Nyhetsbrev steigan.no 09.02.2023
Regjeringa varsler «fire magre år» for folk flest – overskudd skal brukes på krig og Ukraina
Ikke glem at det offisielle USA offentlig tok til orde for å «drepe Nord Stream 2»
Vesten ser på Iran på en ny måte
Pepe Escobar: Russland vil ydmyke Nato fullstendig i den nærmeste fremtid
Største sensasjon i nyhetsdøgnet, norske medier behandler den som en ikke-sak
Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene
Regjeringa varsler «fire magre år» for folk flest – overskudd skal brukes på krig og Ukraina
Av red. PSt - 9. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/regjeringa-varsler-fire-magre-ar-for-folk-flest-overskudd-skal-brukes-pa-krig-og-ukraina/
Oljefondet veks i rekordfart. Men sjølv om det klirrar i kassa til finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp), ser han inga grunn til å juble. Dette sier han til avisa Klassekampen.
Faren for inflasjon, seier Vedum, kan gjere det vanskeleg å bruke meir oljepengar i fleire år framover.
– Pengar er berre eit middel, og det kan ikkje løyse alle problem. Alle som er opptekne av omfordeling, og dei som er fattige, må også vere opptekne av å halde prisveksten nede. Det er det som blir utfordringa framover, seier Vedum.
Onsdag skreiv Klassekampen at sjeføkonom i Eika-gruppen Jan Ludvig Andreassen trur oljefondet kan doble seg dei neste ti åra. Får han rett, vil òg det økonomiske handlingsrommet til framtidige regjeringar auke. Hittil i år har fondet auka med over 1000 milliardar kroner.
Men sjølv om fondet aukar, ser ikkje Vedum føre seg at oljepengebruken vil auke vesentleg i denne stortingsperioden. Pøser regjeringa meir oljepengar inn i økonomien, seier han, vil det føre til at dei veksande prisane stig endå meir. Dermed kan han bli tvunge til å bruke langt mindre oljepengar enn dei 3 prosentane av oljefondet han har lov til å bruke kvart år.
Men Klassekampens journalist er omtenksom nok til ikke å konfrontere finansministeren med at sjefen hans har sagt at Norge skal bruke over 80 milliarder kroner over de neste fem årene på krig i Ukraina.
Regjeringa Støre, som nå også er avslørt som internasjonale terrorister mot Tyskland, prioriterer krig, våpenindustrien og det naziinfiserte og korrupte regimet over alt annet. Over sjukehus og veier, over pensjonister og arbeidsfolk, over utdanning og kultur.
Oljefondet renner over av penger, men de skal ikke brukes på velferd, næringsliv og infrastruktur i Norge.
De skal fortsatt styrke bunnlinja til selskapene på Wall Street og sikre avkastninga til Raytheon, Lockheed Martin og Kongsberg Gruppen.
Les: Støre vil bruke mer av pensjonsfondet til krig i Ukraina
Statsminister Jonas Gahr Støre snakket om Ukraina i Stortinget 2. februar 2023. Han fortalte om planene videre. Norge støtter allerede Ukraina med mye. Støre mener støtten må trappes opp. skriver NRK
– I fjor ga vi over 10 milliarder kroner i sivil og militær støtte til Ukraina. Nå trapper vi opp denne støtten. Vi skal bidra enda mer til reparasjon og gjenoppbygging av ødelagt infrastruktur, sa Støre.
Først og fremst til det militære
– Krigen i Ukraina har forandret verden, forandret Europa, forandret vår hverdag. Det er i vår nasjonale interesse at Ukraina ikke taper krigen, sa Støre.
Statsministeren poengterte at støtten nå, på kort sikt, burde være militært. At Ukraina skal bli støttet slik at landet fortsatt er fritt. At landet kan forsvare seg mot den russiske bruken av makt.
Betalingen for støtten
– Ukraina-programmet vil innebære en midlertidig økning i oljepengebruken, informerte Støre.
ens krigen skal få mer penger, var Støre klar på at det skal brukes mindre oljepenger i Norge. E24 skriver: Regjeringen har i lang tid vært tydelige på at å kutte i oljepengebruken har vært viktig for dem.
Danskene tar kampen mot sosialdemokratenes nedskjæringspolitikk – er vi nordmenn i stand til det?
Misfornøyde dansker fra hele landet strømmet til Christiansborg Slotsplads 5. februar 2023 for å vise sitt raseri over regjeringens plan om å avskaffe store bededag. Rundt 50.000 fylte plassen. Opposisjonen går på tvers av faggrupper, landsdeler, alder og politisk tilhørighet. Store bededag 5. mai er en offentlig høytidsdag og fridag i Danmark. Regjeringa til Mette Fredriksen har foreslått å avskaffe denne fridagen. Hennes argument for å fjerne fridagen er «å sikre varig finansiering av det økte behovet vi har på forsvars- og sikkerhetsområdet.» Militarisering og krig mot Russland skal altså finansieres av folk flest. Hun har fått svar fra en stor folkebevegelse som forsvarer denne fridagen.
Mette Fredriksen fikk svar av 50.000 dansker som samlet seg til massedemonstrasjon i København. Evner norsk fagbevegelse og masseorganisasjonene å gjøre det samme?
Ikke glem at det offisielle USA offentlig tok til orde for å «drepe Nord Stream 2»
Av red. PSt - 9. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/ikke-glem-at-det-offisielle-usa-offentlig-tok-til-orde-for-a-drepe-nord-stream-2/
I lys av avsløringa fra Seymour Hersh som vi publiserer i dag er det nyttig å gi et raskt tilbakeblikk på hva som ble sagt fra USA om nettopp å «stanse og drepe» Nord Stream 2:
Dette er den «regelbaserte orden» i et nøtteskall. Alle andre skal underkaste seg USAs diktat om hva som er rett og galt, men USA kan begå de forbrytelser de måtte ønske.
Les: Tysklands posisjon i USAs nye verdensorden
Krigserklæring mot EU og Tyskland
Vesten ser på Iran på en ny måte
Av Bhadrakumar - 9. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/vesten-ser-pa-iran-pa-en-ny-mate/
The Wall Street Journal rapporterte fra Teheran 29. februar at «et dødelig angrep og en skrantende økonomi har stilnet anti-regjeringsgatedemonstrasjoner … organiserte protester har stort sett avtatt». Det paradoksale er at denne tolkningen er allment anvendelig i den moderne verdenssituasjonen, inkludert mange G7-land. Hvordan kan man late som om det ikke er noen «demonstrasjonsklager» i Storbritannia eller Frankrike i dag, og likevel, hvorfor er de stumme?
Av M. K. Bhadrakumar.
Den vestlige fortellingen brydde seg aldri om å innrømme at Iran styres av valgte regjeringer. Det store spørsmålet er, ville slik gatevold ha brutt ut i Iran uten skjult støtte og koordinering fra utenlandske etterretningsbyråer? Det er meningsløst å diskutere Irans politikk mens man er i fornektelsesmodus om hele historien til utenlandsk innblanding i landets indre anliggender.
Michel Foucaults berømte essay om den iranske revolusjonen Hva drømmer iranerne om? begynner med forfatterens ordveksling med en iransk aktivist i Teherans gater som hever seg med revolusjonær glød i 1978: «De vil aldri gi slipp på oss av sin egen vilje. Ikke mer enn de gjorde i Vietnam.» Jeg (Foucault) ville svare at «de er enda mindre klare til å gi slipp på deg enn Vietnam, på grunn av olje.»
I dag, fire tiår senere, fortsetter denne historiske virkeligheten. Uten tvil kan det nå bli enda mer komplisert og vanskelig, ettersom Irans olje og gass skal kombineres med Russlands, en annen energisupermakt. I mellomtiden rapporterte Associated Press at Iran og Russland også beveger seg mot å koble sammen sine banksystemer, og snu ryggen til petrodollaren.
Les dataene fra US Energy Information Administration – her og her – for å vite hvorfor AP-rapporten er viktig. Enkelt sagt, nesten en fjerdedel av verdens oljereserver og rundt 40 prosent av verdens gassreserver kan potensielt handles utenfor det vestlige banksystemet hvis russisk og iransk politikk fungerer sammen, og gir et slag mot «verdensvalutaen» amerikanske dollar.
Det er ingen tvil om at protestene i Iran var en vestlig reaksjon på den gryende alliansen mellom Iran og Russland. Nå som protestene mot hijab har «avtatt», vil modus operandi skifte fra fargerevolusjon tilbake til den klassiske modusen for sabotasje og attentater (spesielt etter Benjamin Netanyahus tilbakevending til makten i Israel.)
Det spirende militære samarbeidet mellom Iran og Russland plasserer Teheran i Washingtons trådkors. I sammenheng med Ukraina-konflikten ser Vesten Iran på en ny måte. Den russiske interessen for å få Iran med på den Moskva-støttede prosessen med tyrkisk-syrisk tilnærming understreker at Kreml har forkastet den tidligere reservasjonen de ville hatt om å innrette seg med Iran i geopolitiske prosjekter.
Tirsdag uttalte utenriksminister Sergej Lavrov på en pressekonferanse med den tilreisende egyptiske utenriksministeren Sameh Shoukry i Moskva at «Russland, Iran og Tyrkia er medlemmer av Astana-troikaen, som har håndtert forhandlingene om en løsning i Syria. Derfor anser jeg det som absolutt logisk at enhver videre kommunikasjon om å bringe forholdet mellom Tyrkia og Syria tilbake til det normale også vil involvere Russland og Iran.
«Når det gjelder tidsrammene og spesifikke formater for deltakelse, det være seg på militært, diplomatisk eller et hvilket som helst annet nivå, blir de for tiden spesifisert. Vi har full forståelse for at det er nødvendig å gå steg for steg, slik at hvert skritt fremover skal gi spesifikke, om enn små, resultater.»
Det USA og dets vestlige allierte (og Israel) vil finne spesielt irriterende vil være de varme velkomstordene som Tyrkia gir til denne utviklingen, som understreker fremveksten til «Astana-troikaen» når det gjelder geopolitikken i Syria.
Tyrkias president Recep Erdogans utenrikspolitiske rådgiver Ibrahim Kalin har sagt : «Vi er glade for at Iran slutter seg til denne prosessen. Iran er en viktig part. Jeg tror det vil kunne bidra til denne prosessen. Irans deltakelse i forhandlingsprosessen, som holdes med Russlands mekling, vil gjøre det lettere. Som en del av denne prosessen snakker vi om å trygge sikkerheten til våre grenser, nøytralisering av terrortrusselen mot landet vårt og en verdig og trygg retur av syriske flyktninger.»
Kalin avslørte at et møte på utenriksministernivå mellom Russland, Tyrkia, Syria og Iran kan forventes «innen de neste ukene». Ikke overraskende er en konvergens av interesser mellom USA, Israel og kurderne (og Kiev) for å gjøre opp med Iran bare å forvente.
De tidlige tegnene er der allerede. Ifølge Irans forsvarsdepartement var tre droner involvert i angrepet fredag ved midnatt på et militært anlegg i byen Isfahan. Den sa at en drone ble ødelagt av luftvernsystemer og to ble fanget opp av «forsvarsfeller», noe som forårsaket mindre skade på en bygning. Det var ingen personskader.
Pentagon-talsperson brigadegeneral Patrick Ryder sa umiddelbart at det amerikanske militæret ikke spilte noen rolle i angrepene, men nektet å spekulere videre. Imidlertid siterte Wall Street Journal ikke navngitte «amerikanske tjenestemenn og personer kjent med operasjonen» for å si at Israel hadde utført angrepet. New York Times navnga også Mossad, Israels etterretningstjeneste, med henvisning til «senior (amerikanske) etterretningstjenestemenn». (her)
Isfahan-provinsen er hjemsted for en stor flybase, et stort missilproduksjonskompleks og flere atomanlegg. Irans offisielle nyhetsbyrå Irna sa at dronene hadde vært rettet mot en ammunisjonsfabrikk. BBC fremhevet at «Angrepet kommer midt i økte spenninger knyttet til Irans atomprogram og dets forsyning av våpen til Russlands krig i Ukraina.»
NourNews, som er koblet til Irans nasjonale sikkerhetsetablissement, avslørte onsdag at rettsmedisinske eksperter har sjekket kroppen, motorene, strømforsyningen og navigasjonssystemet til de nedskutte dronene og «nøyaktig bestemt produsenten og avslørt viktige ledetråder.»
En annen rapport fra NourNews gikk inn i ytterligere detaljer, ifølge hvilke kurdiske terrorelementer basert i irakisk Kurdistan ble utplassert av «en utenlandsk sikkerhetstjeneste» for å smugle deler av dronene og eksplosive materialer over grensen gjennom «en av de utilgjengelige rutene» i nordvest» Iran, som senere ble samlet i «et velutstyrt verksted av trente styrker.» Det ser ut til at Irans sikkerhetsetablissement hadde en anelse om et slikt terrorangrep på grunnlag av avhøret i august av en kurdisk terrorgruppe som jobber for det israelske byrået Mossad.
En forbløffende dimensjon ved denne elendige affæren er imidlertid at en toppassistent til den ukrainske presidenten Zelensky koblet Isfahan-angrepet til den påståtte forsyningen av iranske droner til Russland. En ikke navngitt iransk tjenestemann har siden reagert på at med mindre Kiev fornektet enhver slik forbindelse, kan også Teheran ta i bruk «en ny tilnærming som er passende for oppførselen til Kiev-regjeringen».
Det trengs ikke mye oppfinnsomhet for å koble sammen punktene i Isfahan-angrepet. Ukrainsk og israelsk etterretning (og de amerikanske hjernene i Kiev) opererte gjennom de kurdiske gruppene med base i irakisk Kurdistan, som har langvarige forbindelser til både USA og Mossad, og «sovende celler» i Iran.
Hovedpoenget er at i dag vil nesten alt som angår Irans sikkerhet ha en utenlandsk dimensjon – om enn skjult bak hijab eller overskrifter om demokrati og menneskerettigheter. Det er det historien vitner om. Uten tvil er tid, nåtid og fortid, knyttet sammen på en slik måte i Iran at begge kan være tilstede i tid i fremtiden, og – for å låne fra den engelske poeten TS Eliot – tidens fremtid kan godt betraktes som «innkapslet i fortid. ”
Pepe Escobar: Russland vil ydmyke Nato fullstendig i den nærmeste fremtid
Av Pepe Escobar - 9. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/pepe-escobar-russland-vil-ydmyke-nato-fullstendig-i-den-naermeste-fremtid/
I dette videointervjuet av Finian Cunningham med Pepe Escobar taes opp en rekke forhold rundt konflikten i Ukraina.
Først taes denne konflikten opp i en global geopolitisk sammenheng. Escobar sier at han har diskutert denne konflikten med en rekke av hans kontakter i Washington. Dette er venner og kontakter han har i Washington og en del av dem har tidligere hørt hjemme i det som kalles «the deep state»(dypstaten).
Historisk har mange i Washington advart at et nærmere samarbeid og tilnærming mellom Kina og Russland (eks, Kissinger), ville være ødeleggende for USAs globale hegemoni. Nå hevder Escobar at de neoliberale som styrer i Washington mener de kan takle dette.
Men så viser dette samarbeidet som tidligere var utenkelig og utålelig i USA å utvikle seg til en faktisk allianse mellom Kina og Russland.
Han sier at de gamle ansvarlige lederne som tidligere drev USAs politikk er borte. Nå drives den av «neocons-galninger.»
Om det som skjedde i Afghanistan i forfjor var en politisk katastrofe for disse folkene er det som nå vokser frem i Ukraina mange ganger verre. Hensikten med Ukraina-krisen var å knuse den russiske økonomien, men det fungerte ikke. Noen plan B eksisterte ikke. Disse galningene har nå fått panikk. 2023 vil bli et avgjørende år, men svært farlig for hele kloden.
USA utenriksminister Blinkens uoffisielle fredsforslag nylig, det henger sammen med at det begynner å gå opp for ledelsen i Washington at krigen utvikler seg mot en katastrofe for Nato og våpnene deres. Men Russland kan ikke gjøre noen avtaler med dem etter alt bedraget tidligere (Minsk 1 og 2 osv.).
På spørsmålet om det er en parallell mellom Ukraina og Taiwan er svaret ja. Kina arbeider langsiktig, men USA kan komme til å fremprovosere en situasjon for å kunne starte en konflikt.
I BRICS arbeider de nå for en ny valuta, basert på gull og vareproduksjon. Det skjer dessuten en gradvis tilnærming mellom BRICS og SCO hvor tre av verdens viktigste land deltar, China, India og Russland. USAs politiske ledelse oppfatter denne utviklingen som en dødelig trussel mot deres hegemoni, men de forstår ikke hvordan de skal håndtere dette. Vestlige medier skriver overhode ikke om disse to organisasjonene og hvordan disse utvikler seg.
Snakker en i dag med noen av de som tidligere befant seg i maktens sentrum i USA, noen av dem nå som varslere, så kaller de dagens ledere i USA for galninger, for psykopater. Disse folkene oppfatter at en regelbasert orden for verden betyr at verden skal rette seg etter deres regler.
De nye systemene som vokser frem (SCO; BRICS, osv) bygger ikke på utplyndring av andre, ikke på trusler eller at andre må bøyes seg slik USA krever for deres selvdefinerte regler. Det vil ikke føre til fullstendig likhet og likestilling, men vil bli langt bedre enn det vi har nå.
Kan vi unngå en krig mellom USA og Russland/Kina er det faktisk grunn til å være optimistisk. Problemet er at de på den andre siden av sjakkbrettet er ikke rasjonelle, det er farlige. De vet at Russland i nærmeste fremtid militært vil snu dette globale sjakkbrettet opp ned. Det vil være den fullstendig ydmykelsen av Nato. I forhold til dette var Afghanistan-nederlaget en bagatell.
2023 vil ble et ekstremt farlig år på grunn av disse folkene. De er fullstendig uforutsigbare fordi det er den første gangen i historien de står overfor en slik situasjon.
Dette utdraget er laget av redaksjonen i Derimot.no.
Balloon race in the Wild West
Av Niels Gerhard Johansen - 9. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/baloon-race-in-the-wild-west/
Av Niels Gerhard.
Værballonger driver for vær og vind og lever sitt fredelige liv i halv satelitt-høyde.
Men nylig kom en kinesisk værballong i hardt vær da den drev over «Det Ville Vesten», der de skyter først – og hvis du er heldig – spør etterpå.
Amerikanerne synes ikke det var grunn til å spørre denne gangen for de var sikre på at ballongen spionerte på dem. De fleste synes sikkert at en ballong i halv satelitthøyde virker som en lavteknologisk måte å spionere på, men da skal de vite at amerikanernes hemmeligheter er så store at de fint kan ses fra slik høyde…
Vi skal prøve å mane amerikanerne til besindighet med det gode gamle ordspråket «man skal ikke skyte med granater når man selv henger i en ballong», for det er mye som er litt vel oppblåst på den andre siden av dammen…
Vennlig hilsen
Niels Gerhard
Samfunnsengasjert satirekunstner
Jordskjelv i Syria og Tyrkia
Av Eva Thomassen - 9. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/jordskjelv-i-syria-og-tyrkia/
En tragedie og et mareritt – og Syrias ofre ble oversett
12 år med krig, sanksjoner og nå dette. Syrere graver med bare hendene i ruinene etter overlevende. Sanksjonene dreper mennesker som nå kanskje kunne vært gravd fram hvis bare…
Syria er underlagt de mest dødbringende sanksjonene i verden. Fersk rapport fra FN dokumenterer hvordan dette rammer den syriske befolkningen.
Jordskjelvet nylig har rammet både Tyrkia og Syria. Bistand til Tyrkia kommer fra hele verden og spesielt fra vestlige land. Hjelpen til Syria kommer kun fra arabiske land og fra land vesten ikke liker. Som er underlagt sanksjoner fra USA og EU. Disse landene trosser nå sanksjonene for å bistå Syria. Algerie, Iran, Nord- Korea, Russland, Cuba, Venezuela, Irak
Les Middle East Eye: Turkey-Syria earthquake: Are Syrian victims being overlooked?
Hvorfor er det sånn?
Tyrkia
Tyrkia er ikke underlagt sanksjoner.
Derfor kommer hjelpen til Tyrkia uten konsekvenser for giverne.
USA har ikke planer eller er i ferd med å gjennomføre regimeskifte i Tyrkia. Tyrkia er en alliert.
Tyrkia er med i NATO. Stoltenberg sender solidaritetshilsen til Tyrkia. NATO lover bistand omgående. I Stoltenbergs verden finnes ikke Syria.
Syria
Syria, derimot. Sanksjoner skal ramme alle som forsøker å ha kontakt med Syria. Altså de rammer alle som bryter sanksjonene. F.eks. land som vil hjelpe Syria å gjenoppbygge landet. De rammer de som vil gi humanitær bistand. Det rammer landene som forsøker å opprette diplomatiske forbindelser med Syria.
Les: Unilateral Sanctions Prevent Third Parties From Sending Aid to Syria, Says Official
USA
Sanksjonene USA har innført mot Syria rammer tredjepart. F.eks. medisinfabrikker om de forsøker å samhandle med Damaskus. Da risikere disse firmaene bøter i millionklassen, bankene som forsøkte å overføre penger, firmaene som ville bistå i frakt av hjelpen, rederiene, mannskapet på båtene, havnene og tilslutt landene som vil hjelpe. USA har truet med å ødelegge økonomien til gulfstatene dersom de vil opprette kontakt med Damaskus.
Det hevdes at humanitær bistand er unntatt sanksjoner, men det stemmer ikke. USA har lagt begrensninger. Medisiner som inneholder med en 10% amerikansk innhold står på sanksjonslista. Det hjelper heller ikke hjelpen gis via FN fordi FN er avhengig av å kjøpe medisiner og medisinsk utstyr fra fabrikkene som er underlagt amerikanske sanksjoner. All bankforbindelse mellom banker i vesten og sentralbanken i Syria er stengt.
Bryter banker i vesten disse lovene vil bankene bli påført millioner i bot fra USA. Bankene vil gå konkurs.
EU
Det samme gjelder med EU. EU har også innført egne sanksjoner som Norge støtter. Ingen bistand. I tillegg har EU frosset ned uhorvelig med milliarder dollar som ikke blir overført før et nytt regime er innsatt i Damaskus.
Norge følger ikke egne sanksjonslover, men støtter EUs sanksjoner. Da må land som Norge som IKKE er medlem av EU være proaktive og vise at de virkelig bryr seg når mennesker ligger begravd under ruiner i byer i regjeringskontrollerte områder. Som Latakia og Aleppo.
Det er verd å merke seg at Norge ikke er medlem av EU og har ikke juridiske forpliktelser overfor EU. Vi sitter derfor ikke rundt forhandlingsbordet der sanksjoner blir drøftet og vedtas. Syria har verken gass, bensin, strøm, varme, diesel som holder bl.a. gravemaskiner i drift. Det ligger mange under ruiner som uten utstyr vil dø. Norge kan også oppfordre USA til å sende den oljen de plyndrer nordøst i Syria til Damaskus. De kjemper mot klokka og de kjemper mot sanksjonene. NORGE STØTTER SANKSJONENE!
EU opplyser nå at de vil ha en giverkonferanse?? Når da?
Kurderne og USA
USA okkuperer 30% av Syria sammen med kurdiske separatister
USA sammen med kurdiske militser og med tilrettelegging av bistandsorganisasjoner plyndrer oljen og kornet som befinner seg her, smugler det ut av Syria, inn i Irak. Samarbeider med Tyrkia som smugler oljen og kornet inn i Idlib. For at terrorgruppene fortsatt kan drive med terror i Syria.
Kurdiske organisasjoner vil ikke sende bistand til Damaskus uten etter tillatelse fra USA.
Grensekryssende bistand
Syriske myndigheter vil ikke at bistanden skal komme inn fra Tyrkia, den skal gå om Damaskus.
Idlib kan ikke få bistand fra Damaskus og Damaskus kan ikke få bistand fra Tyrkia via Idlib.
Idlib
Bistandsorganisasjoner
Selv bistandsorganisasjoner rammes av sanksjoner. Gjelder de NGOene som samarbeider med syriske myndigheter. NGOene som samarbeider med terrorgrupper risikerer ikke sanksjoner-
Norsk Folkehjelp er en aktør i Syria. Kun i områder kontrollert av terrorgrupper. Idlib og i nordøst i Syria der USA og kurdiske militser kontrollerer. I disse områdene er sanksjonene unntatt. Hvorfor?
Idlib kan ikke få bistand fra Damaskus. Idlib er som sagt kontrollert av terrorgrupper. Bistandsorganisasjonene som har holdt disse i live har smuglet bistanden inn fra Tyrkia. Russland og Syria har stengt alle grenseoverganger bortsett fra én mellom Tyrkia og Idlib. Ratifisert av FN. Vestlige ledere roper nå at Russland, Syria og Tyrkia må åpne flere grenseoverganger slik at bistand kommer inn i idlib. Altså disse landene har som gjennom hele krigen vært opptatt av proxysoldatene i det som er en regimeskiftekrig. Hadde bistandsorganisasjonene samarbeidet med Damaskus om å få frigjort Idlib ville det ikke vært et problem å få hjelp til Idlib. Da hadde hjelpen gått via Damaskus. I stedet tviholder vestlige land på de dødbringende sanksjonene. I den tro at disse skal få befolkningen til å bli så desperate at de vender seg mot Assad-regimet. Det lovlige valgte regjeringen. At befolkningen står for regimeskifte. Problemet med bistandsorganisasjonenes rolle i Idlib nå er at de i denne situasjonen er helt prisgitt naturens krefter. Grenseovergangen mellom Tyrkia og Idlib er sperret etter jordskjelvet. Hvem roper NATO landene på da? På FN. De ber FN presse Moskva og Damaskus å åpne grenseoverganger som er stengt nettopp på grunn av terrorister og bistand til disse. Syria vil ha slutt på krigen! Bistandsorganisasjonene er direkte med på å holde krigen i gang. De driver med utenrikspolitikk. Det kommer meldinger nå om at Tyrkia har gått med på å åpne grenseoverganger.
White Helmets
Det er bare å notere at White Helmets er i sving med sine dykkerstøt. Med eget filmteam og hylende glede ser vi de redder eller «redder» barn, alltid barn, aldri mødrene deres. Vestlige mediers yndlinger. WH har direkte kontakt med presseorganer i Vesten. Nå samarbeider Norsk Folkehjelp med dem. Og alle de andre vestlige NGOene.
Syrias Røde halvmåne
Nå roper Internasjonale Røde Kors som er den eneste NGOen som samarbeider med Syrias Røde halvmåne og regjeringen i Damaskus om vestlig hjelp.
Ukraina
Ukraina sender bistand til Tyrkia. Bistand Ukraina har fått fra blant annet Norge? Er det fra et overskuddslager?
Kirkelederne i Syria bønnfaller FN, NGOer, regjeringer og alle andre å legge politikk til side og oppheve sanksjonene mot Syria.
Rødt
Nei til sanksjoner
Rødts politikk overfor Syria har hele veien vært at vi har motsatt oss alle utenlandske forsøk på å starte et væpna regimeskifte i Syria, samtidig som vi har fordømt den grove voldsbruken fra regimets side. Også i sjølforsvar finnes det grenser for hva en stat kan foreta seg.
Vi har også gått imot Norges støtte til EU og USAs sanksjoner mot den syriske staten. Disse har beviselig forverret livene for vanlige syrere, og bidrar verken til fred eller til å minske volden. Norge bør i stedet gjenopprette normale folkerettslige forbindelser med den syriske staten og påse at norsk bistand kan nå fram der den trengs i landet.
Rødt støtter ikke sanksjonene mot Syria. Men, nå hører vi ingenting fra dem. De sitter i maktens korridorer. De kan presse regjeringen!. Hva kan vi andre gjøre? Presse Rødt.
Vil vi nå se om ondskapen også rammer når jordskjelv rammer den syriske befolkningen? Klarer USA, EU, Norge og de andre statene som bedriver regimeskiftekrig på tolvte året og bistandsorganisasjonene å kjenne på smerten som om den skulle ramme en selv? Eller betyr ikke menneskeliv noe? Bortsett fra utvalgte menneskeliv. Ens egne.
Største sensasjon i nyhetsdøgnet, norske medier behandler den som en ikke-sak
Av red. PSt - 9. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/storste-sensasjon-i-nyhetsdognet-norske-medier-behandler-den-som-en-ikke-sak/
Avsløringa av at USA og Norge sto bak bombinga av NORD Stream rørledningene til Tyskland og at operasjonen ble gjennomført av norske marinejegere er utvilsomt den største internasjonale situasjonen i dette nyhetsdøgnet. Avisa The Times i Storbritannia har avsløringa til den renommerte gravejournalisten Seymour Hersh som en stor sak.
Men i norske medier er det musestille. Det er en ikke-sak.
Her er NRKs forside 04.29 den 9. februar:
Her er VG
Her er Aftenposten:
Norge og USA er tatt med buksene nede i en terrorhandling mot «våre allierte» og norske medier er tause som graven. Det er kollektivt sjølmord.
Dette er intet mindre en en skandale for norsk presse og norske journalister. Det passer aldeles ypperlig at redaktør Pål Steigan er invitert til å snakke på Journalistlagets konferanse på Hell i helga under tittelen Vi løper i flokk.
Timinga kunne ikke ha vært bedre.
Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene
Av Seymour Hersh - 9. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/hvordan-usa-og-norge-sprengte-nord-stream-rorledningene/
New York Times kalte det et «mysterium», men USA utførte en skjult sjøoperasjon som frem til nå ble holdt hemmelig. I denne artikkelen avslører Pulizerpris-vinneren Seymour Hersh, en av verdens mest berømte og pålitelige gravende journalister hvordan USA i tett samarbeid med Norge sprengte Nord Stream rørledningene i Østersjøen og dermed ødela den viktige gassforsyninga til Tyskland og EU. Dette var en av historiens største terrorhandlinger og det var en krigshandling mot Russland, men også i vel så stor grad mot «våre allierte» Tyskland og EU. .Red.
Av Seymour Hersh, 8. februar 2023 / Substack
Nord Stream
Den amerikanske marinens dykker- og bergingssenter finnes på et sted som er så uklart som navnet, ned det som en gang var en landevei i landlige Panama City, et nå blomstrende feriested sør i den nordvestlige delen av Florida, 70 miles sør for Alabama-grensen. Senterets kompleks er like ubestemmelig som beliggenheten, en trist betongstruktur fra etter andre verdenskrig som ser ut som en yrkeshøyskole på vestsiden av Chicago. Et myntvaskeri og en danseskole ligger over det som nå er en firefelts vei.
Senteret har trent dyktige dypvannsdykkere i flere tiår, som når de er tildelt amerikanske militære enheter over hele verden, er i stand til teknisk dykking for å gjøre det gode, ved hjelp av C4-eksplosiver til å rydde havner og strender for vrakgods og ueksploderte sprenglegemer, så vel som de dårlige, som å sprenge utenlandske oljerigger, inntaksventiler for undersjøiske kraftverk, ødelegge sluser på viktige skipskanaler. Panama sentrum, som kan skryte av det nest største innendørsbassenget i Amerika, var det perfekte stedet å rekruttere de beste og mest stilltiende kandidatene fra dykkerskolen, som med hell, i fjor sommer, gjorde det de hadde fått tillatelse til å gjøre, 260 fot under overflaten av Østersjøen.
I juni i fjor plantet marinens dykkere, som opererte under dekke av en mye omtalt midtsommers NATO-øvelse, kjent som BALTOPS 22, de fjernutløste eksplosivene som tre måneder senere ødela tre av de fire Nord Stream-rørledningene, ifølge en kilde med direkte kjennskap til den operative planleggingen.
To av rørledningene som samlet ble kjent som Nord Stream 1 hadde forsynt Tyskland og store deler av Vest-Europa med billig russisk naturgass i mer enn et tiår. Et annet par rørledninger, kalt Nord Stream 2, var bygget, men var ennå ikke i drift. Nå, med russiske tropper som samlet seg ved den ukrainske grensa og den blodigste krigen i Europa siden 1945 truende, så president Joseph Biden rørledningene som et redskap for Vladimir Putin til å bruke naturgassen som et våpen for sine politiske og territoriale ambisjoner.
Spurt om kommentar, sa Adrienne Watson, en talsperson for Det hvite hus, i en e-post: «Dette er falsk og fullstendig fiksjon.» Tammy Thorp, en talsperson for Central Intelligence Agency (CIA), skrev på samme måte: «Denne påstanden er komplett og fullstendig falsk.»
Bidens beslutning om å sabotere rørledningene kom etter mer enn ni måneder med svært hemmelig debatt frem og tilbake, i Washingtons nasjonale sikkerhetssamfunn, om hvordan man best kunne oppnå det målet. I store deler av den tiden var ikke spørsmålet om man skulle utføre oppdraget, men hvordan man skulle få det gjort uten tydelige spor om hvem som var ansvarlig.
Det var en viktig byråkratisk grunn til å stole på kandidatene fra senterets hardcore dykkerskole i Panama City. Dykkerne var bare marinen, og ikke medlemmer av Amerikas spesialstyrkekommando, hvis skjulte operasjoner må rapporteres til Kongressen og orienteres på forhånd til senatet og ledelsen i Representantenes hus, den såkalte Åtterbanden. Biden-administrasjonen gjorde alt for å unngå lekkasjer da planleggingen fant sted sent i 2021 og inn i de første månedene av 2022.
President Biden og hans utenrikspolitiske team, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan, utenriksminister Tony Blinken, og Victoria Nuland, viseutenriksminister for politikk, hadde vært høylytte og konsekvente i sin fiendtlighet mot de to rørledningene, som gikk side om side i 750 miles under Østersjøen fra to forskjellige havner i det nordøstlige Russland, nær den estiske grensa, passerer nær den danske øya Bornholm før den slutter i Nord-Tyskland.
Den direkte ruten, som omgikk ethvert behov for å passere Ukraina, hadde vært en velsignelse for den tyske økonomien, som nøt en overflod av billig russisk naturgass, nok til å drive fabrikkene og varme opp hjemmene, samtidig som tyske distributører kunne selge overflødig gass, med fortjeneste, over hele Vest-Europa. Tiltak som kunne spores tilbake til administrasjonen ville være i strid med amerikanske løfter om å minimere direkte konflikt med Russland. Hemmelighold var viktig.
Fra de tidligste dagene ble Nord Stream 1 sett på av Washington og deres antirussiske NATO-partnere som en trussel mot vestlig dominans. Holdingselskapet bak det, Nord Stream AG, ble organisert som selskap i Sveits i 2005, i samarbeid med Gazprom, et børsnotert russisk selskap som produserer enorme profitter for aksjonærer som domineres av oligarker, kjent for å være under Putins kontroll. Gazprom kontrollerte 51 prosent av selskapet, med fire europeiske energiselskaper, ett i Frankrike, ett i Nederland og to i Tyskland, som delte de resterende 49 prosent av aksjene, og hadde rett til å kontrollere nedstrøms salg av billig naturgass til lokale distributører i Tyskland og Vest-Europa. Gazproms profitter ble delt med den russiske regjeringen, og statens gass- og oljeinntekter ble i noen år anslått å utgjøre så mye som 45 prosent av Russlands årlige budsjett.
USAs politiske frykt var reell: Putin ville nå ha en ekstra og sårt tiltrengt stor inntektskilde, og Tyskland og resten av Vest-Europa ville bli avhengige av billig naturgass levert av Russland, samtidig som den europeiske avhengigheten av Amerika ble redusert. Det var faktisk akkurat det som skjedde. Mange tyskere så Nord Stream 1 som en del av innfrielsen av tidligere forbundskansler Willy Brandts berømte Ostpolitik, østpolitiske teori, som ville gjøre det mulig for etterkrigstidens Tyskland å rehabilitere seg selv og andre europeiske nasjoner som ble ødelagt under andre verdenskrig, blant annet ved å bruke billig russisk gass til å drive et velstående vesteuropeisk marked og handelsøkonomi.
Nord Stream 1 var farlig nok, etter NATOs og Washingtons syn, men Nord Stream 2, hvis konstruksjon ble fullført i september 2021, ville, hvis den ble godkjent av tyske regulatorer, doble mengden billig gass som ville være tilgjengelig for Tyskland og Vest-Europa. Den andre rørledningen vil også gi nok gass til mer enn 50 prosent av Tysklands årlige forbruk. Spenningene eskalerte stadig mellom Russland og NATO, støttet av Biden-administrasjonens aggressive utenrikspolitikk.
Motstanden mot Nord Stream 2 blusset opp under opptakten til Biden-innsettelsen i januar 2021, da republikanerne i Senatet, anført av Ted Cruz fra Texas, gjentatte ganger reiste den politiske trusselen om billig russisk naturgass, under bekreftelseshøringen av Blinken som utenriksminister. Da hadde et forent senat med hell vedtatt en lov, som Cruz fortalte Blinken, «stoppet [rørledningen] i sine spor». Det ville være enormt politisk og økonomisk press fra den tyske regjeringen, da ledet av Angela Merkel, for å få den andre rørledningen ferdig.
Ville Biden stå opp mot tyskerne? Blinken sa ja, men la til at han ikke hadde diskutert detaljene i den påtroppende presidentens synspunkter. «Jeg kjenner hans sterke overbevisning om at dette er en dårlig idé, Nord Stream 2,» sa han. «Jeg vet at han vil at vi skal bruke alle overbevisende verktøy som vi har for å overbevise våre venner og partnere, inkludert Tyskland, om ikke å gå videre med det.»
Noen måneder senere, da byggingen av den andre rørledningen nærmet seg ferdigstillelse, blunket Biden. I mai samme år, i en forbløffende snuoperasjon, frafalt administrasjonen sanksjonene mot Nord Stream AG, der en tjenestemann i utenriksdepartementet innrømmet at forsøket på å stoppe rørledningen gjennom sanksjoner og diplomati «alltid hadde vært et langskudd». Bak kulissene ble det rapportert at administrasjonsrepresentanter oppfordret Ukrainas president Volodymyr Zelensky, som da sto overfor en trussel om russisk invasjon, til ikke å kritisere trekket.
Det fikk umiddelbare konsekvenser. Republikanerne i Senatet, ledet av Cruz, kunngjorde en umiddelbar blokade av alle Bidens utenrikspolitiske nominerte og utsatte vedtaket av den årlige forsvarsloven i flere måneder, langt inn ut på høsten. Politico skildret senere Bidens helomvending om den andre russiske rørledningen som «den ene beslutningen, uten tvil mer enn den kaotiske militære tilbaketrekningen fra Afghanistan, som har satt Bidens politiske agenda i fare».
Administrasjonen vaklet, til tross for at den fikk en utsettelse av krisen i midten av november, da Tysklands energiregulatorer suspenderte godkjenningen av den andre Nord Stream-rørledningen. Naturgassprisene steg 8% i løpet av dager, blant økende frykt i Tyskland og Europa for at rørledningens suspensjon og den økende muligheten for en krig mellom Russland og Ukraina ville føre til en svært uønsket kald vinter. Det var ikke klart for Washington akkurat hvor Olaf Scholz, Tysklands nyutnevnte kansler, sto. Måneder tidligere, etter Afghanistans fall, hadde Scholtz offentlig støttet den franske presidenten Emmanuel Macrons oppfordring til en mer selvstendig europeisk utenrikspolitikk i en tale i Praha, noe som tydelig antydet mindre avhengighet av Washington og deres uforutsigbare handlinger.
I tillegg til alt dette hadde russiske tropper jevnt og illevarslende bygget seg opp på Ukrainas grenser, og ved utgangen av desember var mer enn 100.000 soldater i posisjon til å slå til fra Hviterussland og Krim. Alarmen vokste i Washington, inkludert en vurdering fra Blinken om at disse troppetallene kunne «dobles på kort tid».
Administrasjonens oppmerksomhet ble nok en gang rettet mot Nord Stream. Så lenge Europa forble avhengig av rørledningene for billig naturgass, var Washington redd for at land som Tyskland ville være motvillige til å forsyne Ukraina med pengene og våpnene de trengte for å beseire Russland.
Det var i dette uavklarte øyeblikket at Biden autoriserte Jake Sullivan til å samle en gruppe av byråer for å komme opp med en plan.
Alle alternativer skulle være på bordet. Men bare én materialiserte seg.
Planlegging
I desember 2021, to måneder før de første russiske stridsvognene rullet inn i Ukraina, innkalte Jake Sullivan til et møte i en nyopprettet arbeidsgruppe, menn og kvinner fra Joint Chiefs of Staff, CIA og utenriks- og finansdepartementene, og ba om anbefalinger om hvordan man skulle reagere på Putins forestående invasjon.
Det ble det første av en rekke topphemmelige møter, i et sikkert rom i en toppetasje i Old Executive Office Building, ved siden av Det hvite hus, som også var hjemmet til presidentens Foreign Intelligence Advisory Board (PFIAB). Det var den vanlige praten frem og tilbake som til slutt førte til et avgjørende foreløpig spørsmål: Skulle anbefalingen som ble videresendt av gruppen til presidenten være reversibel, for eksempel en ny runde med sanksjoner og valutarestriksjoner, eller irreversibel, det vil si kinetiske handlinger*, som ikke kunne reverseres? *(kinetiske handlinger, her: forskjønnende omskriving for aktive krigshandlinger, også bruk av dødelig makt. Overs.merkn.)
Det som ble klart for deltakerne, ifølge kilden med direkte kjennskap til prosessen, er at Sullivan hadde til hensikt at gruppen skulle komme opp med en plan for ødeleggelsen av de to Nord Stream-rørledningene, og at han leverte på presidentens ønsker.
SPILLERNE, fra venstre: Victoria Nuland, Anthony Blinken og Jake Sullivan.
I løpet av de neste møtene diskuterte deltakerne alternativer for et angrep. Marinen foreslo å bruke en nylig bestilt ubåt for å angripe rørledningen direkte. Luftforsvaret diskuterte å slippe bomber med forsinket utløsning som kunne utløses eksternt. CIA hevdet at uansett hva som ble gjort, måtte det foregå skjult. Alle involverte forsto hva som sto på spill. «Dette er ikke barneleker,» sa kilden. Hvis angrepet kunne spores tilbake til USA, «er det en krigshandling.»
På den tiden ble CIA ledet av William Burns, en mild tidligere ambassadør til Russland som hadde tjent som viseutenriksminister i Obama-administrasjonen. Burns autoriserte raskt en arbeidsgruppe for byrået hvis ad hoc-medlemmer, ved en tilfeldighet, inkluderte noen som var kjent med evnene til marinens dyphavsdykkere i Panama City. I løpet av de neste ukene begynte medlemmer av CIAs arbeidsgruppe å lage en plan for en skjult operasjon som ville bruke dyphavsdykkere for å utløse en eksplosjon langs rørledningen.
Noe slikt hadde blitt gjort før. I 1971 fikk det amerikanske etterretningssamfunnet vite, fra fortsatt ukjente kilder, at to viktige enheter i den russiske marinen kommuniserte via en undersjøisk kabel begravd i Okhotskhavet, på Russlands fjerne østkyst. Kabelen knyttet en regional marinekommando til hovedkvarteret på fastlandet i Vladivostok.
Et håndplukket team av operatører fra Central Intelligence Agency og National Security Agency (NSA) ble samlet et sted i Washington-området, i all hemmelighet, og utarbeidet en plan ved hjelp av marinedykkere, modifiserte ubåter og et redningsfartøy for dypvannsubåter, som lyktes, etter mye prøving og feiling, i å lokalisere den russiske kabelen. Dykkerne plantet en sofistikert lytteenhet på kabelen som vellykket fanget den russiske trafikken og registrerte den på et opptakssystem.
NSA fikk vite at høytstående russiske marineoffiserer, overbevist om sikkerheten i kommunikasjonsforbindelsen, snakket med sine jevnbyrdige uten kryptering. Opptaksenheten og båndet måtte byttes ut månedlig, og prosjektet rullet lystig i et tiår til det ble kompromittert av en førtifire år gammel sivil NSA-tekniker ved navn Ronald Pelton som snakket flytende russisk. Pelton ble forrådt av en russisk avhopper i 1985 og dømt til fengsel. Han ble betalt bare $ 5000 av russerne for sine avsløringer om operasjonen, sammen med $ 35.000 for andre russiske operasjonelle data han ga som aldri ble offentliggjort.
Undervannssuksessen, med kodenavnet Ivy Bells, var nyskapende og risikabel, og produserte uvurderlig etterretning om den russiske marinens intensjoner og planlegging.
Likevel var tverr-byrå gruppen i utgangspunktet skeptisk til CIAs entusiasme for et skjult dyphavsangrep. Det var for mange ubesvarte spørsmål. Farvannene i Østersjøen ble tungt patruljert av den russiske marinen, og det var ingen oljerigger som kunne brukes som dekke for en dykkeroperasjon. Måtte dykkerne dra til Estland, rett over grensen fra Russlands lastebrygger for naturgass, for å trene til oppdraget? «Det ville bli en fiasko,» ble byrået fortalt.
Gjennom «alt dette intrigemakeriet», sa kilden, «sa noen arbeidende karer i CIA og utenriksdepartementet: ‘Ikke gjør dette. Det er dumt og vil være et politisk mareritt hvis det kommer ut.’»
Ikke desto mindre rapporterte arbeidsgruppen til CIA, tidlig i 2022, tilbake til Sullivans tverr-byrå gruppe: «Vi har en måte å sprenge rørledningene på.»
Det som kom etterpå var fantastisk. Den 7. februar, mindre enn tre uker før den tilsynelatende uunngåelige russiske invasjonen av Ukraina, møtte Biden på sitt kontor i Det hvite hus med den tyske kansleren Olaf Scholz, som etter litt vingling nå var fast på det amerikanske laget. På pressekonferansen som fulgte sa Biden trassig: «Hvis Russland invaderer . . . det vil ikke lenger være en Nord Stream 2. Vi vil få en slutt på den.»
Tjue dager tidligere hadde viseminister Nuland i hovedsak levert den samme meldingen på en orientering i utenriksdepartementet, med liten pressedekning. «Jeg vil være veldig tydelig for deg i dag,» sa hun som svar på et spørsmål. «Hvis Russland invaderer Ukraina, vil Nord Stream 2 på en eller annen måte ikke gå videre.»
Flere av de som var involvert i planleggingen av rørledningsoppdraget, var forferdet over det de så på som indirekte referanser til angrepet.
«Det var som å sette en atombombe på bakken i Tokyo og fortelle japanerne at vi skal detonere den», sier kilden. «Planen var at alternativene skulle gjennomføres etter invasjonen og ikke annonseres offentlig. Biden skjønte det rett og slett ikke, eller ignorerte det.»
Bidens og Nulands indiskresjon, hvis det var det det var, kan ha frustrert noen av planleggerne. Men det skapte også en mulighet. Ifølge kilden fastslo noen av de høytstående tjenestemennene i CIA, at sprengning av rørledningen «ikke lenger kunne betraktes som et skjult alternativ fordi presidenten nettopp kunngjorde at vi visste hvordan vi skulle gjøre det».
Planen om å sprenge Nord Stream 1 og 2 ble plutselig nedgradert fra en skjult operasjon, som krevde at Kongressen ble informert, til en som ble ansett som en høyt klassifisert etterretningsoperasjon med amerikansk militær støtte. I henhold til loven forklarte kilden: «Det var ikke lenger et juridisk krav om å rapportere operasjonen til Kongressen. Alt de måtte gjøre nå var bare å gjøre det, men det måtte fortsatt være hemmelig. Russerne har superb overvåking av Østersjøen.»
CIAs medlemmer i arbeidsgruppen hadde ingen direkte kontakt med Det hvite hus, og var ivrige etter å finne ut om presidenten mente det han hadde sagt, det vil si om oppdraget nå var i gang. Kilden husket: «Bill Burns kommer tilbake og sier: ‘Gjør det.'»
«Den norske marinen var raskt ute med å finne det rette stedet, på grunt vann noen mil utenfor Bornholm i Danmark.
Operasjonen
Norge var det perfekte stedet å basere oppdraget på.
I de siste årene med øst-vest krise har det amerikanske militæret utvidet sin tilstedeværelse i Norge, hvis vestlige grense går 1,400 miles langs Nord-Atlanterhavet og går sammen, nord for polarsirkelen, med Russland. Pentagon har skapt høyt betalte arbeidsplasser og kontrakter, med enkelte lokale kontroverser, ved å investere hundrevis av millioner dollar for å oppgradere og utvide amerikanske marine- og luftvåpenanlegg i Norge. De nye verkene inkluderte, viktigst av alt, en avansert syntetisk blenderradar langt nord, som var i stand til å trenge dypt inn i Russland og kom på nettet akkurat da det amerikanske etterretningssamfunnet mistet tilgangen til en rekke langdistanse lyttesteder i Kina.
En nyoppusset amerikansk ubåtbase, som hadde vært under bygging i årevis, var blitt operativ, og flere amerikanske ubåter kunne nå samarbeide tett med sine norske kolleger for å overvåke og spionere på en stor russisk base for atomubåter 250 mil mot øst, på Kolahalvøya. USA har også utvidet en norsk flybase i nord og levert en flåte av Boeing-bygde P8 Poseidon patruljefly til det norske luftforsvaret, for å styrke sin langtrekkende spionasje på alt som har med Russland å gjøre.
Til gjengjeld provoserte den norske regjeringen liberale og noen moderate i parlamentet i november i fjor, ved å vedta den supplerende forsvarssamarbeidsavtalen (SDCA). Under den nye avtalen vil det amerikanske rettssystemet ha jurisdiksjon i visse «avtalte områder» i Nord over amerikanske soldater anklaget for forbrytelser utenfor basen, samt over de norske borgere anklaget eller mistenkt for å forstyrre arbeidet på basen.
Norge var en av de opprinnelige undertegnerne av NATO-traktaten i 1949, i begynnelsen av den kalde krigen. I dag er øverstkommanderende i NATO, Jens Stoltenberg, en engasjert antikommunist, som var Norges statsminister i åtte år før han i 2014 gikk over til sin høye NATO-post, med amerikansk støtte. Han var en hardliner på alle ting med Putin og Russland, som hadde samarbeidet med det amerikanske etterretningssamfunnet siden Vietnamkrigen. Han har vært helt til å stole på siden. «Han er hansken som passer den amerikanske hånden», sier kilden.
Tilbake i Washington visste planleggerne at de måtte til Norge. «De hatet russerne, og den norske marinen var full av suverene sjøfolk og dykkere som hadde generasjoners erfaring med svært lønnsom olje- og gassleting på dypt vann», sier kilden. De kunne også stole på at de holdt oppdraget hemmelig. (Nordmennene kan også ha hatt andre interesser. Ødeleggelsen av Nord Stream, hvis amerikanerne kunne klare det, ville tillate Norge å selge langt mer av sin egen naturgass til Europa.)
En gang i mars fløy noen medlemmer av teamet til Norge for å møte den norske hemmelige tjenesten og marinen. Et av de viktigste spørsmålene var akkurat hvor i Østersjøen det beste stedet var å plante eksplosivene. Nord Stream 1 og 2, hver med to sett med rørledninger, over lange strekninger ble de adskilt med litt mer enn en kilometer, fram til anløp i havnen i Greifswald, helt nordøst i Tyskland.
Den norske marinen var raskt ute med å finne det rette stedet, i det grunne vannet i Østersjøen, noen mil utenfor Bornholm i Danmark. Rørledningene løp mer enn en kilometer fra hverandre, langs en havbunn som bare var 260 fot dyp. Det ville være godt innenfor rekkevidden til dykkerne, som opererte fra en norsk minerydder av Alta-klassen, de ville dykke med en blanding av oksygen, nitrogen og helium som strømmet fra tankene sine, og plante formede C4-ladninger på de fire rørledningene som var beskyttet med betonglag. Det ville være et kjedelig, tidkrevende og farlig arbeid, men farvannet utenfor Bornholm hadde en annen fordel: det var ingen store tidevannsstrømmer, noe som ville ha gjort oppgaven med dykking mye vanskeligere.
Etter litt research var amerikanerne med.
På dette tidspunktet kom marinens obskure dypdykkingsgruppe i Panama City igjen inn i bildet. Dyphavsskolene i Panama City, hvis lærlinger senere deltok i Ivy Bells, blir sett på som en uønsket bakevje av eliteutdannede ved Naval Academy i Annapolis, som vanligvis søker æren av å bli tildelt som Seal, jagerpilot eller ubåtmann. Hvis man må bli en «Black Shoe», det vil si et medlem av den mindre ønskelige overflateskips-kommandoen, er det alltids i det minste plikt på en destroyer, cruiser eller amfibisk skip. Det minst glamorøse av alt er minekrigføring. Dens dykkere vises aldri i Hollywood-filmer, eller på forsiden av populære magasiner.
«De beste dykkerne med kvalifikasjoner innen dypdykking, er et tett samfunn, og bare de aller beste blir rekruttert til operasjonen og bedt om å være forberedt på å bli innkalt til CIA i Washington», sier kilden.
Nordmennene og amerikanerne hadde et lokasjon og operatørene, men det var en annen bekymring: Enhver uvanlig undervannsaktivitet i farvannet utenfor Bornholm kunne trekke oppmerksomheten til den svenske eller danske marinen, som kunne rapportere det.
Danmark hadde også vært en av de opprinnelige NATO-signatarene og var kjent i etterretningssamfunnet for sine spesielle bånd til Storbritannia. Sverige hadde søkt om medlemskap i NATO, og hadde vist sin store dyktighet i å håndtere sine undervanns lyd- og magnetiske sensorsystemer som vellykket sporet russiske ubåter, som av og til dukket opp i fjerntliggende farvann i den svenske skjærgården og ble tvunget til overflaten.
Nordmennene sluttet seg til amerikanerne og insisterte på at enkelte embetsmenn i Danmark og Sverige måtte orienteres generelt om mulig dykkeaktivitet i området. På den måten kunne noen høyere oppe gripe inn og holde en rapport utenfor kommandokjeden, og dermed isolere rørledningsoperasjonen. «Hva de ble fortalt og hva de visste var med vilje annerledes,» fortalte kilden meg. (Den norske ambassaden, som ble bedt om å kommentere denne historien, svarte ikke.)
Nordmennene var nøkkelen til å løse andre hindringer. Den russiske marinen var kjent for å ha overvåkingsteknologi som var i stand til å oppdage og utløse undervannsminer. De amerikanske eksplosive innretningene måtte kamufleres på en måte som ville få dem til å se ut for det russiske systemet som en del av den naturlige bakgrunnen, noe som krevde tilpasning til vannets spesifikke saltholdighet. Nordmennene hadde en løsning.
Nordmennene hadde også en løsning på det avgjørende spørsmålet om når operasjonen skulle finne sted. Hver juni, de siste 21 årene, har den amerikanske 6. flåten, hvis flaggskip er basert i Gaeta, Italia, sør for Roma, sponset en stor NATO-øvelse i Østersjøen som involverer mange allierte skip i hele regionen. Den nåværende øvelsen, som ble holdt i juni, ville bli kjent som Baltic Operations 22, eller BALTOPS 22. Nordmennene foreslo at dette ville være det ideelle dekket for å plante minene.
Amerikanerne ga et viktig element: de overbeviste planleggerne i 6. flåten om å legge til en forsknings- og utviklingsøvelse til programmet. Øvelsen, som ble offentliggjort av marinen, involverte den sjette flåten i samarbeid med marinens «forsknings- og krigføringssentre». Arrangementet til sjøs vil bli holdt utenfor kysten av Bornholm og involvere NATO-team av dykkere som planter miner, med konkurrerende lag som bruker den nyeste undervannsteknologien for å finne og ødelegge dem.
Det var både en nyttig øvelse og et genialt dekke. Panama City-guttene ville gjøre sine ting, og C4-eksplosivene ville være på plass innen utgangen av BALTOPS22, med en timer på 48-timer montert. Alle amerikanerne og nordmennene ville for lengst være borte ved den første eksplosjonen.
Dagene telte ned. «Klokken tikket, og vi nærmet oss oppdrag utført», sier kilden.
Og så: Washington hadde andre tanker. Bombene ville fortsatt bli plantet under BALTOPS, men Det hvite hus var bekymret for at et to-dagers vindu for deres sprengning ville være for nær slutten av øvelsen, og det ville være åpenbart at Amerika hadde vært involvert.
I stedet hadde Det hvite hus en ny forespørsel: «Kan gutta i felten komme opp med en måte å sprenge rørledningene senere, på kommando?»
Noen medlemmer av planleggingsteamet var sinte og frustrerte over presidentens tilsynelatende ubesluttsomhet. Panama City-dykkerne hadde gjentatte ganger øvd på å plante C4 på rørledninger, som de ville under BALTOPS, men nå måtte teamet i Norge finne en måte å gi Biden det han ønsket, muligheten til å utstede en vellykket utførelsesordre, på et tidspunkt han valgte.
Å få i oppgave å gjøre en vilkårlig endring i siste liten var noe CIA var vant til å håndtere. Men det fornyet også bekymringene noen delte over nødvendigheten og lovligheten av hele operasjonen.
Presidentens hemmelige ordre fremkalte også CIAs dilemma i Vietnamkrigens dager, da president Johnson, konfrontert med voksende anti-Vietnamkrigholdning, beordret byrået til å bryte sitt charter, som spesifikt forhindret det fra å operere i Amerika, ved å spionere på antikrigsledere for å avgjøre om de ble kontrollert av det kommunistiske Russland.
Byrået gikk til slutt med på det, og utover på 1970-tallet ble det klart hvor langt det hadde vært villig til å gå. Det var påfølgende avisavsløringer i kjølvannet av Watergate-skandalene om byråets spionering på amerikanske borgere, dets involvering i mordet på utenlandske ledere og dets undergraving av den sosialistiske regjeringen til Salvador Allende.
Disse avsløringene førte til en dramatisk serie høringer på midten av 1970-tallet i senatet, ledet av Frank Church fra Idaho, som gjorde det klart at Richard Helms, byråets direktør på den tiden, aksepterte at han hadde en forpliktelse til å gjøre det presidenten ønsket, selv om det betydde brudd på loven.
I upubliserte vitnesbyrd bak lukkede dører forklarte Helms frekt at «du har nesten en plettfri unnfangelse når du gjør noe» under hemmelige ordrer fra en president. «Enten det er riktig at du skal ha det, eller galt at du skal ha det, fungerer [CIA] under andre regler og grunnregler enn noen annen del av staten.» Han fortalte i hovedsak senatorene at han, som sjef for CIA, forsto at han hadde jobbet for Kronen, og ikke grunnloven.
Amerikanerne på jobb i Norge opererte under samme dynamikk, og begynte pliktskyldigst å jobbe med det nye problemet, hvordan man eksternt detonerer C4-eksplosivene på Bidens ordre. Det var et mye mer krevende oppdrag enn de i Washington forsto. Det var ikke mulig for teamet i Norge å vite når presidenten kunne trykke på knappen. Ville det være om noen uker, om mange måneder eller om et halvt år eller lenger?
C4 festet til rørledningene ville bli utløst av en sonarbøye som ble droppet av et fly på kort varsel, men prosedyren involverte den mest avanserte signalbehandlingsteknologien. Når de er på plass, kan de forsinkede tidtakingsinnretningene som er festet til noen av de fire rørledningene, ved et uhell utløses av den komplekse blandingen av havbakgrunnsstøy i hele det tungt trafikkerte Østersjøen, fra nære og fjerne skip, undervannsboring, seismiske hendelser, bølger og til og med sjødyr. For å unngå dette, ville ekkoloddbøyen, når den var på plass, avgi en sekvens med unike lavfrekvente tonale lyder, omtrent som de som sendes ut av en fløyte eller et piano, som ville bli gjenkjent av timingenheten og, etter en forhåndsinnstilt forsinkelse, utløse eksplosivene. («Du vil ha et signal som er robust nok til at ingen andre signaler ved et uhell kunne sende en puls som detonerte eksplosivene,» ble jeg fortalt av Dr. Theodore Postol, professor emeritus i vitenskap, teknologi og nasjonal sikkerhetspolitikk ved MIT. Postol, som har fungert som vitenskapsrådgiver for Pentagons sjef for marineoperasjoner, sa at problemet gruppen står overfor i Norge på grunn av Bidens forsinkelse var tilfeldig: «Jo lenger eksplosivene er i vannet, jo større risiko ville det være for et tilfeldig signal som ville utløse bombene.»)
26. september 2022 foretok et norsk P8 overvåkingsfly fra Sjøforsvaret en tilsynelatende rutinemessig flytur og slapp en sonarbøye. Signalet spredte seg under vann, først til Nord Stream 2 og videre til Nord Stream 1. Noen timer senere ble de kraftige C4-eksplosivene utløst og tre av de fire rørledningene ble satt ut av drift. I løpet av få minutter kunne man se bassenger av metangass som var igjen i de lukkede rørledningene, spre seg på vannoverflaten, og verden fikk vite at noe irreversibelt hadde funnet sted.
Resultatet
I det umiddelbare kjølvannet av bombingen av rørledningen behandlet amerikanske medier det som et uløst mysterium. Russland ble gjentatte ganger sitert som en sannsynlig synder, ansporet av kalkulerte lekkasjer fra Det hvite hus, men uten noen gang å etablere et klart motiv for en slik handling av selvsabotasje, utover enkel gjengjeldelse. Noen måneder senere, da det kom frem at russiske myndigheter i det stille hadde fått beregninger for kostnadene for å reparere rørledningene, beskrev New York Times nyheten som «kompliserende teorier om hvem som sto bak» angrepet. Ingen større amerikansk avis gravde i de tidligere truslene mot rørledningene fra Biden og viseminister Nuland.
Selv om det aldri var klart hvorfor Russland ville forsøke å ødelegge sin egen lukrative rørledning, kom en mer talende begrunnelse for presidentens handling fra utenriksminister Blinken.
På spørsmål på en pressekonferanse i september i fjor, om konsekvensene av den forverrede energikrisen i Vest-Europa, beskrev Blinken øyeblikket som potensielt godt:
«Det er en enorm mulighet til en gang for alle å fjerne avhengigheten av russisk energi og dermed ta bort fra Vladimir Putin bruken av energi som våpen og et middel til å fremme hans imperialistiske design. Det er veldig viktig, og det gir enorme strategiske muligheter for årene som kommer, men i mellomtiden er vi fast bestemt på å gjøre alt vi kan for å sikre at konsekvensene av alt dette ikke bæres av borgere i våre land eller for den saks skyld rundt om i verden.»
Nylig uttrykte Victoria Nuland tilfredshet over bortfallet av den nyeste av rørledningene. Da hun vitnet i en høring i Senatets utenrikskomité i slutten av januar, sa hun til senator Ted Cruz: «Som deg er jeg, og jeg tror administrasjonen er, veldig glad for å vite at Nord Stream 2 nå, som du liker å si, er en haug av metall på bunnen av havet.»
Kilden hadde et mye mer gatesmart syn på Bidens beslutning om å sabotere mer enn 1500 miles av Gazprom-rørledningen da vinteren nærmet seg. «Vel,» sa han og snakket om presidenten, «jeg må innrømme at fyren har et par baller. Han sa at han skulle gjøre det, og det gjorde han.»
På spørsmål om hvorfor han trodde russerne ikke gjengjeldte, sa han kynisk: «Kanskje de vil ha muligheten til å gjøre de samme tingene som USA gjorde».
«Det var en vakker dekkhistorie,» fortsatte han. «Bak den var en skjult operasjon som plasserte eksperter på området og utstyr som opererte på et skjult signal».
«Den eneste feilen var beslutningen om å gjøre det.»
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Seymour Hersh.
How America Took Out The Nord Stream Pipeline
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.