Nyhetsbrev steigan.no 08.11.2024
Kenya ber om Kinas hjelp for å bli med i BRICS
Hvordan Trump kunne frigjøre Europa
Slovakia sier nei til militærhjelp til Ukraina
Det politiske sumpmonsteret skylder på ofrene
Israels drap på funksjonshemmede Muhammed Bhar
Ukrainske tjenestemenn føler «mye angst» etter Trump-seieren
Olav etter oppveksten i Gardarike
Kenya ber om Kinas hjelp for å bli med i BRICS
Av red. PSt - 8. november 2024
https://steigan.no/2024/11/kenya-ber-om-kinas-hjelp-for-a-bli-med-i-brics/
President William Ruto har uttrykt Kenyas interesse for å bli med i BRICS-gruppen og har bedt om støtte fra Kina. Dette skriver The Kenya Times.
President Ruto holdt bilaterale samtaler med den framstående kinesiske representanten Li Xi, hvor han uttrykte Kenyas intensjon om å slutte seg til BRICS-gruppa av fremvoksende nasjonale økonomier.
Videre gikk han videre for å be om Kinas støtte for denne søknaden, mens han bekreftet sin forpliktelse til å styrke båndene med Kina. Samtalene ble holdt 6. november 2024 i Statehouse Nairobi.
I tillegg lovet president Ruto også å opprettholde «Ett-Kina»-politikken og bemerket at Kenya er forpliktet til å fremme partnerskapet over hele Afrika.
«Jeg vil forsikre om at Kenya er forpliktet til å fremme dette partnerskapet over hele Afrika og også opprettholde «Ett-Kina»-politikken», sa president Ruto.
Denne forbindelsen og dette initiativet er spesielt betydningsfullt fordi Kenya inntil nylig har opptrådt som en nær støttespiller for USA i Afrika, blant annet i form av at Ruto sendte kenyanske soldater til Haiti på eksplisitt initiativ fra Washington.
Li Xi besøkte også Italia
Senior kinesisk embetsmann Li Xi møtte italienske ledere i Roma for å utdype strategiske bånd, og markerte 20-årsjubileet for det omfattende strategiske partnerskapet mellom Kina og Italia og fremme samarbeid på områder som grønn energi og digital teknologi.
Dette melder Global Times.
Li, medlem av den stående komité for det politiske byrået til det kinesiske kommunistpartiets (CPC) sentralkomité og sekretær for CPCs sentralkommisjon for disiplininspeksjon, møtte Italias senatpresident Ignazio La Russa, og visestatsminister og utenriksminister Antonio Tajani i Roma under sitt besøk fra onsdag til lørdag på invitasjon fra det italienske senatet.
Under møtene fremhevet Li de varige båndene mellom Kina og Italia, og oppfordret de to sidene til å fremme konsensus som ble oppnådd av Kinas president Xi Jinping og Italias statsminister Giorgia Meloni i juli.
Li la vekt på samarbeid gjennom «Kina-Italia handlingsplan», som hadde som mål å styrke politisk tillit og samarbeid i eksisterende og fremvoksende sektorer som grønn energi, den digitale økonomien og kunstig intelligens. Han fremhevet også viktigheten av å styrke folk-til-folk-utveksling og multilateral koordinering på multilaterale arenaer som FN og G20 for å heve forholdet mellom Kina og Italia.
Donald Trumps valgseier og like mye Biden-administrasjonens fullstendige nederlag har åpnet store diplomatiske muligheter både for Russland og Kina på samme måte som land som har vært under hælen til USA nå ser sitt snitt til å hevde sine egne interesser i en multipolar verden.
Hvordan Trump kunne frigjøre Europa
Av Thomas Fazi - 8. november 2024
https://steigan.no/2024/11/hvordan-trump-kunne-frigjore-europa/
Hans isolasjonisme er en mulighet.
EUs verste mareritt har gått i oppfyllelse: Donald Trump vender tilbake til Det hvite hus. Det er ikke vanskelig å forestille seg panikken som mange ledere må føle når de samles i Budapest for toppmøtet for det europeiske politiske fellesskapet. De fleste av dem har tross alt brukt de siste fire årene på å undergrave EUs strategiske interesser ved å underdanig innrette seg etter Biden-administrasjonens hensynsløse utenrikspolitikk overalt fra Kina til Gaza. Resultatet? Europa i dag er mer en politisk, økonomisk og militær vasall av USA enn på noe tidspunkt siden 1945.
Mer til poenget: europeiske eliter har latt seg bli dratt av Washington inn i en katastrofal proxy-krig mot Russland i Ukraina, og dømt deres innbyggere til kollapsende industrier og stigende priser. Det er til og med som konflikten i Øst-Europa utsetter kontinentet for enestående militære risikoer, inkludert den reelle muligheten for atomkrig. Til tross for alle disse ofrene, all den iveren etter å lystre Pentagons bud, betyr Trumps isolasjonistiske tilbøyelighet at det til slutt vil vise seg at disse ofrene er gjort for ingenting.
De siste årene har EUs ledere utformet hele sin utenrikspolitikk i amerikanske termer. NATO-ekspansjonisme, økonomisk frikobling fra Russland, støtte Ukrainas strategi for seier for enhver pris – hver og en har blitt rettferdiggjort i navnet på å bevare den transatlantiske alliansen, selv på bekostning av Europas egne faktiske interesser. Under Biden betydde det å omfavne krigshaukenes agenda basert på aggressivt å motarbeide eventuelle utfordringer til USAs hegemoni, alt angivelig som del av en eksistensiell kamp mellom demokrati og tyranni.
Men med Trump tilbake som øverstkommanderende, og at hans administrasjon sannsynligvis vil forfølge en isolasjonistisk tilbøyelighet, risikerer alle disse ofrene å være meningsløse. Selv om den valgte presidenten neppe vil trekke seg fra NATO helt, har han uttrykt skepsis til alliansen under kampanjen. Det har blant annet involvert å kritisere europeiske land for ikke å oppfylle målene for forsvarsutgifter, til og med antydet at USA kanskje ikke vil beskytte NATO-medlemmer hvis de ikke strekker til i form av militærutgifter.
Det er lett å se hvorfor dette prospektet skremmer EU-etablissementet. I årevis har de støttet de «gjensidig forsterkende rollene» til NATO og EU, både som et bolverk mot Russland og for å sikre vestlig dominans globalt. En svekket amerikansk forpliktelse til NATO truer derfor selve grunnlaget for EUs nyvunne ideologiske identitet: en utvidelse av den amerikanske paraplyen. Ikke mindre viktig, den potensielle tilbaketrekkingen av amerikanske våpen og kontanter fra Kiev vil alvorlig hemme EUs evne til å fortsette proxy-krigen i Ukraina alene, spesielt gitt den stramme økonomien og det trege militærindustrielle komplekset i mange medlemsland. Trump selv har antydet i akkurat denne retningen, særlig kritisert Volodymyr Zelenskyy for angivelig å ha startet krigen med Putin.
Trump har til og med antydet at han ensidig kan innføre en våpenhvile og fredsavtale mellom Russland og Ukraina. Dette skjer neppe: Russland, som vinner på slagmarken, vil presse på for så harde vilkår at selv Trump kan slite med å akseptere dem. Et mer sannsynlig utfall er da at den påtroppende republikanske administrasjonen vil fortsette å levere våpen til Kiev, men ber Europa om å betale regningen – en situasjon som vil tillate konflikten å ulme videre, selv når Europa blir fattigere. Det til tross for at selv vestlige medier nå innrømmer at krigen i Ukraina er tapt.
Dette utfallet kunne kanskje unngås hvis europeiske ledere forsto at det å få slutt på krigen i Ukraina, og normalisering av forholdet til Russland er i kontinentets ultimate økonomiske og sikkerhetsmessige egeninteresse. Hvis de var smarte, kunne de til og med gripe Trumps instinktive isolasjonisme og presse på for selv å ta et oppgjør.
Men gitt dette ville tvinge Europas elite til å fullstendig reversere sin politikk mot Ukraina – og dermed innrømme sin egen fiasko – er det et usannsynlig utfall. Dette er dobbelt sant når du tenker på at en slik vending ville tvinge europeerne til å endelig ta russiske sikkerhetsproblemer på alvor, et skifte som umiddelbart vil undergrave anti-Moskva-narrativet de har finpusset i årevis. Gitt dessuten den enorme økonomiske smerten EUs pro-Kiev-holdning har forårsaket for vanlige europeere, ville det resulterende politiske tilbakeslaget åpenbart være ødeleggende for regjerende partier.
Utover disse kortsiktige bekymringene er det imidlertid dypere geopolitiske hensyn. For det første ville fred med Russland tvinge europeiske ledere til endelig å anerkjenne den multipolare ordenen som nå eksisterer over hele kloden, en realitet der et fritt og uavhengig Europa kan fungere som en bro mellom Vesten og de fremvoksende eurasiske maktene i det unge århundret. For det andre ville det tvinge dem til å innse at fremtiden deres ligger i å løsrive seg fra Washingtons grep, og avvise sistnevntes desperate forsøk på å bevare sin autoritet.
Men hvis Trumps spirende isolasjonisme skulle sees på som en mulighet, ikke en trussel, vil en slik dramatisk omstilling ikke skje: i hvert fall ikke på en stund. De fleste EU-ledere er rett og slett i altfor stor grad gift med transatlantisme – ideologisk, psykologisk og materielt – til å unnslippe fullt ut, uavhengig av hvem som har plass i det ovale kontoret. Det er derfor jeg ikke deler optimismen til de som hevder at Trumps fokus på «America First»-politikk vil presse EU til å forfølge større strategisk autonomi. Uansett, så lenge folk som Ursula von der Leyen kontrollerer maktspakene i Brussel, vil en «europeisk NATO» sannsynligvis være enda mer aggressiv mot Russland enn Biden-administrasjonen.
Samtidig, og til tross for hans isolasjonistiske lyder, er det til syvende og sist naivt å anta at Trump med glede ville «slippe» Europa. Si det slik: at Trump vil at Europa skal betale for sitt eget forsvar betyr ikke at han støtter et mer geopolitisk selvsikkert kontinent. Bare tenk på innsatsen hans administrasjon har lagt ned for å stoppe byggingen av Nord Stream-rørledningen. Ethvert trekk mot større europeisk strategisk autonomi ville derfor uunngåelig bety å håndtere et amerikansk tilbakeslag. Det sier seg selv at et slikt program ville kreve ryggrad, strategisk visjon og intellektuell finesse – ingen av disse er akkurat rikelig blant Europas politiske klasse.
På kort sikt er det mest sannsynlige utfallet at EU-ledere vil forsøke å tilpasse seg et Trump-presidentskap og unngå vanskelige sammenstøt. Tonen kan være en annen, men forvent at europeerne fortsetter å tolerere underordning til amerikanske interesser.
Den langsiktige effekten av Trumps seier på det europeiske politiske landskapet er vanskeligere å forutsi. Hans seier vil helt sikkert oppmuntre høyrepopulistiske ledere over hele kontinentet, fra Viktor Orbán i Ungarn til Giorgia Meloni i Italia. Det har i sin tur potensial til å svekke mainstream-partiene ytterligere, og til slutt akselerere kontinentets tornefulle omstilling. For å være klar: dette vil ikke ha en umiddelbar politisk innvirkning, spesielt gitt at europeiske populister er forskjellige i sin politikk overfor Ukraina og andre utenrikspolitiske spørsmål.
På lengre sikt kan imidlertid styrkingen av nasjonalkonservatismen i Vesten få alvorlige geopolitiske implikasjoner. Til å begynne med, gjør Russlands avvisning av liberalismens utskeielser det til noe av en «naturlig» alliert av vestlige konservative, spesielt i en verden der ideologier i økende grad blir utformet som «nasjonalpatriotisme» versus «kosmopolitisk-globalisme». Dessuten, i den grad konservative avviser progressiv universalisme hjemme, og omfavner det kulturelle særpreg i sine egne land, bør de også være motstandere av de samme ideene internasjonalt. Det ville helt sikkert være lurt å støtte forsøkene fra Kina, Russland og andre BRICS-land for å fremme respekt for alle nasjoners sivilisasjonsspesifikke egenskaper og tradisjonelle verdier, underveis ved å dumpe det som EU og de liberal-universalistiske påstandene står for. I denne forstand kan Trump likevel vise seg å være en avgjørende, om enn uvitende alliert i BRICS’ forsøk på å bygge en mer «konservativ» verdensorden. Det er nok til syvende og sist det EUs teknoglobalistiske etablissement burde frykte mer enn noe annet.
Denne artikkelen ble publisert på UnHerd.
Israelsk politi arresterer to franske konsulat-gendarmer i Jerusalem, Frankrikes utenriksminister avlyser besøk
Av red./KAJ - 8. november 2024
https://steigan.no/2024/11/israelsk-politi-arresterer-to-franske-konsulat-gendarmer-i-jerusalem-frankrikes-utenriksminister-avlyser-besok/
Frankrike utstedte en skarp uttalelse etter at israelske sikkerhetsstyrker trengte seg inn på gårdsplassen til Pater Noster-kirken, som er fransk territorium, og arresterte to av det franske konsulatets politimenn. Frankrikes utenriksminister Jean-Noël Barrot skulle gjennomføre et besøk til kirken, men avlyste på grunn av det israelske overtrampet,
Den uvanlige hendelsen truer med å ytterligere anstrenge forholdet mellom Israel og Frankrike. For noen uker siden kom Frankrikes president Emmanuel Macron med en oppfordring om en våpenembargo mot Israel, noe som utløste en opprørt respons fra den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu.
Arnaud Bertran kommenterer arrestasjonen på X: «Dette er galskap: Israelsk politi arresterer 2 franske militærpersonell («gendarmer») med diplomatisk status i en kristen kirke (Eleona-kirken) som offisielt har tilhørt Frankrike i 160 år og er beskyttet av diplomatisk immunitet:
For å gjøre ting verre ligger kirken i det okkuperte Øst-Jerusalem – teoretisk sett palestinsk territorium – og arrestasjonene skjedde da den franske utenriksministeren Jean-Noel Barrot skulle besøke den. Han avlyste besøket på grunn av tilstedeværelsen av israelsk politi på stedet og brudd på diplomatisk immunitet.
Nok et uomtvistelig bevis på at Israel fullstendig mangler respekt for internasjonal lov. Direktesendt reaksjon fra Frankrikes utenriksminister, som ser tydelig rystet ut: «Jeg vil ikke gå inn i Eleona-domenet i dag fordi bevæpnet israelske sikkerhetsstyrker gikk inn uten først å ha fått tillatelse fra Frankrike og uten å godta å forlate i dag». På vanlig språk, gitt at dette offisielt er fransk territorium, kalles det en væpnet invasjon av suverent territorium»
De franske soldatene, som var på oppdrag for å sørge for sikkerheten til den franske utenriksministeren spør det israelske politiet: «Er dere sikre på at dere vil arrestere fransk militærpersonell, i Frankrike, på fransk territorium?»Deres svar: «Ja». Det opplyses i nyhetssendingen at den israelske ambassadøren i Frankrike vil bli kalt inn på teppet:
Før minister Barrots besøk skal det ha vært avklart at ingen væpnet israelsk sikkerhet ville bli tillatt på stedet, så Israel brøt denne avtalen
Etter at israelske styrker tvang seg gjennom, forhandlet gendarmene som endte opp med å bli varetektsfengslet i omtrent 30 minutter, så det var ingen tvil om at de handlet under diplomatisk status knyttet til konsulatet. Israelske myndigheter spredte falske påstander om hendelsen, hevdet blant annet at de ikke hadde noen anelse om hvem gendarmene de arresterte var.
Det er ikke første gang israelske soldater begår et slikt diplomatisk overtramp mot fransk suverent territorie i Jerusalem. Da Jacques Chirac besøkte Jerusalem i 1996 og skulle til St. Anna-kirken forsøkte også bevæpnet israelsk politi å ta seg inn. Chirac tok kraftig til motmæle.
Chiracs integritet gikk ikke upåaktet hen blant det palestinske folket, og Chirac har fått en gate oppkalt i Ramallah i
det okkuperte Palestina, oppkalt etter seg som hyllest til hans upartiskhet i tradisjonen til De Gaulle.
Slovakia sier nei til militærhjelp til Ukraina
Av red. PSt - 8. november 2024
https://steigan.no/2024/11/slovakia-sier-nei-til-militaerhjelp-til-ukraina/
Slovakia motsetter seg ideen om at EU tar det fulle økonomiske ansvaret for militærhjelp til Ukraina hvis USA slutter å finansiere den, sier den slovakiske statsminister Robert Fico. Fico kom med denne uttalelsen torsdag etter toppmøtet i det europeiske politiske fellesskapet. Han la også til at Slovakia vil avslå ethvert slikt initiativ fra europeiske land.
Ficos uttalelse kom etter at den finske forsvarsministeren Antti Hakkanen mandag hadde uttalt at Den europeiske union vil trenge å finne flere midler «i lommeboka til europeiske skattebetalere» for å støtte Ukraina dersom bistanden fra USA svekkes.
Fico formulerte seg slik:
«I dag, enten vi ønsket det eller ikke, dominerte temaet for det amerikanske presidentvalget dagsordenen. Representanter for noen land uttrykte frykt for hva som ville skje hvis den påtroppende amerikanske administrasjonen for eksempel ville redusere sin støtte til Ukraina eller suspendere den. Noen representanter for EU-stater sier at i så fall må unionen ta det fulle økonomiske ansvaret for Ukraina».
Dette avviste han kategorisk.
Slovakias statsminister sa at konflikten ikke vil ta slutt så lenge vestlige stater sender våpen til Kiev.
Vestlige politikere gjorde alt de kunne for å avspore fredsforhandlingene i 2022 mellom Russland og Ukraina, sa statsminister Robert Fico.
Les også:
Robert Fico har åpent kritisert vestlig intervensjon i Russland-Ukraina-konflikten, og hevdet at å få slutt på fiendtlighetene ikke er mulig så lenge Kiev fortsetter å motta militær og økonomisk hjelp. Han berømmet Beijings innsats for å finne en diplomatisk løsning for å få slutt på kampene.
Fico kom med sine kommentarer etter at han kom tilbake fra Beijing, hvor han møtte Kinas president Xi Jinping.
Fico sa også at Slovakia vil slutte seg til det arbeidet Kina og Brasil gjør for å få slutt på krigen i Ukraina.
Under møtet i Beijing erklærte Xi og Fico at Kina og Slovakia vil inngå et strategisk partnerskap.
Ordkrig med Storbritannias ambassadør til Bratislava
Den britiske ambassadøren til Slovakia har gjort det uvanlige å kritisere Robert Fico for at han latt seg intervjue på russisk TV. Det utløste et skarpt svar fra Fico:
«Jeg benytter anledningen til å svare på den opprørende uttalelsen fra den britiske utsendingen i Slovakia, Mr. Baker, som kritiserte meg for min opptreden på russisk TV.
Han hevdet også at min uttalelse om at Vesten ikke er interessert i fred i Ukraina er falsk.
Først av alt, kjære herr ambassadør, jeg har ingen anelse om hva som gir Dem rett til å blande Dem inn i mine medieaktiviteter.
Tenk om den slovakiske ambassadøren i London åpent og offentlig kritiserte den britiske statsministeren for hans medieopptredener – en slik oppførsel ville være absurd.
De bør heller fokusere på kvaliteten på vestlig mediedekning av krigen i Ukraina, som ofte ikke er noe annet enn grov propaganda som forsvarer det uforsvarlige.
Jeg ber om at De avstår fra å komme med lignende bemerkninger som urettmessig blander seg inn i den slovakiske regjeringens suverene politikk.
Det faktum at De representerer en større og sterkere stat i Slovakia gir Dem ikke rett til å oppføre Dem uakseptabelt.
Slovakia er ikke en koloni av Storbritannia.
For det andre, hvis De hevder – i motsetning til meg – at Vesten er interessert i fred i Ukraina, så gi meg et enkelt positivt eksempel på et fredsinitiativ fra Vesten eller Storbritannia.
Det finnes ikke noe slikt eksempel.
Tvert imot var det vestlige politikere som i april 2022, kort tid etter utbruddet av konflikten, gjorde alt som sto i deres makt for å hindre at reelle fredsavtaler ble undertegnet.
Og Zelenskys fredsplan har samlet støv ettersom den ble ansett som urealistisk.
I stedet for å utvikle en ny versjon, presenterer den ukrainske presidenten nå en seiersplan, som krever mellom- og langdistanseraketter for å angripe mål på russisk territorium.
Denne planen fører ikke til fred, kjære ambassadør; det fører til tredje verdenskrig».
Les også:
Det politiske sumpmonsteret skylder på ofrene
Av skribent - 8. november 2024
https://steigan.no/2024/11/det-politiske-sumpmonsteret-skylder-pa-ofrene/
Hvorfor er ikke jordens elendige takknemlige for krigsmaskinens oppmerksomhet?
Av Doug Bandow.
The American Conservative, 17. oktober 2024
Et av symptomene på å jobbe i Washington, D.C. er tendensen til å tro på sine egne pressemeldinger. Det er spesielt tilfelle i utenrikspolitikken. Medlemmer av den beryktede The Blob* (heretter kalt Sumpmonsteret. O.a.), fra presidenten og nedover, er overbevist om sin egen dyd og uunnværlighet. Som president Joe Biden beryktet erklærte for et par måneder siden, var han opptatt med å «styre verden».
*(en uensartet gruppe av elite-tenketanker, lovgivere, journalister og andre i det offisielle Washington – som samler seg rundt en aggressiv utenrikspolitikk. O.a.)
Han følger bare det som er presedens. Selv om presidentkandidaten George W. Bush oppfordret til en «ydmyk utenrikspolitikk», forsøkte presidenten George W. Bush å transformere Midtøsten og Sentral-Asia. President Barack Obama forestilte seg at han kunne frigjøre Libya og Syria. Selv president Donald Trump, til tross for at han utfordret The Blobs status quo i Afghanistan og Europa, ønsket at Uncle Sam skulle spille rollen som tøffing i Midtøsten. Biden tror han kan gjøre alt, administrere Europa, Asia og Midtøsten.
Like ambisiøse er de fleste apparatchiks og politiske poteter som fyller Washington. Deres innbilte moralske overlegenhet har en tendens til å matche deres arroganse. For eksempel ble Elliott Abrams fra Council on Foreign Relations nylig sjokkert, til og med forferdet, da han oppdaget at palestinere ikke er fans av Washington. Hvem kunne vel vite det? Abrams, en veletablert del av Sumpmonsteret, kritiserte Mahmoud Abbas – de palestinske selvstyremyndighetenes president, for å ha fortalt det tyrkiske parlamentet: «Amerika er pesten, og pesten er Amerika». Enda verre, klaget Abrams, ga USA likevel økonomisk støtte til ofrene for sin politikk. Utenriksdepartementet kunngjorde nylig ytterligere 404 millioner dollar i humanitær bistand til palestinere i Gaza og andre steder. For en skam!
Sistnevnte kan sees på som en mindre forskuddsbetaling av blodpenger fra Washington, etter flere tiår med støtte til israelsk okkupasjon og militærpolitikk, og spesielt Israels Gaza-krig det siste året. Ikke av Abrams, skjønt; han var – vel, rasende: «Kanskje det er for mye, i internasjonal politikk, å be om eller forvente takknemlighet. Men det er mer enn litt overraskende å se palestinernes leder si ‘Amerika er pesten, og pesten er Amerika’».
Hvordan kan noen seriøs person bli overrasket over palestinsk kritikk av Washingtons fiendtlige politikk?
Det er nok av analytikere som Abrams, som er beredt til å forsvare og behandle palestinere som noe mindre enn menneskelige. (Faktisk mye mindre enn menneskelige.) Likevel er den eneste rasjonelle responsen fra de som lider konsekvensene – å bo i områder som utgjør krigssoner, frilufts-fengsler og militariserte apartheidstater – sinne mot deres undertrykkere og deres viktigste utenlandske støttespiller. Washingtons vilje til å gi kontanter i bøtter og spann for å lette folks lidelse, kommer ikke til å endre deres syn på Israel eller Amerika.
Dette er heller ikke bare et palestinsk spørsmål. Tenk deg at du er en jemenitt, som led under årevis med angrep fra saudiere og emirater, som slapp amerikansk-levert ammunisjon fra amerikansk-leverte fly. Eller du er en bahrainsk demokratiforkjemper, fengslet av det diktatoriske sunni-monarkiet, demonstrativt støttet av saudiske tropper og implisitt støttet av Washington.
Du kan være en iraker – en sunnimuslim hvis slektninger ble myrdet av sjiamuslimske militsmenn, en sjiamuslim som ble bombet av al-Qaida i Irak, en assyrisk kristen drevet til utlandet av jihadister, eller en jesidier som ble forvandlet til sexslave av ISIS – etter at Dubya*-administrasjonen til George Bush jr. gikk til krig på en løgn og sprengte landet ditt i filler. Eller en afghansk muslim på landsbygda, hvis slektninger ble drept av styrker fra en lokal krigsherre eller fjern nasjonal regjering, støttet av det amerikanske militæret. Eller en egypter, enten det er et medlem av Det muslimske brorskapet eller en demokratiaktivist, fengslet av den USA-subsidierte al-Sisi-regjeringen. Eller en libyer, hvis familie døde i lavkvalitetskrigen for regimeendring, som ble oppildnet av USA og europeiske NATO-medlemmer – i humanismens navn.
*(Dubya er et kallenavn for USAs 43. president, George W. Bush (2001-2009). Det er basert på den midterste initialen, W., som ble brukt til å skille ham fra hans president-far, med samme navn).
Gå tilbake noen år til. Kanskje du er en vietnameser som mistet sin familie i bombing, kamp eller andre årsaker, under USAs langvarige intervensjon. Eller en iraner torturert av SAVAK-agenter under Shah Mohammad Reza Pahlavi, bemyndiget av et USA-støttet kupp. Eller en chilener fengslet etter Augusto Pinochets kupp, ønsket velkommen av Washington. Eller en bengaler drept av det pakistanske militæret, da den amerikanske regjeringen «lente seg» mot Islamabad, under krigen med India i 1971. Eller en regimekritiker som vansmektet i fengsel under det USA-vennlige Somoza-diktaturet. Eller – listen fortsetter og fortsetter.
Selvfølgelig kan man argumentere for at Washingtons politikk var berettiget i alle tilfeller. Noen ganger må vanskelige avgjørelser tas. Andre verdenskrig var kanskje det mest dramatiske eksemplet på å velge et onde, Sovjetunionen, fremfor et større onde, Nazi-Tyskland. Washington fryktet fiendtlig dominans av Eurasia. Adolf Hitler var mer aggressiv og irrasjonell enn Josef Stalin, og førte en forferdelig politikk for folkemord på jødene. Selv om Stalins drapstall var enormt, var Hitler langt farligere for folk i andre nasjoner.
Men sjelden er saken om ondskap så tydelig. Faktisk er det ofte ikke nødvendig å velge mellom onder. Å gjøre det vil mer sannsynlig skade amerikanere enn det å stå på avstand og håndtere forferdelige regimer når det er nødvendig, uten offisielt å støtte eller implisitt støtte dem. Terrorisme viser at tilbakeslag er vanlig, kanskje uunngåelig, når ofre for amerikansk utenrikspolitikk angriper sivile ut av svakhet, som gjengjeldelse for amerikanske militære og politiske handlinger, mot hele nasjoner og folk, ut fra egen styrke.
Hvorfor skulle da ikke de som er ofre for Amerika se på det som en pest? Det spiller ingen rolle hvordan beslutningstakere ser på seg selv eller hva de har til hensikt å oppnå. Eller at de fleste amerikanere er lykkelig uvitende om hva Washington gjør i deres navn og den noen ganger ødeleggende virkningen av deres handlinger på andre. Intensjoner spiller ingen rolle for de som er fattige, fengslet eller drept. Resultatene gjør det. Og disse resultatene kan være forferdelige. Som palestinerne lærte, igjen og igjen.
Likevel skylder Abrams på ofrene. Han er rasende, ikke på grunn av mishandlingen av dem, men på grunn av deres sinne over mishandlingen av dem. Slik er The Blob – Sumpmonsterets syn: Hvorfor skulle vi, jordens herrer og legemliggjørelsen av alt som er godt, måtte finne oss i andres utakknemlighet? Abrams skrev:
«Abbas burde ikke slippe unna med dette. En tilbaketrekking og unnskyldning bør kreves, og før den er mottatt, bør ikke en krone flyttes på. Intet land med respekt for seg selv bør tillate seg å bli behandlet på denne måten. Vi er lykkelig forbi den tid da slike kommentarer førte til dueller mellom mennesker, eller kriger mellom nasjoner. Men å betale for slike fornærmelser burde være uaktuelt».
Faktisk burde ingen «regjering med respekt for seg selv» gjøre det Washington så ofte gjør, og ingen «mennesker med respekt for seg selv» bør tillate sin regjering å oppføre seg så skammelig. Det finnes et mye bedre svar enn å kreve en unnskyldning. Washington bør endre sin politikk og slutte å terrorisere andre mennesker og slutte å støtte de som gjør det samme. Uskyldige utlendinger bør ikke lenger betale prisen for amerikansk utenrikspolitikk.
Mange amerikanske tjenestemenn innbiller seg at de er fritatt fra arvesynden og handler på vegne av hele menneskeheten. Mange amerikanere ser på landet sitt som iboende rettferdig og dydig, og glemmer at Washington styres av mennesker, blant nasjonens mest ambisiøse, egoistiske og hensynsløse. Resultatet er ofte stygt, en virkelig «pest» på resten av verden. Amerikanere bør i stedet slutte å gjøre folk til ofre, for så, som Elliott Abrams, å kreve at ofrene ber om unnskyldning.
Denne artikkelen er hentet fra The American Conservative:
The Blob Blames Its Victims
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Doug Bandow er seniorstipendiat ved Cato Institute. Han er tidligere spesialassistent for president Ronald Reagan, og er forfatter av Foreign Follies: America’s New Global Empire.
Israels drap på funksjonshemmede Muhammed Bhar
Av Øyvind Andresen - 8. november 2024
https://steigan.no/2024/11/israels-drap-pa-funksjonshemmede-muhammed-bhar/
24 år gamle sterkt funksjonshemmede Muhammed Bhar fra Gaza ble 3. juli i år angrepet av en israelsk kamphund og forlatt blødende i et avstengt rom av de israelske soldatene. Der døde han i ensomhet. Familien ble holdt på avstand med maskingevær. Først etter en uke slapp de til liket av Muhammed. Saken er knapt omtalt i norske medier.
Av Øyvind Andresen og Ingjerd Skagestad.
Ord kommer til kort når det gjelder å beskrive de uhyrligheter det israelske militæret (IDF) daglig utfører mot det palestinske folket. Det finnes tydeligvis ingen grenser for ondskap, og det har sjokkert mennesker over hele verden. Det er likevel få hendelser som brenner seg inn i sinnet som drapet på Muhammed Bhar. Den verdensomspennende organisasjonen Down Syndrome International (DSI) fordømmer drapet på sin hjemmeside under overskriften «Statement on the death of Muhammed Bhar in Gaza – July 2024».
Dette er en historie som er ukjent i Norge. Den kjente journalisten Gideon Levy skriver om saken under overskriften: «In Gaza, Israel Lost What Remained of Its Humanity» i israelske avisa Haaretz 24/7. ( Artikkelen er oversatt til norsk på steigan.no).
BBC omtaler også drapet 16/7 i år, Muhammed Bhar hadde Downs syndrom og autisme. Moren hans, enka Nabila Bhar, fortalte til BBC: “Han visste ikke hvordan man skulle spise, drikke eller skifte klær. Jeg var den som skiftet bleier på ham. Jeg var den som matet ham. Han visste ikke hvordan man skulle gjøre noe selv.”
Den 3. juli, ifølge familien, raidet IDF familiens hjem på Nazaz-gaten i Gaza by. Nabila sier at det var flere dusin soldater med en kamphund. Hun pekte på Muhammed: “Jeg sa til dem: ‘Han er funksjonshemmet, funksjonshemmet. Ha barmhjertighet med ham, han er funksjonshemmet. Hold hunden unna ham.» . Moren så dyret angripe Muhammed. “Hunden angrep ham, bet ham i brystet og deretter hånden. Muhammed sa ingenting, bare mumlet ‘nei, nei, nei’. Hunden bet ham i armen og blodet fløt. Jeg ville komme til ham, men kunne ikke. Ingen kunne komme til ham, og han klappet hunden på hodet og sa ‘nok, min kjære, nok.’ Til slutt slapp han hånden sin, og hunden begynte å rive i ham mens han blødde.”
Det var de første ordene gutten noensinne hadde sagt. De ble også hans siste – i hans korte liv.
“De sa vi skulle være stille og rettet våpnene mot oss. De satte oss i et rom alene, og Muhammed var alene i et annet rom», sier moren videre til BBC. Etter flere timer, det er ikke klart hvor mange, ble familien beordret med våpen til å forlate, og etterlot Muhammed sammen med soldatene. To av brødrene hans ble arrestert av hæren.
Familiemedlemmer slapp tilbake etter en uke og finner Muhammeds kropp liggende på gulvet. IDF lot han forblø. Det israelske militæret bekreftet til BBC at en militær hund angrep Mr. Bhar og at etter å ha gitt ham førstehjelp, forlot de ham.
Tenk: Soldater, bevæpnet til tennene, lar et forsvarsløst menneske ligge aleine og dø på et gulv i et tomt rom. Hvem kan oppføre seg slik? Dette dreier seg om okkupasjonssoldater som gjennom år er hjernevasket av sine ledere om at palestinerne, store og små, er skadedyr som skal utryddes.
Det har vært en etterfølgende stillhet knyttet Muhammeds død som om livet hans ikke hadde noen som helst verdi. Det er i dette barbariet vi har endt opp etter at Israel i alle år har blitt støttet moralsk og politisk, med våpen og økonomisk bistand, av Vesten. Det er her vi har endt opp når våre ledere nekter å skrike opp om at nå er det nok. Israel har fått fullmakt til å fortsette folkemordet – og nådd det totale bunnmålet i dehumaniseringen av mennesket
Øyvind Andresen og Ingjerd Skagestad
Drapet omtales også på Wikipedia
Les også:
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
Ukrainske tjenestemenn føler «mye angst» etter Trump-seieren
Av Dave DeCamp - 8. november 2024
https://steigan.no/2024/11/ukrainske-tjenestemenn-foler-mye-angst-etter-trump-seieren/
En ukrainsk forsvarsrepresentant sa til Financial Times at de er bekymret for at amerikansk bistand vil bli kuttet og Ukraina vil miste Donbass.
Antiwar.com, 6. november 2024.
Ukrainas president Volodymyr Zelensky gratulerte onsdag den nyvalgte presidenten Donald Trump med hans «imponerende valgseier», men bak kulissene føler ukrainske tjenestemenn virkelig «mye angst», ifølge en rapport fra Financial Times.
Trump drev valgkamp for å få slutt på krigen i Ukraina, selv om han aldri la frem en plan for å nå det målet. Hans visepresidentkandidat, senator J.D. Vance, har vært mer eksplisitt, og sa at han favoriserer en avtale for å avslutte krigen, som vil fryse de nåværende kamplinjene og garantere ukrainsk nøytralitet og uavhengighet, men fortsatt tillate en slags amerikansk militærhjelp til Ukraina.
En ikke navngitt ukrainsk forsvarsrepresentant sa til FT, at mange mennesker i det ukrainske militæret er «redde» for at en Trump-seier betyr at amerikansk bistand vil stoppe og «vi vil i hvert fall miste Donbass».
En annen ukrainsk embetsrepresentant sa: «For oss betyr [USAs] støtte liv eller død. Vi må overbevise Trump om å være med oss».
Visepresident Kamala Harris førte valgkamp for å fortsette stedfortrederkrigen, selv om Zelensky har signalisert at han forventer at konflikten vill avta i 2025, uansett hvem som vinner. Han har presset på for sin såkalte «seiersplan», som blant annet oppfordrer NATO til å støtte langdistanseangrep i Russland.
Zelensky sa onsdag at da han snakket med Trump i september, «diskuterte de i detalj det strategiske partnerskapet mellom Ukraina og USA, seiersplanen og måter å få slutt på russisk aggresjon mot Ukraina».
I løpet av sin tid i Det hvite hus eskalerte Trump USAs engasjement i Ukraina ved å forsyne landet med Javelin antitankmissiler, som markerte den første amerikanske leveransen av «dødelig bistand» til Ukraina. Trump forsinket, kortvarig, en senere forsendelse av militærhjelp til Ukraina, noe som ble brukt av Representantenes hus til å stille ham for riksrett på grunn av påstander om at han søkte en «quid pro quo», for å få Zelensky til å etterforske Bidens involvering i Ukraina, en påstand den ukrainske lederen alltid har benektet.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Ukrainian Officials Feeling ‘A Lot of Anxiety’ After Trump Victory
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
AMB Chas Freeman: Will Trump Trust Netanyahu?
CMD CMSgt Dennis Fritz: How Neocons Tricked Us.
Max Blumenthal: Neocons and the Security State.
Ilan Pappe on the beginning of the “disintegration” of Israel
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Torske-kollaps igjen
Av Frode Bygdnes - 8. november 2024
https://steigan.no/2024/11/torske-kollaps-igjen/
Kvotene for torsk til neste år har ikke vært lavere enn i kriseåret 1991. Muligheten til å bygge opp igjen bestanden er heller dårligere nå enn for 30 år siden. Torsken gyter langs kysten vår og der har oppdrettsnæringa tatt de beste gytefeltene. Vi har ikke lenger den rene og mangfoldige kystsonen som hjalp oss ut av krisa på 90-tallet.
Torskebestanden er i ferd med å kollapse. Situasjonen er faretruende lik kollapsen ved Newfoundland der de ikke klarte å bygge opp bestanden. Krisa viser også at vi ikke har lært av historia med rovdrift på hval, sild, lodde eller skrei.
6. og 7. november skal det være reguleringsmøte for 2025 om det norske fisket etter torsk nord for 62O N. Sakspapirene viser motsetningene mellom de biologisk og de markedsmessig interessene. Så er kvotene også større enn hva forskerne anbefaler. Forskerne anbefalte 31 % reduksjon fra i år fordi gytebestanden nå er under føre-var-nivået. Fiskerikommisjonen reduserte bare kvota med 25 %.
I tillegg ser vi at den norske totalkvoten har vært overfisket i flere år, spesielt i 2022 og 2023.
Mye av reguleringa gjøres ut fra at bankene skal få sine renter på lån i ei næring som mer og mer er blitt kapitalisert. Kjøp og salg av kvoter har vært den største drivkrafta i gjeldsspiralen for fiskerne. Denne forvaltninga er hovedgrunnen til at vi nå ser at bestandene er truet. Våre fellesressurser må forvaltes med omhu og reguleres, ikke overlates til markedskreftene.
Overfisket er først og fremst den havgående trålerflåten som står for. De har mer moderne utstyr til å lete opp fangstene. Når bestanden er liten, har fisken en tendens til å samle seg. Det er det naturlige forsvarssystemet den har. Med dagens trålerflåte er teknologien god nok til å lete fisken opp og kapasiteten stor nok til å ta disse stimene. Slik tas «såkornet». Den havgående flåten må reguleres kraftigere. I kriser som nå, må den legges til land.
Kystflåten har derimot gjenstående kvoter. At det gjenstår kvoter fra året før, tyder på at kvotene var satt for høyt. Mindre tilgang på fisk gjør at båtene ikke klarer å fiske opp hele kvota. Med kvotefleksibilitet mellom kvoteårene får flåten overført restkvota til neste år. Denne ordninga bør ikke videreføres. Det betyr bare at en opprettholder fiskepresset fra tidligere år, en opprettholder et overfiske.
Av tabellen over ser vi at reduksjonen til Norge og Russland er ganske lik, men med en overføring på 6000 tonn fra Russland til Norge, blir den størst reduksjon for Russland. For tredjeland er reduksjonen mindre enn det er for totalkvoten. Videre aner vi at kvotene har vært alt for høye i årene 2011 til 2022.
Også i år er kvotene høyere enn anbefalt. Forskerne ønsket at totalkvoten skulle gå ytterligere 6 % ned. I realiteten burde en la fisken være i fred for å kunne bygge seg opp. Det er de eldste torskene som har mest rogn og derfor yter mest til gytinga og nye årsklasser. Torsken må få flere år på seg. Selv forskernes kvoter er altså et kompromiss som gjør at oppbygginga av bestanden vil gå seinere.
Det er særlig fisket med aktive redskaper som bør stoppes nå mens bestanden må bygges opp igjen. Trål og snurrevad oppsøker fisken, de passive redskapene langs kysten, regulerer seg selv med tilgangen. Å stoppe havfisket er en politisk oppgave.
I stedet for å regulere og stoppe fisket, vil de heller gi lettelser. Den offentlige støtten må ikke stimulere fisket. Kompensasjon på CO2-avgift fører bare til at trålerflåten leiter mer. Støtten må først og fremst komme lokalsamfunnene langs kysten til gode slik at bosettinga kan opprettholdes for framtida. For det er kystfisket som er mest miljøvennlig og ressursvennlig. Hensynet til bankene må nedprioriteres, de har tjent godt på kapitaliseringa av næringa.
Kvoteadelen i Norges Fiskarlag nytter anledninga til å kreve mer strukturering. Det vil føre til fiskerettigheter på enda færre båter og enda mer omsetting av kvoter. Organisasjonen Fiskebåt som organiserer den havgående flåten, er en av tre parter i Norges Fiskarlag. De vil bruke denne krisa til å samle fiskerettighetene på den havgående fiskeflåten. Det er båter som har vist seg lite lojale til lokalsamfunnene fordi de ikke har overholdt leveringsplikten. Tvert om har de fryst fangstene om bord for direkte eksport. Det er lenge siden trålerne sikret arbeidsplassene på land. Nå er det kystflåten som sørger for lokal bearbeiding av fisken vår.
Myndighetene har også en oppgave å vurdere helheta for ressursene. Lodda er viktig som mat for torsken. Når vi fisker opp maten til torsken vil den forsyner seg av sine yngre generasjoner. Det ødelegger også rekruteringa og oppbygging av bestanden. All forvaltning må ta høyde for hva artene betyr for økosystemet. At vi nå får meldinger om rekordeksport av makrell i 2024 mens torskeeksporten er på et lavmål, så er det en konsekvens av forvaltninga.
Ansvaret har en lei tendens til å splittes opp. Når formannskapet i Harstad ignorerer advarslene fra kommunaldirektøren, miljøkomiteen og forskerne om at gyteplassene for torsk, sild og sei blir fortrengt med utvidelse av oppdrettskonsesjoner, så er ikke helheta i forvaltninga ivaretatt. Ansvaret blir skjøvet til side når hasteparagrafen brukes slik at hverken allmuen eller partiene får tid til å diskutere hva som skjer.
Vår styrke på 90-tallet var en allsidig og økologisk solid kyst. Nå er vi i ferd med å ødelegge en evigvarende ressurs. Markedstilpasninga som regjeringene har stått for truer ikke bare torskebestanden, men også kystbefolkninga.
Reguleringsmøtet på torsdag og fredag kan sikre framtida for våre kystsamfunn, eller det kan føre til at kysten avfolkes og fisket styres fra rederikontorene i sør. Med dagens fiskeripolitikk og den forestående reguleringsmøtet blir det fort kystsamfunnene som må bøte på overfisket som den havgående flåten har drevet med.
Frode Bygdnes
Olav etter oppveksten i Gardarike
Av Knut Erik Aagaard - 8. november 2024
https://steigan.no/2024/11/olav-etter-oppveksten-i-gardarike/
Sangen om Olav Tryggvason 2
Etter Snorre Sturlason «Soga om Olav Tryggvason» og andre soger.
Gjenfortalt og tildiktet av
November 2024
Sigrid Storråde var en hård nøtt. Etter å ha gitt Olav Tryggvason avskjed på grått papir, ble hun gift med svenske kong Erik Seiersæl (far til Olof Skötekonung) og med Svein Tjugeskjegg (far til kong Knut den Mektige). Men Sigrid var plaget av friere. Etter Tryggvason ankom Harald Grenske (far til Olav den Hellige) og samme dag Vissevald fra Gardarike (Vsevolod, sønn av kong Valdemar) i samme ærend, men med enda verre resultat. Sigrid tilbød dem en tur i badstuen for å varme seg. Og varmt ble det. For badstuen satte hun i brann for å avskrekke friere fra å komme rekende med frierier. Norrøn praksis.
«Olav Tryggvason var all denne tida i Gardarike, og vart utifra æra av Valdemar og elska av dronninga. Valdemar satte han til hovding over den hæren som han sendte ut til å verje landet. Olav heldt nokre slag der, og han greidde godt hærstyringa. Han heldt ein stor flokk hærmenn sjølv òg, på sin eigen kostnad av det kongen gav han. Olav var raust mot mennene sine, og dette vart han vennsæl av» (Snorre 1979, side 143).
Etter flere gode år i Gardarike gikk det som ofte går når en utlending oppnår rikdom og ære, at noen ble misunnelige over Olavs gunst hos kongen og ikke minst hos dronningen. De advarte kongen og sa: En slik mann, hvis han vender seg mot deg med sin kraft, rikdom og så godt likt som han er, kan han være farlig for deg – «og vi vet jo ikke egentlig hva de bestandig skravler om, Olav og dronninga». Kong Valdemar lot seg påvirke av slik tale, og forholdet til Olav kjølnet. Da Olav merket det, søkte han råd hos dronningen, som hadde like stor hær som kongen, og fortalte at han helst ville reise tilbake til Norge, hvor ætten hans tidligere hadde styrt landet (Halvdan Svarte, Hårfagre, Blodøks og Håkon den Gode). Dronningen ønsket ham alt vel, og la til at han alltid ville nyte stort ry hvor enn i verden han befant seg.
Olav utrustet en stor flåte og fôr vest over Østersjøen. Skipene hans bar skjold på bordgangene, de seilte raskt og utnyttet vinden godt. Flåten nådde først Borgundarholm (Bornholm), hvor folket bød ham strid. Olav gikk seirende ut av slaget og sikret seg mye gods og hærfang. Men så det reiste det seg en storm med svært høy sjø, så Olavs flåte måtte dra videre sørover mot Vendland (Pommern, ved dagens Stettin i Polen, nær Jomsvikingens sete Jomsborg). Flåten fant en god havn og fôr med fred.
I Vendland het kongen Burislav [det fremtidige Polens antatte opphavsmann]. Fylkene i landet var styrt av hans tre døtre Geira (gift med Olav Tryggvason), Gunnhild (gift med Danekongen Svein Tjugeskjegg og mor til Knut den Mektige) og Astrid (gift med Jomsvikingenes fører Sigvalde jarl). Geira var en vakker ung enke, og hadde en trofast rådgiver i landsstyret som het Diksin. Da det spurtes en dag at en ukjent flåte hadde landet ved kysten hennes og fôr med fred, og at den var styrt av en grepa kar både av ætt og oppsyn, bød hun flåten legge seg til for vinteren, ettersom det led mot høst med stormer og uvær. Diksin meldte til Olav at dronningen tilbød vennskap og husvære.
«Olav tok imot dette tilbodet, og fôr om vinteren til dronning Geira. Dei syntes oversleg godt om kvarandre, så Olav fridde til dronning Geira, og det vart avgjort at Olav fekk Geira same vinteren. Så tok han styringa over riket med henne .. Han fôr om vinteren til dei bygdene der i Vendland som før hadde lege under dronning Geira, men som no hadde drege seg unna all lydnad og skatt. Der herja Olav og drap mykje folk, brende for somme og tok mykje gods, og la desse rika under seg» (Snorre 1979, sd. 144-45).
På våren dro Olav på hærferd til Skåne. Folket reiste seg til strid, men Olav vant og tok mye hærfang. Deretter dro han øst til Gotland og tok et handelsskip fra noen jemtlendinger. De verget seg, men Olav ryddet skipet og tok alt godset. Det tredje slaget holdt han på Gotland, og der fikk han også mye hærfang.
Livet med Geira i Vendland var lykkelig, men etter tre år ble Geira syk og døde. Olav sørget dypt over tapet av Geira. Han ville etter tre gode år ikke lengre bo i Vendland, så han rustet til hærferd. Han herjet i mange land og overalt vant han seier.
« .. først i Frisland og sidan i Saksland [her antakelig Slesvig] og like til Flandern. Sidan styrte Olav Tryggvason til England og herja rundt om i landet. Han segla like til Nordimbraland [Northumberland] og herja der, og derifrå styrte han nord til Skottland og herja rundt om. Så segla han til Suderøyane [Hebridene] og heldt nokre slag. Sidan fôr han sør til Man og slost der, og han herja mange stader omkring i Irland òg. Etter dette styrte han til Bretland [Wales, Cornwall og Bretagne] og herja vidt og breitt der, og likeeins der ein kallar Kumraland [Cumberland, helt nordvest i England]. Derifrå segla han til Valland og herja [her antakelig Bretagne], og så fôr han austetter og etla seg til England. Da kom han til nokre øyar, som heiter Syllingane [Scilly Iles], ute i havet vest for England [i.e. vest av Cornwall]. Olav Tryggvason var fire år på denne hærferda, frå han fôr fra Vendland til han kom til Syllingane» (Snorre 1979, side 149/150).
Olav lot seg døpe etter et skjebnsvangert møte med en sannsiger i Nordimbraland, som spådde ham en stor fremtid som kristen konge i eget land. Han ble angivelig opplært i kristendom av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester.
På denne tiden (993-995) var Håkon Ladejarl stattholder for Daneveldet i Norge. Håkon den Gode Adelsteinsfostre (933-960) hadde overlatt styret til sin nevø Harald Gråfell (960-970) etter slaget ved Fitjar, der Håkon fikk banesår. Det er visst uklart hvordan Håkon Haraldson fikk tilnavnet «den gode». Harald Hårfagre var en sterk, men upopulær konge. Han tok nemlig odelen fra bøndene og gjorde samtlige til skattepliktige leilendinger. Håkon Adelsteinsfostre var like slem, men han fant det tryggest å gi bøndene odelen tilbake, og ble derfor kalt «den gode». Slik husker iallfall jeg min lesning av Johan Ernst Sars (1874).
Håkon Jarl var nasjonalt stemt, hedning, og betalte ikke skatt til Danmark som han var underlagt de jure, men ikke de facto. Han skaffet seg skattefrihet etter avtale ved sine seire i slagene ved Danevirke i 974 og ved Hjørungavåg i 986, et storoppgjør mellom nordmenn på den ene siden og dansker støttet av svensker og Jomsvikinger på den andre. I den tidlige perioden var Håkon Jarl populær for sin dyktighet og sin nasjonale ånd. Men makt korrumperer, og Håkon hadde rukket å få bøndene mot seg på den tiden da Olav Tryggvason planla å kreve arven etter Hårfagre.
« .. då det nærma seg enda på levetida til Håkon jarl, tok han til å bli hardare mot folket på grunn av ovmot og havesykje. Han ble òg uvøren i kvinnesaker, for han tok alle han fekk tak i, anten dei var systrer eller mødrer eller døtrer. Dei måtte då vere hjå han så lenge han hadde hug til det. Han blei stridare mot heile allmugen. Folket tok til å mislike han, slik at mange kalla han Håkon Vonde. Til slutt kom det så langt med han at elsken hetna til sedløyse. Han hadde då hjå seg høgætta gifte kvinner og mange ungjenter. Dei var med han ei veke eller ein månad, og så sende han dei med vanære heim til fedrane og mødrene» (Odd Snorreson Munk ca. 1190).
Håkon Jarl oppførte seg som Hårfagre. For Hårfagre satte jo etter sigende barn på de peneste jentene i alle bygder under seiersrunden sin i landet etter Hafrsfjord. Det er vel derfor norske jenter påstås å være så pene. Det er påfallende likhetstrekk mellom beskrivelsen av Håkon Jarl hos Odd Munk her, og beskrivelsen av Kong Valdemar og Kong Salomo hos munken Nestor. Jeg skal ikke påstå at Odd Munk, som skrev på latin (1190), hadde lest Nestor (1113), men på den annen side skal vi heller ikke overse at disse munkene hadde sitt eget internett på den tiden, mellom de utallige klostrene som Europa var overstrødd med i middelalderen. Munkene leste hverandre og hisset seg opp. Snorre selv gir Håkon Jarl god attest som en dyktig statsmann.
Men Olav Tryggvason hadde fattet sin beslutning og seilte nord om Suderøyane og Orknøyane. Derfra stevnet han over Nordsjø frem mot sitt unge kongerike, som faktisk ventet ham. Olav gikk i land ved Moster, holdt messe og befalte at en kirke skulle bygges der. Olav la straks i vei mot Trondheim for å avsette Håkon Jarl, og fikk varm velkomst av bøndene. Håkon Jarl flyktet unna, men da Olav kom, ble Håkon skjendig myrdet av trellen sin, Kark, under en grisebinge på Melhus sør for Trondheim, en historie jeg håper alle har lært på skolen.
Bøndene samlet seg til allmannating på Lade og valgte Olav Tryggvason til konge over hele Norge. Den nye kongen bygget en kongsgård og en kirke og bestemte at det skulle bygges en kjøpstad ved Nidarosen. Olav fôr landet rundt og la det under seg. Alle folk i Norge gikk med på å lystre ham. Det gjaldt også høvdingene i Opplandene og i Viken, som hadde hatt land til len under Danekongen. Håkon Jarls sønner, Eirik og Svein Jarl og frendene deres, rømte landet og fôr øst til Sveaveldet til kong Olav Svenske (Olof Skötekonung, som styrte 995 til 1022).
Olav kristner Norge
Tiden var nå kommet da bloting skjulle fordømmes og folket vendes til kristendommen. Olav begynte i Viken, der han var godt kjent og hadde mange venner. Stormennene der var enige med Olav og folkene deres lot seg døpe. Så fôr Olav nord i Viken til Opplandene, og bød folket la seg døpe. De som nektet, fikk sterk refs. Noen drap han, andre lot han skamfere, og andre igjen ble drevet av landet. Olav lot nå hele folket døpe denne sommeren og vinteren etter, i hele det riket som hans far kong Tryggve og frenden hans hadde styrt, Olav den Helliges far Harald Grenske fra Grenland.
Tidlig neste vår fôr Olav vest til Agder med en stor hær, og holdt ting med bøndene, bød dem å la seg døpe, og ingen våget å motsi kongen. I Hordaland var det større motstand. Bøndene stilte fullvæpnet til tings og hadde valgt tre ordhage talsmenn til å motsi kongen. I dette tilfellet svikter Snorre sin ellers nøkterne stil, for da de tre talsmennene skulle ta til motmæle, fikk den første hoste, den andre ble stam og den tredje var så hes og tjukk i målet at ingen forsto hva han sa. Derfor sto Olav uimotsagt og folket lot seg døpe. På Gulating gikk det like ens, etter en mindre hestehandel fra Olavs side. Han giftet bort sin søster Astrid til Erling Skjalgson fra Sole, høvding fra Sognesjøen og sørøst til Lindesnes, som nå ble en av landets mektigste menn.
På høsten holdt Olav ting for fire fylker (Sogn, Fjordane, Møre og Romsdal) ved Dragseid på Stad, og dit fôr han med mye folk østfra. Olav forkynte at de måtte slåss om de nektet å la seg døpe, så ingen våget å sette seg opp mot ham. Etter å ha kristnet Nordmøre dro Olav til Lade og lot hovet rive og brenne. Da bøndene fikk høre dette, ble de harme og rustet til krig mot Olav Tryggvason, som hadde tenkt seg nord til Hålogaland, Ladejarlenes gamle sete. Olav snudde derfor og fôr sør om Stad og rundt til Viken.
Samme vinter var Olav på Ringerike og kristnet folket. Der satt Åsta Gudbrandsdatter, enken etter Harald Grenske, nå nygift med Sigurd Syr, etterkommer av Hårfagre, med sin sønn på tre år, den fremtidige Olav den Hellige. Olav Tryggvason lot Olav Haraldson døpe. Dette var den tredje vinteren Olav var konge.
Hårda bud
Sent på vinteren var Olav på frierferd hos Sigrid Storråde i svenske Kungälv. De skiltes som uvenner etter en skjebnesvanger krangel om en gullring, og Olav fôr over til Tønsberg. Der kunngjorde han at alle som drev med galdring, trolling og var seidmenn skulle fare fra landet. Han lot sine menn finne slike folk i området og bringe dem til kongen. Alle disse, anført av Øyvind Kjelda, en seidmann og stor trollmann, ble ført til gjestebud i en stor stue, med mat og sterk drikke. Da seidmennene var drukne stakk Olavs menn huset i brann. Alle uten Øyvind brant inne, for han kom seg ut gjennom ljoren i taket og fikk sendt bud tilbake til Olav at han aldri skulle finne ham og at han selv skulle fortsette å seide mot kongen som før. Kongen var sint, men måtte videre den våren til Avaldsnes på Karmøy, hvor det var stort gjestebud for ham. Men dit kom uventet også Øyvind Kjelda med et skip av seidmenn for å skade kongen.
Svartekunstene virket paradoksalt mot sin hensikt og seidmennene ble blinde istedenfor usynlige. Kongen fanget dem alle og lot dem binde på et lavvannsskjær som tidevannet går høyt over. Seidmennene endte slik sine dager på dette stedet, som siden ble kalt Skratteskjær.
Men det ble større vansker da Olav ville kristne bøndene i Trøndelagen og på Hålogaland. Hårek fra Tjøtta, kjent fra Stiklestad, hadde en venn som het Øyvind og som ikke ville la seg døpe. Olav fikk tak i Øyvind og snakket først vennlig med ham. Da det ikke hjalp, begynte kongen å true med skamfering. Men Øyvind var fast i troen.
«Da let kongen bere inn eit vaskefat fullt av glør og setje på magen til Øyvind, og straks sprakk magen. Da sa Øyvind: «Ta av meg vaskefatet; eg vil seie nokre ord før eg døyr». Det vart gjort. Kongen spurde: «Vil du no, Øyvind, tru på Krist?» «Nei, sa han – eg kan ingen dåp få. Eg er ei ånd som er mana inn i manns kropp ved finnetrolldom, for mor og far kunne ikje få barn før». Så døydde Øyvind, og han hadde vore ein stor trollmann» (Snorre 1979, side 186).
Men det gikk nesten enda verre med Raud den Ramme fra Godøy i Saltfjorden, som var grunnrik og hadde mye husfolk; han var en mektig mann og hadde mange «finner» i følget sitt når han trengte det. «Raud var ein stor blotmann og ein ovkar til å trolle». Ham ville Olav kristne.
«No let kongen Raud leie frem for seg, og ba han la seg døype. «Da skal eg ikje ta eigedommen din frå deg,» sa kongen, «men heller være venen din, såfremt du kan stelle deg slik». Raud skreik imot og sa at han aldri ville tru på Krist, og spotta Gud fælt. Da vart kongen harm og sa at Raud skulle få den verste døden. Kongen let ta han og binde han mot ei bjelke, og let setje en pinne mellom tennene på han og fekk opp munnen .. Så let kongen ta ein lyngorm og halde mot mot munnen på han, men ormen ville ikje inn i munnen av di Raud bles mot han. Så let kongen setje luren sin i munnen på han, og sleppte ormen inn der og sette eit gloande jern inn etter. Da kraup ormen inn i munnen på Raud og ned i halsen, og skar seg ut gjennom sida. Der let Raud livet sitt» (Snorre 1979, side 188).
Hvor bliver Ormen lange?
Olav Tryggvasons på godt og vondt eventyrlige, legendariske løpebane tok en brå slutt under slaget ved Svolder i år 1000, orkestrert av Sigrid Storråde. Han hadde tatt Hårfagres rike tilbake, han hadde kristnet nesten hele Norge, men han falt i bakhold da han vendte tilbake fra Vendland etter et besøk hos sin svigerfar kong Burislav. Han måtte gi tapt for en overlegen flåte av danske og svenske skip som lå på lur etter ham, med støtte av Jomsvikingene og de senere norske regentene for Daneveldet Svein og Eirik Jarl, som rømte landet da Tryggvason avsatte deres far Håkon Jarl på Lade i 995. Denne pågående striden mellom adel og kongsmakt i Norge ble ikke endelig avsluttet før kong Sverre befestet kongeveldet og statsmakten etter borgerkrigene på 1100-tallet.
Slik Tryggvasons maktovertakelse og nederlag er udødeliggjort av Bjørnson og Grieg i korverket «Landkjenning», huskes slaget ved Svolder mest for to punch-lines fra Einar Tambarskjelve, bueskytteren som mot slutten av slaget kjempet ekvidistant mellom kong Olav og Eirik Jarl. Rammet av en velrettet pil brakk Einars spente bue med et smell i håndfestet. «Hva brast så høyt?», ropte Olav. «Norge av din hånd, Herre Konge». Olav ga Tambarskjelve sin egen bue, men den dugde ikke: «For veik, for veik er kongens bue!», utbrøt Einar, og loddet med disse minneverdige ord dybden i kløften mellom adel og kongemakt i Norge.
Fortsettelse neste nummer!
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Denne artikkelen er nummer to i en serie på ni.
Den neste artikkelen kommer i morgen.
Denne serien blir merket med @OlavTryggvason.