eller som en viktig bestanddel i purèer, supper og stekte retter. I bakverk kan purè av jordskokk erstatte 20-50 prosent av hvetemelet. Det kan også utvikles et mel av jordskokk for bruk i produksjon av pasta og bakverk. Inulinets søtsmak gjør jordskokken velegnet som søtningsmiddel flere typer bakverk.
Men det er ikke bare jordskokkens egenskaper i forhold til et diabetes-tilpasset kosthold som gjør denne grønnsaken interessant. Jordskokk har en veldig spennende smak som gjør den interessant for alle. Derfor er det også en viss etterspørsel gjennom restaurantbransjen her i landet. Men jordskokk er ikke tilgjengelig i vanlige dagligvareforretninger.
Det ikke mange som driver kommersiell dyrking her i landet, vi importere det meste fra Frankrike. Noen av oss har det riktignok i kjøkkenhagen, men det bør ligge godt til rette for økt norsk produksjon.
Jordskokk er veldig lett å dyrke og kan brukes på svært mange måter, oppskrifter finnes det mange av på nett. Min favoritt er kremet jordskokksuppe 😊men som innhold i grønnsaksblandinger og i suppe er den også helt perfekt. Friterte skiver som Chips er heller ikke så verst.
Her kan du lese mer om jordskokken:
https://nibio.no/tema/mat/produksjon-av-frukt-og-gront/jordskokk
Nesle – Brennesle er også en av mine favoritter. Jeg plukker og tørker bladene på de unge plantene tidlig på våren, også lager jeg sjølsagt neslesuppe av de ferske bladene. Nesle er lett å finne og har du ikke hage sjøl vil de fleste være glad for at du plukka litt i deres hager.
Når de er tørka er det bare å fylle på glass og i krukker å sette tørt. De brenner ikke lenger når de er tørka og da er masse en kan få plass til i et stort norgesglass for det er bare å knuse bladene, då er det også lett å få vekk eventuelle stilker som har kommet med.
En neve tørka nesle i supper og gryter gjør seg, ellers liker jeg å ha det i brødet, spesielt det jeg bruker ved siden av middag.
Nesle er rik på C-vitamin og inneholder 142 mg C-vitamin /100 g råvekt. Blad og stilk inneholder vitamin C, K, B2 og B5, glykosider, eterisk olje, garvestoff, protein, kalium, kalsium, jern, stivelse og folinsyre.
Nesle har også mange andre egenskaper som du kan lese mer om her.
Reallønna faller, prisene stiger og profitten går rett til værs
Av red. PSt - 9. april 2023
https://steigan.no/2023/04/reallonna-faller-prisene-stiger-og-profitten-gar-rett-til-vaers/
Sett fra den globale millliardærklassens synspunkt er situasjonen i Europa aldeles utmerket. Siden lockdownpolitikken ble innført har reallønningene i Europa stupt. Energiprisene og levekostnadene har gått gjennom taket. Og profittene er skyhøye.
Her er en graf fra Financial Times bygd på tall fra Eurostat:
Og her er en graf fra Statista bygd på tall fra OECD.
Og profitten går rett til værs:
Dollarmilliardærenes profitt har økt vanvittig under koronakrisa
Formuene til verdens milliardærer har økt med over 36 billioner dollar i løpet av coronapandemien, slår Oxfam fast i en rapport som ble presentert ved åpninga av fjorårets World Economic Forum. Samtidig risikerer 263 millioner mennesker å bli rammet av fattigdom innen året er omme.
Rapporten ser på ulikhet de siste to årene, og konkluderer med at dollarmilliardærers nettoverdi totalt har økt med 3.8 billioner dollar – 42 prosent – til 12.7 billioner dollar – eller 123 billioner norske kroner.
I april 2022 rapporterte Oxfam om skremmende utsikter til at mer enn en kvart milliard mennesker havnet i ekstreme nivåer av fattigdom bare i 2022.
Det går etter planen – de rike blir vanvittig mye rikere og de fattige stuper ned i ekstrem fattigdom
I et intervju i 2006 sa den amerikanske multimilliardæren Warren Buffett:
Buffett har fått enda mer rett siden da, ikke minst fordi arbeiderklassens ledere i stor grad har forrådt den.
Reitan: – Ofrer vi bøndene får vi 30–40 prosent lavere matpriser
Av Romy Rohmann - 9. april 2023
https://steigan.no/2023/04/reitan-ofrer-vi-bondene-far-vi-34-40-prosent-lavere-matpriser/
Ole Robert Reitan lanserer løsninga på de høye matprisene i Norge. Dersom vi ofrer bøndene får vi 30–40 prosent lavere matpriser, så enkelt kan det gjøres.
Av Romy Rohmann.
Ole Robert Reitan kan du høre i Podcasten Stavrum & Eikeland. Dette er blant annet noe av dette han sier.
Vi driver Rema 1000 i Danmark på akkurat samme modell som i Norge, og der er prisene 30-40 prosent lavere. Hvis vi kunne hentet varer fra vårt lager i Horsens inn til våre butikker i Norge, kunne vi satt ned prisene med 30-40 prosent, sier Reitan.
Du kan se podcasten her.
Det er helt utrolig hvordan Reitan tenker, men han tenker på seg og sin fortjeneste og later som han bryr seg om norske forbrukere. Det skal bli interessant å se hva regjerninga tenker, men det vil vi få svar på ganske snart.
Jordbruksforhandlingene er på trappene, det er et være eller ikke være for bønder og småbrukere i Norge.
26. april skal jordbruket legge frem sitt felles krav til årets jordbruksforhandlinger, mens staten presenterer sitt tilbud onsdag 3. mai. Vi står foran ei avgjørende forhandling.
https://steigan.no/2023/04/skjebnetider-for-landbruk-i-norge/
ECB-president Christine Lagarde: digital euro kommer i oktober
Av red. PSt - 9. april 2023
https://steigan.no/2023/04/ecb-president-christine-lagarde-digital-euro-kommer-i-oktober/
Den stilltiende agendaen for å fremme sentralbankenes digitale valutaer – ellers kjent som CBDC-er – fikk en avgjørende vri i da en video med Den europeiske sentralbankens president Christine Lagarde dukket opp i sosiale medier. Der erklærte hun at en digital euro «vil bli avgjort i oktober.»
Lagarde rettferdiggjør overgangen til den digitale euroen ved å si at hun ikke vil at EU er «avhengig av et uvennlig lands valuta» eller «avhengig en valuta som aktiveres av en privat bedrift», og nevner Facebook (Meta Platforms Inc. ) og Google som eksempler. Lagarde sa ikke hvordan den digitale Euro CBDC ville omgå de gamle betalingssystemene som allerede er på plass.
Interessant nok fulgte intervjueren opp uttalelsene hennes ovenfor ved å spørre om den framtidige rollen til Bitcoin, og avslørte at han «kjøpte den (Bitcoin) da den startet – jeg håper at den … også vil fungere.» Ms. Lagarde svarte bare med et skjevt smil.
Da hun ble spurt om ikke en digital euro vil bety mer kontroll over innbyggerne, innrømte hun det, og antydet at man kanskje vil la små beløp på under 300–400 euro gå utenom kontrollen. Så motsa hun dette ved å vise til at det var «veldig små anonyme kredittkort» som finansierte «terrorismen» i Frankrike for ti år siden.
Nylig stemte EU-lovgivere for å innføre ei grense på €1000 på kryptotransaksjoner der kunden ikke kan identifiseres. Dette er på toppen av en grense på € 1000 euro i kontanter for skattebetalere bosatt i Frankrike, som begrenser uttak av minibanker.
Uavhengig av hva som skjer videre, har fortellingen og begrunnelsene blitt avslørt. Nedtellingen mot en digital euro er offisielt i gang.
Digitale sentralbankpenger er sluttspillet
Digitale sentralbankpenger (DSP) vil være slutten på menneskelig frihet, skriver Iain Davis i Off-Guardian.
Ikke la deg lure av forsikringene om sikkerhetstiltak, løftene om anonymitet og databeskyttelse. De er alle bedrag og avledninger for å skjule den ondsinnede hensikten bak den globale utrullingen av DSP.
Digitale sentralbankpenger er den mest omfattende, vidtrekkende, autoritære sosiale kontrollmekanismen som noen gang er utviklet. Dens «interoperabilitet» vil gjøre det mulig for DSP-er utstedt av forskjellige nasjonale sentralbanker og kobles sammen for å danne et sentralisert globalt DSP-overvåkings- og kontrollsystem.
Skulle vi tillate det å vinne frem, vil DSP overføre den globale styringen av menneskeheten til bankfolkene.
DSP er ulikt noen form for «penger» som vi er kjent med. Den er programmerbar og «smarte kontrakter» kan skrives inn i koden for å kontrollere vilkårene og betingelsene for transaksjonen.
Les også Ernst Wolff: Digitale sentralbankpenger – slutten på alt demokrati
Bankkrise, den digitale valutaen og krigen
Fiaskoen til USAs krigerske hegemoni
Av skribent - 9. april 2023
https://steigan.no/2023/04/fiaskoen-til-usas-krigerske-hegemoni/
I en kommentar til de nye avtalene mellom Folkerepublikken Kina og Kongeriket Saudi-Arabia skriver Robert F. Kennedy Jr. at dette er et symbol på «den uhyggelige fiaskoen» til den krigerske neocon-strategien om å opprettholde USAs globale hegemoni. Kennedy er sønn av Robert F. Kennedy og nevø av president John F. Kennedy. Han har nå bestemt seg for å stille som uavhengig kandidat ved det kommende presidentvalget i USA.
Av Robert F. Kennedy Jr.
Sammenbruddet til den amerikanske innflytelsen over Saudi-Arabia og kongerikets nye allianser med Kina og Iran er smertefulle symboler på den uhyggelige fiaskoen til Neocon-strategien om å opprettholde USAs globale hegemoni med aggressive projeksjoner av militær makt.
Kina har fortrengt det amerikanske imperiet ved å behendig projisere, i stedet, økonomisk makt.
I løpet av det siste tiåret har landet vårt brukt billioner på å bombe veier, havner, broer og flyplasser. Kina brukte tilsvarende på å bygge det samme i mange utviklingsland.
Ukraina-krigen er den endelige kollapsen til Neocons kortvarige «amerikanske århundre». Neocon-prosjektene i Irak og Ukraina har kostet 8,1 billioner dollar, uthulet middelklassen vår, gjort til latter av amerikansk militærmakt og moralsk autoritet, presset Kina og Russland inn i en uovervinnelig allianse, ødelagt dollaren som global valuta, kostet millioner av liv og ikke gjort noe for å fremme demokratiet eller vinne vennskap eller innflytelse.
Kennedy har uttalt seg svært klart om Julian Assange:
Man kan følge Robert F. Kennedy Jr på Twitter.
«Amerikanske soldater bør forlate Tyskland og ta med seg atomvåpnene»
Av Ben Norton - 9. april 2023
https://steigan.no/2023/04/amerikanske-soldater-bor-forlate-tyskland-og-ta-med-seg-atomvapnene/
Die Linkes representant i den tyske Forbundsdagen Sevim Dağdelen ba nylig om at ca. 38 000 amerikanske soldater i landet hennes for må forlate og ta med seg atomvåpnene sine. Hun beklaget at Washington «faktisk ikke vil ha allierte, bare lojale vasaller».
Av Ben Norton, GeopoliticalEconomy.com
«Etter 78 år er det nå på tide for amerikanske soldater å reise hjem. Alle andre allierte forlot Tyskland for lenge siden, sa Die Linke-parlamentsmedlem Sevim Dağdelen på talerstolen i Tysklands parlament, Forbundsdagen.
«De amerikanske atomvåpnene må bort», la hun til i et parlamentarisk arrangement 31. mars på 75-årsdagen for Marshall-planen.
Fra 2022 hadde USA 38.500 soldater i Tyskland, i dusinvis av baser og andre militære installasjoner.
Dağdelen oppfordret til å «bryte med det eksisterende forholdet med ekstrem underdanighet fra Tyskland i spørsmål om amerikansk utenrikspolitikk, en politikk som er preget av krig, brudd på folkeretten og støtte til statskupp».
«Den amerikanske administrasjonen gir inntrykk av at de faktisk ikke vil ha allierte, bare lojale vasaller», sa hun. – Likevel er færre og færre land rundt om i verden villige til å akseptere dette. Og det er gode nyheter».
«De amerikanske militærbasene oppfører seg som ekstraterritoriale områder der den [tyske] grunnloven ikke gjelder», sa Dağdelen.
«På tysk jord gis bistand i amerikanske kriger, dødelige droneangrep og torturflyvninger, i strid med internasjonal lov.»
«Og USA er vertskap for konferanser på Ramstein Air Base i Tyskland som om okkupasjonsstatusen fortsatt var i kraft.»
Dağdelen bemerket at «det var en gang da Forbundsdagen hadde mer mot», og minnet om at det tyske parlamentet i 2010 stemte overveldende for å trekke tilbake amerikanske atomvåpen. Men hun beklaget at resolusjonen ikke ble gjennomført.
«Nå lar Tysklands føderale regjering seg presse direkte inn i skuddlinjen av USA, med forsyninger av Leopard-stridsvogner», fortsatte hun og refererte til NATOs proxy-krig mot Russland i Ukraina.
«Nå nekter den føderale regjeringa å støtte en internasjonal etterforskningskommisjon for terrorangrepene på Nord Stream-rørledningene», la Dağdelen til. «Jeg sier, terrorangrep blant venner kan rett og slett ikke tolereres.»
Hun ba Berlin forsvare sin «demokratiske suverenitet», og spurte: «Hvorfor nekter den føderale regjeringen, selv etter 20 år, å fordømme USAs angrepskrig i Irak som et brudd på folkeretten?»
Hun henvendte seg også til Tysklands utenriksminister:
«Hvorfor driver du, fru [Annalena] Baerbock, ikke lobbyvirksomhet for løslatelsen av Julian Assange, som risikerer 175 års fengsel i USA for å ha offentliggjort amerikanske krigsforbrytelser? Hvorfor tilbød du ikke dissidenten Edward Snowden asyl?»
Dağdelen takket USA for deres støtte i kampen mot naziregimet, men hun bemerket at «hovedbyrden i kampen mot tysk fascisme ble båret av Sovjetunionen», som mistet mer enn 26 millioner mennesker i andre verdenskrig , sammenlignet med 400.000 nordamerikanere.
I et intervju med Geopolitical Economy Report i februar fordømte Dağdelen konflikten i Ukraina som en NATO-proxykrig mot Russland, og beklaget at EUs medlemsland har opptrådt som amerikanske «vasaller» og ofret sine egne økonomiske interesser til fordel for amerikanske selskaper.
Denne artikkelen ble først utgitt på GeopoliticalEconomy.com:
German leftist lawmaker says US soldiers and nukes must leave her country
Sveits trekker tilbake alle anbefalinger om covid-vaksinasjon
Av red. PSt - 9. april 2023
https://steigan.no/2023/04/sveits-trekker-tilbake-alle-anbefalinger-om-covid-vaksinasjon/
Sveits stopper Covid-vaksinasjonene: alle vaksinasjonsanbefalinger er trukket tilbake, leger kan kun administrere de kontroversielle vaksinene i enkelttilfeller under visse betingelser – men bærer da risikoen for ansvar for vaksinasjonsskader. Dette skriver den tyskspråklige nettavisa Rapport24.
Oppslaget er bygd på de nye anbefalingene fra Das Bundesamt für Gesundheit (BAG) og Eidgenössische Kommission für Impffragen (EKIF) i Sveits der det heter:
FOPH og EKIF vil i prinsippet ikke formulere en anbefaling om vaksinasjon mot Covid-19 våren/sommeren 2023 på grunn av forventet lav virussirkulasjon og høy immunitet i befolkningen.
Vaksinasjon er kun mulig i enkelttilfeller – nemlig:
Vaksinasjon er mulig for personer som er spesielt utsatt (BGP) ≥ 16 år dersom behandlende lege vurderer det som medisinsk indisert i den respektive epidemiologiske situasjon i det enkelte tilfelle, det må forventes en midlertidig økt beskyttelse mot alvorlig sykdom og siste vaksinasjonsdose for minst 6 måneder siden.
Det er imidlertid ingen anbefaling om vaksinasjon for risikopasienter her.
Ikke noe positivt risiko-nytte-forhold
Kommentarene om «Uønskede vaksinasjonssymptomer» (UIE) er også pikante:
Ifølge dagens kunnskap er risikoen for alvorlig UIE med anbefalt vaksinasjon mye lavere enn risikoen for en komplikasjon fra Covid-19, som vaksinasjonen beskytter mot. Fordelen med vaksinasjonen gitt i henhold til anbefalingen oppveier derfor de mulige risikoene.
Når det gjelder den gyldige ikke-anbefalingen, betyr dette i hovedsak at det ikke lenger er et positivt nytte-risikoforhold for noen covid-vaksinasjon.
Ansvar: ikke den føderale regjeringen, ansvaret ligger på legene
De nye anbefalingene har også konsekvenser for ansvar. Dette er hva BAG-dokumentet om Covid-vaksinasjonsstrategien (status: 29. november 2022) sier:
Erstatning fra den føderale regjeringen til skadde personer for vaksinasjonsskade kan kun vurderes for vaksinasjoner hvis de ble offisielt anbefalt eller bestilt (se Art. 64 EpG).
Den som vaksinerer – det vil generelt si legen – kan holdes ansvarlig dersom han har brutt omsorgsplikten. Det påpekes i denne sammenheng at det gjelder samme regler for pasientinformasjon for Covid-vaksinasjonen som for alle andre vaksinasjoner.
Faktum er imidlertid at svært få leger sannsynligvis har informert sine pasienter riktig om alle risikoer og bivirkninger og den begrensede effektiviteten av Covid-vaksinasjonene. Off-label bruk av vaksiner (ikke uvanlig for Covid-vaksinasjoner, for eksempel de bivalente mRNA-vaksinene i Sveits er ikke godkjent som første vaksinasjon, ikke som en booster for personer under 18 år og ikke som en femte vaksinasjon). For leger blir begrunnelsen for vaksinasjoner vanskeligere på grunn av de endrede anbefalingene, ifølge et BAG-dokument om ansvarsspørsmål:
Hvis legen som behandler deg baserer sitt valg eller resept på vaksinasjonsanbefalingene fra BAG, kan han/hun bevise at han/hun har fulgt de anerkjente reglene for medisinsk og farmasøytisk vitenskap og derfor har overholdt omsorgsplikten iht. lov om legemidler.
«Weltwoche» rapporterer at fra nå av må legene være ansvarlige for vaksinasjonen – noe som betyr at deres vilje til å vaksinere sannsynligvis vil avta betydelig.
Russlands nye konsept for utenriksrelasjoner
Av Gilbert Doctorow - 9. april 2023
https://steigan.no/2023/04/russlands-nye-konsept-for-utenriksrelasjoner/
Russlands nye konsept for utenriksrelasjoner vil innlede en grunnleggende endring i balansen i politikken innenriks.
Fredag 31. mars signerte Vladimir Putin loven for et nytt utenrikspolitisk konsept som vil lede russisk diplomati i årene som kommer. Den erstatter konseptet som ble kunngjort i 2016 og viser på 42 sider i logisk organisert form hva vi har vært vitne til i Russlands oppførsel på verdensscenen siden lanseringen av den spesielle militæroperasjonen i Ukraina og påfølgende nesten fullstendige brudd på forholdet til det USA- ledede kollektive Vesten.
Jeg fant få overraskelser i dokumentet, nettopp fordi det gjengir det jeg har lest i tale etter tale av Vladimir Putin, og det jeg leste i den lange felleserklæringen som ble utstedt ved avslutningen av Kinas president Xi Jinpings besøk i Moskva 20.-22. mars.
Vi ser her kjente klynger av ord som den ‘multipolare verden’ som Russland streber etter å sette ut i live i et samarbeid med Folkerepublikken Kina. Det dreier seg om opprettelsen av en ny orden etter den kalde krigen som er mer demokratisk, som tillegger nye økonomiske makter større vekt i internasjonale institusjoner og som er mer respektfull for de forskjellige kulturene og løsningene for styring av land rundt om i verden enn den ‘regelbaserte orden’ som Washington kjemper med nebb og klør for å bevare, ettersom det er et fint dekke for amerikansk globalt hegemoni. Den nye verdensordenen vil bygges på internasjonal lov som avtalt i FN og dets organer. Den nye sikkerhetsarkitekturen vil være altomfattende og ikke etterlate noen land ute i kulden.
Det nye konseptet slår fast den strategiske alliansen med Kina og strekker ut en vennskapshånd til det vi pleide å kalle den tredje verden. Den klargjør forholdet til det som nå er «uvennlige stater», hvilket betyr det USA-ledede kollektive Vesten. Døren står på gløtt for forbedring av forholdet til Vesten. Vi blir fortalt at de ikke er fiender, som sådan. Men det er nå nye ark og tiden med å banke på dørene til Vesten for anerkjennelse og behandling som likeverdige, som preget Putins utenrikspolitikk i mer enn tjue år inntil den spesielle militæroperasjonen er definitivt forbi.
Disse aspektene ved dokumentet om utenrikspolitisk konsept har allerede tiltrukket oppmerksomhet fra seriøse analytikere. Til og med det russiske mediet RT har laget en nyttig oversikt for de som ønsker en rask guide.
Når de først har fått fotfeste, vil vestlige eksperter uten tvil produsere en mengde kommentarer der de i dette dokumentet oppdager det som har vært tydelig for alle som har fulgt med på talene til den russiske presidenten og utenriksministeren i løpet av det siste året. Men altså, svært få vestlige analytikere leste eller lyttet til disse talene, som de uten videre avviste . Enhver, som meg selv, som våget å publisere sammendrag og kommentarer til disse talene, ble systematisk fordømt som en «putins stooge».
Når de nå blir konfrontert med et kortfattet og logisk konsistent samlende konsept, vil mainstream-ekspertene bli tvunget til å gjøre for det store bildet det de nettopp gjorde med hensyn til det lille bildet, russisk-kinesiske forhold, etter Xis besøk. Den siste uken har de skrevet om denne strategiske justeringen som om den med ett var nyhetsverdig, mens andre, inkludert meg selv, skrev for tre eller flere år siden at den russisk-kinesiske ententen var i ferd med å endre den globale maktbalansen.
Og våre økonomer og bankfolk vil konsentrere tankene sine om punktet i det utenrikspolitiske konseptet som mest angår dem direkte: de-dollarisering, som betyr kommersiell utveksling mellom stater som bruker sine egne nasjonale valutaer. Den ideen har eksistert lenge, men ble til nå sagt å være en umulig drøm for potensielle forstyrrelser av den regelbaserte orden på grunn av restriksjoner på kapitalflyt fra utstedende land og grunnet likviditet. Handel som ikke går gjennom dollaren ble sagt å være noe som kan skje i fremtidige tiår, ikke i morgen. Petrodollaren blir imidlertid feid bort mens vi snakker, og til og med dollarlojalister som Financial Times har nylig tatt det til etterretning.
For de som ønsker å gå til kildedokumentet og prøve å forstå det selv, er en uoffisiell oversettelse tilgjengelig på nettstedet til det russiske utenriksdepartementet.
Det jeg foreslår å tilby her vil se på en helt annen dimensjon ved det utenrikspolitiske konseptet: hva det betyr for russisk innenrikspolitikk. Hvorfor er det viktig? Fordi det er nøkkelelementer i konseptet som indikerer at Russland gjenoppliver visse sovjetiske tradisjoner som tjente dem godt. Men tro ikke at det finnes antydning til å gjenreise Sovjetunionen.
Før jeg fortsetter, må jeg si noen ord om organiseringen av det nye konseptdokumentet. For det første, i motsetning til tidligere utgaver som så ut til å være bare positive og konstruktive, har dette konseptet en veldig stor defensiv eller reaktiv komponent. Mange av oppgavene den tildeler russisk diplomati er å motvirke fiendtlige handlinger fra landene som her er identifisert som «uvennlige.» Disse handlingene spenner fra sanksjoner mot russiske statlige og private økonomiske aktører til hybridkrig i alle dens manifestasjoner. Russisk diplomati er instruert til å handle for å beskytte russere som bor i utlandet og for å lette immigrasjonen til landet for bærere av russisk kultur som er utsatt for russofobisk forfølgelse der de bor i utlandet.
En stor del av teksten er en generell resitasjon av oppgaver innen russisk diplomati. Konseptdokumentet blir først interessant når det kommer til avsnittet om «Regionale spor i utenrikspolitikken.» Denne delen angir grovt sett en synkende rekkefølge av prioriteringer, fra de områdene som er nærmest Russlands nasjonale interesser til de områdene som er fiendtlige til Russlands nasjonale interesser.
Den nærmeste kretsen av aktuelle nasjoner er de umiddelbare naboene i Fellesskapet av uavhengige stater, dvs. de tidligere sovjetrepublikkene, ellers kalt «Det Nære Utland».
Deretter kommer Asia, med særlig omtale av Kina og India. Dette er forståelig gitt at disse to landene er de som reddet Russland fra kollaps av hydrokarboneksporten i løpet av det siste året. India alene økte sin russiske import med 22 ganger i forhold til tidligere import. Ivaretakelsen av disse strategiske partnerskapene er åpenbart på toppen av gjøremål for det russiske utenriksdepartementet.
Også i Stor-Asia nevnes spesielt den islamske verden, nærmere bestemt Iran, Syria, Saudi-Arabia, Tyrkia og Egypt. For alle som følger de daglige nyhetene det siste året, er det åpenbart at Iran, Saudi-Arabia og Tyrkia også har vært av største betydning for å holde den russiske økonomien i gang og motstå virkningene av amerikanskledede sanksjoner.
Dernest kommer Afrika: «Russland står i solidaritet med de afrikanske statene i deres ønske om en mer rettferdig polysentrisk verden og eliminering av sosial og økonomisk ulikhet, som vokser på grunn av den sofistikerte nykolonialistiske politikken til noen utviklede stater mot Afrika.»
Etter Afrika finner vi Latin-Amerika og Karibia. Med hensyn til alle disse statene leser vi at russisk utenrikspolitikk tar sikte på å styrke vennskapet med dem og hjelpe dem å motstå amerikanske hegemoniske krav. Med unntak av Brasil kan ingen av statene i Latin-Amerika eller Afrika være store markeder eller partnere for å overvinne virkningene av vestlig økonomisk press på Russland. Å opprettholde stadig tettere relasjoner med dem er imidlertid avgjørende for et annet oppdrag for russisk utenrikspolitikk som ikke er nevnt i konseptet, nemlig å samle stemmer til støtte for Russland i FNs generalforsamling. Det vi har her er en viktig øvelse innen Soft Power og Public Relations. Det er viktig fordi konseptet setter stor avhengighet av FN som kilden til Folkeretten som kan og må normalisere internasjonale relasjoner og bevare freden.
Neste i prioritert rekkefølge kommer vi til de «uvennlige statene». Dette er Europa, som vi leser om: «De fleste europeiske stater fører en aggressiv politikk overfor Russland rettet mot å skape trusler mot sikkerheten og suvereniteten til den russiske føderasjonen, oppnå ensidige økonomiske fordeler, undergrave innenrikspolitisk stabilitet og erodere tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier , og skape hindringer for Russlands samarbeid med allierte og partnere.»
Til slutt kommer vi til skurken i stykket: «USA og andre anglosaksiske stater.» Her leser vi: «Russlands kurs mot USA har en kombinert karakter, og tar i betraktning rollen til denne staten som en av de innflytelsesrike suverene sentre for verdens utvikling og samtidig den viktigste inspiratoren, organisator og utøveren av den aggressive anti-russiske politikken til det kollektive Vesten, kilden til store risikoer for sikkerheten til den russiske føderasjonen, internasjonalt tempo, til en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskeheten.»
Utfra prinsipielle utsagn til det spesifikke vokabularet som brukes i det utenrikspolitiske konseptet, peker jeg på flere ord som jeg vil kalle «hundefløyter», fordi bak bruken av dem er det verdenssyn som innehas av spesifikke politiske aktører i russisk innenrikspolitikk.
Det første nøkkelordet her er «neokolonialt» Denne betegnelsen for det kollektive Vesten ville passet Leonid Bresjnev helt fint. Den antar en tilnærming til identifisering av de bevegelige kreftene i historien som enhver student av marxisme-leninisme ville følt seg bekvem med. Det er en hundefløyte til kommunistene.
Det andre hundefløytebegrepet som jeg ser her er «anglosaksiske stater.» Spør en franskmann om hvem som er ansvarlig for all verdens lidelser, og han vil sannsynligvis snakke om anglosakserne. Det samme gjelder for patriotiske russere, inkludert de i partier på hver side av Det Forente Russland. Dette er ikke et begrep man vil se Det Forente Russland slenge om seg med, fordi så mange av vennene deres anså London som sitt andre hjem.
I et essay som jeg publiserte 2. januar med tittelen Krig skaper nasjoner, påpekte jeg at Ukraina-krigen har konsolidert den russiske nasjonen i et patriotisk, samle-seg-rundt-flagget-fenomen som man kunne forvente gitt den eksistensielle trusselen landet står overfor når det står i strid ikke bare med Ukraina, men med hele NATO som støtter Ukraina med penger, våpen og militært personell.
Kanskje så mange som én million russere forlot landet etter igangsettingen av militæroperasjonen i Ukraina. Blant dem var selvfølgelig mange som ville unngå innkallelse til forsvaret. Men de inkluderte også kjendiser fra TV og musikkbransjen, samt journalister og fremtredende forretningsfolk. Fra Kremls ståsted, og også fra det store patriotiske flertallet av befolkningen, var deres avgang en gave fra himmelen, siden de ble sett på som en femtekolonne, som en kontingent som arbeider mot landets økonomiske og politiske suverenitet. Symptomatisk for rottene som forlot skipet var Anatoly Chubais avgang fra Russland. Han var leder for det skandaløse privatiseringsprogrammet under Boris Jeltsin og det onde geniet bak det falske presidentvalget i 1996. Ikke før var han borte, like før arrestordre ble servert, ble Chubais til slutt offentlig utskjelt for den tyven og sabotøren av landets prioriterte investeringer i teknologi som han hadde blitt.
På den andre siden av hovedboken har en god del medlemmer av Dumaen, regionale administratorer og enkle borgere meldt seg frivillig og gått til fronten i Donbas for å kjempe sammen med yrkessoldatene og mobiliserte reservister. Uten tvil, ved krigens avslutning vil disse veteranene stige raskt både i regjeringen og i det russiske næringslivet. President Putin har sagt det samme. Vi kan forutse at når de kommer til makten, vil de vise liten toleranse for hedonismen og personlige utskeielser som har blomstret blant den kreative intelligentsiaen i Russlands storbyer. Men det ville være en feil å trekke enkle konklusjoner om hvor de patriotiske kreftene som vil komme til å nyte politisk og økonomisk makt etter at krigen er over, står på det vanlige høyre-venstre-politiske spekteret, spesielt gitt spesifikasjonene i den russisk-sovjetiske historien, som jeg kommer til om et øyeblikk.
I mellomtiden har det nye utenrikspolitiske konseptet potensial til å transformere russisk politisk liv enda mer dramatisk ved å offisielt gjøre det som har vært implisitt: de nyliberale preferansene for samarbeid med europeisk og amerikansk kapitalisme som ligger til grunn for den lovgivende, budsjettmessige og militære reformpolitikken til det regjerende partiet, Forente Russland, blir nå erstattet av politisk og økonomisk tilpasning til det globale sør under de samme venstreorienterte slagordene om antikolonialisme som var Sovjetunionens visittkort. Jeg nevnte antikolonialisme ovenfor med referanse til Afrika, men slagordet har også resonans i Kina, India og i mange andre land i den tidligere tredje verden eller utviklingsland.
Det nærmeste konseptdokumentet kommer til å gi en antikolonial programmatisk uttalelse, finnes helt i begynnelsen, i punkt 7 under overskriften «Moderne verden: Hovedtrender og utviklingsutsikter.»
«Menneskeheten opplever en epoke med revolusjonerende endringer. En mer rettferdig, multipolar verden fortsetter å åpenbare seg. Ugjenkallelig tilbake mot fortiden er ikke-likevektsmodellen for verdensutvikling, som i århundrer sikret den økonomiske veksten til kolonimaktene gjennom appropriasjon av ressursene til avhengige territorier og stater i Asia, Afrika og den vestlige halvkule.«
La det være helt klart, ved å presentere seg selv som en styrke mot de nykoloniale maktene i Vesten, spiller Russland et kort som vi kan kalle sitt ace in the hole – sitt ess i kortstokken. Sovjetunionens forhold til Latin-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia var i flere tiår basert på dets finansiering og annen assistanse til nasjonale frigjøringsbevegelser. Det var ikke for ingenting at Sovjetunionen opprettet et Vennskap Mellom Folkene-universitet, og at det ble oppkalt til ære for Patrice Lamumba, den myrdede venstreorienterte første statsministeren i Den demokratiske republikken Kongo, som symboliserte kampen for uavhengighet for Afrikas folk. Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble Lamumbas navn fjernet fra institusjonen. Og det er ingen tilfeldighet at for to uker siden fikk Vennskap Mellom Folkene-universitetet i Moskva igjen navnet Patrice Lamumba.
La det være helt klart, ved å presentere seg selv som en styrke mot de nykoloniale maktene i Vesten, spiller Russland et kort som vi kan kalle sitt ace in the hole – sitt ess i kortstokken. Sovjetunionens forhold til Latin-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia var i flere tiår basert på dets finansiering og annen assistanse til nasjonale frigjøringsbevegelser. Det var ikke for ingenting at Sovjetunionen opprettet et Vennskap Mellom Folkene-universitet, og at det ble oppkalt til ære for Patrice Lamumba, den myrdede venstreorienterte første statsministeren i Den demokratiske republikken Kongo, som symboliserte kampen for uavhengighet for Afrikas folk. Etter oppløsningen av Sovjetunionen ble Lamumbas navn fjernet fra institusjonen. Og det er ingen tilfeldighet at for to uker siden fikk Vennskap Mellom Folkene-universitetet i Moskva igjen navnet Patrice Lamumba
Russlands kultivering av Det globale sør i dag ignorerer naturligvis ikke noen av de poengene til den antikommunistiske russiske politikeren Vladimir Zhirinovsky gjentatte ganger de siste årene: nemlig at russisk utenrikspolitikk må betale for seg selv, akkurat som amerikanerne har gjort, og ikke være et sluk for offentlige finanser, slik tilfellet var under Sovjetunionens dager. De lønnsomme kontraktene til det private militære selskapet «Wagner Group» i Afrika og Latin-Amerika for sikkerhetstjenester og også til støtte for gruvedrift viser at Russlands utstrekning til Det globale sør ikke er så soft-headed som i sovjettiden.
Selv om Russland i løpet av de siste årene etablerte gode samarbeidsrelasjoner med mange land i Afrika og i Latin-Amerika som hadde vært nær Sovjetunionen, var det alltid en viss pinlighet i forholdet fordi den russiske føderasjonen hadde blitt en kapitalistisk stat som samarbeider tett med Europa og Amerika. Nå som disse tidligere «partnerne» til Russland alle har blitt «uvennlige nasjoner», og nå som Russland er en strategisk alliert av det kommunistiske Kina, kan vi forvente at nostalgi vil være mindre drivkraft og mer et «birds of a feather»- samlende forhold, til Sovjetunionenes venner fra fortiden.
Russland har sitt neste presidentvalg og regionale regjeringsvalg i 2024. I 2026 vil den velge den neste statsdumaen. Hvordan kan prosessene som pågår i forbindelse med ny utenrikspolitisk orientering og ny ledelsestilnærming til økonomien påvirke stemmene?
Jeg vil påstå at alle disse endringene setter det regjerende partiet Forente Russland i bakevja gitt at prinsippene som styrer dets utenriks- og innenrikspolitikk nå er forlatt av Putin og hans regjering.
Hvis vi ser på partier representert i Dumaen, altså de som har mer enn en 5 % andel av velgerne, som tradisjonelt var motstandere av Russlands avhengige forhold til Vesten og ba om en mer muskuløs, patriotisk utenrikspolitikk, så har vi ett parti på høyresiden, de liberale demokratene (LDPR) og ett parti på venstresiden, Den russiske føderasjonens kommunistparti (CPRF). Det er de som kan tjene på de nye politiske linjene.
I det siste føderale valget fikk kommunistene rundt 20% og LDPR omlag 15%. Deres andel av setene i parlamentet var selvfølgelig vesentlig mindre på grunn av måten setene er fordelt på. Hvert av disse partiene hadde større eller mindre støtte i de forskjellige administrative enhetene i føderasjonen, med LDPR spesielt sterkt i for eksempel Sibir.
Som aksjemeglerne liker å si, er fortiden ingen sikker prediktor for fremtiden, og LDPR vil neppe forbli en stor styrke i 2024. Partiet ble grunnlagt og ledet i mer enn 25 år av den uforlignelige Vladimir Zhirinovsky. Fra begynnelsen var Zhirinovskys LDPR sterkt antikommunistisk. Over tid ble det et av de minoritetspartiene som Kreml ga oppgaven med å tappe stemmer bort fra kommunistene ved å stjele kommunistenes nasjonalistiske utenrikspolitikk og sosialkonservative innenrikspolitiske linjer.
Zhirinovsky var godt utdannet, en ekspert på Tyrkia. Han var en sprudlende selvpromotør gjennom bruk av skandaløs retorikk. Han var også en karismatisk leder. Hans alt for tidlige død ved Covid for et år siden etterlot et hull på toppen som tilsynelatende ingen kan fylle, minst av alt hans etterfølger Leonid Slutsky, som er en klønete taler.
Under krigstidsforhold har lederen for kommunistene Gennady Zyuganov allerede sagt at partiet hans ikke har til hensikt å stille med motkandidat til Vladimir Putin i 2024. Men vi kan være sikre på at de vil stille opp med kandidater til alle regionale dumaer og guvernørverv, og jeg forutsier at de vil gjøre det veldig bra, og ta stemmer fra Forente Russland og fra LDPR.
For de i USA, som kan være skremt over å se økende politisk makt i hendene på Russlands kommunister, la meg oppdatere dem. Zjuganov har vært i sentrum av russisk politikk i mer enn 30 år. Han har vært en stemme på vegne av det undertrykte flertallet da Russland kastet seg hodestups inn i en grusom fase med røverkapitalisme og fattigsliggjøring av massene i Jeltsin-årene. Han har motarbeidet oligarkenes styre. Han har alltid etterlyst større statlig kontroll over økonomien, for større statlige investeringer i ny produktiv kapasitet. Men han er en engasjert demokrat, en stemme for måtehold i spørsmål om landets konstitusjonelle struktur. Hans utenrikspolitiske synspunkter var aldri så skarpe, så haukete som Zhirinovskys.
Man kan beklage at Zjuganov hardnakket har nektet å endre navnet på partiet sitt. Realiteten er at kommunistpartiets politiske posisjoner, i vesteuropeisk sammenheng, ville tillate det å kalle seg Russlands sosialdemokratiske parti. Et slikt navneskifte vil garantert vinne en større andel unge mennesker til kandidater deres. Men det ville koste ham mange av de gamle og de svært gamle partilojalistene. Ikke desto mindre, selv med det eksisterende navnet, som mange russere forakter, burde partiet gjøre det bra siden det konsekvent har kjempet for Russlands plass i solen og konsekvent har kjempet for økonomisk og politisk uavhengighet fra Vesten. De vil gi Det Forente Russland-kandidatene «a run for their money«, en ordentlig utfordring, noe som er til det beste, siden det vil gi nytt liv til det russiske demokratiet.
Denne artikkelen ble først punlisert på bloggen til Gilbert Doctorow:
Russia’s New Foreign Relations Concept will usher in a fundamental change in the balance of its domestic politics
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Amerikanske soldater bør forlate Norge også.