Nyhetsbrev steigan.no 08.09.2023
Ukraina: Mer enn 40.000 soldatliv tapt for ingenting
BRICS diskuterer en «betalingsenhet» som alternativ til dollar
Modis reise til Jakarta er en geopolitisk begivenhet
Alternativ medisin – svar på spørsmål fra lesere
Tysklands økonomiske modell for fall
Byråkratene vs. villgeitene | Det er ikke bare liv eller død som står på spill
Lahaina i flammer
Av red. PSt - 8. september 2023
https://steigan.no/2023/09/lahaina-i-flammer/
Jeremy Loffredo fra The Grayzone besøker den brente byen Lahaina på øya Maui, Hawaii og møter overlevende fra en av de verste masseskadekatastrofene på amerikansk jord i nyere historie. De er det meste fra urbefolkningen på øygruppa og forteller Loffredo hvorfor de tror at brannene ikke var noen tilfeldigheter, og øser ut sitt raseri mot de velstående utviklerne og investeringsselskapene de ser på som en flokk gribber som sirkler over ruinene av samfunnet deres.
Ukraina: Mer enn 40.000 soldatliv tapt for ingenting
Av red. PSt - 8. september 2023
https://steigan.no/2023/09/ukraina-mer-enn-40-000-soldatliv-tapt-for-ingenting/
Alle foreliggende data tyder på at den såkalte motoffensiven til Ukraina har vært en forferdelig katastrofe. Mer enn 40.000 ukrainske soldater skal ha mistet livet og et ukjent antall er alvorlig såret. Og det som er oppnådd er lå lite at man knapt får øye på det på et oversiktskart.
Hver eneste dag skriver mediene om «Ukrainas gjennombrudd», men se på dette kartet fra 7. september 2023 fra det sterkt pro-ukrainske Institute for the Study of War:
De erobrede områdene er de små lyseblå feltene. De er så små at vi har lagd et forstørret kartutsnitt til venstre. Dette er «gjennombruddet» som det snakkes så mye om. Og hvor mange menneskeliv har det kostet? 40.000? Vi vet ikke, men det er fryktelig mange.
Irske Clare Daly konfronterte Jens Stoltenberg med disse tapene og hevdet at 500.000 mennesker er drept. Som man vil se av dette klippet imøtegår ikke Stoltenberg dette tallet, og man vil også se at han har svært store vanskeligheter med å forsvare de enorme tapene som NATO presser Ukraina til å ta:
Å fortsette å støtte krigen er å dømme nye hundretusener til døden
Europeiske skrivebordskrigere, som samtlige partier på Stortinget, ivrer for at Ukraina må få mer våpen for å «ta tilbake alt territorium». Alle noenlunde edruelige analytikere vet at dette er en umulighet. NATO og Ukraina taper denne krigen. Mer våpen og flere krav om å ta ytterligere tap vil bare føre til mer død og elendighet, ikke seier.
Tidligere oberstløytnant Daniel Davis som skriver på det pro-ukrainske nettstedet 19fortyfive skriver:
Om ikke annet bør Vesten være svært motivert for å få slutt på denne konflikten i et forhandlet oppgjør der Putin må nøye seg med mindre enn sine maksimalistiske krav. Men moralsk sett bør ikke Vesten fortsette å presse fram i et forgjeves forsøk på å oppnå det militært uoppnåelige målet om en ukrainsk seier – spesielt når slik støtte mest sannsynlig bare vil resultere i meningsløse tap av ukrainske liv og territorier.
Vi vil enten innrømme de usmakelige realitetene om hvordan kriger utkjempes og vinnes og forsøke å delta i en diplomatisk innsats for å få alt vi kan for Ukraina, eller vi vil ignorere bevisene vi misliker og blindt presse på for en seier som sannsynligvis aldri vil komme.
Les også: Sarkozy vilified for speaking uncomfortable truths about Ukraine
De som fortsetter å heie fram denne krigen bærer et enormt moralsk ansvar, men det virker som om de ikke har moral til å bære det. En slik entusiasme for å sløse bort ukrainske liv viser at det ikke akkurat er Ukrainas interesser de er mest opptatt av. Denne krigen kunne ha vært unngått, og den kunne ha vært stanset veldig raskt etter at den startet. Men det forbød London og Washington. Nå ser vi resultatet.
BRICS diskuterer en «betalingsenhet» som alternativ til dollar
Av red. PSt - 8. september 2023
https://steigan.no/2023/09/brics-diskuterer-en-betalingsenhet-som-alternativ-til-dollar/
BRICS-landene som fra nyttår bli BRICS 11 vurderer utsiktene til å opprette en «single unit account» som et alternativ valuta til amerikanske dollar. Utviklingen tyder på at BRICS ikke vil være avhengig av én enkelt valuta for å gjøre opp transaksjoner over landegrensene. Gruppa er ute etter å skape infrastruktur for «enhetlige oppgjør» som ikke vil være avhengig av andre lokale valutaer. Denne single unit account kan brukes til vareleveranser og vil være en sentralisert oppgjørskonto uten amerikanske dollar.
Derfor kan det hende at BRICS ikke vil bruke amerikanske dollar, euro, pund, men sine lokale valutaer som kinesiske yuan og indiske rupier. «Vi ser også potensialet for å diskutere opprettelsen av enhetlige oppgjørssystemer,» sa Russlands finansminister Anton Siluanov til den kinesiske kanalen CGTN TV.
Han understreket at BRICS-blokken vil begynne diskusjoner utsiktene til å skape en enkelt enhetskonto for enhetlige økonomiske oppgjør.
«Dette kan være en kontoenhet for BRICS-medlemslandene. Ikke en enkelt valuta som i EU, men et alternativ til amerikanske dollar. Der kostnadene for vareleveranser kan angis samt basispriser for enkelte varer. For ikke å være avhengig av den felles valutaen eller et utstedelsessenter som utsteder sedler på en ingen-vet-hvilken måte,» sa han.
Foreløpig er dette bare på diskusjonsplanet, men BRICS beveger seg fort på dette området og det er ventet at valutaspørsmålet vil komme opp allerede under det neste toppmøtet. BRICS har gjort det klart at det ikke lenger vil være avhengig av amerikanske dollar for internasjonal handel, og i stedet for å lansere sin egen valuta, noe de fleste mener ville være altfor tidlig, vurderes det altså å skape en felles oppgjørsenhet som kan brukes til handel mellom medlemslandene.
BRICS har gjort det klart at det ikke lenger vil være avhengig av amerikanske dollar for internasjonal handel.
BRICS: JP Morgan spår framtida til den amerikanske dollaren
JPMorgans Global Research publiserte en rapport med tittelen “De-dollarization: Is the U.S. dollar losing its dominance?” Alexander Wise, som forfattet Strategic Research ved JPMorgan, sa at den kinesiske yuan er den eneste konkurrenten som ønsker å velte den amerikanske dollaren.
Rapporten skisserte to scenarier som kan ha en sjanse til å erodere den amerikanske dollarens globale reservestatus. Det første scenariet er når den globale finansielle situasjonen blir verre, noe som gjør at amerikanske dollar mister stabilitet i markedene. Det andre scenariet kan være forårsaket av eksterne faktorer utenfor USA når andre land øker sine egne valutaer som alternativt oppgjørsenheter.
Konklusjonen til JP Morgan er at USAs dollar fortsatt vil være overlegent viktigste betalingsenhet og ay yuan renminbi ikke er i nærheten av å kunne vippe den av tronen.
Det JP Morgan ikke vurderte er det alternativet som BRICS nå ser på, nemlig en felles single unit account som alle landene kan ta i bruk praktisk talt med en gang. Det vil i det minste være en alvorlig utfordring for dollaren i BRICS, som nå omfatter 37% av verdens handel.
Les også: BRICS: U.S. Dollar Losing Dominance in the Global Oil Sector
Modis reise til Jakarta er en geopolitisk begivenhet
Av M. K. Bhadrakumar - 8. september 2023
https://steigan.no/2023/09/modis-reise-til-jakarta-er-en-geopolitisk-begivenhet/
Statsminister Narendra Modis daglange besøk i Jakarta for å delta på ASEAN-India-toppmøtet på torsdag 7. september til tross for at nedtellingen har begynt for G20-toppmøtet han er vertskap for i New Delhi, skiller seg ut som et tegn på indisk diplomati som reagerer på et geopolitisk miljø i Asia som er under omforming.
Modis avgjørelse betyr at Delhi tilskriver forholdet til ASEAN-regionen den høyeste betydning, mens regionen er inne i en snikende ny kald krig som den aldri har opplevd siden Vietnamkrigen tok slutt for femti år siden.
Modi uttalte på ASEAN-toppmøtet at India ser på gruppen som en sentral pilar i sin Act East-politikk. Med hans ord: «India støtter ASEANs syn på Indo-Stillehavet. Mens partnerskapet vårt går inn i det fjerde tiåret, inntar ASEAN en fremtredende plass i Indias Indo-Stillehavsinitiativ.» Han berømmet i overdådige vendinger ASEAN som episenteret for vekst som spiller en avgjørende rolle i global utvikling.
Den fulle betydningen av Modis bemerkninger kan bare forstås hvis de leses i den umiddelbare konteksten av åpningsreplikken tidligere på tirsdag av Indonesias president Joko Widodo, som ber ASEAN utforme «en langsiktig taktisk strategi som er relevant og imøtekommer folks forventninger«. [Uthevelse lagt til.]
Jokowi, som denne karismatiske statsmannen blir kalt, advarte mot at ASEAN skulle bli dratt inn i stormaktsrivalisering, og sa «ASEAN har gått med på å ikke være en stedfortreder for noen makter. Ikke gjør skipet vårt til en arena for en rivalisering som er ødeleggende.»
Jokowi la til: «Vi som ledere har sørget for at dette skipet fortsetter å bevege seg og seile, og vi må bli dets kaptein for å oppnå fred, stabilitet og velstand sammen.»
Jokowis formaning har et komplekst bakteppe. Til å begynne med kommer det i etterkant av en lidenskapelig bønn fra Kinas toppdiplomat Wang Yi rettet til et publikum i Jakarta forrige lørdag om at sørøstasiatiske land må unngå å følge i Ukrainas fotspor og vokte seg for å bli brukt som geopolitiske bønder på det globale sjakkbrettet av utenlandske krefter som sår splid i regionen for egen vinning.
Den geopolitiske pantomimen handler grunnleggende om det økende amerikanske presset på Indonesia for å få sistnevnte til å følge Biden-administrasjonens indo-Stillehavsstrategi. Washington er ivrig etter å «låse inne» Indonesia, den største muslimske nasjonen i verden og et asiatisk kraftsenter, som en del av en USA-ledet blokk som er stilt opp mot Kina.
Indonesia følte seg tvunget til å trekke tilbake sin BRICS-medlemssøknad for å søke mer tid til å gjøre sine vurderinger. Jokowi var opprinnelig forventet å delta i BRICS-toppmøtet i Johannesburg 22.-24. august.
President Joe Biden hopper over ASEAN-toppmøtet i Jakarta og er på vei fra G20-arrangementet i Delhi til Vietnam 10. september. I en nyansert kommentar formulerte Voice of America, flaggbæreren for USAs offentlige diplomati, en fristende gåte på søndag med tittelen Why Is Biden Going to Vietnam, Not Indonesia, og skilte mellom Vietnam og Indonesia gjennom de amerikanske interessenes prisme:
«Vietnam er en verdifull partner for USA når det utvikler bånd i Sørøst-Asia … Vietnam er nå klar til å styrke sine relasjoner med USA etter 10 år med omfattende partnerskap. En grunn til at Vietnam nå kan være klar til å styrke forholdet til USA er på grunn av Kinas aktiviteter i Sør-Kinahavet … Vietnam ønsker å beskytte sine rettigheter i Sør-Kinahavet ved å inngå partnerskap som forsterker landets posisjon. Tidligere denne måneden [september] sa Biden at Vietnam «vil ha dette forholdet fordi de vil at Kina skal vite at de ikke er alene».»
«USA har støttet Vietnams maritime sikkerhet tidligere … Økt partnerskap vil hjelpe Vietnam med å utvikle sin teknologiindustri. Dette vil inkludere produksjon av halvledere og utvikling av kunstig intelligens. Begge disse feltene er konkurranseområder mellom USA og Kina.»
Når det gjelder Indonesia, siterer Voice of America imidlertid ekspertuttalelser for å påpeke at «blant sørøstasiater var USA mer populært enn Kina, og at populariteten økte fra året før. Imidlertid så indonesere ut til å være unntaket. Prosentandelen av indonesere som foretrakk USA falt med 18 prosentpoeng fra 2021 til 2023. De som valgte Kina steg med omtrent samme antall prosentpoeng i samme periode… å finne balanse mellom USA og Kina er den «største hjemmeleksen» for Indonesia. En måte for Indonesia å finne balanse på er å se til USA for å skaffe våpen.» [Utheving som i originalteksten.]
Å tirre motvillige eller skeptiske partnere ved å simulere konstruerte holdninger er et gammelt triks i USAs diplomatiske verktøykasse. Slik hendte det at Washington benyttet seg av som vertsland å utnytte det nylige besøket til den indonesiske forsvarsministeren Prabowo Subianto til å fremsette merkelige påstander i en falsk felles pressemelding på Pentagon-nettstedet.
Den hevdet blant annet at Prabowo og sekretær Austin «delte oppfatning» angående Kinas «ekspansive maritime krav» i Sør-Kinahavet; «fordømte i fellesskap brudd på nasjonal suverenitet» og «beklager på det sterkeste den russiske føderasjonens aggresjon mot Ukraina og krever dens fullstendige og betingelsesløse tilbaketrekning fra Ukrainas territorium».
Men Jakarta syntes ikke det var morsomt. Forsvarsminister Prabowo insisterte senere offentlig gjennom det nasjonale nyhetsbyrået Antara at «det ikke var noen felles uttalelse [med Austin], og heller ikke var det en pressekonferanse». Prabowo var faktisk på arbeidsbesøk i Washington!
Prabowo sa: «Det viktige er at jeg her kan understreke at vi (Indonesia) har veldig gode forhold til Kina. Vi bygger gjensidig respekt og forståelse. Jeg formidlet det i USA. Vi er nære venner med Kina, vi respekterer USA, og vi søker vennskap med Russland. Indonesias standpunkt er klart at vi er alliansefrie. Vi ønsker å være venner med alle land.»
Ministeren kunngjorde deretter sine planer om å besøke Moskva og Beijing i år. «Jeg skal besøke Moskva, jeg har også en invitasjon til å besøke Beijing i oktober. Inshallah (om Gud vil), ble jeg invitert. Vi ønsker å være venner med alle land. Hvis det er mulig, kan vi bli en bro for alle.»
Denne bunnlinjen er nå bekreftet på ASEAN-toppmøtet i Jakarta tirsdag av president Widodo selv. Hele ASEAN-alliansen «godkjente å ikke bli stedfortreder for noen makt,» erklærte Jokowi. Han hevdet at ASEAN samarbeider med alle land for fred og velstand, men ingen har lov til å gjøre alliansen til «en arena for destruktiv rivalisering». Og Jakarta insisterer på sin nøytralitet.
Det er nok å si at Modis besøk i Jakarta kan sees på som en geopolitisk begivenhet. Etter all sannsynlighet var det et bevisst grep fra Delhi. Tross alt var Modi også en av de første asiatiske lederne som varmt lyktes den nye statsministeren i Thailand Srettha Thavisin 5. september etter at han avla embetsed foran kong Maha Vajiralongkorn, og markerte nok et spektakulært nederlag for en annen vestlig sponset fargerevolusjon i Asia, etter uroen i Hong Kong for tre år siden.
Hvis Kina beveget seg med «tvangsmessig smart makt» for å klare stormen, støttet det thailandske etablissementet seg på «tvangsmyk makt» – muligens med Beijings støtte bak scenen – for å marginalisere demonstrantene som nøt anglo-amerikansk støtte og var på vei til styrten av det eldgamle thailandske monarkiet i den dypt religiøse nasjonen og påtvinge landet republikanisme som statsideologi under ledelse av en oligark som er utdannet på Harvard og senere satt inn i thailandsk politikk som en kultfigur av sosiale medier. Hans rolle minner om Mikheil Saakashvili under «roserevolusjonen» i Georgia i 2008.
Stabiliseringen av thailandsk politikk fungerer bra for India. India, Thailand og Kina er mer eller mindre på samme side som interessenter i Myanmar-situasjonen. Modis besøk i Jakarta (i likhet med Indias invitasjon til Bangladesh som spesialgjest på G20-toppmøtet) vitner om en uavhengig utenrikspolitikk. Act East-politikken justerer seg i tråd med det asiatiske regionale miljøet.
Damaskus – Oslo desember 2015
Av Eva Thomassen - 8. september 2023
https://steigan.no/2023/09/damaskus-oslo-desember-2015/
Av Eva Thomassen.
Min første reise til Syria under krigen fant sted i 2015. Det var farlig. IS var på veg mot Damaskus. Det var før Russland intervenerte på forespørsel fra den syriske regjeringen. Jeg tok sjansen på å reise. Jeg kjente ingen som hadde reist til Syria under krigen. Som hadde reist lovlig. Det var noe som ikke stemte med fortellingen vi ble presentert. Jeg tenkte at mitt blod ikke var rødere enn det syriske folkets blod. Jeg reiste. Da jeg kom tilbake fra Syria trodde jeg det var av interesse å formidle fra den «andre siden». Fra den siden vi ikke holdt med. I min naivitet trodde jeg at om jeg skrev «Propagandatur« så ville det gjøre det mindre truende for medier å publisere dette innlegget. Der tok jeg feil.
Jeg sendte innlegget til NRK Ytring i desember 2015
Her er svaret jeg fikk
Hei, og takk for innlegg.
Det er mange temaer å ta fatt i, og redaksjonen er derfor nødt til å prioritere. Vi finner dessverre ikke plass til dette bidraget i denne omgang. Besøk imidlertid NRK.no/ytring, og bidra gjerne i kommentartrådene der.
Vi har en målsetning om å skape gode nettdebatter og da er det viktig med et bredt tilfang av stemmer og meninger.
Mvh Gro Engen, NRK Ytring
Innlegget
Desember 2015
Hvorfor reise til Syria?
Jeg var i Syria i høst. Jeg reiste sammen med en australsk frivillig organisasjon ; ‘International Tours of peace to Syria’. Den drives av palestinere og aktivister. De ønsker å vise verden at Syria er mer enn konflikt, krig, ødeleggelser. Denne turen var den første i sitt slag.
Med på turen var en amerikansk journalist, en engelsk/canadisk forsker, en helsearbeider fra New Zealand, fire palestinere som bor i Jordan, Libanon og Australia. Jeg var den eneste fra Europa. Palestinerne som var med på turen er alle født og oppvokst i Syria.Vi var åtte personer. Av oss som var fra vestlige land hadde to vært i Syria tidligere.
Helsearbeideren fra New Zealand har bodd i Australia i hele sitt voksne liv. Da han returnerte til Australia etter turen til Syria, ble han arrestert. Han fikk ikke tilgang til advokat eller mulighet til å snakke med familien. Uten noen forklaring ble han deportert til New Zealand.
Felles for oss alle er at vi er kritiske til vestens invadering av Syria og hvordan vestlige medier omtaler krigen. Palestinerne som var med på turen ville oppleve sitt elskede Syria, treffe familie. For dem var denne turen den eneste måten de kunne komme inn i Syria nå. En av palestinerne, som er født og vokst opp i Damaskus, fikk mulighet til å treffe moren sin for siste gang, hun døde få dager senere.
Vi ville ikke hatt mulighet til å komme inn i Syria eller å kunne reise rundt i landet uten at turen var nøye planlagt sammen med syriske myndigheter som skulle ha det sikkerhetsmessige ansvaret for oss og som hjalp oss med å tilrettelegge møter med politikere og andre.
Målet for turen var å treffe myndighetspersoner, journalister, vanlige mennesker, få se ødeleggelser og reise rundt i trygge områder og oppleve at Syria er mer enn krig. Siden få fra vesten er i Syria, var noe av hensikten med turen å kunne beskrive og melde tilbake at Syrias statsinstitusjoner fortsatt består og fungerer.
Vi reiste inn fra Libanon. Vi kjørte buss og hadde politieskorte fra grensen og fram til Damaskus. Guiden vår kom på bussen ved grensen. Han har ikke hatt jobb på nærmere fem år. Han fortalte at familien måtte flykte fra området de bodde og opp i fjellene etter at bander av kriminelle inntok området de bodde, begynte å terrorisere og torturere folk. Fra å ha vært en anerkjent fagperson som jobbet i turistnæringen i Syria, var han nå en fattig mann som ikke engang hadde råd til brensel.
Det var tett med kontrollposter langs veien mot Damaskus, ved innkjøringen til byen og inn i gamlebyen hvor vi skulle bo. Siden jeg har bodd i Damaskus tidligere og kjenner byen godt, var jeg svært spent på hvordan byen så ut nå. Da vi nærmet oss sentrum av byen møtte vi de samme lydene som jeg husker fra før, bare mye høyere. Det var fra biler, taxier og busser, mengder slik at trafikken sto i stampe. Ikke bare var det flere biler, men bilene var flotte, dyre. I sentrum av Damaskus stod det studenter utenfor universitetene. I kafeene satt folk og røykte vannpipe, barn som kom ut av skoleporten og mange som handlet, kort sagt det var folkeliv. Det var slående hvordan dagliglivet gikk som det alltid har gjort. Det var heller ikke bombede bygninger å se. I gamlebyen er det moskeer, kirker, synagoger om hverandre. Ved flere av kontrollpostene var det sivile i samarbeid med soldater og politi som hadde ansvaret. Det var trygt å vandre på egenhånd rundt i gamlebyen. Det som var annerledes nå var alle plakatene med bilder av drepte soldater og sivile, samt lyder fra jetfly og drønn fra raketter i det fjerne.
Vi bodde i den kristne delen av gamlebyen. Jeg fryktet at alt som kunne assosieres med religiøse minoriteter var fjernet. Det var det ikke. Å bo i en by hvor majoriteten er muslimer og våkne til noe så eksotisk som kirkeklokker det hadde jeg ikke trodd jeg skulle oppleve nå. Det første som møtte meg utenfor hotellet var en katolsk kirke, en butikk hvor de solgte bibler, en annen butikk hvor man kunne kjøpe Madonnafigurer, litt lengre opp i gaten stod en armensk prest utenfor den armenske kirken. På kirkeveggen var det et stort minnesmerke over folkemordet på armenerne. Byen var også fylt med plakater av Assad, Putin og Nasrallah.
Sykehus er rasert og legemiddelproduksjonen ligger nede. Likevel klarer de syriske myndighetene å sørge for tilgang på nødvendige medisiner for alle.
På min vandring i Gamlebyen stoppet jeg hos en gammel kunsthandler. Han satt utenfor og vi kom i snakk. Han hadde ikke sett en utlending på fem år og lurte på hva jeg gjorde i Damaskus. Vi gikk inn i butikken. Den var mørk, han hadde ikke penger til strøm. Han brukte lommelykt da han viste meg rundt. I likhet med alle vi møtte var han opptatt av å formidle til oss at den syriske regjeringen, Syrias president og den syriske hæren er redningen for landet.
Jeg fant mye jeg hadde lyst til å kjøpe. Problemet er at man ikke kan bruke bankkort i Syria. Det er en del av strafferegimet til Vesten. Ikke kunne han sende det til meg. Fly går ikke lenger mellom Syria og vesten. Det hjelper ikke å handle med dollar. Han får ikke vekslet dem. Det ble ingen handel.
Vi var i utkanten av den palestinske flyktningeleiren Yarmouk i Damaskus. Der ble vi nøye instruert om hvor vi kunne gå og stå. Det var fortsatt snikskyttere inne i selve leiren. De fleste palestinerne som måtte flykte bor nå i umiddelbar nærhet av området. De har ikke noe annet sted å dra. Vi besøkte et svært provisorisk lite senter rett utenfor leiren hvor palestinske barn går på skole, en gruppe frivillige har opprettet et lite legekontor med en lege, en sykepleier, en ambulansesjåfør som deler plassen med en utdatert oksygenbeholder. Veggene var tapetsert med tegneserieblader for å skjule ødeleggelsene. De hadde ikke medisinskap. Medisinene ble derfor gjemt bak en forheng i et av klasserommene. Barna hadde skoleuniformer og gjorde V-tegnet til oss. Utenfor stod en pappeske med påskriften UNHCR. Den var fylt med søppel.
På veg til korsfarerborgen Krak des Chevaliers var det lange køer ved de utallige kontrollpostene. Biler blir sjekket for bilbomber, våpen, terrorister. Uten slike kontrollposter ville flere sivile liv gått tapt. Syriske soldater må vel ha en av de verste jobbene i verden, å skulle beskytte sivilbefolkningen og sørge for at så mange områder som mulig er sikre.
På veg mot Homs passerer vi et oljeanlegg som på grunn av ødeleggelser bare har halvparten av tidligere kapasitet. Guiden vår forteller at det er hugget over en million trær de siste årene på grunn mangel på brensel.
I 2013 kom 3000 terrorister til Krak de Chevaliers. De kom fra flere hold og inntok borgen. Den syriske hæren klarte i 2014 å befri borgen etter kraftige kamper.200 soldater ble drept..Når man står og speider utover dalen fra borgen forstår man hvordan det var mulig å innta den. Landsbyene rundt er nærmest totalt ødelagte, folk ble massakrert, andre flyktet. Terroristene forsøkte å ødelegge borgen totalt, men det har ikke skjedd. Vi ble guidet av fagansvarlig for gjenoppbyggingen, samt en offiser fra hæren som beskrev blodbadet. Områdene er under kontroll av hæren nå. Borgen er under restaurering og hus i landsbyene bygges opp igjen. Folk har begynt å flytte tilbake.
Maloula var et trist syn. Terrorister fra FSA og Al Nusra inntok byen i 2013. De brente kirker og ødela uerstattelige kunstskatter. Deler av landsbyen er ødelagt. Flere hundre soldater mistet livet i kamper i Maloula. Byen er nå beskyttet av hæren. Det er igangsatt gjenoppbygging og restaurering av de unike skattene Maloula huser. Samtidig har folk også her begynt å flytte tilbake.
Planen vår var å besøke Latakia, men området ble vurdert som utrygt.
Syria er strupet på grunn av vestens og gulfstatenes sanksjoner som var ment å skulle presse fram et ‘folkelig’ opprør for å få folk til å vende seg mot ‘Assad’. Sanksjonene var også rettet mot middelklassen, mot næringslivet, mot businessfolk. Det skulle bli umulig å drive handel i Syria. Resultatene ser vi i dag. Mange syrere flykter på grunn av sanksjonene. Mange har mistet jobben. Folk har ikke råd til brensel, matvarer er det mangel på, skoler er ødelagte. Det er ikke mulig å få overført penger fra utlandet, bruke bankkort. Ikke motta pakker. Det foregår ingen handel mellom Syria og vesten. Folk i nær sagt alle bransjer relatert til handel, har mistet jobbene sine. Ingen kan søke visum til noe land fordi ambassadene er stengt. Syria er hermetisk lukket på grunn av sanksjoner og vestens bevisste politikk å isolere Syria totalt.
Vi møtte forsoningsminister Ali Haydar. Hans departement har det reelle ansvaret for den syriske sivilbefolkningen.
Syria har en befolkning på 23 millioner mennesker. Millioner er fordrevet. Mennesker som tidligere nøt godt av et skolesystem, helsevesen og velferdsgoder på nivå med Norge og hadde en levestandard som var relativt høy. Syria var en velfungerende stat som tok vare på folks behov.
Millioner av de internt fordrevne flyktningene bor i regjeringskontrollerte områder under hærens beskyttelse. Det er utfordrende for myndighetene å ivareta sivilsamfunnets primæroppgaver, så som skole, helse, bolig. På spørsmål om hvordan de klarte å ivareta undervisning og skolegang var problemet at de ikke hadde oversikt over hvor alle barn befant seg. Der skoler var ødelagte forsøkte de nettundervisning, mange lærere jobbet i områder som var kontrollerte av opprørere.
Et stort arbeid er å legge til rette for repatriering og forsoning. Det siste snakket vi mye om.
Forsoningsminister Ali-Haydar leder arbeidet med å få opprørere til å legge ned våpnene, få amnesti og flytte tilbake til familien. Vi snakket med folk som nettopp har opplevd å få naboer som hadde tilhørt opprørerne. Ali-Haydar sa at forsoningsarbeidet er vanskelig, men påpeker at dette er avgjørende for å få Syria til å leve videre. Får man ikke til det vil Syria ‘rakne’ fra innsiden.
Ali-Haydar er også opptatt av de som er på flukt utenfor Syria…Jeg fortalte om hvordan vi i Norge sloss om å være best i klassen når det gjelder å gi penger til ‘nærområdene’. Ali-Haydar svarer: «Hvorfor ikke samarbeide med oss»? » Vi trenger pengene».. Det kommer ikke hjelpesendinger fra vesten inn i Syria på grunn av sanksjoner. For at syrere skal flytte tilbake til hjemmene sine er landet avhengig av hjelp til å bygge opp infrastruktur, boliger og annet. Vi får opplyst at nærmere en million mennesker har kunnet flytte tilbake til hjemmene sine etter at den syriske hæren har fått kontroll over områder som er blitt beboelige igjen. Ali-Haydar mente det er en stor feil at vestlige land har stengt ambassadene i Syria. Det hindrer kontakt og kommunikasjon.
Vi møtte Muftien, Ahmad Badr Al-Dia Hassoun, en av Syrias viktigste personer og en sterk stemme også utenfor Syria. Han er overhodet for alle muslimene i Syria. Han er som alle andre, fortvilet over hvor isolert Syria er blitt og at denne konflikten ikke tar slutt. Han ville minne oss om at også syrere tilhører menneskeheten. Det var den religiøse delen av møtet. Så kom han med en tordentale om hva vesten, Tyrkia og Saudi Arabia gjør mot Syria og den syriske befolkningen. Det var nærmere femten TV-stasjoner og et koppel av journalister til stede, alle fra Midtøsten. Og, der sto vi. Fire, helt vanlige mennesker fra ‘vesten’.Vi fikk en bønnekrans av han, høytidelig overrakt med summing fra kameraene. Var vårt møte så stort? Var vi så viktige at vi fikk audiens hos selveste Muftien? Svaret er dessverre ja. Det kommer ingen andre. Det tror jeg er en av de viktigste gavene jeg har fått noen gang.
Vi møtte turistministeren, Bisher Yazaiy.. Hans departement har mistet 200000 ansatte. Turisme var en veldig viktig inntektskilde for Syria. Departementet arbeider nå med å reparere de store ødeleggelsene av kulturskatter og historiske områder. 10000 arkeologiske plasser er ødelagte, samtlige av de 6 monumentene som står på UNESCOs verdensarvliste er ødelagte, 36 museer, synagoger, klostre, kirker er ødelagte. Vi fikk forklart hvordan kunstgjenstander fra hele Syria blir smugler ut av landet via Tyrkia og til Europa hvor de blir solgt. Igjen er problemet for Syria at landet er hermetisk lukket for kontakt med vesten og dermed umuliggjøres samarbeidet om å stanse denne kriminaliteten og å få reddet disse uvurderlige skattene. Det er opprettet en organisasjon som heter: «We belong to», en organisasjon som skal minne verden på at det er vårt felles ansvar å ivareta Syrias verdensarv.
Vi møtte journalister, vi ble intervjuet av flere TV-kanaler. Utenfor det statlige kringkastingshuset i Damaskus er det en minnevegg over nærmere 100 drepte syriske journalister. Disse blir ikke omtalt i vestlige medier. Vi traff mange ‘vanlige’ syrere. Vi opplevde Syria som noe mer enn at »Assad’ må fases ut’ eller bilder fra grusomme bomberegn og ødeleggelser. Vi opplevde det som er typisk for Syria og syrere. Vennlighet, gjestfrihet, trygghet. Paradoksalt nok. Det som ble formidlet til oss fra alle er at ‘det må bli slutt på terroren, slik at vi kan fortsette livene våre’. Vi vil ha tilbake den tryggheten vi hadde før denne krigen, terroren, invasjonen startet. De opplever at livet står på vent. Vi spurte selvfølgelig flere om opposisjonen, om opposisjonspolitikere, en alternativ politikk til den sittende regjeringen. Svaret var et det er ingen andre enn den syriske regjeringen og deres president som har en politikk som er levedyktig eller samlende innen det sekulære Syria , som de fleste syrere er opptatte av skal bestå. Alle var redde for at Syria vil forsvinne om den sittende regjeringen blir styrtet. Regjeringen har stor støtte i befolkningen.
Alternativ medisin – svar på spørsmål fra lesere
Av leserinnlegg - 8. september 2023
https://steigan.no/2023/09/alternativ-medisin-svar-pa-sporsmal-fra-lesere/
Vår leser Thore har stilt følgende spørsmål til sjefredaktør Pål Steigan:
Hvorfor godtar ikke venstresida effekt av alternativ medisin som dokumenteres vitenskapelig på PubMed – skolemedisinens prestisje informasjon? Er det kunnskapsløshet eller en ensidig forståelse av hva vitenskap er?
Steigan svarer her:
Her er et par eksempler på drøfting av tenkninga til Friedrich Engels om helse og klasse:
The social origins of illness: a neglected history
Let’s get tough on the causes of health inequality
Som takk for spørsmålet får Thore en av våre kopper tilsendt i posten.
Hvis du vil sende spørsmål til oss kan du skrive epost til kontakt@steigan.no og merke eposten «Spørsmål til redaktøren».
Nordnorsk løft
Av Romy Rohmann - 8. september 2023
https://steigan.no/2023/09/nordnorsk-loft/
Vi trenger en plan for sjølforsyning, og Nord-Norge trenger et skikkelig løft i landbruket, her svekkes sjølforsyninga.
Av Romy Rohmann.
Vi trenger økt fokus på beredskap og en tydelig plan for økt sjølforsyning. Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil at regjeringen skal gi et løft til Nord-Norge etter at mye av den dyrka jorda har forsvunnet de siste årene.
I forbindelse med jordbruksoppgjøret ble det bestemt at det skulle lages en plan for selvforsyning.
NBS foreslår nå en tiltakspakke på 55 millioner kroner til mer jord i drift i Norge-Norge i 2024.
Det haster og dette kan være en vinnersak for regjeringen, sier Vigdenes til Nationen i slutten av august.
NBS er tydelig på at regjeringen må komme i gang med de politiske tiltakene som er nødvendig for å nå målet om 50 prosent selvforsyning, korrigert for import av fôr, innen 2026.
Vi er nødt til å dyrke mer i Norge. Det vi ser nå er at mye brukbar jord er ute av produksjon og dette reduserer selvforsyningen. Det er så mye som 408.056 dekar jordbruksjord er mulig ute av drift i 2022 i Nord-Norge ifølge Nibio.
Det er bra at regjeringa vil opprette beredskapslagre for korn, men som mange sier er det altfor lite med et lager med matkorn for 3 måneder.
Dette skriver NRK:
Tidligere direktør i Norske Felleskjøp, Lars Fredrik Stuve, mener imidlertid lovnaden kommer for sent, og at lageret er for lite. Stuve mener regjeringen burde gått inn for å lagre for minst seks måneder, og at lageret burde inneholdt 100.000 tonn korn.
Regjeringen skal ha positivt for at de starter arbeidet, men jeg er veldig bekymret for at hvis vi nå før neste valg har klart å bygge opp beredskapslager på 30.000 tonn, så er det nesten bare en vits i forhold til hva det burde ha vært, legger han til.
Hvorfor er det så vanskelig å forstå betydningen av beredskap og prioritere det politisk? Det har jeg vanskelig for å forstå, sier han.
https://www.nrk.no/norge/norge-oppretter-beredskapslager-for-korn-1.16529181
Frank Valø, fylkesleder for NBS, Troms og Finnmark er tydelig på at vi må opprette kornlagre for 1 år, og så må vi ha større beredskap også på grønnsaker, kjøtt og fisk. Vi må også se på vår totale beredskap. Hva skal folk gjøre dersom strømmen blir borte? Har folk vedkomfyrer til oppvarming og matlaging.
Han viser også til konsekvensene av det manglende samarbeidet mellom beredskapskommisjonen og faglaga når kommisjonens rapport var laga. Med et samarbeid kunne det antakelig vært lagt mer vekt på den lokale og regionale beredskapen. For å få til beredskap i hele landet trengs det et samarbeid. Nord Norge står for eksempel helt uten lagerkapasitet. Til dette svarer Pollestad, som slike ministere ofte gjør – at han skal se på det.
På NRK helgemorgen den 3. september var det et intervju med Frank Valø, hvor han snakker om dette. Her kommenterer også landbruks- og matminister Geir Pollestad. Vi er ikke i mål sier han, men vi er i gang. Da får vi bare håpe de kommer skikkelig i gang, og fram til det er det viktig å sikre seg sjøl.
Ca 16.49 ut i sendinga kan du høre intervjuet med Frank Valø:
https://tv.nrk.no/serie/helgemorgen-tv/202309/DNRR62006523/avspiller
Vi har tidligere skrevet om både beredskap og den manglende sjølberginga i Norge
Den 23.juni skreiv vi her på steigan.no: Beredskapen må vi nok sørge for sjøl
Kommer du til å trenge mat framover eller har du det du trenger sjøl? Det er ingen grunn til å stole på at myndighetene tar ansvar.
Lurer du på hva som kommer til å skje med landbruket og matforsyningen i landet vårt framover? Tenker du at våre ansvarlige politikere og myndigheter har en plan dersom matforsyningen skulle svikte og har du tillit til at de vil ta ansvar og sørge for befolkningen i dette landet? Kanskje du bør tenke om igjen?
Bruker du søkefunksjonen på nettavisa og søker på beredskap og eller sjølforsyning får du fram mange artikler.
Tysklands økonomiske modell for fall
Av Red./Reg - 8. september 2023
https://steigan.no/2023/09/__trashed-24/
– Krigen i Ukraina, en aldrende befolkning og bortfall av investeringer er illevarslende for Tyskland.
«Europas syke mann» er et begrep som stadig har skiftet hender siden det på 1800-tallet angivelig ble innført av tsar Nikolaj I som en beskrivelse på det skrantende osmanske riket. Siden er det blitt benyttet om europeiske stormakter med en sterkt nedadgående formkurve.
Storbritannia har de senere årene hatt den tvilsomme æren å belemres med denne betegnelsen, men det later til at den uhellsvangre stafettpinnen er på vei over i nye, motvillige hender. Krigen i Ukraina og alt den medfører bidrar til at verdens fjerde største økonomi er i ferd med å overta denne rollen.
Tyskland har mildt sagt havnet i vanskeligheter. Europas tradisjonelle økonomiske maktsentrum står overfor dype strukturelle problemer som kan gjøre slutt på de økonomiske fremgangstidene som har preget de seneste tiårene. Det internasjonale pengefondet (IMF) uttaler at Tyskland kan bli den eneste av verdens utviklede økonomier som ikke vil oppleve vekst i år. Om de ikke skulle få selskap av Sverige som klassens svakeste.
Schröders fugl føniks
Vi må et par tiår tilbake i tid for å finne et Tyskland i den samme sørgelige posisjonen. I 2002 og 2003 falt brutto nasjonalprodukt to år på rad, og landet strevde med svekket etterspørsel og svært høy arbeidsledighet. Daværende forbundskansler Gerhard Schröder iverksatte en rekke reformer som medførte en kraftig økning i sysselsettingen.
Sammen med en solid vekst i etterspørselen fra vekstøkonomier som den kinesiske, satte dette landets økonomi på rett spor igjen. Takket være blant annet rikelige forsyninger av russisk gass og østeuropeisk arbeidskraft ble landets industri igjen konkurransedyktig. Har to tiårs vekst gjort Berlin mette og selvtilfredse?
En overdrivelse?
Dagens tyske virkelighet står i skrikende kontrast til fordums glade dager. 2023 begynte med resesjon, mens andre kvartal viste en liten vekst i BNP på 0,1 %. Det har ikke vært noen egentlig oppgang siden september 2022. På toppen av dette kommer inflasjonen, som har herjet internasjonalt siden i fjor, og som har bitt kraftig fra seg i nettopp Tyskland – et land som også får hard medfart på grunn av energikrisen. Noe som ifølge enkelte analytikere gjør begrepet «Europas syke mann» lite betegnende for den tyske økonomien, er at arbeidsledigheten i landet er den laveste i hele eurosonen.
Krigen i Ukraina har forstyrret den geopolitiske utviklingen i betydelig grad, og samtidig eksponert de største svakhetene ved Tysklands økonomiske modell. Ifølge analytikeren Wolfgang Münchau er landets tre basisingredienser borte, nemlig et konkurransedyktig kostnadsnivå, teknologisk lederskap innenfor industrien og geopolitisk stabilitet. Mer enn halvparten av landets gassforbruk besto av russisk gass, og nå som denne forsyningsåren er kuttet, lider landets strømhungrige industri. Flere industribedrifter har blitt tvunget til nedskalering, utflagging og nedleggelse av anlegg. Ettersom også kineserne sliter, svekkes også etterspørselen derfra. Det seneste året har den sunket med 6 %.
Vidunderlige nye verden
Tysklands omgivelser har endret seg, mener Münchau. Energikrisen, de nye geopolitiske skillelinjene og teknologiske omveltninger vekker bekymringer for den tyske økonomiske modellens fremtid. Landets avhengighet av import og eksport vil neppe avta, men kjemiindustrien og bilindustrien – som har vært pådrivere for to desennier med økonomisk vekst – vil ikke kunne innta den samme rollen i fremtiden, ifølge Münchau.
Mulighetene for umiddelbar bedring er meget små. Den tyske trepartiregjeringens leder, Olaf Scholtz, har ikke fått den enkleste starten etter å ha overtatt stafettpinnen fra Angela Merkel ved utgangen av 2021. Koalisjonsregjeringen forsøker å iverksette kursendrende tiltak. Det er foreslått en felles energipris for den tungindustrien samt en ambisiøs skattepakke. Sistnevnte skal gi økonomisk hjelp i størrelsesorden 32 milliarder euro de kommende fire årene.
Knaker i sammenføyningene
Utfordringene er likevel enorme. Den lave arbeidsledigheten kan maskere et annet problem. Ifølge Eurostat er andelen ledige stillinger opp i 4,1 %, noe som er godt over snittet i eurosonen. Ettersom så godt som hele den arbeidsføre delen av befolkningen allerede er sysselsatt, kan ikke landets samlede arbeidskraft tilfredsstille økonomiens etterspørsel. Som i mange av verdens utviklede land, er den aldrende befolkningen en grunnleggende årsak til dette.
Men er dette noe nytt? Allerede i tidlig på 2000-tallet advarte Institut fur Arbeitsmarkt- Und Berufsforschung (Instituttet for arbeidsmarkedsforskning) om at innen år 2050 vil den tyske arbeidsstyrken ha minsket med så mange som 18 millioner mennesker. I juni 2023 vedtok Tysklands parlament en plan for å lokke kvalifisert arbeidskraft til landet.
Nedleggelse og utflagging
Med en krympende arbeidsstokk og en overdreven avhengighet av eksport remmes den tyske industrien hardt av den nåværende situasjonen. Landets forsøksvise overgang til en energiforsyning bygget på fornybare kilder understøttes av tunge investeringer i multimilliardklassen. Men utviklingen tar tid, og energiprisene vil neppe synke med det første.
Som vi omtalte i august 2023, ønsker tyske selskaper i økende grad å investere utenfor Tyskland. Land som USA, som i 2022 innførte US Inflation Reduction Act, tiltrekker seg europeiske selskaper i hopetall. Særlig den en gang så mektige tyske bilindustrien sliter tungt, og når det gjelder elektriske bilder, blir konkurransen fra en rikholdig flora av kinesiske merker stadig sterkere. Kineserne er ikke lenger bare en kjøper av tyske produkter, men i stadig økendegrad en leverandør – og konkurrent på det som virkelig har vært tyskernes hjemmebane.
Les: Lahme Verwaltung, hohe Kosten: Industrie attackiert den deutschen Kanzler
Langsom i svingene
Pandemien og krigen i Ukraina har skapt hurtige globale omveltninger, samtidig som Tyskland har mislyktes med både investeringer og reformer. Industrien har begynt å henge etter utenlandske konkurrenter. For å henge med i timen, er det ifølge Marcel Fratzscher, president for det økonomiske forskningsinstituttet DIW Berlin, påkrevet med omstilling på flere fronter.
Landet har ifølge ham en av de svakeste digitale infrastrukturene i Europa, og mange av landets selskaper sliter med å digitalisere produksjonen. Dermed havner produksjonen i bakleksa. Tysklands avhengighet av Kina er dessuten altfor sterk. For å bøte på dette, kommer den tyske regjeringen med garantier på flere titalls milliarder euro i forsøket på å tiltrekke seg store industriselskaper. Anstrengelsene bærer til en viss grad frukter, ettersom Intel vil investere stort i to prosessorfabrikker i Magdeburg. Taiwanske TMSC har noe tilsvarende på gang i Dresden, med statlige milliardgarantier i ryggen.
Byråkratisk hinderløype
Denne kursendringen krever enorme private og offentlige investeringer, men den møter en utfordring som kanskje er enda større – nemlig det omfattende tyske byråkratiet. Overdrevent kompliserte prosedyrer, restriksjoner og tungt byråkrati står i veien for en smidig transformasjonsprosess, mener Clemens Fuest, direktør ved Leibniz Institute for Economic Research (IFO). En forenkling av regelverk og byråkrati vil kunne hjelpe landet i riktig retning, ifølge nevnte Fratzscher.
Det råder bred enighet blant ekspertene om at omstillingsprosessen krever store økonomiske forpliktelser. Samtidig har landets ytre høyrefløy utviklet seg til en reell maktfaktor. Tysklands lider av faretruende sykdomssymptomer, og kuren kan bli både krevende og kostbar.
Byråkratene vs. villgeitene | Det er ikke bare liv eller død som står på spill
Av Adara Ryum Høegh - 8. september 2023
https://steigan.no/2023/09/byrakratene-vs-villgeitene-det-er-ikke-bare-liv-eller-dod-som-star-pa-spill/
Sivilisasjonen, 5. september 2023
Mattilsynets vedtak om avlivning gjorde en geiteflokk i Sogn til rikskjendiser over natten tidligere i år. Grunnet store protester fra fjern og nær, ble effektueringen av vedtaket besluttet utsatt og revurdert. Mange tror at geitenes liv ble berget av folkeopinionen, men geitenes skjebne er fremdeles ikke avgjort.
I denne saken er det ikke bare liv eller død som står på spill. Det står om lokal medbestemmelsesrett mot myndighetsmisbruk, om bevaring av kulturarv og genmateriale mot byråkratiets kortsiktighet.
Pusten holdt jeg, stod og lytted,
hørte Knirken af hans Hov,
saa af ene Hornet Grenene.
Derpaa varsomt mellem Stenene
frem paa Bugen jeg mig flytted.
Gjemt i Røsen opp jeg glytted; –
slig en Bukk, saa blank og fed,
skulde du vel aldrig set!– Bukkerittet, fra Peer Gynt (1867)
Geiteflokken som talte ti
Langsmed Sognefjorden i brattlendt terreng, mellom fjord og fjære, har en forvillet geiteflokk levd ubesudlet i mannsaldre. Om nøyaktig når og hvorledes det hele gikk til, strides de lokale. En variant av sagnet forteller at tidlig mellomkrigstid fant en flokk på rundt et dusin geit ut at de foretrakk å tilbringe vinteren ute i det fri, fremfor å vende tilbake til det trange, illeluktende fjøset. Vintersesongen blant elementene ga mersmak, for årene deretter ville heller ikke flokken i hus. Ettersom tiden gikk, ble utbryterne stadig mer egenrådige og sky, før de til slutt holdt opp med å te seg som kontaktsøkende og innpåslitne tamgeit.
Til fascinasjon og glede for både bygdefolk og tilreisende, har geiteflokken på Kvist vært et fast kuriøst innslag i naturmiljøet langs fylkesvei 55. I et terreng som ellers ingen hadde utnyttet, har geitene lagt ned en uvurderlig innsats for kulturlandskapet og skapt en turistattraksjon av de sjeldne. Ingen i grendene som i dag ligger i Høyanger kommune (tidligere Balestrand) har klaget på geitene, for gode granner har de stort sett vært. Foruten noen sprelske ungbukker som har vågd seg ut på ekskursjon, har geitene motstått fristelsen til å snikbeite på de omkringliggende gårdsbrukenes frukthager og jorder. De har funnet alt hva de trenger til livets opphold på sin lille avgrensede plett her på jorden.
Gjennom årene har flokken variert i størrelse. De opprinnelige utbryterne ble etter hvert til mer enn hundre individ. Hvor mange dyr flokken har talt til ulike tider, er det dog ingen som har visst for sikkert, da de steile sogneliene og geitenes skyhet har gjort det uoverkommelig å holde manntall. At flokken har ligget på om lag 100-120 dyr de siste årene, har imidlertid vært den gjengse oppfatning blant lokalbefolkningen i Sogn.
Mattilsynet, som i mange år har holdt oppsyn med flokken, har sett seg lei av at geitene stadig tar en bit av tilsynets begrensede ressurser. Tilsynet besluttet derfor (nok en gang) at flokken i sin helhet skulle avlives før mai neste år. En raskt og diskre massenedslaktning kunne formodentlig løse tilsynets budsjettfloke, men den gang ei; vedtaket fikk ikke forbigå i stillhet. Geitenes ve og vel skapte rabalder; et enormt folkelig engasjement viste seg i distriktsavisene. Deretter spredte engasjementet seg utover rikspressen og inn på Stortinget. Dyrebeskyttelsesorganisasjoner – som var fundamentalt uenig med Mattilsynet om at det var til dyrenes beste, i dyrevelferdens navn, å bli skutt – påklaget tilsynets vedtak. Og der står saken i dag.
Regelverk til besvær – Den endelige løsningen
De lokalkjentes oppfatning om at flokken teller i overkant av 100 geit, mener Mattilsynet er vrøvl. Da Mattilsynet var på synfaring i området kunne de kun skimte 51 geit. Tilsynet har derfor konkludert med at tallet stemmer med terrenget. Alle som derimot har noen grad av erfaring med å traske i bratte lier langs Sognefjorden, eller med husdyr for så vidt, vet godt at det å telle geit i slikt et terreng er en fåfengt oppgave. Vi kan se det for oss: byråkrater på synfaring i bratte lier, iført sleipe gummistøvler. Mon tro hvor vellykket (enn si nøyaktig) den tellingen må ha vært.
Nøyaktig nok for byråkratiet, etter alt å dømme, for at flokken kun teller 50 dyr er nå et vedtatt faktum på Mattilsynets sentralkontor. På dette grunnlag resonnerer Tilsynet som følger: Hvis flokken kun er på femti dyr, må dette bety at flokken er redusert fra tidligere år. Konklusjonen blir at flokken lider nød, og dermed må avlives. Ifølge Mattilsynet er det dessuten mye annet galt fatt med geitene. Det er påfallende mange bukker i flokken, geitene føder vinterstid og lider dessuten av sannsynligvis av innavl, og ikke minst krever de en post i Tilsynets allerede sprengte budsjett. Nåja. Går man Mattilsynets anførsler etter i sømmene, viser de seg ikke å oppfylle gullstandarden «sunt bondevett».
At geitene får killinger på vinteren, mener Mattilsynet er problematisk. Tilsynet argumenterer for at dette viser at geitene ikke har tilpasset seg det miljøet de lever i, ettersom de holder fast ved mønsteret de hadde som tamgeit. I og for seg er det ikke ideelt at geitene føder vinterstid, da det gjør killingene mer sårbare for kulde og rovdyr. I all beskjedenhet må det likevel påpekes at argumentet er historieløst.
Det er først i senere tid at bøndene, under økonomisk press, har manipulert frem kjeing vinterstid. Fjøsene mørklegges, for slik å fremprovosere tidlig brunst hos geitene for at de skal føde tidligere enn det som er naturlig. Da flokkens forfedre flyktet hjemmefra, kjeet den tamme bestanden fremdeles på våren! Farvel til Tilsynets argument om at bestanden ikke har endret sitt kjeingsmønster siden de var tamgeit. At flokken har utviklet underull, hvilket er en ellers ukjent type ragg hos rasen Norsk melkegeit, har Mattilsynet derimot unngått å nevne.
Videre påpeker Mattilsynet at dyrene mangler tak over hodet mens de kjeer. Det er nemlig lovpålagt for husdyr å føde under tak. Geitene i Høyanger har riktignok fått tilbud om dette, da lokale ildsjeler bygget overbygg de kunne benytte seg av. Tilbudet ble høflig avslått – geitene ville føde i det fri. Høyet som ble lagt frem for dem, fant de heller ikke appetittvekkende. Forstå det den som vil.
Selve esset i Mattilsynets erme er at geitene må lide av innavl. At dyrene lider av innavl kan teoretisk sett tenkes, ettersom de alle stammer fra de opprinnelige utbryterne. Teori til side, er det ingen tegn på geitenes innavl i bestanden. Tvert imot observerte byråkratene i gummistøvler at geitene var både friske og raske, og hadde tykk og frodig pels. Testene som ble tatt av dyrene, kom sågar negative i retur fra laboratoriet. Og som Mattilsynet selv har poengtert, har flokken forholdsvis mange hanndyr. En flokk med mange bukker tilsier stor konkurranse om hunndyrene, og følgelig lav sannsynlighet for innavl. At geitebukker, i likhet med menneskelige hanndyr, foretrekker å bryte løs fra mor og søstre for å pare seg med andre tilgjengelige hunndyr, er nok et faktum Mattilsynet har unngått å kommentere.
Innavl i seg selv legitimerer for øvrig ikke avlivning. Idet en populasjon som lider av innavl tilføres nytt genmateriale, vil eventuelle innavlsdefekter ikke videreføres til nyere generasjoner. Det samme fenomenet observeres hos mennesker. En flokk kåte tambukker kunne således ha blitt ledet til flokken, til glede for alle parter, for å løse den påståtte innavlen. Idet Mattilsynet liker kontrollerte former, kunne utvalgte bukker av ypperste kvalitetssikring blitt ført til oppgaven. Men frivillig sæddonasjon må etter alt å dømme koste mer enn 52 kuler blyfri ammunisjon.
Lovens lange arm
Svake argumenter til tross, mener Mattilsynet å ha loven på sin side. I henhold til dyrevelferdsloven, finnes det kun to kategorier pattedyr: villdyr og tamdyr. Tamdyr, herunder småfe som tamgeit og tamsau, skal, ifølge Dyrevelferdsloven, registreres og merkes, mens ville dyr enn så lenge slipper registrering i Mattilsynets databaser. Formålet med merkingen av tamdyr er å sikre nasjonal matsikkerhet, og slakteriene tar ikke imot umerkede dyr. Men geitene i Sogn vil hverken merkes, registreres eller temmes.
At selve formålet med loven ikke gjør seg gjeldende, ettersom geitene på Kvist hverken tjener til kjøtt- eller melkeproduksjon, tilsier at loven med god samvittighet kan tolkes innskrenkende. Juristene på Mattilsynets sentralkontor er derimot av en annen oppfatning. Er norsk melkegeit først kategorisert som et tamdyr, må ethvert avkom av rasen som befinner seg innenfor rikets grenser merkes og registreres. Slik er det i Norge – loven er lik for alle geiter.
Men hvorfor må geitene i Sogn på død og liv kategoriseres som tamme? Jo, kan Mattilsynet fortelle: Geitene stammer opprinnelig fra en lokal gårdbruker som mistet kontroll over dem. Nyere forskning kan imidlertid avsløre at de ulike bestander av villgeit og -sau vi finner på ulike øyer i Middelhavet, deriblant Kreta- og Mallorcageit, ikke er så vill som tidligere antatt. De viser seg å være forvillede etterkommere etter tidligere domestisert tamgeit og tamsau. Vi får inderlig håpe Mattilsynet ikke får nyss om dette, og kontakter sine spanske og greske kolleger om forholdet.
Vår felles kulturarv på bøddelens skafott
Det er lett å bli bløthjertet ved synet av skjønne dyr, særlig de små. Killingene rører ved oss. Engasjementet for å bevare villgeitene på Kvist, bunner imidlertid ikke i deres usedvanlige søte, stutte føtter og tykke pels. Nei – sogneflokkens genmateriale er unikt og uvurdelig. Tamgeit, som alle andre husdyr, har siden 30-tallet forvandlet seg betydelig som følge av bevisst og målrettet avlsdrift. Hensikten kan være fet og proteinrik melk, høy slaktevekt, pels som egner seg til klesproduksjon, og så videre. For å fremavle de foretrukne attributter, bestemmer mennesket langt på vei hvilke dyr som skal pares, hvilke som skal få overleve første leveår, og således bringe sitt genmaterial videre. Hva dyrene selv ønsker og foretrekker av fast føde, seksualpartnere og adspredelser, har avlsarbeidet tatt lite hensyn til.
De ville sognegeitene har imidlertid gjort sitt eget avlsarbeid, så å si. De har avlet frem en hardfør og levedyktig bestand, på bekostning av melke- og kjøttkvalitet. Å skulle fremavle en lignende flokk er umulig, og tiden og loven setter sine begrensninger. Slaktes flokken, gror de velholdte liene i Høyanger igjen, og dyrebart forsknings- og genmateriale råtner bort. Snarere enn å utraderes, bør flokkens gener spres, for slik å utføre et ryddearbeid utover hele vårt langstrakte, men etter hvert så tilgrodde land.
Hva utfallet av geitenes klagesak vil bli, vites ennu ikke. Skulle det fare så galt av sted at Mattilsynets vedtak blir stående, er det mer enn geitenes liv som går tapt. Uvurderlige verdier, som hører fellesskapet til, vil for alltid bli borte: Kulturarv, lokalhistorie, gen- og forskningsmateriale vil forsvinne. Saken vil isåfall utgjøre enda et eksempel på hvordan landets myndigheter herjer på tvers av folkets vilje, og folk og dyrs beste. Hvis geitene ikke skulle overleve dette byråkratiet, står vi igjen uten disse kostelige dyrene, og kun med minnet om hvor viktig det er å gå myndighetenes argumentasjonsrekker etter i sømmene. Men den slags minner har vi allerede mange av, og det vil derfor være en stakket trøst.
Denne artikkelen ble først publisert av Sivilisasjonen.