Nyhetsbrev steigan.no 08.06.2024
Etter folketall er Norge nå verdens fremste krigsnasjon
550 milliarder kroner i overskudd – betalte ingenting i selskapsskatt
Den første jemenittisk-irakiske fellesoperasjonen mot våpensendinger til Israel
Heleren er like god som stjeleren
Multipolaritet, suveren likhet og avvisning av universalisme
Storkrig mellom Russland og NATO?
Oljefondets vei inn i kapitalismens mørkeste hjerte
Etter folketall er Norge nå verdens fremste krigsnasjon
Av Jan Hårstad - 8. juni 2024
https://steigan.no/2024/06/etter-folketall-er-norge-na-verdens-fremste-krigsnasjon/
Det er rart at partiet Rødt jubler for dette.
Nylig ble langstidsplanen til det norske Nato-forsvaret vedtatt. Det går ut på at i perioden 2025-36 skal forsvaret motta 1624 milliarder kroner i bevilgninger fra Staten.
Vårt forsvarsbudsjett er på 104 milliarder kroner i år og utover dette deles det ut store summer via Nansenprogrammet og andre fora til Ukraina hver måned. Jeg orker ikke lenger å etterforske alle disse krigspengene, men i forhold til vårt folketall finnes det ikke maken til krigsnasjon som Norge.
Går du inn på Forsvarets Forum hersker det krigsbegeistring. Og at Norge binder seg tettere til tysk og amerikansk militarisme frambringer stor glede.
Telemarksbataljonen på rundt 500 mann har stått under tysk kommando i Litauen i årevis. Nå redegjør det tyske forsvarsdepartementet at Tyskland skal ha en brigade på 5000 mann 20 kilometer fra grensa til Hviterussland, fullt kampklar i 2027.
Våpengigantene Krauss-Maffei Wegmann og Rheinmetall skal sammen sette opp en ammunisjons og våpenfabrikk i Litauen.
Ellers handler internasjonal presse ikke om stort annet enn at USA-Nato forbereder å sende Nato-styrker til Ukraina i titusentall og her snakkes om faren for atomkrig.
Det er ikke slik RØDT ser det. Rødt ledet av Bjørnar Moxnes stemte også for den nevnte langstidsplanen og på Rødts blog 4 juni utredes denne slik i applauderende ordelag:
«ET STERKERE NASJONALT FORSVAR MED ØKT LOKAL FORANKRING»
Denne uttalelsen er så virkelighetsfjern og syk at det er vanskelig å kommentere den. Det «norske forvaret» er jo underavdeling av USAs 12 autonome, selvstyrte baser og våre generaler gleder seg også over det voksende og tette samarbeidet med KruppThyssen, Rheinmetall og Krauss-MaffeiWegmann.
Dess mer USA og Tyskland overtar militærvesenet i Norge dess sterkere blir det «nasjonale forsvar» ifølge Rødt.
Dere kjenner de gamle norske ordtakene: Ulv i saueskinn og «Han er verste fienden som ven låst vera».
Rødt seiler opp som den store fienden av det norske folkets interesser ved å posisjonere seg som «progressiv», som «venstre» mens det i virkeligheten jobber for Natokriger fra norsk jord.
Da det er ingen partier i Norge som når Rødt til knærne i dobbeltspill og hykleri, må vi på derimot sette opp en egen spalte som heter «RØDT WATCH» som nitidig følger dette sjarlataneriet. Også med tanke på unge rødtere med mye naivisme og idealisme i seg.
Rødt følger nøyaktig i fotfarene til de berømte tyske sosialdemokratiske kontrarevolusjonære Ebert, Scheidemann og Noske som i 1914 ivret for krigsbevilgninger til et Tyskland som siktet seg inn på Weltmacht. Og da som nå; Ukraina bør helst bli en tysk koloni. Applaus fra det offisielle Norge.
Denne artikkelen har vært publisert av Derimot.no.
550 milliarder kroner i overskudd – betalte ingenting i selskapsskatt
Av red. PSt - 8. juni 2024
https://steigan.no/2024/06/550-milliarder-kroner-i-overskudd-betalte-ingenting-i-selskapsskatt/
Norske bedrifter med til sammen 550 milliarder kroner i overskudd betalte ingenting i selskapsskatt i årene 2017 til 2022, kan NRK avsløre.
Milliardene uten skatt
Debatten om skatt i Norge bygger stort sett på en ting: Hvor mange prosent skal folk og bedrifter betale i skatt? Denne debatten overskygger noe som har stor betydning.
For systemet politikerne har lagd, gjør at mange bedrifter betaler lite eller ingenting i skatt.
NRK kan for første gang vise at:
Over 34.000 lønnsomme bedrifter betalte ikke selskapsskatt mellom 2017 og 2022. Det tilsvarer en av seks lønnsomme bedrifter.
Disse bedriftene hadde til sammen 550 milliarder kroner i overskudd i denne perioden.
For dette beløpet kunne Norge ha bygd nesten elleve Follobaner.
For ikke å snakke om at det kunne ha blitt massevis av barnehager, lokalsjukehus, et epokegjørende landbruksoppgjør med mer.
Se på gjødselgiganten Yara. Det delvis statseide selskapet hadde nesten 48 milliarder kroner i overskudd mellom 2017 og 2022, viser regnskapene.
De fikk tilbake nesten åtte millioner kroner på skatten.
Nærings- og fiskeridepartementet eier 36,2% av Yara, mens nest største eier er State Street som har 10,8%.
Den første jemenittisk-irakiske fellesoperasjonen mot våpensendinger til Israel
Av Pål Steigan - 8. juni 2024
https://steigan.no/2024/06/den-forste-jemenittisk-irakiske-fellesoperasjonen-mot-vapensendinger-til-israel/
Flere skip på vei til havna i Haifa ble angrepet av jemenittiske og irakiske droner.
De jemenittiske væpnede styrkene kunngjorde 6. juni at de gjennomførte to felles operasjoner med koalisjonen Islamic Resistance of Iraq (IRI), som kommer bare noen få uker etter at jemenittiske og irakiske tjenestemenn lovet å trappe opp koordineringen.
Dette skriver nettavisa The Cradle.
«De jemenittiske væpnede styrker gjennomførte to felles militære operasjoner med den islamske motstanden i Irak … Den første rettet seg mot to skip som fraktet militærutstyr i havna i Haifa, og den andre målrettet mot et skip som brøt vår beslutning om å forby innreise til havnen av Haifa i det okkuperte Palestina», sa den jemenittiske hærens talsmann Yahya Saree torsdag.
«De to operasjonene ble utført med en rekke droner, og traff målene deres nøyaktig», la Saree til.
I forrige måned holdt lederen av Jemens Ansarallah-bevegelse, Abdul Malik al-Houthi, en telefonsamtale med sjefen for Iraks Kataib Hizbollah, Abu Hussein al-Hamidawi, der de to motstandslederne diskuterte koordinering av innsatsen for å konfrontere Israel.
Hamidawi «roste militæroperasjonene til de jemenittiske styrkene, som bidro sterkt til å innføre blokade mot israelsk sjøfart … og understreket nødvendigheten av å opprettholde beredskap og høy koordinering mellom styrkene i motstandsaksen, spesielt mellom Irak og Jemen, for å støtte det palestinske folket».
Som en del av marinekampanjen som er ført av Ansarallah og de væpnede styrkene til Jemens Sanaa-regjering siden starten av krigen i Gaza, har jemenittiske styrker nylig utvidet sine operasjoner mot israelske maritime interesser til å omfatte Middelhavet.
Den jemenittiske hæren hadde tidligere angrepet israelsk-tilknyttede skip og skip på vei til israelske havner over Rødehavet, Araberhavet, Adenbukta og Det indiske hav. Den målrettet også amerikanske og britiske fartøyer som svar på den brutale kampanjen med luftangrep lansert av Washington og London mot Jemen siden januar.
Som svar på dødelige amerikanske luftangrep på Jemen sent i forrige måned, som drepte minst 16 mennesker, kunngjorde Jemens væpnede styrker i en uttalelse 31. mai at de siktet Washingtons hangarskip USS Eisenhower i Rødehavet.
Sanaas styrker sa at de slo hangarskipet igjen 1. juni.
IRI har også fortsatt å utføre hyppige angrep mot steder i Israel siden de stoppet operasjoner mot amerikanske baser i Irak og Syria i slutten av januar.
Da tigeren felte elefanten
Av skribent - 8. juni 2024
https://steigan.no/2024/06/da-tigeren-felte-elefanten/
70 år siden slaget ved Dien Bien Phu.
Av Per Velde.
Vietnam 1944: Den franske kolonien Indokina har vært okkupert av Japan i fire år. Nå går 2. verdenskrig mot slutten, og i Frankrike legges det planer for å ta tilbake kolonien. Men undergrunnsbevegelsen Viet Minh (leder: Ho Chi Minh) protesterer: «Franskmenn som kjempet mot tysk herredømme vil nå fortsette sitt eget herredømme over andre folk.» Og i USA skriver president Roosevelt: «Frankrike har hatt landet – 30 millioner innbyggere – i nesten 100 år, og folk der har det verre enn før de kom… Frankrike har melket Indokina i hundre år. Folket i Indokina har krav på noe bedre». Året etter, den 20. august 1945, skriver den Japan-innsatte «keiseren» i Annam, Bao Dai, til de Gaulle: «… det vietnamesiske folk… vil og kan ikke lenger tåle noen form for dominans eller utenlandsk styre. De ville forstå dette bedre hvis De kunne se og føle den vilje til uavhengighet som ulmer på bunnen av alles hjerter og som ingen menneskelig makt lenger kan undertrykke… fransk styre vil ikke lenger bli adlydt; hver landsby vil bli et motstandsreir».
Viet Minh gjør seg klar til å kjempe. Bak bevegelsen står en kjerne i Indokinas kommunistiske parti, dannet i 1930 av Ho Chi Minh, Pham Van Dong, Vo Nguyen Giap m. fl. Viet Minh bygges nå ut som en stadig sterkere organisasjon for frigjøring av landet.
Den 2. september 1945 kapitulerer Japan, og samme dag trer Ho Chi Minh fram på den politiske arena: Den demokratiske republikken Vietnam blir utropt. Og kort etter, i oktober, går de til væpnet oppstand i Hanoi. I løpet av et halvt år har de i store områder i nord fått opprettet en provisorisk regjering, landsbyene styres av folkeråd, og 2. mars 1946 blir Ho Chi Minh utropt til president. Men situasjonen er kaotisk, i sør står britiske tropper og i nord kinesiske (Kuomintang) – det var til dem Japan hadde kapitulert; dette hadde stormaktene bestemt i Potsdam, vietnameserne blir oversett. Samtidig sender de Gaulle et fransk ekspedisjonskorps for å gjenopprette fransk suverenitet, og general Leclerc – Paris’ frigjører – inntar Saigon. Og Viet Minh åpner geriljakrig mot de franske styrkene.
Men stadig flere franske tropper ankommer, til sammen 100.000 mann, og den relativt svake Vietminh-bevegelsen må inngå kompromisser; kineserne i nord er også et usikkerhetsmoment. Også Leclerc vil forhandle, han forstår at det er umulig å gjenerobre hele landet. I forhandlingene i mars 1946 skriver Ho Chi Minh under på følgende: Vietnam skal være del av Den franske union (det nye samveldet for kolonier, Frankrike har 17 kolonier), men anerkjennes til gjengjeld av Frankrike som en fri stat, med eget styre og egen armé. Og de franske soldatene skal tas imot som venner. Siden skal det forhandles videre. 20.000 franske tropper går deretter i land i Haiphong, og situasjonen roer seg – foreløpig.
Frankrikes plan var en føderasjon av fem land: Laos, Kampuchea og tre «land» i Vietnam: Tonkin, Annam og Cochin-Kina. Dette avviste Vietminh, Vietnam var ett land. Men i Frankrike var det politisk kaos, regjeringen holdt ikke styr på sine folk, og Frankrikes representant i nord kom derfor til enighet med Ho Chi Minh om et samlet Vietnam, mens representanten i sør, de Gaulles høykommissær, under innflytelse av de franske colons, opprettet et selvstendig Cochin-Kina. Og han tolket avtalen strengt: En kontrollert autonomi, ingen uavhengighet.
Ho Chi Minh forhandlet nå med franskmennene, både i Vietnam og i september i Paris, uten at det kom til enighet. Parallelt med dette var det stadig mindre trefninger. Og det var ingen hemmelighet at franske militære klødde i fingrene etter å gi denne «hæren i filler» en lærepenge: I november 1946, etter et nytt sammenstøt, bombarderte marinen havnebyen Haiphong og drepte tusener. Dermed var «freden» over. 19. desember gikk styrker under ledelse av skolelæreren Giap til angrep på flere franske garnisoner i Hanoi. Franskmennene svarte med alt de hadde – fly, marine, kommandotropper. Etter voldsomme kamper ble Viet Minh drevet ut av byene og gikk under jorda, forsvant i jungelen. Og Ho Chi Minh sendte ut en appell til befolkningen om full krig: «Kjemp med alt dere har. Kjemp med våpen, kjemp med spader og greip, kjemp med stokker»!
Dermed satt franskmennene i hengemyra, noe de foreløpig ikke forstod. Krigen fortsatte, men mot en fiende de ikke så. Broer ble sprengt, veier ødelagt, landsbyer brent, en krig full av bakhold, uten ansikt. Sivilbefolkningen forsvant i jungelen når franskmennene nærmet seg. En form for krig som i dag er kjent som folkekrigen, basert på støtte fra befolkningen og hvor soldatene opererer «som fisken i vannet» (Mao).
Viet Minh bygde nå ut et omfattende nett. Geriljaangrep, våpentyverier, sabotasjegrupper, smugling av ris. Og skolering av folk over hele landet. Mye foregikk bokstavelig talt under jorda og om natta. Hovedinnsatsen var i nord, der hvor Ho Chi Minh i 1944 hadde hatt 700 mann. Nå hadde de en hær på 70.000 hvorav 12.000 i sør. Og stadige franske opprenskingsaksjoner var alltid forgjeves. «Det blir en krig mellom tigeren og elefanten», hadde Ho Chi Minh sagt til general Leclerc før bruddet – et kjent bilde i Vietnam: Tigerens stadige og utholdende bitt mot den store elefanten som til slutt må bite i gresset.
Fram mot 1950 gikk det trått for Viet Minh. Koloniherrene dominerte nå utviklingen på fransk side, de var eiere av svære te- og gummiplantasjer, tjente formuer og ville ikke høre snakk om fred. Først da kommunistene seiret i Kina, snudde det. Viet Minh fikk nå masser av amerikanske våpen som kommunistene hadde erobret fra Kuomintang. Seinere også russiske våpen: artilleri, lastebiler, luftskyts. Høsten 1950 hadde Giap en godt rustet hær på 160.000 mann. Og da franskmennene i oktober skulle evakuere Cao Bang-basen i nord, angrep Giap og knuste 4000 mann elitetropper i jungelen i et regulært slag. Kort etter skjedde det samme i Lang Son. I løpet av et par uker ble franskmennene regelrett kjeppjagd fra nordområdene, et sjokk – de som hadde betraktet fienden som ville bander. Og moralen sank.
I mellomtida hadde verden endret seg. Revolusjonen i Kina, Koreakrigen og delingen av Europa hadde ført til den kalde krigen. Og for Frankrike i Vietnam var det knapt lenger snakk om å gjenerobre et kolonivelde, men om å stoppe kommunistenes frammarsj, demme opp. Dermed var det nå blitt i hele Vestens interesse å knekke Viet Minh.
Fra Paris kom nå general Lattre de Tassigny. Og hele året 1951 sloss han og Giap om det rike Tonkin-deltaet. Viet Minh hadde nå kontroll over store områder og var blitt anerkjent av Peking og Moskva og av landene i Øst-Europa. Giap hadde en halv million mann og franskmennene 400.000, av dem 2/3 kolonitropper, altså ikke franskmenn. Overalt i landet fantes nå Viet Minh-baser, i de dype skogene, i fjellområdene, i sumper og landsbyer. Disse foretok endeløse småangrep. Og franskmennene måtte spre sine tropper i kampen mot denne usynlige fienden. Samtidig hadde Giap også store hærenheter som førte regulære slag. Og der var bevegeligheten hans største fortrinn, på et utrolig «veinett», utbygd og utvidet uten stans av tusenvis av frivillige i disse åra. Forutsetningen for seirene var de hundretusener av fattige kulier som bar og fraktet utstyr. Disse kunne med bærebambus eller sykler bringe mat og materiell til troppene som gikk til fots og som derfor kunne forflytte seg 25 km på én natt. For en divisjon på 12000 mann, på marsj i 14 dager, trengte massevis av bærere, slike som levde på en bolle ris om dagen: «Giaps lastebiler i jungelen», ble de kalt.
Giaps metode var artisjokk-metoden. De tok franskmennene «blad for blad». Omringet en avdeling om natta, sirklet den inn, alltid med overlegen styrke, kastet seg over fienden og knuste ham. Og forsvant igjen. Nesten alle deres slag ble utkjempet om natta. Folkekrigens metode. I januar 1952 ble de Lattre avløst av general Salan som igjen ble etterfulgt av general Navarre i mai 1953.
Ved inngangen til 1954 kontrollerte Viet Minh 2/3 av landet, men ikke byene. I Frankrike ville venstresida ha forhandlinger med Viet Minh – kommunistpartiet, landets største, hadde i alle år kjempet innbitt mot krigen – mens regjeringen ønsket «internasjonale forhandlinger», helst at USA skulle overta. Disse skulle åpne i Génève 26. april. Det var derfor viktig for begge parter å ha en god forhandlingsposisjon. Høsten 1953 hadde Giap begynt å bevege seg mot Laos, et land «alliert» med Frankrike. Dette ville Navarre forhindre og samtidig påføre vietnameserne et knusende nederlag. I november 1953 valgte han seg ut Dien Bien Phu, porten til Laos, for sin operasjon Castor (bever). En landsby på et sletteland med enger og rismarker i et 17 km langt og 6-7 km bredt dalføre. Navarre mente at området var så vilt at Giap bare kunne få fram to divisjoner og 20.000 kulier med tilførsler. Og artilleri og luftvern var umulig å bringe fram. Inn i denne dalen ville han lokke Giap, legge en felle, og tilintetgjøre troppene hans. Noen av de skogkledde åsene rundt var 6-700 meter høyere enn dalen, og hvis vietnameserne angrep derfra, måtte de skyte over åsen fra baksida, for kom de på framsida, ville franskmennenes fryktelige ildkraft knuse dem. Fallskjermtropper ble nå sluppet ned og innbyggerne i dalen fordrevet. Flystripa (etter japanerne) ble bygd ut og soldater og materiell fraktet inn. Kanoner, mortere, ti lette tanks, en bulldozer og enorme mengder ammunisjon. Planen var å foreta mindre utfall fra denne basen, det skulle lokke Giap til et større angrep så de kunne utslette ham. Snart var de 16000 mann i leiren, bla. 5000 fremmedlegionærer hvorav 1600 tyskere, mange tidligere SS-menn og fallskjermjegere fra Luftwaffe.
På lavere høyder rundt basen ble det bygd ut åtte framskutte stillinger, støttepunkter, som bar navn som Eliane, Gabrielle, Béatrice, Anne-Marie etc. Disse var igjen delt inn i sektorer som het Eliane 1, Eliane 2 osv. Med skyttergraver, piggtråd, sandsekker, jordvoller og miner. Til dette reiv de hus i byen og brukte treverket, særlig bjelkene. Men ingen beskyttelse av betong, ingen underjordiske ganger og dypere tilholdssteder ble ansett som nødvendig. De gravde seg ned og lesset bare på med sandsekker, så sikre følte de seg. Taket bestod av stålplater. Utpostene var tungt bemannet, minst en bataljon (7-800 mann) på hvert sted og delt inn i nummererte avsnitt; den største – Isabelle – hadde 1700 mann med to kanonbatterier og tanks. Dien Bien Phu skulle være en «pinnsvinleir» som struttet av skyts. Men en rekke offiserer protesterte mot valg av sted og mente det var helt uegnet, noe som også framgår av at dalen ble omtalt som «la cuvette» – en bolle. Som kommandant ble innsatt general de Castries.
Giap bestemte seg: Her tar vi slaget! En avgjørende seier her vil endre hele styrkeforholdet ved forhandlingene i Genève! Hæren satte seg i bevegelse, og nærmest som en innledning knuste de på veien en fransk base – av 2100 mann klarte bare 185 å unnslippe til Dien Bien Phu! Nå ble det alminnelig mobilisering i nord for å skaffe kulier, og disse bygde så om natta, i uke etter uke og med umåtelig slit, et omfattende veinett som kunne bringe fram artilleri og luftvern. Franskmennene merket ingenting. Nå kunne Giap få fram fem divisjoner (60.000 mann) og 70.000 kulier, og i alt skal 260.000 bærere ha vært i sving under hele operasjonen («våre føtter er av jern»), og på sykler trillet de bører på inntil 250 kg. I slutten av januar 1954 var alt på plass og Giap begynte innsirklingen. Fram til angrepet startet den 13. mars hadde de klart å skjule det tunge skytset på områder Navarre mente var utilgjengelige. Men vietnameserne hadde demontert kanonene og båret delene på ryggen opp i fjellene hvor de ble satt sammen igjen. (Seinere beregninger går ut på at Viet Minh hadde fire ganger mer artilleri enn franskmennene). Veier ble anlagt i fjellskråningene og skyttergraver og underjordiske rom gravd ut: Vietnameserne oppgir at de gravde ut 45 km skyttergraver og 450 km løpegraver rundt hele dalen. Om natta. Nesten opp i nesa på franskmennene som fortsatt ikke merket noe til disse store arbeidene. Til slutt var basen totalt omringet, og flyplassen siktet inn fra skjulte kanoner. Noen få granater ble avfyrt, og franskmennene antok da ironisk at fienden kanskje likevel hadde fått brakt fram en kanon eller to.
Den 13. mars klokka 17.00 begynte angrepet. I timevis hamret intens ild fra tungt artilleri og mortere over franskmennene, et ekstremt sjokk for styrkene i Dien Bien Phu – hva faen er dette!? – fienden er stinn av tunge kanoner! – hvordan i helvete har de klart det!? Tre netter på rad veltet massive bølger mot de franske forsvarsverkene. Etter bare 7 timers kamp var stillingen Béatrice (fremmedlegionærer) utslettet og ledelsen drept; stillingen var ikke bygd for å motstå tungt artilleri og ble nærmest pulverisert. 500 mann ble drept. Samtidig ble flyplassen nesten satt ut av spill. Artillerioberst Piroth, som hadde «garantert» at han skulle knuse fienden med sin voldsomme ildkraft, begikk sjølmord. Nå var franskmennene i praksis lukket inne. Og Ho Chi Minh forklarte situasjonen for en gruppe internasjonale journalister på følgende måte: Han tok av seg sin gamle kolonihjelm (scenen fins på et berømt fotografi), snudde den, pekte på bunnen og sa: «Her er franskmennene.» Så pekte han rundt kanten av hjelmen og smilte: «Og her er vi.»
Tigeren var i støtet mot elefanten.
Det ble et blodig slag som varte i 57 dager, fulgt av verdenspressen. I Frankrike sørget sensuren lenge for at tonen var optimistisk, man snakket om «victoire» og skjulte virkeligheten. Store overskrifter og dramatiske bilder, fra time til time kunne man følge den desperate kampen i radio. Daglig var det intervjuer med offiserer og soldater mens lytterne hørte kulene hvine. Men krigen var langt borte, og folk var ikke veldig engasjert – dette var ikke deres vernepliktige sønner, men profesjonelle kommandotropper, fallskjermjegere og fremmedlegionærer – elitetropper – både her og under Algerie-krigen beryktet for tortur og grusomheter.
Dagen etter Béatrice stod Gabrielle for tur. Etter to dager var det over, til tross for at franskmennene her satte inn seks lette tanks. Her falt 1000 mann. 23. mars kutter Viet Minh forbindelsen til støttepunktet Isabelle som ligger 3 kilometer borte og har 1700 mann – de kjemper der isolert fram til nederlaget. 23. mars må også støttepunktet Anne-Marie oppgis, det er forsvart av tai-tropper, en minoritet i Vietnam, og Giap har fått spredd flygeblader til dem om at dette ikke er deres krig og om morgenen, i tåka, deserterer flertallet. Flyplassen er nå enda mer ødelagt, og etter 27. mars kan ingen flere forsterkninger eller forsyninger lande, og ingen sårede evakueres – alt må droppes i fallskjerm, og vietnamesiske maskingeværer og luftskyts gjør store innhogg: Av 347 transport- og kampfly blir 48 ødelagt og 167 skadd.
General de Castries er nå deprimert og nedbrutt og isolerer seg i sin bunker; ledende offiserer foretar derfor et hemmelig «kupp» og overtar kommandoen, men blir enige om at generalen utad skal stå som kommandant for å motvirke demoralisering.
Den andre store bølgen kom i dagene 30. mars til 4. april. 30. mars erobrer vietnameserne Dominique 2 og Eliane 1; disse gjenerobres av franskmennene dagen etter i et voldsomt angrep, men bare timer seinere blir de igjen drevet vekk. Deretter tar vietnameserne Huguette 7, men blir igjen jagd bort med tanks – noe som skjer flere ganger. Nå kom franske bombefly fra Hanoi til unnsetning, men monsun, regn og det ugunstige terrenget gjorde det vanskelig å se, og napalm og bomber ble ofte sluppet tilfeldig. Og dette måtte skje i all hast, for avstanden til Hanoi var 60 mil én vei, og drivstoffet knapt. Og pga. Viet Minhs luftskyts måtte de droppe fra stor høyde, vanligvis hele 2000 meter. Enkelte avsnitt hos franskmennene hadde nå lite ammunisjon igjen, og fallskjermsoldater gikk derfor på med flammekastere og håndgranater. Nå begynte også de første nordafrikanerne (algeriere) å desertere og skifte side. På fransk side skjøt de kanonene varme og røde, eksplosjoner og kuler haglet uavbrutt over dem mens raketter lyste opp nattehimmelen – et helvete sa de overlevende. «Angrepsbølgene kom mot oss som en rullende demning – ustoppelig!»
Leiren ble nå stadig mindre, og ofte havnet forsyninger pr. fallskjerm hos fienden. Situasjonen var blitt katastrofal, lite ammunisjon og et uhyggelig antall sårede som måtte ha hjelp. I desperasjon ble det nå bedt om frivillige fra Hanoi, og noen hundre meldte seg. De ble sluppet ut i fallskjerm, noe mange av dem ikke hadde gjort før, og mange havnet hos fienden. Et annet fortvilet tiltak var å sende 2000 mann kolonitropper fra Laos i den såkalte operasjon D («D for desperado»); de kom seint avgårde og nådde ikke fram før det hele var over, men fikk plukket opp 150 mann som hadde flyktet ut i jungelen. Lenge hadde de beleirede også håpet på massiv amerikansk bombing for å få dem ut, den såkalte operasjon «Vautour» (gribb), men president Eisenhower sa nei, han ville ikke blande inn USA.
10. april vekslet Eliane side flere ganger, men forble på franske hender. 18. april falt Huguette 6, og 22. april Huguette 1. I begynnelsen av mai satte så Giap for første gang inn sitt rakettvåpen – stalinorgler – kjent fra 2. verdenskrig, som overrislet Dien Bien Phu og førte til fryktelige tap.
Det endelige angrepet tar til 1. mai. Først tre timer artilleri, deretter angrep på posten Eliane 1 som faller. Dagen etter erobres Dominique 3 og Huguette 5. Denne dagen kastes også de aller siste forsyningene fra Hanoi ned i fallskjerm. 4. mai faller resten av Huguette; Eliane 2 gjør fortsatt motstand, men Giaps folk har gravd seg inn under kollen, og natt til 6. mai blir posten blåst til himmels av 2 tonn TNT. Om morgenen 7. mai erobres Eliane 10, Eliane 4 og Eliane 3.
I Dien Bien Phu oppgir de nå tanken på å bryte ut. Situasjonen er desperat. Muligens er bare 2000 mann ennå kampdyktige. Styrkene er voldsomt underernærte og svekket, og alvorlige sykdommer herjer, reint drikkevann og hygiene fins ikke, og tusenvis ligger såret, nærmest uten behandling – medisin og forbindingssaker er brukt opp. Feltpresten er nedlesset av begravelser. Kommandanten, grev de Castries, får ordre fra Hanoi om å ødelegge alt materiell og våpen og gi ordre til at ilden opphører. Deretter syr de hvite flagg. Og siste radiomelding fra Dien Bien Phu til hærledelsen i Hanoi lyder: «Fienden har knust oss. Vi sprenger alt. Vive la France!» KL. 17.30 den 7. mai 1954 heises de hvite flaggene. Seierherrene går inn i leiren, og snart vaier deres eget flagg fra den erobrede befalsbunkeren.
Tigeren hadde nedkjempet elefanten.
Talloppgavene over falne og sårede er sprikende. (Det samme er beskrivelsen av kampene). Følgende tall er likevel omtrent riktige: Franske tap var 3300 døde (1700 falne og 1600 «forsvunnet»), 4436 var såret og 8-10.000 havnet i fangenskap. 1161 hadde desertert, nesten alle fra kolonitroppene (algeriere og afrikanere), men også en håndfull tyskere gikk over til Viet Minh. De sårede ble straks behandlet av vietnamesere, franske militærleger (som nå fikk forsyninger) og Røde Kors. Røde kors tok forøvrig med seg 858 hardt sårede, de andre havnet i fangenskap.
Viet Minhs tap kan ha vært 10.000 drepte og 20.000 sårede.
Men hatet var sterkt: Hundre års undertrykking og diskriminering, og tusener på tusener som i åras løp var blitt slått, drept og torturert til døde – elitetroppene var beryktet for sin brutalitet og synet på kolonifolk som laverestående – nå fikk disse smake sin egen medisin. Dette er noe av forklaringen på at flere tusen var forsvunnet/døde da fangene fire måneder seinere ble løslatt; mange døde under den 50 mil lange marsjen mot fangeleirene. Det foreligger ingen opplysninger om hvor det ble av de 3000 indokinesiske fangene som hadde kjempet på fransk side; sannsynligheten taler for at de ble skutt som forrædere.
Nederlaget utløste et sjokk i Frankrike. Og særlig sjokkerende var fotografiene i pressa (og opptakene fra sovjetisk fjernsyn) av lange kolonner med fanger: Klærne i laser, ansiktene herjet av sult og sykdom, noen nærmest skjelettaktige, hodet og armer i bandasje. Kolonihæren – de profesjonelle elitetroppene – slått, tatt til fange og ydmyket! (Totalt hadde franskmennene mistet 20.000 mann i denne krigen, av dem var 3000 tyske fremmedlegionærer.) Vietnamesernes seier gav gjenlyd over hele verden: Den første krigen hvor de koloniserte hadde nedkjempet kolonimakta. I andre kolonier så de nå at dette var mulig. Og samme høst begynte algerierne sin frigjøringskrig.
Forhandlingene i Genève hadde begynt den 26. april. Viet Minhs seier 7. mai ble derfor knusende for Frankrike. Den 21. juli ble fredsavtalen undertegnet. Viet Minh måtte gå med på at landet «foreløpig» skulle deles ved den 17. breddegrad, men at det innen to år skulle holdes valg i hele landet med sikte på gjenforening.
Slik sluttet den første indokinesiske krigen. Den andre krigen som fulgte – med USA i hovedrollen – skulle vise seg å bli mye, mye verre. Den vi kaller Vietnamkrigen.
Heleren er like god som stjeleren
Av Lars Birkelund - 8. juni 2024
https://steigan.no/2024/06/heleren-er-like-god-som-stjeleren/
Civita, Helsingforskomiteen og Oslo Freedom Forum.
Jeg har tidligere sagt at amerikanske Bill Browder kan være århundrets svindler og intet har fått meg til å skifte mening siden jeg først sa det.
Hva sier det om de som igjen inviterte Browder til Oslo, nemlig Civita, Den norske Helsingforskomité og årets Oslo Freedom Forum? For svindelen har vært kjent siden 2016.
I 2019 var det de samme som inviterte Browder, men da med Tankesmien Agenda, som medarrangør i stedet for Civita. Formålet var da å få Norge til – i likhet med USA, Canada, Storbritannia og EU – å innføre såkalte Magnitskij-sanksjoner, som i navnet skal «gjøre det mulig for Norge å innføre sanksjoner mot personer som står bak alvorlige menneskerettighetsbrudd».
Men det skinner i gjennom at det særlig er russere de ønsker å straffe. Bill Browder ble invitert fordi han hadde «vitnet i USAs Kongress flere ganger, og bidratt til å få igjennom Magnitskij-lovene i USA, Canada og Storbritannia», het det i invitasjonen fra Helsingforskomiteen.
Norge innførte sanksjonene året etter. Arrangørene oppnådde dermed det de ønsket. Da het det fra regjeringen Solberg at «inspirasjonen kommer fra en lov som ble vedtatt i USA i 2012, der formålet opprinnelig var å straffe russiske tjenestemenn som USA holdt ansvarlige for drapet på den russiske skatteadvokaten Sergej Magnitskij i et fengsel i 2009».
Jeg har skrevet en del om Browder fra før, med utgangspunkt i en svært fascinerende dokumentarfilm og om hvordan den har blitt (forsøkt) sensurert i Norge. Her fra en upublisert tekst fra 2022:
Noen ganger er det som ikke sies vel så viktig som det som sies. Det samme kan sies om en del av de filmene og dokumentarene som IKKE blir vist på norske TV-skjermer. Blant filmene NRK aldri har sendt er The Magnitsky Act – behind the Scenes. Dette til tross for at NRK kjøpte retten til å vise den og til tross for at produksjonen fikk millioner i støtte fra norske myndigheter, ifølge Dagbladet, som også skrev at «anerkjente norske og russiske aktører» sto bak produksjonen (25. mai 2016).
Kan NRKs vegring skyldes at dokumentaren endte med en annen konklusjon enn NRK, norske myndigheter og deres allierte i USA, NATO og EU regnet med? En konklusjon som er til Russlands fordel og til ulempe for USA/NATO/EU, og som dessuten røper en svindel i milliardklassen, en svindel som førte til sanksjoner mot Russland?Noe av det som fascinerer med dokumentaren er hvordan fortellerstemmen, Andrej Nekrasov, beskriver at saken han undersøker ikke er slik han trodde den var på forhånd. Bill Browder, som skulle være filmens helt, viste seg å være skurken.
NRKs unnskyldninger for ikke å vise filmen er i det hele tatt ikke troverdige og har dessuten variert over tid. Bill Browder har truet dem som viser den med søksmål. Men de som har vist filmen, blant annet en filmfestival i Bergen, har ikke blitt rammet av søksmål. Browders trussel er altså tom. Så hva venter NRK på?
Fritt Ord ved Knut Olav Åmås og norske Pen ved William Nygaard var blant de som i 2016 skrev under på et opprop der de oppfordret til visning av filmen, slik at publikum sjøl kan ta stilling til filmen. Men NRK vil altså ikke at det norske folk skal få se filmen.
Her fra noe jeg skrev på Facebook 23. oktober 2019:
Andrei Nekrasov og det norske filmselskapet Piraya Film har etter alt å dømme avslørt noe som kan være dette århundrets største svindel. Svindleren heter Bill Browder og bæres på gullstol av blant annet Helsingforskomiteen, Tankesmien Agenda og Oslo Freedom Forum.
Jeg var sjøl tilstede på et arrangement i mai der de tre organisasjonene hadde invitert Browder. Mega-svindleren Browder var altså invitert for å forelese om korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Det eneste kritiske spørsmålet Browder fikk kom fra meg i salen. Men dessverre først etter at han hadde gått, da arrangørene ikke tillot spørsmål så lenge han var der.
Helsingforskomiteens Gunnar Martin Ekeløve-Slydal og Bjorn Engesland misliker at svindleren deres har blitt avslørt. Derfor angrep de Nekrasov i en artikkel med typiske hersketeknikker som at dokumentarfilmen «gjengir Kremls versjon» når sannheten er at utgangspunktet for filmen var det motsatte, at Nekrasov/Piraya skulle granske det som så ut som drap i regi av russiske myndigheter.
Nekrasovs føler seg ærekrenket og svarte slik: «Gjennom hele produksjonen av The Magnitsky Act – Behind the Scenes mottok vi bare lovord fra vår involverte stab av researchere, klippere og fra redaktørene hos ZDF/Arte, NRK og andre TV-kanaler som observerte arbeidet vårt mens vi utforsket emnet. Nå sier NHK i praksis at vi driver med desinformasjon og propaganda, men uten å nevne et eneste konkret eksempel».
Browder har også vært involvert i svindel i Danmark. I Troldmannen, en bok om svindelen, sies det i bokas undertittel at Browder er «mannen som bedro verden». Boka ble skrevet av Lars Abild og Birgitte Dyrekilde, med forord av Flemming Rose. Her en kort video som presenterer boka: «Troldmanden – historien om Danske Bank, hvidvask og manden, der bedrog verden».
Årets Oslo Freedom Forum pågikk fra 3. til 5. juni. Hva gjorde så Bill Browder i Oslo denne gangen?
Du som leser har kanskje hørt om USA og EUs planer om regelrett å stjele Russlands valutareserver i vestlige banker, til sammen 300 milliarder dollar. Dette for å gi pengene til Ukraina, eller rettere sagt til USAs marionetter i Kiev, for at de lettere skal kunne fortsette krigen mot Russland.
Dette er naturligvis omstridt og til og med IMF har advart mot det. Ikke desto mindre hadde Civita, Den norske Helsingforskomité og Oslo Freedom Forum invitert Browder til Oslo for at han skulle komme med tips om hvordan dette kan gjøres.
Jeg har sett arrangementet, som ble filmet. Etter vel 28 minutter sier Browder at han var overrasket over at vestlige regjeringer var negative til hans forslag om å stjele pengene. Mot slutten sa han imidlertid at han var glad for at de nå hadde kommet på gli for nettopp å stjele pengene, noe som nå synes nærmest å være vedtatt av NATO/EU-landene, eller i hvert all de fleste av dem, inkludert Norge.
Scott Greytak, som er advokat og som var Browders makker under arrangementet, representerer Transparency International USA, som skal bekjempe korrupsjon. Også han støttet prosjektet med å stjele Russlands 300 milliarder dollar og var opptatt å finne lovlige måter å gjøre det på. Tyveri er kanskje ikke korrupsjon?
Heleren er som kjent ikke bedre enn stjeleren. Civita, Helsingforskomiteen, Oslo Freedom Forum og Eirik Løkke, som var konferansier, har i sannhet frekkhetens nådegave. Og det at de operer åpent viser at de vet at de slipper unna med det, fordi ‘noen har pratet sammen’ og bestemt at det skal være sånn.
De norske sponsorene til årets svært påkosta «frihetsforum» – med mange deltagere fra hele verden – var i tillegg til arrangørene: Utenriksdepartementet, Oslo kommune, Stiftelsen Fritt Ord, LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) og Amnesty International. https://oslofreedomforum.com/supporters/
Fra venstre: Scott Greytak, Bill Browder, Eirik Løkke.
Her mer om årets forum: «I et åpent brev retter aktivister skarp kritikk mot Human Rights Foundation og Oslo Freedom Forum. De hevder at organisasjonen tar parti med Israel og straffer aktivister som tar til motmæle». (Klassekampen).
«Med menneskerettar som forkleding». I denne pamfletten fra 2014 ga Latin-Amerikagruppene i Norge en samlet oversikt over de latinamerikanske personene som har gjesta Oslo Freedom Forum fra oppstart i 2009 til årets forum i 2014. Konklusjonen er at de omfatter kuppmakere og er mer opptatt av å gjennomføre høyrepolitikk enn å arbeide for menneskerettigheter.
I 2018 inviterte «frihet og menneskerettighetsforumet» en paneldeltager, Garry Kasparov, som tok til orde for å bombe Syria.
Les også:
Multipolaritet, suveren likhet og avvisning av universalisme
Av Glenn Diesen - 8. juni 2024
https://steigan.no/2024/06/multipolaritet-suveren-likhet-og-avvisning-av-universalisme/
I fjor høst skisserte president Putin Russlands seks prinsipper for internasjonale relasjoner. Disse kan oppsummeres som å utvikle en sammenkoblet verden som rommer sivilisasjonsmangfold, lik representasjon og en interessebalanse. Grunnsetningene representerer en avvisning av den liberale hegemoniske orden etter den kalde krigen basert på allianser og universalisme, der den dominerende staten setter rammene og betingelsene for utvikling.
Hegemoniske systemer hevder å representere universelle verdier for å rettferdiggjøre et system med suveren ulikhet der de krever privilegiet til å herske over andre folk. Mens universalisme fordømmes for å legitimere hegemoni, anses det også for å undergrave intern stabilitet ettersom utvikling må ta hensyn til særegne sivilisasjonsegenskaper.
Disse ideene har dype røtter i russisk konservatisme, som understreker både den nasjonale og internasjonale nødvendigheten av å avvise universalisme. Putin har tidligere presentert sin visjon om eurasisk integrasjon som et multipolart initiativ som må imøtekomme sivilisasjonsmessig særpreg:
«Jeg vil understreke at eurasisk integrasjon også vil bygge på prinsippet om mangfold. Dette er en fagforening der alle opprettholder sin identitet, sitt særpreg og sin politiske uavhengighet… Vi forventer at det vil bli vårt felles innspill for å opprettholde mangfold og stabil global utvikling” .
I en berømt uttalelse sa Xi Jinping at Sovjetunionen kollapset på grunn av «jakten på historisk nihilisme, tankeforvirring», som ble forverret av Russland som utviklet seg etter den vestlige modellen. Putins ideer om en sammenkoblet verden som bevarer sivilisatorisk særpreg deles av Kina, som erkjenner at dets raske modernisering må bygges på det solide grunnlaget som består av Kinas 5000-årige historie. Xi lanserte Kinas Global Civilization Initiative som avviste universalisme i den grad den legitimerte suveren ulikhet og en hierarkisk ordning av overlegne sivilisasjoner kontra underordnede sivilisasjoner. I en tale om Global Civilization Initiative argumenterte Xi:
«En enkelt blomst lager ikke en vår, mens hundre blomster i full blomst bringer våren til hagen… Vi tar til orde for respekten for mangfoldet av sivilisasjoner. Land må opprettholde prinsippene om likhet, gjensidig læring, dialog og inkludering blant sivilisasjoner, og la kulturelle utvekslinger overskride fremmedgjøring, gjensidig læring overskride sammenstøt, og sameksistens overskride følelser av overlegenhet.»
Innenlandsk utvikling
Konservatismen erkjenner at forstyrrende sosioøkonomisk utvikling må forankres i fortidens stabilitet. Hver sivilisasjon har en unik historie og dermed også en egen vei til utvikling. Stabiliteten til det stadig mer universelle moderne hviler på opprettholdelsen av det særegne førmoderne.
Russisk konservatisme har senere tatt til orde for å avvise en enhetlig og universell vei til utvikling. En av Putins favorittkonservative tenkere, Nikolai Berdyaev, mente at «det konservative prinsippet ikke i seg selv er i motsetning til utvikling, det krever bare at utviklingen skal være organisk, at fremtiden ikke ødelegger fortiden, men fortsetter å utvikle den». Konservatisme «forener fremtiden med fortiden», og «denne koblingen må ikke kuttes».
Nikolai Danilevsky advarte på samme måte mot «det kulturelle herredømmet til én kulturhistorisk type», da det ville «berøve menneskeheten en av de nødvendige betingelsene for suksess og perfeksjon – elementet av mangfold». Dostojevskij advarte også om at Russlands besettelse av Vestens vei til utvikling hindret Russland i å følge sin organiske vei. Stormakter gagner verden når de bidrar med noe unikt til verden, «det være seg bare en enkelt lysstråle, fordi de har forblitt seg selv, stolte og stødige, arrogant uavhengige» (Dostojevskij 1986: 260).
Universalisme introduserer også stagnasjon og forfall ettersom den eliminerer ideenes konkurranse og meritokrati. I antikkens Hellas var det en motvilje mot å integrere bystatene og sentralisere makten da universalismen truet den hellenske ideen om mangfold av filosofi, visdom og lederskap. Konkurranse mellom bystater var kilden til nye ideer og vitalitet som løftet den greske sivilisasjonen som eksperimenterte med ulike styreformer. Det amerikanske politiske systemet ble påvirket av de greske bystatene da makten ble desentralisert ned til delstatsnivå for å begrense makten på føderalt nivå.
Det internasjonale systemet
Den moderne verdensorden, etablert i Westfalen i 1648, avviste universalisme og tilpasset kulturell særpreg som betingelsen for et multipolart system av suverene stater. Påstander fra den hellige romerske keiseren om å representere et universelt monarki basert på katolisisme var hegemonen til å herske over alle folk. Prinsippet om suveren likhet ble sementert ved å imøtekomme kulturell og religiøs særpreg, noe som antydet deres særegne veier til utvikling.
Tilsynelatende godartede intensjoner om universelle verdier som forener menneskeheten kan også fjerne suverenitet. Sokrates kunngjorde at han var en verdensborger som et uttrykk for en delt menneskelighet og en appell til menneskehetens universalitet i motsetning til konfronterende tribalisme. Allikevel appellerte Alexander den store til den samme følelsen av et «menneskets brorskap» og «menneskehetens enhet» da han utvidet sitt imperium. Universalisme gir en rimelig motvekt til moralsk og kulturell relativisme ettersom noen verdier er overlegne andre, selv om den må balanseres av interne forskjeller og suverenitet.
Den idealistiske internasjonalismen til den franske revolusjonen og den bolsjevikiske revolusjonen påsto å heve universelle menneskelige friheter, selv om den i prosessen undergravde suverenitetsprinsippet. Det som begynte som genuine universalistiske formål ble til slutt underordnet nasjonale formål. Liberalt hegemoni fulgte samme vei som universelle verdier ble knyttet til en maktenhet som tok sikte på hegemoni. Liberalismen bærer med seg den doble arven fra pasifisering og imperialisme fordi den fornekter suveren likhet. Den hierarkiske ordenen av stater under et universelt liberalt banner legitimerer et internasjonalt system med suveren ulikhet basert på fremskritt.
Under britenes liberale imperialisme ble det akseptert at suverenitet var betinget av en enhetlig tilnærming til utvikling. Suverenitet var privilegiet til siviliserte europeiske stater ettersom underutviklede barbarer ikke ble ansett i stand til å ta ansvaret. Siviliserte stater hadde både rett og ansvar til å sivilisere barbariske folk. Det internasjonale systemet skilte dermed mellom Rudyard Kiplings siviliserte «hage» og den barbariske «jungelen».
Mens det er en motsetning mellom hegemoni og liberalisme, anså mange britiske liberale hegemoni som et krav for å fremme dets universelle idealer. Det internasjonale systemet måtte dermed romme to sett med regler som et krav når man opererer i hagen eller jungelen. For eksempel argumenterte John Stuart Mill:
«Despotisme er en legitim styringsmåte når det gjelder å håndtere barbarer, forutsatt at målet er deres forbedring og midlene rettferdiggjort ved å faktisk oppnå dette målet. Frihet, som et prinsipp, har ingen anvendelse på noen ting før tiden da menneskeheten har blitt i stand til å bli forbedret ved fri og likeverdig diskusjon».
Argumentene for liberalt imperium på 1800-tallet delte slående likheter med argumentene for liberalt hegemoni etter den kalde krigen. Den såkalte regelbaserte internasjonale ordenen har i stor grad vært basert på suveren ulikhet ettersom det siviliserte versus barbariske skillet har blitt erstattet av de liberale demokratiene versus autoritære skillet. Robert Cooper, den britiske diplomaten og rådgiveren til Tony Blair, argumenterte for en «ny liberal imperialisme» som «Innbyrdes holder vi loven, men når vi opererer i jungelen, må vi også bruke jungelens lover».
Mens demokrati og menneskerettigheter opprinnelig var idealer for å øke suvereniteten og begrense makt, blir de i stedet brukt for å rettferdiggjøre bruk av makt. EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell brukte på samme måte språket til Kipling for å utlede behovet for suveren ulikhet og nasjonsbygging ettersom «gartneren» hadde en moralsk forpliktelse til å dyrke jungelen:
«Europa er en hage. Vi har bygget en hage… Resten av verden – og du vet dette veldig godt, Federica – er ikke akkurat en hage. Det meste av resten av verden er en jungel, og jungelen kan invadere hagen… Gartnerne må gå til jungelen. Europeere må være mye mer engasjert i resten av verden. Ellers vil resten av verden invadere oss».
Russlands avvisning av unipolaritet og universalisme
På 1990-tallet burde Russlands postkommunistiske særegne kommunitære identiteter blitt styrket. I stedet gikk Russland inn på en universalistisk vei til utvikling der landet ble svekket og tilsynelatende kunne komme til å dele skjebnen til Sovjetunionen.
Basert på en universell vei til utvikling ble diplomati erstattet med sosialisering. Forholdet mellom Vesten og Russland ble konseptualisert som det mellom et subjekt og et objekt eller mellom en lærer og en elev. Hegemoni ble fremstilt som akseptabelt ettersom det dominerende Vesten uselvisk ville ta på seg ansvaret for å sivilisere Russland i retning av universelle verdier.
Tradisjonelt diplomati og et likeverdig partnerskap ble forkastet da NATO og EU så for seg et pedagogisk forhold der Russland ville bli «sosialisert» ved å belønne «god oppførsel» og straffe «dårlig oppførsel». Samarbeid innebar ensidige innrømmelser fra studentens side, mens eventuelle innrømmelser til Russland ble avbildet som et svik mot universelle verdier.
Mens unipolaritet ble opprettholdt av universalisme og suveren ulikhet, vil den multipolare verdensorden bli bygd på prinsipper som sivilisatorisk særpreg og mangfold, lik representasjon og suveren likhet, og en interessebalanse.
Dette innlegget ble publisert i Valdai-klubben.
Det er oversatt av oss og eventuelle feil i oversettelsen er vårt ansvar.
Tyrkia på vei inn i BRICS?
Av Daniel Ducrocq - 8. juni 2024
https://steigan.no/2024/06/tyrkia-pa-vei-inn-i-brics/
»Ja, Tyrkia er interessert i å bli BRICS medlem» erklærte den tyrkiske utenriksministeren Hakan Fidan under sitt besøk i Kina denne uken, skrev Le courrier d’Algérie som refererer til en artikkel i South China Morning Post (06. juni) I følge utenriksministeren kunne et medlemskap i BRICS vise seg å være »et godt alternativ til EU-medlemskap for å forbedre Tyrkias økonomi».
Den tyrkiske utenriksministeren kommer til å delta på et BRICS-møte i Novogrod 10. og 11. juni. Møtet tar sikte på å forberede det kommende store BRICS toppmøtet i Kazan i oktober.
»Russiske myndigheter ser positivt på den økende interesse for medlemskap i BRICS, ikke minst fra et så viktig land som Tyrkia», erklærte Dmitri Peskov som er talsmann for den russiske regjeringen.
Joining BRICS+ ‘good alternative’ to EU: Turkiye
Det er ikke første gang tyrkiske myndighetene tar selvstendige nasjonale valg. I 2017 kjøpte Tyrkia russisk forsvarssystem, og i 2024 var det første egenprodusert tyrkiske jagerfly på vingene. Men et medlemskap i BRICS ville for Tyrkia være en nasjonal selvstendighetsbeslutning av en helt annen dimensjon. Om NATOs neste største land skulle søke tettere økonomiske og kommersielle bånd til blant annet Kina og Russland (fremfor EU og USA), ville dette være nok en svekkelse av Vestens dominans i verden.
Tyrkia kjøper russisk forsvarssystem (aftenbladet.no)
Tyrkisk jagerfly på vingene for første gang (forsvaretsforum.no)
Daniel Ducrocq
Storkrig mellom Russland og NATO?
Av Terje Alnes - 8. juni 2024
https://steigan.no/2024/06/storkrig-mellom-russland-og-nato/
Medieovervåkerne episode 15:
Av Terje Alnes og Lars Birkelund.
Dagens gjest er styreleder i partiet Fred og rettferdighet – Marielle Leraand. I denne episoden snakker vi om den dramatiske eskaleringen i Ukraina-krigen, der den ene røde linjen etter den andre nå krysses. Er vi på full fart mot en storkrig mellom Russland og NATO?
Dette er sagt i løpet av de siste dagene:
– Ukraina kan bruke våpnene de får fra Vesten til å angripe mål inne i Russland
– NATO vil nå gi opplæring av ukrainske soldater i Ukraina
– Siden Ukraina er i desperat mangel på soldater åpner flere for at NATO-soldater kan kjempe i Ukraina
– Det hintes om at ukrainsk NATO-medlemskap blir tema på NATO-toppmøtet i Washington i juli, en definitivt rød linje for Russland
– NATO forbereder flere «landkorridorer» for å sende amerikanske tropper til frontlinjene i tilfelle en større europeisk bakkekrig med Russland
Imens blir alle advarsler som kommer fra Russland og Putin om en slik eskalering, avfeid, latterliggjort eller direkte fortiet i Vesten.
Dette intervjuet ble publisert av Spartakus.
Oljefondets vei inn i kapitalismens mørkeste hjerte
Av Øyvind Andresen - 8. juni 2024
https://steigan.no/2024/06/oljefondets-vei-inn-i-kapitalismens-morkeste-hjerte/
Denne kronikken er refusert av Klassekampens debattredaktør.
Børshaiene på Wall Street har med sine spekulasjoner flere ganger utløst finanskriser som har kastet menneskeheten ut i elendighet og krig. Men nå er mange av de mest kyniske spekulantene ikke lengre på børs på Wall Street. De er nå bare haier og velger heller å investere i hedgefond eller aktive fond («private equity») der reguleringene er minimale, honorarene er skyhøye og skattene redusert ned mot null via skatteparadis.
Flere av disse dollarmilliardærene og fondsforvalterne holdt foredrag på Oljefondets årlige investeringskonferanse i Norges Banks lokaler i Oslo 23. april. Dagens tema var: Hvordan bli en bedre investor? Hvem er så disse som skal lære den norske finanseliten å drive god business, og hva representer de?
En av foredragsholderne var Marc Rowan, medgrunnlegger og administrerende direktør for Apollo Global Management som er et gigantisk investeringsfond med blant annet hedgefond og private equity i porteføljen. Rowan er god for 6,6 milliarder dollar. Han og kona hans støttet Trumps valgkamp i 2020 med en million dollar.
På Oljefondets nettsider har de fjernet alle opplysninger om at Rowan er en av Israel-lobbyens mektigste støttespillere i USA. Rowan ledet blant annet kampanjen for å presse ut rektor ved universitetet i Pennsylvania, Liz Magill, fordi hun hadde tillatt at en stor palestinsk litteraturfestival ble arrangert på universitets område. Rowan karakteriserte protestbølgen mot Israels krig på amerikanske universiteter med følgende ord: “It’s not antisemitism. It is anti-Americanism”.
Her er et typisk eksempel på Apollos virksomhet: I 2015 ble Verallia, verdens tredje største flaske- og flakongprodusent, kjøpt opp av Apollo. Resultatet ble oppsigelser, slutt på nødvendige investeringer, børsintroduksjon og 2,9 milliarder euro i gevinst for Apollo.
Rowan grunnla Apollo sammen med Leon Black (formue §14,4 milliarder) som måtte gå som sjef i 2021 fordi det ble avslørt at han var i den pedofile seksualforbryter og menneskesmugler Jeffrey Epsteins indre krets og overførte honorarer til Epstein på totalt 158 millioner dollar – 1,4 milliarder kroner – over en årrekke, angivelig som betaling for «gode, private råd innen skatt og eiendom», ifølge DN 22/9 -23.
En annen innleder var Greg Jensen, investeringsdirektør for Bridgewater Associates, som er verdens største hedgefond. I fjor publiserte finansjournalisten Rob Copeland «The Fund» som gir et avslørende bildet av arbeidsforholdene i Bridgewater. En anmelder kalte boka «A hedge fund horror story.”
Fondets stifter Ray Dalio og hans nærmeste medarbeider Greg Jensen har skapt en fryktkultur i Bridgewater. Copelands bok avslører også Jensens seksuelle trakassering av en underordnet ansatt, Samatha Holland, i 2012. I 2014 måtte Bridgewater betale en million dollar til Holland som var presset ut av selskapet etter forholdet til Jensen. Det samme året tjente Jensen 400 millioner dollar.
En tredje innleder var Ole Andreas Halvorsen (formue §7,2 milliarder) som er sjef og medgrunnlegger av hedgefondet Viking Global Investors. «Viktig å gi miljøet i Norge en boost, og du er helten over alle helter», skreiv oljefondsjef Nicolai Tangen i en epost til Halvorsen i forkant av samlingen, ifølge DN. Halvorsen tjente 36 millioner kroner hver dag, skreiv bladet Kapital i 2021.
Tangen er bare smågutten i sammenlikning med Halvorsen. Som hedgefondforvalter før han ble oljefondsjef, tjente han 3,7 milliarder kroner hver dag, skriver Dagens Næringsliv 25/10 – 2018.
En rekke andre innledere kom fra diverse oppkjøpsfond, basert på unotert aksjer. De opererer alle fra skatteparadis, i stor grad fra staten Delaware i USA, et eldorado for postboksselskaper. USA som helhet regnes nå som det mest hemmelige skatteparadiset globalt, ifølge Financial Secrecy Index 2022.
Fondene forvaltes av noen av verdens rikeste mennesker som tjener mer på en dag enn en arbeider i løpet av flere år, ja, et helt liv. De investerer i alle mulige objekter som aksjer, valuta, råstoffer, gjeld, eiendommer, obligasjoner – og derivater (derivatmarkedet er nå fem ganger større enn verdens samlede BNP).
De kjøper opp levedyktige bedrifter, omstrukturer og slakter dem eller flytter produksjon til lavkostland og selger restene etter noen år til skyhøye gevinster. Tilbake står ruinerte lokalsamfunn og folk uten arbeid.
De tjener grovt på å spekulere i virksomheter med fallende kurs for valutaer og aksjer (såkalt short-salg). De har en sverm rundt seg av betalte advokater, politikere, tenketanker og konsulentbyråer som beskytter deres interesser.
Det er som nevnt et typisk trekk ved utviklinga av kapitalismen globalt at slike spekulative oppkjøpsselskaper har ekspandert. Dette er disse fondene Ida Wolden Backe og Nicolai Tangen lovpriser og vil trekke oljefondet mer inn i. Det er veien inn i kapitalismens mørkeste hjerte.
Vi lever i en verden der en håndfull mennesker eier mer enn den fattigste halvdelen av menneskeheten. Og hvorfor er det slik? Du finner svaret på Oljefondets investeringskonferanser.
Les også:
