Nyhetsbrev steigan.no 08.05.2025
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Krigen mellom to atommakter i Kashmir
Våpen er tydeligvis viktigere enn mat, forstå det den som kan
Europa visker ut sannheten om annen verdenskrig – men nazistenes forbrytelser må aldri glemmes
Hvorfor jeg skal til Moskva for å delta på seiersparaden 9. mai
Åtti år siden seieren: Hvorfor vi må huske tyske grusomheter under andre verdenskrig
Den spanske regjeringa juger om strømbruddene
Trump sier USA vil slutte å bombe Jemen
Elektrifisering av Melkøya: Et av de mest nedrige øyeblikkene i norsk politikk?
Filippinene: I skvis mellom USA og Kina
Krigen mellom to atommakter i Kashmir
Av red. PSt - 8. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/krigen-mellom-to-atommakter-i-kashmir/
Militær eskalering mellom India og Pakistan: hva som er kjent så langt.
Det indiske militæret har iverksatt en rekke angrep mot mål i Pakistan og den pakistansk-administrerte Kashmir-regionen. Angrepene var en respons på et dødelig terrorangrep i det indiske unionsterritoriet Jammu og Kashmir for to uker siden, opplyser landets forsvarsdepartement.
Pakistan, som kalte operasjonen en handling av «uprovosert aggresjon», svarte med beskytning ifølge det indiske departementet. Islamabad sa også at de forbeholder seg retten til å reagere på Indias handlinger på en måte de anser som passende.
Start av operasjon Sindoor
India kunngjorde onsdag at landets væpnede styrker hadde angrepet ni «terrorleirer» i Pakistan og den pakistansk-administrerte Kashmir-regionen over natta, og kalte det «Operasjon Sindoor». New Delhi beskrev angrepet som «fokusert, avmålt og ikke-eskalerende».
Pakistans militære og sivile var ikke mål for operasjonen, uttalte indiske tjenestemenn.
Pakistans første respons
Det indiske angrepet drepte minst 26 sivile og skadet 46 mennesker, sa Pakistans militærtalsmann, generalløytnant Ahmed Sharif Chaudhry. Pakistans forsvarsminister Khawaja Asif fortalte GeoTV at de indiske angrepene rammet sivile områder, inkludert en moské. Islamabad kalte også angrepet for «uprovosert og ulovlig aggresjon».
Statsminister Shehbaz Sharif uttalte at Islamabad «har all rett til å reagere kraftig på denne krigshandlingen». Det indiske militæret rapporterte deretter om pakistansk beskytning av Jammu og Kashmir, som drepte 15 sivile og skadet 43 mennesker.
Begge sider truer med ytterligere eskalering
Islamabad «forbeholder seg retten til å reagere når, hvor og på hvilken måte de velger», uttalte Pakistans nasjonale sikkerhetskomité (NSC) etter et krisemøte ledet av Sharif. Regjeringen ga militæret «frie hender» til å slå tilbake mot India, rapporterte lokale medier etter kunngjøringen.
New Delhi lovet å gjengjelde enhver militæraksjon fra Islamabad. «Hvis Pakistan svarer, vil India svare», sa landets tjenestemenn til mer enn et dusin utenlandske utsendinger som var orientert om situasjonen.
Internasjonal reaksjon
Russland, som har et godt forhold til begge land, oppfordret begge sider til å utvise tilbakeholdenhet og oppfordret til deeskalering. Moskva uttrykte håp om at India og Pakistan ville være i stand til å løse sine uenigheter «gjennom fredelige politiske og diplomatiske midler», sa utenriksdepartementet, og la til at Russland også «avgjørende fordømmer alle terrorhandlinger».
Iran og Bangladesh kalte eskaleringen en årsak til alvorlig bekymring og oppfordret begge sider til å utvise tilbakeholdenhet. Storbritannia oppfordret New Delhi og Islamabad til å finne en «rask, diplomatisk vei videre».
Kashmir-konflikten
Store norske leksikon skriver:
Kashmir-konflikten er en konflikt mellom India og Pakistan om det omstridte fjellområdet i Himalaya, Kashmir. Siden 1947 har både India og Pakistan gjort krav på hele Kashmir. En liten del av området blir også okkupert av Kina.
Kashmir har i over femti år vært et kjerneproblem i Sør-Asia. Konflikten har kompliserte forgreninger, med aktører på det lokale, nasjonale og internasjonale plan. Den betraktes som en grunnleggende årsak til det vedvarende fiendskap som har preget forholdet mellom India og Pakistan under hele deres eksistens. Den provisoriske delelinjen, med omtrent tre fjerdedeler av befolkningen på indisk side, er blitt mer og mer permanent. India gikk i prinsippet inn for at Kashmirs endelige status skulle avgjøres ved folkeavstemning, men denne er aldri blitt holdt. Fra pakistansk side har det i perioder funnet sted væpnet infiltrasjon. Misnøye med det indiske styret har gjentatte ganger utløst uro i Kashmir.
Arv fra kolonitida
Portugiseren Vasco da Gama fant sjøveien fra Europa til India i 1498. Det ble starten på utstrakt handelsvirksomhet mellom Europa og India. Mogulriket gikk i oppløsning på 1700-tallet, og Det britiske Ostindiske kompani tok i økende grad kontroll over India. I 1858 tok den britiske regjeringa kontrollen over India.
Mogulriket eller Mughalriket var et sunniislamsk og tyrkisk rike som strakte seg over store deler av Det indiske subkontinent fra 1526 til 1857. Babur var den første herskeren, kalt mughalkeiser eller stormogul. Han kom fra nord, og erobret de nordvestlige områdene. Wikipedia
Fra 1857 forsterket britene undertrykkelsen av muslimene i det indiske riket etter at disse ble gitt skylden for opprøret som ledet til den første uavhengighetskrigen (Sepoy-opprøret) samme år. Resultatet virket imidlertid mot sin hensikt, og den nyetablerte Muslimske Liga valgte å bryte med det indiske Kongresspartiet som ble beskyldt for å neglisjere muslimenes interesser.
Det britiske styret ble avsluttet i 1947, og India ble delt i to dominioner, Den indiske union (India) og Pakistan. Pakistan var da delt i Øst- og Vest-Pakistan. Førstnevnte ble løsrevet gjennom krigen i 1971 og ble til Bangladesh. I denne krigen sto India på Øst-Pakistans side.
Under det britiske styret var det indiske subkontinentet, det såkalte British Raj, en britisk kronkoloni lagt direkte inn under den britiske kronen. Britene styrte med relativt små militære styrker og utnyttet lokale og regionale motsetninger til å herske via stedfortredere.
Når India og Pakistan fører krig om grenselinjene i dag er det dermed en arv fra kolonitida.
India er i dag verdens mest folkerike land med over 1,4 milliarder innbyggere (hårfint flere enn Kina). Pakistan er verdens femte største land med 243 millioner innbyggere. Begge de to landene har atomvåpen.
Våpen er tydeligvis viktigere enn mat, forstå det den som kan
Av Romy Rohmann - 8. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/vapen-er-tydeligvis-viktigere-enn-mat-forsta-det-den-som-kan/
Matproduksjon og økt sjølforsyning skulle vel vært høyt oppe på prioriteringslista til de ansvarlige politikerne i landet vårt om dagen slik som de roper høyt om trusler og viktigheten av å være forberedt.
Faglagene i landbruket leverte 28. april et latterlig lavt krav til årets forhandlinger, kravet har en ramme på 2000 millioner kroner og staten har kommet med sitt tilbud på 805 millioner kroner, slik er ofte starten på enhver forhandling. Så får vi se hva som kommer ut av dette i år, men at nedleggelser av bruk i Norge vil stoppe har jeg ingen tru på.
Du kan se pressekonferansen for framlegg av statens tilbud her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/staten-legg-fram-sitt-tilbod/id3098719/
Jeg skriver latterlig krav fordi landbruket fikk igjen et tallgrunnlag basert på som i hvert fall NBS mente ikke stemmer med virkeligheten. I dette oppgjøret måtte bøndene forholde seg til grunnlagstall som viste at bøndene var jamstilt. Et spill med slike spilleregler hadde ikke jeg deltatt i, men jeg veit av erfaring at jeg ikke egner meg som forhandler så det er kanskje like greit at jeg ikke må det.
Viil Søyland, statens forhandlingsleder, sa blant annet dette på pressekonferansen:
Tilbudet har en sterk prioritering av klima, natur og miljø og fortsetter å dreie jordbruksavtalen i en mer klima og miljøvennlig retning. Det er også et sentralt premiss og vilkår i regjeringens opptrappingsplan, I Statens tilbud øker bevilgningene til ordningen med miljø og klima effekt med 258 millioner kroner og det er verdt å merke seg at disse ordningene nå utgjør om lag 1/3 av den totale jordbruksavtalen.
(fra Vill Søylands innlegg ca 5.min 50sek ut i sendinga)
Staten er villig til å gi en tredjedel av pengene i jordbruksoppgjøret til «grønne tiltak» dette er sjølsagt viktigere enn økning av bondens lønn eller sjuke- og svangerskapsrettigheter til bønder.
Så starter forhandlingene, de er ventet ferdig 16. mai.
Som vi har skrevet om tidligere har bøndene nå fått ei ny gjødselsforskrift som var gjeldene fra 2025. Denne sammen med klimameldinga pålegger bøndene mange nye krav som koster og dette vil staten prioritere, for det er sjølsagt bøndene som får skylda for forurensinga av blant annet Oslofjorden, og ja fiskerne også da som vi også kommer tilbake til.
Dette skriver Regjeringa om innføringa av gjødselsforskriften:
Oslofjorden og en rekke vassdrag har problemer med for mye næringsstoffer i vannet. Dette skyldes blant annet nitrogen og fosfor fra kloakk og jordbruket. Næringsstoffene gjør at det vokser for mye alger, noe som er dårlig for livet i vannet.
Tilstanden for livet i Oslofjorden er svært alvorlig. Regjeringen jobber med å gjennomføre tiltak for å bedre fjordens tilstand, og bonden og landbruket er en viktig del av løsningen. Derfor er jeg glad for at vi nå får nye gjødselregler på plass, sier klima- og miljøminister Tore O. Sandvik (Ap).
Men det er ikke bare bøndene som «ødelegger» økosystemet i Oslofjorden, det er også fiskerne.
Regjeringa skriver dette:
Situasjonen i fjorden tilsier at det er behov for strengere tiltak. Jeg vet at flere av forslagene vil påvirke dem som lever av og rundt fjorden. Derfor ønsker vi en bred høringsprosess, der det er rom for justeringer. Mange hensyn må veies, og vi ser frem til konstruktive innspill til vurderingen av hvilke tiltak som skal innføres, sier fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss.
Oslofjorden er i dårlig tilstand. De største påvirkningene er avløp, jordbruk og fiskeri. Det har siden 2019 vært innført fiskeritiltak for å styrke kysttorsken i Oslofjorden, blant annet et generelt forbud mot å fiske torsk i fjorden. Tiltakene har så langt ikke hatt ønsket effekt.
Det haster med å bygge opp igjen økosystemene og sårbare fiskebestander i Oslofjorden. Å oppnå en ren og rik Oslofjord krever samordnet og kraftfull innsats fra alle berørte. De siste årene har vi særlig tatt grep innen avløp og jordbruk. Nå tar vi tak i fiskeri, som også er blant de største påvirkningene, og sender en ambisiøs og omfattende liste med tiltak på høring, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-foreslar-nye-fiskeritiltak/id3084206
Leder av Norges Fiskarlag, Kåre Heggebø, forteller at forbundet tidligere har jobbet grundig med et høringsinnspill for å begrense tiltakene som legges frem.
De har fått utarbeidet en analyse av NOFIMA som anslår at 1044 ansatte i fiskerinæringen vil bli rammet og en milliard kroner i verdiskaping vil gå tapt hvis regjeringens forslag vedtas.
Om regjeringens forslag blir virkelig, vil det bli så krevende og vanskelig for fiskerne at én etter én vil måtte gi opp. Da forvitrer alt, og Hvaler vil bli avvikla som fiskeriplass for all framtid, sier Heggebø til NRK.
En fisker som NRK har snakket med sier dette:
Jeg er redd de få yrkesaktive fiskerne som er igjen på Hvaler vil forsvinne om dagens forslag trer i kraft. Dette er en kulturarv som har foregått over flere hundre år i den lille kystkommunen i Østfold.
Dette er kunnskap som må læres og arves mens det er ferskt. Stenges det ned i ti år, er det ikke bare å starte opp igjen. Det er ikke sånn det fungerer.
https://www.nrk.no/ostfold/fiskeforbud-i-oslofjorden_-rekefiskere-pa-hvaler-fortviler-1.17389929
Alle andre rundt Oslofjorden pålegges kostbare kutt i utslipp av nitrogen, og fiske skal stoppes, men regjeringen lar en sprengstoffabrikk femdoble forurensinga.
Dette skreiv vi om her på steigan.no 8. mars:
Anlegget til Chemring Nobel på Sætre i Asker produserer eksplosive kjemikalier som brukes til å lage ammunisjon. Et avfallsstoff fra produksjonen er nitrogen, som slippes ut i Oslofjorden.
Nitrogen fra avløpsvann, industri og jordbruk er en av hovedårsakene til miljøproblemene i Oslofjorden.
Klima- og miljødepartementet har likevel gitt fabrikken lov til å femdoble nitrogenutslippene sine, fra opptil 41 til 200 tonn i året, fram til 2028, skriver Teknisk ukeblad.
Vi veit at det foregår en kamp om maten, sjølstendige bønder, småbrukere og fiskere skal vekk. Det «grønne skiftet» er bare et begrep som brukes i denne kampen. Det ser vi tydelig når våre politikere prioriterer krig og våpenproduksjon framfor matproduksjon. Økt sjølforsyning og trygg matberedskap er bare tomme ord.
Chemring Nobel er 100% eid av Chemring Group Plc, som er en våpenprodusent grunnlagt i Storbritannia i 1905. Selskapet har Invesco og BlackRock som sine største aksjonærer og Invesco har Massachusetts Mutual Life Insurance Co, Vanguard og BlackRock som sine største aksjonærer. I februar i år økte BlackRock sin eierandel i selskapet. Så det er de vanlige mistenkte som får ekstraordinær utslippstillatelse for å kunne gjøre mest mulig profitt på krigen i Ukraina. Chemring Nobel er en viktig leverandør til den amerikanske våpengiganten Northrop Grumman. Northrop Grumman har State Street, Vanguard og BlackRock blant sine fire største aksjonærer. Og den «rødgrønne» regjeringa med sin «grønne» «miljøprofil» slår hælene sammen og gjør som de får beskjed om.
De kan ødelegge fjell og fjorder med vindindustri «for miljøets skyld». De kan ødelegge folks strømforsyning for det «grønne skiftet», og når det gjelder krig og krigsprofitt så trumfer de miljøet enda en gang.
Kongsberg Gruppen omsatte for 14,6 milliarder i første kvartal 07:09
Kongsberg Gruppen økte inntektene sine betydelig i første kvartal i år. Det kommer fram i en børsmelding torsdag morgen. Inntektene økte til 14,6 milliarder kroner, fra 11,4 milliarder i samme periode i fjor. (NRK)
KONGSBERG Gruppen ASA leverer høyteknologiske systemer og løsninger til kunder innen offshore, olje- og gassindustrien, handelsflåten, forsvar, romfart og fornybare industrier. Kongsberg Gruppen består av tre forretningsområder; Kongsberg Maritime, Kongsberg Defence & Aerospace og Kongsberg Digital.
Europa visker ut sannheten om annen verdenskrig – men nazistenes forbrytelser må aldri glemmes
Av skribent - 8. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/europa-visker-ut-sannheten-om-annen-verdenskrig-men-nazistenes-forbrytelser-ma-aldri-glemmes/
Fascismen har gjenoppstått i Europa, med nynazister forkledd som nasjonalister – spesielt i Ukraina, der et høyreekstremt regime strammer grepet.
Strategic Culture Foundation, 5. mai 2025
Nå som 9. mai nærmer seg, forbereder Russland seg på å minnes frigjøringen og nederlaget til nazistene, som styrte Tyskland og Østerrike (etter Anschluss i 1938), fra 1933 til 1945. I løpet av denne tiden invaderte de en rekke europeiske land og lanserte den forferdelige Operasjon Barbarossa – et forsøk på å erobre Sovjetunionen.
Utover deres jakt på livsrom, Lebensraum, forsøkte nazistene å «rense» okkuperte territorier for jøder, rom-folk, ikke-ariere, kommunister og politiske motstandere. Dette var etnisk rensing, men nazistene var banebrytende med industrialiserte metoder for sine grusomheter. Opprinnelig stolte de på masseskytinger, men introduserte senere gasskamre ved hjelp av Zyklon-B, og hevdet at dette var mer «effektivt» og sparte egne soldater for psykologiske traumer. Likevel krevde masseskytinger fortsatt hundretusener av liv, først og fremst jøder, i Ukraina, Polen, Hviterussland og de baltiske statene.
Et av de mest beryktede stedene er Babi Yar nær Kiev, hvor ukrainske kollaboratører myrdet omtrent 34.000 jøder, 29.–30. september 1941. Som nyere dokumentarer avslører, manglet nazistene tilstrekkelig arbeidskraft til å utføre slike massakrer alene.
Ved krigens slutt ble 8.500 ukrainske soldater som var medlemmer av SS Galizien-divisjonen og involvert i avskyelige forbrytelser – innvilget flyktningstatus i Storbritannia, og mange emigrerte senere til Canada. Den nylige hedringen av naziveteranen Yaroslav Hunka i Canadas parlament, understreker hvordan nazismen vedvarer i Vesten.
Litauen led et av de høyeste jødiske dødstallene, med opptil 90% av den jødiske befolkningen utryddet under nazistisk styre og med lokalt samarbeid. Ponary-massakren, overvåket av tyske SD og SS, men utført av litauiske dødsskvadroner (Ypatingasis būrys), krevde rundt 100.000 liv – for det meste jøder, polakker og russere – mellom juli 1941 og august 1944.
I Hviterussland står Khatyn-massakren som et spesielt brutalt eksempel. 22. mars 1943 massakrerte Schutzmannschaft-bataljon 118 – hovedsakelig bestående av ukrainske kollaboratører, hjulpet av SS-Sonderbataillon Dirlewanger – nesten hele landsbyen som gjengjeldelse for partisanangrep. Over 90% av hviterussiske jøder (mer enn 600.000 mennesker) ble utryddet i masseskytinger. Minst 5.000 hviterussiske landsbyer ble brent, ofte med alle innbyggere drept – noen med opptil 1.500 ofre – som straff for partisanstøtte. I motsetning til i Ukraina og Baltikum, motsatte de fleste hviterussere seg nazistene, og opprettholdt et kommunistisk og multietnisk samfunn beslektet med det bredere Sovjetunionen.
Polen led enorme lidelser under Nazi-Tyskland og dets kollaboratører i aksemaktene. Okkupasjonen førte til systematisk folkemord, spesielt rettet mot jødiske polakker, da nazistene så på slavere og jøder som rasemessig underlegne, «undermennesker» som skulle utryddes. De fleste konsentrasjonsleirene utenfor Tyskland lå i Polen, med Auschwitz som den mest beryktede. Auschwitz ble etablert i 1940 etter nazistenes erobring av Polen, og så anslagsvis 1,1 millioner dødsfall på under fem år – 1 million jøder, 70.000 polakker, 21.000 roma-folk og sinter, 15.000 sovjetiske krigsfanger og 12.000 andre (tsjekkere, hviterussere, jugoslaver, franskmenn, tyskere og østerrikere). Den sovjetiske røde armé frigjorde Auschwitz den 27. januar 1945.
I dag ulmer nazismen fortsatt i Europa. Russland, som nå kjemper mot gjenoppblussende nazisme i Ukraina, har blitt utestengt fra minnemarkeringer om Holocaust – en fornektelse som er symbolsk for Europas dvelende fascistiske tendenser.
Øst-Europa og Russland bar hovedtyngden av lidelsene som Operasjon Barbarossa forårsaket, men omfanget av grusomheter ville vært umulig uten lokalt samarbeid – spesielt i Ukraina og Baltikum. Den dag i dag forbyr Litauen diskusjon om sin medvirkning til Holocaust, inkludert drap på jøder, kommunister og andre motstandere.
Vest-Europa var også vitne til nazistenes brutalitet. I Frankrike førte massakren i Oradour-sur-Glane, den 10. juni 1944, til at SS ødela landsbyen og brente 643 sivile levende i kirken. I Nederland førte en razzia i Putten, den 1. oktober 1944, til deportasjonen av 602 menn – hele landsbyens mannlige befolkning – til tyske konsentrasjonsleirer; bare 48 overlevde.
Rotterdam, en arbeiderklasseby med sterke sosialistiske og kommunistiske sympatier, led enormt. 14. mai 1940 utslettet tyske bombefly det historiske sentrum. Senere, under sultvinteren 1944–1945, ble Rotterdam – i likhet med Leningrad – beleiret, med mat reservert for okkuperende tyskere. Over 20.000 døde av sult og kulde. Byen ble utsatt for henrettelser og deportasjoner, og ble Nederlands siste frigjorte by.
I Serbia og Hellas ble hele landsbyer jevnet med jorden under operasjoner mot partisanene. I Hellas skiller Kandanos og Viannos-massakrene seg ut. I Serbia drepte Wehrmacht over 2.700 sivile i Kragujevac-massakren (oktober 1941) og 2.000 i Kraljevo-massakren. I desember 1941 hadde tyske represalier krevd 20.000–30.000 serbiske liv – ikke jøder, men lokalbefolkningen som motsatte seg nazistenes okkupasjon.
Åtti år senere har Vest-Europa slettet mye av denne historien, og omskrevet fortellinger, for å klandre Tyskland og Russland like mye for krigen. Minnemarkeringer (som Russland er ekskludert fra) fokuserer på konsentrasjonsleirer og D-dagen, og bagatelliserer Sovjetunionens sentrale rolle. Fascismen har gjenoppstått i Europa, med nynazister forkledd som nasjonalister – spesielt i Ukraina, der et høyreekstremt regime strammer grepet. Nok en gang ser Europa bort og gjør Russland til syndebukk, i stedet for å konfrontere sin egen medvirkning.
Denne artikkelen er hentet fra Strategic Culture Foundation:
Europe is erasing WWII’s truth – but Nazi crimes must never be forgotten
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Hvorfor jeg skal til Moskva for å delta på seiersparaden 9. mai
Av Thomas Fazi - 8. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/hvorfor-jeg-skal-til-moskva-for-a-delta-pa-seiersparaden-9-mai/
Vi må begynne å gjenoppbygge broen som andre har prøvd så hardt å ødelegge.
8. mai 2025.
Jeg skriver disse ordene omtrent 5000 meter over bakken, på vei fra Roma til Istanbul. Derfra flyr jeg i morgen tidlig til Moskva for å være vitne til og dokumentere seiersparaden 9. mai – i år markerer den 80. årsdagen for Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland. Forutsatt at flyet mitt ikke blir kansellert etter Ukrainas massive droneangrep på flere russiske flyplasser.
Det blir første gang jeg er i Russland, og jeg gleder meg til å se meg om litt, møte venner og nyte litt god gammeldags vodka og sylteagurk. Men det er selvfølgelig ikke derfor jeg drar. Jeg valgte å være i Moskva akkurat denne dagen fordi det betyr noe. Vi lever i en ekstremt mørk og farlig periode. I løpet av de siste tre og et halvt årene har europeiske regjeringer systematisk demontert diplomatiske, økonomiske og kulturelle forbindelser med Russland, samtidig som de har ført en stedfortrederkrig mot landet – på Ukrainas bekostning. Selv om mange fortsatt ikke ser det, er Europa i krig – militært, økonomisk og kulturelt – med verdens største atommakt. Vestlig leverte våpen, etterretning og finansiering har bidratt til tusenvis av russiske soldaters død.
Dette er ikke uten sidestykke. Europeiske stormakter har gjentatte ganger gått til krig mot Russland – i Krimkrigen, i første verdenskrig og mest katastrofalt i andre verdenskrig, da Nazi-Tyskland startet den dødeligste militærkampanjen i historien, Operasjon Barbarossa, mot Sovjetunionen, som forårsaket millioner av russiske tap. Nå leker Europa nok en gang med ilden. Det vi er vitne til er ikke en reaksjon på Russlands invasjon i 2022; det er fortsettelsen av en flere tiår lang geopolitisk offensiv som til slutt provoserte den frem.
I over tretti år har de fleste europeere levd uvitende om den usynlige krigen som utspiller seg på kontinentet deres. NATOs ekspansjon østover, de ulike «fargerevolusjonene» i post-sovjetiske land, det vestlig støttede kuppet i Ukraina i 2014, den påfølgende borgerkrigen i Donbass, økonomiske sanksjoner og den nådeløse mediekampanjen mot Russland – alt dette var bare forskjellige stadier av en krig mellom Vesten og Russland. For tre og et halvt år siden gikk den rett og slett inn i en mye mer åpen fase.
Det som gjør dette enda mer foruroligende er at denne kampanjen ikke engang var drevet av en europeisk strategisk beregning. Faktisk hadde Europa alt å tjene på stabile forbindelser med det post-sovjetiske Russland. I stedet ble dette bruddet konstruert i interessen til en fremmed makt – USA – for hvem det å holde Europa adskilt fra Russland alltid har vært et geostrategisk imperativ. Russland utgjorde en utfordring ikke bare for den amerikanske dominansen under den kalde krigen, men for det unipolare hegemoniet som fulgte. Det er derfor Washington brukte tiårene etter den kalde krigen på å prøve å demontere Russland økonomisk, politisk og kulturelt – ved å bruke Europa som et brohode.
Selv om mange europeiske ledere styrket båndene med Russland på 2000-tallet, manglet de det politiske motet – eller uavhengigheten – til å motstå presset fra Washington. Enten det var på grunn av uvitenhet, medvirkning eller feighet, bærer europeiske ledere kollektivt ansvar for å igjen puste til ilden under de motsetningene som en gang førte kontinentet inn i to verdenskriger.
Og som i tidligere episoder har denne siste opptrappingen blitt ledsaget av en aggressiv kampanje for dehumanisering og russofobi. Vi har sett oppfordringer til å bombe russiske regjeringsbygninger på talkshow, konfiskering av russiske biler og telefoner ved EUs grenser, fjerning av russisk litteratur og kunst fra europeiske institusjoner, og russiske idrettsutøvere tvunget til å konkurrere uten flagg eller nasjonalsang.
I mellomtiden fortsetter europeiske ledere å fyre opp under bålet med provoserende retorikk og massive opprustningsprogrammer, rettferdiggjort av spøkelset om en russisk trussel som rett og slett ikke eksisterer. De reiser et nytt jernteppe – ikke bare fysisk, men også psykologisk og kulturelt. Motreaksjonen mot ledere som Slovakias Robert Fico, som våget å si at han ville delta på feiringen av 9. mai, taler for seg selv. Det må ikke være noen kontakt med det «russiske monsteret» – dette er det nye dogmet innen europeisk «diplomati».
Konsekvensene av denne politikken har vært ødeleggende. Økonomisk sett har bruddet med Russland – spesielt tapet av billig energi – vært katastrofalt. Sikkerhetsmessig har Vesten brakt Europa til randen av direkte konfrontasjon med en supermakt bevæpnet med atomvåpen. Denne katastrofen har så langt bare blitt unngått takket være tilbakeholdenhet fra det russiske lederskapet, til tross for gjentatte vestlige provokasjoner.
Like alvorlige er de kulturelle og, tør jeg påstå, åndelige konsekvensene av denne tvungne separasjonen. I århundrer har Europa og Russland vært involvert i en rik prosess med kulturell osmose – i litteratur, musikk, kino, filosofi. Russisk kultur er en del av Europas arv, akkurat som europeisk kultur er en del av Russlands.
Også politisk spilte Sovjetunionen en avgjørende rolle i utformingen av etterkrigstidens Europa. Selve eksistensen av Sovjetunionen ga næring til drømmen om vestlig demokratisk sosialisme og gjorde vestlig sosialdemokrati mulig i utgangspunktet, ved å tvinge elitene til å akseptere velferdsstaten og arbeidernes rettigheter. Som italiener er jeg spesielt oppmerksom på de dype båndene mellom det italienske kommunistpartiet og Sovjetunionen – bånd som påvirket det italienske politiske livet langt utover den kalde krigen.
Det USA og dets europeiske stedfortredere har gjort – enten gjennom handling eller passivitet – er en tragedie av historiske proporsjoner. Som den tyske filosofen Hauke Ritz skriver i sin bemerkelsesverdige bok Vom Niedergang des Westens zur Neuerfindung Europas (Fra Vestens forfall til Europas gjenoppfinnelse):
Å ha avvist og muligens mistet denne vennen for godt ved å planlegge separasjonen av Ukraina fra Russland, slik den tyske overkommandoen en gang gjorde under første verdenskrig, er kanskje den mest dramatiske feilen Europa har gjort i hele sin historie.
Det er derfor jeg har valgt å være i Moskva 9. mai. Det er en liten, men bevisst trasshandling mot forsøket på å bryte båndene mellom Europa og Russland. Timingen er spesielt symbolsk: 9. mai markerer Russlands seier over nazismen – en historie som europeiske ledere nå prøver å omskrive eller viske ut.
Dette kan virke som en liten gest, men selv symbolske handlinger betyr noe. Europa befinner seg i dag i et farlig mellomrom: den gamle transatlantiske orden har kollapset, men ingen nye rammeverk har tatt dens plass. I dette vakuumet klamrer hensynsløse ledere seg til foreldede institusjoner og vrangforestillinger om ideologier. Denne mellomperioden mellom den døende gamle verden og den ennå ikke fødte nye verden er en ekstremt farlig tid, der desperate politikere lett kan kortslutte.
(Filosof og politisk fange i det fascistiske Italia, Antonio Gramsci, skrev og erklærte fra sin celle etter første verdenskrig: «Krisen består nettopp i det faktum at det gamle er døende og det nye ikke kan fødes; i dette interregnum* dukker det opp et stort utvalg av sykelige symptomer». – * interregnum, er den tiden som går mellom et statsoverhodes avgang og etterfølgerens tiltredelse.)
Kan forholdet til Russland forbedres? Det spørsmålet er ikke bare geopolitisk – det er eksistensielt. Europas identitetskrise, dets strategiske irrelevans og dets sosiale oppløsning stammer alle fra en dypere tilstand: at Europa de siste 80 årene ikke har styrt seg selv. Det har vært underordnet en ekstern makt – USA – og avskåret fra sine egne historiske og kulturelle røtter.
Myten om «Vesten» er en fiksjon – et skjønnmalende uttrykk for et uformelt amerikansk imperium. Ved å kutte båndene med Russland har Europa kuttet båndene med seg selv. Som Ritz argumenterer, er det bare ved å gjenoppta kontakten med Russland at Europa kan gjenvinne sin kulturelle og politiske suverenitet. Bare Russland, blant «europeiske» nasjoner, har bevart en visjon om europeisk kultur forankret i tradisjon, i kontrast til den hule postmodernismen som eksporteres av den atlantiske verden.
Kort sagt, Europas overlevelse avhenger av å bryte med USA og etablere en post-atlantisk identitet. Det betyr å gjenoppta kontakten med Russland – ikke som en politisk innrømmelse, men som en sivilisasjonsmessig nødvendighet. Det er en skremmende oppgave, men det er den eneste levedyktige veien videre. Det er derfor jeg – og mange andre europeere – vil (prøve å) være i Moskva 9. mai: for å begynne å gjenoppbygge broen som andre har prøvd så hardt å ødelegge.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
Åtti år siden seieren: Hvorfor vi må huske tyske grusomheter under andre verdenskrig
Av skribent - 8. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/atti-ar-siden-seieren-hvorfor-vi-ma-huske-tyske-grusomheter-under-andre-verdenskrig/
Seiersdagen representerer ikke bare en militær markering, heller ikke en ideologisk feiring av kommunismen, men snarere livets triumf over planlagt utryddelse.
Strategic Culture Foundation, 6. mai 2025.
Når vi nærmer oss markeringen av Seiersdagen i 2025, er det verdt å reflektere over hva det sovjetiske folket – sammen med mange andre nasjoner – kjempet mot under andre verdenskrig. Å forstå de mørkeste sidene ved denne konflikten kan bidra til å forklare hvorfor Seiersdagen har så dyp betydning for moderne russere.
(Seiersdagen feires i Russland 9. mai til minne om nazi-Tysklands kapitulasjon i 1945. Kapitulasjonserklæringa ble undertegnet klokka 22.43 8. mai sentraleuropeisk tid, som var 00.43 9. mai Moskva-tid.)
Etter hvert som andre verdenskrig skred frem, spesielt etter lanseringen av Operasjon Barbarossa i 1941 (invasjonen av Sovjetunionen), utviklet den seg til en total krig. Denne altomfattende karakteren av konflikten, var i stor grad forutbestemt av selve vilkårene som tyskerne hadde utformet den i, fra begynnelsen av.
Ved å nærme seg krigen gjennom en grunnleggende rasemessig linse og tolke den som en kamp om «liv eller død», åpnet tyskerne slusene for en eskalerende katastrofe av grusomheter.
De tyske forbrytelsene mot jøder er allerede velkjente for vestlige publikum – spesielt de som ble begått i de polske konsentrasjonsleirene (Auschwitz, Majdanek, Sobibor, Belzec, Treblinka og Chelmno) der masser av jødiske liv ble slukket, så vel som undertrykkelsen av Warszawa-gettoen, hvor tusenvis omkom og tusenvis flere ble deportert til nærliggende konsentrasjonsleirer.
Mindre kjent for vestlige observatører, er grusomhetene som er begått utenfor polsk territorium, i land som nå tilhører de baltiske statene, Hviterussland, Ukraina og Den russiske føderasjonen.
For å forstå røttene til denne katastrofen må vi huske hvordan tyske politiske eliter grovt forvrengte de geopolitiske konseptene til Friedrich Ratzel og Karl Haushofer (hvorav sistnevnte faktisk tok til orde for en tysk-sovjetisk allianse), og forvandlet dem til teoretiske begrunnelser for territoriell ekspansjon og rasekrig.
I denne sammenhengen fulgte naziregjeringens bruk av «Lebensraum» (livsrom) en brutal logikk: Tyskerne, som et «sunt» og demografisk voksende folk, trengte å sikre tilstrekkelig territorium i Øst-Europa for å realisere sitt potensial. Siden disse landene allerede var bebodd, måtte tyskerne ødelegge eller fordrive innbyggerne, og dermed demonstrere og sikre sin «biologiske overlegenhet».
Denne teorien ble fulgt av en konkret plan – Generalplan Ost* (Generalplan for Østen) – en plan for ekspropriering, slaveri og ødeleggelse av slaviske folk (gjennom massakrer, tvangsarbeid til døden og deportasjon til Sibir), etterfulgt av tyske nybyggeres kolonisering av landet deres.
*(Planleggingen av krigen innebar også en morderisk økonomisk politikk. For å sikre forsyninger til den tyske hæren og befolkningen hjemme i Tyskland, skulle jordbruksoverskuddet i de okkuperte områdene beslaglegges. Tyske planleggere visste at store deler av sovjetbefolkningen var avhengig av dette overskuddet og regnet med at titalls millioner sovjetborgere ville sulte i hjel som resultat. I den såkalte Generalplan Ost, et sett med plandokumenter som skisserte den fremtidige germaniseringen av de okkuperte områdene, ble det anslått at 30 til 50 millioner av den slaviske befolkningen ville måtte fordrives til Sibir eller sulte i hjel. Den resterende befolkningen skulle brukes som slavearbeidere for germanske nybyggere. Kilde: Østfronten – Store norske leksikon O.a.)
Det er i denne sammenhengen vi kan forstå for eksempel tyskernes behandling av sovjetiske krigsfanger. Sovjetiske soldater som ble tatt til fange av nazistene møtte umenneskelige forhold. Omtrent 3,3 millioner sovjetiske krigsfanger omkom i tyske leirer, mange av sult, sykdom eller summariske henrettelser. I sterk kontrast til behandlingen av vestlige fanger, ble sovjetiske fanger ofte utsatt for elementene uten husly eller mat – et direkte brudd på internasjonale konvensjoner.
Den samme logikken som i Generalplan Øst, forklarer en av Nazi-Tysklands minst diskuterte, men like forferdelige forbrytelser: den bevisste sultpolitikken som ble pålagt okkuperte områder, spesielt i Ukraina og deler av Russland. Planen omdirigerte systematisk matforsyninger til tyske tropper og riket, mens lokalbefolkningen måtte dø.
Byer som Leningrad (dagens St. Petersburg) gikk gjennom nesten 900 dager med beleiring, noe som resulterte i over én million sivile dødsfall, mange av sult. Rapporter om kannibalisme dukket opp som en konsekvens av ekstrem desperasjon. I andre regioner ble hele landsbyer brent og innbyggerne henrettet (som i Koryukivka og Khatyn) som en del av anti-partisan-represalier under doktrinen om Bandenbekämpfung (banditt-bekjempelse).
Etter direktiv 46, personlig signert av Hitler, eskalerte SS-oppførselen på Østfronten dramatisk. Tyskerne begynte å utpeke hele områder som «banditt-territorier», hvor målet skiftet fra «pasifisering» til fullstendig utslettelse av alle innbyggere for å sikre tyske troppers «sikkerhet», som vi var vitne til i Zhestianaya Gorka.
De fleste av disse massakrene, sammen med andre operasjoner spesielt rettet mot kommunister og jøder, ble utført av Einsatzgruppen (mobile drapsenheter). Disse dødsskvadronene spesialiserte seg på å samle inn ofre i skoger, raviner eller antitankgrøfter, for masse-henrettelser. Det mest beryktede eksemplet er fortsatt Babi Yar, der nazister slaktet over 100 000 sivile over flere dager, etterfulgt av Odessa-massakren i 1941, der tyske og rumenske styrker drepte anslagsvis 40 000 russiske og ukrainske sivile.
Mens vi tidligere har nevnt slavearbeid som en del av Generalplan Øst, er det avgjørende å fremheve den spesifikke deportasjonen av 4-5 millioner slaviske sivile, til tysk territorium som tvangsarbeidere. Disse Ostarbeiter («østlige arbeidere») fikk mindre enn 1,000 kalorier daglig, hovedsakelig i våpenfabrikker som Siemens og Krupp. På grunn av underernæring og overgrep omkom hundretusener før krigens slutt.
Like betydningsfullt var systemet for slavearbeid, som ble drevet av Organisasjonen Todt, et massivt statsdrevet selskap som førte tilsyn med prosjekter for infrastruktur over hele det nazi-okkuperte Europa. Bemerkelsesverdige eksempler inkluderer Dora-Mittelbau-leiren for eksperimentell våpentesting og jernbanebygging i Hviterussland, der tusenvis døde under brutale arbeidsforhold.
Bevisene foran oss fastslår tydelig at Nazi-Tyskland gjennom sult, utmattende tvangsarbeid, masseskytinger og forskjellige andre metoder, forsøkte å utrydde østeuropeiske befolkninger for å gjøre plass for tysk kolonisering.
Det er nettopp derfor seiersdagen er viktig. Den representerer ikke bare en militær markering, heller ikke en ideologisk feiring av kommunismen, men snarere livets triumf over planlagt utryddelse.
Bli med oss på Telegram, Twitter og VK.
Kontakt oss: info@strategic-culture.su
Denne artikkelen er hentet fra Strategic Culture Foundation:
Eighty years since Victory: Why we need to remember German atrocities in World War II
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Filmtips:
«Gå og se!», tilgjengelig på SF Anytime, Filmstriben eller her:
Gå og se! – Finn ut hvor du kan strømme | Saga
Kulturkapellet og Wikipedia om filmen:
Kulturkapellet – Filmanmeldelse: Gå og se (1985)
Om forfatteren:
Raphael Machado er forlegger, geopolitisk og politisk analytiker og forfatter, spesialisert på latinamerikanske forhold.
Tysk UD ville ikke invitere representanter fra Russland til minnehøytidelighetene i Berlin
Offisielle representanter for Russland og Hviterussland er ikke velkomne på minnemarkeringene rundt 80-årsjubileet for frigjøringen fra Nazi-Tyskland i Berlin og Brandenburg. Dette fremgår av et utdelingsdokument fra det føderale utenriksdepartementet (AA) som ble gjort tilgjengelig for Berliner Zeitung. Utdelingen er strengt konfidensiell, og mottakerne bes uttrykkelig om å sørge for at dokumentet ikke blir offentlig.
Veilederen anbefaler at distrikter og kommuner ikke inviterer russiske eller hviterussiske diplomater – og om nødvendig til og med sender bort ubudne gjester.
Denne veilederen ble sendt ut mens Annalena Baerbock var utenriksminister.
Hennes bestefar, Oberst Waldemar Baerbock var «en ubetinget og hengiven nasjonalsosialist», dekorert av nazihæren. Refleksjonene gjør seg sjøl.
Den spanske regjeringa juger om strømbruddene
Av skribent - 8. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/den-spanske-regjeringa-juger-om-strombruddene/
«Fornybar energi hadde ingenting å gjøre med Spanias katastrofale strømbrudd», sier Spanias statsminister, og insisterer i stedet på at den virkelige synderen var en sjelden teknisk feil som ikke var relatert til landets grønne energiomstilling. Statsminister Pedro Sánchez gikk lenger og gjentok regjeringens motstand mot kjernekraft, som han kalte «langt fra å være en løsning».
The Public.
Men, som jeg påpekte tidligere var den underliggende årsaken til strømbruddet mangelen på «treghet», den fysiske bufferen som gis av tradisjonelle kraftverk som bruker tunge roterende maskiner for å stabilisere nettet under plutselige svingninger. Våre elektriske systemer er basert på kraftverk som roterer massive metallaksler med tusenvis av omdreininger per minutt, og som skaper strøm samtidig som de gir momentum. Denne roterende massen fungerer som en støtdemper og motstår automatisk skarpe svingninger i tilbud og etterspørsel. Når en feil eller et plutselig fall treffer systemet, skaffer denne tregheten verdifulle sekunder for kontrollsystemer til å reagere og for operatører til å isolere problemet. I motsetning til dette er solcellepaneler og de fleste moderne vindturbiner avhengige av omformere, som mangler fysisk masse og ikke kan dempe disse støtene.
Det er sant at nettforvalterne ikke har identifisert en spesifikk årsak som utløste strømbruddet, og både Spanias Red Eléctrica og Portugals REN har advart om at en fullstendig rotårsaksanalyse kan ta flere uker. Foreløpige rapporter beskriver en «svært sterk svingning» i nettverket og antyder at hendelsen startet med en uventet forstyrrelse, muligens knyttet til et plutselig fall i produksjonen eller en utstyrsfeil.
Men det endrer ikke det faktum at det spanske strømnettet mangler treghet, og at hvis det hadde hatt mer treghet i systemet, kunne strømbruddet vært unngått eller i det minste begrenset. Treghet er ikke en teoretisk finesse, det er en fysisk egenskap som leveres av tunge, roterende generatorer som de i gass-, kull- og kjernekraftverk, som naturlig motstår plutselige endringer i frekvens.
På dagen for strømbruddet kom nesten 80 prosent av Spanias elektrisitet fra inverterbaserte sol- og vindkilder, som ikke gir noen slik stabiliserende kraft. Med så få konvensjonelle kraftverk i drift, hadde nettet praktisk talt ingen buffer til å absorbere selv et mindre sjokk. Da forstyrrelsen inntraff, stupte frekvensen og systemet raknet i løpet av sekunder. I motsetning til eldre nett bygget rundt roterende masse, hadde Spanias moderne, ultralette nett rett og slett ingen måte å motstå den plutselige ubalansen på.
Og Spanias strømnettoperatør innrømmet på en telefonkonferanse at det var et «massivt» tap av fornybar energiproduksjon som utløste strømbruddet, og sa at det var «svært sannsynlig» at den første forstyrrelsen kom fra solenergi.
Kommentar:
Når Spanias regjering og sterke krefter i mediene prøver å dekke over at avhengighet av sol- og vindkraft gir massiv økning av strømbrudd og blackout, er det naturligvis fordi det viser at hele deres modell for det «grønne skiftet» er bankerott. Og faller denne modellen, faller resten av det skrøpelige politiske og juridiske byggverket som er bygd oppå denne modellen.
Derfor kan ikke sannheten aksepteres. Den må for enhver pris skjules.
Trump sier USA vil slutte å bombe Jemen
Av Dave DeCamp - 8. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/trump-sier-usa-vil-slutte-a-bombe-jemen/
Ifølge presidenten sa houthiene at de «ikke lenger ville sprenge skip».
President Trump sa tirsdag at USA vil slutte å bombe Jemen, og hevdet at houthiene, offisielt kjent som Ansar Allah, sa at de «ikke lenger ville sprenge skip».
Presidenten sa at houthiene sa at «de ikke vil kjempe lenger» og «vi vil respektere det».
«Vi vil stoppe bombingene. De har kapitulert … vi vil ta deres ord på at de ikke vil sprenge skip i luften lenger, og det er hensikten med det vi gjorde», sa Trump i Det ovale kontor.
Mohammed al-Bukhaiti, et medlem av Ansar Allahs politiske byrå, sa i en uttalelse etter Trumps kunngjøring at houthiene vil stoppe angrepene på amerikanske eiendeler i regionen hvis USA slutter å bombe Jemen, men lovet at operasjonene mot Israel vil fortsette inntil det er våpenhvile i Gaza og en slutt på blokaden av palestinsk territorium.
«Våre militære operasjoner til støtte for Gaza vil ikke opphøre før aggresjonen mot Gaza stopper og blokaden av innbyggerne oppheves, slik at mat, medisiner og drivstoff kan komme inn», sa al-Bukhaiti i et innlegg på X.
«Når det gjelder angrepene våre på USA, faller de innenfor konteksten av retten til selvforsvar. Hvis landet stopper angrepene sine på oss, vil vi stoppe angrepene våre på det. Denne posisjonen gjelder også Storbritannia», la han til.
Al-Bukhaiti kom med det samme tilbudet til USA i et intervju med Drop Site News tilbake 10. april.
Mahdi al-Mashat, lederen av Ansar Allahs øverste politiske råd, lovet også at angrepene på Israel vil fortsette, og advarte israelere om å «forbli i tilfluktsrom fordi regjeringen deres ikke vil være i stand til å beskytte dem».
Al-Mashat sa også at houthiene «indirekte informerte amerikanerne om at fortsatt eskalering vil påvirke den kriminelle Trumps besøk i regionen.» Middle East Eye rapporterte at Saudi-Arabia presset Trump til å avslutte bombekampanjen i Jemen før besøket hans i kongeriket, som vil begynne 13. mai.
Trump sa at USA ville stoppe bombingen av Jemen «med umiddelbar virkning». En tjenestemann i Pentagon fortalte CNN at det amerikanske militæret hadde fått en ordre om å stoppe angrepene på Jemen mandag kveld, selv om det ble rapportert om amerikanske luftangrep i landet tidlig tirsdag morgen jemensk tid. Israel iverksatte også tunge luftangrep mot Sanaa internasjonale lufthavn og andre mål i hovedstaden.
Ifølge CNN-rapporten jobbet Trumps utsending for Midtøsten, Steve Witkoff, den siste uken for å oppnå en våpenhvile med houthiene i samtaler tilrettelagt av Oman.
Omans utenriksdepartement bekreftet at Muscat var involvert i samtalene og ga ut en uttalelse om våpenhvileavtalen. «I fremtiden vil ingen av sidene angripe den andre, inkludert amerikanske fartøy, i Rødehavet og Bab al-Mandab-stredet, for å sikre fri navigasjon og smidig flyt av internasjonal kommersiell skipsfart», sa departementet.
Houthiene stoppet angrepene på Israel og skipsfart i Rødehavet da den kortvarige våpenhvilen i Gaza trådte i kraft 19. januar. Etter at Israel brøt avtalen ved å innføre en total blokade av Gaza, kunngjorde houthiene at de ville gjeninnføre blokaden av israelsk skipsfart.
Det var som svar på denne kunngjøringen at Trump-administrasjonen startet sin bombekampanje i Jemen 15. mars. Siden den gang har USA iverksatt over 1000 angrep på Jemen og drept mer enn 200 sivile.
Elektrifisering av Melkøya: Et av de mest nedrige øyeblikkene i norsk politikk?
Av red. PSt - 8. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/elektrifisering-av-melkoya-et-av-de-mest-nedrige-oyeblikkene-i-norsk-politikk/
Ola Borten Moe sørget for flertall for Davvi vindkraftverk og elektrifisering av Melkøya – med én stemmes overvekt. En alvorlig dag for demokratiet, naturen og reindrifta, skriver organisasjonen Motvind Norge.
Borten Moe stemte for elektrifisering av Melkøya, mot de kompromissene hans eget Senterparti hadde gått inn for, og for å gjenoppta arbeidet med Davvi. Han ga vindkraftbransjen alt de ønsket. Det hjalp ikke at vi klarte å overbevise KrF om å snu – for Borten Moe valgte å stå sammen med Arbeiderpartiet og Høyre, ikke med sitt eget parti, ikke med velgerne, ikke med demokratiet.
Dette er grov illojalitet mot Senterpartiets landsmøte, mot velgerne, og mot selve demokratiet.
Eivind Salen i Motvind Norge skriver:
Finnmark har omtrent 350 MW vannkraft, de har et gasskraftverk på Melkøya, som gir 227 MW elektrisk kraft og 197 MW varme, og til slutt har de noe vindkraft som ikke virker etter behov, men etter hvordan det blåser. Når gasskraftverket rives ned, som planen er, så er det ikke nok kraft til å forsyne de 410 MW anlegget på Melkøya trenger for å opprettholde driften.
Når Equinor demonterer gasskraftverket på Melkøya, og anlegget tar ner all kraft som nå produseres i Finnmark, så blir det ikke noe igjen til resten av samfunnet. Vannkraften i Finnmark produserer 1,5 TWh, Melkøya vil kreve godt over 3 TWh. Fra Troms kan det komme støtte gjennom litt under 3 TWh vannkraft, men da er det tomt der også. Det blir ingenting igjen til resten av samfunnet, med mennesker, næringsliv og offentlige tjenester. De føler også at de har livets rett.
Men i Finnmark, der skal all kraft gå til å forsyne et anlegg som henter gass opp av havbunnen, kjøler det ned til litt over 160 grader minus sånn at det blir flytende, og i komprimert form kan fraktes til Europa. Der blir den tint opp til gassform igjen, og kan brennes i gasskraftverk mindre effektivt enn det Norge nå har tenkt å demontere på Melkøya.
Hensikten er å flytte norske utslipp ned til europeisk regnskap. Det blir gjort til en pris som ikke ligner noen ting i penger, naturtap og konsekvenser for energiforsyningen i Finnmark. Gevinsten er sånn at man må finregne på det, om den blir positiv eller negativ, de globale utslippene risikerer å gå opp på grunn av denne jippoen vi driver med på Finnmarks bekostning.
Det er så ekstremt, at gasskraftverkene som står der nå egentlig ikke kan rives, for de som er ansvarlige for at energiforsyningen fungerer og Equinor som slik systemet fungerer ikke skal tape penger for aksjonærene, de kan ikke risikere at det går i stå, og Finnmark går i blackout. Det er nødt å være reservekraft når det ikke blåser. I Finnmark finnes ikke annen balansekraft enn disse gassturbinene på Melkøya. Hvis de rives, er det en vindstille dag ikke mulig å levere kraft til anlegget, og resten av samfunnet skal jo ha kraft i tillegg.
LO-kritikk mot Støres strømpakke: – Et Norgesplaster på åpent sår
Med knallgul T-skjorte og buldrende Karmøy-dialekt fikk han de 315 delegatene på LO-kongressen til å rette ryggen og spisse ørene under debatten i Folkets Hus.
– Regjeringen har lovet oss at hvis de blir gjenvalgt til høsten, så skal vi få Norgesplaster på strøm. Vi skal få et større plaster på et åpent strømsår som trenger kirurgisk inngrep, sa Alne i innlegget sitt.
Han har yrkesbakgrunn som sveiser og oljearbeider og har mer enn 20 års erfaring som tillitsvalgt i Fellesforbundet. I dag er han leder av LO i Sandefjord.
Alne beskriver Støres norgespris som en «mellomløsning».
– Den lindrer jo smerten, og dekker over blødningen. Men det fikser ikke problemet. Vi må gjøre noe med det dysfunksjonelle, børs – og markedsstyrte systemet, og endre politikken, sier han.
Filippinene: I skvis mellom USA og Kina
Av Terje Alnes - 8. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/filippinene-i-skvis-mellom-usa-og-kina/
I den geopolitiske kampen mellom USA og Kina havner Filippinene i en skvis. President Marcos jr. har akseptert reell suverenitetsavståelse til USA i forsvarsspørsmål, og åpnet for nye amerikanske baser og våpensystemer rettet mot Kina
(Dette er den tredje reportasjen fra Filippinene, som jeg besøkte fra 4. til 25. april 2025.)
Les første reportasje: Blir det endelig den vanlige filippiner sin tur?
Les andre reportasje: Filippinene: Fattigdom i paradis
Jeg går opp langs Roxas Boulevard ved Manila Bay, passerer Dolomite Beach, og tenker å fortsette forbi den amerikanske ambassaden. Den breier seg ut over et svært område, og er en av det amerikanske utenriksdepartementets største, med nærmere 300 amerikanske tjenestemenn og 1000 lokalt ansatte.
Ikke har jeg noe fotoapparat i hendene, ikke engang mobiltelefonen er ute av lommen. Likevel er planen å få tatt noen bilder når jeg passerer. Det er få mennesker rundt meg når jeg kommer gående. Men hva skjer? På lang avstand, det kan være 60-70 meter, ser jeg to vakter som beveger seg i min retning. Straks hører jeg de roper mot meg: «No photos, no photos!» Så jeg lar det være.
USAs forsvarsminister er en anti-kinesisk hauk
Uken før jeg kom besøkte den amerikanske forsvarsministeren Pete Hegseth Filippinene. «USA har stor interesse av å utvide det militære samarbeidet med Filippinene», kunne han fortelle. Klart det. Filippinenes geografiske beliggenhet tilsier at landet inngår som en viktig brikke i amerikanernes militære omringing av Kina.
I sin bok «American Crusade: Our Fight to Stay Free» fra 2020, beskriver Hegseth kineserne som «bokstavelig talt skurkene i vår generasjon», og fordømmer «vår største geopolitiske fiende, det kommunistiske Kina». Han omtaler Kina og kineserne hele 110 ganger i løpet av bokens 352 sider.
Som forsvarsminister har han presset på for en ekstremt aggressiv politikk mot Beijing. I mars kommenterte han på Fox News at USA er forberedt på å gå til krig mot Kina. Hegseth krever at USA skal slutte å handle med Kina og gjøre alt som står i deres makt for å stanse landets fremvekst. «Det er derfor vi bygger opp igjen militæret vårt … Vi lever i en farlig verden med mektige, fremadstormende land med en helt annen ideologi».
I Manila Bulletin var avisens kommentator ikke videre imponert av Hegseth. Under besøket kom utenriksministeren med «et vilt løfte» om opptil 500 millioner dollar i ny militær bistand til Filippinene, noe som innebar å skaffe enda en utskytningsrampe til det USA-bygde Typhon-missilsystemet. I 2024 installerte det amerikanske militæret Typhon-missilsystemet sitt nord på Filippinene. Dette har en rekkevidde på rundt 2.000 kilometer og kan treffe de fleste større byer på det kinesiske fastlandet.
Kommentatoren fortsetter: «Tilstedeværelsen av Typhon-systemet på Filippinene har skapt stor bekymring i Kina, og hver gang det nevnes her, kommer det et raskt krav fra den store røde naboen i nord om å fjerne dem. Samtidig som Typhon har fått så mye oppmerksomhet, har Filippinene nylig anskaffet det indiskproduserte BrahMos-missilsystemet, uten at det har fremkalt et eneste klagende ord».
I følge kommentatoren skal det indiske missilsystemet være bedre egnet for filippinske behov enn det amerikanske. Han fremmer derfor et forslag til president Marcos: Hvorfor ikke spørre Kina hva de kan tenke seg å gi i bytte mot at Typhon blir fjernet?
Manila-pakten
Filippinene regnes som USAs eldste allierte i sørøst, og landet har vært et historisk strategisk og uunnværlig land for USA siden slutten av 1800-tallet.
Å demme opp for kinesisk og annen kommunistisk ekspansjon i Sørøst-Asia har stått sentralt i amerikansk utenrikspolitikk etter 2. verdenskrig. Southeast Asia Treaty Organization (SEATO) ble opprettet i Manila i 1954, og var en organisasjon for kollektivt forsvar i Sørøst-Asia. Traktaten (Manila-pakten) inngikk som en del av den amerikanske Truman-doktrinen om å opprette antikommunistiske bilaterale og kollektive forsvarsavtaler.
Selv om organisasjonen ble formelt oppløst i 1977 er den underliggende kollektive forsvarsavtalen fortsatt gjeldende.
Baseavtale med USA
Men allerede i 1947 ble det inngått en bilateral baseavtale mellom USA og Filippinene. Avtalen ga USA 16 militærbaser på Filippinene og tillatelse til å bruke syv andre baser hvis Washington bestemte at «militær nødvendighet» krevde det. Tilgang til disse 23 spesifikt navngitte basene ble gitt leiefritt i en periode på 99 år. Den filippinske regjeringen gikk også med på å innlede forhandlinger med USA om å utvide eller redusere antall baser, bytte ut basene med andre eller erverve ytterligere baseområder, dersom USA ba om det. Avtalen ga USA full råderett over basenes fasiliteter. Strafferettslig jurisdiksjon over amerikansk basepersonell og deres pårørende ble gitt til amerikanske myndigheter, uavhengig av om de påståtte lovbruddene ble begått på eller utenfor baseområdene.
Gradvis vokste motstanden mot de amerikanske basene. Leiekontraktene ble redusert fra 99 år til 25 år, og de amerikanske operasjonene skulle samles i fire «aktive baser». På midten av 1960-tallet var USA blitt så følsomme overfor filippinsk nasjonalisme at basene under Vietnamkrigen utelukkende ble brukt til logistisk støtte. Selv om Manila-pakten tillot USA å iverksette kampoperasjoner fra de filippinske basene, ble fasiliteter andre steder, særlig på Guam, brukt til kampoppdrag mot fiendtlige mål i Vietnam.
Fra 60- til 80-tallet var filippinerne motstandere av de amerikanske militærbasene, noe som til slutt førte til at avtalen ble avsluttet i 1992. Men USA forlot ikke Filippinene.
Økt amerikansk militær kontroll over Filippinene
I 2002 undertegnet de to landene en avtale som gjorde det mulig for det amerikanske militæret å lagre utstyr og forsyninger på Filippinene. Visiting Forces Agreement (VFA), som ble vedtatt i 2004, åpnet for at amerikanske militære styrker kunne reise inn og ut av landet. Denne loven har ført til de årlige Balikatan-øvelsene («skulder ved skulder» på filippinsk) mellom USA og Filippinene.
I 2014 ble EDCA-avtalen (Enhanced Defense Cooperation Agreement) undertegnet. Den ble møtt med motstand, ettersom den i praksis reetablerer amerikanske baser i landet. Avtalen sikrer at de filippinske væpnede styrkene (AFP) kan bruke fasiliteter på «avtalte steder» uten å måtte leie dem av det amerikanske militæret. Avtalen gjør det mulig for USA å rotere tropper til Filippinene for lengre opphold, og for USA å bygge og drive anlegg på filippinske baser for både amerikanske og filippinske styrker (som vi ser er det mange likheter med baseavtalen som er inngått mellom USA og Norge).
Forholdet mellom de to landene er styrket etter innsettelsen av «Bongbong» Marcos jr. Han besøkte USA to ganger i løpet av sitt første år som president. I 2023 undertegnet Marcos jr. de bilaterale forsvarsretningslinjene mellom USA og Filippinene. USA kan nå direkte påvirke den filippinske regjeringens forsvarsbudsjett, militære investeringer og andre finanspolitiske aspekter knyttet til «fred og sikkerhet». I tillegg utvides USAs politiske rolle i det filippinske militæret. I praksis har Marcos jr. altså akseptert reell suverenitetsavståelse til USA når det gjelder forsvarsspørsmål.
Balikatan 2025
US Marines utplasserte avanserte våpensystemer på Filippinene forut for Balikatan 2025, den årlige militærøvelsen som pågår mellom 21. april og 9. mai. På det nordlige Luzon ble bl.a. NMESIS, et rakettsystem med rekkevidde på 100 nautiske mil, utplassert.
6.000 filippinske og 12.000 amerikanske spesialstyrker øver sammen på å forsvare Batanes-øyene, en filippinsk utpost midtveis mellom Luzon og Taiwan. Et mindre antall allierte fra Australia, Japan, Storbritannia, Frankrike og Canada deltar også. Øvelsen omfatter et «fullskala kampscenario». At øvelsen skjer her er selvsagt ikke tilfeldig. Dette er et militært spenningsområde.
Stridighetene mellom Filippinene og Kina over det maritime territoriet i Sør-Kinahavet pågår for fullt, og Taiwan-stredet er ikke langt unna. Til stadighet kommer det til konfrontasjoner mellom filippinske og kinesiske fartøyer. Dagen før øvelsen offisielt startet sa Kinas marine at en fregatt fra Filippinene hadde ulovlig trengt inn i farvannet ved Scarborough Shoal og «alvorlig krenket» kinesisk suverenitet. Kineserne jaget fartøyet bort, heter det.
Forholdet til Kina
Kina hevder at slike øvelser i regionen inngår i USAs større prosjekt for å demme opp for Kinas fremvekst. Kina har understreket at en slik provoserende oppvisning av militær styrke truer freden og stabiliteten i regionen og skyver regionen nærmere en krig. Kina har også motsatt seg utplasseringen av de avanserte amerikanske våpensystemene på Filippinene, og sier at det kan føre til et våpenkappløp og sette regionen i fare.
Guo Jiakun, talsperson for det kinesiske utenriksdepartementet, kalte øvelsene et svik mot den regionale solidariteten fra det filippinske lederskapets side.
«Verden er rammet av unilateralisme, proteksjonisme og mobbing, og landene i denne regionen har etterlyst større solidaritet, koordinering og felles innsats for å holde regionen stabil og svare på utfordringer», sa Jiakun. Han klandret Filippinene for at de «valgte å gjennomføre storstilte militærøvelser med dette landet utenfor regionen og brakte inn strategiske og taktiske våpen til skade for den regionale strategiske stabiliteten og de regionale økonomiske utsiktene.»
Når det gjelder Taiwan sa Jiakun at Kina er sterkt imot at et land utenfor regionen «bruker Taiwan-spørsmålet som en unnskyldning for å styrke den militære utplasseringen i regionen, øke spenningen og konfrontasjonen og forstyrre regional fred og stabilitet».
Skal Filippinene frykte Kina?
Er Kinas vekst og utvikling en trussel mot Filippinene? Er det ikke tvert imot den forsterkede alliansen med USA som er en trussel mot filippinsk fred, vekst og utvikling?
Så langt har kinesiske militære operasjoner i utlandet vært humanitære, enten det dreier seg om fredsbevaring, bekjempelse av piratvirksomhet, eller katastrofehjelp. Dette er ikke tilfeldig, det er et valg. Kina er forsiktighet mot bruk av militærmakt. Etter grunnleggelsen i 1949 var Folkerepublikken involvert i konflikter hvert tiår frem til slutten av 1970-tallet. Kinas vekst siden den gang er blitt mulig takket være bevisst tilbakeholdenhet og ikke-innblanding.
Zhou Bo, en pensjonert oberst i Folkets frigjøringshær (PLA), og seniorforsker ved Center for International Security and Strategy ved Tsinghua University, mener det er en fare for at amerikanske og kinesiske fartøyer eller fly kolliderer i Sør-Kinahavet. Amerikanske militærfly utfører regelmessig overvåking og rekognosering i Kinas økonomiske soner. Amerikanske marinefartøyer seiler gjennom farvann utenfor øyer og klipper som Kina hevder suverenitet over.
Det stemmer at den kinesiske kystvakten brukte vannkanoner mot filippinske skip i 2024, sier Zhou Bo. Men dette er ikke det samme som maktbruk. Det var et forsøk på å avskrekke filippinerne fra å bryte et løfte mot å bygge en permanent base på en omstridt sandgrunne.
I over fire tiår har Kinas militærutgifter ligget under 2 % av BNP. I en tid da noen av Kinas naboland har økt sine forsvarsutgifter drastisk, sier Kinas lave militærbudsjett mye om landets prioriteringer. Kinesiske statsmenn har en tendens til å se kinesiske interesser i et langsiktig perspektiv. Kinas langsiktige interesse er fredelig sameksistens med resten av verden, mener Zhou Bo.
Om Filippinene blir involvert i krigshandlinger er årsaken at de lar USA bruke filippinsk territorium som baser for trusler og evt. angrep på Kina,
Kilder:
“US Defense Secretary Hegseth wants to overthrow China’s government, in ‘crusade’ against left (and Islam)”, geopoliticaleconomy.com 07.03.25, “Defense Secretary Pete Hegseth says US is ‘prepared’ to go to war with China over tariff threats”, nypost.com 05.03.25, “US missiles are a disposable bargaining chip”, manilatimes.net 06.04.25, “US military presence in the Asia Pacific”, aprnet.org26.07.23, “Enhanced Defense Cooperation Agreement (EDCA) Fact Sheet”, U.S. Embassy in the Philippines, 20.03.23, “The Key Role of U.S. Bases in the Philippines”, heritage.org 10.01.84, “U.S. deploying advanced capabilities, concepts to Philippines for Balikatan 2025”, ipdefenceforum.com 14.04.25, “PH, US militaries to hold ‘full-scale battle’ test as Balikatan Exercise kicks off”, mb.com.ph 21.04.25, “Hegseth: US deploying more advanced assets to PH for Balikatan”, globalnation.inquirer.net 28.03.25, “China warns repeated US-led military exercises in the region could cause arms race and destabilization”, peoplesdispatch.org 23.04.25, “As US military prepares for war on China, Silicon Valley tech oligarchs are profiting”, geopoliticaleconomy.com 29.04.25, «Should the World fear China?», ambassadorllp.substack.com 17.04.25
Denne artikkelen ble publisert av Spartakus.