Nyhetsbrev steigan.no 08.07.2024
Vaksineskandale kommer også for dagen i Nederland
USA «viser styrke» utenfor Norges kyst og på Rygge
Mediesludder om «rekordvarm sommer»
Overraskende seier for fransk venstreside, men kaoset vil fortsette
NATOs krigstoppmøte i Washington
Eksperter advarer NATO mot å fremme medlemskap for Ukraina
Senterpartiets langsomme sjølmord
Reisebrev juni/juli 2024. Del 2, Minsk, Hviterussland
Russlands strategiske utsikter: fremskynding av tilbakegangen av vestlig hegemoni
Vaksineskandale kommer også for dagen i Nederland
Av Foreningen lov og helse - 8. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/vaksineskandale-kommer-ogsa-for-dagen-i-nederland/
Av Terje Hansen, Foreningen lov og helse.
7. juli 2024
Også i Nederland ser det ut til at den enorme vaksineskandalen kommer opp i dagslyset. I et intervju på videokanalen Redacted News kan du se hele skandalen brette seg ut. Her er Redacted’s egen beskrivelse av hva du ser i videoen:
I en historie som først ble rapportert av Storbritannias Jim Ferguson, viser hackede data fra den nederlandske regjeringen at E.U. globalister gikk etter barna og etterpå ble hundrevis av vaksineskader rapportert over hele Nederland og EU. Hvorfor hørte vi ikke om det? Det viste seg at de gjemte informasjonen og deretter dekket dataene fra offentligheten, og så ble flere personer skadet.
Se gjerne hele videoen på 40 minutter, her er det mye viktig informasjon:
De tre viktigste temaene som beskrives i denne saken er følgende:
Hvorfor det med all sannsynlighet er enorme mørketall på vaksineskader og bivirkninger (vi har tidligere også skrevet om mørketallene).
At du i Nederland må signere et erklæring hvis din dødsårsak ikke skal forbli et privat anliggende. en lov som beleilig ble vedtatt i 2020 (en ordning som i mange tilfeller kan ha fine sider, men som også skaper problemer hvis man ønsker å finne ut hvor mange mennesker vaksinen dreper/har drept),
Som i UK og Norge er du i Nederland ikke definert som vaksinert før 14-28 dager etter stikket (noe som gjorde at et høyt antall personer som med all sannsynlighet døde av vaksinen i UK ble registrert som uvaksinerte, altså en kjempeskandale),
Den enorme sensuren som nå er etablert i Nederland (og Norge, EU, Vesten, osv).
Nederlandske myndigheters tildekking av skandalen(e) de har utført i pandemien og med vaksinene.
Ca etter 33:30 ut i videoen er det et interessant avsnitt. I mai 2022 ble nemlig omtrent 600 000 personer fjernet fra vaksineregisteret i Nederland, med begrunnelse i å skulle “optimalisere” systemet. Befolkningsgruppen de fjernet fra vaksineregisteret var alle som hadde emigrert og dødd(!).
I perioden fra og med 2021 til mai 2022 var det rundt regnet ca. 180 000 som hadde emigrert fra Nederland. Det betyr at det per mai 2022 var ca 420 000 personer som hadde dødd etter vaksinering og som i mai 2022 da ble fjernet fra vaksineregistereret. Viktig her å påpeke at dette er døde etter vaksinering, og ikke nødvendigvis av vaksinering.
Dog kan man undre seg litt over dette “stuntet” fra nederlandske myndigheter, og hva slags muligheter eller intensjoner det har ligget i dette med tanke på å ytterligere gjøre “cover up” av denne vaksineskandalen.
Denne artikkeln ble publisert av Foreningen lov og helse.
USA «viser styrke» utenfor Norges kyst og på Rygge
Av Romy Rohmann - 8. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/usa-viser-styrke-utenfor-norges-kyst-og-pa-rygge/
Risikoen øker for den norske befolkninga.
I slutten av juni hadde USA flere «øvelser» nær og i Norge.
Av Romy Rohmann.
Ett fly av typen Boeing E-6B Mercury fra det amerikanske forsvaret var på besøk på Rygge flystasjon og reiste over til Vestlandet før det dro tilbake til Rygge.
Søndag 23. juni var den amerikanske ubåten USS Tennessee rundt 35 kilometer fra det norske fastlandet:
(Bilde fra Fredrikstad Blad, https://www.f-b.no/politi-brann-og-trafikklogg-i-uke-25/s/5-59-3321918 )
Nei til Atomvåpen kom med denne pressemeldinga i samarbeid med ICAN Norge og Leger mot Atomvåpen (NLA):
Søndag 23. juni var den amerikanske ubåten USS Tennessee rundt 35 kilometer fra det norske fastlandet. Standard utrusting på slike ubåter er rundt 20 Trident-II-missiler, som ifølge atomvåpeneksperten Hans Kristensen er utstyrt med 4-5 stridshoder hver. Skipet er dermed sannsynligvis utstyrt med 90 kjernefysiske stridshoder, og det er første gang et slikt skip kommer til overflaten i norsk økonomisk sone siden slutten på den kalde krigen.
Nå øver USA aktivt med atomvåpen rett utenfor Norge, og kritiske deler av amerikansk atomvåpeninfrastruktur opererer fra militærbaser i Norge. Nå står vi midt i en apokalyptisk standoff som vekker minner fra Cubakrisen, hvor stormaktene bruker Norge som arena for å true med og demonstrere sine atomvåpen, sier Philippe Bédos Ulvin, politisk rådgiver i Nei til Atomvåpen.
Dette er et eksempel på hva som kan skje når vi ikke tar tydelig avstand fra kjernefysisk avskrekking, en politikk vi vet kan føre til uholdbar lidelse og ødeleggelse. Regjeringen må tydeliggjøre hva de syns om at Norge brukes i et kjernefysisk spill, med den norske befolkning som innsats, sier daglig leder i Norske leger mot atomvåpen, Maja Fjellvær Thompson.
Norges politikk har vært forbud mot atomvåpen i Norge i fredstid, og at atomvåpenet aldri må benyttes igjen. Denne handlingen viser at man trenger sterkere politikk på feltet. Vi blir innblandet i aktiv avskrekking med atomvåpen allikevel, sier Daniel Gudbrandsen Farsjø, koordinator for ICAN Norge.
Øker risikoen for den norske befolkningen
USS Tennessee var sannsynligvis ikke inne i norske territorielle farvann, men innenfor norsk økonomisk sone. Allikevel bærer slike øvelser med seg betydelig risiko for den norske befolkningen. Det er for eksempel naturlig å anta at flybasen på Rygge vil bli et mål for russiske atomangrep i et krigsscenario.
Godtar vi at Norge er med på en slik amerikansk “utstilling” av kjernefysisk makt, er vi også med på å legitimere masseødeleggelsvåpenet og de grusomme konsekvensene det fører med seg. Det må den norske regjeringen stå til ansvar for, sier Maja Fjellvær Thompson, daglig leder i Norske leger mot atomvåpen.
Det er sjokkerende at Norge brukes i en atomøvelse på denne måten. Vi kan ikke godta at Norge brukes som en brikke i et spill mellom verdens to største atomvåpenmakter. Konsekvensene av et atomvåpen, med den enorme ødeleggelsen som varmestrålingen, trykkbølgen og den radioaktiv strålingen fører med seg, krever at vi har en tydelig holdning til hva vi aksepterer og ikke, sier koordinator i ICAN Norge, Daniel Gudbrandsen Farsjø.
Hvis det skjer en ulykke om bord på denne båten, noe som har hendt tidligere, kan det bety forurensing av norske havområder og i ytterste grad dødsfall i den norske befolkningen. Dersom en atomkrig bryter ut, er Norge et av de første stedene som vil bli rammet. Da vil dødsfallene telles i hundretusener, sier Bédos Ulvin.
Tydelig utvanning av norsk base-, anløps- og atomvåpenpolitikk
Det var nettopp dette Nei til Atomvåpen advarte mot da vi sammen med en rekke andre organisasjoner ba Stortinget om å avvise regjeringens innstilling til å opprette amerikanske baser på norsk jord, først med 4 baser i 2021, og så 8 nye baser i 2024. Det betyr at Norge har blitt en målskive for russiske atomvåpen, sier Bédos Ulvin.
Flyet sendte en kodet beskjed til ubåten under flyvningen, som antyder at øvelsen gikk ut på å sende armeringskoder til ubåten.
At det amerikanske forsvaret selv har publisert bilder fra øvelsen, på utstilling for hele verden, er et tegn på at øvelsen er en del av amerikanske forsøk på å avskrekke Russland, og kan leses som et svar på de russiske atomubåten som la til kai i Havanna, Cuba, for to uker siden. Dette er en tydelig pekepinn på at spenningene mellom USA, NATO og Russland i Norden er i ferd med å øke raskt.
Dette er første gang siden slutten på den kalde krigen at et kommando- og kontrollfly opererer fra en base i Norge, og det er første gang en amerikansk atomubåt kommer til overflaten i den norske økonomiske sonen. Det er et betydelig taktskifte, og viser til hvilken grad norsk base-, anløps- og basepolitikk har blitt vannet ut. Med mindre regjeringen tar grep, vil vi se mer av dette i fremtiden, og vi kan vente oss liknende handlinger fra russisk side, sier Bédos Ulvin.
Det er umulig å, sett utenfra, positivt verifisere at det befant seg atomvåpen om bord på USS Tennessee. Men selve formålet for disse ubåtenes eksistens er å bære med seg atomvåpen som kan overleve et førsteangrep fra en annen atomvåpenstat. Det oppdraget krever at atomubåtene er utstyrt med atomvåpen når de er operasjonelle, som nå er tilfellet med USS Tennessee. Det er dermed høyst sannsynlig at det er atomvåpen om bord.
Hva gikk øvelsen ut på?
Den amerikanske 6. flåten har publisert bilder fra øvelsen, der ubåten seiler ved overflaten, ledsaget av krysseren USS Normandy. På bildene kan man se et fly av typen E6-B, som er en flygende kommandosentral for amerikanske atomvåpenstyrker.
Flyvningshistorikk fra Flightradar viser at dette E6-B Mercury-flyet lettet og landet på Rygge flystasjon i Østfold. Det er også første gang at et slikt fly opererer fra norsk territorium siden slutten på den kalde krigen.
Flyet fløy høyt over det norske fastlandet og Jotunheimen, før det sirklet i en høyde på under 1000 meter i området der ubåten ble avbildet. Dette har også blitt bekreftet av det norske forsvaret til Moss Avis. Bildene viser at stedet der ubåten USS Tennessee kom til overflaten, samsvarer med stedet der E6-B flyet fløy lavt. Dette stedet er mellom 30 og 40 kilometer fra det norske fastlandet, og er altså godt innenfor norsk økonomisk sone.
https://neitilatomvapen.org/USStennessee
Bladet Vesterålen skriver dette:
«USS Tennessee» tilhører Ohio-klassen og er en såkalt kjernefysisk ballistisk missil-ubåt.
«Disse ubåtene er utvilsomt det mest destruktive våpensystemet USA noensinne har bygget,» skriver vise-redaktør Joseph Trevithick i det militære tidsskriftet The War Zone.
Vi vet ikke hva de gjør i hemmelighet, men dette er første gang jeg har sett en sånn operasjon bli annonsert. Så dette er veldig uvanlig, sier atomvåpenforsker Hans Kristensen til Nettavisen.
Kristensen er ingen hvem som helst. Han er tungvekter innen forskningsmiljøet og er den mest siterte kilden på verdens atomvåpenarsenaler. Kristensen er direktør for Nuclear Information Project ved Federation of American Scientists.
Bladet Vesterålen skriver videre:
Han sier ubåten er lastet med tre ulike atomstridshoder:
W76-1 (90 kilotonn sprengkraft)
W76-2 (cirka 8 kilotonn sprengkraft)
W88 (455 kilotonn sprengkraft)
Ut fra våre beregninger er den totale sprengkraften på den ene ubåten omtrent 19 megatonn, eller sammenlignbar med omtrent 1266 Hiroshima-bomber, sier han.
Kristensen viser til den amerikanske atombomben «Little Boy» som ble sluppet over Hiroshima 6. august 1945. Atombomben krevde et sted mellom 90.000 og 146.000 menneskeliv.
Moss avis skriver dette: Rygge flystasjon har besøk av et fly fra den amerikanske marinen. Ifølge talsperson i Luftforsvaret er det første gang flyet er på norsk jord.
Major og talsperson Stian Roen i Luftforsvaret bekrefter overfor Moss Avis at de har besøkt av en Boeing E-6B fra den amerikanske marinen i forbindelse med militær aktivitet.
Å få besøk av ulike allierte fly og helikoptre er normalt. Flyet vil være på Rygge flystasjon kort periode, sier han.
Roen forteller at det er et sjeldent norgesbesøk for flytypen. Etter det jeg erfarer er det første gang flyet er i Norge.
Norge har jevnlig besøk av ulike typer allierte fly og helikoptre. USA er vår viktigste allierte og vi har lang erfaring med å samarbeide om ulike typer luftaktivitet, fortsetter Roen.
https://www.moss-avis.no/amerikansk-militarfly-pa-rygge-besok/s/5-67-1990961
Mediesludder om «rekordvarm sommer»
Av red. PSt - 8. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/mediesludder-om-rekordvarm-sommer/
I april varslet den «redaktørstyrte» avisa Dagbladet om at sommeren i Norge i år ville komme til å bli «rekordvarm», og oppslaget ble illustrert med farger fra signalrødt til blodrødt.
Det ligger an til å bli den varmeste sommeren på sju år i Europa, ifølge et nytt tremånedersvarsel.
Nå skal det sies at avisa var ikke alene. I dansk TV2 het det: 2024 bliver med stor sandsynlighed det varmeste år nogensinde. VG: Hetebølge i fjor KAN BLI VARMERE.
Vi er en drøy uke inn i juli, og sitter dermed med en slags fasit, og det må vel være lov å si at «varslene» fra i vår har bommet på mål med noe rundt en halv fotballbane?
Og dette var det mulig å vite i april.
Klimaforsker Erik Kolstad ved forskningssenteret Climate Futures reagerte på disse «varslene» allerede da. På forskningssenterets blogg stempler han meldingene om rekordvarme som «temmelig misvisende».
Det blir feil av to grunner. For det første så har sommervarsler produsert så tidlig som april liten treffsikkerhet, de kan ikke si noe med sikkerhet om sommerværet. Og i tillegg så har de sett på feil ting, sier Kolstad til klikk.no.
Siden treffsikkerheten til de tidlige prognosene er så lav, mener Erik Kolstad at det er mye bedre å se på fasiten. Selvsagt er også årets sommerprognose usikker, men ved å sammenligne den med de faktiske værobservasjonene fra tidligere år, mener han altså at man kommer nærmere sannheten.
Og en slik analyse har Kolstad gjort. Resultatet illustrerer han med det blå kartet over. Fargene indikerer hvor stor sjansen er for at årets sommer skal bli varmest i perioden, målt i prosent.
I det aller meste av Norge og i resten av kartutsnittet, er det langt under 50 prosents sjanse for at 2024 skal bli rekordvarm, påpeker Kolstad.
Slik det ser ut per 8. juli 2024 er det Kolstad og ikke de «redaktørstyrte mediene» som har fått inn en fulltreffer.
Men vil det hjelpe? Tvilsomt.
Redaksjonene har fått i oppgave å drive «klimajournalistikk», det vil si å hausse opp en angivelig klimakatastrofe. Det er gunstig for investorene som ønsker seg panikkstemning slik at de kan drive gjennom vanvittige prosjekter de aldri ellers ville ha fått lov til.
Og derfor lager man også værkart der temperaturer litt under romtemperatur farges karmosinrødt, mens god sommervarme markeres med blodrødt.
Det er godt et vi har de «redaktørstyrte mediene» for de driver ikke nødvendigvis journalistikk, men de vet hva vi trenger å se og høre.
Overraskende seier for fransk venstreside, men kaoset vil fortsette
Av red. PSt - 8. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/overraskende-seier-for-fransk-venstreside-men-kaoset-vil-fortsette/
Andre runde av det franske parlamentsvalget ble en overraskende seier for den hurtig sammenraskede Nouveau Front populaire, mens seierherren i første runde, Le Pens Rassemblement national (RN) endte på en like oppsiktsvekkende tredjeplass. Macrons Ensemble pour la République, som fikk 20% i første omgang endte på 24,5% i andre omgang.
Dette var en stor taktisk seier for Jean-Luc Mélenchon fra La France Insoumise, som både var hjernen bak den nye folkefronten og som sto bak taktikken om at både de og Ensemble trakk sine kandidater der det kunne slå ut RNs kandidater. Så venstresida stemte på Macron der det var opportunt og vice versa.
Dette var vellykket, for Le Pen fikk faktisk en større andel av stemmene i andre omgang enn i første, nemlig 37% mot 33,2%, mens folkefronten fikk færre, nemlig 25,8% mot 28,2%. Likevel endte altså Le Pen på tredjeplass.
Denne vellykte taktikken har imidlertid gitt Frankrike en nasjonalforsamling som vil være nesten ute av stand til å skape ei stabil regjering.
Mélenchon sier at folkefronten bare vil stemme for sitt eget program og han avviser enhver hestehandel med Macron. Det betyr å oppheve pensjonsreformen, heve minstelønna, fryse prisene på viktige forbruksvarer og heve skattene for de rike. Dette får han ikke Macron med på.
Kommentatorer fra næringslivet sier spydig at «Frankrike hadde valget mellom gjeld, mer gjeld og veldig mye mer gjeld, og valgte det siste».
Markedsreaksjonene var slik: euroen falt litt mot dollar, prisen på fransk gjeld økte og aksjekursene på franske banker og selskaper falt.
Marine Le Pen sier at dette bare er en midlertidig seier for venstresida og at det har plassert RN i en god posisjon foran presidentvalget om to år. Hun har et poeng, siden hennes parti antakelig ikke vil få skylda for det kaoset som nødvendigvis vil komme.
CNN: Macron’s gamble has kept the far right out of power, but plunged France into chaos
For Ukraina-haukene var valget dårlig. Macron ville spille en lederrolle i opptrapping av krigen, men det blir det ikke noe av. Le Pen vil nekte Ukraina å bruke langtrekkende franske våpen og La France Insoumise er motstandere av en «opptrapping mot Russland».
NATOs krigstoppmøte i Washington
Av skribent - 8. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/natos-krigstoppmote-i-washington/
NATOs ledere bør foreta en klarøyd gjennomgang av hvordan organisasjonen som hevder å være en styrke for fred, fortsetter å eskalere kriger som ikke kan vinnes, og etterlater land i ruiner, sier Medea Benjamin og Nicolas J. S. Davies.
Common Dreams, 5. juli 2024
Etter NATOs katastrofale og ulovlige invasjoner av Jugoslavia, Libya og Afghanistan, planlegger NATO å invadere Washington D.C. 9. juli. Den gode nyheten er at de bare planlegger å okkupere Washington i tre dager. Britene vil ikke brenne ned hovedstaden slik de gjorde i 1814, og tyskerne later fortsatt saktmodig som om de ikke vet hvem som sprengte Nord Stream – gassrørledningene deres. Så forvent smilende foto-seanser og en oppblåst orgie av gjensidige gratulasjoner.
Detaljene i NATOs agenda for toppmøtet i Washington ble avslørt på et møte for utenriksministerne i NATO, i Praha, i slutten av mai.
NATO vil trekke sine medlemmer inn i USAs kalde krig mot Kina, ved å anklage landet for å levere våpenteknologi med dobbelt bruk til Russland, og det vil avsløre nye NATO-initiativer for å bruke amerikanske skattepenger på en mystisk «dronevegg» i Baltikum og et dyrt lydende «integrert luftforsvarssystem» over hele Europa.
Men hovedtrekket på toppmøtet vil være en overfladisk demonstrasjon av enhet, for å prøve å overbevise offentligheten om at NATO og Ukraina kan beseire Russland, og at forhandlinger med Russland ville være ensbetydende med å overgi seg.
Tilsynelatende bør det være et vanskelig salg. Det eneste de fleste amerikanere er enige om i krigen i Ukraina, er at de støtter en fremforhandlet fred. På spørsmål i en meningsmåling fra Economist/ YouGov, i november 2023: «Vil du støtte eller motsette deg at Ukraina og Russland går med på en våpenhvile nå?» 68 prosent sa «støtte», og bare 8 prosent sa «imot», mens 24 prosent sa at de ikke var sikre.
Mens USAs president Joe Biden og NATO-ledere har endeløse debatter om ulike måter å eskalere krigen på, har de gjentatte ganger avvist fredsforhandlinger, spesielt i april 2022, november 2022 og januar 2024, selv om deres mislykkede krigsplaner etterlater Ukraina i en stadig forverret forhandlingsposisjon.
Se: RAY McGOVERN: Vil Putin angripe Polen og Baltikum?
Sluttspillet i denne ikke-strategien er at Ukraina bare vil få lov til å forhandle med Russland når landet står overfor totalt nederlag og ikke har noe igjen å forhandle med – akkurat den overgivelsen NATO sier de ønsker å unngå.
Som andre land har påpekt i FNs generalforsamling, er USAs og NATOs avvisning av forhandlinger og diplomati til fordel for en lang krig de håper til slutt vil «svekke» Russland, et skamløst brudd på «Pacific Settlement of Disputes», som alle FN-medlemmer er juridisk forpliktet til i henhold til kapittel VI i FN-charteret. Som det står i artikkel 33 nr. 1:
«Partene i enhver tvist hvis fortsettelse sannsynligvis vil sette opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet i fare, skal først og fremst søke en løsning ved forhandlinger, undersøkelser, mekling, forlik, voldgift, rettslig løsning, ty til regionale organer eller ordninger, eller andre fredelige midler etter eget valg».
Men NATOs ledere kommer ikke til Washington for å finne ut hvordan de kan overholde sine internasjonale forpliktelser og forhandle om fred i Ukraina. Tvert imot. På et møte i juni som forberedelse til toppmøtet, godkjente NATOs forsvarsministre en plan for å sette NATOs militære støtte til Ukraina «på et fastere grunnlag i årene som kommer».
Dette initiativet vil ha hovedkvarter på en amerikansk militærbase i Wiesbaden, Tyskland, og involvere nesten 700 ansatte. Det har blitt beskrevet som en måte å «Trump-sikre» NATOs støtte til Ukraina, i tilfelle tidligere president Donald Trump vinner valget og prøver å trekke ut USAs støtte.
På toppmøtet vil Natos generalsekretær Jens Stoltenberg at Nato-lederne skal forplikte seg til å forsyne Ukraina med utstyr for 43 milliarder dollar hvert år, på ubestemt tid. Som et ekko av George Orwells dobbeltenkning om at «krig er fred», sa Stoltenberg: «Paradokset er at jo lenger vi planlegger, og jo lenger vi forplikter oss [til krig], jo raskere kan Ukraina få fred.»
Toppmøtet vil også diskutere hvordan man kan bringe Ukraina nærmere Nato-medlemskap, et trekk som garanterer at krigen vil fortsette, siden ukrainsk nøytralitet er Russlands viktigste krigsmål.
Som Ian Davis fra NATO Watch rapporterte, er NATOs retorikk ekko av de samme linjene som han hørte gjennom 20 år med krig i Afghanistan: «Taliban (nå Russland) kan ikke vente oss ut». Men dette vage håpet om at den andre siden til slutt vil gi opp, er ikke en strategi.
Det er ingen bevis for at Ukraina vil være forskjellig fra Afghanistan. USA og NATO gjør de samme forutsetningene, noe som vil føre til samme resultat. Den underliggende antagelsen er at NATOs større BNP, ekstravagante og korrupte militærbudsjetter, og fetisj for dyr våpenteknologi – på en eller annen måte, på magisk vis, må føre Ukraina til seier over Russland.
Da USA og NATO endelig innrømte nederlag i Afghanistan, var det afghanerne som hadde betalt med blod for Vestens dårskap, mens krigsmaskinen USA og NATO ganske enkelt gikk videre til sin neste «utfordring», uten å lære noe og gjorde egen vinning ut av ynkelig fornektelse.
Mindre enn tre år etter det endelige nederlaget i Afghanistan, kalte USAs forsvarsminister Lloyd Austin nylig NATO «den mektigste og mest vellykkede alliansen i historien». Det er et lovende tegn for Ukrainas fremtid at ukrainere flest kvier seg for å kaste bort livet i Natos katastrofale brann.
I en artikkel med tittelen «Den nye teorien om ukrainsk seier er den samme som den gamle», skrev Quincy-instituttets Mark Episkopos: «Vestlig planlegging fortsetter å være i strategisk revers. Å hjelpe Kiev har blitt et mål i seg selv, skilt fra en sammenhengende strategi for å få slutt på krigen».
Episkopos konkluderte med at «nøkkelen til å utøve [Vestens] innflytelse effektivt, er å endelig forlate en nullsum-definisjon av seier …»
Vi vil legge til at dette var en felle satt opp av USA og Storbritannia, ikke bare for Ukraina, men også for deres NATO-allierte. Ved å nekte å støtte Ukraina ved forhandlingsbordet i april 2022, og i stedet kreve denne «nullsum definisjonen av seier» som betingelse for NATOs støtte, eskalerte USA og Storbritannia det som kunne ha vært en veldig kort krig til en langvarig, potensielt kjernefysisk krig mellom NATO og Russland.
Tyrkiske ledere og diplomater klagde over hvordan deres amerikanske og britiske allierte undergravde deres fredsskaping, mens Frankrike, Italia og Tyskland vred seg i en måned eller to, men overga seg snart til krigsleiren.
Når NATOs ledere møtes i Washington, er det de bør gjøre, bortsett fra å finne ut hvordan de skal overholde artikkel 33 (1) i FN-charteret, å gjennomføre en klarøyd vurdering av hvordan denne organisasjonen, som hevder å være en styrke for fred, fortsetter å eskalere kriger som ikke kan vinnes, og etterlater land i ruiner.
Det grunnleggende spørsmålet er om NATO noen gang kan bli en styrke for fred, eller om den aldri kan bli noe annet enn en farlig, underdanig forlengelse av den amerikanske krigsmaskinen.
Vi tror at NATO er foreldet i dagens multipolare verden: en aggressiv, ekspansjonistisk militærallianse hvis iboende institusjonelle nærsynthet og egoistiske trusselvurderinger, dømmer oss alle til endeløs krig og mulig kjernefysisk utslettelse.
Vi foreslår at den eneste måten NATO kan være en reell styrke for fred, vil være å erklære at på denne tiden neste år, vil den ta de samme skrittene som dens motpart, Warszawapakten, tok i 1991, og til slutt oppløse det forsvarsminister Austin ville ha gjort klokt i å kalle «den farligste, militære allianse i historien».
Medea Benjamin er medstifter av Global Exchange og CODEPINK: Women for Peace. Hun er medforfatter, sammen med Nicolas J.S. Davies, av War in Ukraine: Making Sense of a Senseless Conflict, tilgjengelig fra OR Books i november 2022. Andre bøker inkluderer, Inside Iran: The Real History and Politics of the Islamic Republic of Iran (2018); De urettferdiges rike: Bak den amerikansk-saudiske forbindelsen (2016).
Nicolas J.S. Davies er en uavhengig journalist og forsker ved CODEPINK. Han er medforfatter, sammen med Medea Benjamin, av War in Ukraine: Making Sense of a Senseless Conflict, tilgjengelig fra OR Books i november 2022, og forfatter av Blood On Our Hands: the American Invasion and Destruction of Iraq.
Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams, gjengitt på Consortium News:
NATO’s War Summit in Washington
Artikkelen er oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Eksperter advarer NATO mot å fremme medlemskap for Ukraina
Av red. PSt - 8. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/eksperter-advarer-nato-mot-a-fremme-medlemskap-for-ukraina/
USA er vertskap for årets store årlige NATO-toppmøte i Washington DC 9.-11. juli. Statsoverhoder, utenriksministre og diplomater fra hele Europa vil være til stede, det samme vil selvfølgelig president Joe Biden. Et spørsmål som henger over møtet er hvor langt det vil gå i retning av å tilby eller legge til rette for ukrainsk medlemskap i NATO.
Hvor langt vil alliansen gå i å fyre opp under Ukrainas ambisjoner om å bli medlem? For tida fremmer USA det tvetydige språket om å tilby Kiev ei «bru» til NATO, mens de krever reformer, spesielt på korrupsjonsområdet. Zelensky er ikke fornøyd, gitt at ikke engang ei tidslinje for medlemskap ser ut til å være på bordet.
Likevel er det nok hauker blant vestlige ledere til å presentere muligheten for å lansere Ukraina på en «irreversibel» vei til medlemskap, noe som mange observatører frykter til slutt bare vil utløse 3. verdenskrig med Russland.
Vi har dessuten sett hvordan man først benekter at man skal gjøre noe fordi det «kan føre til verdenskrig», og så gjør man akkurat det man har nektet for at man skal gjøre. Denne krigen har vært full av slike små trinn som til sammen kan bære lukt til helvete.
I et intervju med Time 28. mai utelukket president Joe Biden tilsynelatende et ukrainsk NATO-medlemskap.
Så 31. mai, etter et uformelt møte mellom NATOs utenriksministre i Praha, sa USAs utenriksminister Antony Blinken at NATO-toppmøtet i juli i Washington burde være en anledning til å ta «konkrete skritt for å bringe Ukraina nærmere NATO og sikre at det er ei bru til medlemskap, ei bru som er sterk og godt opplyst”. 29. mai sa USAs NATO-ambassadør Julianne Smith at «det vil være noe nytt språk i toppmøtets erklæring om Ukrainas ambisjoner om medlemskap», og la til «Det vil ikke se nøyaktig ut som språket vi hadde i fjor. Det må forhandles om. Det er noen veldig viktige og nyttige ideer som flyter rundt i Alliansen akkurat nå, noen interessante forslag». Ingen av dem ga detaljer om betingelsene som kreves for medlemskap eller om en tidsramme. Dette er åpenlys dobbelttale.
Under en felles pressekonferanse med president Zelensky 29. april, gjentok Stoltenberg sine tidligere uttalelser om at «Ukrainas rettmessige plass er i NATO», og la til at «Ukraina vil bli medlem av NATO. Arbeidet vi gjør nå setter dere på en irreversibel vei mot NATO-medlemskap. Slik at når tiden er inne, kan Ukraina bli medlem av NATO umiddelbart».
For noen dager siden sendte flere titalls utenrikspolitiske eksperter et brev som Politico har publisert. Brevet slår alarm om spørsmålet om å fremme ukrainsk medlemskap. Gruppa advarer om at dersom Kiev noen gang skulle bli medlem, vil det utløse NATOs artikkel 5, og kreve at vestlige stater går inn i en atomvåpenkonflikt med Russland.
«Jo nærmere Nato kommer å love at Ukraina vil bli med i alliansen når krigen er over, jo større er insentivet for Russland til å fortsette å utkjempe krigen,» heter det i brevet, som er signert av over 60 analytikere. «Utfordringene Russland utgjør kan håndteres uten å bringe Ukraina inn i Nato»
Brevet argumenterer for at oppmuntring til NATO-medlemskap bare spiller inn i Putins narrativ, og i siste instans sikrer at man «gjør Ukraina til åsted for et langvarig oppgjør mellom verdens to ledende atommakter».
På et tidspunkt sier gruppen at å fremme Ukrainas medlemskap utgjør en risiko for «oppløsningen av selve NATO». Ifølge et avsnitt fra brevet:
«Noen hevder at handlingen med å bringe Ukraina inn i NATO ville avskrekke Russland fra noen gang å invadere Ukraina igjen. Det er ønsketenkning. Siden Russland begynte å invadere Ukraina i 2014, har NATO-allierte gjennom sine handlinger demonstrert at de ikke tror at konfliktens innsats, selv om den er betydelig, rettferdiggjør krigens pris».
«Hvis Ukraina skulle bli med i NATO, vil Russland ha grunn til å tvile på troverdigheten til NATOs sikkerhetsgaranti – og vil få en mulighet til å teste og potensielt revne alliansen. Resultatet kan bli en direkte krig mellom NATO og Russland, eller oppløsningen av selve NATO».
Nedenfor er brevet i sin helhet, etterfulgt av lista over underskrivere. Brevet ble først rapportert og lagt ut på nettet av Politico.
På NATOs toppmøte bør ikke alliansen bevege Ukraina mot medlemskap
På fjorårets NATO-toppmøte fokuserte USA på å forbedre Ukrainas evne til å forsvare seg, i stedet for å ta opp landets potensielle medlemskap i NATO. På NATOs kommende toppmøte i juli er det noen som presser på for at NATO skal bringe Ukraina betydelig nærmere medlemskap, for eksempel ved å definere en tiltredelsesprosess for Kiev eller å invitere landet til å bli med på den prosessen. Ethvert slikt skritt vil være uklokt.
NATOs artikkel 5 er allment ansett for å binde medlemmer av alliansen – i praksis USA fremfor alt – å gå til krig for å slå tilbake et angrep mot ethvert medlem. Hvis Ukraina skulle bli med i NATO etter den pågående krigen, vil USA og dets allierte bli forstått som å forplikte seg til å kjempe mot russiske styrker over Ukraina, skulle Russland invadere igjen. President Biden har utelukket direkte bruk av amerikansk militærmakt, siden starten av Russlands beklagelige fullskala invasjon for to år siden, dette reflekterer en bred politisk konsensus. Som administrasjonen erkjenner, er sikkerhet og velstand i USA ikke implisert i den nåværende krigen, i den grad som ville rettferdiggjøre direkte amerikansk militær intervensjon. Faktisk har både president Biden og tidligere president Trump advart om at konflikten kan eskalere til «Tredje verdenskrig». Av samme grunn som USA ikke bør gå til krig mot Russland over Ukraina i dag, bør de ikke forplikte seg til å gå til krig mot Russland over Ukraina i fremtiden.
Noen hevder at handlingen med å bringe Ukraina inn i NATO ville avskrekke Russland fra noen gang å invadere Ukraina igjen. Det er ønsketenkning. Siden Russland begynte å invadere Ukraina i 2014, har NATO-allierte vist gjennom sine handlinger, at de ikke tror at konfliktens innsat, selv om det er betydelig, rettferdiggjør krigens pris. Hvis Ukraina skulle bli med i NATO, ville Russland ha grunn til å tvile på troverdigheten til NATOs sikkerhetsgaranti – og ville få en mulighet til å teste og potensielt revne alliansen. Resultatet kan bli en direkte krig mellom NATO og Russland, eller oppløsningen av selve NATO.
Å vifte med Nato-medlemskap foran Ukraina, gjør ukrainere som kjemper tappert for sin uavhengighet, en bjørnetjeneste. Jo nærmere NATO kommer med å love at Ukraina vil bli med i alliansen når krigen er over, desto større er insentivet for Russland til å fortsette å utkjempe krigen og drepe ukrainere, for å forhindre Ukrainas integrering i NATO. Ukraina står overfor vanskelige valg av enorm betydning for landets fremtid. Ukrainerne fortjener å veie sine strategiske alternativer gjennom klare øyne, ikke gjennom skjønnmalte perspektiver, gitt av utenforstående som ikke har støtte fra sine hjemland.
Utfordringene Russland utgjør kan håndteres uten å bringe Ukraina inn i NATO. Å bevege Ukraina mot medlemskap i alliansen kan gjøre problemet verre, det er å gjøre Ukraina til åsted for et langvarig oppgjør mellom verdens to ledende atommakter og spiller inn i Vladimir Putins narrativ om at han kjemper mot Vesten i Ukraina, i stedet for folket i Ukraina. Hensikten med NATO er ikke å signalisere aktelse for andre land; det er å forsvare NATOs territorium og styrke sikkerheten til NATO-medlemmer. Å la Ukraina bli medlem vil redusere USAs og NATO-alliertes sikkerhet, med betydelig risiko for alle.
Institusjonelle tilknytninger er kun oppført for identifikasjonsformål; enkeltpersoner har kun signert i sin personlige kapasitet.
James Acton, Carnegie Endowment for International Peace
Aisha Ahmad, University of Toronto
Robert J. Art, Brandeis University
Emma Ashford, Stimson Center
Andrew Bacevich, Quincy Institute for Responsible Statecraft
Doug Bandow, Cato Institute
George Beebe, Quincy Institute for Responsible Statecraft
Daniel Bessner, University of Washington
Brian Blankenship, University of Miami
Rachel Bovard, Conservative Partnership Institute
Dan Caldwell, Defense Priorities
Jasen J. Castillo, Bush School of Government, Texas A&M University
Ed Corrigan, Conservative Partnership Institute
Daniel Davis, Defense Priorities
Daniel R. DePetris, Chicago Tribune and Defense Priorities
Michael C. Desch, University of Notre Dame
Monica Duffy-Toft, Fletcher School of Law and Diplomacy, Tufts University
Jeffrey Engel, Southern Methodist University
Benjamin Friedman, Defense Priorities
John Allen Gay, John Quincy Adams Society
Eugene Gholz, University of Notre Dame
Peter Goettler, Cato Institute
Kelly A. Greico, Stimson Center
Mark Hannah, Institute for Global Affairs
Peter Harris, Colorado State University
David Hendrickson, Colorado College
John C. Hulsman, John C. Hulsman Enterprises
Van Jackson, Security in Context and Victoria University of Wellington
Jennifer Kavanagh, Defense Priorities
Edward King, Defense Priorities
Charles Kupchan, Council on Foreign Relations and Georgetown University
Anatol Lieven, Quincy Institute for Responsible Statecraft
Jennifer Lind, Dartmouth College
Justin Logan, Cato Institute
Lora Lumpe, Quincy Institute for Responsible Statecraft
Sumantra Maitra, American Ideas Institute and Center for Renewing America
Daniel McCarthy, Modern Age
John Mearsheimer, University of Chicago
Arta Moeini, Institute for Peace and Diplomacy
Samuel Moyn, Yale University
Lindsey A. O’Rourke, Boston College
George Perkovich, Carnegie Endowment for International Peace
Paul R. Pillar, Georgetown University
Patrick Porter, Cato Institute and University of Birmingham
Barry Posen, Massachusetts Institute of Technology
Christopher Preble, Stimson Center
Daryl G. Press, Dartmouth College
William Ruger, American Institute for Economic Research
John Schuessler, Bush School of Government, Texas A&M University
Joshua Shifrinson, School of Public Policy, University of Maryland
Peter Slezkine, Middlebury Institute of International Studies at Monterey
Reid Smith, Stand Together Marc Trachtenberg, University of California, Los Angeles
Kelley B. Vlahos, Responsible Statecraft
Will Walldorf, Defense Priorities and Wake Forest University
Stephen M. Walt, Kennedy School of Government, Harvard University
Jim Webb, Former Senator and Notre Dame International Security Center
Stephen Wertheim, Carnegie Endowment for International Peace
Christian Whiton, Center for the National Interest
Gavin Wilde, Carnegie Endowment for International Peace
William Wohlforth, Dartmouth Colleg
Brevet er oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Senterpartiets langsomme sjølmord
Av Trond Andresen - 8. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/senterpartiets-langsomme-sjolmord/
De skulle stemt for Rødts forslag mot 4. energimarkedspakke.
Stortinget behandlet 17. juni et representantforslag fra Rødt om å legge ned veto mot EUs fjerde energimarkedspakke. De som stemte for var Frp, SV og R. Men mange var sjokkerte over at Sp, som gjentatte ganger har sagt at de er mot 4. energimarkedspakke, stemte mot forslaget.
– Er det viktig å få behandlet EUs fjerde energimarkedspakke i denne perioden, eller bør velgerne i valg få mulighet til å vite hva de ulike partiene mener om dette spørsmålet? spurte Sp-toppen. Arnstad understrekte også at partiet vil jobbe aktivt mot innføring av pakka, enten om den skulle komme til behandling i Stortinget i denne eller neste stortingsperiode.
(– Marit Arnstad i Nationen)
Hvorfor i all verden da stemme mot noe de klart er for?
I løpet av tre år har Senterpartiet gått fra en oppslutning på 13,5 prosent til 4,6 prosent på Norfaktas ferske måling for Nationen og Klassekampen. De har bidratt helt unødvendig til en prosess hvor de nærmer seg sperregrensa.
Sp har en «Hurdalsplattform» (avtale) med AP om at EØS-avtalen legges til grunn i regjeringssamarbeidet. La meg et øyeblikk være djevelens advokat (à la Espen Barth Eide, AP). Fra Hurdalsplattformen:
EØS-avtalen skal ligge til grunn for Norges forhold til Europa. Regjeringen skal jobbe mer aktivt for å fremme norske interesser innenfor rammene av avtalen, og handlingsrommet i EØS-avtalen skal tas i bruk med særlig vekt på å sikre nasjonal kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane.
Espen Barth Eide vil nøye seg med første setning. Ethvert veto («reservasjon») mot ny lovgiving (en «rettsakt») fra EU, vil bryte med Hurdalsplattformens «EØS-avtalen skal ligge til grunn for Norges forhold til Europa».
Men djevelens advokat utelater da behendig at Norges rett til suverent å avstå fra å ta inn en ny rettsakt fra EU (veto/reservasjon), også er del av EØS-avtalen.
Sp har dermed ikke forplikta seg overfor AP til aldri å støtte bruk av EØS-avtalens reservasjonsrett! AP kan ikke hevde at det er brudd på Hurdalsplattformen hvis Sp hadde stemt for Rødts forslag om å reservere seg mot 4. energimarkedspakke. Regjeringssamarbeidet kunne bare ha fortsatt. Sp hadde dermed ingenting å tape på å stemme for, og svært mye å vinne. I stedet mumler de om at dette må bli en del av stortingsvalget -25. Og sitter nå igjen med 4,6% oppslutning.
Merk i tillegg at det står i Hurdalsplattformen – som nevnt over – at:
«… handlingsrommet i EØS-avtalen skal tas i bruk med særlig vekt på å sikre nasjonal kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane».
«Handlingsrom», «nasjonal kontroll», energi. Sp skulle definitivt stemt for Rødts forslag om å reservere seg mot 4. energimarkedspakke, og det altså uten at AP kunne trukket seg fra regjeringssamarbeidet. I så fall ville det vært AP, ikke Sp som brøt den inngåtte Hurdalsavtalen.
Den eneste forklaringa som gjenstår, sett med mine øyne, er at Sp som et typisk parlamentarisk parti ikke skjønner betydninga å mobilisere folket der ute. Og at de er redde for å få kjeft og trusler fra Storebror i regjeringa. I tillegg den typiske politiker- og rådgiverfrykt for kommentariatet i alle de store JA-mediene.
Jeg spurte 3. juli den klareste Nei til EØS-representanten i Sp, Sigbjørn Gjelsvik, om hvorfor de ikke stemte for, i FB-gruppa Stopp ACER–ut av EØS (som alle EØS-motstandere bør bli med i!).
I skrivende stund er ikke spørsmålet besvart.
Sigbjørn Gjelsvik er hjertelig velkommen til å svare her.
– Red.
Reisebrev juni/juli 2024. Del 2, Minsk, Hviterussland
Av Lars Birkelund - 8. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/reisebrev-juni-juli-2024-del-2-minsk-hviterussland/
Så har jeg vært i et diktatur for første gang. Ja, land som ikke vil føye seg for ‘treenigheten’ USA/NATO/EU og som har normale til gode forbindelser til Russland, får gjerne stempelet diktatur av de «redaktørstyrte mediene». Også om de har folkevalgte presidenter. For da hevdes det at de kom til makta ved valgjuks.
Men valgjuks og diktatur, det må du for all del ikke si om noe NATO-land. Bortsett fra da Trump ble president i 2016. Da ble det hevdet at han jukset ved å konspirere med Putin. Jfr konspirasjonsteorien som ble kjent som ‘Russiagate’.
Les:
«Europas siste diktator» har Aleksandr Lukasjenko, Hviterusslands president, blitt kalt. Men da det var knute på tråden mellom han og Putin i 2015 ble han kalt president. Det avgjørende for vestlige medier og myndigheter er altså hvilken side andre land står på, ikke om de er ‘demokratier’ eller ‘diktaturer’.
Etter at Russland invaderte Ukraina kom det på moten å kalle Putin for diktator. Og fascist. NATO og NATO-land, inkludert Norge, har ført en lang rekke kriger, uprovoserte kriger, uten at «redaktørstyrte medier» har gitt landene eller deres ledere sånne karakteristikker.
Og hvor demokratiske er egentlig de landene som blir kalt demokratier? Hvor demokratisk er for eksempel Norge når det meste av utenrikspolitikken bestemmes av USA/NATO/EU og store deler av innenrikspolitikken av EU? Det spørsmålet er blant mange tabuer i Norge. Det er på den ene siden viktig å skille mellom demokratier og diktaturer, på den andre siden viktig at vi IKKE stiller spørsmålstegn ved hvor demokratisk Norge og allierte land er.
Det er naturligvis forskjell på hvor demokratiske/diktatoriske land er. Men for en stor del dreier slike karakteristikker seg om propaganda, om å skape en motsetning som brukes for å villede oss til å tro at andre land og folk fortjener å bli dårlig behandlet, med sanksjoner, statskupp og noen ganger krig.
«I 1990 ble Lukasjenko valgt inn i Det øverste sovjet i den belarusiske republikken. Han var da en ukjent politiker. I desember 1991 var han den eneste representanten i det belarusiske parlamentet som stemte mot ratifiseringen av Minsk-avtalen, som oppløste Sovjetunionen (…)
En ny belarusisk grunnlov som ble vedtatt tidlig i 1994 la opp til det første demokratiske valget i juli. I mars 1994 vedtok nasjonalforsamlingen å opprette et presidentembete (vedtaket trådte i kraft straks) og en konstitusjon med tradisjonell maktfordeling blant annet klare grenser for presidentens myndighet. Til valget stilte seks kandidater. Blant dem var Lukasjenko, som (…) vant overraskende med 45,1 prosent av stemmene (…) Han ble gjenvalgt i 2001, 2006, 2010, 2015 og 2020».
Aleksandr Lukasjenko har altså vært president i 30 år, valgt seks ganger. Jeg er enig i at ledere bør skiftes oftere enn som så. Men det kommer sjølsagt an på lederen. Det at Lukasjenko har vært president så lenge betyr ikke at hvem som helst er bedre enn ham. Når norske/vestlige myndigheter fremmer, støtter og finansierer Svetlana Tikhanovskaja som «Hviterusslands opposisjonsleder», så er det fordi hun tjener USA/NATO/EUs interesser, ikke Hviterusslands interesser. I bunn og grunn handler det om at de vil ha med seg Hviterussland mot Russland, med Tikhanovskaja eller en lignende som marionett.
«Det er et spørsmål om å fjerne en diktator», sa Erna Solberg om Hviterussland til NRK 8. september 2020. Og det var det som for alvor fikk meg til å interessere meg for landet. For dette er en farlig politikk, ala det som førte til krig i Ukraina. Likevel er det ingen medier i Norge som har advart mot politikken. Tvert i mot, de promoterer den, NRK så vel som Klassekampen, Aftenposten, VG og andre. Hele røkla bortsett fra Steigan.no.
Den første hviterusseren jeg støtte på i Minsk var en ung mann som velvillig og tålmodig tross språkproblemer (det legges nok relativt lite vekt på at man skal lære engelsk i Hviterussland), hjalp meg med å finne et sted jeg kunne veksle fra euro til hviterussiske rubler (BYN).
Vel forsynt med kontanter, som jeg trodde var helt nødvendig i Hviterussland, kapret jeg en drosje. Sjåføren var blid og pratsom og viste meg stolt et stort idrettsstadion (Dinamo) på veien mot Hotell Willing, der jeg ble boende fra torsdag 27. juni til mandag 1. juli. Hotellet ligger omtrent 500 meter fra Dinamo stadion og ca 20 minutters gange fra jernbane og buss-sentralen.
Seinere samme dag ble jeg spurt om jeg ville betale med kort eller kontant for borsjen, «ei suppe av raudbete og kål som har opphavet sitt på ukrainsk område. Suppa er svært populær i det austlege Europa, særleg i Ukraina, Russland, Belarus og Polen» (SNL). Da ble jeg spurt om jeg ville betale med kæsj eller kort og det viste seg at visakort likevel aksepteres i Hviterussland. Dette tyder på at USA, EU og Norges sanksjoner mot Hviterussland ikke er like strenge som mot Russland.
«Men graset er grønt for æille». Dette refrenget fra Alf Prøysens «Jørgen Hattemaker» rant meg i hu da jeg lå i en park med en pils og potetgull i nærheten av hotellet. I slike stunder kan man bli en smule poetisk og kanskje særlig når man er langt hjemmefra. For gresset er like grønt i Hviterussland som i Norge. Og denne blomsten, som jeg ikke vet hva heter, er like gul i Norge. Og sannelig har ikke folk de samme bekymringene der som her, som stigende priser og lønninger som ikke holder tritt.
Jeg fortalte en bartender i Minsk at det særlig er boligprisene som er drøye for nordmenn, med mindre man har vært heldig, med rike foreldre eller på andre måter. Slik har det i alle fall vært de siste 20 årene, enten man skal kjøpe eller leie bolig og det ser ikke ut til å bli noe bedre, da det ikke lenger finnes tilstrekkelig politisk vilje til sosial boligbygging i Norge.
Bartenderen fortalte at han bor i en to-roms leilighet i Minsk, Hviterusslands hovedstad, som han leier for 600 hviterussiske rubler (BYN) pr måned. Det er med dagens (7. juli) kurs 1932 norske kroner.
Dette er, av flere grunner, vanskelig å sammenligne med norske forhold, siden jeg hverken vet størrelsen på leiligheten hans eller standarden på den (jeg spurte ham, men han forsto ikke). Men han sa at den besto av soverom, stue, kjøkken og bad. I det sentrale Oslo tror jeg man må ut med opptil det tidobbelte for noe tilsvarende, eventuelt enda høyere, hvis standarden og beliggenheten er bra. Men så er det naturligvis også høyere lønninger og pensjoner i Norge.
Jeg la merke til at bensin kostet 2,42 BYN pr liter eller 7,79 NOK (norske kroner) med dagens kurs. Viser ellers til det jeg skrev om prisnivåer i del 1.
Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en klassekamerat som ble arrestert mens han var på ferie i Francos Spania, fordi han hadde kyssa ei jente på gata, eller i det offentlige rom. Det hendte ikke meg mens jeg var i det angivelige diktaturet Hviterussland. Men så kyssa jeg heller ingen mens jeg var der. Ikke fordi jeg var redd for å bli arrestert, men fordi det ikke falt seg sånn. Men kyssing kunne det ha blitt hvis kona hadde blitt med. Jeg får ta med henne neste gang, så får vi se hva som skjer.
Det var ikke lett å få hviterussere til å prate om krigen. Men det var heller ikke lett å få estere (jeg var i Estland i mai) og litauere til å snakke om den. Og det er sant og si ikke noe nordmenn flest lenger liker å snakke om heller (bortsett fra i sosiale medier).
Denne videoen
består av biter og stykker jeg filmet fra passasjersetet i en drosje på veien fra Minsk til Latvias grense mandag 1. juli. Videoen viser til å begynne med typisk hviterussiske landskaper, flatt med mye skog og jordbruksområder. Det siste var det enda mer av av på veien fra Litauen til Minsk. Det første som slo meg på den turen var at Hitler slapp å forsere fjellkjeder da han invaderte Sovjetrussland med Hviterussland og Ukraina. Minsk ble så ødelagt under andre verdenskrig at det en stund ble vurdert å ikke bygge byen opp igjen.
«Byen ble inntatt av Napoleon i 1812 og av tyskerne 22. juni 1941. Tyske soldater bygde i Minsk en av de største ghettoer under andre verdenskrig, hvor mer enn 100 000 jøder ble internert. Størstedelen av de internerte ble drept i perioden fra november 1941 til juli 1942. I forbindelse med det store omringningsslaget Białystok–Minsk og gjenerobringen av byen 3. juli 1944 ble alle fabrikker, kontorer, broer og veier totalt ødelagt, sammen med 80 prosent av alle hus» – SNL.
Drosjeturen går via landsbyer eller tettbygde strøk og etter hvert kom et skrekkelig uvær med torden og haglbyger, der man kan høre haglene slå mot biltaket. Sjåføren så seg etter hvert nødt til å søke ly under et tre, noe som bare var delvis vellykket.
Den siste delen viser køer av lastebiler på vei inn eller ut av Hviterussland (lang ventetid på begge sider). De siste med sjåfører som tok seg en hvil før deres ferd gikk videre inn i landet.
Mitt kommende, tredje og siste reisebrev fra Øst-Europa denne sommeren handler om hva jeg opplevde på andre siden av grensen.
Hviterussland/Belarus
Jeg vet at Norges offisielle navn på Hviterussland nå er Belarus og jeg har i grunn ikke noe imot navneskiftet. Men jeg har noe imot årsaken til at det skjedde, nemlig at USA/NATO/EUs «opposisjonleder» Svetlana Tikhanovskaja ba om det. Så jeg fortsetter å kalle landet for Hviterussland inntil videre. Det skyldes at navneskiftet symboliserer en farlig politikk.
Forøvrig betyr Hviterussland og Belarus det samme, dvs «hvite russere». Så kan norske myndigheter snarere ha misforstått, tatt i bruk det som lenge har vært den engelsk-språklige betegnelsen på landet, slik at dette egentlig er nok et tilfelle av ‘anglofisering’ av det norske språket? For norske myndigheters samtaler med Tikhanovskaja foregår sikkert på engelsk. Det vil i så fall være en komisk følge av navneskiftet, i tillegg til den tragiske.
Her er jeg på guidet tur i Minsk. Dessverre snakket guiden russisk, noe jeg burde ha forutsett, så jeg fikk ikke så mye utbytte av turen.
Minnesmerke for den russiske rockeren Viktor Tsoi, som døde i 1990 i en bilulykke. Jentene på bildet nedenfor må ha blitt født mange år etter at Tsoi døde, og det var de som forklarte meg dette. Det virket på meg som om han dyrkes på en måte som ligner på måten Jim Morrison har blitt dyrket på.
Uteliv i nærheten av Hotell Willing.
Her havnet jeg oppe i det som så ut som skoleavslutning eller lignende. Det så ganske høytydelig ut.
*Landets offisielle navn har hele tida vært Belarus på hviterussisk. Det har alltid vært oversatt til norsk som Hviterussland, inntil det ble en politisk sak i Norge å skifte navn. Så nå er det politisk korrekt å kalle landet Belarus, slik Aleksandr Lukasjenko gjør. Hva som nå oppnås med det. Vi ser ingen grunn til å følge et språklig direktiv fra Svetlana Tikhanovskaja og den norske regjeringa, særlig ikke når det er ulogisk. – Red.
Les første reisebrev her:
Reisebrev juni/juli 2024. Del 1, Vilnius, Litauen
Russlands strategiske utsikter: fremskynding av tilbakegangen av vestlig hegemoni
Av Thomas Fazi - 8. juli 2024
https://steigan.no/2024/07/russlands-strategiske-utsikter-fremskynding-av-tilbakegangen-av-vestlig-hegemoni/
Forståelse for den moderne russiske tankegangen og «ånden» gjennom arbeidet til Sergey Karaganov, en av Russlands mest innflytelsesrike (geo)politiske tenkere.
Dette er del to av en todelt oppsummering av en viktig artikkel av Sergey Karaganov, en av Russlands mest betydningsfulle (geo)politiske tenkere, om tilstanden i Vesten, og forholdet mellom Vest-Russland, og om risikoen for eskalering i både omfang og intensitet. Som jeg skrev:
Vi bør følge veldig nøye med på hva en som Karaganov tenker og skriver – selv de som ser på Russland som en fiende; faktisk, spesielt da. Karaganovs tekster er ikke ment for den vestlige (eller russiske) allmennheten; de er ment for den russiske intellektuelle og politiske eliten – og Putins regjering selv – og kan derfor ikke avskrives som propaganda. Tvert imot gir de et fascinerende vindu inn i debattene som foregår blant russiske eliter, og inn i den moderne russiske tankegangen og «ånden» mer generelt.
I del én så jeg på Karaganovs analyse av de strukturelle faktorene som bidrar til den nåværende oppløsningen av det internasjonale systemet, og den resulterende multiplikasjonen av konflikter og hotspots – i Europa, Stillehavet, Midtøsten og andre steder. Jeg anbefaler at du leser den første delen av artikkelen før du går videre med denne, da den gir en sårt tiltrengt kontekst. Men her er en kort oppsummering av Karaganovs poeng, om du er for lat til å gjøre det,:
Kapitalismens krise: Den moderne kapitalistiske modellen prioriterer profitt og fremmer unødvendig forbruk, noe som fører til betydelig miljøforringelse. Dette systemets oppmuntring til nådeløs forbrukerisme har bidratt til utarming av ressurser og løsrivelse fra bærekraftig levemåte.
Global ressurskrise: Store globale problemer som forurensning, klimaendringer og knapphet på viktige ressurser som ferskvann forblir uløste. Disse utfordringene forsterkes av økende forbrukerisme og ulik ressursfordeling, noe som fører til økt konkurranse og interne sosiale spenninger.
Økende sosial ulikhet: Sosial ulikhet har eskalert siden Sovjetunionens kollaps, krympet middelklassen i Vesten og økt synlige rikdomskløfter. Denne trenden bidrar til samfunnsmessig ustabilitet og misnøye.
Samfunnsmessig og intellektuell tilbakegang: Spesielt Vesten opplever samfunnsforringelse, drevet av urbanisering og overdreven digitalt forbruk, som fører til en nedgang i kritisk tenkning og økt mottakelighet for manipulasjon. Dette, kombinert med oligarkisk kontroll, undergraver tradisjonelle verdier og fremmer splittende ideologier.
Virtualisering av livet: Det moderne mennesket lever i økende grad i en virtualisert tilstand, der frykt og utfordringer digitaliseres, og løsriver mennesker fra virkelige problemer og historiske drivere for menneskelig fremgang, som sult og trusselen om vold.
Vestlige eliters intellektuelle tilbakegang: Vestlige eliter, spesielt i USA, har mistet evner til å tenke strategisk, noe som har ført til dårlig styresett og internasjonale politiske feilgrep. Denne nedgangen bidrar til en svekket global lederrolle.
Global maktomfordeling: Karaganov fremhever den betydelige forflytningen av global makt fra Vesten til fremvoksende nasjoner, spesielt Russland og Kina, som en av de viktigste kildene til internasjonal spenning. Dette skiftet forårsaker geopolitisk ustabilitet og svekkede internasjonale relasjoner, ettersom Vesten sliter med å takle det å miste sitt langvarige hegemoni.
Forverret global styring: Etterkrigstidens internasjonale styringsstrukturer kollapser og klarer ikke å opprettholde global stabilitet. Våpenkappløpet og sammenbruddet av sikkerhetsavtaler kompliserer dette landskapet ytterligere.
Økende risiko for konflikt: Vestens reaksjon på sin avtagende dominans inkluderer økt propaganda, økonomiske sanksjoner og proxy-kriger, som fremmer et miljø modent for konflikt, spesielt med Russland og Kina. Denne spenningen forverres av dehumaniseringstaktikker og fornyet bevæpning av strategiske evner.
Teknologisk og våpenkappløp: Karaganov advarer om det økende teknologiske og våpenkappløpet, inkludert utviklingen innen biovåpen og kunstig intelligens, som truer med å destabilisere global sikkerhet. Spredningen av avanserte våpen, som droner og hypersoniske missiler, øker usikkerheten i internasjonale relasjoner.
Potensial for katastrofe: Det er en dyp bekymring i Russland om den økende sannsynligheten for storskala katastrofer eller til og med en global katastrofe, drevet av utfordringene ovenfor. Jeg vil nå se på Karaganovs politiske anbefalinger for Russland i lys av den nevnte geopolitiske konteksten – som gir en enda mer interessant, men uten tvil mer urovekkende lesning.
Jeg vil nå se på Karaganovs politiske anbefalinger for Russland i lys av den nevnte geopolitiske konteksten – som gir en enda mer interessant, men uten tvil mer urovekkende lesning.
Hva Russland bør gjøre: «Festning Russland«-konseptet
Han starter med å introdusere konseptet «Festning Russland».
Den ekstremt farlige verden de neste to tiårene krever at Russland justerer sin utenriks- og forsvarspolitikk. I et essay fra 2022 for Russland i Global Affairs, argumenterte jeg allerede for at denne politikken burde være basert på «Festning Russland»-konseptet: maksimal grad av suverenitet, uavhengighet, autonomi og sikkerhet, med fokus på intensiv intern utvikling. Russland må være intelligent åpent for fordelaktig økonomisk, vitenskapelig, kulturelt og informasjonsmessig samarbeid med vennligsinnede land i verdensflertallet.
Åpenhet er imidlertid ikke et mål i seg selv, men snarere et middel for å sikre indre materiell og åndelig utvikling. Som vi allerede har sett, er liberal-globalistisk åpenhet også dødelig. Det ville være dumt å prøve å integrere seg i «internasjonale verdikjeder» nå som skaperne av det tidligere globaliseringssystemet ødelegger det og militariserer økonomiske bånd. Gjensidig avhengighet, tidligere overvurdert som en kilde til fred, er nå stort sett farlig. Vi må prøve å skape «verdikjeder» på vårt eget territorium for å øke dets tilknytning. Dette gjelder spesielt forbindelsene til Russlands kjerne til Sibir og – mer forsiktig – til vennlige stater, mest fremtredende Hviterussland, det meste av Sentral-Asia, Kina, Mongolia og resten av SCO og BRICS.
Det denne passasjen viser er at ved å forsøke å avskjære Russland fra det vestlig ledede internasjonale systemet, har Vesten faktisk skutt seg selv i foten, ettersom det har ansporet Russland, sammen med resten av den ikke-vestlige verden, til å akselerere opprettelsen av et alternativt system for global styring – ledet av de Kina-ledede BRICS – som allerede omfatter majoriteten av verdens befolkning. Det vi er vitne til er den effektive opprettelsen av to parallelle internasjonale systemer – det vestlige og det ikke-vestlige – og i denne nye virkeligheten er det Vesten som blir stadig mer marginalisert av det globale flertallet, ikke Russland. Realiteten i denne nye globale orden ble eksemplifisert ved Putins nylige besøk i Nord-Korea, som effektivt varslet sistnevntes inntreden i det «internasjonale systemet» – om enn ikke det vestlige – for første gang siden landet ble opprettet.
Russlands doble mål: å utvikle relasjoner med det globale flertallet – og fremskynde slutten på vestlig hegemoni
Dagens utenrikspolitikk bør være rettet mot en omfattende utvikling av forholdet til landene i verdensflertallet. Et annet åpenbart, men ennå uartikulert mål, er å jobbe sammen med verdensflertallet for å sikre at Vesten fredelig trer ned fra sin femhundreårs dominansposisjon.
På samme måte bør vi sikre en maksimal fredelig avgang for USA fra hegemoniet som det har hatt siden slutten av 1980-tallet. Vesten bør flyttes til en mer beskjeden, men verdig plass i verdenssystemet. Det er ikke nødvendig å utvise dem. Gitt banen til vestlig utvikling, vil de abdiserere av seg selv. Men det er nødvendig å reelt avskrekke eventuelle bakvaktaksjoner fra det fortsatt mektige Vesten. Mens normale forhold delvis kan gjenopprettes i løpet av et par tiår, er de ikke et mål i seg selv.
«Vesten bør flyttes til en mer beskjeden, men verdig plass i verdenssystemet»: det er vanskelig å være uenig i denne vurderingen. Dette vil forresten også være i vestlige borgeres interesse. Det er i dag tydeligere enn noen gang at systemet med imperialistisk dominans,
spesielt i sin nåværende forfallende fase, gagner bare de vestlige oligarkiene som sitter på toppen av den sosiale pyramiden.
Dollardominans er et godt eksempel. Det har utvilsomt vært til fordel for USAs imperiale eliter: Wall Street, store globale selskaper og, viktigst av alt, det nasjonale sikkerhetsetablissementet. Det er det som har tillatt USA å opprettholde et regime med evig krig, i tillegg til å utøve finansiell dominans over store deler av verden. Men til betydelig kostnad, ikke bare for resten av verden, men også for amerikanske arbeidere, bønder, produsenter og små bedrifter. For Amerika har det å holde verdens primære reservevaluta betydd å kjøre permanente handelsunderskudd, noe som har erodert dens industrielle og produksjonskapasitet og dens evne til å gi godt betalte jobber til arbeidsstyrken – det Michael Pettis kaller den «ublu byrden» av dollaren.
Slutten på dette overherredømmet ville da gjøre Amerika til et noe «normalt» land – en regional makt blant andre regionale makter. Både globalt og i USA vil dette være til fordel for praktisk talt alle. Faktisk vil de eneste taperne være de som har hatt god tid til å berike seg selv. På toppen av dette må vi vurdere den eksistensielle risikoen som vestlige eliter utsetter alle vestlige borgere for – ja, alle mennesker på planeten – ved å engasjere seg i en ikke-egentlig-stedsfortreder-krig med Russland, samtidig som det gir energi til geopolitiske, økonomiske og militære konflikter/spenninger andre steder også, spesielt i Midtøsten og Stillehavsområdet.
«Festning-Russland»-politikken krever å minimere Russlands sammenfiltring i konfliktene som vil være oppe under det pågående «geostrategiske jordskjelvet». Under disse nye forholdene ville direkte involvering ikke være et pluss, men en risikofaktor, slik de tidligere kolonimaktene har begynt å oppleve. USA står overfor et oppsving av anti-amerikanisme og angrep på sine baser. Disse og andre utenlandske aktiva vil bli stadig mer sårbare. Russland bør legge til rette for dette, øke kostnadene for det amerikanske imperiet og hjelpe den amerikanske utenrikspolitiske klassen med å komme seg fra sin globalistiske hegemoniske sykdom i etterkrigstiden.
Det denne passasjen viser er at ved å forsøke å kutte Russland fra det vestlig ledede internasjonale systemet, har Vesten faktisk skutt seg selv i foten, ettersom den har ansporet Russland, sammen med resten av den ikke-vestlige verden, til å akselerere opprettelsen av et alternativt system for global styring – ledet av Kina-ledede BRICS – som allerede omfatter majoriteten av verdens befolkning. Det vi er vitne til er den effektive opprettelsen av to parallelle internasjonale systemer – det vestlige og det ikke-vestlige – og i denne nye virkeligheten er det Vesten som blir stadig mer marginalisert av det globale flertallet, ikke Russland. Realiteten til denne nye globale orden ble eksemplifisert ved Putins nylige besøk i Nord-Korea, som på en effektiv måte varslet inn sistnevntes inntreden i det «internasjonale systemet» – om enn ikke det vestlige – for første gang siden landet ble opprettet.
Russlands doble mål: å utvikle relasjoner med det globale flertallet – og fremskynde nedgangen av vestlig hegemoni
Dagens utenrikspolitikk bør være rettet mot en omfattende utvikling av forholdet til landene i verdensflertallet. Et annet åpenbart, men ennå uartikulert mål, er å jobbe sammen med verdensflertallet for å sikre at Vesten på fredelig vis trer ned fra sin dominansposisjon i fem århundrer.
På samme måte bør vi sikre en maksimal fredelig avgang for USA fra hegemoniet som det har hatt siden slutten av 1980-tallet. Vesten bør flyttes til en mer beskjeden, men verdig plass i verdenssystemet. Det er ikke nødvendig å utvise dem. Gitt banen til vestlig utvikling, vil den gå av seg selv. Men det er nødvendig å fast avskrekke eventuelle bakvaktaksjoner fra det fortsatt mektige Vesten. Mens normale forhold delvis kan gjenopprettes i løpet av et par tiår, er de ikke et mål i seg selv.
«Vesten bør flyttes til en mer beskjeden, men verdig plass i verdenssystemet»: det er vanskelig å være uenig i denne vurderingen. Dette vil forresten også være i vestlige borgeres interesse. Det er i dag tydeligere enn noen gang at systemet med imperialistisk dominans, spesielt i sin nåværende forfallende fase, bare kommer de vestlige oligarkiene som sitter på spissen av den sosiale pyramiden til gode. Dollardominans er et godt eksempel. Det har utvilsomt vært til fordel for USAs imperiale eliter: Wall Street, store globale selskaper og, viktigst av alt, det nasjonale sikkerhetsetablissementet. Det er det som har tillatt USA å opprettholde et regime med evig krig, i tillegg til å utøve økonomisk dominans over store deler av verden. Men dette har kostet betydelig ikke bare for resten av verden, men også for amerikanske arbeidere, bønder, produsenter og småbedrifter. For Amerika har støtten til verdens primære reservevaluta betydd å ha permanente handelsunderskudd, som har erodert dens industrielle og produksjonskapasitet og dens evne til å gi godt betalte jobber til arbeidsstyrken – det Michael Pettis kaller den «eksorbitante byrden» av dollaren. .
Slutten på dette overherredømmet ville da gjøre Amerika til et slags «normalt» land – en regional makt blant andre regionale makter. Både globalt og i USA vil dette komme praktisk talt alle til gode. Faktisk vil de eneste taperne være de som har hatt god tid til å berike seg selv. På toppen av dette må vi vurdere den eksistensielle risikoen som vestlige eliter utsetter alle vestlige borgere for – ja, alle mennesker på planeten – ved å engasjere seg i en ikke-lenge-så-fullmektig krig med Russland, samtidig som det gir energi til geopolitiske, økonomiske og militære konflikter/spenninger andre steder også, spesielt i Midtøsten og Stillehavet.
«Festning-Russland»-politikken krever å minimere Russlands forviklinger i konfliktene som vil blusse opp under det pågående «geostrategiske jordskjelvet». Under disse nye forholdene ville direkte involvering ikke være en eiendel, men en forpliktelse, som den tidligere kolonien krefter begynner å oppleves. USA står overfor et oppsving av anti-amerikanisme og angrep på sine baser. Disse og andre utenlandske eierandeler vil bli stadig flere sårbar. Russland bør legge til rette for dette, øke kostnadene for det amerikanske imperiet og hjelpe den amerikanske utenrikspolitiske klassen med å komme seg fra sin globalistiske hegemoniske sykdom i etterkrigstiden.
Karaganov sier med andre ord at Russland bør unngå direkte involvering i konflikter, men bør på den annen side være klar til å øke sin asymmetriske krigføring mot USA/Vesten for å «øke kostnadene for det amerikanske imperiet» ” – inkludert, antagelig, ved å støtte proxy-styrker som utfordrer USAs militære tilstedeværelse over hele verden, spesielt i Midtøsten. Når dét er sagt, som nevnt tidligere, ser ikke Karaganov på intensiveringen av militære spenninger med USA som en nullsums eksistensiell kamp mellom to sivilisasjonsfiender som bare kan løses gjennom et knusende militært nederlag av den ene siden over den andre (slik vestlig ledere ofte anser NATO-Russland-konflikten); han ser heller på det som en midlertidig nødvendighet pålagt Russland av USA/Vesten selv, som burde være rettet mot å fremskynde USAs overgang til et «normalt» land, ikke på USAs ødeleggelse. (Dette innebærer også en radikal re-definisjon, om ikke oppløsning, av NATO, og den påfølgende «frigjøringen» av USAs under-imperiale vasaller, spesielt i Europa, fra deres underdanige forhold til Washington). I den sammenhengen er følgende passasje er ganske opplysende:
På det nordamerikanske sporet bør Russland legge til rette for USAs pågående langsiktige tilbaketrekning til nyisolasjonisme. Det er klart at det ikke er noen tilbakevending til det politiske paradigmet før andre verdenskrig, noe som sannsynligvis ville være uønsket. USAs avhengighet av omverdenen gir verktøy for å presse dem. Hvis deres nåværende liberal-globalistiske eliter forlater makten, kan USA til og med vende tilbake til å være en relativt konstruktiv global balanserer slik som de pleide å være før andre halvdel av det tjuende århundre. En omfattende strategi for å begrense USA er unødvendig, siden det bare vil kaste bort ressursene vi trenger for intern konsolidering. Det er ingen uløselige motsetninger mellom Russland og USA. Motsetningene som for tiden eksisterer, var forårsaket av den amerikanske ekspansjonen, tilrettelagt av vår svakhet og dumhet på 1990-tallet, som bidro til den dramatiske økningen av hegemoniske følelser i USA. Den amerikanske interne krisen, og dens eksisterende elites forpliktelse til post-menneskelige verdier, vil ytterligere erodere Washingtons «soft power» – myk makt, det vil si ideologisk innflytelse. I mellomtiden bør en hard avskrekkingspolitikk skape betingelser for USAs utvikling til en normal stormakt.
Som jeg bemerket i den første delen av artikkelen, er ikke Vesten en sivilisasjonsfiende, etter Karaganovs syn, men snarere en sivilisasjon som Russland er bestemt til å gjenoppbygge vennskapelige forbindelser med i fremtiden, når en ny, mer opplyst elite tar grep. der – forutsatt at vi er i stand til å overleve denne overgangen uten å gå ned i en fullstendig atomkrig.
Bryte med Europa
Interessant nok har Karaganov mye mer negativt syn på Europa enn han har til USA:
Europa som en gang var et fyrtårn for modernisering for Russland og mange andre nasjoner, beveger seg raskt mot et geopolitisk vakuum og, dessverre, moralsk og politisk forfall. Dets relativt velstående marked er verdt å utnytte, men vårt hovedmål i forhold til det gamle subkontinentet bør ligge i å moralsk og politisk skjerme oss fra det. Etter først å ha mistet sjelen, som kristendommen var et symbol på, mister Europa nå fruktene av opplysningstiden, den viktigste av disse er rasjonalismen. Dessuten har eurobyråkratiet på ordre utenfra isolert Russland fra Europa.
Et brudd med Europa er en prøvelse for mange russere. Men vi må gå gjennom det så raskt som mulig. Naturligvis skal utestenging skal ikke være total eller bli et prinsipp. Enhver snakk om å gjenskape et europeisk sikkerhetssystem er et farlig troll. Systemer for samarbeid og sikkerhet bør bygges innenfor rammen av fremtidens kontinent – Stor-Eurasia – ved å invitere europeiske land som er interessert og av interesse for oss.
Denne passasjen er interessant (og dessverre trist) av flere grunner. For det første fordi det avslører at russerne er mye sintere på Europa enn de er på USA. Det er lett å forstå hvorfor: russerne har aldri følt særlig åndelig eller sivilisasjonsmessig kompabilitet med USA; gjennom 1700- og 1800-tallet hadde de to landene begrenset samhandling, før de ble ideologiske erkerivaler i løpet av 1900-tallet. Dette betød at selv om russernes håp om en normalisering av forholdet til USA ble knust etter den kalde krigen, var dette på et psykologisk nivå beslektet, fra russisk perspektiv, med å bli forrådt av en fjern kusine som du alltid har hatt med deg. et vanskelig forhold. Problematisk, men ikke traumatisk.
Europa er en helt annen historie: det er mer som den første fetteren som alltid har bodd ved siden av og som du har vokst opp med siden du var liten. Av åpenbare geografiske årsaker har det alltid vært et stort sivilisatorisk felleskap og intellektuell kryssbestøvning mellom Europa og Russland – innen litteratur, musikk, kunst, filosofi og selvfølgelig politikk (spesielt på 1900-tallet), har ideer alltid skyllet mellom Russland og Europa. Faktisk, mange russere, selv under den kalde krigen, til tross for de ideologiske sammenstøtet mellom Sovjetunionen og Vest-Europa (delvis dempet av tilstedeværelsen av sosialistiske/kommunistiske massepartier i flere europeiske land), har alltid sett på seg selv som en del av den europeiske kulturelle og intellektuelle sfæren – eller, rett og slett, av Europa. I klimaet av den kalde krigen ønsket Russland ikke så mye å integrere seg i Vesten som det ønsket å integrere seg i Europa.
Dette er grunnen til at Europas svik – først dets passive selvtilfredshet i møte med NATOs USA-drevne ekspansjonsstrategi, deretter dets omfavnelse, spesielt siden 2022, av NATOs USA-drevne proxy-krig mot Russland, inkludert kutting av alle menneskelige og kulturelle bånd med Russland, og demoniseringen av sistnevnte – er mye vanskeligere å akseptere, og vil være mye vanskeligere å reparere. Dessverre er Karaganovs påstand om at «[en] snakk om å gjenskape et europeisk sikkerhetssystem [i nær fremtid] er et farlig troll», dessverre sant. Det ville kreve et nivå av gjensidig tillit som i dag rett og slett ikke eksisterer.
For å gjøre vondt verre, mens USA klart drar fordel, i det minste på kort sikt, av proxy-krigen mot Russland – der Washington har gjentatt sin økonomiske og militære innflytelse over Europa, og oppnådd sitt langvarige mål om å drive en kile mellom sistnevnte og Russland – er det smertelig åpenbart at Europa, ved å ukritisk knytte seg til USAs strategi i Ukraina, har satt sine strategiske interesser i alvorlig fare både fra et økonomisk og et sikkerhetsperspektiv. Det er klart at Europa ikke har noe å tjene på en fremtid preget av et permanent militarisert nytt jernteppe og den permanente trusselen om atomkrig. Slik selvforbedrende og direkte «dum» oppførsel tjener ganske enkelt til å forsterke Russlands forakt for Europa, eller i det minste dets eliter. Som Karaganov treffende bemerker:
Gitt banen for Europas utvikling – som så langt ubønnhørlig har opplevd et økonomisk fall, økende ulikhet, økende migrasjonsproblemer, økende dysfunksjon av relativt demokratiske politiske systemer og moralsk forringelse – kan man forvente en lagdeling og deretter til og med kollaps av EU.
Om krigen mellom Russland og Ukraina
USA og dets allierte har desperat strevd for å bevare verdensordenen de siste 500 og spesielt 30 til 40 år, også de nye som så ut til å ha sluttet seg til vinneren, har provosert og ansporer nå til en krig i Ukraina. Først håpet de å knuse Russland. Nå som dette forsøket har mislyktes, vil de jobbe for å forlenge konflikten. Dette gjøres i håp om å kunne slite ut og felle Russland – den militærpolitiske kjernen i verdensflertallet – eller i det minste binde hendene på dem. På den måten kan Vesten hindre Russland i å utvikle seg, og minske tiltrekningen til alternativet det presenterer til det vestlige politiske og ideologiske paradigmet.
Om et år eller to må den spesielle militære operasjonen i Ukraina avvikles med en avgjørende seier, slik at de eksisterende amerikanske og beslektede comprador-elitene i Europa finner seg i tapet av sin dominans og går med på en mye mer beskjeden posisjon i fremtidens internasjonale system.
Vårt eneste rimelige mål angående Ukrainas landområder er ganske åpenbart for meg – frigjøring og gjenforening med Russland, av hele Sør-, Øst- og (sannsynligvis) Dnepr-bassenget. Ukrainas vestlige regioner vil være gjenstand for fremtidige forhandlinger. Den beste løsningen for dem ville være å skape en demilitarisert buffer-stat med en formalisert nøytral status – og russiske militærbaser som ville garantere det. En slik stat ville være et sted å bo for de innbyggerne i dagens Ukraina som ikke ønsker å være statsborgere i Russland og lever etter russiske lover. Og for å unngå provokasjoner og ukontrollert migrasjon, bør Russland bygge et gjerde langs grensen til buffer-staten, omtrent som det Trump begynte å bygge på grensen til Mexico.
Gjenopprette fred gjennom aktiv kjernefysisk avskrekking
Dette er utvilsomt den mest kontroversielle delen av Karaganovs argumentasjon (som jeg allerede har dekket her). Tesen hans er i bunn og grunn at en av hovedårsakene til Vestens hensynsløse eskalering av krigen mot Russland er at vestlige eliter (og befolkninger) har mistet den eksistensielle frykten for kjernefysisk Armageddon som de fikk av kjernefysisk avskrekkingspolitikk under den kalde krigen – og dermed økt risiko for termonukleær krig – og derfor at gjenoppretting av troverdigheten til kjernefysisk avskrekking, selv om aktiv/offensiv avskrekking, er den eneste måten å trekke menneskeheten tilbake fra randen av global katastrofe.
Et av hovedprinsippene for russisk politikk burde være en aktiv kamp for fred – foreslått for lenge siden, og deretter forkastet, av det russiske utenrikspolitiske fellesskapet som var lei av sovjetiske slagord. Og ikke bare en kamp mot atomkrig. Slagordet for et halvt århundre siden om at «atomkrig bør aldri slippes løs, siden den ikke kan ha noen vinnere», er vakkert, men også stjerneklar. Som konflikten i Ukraina har vist, åpner det døren for store konvensjonelle kriger. Og slike kriger kan og vil bli stadig hyppigere, og dødelige, og likevel også innen rekkevidde med mindre de motarbeides av en aktiv fredspolitikk.
Da Russland på forhånd (selv om det var forsinket) startet en militær operasjon mot Vesten [i Ukraina], forventet ikke Russland, som handlet på gamle antakelser, at fienden skulle utløse en full krig. Så vi brukte ikke aktiv kjernefysisk avskrekking/skremsels taktikk helt fra starten. Og vi sleper fortsatt føttene etter oss. Ved å gjøre det dømmer vi ikke bare hundretusener av mennesker i Ukraina og titusenvis av våre menn til døden, men vi gjør også hele verden en bjørnetjeneste.
Angriperen, som Vesten de facto ér, forblir ustraffet. Dette åpner for ytterligere aggresjon.Vi har glemt det grunnleggende om avskrekking. Redusert betydning av kjernefysisk avskrekking er til fordel for en aktør med større konvensjonelt militært potensial og menneskelige og økonomiske ressurser, og omvendt. Da Sovjetunionen hadde konvensjonell overlegenhet, nølte ikke USA med å stole sterkt på konseptet med “first strike” – første angrep. Men USA bløffet, og hvis de la slike planer, var de utelukkende rettet mot sovjetiske tropper som rykket inn på NATOs territorium. Ingen angrep på sovjetisk territorium var planlagt, siden det ikke var tvil om at en gjengjeldelse ville målrette amerikanske byer.
Større avhengighet av kjernefysisk avskrekking og akselerert bevegelse oppover i eskaleringsstigen er utformet for å overbevise Vesten om at de har tre alternativer angående konflikten i Ukraina. For det første å trekke seg tilbake med verdighet, for eksempel på betingelsene foreslått ovenfor. Eller, å bli beseiret, noe som det gjorde fra Afghanistan, og møte en bølge av væpnede og noen ganger tøffe flyktninger. Eller for det tredje, nøyaktig det samme med tillegg av atomangrep på dets territorium og den medfølgende samfunnsoppløsningen.
Et levedyktig kjernefysisk avskrekkende middel og en sikkerhetsbuffer i Vest-Ukraina bør garantere slutten på aggresjonen. Den spesielle militæroperasjonen må fortsette til seier. Våre fiender må vite at hvis de ikke trekker seg tilbake, vil den legendariske russiske tålmodigheten tømmes, og hver russisk soldats død vil bli betalt for med tusenvis av liv på den andre siden.
Det vil være umulig å forhindre at verden glir inn i en rekke konflikter og senere en global termonukleær krig med mindre vår atomavskrekkingspolitikk er drastisk oppfrisket og oppdatert. Jeg har dekket mange aspekter av denne policyen i mine tidligere artikler og andre dokumenter. Faktisk sørger russisk doktrine allerede for bruk av atomvåpen til motvirke et bredt spekter av trusler, men reell politikk i sin nåværende form går lenger enn doktrine. Vi bør tydeliggjøre og styrke ordlyden og ta tilsvarende militær-tekniske tiltak. Hovedsaken er at vi viser vår beredskap og bruksevne atomvåpen ved ekstrem nødvendighet.
Ved å intensivere kjernefysisk avskrekking vil vi ikke bare edru opp overgriperne, men også utføre en uvurderlig tjeneste for hele menneskeheten. For øyeblikket er det ingen annen beskyttelse fra en rekke kriger og store termonukleære konflikter.
Russlands politikk bør være basert på antakelsen om at NATO er en fiendtlig blokk som har gjentatte ganger bevist sin aggressivitet og fører de facto krig mot Russland. Derfor, alle atomangrep på NATO, inkludert de forebyggende, er moralsk og politisk berettiget. Dette gjelder først og fremst land som gir den mest aktive støtten til Kievjuntaen. De gamle og spesielt nye medlemmene av alliansen må forstå at deres sikkerheten har svekket kardinalt siden de ble med i blokken, og det har deres regjerende eliter satt dem på kanten av liv og død. Jeg har gjentatte ganger skrevet at hvis Russland leverer en forebyggende gjengjeldelsesangrep på ethvert NATO-land, vil ikke USA svare. Det er med mindre Det hvite hus og Pentagon er befolket av galninger som hater landet sitt og er det klar til å ødelegge amerikanske byer for Poznan, Frankfurt, Bucuresti eller Helsinki.
Å senke terskelen for bruk av atomvåpen, og øke deres minimale utbytte, er også nødvendig for å gjenopprette en annen tapt funksjon av kjernefysisk avskrekking: forebygging av konvensjonelle kriger i stor skala. Strategiske planleggere i Washington og deres europeiske undersåtter må innse at nedskytingen av russiske fly over vårt territorium, eller ytterligere bombardement av russiske byer, vil innebære straff (etter et ikke-atomvåpen varslingsangrep) i form av et atomangrep. Da vil de kanskje påta seg å kvitte seg med Kiev-juntaen.
Å forbedre troverdigheten og effektiviteten til kjernefysisk avskrekking er nødvendig, ikke bare for å få slutt på krigen som Vesten utløste i Ukraina, eller for å fredelig sette Vesten på en mye mer beskjeden, men forhåpentligvis verdig plass i det fremtidige verdenssystemet. Fremfor alt er det nødvendig med kjernefysisk avskrekking for å stoppe bølgen av konflikter som nærmer seg, for å bekjempe en «krigstid», samt for å forhindre at de eskalerer til et termonukleært nivå. Dette er grunnen til at vi bør gå opp stigen for kjernefysisk avskrekking, uavhengig av krigen i Ukraina.
Å øke den kjernefysiske trusselen kan avskrekke militariseringen av KI-teknologier. Men viktigst av alt, atomvåpen, inkludert spredning av dem, er nødvendige for å gjenopprette aspektene ved atomavskrekking som har sluttet å fungere – for å forhindre ikke bare store konvensjonelle kriger (som i Ukraina), men også et konvensjonelt våpenkappløp. En konvensjonell krig kan ikke vinnes hvis den potensielle fienden har atomvåpen og, viktigst av alt, er klar til å bruke dem.
Større tillit til kjernefysisk avskrekking er nødvendig for å avkjøle de europeiske «lederne» som har mistet forstanden, snakke om et uunngåelig sammenstøt mellom Russland og NATO, og oppfordre deres væpnede styrker til å forberede seg på det.Hvis vi overlever de neste to tiårene og unngår en ny tidsalder med kriger som i det tjuende århundre, vil våre barn og barnebarn leve i en flerfarget, flerkulturell og mye mer rettferdig verden.
Det Karaganov foreslår her er åpenbart skremmende, spesielt for oss vestlige som ville vært på mottakersiden av disse atomangrepene. Og likevel er det umulig å benekte at det er en klar, om enn brutal, logikk i argumentasjonen hans. Jeg har selv nylig hevdet at Vesten, ved fullstendig ignorering av muligheten for kjernefysisk eskalering, faktisk gjør det mer sannsynlig:
[Hvorfor diskuterer vestlige ledere så selvsikkert muligheten for atomeskalering? En mulig forklaring er at den nåværende vestlige ledelsen rett og slett mangler den intellektuelle, strategiske og moralske sofistikeringen som preget beslutningstakere under den kalde krigen. Den gang var det forstått at ethvert scenario som ikke innebar en null-sjanse for at den andre siden bruker atomvåpen burde unngås for enhver pris – og at derfor, når det kommer til atomvåpen, bløffer du ikke, og du antar ikke at den andre siden bløffer.
Dagens vestlige lederskap, bestående av en flyktig og klam blanding av uvitenhet, hybris, moralsk nihilisme og desperasjon, ser ut til å ha glemt disse grunnleggende prinsippene. Og kombinert med de vestlige elitenes besettelse av å holde fast ved en hegemonisk orden som ikke lenger eksisterer, har dette resultert i en slik løsrivelse fra virkeligheten at noen fortsatt kommer med argumentet om at Vesten må «utvetydig støtte Ukrainas krigsmål», inkludert » total territoriell rekonstitusjon tilbake til nasjonens 1991-grenser» – et scenario som nesten helt sikkert ville resultere i Russlands bruk av taktiske atomvåpen.
I den forstand er det en (skremmende) logikk i Karaganovs argument om at et forebyggende taktisk atomangrep – ideelt sett av «demonstrativ» karakter, som et høytstående medlem av en institusjonell russisk tenketank nylig foreslo – potensielt kan virke avskrekkende. mot konfliktens ytterligere eskalering til punktet av gjensidig sikret ødeleggelse. Likevel er det også flere problemer med dette argumentet. For det første, hvis vestlige ledere er så kognitivt, intellektuelt og moralsk degradert som han hevder at de er (korrekt, etter min mening), er det ingen garanti for at de ikke vil slippe løs kjernefysisk Armageddon som gjengjeldelse for et russisk atomangrep, selv av ikke – militær karakter. For det andre kan man ikke utelukke muligheten for at vestlige strateger bevisst prøver å provosere Putin til å bruke et atomvåpen – kanskje i troen på at det vil gjøre Russland til en pariastat og resultere i en geopolitisk seier for Vesten. Hvis det er tilfelle, vil Karaganovs forslag spille rett i NATOs hender, som andre russiske analytikere har antydet.
Uansett, leserne vil sannsynligvis være lettet over å høre at Putins syn på saken er ganske forskjellige fra Karaganovs. Faktisk, under plenumsmøtet til det nylige St. Petersburg International Economic Forum, ledet av Karaganov selv, presset Putin gjentatte ganger tilbake mot Karaganovs forslag om at «å holde en atompistol mot Vestens tinningl» var den beste måten å vinne krigen på. «Bruken er mulig i et unntakstilfelle – i tilfelle en trussel mot landets suverenitet og territorielle integritet,» sa Putin. «Jeg tror ikke at en slik situasjon har kommet.»
Men i møte med konstant vestlig eskalering, hvor lenge vil Putin være i stand til å motstå de økende oppfordringene til en sterk respons som kommer fra de mer haukiske fraksjonene i Russlands utenrikspolitiske kretser – først og fremst Karaganov selv?
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi:
Inside the Russian mind
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Første del ble publisert her:
Se også nettsida til Sergey Karaganov.