Nyhetsbrev steigan.no 08.05.2022
Minnekrigen mot Russland på frigjøringsdagen
Ukraina: Storbritannia truer Russland med et kjernefysisk «gjengjeldelsesangrep»
En prototype for «oransjerevolusjon» i Ukraina
Kan Norge slå Brasil i fotball?
Afghanistan og ordene som forsvant
Minnekrigen mot Russland på frigjøringsdagen
Av red. PSt - 8. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/minnekrigen-mot-russland-pa-frigjoringsdagen/
Grensekommunen Sør-Varanger dropper å invitere russiske representanter til 8. mai-markeringen, melder NRK.
– Vi gjør en ny vri i år og markerer ikke ved det vi på folkemunne kaller «russermonumentet», sier ordfører Lena Norum Bergeng (Ap).
Det har vært en lang tradisjon for grensekommunen å legge ned krans ved frigjøringsmonumentet hver 8. mai. Og ikke minst, invitere det russiske konsulatet i Kirkenes til det.
– Det er på bakgrunn av at Russland har gått til krig mot Ukraina. Vi føler ikke at det er riktig å invitere dem til markeringen, sier ordføreren.
Frigjøringsmonumentet ble reist i 1952 for å hedre Den røde armés innsats i frigjøringa av Øst-Finnmark i oktober 1944.
Dette har vært en årlig minnemarkering, hvor man faktisk har vist fram en del av norsk krigshistorie, og som den oppvoksende generasjon får direkte kontakt med, ved at det hvert år faktisk skjer en påminnelse om hva som skjedde den gangen i 1944.
Tidligere nestleder i Rødt, Marielle Leraand, kommenterer dette på Facebook, slik:
Det jeg lurer på er: hvordan vil dette påvirke hvilken historie som når fram til barna og barnebarna våre i årene som kommer?
Vil man nå også ENDRE norsk historefortelling for å få dette til å passe bedre til nåtida?
Eventuelt bare «glemme» å fortelle barna som vokser opp i dette landet at det var Den røde arme som frigjorde Øst-Finnmark?
Minnekrigen er en del av krigen mot Russland skriver NRK, og den foregår nå i særlig grad i Ukraina, men også i andre land i Europa. Og nå også i Norge…
Jeg håper for all del det er en del historikere der ute som er våkne nå og følger litt med.
Eller vil også historikerne i dette landet framover tenke at det faktisk er helt greit at vi glemmer en del av historien vår for at denne skal passe bedre overens med Vestens posisjon i den pågående Ukraina-krigen?
Den røde armé hadde store tap for å frigjøre Finnmark
NRK skrev dette i 2019:
Etter noen av de hardeste krigshandlingene på norsk jord befridde russiske styrker en del av Norge høsten 1944, et halvt år før resten av landet.
Befolkningen i Øst-Finnmark var fanget i en krig mellom Tyskland og Sovjetunionen, og kjente på redsel og sult.
Denne uken markeres frigjøringen, og den gleden og friheten som fulgte for 75 år siden.
Den 7. oktober i 1944 gikk Den røde armé til motoffensiv mot tyskerne med full styrke langs hele fronten i nord.
Samme dag startet tyskerne sin operasjon «Nordlys». Det betydde en tilbaketrekning av tyske styrker fra Nord-Finland, Russland, og Nord-Norge helt ned til Lyngen.
Tilbaketrekningen omfattet cirka 200.000 mann, tusenvis av krigsfanger, 20.000 kjøretøy, 60.000 hester.
Under denne operasjonen mistet 8263 tyske soldater livet, mens russerne hadde 6084 falne.
Tapene til de militære norske styrkene under hele krigen var 2 000, skriver SSB, 765 i hæren, 923 i marinen og 312 i flyvåpenet. Under kampene i Norge fra april til mai 1940 hadde hæren 566, marinen 283 og flyvåpenet fire døde.
Dette setter den sovjetiske innsatsen i Finnmark i perspektiv.
Og nå skal denne innsatsen usynliggjøres samtidig som norske militære samarbeider med ukrainske nazister som hyller nazi-kollaboratøren Stepan Bandera og hans brutale ekstremister.
Ukraina: Storbritannia truer Russland med et kjernefysisk «gjengjeldelsesangrep»
Av Thomas Röper - 8. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/ukraina-storbritannia-truer-russland-med-et-kjernefysisk-gjengjeldelsesangrep/
Den britiske regjeringen har åpent truet Russland med et kjernefysisk gjengjeldelsesangrep for russiske synder i Ukraina. Er politikerne i London fortsatt ved sine fulle fem? Den tyske kommentatoren Thomas Röper viser til at i Moskva blir denne typen trusler tatt dødsens alvorlig. Han viderebringer en oversettelse av ei sending på russisk TV som burde få folk i vest til å innse at dette ikke er noe ukyndige politikere bør få leke med.
Av Thomas Röper (Anti-Spiegel)
Den for tiden mest klønete, men ganske sikkert også farligste kvinnelige politikeren i (den vestlige) verden er den britiske utenriksministeren Liz Truss. I begynnelsen av mars kom hun med en erklæring som brakte verden mye nærmere en atomkrig da hun fikk seg til å si at NATO kunne bli involvert i konflikten i Ukraina. Da det ikke var noen i NATO som gikk ut imot dette, satte Russland sine atomvåpen i høy beredskap. Det var tydeligvis ingen som hadde fortalt denne damen at hennes erklæringer kunne blitt tatt alvorlig av «den andre siden» når hun uttaler seg som utenriksminister i atommakten Storbritannia, som også er NATO-medlem.
Liz Truss har allerede ved flere anledninger på en overbevisende måte demonstrert sin inkompetanse og framfor alt sine manglende allmennkunnskaper. Rett før sin reise til Moskva i begynnelsen av februar kom hun i en offentlig tale med så mye historisk tøv at hun selv fra det russiske utenriksdepartementet bare fikk hån til svar.
Og da hun så var kommet til Moskva, viste samtalene med utenriksminister Lavrov seg å være helt meningsløse da hun også bak lukkede dører bare gjentok de talepunktene som hun pleier å presentere for pressen, og så på toppen av det hele – som en slags bonus – demonstrerte sin totalt manglende kunnskap om Ukrainas og det sørlige Russlands geografi, detaljene finner du her.
(Fra den artikkelen som det her er lenket til: «Deretter henvendte han (Lavrov) seg med dette spørsmålet selv til sin britiske kollega: Dere anerkjenner vel Russlands suverenitet over regionene Rostov og Voronezj, eller?
Etter en kort pause erklærte den britiske utenriksministeren Liz Truss at hennes land aldri ville komme til å anerkjenne Russlands suverenitet over disse regionene. Deborah Bonnert, den britiske ambassadøren i Russland, ble nødt til å gripe inn, og hun forklarte Truss forsiktig at dette faktisk er russiske regioner.» O.a. )
Den gang lurte observatører på hvordan Lavrov skulle kunne snakke om krisen med en kvinne som ikke engang vet hvilke byer som ligger i hvilke land.
Nå har Liz Truss – denne gang sammen med sin sjef, den britiske statsministeren Boris Johnson, igjen nesten ført verden inn i en storkrig. Dette rapporterte det russiske fjernsynet om på søndag 27. april i sin ukentlige nyhetsrevy, og jeg har oversatt dette innslaget.
Før vi kommer til oversettelsen, vil jeg presentere litt bakgrunnsinformasjon som er viktig for forståelsen. I innslaget snakkes det om å gjøre et land om til «radioaktiv aske». Denne formuleringen er blitt et vanlig uttrykk i Russland, for allerede i 2014 var det fare for atomkrig, og da henvendte programlederen i dette programmet seg til USA og sa at de ikke måtte tro at de kunne vinne en atomkrig, for Russlands andreslagsevne ville være tilstrekkelig til å «forvandle USA til radioaktiv aske».
De vestlige mediene valgte å bare ta tak i dette uttrykket alene, og hevdet så at programlederen hadde truet med et kjernefysisk angrep på USA. At han tvert imot hadde snakket om et amerikansk kjernefysisk angrep på Russland og om Russlands reaksjon på det, nevnte ikke mediene i Vesten. Men da de vestlige mediene den gang reagerte så hysterisk, er uttrykket «radioaktiv aske» i Russland for mange også blitt til et synonym for desinformasjonen i de vestlige mediene.
Dette er noe som man altså bør kjenne til før man vurderer innslaget. Nå kommer vi til oversettelsen av innslaget i det russiske fjernsynet.
Oversettelsen begynner:
Bare én avfyring: Storbritannias spill med en atomkrig
Når det handler om Ukrainas skjebne, har Storbritannia en ganske spesiell rolle. Statsminister Boris Johnson og utenriksminister i øystaten, Liz Truss, overtaler Kiev og Zelensky personlig til ikke å inngå noen fredsavtale med Russland, men til å kjempe videre til tross for tapene, og lover hjelp og til og med et kjernefysisk angrep på Russland. Zelensky lytter oppmerksomt, tror på et under og holder dermed fast ved sin linje, som betyr selvmord for Ukraina.
England derimot bløffer og tenker overhodet ikke på prisen som Ukraina og den ukrainske befolkningen må betale når kamphandlingene fortsetter. For dem er det viktigere å utmatte Russland, og å framstille seg selv som den modige som snakker med og kommer med trusler mot Moskva. Uten noen kunnskap om realitetene har Liz Truss ordrett kommet med følgende erklæring: «Vi vil rykke lengre og raskere framover for å fordrive Russland fra hele Ukraina.»
For det første: Er dette en innrømmelse av at Storbritannia virkelig også er i krig med Russland i Ukraina? For det andre: Hva menes egentlig med å «rykke lengre og raskere framover»? Nå blir den ukrainske hærens hovedstyrker systematisk nedkjempet i Donbass. Det har aldri vært tvil om utfallet. Hvor hen går London, og sammen med hvem?
Likevel er det lett å se hvilken vei det er de har begitt seg ut på, framfor alt etter at statsminister Boris Johnsen har erklært at Storbritannia – i tilfelle Russland tar i bruk masseødeleggelsesvåpen i Ukraina – «forbeholder seg retten til selv å sette i verk gjengjeldelsestiltak» uten å konsultere NATO. La oss se nærmere på hva dette betyr. Det er kjent at Vesten planlegger provokasjoner i Ukraina og vil iscenesette et russisk angrep med kjemiske våpen og til og med taktiske atomvåpen. Det kommer de til å gjøre der. De har opparbeidet seg betydelig erfaring i å gjennomføre svindler av denne typen, så vel i Syria som nå også i Ukraina. Så Boris Johnson er altså villig til å følge opp et så ondskapsfullt spill med et kjernefysisk angrep på Russland? Det må jo være det han mener? Det høres ikke ut som noe annet enn en trussel om et angrep på Russland? Eller er de der faktisk ikke klar over hva de sier?
Etter den britiske utenriksministeren Liz Truss’ upassende uttalelse om at dette kan eskalere til en «Russland-NATO-konflikt» satte president Putin våre kjernefysiske avskrekkingsvåpen i en spesiell beredskap. Enkelt sagt: Vi er klare. Hva kommer etter Boris Johnsons ord om et «gjengjeldelsesangrep» på Russland?
Det ser ut til at man på De britiske øyer har en tendens til å komme med uoverveide uttalelser. Hvorfor truer man det kjempestore Russland når man befinner seg på en liten øy? Øya er så liten at ett eneste Sarmat-missil er nok til å senke den en gang for alle. Alt har allerede blitt beregnet. Og det er faktisk britene selv som har beregnet det. For at ikke noen skal klage over «radioaktiv aske», velger jeg her å sitere den engelske journalisten Will Stewart fra Daily Mail sin omtale av det russiske Sarmat-missilet, det kraftigste missilet i verden: «Det nye dødelige hypersoniske våpenet er i stand til å omgå det amerikanske missilforsvaret og å ødelegge et område på størrelse med Texas eller England.». Det er bare én avfyring, Boris. Og England er borte. For alltid. Hvorfor framprovosere det? (Anti-Spiegel: Det nye russiske Sarmat-missilet kan bære over 20 kjernefysiske stridshoder, derfor vil faktisk ett slikt missil være nok til å tilintetgjøre Storbritannia.)
Den andre muligheten består i å senke Storbritannia ned på havets dyp. En russisk undervanns robotdrone, Poseidon, nærmer seg i en dybde på én kilometer sitt mål med en fart på 200 kilometer i timen. Det er ikke mulig å stoppe denne undervannsdronen. Stridshodet har en sprengkraft på opptil 100 megatonn. Hvis denne termonukleære torpedoen skulle eksplodere utenfor den britiske kysten, ville det utløse en gigantisk bølge – en opptil 500 meter høy tsunami. Dette fjellet av vann ville også bringe med seg ekstreme stråledoser. Når det farer over De britiske øyer, vil det forvandle det som er igjen av dem til en radioaktiv ørken, som for alltid vil være ubrukelig. Hva er det for et slags perspektiv?
Putin advarte jo allerede den 24. februar:
«Nå et par viktige, svært viktige ord til dem som kunne være fristet til å blande seg inn i hendelsene utenfra. Hvem som enn forsøker å blande seg inn, for ikke å snakke om å utsette vårt land eller folk for fare, må være klar over at Russlands svar vil følge umiddelbart og ha konsekvenser som man aldri tidligere i historien har sett. Vi er forberedt på ethvert mulig hendelsesforløp. Alle nødvendige beslutninger i så henseende har blitt truffet. Jeg håper at det er oppfattet.»
Og så igjen – som en påminnelse – også i denne uken. Henvendte han seg da til britene? «La meg nok en gang understreke: Hvis noen har til hensikt å blande seg inn i hendelsene utenfra og å utgjøre en uakseptabel trussel av strategisk natur for Russland, må de være klar over at våre motangrep vil følge umiddelbart og lynraskt. Vi disponerer over alle midler til å kunne gjøre dette. Midler som ingen andre for øyeblikket kan skryte av. Og vi kommer ikke til å skryte, men til å ta disse midlene i bruk om det blir nødvendig. Og jeg håper at alle er klar over at vi allerede har truffet alle beslutninger i så henseende», sa den russiske presidenten.
Når vi snakker om beslutninger, da er det naturligvis det å sette våre kjernefysiske våpen i en spesiell beredskap. Det er det ene. For det andre: Det er sannsynligvis enda flere avgjørelser som ikke nevnes offentlig. Og for det tredje har vi presidentens dekret av den 2.juni 2020 om grunnlaget for Russlands politikk med kjernefysisk avskrekking. I det står det svart på hvitt når Russland vil ta i bruk atomvåpen: «Den russiske føderasjonen forbeholder seg retten til å ta i bruk atomvåpen som en reaksjon på at kjernefysiske våpen og andre masseødeleggelsesvåpen blir tatt i bruk mot føderasjonen selv og/eller dens allierte.» En slik utvikling ønsker vi ikke under noen omstendigheter. Altså bør heller ikke britene ønske det.
Og nok en viktig detalj. Russland har ikke til hensikt å ta i bruk atomvåpen i Ukraina. Sergej Lavrov har sagt det gjentatte ganger. Og det er ingen omstendigheter i Ukraina som ville kunne rettferdiggjøre det. Dette er ville planer som ikke har noen rot i virkeligheten, men som ble brakt til offentligheten av CIA-direktøren William Burns. Det var han som satte myten om en mulig russisk bruk av taktiske atomvåpen i omløp. Det ble da plukket opp av Zelensky, og Boris Johnson truet Russland med et angrep, angivelig «som gjengjeldelse». Alle bør roe seg ned. Dette temaet er for alvorlig til å spøke med.
Slutt på oversettelsen
Oversatt av Rune G. for Derimot.no.
Originalens tittel: Wegen der Ukraine: Großbritannien droht Russland mit atomaren „Vergeltungsschlag“
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
En prototype for «oransjerevolusjon» i Ukraina
Av skribent - 8. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/en-prototype-for-oransjerevolusjon-i-ukraina/
Av Ana Otašević, desember 2019.
Vi begynte å snakke om opprettelsen av Pora! [«Det er på tide!»] med våre serbiske kolleger på et seminar i Vinnitsa [en by i Vest-Ukraina] i desember 2003,» sa Andriy Kohout, en av grunnleggerne og regionale koordinatorene for den ukrainske bevegelsen. – Vi ønsket å etablere en organisasjon som ligner på Otpor! i Serbia, i Zubr [«bison»] i Hviterussland eller i Kmara! [«Nok!»] i Georgia, legger han til. Vi så på hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Hviterussland er nærmere Serbia i størrelse; Ukraina er mye større, og vi visste ikke om det var aktuelt i et større land. Størrelsen på landet er svært viktig. »
Bevegelsen ble organisert like før presidentvalget høsten 2004, der Viktor Janukovitsj, presidentkandidat som ville fortsette politikken til Leonid Kutsjmas, som har hatt makten siden 1992, sto mot opposisjonskandidaten Viktor Justsjenko. – Vi bestemte oss for å møte dem som spilte hovedrollene i Otpor!, selv om bevegelsen insisterte på at der ikke var noen ledere. Det var Srdja [Popović], Slobodan [Đinović] og de andre,» sier Yaryna Jasynevitsj, et medlem av Pora! – Vi lærte å koordinere over hele landet, hvordan man organiserer seg, hvordan man skal håndtere PR, hvordan man samler inn penger, legger hun til. Pengene til opplæring, reise og utstyr kom i begynnelsen av Westminster Foundation for Democracy. De betalte lønnen til koordinatorene. Jeg fikk 300 dollar, men jeg tok ikke pengene. Jeg ga pengene til bevegelsen, fordi jeg hadde en jobb i virksomheten på den tiden. »
De første handlingene ble satt opp i mars 2004 i seksten regioner. Ukrainske aktivister jobbet i skyggene. «Ingen visste hvem Poras ledere var!» fortsetter den tidligere aktivisten. Hovedkampanjen var presidentvalget i november 2004. Pora! ble med i «Znayu!» -kampanjen. («Jeg vet!») lansert av Mr. Dmytro Potekhin, en markedsførings- og politisk kampanjespesialist som jobbet for Soros Foundation. Han hadde også drevet for US-Ukraina Foundation kampanjensom var finansiert av United States Agency for International Development (Usaid) for å oppmuntre unge mennesker til å delta i valg. Sammen organiserte de et nettverk av koordinatorer over hele landet med midler fra denne stiftelsen (omtrent $ 1 million) og Freedom House (omtrent $ 50,000). De trykket også, ved hjelp av Albert Einstein Institution, tolv tusen eksemplarer av Gene Sharps pamflett Fra diktatur til demokrati, som aktivister fra Pora! oversatt til ukrainsk.
Opposisjonen i Ukraina fikk betydelig økonomisk støtte (rundt 150 millioner dollar) fra oligarkene som brøt med Kutsjma (1). Ifølge Michael McFaul, USAs ambassadør til Russland fra 2012 til 2014 og arkitekt for Barack Obamas politikk i regionen, brukte den amerikanske regjeringen mer enn $ 18 millioner på å «fremme demokrati» i de to årene før valget. Han anser «den oransje revolusjonen» som et «spektakulært eksempel på demokratisk brudd, ja, som tiårets viktigste demokratiske gjennombrudd» (2).
« For en god kampanje er det nødvendig å ha en god grunn til å si at makt er illegitim,» sa Potekhin. Det var imidlertid et stort problem. – Tidlig i 2004, da vi begynte å planlegge kampanjen, visste vi ikke hvem regjeringskandidaten skulle være. Vi laget så begrepet «Kutsjmisme» for å referere til systemet som var satt opp av avtroppende president Leonid Kuchma. Og vi startet kampanjen med slagordet: «Hva er kutsjisme? Frykt, elendighet, kriminalitet,» sa Kohout.
Mr Potekhin møter Mr Aleksandar Marić og Mr Siniša Šikman, to veteraner fra Otpor! som kom til Ukraina gjennom Freedom House. Han appellerte til serbiske aktivister for sin kampanje. » Jeg hoppet på sjansen til å jobbe med dem. De var kilden til inspirasjon, fordi de klarte [å styrte Slobodan Milošević].. Sammenhengen er forskjellig i hvert land, men prinsippene er de samme, sierPotekhin. Han leder nå cybersecurity-oppstartene FakesRadar og FakesKiller, som er basert i Tallinn og støttes av det estiske forsvarsdepartementet og Stanford University’s Center on Democracy, Development and the Rule of Law, som spesialiserer seg på å identifisere falske nyheter. M. Potekhin er også trener for Rhize, en amerikansk NGO basert i New York og Nairobi, grunnlagt i 2016 av Mr. Ivan Marović, en avlegger av Otpor!.
Marić forklarte senere hovedideen i denne kampanjen: «Vi må bevare bildet av vakre, dyktige og ambisiøse unge mennesker som kjemper for landets fremtid. All kommunikasjon stammer fra disse egenskapene. Hva om motstanderen fortsatt ender opp med å vinne? – Det vil bare bety at befolkningen ikke er klar for demokratiske endringer (…). I så fall ville vi fortsette arbeidet vårt. (3)
Den 21. november 2004 bestridte opposisjonen resultatet av den andre runden av presidentvalget, som favoriserte Mr. Janukovitsj. Demonstranter invaderer Uavhengighetsplassen i Kiev («Maidan» på ukrainsk). Høyesterett annullerte avstemningen, og et nytt valg ga seieren til opposisjonskandidaten, Mr Yushchenko. «Før den oransje revolusjonen var vi forberedt på å organisere et nettverk som kunne organisere store demonstrasjoner på Maidan. Det var omtrent to tusen aktivister i Kiev; en betydelig styrke. Men vi hadde verken ambisjoner eller styrke til å lede en reell politisk prosess. Vi var unge, og vi hadde ikke nok erfaring til å spille en reell rolle, sier Jasinevitsj, som da var 23 år gammel. Situasjonen i Ukraina var ikke farlig under den «oransje revolusjonen», ikke som under den serbiske revolusjonen eller EuroMaidan ti år senere, fortsetter hun.
– I 2014 forsto jeg at måten otpor håndterte sikkerheten mot politiet på! var nyttig for korte ikke-voldelige kampanjer, mot regimene til Kuchma eller Milošević, men ikke mot [Vladimir] Putin, heller ikke mot Janukovitsj hjulpet av Putin – ikke mot folk med KGB-erfaring, som er mer dyktige, farligere,» sa Yasynevych, som gikk inn i politikken etter maktskiftet og som, som mange aktivister i Pora!, okkuperte viktige stillinger. Hun var stabssjef for den ukrainske utdanningsministeren og har siden jobbet som konsulent for regjeringen.
Pora! fulgte Otpor-modellen! til slutt – bevegelsen ble til et politisk parti og stilte i parlamentsvalget i Ukraina i mars 2006, hvor den bare vant 1,4% av stemmene.
Ana Otašević
Journalist og regissør, Beograd
Le monde diplomatique, desember 2019
Oversatt av Terje Valen.
(1) Valerie J. Bunce og Sharon L. Wolchik, Beseire ledere i postkommunistiske land, Cambridge University Press, New York, 2011.
(2) Michael McFaul, «Ukraina importerer demokrati: Ekstern innflytelse på den oransje revolusjonen», Internasjonal sikkerhet, Vol. 32, Nr. 2, MIT Press, Cambridge, Massachusetts, 2007.
(3) «Skaperne av revolusjoner», intervju utført av Miloš Krivokapić, Politique internationale, n° 106, Paris, vinter 2005. Alle Mr. Marićs sitater er hentet fra det.
Les også: Nøkkelferdige regimeendringer
Kan Norge slå Brasil i fotball?
Av Pål Steigan - 8. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/kan-norge-sla-brasil-i-fotball/
Kan Norge slå Italia og England i fotball? Alle vet at svarene på dette er nei, nei og nei. Likevel skjedde det. Det skyldtes en unik forståelse av krigsfilosofen Sun Tzu – og av at i fotball vinner det laget som får flest mål.
Av Pål Steigan.
Takket være våre ærede konkurrenter i hovedstrømsmediene og ledelsen i partiet Rødt har nettavisa steigan.no vært på forsidene i ukevis. Dette nådde et foreløpig høydepunkt da Aftenposten satte av fem sider av lørdagsavisa til et intervju med undertegnede 7. mai 2022, utmerket gjennomført av journalist Hallgeir Opedal og fotograf Signe Dons.
Siden vi nå har fått så enormt mange nye lesere de to siste årene er det på sin plass å redegjøre for hvordan vi kom dit og hvorfor det ble akkurat steigan.no.
Her må jeg gå tilbake til det forrige avisprosjektet jeg var med på å grunnlegge, nemlig avisa Klassekampen. Vi var en gjeng ungdommer fra østkantlagene av Sosialistisk ungdomsforbund, SUF rundt det som het Bryn/Hellerud SUF. Vi hadde lært oss å lage skoleavis gjennom å bruke kontoroffsetmaskiner, og i 1968 hadde vi en til oss å være ganske stor offsetmaskin installert i fabrikklokalene til Kåre Valebrokk i Fyrstikkalléen på Helsfyr i Oslo. Der trykte vi blant annet magasinet til Solidaritetskomitéen for Vietnam, magasinet til SUF, Ungsosialisten, og andre aktivisttrykksaker.
En gang i oktober 1968 satt Tron Øgrim og jeg på samvirkelagskafeen på Hovin. Vi pleide å gå dit for å få i oss noe mat mellom all jobbinga, men også for å prate om partikampen i SF og ting som ikke alle på huset nødvendigvis burde høre. Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han:
– Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.
Tron var da 21 år og jeg var 19. Tron var formann i Oslo/Akershus fylkeslag av Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF, der jeg også satt i styret. (Som annen varamann, en posisjon jeg som sagt liker ganske godt.) Jeg var redaktør for SUFs tidsskrift Ungsosialisten. Begge satt vi i SUFs sentralstyre.
Etter litt protester fra min side endte det opp med at navnet skulle være Klassekampen og første nummer kom til splittelseslandsmøtet i SF 9. februar 1969.
En liten teknologisk revolusjon
Da vi startet Klassekampen ble praktisk talt alle norske aviser satt i blysats og brukte den klassiske teknologien som hadde dominert bransjen i noen mannsaldre. Det var en teknologi vi verken kunne eller hadde råd til. Derfor tok vi en frekkis og lagde avis med «skoleavisteknologi», avisgerilja, på en måte.
Jeg trenger ikke utbrodere det ytterligere. Det ble en suksess, og det viste seg at vi ble pionerer for en helt ny måte å lage avis på.
Enda en teknologisk revolusjon
Gjennombruddet for World Wide Web og stadig bedre nettlesere åpnet for en mye større revolusjon, og det ble mulig å gjøre enda en frekkis. Siden jeg hadde jobbet med nettbasert informasjonsbehandling siden 1986, blant annet i et samarbeidsprosjekt mellom Cappelen forlag, Aftenposten og Nasjonalbiblioteket, kjente jeg denne teknologien godt, og lagde blant annet et internettbasert leksikon fem år før Wikipedia, gjennom CAPLEX på nett i 1997.
Jeg lærte meg dermed tidlig at det var mulig med svært små økonomiske ressurser å gi ut tidsskrifter og til og med aviser på nett. Politisk tenkte jeg den gangen at dette kunne være noe for Klassekampen, så jeg foreslo det både for Jon Michelet og Bjørgulv Braanen, uten å vinne gehør hos noen av dem.
I 2005 kom det amerikanske prosjektet Huffington Post med Arianna Huffington som redaktør. Det var i utgangspunktet en «blog of blogs», altså et magasin som var en paraply over bidragene til individuelle bloggere. Deres definitive gjennombrudd kom i 2011 da de passerte CNN når det gjaldt nettrafikk.
Fra da av mente jeg at tida var inne til å gjøre noe liknende i Norge. Jeg prøvde å selge ideen til tidsskriftet Rødt, partiet Rødt og til slutt til ei gruppe av AKP-veteraner, men jeg klarte ikke å overbevise dem om at dette kunne være en smart vei å gå.
Det var først da jeg bestemte meg for å stikke ut nakken og gjøre det sjøl. Dermed ble det steigan.no. Noen få folk trodde på ideen, blant annet nåværende styreleder i Mot Dag AS, Per-Gunnar Skotåm, og fra den spede begynnelsen i 2014 har vi altså nådd et nivå i spredning og omtale som langt overgår mine villeste fantasier fra 2014.
Faktisk.no skrev i sitt angrep på oss at:
«Steigan.no var i fjor på 19. plass på Storyboards liste over norske nettsteder med mest spredning i sosiale medier. Nettstedet hadde større spredning enn aviser som Dagens Næringsliv, Vårt Land og Adresseavisen.»
Og dit er vi kommet med 100% leserfinansiering der de gjennomsnittlige bidragene ligger på noen hundrelapper i måneden, uten statsstøtte, men med desto mer knallhardt og målrettet arbeid.
Ja, Norge kan slå Brasil, Italia og England i fotball – bare man tør å tenke annerledes
I intervjuet med Aftenposten roser jeg to filosofiske tenkere jeg har lært mye av:
«Når jeg slåss mot mektige motstandere, må jeg forstå hvordan en liten aktør kan utnytte sine fordeler. Da studerer jeg de store filosofene Sun Tzu og Egil Drillo Olsen. Kjenn din fiende og kjenn deg selv, og du kan kjempe hundre slag uten å tape.
– Og Drillo?
– Ikke spill på midtbanen, en lang pasning inn i feltet og rett i mål.»
I 1977 viste vi at det var mulig å lage dagsavis basert på offsetteknologi. Med steigan.no har vi vist at det er mulig å lage dagsavis og være i stand til å danne opinion i Norge basert på gravende, kritisk journalistikk på nettet.
I et leserinnlegg i dagens avis etterlyser Svein Lund en strategi framover som ikke er så knytta til redaktøren. Og det er ingen ukjent tanke for undertegnede. Det var jo det jeg opprinnelig prøvde å få til.
Nå har vi faktisk en slags voksesmerter. Vi har den luksussituasjonen at det er svært mange folk som vil jobbe med avisa, og det problemet at vi ennå ikke har klart å administrere denne entusiasmen ordentlig.
I vinter gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant leserne, og den endte opp i at rundt 95 folk meldte seg til tjeneste for å jobbe frivillig med alt fra skriving og research til markedsføring, data og video. Og som leserne vil ha sett har vi også fått flere skribenter og også kunstnere som bidrar til å gi oss nye kvaliteter.
Men folk må trenes opp og få respons og veiledning, og de må lære seg husstilen. Vi har ikke tenkt å bli som hovedstrømsmediene.
Ja, vi kan definitivt komme videre fra der vi er nå, hvis vi fortsetter å skjønne at Norge kan slå Brasil i fotball, at vi fortsetter å utfordre makta, og tør å stå gjennom alle stormer som måtte komme og viderefører både Sun Tzu, Drillo og Mohammed Alis tenkning:
Sveve som en sommerfugl, stikke som en bie.
Og akkurat nå handler det om hva vi kan bidra med for å hindre en ny verdenskrig!
«Den standhaftige nettsoldat»
Av Svein Lund - 8. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/den-standhaftige-nettsoldat/
Av Svein Lund.
Hjertelig takk til Pål og Aftenposten. Ei perle av eit portrettintervju som kunne brukast for journaliststudentar som eksempel å strekke seg etter. Kritisk, men med respekt for intervjuobjektet.
Det viser Pål Steigan på godt og vondt. Ein mann som har blitt symbolet både på ml-rørsla sine gode og dårlige sider, og eg syns det er bra balansert i intervjuet. Det kjem og fram at Pål kan ha noko vel stort sjølvbilde, og eg tenker at dette med å stå sterkast aleine har også sine gode og dårlige sider. Det å lytte til folk med andre syn har vel kanskje aldri hørt til dei sterkaste sidene til Pål.
Og her kjem vi til steigan.no, eit fenomen som er så spesielt at det er vanskelig å sette eitt namn på det. Er det nettavis, politisk prosjekt eller kva? I alle fall har Pål (og hans langt meir anonyme medarbeidarar) gjort ein utrulig kjempejobb i å avsløre korleis storkapitalen står bak det meste og narrar oss trill rundt under forskjellige påskot som grønt skifte, forsvar av den frie verda, forsvar av folkehelsa osv.
Med mange tusen artiklar er sjølvsagt ikkje steigan.no perfekt. Der har vore artiklar som eg er hjertelig uenig i, der har vore artiklar som etter mi meining ikkje burde har vore publisert, i alle fall ikkje utan ein svært kritisk presentasjon, der er viktige sider ved politikken og livet som er forsømt. Likevel meiner eg, som det heiter i maoistisk teori, at hovudsida ved dette arbeidet utan tvil er god. Derfor er eg, som Pål, forferda over at hans og min partileiar, Bjørnar Moxnes, ikkje har noko betre å bidra med enn å ta avstand frå alt det viktige arbeidet som Pål og steigan.no har gjort og stadig gjør.
Vi treng eit prosjekt som steigan.no. Eg vonar det vil bli vidareført, gjerne med fleire redaktørar og med «sjefsredaktøren» i ei noko mindre dominerande rolle og med eit anna domenenamn enn etternamnet hans.
Vi treng folk som tør å stå aleine mot stormen. Men vi treng og ei rørsle, vi treng organisasjon for å endre verda. Eg hadde vona at Raudt kunne vere ein slik organisasjon. Når Raudt-leiinga no tvingar oss til å velje mellom Raudt og steigan.no er eg redd at Raudt har svikta denne oppgåva. Pål Steigan viser i intervjuet at han har tatt oppgjør med mange av sine tidligare feil. Eg vonar vi kjem dit at Raudt kan oppsummere at den heksejakta som partileiinga sette igang i 2022 var ein alvorlig feil, på linje med «kampen mot høgreavviket» i AKP sin barndom (omtalt i intervjuet). Og eg vonar partiet gjør det før det er for seint.
Afghanistan og ordene som forsvant
Av leserinnlegg - 8. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/afghanistan-og-ordene-som-forsvant/
Av Reidar Kaarbø.
Da USA trakk seg ut av Afghanistan i 2021, fikk vi mange analyser av innsatsen til USA. Analysene hadde det til felles at de var renset for tre ord, nemlig ”olje”, ”gass” og ”rørledning”. Disse tre ordene spilte en nøkkelrolle i dramaet i Afghanistan og gir forståelse for hvorfor USAs krig mot Taliban fant sted.
Et eksempel på analyse uten de tre ordene er denne oppsummeringen fra Urix:
https://www.nrk.no/urix/atte-sporsmal-og-svar-om-afghanistan-1.15602869
Erkjennelser?
20 år etter er det klart at her er mye dokumentasjon som ikke stemmer med den offisielle versjonen.
USA har siklet etter av olje, gass og rørledning i Afghanistan siden rundt 1990
Dick Cheney har uttrykt tydelig ønske om viktigheten for USA å få kloen i dette
Taliban var det eneste store hinderet for å realisere planene til USA
Planleggingen av krigen mot Afghanistan startet lenge før 9/11, kanskje 3 år før
USA utførte kamphandlinger mot Taliban allerede sommeren 2001
Tropper fra USA og Storbritannia var på plass eller underveis på 9/11
9/11 ga USA legitimitet til å gjøre hva de ville i Afghanistan
Det var IKKE pga. 9/11 at USA invaderte og bombet Afghanistan
Hva er mer naturlig når man blir utsatt for terrorister fra Saudi-Arabia enn å invadere Afghanistan?
11. september 2001 (heretter kalt 9/11) ble USA angivelig angrepet av 19 terrorister hvorav 15 fra Saudi-Arabia, to fra Emiratene, en fra Libanon og en fra Egypt. Terroristene var angivelig ledet av Osama Bin Laden, også han fra Saudi-Arabia, fra en familie med nære bånd til Bush-administrasjonen. Knapt en måned senere, den 7. oktober 2001, startet USA krigen, ikke mot Saudi-Arabia, men mot Afghanistan der fienden Taliban skulle nedkjempes.
Rekordfart
Krigen mot Afghanistan ble stablet på beina i rekordfart uten at media fant noe problem med det. Paul Wolfowitz, nummer 2 i Pentagon etter Donald Rumsfeldt, sa i et intervju at USA brukte 3 uker på planleggingen. Dette er utrolig kort tid for en planlegging av en stor krig, og gir grunn til å sammenligne med andre planlegginger:
Desember 2021 startet USA planleggingen for å ta livet av terrorlederen Abu Ibrahim al-Hashimi al-Qurayshi i Syria. 4. februar meldte BBC at aksjonen var gjennomført. Det gir over en måneds planlegging for å ta livet av én enkelt person.
https://www.bbc.com/news/world-middle-east-602461295. desember 2021 skrev NRK at Russland hadde flyttet 175.000 soldater til grensen mot Ukraina. USA fryktet at Russland kunne starte en offensiv mot Ukraina ”i løpet av få måneder.”
Det tok 2 år å planlegge ”Uka” i studentersamfunnet i Trondheim som ble gjennomført i oktober 2021.
Planleggingen av krigen i Afghanistan, på motsatt side av kloden av USA, må antas å ha tatt minst tre år, og den involverte to svære øvelser. Paul Wolfowitz løy. Dersom 9/11 ikke hadde skjedd, ville krigen blitt gjennomført med samme fremdrift og slagkraft, men da med større deltakelse av andre land i Sentral-Asia som var klare til kamp og som sammen med USA ønsket å styrte Taliban på grunn av olje, gass og rørledning.
Vi må våge å erkjenne at det ikke er mulig å planlegge en slik krig på 3 uker som det ble sagt. Tre år er mer realistisk. Erkjennelsen gir den offisielle versjonen til USA om krigen i Afghanistan et problem.
Krigen planlagt lenge før 9/11
Journalist Patric Martin skrev en artikkel på World Socialist Web Site i november 2001 der han viser at krigen både var planlagt og startet opp lenge før 9/11:
https://www.wsws.org/en/articles/2001/11/afgh-n20.html
oversatt til norsk av undertegnede på
https://hvamenerpartiene.com/vedlegg/USA_planla_krig.pdf
Her beskriver han foranledningen til krigen mot Taliban. Han forteller at samtalene mellom Bush-administrasjonen og Taliban begynte i februar 2001, kort tid etter George W. Bush sin innsettelse. Utsendinger fra Taliban kom til Washington i mars med presanger til den nye statssjefen, inklusive et kostbart Afghansk teppe. Men samtalene ble mindre enn vennlige. En fransk etterretningsanalytiker Jean-Charles Brisard sa det slik:
”en gang under forhandlingene sa USA sin representant til Taliban at ’enten aksepterer dere vårt tilbud om et teppe av gull eller så begraver vi dere under et teppe av bomber’.”
I ettertid vet vi hva resultatet ble. Stavanger Aftenblad omtalte saken 3. juni 2008, der man skriver om bakgrunnen til krigen blant annet:
Invasjonen ble planlagt i Clintons regjeringstid. I august 2000 skrev Robert G. Kaiser i Washington Post at en amerikansk militæropprusting pågikk i stillhet i Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan, flere måneder før presidentvalget i november i USA.
Alt dreide seg om olje, gass og rørledning
Michael C. Ruppert, ex. CIA agent og amerikansk journalist, skrev boken Crossing The Rubicon i 2004. Han listet opp hendelser fra 1991 til 2002 som oser av ”olje”, ”gass” og ”rørledning”, her sterkt forkortet for å vise hvor sentrale begrepene var i historien:
1991: Condolezza Rice får direktørstilling i Chevron ut fra hennes ekspertise i Sentral-Asia der Chevron har massive investeringer.
1991 – 97: Sovjetunionen kollapser, mange nye stater opprettes i Sentral-Asia som følge. Big Oil investerer milliarder og korrumperer statsledere for rettigheter. Det store problemet er at russerne eier rørledningen de må bruke.
1993, november: Enron får grønt lys til et kraftverk nær Bombay drevet av naturgass.
1996, juli: USA gir 400 millioner dollar for å hjelpe Enron til å utvikle gassfelt i Usbekistan.
1996, september: Taliban erobrer Kabul og får kontroll over mye av Afghanistan. Unocal håper Taliban vil stabilisere området og støtte deres planer om rørledning som avtalt. Unocal står for Union Oil Company of California og Unocal Corporation.
1996, oktober: The Telegraph skriver at Kazakhstan har mer oljereserver enn Saudi-Arabia. Turkmenistan har den femte største gassreserven i verden. Drømmen er en rørledning til Det indiske hav.
1997, desember: Taliban er invitert til Unocal i Texas for å sikre støtte til rørledningen. Taliban vil støtte, men bare hvis USA anerkjenner dem offisielt.
1998, februar: Unocal’s visepresident sier at rørledning ikke vil bli bygget før man får en vennlig regjering i Afghanistan.
1998, desember: Etter al-Qaedas bombinger av amerikanske ambassader i Kenya og Tanzania gir USA opp å få en rørledning gjennom Afghanistan.
1998: Det blir klart at bin Ladens gruppe har interesse for og kjennskap til planene om en rørledning. Det stilles spørsmål ved om Talibans støtte til planene er seriøse.
1999, juli: USA forbyr kommersielle avtaler med Taliban, rørledningens fremtid er høyst usikker.
2001, mai: Visepresident Dick Cheney sin energiplan blir publisert, det fremgår at USA er avhengig av olje fra de kaspiske statene, Russland og Afrika. Det må påregnes å overvinne ”fremmed motstand” for å oppnå dette.
2001, 23. mai: Zalmay Khalilzad får en sentral rolle i området, og får senere en større rolle i USAs strategi mot Irak.
2001, juli: John O’Neill hevder alle svar for å bryte ned Osama bin Ladens organisasjon kan bli funnet i Saudi-Arabia.
2001, 2. august: USAs direktør for Asiatiske forhold møter Talibans ambassadør i et siste forsøk på å få sikret rørledningen.
2001, 11. september: terrorangrepene i USA.
2001, 9. oktober, 2 dager etter at krigen har startet: USAs ambassadør Chamberlain møter Pakistans oljeminister om rørledning som nå blir revurdert på grunn av terroranslagen 9/11
2001, 22. desember: Hamid Karzai får makten i Afghanistan, han var en betalt konsulent for Unocal.
2002, 9. februar: Pakistans president Musharraf og Afghanistans leder Karzai enes om å samarbeide om rørledningen.
2002, 30 mai: Karzai og andre statsledere i området signerer en avtale om Unocal rørledningen.
Langversjonen fra boken er scannet og kan leses nederst på denne siden:
https://hvamenerpartiene.com/saker/afghanistan.htm
Gjennom hele 90-tallet og frem til 9/11 var det bare olje, gass og rørledning det dreiet seg om for USA i Afghanistan. Det ble laget strategiplaner og utredninger, gitt uttalelser, holdt taler, avholdt møter, gitt penger til prosjekter, gitt garantier, det ble forhandlet, snakket, truet, bønnfalt, folk ble forsøkt korrumpert, ulike allianser ble inngått, alt for at USA og Big Oil skulle få mer kontroll på olje, gass og rørledning. Det var spesielt snakk om den Trans-Afghanske rørledningen gjennom Afghanistan til Det indiske hav.
Dick Cheney, som av noen er regnet som USAs egentlige president fra 2000 til 2008, uttrykte ved flere anledninger sin fantasi og strategi om olje og Sentral-Asia. Da Sovjetstaten gikk i oppløsning rundt 1990, sto USA allerede klar med bestikkelser for å sikre seg rettigheter i de tidligere sovjetstatene.
Taliban – det store problemet
Det var ett skjær i sjøen for Dick Cheney i Afghanistan, det het Taliban.
Krigen mot Afghanistan skyldes ikke 9/11. Årsaken til krigen ligger nettopp i de tre små ordene som analysene har utelatt. Dokumentasjonen for at krigen mot Taliban i Afghanistan var ønsket, planlagt og besluttet lenge før 9/11 er overveldende, og handler om olje, gass og rørledning. USA startet krigshandlinger allerede sommeren 2001 ifølge Patric Martin. Krigen innebar dermed brudd på internasjonal rett og artikkel 2 i FNs Charter av 1945.
De fryktelige handlingene 11. september 2001 ga USA ubegrenset støtte hos folk og i regjeringer verden over. Derfor kunne USA handle egenrådig i Afghanistan uten å måtte føye seg etter støttespillere i nabolandene.
9/11 ga USA legitimitet til krigen, men krigen mot Taliban ble ikke startet på grunn av 9/11. Dette er en ubehagelig og viktig erkjennelse basert på tilgjengelig dokumentasjon.
Konspirasjonsteoretikere mener at 9/11 var planlagt bl.a. av haukene bak PNAC (Project for the New American Century) og satt ut i livet av Bush-administrasjonen nettopp for å skaffe et legitimt påskudd til invasjonen av Afghanistan. Dette ville i så fall gjort 9/11 til en uhyrlighet som får Putin sin krig mot Ukraina til å se ut som en søndagsskoleutflukt i sammenligning.
Plassering av de amerikanske basene
USAs baser i Afghanistan ble i påfallende grad plassert nettopp der den Trans-Afghanske rørledningen var planlagt å gå, noe som igjen bekrefter hva denne krigen handlet om. Uri Avnery, israelsk journalist, politiker og fredsaktivist, trykket en sak i den israelske avisen Ma’ariv som ble gjengitt verden rundt, men så vidt vites ikke i Norge. Han skrev:
”Dersom man ser på kartet over de store amerikanske basene i Afghanistan, blir man slått av det faktum at de er fullstendig identisk med ruten for den prosjekterte oljerørledningen til Det indiske Hav. […] Osama bin Laden forsto ikke at hans handlinger skulle tjene amerikanske interesser […] dersom jeg trodde på konspirasjonsteorier, ville jeg trodd at bin Laden var en amerikansk agent. Det er jeg ikke, og kan bare undres over sammentreffet.”
Han har også skrevet andre artikler om temaet, som her:
https://www.outlookindia.com/website/story/the-great-game/214560
Ordene må på bordet
Olje, gass og rørledning. Ordene skal skrives, uttales og drøftes. Noe annet er å forfalske historien, en journalistisk forbrytelse. Fraværet av disse ordene lukter ensidighet og sensur, og ”analyser” fra Afghanistan som utelater ordene er, til tross for sin uangripelighet, ikke noe annet enn desinformasjon, løgn og bedrag.
Reidar Kaarbø
Redaktør www.hvamenerpartiene.com
Forfatter av boken ”20 år etter 11. september 2001”
Global NATO
Av George Chabert - 8. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/global-nato/
Av George Chabert, Trondheim.
Roland Dumas, tidligere fransk utenriksminister beretter: «Plutselig sa Bush far, Jeg vil gjerne si noe om NATOs fremtid.» George H. W. Bush mente at det var på tide å omgjøre NATO til en global militær allianse. Mitterrand bemerket at NATO hadde en begrenset geografisk kompetanse, og at dette ikke uten videre kunne endres. I så fall, måtte det gjøres i en ny, stor konferanse. Den kom aldri, men veien videre var ikke desto tegnet: «Vi var i en konferanse om nedrustning, og den skulle nå omgjøres til en konferanse om over-opprustning.»
Dette var tidlig på 1990-tallet. USA fortsatte med sine planer, og til tross for Frankrikes og Tysklands innvendinger, bestemte USA i 2008 å innlemme Georgia og Ukraina i sin nye kalde krigen mot Russland.
Med krigen i Ukraina kom USAs største gjennombrudd hittil på veien til verdens ubestridelige militær dominans. Som søvngjengere blir de fleste europeiske stater delaktige i krigen i form av stadig mer omfattende våpenleveranser til Ukraina. Sverige og Finland er i ferd med å forlate den modererende rolle Skandinavia spiller i verdenspolitikken. Polen er så ivrig etter å hevne seg på Russland at om de hadde blitt hørt hadde den tredje verdenskrig allerede startet.
Storbritannia, nå frigjort fra det bakstreverske EU, planlegger en ny kolonialgullalder der de to anglosaksiske stater dominerer verden i det Storbritannias utenriksminister Liz Truss kaller «the Network of Liberty».
Det som nå trengs, i tråd med George H. W. Bush ønske etter oppløsningen av Warszawapakten, er en «global NATO», sier Liz Truss. Da kan de økonomiske og sikkerhetsmessige strukturene utviklet etter 1945 nedlegges – og først og fremst FNs sikkerhetsråd – som «har blitt bøyd ut av form så langt, at de har muliggjort snarere enn begrenset aggresjon».
Først, må Russland temmes. Ukraina må forsynes med «tunge våpen, stridsvogner, fly», og for dette må de vestlige land «grave dypt inn i varelageret, øke produksjonen» av våpen, for Russland har blitt den nye krigsfronten, mener Liz Truss. Kina, takket være landets betente forhold med Taiwan, blir neste krigsfront. Om Kina ikke «spiller etter reglene» som bestemmes av selvutnevnte «frihetens nettverk» skal landet behandles som Russland.