Nyhetsbrev steigan.no 09.04.2022
Dagens overskrifter:
Pentagon kan ikke bekrefte hva som skjedde i Bucha
For noen i NATO er krig i Ukraina å foretrekke fremfor en rask fredsavtale
Mariupol kan bli et viktig senter for eurasisk integrering
«Grønn vekst» – løsninga på verdens miljøproblemer eller en umulighet?
Raudt – Opp som ein ulv og ned som ein skinnfell?
Pentagon kan ikke bekrefte hva som skjedde i Bucha
Av red. PSt - 9. april 2022
https://steigan.no/2022/04/pentagon-kan-ikke-bekrefte-hva-som-skjedde-i-bucha/
USAs militære ledelse i Pentagon er ikke i stand på uavhengig vis å bekrefte de ukrainske fortellingene om volden og overgrepene i Bucha skriver Reuters på bakgrunn av uttalelser fra en offisiell tjenestemann fra Pentagon.
«Vi ser de samme bildene som dere. Vi har ingen som helst grunn til å tilbakevise de ukrainske påstandene om disse grusomhetene – helt klart, dypt, dypt urovekkende,» sa tjenestemannen på betingelse av anonymitet.
«Pentagon kan ikke uavhengig og på egen hånd bekrefte det, men vi er heller ikke i noen posisjon til å tilbakevise disse påstandene.»
3. april avviste det russiske forsvarsdepartementet beskyldninger fra Kiev om å ha drept sivile i Bucha. Departementet sa at den russiske hæren hadde forlatt Bucha 30. mars, mens «bevis for påståtte forbrytelser» først dukket opp på den fjerde dagen, etter at SBU-agenter fra den ukrainske sikkerhetstjenesten ankom byen. Det russiske forsvarsdepartementet understreket også at borgermesteren i Bucha, Anatoly Fedoruk, den 31. mars bekreftet i sin videomelding at det ikke var russisk militærpersonell i byen, uten å nevne noen lokale innbyggere som angivelig ble skutt på gata. Russisk side har gjentatte ganger hevdet at situasjonen i Bucha var falsk.
«Informasjonen og bildene av situasjonen i byen Bucha inviterer til dyp bekymring,» sa Kinas FN-ambassadør Zhang Jun til en sesjon i FNs generalforsamling som vurderte suspensjonen av Russlands medlemskap i Menneskerettighetsrådet. «Det er nødvendig å sjekke alle anklager, fastslå fakta». – Inntil hele bildet er klart, må alle parter unngå ubegrunnede anklager, understreket ambassadøren.
Kommentar
For vår del slutter vi oss til uttalelsen til den kinesiske FN-ambassadøren. Når det ikke foreligger troverdig dokumentasjon, og når ikke en gang Pentagon er i stand til å ta stilling til uttalelsene fra sine allierte i Kiev, er det ikke mulig å trekke noen slutninger. Og da bør man unngå å gjøre det. Vestlige politikere, som ikke hadde sett mer enn de bildene som Pentagon hadde sett, var derimot skråsikre i sin sak om at Russland var ansvarlig.
I krigens tåke vil det skje forbrytelser fra begge sider, så vi fritar ingen. Men nettopp fordi krigens tåke også gjør falsk flagg-episoder både lettere å gjennomføre og til et våpen som kan brukes til å vippe stemninga, og dermed politikken, den ene eller andre veien, bør man være tilbakeholdne med å konkludere før man har kontrollerbare fakta på bordet.
Les også New York Times: Video appears to show Ukrainian troops killing captured Russian soldiers.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
For noen i NATO er krig i Ukraina å foretrekke fremfor en rask fredsavtale
Av skribent - 9. april 2022
https://steigan.no/2022/04/for-noen-i-nato-er-krig-i-ukraina-a-foretrekke-fremfor-en-rask-fredsavtale/
De foretrekker at ukrainere dør for å blodtappe Russland og styrke NATO.
Av Kyle Anzalone og Will Porter. Anti-War.
Nå når den russiske invasjonen i Ukraina ser ut til å ha forandret seg og de to sidene fortsetter med forhandlinger, rapporterer The Washington Post at noen NATO-stater foretrekker at ukrainerne fortsetter «å kjempe og dø» for en «fred som kan komme altfor tidlig». De avviser et resultat som kan se ut som en «seier» for Moskva.
Selv om den ukrainske presidenten Volodmyr Zelensky gjentatte ganger i de siste ukene har sagt at hans land ikke vil slutte seg til NATO, så er det noen NATO-medlemmer som ser med avsky på at Kiev vil gå med på de viktigste kravene fra Russland. Dette ifølge både offisielle og diplomatiske sitater i The Post.
«Til og med en ukrainer vil helst ikke slutte seg til NATO da dette ikke vil falle i god jord hos enkelte naboer», heter det i artikkelen.
«Det fører til en underlig realitet. For noen NATO-medlemmer er det best for ukrainerne å fortsette å kjempe og dø heller enn å få til en fred som vil komme fort fort og som vil koste for mye både for Kiev og resten av Europa».
Denne avsløringen i The Post kommer mens Tyrkia og Israel prøver å få til en avtale som kan gjøre slutt på krigen.
NATO er ikke noen direkte part i disse samtalene, men en rekke av medlemslandene vil gjerne spille en rolle i resultatet.
Fram til nå har Moskva kommet med flere tøffe krav overfor den ukrainske siden. De vil ha territoriale innrømmelser både på Krim og i Donbas, i tillegg til kravet om at Ukraina skal bli nøytralt.
Noen NATO-land vil helst ikke la den russiske presidenten Vladimir Putin oppnå «noe som kan se ut som en seier». Men de frykter at han kan bli «inspirert» til å angripe andre naboer for å få til lignende innrømmelser.
«Dette er litt vanskelig for USA og deres allierte…de vil ikke at det skal komme noe ut av forhandlingene som ikke er gjennomførbart». Det forteller NATOS tidligere visegeneralsekretær general Alexander Verhbow til The Post.
«Dersom ukrainerne aksepterer en avtale som involverer territoriale innrømmelser, kan det kanskje være bra for Ukraina på noen måter. Det avhenger av hva russerne får. Men det vil være dårlige betingelser for at russerne senere kan forandre grensene sine med makt og med brutale, voldsomme erobringer, slik russerne nå holder på med i mange deler av Ukraina», legger han til.
Storbritannias utenriksminister Liz Truss har sagt at de britiske sanksjonene mot Moskva ikke vil bli fjernet før alle russiske tropper har forlatt Ukraina og ukrainsk jord, og at landets «totale integritet» er fullstendig gjenopprettet.
Dette uavhengig av hva Kiev går med på.
De vestlige straffetiltakene vil fortsette selv om Ukraina går med på de russiske kravene rundt de omstridte områdene, Dette mener hun vil få Moskva fra å forhandle fram et kompromiss.
Russland har lenge protestert mot NATOs stadige ekspansjon mot deres grenser. De kom med et sikkerhetsforslag til USA og andre medlemsland i desember, der de ber allianser slutte å utvide seg østover.
Dette forslaget kom midt i en større oppbygning langs Ukrainas grenser, og ble øyeblikkelig avslått. Den russiske invasjonen kom bare to måneder senere.
Selv om Zelensky senere har gått med på å holde seg utenfor NATO, har han antydet at NATO-medlemmer kan inngå sikkerhetsavtaler med Ukraina for å garantere for deres forsvar.
Anonyme USA-offisielle har henvendt seg til The Post og sagt at Pentagon ikke har blitt konsultert om slike planer, og mener at det ikke er «særlig apetitt» for en slik ordning blant militære ledere.
«Det ser ut som om de ser på dette som om artikkel 5 kan brukes uten at Ukraina er medlem av NATO. Det ville sannsynligvis bli svært vanskelig å forklare for det internasjonale samfunnet», sier de, og refererer til NATOs kollektive forsvarsavtale.
Under se siste rundene med samtalene ansikt til ansikt i Istanbul sent i mars, har de russiske og ukrainske forhandlerne rapportert at de har kommet til noen foreløpige avtaler.
Det offisielle Kiev antyder et framtidig toppmøte mellom Putin og Zelensky «som en stor mulighet».
Men det gjenstår å se hvordan en endelig avtale vil bli mottatt i vestlige hovedsteder, eller om NATO-statene vil prøve å gå mot arrangementer som de sier er alltid vennlige overfor Moskva.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no.
Mer COVID-galskap
Av skribent - 9. april 2022
https://steigan.no/2022/04/mer-covid-galskap/
Av Steve Kirsch.
WHO vil overta total kontroll over fremtidige pandemier. Legen ble tvunget til å tilbringe 25 dager på et psykisk sykehus fordi han sa at vaksiner var utrygge. 15 spillere forlater Miami Open tennisturnering.
Før jeg kommer inn på galskapsdelene, har jeg to gode nyheter:
Jeg møtte nettopp et medlem av California-lovgiveren som er en kritisk tenker: Senator Josh Becker . Jeg har kjent Josh i årevis. For en sjelden godbit å finne noen som ikke har «mistet det» etter at de ble valgt til vervet.
Senator Ron Johnson (Wisconsin)
Dr. Brian Tyson til US Congress (CA District 25)
Mark Meuser til the US Senate (California)
Vanvittig nyhetssak #1: USAs regjering vil gi kontrollen til WHO for fremtidige pandemier. Dette er ikke en spøk.
OK, nå de vanvittige nyhetene. Den amerikanske regjeringen er i ferd med å overlevere nøklene til den pandemiske responsen på tullingene i WHO. WHO, som vi alle husker, brukte ikke en krone på den raskeste, sikreste og billigste måten å få slutt på pandemien: å bruke gjenbrukte medisiner. Selv i dag ser de ikke ut til å finne ut at det er dusinvis av påviste tidlige behandlingsprotokoller som redder liv. De er korrupte . Så hvorfor skulle verdens regjeringer ønske å gi dem makt til eksklusivt å koordinere pandemiresponsen for neste pandemi?
Den dårlige nyheten: dette er snart en ferdig avtale.
Takk til Mike Yeadon for at du varslet meg om dette.
Her er Mikes melding til meg (utdrag):
Steve,
Jeg har hørt om dette fra et halvt dusin kilder, og jeg beklager å si at bekymringene som er uttrykt er helt berettiget.
Det er en gal idé, men siden visse individer og nasjoner stort sett har overtatt WHO, tror jeg det er en sikkerhet at hvis denne nye traktaten blir undertegnet, innen få år på det meste, vil en «folkehelsesituasjon av internasjonal bekymring» bli erklært, og alle nåværende suverene nasjoner vil bli kontrollerte datterselskaper av WHO .
…
Ingen regjering skal engang ha makt til å kaste landet sitt over til en tredjepart. Hvis det skjedde, ville de aldri gitt det tilbake.
Det britiske parlamentet meldte seg på nødmakter i anledning den første nedstengningen for over to år siden. Den midlertidige regningen har aldri blitt opphevet. Vi har ingen rettigheter overhodet hvis de bestemmer seg for at vi ikke gjør det. Dette er hovedgrunnen til at vi emigrerte.
Her er den beste praktiske grunnen til å ikke signere en slik traktat, bortsett fra dens antidemokratiske sentrale problem:
Tenk deg at det er et nytt patogen som sprer seg over hele verden. Ingen, hvor som helst, vet hva den beste responsen bør være. Per definisjon er det ikke kjent.
Historien lærer oss at vi raskest kommer ut fra de sannsynlige beste handlingsmåtene, ikke fra modellering, men fra empiriske bevis. Å kjøre et stort antall eksperimenter, basert på de smarteste folkehelse-, medisinske og vitenskapelige hjernene, vil raskt fortelle oss hva slags svar som er nyttige og hvilke som ikke er det. Ved å opprettholde svært god kommunikasjon sørger du for at erfaringene deles raskt.
Den verst tenkelige reaksjonen ville være å legge beslutningsmakten i hendene på et enkelt organ. De vil sannsynligvis kjøre ett eksperiment. Vi vil aldri lære det kontrafaktiske.
På dette grunnlaget forstår jeg ikke engang hvorfor noen skulle falle for den idiotiske forestillingen om at det ville være en god idé å la WHO ha kontrollene. Selv om de var ærlige og kompetente.
Gi meg beskjed hvis jeg kan hjelpe på noen måte.
Beste hilsener
Mike
Her er den fantastiske substack-artikkelen som beskriver hva som skjer. Du vil ikke finne dette noe sted i mainstream media. Det er en lang artikkel, men veldig bra skrevet.
Vanvittig nyhetssak #2: Canada låser 81 år gammel lege inne i 25 dager på et psykiatrisk sykehus fordi han sa at vaksinene hadde dårlige bivirkninger
Se denne korte videoen av Dr. Mel Bruchet (til venstre) og Dr. Daniel Nagasse (til høyre).
Dr. Bruchet beskriver hvordan han ble satt i håndjern av 8 RCMP-offiserer og ført til HOpe-senteret ved Lions Gate-sykehuset i Nord-Vancouver, British Columbia og satt under tvunget psykisk helsevern for en periode på 25 dager .
Hans forbrytelse? Han snakker om vaksinebivirkninger og hvor farlig vaksinen er for gravide. Dette er ikke en spøk. Se videoen på 3:43 for å se dette.
Han ble tvangsutdelt medisiner som kunne ha drept ham, og politiet nektet å etterforske.
Jeg anbefaler dere alle å se hele videoen på 15 minutter. Dette er hvordan de behandler deg i Canada hvis du går imot fortellingen.
Det er for øyeblikket en føderal arrestordre på ham (kl. 08.50) slik at de kan sette ham tilbake på sykehuset for å gjøre slutt på ham … jøss… jeg mente «fullfør behandlingen hans».
Også i Canada kan en dommer si at vaksinene er trygge, og det gjør det til et juridisk faktum som du ikke kan krangle med (se @14:00).
Nagasse sier at det samme gjelder i USA. Rettsvarsel brukes av en domstol når den erklærer noe som er fremlagt som bevis som sant uten formell bevisføring. En domstol kan gi rettslig varsel om uomtvistelige fakta. Hvis en domstol gir rettslig varsel om et udiskutabelt faktum i en sivil sak, anses dette som avgjørende. Imidlertid er rettslig varsel begrenset i noen stater (som California).
Her er hele historien. Her er et utdrag:
I et annet skrudd kapittel av Covid-kriminalagendaen, etter timer i håndjern, ble det gitt medisiner til denne intelligente fredelige åtti år gamle legen, og han ble deretter med makt overført til en psykiatrisk avdeling. Der ble han fratatt sine grunnleggende rettigheter som tilgang til telefon. Han fikk antipsykotiske medisiner .
Disse antipsykotika er det advarsel mot å bruke på eldre fordi de forårsaker hjerneslag og hjerteinfarkt. Han fikk to minislag (TIA) og gjennomgikk mentale helsetester som i hovedsak var satt opp for å prøve å fokusere tankene hans på «Covid-vaksinen». Selv om tankene hans er basert på godt dokumenterte vitenskapelige data, beskrev stiftelsen tankene hans som «vrangforestillinger»: bevis på hans «demens eller psykose».
Vanvittig element #3: 15 spillere dropper ut av Miami Open
«Hva skjer»: Tennis world stunned after Miami Open carnage
Er dette den nye normalen? Er det forårsaket av vaksinen? Eller er dette bare uflaks?
Får vi hele historien her om hvorfor disse idrettsutøverne droppet ut? Eller får vi politisk beleilige UNSKYLDNINGER for hvorfor de droppet ut?
Det virker som MANGE tilfeldigheter for meg.
Hva tror du?
Artikkelen er oversatt fra nyhetsbrevet til Steve Kirsch.
Dollaren fortærer euroen
Av Michael Hudson - 9. april 2022
https://steigan.no/2022/04/dollaren-fortaerer-euroen/
Av Av Michael Hudson.
Det er nå klart at dagens opptrapping av den nye kalde krigen var planlagt for over ett år siden. USAs plan om å blokkere Nord Stream 2 var virkelig en del av strategien for å blokkere Vest-Europa (“NATO”) fra å søke velstand gjennom gjensidig handel og investeringer med Kina og Russland.
Som president Biden og USAs nasjonale sikkerhetsrapporter kunngjorde, ble Kina sett på som den største fienden. Dette til tross for Kinas nyttige rolle i å gjøre det mulig for bedrifts-Amerika å drive ned arbeidslønnene ved å avindustrialisere den amerikanske økonomien til fordel for kinesisk industrialisering, ble Kinas vekst ansett som den ultimate terroren: velstand gjennom sosialisme. Sosialistisk industrialisering har alltid blitt oppfattet som den store fienden til rentier-økonomien som har tatt over de fleste nasjoner i århundret siden første verdenskrig tok slutt, og spesielt siden 1980-tallet. Resultatet i dag er et sammenstøt av økonomiske systemer – sosialistisk industrialisering vs. nyliberal finanskapitalisme.
Det gjør den nye kalde krigen mot Kina til en implisitt åpningsfase av det som truer med å bli en langvarig tredje verdenskrig. USAs strategi er å lirke bort Kinas mest sannsynlige økonomiske allierte, spesielt Russland, Sentral-Asia, Sør-Asia og Øst-Asia. Spørsmålet var hvor man skulle starte oppskjæringen og isolasjonen.
Russland ble sett på som den største muligheten til å begynne å isolere, både fra Kina og fra NATOs eurosone. En serie av stadig strengere – og det man håpet skal være fatale – sanksjoner mot Russland ble utarbeidet for å blokkere NATO fra å handle med Russland. Alt som var nødvendig for å antenne det geopolitiske jordskjelvet som en casus belli .
Det var lett nok å ordne. Den eskalerende nye kalde krigen kunne ha blitt lansert i Midtøsten – over motstand mot USAs grep om irakiske oljefelt, eller mot Iran og land som hjelper landet med å overleve økonomisk, eller i Øst-Afrika. Planer for kupp, fargerevolusjoner og regimeskifte er utarbeidet for alle disse områdene, og USAs afrikanske hær har blitt bygget opp spesielt raskt i løpet av det siste året eller to. Men Ukraina har vært utsatt for en USA-støttet borgerkrig i åtte år, siden Maidan-kuppet i 2014, og ga sjansen for den største første seieren i denne konfrontasjonen med Kina, Russland og deres allierte.
Så de russisktalende Donetsk- og Luhansk-regionene ble beskutt med økende intensitet, og da Russland fortsatt avsto fra å svare, ble det angivelig utarbeidet planer for et stort oppgjør som skulle starte i slutten av februar – som en Blitzkrieg av vest-ukrainsk angrep organisert av amerikanske rådgivere og bevæpnet av NATO.
Russlands forebyggende forsvar av de to østukrainske provinsene og dets påfølgende militære ødeleggelse av den ukrainske hæren, marinen og luftvåpenet de siste to månedene har blitt brukt som unnskyldning for å begynne å innføre det USA-designede sanksjonsprogrammet som vi ser utfolde seg i dag. Vest-Europa har pliktoppfyllende gått inn med full rulle. I stedet for å kjøpe russisk gass, olje og matkorn, vil den kjøpe disse fra USA, sammen med kraftig økt våpenimport.
Det potensielle fallet i euro/dollar-kursen
Det er derfor hensiktsmessig å se på hvordan dette sannsynligvis vil påvirke Vest-Europas betalingsbalanse og dermed euroens kurs mot dollar.
Europeisk handel og investeringer før krigen for å innføre sanksjoner hadde lovet en økende gjensidig velstand mellom Tyskland, Frankrike og andre NATO-land overfor Russland og Kina. Russland ga rikelig med energi til en konkurransedyktig pris, og denne energien skulle gjøre et kvantesprang med Nord Stream 2. Europa skulle tjene valuta for å betale for denne økende importhandelen ved en kombinasjon av eksport av flere industriprodukter til Russland og kapitalinvesteringer i å utvikle den russiske økonomien, f.eks. fra tyske bilselskaper og finansielle investeringer. Denne bilaterale handelen og investeringene er nå stoppet – og vil forbli stoppet i mange, mange år, gitt NATOs konfiskering av Russlands utenlandsreserver holdt i euro og britiske pund, og Europas russofobi som blir pisket opp av amerikanske propagandamedier.
I stedet vil NATO-landene kjøpe amerikansk LNG – men de må bruke milliarder av dollar på å bygge tilstrekkelig havnekapasitet, noe som kan vare til kanskje 2024. (Lykke til inntil da.) Energimangelen vil øke verdensprisen på gass og olje kraftig. NATO-landene vil også trappe opp sine innkjøp av våpen fra det amerikanske militærindustrielle komplekset. De nesten paniske kjøpene vil også øke prisen på våpen. Og matvareprisene vil også stige som et resultat av desperat kornmangel som følge av en opphør av import fra Russland og Ukraina på den ene sida, og mangel på ammoniakkgjødsel laget av gass.
Alle disse tre handelsdynamikkene vil styrke dollaren i forhold til euroen. Spørsmålet er hvordan Europa vil balansere sine internasjonale betalinger med USA? Hva har Europa å eksportere som den amerikanske økonomien vil akseptere ettersom dens egne proteksjonistiske interesser får innflytelse, nå som den globale frihandelen dør raskt?
Svaret er ikke mye. Så hva vil Europa gjøre?
Jeg kunne komme med et beskjedent forslag. Nå som Europa stort sett har opphørt å være politisk uavhengig, begynner det å ligne mer på Panama og Liberia – «bekvemmelighetsflagg» offshore banksentre som ikke er ekte «stater» fordi de ikke utsteder sin egen valuta, men bruker amerikanske dollar. Siden eurosonen har blitt opprettet med pengehåndjern som begrenser dens evne til å skape penger til å sprøyte inn i økonomien utover grensa på 3 prosent av BNP, hvorfor ikke bare kaste inn det finansielle håndkleet og ta i bruk amerikanske dollar, som Ecuador, Somalia og Turks and Caicos Islands? Det vil gi utenlandske investorer sikkerhet mot valutasvekkelse i deres økende handel med Europa og eksportfinansiering.
For Europa er alternativet at dollarkostnaden for utenlandsgjelda må økes for å finansiere det økende handelsunderskuddet med USA for olje, våpen og mat vil eksplodere. Kostnaden i euro vil bli enda større når valutaen faller mot dollaren. Rentene vil stige, redusere investeringene og gjøre Europa enda mer avhengig av import. Eurosonen vil bli en økonomisk dødsone.
For USA er dette Dollar Hegemony på steroider – i hvert fall vis-à-vis Europa. Kontinentet skulle bli en noe større versjon av Puerto Rico.
Dollaren i forhold til globale sør-valutaer
Den fullstendige versjonen er den nye kalde krigen som blir åpningssalven til tredje verdenskrig utløst av «Ukraina-krigen», som sannsynligvis vil vare i minst et tiår, kanskje to, ettersom USA utvider kampen mellom nyliberalisme og sosialisme til å bli en verdensomspennende konflikt. Bortsett fra USAs økonomiske erobring av Europa, søker strategene å låse inn afrikanske, søramerikanske og asiatiske land på samme måte som det som er planlagt for Europa.
Den kraftige økningen i energi- og matvareprisene vil ramme økonomier med mat- og oljeunderskudd hardt – samtidig som deres utenlandske dollar-denominerte gjeld til obligasjonseiere og banker forfaller og dollarkursen stiger mot deres egen valuta. Mange afrikanske og latinamerikanske land – spesielt Nord-Afrika – står overfor et valg mellom å sulte, kutte ned bensin- og strømforbruket, eller låne dollar for å dekke sin avhengighet av USA-formet handel.
Det har vært snakk om IMF-utstedelser av nye SDR (spesielle trekkrettigheter, o.a.) for å finansiere det økende handels- og betalingsunderskuddet. Men slik kreditt kommer alltid til en innebygd politisk-økonomisk pris. IMF har sin egen politikk for å sanksjonere land som ikke følger USAs politikk. USAs første krav vil være at disse landene boikotte Russland, Kina og deres nye handels- og valutaselvhjelpsallianse. «Hvorfor skal vi gi deg SDR eller gi deg nye dollarlån, hvis du bare skal bruke disse i Russland, Kina og andre land som vi har erklært å være fiender,» vil de amerikanske tjenestemennene spørre.
Dette er i hvert fall planen. Jeg ville ikke bli overrasket over å se et eller annet afrikansk land bli det «neste Ukraina», med amerikanske proxy-tropper (det er fortsatt mange Wahabi-talsmenn og leiesoldater) som kjemper mot hærene og befolkningen i land som ønsker å forsyne seg med korn fra russiske gårder, og drive økonomiene deres med olje eller gass fra russiske brønner – for ikke å snakke om deltakelse i Kinas Belt and Road Initiative, som tross alt var avtrekkeren som førte til USAs lansering av sin nye krig for globalt nyliberalt hegemoni.
Verdensøkonomien vil ta fyr, og USA har forberedt seg på en militær reaksjon og militarisering av sin egen olje- og landbrukseksport, våpenhandel og krav om at landene skal velge hvilken side av det nye jernteppet de ønsker å slutte seg til.
Men hva ligger i dette for Europa? Greske fagforeninger demonstrerer allerede mot sanksjonene som blir innført. Og i Ungarn har statsminister Viktor Orbán nettopp vunnet et valg på det som i bunn og grunn er et anti-EU og anti-amerikansk verdensbilde, og starter med å betale for russisk gass i rubler. Hvor mange andre land vil bryte ut av rekkene – og hvor lang tid vil det ta?
Hva ligger i dette for at de Globale Sør-landene blir presset – ikke bare som «collateral damage» på den djupe knappheten og skyhøye prisene på energi og mat, men som selve målet for USAs strategi når den innleder den store splittelsen av verdensøkonomien i to? India har allerede fortalt amerikanske diplomater at landets økonomi er naturlig forbundet med Russland og Kina.
Fra USAs utsiktspunkt er alt som må besvares: «Hva er det i det for de lokale politikerne og klientoligarkiene som vi belønner for å betjene landene deres?»
Det er det som gjør den truende tredje verdenskrig til en veritabel krig mellom økonomiske systemer. Hvilken side vil landene velge: sin egen økonomiske interesse og sosial samhørighet, eller det amerikanske diplomatiet lagt i hendene på sine politiske ledere? Når dette kombineres med USAs innblanding på linje med de fem milliarder dollar som assisterende utenriksminister Victoria Nuland skrøt av å ha investert i Ukrainas nynazistiske partier for åtte år siden for å sette i gang kampene som brøt ut i dagens krig, er det mye å ta stilling til.
Michael Hudson er president i The Institute for the Study of Long-Term Economic Trends (ISLET), Wall Street finansanalytiker, Distinguished Research Professor of Economics at the University of Missouri, Kansas City. Han er forfatter av Super-Imperialism: The Economic Strategy of American Empire (Editions 1968, 2003, 2021), ‘and forgive them their debts’ (2018), J is for Junk Economics (2017), Killing the Host (2015), The Bubble and Beyond (2012), Trade, Development and Foreign Debt (1992 & 2009) og The Myth of Aid (1971), blant mange andre.
Denne artikkelen er oversatt fra The Dollar Devours the Euro som ble publisert på bloggen til Michael Hudson.
Mariupol kan bli et viktig senter for eurasisk integrering
Av Pepe Escobar - 9. april 2022
https://steigan.no/2022/04/mariupol-kan-bli-et-viktig-senter-for-eurasisk-integrering/
Av Pepe Escobar. The Cradle. 15. mars 2022.
Mariupol var i jerngrepet til Ukrainas høyre-ekstreme Azovbataljonens lenge før Moskva startet sin militæroperasjon. I russiske hender, kan denne strategiske stålverkshavna omdannes til et senter for eurasisk forbindelse.
Mariupol, den strategisk viktige havna ved Azovsjøen, er fortsatt i stormens øye i Ukraina.
NATO-narrativet er at Azovstal, et av Europas største jern- og stålverk, nesten ble ødelagt av den russiske hæren og dens allierte styrker fra Donetsk som «beleiret» Mariupol.
Sannheten er at den nynazistiske Azovbataljonen tok flere dusin sivile fra Mariupol som menneskelige skjold etter Russland startet sin militæroperasjon i Ukraina, og trakk seg tilbake til Azovstal for en siste kamp. Etter et ultimatum forrige uke, blir de nå fullstendig utryddet av russiske styrker, styrker fra Donetsk og Tjetjenske Spetsnaz.
Azovstal, eid av Metinvestgruppen som er kontrollert av Ukrainas rikeste oligark, Rinat Akhmetov, er faktisk en av de største metallurgiske anlegg i Europa, og beskriver seg selv som en «høy-kvalitets metallurgisk bedrift som produserer koks og sinter, stål, og høy-kvalitets produkter som er ferdig valset.»
Samtidig som det kommer ut mange vitnesmål om grusomhetene som nynazistene i Azov har påført Mariupols sivile, gir en mer oppløftende og mindre synlig historie håp for den umiddelbare fremtiden.
Russland er verdens femte største stålprodusent, i tillegg til at de har enorme jern- og kullgruver. Mariupol – et stålmekka – pleide å bruke kull fra Donbas, men under de-facto nynazistisk styre siden 2014 Maidan-hendelsene, ble de gjort til importører. Jern, for eksempel, ble kjøpt fra Krivbas i Ukraina, mer enn 200 kilometer vekk.
Etter Donetsk solidifiserer seg som en uavhengig republikk, eller via folkeavstemning velger å bli en del av den russiske føderasjonen, kommer denne situasjonen til å endre seg.
Azovstal har investert i å ha et bredt utvalg av produkter som er veldig nyttige: strukturell stål, togspor, herdede stållenker, gruveutstyr, valset stål til bruk i fabrikkaparater, lastebiler og tognvogner. Deler av fabrikken er ganske moderne, mens andre deler er flere tiår gamle og med stort behov for oppgradering, noe russisk industri definitivt kan ordne.
Strategisk er dette et stort kompleks, rett ved Azovsjøen, og som nå for all praktiske årsaker, er en del av Folkerepublikken Donetsk, og nærme Svartehavet. Det innebærer kort avstand til det østlige middelhavet, inkludert mange potensielle kunder i Vest-Asia. Og når man tilbakelegger Suezkanalen og kommer inn i Det indiske hav, finnes kunder fra hele Sør- og Sørøst-Asia.
Så Folkerepublikken Donetsk, muligens en del av det fremtidige Novorussia, eller til og med en del av Russland, kommer til å konttrollere en stor stålproduserende kapasitet som som kan forsyne det sørlige Europa, Vest-Asia og andre.
En av de unngåelige konsekvensene er at det kan forsyne stål når det byggingen av toglinjer øker i Russland, Kina og de sentralasiatiske «stanene». Toglinjekonstruksjon er tilfeldigvis det foretrukne forbindelsesmoduset til Beijings ambisiøse silkeveibelte (BRI). Og, også, for den stadig viktigere International North South Transportation Corridor (INSTC).
Så, på middels sikt, kan man forvente at Mariupol blir en av de viktigste sentrene for en oppblomstring i nord-sør ruter – INSTC på tvers and Russland og som linker opp med ‘stanene’ – også store BRI oppgradering øst til vest, og sub-BRI korridorer.
Et sammenvevd Eurasia
INSTCSs viktigste aktører er Russland, Iran og India – som nå, etter NATOs sanksjoner, er i samarbeidsmodus på høyt nivå, og utvikler mekanismer for å omgå dollar i sine handler seg imellom. Aserbajdsjan er en annen viktig INSTC-aktør, riktig nok mer flyktig fordi deres deltakelse priviligerer Tyrkias transportplaner for Kaukasus.
INSTC-nettverket kommer i økende grad til å øke forbindelsen til Pakistan – og det går gjennom China-Pakistan Economic Corridor (CPEC), en viktig del av BRI, som sakte men sikkert utvider seg til å omfatte Afghanistan. Utenriksminister Wang Yis spontane besøk til Kabul i slutten av forrige uke handlet om å inkorporere Afghanistan i det nye silkeveibelte.
Alt sdet skjer samtidig som Moskva – veldig nærme New Delhi – også utvider sine handelsforbindelser med Islamabad. Og det som er viktig er at alle tre er medlem av Shanghai Cooperation Organization (SCO).
Så den store Nord-Sør-planen innebærer god kontakt mellom det russiske hovedterritoriet til Kaukasus (Aserbajdsjan), Vest-Asia (Iran) og hele veien til Sør-Asia (India og Pakistan). Ingen av disse nøkkelaktørene har demonisert eller sanksjonert Russland til tross for pågående press fra USA.
Dette viser strategien bak russlands multipolare konsept, med større eurasisk partnerskap, i praksis, med tanke på handel og forbindelse – parallelt og komplimentært med BRI fordi India som er ivirig etter en rupi-rubel mekanisme for å kjøpe energi, i dette tilfellet en helt essensiell partner for Russland, matcher Kinas strategiske avtale med Iran til en rapportert verdi på 400 milliarder dollar. I praksis vil the Greater Eurasia Partnership fasilitere bedre forbindelse mellom Russland, Iran, Pakistan og Inda.
Samtidig er NATO-universet ikke i stand til å en gang gjenkjenne kompleksiteten i disse alliansene, for ikke snakke om evnen til å analysere implikasjonene av dem. Det vi nå ser er sammensmeltningen mellom BRI, INTSC og the Greater Eurasia Partnership – konsepter som er bannlyst innenfor «The Beltway«.
Alt dette blir skapt midt i et kataklysmisk geo-økonomisk øyeblikk, der Russland fra og med torsdag bare kommer til å akseptere betalinger for sin gass i rubler fra «uvennlige» land.
Parallelt med the Greater Eurasia Partnership, vever BRI, som ble lansert i 2013, i økende grad et komplekst, integrert eurasisk nettverk innenfor finans/økonomi, transport, infrastruktur, og handelskorridorer. BRIs rolle som en av flere store aktører som påvirker av institusjoner for global styring, inkludert normsettende stiftelser, har også vært viktig, mye til NATO-allianses forergelse.
Vekk fra vesten, se mot sør
Først nå, vil særlig det globale sør begynne å legge merke til hele spekteret i Kina og Russlands spill i den eurasiske sfæren. Moskva og Beijing er dypt involvert i et felles fremstøt for å redusere vestlig posisjon innen global ledelse, hvis ikke de knuser den helt.
Fra nå av kommer Russland til å være enda grundigere med sin institusjonsbygging ved å samle Eurasia Økonomiske Union (EAEU), SCO, og CSTO – en eurasisk militærallianse med utvalgte post-sovjet stater – i en geopolitisk sasamordning som vil føre til irreversible institusjonelle og normative skiller mellom Russland og Vesten.
Samtidig kommer the Greater Eurasia Partnership til å sementere Russland som den ultimate broen gjennom Eurasia, som kan skape et felles rom på tvers and Eurasia, og som til og med kan komme til å ignorere det vassaliserte Europa.
Realiteten er at BRI, så vel som INSTC, kommer i økende grad til å bli plugget inn i Sortehavet (Hei, Mariupol). Og BRI kan komme til å revurdere sitt fokus på å koble det vestlige Kina med Vest-Europas krympende industri.
Det kommer ikke til å være noe vits i å prioritere de nordlige BRI-korridorene – Kina-Mongolia-Russland via Den transsibirske, og den eurasiske landbroen via Kasakhstan – når Europa er på vei inn i middelaldersk demens.
BRIs nye fokus vil være på å få tilgang til uerstattelige råvarer – det har Russland – og sikre essensielle forsynelser til kinesisk industri. Land som er rike på råvarer, som Kasakhstan og mange aktører i Afrika, kommer til å bli Kinas viktigste markeder i fremtiden.
Før covid hørte man ofte når man reiste gjennom Sentral-Asia at Kina bygger fabrikker og høyhastighetstog, mens Europa i beste fall skriver dokumenter. Det kan alltids bli verre.
EU som okkupert amerikansk territorie synker nå raskt, fra senteret av global makt, til status som uviktig perifer aktør, kun et ustabilt marked i periferien av Kinas «samfunn med delt skjebne».
Av Pepe Escobar. Først publisert på The Cradle med tittelen How Mariupol will become a key hub of Eurasian integration 29 mars 2022. Pepe Escobar har tidligere publisert for Asia Times, The Nation, Mother Jones, Salon, Al Jazeera, HuffPost, Common Dreams, The Unz Review og Strategic Culture. Han har også vært kommentator for RT og Sputnik News.
Signerte innlegg står alltid for forfatterens regning og er ikke nødvendigvis i samsvar med redaksjonens syn.
Denne artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Martin Langvad.
«Grønn vekst» – løsninga på verdens miljøproblemer eller en umulighet?
Av Erik Plahte - 9. april 2022
https://steigan.no/2022/04/gronn-vekst-losninga-pa-verdens-miljoproblemer-eller-en-umulighet/
Av Erik Plahte.
Del 2 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
For å kunne leve trygt på Jorda i kommende generasjoner må menneskeheten av reint fysiske grunner holde seg innafor de grensene for stoffskiftet med naturen som følger av at Jorda er begrensa i størrelse, bare har en viss mengde ressurser m.m. Dette er for eksempel uttrykt ved de ni kvantitative planetariske grensene utvikla av Stockholm Resilience Centre. Flere av grensene er allerede brutt, det biologiske mangfoldet spesielt kraftig og spesielt illevarslende.
Men å respektere slike grenser lar seg ikke forene med å opprettholde kapitalismen som økonomisk system fordi fortsatt kapitalisme fordrer fortsatt økonomisk vekst – stadig mer natur må omdannes, kultiveres eller bygges ned. Stadig flere peker på at det kreves et systemskifte. har helt rett. Det trengs et helt nytt økonomisk system der ikke kravet om profitt trumfer alt og vårt forhold til naturen ikke må underlegges kapitalismens økonomiske lover. «Dagens økonomiske system evner ikke å adressere verken sultproblematikken eller det industrielle landbrukes del av skylden for klima og naturkrisa. Vi er nødt til å skift kurs. Vi er nødt til å endre systemet. (…) Vi må bevege oss bort fra en økonomi hvor vekst er premisset», skriver Cari Anna Korshavn King og Ida Marie Grønnestad i Spire (Nationen 26. mars).
Vi må velge mellom «grønn» og «vekst». Det er et enten–eller, ikke både–og. Det er et skjebnevalg, som Andreas Malm skriver i Fossil Capital (Verso, 2016, s 10): «Tradisjonen fra de døde puster de levende i nakken og gir dem to valg: slå seg fri fra ‘business as usual’ – og jo tyngre pusten er, desto mer ekstreme grep må de ta – eller overgi seg til en akkumulerende, utålelig skjebne.»
Økonomisk vekst betyr i vanlig språkbruk økende brutto nasjonalprodukt (BNP), evt brutto globalt produkt (BGP), på engelsk Gross Domestic Product (GDP) og Gross World Product (GWP), som er mål for den samla markedsverdien av alle varer og tjenester som er produsert i et land (BNP) eller globalt (BGP) i et gitt år. Den økonomiske veksten uttrykker, oftest i prosent, hvor stor veksten av BNP (BGP) er i forhold til størrelsen det foregående året. Noe godt mål for om den nasjonale rikdommen har økt eller ikke, er BNP ikke. Det er heller ikke noe mål for allmenn velferd, men for veksten i privat kapital. I Norge er knapt 70 % av alle sysselsatte ansatt i private bedrifter.
Det kapitalistiske systemet er avhengig av at det lykkes å opprettholde den økonomiske veksten. Om ingen økonomisk vekst, ingen profitt. Nå blinker varsellampene. De årlige vekstratene nærmer seg null.
Den midlere årlige globale profittraten (i marxistisk forstand) 1960–2019 viser det samme bildet. Temmelig jamn nedgang gjennom 60 år.
Sjølsagt dekker disse gjennomsnittene over store ulikheter. Alle har hørt om hvordan de megastore konsernene har hatt en eventyrlig vekst under Covid-19 mens småbedrifter går konk og fattigdommen over store deler av verden øker. «Verdens ti rikeste menn mer enn dobla formuen sin fra 700 milliarder til 1500 milliarder dollar i løpet av de to første årene av pandemien, mens inntekten falt for 99 % av menneskeheten og over 160 millioner ble tvunget ut i fattigdom», melder Oxfam.
Trass i at The Fed – sentralbanken i USA – og EUs sentralbank har pøst tusenvis av milliarder dollar og euro inn i økonomien for å stimulere den økonomiske veksten, uteblir virkningene. Amerikanske konsern har brukt pengene til å kjøpe opp egne aksjer for å holde aksjekursene oppe i stedet for å investere i ny, produktiv virksomhet. Naturlig nok, ettersom det ikke er kjøpekraft til å kjøpe enda flere varer.
Men nå øyner de muligheten til ny vekst gjennom «det grønne skiftet». Ut med fossil energi og gammeldags, forurensende industri. Nå skal det være fornybar energi, sirkulær økonomi med vekt på gjenbruk, grønne byer, elektriske biler – slått fast i FNs bærekraftmål, «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030». Det er ingen mangel på ambisjoner. Det skorter litt mer på gjennomføringsevnen.
Alle planene for «grønn vekst» går ut på at den økonomiske veksten skal og må fortsette, men uten å belaste natur og miljø. Men teorien om grønn vekst sakner ethvert vitenskapelig grunnlag. Ingen har klart å vise at global grønn vekst er mulig i det lange løp. Det er tvert imot gode grunner til å anta det motsatte, grunner som jeg skal ta opp etterhvert. Ingen ting, verken teori eller praksis, tyder på at det er mulig å fortsette den økonomiske veksten uten at belastningene på natur og miljø vil fortsette i økende omfang og intensitet. Likevel er grønn vekst gjort til ledende ideologi i de fleste politiske kretser. Mer om dette i neste innlegg.
Du vil etter hvert finne alle de publiserte delene ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
Oslofjorden er snart død
Av leserinnlegg - 9. april 2022
https://steigan.no/2022/04/oslofjorden-er-snart-dod/
Av Are Dammann og Elin Leer-Salvesen.
Miljømyndighetene og deres faste oppdragsforskere har stått bak grov miljøkriminalitet gjennom giftdumping og sprengninger i Indre Oslofjord. De ansvarlige må stilles til ansvar!
Professor Knut Rudi ved NMBU føyer seg inn i rekken av uavhengige forskere og fagfolk som har sett galskapen i de prosjektene myndighetene ikke bare har tillatt, men som de i kompaniskap med sine forskere, har presset igjennom med løfte om en ren fjord og ren fisk. Nå ser vi resultatet: Fjorden er nesten død, torsken er borte og det som er igjen av fisk har så høyt innhold av miljøgifter i kjøttet at Mattilsynet anbefalte gravide, ammende og barn å ikke spise den. Nå er det forbudt å fiske den.
For de som ikke kjenner eller husker historien om dumpingen og sprengningene. Her er et lite sammendrag.
I 2006 ga Miljødirektoratet at Oslo Havn KF og Statens Vegvesen lov til å mudre nærmere en million kubikkmeter slam med høyt innhold av miljøgifter i indre havn, frakte det med lektere tre kilometer inn i Bundefjorden og dumpe det på 60 meters dyp. Hovedårsaken til behovet for mudring var at stadig større cruiseskip trengte større seilingsdyp og at Vegvesenet ville bygge ny senketunnel i Bjørvika.
I tillatelsen stod det at man ville hindre spredning av slammet som ble gravd opp ved å stenge utenfor graveområdet med «siltgardiner». Disse røk med en gang, og ble aldri erstattet. I to år kunne fortvilte miljøorganisasjoner og beboere være vitne til et griseri og miljøforurensning uten like. Bl.a. gravde de i utløpet av Akerselva hvor flyfoto viste hvordan det giftige slammet seilte utover i fjorden med strømmen. Se: Slik spres giften i Oslofjorden.
Selv Oslo Havns styreleder Bernt Stilluf Karlsen, innrømmet i NRK- dokumentaren «Lillebror ser deg» at metodene som ble brukt ved oppgravingen var «rudimentær steinalderteknologi som ville føre til et innmari stort gris».
Da Bernt Stilluf Karlsen sluttet som styreleder i 2016 ba han om «tilgivelse fra alle som føler at de er blitt overkjørt». Det er da noe. Men en død fjord blir ikke frisk av at de som har overkjørt den ber om tilgivelse.
Så til dumpingen av de giftige massene: Tillatelsen krevet at massene skulle slippes med egen tyngde ned til bunnen med minst mulig innhold av vann fordi konsekvensutredningen viste at vanntilsetting ville føre til stor spredning. Dette fikk de aldri til. De måtte blande inn store mengder vann og pumpe slammet ned med trykk. Både Bellonas film med miniubåt, og professor i marinbiologi Stein Kaartvedts permanente ekkolodd på nedføringslekteren viste at slammet ved hver eneste nedføring steg 30-40 meter opp og dro av gårde med strømmen. Ekkoloddet viste også at «det kokte av fisk» i vannet der slammet ble dumpet. Over 100 ganger mer fisk enn normalt fortalte Stein Kaartvedt til T, som leverte en bekymringsmelding til Miljødirektoratet om alt han hadde sett på ekkoloddet. Bekymringsmeldingen la de i skuffen, og fant den først fram da vi i Innbyggerinitiativet på Nesodden etterspurte den.
Kaartvedt og hans kolleger var også redd fisken kunne fange opp miljøgiftene direkte gjennom gjellene. Han søkte Miljødirektoratet om midler til å analysere fisken han hadde fanget i deponiet. Han fikk avslag på søknaden….
Det manglet ikke på advarsler verken fra organisasjoner eller uavhengige fagfolk. Bl.a. gikk professorene Petter Jenssen og Jens Petter Heyerdahl ut i avisen og fortalte at slammet med så fine partikler kan sveve i fjorden i årevis. Før eller siden legger de seg nok ned. Men hvor er det vanskelig å vite.
Det ble beregnet av Norges fremste ekkoloddeksperter at kanskje halvparten av alt slammet som ble pumpet ned ikke lå i deponiet. Dermed kan det ligge slam tilsvarende flere Oslo Plaza fordelt utover hele fjorden. Dette har selvsagt konsekvenser for dyrelivet, torskeyngel, oksygenforhold osv.
Bellona hadde i sin høringsuttalelse vist til «Hjulstrøms diagram» som viste at slam med en sånn partikkelstørrelse som det er i indre havn, aldri vil sedimentere (legge seg ned) dersom strømmen er høyere enn 1/2 cm per sekund. Det viste målingene at den alltid er selv helt nede på bunnen av deponiet.
Også Fylkesmannen sa opprinnelig nei til giftdumpingen i 2006, men ble overprøvd av Miljødirektoratet. Fylkesmannen hadde avslått alle søknader om dumping i fjorden i alle år før giftdumpingen startet. Begrunnelsen var at det ville virvle opp masser, føre til nedslamming og grumsete vann, som igjen gir mindre lys og mindre oksygen i en svært sårbar fjord.
Etter hvert som nyhetsoppslagene om store mengder slam med miljøgifter på avveie og brudd på tillatelsene kom, ble stadig flere politikere som tidligere hadde syntes dumpingen var en god ide, negative og ville ha stans. Etter folkeavstemningen på Nesodden der mer enn 90% av befolkningen krevet stans, fikk de medhold av et enstemmig kommunestyre som sendte krav om stans til Miljødirektoratet. Vi i Innbyggerinitiativet på Nesodden kunne litt senere overlevere miljøvernminister Helen Bjørnøy krav om stans fra 78% av alle politiske partier og 5 ordførere fra de kommunene som grenser til Indre Oslofjord, samt en lang rekke organisasjoner og fagfolk. Miljødirektoratet overkjørte alle og lot giftdumpingen fortsette……
Men det stopper dessverre ikke der…..
I 2016 og 2017 tillot miljømyndighetene, at Kystverket fikk sprenge i stykker nær 30 biologisk viktige grunner fra Drøbak til Indre Oslo havn. Igjen var hovedbegrunnelsen større seilingsdyp og enklere led for stadig større cruiseskip. Med sprengladninger på over 4000 kilo TNT utraderte kystverket på denne måten viktige yngelplasser for torsk og alt annet liv på grunnene.
De voldsomme sprengningene foregikk midt i torskens gytetid. Havforskningsinstituttet sendte en kraftig advarsel hvor de sa at sprengingene ville være ødeleggende for fjordens lokale torskebestand. Fylkesmannens miljøvernsjef Are Heden svarte på krav om stans til NRK at: «Nå som de har kommet så langt i sprengningsarbeidet, kan de like godt få fullføre.»
Men det var ikke bare ødeleggende ved at man sprengte torsk, torskeyngel og gyteplasser i fillebiter. Konsekvensutredningene som Kystverket hadde holdt tilbake for politikerne viste at sprengninger, selv med langt lavere ladninger (kun 60kilo TNT) enn de som ble brukt av Kystverket, ville spre store mengder slam med miljøgifter (Klassifisert til miljøklasse 5, som er den høyeste) og ta livet av, eller ødelegge indre organer, retningssans osv, hos fisk og sjøfugl i store områder også langt unna der sprengningene foregår.
Det som har foregått gjennom oppgraving og nedpumping av giftig slam og ved sprengingene i Oslofjorden kan neppe beskrives som annet enn statlig godkjent miljøkriminalitet.
Når Miljødirektoratet med velsignelse fra Miljøverndepartementet, valgte å overkjøre befolkning, politikere og uavhengige fagfolk, og fortsatte retorikken om at dette skulle redde fjorden og skaffe oss ren fjord og ren fisk, må de nå ta på seg hovedansvaret for at fjorden nå er nesten død og fisk og sjødyr fulle av miljøgifter. Det bør opprettes en uavhengig gransking av det som har foregått, og evt. tas ut tiltale mot de ansvarlige.
Les: Dør Oslofjorden av vitaminmangel?
Raudt – Opp som ein ulv og ned som ein skinnfell?
Av Svein Lund - 9. april 2022
https://steigan.no/2022/04/raudt-opp-som-ein-ulv-og-ned-som-ein-skinnfell/
Av Svein Lund.
Partiet Raudt nådde rett før Russland gikk inn i Ukraina sitt høgaste nivå nokon gong på meiningsmålingane, rundt 10 %. Heretter vil det trulig bare gå nedover, og det er stor sannsynligheit for både utmeldingar og eksklusjonar. I lag med konfliktane i SV kan dette føre til at partifloraen på venstresida snart vil sjå ganske annleis ut.
Ut frå Raudt sin bakgrunn i den maoistiske rørsla frå slutten av 1960-talet er det heilt spesielt at partiet har oppnådd ein slik oppslutning. På 1970-talet fantest det tilsvarande parti over nesten heile verda, men dei aller fleste har for lengst gått i oppløysing. I Europa er det i første rekke i Noreg, Danmark og Belgia at slike parti har overlevd og etter omdanning til demokratiske sosialistar blitt mellomstore parti i og utafor parlamenta.
Underteikna er ein av dei mange som var med i dei såkalla ml-organisasjonane frå sist på 60-talet. Ut på 90-talet hadde eg av forskjellige grunnar fått nok, og har sidan vore partipolitisk uavhengig sosialist fram til i år. Da Raudt oppsto som nytt parti i 2007, såg eg det slik at det var noko som skulle skjedd for lenge sidan. Eg ville likevel vere uavhengig, og heller arbeide politisk på andre område, som uavhengig skribent og i miljørørsla. Det var mye i det nye partiet som eg ikkje var nøgd med, men eg røysta likevel på Raudt i dei fleste vala, ofte utan den heilt store entusiamen. Blant det eg særlig reagerte på var at partiet framstilte dei «raud-grøne» partia som venstresida og ønska seg ei regjering under leiing av Ap, og den einsidige satsinga på Forskjells-Norge, mens miljøpolitikk, utanrikspolitikk og ideologi blei nedtona.
Forgjengaren RV blei danna for å delta i parlamentariske val, mens AKP(m-l) skulle ta seg av resten av politikken, som arbeid i fagforeningar og andre masseorganisasjonar, mobilisering til aksjonar og ideologisk skolering. Raudt skulle i prinsippet ta seg av arbeidsområda til begge forgjengarane, men det var RV-tradisjonen som dominerte og det viktigaste blei det parlamentariske arbeidet og å få større oppslutning i neste valet. I kommunestyre, fylkesting og etter kvart på Stortinget gjorde Raudt-representantar ein stor innsats og blei respekterte for det. Det blei partiet som slåss for arbeidsfolk flest, for bedre lokalmiljø, helsetilbod og skolar, mot korrupsjon og maktmisbruk. Raudt fikk etter kvart fleire røyster og medlemmar på grunnlag av dette arbeidet, utan at desse nødvendigvis var enige i partiet sitt syn på verdssituasjonen. Raudt sto fram som det einaste partiet som klart fordømte NATO sine krigar i land som Libya og Afghanistan, og dette var likevel relativt uproblematisk i partiet. Verken sosialismen eller utmelding av NATO sto på dagsorden, dette låg trygt i programmet, men forstyrra ikkje den daglige freden.
Så kom sjokket. 24.02.2022 gikk Russland inn i Ukraina og verda var med eitt forandra. I Ukraina hadde krigen i Donbas pågått i 8 år, utan at noko norsk parti hadde engasjert seg særlig. No blei Ukraina over natta ei hovudsak i norsk politikk. Samtlige parti tok avstand frå invasjonen, og dei aller fleste ville bidra med våpen. No blei Raudt stilt på ei skikkelig prøve. At ein skulle ta avstand frå den russiske invasjonen, var ingen i tvil om. Men kva skulle ein seie om den andre sida? Nokre ville legge like stor eller nesten like stor skuld på NATO som hadde innringa Russland og provosert overfallet, og var svært skeptiske til å støtte den ukrainske regjeringa, som hadde ført krig mot eiga befolkning i Donbas og var under sterk påverknad av nazigruppene. Andre konkluderte at no var Russland blitt så farlig for alle naboland at no måtte Noreg halde seg i NATO. Mellom desse sto partileiinga og forsøkte å balansere, og virka å vere mest redd for å tape oppslutning. Da Raudt likevel klarte å ta det standpunktet at Noreg ikkje burde sende våpen til Ukraina, braka det laus. Mange medlemmer protesterte mot dette og nokre sa dei ville melde seg ut.
Sjølv hadde eg lenge følgt meir enn dei fleste med på situasjonen i Ukraina, ikkje minst på grunn av familiær tilknyting. Eg hadde lenge vore skeptisk til ein del vurderingar hos leiinga i Raudt, og eg var svært spent på om partiet ville klare å stå på prinsippa og seie nei til våpenleveransar. Da eg leste at medlemmar av Raudt ville melde seg ut fordi leiinga ikkje ville sende våpen, reagerte eg spontant: Da går eg motsette vegen og melder meg inn! Innmeldingsbrevet blei sendt på timen.
Plutselig fant eg meg på innsida av ein organisasjon eg bare hadde sett frå utsida, ein organisasjon som politisk og organisatorisk, på godt og vondt, var noko heilt anna enn dei forgjengarane eg hadde forlate eit par tiår tidligare. Eg opplevde raskt at eg hadde kome inn i eit vepsebol. Bare eit par veker etter innmeldinga mi fant eg meg sjølv på årsmøte i Rødt Finnmark, der eg stilte med sjølvskrive forslag om Ukraina, og til mi forundring opplevde motstand mot mi analyse av NATO si rolle. Det endte likevel med eit kompromiss som eg kunne leve med da, På nettforuma «Aktiv i Rødt» og «Vi som støtter Rødt» raste debatten, og partileiinga sitt standpunkt blei knallhardt angrepe frå to kantar.
Frå Russland har vi lenge hørt om korleis opposisjonelle blei stempla som «utanlandske agentar», og no blei all opposisjon forbode og stempla som forræderi. Men Russland var ikkje lenge aleine med å stemple avvikande meiningar. Frå USA kom det kraftige åtvaringar mot russisk propaganda og alle som ga uttrykk for avvikande syn på krigen blei stempla som agentar for Putin. Materiale frå russiske styresmakter eller som kunne mistenkast for å vere under innverknad av dei blei anten utestengt eller forsynt med åtvaring, på Facebook, Twitter, YouTube osv. Dette slo straks gjennom i Noreg, og heksejakta her gikk hardast ut over nettportalen steigan.no.
Steigan.no har lenge formidla eit allsidig materiale om internasjonale spørsmål, frå mange land og frå alle sider, frå CIA på eine sida til Russia Today på den andre. Tanken har vore at folk må få tilgang til forskjellige synsvinklar, også dei som ein sjølv ikkje er samd med. Men om ein promille av artiklane var uttrykk for russiske syn, var det nok. Heile prosjektet steigan.no / Mot Dag skulle stemplast som russisk agent.
Det neste steget ville da vere å bruke dette til å stemple partiet Raudt, ettersom sjefsredaktør for nettavisa var medlem og styreleiar også fylkesstyrerepresentant for Raudt. Da fikk partileiinga i Raudt panikk, og i staden for å forsvare sjølvstendig og allsidig journalistikk, kasta dei seg på angrepet på steigan.no, og gjentok all kritikken frå høgresida. Partisekretæren varsla i media om eit kommande oppgjør med alle som deltok i steigan.no, og trugsmålet om eksklusjonar skein tydelig gjennom. Faste bidragsytarar på steigan.no gjorde det klart at dei oppfatta dette som at dei no ville bli ekskludert frå Raudt.
Sjølv har eg gjennom fleire år sendt innlegg eg har skrive til steigan.no, liksom eg har sendt dei til andre nettportalar som Radikal Portal, Harvest og Nordnorsk Debatt, til lokalaviser og riksaviser, bl.a. Klassekampen. Ved sida av den norskspråklige samiske lokalavisa Ságat (som eg ofte er knakande uenig med) er steigan.no det organet som oftast har tatt inn det eg har sendt dei. Sjølv om sjefsredaktøren nokre gongar har sagt frå at han ikkje er enig med meg, har han publisert det, fordi steigan.no ikkje skal vere eit organ for einsretting, men for eit mangfold av meiningar og synsvinklar. Eg opplever no at eg er uønska i Raudt, ikkje mest på grunn av det eg har skrive, men på grunn av eit av dei media der eg har fått publisere synspunkta mine.
Samtidig som vi alle fordømmer sensuren i Russland, og den gamle frasa frå den kalde krigen om «den frie verda» dukkar opp igjen, blir ytringsfridomen sine rammer innsnevra også i den «vestlige» verda. Gjennom eit ganske langt og ganske politisk aktivt liv har eg opplevd å bli utsett for forsøk på å stoppe kjeften på meg og likesinna, både innafor den gamla ml-rørsla (der Pål Steigan da var blant voktarane av den «rette linja»), fagrørsla (i og utafor LO) og miljørørsla. Det nye no er at vi opplever ein allianse frå toppen i USA gjennom NATO, mainstream media i Noreg og inn i leiinga i Raudt.
Eit parti eller ein annan organisasjon må ha lov å sette grenser for kva medlemmar og tillitsvalde kan seie offentlig. Om eit medlem konsekvent over tid offentlig motarbeidar heilskapen i partiet sin politikk og grunnlag, eller gjør svært grove handlingar, må partiet ha lov å sette ei grense, inkl. eksklusjon. Så langt eg har sett, har ikkje Raudt / RV / AKP hatt noko slikt tilfelle. Derimot har ein hatt tilfelle der medlemmar har vore ekskluderte eller truga av eksklusjon for å ha avvikande meiningar på avgrensa område, der dei ofte har hatt spesielle kunnskapar eller kontaktar, og der partimedlemmar flest inkl. partileiinga bare har hatt si oppfatning ut frå dei vanlig herskande tankar i samfunnet. Eg tenker her på prosessane mot Hans Olav Brendberg i RV og Hendrik Weber i Raudt. Verda er ikkje enkel, og gong på gong ser vi at ein tendens dekker ein annan. Vi treng folk som vågar å tenke annleis, sjølv om dei av og til også skulle komme til å bomme. Der alle tenker likt tenker ingen mye.
Ein ting er å sette grenser innafor eit parti, noko heilt anna er når ein vil sette grenser for kva som skal vere lov å ytre i samfunnet. Her har vi sett at enkelte i Raudt har blitt så ivrige i sin sensur at dei også ønsker å bidra til at nokre personar blir nekta ein talarstol, slik leiar for Raudt i Trondheim har arbeida for at Hans Olav Brendberg ikkje skulle få lokale til eit ope møte i byen. Kva blir det neste?
Striden om ytringsfridom i samfunnet er ikkje ny, men sensurropet er no i ferd med å overgå situasjonen da den kalde krigen var på det verste. No skal krigen i Ukraina brukast til å kneble all sjølvstendig tenking og informasjon. Om partiet mitt, Raudt, blir ein del av denne sensuren, har eg ikkje lenger noko der å gjøre.
Svein Lund
Frå 01.03.2022 og inntil vidare medlem av Raudt