Nyhetsbrev steigan.no 08.03.2023
Piloter og flyverter fikk hjertestans under flyging og «døde plutselig»
67 prosent av norsk vindkraft eies av utenlandske selskaper
Ukrainske soldater begriper ikke hvorfor de får ordre om å holde Bakhmut
Lockdown Files: Spillet bak kulissene som førte fram til full stengning av Storbritannia
Nord Stream-angrepet og en eventyrfortelling fra Det hvite hus
Vi mister våre antikrigshelter, akkurat når vi trenger dem mest
BlackRocks tyranniske ESG agenda
Piloter og flyverter fikk hjertestans under flyging og «døde plutselig»
Av skribent - 8. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/piloter-og-flyverter-fikk-hjertestans-under-flyging-og-dode-plutselig/
En flyinstruktør døde under flygingen etter å ha fått hjertestans, men andrepiloten trodde han tullet.
I følge en nylig publisert sikkerhetsrapport om hendelsen, trodde piloten at instruktøren lot som om han sov da de fløy en runde nær Blackpool Airport, England, 29 juni 2022. Kort tid etter avgang rullet instruktørens hode tilbake. Piloten kjente den 57 år gamle instruktøren godt, og trodde han bare latet som han tok en lur. Men da han landet flyet og andrepiloten fortsatt ikke reagerte, skjønte han at noe var galt.
En obduksjon konkluderte med at instruktøren døde av akutt hjertesvikt. Han hadde bestått helsesjekk fire måneder tidligere. Rapporten fant at det ikke var noen indikasjoner på at instruktøren var uvel. «Folk som hadde snakket med ham morgenen før hendelsen sa at han var hans normale blide jeg, og det var ingen indikasjoner på at han følte seg uvel,» heter det i rapporten.
USA
En American Eagle flight 3556 operert av Envoy Air fra Chicago til Columbus returnerte til O’Hare flyplass 20 november 2022, etter at kapteinen besvimte ikke lang tid etter avgang. De var 10 minutter etter take off at situasjonen oppsto. Kapteinen ble erklært død på sykehuset. Air Line Pilots Association, fagforeningen som representerer Envoys piloter, kommenterte ikke saken. Den 54 år gamle piloten, Patrick Ford, hadde et fått en booster-injeksjon 2 dager før denne flygningen, og følte seg svimmel under take-off.
Russland
En pilot døde plutselig under en flytur mellom de russiske byene Novokuznetsk og St.Petersburg søndag 18 september 2022, sa tjenestemenn til statlige medier. Myndighetene fortalte RIA Novosti at piloten, en flykommandør, følte seg syk under turen. Han døde før legehjelp kunne gis, sa tjenestemenn. Ikar Airlines er også kjent som Pegas Fly. Dødsårsaken er ikke kjent.
Indonesia
Et Citilink Indonesia-fly – en Airbus A320 med mer enn 100 passasjerer – tok av fra Surabayas internasjonale flyplass i Øst-Java-provinsen og var på vei til byen Ujung Pandang i Sør-Sulawesi-provinsen 21. juli 2022.
Piloten, 48 år gamle Boy Awalia, ble syk 15 minutter etter avgang og ble tvunget til å returnere til flyplassen før han ble fraktet til et sykehus hvor han senere døde.
Flyselskapet sa at det hadde utført helsesjekk før flyturen for alt mannskap, og at de ble «erklært skikket», ifølge en uttalelse fra Dewa Kadek Rai, presidentdirektøren for PT Citilink Indonesia.
Bangladesh
Kaptein Nawshad Ataul Quaiyum, en pilot fra Biman Bangladesh Airlines, fikk et hjerteinfarkt under en Muscat-Dhaka-flyvning 30 august 2021, og døde på et indisk sykehus. Han var 44 år gammel. Quaiyum fløy et fly med 124 passasjerer. Etter at han ble syk ble flyet fløyet av andrepiloten.
Bahrain
Flyvert Yasser Saleh Al Yazidi ble syk etter Gulf Air-flyvningen tok av fra Bahrain på vei til Paris. Pilotene ble tvunget til å nødlande bare noen timer etter avgang, i Erbil, Irak. De hadde nådd 34.000 fot da besetningsmedlemmet fikk hjerteinfarkt, sa direktøren for Erbil flyplass. Til tross for at flyverten ble ført til sykehus umiddelbart etter landing, ble han erklært død ved ankomst.
Albania
Greta Dyrmishi, 24, en av kabinpersonalet for Air Albania, fløy fra Tirana (den albanske hovedstaden) til Essex i Storbritannia 21. desember 2022 da hun plutselig besvimte etter at flyet landet. Ambulansepersonell ga HLR, men hun døde. En obduksjon fant at 24-åringen hadde dødd av plutselig voksendøds-syndromet (SADS). En uttalelse utstedt av Air Albania lød: «Den 21. desember, etter å ha gått av flyet vårt til London, fikk en av våre kabinansatte Greta Dyrmishi et hjerteinfarkt. «Selv etter at all medisinsk hjelp ble gitt umiddelbart, mistet vi henne».
Dette er bare starten
Legg merke til hvor mye hjertestans og dødsfall blant flypiloter og flyverter det har vært i andre halvdel av 2022. Det har også vært en rekke uvanlige helikopterulykker i Canada i 2022. Jeg frykter at vi nærmer oss en større flykatastrofe i 2023, som følge av skader påført av «covid-vaksinerte» piloter.
Det er viktig å merke seg at dette som er omtalt her ikke er de eneste tilfellene hvor piloter har fått hjertestans under flyging, da jeg er klar over andre hendelser som ikke har blitt rapportert i media. Jeg har også vært i kontakt med piloter som er dypt bekymret over «covid-vaksineskadene» deres kolleger får, og hva dette betyr for sikkerheten til flyreiser fremover.
Originalen finnes her:
Pilots and flight attendants who recently had cardiac arrests in-flight and «died suddenly»…
Oversatt fra engelsk av Northern Light for Derimot.no, noe forkortet.
Dr. William Makis er en kanadisk lege med ekspertise innen radiologi, onkologi og immunologi.
Lytt til vår podcast på Spotify for 50 kroner per måned!
67 prosent av norsk vindkraft eies av utenlandske selskaper
Av red. PSt - 8. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/67-prosent-av-norsk-vindkraft-eies-av-utenlandske-selskaper/
NRK har bedt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om en oversikt over eierskapet i norsk vindkraft.
«Ifølge overingeniør Carl Andreas Veie i Seksjon for kraftsituasjon og ressurser i NVE er 67,4 prosent av den norske vindkraften i dag eid av utenlandske selskaper.
Ifølge NVE er 55 av 65 vindkraftverk som er i drift i Norge helt eller delvis eid av utenlandske selskaper.«
Dette er de store utenlandske eierne av vindkraft
I 2020 lagde NRK en oversikt over hvilke de utenlandske eierne av norsk vingkraftindustri er. Det kan ha blitt noen endringer etter det, men i grove trekk stemmer den nok godt i dag også:
Åtte av de ti største eierne i norsk vindkraft er utenlandske kapitalforvaltere. Disse setter opp egne fond for å finansiere vindkraftprosjekter, og disse er igjen eid av mange mindre investorer:
Luxcara – kapitalforvalter med hovedkontor i Hamburg som satser på fornybar energi. I Norge opererer de gjennom selskapet Hyfe Holding GMBH Forvalter ifølge egne opplysninger over 1,2 millarder euro. Eier Egersund vindkraftverk og den såkalte Bjerkreim-klyngen.
Credit Suisse – sveitsisk bank med sete i Zürich, som gjennom sitt datterselskap Credit Suisse Energy Infrastructure Partners, CSEIP, forvalter et fond for eierskap i Fosen Vind DA gjennom selskapet Nordic Wind. Investorer i dette fondet er forsikringskonsernet Talanx og de finske og tyske pensjonsfondene ELO, WWDA og WPJ. Credit Suisse er en av de største aktørene på investeringer i kraftbransjen. Fondet er deleier av Fosen Vind og heleier av Nygårdsfjellet, Ånstadblåheia og Sørfjord vindkraftverk i Nordland.
BlackRock – ifølge Reuters verdens største investeringsfond, basert i USA. Investerer i Norge gjennom Global Renewable Fund, som igjen er eid av en rekke investorer. Eier Tellenes vindkraftverk i Rogaland og Guleslettene i Vestland.
BKW Energi – sveitsisk kraftselskap som er eid av kantonen Bern og det tyske energiselskapet E.On. Eier Marker Vindpark og en andel av Fosen Vind.
SWM Stadtwerke München – Er det kommunale kraftselskapet til byen München syd i Tyskland. Samarbeider med Trønderenergi og er eier av selskapet Midgard, med vindkraftverk på Frøya, Hundhammerfjellet, Sørmarkfjellet og Stokkfjellet i tillegg til å være hovedeier av Raskiftet vindkraftverk i Trysil
Prime Capital – Kapitalforvalter med hovedkontor i Frankfurt. Forvalter over 16 milliarder euro. Eier vindkraftanleggene Kvitfjell og Raudfjell i Troms gjennom selskapet Nordlicht Holding. Den egentlige investoren her er et pensjonsfond for tyske leger og helsepersonell, Ärzteversorgung Westfalen-Lippe
SUSI Renewables – sveitsisk fondsforvalter spesialisert på investeringer i fornybar energi. Forvalter 1,2 millarder euro. Reklamerer med en bærekraftig målsettting for å nå et karbonfritt samfunn ved å skape gode avkastningsmuligheter for klientene. Eier Tonstad vindkraftverk i Agder.
Aquila Capital – tysk forvaltningsselskap for investeringer i fornybar energi, eiendom og grønn infrastruktur, med hovedkontor i Hamburg. Forvalter over 10 milliarder euro. I Norge er de medeiere av Midtfjellet vindpark i Vestland og heleiere av Øyfjellet vindkraftverk i Nordland.
BlackRocks to vindkraftverk i Norge, Tellenes i Rogaland og Guleslettene i Vestland fylke, har solgt kraften til Google og aluminiumsprodusenten Alcoa.
Credit Suisse er deleier i Fosen Vind DA gjennom selskapet CSEIP, som igjen er eid av tyske forsikringsselskap og pensjonsfond, og et finsk pensjonsfond.
Oljefondet er en stor eier i BlackRock og i Credit Suisse. Så Oljefondet fungerer som kassakreditt for selskapene som plyndrer norske naturressurser. Men fondet får ikke lov til å investere i å skape norske arbeidsplasser.
Norge som koloni og Støres regjering som kompradorer
Det er altså utenlandsk storkapital som profitterer på ødeleggelsen av norsk natur med vindtrubinpesten som nå sprer seg over hele landet. Her er Norge en koloni under utenlandsk kapital, og Støres regjering, og Solbergs regjering før den, opptrer som kompradorer for utenlandsk kapital.
En komprador er etter ordbokdefinisjonen «en person som opptrer som agent for utenlandske organisasjoner som driver med investeringer, handel eller økonomisk eller politisk utbytting». Oversatt fra oxforddictionaries.com. Oxford University Press.
Begrepet passer perfekt på den regjeringa vi har.
Ukrainske soldater begriper ikke hvorfor de får ordre om å holde Bakhmut
Av red. PSt - 8. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/ukrainske-soldater-begriper-ikke-hvorfor-de-far-ordre-om-a-holde-bakhmut/
Slaget om Bakhmut er en prestisjesak for Vladimir Zelensky og hans stab i Kiev. De har sendt titusener av soldater inn i det som kalles «kjøttkverna i Bakhmut» der de færreste soldatene har noe håp om å vende tilbake i live. Det er en meningsløs og kriminell sløsing med menneskeliv som også er helt uforståelig for flertallet av de ukrainske soldatene, hvis vi skal tro den ukrainske avisa Kyiv Independent.
Avisa skriver:
Ukrainian soldiers in Bakhmut: ‘Our troops are not being protected’
Under sine korte besøk i den nærliggende byen Kostiantynivka fortalte ukrainske infanterister Kyiv Independent om uforberedte, dårlig trente bataljoner som ble kastet inn i frontlinjens kjøttkvern for å overleve så godt de kunne med lite støtte fra pansrede kjøretøy, mortere, artilleri, droner. og taktisk informasjon.
«Vi får ingen støtte,» sier en soldat ved navn Serhiy, som har kjempet i frontlinjene i Bakhmut, og satt seg ned sammen med sin venn, også kalt Serhiy, for en samtale på en liten kafé i Kostiantynivka-markedet. Begge mennene er i 40-årene, men den ene er litt eldre enn den andre.
Soldatene sier at de mangler alt som trengs for å beskytte seg:
De sier at russisk artilleri, kampvogner for infanteri og pansrede personellførere ofte får lov til å slå til mot ukrainske stillinger i timer eller dager uten å bli beskutt av ukrainske tunge våpen. Noen klaget over dårlig koordinasjon og situasjonsforståelse, som tillot dette å skje eller gjorde det enda verre.
Morterskyttere snakket om ekstrem mangel på ammunisjon og å måtte bruke våpen helt tilbake til andre verdenskrig. Droner som skal gi kritisk rekognoseringsinformasjon er også knappe og går tapt i svært høyt tempo i enkelte deler av slagmarken.
Alt dette fører til skremmende tap av både døde og sårede. «Bataljonen kom inn i midten av desember … mellom alle de forskjellige avdelingene var det 500 av oss,» sier Borys, en stridsmedisiner fra Odessa Oblast som kjempet rundt Bakhmut. «For en måned siden var vi bokstavelig talt 150.»
«Når du går ut til stillingen, er det ikke engang en 50/50 sjanse for at du kommer ut derfra (i live),» sier den eldre Serhiy. «Det er mer som 30/70.»
Flere soldater sier at Bakhmut-troppene knapt får nok tid til å lære å skyte ei rifle – noen ganger er treningen deres bare 2 uker før de blir kastet inn i de varmeste delene av krigens mest intense nåværende kamp. De ville ha foretrukket at troppene fikk minimum to eller tre måneders trening før de ble utplassert til et slikt hot spot.
Så lang situasjonsrapporten fra Kyiv Independent.
De ukrainske styrkene er sjanseløse
Kanskje er det så mange som 20.000 ukrainske soldater som nå er fanget i det som russerne kaller «ei gryte», ei knipetang, der de har den russiske hæren med deres tunge artilleri på tre sider og der den eneste fluktruta er en ti kilometer lang korridor der russisk artilleri har full beskytningskontroll mot den eneste veien inn og ut.
En ukrainsk militæranalytiker som har snakket med den tyske avisa Bild sier:
«Det store flertallet av soldatene i Bakhmut forstår ikke hvorfor byen holdes.»
Analytikeren fortsetter: «Spørsmålene som guttene i Bachmut stiller seg er: Hva er strategien? Hvorfor skal vi grave oss ned her når fienden omgir oss?»
VG hyller fallen nazisoldat
Avisa VG skriver: Ukrainsk krigshelt drept i kamp med russerne:
President Volodymyr Zelenskyj bekrefter at en 27-årig ukrainsk krigshelt – med dekknavnet «da Vinci» – tirsdag ble drept i kampene ved byen Bakhmut.
Dmytro Kotsyubaylo ble av Zelenskyj æret med den prestisjefylte ordenen «Ukrainas helt» for sin krigsinnsats i november 2021.
Nå forteller presidenten om Kotzjybaylos bortgang på Telegram.
– Han døde i kamp for Ukraina, fastslår Zelenskyj.
Ifølge amerikanske Forbes var han ledende offiser i den frivillige bataljonen «Pravyj sektor», og sluttet seg aldri til Ukrainas regulære væpnede styrker.
Også Zelenskyj omtaler ham som «frivillig».
– Siden 2014 har han forsvart vår uavhengighet og vårt folks verdighet. En av de yngste heltene i Ukraina, sier presidenten.
Hva er Pravyj sektor?
Pravyj sektor, eller Høyre sektor, er blant de mest notoriske fascistiske eller nazistiske organisasjonene i Ukraina. Som Zelenzky bekrefter har de slåss siden 2014 (nemlig på Maidan) og de har dannet et fascistisk frikorps som ikke er underlagt den ukrainske hæren, men kjemper sammen med den.
På de offisielle nettsidene deres kan man se hvordan de smykker seg med fascistiske og nazistiske symboler.
Allerede i 2015 krevde de ny krig i Ukraina. Høyre sektor krever ny krig i Øst-Ukraina
Les: Jødehetsen vokser i Ukraina
I forbindelse med fireårsdagen for nazistenes massakre av 48 mennesker i Fagforeningenes hus i Odessa holdt fascistorganisasjonen Pravij sektor en demonstrasjon der en av lederne deres, Tatyana Soykina, sa at landet ikke lenger skal tilhøre ”oligarkene og jødene” eller zhidi som hun kalte dem, med en sterkt nedsettende betegnelse.
I april 2018 marsjerte hundrevis av nazister gjennom gatene i Lviv til minne om en avdeling av Waffen SS med mange lokale frivillige. Demonstrantene ropte blant annet ”død over zhidi”. I byen Ternopil i Vest-Ukraina ble et Holocaust-minnested satt fyr på 26. april.
En roma-leir i Lysa Hora bla angrepet av den fascistiske gruppa C14 natt til 21. april og satt fyr på. Sjøl USAs offisielle utenlandsorgan, Radio Free Europe, slår fast at Ukrainas innenriksminister har utnevnt høyreekstremister til framtredende posisjoner og har sett gjennom fingrene med det når slike grupper har brukt vold.
Så langt har det kommet og så fort har det gått. Nå er det blitt mainstream i Norge å hylle nazistiske frontsoldater.
Lockdown Files: Spillet bak kulissene som førte fram til full stengning av Storbritannia
Av red. PSt - 8. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/lockdown-files-spillet-bak-kulissene-som-forte-fram-til-full-stengning-av-storbritannia/
En svært liten gruppe politikere og byråkrater i Storbritannia snakket seg i mellom om hvordan de skulle legge opp til noe som aldri hadde vært gjort før, nemlig en full lockdown i Storbritannia. Det er avisa The Telegraph som har fått tak i over 100.000 meldinger, SMSer, WhatsApp-tekster og annet internt materiale fra kretsene rundt helsedepartementet og Downing Street 10 og som tegner et tydelig bilde av den manipulasjonen publikum ble utsatt for slik at de skulle godta et tap av frihet som britene ikke en gang opplevde under The blitz of London. Stoffet er publisert i Lockdown Files.
The Telegraph skriver:
Covid-pandemiens fulle kraft rammet Storbritannia i mars 2020 – men inne i Department for Health and Social Care hadde beredskapsplanlegging for en enestående folkehelsekrise pågått i flere uker.
Kina hadde utstedt sitt første folkehelsevarsel 30. desember 2019 etter at en klynge pasienter med luftveisproblemer ble lagt merke til i Wuhan-provinsen. I januar diskuterte ministre og tjenestemenn muligheten for at utbruddet skulle spre seg til Europa og muligens Storbritannia.
Ettersom ukene gikk, var det økende frustrasjon over Downing Streets motvilje mot å engasjere seg. Nummer 10 ble støttet av Storbritannias nylige utgang fra EU og ønsket ikke at Boris Johnson, daværende statsminister, skulle komme med dystre proklamasjoner om sykdommer.
Alt dette endret seg med de første britiske koronavirusdødsfallene i begynnelsen av mars. Mandag 23. holdt Mr. Johnson sin historiske tale og ga det britiske folket en «veldig enkel instruksjon» om å holde seg hjemme.
Et lite antall WhatsApp-grupper som involverer Matt Hancock viser hvordan regjeringen reagerte på den økende trusselen, selv om det store flertallet av Mr Hancocks grupper, som har blitt sendt til The Telegraph, har få eller ingen meldinger som dekker mars måned.
Deretter følger en lang gjennomgang av slike meldinger mellom byråkrater og politikere som du kan lese her.
I virkeligheten ble alt dette forberedt mange måneder tidligere
Det var i oktober 2019 at Johns Hopkins Center for Health Security, World Economic Forum og Bill & Melinda Gates Foundation var vertskap for noe som ble kalt Event 201 i New York.
Der la de opp planene for hvordan den kommende pandemien skulle møtes. Det ble gjort i form av en spkalt svenarioøvelse, og mye av dokumentasjonen fra møtet er lagt fram av gruppa sjøl. Se her: Event 201.
Der finner du også retningslinher for hvordan regjeringer og media skal opptre: Global business and government leaders play in pandemic exercise demonstrating world’s need for new partnerships to diminish large-scale economic and societal consequences of pandemics
Her finnes også videoer fra Event 201.
Det er rimelig å anta at den britiske helseministeren, Matt Hancock, var godt informert om disse retningslinjene og sørget for at de ble gjennomført.
Slike meldinger ble også sendt i Norge – hvor er de?
Vi vet at Erna Solberg, helseminister Bent Høie, helsedirektør Bjørn Guldvog og hans nestleder Espen Nakstad og FHI-sjef Camilla Stoltenberg hadde slike utvekslinger av meldinger før Norge ble stengt 12. mars 2020. Men hvor er disse meldingene? Det hevdes at de ble slettet. De var vel for kompromitterende. Men det er vaskelig å slette digitale meldinger i vår tid. De finnes nok på en eller annen server her eller der. Det vi mangler er en varsler som kan lekke dem.
Pressens offentlighetsutvalg: – En rekke lover er ikke blitt fulgt
Pressens offentlighetsutvalg har vedtatt en uttalelse der det blant annet heter:
Pressens offentlighetsutvalg mener rapporten avslører en urovekkende holdning til offentlighetsloven og arkivloven i deler av embetsverket. Toppene i Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har utvist en skremmende nonsjalant holdning til kravet om at beslutninger skal dokumenteres og journalføres. Det har ført til at kommisjonen ikke har kommet til bunns i flere sentrale problemstillinger.
Årsaken er ikke slurv, men handlinger som ødelegger muligheten for å etterprøve helt sentrale beslutninger under en krise. Lover som skal sikre åpenhet og innsyn undergraves. Det er et demokratisk problem.
Videre sier utvalget:
«Kommisjonen påpeker noen problematiske episoder, som framstår som åpenbare brudd på sentrale bestemmelser i de nevnte lovene:
Det finnes ikke noe referat fra et møte på kvelden onsdag 11. mars 2020 der departementsråd Bjørn-Inge Larsen, helsedirektør Bjørn Guldvog og Bent Høie deltok. Møtet “ser ut til å ha vært utslagsgivende for nedstengingen 12. mars 2020”. Hva deltakerne sa er ikke dokumentert for ettertiden.
Torsdag 12. mars 2020 hadde Guldvog et kort møte med ledergruppen i Helsedirektoratet. Heller ikke fra dette møtet ble det skrevet et referat. På møtet ble det “presenterte en overordnet liste med tiltaksområder basert på notater han selv hadde gjort seg”. Listen ble skrevet ned på en tavle og ble ikke fotografert eller arkivert. Guldvog har også fortalt i sitt intervju med kommisjonen at “det hopet seg opp med papirer” og at han på et tidspunktet nok kastet “for mye”. I ettertid ser han at det var uklokt.
Kommisjonen måtte be flere aktører om å bekrefte at de hadde oversendt all relevant informasjon. Helse- og omsorgsdepartementet kunne bare gi “en forbeholden bekreftelse”, og de presiserte i sin tilbakemelding at “det finnes ytterligere dokumenter”. Hvilke dokumenter det er snakk om, vet vi ikke.
Alle SMS-er på telefonen til Bjørn-Inge Larsen, departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet, var slettet. SMS-er er saksdokumenter som det er knyttet til innsynsrett til. Det er ikke mulig å gi innsyn i noe som er slettet.
Det ble ikke ført noen referater fra møtene i koronautvalget på Stortinget, hvor blant annet statsminister Erna Solberg selv deltok i seks møter våren 2020. I rapporten oppsummeres det slik: En sentral del av samspillet mellom regjeringen og Stortinget under den største krisen i Norge i moderne tid, er ikke dokumentert.
Kommisjonen har etterspurt, men ikke mottatt noen skriftlig begrunnelse for valget av fordelingsnøkkelen for smittevernutstyr mellom sykehusene, kommunene og et nasjonalt bufferlager.
Når vi også vet at Folkehelseinstituttet ikke journalførte 25 000 innkomne henvendelser i pandemiens første fase, er det åpenbart at lovene som skal sikre forsvarlig saksbehandling og allmennheten en mulighet til å kikke makthaverne i kortene, ikke ble fulgt under pandemien.»
Nord Stream-angrepet og en eventyrfortelling fra Det hvite hus
Av red. PSt - 8. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/nord-stream-angrepet-og-en-eventyrfortelling-fra-det-hvite-hus/
Det er gått en måned siden journalistlegenden Seymour Hersh publiserte sin store avsløring Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene. Den viser i detalj hvordan spesialsoldater fra USA op oppdrag fra president Joe Biden og i samarbeid med norske soldater sprengte flere av Nord Stream-gassledningene fra Russland til Tyskland. Det var en krighandling og en terrorhandling nesten uten sidestykke. Men hva var reaksjonene i de store mediene, spør Moon of Alabama. Han har brukt de største søkmotorene for å finne ut hva pressa skrev, og han fant en del i europeisk presse:
Men det som er mest slående med side etter side med resultater fra Google, Bing og DuckDuckGo i ukene etter innlegget 8. februar av Hershs historie, er ikke det som er der, men det som ikke er å finne:
The Times of London (2/8/23, 2/9/23, 2/12/2, 2/15/23, rapporterte om Hershs historie timer etter at han la den ut på Substack-kontoen sin, men ingenting i New York Times.
Det britiske nyhetsbyrået Reuters publiserte minst ti historier (2/8/23, 2/9/23, 2/12/2, 2/15/23, blant andre), Associated Press ikke én.
Ikke et ord sendt av de store amerikanske kringkastingsnettverkene – NBC, ABC, CBS – eller de offentlig finansierte kringkasterne PBS og NPR.
Ingen nyheter om landets store kabeluttak, CNN, MSNBC og Fox News.
Noen artikler omtalte senere Hersh-historien, men bare i annen sammenheng. Presset på den amerikanske regjeringen og media for å reagere på historien fortsatte å øke.
Resultatene kom i dag, en hel måned etter Hersh-historien, med New York Times som publiserte enda et av de vanlige «etterretnings»-eventyrene:
Ny etterretningsrapportering utgjør den første betydelige kjente ledetråden om hvem som var ansvarlig for angrepet på Nord Stream-rørledningene som fraktet naturgass fra Russland til Europa.
Alt i orden – bortsett fra at det ikke finnes noen «etterretning». Det er bare påstander fra anonyme ‘tjenestemenn’ til NYT-reportere om at en slags vag ‘etterretning’ kan eksistere.
WASHINGTON – Ny etterretning gjennomgått av amerikanske tjenestemenn antyder at en pro-ukrainsk gruppe utførte angrepet på Nord Stream-rørledningene i fjor. Dette er et skritt mot å plassere ansvaret for en sabotasjehandling som har forvirret etterforskere på begge sider av Atlanterhavet i flere måneder.
Amerikanske tjenestemenn sa at de ikke hadde noen bevis for at president Volodymyr Zelensky fra Ukraina eller hans toppsjefer var involvert i operasjonen, eller at gjerningsmennene handlet etter instruks fra noen ukrainske myndighetspersoner.
Det er så langt troverdig. Enhver kombinasjon av Joe Biden, Victoria Nuland, Anthony Blinken og forskjellige undersåtter i Det hvite hus og NATO kan absolutt kalles en «pro-ukrainsk gruppe».
Jeg kaller dette bullshit. Hersh har i på sin side bekreftet at det ble lagt sprengladninger ved rørledningene på åtte steder og at seks av de åtte planlagte eksplosjonene gikk av. Dette var en altfor stor oppgave og for vanskelig for andre enn for et erfarne nasjonale militære eksperter.
Forresten – vi er nå nede på avsnitt 22 i Times-historien, og navnet Hersh eller et sammendrag av historien hans er ennå ikke nevnt.
De kommer bare i neste avsnitt og bare for å bli avvist umiddelbart.
Forrige måned publiserte den undersøkende journalisten Seymour Hersh en artikkel på nyhetsbrevplattformen Substack som konkluderte med at USA utførte operasjonen etter ordre fra Mr. Biden. I sin artikkel siterte Hersh presidentens trussel fra før invasjonen for å «få en slutt» på Nord Stream 2, og lignende uttalelser fra andre høytstående amerikanske tjenestemenn.
Amerikanske tjenestemenn sier at Biden og hans fremste assistenter ikke autoriserte noe oppdrag for å ødelegge Nord Stream-rørledningene, og de sier at det ikke var noen amerikansk involvering.
Ikke et ord om innsidekilden som fortalte Hersh hele historien, og heller ikke om den andre ikke-nevnte kilden som bekreftet historien til Hersh. (I sin selvbiografi skriver Hersh at han alltid har hatt mer enn én kilde selv når han til tider ikke kunne si det.)
De angivelige påstandene om ‘etterretningen’ som ble publisert av Times er ikke troverdige. At slik ‘etterretning’ eksisterer er tvilsomt. Denne bare uetterrettelige påstander som er kastet ut for å avlede offentlighetens oppmerksomhet fra de virkelige gjerningsmennene til Nord Stream-terrorangrepet – de som sitter i Det hvite hus.
Du lurer kanskje på hvem New York Times ble valgt for «lekkasjen» av denne røykgranaten.
I 1977 publiserte Rolling Stone en historie av Carl Bernstein:
Hvordan Amerikas mektigste nyhetsmedier jobbet hånd i hanske med CIA og hvorfor Chuch-komiteen dekket over det.
Ingenting har forandret seg siden.
Vi mister våre antikrigshelter, akkurat når vi trenger dem mest
Av Caitlin Johnstone - 8. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/vi-mister-vare-antikrigshelter-akkurat-nar-vi-trenger-dem-mest/
«Et samfunn vokser seg stort når gamle menn planter trær hvis skygge de vet at de aldri skal sitte i.»
~ Gresk ordtak
Av Caitlin Johnstone, 3. mars, 2023
Den heroiske varsleren og fredsaktivisten Daniel Ellsberg er døende.
I et åpent brev til sine venner og støttespillere, kunngjorde Ellsberg at han for to uker siden fikk vite at han har inoperabel kreft i bukspyttkjertelen, med en prognose på tre til seks måneder. Brevet er vakkert og inspirerende, men det er også like hjerteskjærende som noe du noensinne vil lese, hovedsakelig fordi Ellsberg gjør det klinkende klart at han har ekstremt presserende bekymringer for verden han snart vil etterlate seg.
«Mens jeg skriver, pågår ‘modernisering’ av atomvåpen i alle de ni statene som besitter dem (USA mest av alt),» skriver Ellsberg. «Russland kommer med uhyrlige trusler om å starte atomkrig for å opprettholde sin kontroll over Krim og Donbass, som dusinvis av like illegitime trusler om førstebruk, som den amerikanske regjeringen har kommet med tidligere, for å opprettholde sin militære tilstedeværelse i Sør-Korea, Taiwan, Sør-Vietnam, og (med medvirkning fra alle medlemsland som da var i NATO) Vest-Berlin. Den nåværende risikoen for atomkrig, over Ukraina, er så stor som verden noensinne har sett.»
Ellsberg skriver om den «nesten totale, vitenskapelige enigheten» om at en atomkrig mellom USA og Russland, vil føre til en atomvinter som avslutter det meste av livet på jorden, og sørger over at denne forståelsen ikke har hatt noen betydning for oppførselen til verdens største atommakter.
«Det er selvfølgelig mye mer å si om Ukraina og atompolitikken, og dere vil høre fra meg så lenge jeg er her», skriver han.
Men Ellsberg vil ikke være her lenge. Personlig synes jeg dette er et veldig smertelig tap, av grunner som går mye lenger enn en manns død.
Med sine 91 år, er det helt urimelig av meg å være bitter over Daniel Ellsbergs exit fra denne scenen, på dette tidspunktet. Mannen er ingen ungfole, og han har gjort mer godt med ett liv, enn tusenvis av oss mindre sjeler til sammen. Likevel tar jeg meg selv i å protestere: «Hvorfor nå? Pokker, hvorfor nå?»
Akkurat når trusselen om atomkrig er, som Ellsberg sier, «så stor som verden noensinne har sett», mister vi det som sannsynligvis er den mest berømte og innflytelsesrike stemmen dedikert til å motsette seg galskapen til regjeringer som lagrer dommedagsvåpen, og vifter dem mot hverandre på måter som setter oss alle i fare. Akkurat i det øyeblikket det er mer behov for en mektig antikrigsbevegelse enn på noe tidspunkt i menneskehetens historie, mister vi en av de største fredsaktivistene som noen gang har levd.
Ellsberg er bare den siste stemmen vi mister på denne fronten, akkurat da vi trengte dem mest. Stephen Cohen, den anerkjente forskeren og eksperten på forholdet mellom USA og Russland, døde av kreft i 2020, etter å ha brukt sine siste år på å advare innstendig om de farlige eskaleringene Vesten førte mot Moskva. Consortium News grunnlegger Robert Parry døde i 2018, også av kreft, og også etter å ha brukt år på å advare om det farlige farvannet som vestlig maktspill med Russland dro verden inn i.
(Kreft kan forresten dra pokker i vold.)
Og med hvert nytt tap finner jeg den samme innvendingen som kommer opp: «Hvorfor nå? Faen, hvorfor nå?»
Og selvfølgelig, når jeg roer meg ned og blir virkelig ærlig med meg selv, vet jeg at kilden til min krangel med virkeligheten ikke er en innvending mot det faktum at alle har sin tid og at noen ganger får eldre menn kreft. Nei, når jeg virkelig er ærlig med meg selv, vet jeg at den virkelige kilden til min innvending, er at jeg vet at disse tapene betyr en økning i mitt eget ansvar. Fordi hver gang vi taper en gigant i kampen mot imperial utslettelse av oss alle, betyr det at resten av oss må trappe opp og kjempe så mye hardere.
Til syvende og sist er ikke krangelen min med døden, eller med kreft, eller med Daniel Ellsberg, Stephen Cohen eller Bob Parry. Min krangel, når jeg er veldig ærlig med meg selv, er med min egen frykt for å fortsette å kjempe denne kampen uten de titanene ved min side.
Men det er virkeligheten. Tapet av våre antikrigshelter gir oss ikke luksusen av å kollapse i sorg og nederlag, fordi det betyr at de av oss som er igjen her, alle må stå opp og fylle noen veldig store sko. Tapet av Ellsberg, Cohen og Parry i denne verden, betyr ingenting annet enn behovet for flere som Ellsberg, Cohen og Parry. Det er ingen som kan fylle de gigantiske skoene, utenom oss.
Takk for din tjeneste, Daniel Ellsberg. Du er en vakker og modig sjel som har levd et vakkert og modig liv. Måtte dine gjenværende dager være dine beste og lyseste. Gå i fred og vit at vi vil fortsette kampen.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Caitlin Johnstone:
We’re Losing Our Anti-War Heroes Right When We Need Them Most
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
BlackRocks tyranniske ESG agenda
Av skribent - 8. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/black-rocks-tyranniske-esg-agenda/
Av John Masko, 2. mars, 2023
Når februar blir til mars, holder finansverdenen pusten i vente på en av sine mest tvilsomme årlige tradisjoner: The Larry Fink Annual Letter to CEOs. Siden 2012, da BlackRock-sjefen skrev sitt første brev til direktørene, har anledningen kommet til å symbolisere den voksende trusselen både mot aksjonærkapitalismen og det amerikanske demokratiet som utgjøres av investeringshusenes korstog for å tvinge prinsippene om ESG, eller «miljømessig, sosial og styringsmessig» investering, ned i halsen på selskaper, investorer og offentligheten.
ESG gikk først inn i investerings- og bankstrømmen som en overlevelsesstrategi. I 2009 hadde BlackRock kjøpt Barclays Global Investors Ltd, noe som gjorde det til det største investeringsselskapet i verden, med nesten 3 billioner dollar i forvaltningskapital (AUM), en sum større enn den totale omsetningen til den amerikanske føderale statskassen. Politisk sett kunne BlackRocks fremvekst som en investeringssupermakt neppe ha kommet på et verre tidspunkt. Midt i vrakgodset fra finanskrisen i 2008, og det påfølgende spetakkelet fra «Occupy Wall Street»-bevegelsen, var den offentlige mistanken mot store banker og foretak på et rekordhøyt nivå. Spesielt finans ble et moralspill: finansinstitusjoner var de grådige skurkene, mens politikerne spilte de heroiske samfunnsforkjemperne som tøylet dem. For BlackRock virket sjansene til å fortsette å vokse fritt i et slikt fiendtlig politisk klima, fjerne.
Men BlackRocks ledere hadde en åpenbaring, en som ville gjenta seg blant andre ledere, hos flere av konkurrentene, tidlig på 2010-tallet. Hva om store innvesteringshus kunne skifte ham og framstille seg som så uangripelig dydige og samfunnsinnstilte, at deres dyd utklasser selv deres regulatorer? En slik strategi ville være revolusjonerende. Ikke bare ville innvesteringshusene ha en kilometer bred vei til ubegrenset vekst; de kan til og med, hvis det spilles fornuftig, gi selskapene selv en kvasi-regjeringsmakt.
Les også: Den falske etikken til ESG
ESG-prinsippene som lå til grunn for denne strategien var allerede skrevet. FN-rapporten «Who Cares Wins« fra 2004, som introduserte prinsippene for ESG til et verdensomspennende publikum, foreslo at investorer ville oppnå høyere langsiktig fortjeneste hvis de la mer vekt på miljømessige og sosiale fremskritt. Den lille skriften var at oppgaven med å definere disse umulig brede kategoriene («miljømessig» eller «sosial») ville bli overlatt til internasjonale institusjoner. I henhold til disse institusjonenes prioriteringer vil «miljø» for det meste handle om å ta i bruk mål for reduksjon av CO2 utslipp, mens «sosialt» vil bety alt relatert til FNs uttalte sosiale mål som kjønnsparitet, rasemessig rettferdighet og fattigdomsreduksjon. Med andre ord, helt fra begynnelsen var målet med ESG å harmonisere prioriteringene til politiske eliter med bedriftsledere. Denne tilnærmingen var ikke noe nytt i Europa, der Klaus Schwab og hans World Economic Forum (WEF) lenge hadde visket ut grensene mellom næringsliv og regjering. Men i USA, der WEF-etoset ikke hadde slått rot og aksjonæren forble konge, var dette noe radikalt nytt.
Da FN inviterte globale finansinstitusjoner til å signere prinsippene for ansvarlige investeringer (PRI) i 2007, var de totale globale eiendelene forvaltet av ESG-tenkende investeringsselskap rundt 10 billioner dollar. Innen 2020, bare 13 år senere, har det vokst til mer enn $ 30 billioner over hele verden og mer enn $ 17 billioner i USA. Nye private equity-selskaper og investeringsselskaper, viet utelukkende til ESG, som Al Gores Generation Investment, dukket opp hvert år, og de fleste store amerikanske investeringsselskaper begynte å tilby aksjefond med ESG-mandat, noe som førte til at Bloomberg i 2021 projiserte 53 billioner dollar investert i ESG innen 2025.
Etter hvert som ESG-agendaen grep om seg, fant den enkelte investor seg i økende grad skjøvet til side. Riktignok lå røttene til dette skiftet fra begynnelsen av åttitallet, da føderale proxy-stemmeregler ble endret for å tillate fondsforvaltere som BlackRock å stemme på vegne av sine kunder. Ideen var god på den tiden, ved at den anerkjente at få individuelle investorer har tid til å delta på aksjonærmøter eller mulighet til å gjøre sine synspunkter kjent for selskapets ledelse. Men det ga stor makt til investeringsselskaper, riktignok under forståelse av at de ville stemme på vegne av sine kunder for bare ett formål: maksimering av fortjeneste og aksjonæravkastning. Det var imidlertid bare et spørsmål om tid før denne makten ble utnyttet.
Les også: Sannheten om økofascisme
Den tiden kom på 2010-tallet, da investeringsselskaper i stedet begynte å stemme i tråd med ESG-agendaen. Bedriftsledere som motsatte seg dette, ble enten raskt tvunget til å se dens iboende visdom, overstyrt eller uten jobb.
I 2020 stemte BlackRock på 16.200 aksjonærmøter, om 153.000 selskapsforslag. Ofte var disse stemmene mot selskapets ledelse. I henhold til selskapets egen årsrapport for investeringsforvaltning: «I 2020 identifiserte vi 244 selskaper som ikke gjorde tilstrekkelige fremskritt med å jobbe inn klimarisiko i sine forretningsmodeller eller rapportering. Av disse selskapene stemte vi mot 53, eller 22%. Vi har satt de resterende 191 selskapene «på varsel». De som ikke gjør vesentlige fremskritt, risikerer avstemninger mot ledelsen i 2021.»
I den samme rapporten skrøt BlackRock av å ha stemt mot ledelsen mer enn 1.500 ganger for «utilstrekkelig mangfold» i selskapsledelsen. Denne intervensjonistiske tilnærmingen var neppe begrenset til BlackRock. Bare i State Street Global Advisors stemte fullmektiger i 2017 mot gjenvalg av styremedlemmer i 400 selskaper som de mente hadde gjort en utilstrekkelig innsats for å utnevne kvinnelige styremedlemmer.
Men for store investorer som BlackRock forble det å delta på aksjonærmøter en ganske ineffektiv metode for å tvinge bedriftsledere til å akseptere de gode nyhetene om ESG. I 2012 hadde Larry Fink allerede oppdaget en langt bedre metode: den kongelige proklamasjonen.
Finks første brev inneholdt avslørende tegn på revolusjonen som skulle komme, spesielt i 2015, da han refset forvaltere for å returnere for mye penger til sine investorer i utbytte og tilbakekjøp. Så, i sitt brev fra 2018, gikk han et skritt videre og tok til orde for at administrerende direktører skulle gå bort fra tradisjonell aksjonærkapitalisme og for ESG, ved å omfavne ideen om «stakeholders», interessenter. Med hans ord: «Selskaper må være til nytte for alle sine interessenter, inkludert aksjonærer, ansatte, kunder og samfunnene de opererer i.» Han skrev: «Hvert selskap må ikke bare levere økonomiske resultater, men også vise hvordan det bidrar positivt til samfunnet.» La meg oversette: På vegne av millioner av aksjonærer jeg aldri har møtt, erklærer jeg at de ikke lenger virkelig eier selskapene de har investert i. Det gjør samfunnet.
Som Vivek Ramaswamy overbevisende argumenterer for i sin bok Woke, Inc., marginaliserer denne finten med å utvide bassenget av «interessenter» utover aksjonærene, aksjonærene selv og løfter lederen. Ved å gjøre selskaper ansvarlige overfor alle, gjør talsmenn for stakeholder-kapitalisme dem ikke ansvarlige overfor noen.
Thomas Fazi: Slik tok Davos-eliten tilbake kontrollen
I sitt brev fra 2020, med den beskjedne undertittelen «A Fundamental Reshaping of Finance», bestemte Fink at alle amerikanske selskaper må redesigne sine virksomheter for å tilpasse seg målene i Paris-avtalen fra 2015 om klimaendringer, med den underforståtte trusselen om aksjonæraktivisme eller til og med de-innvestering hvis de ikke klarte å gjøre det. Til dette formål erklærte han at alle porteføljeselskaper deretter måtte definere klimarisiko som investeringsrisiko i sine økonomiske analyser, et tiltak som er utformet for å gjøre det vanskeligere for selskaper som driver tungindustri eller produksjon eller bruk av fossilt brensel, og sannsynligvis skyve dem inn i renere virksomheter. Videre, siden de nærmeste klimarisikoene for mange bedrifter er statlige klimareguleringer, snarere enn de faktiske effektene av klimaendringer, er dette en tynt forkledd metode for å tvinge selskaper til å overholde internasjonale klimaavtaler.
For det andre fastsatte Fink at selskaper må offentliggjøre sin klimarisiko til investorer ved hjelp av regnskapsmetoder opprettet av to organisasjoner som hovedsakelig består av representanter fra investeringsselskaper, inkludert BlackRock og internasjonale organisasjoner som FN, Verdensbanken og IFC. Fink beordret at disse avsløringene spesifikt blinker ut en vei til to-gradersmålet mot den globale temperaturøkningen, fastsatt av Paris-avtalen.
En leser som sympatiserer med Finks mål, kan med rimelighet spørre hvorfor slik bruk av mobberens prekestol er et problem. Tross alt, hvis selskaper ikke gjør det rette på egen hånd, hvorfor skulle ikke Larry Fink stimulere dem til å gjøre det? Men når han stiller sine krav, snakker Fink med autoriteten til en folkevalgt som har spurt sine investorer og funnet ut at hans forslag har deres universelle støtte, når han ikke har det.
Tatt i betraktning at BlackRock har hovedkontor i USA, som i løpet av det siste tiåret valgte en president som trakk Amerika fra Paris-avtalen, er det sannsynligvis mange BlackRock-investorer som enten blankt ville avvise ESG-prinsippene eller være uenige med Finks metoder for å anvende dem. For eksempel, mens mange amerikanere vil være enige med Fink om at klimaendringer er grunn til bekymring, vil noen bestride ideen om at å nå netto nullutslipp innen 2050 er en brukbar strategi, eller til og med at bedrifter bør konsentrere seg om klimaendringer på bekostning av å prioritere andre problemer som sult, fattigdom eller terrorisme. På samme måte kan noen individuelle investorer være uenige med State Streets insistering på kvoter angående kjønn og mangfold i selskapsstyrene.
Å leve som vi gjør i et fritt markedskapitalistisk demokrati, skal det være rom for uenighet om slike spørsmål. Når selskaper er uenige med hverandre, er resultatet at de velger forskjellige strategier, slik at markedet kan velge den beste strategien på lang sikt. Men når administrerende direktører i hvert selskap i Amerika svarer på Larry Fink først og deres faktiske investorer i andre rekke, stuper det mangfoldet, og dermed sannsynligheten for at vi noen gang oppdager de beste strategiene.
Det er en ytterligere ironi i dette. I løpet av det siste tiåret, ettersom innvesteringshus som BlackRock har utøvd stadig større innflytelse over beslutningsprosessene i porteføljeselskapene, har investorene faktisk signalisert at giganten skal ta et skritt tilbake. Vi kan se dette i den økende populariteten til passive strategier (der investeringsselskaper tar en sekundær rolle) sammenlignet med aktive strategier (der de oftere kjøper og selger aksjer og aktivt griper inn i porteføljeselskapenes saker for å forbedre ytelsen). I 2011 ble 21 % av AUM i USA administrert passivt, sammenlignet med 79 % administrert aktivt. I 2018 hadde splittelsen falt til forholdet 36% – 64%. Paritet er anslått for 2025. BlackRocks egen aktive til passive balanse har fulgt en lignende bane. Deres portefølje hadde vært primært aktivt forvaltet frem til 2009. Men innen 2018 ble $ 3,9 billioner av deres $ 6 billioner eiendeler investert passivt. Akkurat som BlackRocks kunder stemte med sine dollar for at firmaet skulle gripe mindre inn i selskapenes politikk, erklærte BlackRocks ledere det som sin hellige plikt å gripe inn mer.
Gjennom årene har ESG-talsmenn parert anklager om overdrivelser ved å svare at investering med ESG-kriterier er like lukrativt som tradisjonell investering. Dette har alltid vært et tvilsomt argument: Tross alt, hvis favorisering av ESG-vennlige selskaper var en forsvarlig finansiell strategi, ville en investor ikke trenge å forplikte seg offentlig til ESG for å gjøre det; det ville rett og slett være den beste økonomiske avgjørelsen.
Bevisene for ESGs ytelse har inntil nylig vært tvetydige nok til å tilby ammunisjon til begge sider. Men det har begynt å endre seg. I 2022 presterte åtte av de ti beste aktivt forvaltede amerikanske ESG-fondene (inkludert et av BlackRocks) dårligere enn S&P 500. Dette demonstrerer to ting. For det første at ESG-midler ikke er noe økonomisk mirakel. Og for det andre at ytelsen til ESG-fond er tett bundet til teknologibransjen, som hadde et forferdelig år i 2022. (Ikke overraskende er teknologiaksjer overrepresentert i ESG-fond, siden det er lettere for teknologiselskaper å hevde lav miljøpåvirkning enn selskaper som faktisk lager ting.)
Det er ikke bare det at ESG ikke klarer å tjene penger, men det oppnår ikke engang sine ikke-økonomiske mål. En betydelig studie fra Columbia University og London School of Economics publisert i 2021, fant at amerikanske selskaper i 147 ESG-porteføljer hadde dårligere samsvarsrekorder for både arbeids- og miljøregler enn amerikanske selskaper i 2,428 ikke-ESG-porteføljer. De fant også at selskaper som ble lagt til ESG-porteføljer, ikke forbedret overholdelse av arbeids- eller miljøforskrifter. Denne studien la til en økende mengde bevis på at ESG-investering ikke bare er antidemokratisk, men ineffektiv.
De siste månedene har investeringsselskapene begynt å legge merke til det. Spesielt verdt å merke seg var investeringsgiganten Vanguards beslutning i desember 2022, om å trekke seg fra et løfte om netto nullutslipp innen 2050. I forrige uke sa Vanguards administrerende direktør Tim Buckley til Financial Times: «Vi tror ikke at vi skal diktere selskapets strategi […] Det ville være hybris å anta at vi vet riktig strategi for de tusenvis av selskapene som Vanguard investerer med. « Den nettopp annonserte presidentkampanjen til Vivek Ramaswamy, en av de mest velformulerte talsmennene for ESGs utskeielser, vil utvilsomt bare forsterke kravene om foretaksuavhengighet.
Larry Fink har ennå ikke lagt ut et brev for 2023. Kanskje han utsetter det mens han vurderer hvordan han skal reagere på det voksende anti-ESG-tidevannet, et tidevann han bittert fordømte på WEF-møtet i Davos, i januar. Jeg kan være uvanlig blant ESG-kritikere i min tro på at Fink bør skrive et nytt brev til konsernsjefene i år. Men det bør være veldig kort, hvis skriving ikke vil ta for mye tid vekk fra hans travle tidsplan for å redde planeten gjennom regelmessige flyreiser til Aspen og Davos. Brevet skal lyde, ganske enkelt:
Kjære administrerende direktør,
Beklager.
John Masko er en journalist som holder til i Boston. Han spesialiserer seg på næringsliv og internasjonal politikk.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
BlackRock’s tyrannical ESG agenda
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.