Nyhetsbrev steigan.no 09.01.2023
Norsk industri krever titalls milliarder i strømstøtte
Kinas Zero Covid har vært en økonomisk katastrofe – nå legges det tvert om
Om nynazismens innflytelse i Ukraina
Hvorfor BRI er tilbake med et smell i 2023
Ny nedstengning og nye tiltak?
Hva er det AP frykter med Nidaros sosialdemokratisk forum – at tilslutningen til AP skal øke?
«Våpen er veien til fred» og andre løgner fra Stoltenbergs NHO-tale
Norsk industri krever titalls milliarder i strømstøtte
Av red. PSt - 9. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/norsk-industri-krever-titalls-milliarder-i-stromstotte/
Norsk Industri krever 30 til 40 milliarder kroner i strømstøtte til bedriftene. De frykter permitteringer og nedstenging som følge av skyhøye strømpriser. Dette skriver NRK 8. januar 2023.
Kanalen fortsetter:
Toppsjef Stein Lier-Hansen i Norsk Industri sier han daglig blir nedringt av fortvilte medlemsbedrifter.
– De forteller at de ikke klarer å håndtere disse ekstraordinære og skyhøye strømprisene som vi nå har.
Bedriftene har levd med disse prisene siden mai 2021, og nå begynner tålmodigheten å ta slutt, forteller Lier-Hansen.
– Vi ser priser opp mot 7–8 kroner mens normalen de siste ti åra har vært 30–35 øre. Det sier seg selv at disse prisnivåene klarer ikke bedriftene å håndtere, sier han.
Regjeringa har lykkes med å ødelegge privatøkonomien og industriens vilkår
Arbeiderpartiet som ble kalt «ørnen blant norske partier» og som var styringspartiet over alle andre, har nå styrt skuta på grunn og har lykkes med å skade både vanlige folks økonomi og konkurransevilkårene til industrien. Og det gjennom en politikk som Jonas Gahr Støre holder krampaktig fast på. Det er vanskelig å tenke på Arbeiderpartiet som en ørn i dag, det er helt andre deler av faunaen som det er mer naturlig å sammenlikne med. Enhver kan velge sin favoritt.
Lier-Hansens løsning er likevel håpløs. Det han går inn for er en gigantisk støtteordning slik man har i Tyskland.
Men det er ikke blitt dyrere å produsere strøm i Norge. I 2022 var konsesjonskraftprisen fastsatt til 11,57 øre per kWh.
For konsesjoner til utbygging gitt etter april 1959 skal prisen fastsettes på grunnlag av kostnaden ved å produsere strømmen. I loven står det: «Prisen på kraften fastsettes basert på gjennomsnittlig selvkost for et representativt antall vannkraftverk i hele landet.»
Når industrien melder om priser opp mot 7-8 kroner har det ingenting med produksjonskostnadene å gjøre. De vanvittige prisen skyldes at det er skapt er prisfastsettingssystem som er basert på spekulasjon og som også er låst til gassprisene på kontinentet.
Denne knuten kunne regjeringa hogd over i morgen som en Aleksander den store da han hogde over den gordiske knuten. Med ett slag kunne prisen vært redusert til 30 øre. Men det er ikke noe stort over Støre. Han vokter dette systemet med nidkjærhet, fordi hans lojalitet ikke går til vanlige folk i Norge, ja ikke en gang til industrien, men til teknokratene i EU.
Forslaget fra Lier-Hansen er at staten skal subsidiere industrien gjennom å subsidiere spekulantene. For kapitaleierne er det sikkert smart. For folk flest er det galimatias, for da blir det vanlige skattebetalere som blir sittende med regninga.
Les også: EU/Acer ikke til hinder for en løsning av strømpriskrisa – her og nå!
Kinas Zero Covid har vært en økonomisk katastrofe – nå legges det tvert om
Av Pål Steigan - 9. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/kinas-zero-covid-har-vaert-en-okonomisk-katastrofe-na-legges-det-tvert-om/
Kina har fulgt en politikk som er kalt Zero Covid. Ambisjonen var å «slå ned» viruset ved å stenge store deler av landet i knallhard lockdown. Dette har vært en ekstremt kostbar politikk, og den har mislykkes.
I mars 2022 skrev Tom Hancock på Bloomberg:
Kinas Covid-nedstenginger vil sannsynligvis koste landet minst 46 milliarder dollar i måneden, eller 3,1 % av BNP, i tapt økonomisk produksjon, og virkningen kan dobles hvis flere byer strammer inn restriksjonene.
Det er et minimumsestimat fra en økonom ved det kinesiske universitetet i Hong Kong basert på antagelsen om at byer som genererer rundt 20 % av Kinas bruttonasjonalprodukt for tiden påfører målrettede nedstengninger. Denne kostnaden ville dobles hvis disse områdene måtte følge Shanghai og innføre strengere retningslinjer som krever at de fleste innbyggerne forblir hjemme.
Kinas tøffe tiltak betyr at «de økonomiske kostnadene ved nedstengning er klart større enn vi ser i andre land,» sa Zheng Michael Song, en CUHK-professor som er en del av et forskerteam som bruker sanntidsdata for å måle virkningen av nedstengninger. Anslaget på 3,1 % – tilsvarende 295 milliarder yuan (46,3 milliarder dollar) – er «konservativt,» la han til, siden det ikke inkluderer effekten på inntekter gjennom inflasjon.
En streng lockdown i Shanghai alene kan redusere Kinas reelle BNP med 4 %, anslår Song og hans medforfattere.
Den totale prisen på Kinas Zero Covid er det antakelig ingen som har noen oversikt over ennå, men tapene er så store som under en stor krig eller et stort økonomisk kræsj. Og det har vært til ingen nytte.
Koronakrisa er mye verre enn finanskrisa
Økonomisk statistikk viser at den globale krisa som er utløst av den internasjonale lockdownpolitikken i samband med koronapandemien er mye verre enn finanskrisa i 2008. Dette viser seg ikke minst i tallene på arbeidsløse og i form av en brutal nedgang i bruttonasjonalproduktet i nær sagt alle land på kloden.
En vitenskapelig studie, til alt overmål fra Harvard University, Brown University og Bill and Melinda Gates Foundation. Lockdownpolitikken har vært til drastisk skade for arbeiderklassen, mens de rike har gjort det godt.
Studien beregner hvordan forskjellige sysselsettingsgrupper har blitt påvirket i løpet av pandemien til dags dato. Funnene avslører at lockdown har vært fullstendig ødeleggende for arbeidere nederst i den økonomiske næringskjeden, men at det øverste nivået faktisk fikk det bedre. Analysen undersøkte sysselsettingsnivået i januar 2020, før koronaviruset spredte seg mye og før lockdown og andre restriksjoner på økonomien ble satt i verk. Det sammenlignet dem med sysselsettingstall fra 31. mars 2021.
Det bildet som trer fram av denne sammenligninga er et bilde av ødeleggelse av arbeiderklassen.
Dette skriver Brad Polumbo I Foundation for Economic Education.
Polumbo skriver videre:
Noen kritikere hevder at det er pandemien, ikke regjeringens lockdown, som er den virkelige kilden til denne økonomiske katastrofen. Selv om det ikke er noen tvil om at selve viruset spilte noen rolle, var regjeringas lockdown utvilsomt den største enkeltfaktoren. Det er ganske intuitivt at det å beordre folk om ikke å delta i virksomheter og kriminalisere folks levebrød ville skade økonomien. Denne intuisjonen bekreftes av data og studier som viser det samme. Og ikke glem det faktum at tunge lockdown-stater konsekvent har hatt mye høyere arbeidsløshet enn stater som tok en mer laissez-faire tilnærming.
Andre kan insistere på at begrensningen av spredningen av COVID-19 som oppnås ved lockdown, rettferdiggjør dette økonomiske sammenbruddet. Men dette argumentet klarer ikke å redegjøre for de mange fagfellevurderte studiene som viser at lockdownordrene ikke bremset spredninga av pandemien, eller det smertefulle faktum at det meste av COVID-19-spredninga ikke skjedde på arbeidsplasser, restauranter eller treningssentre, men hjemme. (Å utstede «hold-dere-hjemmer»-ordre virker i ettertidhttps://fee.org/articles/new-study-reveals-that-stay-at-home-orders-backfired-heres-why/ som en forbløffende feil.)
Så alt det lockdownpolitikken ser ut til å ha oppnådd, er i beste fall en mild forsinkelse i pandemiens spredning i bytte mot en rekke dødelige utilsiktede konsekvenser som en psykisk helsekrise og skyhøye stoffoverdoser. Og, som vi nå vet, et voldsomt økonomisk tap for arbeiderklassen.
Kina ikke noe unntak – lockdown var en katastrofe der også
Det skal mye til for at Xi Jinping og den kinesiske partiledelsen skal innrømme at de har gjort en så katastrofal feil. Det å tape ansikt er noe av det verste du kan gjøre i Kina. Det er ikke nok for vanlige folk. For keiseren er det en umulighet.
Nå er politikken lagt om 180 grader
Den offisielle avisa Global Times skriver 8. januar 2023:
Søndag markerte den første dagen av Kinas nedgraderte håndtering av COVID-19 fra klasse A til klasse B, og statsrådets felles forebyggings- og kontrollmekanisme mot COVID-19 forklarte den siste utgaven av Kinas epidemiresponsprotokoll, som et grep for å forbedre håndteringen ytterligere mot gjenåpning, basert på vitenskap og epidemien.
På fredag oppdaterte Kina sin COVID-19-diagnose og behandlingsprotokoll. Det er flere store endringer i det nye programmet, inkludert å gi nytt navn til «ny koronavirus-lungebetennelse» til «ny koronavirusinfeksjon», oppdatering av overvåkings- og varslingsmetoder og justering av deteksjonsstrategier, sa Lei Zhenglong, en tjenestemann ved National Administration of Disease Prevention and Control, på en pressekonferanse søndag ettermiddag.
Nedgraderingen til klasse B betyr ikke å frafalle kontroll, sa talspersonen for National Health Commission (NHC) Mi Feng. Snarere er det lagt vekt på mer vitenskapelig, presis og effektiv kontroll og dens integrering med økonomisk utvikling. Den nye versjonen av protokollen tar til orde for økt vaksinasjon og selvbeskyttelse, og krever økt overvåking av nye varianter og bruk av det nasjonale influensaovervåkingsnettverket.
Stikkordene er «mer vitenskapelig, presis og effektiv kontroll og dens integrering med økonomisk utvikling«, kort sagt det motsatte av det man har holdt på med så lenge, og noe som likner mistenkelig på det som var de internasjonale protokollene før Fauci & co satte i gang koronagalskapen i mars 2020.
Dette kalles «å gjøre en vending»
Når partiledelsen i Kina innser at den har tatt grundig feil, så innrømmer den ingenting, men den innleder en prosess som kalles «å gjøre en vending», og den går ut på at man fortsetter å forsikre om at alt har vært riktig mens man begynner å snu føttene raskt 180 grader rundt til man er på en nye kurs, som nå er den riktige.
Et knippe overskrifter fra Global Times hyller den nye linja:
‘Class B management’ is a new exam, and China will ace it: Global Times editorial
Det gjenstår å forklare hvorfor Kina valgte så feil og eventuelt også hvem som fikk dem til å gjøre det.
Om nynazismens innflytelse i Ukraina
Av Joe Lauria - 9. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/om-nynazismens-innflytelse-i-ukraina/
Av Joe Lauria for Consortium News – 29. desember 2022
En kort historie om nynazisme i Ukraina som svar på NewsGuards anklage om at Consortium News publiserte falskt innhold om omfanget av nynazismen i landet.
USAs forhold til ukrainske fascister begynte etter andre verdenskrig. Under krigen deltok enheter fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN-B) i Holocaust, og drepte minst 100 000 jøder og polakker. Mykola Lebed, en av Stepan Bandera fremste rådgivere, lederen av det fascistiske OUN-B, ble rekruttert av CIA etter krigen, ifølge en studie fra US National Archives 2010.
Studien fant at «Banderas fløy (OUN/B) var en militant fascistisk organisasjon». Banderas nærmeste stedfortreder, Yaroslav Stetsko, sa: «Jeg… forstår fullt ut den unektelig skadelige og fiendtlige rollen til jødene som hjelper Moskva med å slavebinde Ukraina…. Jeg støtter derfor ødeleggelsen av jødene og hensiktsmessigheten av å bruke tyske metoder for å utrydde jødedommen til Ukraina…»
Studien sier: «På et møte 6. juli 1941 i Lwów, bestemte Bandera-lojalistene at jøder «må behandles hardt… Vi må ende dem…. Når det gjelder jødene, vil vi ta i bruk alle metoder som fører til deres ødeleggelse.»»
Lebed foreslo selv å «rense hele det revolusjonære territoriet til den polske befolkningen, slik at en gjenoppstått polsk stat ikke ville gjøre krav på regionen som i 1918». Lebed var «utenriksministeren» til en banderittregjering i eksil, men han brøt senere med Bandera for å ha opptrådt som en diktator. US Army Counterintligence Corps kalte Bandera «ekstremt farlig», men sa likevel at han ble «sett på som den åndelige og nasjonale helten til alle ukrainere…».
CIA var ikke interessert i å samarbeide med Bandera ifølge sidene 81-82 i rapporten, men det var britiske MI6. «MI6 hevdet at Banderas gruppe var «den sterkeste ukrainske organisasjonen i utlandet, anses som kompetent til å trene partimedlemmer, [og] bygge en moralsk og politisk sunn organisasjon…»» Et tidlig MI6-sammendrag fra 1954 bemerket at «det operasjonelle aspektet av dette [Britiske] samarbeidet [med Bandera] utviklet seg tilfredsstillende. Gradvis ble det oppnådd en mer fullstendig kontroll over infiltrasjonsoperasjoner…»
Storbritannia avsluttet samarbeidet med Bandera i 1954. Vesttysk etterretning, under den tidligere nazistiske etterretningssjefen Reinhard Gehlen, jobbet deretter med Bandera, som til slutt ble myrdet med cyanidstøv av KGB i München i 1959.
I stedet for Bandera var CIA interessert i Lebed, til tross for hans fascistiske bakgrunn. De etablerte i et kontor i New York City hvorfra han ledet sabotasje- og propagandaoperasjoner på byråets vegne inne i Ukraina mot Sovjetunionen. Den amerikanske regjeringsstudien sier:
«CIA-operasjoner med disse ukrainerne begynte i 1948 under kryptonymet CARTEL, snart endret til AERODYNAMIC. … Lebed flyttet til New York og fikk permanent oppholdstillatelse, deretter amerikansk statsborgerskap. Det holdt ham trygg fra attentat, tillot ham å snakke med ukrainske emigrantgrupper, og å returnere til USA etter operasjonelle turer til Europa. En gang i USA var Lebed CIAs sjefskontakt for AERODYNAMIC. CIA-behandlere pekte på hans «utspekulerte karakter», hans «forhold til Gestapo og … Gestapo-trening», [og] det faktum at han var «en veldig hensynsløs operatør»».
CIA samarbeidet med Lebed om sabotasje og pro-ukrainske nasjonalistiske propagandaoperasjoner i Ukraina frem til Ukrainas uavhengighet i 1991. «Mykola Lebeds forhold til CIA varte hele lengden av den kalde krigen», heter det i studien. «Mens de fleste CIA-operasjoner som involverte gjerningsmenn fra krigstiden slo feil, forsterket Lebeds operasjoner den grunnleggende ustabiliteten i Sovjetunionen».
Banderas fornyelse
USA holdt dermed i det skjulte ukrainske fascistiske ideer i live i Ukraina i det minste til ukrainsk uavhengighet ble oppnådd. «Mykola Lebed, Banderas krigssjef i Ukraina, døde i 1998. Han er gravlagt i New Jersey, og papirene hans ligger ved det ukrainske forskningsinstituttet ved Harvard University», heter det i en undersøkelse av US National Archives.
Etterfølgerorganisasjonen til OUN-B i USA døde imidlertid ikke sammen med ham. Den hadde blitt omdøpt til den ukrainske kongresskomiteen for Amerika (UCCA), ifølge IBT.
«På midten av 1980-tallet ble Reagan-administrasjonen innsatt med UCCA-medlemmer. Reagan ønsket personlig velkommen [Yaroslav] Stetsko, Banderist-lederen som hadde tilsyn med massakren av 7000 jøder i Lviv, i Det hvite hus i 1983», rapporterte IBT. «Etter Janukovitsjs fall, hjalp UCCA med å organisere demonstrasjoner i byer over hele USA til støtte for EuroMaidan-protestene», rapporterte den.
Det er en direkte forbindelse mellom Maidan og den ukrainske fascismen fra andre verdenskrig.
Til tross for at USA favoriserer den mindre ekstreme Lebed fremfor Bandera, har sistnevnte forblitt den mer inspirerende figuren i Ukraina.
I 1991, det første året av Ukrainas uavhengighet, ble det nyfascistiske Social National Party, senere Svoboda Party, dannet, hvilket sporet dets herkomst direkte til Bandera. Landet hadde en gate oppkalt etter Bandera i Liviv, og forsøkte å oppkalle byens flyplass etter ham. (Svoboda vant 10 prosent av Radas seter i 2012 før kuppet og før McCain og Nuland dukket opp med sin leder året etter)
I 2010 erklærte den pro-vestlige ukrainske presidenten Viktor Jusjtsjenko Bandera som en helt i Ukraina, en status som ble reversert av Janukovitsj, som senere ble styrtet.
Mer enn 50 monumenter, byster og museer til minne om Bandera er reist i Ukraina, to tredjedeler av disse er bygget siden 2005, året hvor pro-amerikanske Jusjtsjenko ble valgt. En sveitsisk akademisk studie sier:
«Den 13. januar 2011 reagerte rådet til Lvivska Oblast, som møttes til ekstraordinær sesjon ved siden av Bandera-monumentet i Lviv, på opphevelsen [skasuvannya] av Viktor Jusjtsjenkos ordre om å utnevne Stepan Bandera til en «ukrainsk helt» ved å bekrefte at «for millioner av ukrainere var og forblir Bandera en ukrainsk helt til tross for ynkelige og verdiløse avgjørelser fra domstolene» og erklærer sin intensjon om å gi nytt navn til «Stepan Bandera gate» til «Helt av Ukraina Stepan Bandera gate».
Fakkelparader bak Banderas portrett er vanlig i ukrainske byer, spesielt den 1. januar, bursdagen hans, inkludert i år.
https://steigan.no/2022/03/om-nazimonumenter-i-ukraina/
Den kommersielle pressen og nynazister
Fra starten av hendelsene i 2013–2014 i Ukraina begynte Consortium News-grunnlegger Robert Parry og andre skribenter å levere bevisene NewsGuard sier ikke eksisterer, og rapporterte omfattende om kuppet og den innflytelsesrike rollen til Ukrainas nynazister. På den tiden rapporterte også den kommersielle pressen om den vesentlige rollen nynazister spilte i kuppet.
Som The New York Times rapporterte, hadde den nynazistiske gruppen, Høyre sektor, nøkkelrollen i den voldelige fordrivelsen av Janukovitsj. Nyfascistiske gruppers rolle i opprøret og deres innflytelse på det ukrainske samfunnet ble godt rapportert av kommersielle medier på den tiden.
BBC, NYT, Daily Telegraph og CNN rapporterte alle om Høyre sektor, C14 og andre ekstremisters rolle i styrten av Janukovitsj. BBC publiserte denne rapporten en uke etter at han ble fjernet:
Og denne i juli 2015:
Etter kuppet kom en rekke ministre i den nye regjeringen fra nyfascistiske partier. NBC News rapporterte i mars 2014: «Svoboda, som betyr ‘frihet’, fikk nesten en fjerdedel av kabinettet i den midlertidige regjeringen som ble dannet etter avsettingen av president Viktor Janukovitsj i februar.
Svobodas leder, Tyahnybok, som McCain og Nuland sto på scenen med, ba en gang om frigjøring av Ukraina fra den «Moskva-jødiske mafiaen». International Business Times rapporterte:
«I 2005 signerte Tyahnybok et åpent brev til daværende Ukrainas president Viktor Jusjtsjenko der han oppfordret ham til å forby alle jødiske organisasjoner, inkludert Anti-Defamation League, som han hevdet utførte «kriminelle aktiviteter [av] organisert jødedom», med mål om folkemord av det ukrainske folk».
Før McCain og Nuland omfavnet Tyahnybok og hans nasjonalsosiale parti, ble det fordømt av Europaparlamentet, som i 2012 sa:
«[Parlamentet] minner om at rasistiske, antisemittiske og fremmedfiendtlige synspunkter strider mot EUs grunnleggende verdier og prinsipper og appellerer derfor til prodemokratiske partier i Verkhovna Rada [Ukrainas lovgiver] om ikke å knytte seg til, støtte eller danne koalisjoner med dette parti.»
Slike offentlige rapporter om banderisme har stoppet ettersom de nyfascistiske elementene i Ukraina ble undertrykt i vestlige medier da Putin gjorde «avnazifisering» til et mål for invasjonen.
Azov-bataljonen, som oppsto under kuppet, ble en betydelig styrke i krigen mot det russisktalende folket i Donbass, som gjorde motstand mot kuppet. Beryktet ble dens sjef, Andriy Biletsky, da han sa at Ukrainas oppdrag er å «lede verdens hvite raser i et siste korstog for deres overlevelse… mot de semittledede Untermenschen».
I 2014 ble det da hetende Azov-regimentet offisielt innlemmet i Ukrainas nasjonalgarde under kontroll av innenriksdepartementet. Den integreres videre i staten ved å jobbe tett med etterretningstjenesten SBU. Azov er den eneste kjente nyfascistiske komponenten i en nasjons militære i verden.
Som en del av det ukrainske militæret har Azov-medlemmer fortsatt hatt gule armbånd (inntil denne uken) med Wolfsangel som en gang ble båret av tyske SS-tropper under andre verdenskrig. Inkludert grusomhetene regimentet fortsetter å begå, viser Azov verden at integrering i staten ikke har avnazifisert dem. Tvert imot kan det ha økt sin innflytelse i staten.
USA og NATO har også trent og bevæpnet Azov siden Barack Obama nektet våpenhjelp til Ukraina. Én grunn til at Obama avslo å sende våpen til Ukraina, var fordi han var redd de kunne falle i disse høyreekstremistenes hender. I følge (den av NewsGuard godkjente) New York Times,
«Hr. Obama fortsetter å stille spørsmål som vitner om hans tvil. «OK, hva skjer hvis vi sender inn utstyr – må vi sende inn trenere?» sa en person som parafraserte diskusjonen under betingelsen om anonymitet. «Hva om det havner i hendene på kjeltringer? Hva om Putin eskalerer?»
NewsGuards innvendinger
NewsGuards argument mot at nynazistiske grupper i Ukraina har stor innflytelse hviler på at nyfascistiske politiske partier klarer seg dårlig på meningsmålingene. Dette ignorerer det sterke faktum at disse gruppene i stedet engasjerer seg i utenomparlamentarisk ekstremisme.
Ukraine On Fire – Rumble
I sin anklage mot Consortium News for å ha publisert «falsk innhold» om nyfascisme i Ukraina, skrev NewsGuards Zack Fishman:
«Det er ikke bevis for at nazismen har en vesentlig innflytelse i Ukraina. Radikale høyreekstreme grupper i Ukraina representerer en «trussel mot den demokratiske utviklingen av Ukraina», ifølge Freedom House-rapporten fra 2018. Men den uttalte også at høyreekstremister har «dårlig politisk representasjon i Ukraina og ingen plausibel vei til makten – for eksempel i parlamentsvalget i 2019 vant det høyreekstreme nasjonalistiske partiet Svoboda 2,2 prosent av stemmene, mens Svoboda-kandidaten, Ruslan Koshulynskyy, vant bare 1,6 prosent av stemmene i presidentvalget».
Men dette argumentet om å fokusere på valgresultater har blitt avvist av en rekke offentlige kilder, ikke minst Atlantic Council, sannsynligvis den mest anti-russiske tankesmien i verden. I en artikkel fra 2019 sa en skribent for Atlantic Council:
«For å være tydelig, ytre høyrepartier som Svoboda presterer dårlig i Ukrainas meningsmålinger og valg, og ukrainere viser ikke noe ønske om å bli styrt av dem. Men dette argumentet er en avledning. Det er ikke ekstremistenes valgmuligheter som bør bekymre Ukrainas venner, men heller statens manglende vilje eller manglende evne til å konfrontere voldelige grupper og få slutt på deres straffrihet. Enten dette skyldes en vedvarende følelse av gjeld til noen av disse gruppene for å kjempe mot russerne eller frykten for at de kan vende seg mot staten selv, er det uansett et reelt problem, og vi gjør ingen i Ukraina en tjeneste ved å feie det under teppet.» [Uthevelse lagt til]
«Frykt for at de kan snu seg mot staten selv», erkjenner den kraftige innflytelsen disse gruppene har over regjeringen. Atlantic Council -innlegget understreker deretter hvor innflytelsesrike disse gruppene er:
«Det høres ut som propaganda fra Kreml, men det er det ikke. Forrige uke avslørte Hromadske Radio at Ukrainas ungdoms- og sportsdepartement finansierer den nynazistiske gruppen C14 for å fremme «nasjonale patriotiske utdanningsprosjekter» i landet. 8. juni kunngjorde departementet at det vil tildele C14 litt under 17 000 dollar til en barneleir. Den tildelte også midler til Holosiyiv leir- og utdanningskomité, som begge har koblinger til ytre høyre. Avsløringen representerer et farlig eksempel på rettshåndhevelse som stilltiende aksepterer eller til og med oppmuntrer til den økende lovløsheten til høyreekstreme grupper som er villige til å bruke vold mot dem de ikke liker.
Siden begynnelsen av 2018 har C14 og andre høyreekstreme grupper som den Azov-tilknyttede nasjonale militsen, høyre sektor, Karpatska Sich og andre, angrepet romgrupper flere ganger, i tillegg til antifascistiske demonstrasjoner, bystyremøter, en tilstelning arrangert av Amnesty International, kunstutstillinger, LHBT- arrangementer og miljøaktivister. 8. mars satte voldelige grupper i gang angrep mot marsjerende på den internasjonale kvinnedagen i byer over hele Ukraina. Bare i noen få av disse tilfellene gjorde politiet noe for å forhindre angrepene, og i noen arresterte de til og med fredelige demonstranter i stedet for de faktiske gjerningsmennene».
Amerikanske The Atlantic Council er ikke det eneste anti-russiske organisasjonen som anerkjenner den farlige makten til de nyfascistiske gruppene i Ukraina. Bellingcat publiserte en alarmerende artikkel fra 2018 med overskriften «Ukrainske høyreekstreme krigere og Hvit makt trent av stort europeiske sikkerhetsfirma».
NATO har også trent Azov-regimentet, og koblet USA direkte til ekstremister fra ukrainske ytre høyre.
The Hill rapporterte i 2017 i en artikkel med overskriften, «Realiteten til nynazister i Ukraina er langt fra Kreml-propaganda», at:
«Noen vestlige observatører hevder at det ikke er noen nynazistiske elementer i Ukraina, noe som fører til propaganda fra Moskva. De tar dessverre helt feil.
Det er faktisk nynazistiske formasjoner i Ukraina. Dette har blitt overveldende bekreftet av nesten alle større vestlige utgivere. Det faktum at analytikere er i stand til å avfeie det som propaganda spredd av Moskva er dypt urovekkende.
Azovs logo er sammensatt av to emblemer – wolfsangel og Sonnenrad – identifisert som nynazistiske symboler av Anti-Defamation League. Ulvesangelen brukes av den amerikanske hatgruppen Aryan Nations, mens Sonnenrad var blant de nynazistiske symbolene på sommerens dødelige marsj i Charlottesville.
Azovs nynazistiske karakter har blitt dekket av blant annet New York Times, Guardian, BBC, Telegraph og Reuters. Journalister på bakken fra etablerte vestlige medier har skrevet om å ha vært vitne til SS-runer, hakekors, fakkelmarsjer og nazihilsener. De intervjuet Azov-soldater som uten videre erkjente å være nynazister. De arkiverte disse rapportene under utvetydige overskrifter som «Hvor mange nynazister støtter USA i Ukraina?» og «Frivillig ukrainsk enhet inkluderer nazister».
Hvordan er dette russisk propaganda?
FN og Human Rights Watch har anklaget Azov, så vel som andre Kiev-bataljoner, for en lang liste menneskerettighetsbrudd.»
Nyfascisme har også infisert ukrainsk populærkultur. Et halvt dusin nynazistiske musikkgrupper holdt en konsert i 2019 til minne om dagen Nazi-Tyskland invaderte Sovjetunionen.
Amnesty International advarte i 2019 at «Ukraina synker inn i et kaos av ukontrollert vold utgjort av radikale grupper og deres totale straffefrihet. Praktisk talt ingen i landet kan føle seg trygge under disse forholdene».
Zelensky og nynazister
En av Ukrainas mektigste oligarker fra begynnelsen av 1990-tallet, Ihor Kolomoisky, var en tidlig økonomisk støttespiller for den nynazistiske Azov-bataljonen. I følge en 2015 Reuters rapport:
«Mange av disse paramilitære gruppene er anklaget for å mishandle innbyggerne de er satt til å beskytte. Amnesty International har rapportert at Aidar-bataljonen – også delvis finansiert av Kolomoisky – begikk krigsforbrytelser, inkludert ulovlige bortføringer, ulovlig internering, ran, utpressing og til og med mulige henrettelser.
Andre pro-Kiev private bataljoner har sultet ut sivile som en form for krigføring, og hindret hjelpekonvoier i å nå separatistkontrollerte områder i Øst-Ukraina, ifølge Amnesty-rapporten.
Noen av Ukrainas private bataljoner har svertet landets internasjonale rykte med sine ekstremistiske synspunkter. Azov-bataljonen, delvis finansiert av Taruta og Kolomoisky, bruker nazistenes Wolfsangel-symbol som sin logo, og mange av medlemmene går åpent inn for nynazistiske og antisemittiske synspunkter. Bataljonsmedlemmene har snakket om å «bringe krigen til Kiev», og sa at Ukraina trenger «en sterk diktator for å komme til makten som kan utgyte mye blod, men forene nasjonen i prosessen».
I april 2019 begynte FBI å etterforske Kolomoisky for påståtte økonomiske forbrytelser i forbindelse med hans oppkjøp av stål i West Virginia og Nord – Ohio. I august 2020 sendte det amerikanske justisdepartementet inn sivile inndragningskrav mot ham og en partner:
«Klagene hevder at Ihor Kolomoisky og Gennadiy Boholiubov, som eide PrivatBank, en av de største bankene i Ukraina, underslo og svindlet banken for milliarder av dollar. De to fikk uredelige lån og kredittlinjer fra omtrent 2008 til 2016, da ordningen ble avdekket, og banken ble da nasjonalisert av den ukrainske nasjonalbanken. Klagene hevder at de hvitvasket en del av det kriminelle utbyttet ved å bruke en rekke frontselskapers bankkontoer, primært ved PrivatBanks filial på Kypros, før de overførte midlene til USA. Som påstått i klagen, ble lånene sjelden tilbakebetalt bortsett fra med mer uredelig innhentede låneproveny».
I mellomtiden hadde Azov-støtternes TV-kanal på dette tidspunktet sendt TV-showet Servant of the People (2015-2019), som gjorde Volodymyr Zelensky berømt og til slutt fikk han inn i presidentskapet under det nye Servant of the People Party. I følge flere rapporter ble den tidligere skuespilleren og komikerens presidentkampanje finansiert av Kolomoisky, inkludert denne av Radio Free Europe.
Under presidentkampanjen rapporterte Politico:
«Kolomoiskys medier gir også sikkerhet og logistikk for komikerens kampanje, og det har nylig kommet frem at Zelenskys juridiske rådgiver, Andrii Bohdan, var oligarkens personlige advokat. Undersøkende journalister har også rapportert at Zelensky reiste 14 ganger de siste to årene til Genève og Tel Aviv, hvor Kolomoisky er basert i eksil».
Før deres omvalg kalte Petro Poroshenko Zelensky «Kolomoiskys marionett». I følge Pandora Papers stakk Zelensky bort midler han mottok fra Kolomoisky i skatteparadiser.
Under kampanjen ble Zelensky spurt om Bandera. Han sa at det var «kult» at mange ukrainere anser Bandera som en helt.
#Zelensky, skuespilleren som spiller president:
«Stepan Bandera er en helt for en prosentandel av ukrainere, og det er normalt, det er kult»
?IKKE KULT? pic.twitter.com/pD2HSiorSi
— 21st Century Wire ?? (@21stCenturyWire) 21. april 2022
Zelensky ble valgt til president etter løftet om å få slutt på Donbass-krigen. Omtrent syv måneder inn i sin periode reiste han til frontlinjen i Donbass for å fortelle ukrainske tropper hvor Azov er godt representert, om å legge ned våpnene. I stedet ble han sendt på dør. Kyiv Post rapporterte:
«Da en veteran, Denys Yantar, sa at de ikke hadde noen våpen og i stedet ønsket å diskutere protester mot den planlagte våpennedleggelsen som hadde funnet sted over hele Ukraina, ble Zelensky rasende.
«Hør, Denys, jeg er presidenten i dette landet. Jeg er 41 år gammel. Jeg er ikke en taper. Jeg kom til deg og sa til deg: fjern våpnene. Ikke skift samtalen til noen protester», sa Zelensky, som videoer av ordvekslingen viser. Mens han sa dette, henvendte Zelensky seg aggressivt til Yantar, som leder Nasjonalkorpset, en politisk avlegger av den høyreekstreme Azov bataljonen basert i byen Mykolaiv.
«Men vi har diskutert det», sa Yantar.
«Jeg ville se forståelse i øynene dine. Men i stedet ser jeg en fyr som har bestemt seg for at dette er en taper som står foran ham, sa Zelensky».
Det var en demonstrasjon av militærets makt, inkludert Azovregimentet, over den sivile presidenten.
Etter den russiske invasjonen ble Zelensky i april spurt av Fox News om Azov, som senere ble beseiret i Mariupol. «De er hva de er», svarte han. «De forsvarte landet vårt». Han prøver deretter å si fordi de er en del av militæret, at de på en eller annen måte ikke lenger er nynazister, selv om de fortsatt bærer nazistiske insignier (fram til tirsdag). (Fox News sitt YouTube-innlegg fjernet det spørsmålet fra intervjuet, men det er bevart her:)
Arge greske tjenestemenn
Også i april gjorde Zelensky to tidligere greske statsministre og andre tjenestemenn rasende ved å invitere et medlem av Azov-regimentet til å tale til det greske parlamentet. Alexis Tsipras, en tidligere statsminister og leder av det viktigste opposisjonspartiet, SYRIZA, var ikke nådig av å se Azov-krigere i parlamentet.
«Solidaritet med det ukrainske folket er gitt. Men nazister kan ikke få tale i parlamentet, sa Tsipras på sosiale medier. – Talen var en provokasjon. Han sa at den greske statsministeren Kyriakos Mitsotakis «bærer det fulle ansvaret. … Han snakket om en historisk dag, men det er en historisk skam».
Den tidligere greske statsministeren Antonis Samaras kalte Azov-videoen som spilles av i parlamentet for en «stor feil».
Tidligere utenriksminister Nikos Kotzias sa: «Den greske regjeringen var uansvarlig og undergravde det ukrainske folkets kamp ved å gi ordet til en nazist. Det er et tungt ansvar. Regjeringen bør publisere en detaljert rapport om forberedelser og kontakt før arrangementet».
Tidligere finansminister Yanis Varoufakis’ MeRA25-parti sa at Zelenkys opptreden ble til en «nazistisk fiesta».
Zelensky har heller ikke irettesatt sin ambassadør i Tyskland, Andrij Melnyk, for å ha besøkt Banderas grav i München, noe som provoserte denne reaksjonen fra et tysk parlamentsmedlem: «Alle lik Melnik som beskriver den nazistiske samarbeidspartneren Bandera som «vår helt» og valfarter til hans grav eller forsvarer den høyreorienterte Azov-bataljonen som «modig», er faktisk mildt sagt en ‘nazisympatisør’».
Zelensky har stengt medier og forbudt 11 politiske partier, inkludert det største, EU-skeptiske OPZZh og arrestert lederen. Ingen av de 11 forbudte partiene er høyreekstreme partier.
Donald Trump ble med rette kritisert for uttalelser han kom med om Hvit makt i Charlottesville. Men Zelensky, hvis oligark-støttespiller finansierte Azov, og som brakte en nynazist for å tale i et EU-parlament, får godkjent av en demokratisk administrasjon og amerikanske medier, selv om han ser gjennom fingrene med det langt verre problemet med nyfascisme i Ukraina.
Denne artikkelen ble først publisert i Consortium News:
On the Influence of Neo-Nazism in Ukraine
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Hvorfor BRI er tilbake med et smell i 2023
Av Pepe Escobar - 9. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/hvorfor-bri-er-tilbake-med-et-smell-i-2023/
Når Beijings belte- og veiinitiativ går inn i sitt 10. år, har et sterkt kinesisk-russisk geostrategisk partnerskap revitalisert BRI over hele det globale sør.
Av Pepe Escobar, The Cradle, 6. januar 2023.
Året 2022 ble avsluttet med en Zoom-samtale for å avslutte alle Zoom-samtaler: Presidentene Vladimir Putin og Xi Jinping diskuterte alle aspekter av det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina i en eksklusiv videosamtale.
Putin fortalte Xi hvordan «Russland og Kina klarte å sikre rekordhøye vekstrater for gjensidig handel», noe som betyr at «vi vil være i stand til å nå målet vårt på 200 milliarder dollar innen 2024, før tidsplanen».
Når det gjelder deres koordinering for å «forme en rettferdig verdensorden basert på internasjonal lov», understreket Putin hvordan «vi deler de samme syn på årsakene, forløpet og logikken til den pågående omformingen av det globale geopolitiske landskapet».
Overfor «enestående press og provokasjoner fra vest» bemerket Putin hvordan Russland-Kina ikke bare forsvarer sine egne interesser «men også alle de som står for en virkelig demokratisk verdensorden og landenes rett til fritt å bestemme sin egen skjebne».
Tidligere hadde Xi kunngjort at Beijing vil holde det tredje belte- og veiforumet i 2023. Dette har blitt bekreftet, off the record, av diplomatiske kilder. Forumet ble opprinnelig designet for å være halvårlig, først avholdt i 2017 og deretter 2019. 2021 skjedde ikke på grunn av Covid-19.
Les om BRI eller silkeveibeltet på steigan.no
Tilbakekomsten til forumet signaliserer ikke bare en fornyet innsats, men et ekstremt viktig landemerke, da Belt and Road Initiative (BRI), som ble lansert i Astana og deretter Jakarta i 2013, vil feire sitt 10-årsjubileum.
BRI versjon 2.0
Det satte tonen for 2023 over hele det geopolitiske og geoøkonomiske spekteret. Parallelt med sin geoøkonomiske bredde og rekkevidde, har BRI blitt tenkt som Kinas overordnede utenrikspolitiske konsept fram til midten av århundret. Nå er tida inne for å finpusse ting. BRI 2.0-prosjekter, langs de flere tilkoblingskorridorene, er nødt til å bli dimensjonert om for å tilpasse seg post-Covid-miljøet, følgene av krigen i Ukraina og en verden i djup gjeldskrise.
Og så er det sammenkoblinga mellom BRI og International North South Transportation Corridor (INTSC), der hovedaktørene er Russland, Iran og India.
Les: I Eurasia er krigen om økonomiske korridorer i full sving
Den geoøkonomiske drivkraften til Russland-Kina-partnerskapet som ble diskutert av Putin og Xi suppleres av at Russland, Kina, Iran og India utvikler samvirkende handelspartnerskap og at de er den kvartetten eller «Quad» som virkelig betyr noe i Eurasia. (I motsetning til USAs «Quad», o.a.)
Den nye stående komiteen i politbyrået i Beijing, som er helt på linje med Xis prioriteringer, vil være sterkt fokusert på å styrke konsentriske ringer av geoøkonomisk innflytelse over hele det globale sør.
Hvordan Kina spiller «strategisk tvetydighet»
Dette har ingenting med maktbalansen å gjøre, som er et vestlig konsept som i tillegg ikke har sammenheng med Kinas fem årtusener med historie. Dette er heller ikke en annen geopolitisk variant av «senterets enhet» – det at ingen nasjon er i stand til å true sentrum, Kina, så lenge det er i stand til å opprettholde orden.
Disse kulturelle faktorene som tidligere kan ha forhindret Kina fra å akseptere en allianse under begrepet likevekt, har nå forsvunnet når det kommer til det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina.
Tilbake i februar 2022, dager før hendelsene som førte til Russlands spesielle militære operasjon (SMO) i Ukraina, hadde Putin og Xi personlig kunngjort at partnerskapet deres hadde «ingen grenser» – selv om de har forskjellige tilnærminger til hvordan Moskva bør håndtere et Kiev som er dødelig instrumentalisert av vesten for å true Russland.
I et nøtteskall: Beijing vil ikke «forlate» Moskva på grunn av Ukraina – så mye som det ikke vil åpent vise støtte. Kineserne spiller sin helt egen subtile tolkning av det russerne definerer som «strategisk tvetydighet».
Tilkobling i Vest-Asia
I Vest-Asia vil BRI-prosjekter utvikle seg spesielt raskt i Iran, som en del av den 25-årige avtalen som er signert mellom Beijing og Teheran og den definitive bortgangen til Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA) – eller Irans atomavtale – som vil føre til at det ikke blir noen europeisk investering i den iranske økonomien.
Iran er ikke bare en BRI-partner, men også et fullverdig medlem av Shanghai Cooperation Organization (SCO). Landet har inngått en frihandelsavtale med Eurasia Economic Union (EAEU), som består av post-sovjetiske stater: Russland, Armenia, Hviterussland, Kasakhstan og Kirgisistan.
Og Iran er i dag uten tvil nøkkelforbindelsen til INSTC som åpner opp Det indiske hav og utover, og forbinder ikke bare med Russland og India, men også Kina, Sørøst-Asia, og til og med, potensielt, Europa – forutsatt at EU-ledelsen en dag vil se hvilken vei vinden blåser.
Så her har vi et sterkt USA-sanksjonert Iran som samtidig tjener på BRI, INSTC og EAEU-frihandelsavtalen. De tre kritiske BRICS-medlemmene – India, Kina, Russland – vil være spesielt interessert i utviklingen av den transiranske transittkorridoren – som tilfeldigvis er den korteste ruten mellom det meste av EU og Sør- og Sørøst-Asia, og vil gi raskere, billigere transport.
Legg til dette den banebrytende planlagte Russland-Transkaukasia-Iran elektriske kraftkorridoren, som kan bli den definitive forbindelsen som er i stand til å knuse motsetningen mellom Aserbajdsjan og Armenia.
I den arabiske verden har Xi allerede omorganisert sjakkbrettet. Xis desemberreise til Saudi-Arabia bør kunne være den diplomatiske planen for hvordan man raskt kan etablere en postmoderne motsetning mellom to eldgamle, stolte sivilisasjoner for å legge til rette for en ny silkevei.
Framveksten av Petro-yuan
Beijing kan ha mistet enorme eksportmarkeder i det kollektive vesten – så en erstatning var nødvendig. De arabiske lederne som stilte opp i Riyadh for å møte Xi så ti tusen slipte (vestlige) kniver plutselig nærme seg og beregnet at det var på tide å finne en ny balanse.
Det betyr blant annet at Saudi-Arabias kronprins Mohammad bin Salman (MbS) har vedtatt en mer multipolar agenda: ingen mer militarisering av salafi-jihadisme over hele Eurasia, og en dør på vidt gap til det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina. Hubris slår hardt mot hegemonens (USA, o.a.) hjerte.
Credit Suisse-strateg Zoltan Pozsar påpekte i to slående påfølgende nyhetsbrev, med tittelen War and Commodity Encumbrance (27. desember) og War and Currency Statecraft (29. desember), skriften på veggen.
Pozsar forsto fullt ut hva Xi mente da han sa at Kina er «klar til å samarbeide med GCC» for å sette opp et «nytt paradigme for all-dimensjonalt energisamarbeid» innen en tidsramme på «tre til fem år.»
Kina vil fortsette å importere mye råolje, langsiktig, fra GCC-nasjoner, og mye mer flytende naturgass (LNG). Beijing vil «styrke samarbeidet vårt innen oppstrømssektoren, ingeniørtjenester, samt [nedstrøms] lagring, transport og raffinering. Shanghai Petroleum and Natural Gas Exchange-plattformen vil bli fullt utnyttet for RMB-oppgjør i olje- og gasshandel … og vi kan starte valutabyttesamarbeid.»
Pozsar oppsummerte det hele, slik: «GCC-oljen strømmer østover + renminbifakturering = petroyuanens begynnelse.»
Og ikke bare det. Parallelt får BRI et fornyet driv, fordi den tidligere (vestlige) modellen – olje for våpen – skal erstattes med olje for bærekraftig utvikling (bygging av fabrikker, nye jobbmuligheter).
Og det er slik BRI møter MbS og hans Vision 2030.
Bortsett fra Michael Hudson, kan Poszar være den eneste vestlige økonomiske analytikeren som forstår det globale maktskiftet: «Den multipolare verdensorden,» sier han, bygges ikke av G7-statsoverhoder, men av «G7 of the East» (BRICS-statsoverhodene), som egentlig er en G5.» På grunn av utviklinga mot et utvidet BRICS+ tok han seg friheten til å runde tallet oppover.
Og de framvoksende globale maktene vet hvordan de skal balansere sine relasjoner også. I Vest-Asia spiller Kina litt forskjellige deler av den samme BRI-handels-/tilkoblingsstrategien, en for Iran og en annen for monarkiene i Persiabukta.
Kinas omfattende strategiske partnerskap med Iran er en 25-årig avtale der Kina investerer 400 milliarder dollar i Irans økonomi i bytte mot en jevn tilførsel av iransk olje til en stor rabatt. Mens han var på sitt toppmøte med GCC, la Xi vekt på «investeringer i nedstrøms petrokjemiske prosjekter, produksjon og infrastruktur» i bytte mot å betale for energi i yuan.
Hvordan spille det nye store spillet
BRI 2.0 var også allerede på gang under en rekke Sørøst-asiatiske toppmøter i november. Da Xi møtte Thailands statsminister Prayut Chan-o-cha på APEC-toppmøtet (Asia-Pacific Economic Cooperation) i Bangkok, lovet de å endelig koble den oppegående Kina-Laos høyhastighetsjernbanen til det thailandske jernbanesystemet. Dette er et 600 km langt prosjekt som knytter Bangkok til Nong Khai på grensen til Laos, som skal fullføres innen 2028.
Og i et ekstra BRI-støt ble Beijing og Bangkok enige om å koordinere utviklingen av Kinas Shenzhen-Zhuhai-Hong Kong Greater Bay Area og Yangtze River Delta med Thailands østlige økonomiske korridor (EEC).
I det lange løp har Kina i hovedsak som mål å gjenta sin strategi i Vest-Asia gjennom hele Sørøst-Asia. Beijing handler mer med ASEAN enn med Europa eller USA. Den pågående, smertefulle kollisjonen i sakte fil i det kollektive vesten kan kanskje rufse til noen fjær i en sivilisasjon som på lang avstand har sett framveksten og fallet til grekere, romere, parthiere, arabere, ottomanere, spanjoler, nederlendere, briter. Hegemonen er tross alt bare den siste på ei lang liste.
Rent praktisk vil BRI 2.0-prosjekter nå bli gjenstand for mer gransking: Dette vil være slutten på upraktiske forslag og bortkastede kostnader, med livliner utvidet til en rekke gjeldslidende nasjoner. BRI vil bli plassert i hjertet av BRICS+-utvidelsen – basert på et konsultasjonspanel i mai 2022 med deltakelse av utenriksministre og representanter fra Sør-Amerika, Afrika og Asia, som i praksis viste det globale spekteret av mulige kandidatland.
Implikasjoner for det globale sør
Xis ferske mandat fra den kommunistpartiets tjuende kongress har signalisert den irreversible institusjonaliseringa av BRI, som tilfeldigvis er hans signaturpolitikk. Det globale sør trekker raskt viktige konklusjoner, spesielt i motsetning til den grelle politiseringen av G20 som ble demonstrert på toppmøtet i november på Bali.
Så Poszar er en sjelden perle: en vestlig analytiker som forstår at BRICS er den nye G5 som betyr noe, og at de leder veien mot BRICS+. Han forstår også at Quad som virkelig betyr noe er de tre viktigste BRICS-pluss-Iran.
Akutt frakobling av forsyningskjeden, crescendoet av vestlig hysteri over Beijings holdning til krigen i Ukraina, og alvorlige tilbakeslag for kinesiske investeringer i vest spiller opp til utviklinga av BRI 2.0. Beijing vil fokusere samtidig på flere noder i det globale sør, spesielt naboer i ASEAN og på tvers av Eurasia.
Tenk for eksempel på den Beijing-finansierte høyhastighetsbanen Jakarta-Bandung, Sørøst-Asias første: et BRI-prosjekt som åpner i år da Indonesia er vertskap for det roterende ASEAN-formannskapet. Kina bygger også East Coast Rail Link i Malaysia og har fornyet forhandlinger med Filippinene for tre jernbaneprosjekter.
Så er det de overliggende sammenkoblingene. EAEU vil inngå en frihandelssoneavtale med Thailand. På sidelinja av den episke tilbakekomsten til Luiz Inácio Lula da Silva til makta i Brasil, sist søndag, møttes smilende tjenestemenn i Iran og Saudi-Arabia for å diskutere – hva annet – BRICS+. Utmerket valg av spillested: Brasil anses av praktisk talt alle geopolitiske aktører som et førsteklasses nøytralt territorium.
Fra Beijings synspunkt kunne ikke innsatsen vært høyere, ettersom drivkrafta bak BRI 2.0 over hele det globale sør er å ikke la Kina være avhengig av vestlige markeder. Bevis på dette er i Beijings kombinerte tilnærming til Iran og den arabiske verden.
Det at Kina mister både USAs og EU-markeder samtidig, kan vise seg å bli bare være en hump på den multipolare veien, selv om krasjen i det kollektive vesten kan virke mistenkelig tidsbestemt til å ta ned Kina.
Året 2023 vil fortsette med Kina som spiller det nye store spillet og skaper en globalisering 2.0 som er institusjonelt støttet av et nettverk som omfatter BRI, BRICS+, SCO, og med hjelp av sin russiske strategiske partner, EAEU og OPEC+ også. Ikke rart at de vanlige mistenkte er fortumlet og forvirret.
Denne artikkelen ble først publisert av The Cradle:
Why BRI is back with a bang in 2023
Ny nedstengning og nye tiltak?
Av Eirik Værnes - 9. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/ny-nedstengning-og-nye-tiltak/
Det kan være grunn til å spørre seg om en ny nedstengning er på vei. Frykten for koronaviruset lever videre, og myndighetene viser tegn til å ta i bruk de samme tiltakene som var belastende for så mange mennesker, og som ikke hadde noen dokumenterbar effekt.
Av Eirik Værnes.
Da myndighetene stengte ned landet den 12. mars 2020 gjorde de det av frykt for at tusener kunne bli smittet, syke og dø. Tallene som lå til grunn for tiltakene som ble iverksatt av myndighetene verden over var utarbeidet av professor Neil Ferguson ved Imperial College i London. Ferguson anslo at millioner ville bli syke og dø av korona.
Vi ble skremt av videoer fra italienske sykehus, hvor leger snakket om kaos og advarte oss om krisen. Bilder fra Kina viste mennesker som falt om på gaten av korona.
Nedstengingen ble opprettholdt på grunn av professor Neil Fergusons estimater. Hvis vi ikke gjorde noen tiltak ville 40 millioner mennesker dø, anslo han. Men hvis vi innførte tiltak ville 10 millioner dø.
Var viruset virkelig så farlig som han spådde og som bildene fra andre land ga inntrykk av? 80 prosent av de smittede skal ha fått milde eller ingen symptomer. Den gjennomsnittlige alderen på dem som døde av korona var over gjennomsnittlig levealder i Norge.
Det argumenteres for at det var nedstengingene og tiltakene i Norge som førte til at så få døde her. Men hvorfor døde da flere i land med strengere tiltak enn oss?
Beregninger
Professor Neil Ferguson gjorde også beregninger rundt hvor mange som kom til å dø av svineinfluensaen i 2009. Også her tok han grovt feil, uten at det fikk noen konsekvenser for ham selv.
I 2009 hevdet han at 65.000 kom til å dø av svineinfluensaen i Storbritannia. 457 døde.
En tredjedel av verdens befolkning ville bli smittet med svineinfluensaviruset, ifølge ham og teamet hans.
Dr. John P. A. Ioannidis, en anerkjent epidemiolog, som også er en av verdens mest siterte, publiserte 14. oktober 2020 en fagfellevurdert artikkel kalt «Infection fatality rate of COVID-19 inferred from seroprevalence data». Der konkluderer han med at antall dødsfall som følge av Covid-19 var mye lavere enn estimatene som ble laget tidligere i pandemien.
Les: Fagfellevurdert studie: faren for å dø av covid-19 har vært forsvinnende liten
Bristiske myndigheter har brukt Ferguson til å anslo dødeligheten ved fugleinfluensa, svineinfluensa og Covid-19. Gang på gang har han tatt feil.
Mange ble syke i mars 2020, men etter det døde pandemien ut. Det som derimot holdt seg på et høyt nivå var antall positive testresultater. Smittetallene, de positive testresultatene som media formidlet daglig, skapte frykt i befolkningen. Men smittetall og testresultater er ikke sykdomstilfeller. Et positivt testresultat skal sees i sammenheng med pasientens allmenntilstand for å bedømme om denne er syk eller ikke. Dette ble ikke gjort.
Hvis smittetallene hadde vært faktiske sykdomstilfeller, og koronaen hadde vært så ille som vi ble fortalt, ville tilstanden i Norge vært ganske kaotisk.
Følg vitenskapen
Myndighetene ba oss om å følge vitenskapen. Samtidig skrek vitenskapen om å bli hørt, mens myndighetene kneblet kritiske forskere så godt de kunne. Myndighetene har en plikt til å finne ut om tiltakene fungerer, eller om de forårsaker mer skade enn nytte.
Mette Kalager gjennomførte en studie for å avdekke hvor høy risikoen for smitte var på treningssentre. Der kom det frem at det ikke var de som trente inne som ble smittet, derimot hadde dobbelt så mange av deltakerne i kontrollgruppen dannet antistoffer mot korona i løpet av studien. De hadde altså gjennomgått korona. Her forklarer hun hvordan studien foregikk:
Kalager kjenner bare til to studier som er gjort på folkehelsetiltak under pandemien.
Da hun ville gjennomføre studien igjen i november, for å vurdere om det var noen forskjell da det var høyere smittetall, sa den etiske komiteen ja, mens Oslo kommune sa nei. Hun kunne heller ikke gjennomføre studier på skoler for å finne ut om tiltakene var effektive der.
«Når myndighetene bestemmer at vi skal ha tiltak, og påberoper seg føre-var-prinsippet – dette må vi gjøre, for vi har ikke nok kunnskap – og samtidig ikke legger til rette for å få mer kunnskap, så gjør det oss vondt på mange måter.»
Hun mener føre-var-prinsippet er viktig, men det krever at man legger til rette for at man skaffe mer kunnskap. Bare på den måten kan man vite at man gjør det beste for befolkningen, og ikke gjør vondt verre.
En upålitelig test
PCR-testene ga en stor grad av falske positive resultater, meldte en forskergruppe allerede i november 2020. Smittetallene la grunnlaget for nedstengingen, som fikk store negative konsekvenser både for enkeltindivider og samfunnet som helhet.
En forskergruppe ledet av Pieter Borger, ekspert i molekylærbiologi, utførte en uavhengig fagfellevurdering av PCR-testen og fant ti alvorlige problemer med å benytte testen for å finne SARS-CoV-2.
https://lovoghelse.no/2022/08/31/pcr-testingen-oversettelse-av-corman-drosten-review/
Grunnlaget for å stenge ned var bruk av PCR-testen til å finne smittetilfeller. PCR-testen er ikke et diagnostisk verktøy. Det sier selv oppfinneren av testen Kary Mullis. Tidligere visepresident i Pfizer, Michael Yeadon, var en av dem som informerte om hvordan testen har blitt brukt for å skape en illusjon av høye smittetall og rettferdiggjøre nedstengingen.
Pandemi av psykiske lidelser
Vi vet ikke om nedstengingen hadde noen positiv effekt på reduksjon av smitte eller sykdom. Men vi vet at nedstengingen førte til en økning i mentale lidelser og depresjon, vansker for små bedrifter som måtte holde stengt og ikke fikk støtte, nedsatt intelligens for småbarn som vokste opp under nedstengingen. Tiltak på skoler preget de unge. Selv om selvmordstallene kan ha gått ned under pandemien var det mange som tok livet sitt som følge av utfordringene knyttet til nedstenging, restriksjoner og tiltak. Hjelpetelefonen Mental Helse opplevde en enorm økning i antall henvendelser om selvmord fra barn og unge. Og ikke siden 1990-tallet har flere menn tatt selvmord enn i 2021.
– Læringstapet etter lockdownperioden er en global katastrofe
En studie fra The Lancet viste at depresjon og angst økte under pandemien, og at det rammet unge mennesker mer enn gamle.
I februar 2022 åpnet Norge opp igjen, og livet gikk sakte, men sikkert tilbake til det normale for de fleste.
I løpet av året som gikk kom det stadig meldinger om nye varianter. Og i desember 2022 meldte WHO om en ny virusvariant som kunne gi «betydelig dødelighet».
Nå frykter WHO at det kan utvikles en ny virusvariant som kan gi «betydelig dødelighet». 4. desember 2022.
Samme organisasjon prøvde i løpet av fjoråret å få gjennom en pandemi-traktat som ville gi dem utvidede fullmakter i tilfelle enn ny helsekrise skulle inntreffe. Forslaget gikk ikke gjennom på grunn av motstand fra flere medlemsland. Men planene er ikke avsluttet, bare satt på vent.
Helseminister Kjerkol er uansett med på tanken:
«Crises test our commitment to our values, our principles, and our unity. The people we represent have good reason to demand that we pick up the pace. But I am encouraged that we have agreed that we will negotiate a pandemic treaty, strengthen the International Health Regulations, and bring WHO’s financing on a path towards sustainability. I am also encouraged by WHO’s capacity for handling humanitarian health crises. Norway will continue our support for these crucial aspects of the WHO mandate.»
Det var WHO som sto for retningslinjene for våre tiltak og restriksjoner. De som førte til store lidelser og belastninger, og som hadde liten dokumenterbar effekt.
Masker på moten, igjen
Nok en gang blir munnbind anbefalt. 1.400 vil dø hvis vi ikke bruker munnbind, forteller Nettavisen. Hva baserer de antakelsene på? En datamodell, ser det ut som.
I USA har flere skoler gjeninnført bruk av munnbind. Det er maskepåbud på skoler i Philadelphia, Pennsylvania og i New Jersey, og studenter i Santa Monica-Malibu, California blir bedt om å bruke munnbind i 10 dager etter ferien.
I Storbritannia er testing ved grensen på vei tilbake, på grunn av frykt for smitte fra Kina.
«Britain (is) announcing new travel restrictions for passengers from the country, with pre-departure tests set to be made mandatory from tomorrow.
Optional PCR tests on arrival to track for new variants will be rolled out from January 8, but if travellers choose to take one and test positive, they won’t have to isolate in Britain.
Officials are concerned China is not sharing all its Covid data, meaning the chances of a more contagious variant slipping by unnoticed are greater.»
En mørk vinter
For mange har det vært en hard vinter å komme seg gjennom. Strømprisene og matprisene er høyere enn på lang tid. Antall sykehusinnleggelser og dødsfall øker også. Norske myndigheter snakker om hvordan de skal forholde seg til koronaviruset, og svarene virker som de er de samme som før. De anbefaler tiltak, restriksjoner og vaksinering. Uten at de spør hva som har forårsaket den høye dødeligheten som skjer, ikke bare i Norge, men i hele Europa, og om det kan ha noen sammenheng med måten vi taklet forrige helsekrise.
En ny nedstengning er mulig, og spørsmålet er hvordan vi som befolkning skal forholde oss til det, om våre myndigheter velger å innføre strenge og unødvendige restriksjoner enda en gang.
3. https://www.theguardian.com/world/2009/may/12/swine-flu-report-pandemic-predicted
4. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/33716331/
5.
6. https://lovoghelse.no/2022/08/31/pcr-testingen-oversettelse-av-corman-drosten-review/
7. https://nhi.no/forskning-og-intervju/barn-fodt-under-pandemien-skarer-lavere-pa-kognitive-tester/
9. https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(21)02143-7/fulltext
10. https://www.nrk.no/urix/who-frykter-farligere-koronamutant-1.16206016
11. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/minister-of-health-and-care-services-opening-speech/id2914056/
Camden Schools Bringing Back Face Masks in Classrooms to Start 2023. Here’s Why
Mask Up! Philly Schools Bring Back Mask Mandate in Classrooms to Start 2023
Tusen flere vil dø av korona i Norge løpet av de neste vintermånedene
Minister of Health and Care services opening speech
WHO frykter farligere koronamutant
Global prevalence and burden of depressive and anxiety disorders in 204 countries and territories in 2020 due to the COVID-19 pandemic
Barn født under pandemien skårer lavere på kognitive tester
Et leksikon for katastrofe
Av Scott Ritter - 9. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/et-leksikon-for-katastrofe/
Av Scott Ritter
Spesielt for Consortium News, 19. desember 2022
Russland søker våpenkontrollavtaler for å forhindre farlig eskalering. Men USA søker kun ensidig fordel. Dette risikerer full konflikt med mindre det blir endring.
8. desember markerte 35-årsjubileet for undertegningen av traktaten om intermediate nuclear forces (INF) (mellomdistanse kjernefysiske styrker). Denne banebrytende begivenheten for våpenkontroll var et produkt av år med hardhendte forhandlinger og det politiske motet til USAs president Ronald Reagan og den sovjetiske generalsekretæren Mikhail Gorbatsjov som sammen signerte traktaten og overvåket dens ratifisering av deres respektive lovgivere.
De første inspektørene gikk på jobb 1. juli 1988. Jeg var så heldig å regne meg selv blant dem.
I august 2019 trakk tidligere president Donald Trump USA fra INF-traktaten; Russland fulgte kort tid etter, og denne grunnleggende våpenkontrollavtalen eksisterte ikke lenger.
Reduksjonen av våpenkontroll
Oppsigelsen av INF-traktaten er en del av en generell trend som har sett våpenkontroll som en institusjon – og konsept – falle i øynene til politiske beslutningstakere i både Washington og Moskva. Dette punktet ble tydelig i løpet av en to-dagers periode hvor jeg markerte INF-jubileet med veteraner fra våpenkontroll fra både USA og Russland.
Disse ekspertene, hentet fra rekkene av det diplomatiske korpset som forhandlet fram traktaten, militært og sivilt personell som implementerte traktaten og andre fra alle samfunnslag som var tilknyttet traktaten i en eller annen form, hadde alle noe å si om den nåværende tilstanden for amerikansk-russisk våpenkontroll.
En ting som slo meg var betydningen av språk for å definere forventninger om våpenkontroll blant de forskjellige aktørene. Ord har mening, og en av de kritiske aspektene ved enhver våpenkontrollforhandling er å sikre at traktatteksten betyr det samme på begge språk.
Da INF-traktaten ble fremforhandlet, hadde amerikanske og sovjetiske forhandlere fordelen av flere tiår med forhandlingshistorie med anti-ballistiske missiler (ABM)-traktaten, de strategiske våpenbegrensningssamtalene (SALT) og START, hvorfra et felles leksikon for terminologi ble opprettet.
Gjennom årene bidro dette leksikonet til å effektivisere både forhandling og implementering av ulike våpenkontrollavtaler, og sikret at alle var på samme side når det kom til å definere hva de forpliktet til.
Etter å ha lyttet til disse erfarne våpenkontrollekspertene var det imidlertid klart for meg at et felles leksikon for våpenkontrollterminologi ikke lenger eksisterte – ord som en gang hadde en felles definisjon, betydde nå forskjellige ting for forskjellige mennesker, og dette definisjonsgapet kunne – og faktisk ville – videreutvikles etter hvert som hver side fulgte sin respektive visjon om våpenkontroll uten noen meningsfull kontakt med den andre.
Det amerikanske leksikonet
Nedrustning. Tilsynelatende betyr ikke nedrustning det den en gang gjorde for USA – den faktiske verifiserbare elimineringen av utpekte våpen og kapasitet. Faktisk er nedrustning og dens følge, reduksjon, ikke lenger på moten blant det amerikanske våpenkontrollmiljøet. I stedet er det en våpenkontrollprosess designet for å fremme den nasjonale sikkerhetsinteressen. Og med våpenkontroll mener vi våpenøkning.
Amerika, ser det ut til, driver ikke lenger med våpenreduksjon. Vi kvittet oss med ABM- og INF-traktatene, og som et resultat distribuerer vi en ny generasjon ballistiske missilforsvarssystemer og mellomdistansevåpen. Selv om dette er foruroligende nok, kommer den virkelige trusselen hvis og når den eneste gjenværende våpenkontrollavtalen mellom USA og Russland – den siste START-avtalen – utløper i februar 2026.
Hvis det ikke er fremforhandlet en erstatningstraktat med tilsvarende kapasitet, ratifisert og klar for implementering på det tidspunktet, vil forestillingen om strategisk våpenkontroll være fullstendig løsrevet fra enhver kontrollerende mekanisme. USA vil da stå fritt til å modernisere og utvide sitt strategiske atomvåpenarsenal. Nedrustning, ser det ut til, betyr det stikk motsatte – opprustning. George Orwell ville vært stolt.
The Interagency (tverretaten). Da INF-traktaten ble forhandlet og implementert, fikk USA et enkelt kontaktpunkt for våpenkontrollspørsmål – Arms Control and Disarmament Agency, eller ACDA. ACDA ble dannet av president John F. Kennedy på begynnelsen av 1960-tallet, og ga grunnlaget for kontinuitet og konsistens for USAs våpenkontrollpolitikk, selv da Det hvite hus skiftet hender.
Mens det var mange byråkratiske interessenter involvert i å formulere og gjennomføre USAs våpenkontrollpolitikk, hjalp ACDA med å styre flokken over deres ofte konkurrerende visjoner gjennom det som ble kjent som den tverretatlige prosessen – et system med koordinerende grupper og komiteer som brakte de forskjellige aktørene sammen rundt et bord for å hamre ut en enhetlig visjon for nedrustning og våpenkontroll. The Interagency var imidlertid mer en prosess enn en frittstående enhet.
Hvordan tidene har endret seg. I dag er ACDA borte. I stedet er det som omtales som The Interagency. Mer enn en enkel prosess har The Interagency forvandlet seg til en frittstående politikkutformende enhet som er mer enn bare den kombinerte kraften til dens bestanddeler, men snarere en truende realitet som dominerer politiske beslutninger rundt våpenkontroll.
The Interagency har beveget seg bort fra å være en prosess designet for å strømlinjeforme utforming av politikk, og i stedet forvandlet til en enkeltstående enhet hvis oppgave er å motstå endring og bevare eksisterende maktstrukturer.
Mens de ulike avdelingene og byråene som utgjør det amerikanske nasjonale sikkerhetssystemet tidligere kunne forme den tverretatlige prosessen på en måte som gjorde det lettere å formulere og implementere politikk, fungerer The Interagency i dag som en permanent bremse for fremskritt; en mekanisme der nye politiske initiativer forsvinner for aldri å bli sett igjen.
Sole Purpose (eneste formål). Sole Purpose er en doktrinært konsept som hevder at det eneste formålet med USAs atomarsenal er avskrekking, og at amerikanske atomvåpen kun eksisterer for å svare på ethvert atomangrep mot USA på en slik måte at effektiv eliminering av nasjonen eller nasjonene som angrep USA ville være garantert.
Sole Purpose var knyttet til forestillingen om gjensidig sikret ødeleggelse, eller MAD. Sole Purpose / MAD var hjørnesteinsfilosofien til påfølgende amerikanske presidentadministrasjoner. I 2002 gjorde imidlertid administrasjonen til president George W. Bush slutt på Sole Purpose -doktrinen, og innførte i stedet en holdning som mente at USA kunne bruke atomvåpen forebyggende, selv i visse ikke-nukleære scenarier.
Da Barack Obama ble president, lovet han å endre Bush-æraens politikk med forebygging, men da hans åtte år lange periode som amerikansk øverstkommanderende var fullført, forble politikken allikevel uendret. Obamas etterfølger, Donald Trump gikk et skritt lenger ved å skape enda flere muligheter for bruk av amerikanske atomvåpen.
Den nåværende president Joe Biden, gikk til valg på et å gjenopprette Sole Purpose til sin opprinnelige hensikt. Men da han tiltrådte vervet, forvant Bidens Sole Purpose-politikk inn i The Interagency, som ikke var klar for en slik endring.
I stedet har Sole Purpose blitt omformålt i den grad at det nå reflekterer en politisk holdning med atomforebygging. Utrolig nok er det eneste formålet med amerikanske atomvåpen i dag å være forberedt på å utføre forebyggende angrep mot truende eller overhengende trusler. The Interagency mener altså at dette representerer det beste for det amerikanske folket.
Det russiske leksikonet
Gjensidighet. Gjensidighet er den gylne regel for våpenkontroll – gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Det var kjernen INF-traktaten. Kort sagt, hvis amerikanerne ikke behandlet de sovjetiske inspektørene bra, kunne man garantere at amerikanske inspektører på kort tid var sikre på å møte nøyaktig det samme igjen.
Gjensidighet var konseptet som hindret traktaten i å henge seg fast i småsaker og tillot den å oppnå de enorme suksessene den hadde.
I henhold til vilkårene i den nye START-traktaten har hver side lov til å gjennomføre opptil 18 inspeksjoner per år. Før de ble stanset i 2020 på grunn av pandemien, hadde totalt 328 inspeksjoner blitt utført av begge sider med gjensidighetsreglene på plass og overholdt.
Men tidlig i 2021, da begge sider ble enige om at inspeksjoner kunne gjenopptas, demonstrerte USA realiteten at konseptet med gjensidighet var lite mer enn et propagandatriks for å få Russland til å føle seg «lik» i traktatens øyne.
Da russerne forsøkte å gjennomføre en inspeksjon i juli, ble flyet som fraktet inspeksjonsteamet nektet tillatelse til å fly gjennom luftrommet til europeiske land på grunn av sanksjoner som forbød kommersielle flyvninger til og fra Russland i kjølvannet av den russiske invasjonen av Ukraina. Russerne avlyste inspeksjonen.
Senere, i august, forsøkte USA å sende sitt eget inspeksjonsteam til Russland. Russerne nektet imidlertid teamet tillatelse til å gå inn, med henvisning til spørsmål om gjensidighet – hvis russiske inspektører ikke kunne utføre sine inspeksjonsoppgaver, ville USA på samme måte bli nektet.
For Russland er definisjonen av gjensidighet ganske klar – lik behandling under vilkårene i en traktat. For USA er imidlertid gjensidighet bare et annet konsept som det kan bruke til å forme og opprettholde de ensidige fordelene det har opparbeidet seg gjennom årene når det kom til å implementere New Start -traktaten.
Forutsigbarhet. Historisk sett var hovedformålet med våpenkontrollavtaler å oppnå en felles forståelse av gjensidige mål og midler for å oppnå dem, slik at det over den avtalte tidsrammen ville eksistere et element av stabilitet fra forutsigbarheten til avtalen.
Dette krevde selvfølgelig enighet om definisjoner og hensikter ledsaget av en gjensidig forståelse av de fire hjørnesteinene av avtalen, spesielt om kvantifiserbare emner som traktatbegrensede elementer.
Under INF-traktaten var målene for begge parter absolutte: total eliminering av de involverte våpnene som eksisterte i en klasse dekket av traktaten. Man kunne ikke bli mye klarere enn det, og i midten av 1991 hadde alle våpen som omfattet av traktaten blitt ødelagt av både USA og Sovjetunionen.
Påfølgende inspeksjoner var fokusert på å sikre at begge sider fortsatte å overholde sin forpliktelse til å permanent ødelegge våpensystemene som utpekt for eliminering og ikke produsere eller distribuere nye våpensystemer som ville være forbudt i henhold til vilkårene i traktaten.
Under Ny START er målene og målene langt mer uklare. Ta for eksempel spørsmålet om dekommisjonering av atom-kompatible bombefly og ubåt-avfyrte ballistiske missil-utskytningsrør. Målet er å komme frem til et fast tall som oppfyller traktatens bokstav og hensikt.
Men USA har forpliktet seg til å dekommisjonere både B-52H og Trident missilutskytningsrør ombord på Ohio-klasse ubåter på en måte som tillater reversering, noe som betyr at de absolutte målene som er forestilt i traktaten, og rundt hvilke strategisk planlegging og holdning er utledet, ikke er absolutte, men fleksible.
Som sådan må russiske strategiske planleggere ikke bare planlegge for en verden der de traktatpålagte endemålene er i kraft, men også muligheten for et scenario der B-52H-bombeflyene og Trident-utskytningsrørene bringes tilbake til driftsstatus.
Dette scenariet er bokstavelig talt lærebokens definisjon av uforutsigbarhet, og det er grunnen til at Russland ser skjevt på ideen om å forhandle frem en ny våpenkontrolltraktat med USA. Så lenge USA favoriserer traktatspråk som produserer slik uforutsigbarhet, vil Russland mer enn sannsynlig melde seg ut.
Ansvarlighet. Et av de oftest siterte utsagn som dukket opp fra INF-traktaten er «verifisert tillit». Denne aforismen bidro til å lede traktaten gjennom den enestående suksessen til dens 13-årige virkeperiode med mandatinspeksjoner (fra 1988 til 2001). Men når inspeksjonene var over, ble «verifisere»-aspektet av traktaten mer diffust og startet med det forvitring av tilliten mellom USA og Russland.
Et sentralt aspekt ved enhver våpenkontrollavtale er dens fortsatte relevans for de deltakende nasjonenes nasjonale sikkerhetspolitikk. Samtidig som INF-inspeksjonene ble avsluttet, trakk administrasjonen til president George W. Bush seg fra 1972-avtalen om anti-ballistiske missiler (ABM).
Ved å gjøre dette drev USA seg selv inn i en bane der prinsippene som hadde ligget til grunn for våpenkontroll i flere tiår med varig nedtrapping av kjernefysiske spenninger gjennom overholdelse av prinsippene for nedrustning fastsatt i gjensidig forsterkende avtaler, ikke lenger kunne brukes.
Ved ensidig å avhende ABM-traktaten, åpnet USA døren for distribusjon av ABM-systemer i Europa. To Mk. 41 Aegis Ashore anti-missilforsvarssystemer, normalt utplassert som en del av et skips Aegis-kompatible kryssere og destroyere, ble i stedet installert på bakken i Romania og Polen. Saken med Mk. 41-systemet er at utskytningsboksene er i stand til å avfyre enten SM-3-missilet som en avskjærer, eller det sjøbaserte kryssermissilet Tomahawk.
Russland protesterte mot at Mk. 41 var et mulig angrepssystem brukt på bakken, og hevdet at USA ved å gjøre dette krenket INF-avtalen ved å utplassere et bakkeutskytende kryssermissil.
USA avviste de russiske påstandene, og erklærte at oppskytningskonfigurasjonen utelukkende var for avfyring av bakke-til-luft-missiler. Imidlertid nektet USA å gi Russland den typen tilgang som ville være nødvendig for å fastslå den faktiske vitenskapen bak USAs påstand om at missilbatteriene kun var konfigurert til å fungere i bakke-til-luft-modus.
USA hevdet også at det var umulig for Mk. 41 å innlemme Tomahawk-kryssermissilet eller en oppfølgingsvariant av SM-3 eller SM-6 Typhoon, som er bakke-til-bakke-missiler med rekkevidde (som kunne nå Mosvka) som ville bryte INF-traktaten.
(Fjerning av disse missilene fra Polen og Romania var et krav Russland stilte i utkast til traktatforslag til USA i desember i fjor. Etter at USA avviste det, grep Russland inn i Ukraina.)
Som tilfellet hadde vært med ABM-traktaten, hadde USA blitt lei av restriksjonene som ble pålagt av INF-traktaten. Amerikanske militærplanleggere var ivrige etter å stille med en ny generasjon INF-våpen for å motvirke det de oppfattet som den økende trusselen fra Kina, hvis ballistiske missilarsenaler ikke var begrenset av traktaten.
ABM- og INF-traktatene hadde blitt ubeleilige for USA, ikke på grunn av noen handlinger utført av deres traktatpartner Russland, men snarere på grunn av en aggressiv, ekspansiv forestilling om amerikansk maktprojeksjon som helt og holdent fjernet hensikten med traktatene.
Våpenkontrollavtaler er ikke ment å legge til rette for utvidelse av militær makt, men snarere begrense den. Ved å se på traktatforpliktelser som noe man kunne gi opp, forkastet USA hele filosofien bak våpenkontroll.
Dessuten dreide taktikken som ble brukt av USA for å undergrave troverdigheten til INF-avtalen, rundt å lage et tilfelle av påståtte russiske brudd bygget rundt «etterretning» om utviklingen av et nytt russisk bakkeutskytende kryssermissil, 9M729, som USA hevdet beviste at det nye missilet var i strid med INF-traktaten.
At etterretningen aldri ble delt med russerne, eroderte ytterligere levedyktigheten til USA som traktatpartner. Da russerne tilbød det faktiske 9M729-missilet for fysisk inspeksjon for å overbevise USA om å forbli i INF-traktaten, hindret ikke bare USA amerikanske tjenestemenn i å delta, men også andre NATO-allierte.
Til slutt trakk USA seg fra INF-traktaten i august 2019. Mindre enn en måned senere gjennomførte USA en testoppskyting av kryssermissilet Tomahawk fra et Mk. 41 utskytningsrør. Russerne hadde hatt rett hele tiden – USA, ved å forlate ABM-avtalen, hadde brukt utplasseringen av såkalte nye ABM-steder som et dekke for plassering av INF-kompatible bakkeraketter på Russlands dørstokk.
Og likevel betaler USA ingen pris – det er ingen ansvarlighet for slik dobbeltspill. Våpenkontroll, en gang en bastion av nasjonal integritet og ære, hadde blitt redusert til en spøk av USAs handlinger.
Ingen tillit igjen
Uten felles språk kan det ikke være noen felles visjon, ingen felles hensikt. Russland fortsetter å søke våpenkontrollavtaler ment å begrense arsenalene til de involverte partene for å forhindre farlige eskalerende handlinger, samtidig som det påtvinger forholdet en viss grad av forutsigbar stabilitet.
USA søker kun ensidig fordel.
Inntil dette er endret, kan det ikke være noen meningsfull våpenkontrollsamhandling mellom USA og Russland. Ikke bare vil den nye START-avtalen utløpe i februar 2026, men det er også usannsynlig at den viktigste verifikasjonskomponenten i traktaten – inspeksjoner på stedet – vil bli gjenopplivet mellom nå og da.
Dessuten er det umulig å se hvordan en ny våpenkontrollavtale for å erstatte den utløpte Nye START-avtalen kan forhandles, ratifiseres og implementeres i løpet av den korte tiden som gjenstår. Det er ingen tillit mellom Russland og USA når det gjelder våpenkontroll.
Uten traktater er det ingen verifisering av virkeligheten. Både amerikanske og russiske arsenaler vil bli frigjort fra traktatbaserte begrensninger, noe som fører til et nytt våpenkappløp som det bare kan være én målstrek for – total atomkrig.
Det er en lang liste over ting som må skje hvis meningsfull våpenkontroll noen gang skal gjenoppta sin plass i de diplomatiske arsenalene til enten USA eller Russland. Før begge sider kan fortsette å snakke med hverandre, må de imidlertid først lære det vanlige språket for nedrustning på nytt.
Fordi den nåværende semantikken for våpenkontroll er lite mer enn et leksikon for katastrofe.
Denne artikkelen ble først publisert av ConsortiumNews:
SCOTT RITTER: A Lexicon for Disaster
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Hva er det AP frykter med Nidaros sosialdemokratisk forum – at tilslutningen til AP skal øke?
Av Romy Rohmann - 9. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/hva-er-det-ap-frykter-med-nidaros-sosialdemokratisk-forum-at-tilslutningen-til-ap-skal-oke/
Nidaros sosialdemokratiske forum, partilaget til Trond Giske har skapt et nytt dilemma for Arbeiderpartiet. I disse tider hvor AP stuper på meningsmålingene frykter ledelsen tydeligvis at dette lokallaget truer partiet.
Av Romy Rohmann.
I dag, mandag 9. januar 2023 klokka 12 samles Arbeiderpartiets sentralstyre til møte i Oslo. På bordet ligger en sak om mulig vedtektsendring de fikk fra det såkalte vedtektsutvalget før jul.
Det nasjonale Ap-utvalget, som ledes av stortingsrepresentant Lubna Jaffery, sendte tidligere et diskusjonsnotat ut på høring til hele partiorganisasjonen, og det er dette sentralutvalget i dag skal ta stilling til.
Utvalget vil ikke konkludere, men kommer til å legge fram ulike modeller og så får sentralstyret se om det er grunnlag for å gjøre endringer i vedtektene. Et sentralt og omstridt spørsmål er om alle medlemmer skal telle med når det blir bestemt hvor mange delegater hvert lokallag skal få på årsmøter og til landsmøter.
Styret i Trøndelag Ap har i et høringsinnspill gått inn for å endre vedtektene for å sikre lokaldemokratiet.
Den sterke tilstrømmingen av medlemmer fra hele landet til Nidaros har nemlig ført til at Giskes støttespillere vil få rent flertall i Trondheim Ap framover.
Nidaros sosialdemokratiske forum har nå et flertall i Trondheim Ap med sine over 3.000 medlemmer.
NRK skriver om innspillene fra Trøndelag AP;
Styret i Giskes eget fylkeslag kommer med innspill som begrenser mulighetene for at medlemmer fra et geografisk sted i Norge skal kunne bestemme politikken til Ap lokalt et helt annet sted i landet.
Du skal fortsatt kunne melde deg fritt inn i et lokallag i en hvilken som helst kommune, men du må ha bostedsadresse i kommunen for å være et fullverdig medlem, foreslår styret.
Hvis du bor et annet sted, skal du ikke telle med i beregningen av antallet representanter fra lokallaget til møtene der politikken blir lagt og beslutningene tatt – representantskapsmøte, årsmøte og nominasjon. Du vil heller ikke telle med i beregningen av delegater fra fylkeslaget til landsmøtet i Ap hvis du ikke bor i fylket.
– Utgangspunktet for lokaldemokratiet er at du skal være representert der du hører hjemme. Hvis ikke får du en verden som ser merkelig ut, sier Hellesø som er nestleder i Trøndelag AP.
Det argumenteres med at lokaldemokratiet blir svekket dersom ikke vedtektene endres og Giskes lokallag får mindre makt.
Ser man på partilagets siste publiseringer skulle man tro at Nidaros sosialdemokratiske forums politikk og linje dersom den fikk gjennomslag i AP, kunne ført til en styrking av partiet i disse tider. Men det er antakelig ikke bare politisk kurs som er viktig i denne saken. Jeg vil tro at mye handler om Giske, og hans posisjon i partiet.
Nidaros sosialdemokratiske forum skriver bla på sine hjemmesider at de ønsker seg; Tilbake til sosialdemokratiske grunnverdier og ideologi.
Les også: Ønsker Støre å ødelegge Arbeiderpartiet?
De deler også noe som fikk et oppslag i NRK om det de kaller kraftopprøret:
Vi må tilbake dit hvor kraft er et samfunnsgode som brukes som innsatsfaktor i resten av næringslivet og sikrer ren og billig strøm til befolkningen, ikke en ren børs- og markedsvare.
https://www.nrk.no/norge/kraftopprorere-i-ap-strommer-til-giske-1.16065552
Uansett hva Sentralstyret går inn for vil det ikke bli tatt en endelig beslutning før i mai, for etter at sentralstyret har behandlet saken, går den videre til landsstyret i Arbeiderpartiet.
Til slutt skal den endelige beslutningen om vedtektene tas på landsmøtet i mai, og inntil da gjelder de gamle reglene.
Den vanligste løgnen i 2022
Av Lars Birkelund - 9. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/den-vanligste-lognen-i-2022/
Hør hvor det lyves i bøker og blader,
hør hvor det knitrer av løgn i papir!
Løgnen skal såes i spalter og rader,
det er et jordbruk som lønner og gir!
Løgnen skal vokse sig fruktbar og frodig
over en verden som skjelver av skrekk.
Herre, min gud, hvor papir er tålmodig
under sin skjensel av sverte og blekk!
– Jens Bjørneboe, 1958.
Blant medienes aller viktigste oppgaver, nærmest uansett land, er å få oss til å ønske krig, samt å få oss til å elske de som vil ha krig (bare se hvordan norske medier smisker for Jens Stoltenberg) og hate de som ikke vil ha krig. Hatet mot de som ikke vil ha krig skapes ved å framstille dem som «kjøpt og betalt» av fremmede makter, som konspirasjonsteoretikere eller lignende. Resultatet er at deler av det norske folk nå oppfører seg som om Russland har invadert Norge og at NATO og krigsmotstandere er deres fiender.
Sannheten om Norge/Vesten er snarere at det er mediene og politikerne som er kjøpt og betalt, av USA/NATOs militærindustrielle kompleks. Ja, det er jo slik mediene oppfører seg, så hvorfor skulle det ikke være sånn? For det er de som formidler krigspropagandaen og politikerne som repeterer den (og omvendt). Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen sa for eksempel at han var opptatt av at NRK skal utføre «det politikerne har pålagt oss» (Dagsnytt 18, 13. oktober 2017). Men det er ikke alltid lett å forstå om det er hunden som logrer med halen eller omvendt.
I Norge i dag er så og si alle på Stortinget for NATOs krig mot Russland, som krigen i Ukraina de facto er, med hjelp av Ukraina. Sånn var det også da Norge gikk til krig mot Libya og Syria i 2011. Medienes rapportering om disse krigene gikk hånd i hanske med politikernes politikk, da som nå. Og vi som var mot disse krigene ble i 2011 (nesten) like forhatte som Assad og Gaddafi var da og Putin nå. Dette hatet er ikke mulig uten krigspropaganda. Jfr denne scenen fra filmatisering av George Orwells 1984.
Løgnen om at Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert var nok den vanligste i 2022. Den begynner å bli tynnslitt. Men alt tyder på at den blir vanlig også i 2023, da den blir sett på som nødvendig for å skaffe oppslutning om ‘vår’ krig.
Det sies kanskje ikke så ofte helt eksplisitt, men desto oftere implisitt, indirekte, gjennom de måtene krigen omtales på. For Russland blir som vanlig portrettert som den store skurken, som i 2014 og som i 1949, da NATO ble dannet. Dette mens ‘vi’, dvs NATO-landene og Ukraina er uskyldige som nyfødte barn, vil de ha oss til å tro. For kun slik er det mulig å opprettholde krigen mot Russland. Men det er få som opplever det som propaganda, da vi allerede på forhånd er propagandisert til å tro at det skal være sånn og at det kun er Russland, og andre «land vi ikke liker å sammenligne oss med», som driver med propaganda.
Denne løgnen er ekstremt farlig, da den fører til at det blir umulig med de kompromissene som er nødvendig for at det skal bli fred. For man inngår ikke kompromisser hvis man er overbevist om at man er helt uskyldig. I Norge i dag er det kun en gruppe av mennesker som er mer forhatt enn Putin: de som vil ha fred gjennom kompromisser.
En ikke særlig vitenskapelig måling på Twitter kan allikevel si oss noe om hva den tause majoriteten mener, de som tier av redsel for å miste venner, jobber osv. hjelp av nettopp USA/NATO/EU i 2014.
For i den målingen sa et knapt flertall at fred er viktigere enn at Ukraina vinner krigen. Dermed ikke sagt at Russland fortjener å vinne krigen. Men det samme gjelder de som framprovoserte krigen både i 2014 og 2021, nemlig USA/NATO/EU og det ukrainske regimet som stjal makta med.
Det bør gjennomføres en seriøs meningsmåling med samme spørsmålsstilling: Hva syns du er viktigst, fred eller at Ukraina vinner krigen? Det at ingen av de mediene som ellers er svært glade i meningsmålinger har bestilt en sånn måling, forteller også mye. Så det må bli en oppgave for fredsbevegelsen, i den grad noe sånt finnes i Norge.
Løgnen om at Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert er beslektet med løgnen om at krigen kun er en krig mellom Russland og Ukraina. For de som fortsatt tror det har til og med Ukrainas forsvarsminister, Oleksiy Reznikov, nylig sagt: «Vi fører NATOs krig i dag. De slipper å yte blod. Vi yter blod og de gir oss våpen».
Dette er i slekt med det mange andre har sagt siden Russlands invasjon: at USA/NATO, etter å ha lyktes med å få Russland til å invadere Ukraina, er innstilt på å føre krig mot Russland «til siste ukrainer». Men når Putin sier dette, at NATO fører krig mot Russland, beskylder norske medier, NATO-mediene ham, for å bedra sitt eget folk.
Men russerne vet naturligvis bedre. Og mang en prominent person i Norge/Vesten har sagt nesten det samme, seinest Torbjørn Jagland i en Facebook-post 5. januar:
ENIG MED NATO, MEN FLY FORBANNA
Jeg er enig i at Ukraina må få våpen til å forsvare seg når Russland har startet denne forferdelige og umoralske krigen. Men jeg ble fly forbanna når jeg hørte at NATOS generalsekretær i dag gjentok at man gjorde mange diplomatiske framstøt for å unngå krig. Jeg satt tett på det som foregikk i ti år. Jeg skriver om det nå; hva Vesten unnlot å gjøre ( tredje bind av mine memoarer). Som forut for 1. verdenskrig, gled Europa inn i krigen uten at noen klarte å gripe inn (…)
hvorfor fikk vi en krig som aldri skulle vært satt i gang når vi har bygget opp en overveldende militær, politisk og diplomatisk kapasitet for å unngå nye kriger. Det var jo hele poenget med å danne EU, NATO, EUROPARÅDET OG OSSE).
https://www.facebook.com/public/Thorbj%C3%B8rn-Jagland
Denne kraftsalven fra Torbjørn Jagland er naturligvis noe NRKs Dagsnytt 18 og TV 2 burde ha plukket. Men NATO-mediene vil ikke ha oppmerksomhet om sånt, så de tier. «Don’t rock the boat» (krigsbåten).
Jagland sier ikke med rene ord at krigen er en krig mellom Russland og NATO. Men han er altså FLY FORBANNA på Jens Stoltenberg for hans løgn om at han prøvde å unngå Russlands invasjon. Tvert imot var Stoltenberg med på å framprovosere krigen med sin støtte til det ukrainske regimet fra han ble ‘sjef’ for NATO i 2014, samt med sin gjentagelser om at Ukraina skulle «hjelpes» inn i NATO, noe som ble sett på som krigserklæringer i et Russland som allerede i 2008 sa bestemt nei til det. Mange andre over hele verden har sagt mer eller mindre det samme som Jagland, fra kinesiske ledere til paven, Henry Kissinger, Victor Orban og Kai Eide.
Ikke bare det, Alexei Arestovich, Zelenskys rådgiver, i mars 2019 sa at han ønsket krig mot Russland, at det ville skje innen få år og at nettopp krig kunne kvalifisere Ukraina til NATO-medlemskap. Fra ca 7 minutter i dette intervjuet:
Den samme Zelenskys rådgiver har snakket rosende om IS brutalitet:
Og det var altså Arestovich som Zelensky VALGTE som rådgiver.
Og den tidligere nevnte Ukrainas forsvarsminister, Oleksiy Reznikov, sa ved samme anledning at Ukraina (i dag) er «det viktigste NATO-landet som ødelegger den russiske hæren». Han ser altså på Ukraina som et NATO-land, i likhet med Zelensky, som har sagt at Ukraina er «de facto» medlem av NATO.
Men løgnen om at Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert skal allikevel dyrkes for å holde ‘vår’ krig i gang, for at det aldri skal bli slutt på strømmen av våpen til Ukrainas regime av russofober, hel og halvfascister, som har seg sjøl og NATO å takke for at Russland invaderte. Siden 24. februar i fjor har mediene derfor jobbet på spreng og til og med påstått at Russland sprengte sine egne gassrørledninger, noe som er en konspirasjonsteori ala den at USA under George Bush sto bak 911.
Mediene jobber naturligvis på samme (men motsatt) måte i Russland og Ukraina. Og som følge av det er det omtrent like stor oppslutning om krigen der som i Norge, USA og andre NATO-land. Og alle tror at de er på rett side. «With God on our side», som det tidligere lød i kristne europeiske lands propaganda når de kriget mot hverandre.
Det nærmer seg et år siden Russlands invasjon av Ukraina (24. februar 2022) og det har ikke gått så mye som EN dag uten at mer eller mindre alle norske medier har omtalt krigen. Og det på samme måte, kun med små variasjoner. Det synes som om det gjelder for alle NATO-land.
Aldri i verdenshistorien har en statsleder fått så mye gratis reklame som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, en president som i 2019 vant med klar margin fordi han lovte fred. Men han førte krig, som sin forgjenger. Så populariteten sank som en stein, inntil han sammen med NATO klarte å provosere Russland til å invadere Ukraina.
Den enorme mengden av propaganda, uten sidestykke i historien (som spres til Norge fra USA og andre NATO-land og fra Ukraina) forteller oss også hvor viktig denne krigen er for USA. For dette er antagelig USAs siste sjanse til å beholde sitt verdenshegemoni, og det er beslutningstagerne klar over. Derfor er det også fare for at USA vil gå svært langt for å unngå å tape (ansikt). «Pentagon bekrefter til TV 2 at nye atomvåpen utplasseres i Europa» (TV 2, 6. januar).
La det ikke være noen tvil: hvis USA/NATO/EU hadde ønsket fred hadde de ført en annen politikk. Da hadde de presset Ukraina til å implementere Minsk-avtalene. Men nå vet vi – grunnet innrømmelser fra Porosjenko, Merkel og Hollande – at de tvert imot saboterte avtalene for å vinne tid til å ruste Ukraina til krig mot Russland. Men også det tier NATO-mediene om, slik de sensurerer andre fakta som kan få det norske folk og politikerne til å vakle i troen på at flere våpen til Ukraina er den eneste muligheten for fred, som er Jens Stoltenbergs mantra.
Sjefen for de dårlige tidene, som jeg pleide å kalle ham. Nå er det sannere enn noensinne. Norske medier og politikere tar ordre fra Jens Stoltenberg, Stoltenberg tar ordre fra Joe Biden og hvem vet hvem som styrer Joe Biden? Hvem det enn er så ønsket de krig mot Russland, med ukrainere som slaktofre og kanonføde. Nå har de fått det, med norske medier og politikere som nyttige idioter og/eller bevisste medkonspiratører.
Vestens krig mot Russland kan sies å ha pågått i mer enn hundre år, fra Vestmaktenes militære intervensjon under den russiske borgerkrigen (1918-22). Det og annet blir tatt opp som bakgrunn i min kommende bok, Krig som bestilt? NATO, Ukraina, Russland, russofobi og andre årsaker til krigen i (om) Ukraina. Jeg håper første opplag vil foreligge i begynnelsen av februar.
«Våpen er veien til fred» og andre løgner fra Stoltenbergs NHO-tale
Av Terje Alnes - 9. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/vapen-er-veien-til-fred-og-andre-logner-fra-stoltenbergs-nho-tale/
Av Terje Alnes.
NATOs generalsekretær får rungende applaus og panegyrisk omtale for en tale full av tvilsomme påstander og løfter om å eskalere krigen.
(du kan lese talen her)
Jens Stoltenbergs opptreden på NHOs Årskonferanse 5. januar fikk bred mediedekning. Dessverre bekrefter den det vi allerede har slått fast; at det ikke finnes noe kritisk journalistikk om NATO, eller det offisielle narrativet rundt Ukraina-krigen, i norske hovedstrømsmedier. Norske journalister gjør ikke annet enn å referere det som NATOs generalsekretær sier, som om det er udiskutable, objektive sannheter. Deretter griper kommentariatet til tastaturet for å applaudere og mane politikerne til en enda mer aktiv krigsinnsats.
Slik er norsk presse i 2023: Maktservile propagandister for verdens mektigste krigsallianse, en blokk som disponerer 50 % av all militærmakt på kloden, og som er et aktivt redskap i USAs geopolitiske maktutøvelse. All NATO-aggresjon og alle NATO-kriger omfavnes av norske redaksjoner. Den norske NATO-pressens funksjon er å produsere NATO-enighet, slik at krigspropagandaen virkelig kan trenge inn i og gjennomsyre den norske befolkningen.
Derfor blir et utsagn som «våpen er veien til fred» ikke ansett som en gal manns tale, men som et gullkorn fra oven. Det er altså mangel på våpen som har vært problemet. I 2023 er budskapet i norske medier at «krig er fred». Sannhetsministeriet fra Orwells «1984» ville vært stolte.
Les også: Det store NATO-bedraget (del 1 og del 2)
«En lenge varslet krig»
Litt morsomt er det jo at NHO omtaler Jens Stoltenberg som «NATOs mektige generalsekretær». Slik avslører de at de ikke vet noe om hvordan NATO fungerer. Stoltenberg er ikke annet enn en dugende tjener for det amerikanske imperiet. Hans oppgave er å få medlemslandene til å lystre ordrene som kommer fra Washington. Akkurat der har han lykkes, og det er den eneste grunnen til at han er inne i sin andre periode som generalsekretær.
Stoltenberg er i besittelse av frekkhetens nådegave. Derfor blir hans beskrivelser av opptakten til krigen snudd 180 grader rundt, og budskapet er at NATO har gjort alt for å unngå krigen – «vi gjorde et kraftfullt politisk og diplomatisk arbeid for å forhindre krigen», sa han.
Bare en forsamling og et pressekorps som er indoktrinert i NATOs verdensbilde kan akseptere en slik fremstilling. For øvrig er det bare i NATO-sfæren, dvs. i de 30+ landene som er underlagt USAs hegemoni, at et slikt utsagn går hjem. Resten av verden vet bedre.
Sannheten er jo at NATO ikke har gjort noe som helst for å hindre krigen, tvert imot har de trosset alle advarsler fra både Russland og fremtredende kritikere i Vesten om at NATO-ekspansjonen østover må stoppe ved den ukrainske grensen. NATO (les; USA) ville rett og slett ikke akseptere et nøytralt Ukraina. Systematisk har NATO brutt alle løfter som er gitt til de tidligere lederne av Sovjetunionen og dagens ledere i Russland. Steg for steg har NATO plassert seg ved Russlands grenser.
NATO (les; USA) har med fullt overlegg krysset den røde linjen, og det er ukrainerne som lider for det i dag. Ja, det var Russland som angrep 24. februar 2022, men bare den som suverent velger å se bort fra all historie siden murens fall kan legge all skyld på russerne.
Selvfølgelig er det akkurat det NATO-pressen gjør.
Se også: Ola Tunander om Ukraina-krigen
Krigen startet i 2014
Overraskende nok sa Stoltenberg til forsamlingen at «krigen i Ukraina startet ikke i februar i fjor. Den startet våren 2014.» Overraskende, for Kiev-regimets bombing av sin egen befolkning i Donbass er det få som har brydd seg om, til tross for at 14.000 mennesker ble drept før den russiske invasjonen. Stoltenberg forklarer ikke årsaken til dette. Grunnen er jo at den lovlig valgte regjeringen i Kiev ble styrtet i et USA-støttet, voldelig kupp, noe den russiske befolkningen i øst-Ukraina aldri godtok.
Krigen hadde dessuten vært over i 2015 hvis den FN-støttede Minsk-2 avtalen hadde blitt respektert. Da hadde dagens Ukraina også inkludert «utbryterrepublikkene» i øst. Men i dag vet vi at kuppregimet i Kiev og deres vestlige støttespillere aldri hadde intensjoner om å etterleve avtalen. De undertegnet kun for å vinne tid, slik at de kunne styrke seg militært.
Dette bekreftet Stotenberg foran NHO-forsamlingen. «Helt siden 2014 har vi gjennomført den største omstillingen av vår forsvarsallianse siden den kalde krigens slutt. Med nye styrker i øst, med høyere beredskap, med nye forsvarsdomener som cyber, med økte forsvarsinvesteringer.» Det amerikanske forsvarsdepartementet har lenge vært åpen om det samme.
Takket være en enorm, vestlig støttet opprustning av det ukrainske forsvaret etter inngåelsen av Minsk-2 avtalen, inkludert støtte og trening av nazistiske og høyreekstreme styrker, hadde Ukraina i februar 2022 en hær som bare Tyrkia kan matche i NATO-sammenheng. Og det uten at Ukraina er et formelt NATO-medlem.
Tydeligere kan det knapt sies uten faktisk å si det rett ut; at ukrainerne er satt til å føre NATOs krig mot Russland.
Flere soldater, mer utstyr, mer ammunisjon
Stoltenbergs hovedoppgave er å selge krigsindustriens løsninger til pressen og politikerne. «Vi trenger flere soldater, bedre trente soldater, mer utstyr, mer ammunisjon. Alt det koster penger», sa han. Alle andre prioriteringer må vike, «det handler om vår sikkerhet», kunne han fortelle. At NATO allerede disponerer halvparten av alle militære ressurser i verden er altså ikke nok.
I realiteten lover ikke Stoltenberg annet enn mer krig. Her bygger han muligens videre på de gode erfaringene han gjorde i Libya i 2011.
NHO-forsamlingen (og det norske pressekorpset) var tydeligvis lutter øre. Litt underlig kanskje å skremme oss med en russisk invasjon, all den tid Russlands angrepskrig mot Ukraina angivelig går veldig dårlig. Er det troverdig å skremme med at Russland i neste omgang skal angripe et NATO-land? Men slike oppfølgingsspørsmål ble ikke stilt.
Ellers var Stoltenbergs tale klart propagandistisk i stilen, spekket med forenklet svart/hvitt retorikk beregnet på barn. Det «undertrykkelse og tyranni» mot «frihet og demokrati». Konklusjonen var at «hvis vi passer på NATO, så kommer NATO til å passe på oss alle sammen.» NATO må heretter ha en naturlig plass i aftenbønnen til alle gode nordmenn.
Han avsluttet med å advare oss mot autoritære regimer, som Kina. «De deler ikke våre verdier. De ønsker annen verdensorden. Og de er på frammarsj.» Hvilke verdier snakker han om?
Mens Kina ønsker fredelig sameksistens og kan vise til enestående resultater for menneskelig utvikling, representerer NATO aggresjon og krig til forsvar for et økonomisk system som har spilt fallitt. Verden trenger faktisk mer av Kinas verdier og minst mulig av NATOs.