Nyhetsbrev steigan.no 08.08.2023
Regjeringa vil elektrifisere Melkøya – vil støvsuge Finnmark og Troms for kraft
Glenn Diesen på verdensarenaen
På tide å satse på norsk matkorn, og mer på urkorn
Det hvite hus åpner for å blokkere sollyset
BRICS aktualiserer Keynes’ reformforslag om en verdensvaluta
CFA-franc – hvordan Frankrike underutviklet Afrika
Krigsdagbok del 69 – 18. til 24. juni 2023
Ambulansesjåfør: – Hverdagen endret seg i takt med dosene
Et stort flertall av ukrainerne mener Zelensky er ansvarlig for korrupsjonen
Regjeringa vil elektrifisere Melkøya – vil støvsuge Finnmark og Troms for kraft
Av red. PSt - 8. august 2023
https://steigan.no/2023/08/regjeringa-vil-elektrifisiere-melkoya-vil-stovsuge-finnmark-og-troms-for-kraft/
Regjeringen skal ha sagt ja til å elektrifisere Melkøya. Det bekrefter kilder til NRK mandag.
NRK skriver:
Regjeringen mener at Finnmark trenger mer kraft. Dette skal sikres gjennom total utbygging av kraftnettet og fornybar kraft. Dette bekrefter kilder til NRK.
Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) holder pressekonferanse i Hammerfest tirsdag for å fortelle om tiltak for kraft- og industriløft i Finnmark.
Regjeringen vil også presentere en større kraftpakke til Finnmark, som skal sikre at elektrifiseringen ikke går utover kraftforsyningen lokalt eller rammer annen industri.
Elektrifiseringen vil innebære byggingen av en 420 kilovolts kraftlinje fra Skaidi til Hammerfest. Fremdeles er prisanslaget for oppgradering og elektrifisering av Melkøya, på 13 milliarder kroner, opplyser kilder til NRK.
Senterpartiet sa nei til å elektrifisere Melkøya under landsmøtet tidligere i år. Det vil si at Arbeiderpartiet har vunnet frem i regjering.
Vil støvsuge Finnmark og Troms for kraft
Stortingsrepresentant for Rødt og medlem i energi- og miljøkomiteen på Stortinget, Sofie Marhaug, reagerer kraftig på at det nå kommer melding om at olje- og energiminister Terje Aasland vil åpne for elektrifisering av Melkøya.
Hun mener elektrifisering av Melkøya vil støvsuge Finnmark og Troms for kraft.
Meningsløst pengesluk
Jonas Gahr Støre kjører videre på den grunnløse forestillinga om at Norge ikke er grønt nok og at elektrifisering er grønt. Begge deler er skivebom. Norsk elektrisitetsforsyning er blant de grønneste i verden og dersom vi ikke gir bort kraft til EU har vi den krafta norske forbrukere og norsk industri trenger.
Elektrifisering er ikke noe miljøtiltak, men et tiltak som vil pøse et uant antall milliarder over til privat næringsliv mens norske forbrukere blir skadelidende.
Rødt gjør her bare en feil, og det er å kjøpe ideen om karbonfangst og lagring. Dette er Jens Stoltenbergs gamle kongstanke, og den har vist seg å være en kalkun.
Er elektrifiseringen av Norge et «klimatiltak»?
Odd Handegård skrev i 2022:
Den planlagte elektrifiseringen av Norge skal angivelig bedre klimatilstanden i verden. De fleste partier i Stortinget er tilsynelatende enige om dette, men enkelte forskjeller finnes: Lederne på venstresida (særlig SV, Krf og MDG) tror klimautviklingen globalt er ytterst bekymringsfull (og det må de få lov til å mene). Høyresidas ledere (inkl. mange i Ap) er i liten grad er interessert i klimaspørsmålet. De har i stedet funnet det hensiktsmessig å spille bekymringsfulle. Strategien er en primitiv «genistrek»:
Høyresida har klart å innbille lederne på venstresida (og en god del av den norske befolkning) at høyresidas konkrete «klimatiltak» vil bidra til å forhindre dommedag i 2090. Dermed er det stor enighet i Stortinget om hva som må gjøres: Omtrent alt må elektrifiseres – uansett hvor betydningsløse tiltakene er. Ikke bare må tullballet på sokkelen realiseres – også et enormt sløseri av kraft må brukes til hydrogenproduksjon, batteribebrifter, datasentre/bitcoin, vindkraft, fangst og lagring av CO2 etc.
Noe av dette kan (og bør?) sikkert gjøres, men de planlagte overdrivelsene i bruk av energi, er hinsides all fornuft. Om all elektrifisering realiseres, blir kraftunderskuddet i Norge kolossalt – og «dokumenterer» at vi trenger mer vindkraft. Fikst? I tillegg er det enighet om at fjerningen av klimagassutslipp må starte i det grønneste landet i verden (Norge), og ikke i land der nesten all virksomhet er basert på fossil energi.
Glenn Diesen på verdensarenaen
Av red. PSt - 8. august 2023
https://steigan.no/2023/08/glenn-diesen-pa-verdensarenaen/
Professor Glenn Diesen har gjort et oppsiktsvekkende gjennombrudd som intervjuer og debattant på sosiale medier. Professor Diesen er ekspert på russisk utenrikspolitikk og geopolitikk, og allerede det er nok til å mobilisere inkvisisjonen her hjemme. En analytisk og faktabasert debatt om Russland bør unngås for all del, later til å være doktrinen. Diesen som både blir sensurert og usynliggjort i tradisjonelle medier har tatt i bruk YouTube og Twitter for å komme rundt sensuren.
Dette har han lykkes svært godt med så langt. Vi deler med glede noen av de siste videoene hans med våre lesere for å spre dem enda bredere ut:
Her er et intervju den indiske kanalen Wion hadde med Diesen om det såkalte fredsmøtet i Jeddah:
The Ukrainian War: BRICS member countries attend Saudi Arabia «Peace Summit»
New World Order – with U.S. Ambassador Chas Freeman, Alexander Mercouris and Glenn Diesen
The US dollar collapse is coming – with Peter Schiff, Alexander Mercouris and Glenn Diesen
Propaganda in the Ukrainian Proxy-War, w/ Noam Chomsky, Alexander Mercouris and Glenn Diesen
Death of Diplomacy – Fmr Austrian Foreign Minister Karin Kreissl, Alexander Mercouris & Glenn Diesen
Hatten av for Glenn Diesen
Professor Diesen fortjener honnør for denne innsatsen. Man klarer seg fint uten Dagsrevyen og Dagsnytt 18 når man kan høre og se så gode og interessante analyser og kommentarer. Et kreativt mottrekk mot sensur og russofobi og et slag for folkeopplysninga i trange tider.
På tide å satse på norsk matkorn, og mer på urkorn
Av Romy Rohmann - 8. august 2023
https://steigan.no/2023/08/pa-tide-a-satse-pa-norsk-matkorn-og-mer-pa-urkorn/
Dette hadde både gjort oss mer sjølforsynt og forhåpentlig hjulpet mange med fordøyelsesbesvær, irritabel tarm og matintoleranse.
Vi skreiv på steigan.no 13. mars i år: Hva med et lavere gluteninnhold? Dersom den norske forbrukeren fikk høre at vi kunne vært kunne vært to ganger mer sjølforsynt hvis vi spiste brød og bakervarer som var noe mer «kompakte», ville vi da kunne endret forbrukernes ønsker?
Storbakerier som produserer brød til butikkene, tilsetter ofte i tillegg ekstra hvetegluten i mange brød. Selv i helt lyst bakverk som loff. Grove brød blir i utgangspunktet mer kompakte fordi grovt mel inneholder mindre gluten enn siktet mel, altså vanlig hvetemel.
Når butikkbrødene blir tilsatt gluten er det ofte fordi forbrukerne ønsker luftige og myke brød, hevdes det.
Urkorn er en samlebetegnelse på de eldste kornsortene av hvete, som i liten grad har vært utsatt for tilpasning til moderne produksjonsmetoder. Disse sortene inneholder ofte mer næringsstoffer og har svakere gluten enn de mer moderne kornsortene.
Hvert år produserer vi mellom 1,1 – 1,3 millioner tonn korn i Norge. I kornåret 2019/2020 var det totale matkornforbruket i Norge 269.984 tonn, av dette var 54 % norskprodusert. Ved å bruke mer av det norsk kornet og dyrke mer av det nordiske urkornet som er tilpassa vårt klima ville vi kunne øke sjølforsyninga på matkorn. Dette betyr sjølsagt at produksjonsmåter måtte endres noe, men det ville også gjøre oss mindre avhengig av import av sprøytemidler og kunstgjødsel, noe som heller ikke er en dum ide i disse tider.
Glutenfrie dagligvarer har steget dobbelt så mye som vanlige varer, skriver Dagsavisen 4. august. De skriver videre:
Siden 2019 har det vært en gjennomsnittlig prisvekst på 28 prosent på glutenfrie varer. Vanlige dagligvarer har steget med 13,9 prosent i den samme perioden.
Norsk Cøliakiforening er bekymret for utviklingen, skriver TV 2.
Vi vet fra før at glutenfrie matvarer er dyrere enn andre dagligvarer. Det er dyrt for alle, men det er klart at når prisstigningen for glutenfrie varer er så mye større enn på vanlige dagligvarer, er det grunn til bekymring, sier lederen i Norsk Cøliakiforening Oslo og Akershus, Anne Kjersti Toft.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at prisen på vanlige dagligvarer har steget med 13,9 prosent fra januar 2019 til februar 2023. Undersøkelser foreningen har gjort viser en gjennomsnittlig prisvekst på 28 prosent på glutenf rie alternativer i samme periode.
Nå er det ikke slik at folk med glutenallergi bare kan gå over til alternativer med mindre gluteninnhold, men kanskje en del av de med intoleranse og andre tarm- og mageutfordringer hadde opplevd en bedre hverdag dersom de hadde endret inntaket av kornsort.
27. juli skriver Nettavisen: Brød til 100 kroner stykket
Et godt speltbrød koster nå 90 kroner i butikken. Med den farten matprisene har oppover, er det bare et tidsspørsmål før brødprisen passerer 100 kroner.
Berit Nordstrand skreiv i april 2015 dette:
Stadig flere sliter med fordøyelsesbesvær, irritabel tarm og matintoleranse. Listen blir stadig lenger over matvarer folk styrer unna og stadig mer energi går med til å lage mat “uten”- uten melkeproteiner og fruktose, salisylater og fargestoffer, MSG og nitritt eller gluten. Sistnevnte er kanskje det allergenet som hyppigst byr opp til kamp. Hos noen utløser gluten alvorlig allergi i form av cøliaki. Hos andre, mildere reaksjoner i opptil dager etter matinntak. Forekomsten av cøliaki er firedoblet siden jeg var lita jente. Hva kan dette skyldes? Tåler det moderne mennesket ikke korn?
Joda, vi tåler korn, men ikke ødelagte sådan. Moderne kornsorter krysset i generasjoner for å få en “supergluten” og “superstivelse” så industribakte brød kan hever seg inn i himmelen. Når moderne mager i tillegg har en bakteriflora i ulage, som ikke greier å kappe opp gluten like effektivt lenger, samtidig som de drukner i glutenberikede brød, ja så skal det noe til å ikke ende opp med mage-tarmbesvær. Løsningen ligger for de langt fleste ikke i å spise glutenfritt, men å velge det som engang var korn.
Gamle hvetesorter, som enkorn, emmer og spelt, er svakere på gluten og rik på næring i forhold til den moderne hveten. Velger du økologiske kornslag, så får du enda flere byggeklosser per tygg. Det er fordi de hverken sprøytes eller serveres kunstgjødsel, så de må utvikle plantestoffer for å beskytte seg mot sykdom og trekke et rikholdig antall byggeklosser opp fra et naturlig gjødslet, levende jordsmonn for å vokse. Urkorn har også mindre stivelse enn moderne hvete, men kan likevel IKKE inntas dersom en har cøliaki.
https://beritnordstrand.no/artikler/urkorn-kan
Det finnes flere produsenter og foredlere av norsk Urkorn, i mitt nærmiljø vil jeg trekke fram disse – du finner sikkert noen rundt der du bor også.
Det hvite hus åpner for å blokkere sollyset
Av red. PSt - 8. august 2023
https://steigan.no/2023/08/det-hvite-hus-apner-for-a-blokkere-sollyset/
«Geoengineering» eller klimamanipulasjon er nå offisiell amerikansk politikk, men ingen aner noe om konsekvensene.
I årevis har det vært slik at alt snakk om værmanipulasjon ville plassere deg trygt i kategorien «tinnfoliehatt». Nå er det i så fall den amerikanske Kongressen og Det hvite hus som har tatt på seg tinnfoliehatten.
Magasinet Politico som ligger tett på Det demokratiske partiet i USA skrev 1. juli:
Det hvite hus gir avmålt støtte for ideen om å studere hvordan man kan blokkere sollys fra å treffe jordoverflaten som en måte å begrense global oppvarming på, i en Kongressrapport som kan bidra til å bringe en innsats som en gang var begrenset til science fiction inn i den legitime debattens rike.
Det kontroversielle konseptet kjent som modifikasjon av solstråling er en potensielt effektiv reaksjon på å bekjempe klimaendringer, men en som kan ha ukjente bivirkninger som stammer fra å endre den kjemiske sammensetningen av atmosfæren, sier noen forskere.
Rapporten fra Det hvite hus indikerer at Biden-administrasjonen er åpen for å studere muligheten for at endring av sollys raskt kan avkjøle planeten. Men den la til en viss grad av skepsis ved å merke seg at Kongressen har beordret gjennomgangen, og administrasjonen sa at den ikke signaliserer noen nye politiske beslutninger knyttet til en prosess som noen ganger blir referert til – eller hånet som – geoengineering.
«Et program for forskning på de vitenskapelige og samfunnsmessige implikasjonene av modifikasjon av solstråling (SRM) vil muliggjøre bedre informerte beslutninger om de potensielle risikoene og fordelene ved SRM som en del av klimapolitikken, sammen med de grunnleggende elementene i reduksjon og tilpasning av klimagassutslipp», heter det i Det hvite hus-rapporten. «SRM gir muligheten til å avkjøle planeten betydelig på en tidsskala på noen år.»
I rapporten heter det i sammendraget:
Et program for forskning på de vitenskapelige og samfunnsmessige implikasjonene av solstråling modifikasjon (SRM) vil muliggjøre bedre informerte beslutninger om potensielle risikoer og fordelene med SRM som en del av klimapolitikken, sammen med de grunnleggende elementene i reduksjon og tilpasning av klimagassutslipp. Et slikt forskningsprogram ville også bidra til å forberede USA på mulig distribusjon av SRM av andre offentlige eller private aktører. Et forskningsprogram preget av åpenhet og internasjonalt samarbeid vil bidra til et bredere grunnlag for tillit rundt dette spørsmålet. Potensielle risikoer og fordeler for menneskers helse og velvære forbundet med scenarier som involverer bruk av SRM må vurderes i forhold til risikoene og fordelene forbundet med dette med plausible baner for pågående klimaendringer som ikke involverer SRM. Denne «risiko vs. risiko» innramming, sammen med kulturelle, moralske og etiske hensyn, ville bidra til det nødvendige kontekst der beslutningstakere kan vurdere den potensielle egnetheten til SRM som en del av klimapolitikk.
Det rapporten handler om er det som kalles Solar geoengineering.
Wikipedia skriver:
Solar geoengineering, or solar radiation modification (SRM), is a type of climate engineering in which sunlight (solar radiation) would be reflected back to outer space to limit or offset human-caused climate change. There are multiple potential approaches, with stratospheric aerosol injection (SAI) being the most-studied method, followed by marine cloud brightening (MCB).
EU er med
Politico skriver også:
«Basert på føre-var-prinsippet vil EU støtte internasjonal innsats for å vurdere risikoen og usikkerheten ved klimaintervensjoner, inkludert modifikasjon av solstråling, og fremme diskusjoner om et potensielt internasjonalt rammeverk for styringen, inkludert forskningsrelaterte aspekter,» sa Det europeiske råd i en felles uttalelse.
FN er med
FN publiserte 28. februar 2023 rapporten One Atmosphere: An Independent Expert Review on Solar Radiation Modification Research and Deployment.
Rapporten beskriver ulike metoder som kan brukes for å blokkere sollyset, deriblant spraying av skyene. (Chemtrails?) Her brukes denne illustrasjonen:
Og World Economic Forum
Også milliardærklubben i Davos er naturligvis med: Could solar geoengineering be the answer to slowing global warming?
Se for deg en fremtid der deler av verden har blitt uutholdelig varm, til tross for forsøk på å redusere utslippene av klimagasser raskt. Noen regjeringer kan bestemme seg for å «geoengineer» planeten ved å sprøyte stoffer inn i den øvre atmosfæren for å danne fine reflekterende aerosoler – en prosess kjent som stratosfærisk aerosolinjeksjon.
Kina er i gang allerede
Alle disse rapportene omtaler værmanipulasjon i futurum, om noe som kanskje eller må komme. Men det er et dekke over at dette faktisk gjøres allerede.
China is massively expanding its weather-modification program, saying it will be able to cover half the country in artificial rain and snow by 2025.
China plans to use rain-generating chemicals to try to save harvest.
Over 50 land bruker det allerede
Cleantechnica skrev i 2017:
Cloud seeding blir nå diskret (eller på annen måte) utført i mer enn 50 land rundt om i verden – og målet er ofte å tvinge nedbør til å falle i områder som er i tørke eller opplever vannmangel. Eller, alternativt, for å tvinge regn til å falle på landets jordbruksland i stedet for på nabolandets jordbruksland.
Les også: Many countries employ cloud-seeding as weather experiments escalate globally.
Bill Gates og andre er allerede i gang kommersielt
De store korporasjonene ser allerede på markedspotensialet for værmanipulasjon: Cloud Seeding Market Size 2022-2029.
Og den alltid tilstedeværende Bill Gates er naturligvis allerede på ballen: Bill Gates vil dimme sola.
Nei, det er ingen tidlig aprilspøk eller noen konspirasjonsteori. Det er harde fakta: Bill Gates finansierer et prosjekt der det skal sprøytes kalkstøv ut i stratosfæren for å teste dimming av sollyset. Prosjektet gjennomføres av Harvard og kalles SCoPEx: Stratospheric Controlled Perturbation Experiment.
Prosjektgruppa skriver på sine hjemmesider:
Vi planlegger å bruke en ballong for store høyder for å løfte en instrumentpakke omtrent 20 km ut i atmosfæren. Når den er på plass, vil en veldig liten mengde materiale (100 g til 2 kg) frigjøres for å skape en påvirket luftmasse som er omtrent en kilometer lang og hundre meter i diameter. Vi vil deretter bruke den samme ballongen for å måle endringer i denne luftmassen inkludert endringer i aerosoldensitet, atmosfærisk kjemi og lysspredning.
Dette eksperimentet vil hjelpe oss med å lære mer om effektiviteten og risikoen ved geo-engineering med sollyset. Datamodellering og laboratoriearbeid forteller oss noen veldig nyttige ting om solenergi, men som med alle andre aspekter innen miljøvitenskap, hviler datamodeller til slutt på observasjoner av det virkelige miljøet. Å måle måtene aerosoler endrer stratosfærisk kjemi kan for eksempel forbedre muligheten til globale modeller for å forutsi hvordan storskala geo-engineering muligens kan forstyrre stratosfærisk ozon. Utendørseksperimenter kan gi in situ perspektiv som er umulig å få i laboratoriet, og SCoPEx kan hjelpe oss med å validere viktige modellparametere som ennå ikke er testet mot målinger.
Eksperimentet skulle ha blitt gjennomført over Kiruna i Sverige av Swedish Space Corporation (SSC). Prosjektet hadde en beregnet kostnad på 3 millioner dollar og skulle finansieres av milliardæren Bill Gates.
Prosjektet ble beskrevet i vitenskapsmagasinet Nature i 2019 og ble omtalt som et prosjekt for å «avkjøle planeten».
Eksperimentet har mottatt støtte fra Harvard Solar Geoengineering Research Program, som har milliardæren Bill Gates blant sine private givere. Tidligere mottok en ledende forsker som jobbet med SCoPEx, David Keith fra Harvard, minst 4,6 millioner dollar fra Gates til sitt fond for innovativ klima- og energiforskning (FICER), ifølge Guardian.
På spørsmål etter en TED-tale i 2010 om hva slags «nødtiltak» menneskeheten kan iverksette for å bekjempe klimaendringene hvis alt annet mislykkes, foreslo Gates at geoengineering kunne være en «forsikring».
“Det er ei linje med forskning på det som kalles geoengineering, som er forskjellige teknikker som kan forsinke oppvarminga for å kjøpe oss 20 eller 30 år for å få det til. Nå er det bare en forsikring, vi får håpe vi ikke trenger å gjøre det, « sa han og la til at ideen kanskje » burde bli holdt i baklomma.»
Men det ble ikke Kiruna i denne omgang. Svenskene bestemte seg for å stanse prosjektet.
Trollmannens læregutt
Disse potensielt katastrofale teknikkene brukes altså allerede og mer massiv bruk av dem er på trappene. Dette kommer fra de samme geniene som trodde (eller hevdet at de trodde) at et luftveisvirus kunne stanses med lockdown og masketvang og som uten forbehold og seriøs utprøving pumper verdens befolkning full av en eksperimentell genterapi kalt «vaksine». Dette kommer fra de kapitalsterke og mektige kreftene som vil legge ned landbruket og tvangsfôre menneskeheten med insekter og syntetisk «kjøtt».
Hva kan gå galt?
Økologi er en svært ny vitenskap. Det samme er klimaforskning. Vi er ikke i nærheten av å forstå hvordan og hvorfor klimaet og været endrer seg slik det gjør eller hvordan tilbakeføringsmekanismene virker. Man tror at dette er hard og uproblematisk vitenskap. I virkeligheten trår vi fortsatt barneskoene i en materie som er så kompleks at vi ennå ikke kan gripe den. Man hevder å kunne spå klimaet om tretti år, men man er ikke i stand til å spå været om ti dager. Dette er hybris.
Og så er man i gang med å endre et klimasystem man ikke skjønner med metoder man ikke aner rekkevidden av.
Av og til er det skjønnlitterære forfattere som griper poenget før de harde vitenskapene:
Frankenstein (engelsk originaltittel Frankenstein; or, The Modern Prometheus) var den britiske forfatteren Mary Shelleys debutroman som ble utgitt anonymt i 1818. Boka handler om en vitenskapsmann, Victor Frankenstein, som forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men isteden skaper et monster som fører til stor ulykke.
Disse folkene leker Gud, og utsiktene for at det skal gå bra er heller spinkle, for å si det forsiktig.
Kunne vi for eksempel begynne med en opplyst debatt? Eller er det allerede forbudt det også?
Og hvem vet? Kan de merkelige værutslagene vi har sett i det siste være produkter av den værmanipulasjonen som allerede er i gang? (Her ser vi bort fra de oppkonstruerte og hysteriske meldingene om katastrofevarmen: Meldingene om katastrofal varme var stort sett manipulert.)
BRICS aktualiserer Keynes’ reformforslag om en verdensvaluta
Av Trond Andresen - 8. august 2023
https://steigan.no/2023/08/brics-aktualiserer-keynes-reformforslag-om-en-verdensvaluta/
Det går med stormskritt mot en «multipolar verden» hvor USA og dollaren ikke dominerer. Stadig flere land ser poenget med et nytt system hvor handel mellom land foregår i deres egen valuta, ikke i USA-dollar. Dette har allerede begynt. Og en økende andel av disse landa melder sin interesse for å bli med i BRICS, et samarbeid som starta mellom Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.
Nå pågår diskusjonene i BRICS og blant støttespillere om å ta dette et skritt videre: å etablere en «verdensvaluta». Denne skal da erstatte bruk av nasjonale valutaer for betalinger land imellom, men landene beholder sine nasjonale valutaer til internt bruk. Og den skal stille alle land likt, i motsetning til dagens system som gir USA svære fordeler gjennom dollar som handels- og reservevaluta. Denne visjonen er veldig bra.
Men det er da et viktig valg som knapt er debattert: skal denne verdensvalutaen være basert på en «gullstandard», alternativt en «kurv» av råvarer – eller finnes det en helt annen løsning?
–Den ellers innsiktsfulle utenriksjournalist Pepe Escobar argumenterer for «gullstandard», og han støtter seg blant annet på den russiske økonomenSergey Glazyev, som vil ha et slikt system. Glazyev er minister for integrasjon og makroøkonomi i Russland.
Jeg er sjøl mot dette alternativet, og støtter i stedet en modernisert versjon av John Maynard Keynes’ forslag fra 1944, som presenteres i Gunnar Garbos artikkel nedenfor.
Men først til mine motforestillinger mot «gull-» eller «råvarestandard»: Den mest ekstreme varianten er gullstandard. Denne forutsetter at alle land har tilgjengelig en viss mengde gull som da kan skaffes til en kjøper som ønsker å betale med landets egen valuta. Hvis dette lageret av gull krymper for mye, må landet sette opp prisen. Dette fører til at valutaen blir mindre verdt sammenligna med andre lands valutaer. Dette innebærer inflasjon for landet. Og det inviterer til storstilt internasjonal spekulasjon i gull, hvor finansielle operatører går til felles angrep på land som de tror er nær ved å miste evnen til å forsvare verdien av egen valuta.
I tillegg vil et slikt system favorisere land som sjøl utvinner og har lagre av gull (eksempel: Russland), mens andre land med lite råvarer (for eksempel slike som har sine utenlandsinntekter mest fra turisme) vil stille svakere. De må da ha et nettverk til «gull-land» slik at disse kan stille gull til rådighet på kort varsel, på avtalte vilkår. I tillegg kommer problemet med hvor gull skal oppbevares, slik at man kan være sikker på at landet hvor det er lagret ikke holder det tilbake i en konfliktsituasjon.
Jeg har brukt gull som eksempel, men lignende motargumenter gjelder hvis verdien av en valuta skal baseres på hva markedet tilbyr å betale i et lands valuta for en standardisert «kurv» av råvarer, i et avtalt mengdeforhold. Da må det forhandles fram og stadig oppdateres et globalt avtaleverk for hva kurven skal bestå av. Dette er enda mer komplisert enn gullstandard. Og alle råvarer som inngår i denne kurven vil bli utsatt for spekulative salg og kjøp, for ikke å snakke om handel med såkalte derivater basert på dem.
Nissen på lasset som følger med «gull-» eller «råvarestandard» blir altså ei svær parasittisk global maurtue av spekulative finansoperatører. Som med sin aktivitet gjør valutakursene langt mer volatile (dvs. med uro og store svingninger) enn hva de burde ha vært ut fra realøkonomiske betraktninger på det enkelte land. Og som legger til rette for spekulative angrep på land som står i en svak posisjon med hensyn til råvaretilgang.
Man bør derfor finne et bedre alternativ for å skape et rettferdig globalt pengesystem – som ikke tillater spekulasjon, ikke krever hyppig og hurtig tilgang til gull eller andre råvarer, og som stiller alle land likt. Og her er det ikke nødvendig å finne opp hjulet på nytt. Med noen modifikasjoner kan man ta utgangspunkt i Keynes’ forslag fra 1944 om en verdensvaluta. (Slike modifikasjoner er 79 år seinere mulige og åpenbart nyttige takket være dagens teknologi med internett, digitalisering og kryptering.)
Artikkelen nedenfor blei skrevet i 2008 av avdøde Venstre-politiker Gunnar Garbo. Han var en hedersmann og en antiimperialist. Slike finnes knapt i dagens Venstre.
Keynes ville mer
av Gunnar Garbo
[noen få opplysende kommentarer fra meg er innskutt i hakeparentes. -T.A.]
Etter at nyliberalistene har oversett John Maynard Keynes i årevis, griper stater verden over nå til slike botemidler mot finanskrisen som han foreslo for trekvart århundre siden. Den verdenskjente økonomen har igjen fått rett. Men denne erkjennelsen har til nå bare dreid seg til om hans hovedverk «The General Theory of Employment, Interest and Money», hvor Keynes påviste hvordan staten kan motvirke kapitalistiske konjunktursvingninger ved økte offentlige tiltak til sysselsetting i nedgangstider og tilbakeholdenhet i oppgangstider. Få eller ingen har pekt på hans plan om et globalt pengepolitisk regime som også kunne skape balanse og stabilitet i den internasjonale økonomien.
Før konferansen i Bretton Woods [1944] om den globale økonomiske ordningen etter den andre verdenskrigen hadde Storbritannia med Keynes som forhandlingsleder ført langvarige forhandlinger med USA om dette spørsmålet. De politiske lederne i USA ville ikke bare se Hitler slått. Det ble også et krigsmål for dem å gjøre slutt på det britiske imperiesystemet, et preferanse- og frihandelsområde som før krigen hadde gjort London til verdens finansielle sentrum. De krevde en bilateral avtale med britene som ville gi konsernene i USA likeverdig adgang til dette området og konsentrere den finansielle makten i Washington.
Dette betydde at bærebjelken i den britiske betalingsbalansen fra før krigen ville falle bort i det øyeblikk Storbritannia skulle gjenreise landet etter krigens ødeleggelser. Hele sterlingområdet skulle åpnes for konkurransen fra de amerikanske konsernene, som hadde opplevd vekst under krigen og ikke ødeleggelse.
Til å begynne med lette Keynes etter muligheter til å møte utfordringen ved hjelp av britisk selvberging og byttehandel, i likhet med de metodene han selv var inne på tidlig på 30-tallet. Men han kom til at det var bedre å søke etter et universelt svar på kravene fra USA. Reguleringsøkonomien var først et alternativ å falle tilbake på dersom frihandelen viste seg å være uforenlig med full sysselsetting og rimelig inntektsfordeling. Skulle Storbritannia gi fri bane for USA til de britiske frihandels- og sterlingområdene, burde det skje i former som ga verdens øvrige land de samme rettighetene. Britene måtte møte kravene fra USA med forslag om en ny og likeverdig ordning av de globale handels- og betalingsvilkårene.
Hva Keynes ønsket for verden etter krigen, var altså et økonomisk system som sikret full sysselsetting og lavt rentenivå. Kjernen i det forslaget han utarbeidet, var planen om et radikalt nytt internasjonalt avregningssystem, en International Clearing Union (ICU), som ville få en liknende rolle på det globale planet som nasjonalbankene har i det enkelte land. Hovedoppgaven for «kliring»-unionen skulle være å opprettholde en likevektig betalingsbalanse mellom det enkelte land og den øvrige verden [«kliring» er Garbos fornorsking, det betyr «oppgjør» – dvs. land gjør opp betalinger med hverandre]. Når det inntrådte urimelige overskudd eller underskudd i betalingsbalansene, skulle mottiltak settes inn i tide på en måte som rammet kreditorland [overskudds-land] like sterkt som debitorland [underskudds-land].
Etter utkastet til Keynes ville ICU få myndighet til å utstede egne internasjonale penger, bancor. Hvert enkelt medlemsland ville få rett til en kvote av unionens beholdning fastsatt i forhold til dets tidligere utenrikshandel. Alle internasjonale transaksjoner som førte til overskudd eller underskudd i et lands betalingsbalanse med den øvrige verden skulle bli gjort opp ved hjelp av kliring-kvoten.
Et land med betalingsvansker kunne trekke på kvoten. Men trakk landet for mye, ville det bli pålagt å skrive ned valutaen sin. Ved urimelig store trekk kunne det bli nødt til å selge ledige gullbeholdninger til unionen og forby kapitaleksport. ICU ville også kreve voksende renter for trekkene.
På samme måte måtte et land med urimelige overskudd på betalingsbalansen skrive opp sin valuta og betale ICU økende rente av overskudd ut over kliring-kvoten, samtidig som gjenstående trekk ut over kvoten ville bli konfiskert ved årets slutt og overført til reservefondet. Keynes ventet at slike tiltak ville føre til at alle land tok bedre vare på sin betalingsbalanse med resten av verden.
Forutsetningen var at de enkelte land ikke skulle kunne endre vekslingskursene på egen hånd. Keynes ville unngå spekulative rystelser og eksport av arbeidsløshet. Kursendringer ville bare skje når et lands betalingsbalanse var helt ute av likevekt, og da med samtykke fra ICU. Ut over det ville unionen ikke få adgang til å stille vilkår om et lands indre politikk. Hvert land ville selv arbeide for full sysselsetting med finanspolitiske virkemidler. I tillegg til kliring-unionen foreslo Keynes også andre fellestiltak, som en gjenreisnings- og bistandsorganisasjon og internasjonale råvareavtaler.
For Keynes var et av målene å forsvare andre land mot å bli overstyrt fra Washington. De amerikanske lederne hadde det stikk motsatte siktepunktet. USA avviste planen hans blankt. Ved å avfeie argumentene til Keynes lettet de veien til sitt eget globale hegemoni.
Forhandlingene mellom Storbritannia og USA var forløperen til konferansen i Bretton Woods 1944, da Verdensbanken og IMF, Det internasjonale valutafondet, ble opprettet. for kliring-unionen mottok verden IMF, som bare fikk femteparten av de midlene unionen ville ha rådd over til å bistå land i betalingsvansker. I stedet for en ordning som krevde at kreditorene skulle ta sin del av ansvaret for lånene de hadde ytt, ble hele belastningen lagt på debitorene, med ødeleggende virkninger for de svakeste av dem. Istedenfor en kliring-union som ikke hadde rett til å fastsette politiske betingelser, fikk man et fond som etter hvert tok seg til å diktere de fattige lands økonomiske politikk. Full sysselsetting forsvant fra menyen.
Siden har kravene fra WTO og andre organer dominert av de rike og mektige pålagt også velferdsstatene en brutal markedspolitikk, samtidig som de stiller opp særskilte handelshindringer for utviklingslandene og nekter dem å bruke de statsinngrepene som vi i nord en gang hjalp oss selv med.
Var planen til Keynes blitt fulgt, ville det ha blitt vanskeligere å opprette diskriminerende handelsblokker, som de rike land i dag syns er akseptable så sant de selv er medlemmer. Det ville ikke ha blitt lett for USA å ødelegge det internasjonale pengesystemet ved å utkjempe kriger uten å øke skattene, men finansiere dem ved lån fra resten av verden. Trolig ville Keynes også ha berget utviklingslandene fra den gjeldsfellen de har sittet fast igjennom flere årtier.
Keynes var dødstrøtt da han kjempet mot De forente staters representanter. En av de siste forhandlingsdagene skrev han til sin mor: «De vil oss ikke noe vondt. Men sinnene deres er så små, utsynet deres så snevert, kunnskapene deres så mangelfulle, staheten deres så grenseløs og det legalistiske pedanteriet deres så irriterende. Jeg håper at det aldri mer skal falle i min lodd å måtte overbevise noen om det jeg ønsker, med så få kort på hånden.» Det kom han til å slippe [Keynes døde i 1946].
Hva om Norge nå tok planen hans opp igjen?
Så langt Gunnar Garbo anno 2008.
En lignende, men ferskere artikkel av meg (desember 2021) om Keynes sitt forslag, med utgangspunkt i situasjonen i dagens verden, finner du her (engelsk) og her (spansk).
CFA-franc – hvordan Frankrike underutviklet Afrika
Av skribent - 8. august 2023
https://steigan.no/2023/08/cfa-franc-hvordan-frankrike-underutviklet-afrika/
Falskmyntneri, drap på statsledere, betalte demonstranter, kupp og militære intervensjoner – er det atter en gang snakk om USA? Nei, denne gangen er det Frankrike, som bruker de samme metodene for å kunne utnytte sine gamle kolonier i Afrika ved hjelp av CFA-francen.
Norge gjorde Frankrike en økonomisk kjempetjeneste da Libya ble ødelagt i 2011. Libya hadde planer om en felles, uavhengig afrikansk valuta, noe som truet en ordning Frankrike har tjent enormt på i mange år. Dette var en av hovedgrunnene til at Franrike besluttet seg for å angripe. Hvis man ønsker å forstå hvorfor nye NATO-intervensjoner i Afrika nok vil komme, er denne nesten helt ukjente valutaen sentral.
Vi publiserte denne artikkelen første gang i 2018, men den er fortsatt svært aktuell på grunn av den økende kampen mot fransk kolonialisme i Vest-Afrika. – Red.
CFA-francen er en valuta som den franske kolonimakten påla 14 land da de ble uavhengige. Drevet av ungdomsbevegelser, markerer disse mobiliseringene ankomsten av en ny generasjon afrikanske aktivister. Det er ingen tilfeldighet at dette er CFA-francen som er målet, fordi den er sentral i arsenalet som kolonimakten brukte for å skape avhengighet. Denne valutaen, som framstilles av den franske staten som et symbol på samarbeid, framstår mer og mer for hva den er: et provoserende symbol på en kolonial avhengighet, som foruten CFA-francen bruker andre verktøy: gjeld, avtaler om økonomisk partnerskap og forsvarsavtaler.
En kolonivalutas fødsel
Franc-sonen ble offisielt opprettet i 1939, under verdenskrigen, for å «utgjøre en krigskasse og motvirke ustabiliteten som ville skapes av den globale konflikten». Den største bekymringen ved begynnelsen av verdenskrigen var å unngå kapitalflukt, som forklarer et dokument fra den franske nasjonalbanken om opprettelsen av en «streng valutakontroll og en ikke-konvertibel franc pålagt i et geografisk område som inkluderer Frankrike, dets oversjøiske provinser og dets afrikanske og asiatiske kolonier».
Under den tyske okkupasjonen skapte Det tredje rike et valutaregime som på mange måter fungerte etter lignende prinsipper som CFA-francen etter 1945: En lokal valuta avhengig av tyske mark, der valutakursen mellom disse to valutaene ble fastsatt i Berlin; utsuging av ressurser til fordel for okkupasjonsmakten; en tysk kommisjonær tok kontroll over sentralbanken, etc. «Måten valutaen ble forvandlet under andre verdenskrig i Frankrike, er et meget godt eksempel på at pengevesenet er underordnet politikk. […] okkupantens kjøpekraft ble kunstig mer enn fordoblet og tillot dem å skaffe seg verdier til lavere pris. Dette var en del av en plan for utsuging av franske ressurser til fordel for Det tredje rike,» oppsummerer økonomen Jérôme Blancs.
På slutten av andre verdenskrig ble CFA-francen innført. Det var en separat franc for de franske koloniene i Vest-Afrika og Sentral-Afrika. En annen ny valuta var CFP-francen for de franske koloniene i Stillehavet. Som da nazistene i mai 40 vilkårlig satte verdien av en tysk mark til 20 franske franc, fastslo et dekret den 25.12.1945 opprettelsen av CFA og CFP, der den faste verdien av den første skulle være 7 CFA-franc til 1 fransk franc. Vi snakker nesten om en okkupasjons-valuta. Dette forholdet fikk økonomen Nicolas Agbohou til å snakke om den «monetære nazismen» i boka «CFA-francen og euroen mot Afrika,» som spilte en viktig rolle i skapelsen av motstanden mot den moderne CFA-francen.
Frykten for en radikalisering av de nasjonale frigjøringskampene på 60-tallet fikk president de Gaulle til å starte en avkoloniseringsprosess som ikke førte til reell uavhengighet. For å greie dette, måtte de nye statene tvinges inn i et systematisk mønster av økonomisk avhengighet av Frankrike. De koloniale båndene ble til nykoloniale bånd. I denne sammenheng, ble CFA-francen opprettholdt, med en liten ansiktsløftning, for å reflektere uavhengighet: Den franske koloni-francen ble valutaen til Det afrikanske økonomiske fellesskap.
Franc-sonen før og etter uavhengigheten styres av de samme fem fastlagte reglene som gir Paris kontroll over den økonomiske politikken til landene i sonen.
Den første regelen er «sentralisering av valutareserver» i den franske nasjonalbanken. Det vil si, kravet om å sende dit størstedelen av valutareservene til landene i franc-sonen (65% fram til 2005 og 50% siden). Disse reservene er ikke lenger fritt tilgjengelige for disse statene, som offisielt er suverene. Disse innskuddene brukes til fordel for den franske økonomien og skaper renteinntekter. Kontrollen over halvparten av inntektene til afrikanske land blir således satt i tjeneste for den franske økonomien. Summene stjålet fra landene i CFA-sonen i året 2014, er beregnet til 8000 milliarder CFA-franc, ifølge den kongolesiske økonomen Stephan Konda Mambou. Dette er 12 milliarder euro.
Den andre regelen er den fastlagte vekslingskursen mellom CFA-francen og francen (og euroen siden den ble innført). Verdien av CFA-francen mot andre valutaer (dollar, yen, etc.) varierer på samme måte som variasjonene mellom euroen og andre valutaer. Når euroen faller eller stiger mot dollaren, for eksempel, gjør CFA-francen det samme. Dette er virkelig det motsatte av afrikanske økonomiske behov. Landene i franc-sonen fratas muligheten til å påvirke kursen på sin valuta, forklarer økonomen Jean-Luc Dubois. Dette «økonomiske virkemiddelet er spesielt viktig siden disse landene produserer eksportvarer og må være konkurransedyktige på det internasjonale markedet». En sterk euro straffer eksporten til andre eksportmarkeder enn EU.
Den tredje regelen er fri veksling. Med denne regelen, er det derfor ingen begrensninger på pengeoverføringer til Europa og Frankrike. Plyndringen legaliseres. Overskudd i området sendes til Europa, som gjør Afrika til en finansiør av Europa generelt, og særlig Frankrike. Repatriering blir regelen og reinvestering i landet unntaket. Flukten av afrikansk kapital til Europa anslås til 850 milliarder dollar mellom 1970 og 2008, av den senegalesiske økonomen Demba Moussa Dembélé.
Den fjerde regelen selges som den positive motparten til de tre foregående. Disse tre reglene framstilles som «betingelser» for den sistnevnte regelen: Den franske statskassens garanti for ubegrenset konvertibilitet. Hvis en stat i franc-sonen ikke er i stand til å betale i utenlandsk valuta for sin import, forplikter den franske statskassen seg til å levere den manglende valutaen. Alle som eier CFA-franc, har en garanti om at de kan konvertere dem til utenlandsk valuta. Denne konvertibiliteten er, kynisk, ikke gyldig de to ulike CFA-francene seg imellom, der den logiske effekten er å motvirke handel mellom afrikanske land.
Den femte og siste regelen fastslår avhengigheten til de to afrikanske sentralbankene, ved bruke av med-bestemmelse: BEAC (Den sentralafrikanske sentralbanken) og BCEAO (Sentralbanken til de vestafrikanske statene). Fire franske styremedlemmer sitter i BEAC sitt styre og to i BCEAO. Enstemmighet er nødvendig for enhver viktig beslutning. Konkret betyr dette et vetorett som hindrer beslutninger i strid med franske interesser. Den første koloniale arven i Afrika er en monetær og finansiell nykolonialisme som historikeren og geologen Jean-Suret Canale oppsummerer som følger:
Etter uavhengigheten ble bruken av CFA-francen i de tidligere franske koloniene et instrument for fransk nykolonialisme, som gir Frankrike kontroll over deres økonomi og sikrer en privilegert posisjon for franske selskaper. Afrikanske stater hadde nesten ingen kontroll over sin valuta, utstedt av institusjoner med hovedkontor som ikke ble overført fra Frankrike til Afrika før i 1972-1973. Frankrike fikk hånd om utenlandsk valuta skaffet til veie fra salg av afrikanske råvarer. […] Fri konvertibilitet tillot franske selskaper å få priviligerte plasser for sine varer i franc-sonen og fritt sende tilbake overskudd og kapital. […] Mesteparten av de afrikanske statenes eiendeler i utlandet ble satt en transaksjons-konto av den franske statskassen. Ifølge økonomi-journalisten Paul Fabra, eksisterte garantien gitt av Frankrike til CFA-francen bare på betingelse av at det ikke fantes fritt spillerom.
(artikkelen fortsetter under kartet)
En valuta for underkastelse: Beviset er hva som skjer med de som nekter
Et av bevisene på at franc-sonen er en viktig del av fransk nykolonialisme, er reaksjonen fra Paris da enkelte afrikanske stater besluttet å melde seg ut av den og trykke sin egen valuta (Togo, Guinea, Mali, Mauritania, Madagaskar). I Guinea offentliggjorde den nye uavhengige staten den 1. mars 1960 en «reform av det monetære regimet» som resulterte i opprettelsen av en nasjonal valuta, den guyanske francen. Presidenten i Republikken Guinea, Sekou Touré, argumenterte for den som følger: «Det er takket være denne reformen vi vil være i stand til å skape den økonomiske frigjøringen som tidligere var hemmet av et finanssystem som av natur, egenskaper og per definisjon forblir en del av det gamle regimet, som selv var avhengig av det økonomiske systemet i selve Frankrike.
Siden Sékou-Touré hadde sagt et rungende nei til det franske økonomiske fellesskapet i 1958, havnet han under konstant økonomisk press fra den tidligere kolonimakten. President De Gaulle ønsker å statuere et eksempel og straffe de som hadde våget å si som svar på utpressingen og den franske ‘bistanden’: «Vi foretrekker fattigdom i frihet foran rikdom i slaveri […] Vi vil ikke gi opp og vi vil aldri gi opp vår rett til uavhengighet».
Franske tjenestemenn og teknikere ble straks trukket tilbake etter denne talen, og en reell økonomisk blødning organisert. Det var som svar på dette økonomiske presset at beslutningen om å skape en nasjonal valuta ble fattet. Direktøren for sentralbanken forklarte beslutningen: «Det var et spørsmål om å unngå en kvelning av økonomien vår av den makten som hadde hersket til da. Bankkontoene ble tømt for innhold. Franske selskaper sendte ut fantastiske overskudd uten kontroll. Det pågikk en blødning. Men man kan egentlig ikke kontrollere en økonomi uten å kontrollere dens valuta.»
Reaksjonen fra Frankrike lot ikke vente på seg, og tok form av «Operasjon Persille». Den besto av å «bringe inn i landet en stor mengde falske guyanske pengesedler for skape kaos i økonomien», sier en av lederne for operasjonen, Robert Maurice. Operasjonen var bare en av mange måter å skape problemer for Sekou-Toure, ifølge Barbouze:
Vi måtte destabilisere Sékou Touré, gjøre ham sårbar, upopulær og gjøre det lettere for opposisjonen å gripe makten. (…) En operasjon av dette omfanget har flere faser: innsamling og analyse av informasjon, utvikling av en handlingsplan basert på denne informasjonen, studie og etablering av logistikk, gjøre ting for at planen skulle lykkes. (…) Ved hjelp av eksil-guineanere som var flyktinger i Senegal organiserte vi også en opposisjonell geriljastyrke. Opplæringen ble gitt av franske eksperter i skjulte operasjoner. Vi bevæpnet og trente disse opposisjons-guineanerne, hvorav mange var fulanier, fordi de skapte et klima av usikkerhet i Guinea og, hvis mulig, skulle de styrte Sekou-Toure. (…).
Målet var definitivt å tvinge Guinea i kne, men også å advare og true de andre landene i franc-sonen. «Se hva som vil skje hvis du forsøker å frigjøre deg selv fra franc-sonen. Valget er enkelt: CFA eller en permanent pengekrise,» forklarer journalisten Jean Chatain.
I Guinea mislyktes destabiliseringen. I Mali derimot, førte en identisk plan til et statskupp som styrtet president Modibo Keita. Også i dette landet ble utmeldingen fra valuta-sonen koblet til målet om «økonomisk avkolonialisering». Som i Guinea, var reaksjonen et forsøk på å destabilisere landet ved å oppfordre til offentlige demonstrasjoner foran Frankrikes ambassade for å kreve en tilbakevending til CFA-francen. For å gjøre dette, utnyttet franske agenter bekymringen blandt mange handelsmenn for at en nasjonal valuta ikke ville være konvertibel. Fagforeningslederen og aktivisten Amadou Seydou Traoré husker disse hendelsene slik:
Fødselen av den maliske francen lød som en gong for nykolonialismen i Mali og Vest-Afrika. Det var for å gå for langt, slik vurderte kolonialismen og dens betalte agenter det. Det var nødvendig å handle raskt og slå til hardt; å kaste folkets makt til jorden. Det var for liten tid til å trenere valutaen, som gjorde at en taktikk av brutal vold ble valgt. Den viste seg nitten dager etter etableringen av den maliske valutaen, som et komplott den 20. juli 1962. Ved den anledning, trampet demonstranter på nasjonalflagget, rev istykker pengesedler og ropte slagord som: ‘Lenge leve Frankrike’, ‘Ned med den maliske francen’ [xxiii]».
Mot-demonstrasjonen organisert av regjeringspartiet for å støtte den maliske francen, var enorm. Demonstrantene fordømte det som nå kalles «20. juli-komplottet». Den maliske regjeringen anklaget den franske ambassaden for å ha forbindelser med demonstrantene. Beslutningen om å evakuere de franske militærbasene forverret ytterligere forholdet mellom Mali og den tidligere kolonimakten. «Inntil 1968 da Modibo Keita ble styrtet i et militærkupp, fortsatte den politiske og økonomiske avstanden mellom Mali og Frankrike å øke,» oppsummerer historikeren Pierre Boilley.
Les Obadiah Mailafia: How France Underdeveloped Africa
Kuppgeneralen Moussa Traore underskrev umiddelbart, i november 1968, en avtale med Paris, som raskt materialisere seg som en monetær garanti fra den franske nasjonalbanken, med en rekke betingelser, særlig om privatisering av statlige selskaper. Hvis betingelsene ble oppfylt, skulle Frankrike overta den maliske gjelden og Mali blir med i CFA-francen i juni 1984.
På slutten av 1950-tallet, er uavhengighetslederen Sylvanius Olympio i Togo motstander av balkaniseringen av de tidligere vestafrikanske franske koloniene. Han analyserer det som en metode for å opprettholde kolonial dominans. Etter å ha blitt valgt til president i republikken, annonserte han at han hadde til hensikt å forlate franc-sonen og opprette en nasjonal valuta. Han blir drept i januar 1963, rett før dette kunne skje. De kamerunske forfatterne Arnaud Romeo og Martin Fankoua beskriver årsakene til kuppet og mordet som følger:
Den nå uavhengige Togos økonomiske situasjon var veldig ustabil. For å komme seg ut av denne situasjonen bestemte Olympio seg for å melde Togo ut av CFAs monetære sone og opprette en egen valuta. Den 13. januar 1963, tre dager etter at Olympio begynte å trykke sin egen valuta, drepte en bande analfabetiske soldater, som var støttet av Frankrike, den første valgte presidenten i det uavhengige Afrika. […] Olympios drøm var å bygge et selvstendig og autonomt land. Frankrike likte ikke ideen, og drepte ham.
La oss ende med de madagassiske og mauretanske tilfellene, som begge endte med at landene meldte seg ut av franc-sonen, til tross for enormt press. For Mauretania, som forlot den monetære sonen i 1973, gjorde nærheten til de nord-afrikanske statene det vanskeligere å utøve direkte press. «Mauritania var bedre utrustet med naturressurser. Utmeldelsen [fra franc-sonen] var et tydelig politisk valg, for av en total økonomisk uavhengighet og en politisk tilnærming til Maghreb-statene,» noterer økonomene Patrick og Sylviane Guillaumont.
Madagaskar melder seg ut av CFA-francen etter et tiår med sosial protester, som kombinerte bondeopprør i den sørlige delen av landet fra 1967; en kulturell og politisk bevegelse av etterkommere av slaver i fattige nabolag, var som motstandere av den franske kulturelle dominansen; og gjentatte streiker og student-demonstrasjoner. Denne bevegelsen ble mer radikalisert over tid, på grunn av sterkere undertrykkelse, og fører til at den første republikken faller i 1972. De stridende hadde et felles ønske om å frigjøre seg fra den franske nykolonialismen og skape en reell uavhengighet. Utmeldelsen fra CFA-francen og nedleggelsen av militærbasen Ivato er krav som har rot i dette tiåret med kamp. Maktbalansen var slik at en fransk intervensjon er utenkelig på dette tidspunktet.
Man trenger å vite om disse faktaene for å forstå betydningen av CFA-francen for fransk nykolonialisme. Når press, intervensjon og destabilisering var mulig, ble metodene brukt for å holde kontroll over de som ikke adlyder. De eneste utmeldelsene som aksepteres, er de som skjer mot Frankrikes vilje, med kamp. Det er i lys av denne bakgrunnen at man må dømme troverdigheten til president Macrons ord på Sahel-toppmøtet i Bamako i juli 2017. Han erklærte kynisk: «Hvis man ikke føler seg lykkelig i franc-sonen, kan man forlate den og lage sin egen valuta, som Mauretania og Madagaskar gjorde det.»
Et instrument for utnyttelse: beviset devalueringen i 1994
Vi har understreker hvor utnyttende denne sentraliseringen av en stor del av valutareservene i den franske sentralbanken er. Sentraliseringen gjør det mulig for den franske staten å investere disse pengene og tjene renter på dem. Ytterst kynisk, kan noen av disse pengene så regnes som «utviklingshjelp» og en annen del «lånes ut» med renter til afrikanske stater. Her er denne mekanismen, presentert av økonomen Nicolas Agbobou:
Frankrike plasserer naturligvis, som alle intelligente økonomiske aktører, den enorme afrikanske kapitalen i finansinstitusjonene med best avkastning. Det tillater dem logisk å tjene rentedifferansen. For eksempel, garanterer de betaling til afrikanere med en årlig rente på 2%, mens selv de mottar avkastning på 4,5%. Rentedifferansen er netto 2,5%. Forutsatt at den afrikanske kapitalen investert utgjør 10 000 milliarder CFA-franc, mottar Frankrike et nettogevinst på 250 milliarder CFA-franc i årlig rente. […] Av disse ressursene gir Frankrike en liten del, f.eks. ti milliarder CFA-franc, som lån til landene i franc-sonen med ‘lave’ renter på mellom 3% og 10% i året, samtidig som de slår på stortromma for å vise verden sine gode gjerninger mot Afrika, som de hevder å hjelpe! Dette kalles økonomisk hjelp fra Frankrike til sine tidligere kolonier.
Plyndringen som CFA-francen utgjør, ble forsterket av endringene i verdenssituasjonen fra slutten av 70-tallet. I dette tiåret ble afrikanske land oppfordret til å ta opp store lån, for deretter å begynne strukturtilpasninger pålagt av Det internasjonale pengefondet:
I løpet av ti år, økte de afrikanske statenes gjeld ti ganger. Sammen med effekten av en svært betydelig forverring av handelsvilkårene, falt deres valutareserver til nesten null. Deres samlede handelsunderskudd, som i 1973 ikke oversteg 1,8 milliarder dollar, ble til mer enn 11 milliarder dollar siden 1980. Re-forhandlinger av gjelden ble mangedoblet (11 mellom 1979 og 1981), mens Pengefondets intervensjoner økte fra 2 i 1978 til 21 i 1982.
Denne politikken av å oppmuntre til store lån og deretter å plassere landene under IMF-kontroll, var en del av en voksende afrikanske offensiv fra USAs side (som har en ledende plass i IMF og Verdensbanken). Det er en del av en stadig sterkere økonomisk konkurranse med Europa. I denne forbindelse, understreket statsviteren Zaki Laidi allerede i 1984 at «i regionale områder hvor det franske nærværet tidligere dominerte, har Verdensbanken klart å sparke Frankrike av tronen når det gjelder finansiering av investeringer, bistand og lån til prosjekter». USA brukte Pengefondet som utpressingsmiddel. Et tiår senere stanset de lån for å tvinge gjennom en devaluering av CFA-francen med 50%.
Den kalde krigens slutt fremhevet denne amerikanske offensiven i Afrika. Da Sovjetunionens ble borte og balansen som eksisterte etter andre verdenskrig forsvant, ble konkurransen om sjeldne ressurser som energi og strategiske råvarer forsterket. Nå kunne ikke «den felles fienden» stoppe den voldsomme konkurransen mellom haiene. Bill Clintons utenriksminister for handelsanliggender, Ron Brown, oppsummerte den nye amerikanske strategien i mai 1995. «Amerikanerne,» sa han på det afrikansk-amerikanske toppmøtet i Dakar, «håper å utfordre Afrikas tradisjonelle partnere, som begynner med Frankrike. Vi vil ikke lenger overlate Afrika til europeerne».
Det er innenfor rammen av denne intensiveringen av konkurransen mellom Europa (spesielt Frankrike) og USA at man utvidet franc-sonen til land som ikke tilhørte det tidligere franske koloniveldet: Ekvatorial-Guinea i 1985 og Guinea-Bissau i 1997. Press fra USA, Verdensbanken og IMF for å oppnå en devaluering av CFA, kan også forklares slik. «IMF og den amerikanske regjeringen mente at CFA-francen var verdt for mye og var en hindring for konkurranseevne og vekst i medlemslandene i franc-sonen. Dermed ville deres økonomiske vekst uunngåelig trenge en devaluering,» forklarer økonomene Alain Delage og Alain Massiera. De samme aktørene understreket at devalueringen ville øke eksporten fra disse landene (med lavere priser, selvfølgelig), men tiet om de stigende kostnadene for import av kapitalvarer og ferdigvarer som uunngåelig ville følge. Bak disse salgsargumentene ligger selvfølgelig tilgangen til disse afrikanske markedene for amerikanske multinasjonale selskaper.
Som vanlig, skjedde kompromisset på bekostning av afrikanske land.
I bytte for å få lov til å opprettholde sin dominerende posisjon i Afrika og sin rolle som «Afrikas gendarme», ga Paris sitt samtykke til en 50% devaluering av CFA-francen i 1994: «en omorganisering av Frankrikes offisielle rolle i Afrika, etter bredere mekanismer utviklet av globale finansinstitusjoner», skriver historikeren Francis Arzalier.
De to tyvene ble enige om å sulte folket i landene i franc-sonen. Et blikk på konsekvensene er nok til å måle omfanget av berikelsen av den franske statskassa og utarmingen av folkene i franc-området: «Den franske staskassa fylles som følge av nettooverføringer fra afrikanere. Deres sosiale situasjon fortsetter å forverres, samtidig som fruktene av deres tunge ofre blir overført og lagret i Paris, takket være de strenge økonomiske avtalene som hindrer dem strukturelt,» oppsummerer økonomen Nicolas Agbohou.
Konsekvensene for folket var umiddelbare og katastrofale: «Den var en monetær tornado som rammet levekårene til de berørte befolkningene. Neste år var prisene fordoblet! I mange av de berørte landene falt den forventete levealderen de etterfølgende årene. I mat-sektoren var sjokket omtrent like brutal, sier journalisten Jean Chatain. Prisen på ris (som er et helt sentral i kostholdet) økte med 69% for lokal ris og 42% for importert ris i Senegal; og 47% og 54% i Mali.
Med etableringen av euroen i januar 1999, er CFA-francen knyttet til den, dvs. verdien avhenger nå av euroens verdi. Denne bindingen til en sterk valuta innebærer viktige konsekvenser. Zephirin Diabré, tidligere minister for økonomi og finans i Burkina Faso, oppsummerer som følger:
CFA-francen er knyttet til euroen med en fast vekslingskurs. Men euroen er en sterk valuta som styrkes hver dag mot andre valutaer, spesielt mot dollaren. Når euroen øker i verdi, gjør CFA-francen det samme automatisk. Dette har flere negative konsekvenser: de lokale produksjonskostnadene blir mindre konkurransedyktige enn land utenfor eurosonen. Eksport, som er priset i dollar, kollapser, som man ser med bomull.
Den strukturelle over-valueringen av CFA-francen på grunn av bindingen til euro, er ikke triviell. Mellom 2000 og 2010 tapte dollaren 43% i verdi mot euro. Fast vekslingskurs med den sterke euroen er offisielt begrunnet som et middel til å bevare valutaens stabilitet. Men det er faktisk et verktøy for å holde de afrikanske økonomiene avhengige av EU. Europeiske selskaper, spesielt franske, favoriseres av denne mekanismen og dominerer alle økonomiske sektorer. En økonomisk politikk basert på interessene til en ekstern makt: Vi lever fortsatt i en kolonial logikk, med symbolene til uavhengige land.
Man må vite om denne strukturelle avhengigheten for å forstå den kontinuerlig svekkelsen av det sosiale samholdet i landene i regionen; den ujevne utviklingen mellom regioner i samme land; fortsatt utarming maskert som vekst, for ikke å si noe om omfordelingen av denne «veksten»; og desperasjonen blandt en betydelig del av ungdommen, som presser dem til å migrere til tross for de dramatiske forholdene som gjør Middelhavet en drapsmaskin. Ustabilitet, konflikter, ideologier av fortvilelse og kriger er bare logiske resultater av at utvikling er gjort umulig, blant annet av denne koloniale valutaen, servil og utnyttende.
Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Artikkelen er forkortet.
Denne artikkelen av Saïd Bouamama ble oversatt og publisert av Midt i fleisen.
Saïd Bouamama har sin egen blogg der han publiserer analytiske artikler på fransk.
Krigsdagbok del 69 – 18. til 24. juni 2023
Av Lars Birkelund - 8. august 2023
https://steigan.no/2023/08/krigsdagbok-del-69-18-til-24-juni-2023/
Dette er 69. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
18. juni
Det var først og fremst USA som ivret for at Ukraina (og Georgia) skulle bli med i NATO. Det ble slått fast som et mål i 2008, tross en mengde advarsler fra Russland og andre, blant dem Tyskland og Frankrike, som la ned veto da, men inngikk et kompromiss som gikk ut på at Ukraina (og Georgia) skulle bli med på sikt.
Nå er det USA som sier nei (samt ca ti andre). Hva er årsaken til USAs snuoperasjon? Jeg tror det skyldes at USA ikke vil forplikte seg og NATO til å forsvare Ukraina mer enn de allerede gjør.
19. juni
«Den misjonærende journalistikk har ensidighet som mål. Middelet brukes derfor bevisst for å forvirre og redusere lesernes muligheter til selv å skjelne mellom hva som er subjektive kommentarer og hva som er konkrete fakta. Utnyttet i politisk påvirkningshensikt er likheten med “propaganda journalistikk” tydelig. Misbrukt kontinuerlig for å dramatisere og vekke interesse, vil konsekvensene være desinformerende og destruktive. Aksepteres denne arbeidsmodell som kommunikasjonsprinsipp, kan det i verste fall føre til “informativ folkeforførelse” som går på sannheten løs.
Sannheten er at store deler av den journalistiske prioriteringsmodell bygger på jesuittiske hensiksmessighetsprinsipp om at middelet rettferdigjør veien til målet – til opplag og salg. Derfor anvendes fortsatt den personlige karakteriserings-journalistikken kombinert med faktaformidling langt inn i mediegiganter som NRK og enda til en kvalitetsavis som Aftenposten. Det er skummelt fordi det danner skole i “manipulerende journalistikk».«
Einar Eriksen, tidligere redaktør i Bergens Tidende, skrev dette i boka «Journalistikkens tapte ære» (1992), samt at utviklingen mot denne type journalistikk hadde sammenheng med tre forhold som inntraff i rask rekkefølge: en journalist-streik sommeren 1990, det at aviser på søndager ble innført i perioden august til oktober samme år og til slutt et relativt kraftig kutt i pressestøtten, på 13 %, til sammen 30 millioner kroner.
Denne type misjonerende journalistikk har vi i ekstrem grad sett i omtalen av Russland og Ukraina siden 24. februar i fjor. Men vi så den nesten like mye under Norges kriger mot Libya og Syria.
Seinere samme dag:
Det norske HEIMEVERNET brukes nå i Georgia. For Norge/USA/NATO prøver nemlig også å lure Georgia til å bli med i NATO, slik at Georgia kan brukes i krig mot Russland på samme måte som Ukraina.
20. juni
Det var NATO-land som gikk til krig mot Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria, ikke Russland. Likevel er det Russland vi blir indoktrinert til å frykte og hate. NATO-landene, inkludert Norge, er også, sammen med Russland og Ukraina, ansvarlige for at det ble krig i Ukraina. Men det vil ikke norske medier og myndigheter at vi skal vite.
På den andre side har Kina meglet fred mellom Saudi Arabia og Iran, som muliggjør fred i Yemen og Syria. Dette er hele verden vitne til og det blir mer og mer pinlig for vestlige ledere, i den grad de er i stand til å skamme seg.
Men om de ikke er i stand til å skamme seg så merker de at flere og flere land knytter seg til Kina/Russland og gir blanke i Vesten. Og det kan de kun takke seg sjøl for, en politikk de har ført tross mange advarsler over mange år. Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde.
De forente arabiske emirater er foreløpig siste land ut når det gjelder tilbud om å legge til rette for fred i Ukraina, mens NATO-landene stadig trapper opp krigen.
Seinere samme dag:
Krigspropaganda lønner seg. Det ser man blant annet på journalisters karrierer.
Da Hedda Bryn Langemyr var leder for Norges ‘Fredsråd’ bedrev hun krigspropaganda mot Syria samt at hun smisket for ukrainske kuppmakere. Nå har hun blitt akseptert av USA og er tydeligvis stolt av det (se skjermdumpen som er fra hennes Facebook-side). I sommer skal hun delta på et utvekslingsprogram i regi av U.S. Department of State, melder Forsvarets forum.
Steigan kommenterte: «Karriereveien til Hedda Bryn Langemyr fra fredsaktivist til «klyngeleder» for hemmelig påvirkningsagentur for det britiske forsvarsdepartementet til oppdrettskanin for State Detpartment viser at det er rike karrieremuligheter for NGO-folk som vil gå i imperialismens tjeneste».
21. juni
Det viktigste i en sak kan være det du ikke vet.
I mars i fjor skrev Zelensky under på en avtale med Russland, der han gikk med på at Ukraina skal være et nøytralt land og begrensninger når det gjelder den militære bevæpningen av Ukraina. Som motytelse trakk Russland seg ut av Kiev. Deretter gikk Ukraina bort fra avtalen, muligens etter press fra Boris Johnson, som neppe handlet uavhengig av USA/NATO (Ukraina skal ha krevd at avtalen skulle være hemmelig, noe Russland ikke gikk med på).
Avtalen ble vist fram for afrikanske ledere for noen dager siden. Men norske medier har ikke sagt noe om dette. For i Norge råder det krigssensur. Derfor tier mediene også om at Porosjenko, Merkel og Hollande i løpet av fjoråret innrømte at de hadde sabotert Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, at de brukte dem for å vinne tid til å ruste opp Ukraina i en pågående krig.
Det finnes altså en del essensielle fakta som nær sagt hele verden kjenner til, men som få i Norge kjenner til grunnet sensur. Ute i verden vet folk og ledere derfor bedre. Derfor fører et stort flertall av verdens land en annen politikk enn USA/NATO/Norge på dette området. En ikke-krigersk, nøytral politikk.
22. juni
Kritisk journalistikk.
Dette er et misbrukt og misforstått begrep. Norske journalister har misforstått det og misbruker det ved at de kritiserer visse andre land, mens de synes å mene at Norges politikk overfor disse landene er perfekt. For de kritiserer den i alle fall ikke.
Det å kritisere Norges utenrikspolitikk er rett og slett et tabu blant norske journalister. Og tabuer, det man ikke snakker om, henger sammen med sensur, inkludert sjølsensur, som antagelig er mest utbredt. For journalister vet, som andre, hva som er (u)populært, eventuelt risikabelt å si.
Denne mentaliteten har smittet over på det norske folk. For hvis jeg eller andre kritiserer Norges politikk overfor for eksempel Russland, blir vi kritisert for at vi kritiserer Norges politikk framfor å kritisere Russlands politikk.
Men det er en fundamental misforståelse. Norske politikere står til ansvar overfor oss, norske kvinner og menn. Vi plikter dermed å kritisere NORSKE folkevalgte politikere, ikke russiske folkevalgte. Vi har dessuten INGEN innflytelse på Russlands politikk. Men vi kan få innflytelse på norsk politikk hvis vi er mange nok.
Et av mine viktigste poenger er at krigen kunne vært unngått hvis norske/vestlige politikere hadde oppført seg seriøst og ansvarlig. For de visste allerede på 90-tallet – og særlig etter kuppet i Ukraina i 2014, som de støttet – at de førte en politikk som kunne ende med krig og dermed visste de hva de kunne gjøre for å unngå det. Dette poenget kommer jeg til å gjenta så lenge det er nødvendig. For det blir ikke fred uten kompromisser. Og kompromissene kan ikke bygges på løgner, som at norske/vestlige og ukrainske ledere er helt uten skyld.
Det å kritisere Russland er lett. Da viser man at man er ‘snill’ og ‘god’. Så det kan man bli populær av i NATO-land som Norge. Og derfor er det mange som gjør det (godhetsposering). Men ved å gjøre det i den farlige situasjonen vi nå er i, bidrar man til å hjelpe uansvarlige, useriøse og farlige vestlige ledere med å trappe opp krigen (uansvarlige, useriøse og farlige russiske ledere er ikke tema her).
Vi snakker om ledere, dvs beslutningstagere, som må ha ønsket krigen, men som har lyktes med å overbevise sine befolkninger om at kun Russland har skylda for den. Og det har de klart ved å bruke de mediene de kontrollerer. I Norge praktisk talt alle medier. I hvert fall er kontrollen god nok til at norske medier gjengir det politisk korrekte narrativet om krigen, som er at kun Russland har skylda, også da USA sprengte Nord Stream. Eller, forresten; de siste månedene har de faktisk beskyldt Ukraina for det. Men aldri USA. Eller Norge. Tragedien fullbyrdes når denne type propaganda går for å være «kritisk journalistikk».
Apropos ‘kritisk’ journalistikk, så går Kristoffer Egeberg, redaktøren i Faktisk.no til PST. Så da er ringen sluttet. «I samråd med styret i Faktisk, går han av med umiddelbar virkning» (Journalisten).
24. juni
Kiev-regimet har siden 2014 forbudt en rekke medier og politiske partier som ønsker bedre forbindelser med Russland. Det har norske/vestlige myndigheter akseptert uten noen gang å kritisere Kiev. Nå kan det se ut som om Moldova slår inn på samme linje, fortsatt uten å bli kritisert av norske/vestlige myndigheter.
«Avgjørelsen om å utestenge partiet kan imidlertid stamme fra helt andre motiver enn kampen for demokratiske verdier’, fordi Sor i realiteten har blitt den viktigste opposisjonsplattformen i Moldova. Partiet støtter en tilbakevending til normale forhold til Russland som vil hjelpe landet med å overvinne den nåværende økonomiske krisen, og det motsetter seg tilslutning til EU og enhver mulig forening med Romania (…)
EUs ledende talsmann for utenrikssaker, Peter Stano, kalte forbudet legitimt. ‘Som hovedmyndighet i spørsmål om grunnloven, har den konstitusjonelle domstolen i Republikken Moldova det siste ordet når det gjelder å tolke grunnloven og kompatibiliteten av nasjonale lover og statlige avgjørelser med den generelle loven’».
https://www.rt.com/russia/578490-european-country-has-banned-opposition/
Seinere samme dag:
NATO har en rådgiver, professor Christopher Coker, som mener at krig er menneskets natur (Klassekampen i dag). Det er han naturligvis ikke aleine om. Men poenget her er at NATO har VALGT å bruke en slik rådgiver, slik Zelensky i 2019 VALGTE Alexey Arestovich som sin rådgiver. For Arestovich sa i et intervju i mars 2019 at han så på «en større krig med Russland» som noe som kunne kvalifisere Ukraina for NATO-medlemskap og at krigen vil komme innen få år, med 99% sannsynlighet, grunnet Ukrainas partnerskap med NATO. «Kanskje til og med tre kriger med Russland». En fredelig løsning på konflikten er helt umulig. Og det var han Zelensky ville ha som rådgiver, noe han var inntil for noen måneder siden. Se fra ca 7 minutter her:
Arestovich snakket også rosende om IS brutalitet:
Krigsdagbok del 68 – 14 til 17. juni 2023
Krigsdagbok del 67 – 8. til 13. juni 2023
Krigsdagbok del 66 – 1. til 7. juni 2023
Krigsdagbok del 65 – 27. til 31. mai 2023
Krigsdagbok del 64 – 24. til 26. mai 2023
Krigsdagbok del 63 – 20. til 23. mai 2023
Krigsdagbok del 62 – 12. til 19. mai 2023
Krigsdagbok del 61 – 4. til 11. mai 2023
Krigsdagbok del 60 – 30. april til 3. mai 2023
Krigsdagbok del 59 – 25. til 29. april 2023
Krigsdagbok del 58 – 19. til 23. april 2023
Krigsdagbok del 57 – 7. til 18. april 2023
Krigsdagbok del 56 – 1. til 6. april 2023
Krigsdagbok del 55 – 27. til 31. mars 2023
Krigsdagbok del 54 – 21. til 26. mars 2023
Krigsdagbok del 53 – 12. til 20. mars 2023
Krigsdagbok del 51 – 3. til 5. mars 2023
Krigsdagbok del 50 – 20. til 27. februar 2023
Krigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Krigsdagbok del 48 – 4. til 9. februar 2023
Krigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023
Krigsdagbok del 46 – 25. til 30. januar 2023
Krigsdagbok del 45 – 15. til 20. januar til 2023
Krigsdagbok del 44 – 6. til 14. januar 2023
Krigsdagbok del 43 – 30. desember 2022 til 5. januar 2023
Krigsdagbok del 42 – 16. til 25. desember 2022
Krigsdagbok del 41 – 12. til 13. desember 2022
Krigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022
Krigsdagbok del 39 – 22. november til 1. desember 2022
Krigsdagbok del 38 – 19. til 21. november 2022
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Krigsdagbok del 35, 15. til 19. oktober 2022
Krigsdagbok del 34
Krigsdagbok del 33, 1. til 12. oktober 2022
Krigsdagbok del 32, 20. til 30. september 2022
Krigsdagbok del 31, 9. til 19. september 2022
Krigsdagbok del 30, 29. august til 8. september 2022
Krigsdagbok del 29, 21. til 28. august 2022
Krigsdagbok del 28, 7. til 18. august 2022
Krigsdagbok del 27, 28. juli til 6. august
Krigsdagbok del 26, 21. til 27. juli
Krigsdagbok del 25, 12. til 20. juli
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022
Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022
Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni
Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022
Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022
Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022
Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
@Krigsdagbok
Ambulansesjåfør: – Hverdagen endret seg i takt med dosene
Av Julia Schreiner Benito - 8. august 2023
https://steigan.no/2023/08/ambulansesjafor-hverdagen-endret-seg-i-takt-med-dosene/
Han har jobbet i ambulansetjenesten i nesten fire tiår. Han vil ikke lenger tie om det han opplevde i 2021 og 2022.
Av Guro Høgberg og Julia Schreiner Benito, hemali.
Det er november 2022 da ambulansesjåføren tar kontakt med Hemali første gang. Han ønsker å berette om en endret arbeidshverdag i 2021 og 2022. Men han kvier seg fordi han er kjent med risikoen.
– Frykten er å miste jobben. Systemet godtar ikke at man går utenfor kotymen. Flere kollegaer kommenterte de samme endringene som jeg registrerte, men det var et ikke-tema å sette det i sammenheng med vaksinen.
I juni i år velger han likevel å dele sin historie. Anonymt, både av frykten for å miste jobben og fordi han holder taushetsplikten høyt.
Flere oppdrag, endret sykdomsbilde
Det er våren og sommeren 2021 at arbeidshverdagen endrer seg for ambulansesjåføren som jobber under Sykehuset Innlandet. Et område med 342.000 innbyggere.
– Jeg har jobbet i ambulansetjenesten i nesten 40 år og er kvalifisert til å se når noe er utenom det vanlige.
Han ser både flere oppdrag og flere av bestemte typer symptomer og diagnoser.
– Lungeembolier, blodpropper i lungene, skilte seg særlig ut. Men også blodpropper i hjernen, hjerneblødninger og luftveisinfeksjoner som var kraftigere og annerledes enn de pleier å være. Sykdom oppførte seg på en annen måte. Ledelsen innrømmet at det var en stor økning i infeksjonspasienter og luftveisplager som ikke var korona-relatert, men dette ble kun sagt internt, og ble aldri noen offisiell uttalelse.
I en intern e-post fra ledelsen i mai 2022 som Hemali har sett heter det blant annet: Pasienter som normalt ikke hadde blitt så syke før, viser nå et annet sykdomsbilde.
– Jeg har jobbet i ambulansetjenesten i nesten 40 år og er kvalifisert til å se når noe er utenom det vanlige.
Statistikkens tydelige språk
Statistikken støtter ambulansesjåførens observasjoner. Ambustat er en web-basert database over ambulanseoppdrag. Etterhvert blir bildet tydelig: Antallet utrykninger topper seg samtidig med at nye doser settes. (Se figurer lenger ned)
– Jeg er stasjonert på et relativt lite sted. I begynnelsen ble jeg spesielt oppmerksom på økningen av lungeembolier, særlig blant menn fra slutten av 50-årene og eldre.
En lungeemboli er en blodpropp som har oppstått i en vene i bena eller bekkenet som har løsnet og fulgt blodstrømmen til lungene. Der kan blodproppen kile seg fast, blodpropper kan også dannes direkte i lungene.
Ambulansesjåføren beretter om oppdrag som har gjort spesielt inntrykk. Han trekker frem en slank mann i god fysisk form i 60-årene. Ambulansepersonellet utelukket hjerteinfarkt. Konklusjonen er lungeemboli.
– Det var fast prosedyre å spørre om vaksinestatus. Mannen var selv ikke i stand til å svare, men hans kone bekreftet at tredje dose var satt to uker tidligere.
Metalyse blir gitt for å løse opp blodproppen. Vanligvis gir denne behandlingen godt resultat ved at mer oksygen kommer ut i blodet. Det har ingen effekt på denne pasienten.
– Han fikk den aller beste akuttbehandling, men livet sto ikke til å redde. Hvis disse proppene er lange med tråder av spike-protein, gir det mening at behandlingen ikke virker. Proppene er for store.
Ambulansesjåføren sjekket om pasienten ble obdusert eller ikke.
– Det ville vært interessant. Når vi gjør så mye og jobber så lenge for å redde liv, ønsker vi svar.
Obduksjon ble avslått med begrunnelsen at mannen ikke døde alene.
– Så mange nyfødte og små babyer med problemer i både øvre og nedre luftveier var nytt for meg.
Mikropropper
Ambulansesjåføren forteller videre om hjerneblødninger og hjerneslag grunnet små blodpropper.
– Er disse såkalte mikro-proppene noe nytt?
– Ja. De gir merkelige, annerledes symptomer enn vi har sett tidligere.
Videre trekker han fram atrieflimmer: En pasient med atrieflimmer hadde besvimt, og vedkommendes puls varierte mellom 40 og 150. Så lav puls er svært uvanlig ved atrieflimmer.
– Pasienten var selv sikker på at dette var en bivirkning av vaksinen. Han var tidligere frisk og aktiv, men etter første dose fikk han høyt blodtrykk. Selv mistenkte han at det var en følge av vaksinen, og han betenkte seg derfor før andre dose. Han rådførte seg med fastlegen og fikk til svar at han trygt kunne ta en dose til.
– Etter dose to ble hans livskvalitet ødelagt av alvorlig atrieflimmer, han ble også satt på medisiner som ga ham alvorlige bivirkninger. Før vaksinasjonene løp tre dager i uken. Han ble sikker på at høyt blodtrykk og atrieflimmer var bivirkninger. Dette sa han til sin fastlege og ønsket at bivirkningene skulle rapporteres til Statens legemiddelverk, men det ville ikke fastlegen gjøre.
Ambulansesjåføren legger til:
– Det har også vært en stigning i sepsis-pasienter. Hvorfor dette skjer, kan jeg ikke vite. Men det synes ganske klart at immunforsvaret til befolkningen har blitt svekket.
– Det hadde vært mer logisk at utrykningene skulle øke våren 2020. Ikke sommeren 2021 da vaksinen skulle beskytte mot sykdom.
Det har roet seg
– Opplevde du en endring etter at vaksineringen startet på barn ned til 12 år i september 2021?
– Nei, heldigvis. Jeg har ikke hatt ungdommer med hjertestans eller hjerneblødning etter dette.
Men helt siden første dose har det blitt rykket ut på flere oppdrag med babyer involvert.
– Vi hører alt av akuttutkallinger på nødnettet i vårt område. Jeg aldri hørt så mange utkall på nyfødte og babyer med alvorlige pusteproblemer. Det var så mye at selv myndighetene prøvde å forklare dette med smitteverntiltak året før, såkalt immungjeld. Min teori er at disse babyene er født av kvinner som har tatt vaksinen. Så mange nyfødte og små babyer med problemer i både øvre og nedre luftveier var nytt for meg.
Ambulansesjåføren understreker det paradoksale i at det endrede symptombildet ikke oppsto under første året av pandemien, men først etter at vaksineringen startet.
– Det hadde vært mer logisk at utrykningene skulle øke våren 2020. Ikke sommeren 2021 da vaksinen skulle beskytte mot sykdom. Etter andre dose spesielt, både hørte jeg om og opplevde selv syv tilfeller av lungeemboli i den lille bygden jeg bor i Innlandet. Det er uvanlig for en plass med noen få tusen innbyggere.
– Hvordan er situasjonen i dag (juni 2023)?
– Det har roet seg, men det er fortsatt flere oppdrag enn vanlig.
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Et stort flertall av ukrainerne mener Zelensky er ansvarlig for korrupsjonen
Av red. PSt - 8. august 2023
https://steigan.no/2023/08/et-stort-flertall-av-ukrainerne-mener-zelensky-er-ansvarlig-for-korrupsjonen/
Den ukrainske avisa Kyiv Post, som vokste fram som ei pro-Maidan-avis, skriver at et «stort flertall av ukrainerne mener Zelensky er ansvarlig for korrupsjonen»: Large Majority of Ukrainians Think Zelensky Responsible for Corruption.
Omtrent 77 prosent av de spurte ukrainerne mener at president Zelensky er direkte ansvarlig for korrupsjon i regjeringen og militæradministrasjonen, ifølge en ny meningsmåling utført av Ilko Kucheriv Democratic Initiatives Foundation (DIF) og rapportert av Interfax.
Det har vært kjent i årevis at Ukraina antakelig er det mest korrupte landet i Europa og at folk i regjerings- og militærapparatet stjeler som ravner. En av de verste er Vladimir Zelensky sjøl.
Pandora Papers avslørte offshoreformuen til den ukrainske presidenten og hans indre krets
Ukrainas president Volodymyr Zelensky red til makta på løfter om å rydde opp i det korrupsjonen i landet, men Pandora Papers avslørte at han og hans nære krets var deltakere i et nettverk av offshoreselskaper, inkludert noen som eide dyr Londoneiendom.
Dette skrev Organized Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP) i 2021.
Hovedfunnene
Ukrainas president Volodymyr Zelensky og hans partnere innen komedieproduksjon eide et nettverk av offshore-selskaper knyttet til deres virksomhet basert på De britiske jomfruøyene, Kypros og Belize.
Zelenskys nåværende sjefassistent, Serhiy Shefir, samt sjefen for landets sikkerhetstjeneste, var en del av offshore-nettverket.
Offshore-selskaper ble brukt av Shefir og en annen forretningspartner til å kjøpe kostbar eiendom i London.
Rundt tidspunktet for valget i 2019 overleverte Zelensky aksjene sine i et viktig offshore-selskap til Shefir, men de to ser ut til å ha laget en ordning for at Zelenskys familie skal fortsette å motta penger fra offshore.
Skuespiller Volodymyr Zelensky seilte inn til det ukrainske presidentskapet i 2019 på en bølge av offentlig raseri mot landets politiske klasse, inkludert tidligere ledere som brukte hemmelige selskaper for å gjemme formuen sin utenlands.
Lekkede dokumenter beviser at Zelensky og hans indre krets har hatt sitt eget nettverk av offshore-selskaper. To som tilhørte presidentens partnere ble brukt til å kjøpe dyr eiendom i London.
Avsløringene kommer fra dokumenter i Pandora Papers, millioner av filer fra 14 offshore-tjenesteleverandører lekket til International Consortium of Investigative Journalists og delt med partnere over hele verden, inkludert OCCRP.
Dokumentene viser at Zelensky og hans partnere i et TV-produksjonsselskap, Kvartal 95, opprettet et nettverk av offshore-firmaer som dateres tilbake til minst 2012, året selskapet begynte å lage regelmessig innhold for TV-stasjoner eid av Ihor Kolomoisky, en oligark forfulgt ved påstander om svindel på flere milliarder dollar. Offshores ble også brukt av Zelensky-medarbeidere til å kjøpe og eie tre førsteklasses eiendommer i sentrum av London.
Dokumentene viser også at like før han ble valgt, ga han sin eierandel i et viktig offshore-selskap, de britiske jomfruøyene-registrerte Maltex Multicapital Corp., til sin forretningspartner – som seinere ble hans fremste presidentassistent. Og til tross for at han ga fra seg aksjene, viser dokumentene at det snart ble gjort en ordning som ville tillate offshore å fortsette å betale utbytte til et selskap som nå tilhører hans kone.
Bye-bye, Kiev, hallo Côte d’Azur: Vesten sender bistand, Ukrainas korrupte eliter profiterer på konflikten
igarker har omdirigert mye av den økonomiske støtten som er sendt til Kiev utenlands, skriver Iain Muir.
Ukrainska Pravda lagde denne videoen om Monacobataljonen:
Monacobataljonen
Mens Ukraina har gjennomgått en generell mobilisering som omfatter alle menn under 60 år, har mange tidligere og nåværende høytstående tjenestemenn, politikere, forretningsmenn og oligarker flyttet til sikkerhet i utlandet – hovedsakelig til EU.
Ukrainske eliters masseflukt startet allerede før den væpnede konflikten. 14. februar 2022 forsvant plutselig 37 av varamedlemmene fra den ukrainske presidentens parlamentariske fraksjon (Servant of the People). Hadde ikke parlamentsmedlemmer fått forbud mot å forlate landet allerede dagen etter, ville andre definitivt sluttet seg til dem. I mellomtiden nøt tidligere embetsmenn og oligarker større frihet til å bevege seg rundt. I følge den italienske avisen La Repubblica lettet også 20 businessfly fra Boryspol-flyplassen i Kiev den 14.
Magnatene var først i rekken. Entreprenør og parlamentsmedlem Vadim Novinsky, forretningsmennene Vasily Khmelnitsky og Vadim Stolar, Vadim Nesterenko og Andrey Stavnitzer forlot alle landet med charterfly. Millionærpolitikeren Igor Abramovich bestilte et privat fly til Østerrike for 50 personer – og tok med seg slektninger, forretningspartnere og partifeller. Oligarkene fløy fra Kiev til Nice, München, Wien, Kypros og andre EU-destinasjoner.
En hel koloni med ukrainske oligarker har tilsynelatende slått seg til i den franske elitekommunen Cap-Ferrat. Eiendomsutvikler Vadim Solar, oligarkene Dmitrij Firtash, Vitaly Khomutynnik og Sergey Lovochkin er blant dem som nyter det gode liv midt i krigen. Cap-Ferrat-villaen som en gang tilhørte kong Leopold II av Belgia ble kjøpt av den rikeste ukrainske oligarken Rinat Akhmetov. Naboene hans er Alexander Davtyan, president for Investment Group DAD LLC, og Vladislav Gelzin, en tidligere stedfortreder for Donetsk Regional Council.
Tidligere innenriksminister Arsen Avakov, lederen av presidentens kontor, Andrey Yermak, Ukrainas andre president, Leonid Kuchma, tidligere statsminister Arseny Yatseniuk og mange andre tok alle sine familier og formuer, anslått til rundt en milliard dollar, ut av landet, for ikke å nevne de mange politisk tilknyttede oligarkene.
Naive Norge pøser ut titalls milliarder kroner til våpenprofitørene og ukrainske oligarker
Men i Norge vil man ikke høre på det øret. Fra FRP til Rødt er det full enighet om å tømme den norske statskassa for kanskje så mye som 100 milliarder kroner (når alle ekstrabevilgninger er tatt med) over til henholdsvis den notorisk korrupte våpenindustrien og til de ikke mindre korrupte oligarkene i Ukraina.
Det vil bli umulig for Riksrevisjonen å finne ut hvor det er blitt av pengene. Men det bekymrer ikke norske politikere. De har jo sine godt betalte jobber. Det er vanlige folk som skal få betale for festen – og ta oppvasken etterpå.