Nyhetsbrev steigan.no 08.09.2021
Panjshir har falt for Taliban med et smell – og et klynk
Av Bhadrakumar - 8. september 2021 0
Smellen er fordi en 40 år gammel legende ligger knust, legenden om uovervinneligheten i Panjshir-dalen. Og klynket er fordi den kortvarige ‘motstanden’ hadde en tam slutt.
Av M. K. Bhadrakumar.
En BBC-rapport sa at opprørets to øverste ledere Ahmad Massoud og Amrullah Saleh ikke engang var i Panjshir i løpet av de siste fire dagene, men at de hadde reist til Tadsjikistan og tilsynelatende ledet den såkalte ‘motstanden’ via Twitter. Det kan virke farseaktig og vil få vidtrekkende konsekvenser.
For det første er betydningen av Talibans ‘erobring’ av Panjshir at krigen er over. Sjansen for opprør i andre deler av landet er fjern. Mazar-i-Sharif så passivt på, hvor den tadsjikiske befolkningen er betydelig. Atta Mohammed Noor og Rashid Dostum har vært overraskende stille og begge er sannsynligvis i utlandet. Etter å ha fanget Ismail Khan lot Taliban ham dra til Iran. Noor, den mest fremtredende krigsherren, er tilbøyelig til å prioritere politikk fremfor militær handling.
Disse krigsherrene har ingen politisk framtid. Det har ennå ikke sunket inn at med Talibans oppstigning, slutter en æra med krigsherrer i Afghanistan. Dostum er siktet for krigsforbrytelser etter å ha massakrert hundrevis av Taliban-krigere i fangenskap. Det må også være tonnevis med alvorlige beviser mot Saleh. Noor er kjent for å være den rikeste mannen i Afghanistan, men hans stilling som en offentlig person falt kraftig de siste årene på grunn av hans image som en veldig korrupt mann. Ismail Khan er altfor gammel, og ved slutten av sin karriere uansett. Ingen av dem har en pan-afghansk appell til å eksternt matche Talibans.
Tadsjikistan ser ut til å ha blitt et fristed for tilbaketrukne afghanske krigsherrer. Men vil det bli en base for å øke motstanden mot Taliban? Usannsynlig. Russlands holdning vil være avgjørende. Riktignok spilte Moskva en tvilsom rolle som en pådriver for Panjshir-opprøret. Men Taliban og Pakistan vil gjerne tilgi, og det gode er at Russland alltid vet hvilken side av brødet som er smurt på.
Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov leker allerede med tanken på å godta Talibans regjeringsdannelse. En lykkelig løsning ville være at Moskva tilbyr et overdådig dekadent liv i eksil for disse umåtelig rike afghanske krigsherrene, og derved genererer litt rettferdighet overfor Taliban. Det er en kjent russisk taktikk i de sentralasiatiske steppene.
Russlands viktigste dilemma er imidlertid fortsatt: Hvis Taliban stabiliserer situasjonen i Nord-Afghanistan og skjerper grensesikkerheten, vil trusseloppfatningene i Sentral -Asia, som i dag grenser til fremmedfrykt, trekke seg tilbake. Nå er Russlands grep om sentralasiatiske stater direkte knyttet til sin rolle som leverandør av sikkerhet. Jo tryggere disse landene føler seg, desto mindre blir deres avhengighet av Moskva.
Helt åpenbart er Taliban kloke nok til å forstå alt dette. Derfor må en konsolidering av Talibans grep om Nord-Afghanistan forventes. Taliban vet at dette også er Kinas bekymring.
I likhet med Russland spruter USA også spøkelsen om borgerkrig i Afghanistan. Begge er på en måte i en borgerkrig interessenter, siden deres innblanding i Afghanistan er avhengig av ustabile forhold. I motsetning til Russland og USA er imidlertid Irans misnøye med Talibans angrep på Panjshir autentisk-basert på dets etniske og kulturelle tilhørighet til de afghanske sunnitadsjikikkene som står for et sted mellom 25-30 prosent av befolkningen.
Imidlertid er Irans sentrale valgkrets Hazara Shia og Taliban vil imøtekomme bekymringene. Enhver forventning om at Iran kan slå seg sammen med Russland for å drive motstand mot Taliban, vil forbli en drøm. Iran har store innsatser i Afghanistans stabilitet. Grensesikkerhet er en sentral bekymring.
Fremfor alt er Taliban ikke lenger en motstander for Teheran, som allerede ser etter økonomiske muligheter i Afghanistan. Tilkobling gjennom Nord-Afghanistan til Usbekistan og Sentral-Asia er et strategisk prosjekt, ettersom partnerskapet med Kina er i ferd med å utvide seg med stormskritt når den økonomiske pakten på 25 år, 400 milliarder dollar, blir aktivert. Fremfor alt deler Teheran Kinas geopolitiske bekymringer, spesielt for å holde amerikanerne utenfor Afghanistan. Iran blir medlem av Shanghai Cooperation Organization -mekanismen, og det har nå lagt til en innflytelse for å gi trekk til omgangene med Taliban -regjeringen.
Faktisk er USA hektisk over at andre land (unntatt lakeier som Storbritannia eller Australia og Canada) til slutt kan begynne å forholde seg til Taliban -regjeringen. Washington ønsker å forhindre at det skjer ved å hype opp skremsling og skrive falske fortellinger som kaster Taliban -regjeringen i dårlig lys. Inntil et punkt kan dette fungere, men en strategi basert på negativisme er en iboende mangelfull.
USAs framtidsutsikter for innblanding i afghanske saker vil i stor grad avhenge av ISIS formue. USA har overdrevet ISIS -trusselen i det siste, ettersom det gir alibi for fremtidig militær intervensjon i Afghanistan. I virkeligheten kan ISIS imidlertid vokse bare under det velvillige klimaet i den amerikanske okkupasjonen og den stilltiende aksept av Ashraf Ghani -regjeringen.
Ghanis Kabul-oppsett hadde selektive bruksområder for ISIS-tilknyttede selskaper i sin agenda for å blø Pakistan. Den pakistanske Taliban var absolutt også medskyldig. Pakistan vil imidlertid sørge for at Taliban -regjeringen strammer ned på disse terrorgruppene som opererer ut av Afghanistan. Det er et stort nasjonalt sikkerhetsspørsmål for Islamabad. Konsultasjoner på høyt nivå med Taliban-ledelsen har allerede begynt. Tangbevegelsen vil begynne å vise resultater raskere enn man kan tro.
Uten tvil har Taliban ISIS i hårkorset. Men uten tvil, hvis omfanget av statsvern som ISIS likte ikke lenger er tilgjengelig, kan det slutte å være en magnet for radikale afghanske elementer. Igjen, med slutten av utenlandsk okkupasjon, er Afghanistan ferdig med ‘jihad’. Taliban har vist dyktigheten til å assimilere ekstremistiske elementer hvis de er forenlige, så vel som hensynsløsheten for å eliminere motstridende bråkmakere.
Å fjerne alt tenkelig alibi for utenlandsk intervensjon vil være topp prioritet for Talibans ledelse. Men Taliban er ikke en revanchistbevegelse. I Taliban -folkloren var det som skjedde en nasjonal frigjøringskamp for å befri moderlandet for kolonisering. Viktigere er at banen for Talibans forhold til Kina er knyttet til dens suksess med å dempe terrorgruppene. Og Taliban tillegger Kinas velvilje og allsidige støtte den høyeste viktigheten. Les mer
Derfor vil Pentagon -generalene til slutt måtte spise ordene igjen hvis de fortsetter å presse det apokalyptiske scenariet med borgerkrigsforhold. Noen amerikanske tanketankere gir snurr om at Taliban ikke vil nekte plass til sine militante allierte. Men disse selvstilte ekspertene overser at taktiske hensyn til motstandsperioden ikke lenger eksisterer i dag, og Talibans interesse ligger i å stabilisere den afghanske situasjonen og fortsette med godt styresett.
For å være sikker, det er skremmende utfordringer foran oss. Det massive «hjernegrenet» svekker den nye regjeringens evne til å prestere effektivt. Ghani og hans klikk har plyndret statskassen. Som om det var i parallell, blokkerte USA straks Taliban -regjeringens tilgang til landets reserver (ca. 9 milliarder dollar pluss.) På toppen av det er det iverksatt sanksjoner.
I sum er USA hevngjerrig og fast bestemt på å gjøre livet så vanskelig som mulig for Taliban -regjeringen. Slik taktikk kan fortsette så lenge Taliban trosser amerikansk press. Men sølvfôret er at USAs europeiske allierte kanskje ikke følger fotsporene. Tyskland har allerede brutt rekkene. Også Italia kan følge etter. Frankrike grubler. Qatar er åpenbart sympatisk overfor Taliban. Kina har selvsagt åpent sagt seg villig til å hjelpe.
Det er her Panjshirs fall blir et avgjørende øyeblikk. Talibans preferanse var å nå et forhandlet forlik. Men når Taliban innså at Massoud og Saleh ba om månen – 1/3 av alle kabinettposter osv. – bestemte de seg for å handle.
Et langvarig opprør bare 50 kilometer fra hovedstaden ville ha ødelagt Talibans troverdighet og åpnet veien for storstilt utenlandsk interferens. Sikkert auraen av seier i Panjshir øker Talibans nasjonale status. På slutten av dagen vant Taliban der den sovjetiske hæren mislyktes selv etter 9 forsøk.
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. (Se kort biografi her.) Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline,der han i det siste har publisert en serie artikler om situasjonen i Afghanistan i forbindelse med Talibans seier. I denne artikkelen, som er den fjortende i serien Reflections on Events in Afghanistan, drøfter han USAs taktikk for å fortsette krigen mot Afghanistan med andre midler.
https://steigan.no/2021/09/panjshir-har-falt-for-taliban-med-et-smell-og-et-klynk/
Jeg er ikke sint på NRK. Jeg er fly forbanna.
Av Julia Schreiner Benito - 8. september 2021 0
En skal ikke være sint. Jeg er ikke sint, jeg er fandens forbanna. For nå går NRKs servile lydighet utover liv og helse.
Journalistenes synkrone marsj tramper over de avmektige. Hvis stemme de skulle båret og forsvart. Er ikke det medias viktigste oppdrag: Å bære de avmektiges stemme overfor makten? Makten på podiene, makten hos Facebook, makten i sensur, industri og globale avtaler. Hvor er dere, NRK? Glem Schibsted, nå med Wall Street som eier nesten halvparten av aksjene. Jeg har gitt opp Schibsted, men statskanalen? Skattepengene?
Det er da en ille ironi: Som redaktør for nettmagasinet Helse, Mat & Livsstil – hemali.no – publiserte jeg nylig et intervju med Line Kyvik (40). Kort fortalt: Etter stikket fra Pfizer får hun livstruende anafylaksi, en allergisk reaksjon. Livet hennes rakner, to måneder etter vaksinen er hun en smertens versjon av seg selv. Hun får neppe sitt liv tilbake, hennes tre barn neppe sin mor tilbake. Idet jeg deler Lines historie på Facebook – som nettmagasinet vårt er irriterende avhengig av – kommer denne automatiserte meldingen opp:
«COVID-19-vaksiner går gjennom mange tester for sikkerhet og effektivitet før de godkjennes, og deretter overvåkes de nøye. Kilde: WHO»
Et paradoks, skulle jeg mene. At historien om livstruende bivirkninger automatisk blir møtt av Facebook med at vaksinen er trygg. Bedre bilde på gigantenes makt, den lilles avmakt og skrinn ytringsfrihet skal du lete etter. Én ting er Facebook, det bør ikke overraske at ytringsfrihet ikke deres motor. Men NRKs journalister? Tenner ikke slikt én eneste kritisk penn? Ingen som får lyst til å problematisere sensur? Problematisere Facebooks makt i koronatid? Ingen som ser at det brenner litt nå?
Apropos brann. Jeg ringte Brennpunkt. «Har så mye å gjøre med annet», lød svaret.
Men jeg er vel naiv som forventer at NRK skal være kritisk til Facebook i korona- og vaksinajonstid. For NRK er blitt selveste reklamekanalen for myndighetene generelt og vaksinen spesielt. Jeg lengter til de tider da NRK dekket temaer om liv og helse med bredde, kritisk nyanse og analyse.
Forresten: NRK omtalte faktisk bivirkninger forleden. Det lød: «Camilla fikk kraftige bivirkninger av vaksinen – ekspert sier det er godt nytt.»
Nå vil regjeringen massevaksinere barna. NRKs ansvar er å dekke det kritisk, med faglig balanse. Men deres «kritiske» spørsmål begrenser seg til: Burde dere ikke åpnet mer, mindre, tidligere, senere… Dessuten er redaksjonene meget opptatt med å pøse ut smittetall. Det regner smitte i alle kanaler fra tidlig til sent. Apropos smitte: Det heter ikke «bærer» av virus lenger, men «smittet». Som om alle «smittede» er forpestere. Men NRK forteller ikke hvem de «smittede» er: Hvor mange av dem vil bli syke? Få symptomer? Vil havne på sykehus? Vil dø?
Det heter ikke vaksinert og uvaksinert lenger. Men «beskyttet» og «ubeskyttet». Mitt immunforsvar teller altså ikke som beskyttelse nå.
Ennå har ikke NRK svart politiker Susanne Heart fra MDG, etter hennes åpne brev av 13. juli: «NRK bør avdekke kritikkverdige forhold».
Én ting dersom det var faglig enighet om at massevaksinering er beste løsning. Om vurderingen av virkning kontra bivirkning var unison hos ekspertene. Om viruset var veldig dødelig. Slik er det ikke. NRK driver den verste unnlatelsessynd ved å ikke balansere den jublende dekningen av vaksinene med faglige advarsler og publikums erfaringer med bivirkninger.
Jeg følger Facebookgruppen «Erfaringer med Covid-19 vaksinering», den vokser kjapt, nå med over 9000 medlemmer. Rapportene om bivirkninger, og om helsepersonell som nødig rapporterer dem, er mange. Hvorfor graver ikke NRK i det? Hvordan kan vi foreta «informerte valg» om vaksinen når ikke NRK viser bredden? Hvorfor formidler ikke NRK erfaringer som Lines? Hennes historie viser:
svik fra helsepersonell ved at de ikke følger faglige prosedyrer
svik fra helsepersonell som bagatelliserer bivirkninger, trolig gir det underrapportering
svik ved at Line i stedet for utredning for å se hva i vaksinen som truet livet hennes, blir innkalt for å sjekke hvor mye Pfizer hun kan tåle for å sette dose nummer to
svik fra Legemiddelverket, kommuneoverlegen og Pfizer som ikke svarer hennes spørsmål i flere purringer i e-poster
Jeg tilføyer: svik fra regjeringer som har inngått en avtale med Pfizer som mer ser ut til å tjene produsenten enn borgerne.Transparency International viser til manglende transparens om avtalen med Pfizer, og om innholdet i vaksinen.
For øvrig er bordet er dekket for kritisk journalistikk i koronatid:
hvorfor vi ikke får vite at det finnes velprøvde, effektive legemidler nærmest uten bivirkninger som behandling mot Covid-19
at mange liv kunne vært spart dersom disse ble tatt i bruk, særlig Dr. Peter McCullough snakker åpnet om det, her i senatshøring i Texas.
den erfarne, norske legen Peter Dvergsdal: –Jeg kan behandle Covid-19, nedstenging var unødvendig
hvordan globale avtaler står i veien for nasjonalt handlingsrom
massevaksinering på tynt vitenskapelig grunnlag: vaksinen er eksperimentell, fortsatt bare betinget godkjent, fortsatt i fase tre. Tidligst i 2023 vil de vitenskapelige trinn vi ellers krever av medisinsk behandling være avsluttet
altså vet vi ikke nok om mulige langtidsvirkninger
grunnlaget for avgjørelsene om smittevern og nedstenging er hemmeligholdt de neste 60 år
hvordan Grunnlov, Storting, opposisjon, demokratiske prinsipper og menneskerettigheter mer eller mindre er parkert, at vi styres gjennom dekret, som jurist Hans Petter Graver viser
Hva skjer når riksmediene ikke informerer balansert, nyansert og kritisk? Det gir splid mellom oss mennesker. Mer hån, mer hat, større avstand. Og stadig flere velger såkalt «alternative» kanaler – friere medier uten pressestøtte. Det kan gå mot 8 millioner sidevisninger hos steigan.no i 2021. Men det later til at NRK har bestemt seg: Heller risikerer at publikum går til «alternative» medier enn å slippe våre helsetoppers lanke.
https://steigan.no/2021/09/jeg-er-ikke-sint-pa-nrk-jeg-er-fly-forbanna/
Russland satser på et forent Eurasia fra hav til hav
Av Glenn Diesen - 8. september 2021 0
USAs dager i det økonomiske førersetet er talte.
Av Glenn Diesen.
Oversatt fra engelsk av Knut Erik Aagaard.
Verdens sentrum forskyver seg. Mens det før lå i Atlanteren et sted, i balanse mellom Europa og USA, beveger det seg nå mot øst. Med et Kina på hugget, planlegger Russland nå sin rolle som balansepunkt mellom to kontinenter. Det årlige Østlige Økonomiske Forum, med sete i Vadivostok, er nettopp avsluttet. Forumet er med sitt fokus på utvikling av Russlands Fjerne Østen og forsterket gjensidighet mellom Russland og Asia, blitt en nøkkelarena for å styrke landets Greater Eurasian Partnership, Det Store Eurasiatske Samarbeid.
Partnerskapet er et relativt nytt initiativ. Helt siden tidligere Sovjet-leder Mikhail Gorbatsjovs tanke om Et Felles Europeisk Hus, har Russlands målsetning vært et inkluderende Europa uten splittende fronter. Målet om et Stor-Europa ble uoffisielt forlatt i 2014, med det vestligstøttede «Majdan», [statskuppet] som styrtet det demokratisk valgte styret i Ukraina, og dermed fastslo at Moskva ikke ville ha noen rolle å spille i det nye Europa. Kontinentet skulle i stedet eksklusivt organiseres rundt EU og NATO. Russland har siden oppgitt den eurosentriske utenrikspolitikken landet har ført i de siste 300 år, helt siden Peter den Store først forsøkte å «gjenforene» Russland med Europa.
Det Store Eurasiatiske Samarbeidet anses som en mer realistisk strategi, der samarbeidet med Kina sikter mot å styrke økonomisk gjensidighet for å integrere Europa og Asia i ett stort, forent kontinent. Russland befinner seg i den doble [overlappende] periferien av økonomisk utvikling i både Europa og Asia. Denne strategien er slik attraktiv for Russland, som derved kan posisjonere seg som episenteret mellom Øst og Vest.
200 år med geo-økonomi
Målet for Det Store Eurasiatiske Samarbeidet er å utvikle en geo-økonomisk infrastruktur som kan understøtte et multipolært politisk system til erstatning for de foregående tiårs hensyknende USA-sentrerte, globalistiske format.
Geo-økonomi kan enten brukes til dominans eller hegemoni. Det kan brukes til å skape et system med «selvstendige ulike», eller det kan brukes til å etablere et flerpolet system av «selvstendige like». I begge fall innebærer geo-økonomisk makt evnen til å skjevfordele avhengighetens symmetri. Enklere sagt: Når den ene siden er mer avhengig enn den andre, kan den sterkere og mindre avhengige stat fremtvinge innrømmelser og utøve politisk innflytelse.
Geo-økonomien kan organiseres rundt tre pillarer: Strategisk industri, transportkorridorer og finansielle intrumenter. Bestrebelsene på å knytte nasjonsbygging til industralisering i det 19. århundre har slående likheter med geo-økonomisk regionbygging i det 21 århundre [Regionenes århundre, EU, Mercosur, NAFTA osv. osv. Oversetters anm.]. Storbritannia påtvang verden sitt hegemoni i det 19. århundre ved å dominere disse tre økonomiske pillarene: en ledende manufakturproduksjon, herredømme på havet og kontroll over de viktigste bankene og handelsvalutaene.
USA tok sikte på å skape et system av «selvstendige like» for å redusere den overdrevent assymmetriske økonomiske avhengigheten av Storbritannia og av dets påtrengende politiske innflytelse. Løsningen ble det trebente amerikanske systemet: Nasjonal industriproduksjon, jernbaner og havner, og en nasjonalbank. Frankrike og Tyskland tillempet lignende poltikk for å forbedre symmetrien i forholdet og derved erstatte britisk hegemoni med et mer balansert system.
Mot slutten av attenhundretallet innførte også Russland den samme trebente økonomiske strukturen: en formidabel industripolitikk for å utvikle nasjonal strategisk industri, et stort nett av transportveier på skinner (inkludert den Transsibirske Jernbane) for å forbinde landets enorme territorier og knytte Asia til Europa, og Russland gjorde anstrengelser for å styrke sin finansielle autonomi. Mot slutten av århundret hadde Russland forvandlet seg til å bli en av verdens raskest voksende økonomier.
Målsetningen med det store Eurasiatiske Samarbeid
USA overtok Englands verdenshegemoni og har inntil nylig nytt en udiskutabel dominans over det internasjonale økonomiske systemet ved å kontrollere de ledende høyteknologiske industriene og strømmen av naturressurser, verdenshavene og de viktigste transportkorridorene, mens landet samtidig har holdt seg med verdens ledende banker og fastlåste dollaren som verdens fremste handels- og reservevaluta. Dette assymmetriske økonomiske avhengighetsforholdet har resultert i ett maktsenter og ett sett kulturelle verdier påtvunget resten av verden.
For å gjenskape selvstendig likeverd foreligger det alltid en tilbøyelighet til å danne motvekt mot en dominant stat. Selv USAs allierte forsøker å etablere et mer likeverdig samarbeid ved å føre felles industripolitrikk, danne gunstige transportkorridorer, ved å etablere en utviklingsbank for EU og gjennom euroen som en global valuta.
USA har akseptert EUs geo-økonomiske fremgang i den forstand at landet søker kollektiv vestlig dominans under Washingtons ledelse. Den samme aksept gjøres imidlertid ikke gjeldende for rivaliserende makter som Kina eller Russland. Den amrikanske strategien for å opprettholde sin dominerende stilling er den samme som britenes var tidligere: Å fremme splittelser på det europeiske og eurasiatiske kontinent for å hindre fremveksten av en stat eller et kollektiv av stater som kan utfordre førerstatens forrang.
Likevel, ettersom USAs relative makt er på hell, blir det stadig venskeligere for landet å opptre som «den vennligsinnede verdensleder» uten å misbruke sin sentrale administrative rolle i den internasjonale økonomien. USA bruker i økende grad sin kontroll med høyteknologisk, digital industri, transportkorridorer, bankene og dollaren til å sanksjonere mot og svekke motstandere.
Fremskritt og fred
Det store eurasiatiske samarbeidet tar sikte på å fremme en naturlig reorganisering av det internasjonale økonomiske systemet når perioden med amerikansk forrang nå går mot slutten. Desentralisering bort fra et USA-fokusert system oppnås ved økt økonomisk kontakt tvers over og gjennom det Det Større Eurasia, og ved å diversifisere og danne lommer av nasjonal strategisk autonomi, for å unngå for stor avhengighet av enkeltstater. I et flerpolet system er det balanserende mekanismer overfor stater som bruker assymmetrisk økonomisk avhengighet som et middel til urettmessig politisk innflytelse, eller som et våpen. På denne måten tilstreber både motstandere og allierte strategisk selvstendighet overfor et USA som i tiltagende grad bruker makt.
Tilsvarende, hvis Beijing bruker andre staters økonomiske avhengighet til å plage eller tilvende seg politiske innrømmelser, så har man en mengde andre maktsentra som reduserer deres avhengighet av Kina. Denne mekanismen innebærer at Kina vil ha et insentiv til å bli den fremste blant like heller enn å søke dominans og hegemoni.
Kina tilstreber et trebent geo-økonomisk initiativ ved å utvikle teknologisk ledelse gjennom sin plan for Kina 2025, nye transportkorridorer gjennom trillionprosjektet Belte og Vei, og ved å etablere nye finansielle instrumenter, som banker, betalingstjenester og internasjonalisering av landets valuta yuan. Tilsvarende søker Russland strategisk selvstendighet, i både digitalsfæren og hinsides den, såvel som nye transportkorridorer som kommersialisering av Nordøstpassasjen i Arktis, og, først og fremst, nye finansielle instrumenter.
Det Store Eurasiatiske Samarbeidet bør derfor fokusere på samarbeid mellom og inkorporering av nasjonale geo-økonomiske platformer som oppmuntrer til eurasiatisk integrasjon. Kinas Belte og Vei-initiativ er for eksempel koordinert med den Moska-ledede Eurasiatiske Økonomiske Union velsignet av Shanghai-organisasjonen SCO for samarbeid. India, Sør-Korea, Kasakhstan, Tyrkia, Iran og en rekke andre stater har sine egne distinkte eurasiatiske initiativer som kan innlemmes og harmoniseres under under det overordnede begrep «et flerpolet Større Eurasia av selvstendige like».
Er det plass til Europa?
EU er også blitt invitert til å ta del i det store eurasiatiske samarbeidet for å kunne komme bort fra det nullsum-formatet som har ført til spenninger med Russland hittil. Ettersom Europas økonomiske interesser gradvis forflytter seg østover, er det Europa som nå befinner seg [dobbelt perifert, oversetters anm.] mellom den transatlantiske regionen og det større eurasia.
I min nyutkomne bok «Europa som Eurasias vestlige halvøy: Geo-økonomiske regioner i en multipolar verden»[5] undersøker jeg risiko, muligheter og dilemmaer for EU. Spørsmålet er nå om unionens ledere vil erkjenne hvor raskt verden endrer seg, og gripe de mulighetene som byr seg.
Av Glenn Diesen for RT 07.09.21. Diesen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og en av utgiverne av tidsskriftet Russia in Global Affairs. Følg på Twitter: @glenn_diesen.
https://steigan.no/2021/09/russland-satser-pa-et-forent-eurasia-fra-hav-til-hav/
– Heller ikkje biodrivstoff er eit alternativ
Av skribent - 8. september 2021 0
Fra Politikus.
I den siste utgava av Dag og Tid, nr 35 fra 3. september, har Atle Møen et innlegg om biodrivstoff med overskrifta «Handa i klimakvefsebolet». Det gjengis her med hans tillatelse. Politikus har endra overskriften og mellomtitler er satt inn.
Utdrag: «mykje av praten om alternative energikjelder lite innsiktsfull og på grensa til å vera ein gigantisk klimabløff. Dette gjeld for den nokså naive trua på at biodrivstoff skal vera eit klimagunstig alternativ til olje».
Det er ei brei semje om at bruk av fossilt brensel er den viktigaste årsaka til klimakrisa. Men vegen ut av dette uføret er vanskeleg, og å stogga norsk oljeproduksjon er umogeleg og urealistisk å få til. Det er heller ikkje sikkert at klimagevinsten er særleg stor.
Etterspurnad styrer produksjonen
Eg begynner med eit litt banalt argument: Så lenge vi har ein økonomi som er styrt av grenselaus økonomisk vekst, vil etterspurnaden etter energi vera stor og umetteleg. Om Noreg stoggar oljeutvinninga og produksjonen av gass og olje, vil andre land produsera desto meir olje, og også produksjon av olje frå skifer og sand, vil då bli lønsam. Og denne produksjonen av olje er mykje meir klimaøydeleggjande enn norsk oljeproduksjon.
Debatten om alternative energikilder lite innsiktsfull, naivt om biodrivstoff
For det andre er mykje av praten om alternative energikjelder lite innsiktsfull og på grensa til å vera ein gigantisk klimabløff. Dette gjeld for den nokså naive trua på at biodrivstoff skal vera eit klimagunstig alternativ til olje.
Biodrivstoff er fornuftig i svært avgrensa og spesielle tilfelle, der biodrivstoffet blir laga av bioavfall, slik som matavfall og møkk. Dette utgjer ein heilt ubetydeleg energiressurs, og i ein open kapitalistisk marknadsøkonomi er det umogleg å trekkja ei grense mellom god biodrivstoff som er laga av bioavfall, og alle andre former for biodrivstoff som kanskje er verre for miljøet enn fossilt brensel.
Kva med trevirke?
Å bruka norsk trevirke er greitt i høve til eit klimarekneskap. Det er rett nok både ein gevinst og ei ulempe. Omdanning av trevirke til biodrivstoff reduserer utsleppa av CO2, men i ein energihungrig kapitalisme kan det også føra til rovdrift på skogen.
I denne samanhengen bør vi minna oss på at den første industrialiseringa i England i byrjinga av 1800-talet, før dei hadde oppdaga dei store kolressursane, førte til at mesteparten av skogen vart hoggen ned. Og dette var i ei tid der energibehovet var svært avgrensa i høve til det som er tilfelle i dag.
Avskoging
Med dagens enorme etterspurnad etter energi, både frå industrien og frå alle oss som lever med ein energikrevjande livsstil med masseturisme og stadig nye former for konsum, kan vi gjennom eit enkelt tankeeksperiment resonnera oss fram til at produksjon av bioenergi neppe kan vera nok til å dekka dagens energibruk. Det ville truleg føra til avskoging i heile verda.
Fossilt brensel: Biologisk materiale lagra i millionar av år, ikkje i konflikt med matproduksjon
Dette er heller ikkje det aller verste med biodrivstoffet. Oljeproduksjon har svært mange uheldige verknader for klimaet og for naturen, men bruk av fossilt brensel har også ei skinande framside. Det er bruk av energi som er biologisk materiale som er lagra i millionar av år. Dette er biologisk materiale som inneheld enorme mengder solenergi som berre kan verta fossilt brensel, og ikkje mat verken for dyr eller menneske. (Utheva av politikus.no)
Den svært store gevinsten og den skinande framsida av denne fossile energikjelda er at denne ikkje kjem i konflikt med matproduksjonen.
Det er just dette som er det djevelske med biodrivstoffet. Biodrivstoffet er nemleg innhausting av just den same solenergien som skaper mat. Og det er meir effektivt å produsere biodrivstoff frå mais, sukker og annan mat med høgt energinivå.
Konflikt mellom produksjon av profitt og mat
og I ein ekspansiv industrikapitalisme er det ikkje vanskeleg å tenkja seg at den enorme etterspurnaden etter energi (som utan olja vil bli gigantisk), vil gjera det svært lønnsamt å bruka verdifull matjord til å produsera mais, soya og sukker, noko som kan brukast til å produsera biodrivstoff.
Vi kan stå framføre eit nytt dilemma mellom å skaffa nok mat til verdas befolkning og å produsera energi til industrien og masseturismen. I det minste finst det ikkje den same avveginga mellom fossilt brensel og matproduksjon.
Eg trur at klimadiskusjonen kan bli meir realistisk
og ta eit viktig steg framover
gjennom å ta innover seg at satsinga på biodrivstoff er forfeila.
Denne artikkelen har vært publisert på Politikus.
https://steigan.no/2021/09/heller-ikkje-biodrivstoff-er-eit-alternativ/
Fire feilaktige betingelser driver Biden-strategien mot covid-19
Av skribent - 8. september 2021 0
Av Kjetil Elvevold, Dr Scient.
Den 5 august publiserte Dr Robert Malone og Peter Navarro en artikkel i Washington Times.
Dr. Robert Malone er oppfinneren av kjerne-mRNA-vaksineteknologiene (inkludert ideen om mRNA-vaksiner) og RNA-transfeksjon, Dr. Malone har forsknings-erfaring innen preklinisk forskning, kliniske studier, vaksiner, genterapi, bioforsvar og immunologi og er spesialist på klinisk forskning, regulatoriske spørsmål, og prosjektledelse. Han har vært involvert i førti fase 1 kliniske studier og tjue fase 2 kliniske studier, samt fem fase 3 kliniske studier.
Peter Navarro tjenestegjorde i Trump White House som Defense Production Act Policy Coordinator.
Disse to tar utgangspunkt i vaksine strategien i USA, men den bør være like aktuell for Norge. Teksten er oversatt til norsk etter beste evne.
Kjetil Elvevold, Dr Scient.
Fire feilaktige betingelser driver Biden-strategien
Av Dr. Robert Malone og Peter Navarro
«Biden-administrasjonens strategi for allmenn vaksinering midt i pandemien er basert på dårlig vitenskap og trenger sårt en ny start. Dagens strategi vil sannsynligvis forlenge den farligste fasen av den verste pandemien siden 1918 og nesten helt sikkert forårsake mer skade enn godt – samtidig som det vil undergrave troen på hele det offentlige helsevesenet.
Den første er at allmenn vaksinasjon kan utrydde viruset og gjenopprette økonomien ved å oppnå flokkimmunitet i hele landet (og verden). Imidlertid er viruset nå så utbredt i verdens befolkning at utryddelse, i motsetning til polio og kopper, er umulig. SARS-CoV-2 og dets myriader av mutasjoner vil sannsynligvis sirkulere kontinuerlig, omtrent som forkjølelse og influensa.
Den andre antagelsen er at vaksinene er (nær) helt effektive. Imidlertid er våre nåværende tilgjengelige vaksiner ganske «lekk». Selv om de er gode til å forhindre alvorlig sykdom og død, reduserer de bare, ikke eliminerer, risikoen for infeksjon, replikasjon og smitte. Centers for Disease Control har vist, at selv med 100% aksept for de nåværende lekke vaksinene, kombinert med streng maskepåbud, vil det ikke stoppe den svært smittsomme Delta-varianten fra å spre seg.
Den tredje antagelsen er at vaksinene er trygge. Likevel beskriver forskere, leger og offentlige helsemyndigheter risikoer som er sjeldne, men på ingen måte trivielle. Kjente bivirkninger inkluderer alvorlige hjerte- og trombotiske tilstander, forstyrrelser i menstruasjonssyklusen, Bells parese, Guillain Barre syndrom og anafylaksi. Ukjente bivirkninger som virologer frykter kan dukke opp, inkluderer redusert reproduksjonsevne, autoimmune sykdommer og ulike former for sykdomsforverring, dvs. vaksinene kan gjøre mennesker mer sårbare for reinfeksjon av SARS-CoV-2 eller re-aktivering av latente virusinfeksjoner og tilhørende sykdommer for eksempel helvetesild. FDA har med god grunn ennå ikke godkjent vaksinene som nå administreres under nødautorisasjon.
Den fjerde antagelsen om «holdbarhet» er den mest alarmerende og forvirrende. Det ser nå ut til at de nåværende vaksiner sannsynligvis er effektive i bare 180 dager. Det understrekes av vitenskapelig bevis fra Israel og bekreftet av Pfizer, Department of Health and Human Services og av andre land.
Allerede her blir vi advart om behovet for universelle «booster-shots» med seks måneders mellomrom i overskuelig fremtid. Det åpenbare poenget som taler for individuell valg av vaksine, er at gjentatte vaksinasjoner, hver med en liten risiko, kan etterhvert utgjøre en stor risiko. Det blir et våpenkappløp med viruset.
Den viktigste grunnen til at en allmenn vaksinasjonsstrategi er lite gjennomtenkt er den kollektive risikoen forbundet med hvordan viruset reagerer når det replikeres hos vaksinerte individer. Her forteller grunnleggende virologi og evolusjonær genetikk at målet med ethvert virus er å infisere og replikere så mange mennesker som mulig. Et virus kan ikke spre seg effektivt hvis det, som med Ebola, raskt dreper vertene sine. Den klare historiske tendensen til at virus krysser fra en art til en annen, er å utvikle seg på en måte som gjør dem både mer smittsomme og mindre patogene over tid.
Imidlertid kan en universell vaksinasjonspolitikk implementert midt i en pandemi gjøre denne normale darwinistiske prosessen til et farlig våpenkappløp mot vaksiner.
Essensen i dette våpenkappløpet er dette: Jo flere mennesker du vaksinerer, jo større antall vaksineresistente mutasjoner vil du sannsynligvis få, dess mindre holdbare blir vaksinene, dess stadig kraftigere vaksiner må utvikles, og individer vil bli utsatt for større og større risiko. Vitenskapen forteller oss her at dagens vaksiner, som benytter seg av nye genterapiteknologier, genererer kraftige antigener som får immunsystemet til å angripe bestemte komponenter i viruset. Derfor, når viruset infiserer en person med en «utett» vaksine, resulterer det i virus-avkom som kan unnslippe eller motstå effekten av vaksinen.
Hvis en hel befolkningen går gjennom samme vaksinasjonsstrategi og får befolkningen samme grunnleggende immunresponsen, vil den, når en viral fluktmutant er dannet, raskt spre seg gjennom hele befolkningen – enten de er vaksinert eller ikke.
En langt bedre strategi vil være å vaksinere bare de mest sårbare. Dette vil begrense mengden vaksineresistente mutasjoner og dermed bremse, om ikke stoppe det nåværende vaksinevåpenløpet. Heldigvis representerer de mest sårbare et relativt lite antall; og disse kohorter har allerede oppnådd høye nivåer av vaksinering. De inkluderer pensjonister, der risikoen for alvorlig sykdom eller død øker eksponentielt med alderen, og de med betydelige komorbiditeter som fedme, lunge- og hjertesykdom.
For store deler av befolkningen er det ingenting å frykte, bortsett fra selve frykten for viruset. Dette gjelder spesielt hvis vi får poliklinisk tilgang til det voksende arsenalet av vitenskapelig beviste profylaktiske og terapeutiske behandlingsregimer.
Det har for eksempel vært mye kontrovers om ivermektin og hydroksyklorokin. Med en økende mengde vitenskapelig bevis, kan vi være trygge på at disse to medisinene er sikre og effektive i profylakse og tidlig behandling når de administreres under tilsyn av lege. Mange andre nyttige behandlinger spenner fra famotidin/celecoxib, fluvoxamine og apixaban til forskjellige antiinflammatoriske steroider, vitamin D og sink.
Hovedhensikten ved administrering av disse stoffene er å dempe symptomer og hindre død, spesielt for de uvaksinerte. I motsetning til vaksiner, er disse remediene ikke avhengig av spesifikke virale egenskaper eller mutasjoner, men i stedet demper eller behandler de inflammatoriske symptomene på selve sykdommen. (Pfizer markedsfører nå aktivt sin egen antivirale terapeutiske behandling – en stille innrømmelse av at Pfizers egen vaksine er ikke i stand til å utrydde viruset.)
Vi er ikke «anti-vax.» Dr. Malone oppfant essensen av mRNA-teknologien som Pfizer og Moderna brukte for å produsere vaksinene sine, og har brukt hele sin profesjonelle karriere på å utvikle og fremme nye vaksineteknologier, vaksiner og andre medisinske tiltak.
Mr. Navarro spilte en sentral rolle i Trumps Hvite hus med å starte «Operation Warp Speed» og sikre rask utlevering av vaksinene. Det vi sier er ganske enkelt at bare fordi du har en stor vaksinehammer, er det ikke nødvendigvis lurt å bruke den til enhver spiker. Det amerikanske folket fortjener bedre enn en allmenn vaksinasjonsstrategi flagget av dårlig vitenskap og håndhevet ved autoritære tiltak.»
Oversatt for steigan.no av
Dr. Kjetil H. Elvevold, seniorforsker
https://steigan.no/2021/09/fire-feilaktige-betingelser-driver-biden-strategien-mot-covid-19/
Burde ikke Rødt få en sjanse nå?
Av Terje Valen - 7. september 2021 0
– For demokratisk samfunnsmessig kontroll over produksjon og fordeling
Vi lever under et imperialistisk-kapitalistisk system som er dominert av supermakten USA.
Men den vestlige kapitalismen og imperialismen, med USA i spissen, er i dag reelt sett i dyp krise.
Av Terje Valen.
Den gjennomsnittlige profittraten i industriproduksjonen er lav. Profitten holdes oppe med imperialistisk røveri fra store deler av verdens folk og av økende utbytting av arbeidsfolk, sugerør i statskassene, økende gjeld og spekulasjon. Den ledende imperialistiske staten, USA, har blitt kraftig svekket og står nå mye frem som et dysfunksjonelt samfunn under en enorm militærmaskin, med rundt 1000 baser i de fleste land i verden, som krever stadig nye kriger for å fungere og som er verdens viktigste miljøødelegger.
Klasseforskjellen øker drastisk. I mesteparten av verden øker fattigdommen og ufattelige rikdommer blir monopolisert av et svært lite mindretall. Finansbaronene blir stadig mer pågående i sin kamp for markeder og profitt. Det arbeidende folket og den naturen vi alle er en del av kommer under stadig mer ødeleggende press.
Det hele tyder på at USA-imperialismen og kapitalismen ikke kan gagne arbeidsfolk lenger, men er til stor skade for verdens folk. Et begynnende opprør mot hele systemet er på gang flere steder. Selv i et rikt oljeland som Norge, med sterke sosialdemokratiske reformtradisjoner, merker vi det. Finansbaronene og de imperialistiske statsapparatene går til stadige kriger og økonomiske sanksjoner som skaper enorme tap og flyktningestrømmer, og de tar grep for å svekke og avvikle det borgerlige demokratiet og styre mer direkte.
Under høykonjunkturene etter 2. verdenskrig gikk de fleste politiske partiene i Norge til kraftige angrep på opposisjonelle arbeidsfolk, samtidig som de sikret sin oppslutning i arbeiderklassen ved å satse på noen breie reformsøyler. Vi kan nevne:
– arbeid til alle
– en lønn å leve av
– rimelig og bra bolig for de mange
– sosial trygghet under sykdom, alderdom og ellers
– folkebarnehage for alle og kunnskap til alle i enhetsskolen
– levelige kår for bønder og andre i distrikts-Norge
– fred og trygghet
I dag har de syv reformsøylene (og andre slike) lenge vært under angrep og er stadig blitt mer deformert og ødelagt. Også i et av de rikeste land i verden, Norge, har dette skjedd og skjer enten regjeringene har vært ledet av DNA eller Høyre.
Det er nå valg i Norge. Da bør du satse på det partiet som er klarest på å fremme kampen mot imperialisme og kapitalisme for å gjenreise de søylene som blir revet ned og som vil erstatte det kapitalistiske systemet som utvikler seg ut fra profittbehov, med et system som kan gjøre mulig demokratisk, samfunnsmessig kontroll med produksjon og fordeling, ut fra det arbeidende folkets behov, innenfor de rammene som naturen setter.
Terje Valen, 6.9.2021. https://steigan.no/2021/09/burde-ikke-rodt-fa-en-sjanse-na/