Nyhetsbrev steigan.no 09.03.2023
SV, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom
Julie gjør ting hun ikke kan – og noen ting hun kan
Kvinnedagen: Vi må snakke om morskapet!
Må feminismen definere seg på nytt?
USA bruker stedfortredermedia for å skylde på stedfortrederen Ukraina
Er Georgia blinket ut til fargerevolusjon fordi landet ikke vil ha krig med Russland?
Russofobi og/eller ukrainofili?
Syria sier israelsk luftangrep stanser nødhjelpsfly til Aleppo
Bærer den med seg problematiske levninger fra rasehygienen?
Ørefik for Macron
Av red. PSt - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/orefik-for-macron/
Hundretusenvis av franske kvinner protesterer mot «pensjonsreformen». Fagforeningene forlenger streiken. Dette skriver avisa Junge Welt.
Protestene mot «pensjonsreformen» til statsoverhode Emmanuel Macron ble onsdag dominert av franske kvinner som gikk ut i gatene i hundretusentall over hele landet og førte an i demonstrasjonene. Presidenten fikk seg en politisk ørefik for et spesielt politisk show som han hadde arrangert i Justispalasset i Paris – som en motbegivenhet så å si: en «hyllest» til advokaten og den militante feministen Gisèle Halimi, som døde i juli 2020 i en alder av 93, ble iscenesatt på kort varsel vært. Bevegelsen «Choisir la cause des femmes» (Velg kvinners sak) grunnlagt av henne og forfatteren Simone de Beauvoir i 1971 reagerte med forargelse og kontant avvisning. De mente det var et forsøk på å dreie oppmerksomheten bort fra streiken.
På landsbasis tok protesten, som ble støttet av et flertall av befolkninga, også form av mer enn 150 «feministiske arrangementer». Intersyndicale – de forente fagforeningene som har organisert motstanden mot Macrons pensjonsdekret i flere måneder – hadde viet den sjuende store kampdagen først og fremst til kvinners sak.
Fagforeningslederne motsatte seg Macrons klage om at de angivelig tomme pensjonsfondene måtte fylles med inntektene fra et to år lengre arbeidsliv. Philippe Martinez, formann i fagforeningen CGT, beregnet for eksempel at bare å betale kvinner det samme som menn ville føre rundt fem milliarder euro inn i aldersfondet. Macrons reform vil derimot først og fremst «straffe kvinner»,
Det er nå ventet avstemning om lovforslaget i parlamentets andre kammer, Senatet. Macron kan regne med godkjenning fra sentrum-høyre-flertallet der. I motsetning til i nasjonalforsamlingen, hvor han kun har hatt relativt flertall siden juni i fjor. Fagforeningene har i mellomtiden varslet neste protest- og streikedager for neste lørdag og onsdag. Flyplasser, havner, lokal- og langdistansetrafikk samt raffinerier og tilførsel av bensinstasjoner skal da igjen stenges.
SV, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom
Av Odd Handegård - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/sv-naturvernforbundet-og-natur-og-ungdom/
Kari Kaski (SV) foreslo Klassekampen 6. mars at SV nå «vil ha offentlig eierskap til all ny (norsk) vindkraft», et krav som også skal gjelde ved «fornying av eksisterende konsesjoner» når de går ut om 20-25 år. SV har riktignok de siste par årene bare hvisket om utbygging av vindkraft i Norge, og har i stedet ropt og skreket for utbygging av havvind. Kaskis nye prioritering av vindkraftutbygging (Fosen var en seier for SV), ble i Dagsnytt 18 i går noe dempet av energitalspersonen i SV, Lars Haltbrekken, som sa at SV i hovedsak prioriterer havvind.
Av Odd Handegård.
Vi ser altså at SV som i sin tid frontet utbyggingen på Fosen (og en rekke andre steder), fortsatt fronter vindkraftutbygging i Norge, selv om partiet er skeptisk til utbygging i «samiske» områder. SV innbiller seg at vindkraft ikke bare vil fremme «det grønne skiftet», men at vindkrafta også vil gi Norge større inntekter til velferd (som riktignok skyldes at norske husstander skal ranes av en skyhøy strømpris). Men SV er ikke alene om manglende sammenheng i de argumentene som brukes.
Også de tilsynelatende «samiske» ungdommene som aksjonerte i Oslo mot Fosen-turbinene, bruker argumenter som ikke henger sammen. De er dels mot utbyggingen på Fosen, men de er generelt tilhengere av vindkraft i Norge for å fremme «det grønne skiftet». Grunnen til at det er slik, har sammenheng med at aksjonistene i stor grad også var medlemmer av Natur og Ungdom og Naturvernforbundet: Bort med vindkrafta på Fosen, men utbygging av mye mer vindkraft i resten av Norge.
SV har også tatt et annet meningsløst, nytt energiinitiativ (KK 28.02): Norge bør i vesentlig større grad subsidiere eget «grønt» næringsliv slik Biden nå har foreslått for amerikansk næringsliv. EU er uenig fordi slik subsidiering angivelig vil føre til «proteksjonisme» og konkurransevridning. Men SV og Fylkesnes får støtte fra enkelte norske bedrifter.
Men forslaget tjener ikke norske interesser: Det SV vil bruke enorme subsidier på er utbyggingen av vindkraft, el-nettet, hydrogen, batteribedrifter, bit-coin-sentra m.m., altså kostbare anlegg hvis konsekvenser er å bruke penger på bedrifter som allerede er i ferd med å få store økonomiske problemer, og bedrifter hvis eneste hensikt er å sløse bort norsk vannkraft. SVs klimapolitikk henger ikke sammen.
Tilbake til Fosen-saken. En professor i Oslo – og mange andre – hevder at Høyesterett ikke «bygger sin avgjørelse på ILO-konvensjon nr. 169, ja denne konvensjonen er overhodet ikke nevnt i dommen. Høyesterett bygger sin avgjørelse på FN-konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, en bestemmelse til vern om minoriteters kultur, språk og religion». – Både rett og galt: Dommen bygger selvfølgelig på FN-konvensjonen om bl.a, menneskerettigheter og urfolk. Men ettersom samene ikke er et urfolk i Norge, er det logisk at Norge ikke ville blitt rammet av urfolksforestillingen dersom den meningsløse ILO-konvensjonen ikke hadde vært vedtatt i Norge.
Høyesteretts dom er altså ikke det eneste som betyr noe i debatten om Fosen. Dersom FNs regler om urfolk skal ha betydning i Norge må samene være akseptert som et urfolk, og her kommer ILO-konvensjonen inn. Det er den tåpelige norske godkjenningen av ILO-konvensjonen som er årsaken til at FNs regler tilsynelatende har betydning i Norge.
Grunnen til at samene ikke er et utfolk i Norge er enkel: Ser vi noen generasjoner bakover, forstår vi at de fleste nordmenn selvfølgelig er en miks av de folkegruppene som er kommet til landet etter istiden. Dette gjelder også de som oppfatter seg som samer. Vi er alle genetiske og etniske blandingsprodukter, uten at vi tenker over at anene våre kommer fra en rekke kulturer og haplogrupper rundt om på kloden.
I beste fall er dette i dag kun kuriositeter for historikere og slektsforskere: Vi har alle, uansett hvor vi bor i Norge, fra gammelt av forfedre fra Iran, Syria, Tyrkia, de russiske steppene, Italia eller Spania, Sibir osv. Dette gjelder også nyere tid. Kort sagt: Vi er blitt norske selv om forfedrene våre kom langveis fra for 2.000 til 10.000 år siden fra mange ulike kulturer. Og tilsvarende: Man blir selvfølgelig ikke same av å dokumentere en samisk forfar en gang for noen hundre år siden – og heller ikke av å drive med tamrein i dag. Vi har alle omtrent de samme forfedrene.
Lytt til vår podcast på Spotify for 50 kroner per måned!
Julie gjør ting hun ikke kan – og noen ting hun kan
Av Julie Foss - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/julie-gjor-ting-hun-ikke-kan-og-noen-ting-hun-kan/
Om noen hadde fortalt meg at jeg skulle bli medeier, deleier og det som er, i traktor, gård, firhjuling og kassebil, – så hadde jeg selvfølgelig ledd meg skakk*. Om de attpåtil hadde sagt, at jeg på toppen av det hele, og samtidig (!), skulle hjemmeskole barna, så hadde jeg ledd høyt ut, mens jeg rullet rundt på gulvet. Jeg hadde med andre ord LOLROTF`et, som muligens er en gammel referanse, men jeg er førti år snart, så jeg føler det er lov.
Av Julie Foss.
Men livet er jammen et eventyr, er det ikke! My God, som min nederlandske onkel sier. My God, så mye vi må gjøre. Vi må snu oss rundt. Lande på bena. Tenke nytt. Og roll with it.
Når venninner jeg ikke har sett på en stund spør om vi skal ta en kaffe og «catche up litt» så sier jeg nei. Jeg sier blankt nei, og legger til «med mindre du har en måned». Så ler jeg litt (med emoji, selvfølgelig. Vi er ikke helt 2000, heller). Og så skriver jeg «men du bør sette av fire timer. Til meg. Så er det deg. Vi snakker en åtte timer, total. Eller, give and take, ditt». Og hvis vi er riktig så heldig. Om det har skjedd riktig så lite, med venninnen min, burde det være mulig å få det til på seks timer. Sist var både venninnen min og jeg helt rødglødete, etter treffet. Jeg vil si, utmattet. Dette er muligens en digresjon, men en ikke så rent ubetydelig heller. Det sier noe om omfanget, føler jeg. Det sier noe om samfunnet, føler vi.
2023 skulle altså bli året jeg skulle bli medeier, deleier, og det som er, i traktor, gård, firhjuling og kassebil. Dette er mye motor, men det er også mye tungt arbeid. Aner jeg. Så nå har jeg begynt å ta nedfall mens jeg pusser tennene. Mer enn det har jeg ikke tid til, – men jeg føler at det hjelper. Allerede ser jeg resultater (eller. Jeg ser det ikke. Men jeg kjenner syra når jeg går opp og ned trappa. Om morgenen, – og om kvelden. Jeg går ikke i trapper for treningens skyld. Det er viktig å ikke overdrive. Bli fanatisk. Man vil ikke bli helt ekstrem, heller). Men altså. Det er mye bil og så er det dette med hjemmeskole. Og før noen foreslår at jeg får meg noen hobbyer (dere aner ikke. Jeg drømmer om å ha tid til hobbyer), la oss gå over the essentials.
«Skal du ha hjemmeskole?» Ja, det skal jeg. Det vil si, jeg skal ikke starte hjemmeskole. Det er ikke sånn at jeg nå starter Bakkestranda Homekit Skole. Så jeg hadde satt pris på om dere ikke sendte unger fra fjern og nær, land og strand, riktig, riktig ennå. Stay in your zone (metaforisk og fysisk (og det har ingenting med smartcity og gjøre. Tro du meg)). Jeg simpelthen skal hjemmeskole barna mine. Mine to sønner. Det er visst min rett, – og det skulle jo bare mangle, faktisk. Og jeg benytter meg nå av den retten. Og jeg tror det blir et eventyr. Det vil si, faren deres og jeg, skal sørge for at det blir et eventyr. Og vi gleder oss alle sammen. Småfolk som storfe.
«Vet familien deres om dette?» Nei, jeg er tilhenger av å si ting, offentlig først. Dessuten er jeg blitt riktig, riktig så gammel (selv før det fylte førti) at jeg gjør som jeg vil, uten blygsel og uten tillatelse. Annet enn fra rektor, da. Jeg mener i alle fall at jeg spurte. Eventuelt informerte jeg, på en nokså hyggelig måte (subjektivt sett. Men med en viss selvinnsikt, føler jeg) og spurte hva hun syntes. På sett og vis. Jeg spurte kanskje ikke. Men jeg var absolutt interessert i hennes respons. Etter grundig å ha redegjort for bakgrunnen. For valget vårt. Om hjemmeskole. En periode. Tre måneder i første omgang. Og profesjonell som hun er, skjønn som hun er, sa hun at hun respekterte valget 100% og vi gikk fra møtet både godt forlikt og vel forlikt.
«Hva er da bakgrunnen for valget om hjemmeskole …?» Tja, hva skal man si. Det var som med mye annet, en rekke faktorer, som til sammen gjorde valget ganske lett, egentlig. Skal jeg gå inn på alt det nå?! Nå som det var så god stemning …! Vel. Jeg kan i alle fall si at det avgjørende var selve kunnskapsløftet vi foreldre, selv, gjorde her hjemme. For å si det litt tørrvittig. All den tid Kunnskapsløftet faktisk er den rådende, og nå gjeldende, læreplanen i grunnskolen. Og all den tid jeg selv også er utdannet lærer (og har papirer på å være tørr). Vel. Lærerhumor til side. Jeg snublet over kunnskap om stråling, – og falle på trynet, vil jeg si jeg gjorde! For her var jeg kunnskapsløs! (og kunnskapen var i tillegg sjokkerende). Dette er nå cirka et halvt år siden og etter å ha eksperimentert litt hjemme, med nettopp stråling (å bli utsatt for det, over tid) har vi sterke indisier på at plagene sønnene mine hadde – og har (og hvem vet? Kanskje også mine) meget godt kan være forårsaket av stråling. De har begge vært mye plaget av hodepine, hvorav han ene, i tillegg, i årevis, har vært plaget av en forferdelig øresus (tinnitus). Det skal bli spennende å se om bytte av miljø vil ha noen effekt. Vi er derfor godt i gang med tiltak i heimen for slik å kunne redusere eksponeringen for stråling betraktelig. Blant annet ved å kable ledninger, fremfor alt det trådløse.
«Når begynner dere?» Første skoledag med mor (som i jeg/meg (og faren deres iblant)), blir om cirka en uke. Det er ingen grunn til å vente! Helsa først! Så vi vil ikke vente. Det betyr at vi må ferdigstille læreplanen til gutta i løpet av noen dager -note to self. Vi er nemlig forpliktet til å følge læreplanen for grunnskolen, hva angår målene, men vi har heldigvis en del frihet hva gjelder «veien til Rom». Det blir gøy! Det blir sikkert utmattende noen ganger også, men vi går for mest gøy. Mest lærerikt. Og innbringende.
«Hadde du turt å hjemmeskole, dersom du ikke selv var utdannet, og tidligere også hadde jobbet som lærer?» Det vet jeg at jeg hadde, og mest av alt skulle jeg ønske at jeg ikke var det, nå. Så folk kunne se, og forstå, at det virkelig er mulig. Vi må få tilbake troen på at vi som foreldre faktisk vet best når det gjelder hva ungene våre trenger. Og at man ikke alltid trenger å følge flokken. Gjøre som alle andre. Noen ganger må man følge hjertet. Intuisjonen. Og hive seg uti det (jada. Om man har mulighet. Bla bla bla). Og det betyr heller ikke at noe er spontant eller dårlig planlagt av den grunn. Vårt valg bunner ut i en tanke som modnet over tid. Og vi fikk flere og flere grunner til å gjøre det. Nå blir dette vårt prosjekt. Kanskje ikke Prosjekt Perfekt, men Prosjekt Helse. Prosjekt Barna Våre. Jeg er klar. Bring it.
*fortrinnsvis fordi jeg er redd for maur
Kvinnedagen: Vi må snakke om morskapet!
Av Guro Skjelderup - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/kvinnedagen-vi-ma-snakke-om-morskapet/
En klok mann jeg kjenner, sier: Far tar vare på mor, og mor tar vare på barnet. Jeg vier årets kvinnedag til forskjellene mellom mann og kvinne.
Kvinnedagen: La det være sagt med en gang: Jeg er for lik lønn for likt arbeid. Jeg er i mot kvinneundertrykkelse av noe slag. I kvinnesakens navn har det gjennom historien skjedd mye viktig. Men på veien til å sikre kvinners rettigheter har vi oversett at det er forskjell på kvinner og menn. I kvinnenes kamp har vi glemt å verne om nettopp disse forskjellene. Forskjeller som er selve navet i både familien og storsamfunnet.
Jeg gikk på jobb med melkespreng og lengsel.
Melkespreng og lengsel
Jeg er kvinne og mor. Helt siden jeg fikk mitt første barn for snart 16 år siden har jeg kjent på at noe er alvorlig galt. Å levere barnet mitt, som enda ikke hadde feiret sin første bursdag, i andres hender i mange timer fem dager i uken. Jeg gikk på jobb med melkespreng og lengsel. Tiden vi fikk sammen på kveldene var preget av at vi var slitne begge to. Det var et krampeaktig samvær som måtte være av god kvalitet, dagen etter skulle vi være borte fra hverandre i mange timer igjen. Jeg institusjonaliserte barnet mitt før det hadde tatt sine første skritt. Og det tar ikke slutt før han om få år flytter ut.
Jeg levde på en slags autopilot. Det var jo sånn nesten alle mødre gjorde det. Fulle jobber ved siden av morskapet. Selv om tanken ofte streifet at min mor og mormor bare en og to generasjoner tidligere hadde vært mødre på en helt annen måte. For nå var ikke det lenger mulig. Eller?
Far tar vare på mor, mor tar vare på barnet
Så da en klok mann jeg kjenner, som har levd mye lenger enn meg, sa: «Far tar vare på mor og mor tar vare på barnet», gråt jeg. Det ga gjenklang på cellenivå. I dag er det gammeldags og til og med bakstreversk å si noe sånt. Særlig på kvinnedagen, vil jeg tro. Men jeg kjenner likefullt at det er sant for meg.
Så hva skjedde, egentlig? Det er ikke så lenge siden min mor var hjemme med meg på 80-tallet.
Svaret er mangefasettert.
Vi har blitt slaver av velstanden.
Hvor ble det av fellesskapet?
Vi har lagt til oss vaner som gjør at begge foreldrene må stå i jobb, ofte 100 prosent begge to. Vi har blitt slaver av velstanden. Hamsterhjulet har fanget en hel foreldregenerasjon, og det finnes egentlig bare tapere.
Vi har mistet fellesskapet. Og vi har mistet storfamilien. Også besteforeldrene jobber fullt nå. Går birken. Reiser til Syden når de har fri. Kontrasten til lukten av nybakte brød på mormors kjøkkenbenk i min barndom kunne ikke vært større. På mormors kjøkken ble det servert den mest gylne valøren av dem alle: Tid.
Jeg har møtt barn som har bedre relasjon til au pairen enn sin egen mor.
Når au pairen blir mor
Jeg har bakgrunn som lærer og spesialpedagog. I skolen har jeg møtt uendelig mange barn som er i underskudd på nettopp tid. Tid med sine egne foreldre. Jeg har møtt barn som har bedre relasjon til au pairen enn sin egen mor. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er flere mødre enn meg som lever på autopilot fordi de tror det må være sånn. Som lengter og strekker seg uten å strekke til.
I 2023 lever vi på hver vår tue og det har blitt skam å be om hjelp. Kvinnefellesskapene er borte. Vi går til Google når vi trenger svar, for nabokonen er på jobb.
Utbrente mødre
En god helhetsterapeut jeg kjenner forteller at hovedtyngden av hennes pasienter er utbrente mødre i slutten av 30-årene og tidlig i 40-årene. Å være 100 prosent god både på jobb og hjemme er et regnestykke som ikke går opp. Det skaper uhelse. Ikke bare hos mor, men også hos barna.
Yrkeslivet er konstruert av menn, for menn. Menn som hver dag starter en ny 24-timers syklus. Kvinnens 28-dagers syklus snakkes ikke om. Langt mindre blir den tatt hensyn til. I England er det gjort forsøk med å la kvinner tilpasse arbeidshverdagen til syklusen. Det har gitt økt livskvalitet.
En titt inn i sosiale medier viser en tydelig trend: Mødre er i ferd med å vende tilbake til hjemmene. Finne løsninger utenfor 8 til 16-rammene. Vinden er i ferd med å snu, det er en stille mødrerevolusjon som pågår.
Vi har mistet landsbyen.
Landsbyen
«Det krever en landsby…» er et kjent sitat. Vi har mistet landsbyen. Det er i hjemmet, i rammen av storfamilien OG i landsbyen, fremtidens mennesker bygges. Ikke to timer mellom henting i barnehagen og leggetid. Hvordan vi skal finne tilbake til fellesskapet, vet jeg ikke. Men første skrittet til endring, er bevissthet. Den får vi kanskje lettere taket på hvis vi skrur av autopiloten.
I all higen etter like rettigheter, har vi glemt forskjellene og viktigheten av å dyrke dem. Vi har pakket vekk instinktene. Morsinstinktet er kanskje det sterkeste av dem alle.
Om jeg hadde kunnet ta valgene på nytt, ville jeg byttet mye av den såkalte velstanden med å være hjemme med barna mens de var små. Det ville gitt et solid hull i CV-en. Hva så!
Jeg ville rakrygget sagt at jeg er hjemmeværende og har verdens viktigste jobb!
Kilde: Kvinnehistorie.no
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Må feminismen definere seg på nytt?
Av red. PSt - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/ma-feminismen-definere-seg-pa-nytt/
I 2019 deltok Kellie-Jay Keen-Minshull aka Posie Parker på Mot Dag-konferansen i Oslo. Hun er grunnlegger av Standing For Women, en global kampanjegruppe for kvinners rettigheter, og initiativtaker til aksjonen Women Stand Up!
Parker solgte t-skjorter og klistremerker for å samle inn nok penger til å kjøpe plass på en reklametavle der det sto «Woman, substantiv, Adult Human Female». Posteren ble fjernet av reklameselskapet da den ble anklaget for å være uttrykk for «hatfulle ytringer og støtende».
Det har gått lenger enn som så. Tradisjonelle feminister er også blitt banket opp og truet på livet fordi de ikke aksepterer transideologien. Det er neppe noen overdrivelse å hevde at den tradisjonelle kampen for kvinnefrigjøring har kommet på defensiven og at andre krefter med andre agendaer har tatt over scenen.
Grunnleggeren av 8. mars som Den internasjonale kvinnedagen, Clara Zetkin, skrev:
«Derfor kan ikke frigjøringskampen til arbeiderkvinnene føres på samme måte som den kampen kvinnene i borgerskapet fører mot mennene i sin klasse. Tvert om må arbeiderkvinnene føre en felles kamp med mennene i sin egen klasse mot den samlede kapitalistklassen.»
Dette er et perspektiv som nesten har forsvunnet fordi borgerskapet har lykkes i å ta over og kontrollere kvinnekampen og styrt den inn i baner der den er ufarlig for, eller til og med en ressurs for kapitalistklassen.
Det later til at det er et behov blant en god del kvinner for definere feminismen på nytt, og det er kanskje et tegn i tida at vi nettopp i tilknytning til 8. mars fikk tre innspill fra kvinner som hver på sin måte tar opp ting som opptar dem, og som de tydeligvis ikke finner rom for i dag.
En kvinnelig leser skriver til oss:
Vi kvinner trenger å vise mer raushet og ikke bare tenke på våre egne egoistiske behov. La oss med hjerte inkludere menn den 8 mars! Vi trenger en endring og vi kvinner kan hjelpe til. Vi trenger å vise nestekjærlighet og medmenneskelighet. Vi kan inkludere menn om vi ønsker det. Jeg synes det er rettferdig å løfte frem begge kjønn. Vi er likestilte og likeverdige. Det finnes ingen perfekte mennesker, men vi skal tro det beste om hverandre først. Vi kan tenke nytt og skape en endring der gutter og menn kan føle seg enda mer inkludert. Der det er vilje er alt mulig. Jeg håper dere er med!
Kan vi starte en ny diskusjon om likestilling for kvinner og menn 8 mars?
Vi er ei avis og ingen politisk bevegelse. Det er ikke vår oppgave å lage noe program for noen. Men vi inviterer gjerne til en debatt om feminismen og dens utfordringer i dag.
I dag publiserer vi to artikler om ulike sider av moderne kvinners liv i Norge, en av Guro Skjelderup og en av Julie Foss. Dersom de kan gi støtet til videre diskusjoner, ville det være utmerket. Det skal i hvert fall ikke stå på oss.
USA bruker stedfortredermedia for å skylde på stedfortrederen Ukraina
Av Aaron Maté - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/usa-bruker-stedfortredermedia-for-a-skylde-pa-stedfortrederen-ukraina/
En måned etter at Seymour Hersh rapporterte at USA sprengte Nord Stream-rørledningene, finner amerikanske tjenestemenn en syndebukk i Ukraina og stenografer i New York Times. Dette skriver journalisten Aaron Maté på Substack. Her er et utdrag av artikkelen. – Red.
Av Aron Maté
Nesten seks måneder etter at Nord Stream-rørledningene ble sprengt og en måned etter at Seymour Hersh rapporterte at Biden-administrasjonen var ansvarlig, har amerikanske tjenestemenn avduket sitt forsvar. Ifølge New York Times hevder anonyme regjeringskilder at «nylig innsamlet etterretning» nå «antyder» at Nord Stream-angriperne faktisk var ei «pro-ukrainsk gruppe».
Den eneste bekreftede «etterretningen» om denne antatte «gruppen» er at amerikanske tjenestemenn ikke har noe å si om dem.
«Tjenestemenn i USA sa at det var mye de ikke visste om gjerningsmennene og deres tilknytning,» skriver The Times. Den antatte «nyinnsamlede» informasjonen «spesifiserer ikke hvem medlemmene av gruppa var, eller hvem som ledet eller betalte for operasjonen.» Til tross for at de ikke vet noe om dem, spekulerer Times’ kilder likevel om at «sabotørene mest sannsynlig var ukrainske eller russiske statsborgere, eller en kombinasjon av de to». De åpner også «muligheten for at operasjonen kan ha blitt utført bak mål av en proxy-styrke med forbindelser til den ukrainske regjeringen eller dens sikkerhetstjenester.» (uthevelse lagt til)
Når det ikke legges fram bevis, er alt selvfølgelig «mulig». Men Times’ kilder er merkelig nok sikre på en kritisk sak: «U.S. tjenestemenn sa at ingen amerikanske eller britiske statsborgere var involvert.» Dessuten er det «ingen bevis for at president Volodymyr Zelensky fra Ukraina eller hans toppsjefer var involvert i operasjonen, eller at gjerningsmennene handlet i instruks fra noen ukrainske myndighetspersoner.»
Til tross for at de ikke har skaffet noen konkret informasjon om gjerningsmennene, erklærer Times likevel at denne forsidehistorien som er plantet på sidene deres «er den første betydelige kjente ledetråden om hvem som var ansvarlig for angrepet på Nord Stream-rørledningene.»
Det er uklart hvorfor Times har ansett sine bevisfrie «spor» for å være «betydelig», og derimot ikke Hersh-historien som kom fire uker tidligere. Ikke bare er Hershs rapportering før Times, men historien hans inneholdt omfattende detaljer om hvordan USA planla og utførte Nord Stream-eksplosjonene.
Talende nok forvrenger The Times grunnlaget for Hershs rapportering. «I sin sak», hevder The Times, «siterte» Hersh bare president Bidens «preinvasjonstrussel for å «ta slutt» på Nord Stream 2, og lignende uttalelser fra andre høytstående amerikanske tjenestemenn.» Ved å feilaktig antyde at han utelukkende stolte på offentlige uttalelser, utelater Times fullstendig at Hersh faktisk siterte en velplassert kilde.
Derimot har The Times ingen informasjon om de nyoppdagede gjerningsmennene eller om andre aspekter av sin «betydelige» ledetråd.
«Tjenestemenn i USA nektet å avsløre karakteren av etterretningen, hvordan den ble innhentet eller noen detaljer om styrken til bevisene den inneholder», heter det i The Times. Følgelig innrømmer amerikanske tjenestemenn at «at det ikke er noen sikre konklusjoner» å trekke, og at det er «enorme hull i hva amerikanske spionbyråer og deres europeiske partnere visste om hva som skjedde.» Av den tilsynelatende grunn at » tjenestemenn i USA som har blitt orientert om etterretningen er uenige om hvor mye vekt de skal legge på den nye informasjonen.» The Times, derimot, føler tilsynelatende ingen behov for en slik bevisbyrde.
I sum har amerikanske tjenestemenn «mye de ikke visste om gjerningsmennene» – det vil si alt; «enorme hull» i deres bevissthet om hvordan den (ukjente) «pro-ukrainske gruppen» angivelig utførte en dyphavsbombing; usikkerhet over «hvor mye vekt de skal legge på» deres «intelligens»; og til og med «ingen faste konklusjoner» å tilby. Dessuten er all denne antatte amerikanske «etterretningen» tilfeldigvis «nyinnsamlet» – etter at en av de mest dyktige journalistene i historien publiserte en detaljert rapport om hvordan amerikansk etterretning planla og gjennomførte bombingen.
Gitt fraværet av bevis og merkelig timing, er en rimelig konklusjon ikke at en ukrainsk «proxy-styrke» var den skyldige, men at USA nå bruker sin ukrainske stedfortreder som syndebukk.
Les resten av artikkelen til Aaron Maté her:
In Nord Stream attack, US officials use proxy media to blame proxy Ukraine
Er Georgia blinket ut til fargerevolusjon fordi landet ikke vil ha krig med Russland?
Av Andrew Korybko - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/er-georgia-blinket-ut-til-fargerevolusjon-fordi-landet-ikke-vil-ha-krig-med-russland/
Den tidligere sovjetrepublikken Georgia opplevde et seriøst forsøk på fargerevolusjon 7. mars 2023 etter at radikale pro-vestlige opprørere forsøkte å storme parlamentet som svar på at det vedtok et lovforslag som krever at alle organisasjoner med minst 20 % utenlandsk finansiering må registrere seg hos myndighetene.
Av Andrew Korybko.
Det USA-ledede vestlige mainstream media (MSM) produserte den falske fortellingen om at loven er basert på Russlands relaterte systeminspirert av Russland, selv om den er eksplisitt inspirert av USA .
Dette velmente forsøket på å beskytte Georgias nye og riktignok ufullkomne demokrati fra utenlandsk innblanding i henhold til sin suverene rett, ble senere utnyttet som påskudd for å organisere et voldelig regimeskifte mot statsminister Irakli Garibashvili. Vesten ønsker å straffe ham for hans pragmatiske avslag på å åpne opp en «andre front» i USAs proxy-krig mot Russland etter at han offentlig avslørte dette komplottet i begynnelsen av desember, samtidig som han lovet å aldri sende våpen til Kiev.
President Salome Zurabishvili, som var på besøk i FN i New York under det mislykkede regimeskiftet mot Garibashvili tirsdag kveld, kastet inn sin fulle støtte til opptøyene i en video som formidlet Vestens falske fortelling med påstand om at lovforslaget støttes av Russland. Lesere bør være klar over at hun tjenestegjorde mesteparten av sin karriere som fransk diplomat etter å ha blitt født i Frankrike og var tidligere landets ambassadør i Georgia fram til 2004.
Hun fikk bare georgisk statsborgerskap på den tida på grunn av en avtale mellom de to regjeringene som ble foreslått av Mikhail Saakashvili etter hans vellykkede fargerevolusjon året før for at hun skulle bli hans utenriksminister. Zurabishvili har siden fungert som en av den gylne milliardens beste «innflytelsesagenter» i Georgia. Til tross for at statsministeren i dag har mer makt på grunn av tidligere reformer, gir presidentskapet henne fortsatt en viss innflytelse over samfunnet.
Det var i rammen av dette at forsøket på voldelig maktovertakelse mot Garibashvili ble forsøkt tirsdag kveld, selv om Russland allerede var forberedt på dette scenariet etter at utenriksminister Sergej Lavrov i begynnelsen av februar advarte om at noe stygt virkelig var på gang i den tidligere sovjetrepublikken. Han sa til et populært TV-anker på den tida at «Det faktum at de ønsker å gjøre Georgia til enda et irritasjonsmoment, for å rulle situasjonen tilbake til den aggressive tilstanden til Saakashvili-tida er hevet over tvil.»
Det fortjener også å bli nevnt at Vestens siste fargerevolusjonsforsøk i regionen fant sted i forbindelse medrussiske fremskritt rundt Artyomovsk/“Bakhmut”, noe som fikk Ukrainas president Vladimir Zelensky til å advare om at Russland kunne rulle gjennom resten av Donbass hvis russiske styrker inntar den byen. Tidligere samme dag og bare timer før forsøket på storming av parlamentet i Tbilisi, bekreftet den russiske forsvarsministeren Sergej Sjoigu at en seier der ville knuse Kievs regionale forsvar.
For å oppsummere den strategiske dynamikken på tampen av tirsdag kvelds mislykkede regimeskifte i Georgia, hadde MSM allerede skapt den falske fortellingen før parlamentet stemte over landets USA-inspirerte lov om utenlandske agenter som påsto at det symboliserer landets helning mot Russland. Denne informasjonskrigskampanjen føres mot landets statsminister fordi han i begynnelsen av desember nektet å åpne opp en «andre front» mot den eurasiske stormakta Russland for å avlaste presset på USAs ukrainske undersåtter.
Det er for tidlig å erklære at han er trygg i sin stilling til tross for at sikkerhetstjenestene har lykkes med å forsvare parlamentet fra opprørerne, siden mye kan fortsatt skje for å fremme USAs agenda for regimeskifte. Georgia er et dypt splittet land som har vært under enorm vestlig innflytelse de siste to tiårene, i løpet av denne tida klarte den gyldne milliarden å manipulere en betydelig andel av befolkningen til å følge sine politiske anvisninger.
Det er ingen mangel på «nyttige idioter» som lett kan bli villedet til å destabilisere landet sitt til skade for dets objektive nasjonale interesser på grunn av sin liberale globalistiske ideologi. Dette betyr at Georgia derfor forventes å bli den neste fronten i den nye kalde krigen, siden det er usannsynlig at den siste kris vil bli løst med det første. Situasjonen er ekstremt alvorlig og utfallet av USAs uerklærte hybridkrig mot Georgia kan ha direkte påvirkning på utviklinga i Donbass.
Denne artikkelen ble publisert av Aletho News:
Georgia Is Targeted For Regime Change Over Its Refusal To Open A “Second Front” Against Russia
PS:
CIA har gjennom National Endowment for Democracy investert mye i Georgia.
Russofobi og/eller ukrainofili?
Av Terje Sørensen - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/russofobi-og-eller-ukrainofili/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat, leserinnlegg.
Den 24. februar 2022 var knapt blitt til påfølgende dato da myndigheter og hovedstrømsmedier tilsynelatende hadde gjort seg opp og offentlig presenterte sine meninger om hvem som var skyldig og hvem som var uskyldig i det som skjedde i Ukraina.
Og sosiale medier fikk plutselig en mengde nye forside- og profilbilder med de ukrainske flaggfargene iøynefallende synlige. Selvsagt kan jeg ikke faktabelegge min oppfatning om at disse nye bildene hos alle var begrunnet med støtte til / sympati overfor Ukraina og/eller uttrykt uvilje mot / antipati overfor Russland, men jeg finner det høyst sannsynlig.
Men i hvert fall for alle de personene jeg kjenner, og som hadde endret sine ulike bilder, er jeg helt overbevist om at de 24./25. mars 2022 ikke hadde faktakunnskap nok til sine av meg antatte oppfatninger – støtte til / sympati overfor Ukraina og/eller uvilje mot / antipati overfor Russland, eller som angitt i overskriften – russofobi og/eller ukrainofili.
Jeg regner meg selv som et normalt begavet og normalt opplyst menneske og har siden nevnte datoer søkt etter tilstrekkelig faktakunnskap om forhold som kan gi meg holdbar grunn til å offentlig å mene noe om «Ukraina». Digitalbokutgivere, blant annet «Amazon», har tjent noen slanter på bøker jeg har kjøpt – og lest – om emnet. Jeg nevner «How the West Brought War to Ukraine» av Benjamin Abelow og «RUSSIA –UKRAINE Conflict Made Simple» av Davyd Borysov. I tillegg har jeg blitt tsunamioversvømmet av skriverier og audiovisuelle fremstillinger fra hovedstrømsmedier i tillegg til at jeg aktivt har søkt etter relevante drøftinger hos ikke-hovedstrømsmedier.
Men likevel har jeg i dag, et drøyt år etter Russlands angrep på Ukraina, ikke funnet avgjørende og endelige svar på hvem som er skyldig/uskyldig. Enkelte underliggende faktorer er jeg dog overbevist om så langt:
Én faktor er at det for meg er forståelig at Russland ikke kan godta at nok et tilgrensende land blir NATO-medlem. Det er en oppfatning og et standpunkt jeg har stått for og offentliggjort en stund. At det begrunner Russlands angrep på Ukraina, synes jeg dog ikke er holdbart.
En annen faktor er at majoriteten av befolkningen i mange av de østlige områdene i Ukraina, herunder Donetsk Oblast og Luhansk Oblast, føler seg nær knyttet til Russland og russere og har russisk som sitt morsmål. Dét alene er imidlertid ingen grunn for dem til å hisse seg opp. Det finnes en rekke land og områder i verden hvor flerspråklighet og/eller fleretnisitettilhørighet er et faktum. Jeg har en rekke ganger vært i Sveits som har fire offisielle språk, nemlig tysk, fransk, italiensk og retoromansk. Belgia, som jeg kjenner godt til, har tre offisielle språk, nederlandsk, fransk og tysk. Jeg bodde 11 år fast og 4 år delvis i grenseområdet helt nord i Tyskland, kun et par mil fra Danmark. På dansk kalles det Sydslesvig, på tysk gjerne bare Schleswig og eventuelt Südschleswig. I Sydslesvig bor det i dag en dansktalande minoritet med omtrent 50.000 medlemer. De har blant annet sine egne skoler, bibliotek og kirker. De snakker en egen form av dansk som kalles sydslesvigsk. Enkelte snakker fortsatt det gamle sønderjyske målføret. De har òg en egen avis, som vi selv abonnerte på da vi bodde der nede, Flensborg Avis.
Noen smågnisninger er det sant nok mellom de ulike språkgruppe-/etnisitetsdelene i de nevnte landene/områdene, men i det store og det hele lever de i fred og fordragelighet med hverandre.
Problemer med ulike språk innenfor land/områder kommer mer til uttrykk når de i tillegg har ulike andre problemer å stri med.
Jeg er germanofil og kjenner ganske godt til tyskhetens historie. Opptakten til 2. verdenskrig var blant annet området «Sudetenland» i det daværende Tsjekkoslovakia og området «Den polske korridor» i Polen. Begge hadde et betydelig antall tysktalende innbyggere som ikke ble behandlet særlig godt av verken de tsjekkoslovakiske eller de polske myndighetene, og de tysktalende ville tilbakeføres til Tyskland. Som historiekyndige kjenner til, ble det inngått avtale mellom Tyskland og en del andre land om at Sudetenland skulle tilbakeføres, hvilket det òg ble. For Den tyske korridor skjedde det imidlertid ikke og var den utløsende årsaken til at England og Frankrike 3. september 1939 erklærte Tyskland krig.
Så tibake til Ukraina.
Det er en kjensgjerning at forholdet mellom de russisktalende i områdene Donetsk Oblast, Luhansk Oblast på den ene siden og især det vestlige Rest-Ukraina ikke har vært eller er det beste. Hvem som er skyldig/uskyldig, vet jeg ikke sikkert – det holder jeg på med å finne ut av.
Og sånn omtrent der står jeg når det gjelder «Ukraina».
Gad vite om mange som ivrig endret sine forside- og profilbilder med de ukrainske fargene, kan ha blitt litt mer i tvil om sin nærmest udelte ukrainofili og/eller uttrykte russofobi. De ukrainske flaggfargene på bildene er i alle fall i dag betydelig færre enn for et drøyt år siden.
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Syria sier israelsk luftangrep stanser nødhjelpsfly til Aleppo
Av Dave DeCamp - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/syria-sier-israelsk-luftangrep-stanser-nodhjelpsfly-til-aleppo/
Mer enn 80 fly med nødhjelp har landet i Aleppo de siste månedene
Av Dave DeCamp, Anti-War, 7. mars 2023
Et israelsk luftangrep som rammet Aleppo internasjonale flyplass i Syria, har stanset hjelpeflygninger inn til byen som trengs for jordskjelvhjelp, sier en syrisk tjenestemann til AFP.
Angrepet rammet flyplassen tidlig om morgenen på tirsdag, omtrent en måned etter at et jordskjelv ødela Aleppo, en by som allerede har slitt med gjenoppbyggingen etter år med krig og på grunn av amerikanske sanksjoner som er spesielt utformet for å forhindre Syrias gjenoppbygging.
«Det er ikke lenger mulig å motta hjelpeflyvninger før skadene er reparert», sier Suleiman Khalil, en tjenestemann i det syriske transportdepartementet. Han sa at mer enn 80 fly med hjelp har landet på flyplassen i Aleppo siden jordskjelvet rammet.
I en uttalelse sier det syriske transportdepartementet at hjelpeflyene vil bli omdirigert til flyplasser i Damaskus og Latakia. Det syriske utenriks-departementet kalte angrepet en «dobbel forbrytelse» fordi det rammet en sivil flyplass og en nøkkelkanal for ankomsten av jordskjelvhjelp.
Israel trappet opp sine luftangrep mot syriske flyplasser i fjor, og hevdet at de var rettet mot iranske våpenforsendelser. Israel framstiller sine angrep i Syria som operasjoner mot Iran, men de dreper ofte syrere og skader sivil infrastruktur.
Israel har ikke kommentert angrepet mot flyplassen i Aleppo og tar vanligvis ikke æren for individuelle luftangrep mot landet. USA har vært stille om Aleppo-angrepet og støtter stilltiende Israels operasjoner i Syria ved aldri å fordømme dem.
Ifølge en rapport fra The Wall Street Journal vurderer og godkjenner USA også israelske luftangrep hvis krigsflyene som utfører dem, passerer nær amerikanske baser i Syria. Damaskus sa at Alepppo-angrepet ble gjennomført fra retning Middelhavet, og signaliserte at det ikke passerte en amerikansk base.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Anti-War:
Syria Says Israeli Airstrike Halts Earthquake Aid Flights Into Aleppo
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Bærer den med seg problematiske levninger fra rasehygienen?
Av Harald Øystein Reppesgaard - 9. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/baerer-den-med-seg-problematiske-levninger-fra-rasehygienen/
Fagbevegelsen bør sette et kritisk søkelys på personlighetstester i arbeidslivet
Av Harald Øystein Reppesgaard.
Alle store bedrifter i Norge bruker ulike tester for å skille ut søkere til jobber privat som offentlig. I alt mellom 40 og 50 tester. Testingen er en tro på at det meste kan måles. Etter krigen har man fortsatt utvelgelsen av mennesker etter standarder og klassifiseringer utarbeidet av forskere som går i positivismens ærend. Alt skal telles som i fysikken og matematikken. Denne livsanskuelsen under dekke av vitenskap hadde sin glanstid og gjort til praksis før og under den 2. verdenskrig. IQ-testene kunne kvantifisere menneskenes evner, mentale habitus, moral og forventet handlingsmønster. Den førte til psykiatriens bruk av rasehygieniske argumenter for blant annet sterilisering av «mindreverdige» personer som tatere og omstreifere. Positivismen ga tidlig makthaverne sosial kontroll. Denne psykiatriens verste side er brukt til å definere menneskers plass i samfunnet gjennom normer, regler, moral og forventet atferd. Den førte til politisk og økonomisk kontroll av marginale grupper som var «unyttige» og «uproduktive» i samfunnet. De lå til last.
I debatten om bruk av personlighetstester forsikres det at man bare «hjelper» fram evner og egenskaper som kan brukes og videreutvikles til det beste for alle. De skal få fram de beste sider ved personligheten som «passer» til en bestemt jobb. Utsilingen er kalt å finne «egnethet» og å ha «endringskompetanse». Den sier ingenting om personens framtidige utvikling. De som tror det er like vitenskapelige som de som spår i kaffegrut. Bak de fagre ord ligger en helt annen tanke.
De groveste IQ-testene er nok foredlet og nye omfattende tester av personligheten er utviklet. Det er som algoritmer der alle kroker skal gjennomsøkes og oppbevares og brukes etter arbeidsgivers behov. Vi har regler om personvern innen ITK-verdenen, i media og det kreves av sosiale plattformer, men ikke av en som betaler for din arbeidskraft. En ansatt spør aldri sin arbeidsgiver om alle, til dels intime opplysninger, er tatt vare på. Om de er konfidensielle. Hva med de som (mis-)bruker dem til sin fordel; i sin maktposisjon? Har overgrep og misbruk gjennom historien om tester og personlighetsgranskinger, gitt vanlige mennesker noen muligheter til å forsvare seg mot slikt? Kan vi i dag sette inn «jobbsøkerhygiene» istedenfor «rasehygiene» i sorteringsvirksomheten? Målene er de samme. Sosial kontroll. Politisk kontroll.
Arbeidsgiverne bedyrer at man bare er ute etter enkle vurderingen av arbeidsevne og motivasjon. Det gjelder blant annet selskaper som Aker Solutions, Evry, DNV GL (Veritas), Hydro, Posten, Statoil, Telenor, Yara samt bemanningsselskaper som Adecco og Manpower. Hva er de store norske og internasjonale konsernene ute etter? Foruten å kartlegge intelligens, kartlegges holdninger, verdier og motivasjon. Hvilke holdninger og verdier er det som passer for en arbeidsgiver i dag? Holdninger og verdier er basert på den til enhver tid herskende overbygning som kultur, språk, normer, regler, juridiske lover, rettspraksis m.m. i samfunnet. I angloamerikanske tester som vi i tilpasset form bruker i Norge, står disse områdene sentralt i kartleggingsarbeidet av en arbeidssøker. Samfunnskritikere selv med IQ på 120 vil ikke få jobb f.eks. i virksomheter innen økonomi, jus, samfunnssikkerhet, samfunnsvitenskap o.l. dersom de har verdier som går i mot kapitalistiske samfunnsmodeller eller går inn for en politisk praksis som skal avskaffe dem. Å fremme verdier og holdninger som er revolusjonære er som å banne i kirka. Du får ikke jobb i dag innenfor fiskeoppdrett dersom du i en holdningstest avslører at du er for grunnbeskatning av næringa. Slike arbeidssøkere er ikke velkomne og sorteres ut på linje med fortidens behandling av samer, tatere, sigøynere, fattige og mentalt syke. Kommunisme var det samme som å bringe inn pest og kolera i privat og offentlig næringsliv under den kalde krigen. I dag er det nok å påpeke USAs og NATOs ansvar for stedfortrederkrigen i Ukraina for å bli marginalisert, selv om man bedyrer sin fordømmelse av Russland. Den selvpålagte munnkurven om Ukraina, etter press fra arbeidsgiverne til fredsforskere som Julie Wilhelmsen og Cecilie Hellestveit, sier mye om arbeidsgivers krav om å ha de «riktige» verdier og holdninger i jobben.
Når du søker en jobb og må ta tester som du ikke vet er av noenlunde kvalitet eller om brukeren kan det han driver med, så er du i en vanskelig situasjon. En kan ikke nekte å ta testen, og det er vanskelig å så tvil om verdien av testen. Det er et maktovergrep. Det er rett og slett et personovergrep. Men så lenge det er arbeidsledighet eller stor konkurranse om en stilling, vil mange søkere være villige til å svelge den kamelen. Det er helt reelt. Det er flere eksempler på dette. «Jeg er veldig skeptisk til tester, generelt sett. Først og fremst fordi tester har lav treffsikkerhet når det gjelder å forutsi hvem som kommer til å gjøre best mulig jobb. En annen grunn er den sjablongaktige framstillingen av personer. Med en gang du har gitt fra deg et testresultat, så har du fått en merkelapp», sier psykolog og professor William Brochs-Haukedal, dekan ved NHH Executive. Videre: »Men mennesker forandrer seg. Vi vet at hvis du er introvert når du er ung, så vil de alle fleste introverte bli mer ekstroverte i løpet av årene. Dette er noe du kan forandre på. Dermed blir merkelappene ofte feile.»
Professeor Brochs-Haukedals uttalelse er forsiktig og ikke provoserende i noen politisk retning men at hele testmanien i næringslivet er «et maktovergrep». Mellom linjene ligger det implisitt at maktovergrepet mot arbeidssøkeren er å uniformere verdier og holdninger slik at «uroelementer» lukes ut i utgangspunktet. Det kunne finnes mennesker med fordekte politiske holdninger på tvers av arbeidskjøpernes interesser som til og med kunne bli dyktige faglige tillitsmenn de kunne møte på den andre siden av forhandlingsbordet.
Jeg tror norsk fagbevegelse ikke vet nok om, eller har nok vilje til, å rydde opp i denne jobbsøkerhygienen. Dette er en sorteringsvirksomhet som er uten respekt for enkeltmenneskets rett til vern om sin integritet og er levninger fra en rasehygienisk fortid med utvelgelse av de «dyktige» og vraking av de «udyktige», uproduktive.