Nyhetsbrev steigan.no 08.02.2022
Dagens overskrifter:
Klassekampen oppdager Freedom Convoy 2022
Av red. PSt - 8. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/klassekampen-oppdager-freedom-convoy-2022/
Den enestående aksjonen Freedom Convoy 2022 som gjennomføres av trailersjåførene i Canada og som har har satt verdensrekord når det gjelder antall biler i en konvoi, er en av de viktigste klassekampene som pågår i Nord-Amerika akkurat nå.
Derfor har vi etterlyst omtale av aksjonen fra avisa med det stolte navnet Klassekampen. Aksjonen startet så smått 15. januar og nådde Ottawa 29. januar, så det har vært rikelig med tid til å omtale den. Men det har ikke vært mye å spore i Klassekampens spalter.
Det endret seg 8. februar 2022. Etter omtrent tre ukers taushet kom avisa med dette oppslaget:
Og det er ikke minst vinklinga i klassens avis som er interessant. Avisa har fått tak i, ikke en lastebilsjåfør, men ganske riktig en statsviter, Marc Lanteigne, til å karakterisere den store arbeideraksjonen. Vi gjengir noen sitater:
– Hittil har ikke Canada hatt den type høyrepopulisme som USA og Europa, sier han og viser til at ytre høyre-partiet Peoples Party of Canada ikke fikk et eneste sete i parlamentsvalget i fjor i september.
–Nå ser vi at folk også i Canada er sårbare for feilinformasjon og falske nyheter, sier han og påpeker at vaksinekravet til sjåfører som skal kjøre over grensa, jo bare rammer et fåtall.
Bransjeorganisasjonen Canadian Trucking Alliance, som tar avstand fra demonstrasjonene, anslår at 85 prosent av lastebilsjåførene er vaksinerte.
– Likevel er dette blitt brukt til å samle støtte til slagordet «nok er nok» og har skapt en kaskade der ulike grupper har kastet seg på. Ytre høyre, anti-regjeringskrefter, til og med separatister som vil ha et uavhengig Quebec. Det har jo ikke noe med pandemien å gjøre, men de bruker det som argument for at den kanadiske staten ikke fungerer og at de må ha egen stat, sier Lanteigne.
Han mener det hele er «et skremmende eksempel på en kjedereaksjon» der alle muli- ge slags tvilsomme krefter kaster seg på.
Klassekampen føyer til for egen del
Det meldes også om at mye av pengene som samles inn, kommer fra utlandet og anonyme kilder.
Folk i Ottawa sentrum fortviler over forstyrrelsen av dagliglivet og bråket fra demonstrasjonene.
En advokat har tatt saken til retten og sier at lastebilene tuter med varselhornene døgnet rundt, med lydstyrke mellom 105 og 125 desibel.
Og statsviteren får konkludere
Myndighetene i Ottawa melder at de har tatt i bruk alle sine polititjenestefolk, at det strømmer på med anmeldelser, og at de trenger støtte fra andre myndigheter. Trudeau har varslet at det ikke er aktu- elt å ta i bruk militæret.
– Det kan nok være vanskelig å flytte disse store lastebilene med tvang. Også det enorme antallet av folk kan gjøre det vanskelig for politiet å håndtere, påpeker Lanteigne, men påpeker at det er kommet kritikk fra urfolk om at politiet praktiserer dobbelt-moral, i og med at urfolksdemonstrasjoner mot oljerørledninger er blitt møtt med hardere tiltak enn det som skjer nå.
Så der har klassens avis endelig satt skapet på plass.
»»Støtt Steigan.no og Mot Dag
Milliardær: USA på vei mot borgerkrig
Av skribent - 8. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/milliardaer-usa-pa-vei-mot-borgerkrig/
Grunnleggeren av verdens største hedgefond, Bridgewater Associates, Ray Dalio, skrev nylig om at USA er på «klassisk vei» mot «en slags» borgerkrig.
Dalio skriver dette på sin side på LinkedIn: The Rising Risk of Civil War: Following in the Footsteps of History.
Dalio skriver:
Av grunner som er dekket mer fullstendig i boken min Principles for Dealing with the Changing World Order, ser USA ut til å være på en klassisk vei mot en form for borgerkrig.
Ingunn Kvil Gamst har oversatt utdrag av Dalios artikkel for Derimot.no:
e nåværende finansielle forholdene og de uforsonlige forskjellene i folks ønsker og verdier er ingredienser som kan føre til sivil strid ifølge han.
«Når vi ikke vet hva som er sant på grunn av at forandringer i mediene og propagandaen blir befolkningen mer og mer polarisert, følelsesmessig og mer politisk motivert», skriver Dalio på LinkedIn.
Han peker på flere faktorer som får han til å innta et slikt syn. Det er store mangler, høye skatter, inflasjon og store forskjeller i befolkningen som fører til denne politiske polariseringen.
«Når alt dette hender samtidig som utenlandske makter blir sterke nok til å utfordre verdens ledende stormakt kan dette føre til en borgerkrig. Vi er inne i en spesiell farlig periode. En slik periode tror jeg vi er inne i nå», understreker Dalio.
Han legger at «Det viktigste spørsmålet er hvordan dette systemet vil utvikle seg før det bryter helt sammen».
Han bemerker at politiske krefter fra opposisjonens side «kjemper for å vinne, koste hva det koste vil». De gjør det umulig å inngå kompromisser og etterlater seg mange «som er altfor redde» til å si fra eller stille som kandidater til offisielle verv.
«Historien viser at den største utfordringen for demokratiene er at de produserer slike fragmenterte og fiendtlige holdninger. Det kan gjøre dem ineffektive og uorganiserte, noe som kan føre til dårlige resultater og revolusjoner».
Dalio spår at årets valg kan bli et vendepunkt for USAs indre politikk.
«I 2022-valget kan vi få se at de moderate vil tape og at ekstremistene og populistene vil vinne, fordi begge sider vil ha personer som vi kjempe og ikke inngå kompromisser.
Høyesterett vil måtte ta beslutninger i omstridte saker som folk er villige til å slåss for. Det er stor risiko for at begge sider vil se på beslutningene som urettferdige og som er tatt av motstandernes side. Og de vil ikke akseptere dem. Dette kan føre til at man utfordrer makten», spår han.
Det er ikke første gang Dalio kommer med slike forferdelige prognoser. I november i fjor kom han med en bok Principles for Dealing with the Changing World Order.
Der advarer han mot en «høy risiko» for en borgerkrig i USA i løpet av de neste ti årene. Nettopp på grunn av «den eksepsjonelle økningen i polariseringen».
Tapet av sannhet i det offentlige rom
Vi føyer til en oversettelse av det Dalio skriver om løgn og forvrengninger i mediene:
Å ikke vite hva som er sant på grunn av forvrengninger i media og propaganda øker etter hvert som folk blir mer polariserte, emosjonelle og politisk motiverte. I trinn 5 jobber de som kjemper vanligvis med de i media for å manipulere folks følelser for å få støtte og ødelegge opposisjonen. Det er velkjent at dette skjer nå. Den oppfattede sannheten i media, både tradisjonelle og sosiale, er lavere enn noen annen gang i våre liv. For eksempel fant en Gallup-undersøkelse fra 2021 at bare 7 prosent av de spurte amerikanerne har «mye» tillit til media og bare 36 prosent av de spurte har enten «middels» eller «stor del» tillit til media. Det kan sammenlignes med 72 prosent som stolte på media i 1976.
Selv svært dyktige og mektige mennesker er nå for redde for media til å si fra om viktige saker eller stille til offentlige verv.
Les også: The next US civil war is already here – we just refuse to see it
Tall fra IMF viser at lockdownpolitikken har vært en katastrofe uten sidestykke for ungdommen
Av red. PSt - 8. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/tall-fra-imf-viser-at-lockdownpolitikken-har-vaert-en-katastrofe-uten-sidestykke-for-ungdommen/
Uten å ha noen form for vitenskapelig grunnlag for det, stengte regjeringer skoler og universiteter over hele verden, angivelig for å «stanse pandemien». All tilgjengelig forskning viser at barn og ungdom er de aller minst utsatte for å bli smittet av viruset, og om de skulle bli smittet vil de med stor sannsynlighet ikke bli veldig sjuke.
Likevel ble minst 80% av verdens skoleelever og studenter rammet av lockdown. Aller verst rammet dette barn og ungdom i fattige land og utviklingsland. Hvor mye dette har kostet dem begynner å komme fram, også fra institusjoner som IMF.
På nettsidene sine skriver IMF at barn og unge mellom 5 og 19 år utgjør en fjerdedel av menneskeheten.
Kartet viser at barn og unge i fattige land har mistet opp mot et skoleår på denne politikken. IMF skriver:
IMFs April Fiscal Monitor anslår at tap av utdanning på grunn av stengning av klasserom innen utgangen av 2020 utgjorde så mye som en fjerdedel av skoleåret i avanserte økonomier og opptil halvparten i fremvoksende og utviklingsøkonomier. Diagrammet viser at disse ujevne læringstapene på tvers av land vedvarte gjennom oktober 2020.
Slike belastninger understreker også utfordringen for nyutdannede når det gjelder å komme seg ut i svake arbeidsmarkeder. De som går inn i arbeidsstyrken midt i økonomiske nedgangstider opplever svakere sysselsettings- og lønnsutsikter, slik tilfellet var med den store resesjonen i 2007-09. En analyse i IMFs World Economic Outlook fra oktober fant at arbeidsmarkedsutsiktene for lavt kvalifiserte arbeidere og ungdom fortsatt er relativt dystre sammenlignet med andre grupper. Dette peker mot økende ulikhet og høyere sårbarhet for fattigdom.
Til sammen kan disse effektene ha økonomiske konsekvenser i flere tiår gjennom læringstap, lavere produktivitet og sysselsettingsforstyrrelser. Studenter fra pandemitida kan ha ofret så mye som 17 billioner dollar i livstidsinntekter, ifølge en fersk rapport fra FN og Verdensbanken.
Lockdownpolitikken har stjålet 17.000 milliarder dollar fra en hel generasjon
Et av de mange regnskapene som skal gjøres opp når dette vanviddet en gang er over er hvilke forbrytelser verdens politiske og økonomiske ledere har begått mot barn og unge, og ikke minst mot fattige barn og unge.
Hva dette vil bety i tap av livskvalitet, leveår, sosiale belastninger, sult og misbruk av barn og unge, vil vi oppdage etter hvert. Det blir forferdelig.
FNs International Labour Organization (ILO) har regnet ut at antall tapte arbeidstimer for verdens arbeidere i 2020 tilsvarer et tap av 255 millioner fulltidsjobber. Det er fire ganger så mange jobber som det som gikk tapt i finanskrisa, skriver ILO.
Verdensbanken har regnet ut at lockdownpolitikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.
Stengte skoler har rammet 1,6 milliarder barn og skadevirkningene vil følge dem i årevis framover. Dette også bekreftet i en vitenskapelig studie, til alt overmål fra Harvard University, Brown University og Bill and Melinda Gates Foundation. Lockdownpolitikken har vært til drastisk skade for arbeiderklassen, mens de rike har gjort det godt.
Studien beregner hvordan forskjellige sysselsettingsgrupper har blitt påvirket i løpet av pandemien til dags dato. Funnene avslører at lockdown har vært fullstendig ødeleggende for arbeidere nederst i den økonomiske næringskjeden, men at det øverste nivået faktisk fikk det bedre. Analysen undersøkte sysselsettingsnivået i januar 2020, før koronaviruset spredte seg mye og før lockdown og andre restriksjoner på økonomien ble satt i verk. Det sammenlignet dem med sysselsettingstall fra 31. mars 2021.
Det bildet som trer fram av denne sammenligninga er et bilde av ødeleggelse av arbeiderklassen.
Dette skriver Brad Polumbo i Foundation for Economic Education.
Verdensbanken: Vi taper en generasjon
I en artikkel publisert av Verdensbanken, We are losing a generation: The devastating impacts of COVID-19, heter det:
Ved utgangen av 2021 hadde skoleelevene tapt godt over 200 skoledager – det er halvannet skoleår.
Mesteparten av virkningen vil være på barn og unge som var mellom 4 og 25 år gamle i 2020 og 2021, og dette genererer en enorm ulikhet mellom generasjonene. Å være ute av skolen så lenge betyr at barn ikke bare slutter å lære, de har også en tendens til å glemme mye av det de har lært. På slutten av 2020 estimerte Verdensbanken at et 7-måneders fravær fra skolene ville øke andelen elever i «læringsfattigdom» fra 53 til 63 prosent. Ytterligere 7 millioner elever ville droppe ut av skolen. Effektene på marginaliserte minoriteter og jenter vil bli enda verre. Våre tapsestimater har blitt revidert oppover, og nå forventer vi at med mindre raske og modige tiltak blir iverksatt, kan læringsfattigdommen nå 70 %.
Det største ranet mot arbeiderklassen, ungdom og de fattige – støttet av dem som sier de er imot ulikhet
Med svært få unntak har den tidligere venstresida og de liberale som sier de representerer eller sympatiserer med arbeiderklassen og de fattige støttet politikken til milliardærklassen i denne «pandemien». Det har gjort de rikeste rikere enn noen gang og de fattige fattigere enn de har vært på svært lende.
For en milliard barn og unge vil denne forbannelsen følge dem resten av livet, hvis vi skal tro studiene til IMF.
Krigen mot Kina
Av leserinnlegg - 8. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/krigen-mot-kina/
Av Kjell Jan Hammer, leserinnlegg.
Vår leser Kjell Jan Hammer etterlyser en debatt om Kina og Kinas utvikling både internt og eksternt. Han skriver at han er klar over at steigan.no ikke skal være talerør for noe parti eller noen stat. Men samtidig ønsker han rom for for en debatt om Kina der han og andre kan kjenne seg hjemme. Og vår oppgave er ganske riktig først og fremst å drive kritisk analyse, og overfor Kina har vi lagt vekt på å avsløre de krigsforberedelsene som pågår overfor Kina, samt å gi leserne en innsikt i de enorme forandringene Kinas økonomiske utvikling har hatt og vil få på situasjonen i hele verden.
Red.
Når en organisme blir angrepet, så trekker den seg sammen og gjør seg klar til forsvar. Dette gjelder også menneskesamfunnene. Det er dette som nå skjer både i Kina og Russland. Ressursene de har for å møte angrepet, blir satt i høygir. Har en kjennskap til disse nasjonene, så vet en at deres ressurser er enorme. Det vet selvfølgelig også angriperen: USA og resten av Vesten. Uttrykket VESTEN i denne artikkelen inneholder: USA, Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand, EU, Norge og Japan.
Kina har ingen interesse av å verken starte eller provosere til en krig. Kinas utvikling vil være mest tjent med et rolig og respektfullt samarbeid mellom verdens nasjoner. Det vil bringe landet og folket rasker fremover i dets streben i å nå et høyt utvikla sosialistisk samfunn med kinesiske særtegn (kommunismens første fase).
Litt om Kinas utvikling
Kinas areal: 9 596 961 km2 + Taiwan. Nummer fire av verdens største land,
1,44 milliarder innbyggere. Mye større enn både EU, Storbritannia og USA til sammen.
Kinas kommunistiske parti (KKP) ble stiftet i Shanghai i 1921, ca. 50 personer var til stede. KKP overtok styringen av Kina etter revolusjonens seier i 1949. Mye av samfunnet var ødelagt, mellom 20 – 30 millioner innbyggere ble drept/myrdet under 2.verdenskrig i Asia. Fattigdommen var enorm, og utfordringene var nesten uoverstigelige. Et tilbakeliggende land skulle bygges opp. Nå 70 år etter, har KKP og folket greid det fantastiske å organisere og gjenneise nasjonen på en svært god måte. Det er ingen tvil om at det er KKP med folkets hjelp, som har styrt og utviklet landet.
I de siste tiårene har KKP skjerpet medlemmenes kunnskaper om Marxismen, i den hensikt, å utvikle et kommunistisk samfunn med kinesiske særegenheter. Alle land som slår inn på kommunismens vei, vil måtte gjenspeile sine lands særegenheter.
KKP har i dag ca. 95 millioner medlemmer og partiets ungdomsorganisasjon er omtrent like stor. Til sammen er den kommunistiske organisasjonen snart 200 millioner medlemmer. Disse to organisasjonene har over 7 millioner grunnorganisasjoner som arbeider og virker over hele landet.
Kinas kvinneorganisasjon: All – China Womens Federation, har 1,1 millioner lokale kvinneorganisasjoner som daglig virker over hele landet.
I tillegg kommer mengder av arbeiderklassens fagforeninger, gate- og landsbykomiteer som løser dagligdagse utfordringer over hele landet.
Parti og valgte myndigheter
Gjennom Kinas frigjøringskamp ledet av KKP og frem til i dag er det utviklet et gjensidig avhengighetsforhold (en symbiose) mellom KKP og landets valgte myndigheter som gir fordeler til begge parter. De valgte myndighetene og partiorganisasjonen samarbeider fra det laveste lokale nivå opp til og med regjeringen. Samarbeide skal løse alle daglige utfordringer og se til at alt som er blitt bestemt, blir riktig og effektivt utført. Parti- og myndighetenes arbeide, blir løpende vurdert etter hva de har geid å utføre i praksis. Kina har innført og overholder Null-toleranse mot alle former for korrupsjon, straffen for dette er hard.
Kina er i dag et godt organisert samfunn, noe som er nødvendig for å kunne styre og utvikle dette kjempelandet.
Sosial utvikling
– I 2021 kunne Kina feire en fantastisk seier: Ca. 800 millioner mennesker har siden 1949 blitt løftet ut av fattigdom. Kina har avskaffet den grunnleggende fattigdommen i sitt eget land. En slik stor seier, har menneskeheten aldri tidligere opplevd.
– Alle innbyggere i Kina garanteres i dag: Mat, klær, husvære, utdanning og helsestell.
– Husværet i byene har økt fra 6,7 m2 til 36,6 m2 i tidsperioden 1978 – 2016.
– Antallet studenter/elever som studerer på videregående, høyskoler og universiteter har økt fra 856.000 i 1978 til 27.536.000 i 2017.
– Hele folket har rett til helsebehandling via forsikringer.
– Over 900 millioner har rett til pensjon.
– Levealderen har steget fra 36 år i 1949 til 77 år i 2020
– Gjennomsnittshøyden på folket har økt med 10 cm.
Utviklingen av Kinas produktivkrefter
Produktivkrefter: Planlegging, organisering, høyt skolert arbeidskraft, effektiv- og nøyaktig produksjonsteknologi, utdanning, forskning, resolutt gjennomføring, moderne produksjonsanlegg, transport, kommunikasjon, sikring av ressurser +++.
Kina ledes i dag av et entusiastisk og enormt sterkt kommunistisk parti. Kina er et gjennomorganisert samfunn med en befolkning som i all hovedsak støtter opp om statens politiske linjer. Dette i grell kontrast til USA og EU. Kommunistpartiet i Kina etterlever parolen om å tjene sitt folk i praksis.
Folket opplever daglig av livsvilkårene forbedres og at omformingen av samfunnet til et moderne samfunn, skjer i et tempo som ingen andre nasjoner har opplevd. Dette tenner entusiasmen i folket og er en svært viktig kilde, for å skape forandring og å utvikle samfunnets produktivkrefter. Kina har alle forutsetningene for å kunne utvikle sine produktivkrefter, i et raskt tempo, både i bredde og dybde og som vil gjøre nasjonen verdensledende innen samfunnsutvikling og på vitenskapens områder.
Et eksempel:
USA satte foten ned for at Kina skulle kunne delta i utforskningen av verdensrommet via samarbeidet i den Internasjonale romstasjonen (ISS). USA fryktet at et slikt samarbeide ville gi Kina en rask utvikling innen romfart noe de ville hindre. Konsekvensen ble at Kina måtte på egen hånd utvikle dette området og det har de gjort til gangs, raskt og effektivt. Ja så raskt og effektivt, at de allerede nå, minst er på høyde med både USA og Russland. Russland har derfor innsett, at for å kunne være i teten på dette område, så har de nå inngått et strategisk samarbeid med Kina for at de begge skal bli de ledende nasjonene på dette området.
Kinas romstasjon (Tiangong) er allerede operativ og i rask utvikling. Denne romstasjonen skal være ferdig utbygd i år. Kina og Russland har også inngått samarbeidsavtaler om å etabler en fast bemannet forskningsstasjon på Månen innen utgangen av dette tiåret. Kinas roboter som i dag utforsker overflaten på Månen og Mars var også et sjokk for USA.
Kina har satt i gang en utprøving av en ny bære-rakett med stor løfteevne. Dette er nødvendig for å gjennomføre større operasjoner i verdensrommet. Rakettens navn er: Long March-8Y2. Den er 50,3 meter høy og har en løfteevne på 365 tonn.
Samarbeid og konkurranse
Et kommunistisk samfunn (felleskapssamfunnet) har som oppgave å utløse den individuelle skaperkraften i et samarbeide med andre. Å se på de som samarbeider som gull verd, gir de beste resultatene.
Et samarbeid og konkurranse som utløser enkeltindividenes og gruppens skaperkraft igangsettes. Nyvinningen(ene) som skapes i dette forholdet, spres raskt til andre som også driver nyvinning. Dette utløser en rask utvikling av samfunnets produktive krefter. Spesielt er dette viktig, i en nasjon som Kina, hvor myndigheten har som oppgave å kanalisere raskt nyvinningene til der hvor utviklingspotensialet er størst og samtidig tilføre nødvendige ressurser for nye gjennombrudd. Kreftene/tiltakene som her utvikles, må i en slik prosess, styres planmessig slik at de tjener helheten.
I Kina er det åpne linjer og fullt samarbeid mellom myndigheter, parti, forskningsinstitusjoner og statlige bedrifter/selskaper til det beste for hele samfunnets utvikling. Dette samarbeidet av gjensidige avhengighet, fører til en rask og målretta utvikling av produktivkreftene. Å utvikle en symbiose (et nyttig og gjensidig forhold mellom begge parter) mellom felleskap og individ, er åpenbart nyttig og kan utløse det beste hos begge og er til stor fordel for en rask utvikling innen det området de arbeider i. Kineserne dyrker dette med stor flid og de premierer både enkeltindividet og felleskapet.
Kina har en lang historisk tradisjon i å vurdere folk og grupper etter deres meritter, det vil si: Hva de har greid å utføre i praksis. Kommunismen som felleskapssamfunn kan ikke utvikle seg uten at det samtidig frigjør de individuelle kreftene som ligger i enkelt individene. Dette er kommunismens styrke. Ideelt sett, står da 1,4 milliarder mennesker til rådighet for en planmessig utvikling av Kina. Hvordan står det til med USA og EU? Er menneskemassene her motivert for et stort samfunnsmessig løft styrt av den kapitalistiske finanskapitalen?
Konkurransen mellom Kina og USA avgjøres av den som har de mest konkurransedyktige produktivkreftene. Enhver struktur/konstruksjon som lykkes bedre enn andre i å bruke mindre energi til strukturen/konstruksjonen vil vinne frem og overta. Å overgå kapitalismens evner i å utvikle samfunnets produktive krefter betinger at evnen til effektivt samarbeide blir viktigere enn den individuelle konkurransen og at produksjonsenhetene og finans blir samfunnsstyrt som også er en demokratisering av samfunnet.
Det samfunn som har evnen til å drive frem orden i motsetning til mer uorden, vil vinne i samfunnsutviklingen. Orden i et velfungerende politisk-, sosialt-, økonomisk-, og kulturelt samfunn som også utvikler mangfoldighet og stabilitet er en vinner. En slik stabil samfunnsstruktur som varer over lang tid, er effektiv og sterk. Produktivkreftene her har svært gode vekstvilkår. Et slikt samfunn vil kunne danne grunnlaget for ekte entusiasme blant sitt eget folk, noe som kan nyttes til en voldsom skaperkraft. Hvis vi her sammenlikner den samfunnsmessige utviklingen som skjer i Kina og USA, så er det liten tvil om hvem som vil vinne over litt tid.
Hva er så årsaken til at USA og Vesten har gått til krig mot Kina?
Borgerskap og kapitalisme som samfunnsform
Helt siden den Russiske Revolusjonen i 1917 har kommunismen som PRAKTISK samfunnsform (Sovjet unionen) fremstått som et mareritt for verdens borgerskap. Skulle det vise seg av kommunismen er sosialt og økonomisk overlegen og at den rotfester seg i store og sterke nasjoner, så er dette en dødelig trussel mot den borgerlige/kapitalistiske samfunnsformen. Trusselen er spredningsfaren.
Imperialismen
Dagens imperialisme er et kapitalistisk maktsystem som brukes av de dominerende kapitalistiske nasjonene i verden for å utplyndre andre nasjoner og folk. Imperialismen bruker: Trusler, vold, manipulerende politikk, økonomisk binding og kultur for å binde en aktuell nasjon til seg, slik at utplyndringen kan starte og vare ved. Sammenlikningen med en parasitt er reell.
Hvorfor startet USA krigen mot Kina?
Helt siden Sovjetunionens oppløsning og fall i 1991 har USA og den vestlige imperialismen håpet på en liknende utvikling i Kina. Kinas åpne samarbeid med store og kjente utenlandske kapitalistiske selskaper er etter Kinas eget ønske, om en rask utvikling av sine egne produksjonskrefter. Kina ønsket også et gjensidig og likeverdig handelsregime med Vesten. Dette gav USAs og Vestens borgerskap, håp om at dette på sikt, ville korrumpere KKP som kommunistisk parti. Borgerskapet er vel vitende om at kommunistpartiet er maktkjernen i samfunnet under sosialismen.
Det som skjedde var at Kinas produktivkrefter utviklet seg raskt og Kina ble mektigere og mektigere både økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt (Kina var i ferd med å passere USA), da gikk alarmen i USA. Hva er det som holder på å skje? I tillegg, ble USAs borgerskap/finanskapital mer og mer klar over at KKP ikke hadde råtnet på rot slik SUKP (Sovjetunionens kommunistiske parti) tidligere hadde gjort. Noe måtte gjøres for å stoppe Kina. USA og den vestlige imperialismen valgte økonomisk- og politisk/ideologisk krigføring, i første omgang.
Økonomisk, politisk/ideologisk og kulturell krig
I ca. fire år (fra 2018) har USA og etter hvert deres allierte i den angloamerikanske verden: Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand samt en del europeiske land som er medlemmer av EU/NATO det vil også si Norge og selvfølgelig Japan, ført en åpen og skjult økonomisk og ideologisk krig mot Kina.
Disse landene grunngir denne krigen for å være nødvendig, for å forsvare «vestlige verdier»: som demokrati og ytringsfrihet og at Kina sitt styresett og samfunnsutvikling undergraver disse samfunnsverdiene. Den samfunnsmessige behandlingen av SARS CoV2 (Covid 19) i USA og Europa, har til fulle, avslørt løgnen om et levende demokrati med høy ytringsfrihet i Vesten. Folkene i Vesten er truet og skremt til lydighet. Den som er litt kritisk ser en tydelig utvikling mot Fascisme.
Krigen mot Kina startet med beskyldninger om at handelen gav Kina store handelsoverskudd i forhold til USA. Etter hvert gikk anklagene over til at Kina piratkopierte USAs vareproduksjon, spionerte og overvåket viktige og kritiske samfunnsfunksjoner spesielt innenfor informasjonsflyten. Raskt ble det høyteknologiske selskapet Huawei utpekt som en fare for samfunnenes sikkerhet. USA presset sine allierte (Angloamerikanske, EU, Japan med Norge på slep) til å følge opp angrepene mot Kina. Angrepene ble raskt utviklet til også å gjelde det ideologiske området: Kina styrt av KKP er jo et fullendt diktatur som undertrykker sitt eget folk, Uigurer, Tibetanere og andre minoriteter samt byen Hong Kong og Taiwan.
USA vil prøve å kvele Kinas produksjon av høyteknologiske produkter som bruker databrikker, ved at USA selv, skal satse enormt ved hjelp investeringer, for å beholde ledelsen i produksjonen av avanserte databrikker. Problemet er at Kina har vært klar over denne faren i lengre tid og har tatt utfordringen ved å gjør seg uavhengig av USA på dette området. Dette kan bety, at verden splittes i en tid ved bruk av ulike standarder og egenskaper på høyteknologiske produkter.
Krigen mot Kina er i sum enorm og skader og bremser den samfunnsmessige utviklingen av landet.
USA, Japan, Australia og NATO har etter andre verdenskrig omringet Kina militært og truet med vold og ødeleggelser hvis ikke Kina innretter seg, etter USAs og Vestens krav. Samme metode brukte de ovenfor Sovjet Unionen. I krigen mot Kina har USA og allierte utviklet løgn og desinformasjon til en kunstart av høyeste rang. Forresten, løgn som kunstart? Den har Vesten utviklet fra første dag i sin Røverhistorie representert med: Spania, Portugal, England, Nederland, Belgia, Tyskland, USA +++ i de over 500 år med folkemord, massemyrderier, plyndring og undertrykkelse av folk og nasjoner som de har utført og historisk forfalsket.
For borgerskapet/finanskapitalen/finansoligarkiet er samfunnets styringsform i sin kjerne bare et spørsmål om hva som gir størst inntekt/profitt/merverdi. Grunnloven i deres land gir dem retten til dette. De oppfatter seg uansett som samfunnets elite og er derfor ikke redde for å innføre forskjellige former for fascisme som styringsform når det trengs.
Faren/redselen som eliten i USA og allierte opplever, er ikke at samfunnsutviklingen som skjer i Kina kan føre til en mer ekte og virkelig form for folkestyring (demokrati) enn det som Vesten noen gang selv har greid å frembringe. Nei faren/redselen ligger i at den vestlige imperialismen og dens elite kan gå til grunne. At etter over 500 år med plyndring, folkemord og massedrap av folk og nasjoner (kolombianismen) kan ta slutt.
Problemer for USA/Vesten for Vesten tårner seg opp
Kina og allierte (spesialt Russland) har allerede utviklet krigsmidler (våpen, organisering, ressurser mm.) for å håndtere et angrep mot seg. De kjenner også til de forskjellige knepene/løgnene som kolonialismen/imperialismen har brukt og bruker. Det er derfor stor sannsynlighet for at angriperne kommer til å tape. Et tap som vil få katastrofale kjedevirkninger for imperialismen. Nasjoner som sitter på gjerdet, og venter på utfallet, kan miste enhver tro på imperialismens militære og politiske overlegenhet. Eksempler er Vietnam og Afghanistan.
Og, hvis USA ikke er villige til å ta sjansen på at menneskeheten kan bli utryddet som biologisk art ved å starte en ATOM-krig, ja da må USA finne på noe annet.
Kina har oppe i alt dette hatt en sterk økonomisk vekst også under Sars CoV2 i 2021 med 8% som viser at USA ikke greier å strupe landet. I tillegg øker de indre motsetningen i USA, noe som på sikt, kan komme til å rive opp alt av samhold og indre styrke.
Flere og flere land slutter opp om Kinas og Russlands samarbeidsavtaler som: BRI, BRICS og SCO.
De alliansefrie landene krever en internasjonal ORDEN hvor hver nasjons frihet, særegenhet og respekt overholdes. Et forpliktene samarbeid mellom verdens selvstendige nasjoner må på plass. Denne kampen støttes av Kina og Russland. For å nå dette målet må imperialismen avskaffes. Denne kampen vil kreve sine ofre og den vil for noen bli smertefull.
Dette og mer til, skaper en kronisk hodepine for USA og allierte, hvordan skal de vinne denne krigen som de har startet?
Et sannsynlig utfall!
Både Kina og Russland har i dag militære- og politiske virkemidler som har satt imperialismen i en kattepine, den kan ikke vinne krigen militært. De vet at å starte en militær krig mot enten Russland eller Kina, så har de startet en militær krig mot begge. Imperialismen må finne på noe annet. Provokasjoner av kjente og ukjente typer vil bli brukt for å destabilisere den politiske situasjonen til egen fordel, overlesset med løgn fremført av deres medier. Men disse provokasjonene vil bli systematisk avslørt av media som ikke er kontrollert av imperialismen. Kampen vil bølge frem og tilbake inntil alle er blitt klar over at imperialismen er tvunget i kne. Det vil manifestere seg ved at imperialismen ber om samarbeid. En ny tid vil ta til.
Å tvinge imperialismen i kne, kan medføre, at imperialistene i første omgang må lære seg å samarbeide med resten av verdens nasjoner og at de ikke kan sette dagsorden for menneskehetens utvikling. Kina og allierte, kan vise seg å være det redskapet/nasjonene som er nødvendig for å få dette til.
Det vi er vitne til i dag, er høyst sannsynlig en omfordeling av maktforholdene i verden. Makten forskyves over til Kina, Russland og deres allierte, en forskyvning av makten som også tjener de Alliansefrie nasjonene. Denne utviklingen svekker USAs allierte og flere av disse vil måtte velge en annen side.
Det er mulig at Ukraina kan bli opprettholdt som en selvstendig nasjon etter at fascismen er ryddet ut. Taiwan vil bli innlemmet som en naturlig del av Kina.
Sjølstendige og kritiske undersøkelser
Riktige og samfunnskritiske opplysninger om Kinas utvikling, er nødvendige for å forstå hva som skjer i dette kjempelandet.
Det er svært få norske media som skriver opplysende, riktig og balansert kritisk om Kinas utvikling. Disse er: Avisa Friheten, Steigan.no og Derimot. De dominerende mediene som: NRK, Aftenposten, VG og Dagbladet har daglig bare negative saker å fortelle oss. Men det er også deres fordømte borgerlige og imperialistisk plikt å gjøre!
Opplysninger og meninger som er gitt i artikkelen, er hentet fra et langvarig politisk liv. Fra Store Norske Leksikon, og fra samtaler med kinesiske myndigheter i sammenheng med et besøk i Kina i 2018.
Beste hilsen:
Kjell Jan Hammer
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Les artikler om Kina i steigan.no her.
Klassekampen går i «baret»
Av Terje Valen - 8. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/klassekampen-gar-i-baret/
Av Terje Valen.
Med kronikken «Folkemord for åpen scene» i KK 7.2.22 av Stig O. Johannesen, professor ved Nord Universitet, har avisen åpnet på vid vegg for CIA sin antikinesiske propaganda. Professoren viser til «et uavhengig britisk eksperttribunal» som kilde, men han sier ikke hva slags tribunal det er. Det har sine grunner. Tribunalet er kalt Uigur-tribunalet. Det er en etterfølger etter det såkalte Kina-tribunalet. Tribunalet er grundig avslørt av Grayzone som et organ for regimeendring Kina og separatistopprør i Xinjiang i hovedsak finansiert og ledet av CIA gjennom sine organer og personer.[i]
Flere aviser i verden meldte om de blodige aksjonene til wabistene i Xinjiang fra 1990 og fremover. Grayzone har plukket frem flere av dem. De skriver at i virkeligheten utfoldet det seg en separatistisk terrorkampanje i Kinas Xinjian fra tidlig på 1990-tallet og fremover. En voldelig ekstremistisk minoritet av uigurer var blitt radikalisert av wahab-fundamentalisme importert fra Saudi-Arabia, slik LA Times forklarte in 2016.
Mange av disse wahabistene har deltatt i kampene i Syria mot det lovlige regimet der, og flere av dem har også kommet hjem igjen til Kina. Dette har den USA-ledete verdenspresse nå «glemt» fordi det ikke passer deres herre, USA, å opplyse om at den undertrykkingen som finner sted i Xinjiang springer ut av myndighetene i Kina sin kamp mot voldelige jihadister og separatister i en provins i sitt eget land. Som vi skal se representerer Johannesens «tribunal» nettopp disse kreftene.
Det såkalte tribunalet ble lansert den 3. september 2020 med bistand fra en ikke-statlig organisasjon (NGO), The Coalition for Genocide Response. Tribunalet ble opprettet som svar på en anmodning fra Dolkun Isa, president for World Uyghur Congress (WUC). Presidenten ba formelt Sir Geoffrey Nice QC, en britisk advokat, om å opprette og lede nemnda. WUC er delvis finansiert av National Endowment for Democracy (NED), et internasjonalt program fra Central Intelligence Agency (CIA) i USA.
En artikkel publisert av det USA-baserte nyhetsnettstedet Grayzone avslørte at WUC er et USA-støttet høyreorientert regimeendringsnettverk som arbeider for Kinas fall. Det er sterkt avhengig av amerikansk finansiering og politisk veiledning. WUC har blitt et politisk verktøy for USAs nye kaldkrigs- og mediekampanje mot Kina. Det arbeider for løsriving av Xinjiang fra Kina og regimeendring i Kina. Nesten alt som vises i vestlige medier om Kinas uigur-muslimer er produktet av en nøye unnfanget mediekampanje generert av WUC, som er finansiert og trent av USA.
WUC, med hovedkontor i München, Tyskland, har blitt støttet av NED. Mange prosjekter tilknyttet WUC og dets tilknyttede organisasjoner får også penger fra NED. For eksempel er Uyghur Human Rights Project (UHRP) det hovedprosjektet som spant ut av Uyghur American Association (UAA) og NED. UHRP ble grunnlagt av UAA i 2004. NED ga UHRP hele 1.244.698 dollar mellom 2016 og 2019, ifølge Grayzone.
Mange ledende medlemmer av WUC har også jobbet i ledende stillinger for Radio Free Asia (RFA) og Radio Free Europe / Radio Liberty. Disse amerikanske regjeringsdrevne nyhetsbyråene ble opprettet av CIA under den kalde krigen for å sende propaganda inn i Kina og Sovjetunionen, og for å vekke motstand mot kommunismen langs grensene i disse landene, ifølge Grayzone.
Den nye runden med beskyldninger mot Kina går ikke utover det vi har hørt før og som ikke står til troende.[ii] Professor Johannesen kjenner åpenbart ikke til disse opplysningene. Hvis han gjør det er han talerør for USA og CIA sin kampanje for å destabilisere Kina eller for å styrke de wabistiske terroristene og separatistene som vil rive Xinjiang ut av Kina. Er han det, bør han flagge det.
For Klassekampens kronikk- og debattredaktør er det selvfølgelig et lavmål å ta inn denne kronikken uten at opplysningene ovenfor blir nevnt. Det går inn i USA sin kamp for å opprettholde sitt herredømme i verden og deres verdensomspennende svartmalingskampanje mot alle land som ikke vil danse etter deres pipe.
Det er virkelig umåtelig trist at Klassekampens kronikk- og debatt redaktør, Tollef Mjaugedal tok inn denne CIA-propagandaen i sin avis uten at det ble vist til kilden. Det underminerer avisens integritet.
Terje Valen, mandag 7. februar 2022 på grunnlag av opplysninger fra Greyzone og Bangladesh Post,[iii] 16. desember 2021.
[i] https://thegrayzone.com/tag/uyghurs/
[ii] https://randomtextneeded.medium.com/26-ways-the-uyghur-genocide-report-failed-to-prove-genocide-47da039e9c75
[iii] https://bangladeshpost.net/posts/the-so-called-uyghur-tribunal-exposes-double-standards-of-the-anglo-saxon-allies-75326
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Valen.
En franskmann kan snakke
Av Bjørn Nistad - 8. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/en-franskmann-kan-snakke/
Av Bjørn Nistad.
Den 7. februar ankom Frankrikes president Emmanuel Macron Moskva der han og Putin førte samtaler om det spente forholdet mellom Russland og Vesten, Nato, Ukraina og andre spørsmål. Bortsett fra at partene var enige om at det var nødvendig med fortsatte samtaler, kom det ikke noe ut av møtet.
I den siste tiden har Macron og Putin flere ganger snakket sammen på telefon. Og franske diplomater har i FN og andre sammenhenger opptrådt mindre aggressivt enn andre vestlige lands diplomater. Det gjorde at mange hadde håp om at den franske presidenten under sitt Moskva-besøk ville fremsette forslag til hvordan konflikten mellom Russland og Vesten kunne løses.
Disse forhåpningene ble ikke innfridd. På pressekonferansen etter at de i fem timer hadde snakket sammen gjorde de to statslederne ikke noe annet enn å uttrykke det russiske og det vestlige synet Europas sikkerhetsutfordringer. Putin erklærte at ingen land hadde rett til å fremme sin sikkerhet på bekostning av andre lands sikkerhet, og at et ukrainsk Nato-medlemskap var uakseptabelt for Russland. Og Macron erklærte at alle land hadde rett til selv å bestemme hvilke allianser de ville slutte seg til, og at Russland ikke hadde rett til å nekte Ukraina å bli medlem av Nato.
Disse oppfatningene kunne ha vært oppsummert i løpet av 5–10 minutter, men pressekonferansen varte i ca en time. Det skyldtes at Macron snakket veldig mye, og at han pakket sin avvisning av Putins krav inn i en masse ord om felles sikkerhet, Russland som en del av Europa, behovet for dialog og liknende.
Se Macrons og Putins pressekonferanse, dubbet til engelsk, her.
Møtet mellom Macron og Putin kan tolkes på to måter. Den kanskje mest realistiske fortolkningen er at Macron har valgt, eller blitt presset til, ikke å tilby et alternativ til Washingtons og Londons aggresjon, at situasjonen er fastlås, og at det er fare for krig i Europa. En annen og mer optimistisk fortolkning er at de to statslederne neppe hadde sett noen grunn til å møte hverandre dersom det ikke forelå noe grunnlag for kompromiss, og at de under sin fem timer lange samtale må ha gjort noe mer enn å konstatere at de var fundamentalt uenige.
Nettopp det forhold at Macron valgte å pakke sitt nei til Putins krav inn i så mange ord at det nesten var vanskelig å følge med på hva han snakket om – kombinert med hans og Putins nærmest demonstrativt vennlige opptreden – gir håp om at det foreligger et grunnlag for kompromiss, som vil kunne videreutvikles gjennom fortsatte samtaler og forhandlinger. Noe av svaret vil vi trolig få allerede 8. februar da Macron skal møte Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Kiev. Krever Macron at ukrainske myndigheter må oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015, og dermed muliggjøre en politisk løsning på krisen i Ukraina, vil det være et godt tegn.
Kanskje var en franskmann – en som kan si veldig mye uten å forplikte seg til noe som helst, men som heller ikke smeller igjen noen dører – den rette til å snakke med Putin i dagens spente situasjon?
Paris og Moskva har for øvrig en tradisjon for å samarbeide, også i nyere tid. I 2008, da et georgisk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia hadde utløst en russisk-georgisk krig, fremforhandlet den franske presidenten Nicolas Sarkozy en våpenhvileavtale. I 2015 tok Frankrike og Tyskland initiativ til Minsk-avtalene for å løse konflikten i Ukraina – og samtidig å gjøre slutt på det spente forholdet og sanksjonskrigen mellom Vesten og Russland. Og siden 2015 har Paris og Berlin, med vekslende hell, forsøkt å bidra til en europeisk løsning på det konfliktfylte forholdet mellom Kiev, de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina og Moskva.
Nyttige idioter
Av Harald Øystein Reppesgaard - 8. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/nyttige-idioter-2/
Av Harald Øystein Reppesgaard.
Denne floskel er brukt av krigshauker og innbitte forsvarsapologeter i alle år etter den 2. verdenskrig mot partier, organisasjoner og enkeltpersoner som har våget å forvare helt andre holdninger til opprustning og krigstrusler fra NATO. Mennesker i protestbevegelser verden over har blitt stemplet som naive og drømmere. De har møtt overbærenhet, endatil spott og hån, for «surrealistiske» håp om en demokratisk og rettferdig verden i fredens tjeneste. Høyrekreftene i Norge har derimot villig fulgt USAs og NATOs opprustningsstrategi, med og uten atomvåpen, og basepolitikken over hele kloden. De påstår det er i fredens tjeneste.
Vi som husker fredsmarsjene på 1970- og 1980-tallet mot NATOs dobbeltvedtak om bl.a. å utplassere mellomdistanseraketter i Europa, fikk gjennomgå i norske media. Vi fikk verbale ørefiker så ørene flagret fra sofistikerte forskere ved Forvarets Høyskole, bekymrede høyrepolitikere med nyve i panna og alle andre som sverget på at disse NATO-truslene var nødvendige mot et «aggressivt» Sovjet. Alle de verste spådommer under den kalde krigen som ble oss publikum til del om russernes uhorvelige appetitt på europeisk og norsk territorium, gjentas i dag med dobbelt styrke. Sannheten om slagbjørnen er at forslag om nedrustning og avspenning initiert fra sovjetisk, seinere fra russisk hold, førte til flere bilaterale avtaler mellom stormaktene fram til 2018 og president Trump. Vi nevner avtalene Salt I og II, ABM, INF, New Start.
De bilaterale nedrustningsavtalene mellom USA og Russland (Sovjetunionen) har ført til en betydelig reduksjon i antallet atomstridshoder på begge sider. Det var uten tvil kravene om nedrustning fra de verdensomspennende fredsbevegelsene, særlig i USA og Europa i 1970- og 1980-årene, som ga partene kraftige dytt og folkelig legitimitet til fredskonferansene. Forsvarsapologetene var over seg av mistro og skepsis. Russerne har lurt oss og resten av verden og lagt oss åpen for invasjon, het det seg. Den kom ikke. Aldri har vi sett initiativ til nye nedrustningsavtaler fra amerikansk side. De ble tvunget til forhandlingsbordet. Det kom klare avvisninger om videre nedrustning fra president Trump i 2018 som sa opp INF- og New Start-avtalene.
I Norge har all kommunikasjon i de siste 20 år om nordområdene og vår militæroppbygging i NATO-regi, forsøkt hvitvasket av ren svada om «godt naboskap», «avskrekking og beroligelse». Derimot har opphaussingen av aggressive verbale angrep vært massive. Krigsklare enheter til lands, sjøs og i lufta med utstyr for utskyting av atomraketter har økt voldsomt i landet. Hyppigere store militærøvelser i Midt- og Nord-Norge og nye US-baser, bejubles av krigshaukene og deres ideologiske brøytemannskap i VG, Dagbladet, NRK, Minerva og Civita. Seriøse fredsforkjempere og troverdige personligheter, journalister, jurister, politikere, samfunnsvitere, leger, ja til og med framtredende militære, som advarte mot den urokkelige militærpolitikken, ble i sin tid omtalt som Bresjnevs «nyttige idioter». Alle ble ulovlige overvåket. Nå hetses den nye fredsgenerasjonen som Putins «nyttige idioter» når det tas til ordet for avspenning og tøvær i den akutte konflikten mellom NATO/USA og Russland omkring Ukraina. Sånn sett lite nytt under solen. For å sikre freden har hele det europeiske militære halehenget til USA og NATO blitt mobilisert med soldater, marinefartøyer og fly fra Middelhavet til Østersjøen, fra England til Russland grenser. President Biden og generalsekretær i NATO, Stoltenberg, har nå i flere uker forsikrer oss om at Russerne vil hærta Ukraina i «de nærmeste dagene». Det diplomatiske spillfekteriet går for åpen scene uten resultater for en avspenning som monner.
Striden om hvilken kurs USA, NATO, EU og dermed Norge skal følge i utenrikspolitiske spørsmål er heldigvis blitt mer intens. Motstanderne av opprustning og de som er for et bedre forhold til bl.a. Russland, må bli mer aktive og øke. Demonisering og falske fakta mot land som ikke godtar amerikanske «verdier» og form for «demokrati» har banet veien for kriger i verden under dekket av kamp mot «terrorisme». Nå gjelder det fortsatt å «straffe» Russland for anneksjonen av Krim og samarbeidet med Syria for å drive ut drapsbandene IS. Vi jubler ikke over anneksjonen, men har en forståelse for at tung militær innsirkling rundt Russland med USA-baser (80) i de siste 20 år og total avvisning av nye nedrustningsforhandlinger skaper motreaksjoner.
For å lede oppmerksomheten bort fra innenrikspolitiske problemer i USA, provoseres det fram kriser utenfor egne grenser. Det hvite hus og Pentagon manipulerer med sosiale, økonomiske, religiøse og kulturelle motsetninger i nøye utpekte, sårbare land for å skape regimeendringer. Årsakene til kriger i Midt-Østen hvitvaskes av USA og NATO med servil etterplapring av norske media. USA støtter motstandsgrupper som Al Qaida, IS, Al Nusra for å bringe «fred» og «demokrati» som ingen har invitert dem til. USA og EU gir milliarder i pengestøtte og sender i disse dager militært personale og våpen til den fascistoide regjeringen i Kiev som fører krig mot egen befolkning i øst; også kaldt «fredsmisjon». USA vender det blinde øyne til at presidenten i Ukraina omfavner nazi-kreftene der, dreper landsmenn i østprovinsene, men skalv i sin tid av påtatt moralsk indignasjon mot regimene til Hussein i Irak og Gaddafi i Libya.
Trakassering og stempling av fredsaktivister som Putins «nyttige idioter» er på gang. De hånte også fagbevegelsens opprop mot Norges bidrag til opprustning for et par år siden. Går man utenfor det politiske Carl Johan skal det koste deg ære og det settes spørsmålstegn ved din forstand. Du må fatte at fred er årsaken til krig. Fred er farlig.
Hvem er egentlig nyttige idioter?
Harald Reppesgaard
Friheten
Slik var det gamle toprissystemet for strøm
Av Erik Plahte - 8. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/slik-var-det-gamle-toprissystemet-for-strom/
Innfelt gammel strømmåler / Laagendalsposten, foto: Mansour Niroumand
Av Erik Plahte.
Rødt og SV går inn for å gjeninnføre et toprissystem for elektrisk strøm. Det var et toprissystem som var vanlig «i gamle dager», dvs før strøm ble gjort til en vare på et marked omkring 1990. Forslaget er ikke nytt. Gang på gang har det dukket opp igjen, og hver gang avvist.
«[Gjen]innføring av et toprissystem for strøm har blitt utreda og vurdert en rekke ganger», oppsummerer Oddmund Enoksen i Nordnorsk Debatt, og fortsetter:
Like mange ganger har man konkludert med at dette ikke bør innføres. Bondevik 1-regjeringa har vendt tommelen ned. Det samme har Stoltenberg 1-regjeringa gjort. Og Bondevik 2.
I Stortingsmelding nr. 29 (1998-99) Om energipolitikken ble det fraråda å innføre et to-prissystem.
I juni 2000 avga ei interdepartemental arbeidsgruppe fra Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet rapporten «Vurdering av en progressiv el-avgift». Bakgrunnen var at et flertall i finanskomiteen på Stortinget hadde bedt om å få vurdert et to-prissystem på strøm.
Arbeidsgruppa konkluderte med at det var store administrative utfordringer med et to-prissystem. Og fordelingspolitiske hensyn kunne ivaretas bedre på andre måter. Tre år seinere ba Stortinget på nytt regjeringa om å utrede modeller for differensierte avgifter på strøm. Regjeringa konkluderte med at dette ikke var et velegna virkemiddel, være seg for å begrense bruken av strøm eller å redusere miljøproblemer. I tillegg ville det ha negative fordelingsmessige effekter.
Høsten 2003 oppnevnte Finansdepartementet et utvalg som skulle vurdere ulike modeller for differensiert el-avgift for husholdninger. Utvalget avla si innstilling 30. mars 2004 (NOU 2004:8). Utvalget ville ikke anbefale innføring av ei differensiert el-avgift. Det ble konkludert med at målsettingene om redusert forbruk og fordelingshensyn kunne realisere meir effektivt og meir hensiktsmessig på andre måter.
De skyhøye strømprisene denne vinteren har kanskje dempa forbruket, men noen rimelige fordelingshensyn har de iallfall ikke bidratt til. Hva var egentlig feil med det gamle toprissystemet?
Argumentasjonen i Stortingsmelding nr 29 er avslørende:
En flerleddet avgift forutsetter at kraftleverandøren må registrere elforbruk som overstiger innslagspunktet for høy avgift for om lag 2 millioner husholdningskunder. En slik registrering for så mange kunder forutsetter etableringen av et eget rapporteringssystem. Nå som kunden har anledning til å bytte kraftleverandør mange ganger i løpet av året, vil et slikt system bli svært omfattende og komplisert. Hvis en i tillegg skulle ta andre hensyn i utformingen av avgiften, som antall personer i husholdningen, boligens beliggenhet mv., ville det være en svært krevende ordning i praksis.
Bortsett fra en flerledda avgift er det jo nettopp en slik «svært krevende ordning» vi har i dag. «Departementene konkluderte med at de administrative kostnadene ved en slik ordning vil være uforholdsmessig store i forhold til den fordelingsgevinst som kunne oppnås», står det videre i stortingsmeldinga.
Det gamle toprissystemet
Det virka slik: En husstand hadde én måler med to telleverk. Det ene telte totalt antall kWt brukt, det andre hvor stor del av dette som var såkalt «overforbruk». Husstanden abonnerte på et visst antall kW etter eget ønske, f.eks. 2 kW, og betalte en fast effektavgift pr kW pr år, helt uavhengig av det faktiske forbruket. Alt forbruk under 2 kW var normalforbruk til en lav tariff pr kWt. Men dersom effektuttaket oversteig 2 kW, begynte overforbrukstelleren å registrere antall kWt overforbruk, som ble belasta med en høyere pris pr kWt. En montør måtte stille inn måleren etter kundens valg av antall kW.
For eksempel, om en skrudde på to varmeover på tilsammen 2,5 kW, var overforbruket 0,5 kW. Om disse sto på en time, ville det koste normal avgift for 2 kWt og overforbruksavgift for 0,5 kWt. For å holde kontroll på forbruket var det vanlig med et wattmeter på kjøkkenet som viste effektuttaket til enhver tid. Ble forbruket for høyt mens middagslaginga var i gang, var det bare å skru av varmtvannsberederen eller en varmeovn en stund. Enkelt og greit. Jeg kan ikke huske annet enn at dette var et system som var lett å forholde seg til og ingen klagde på.
Utfordringa var å finne den mest gunstige skillet mellom normalforbruk og overforbruk. For høyt? Da ble det lite overforbruk, men desto høyere effektavgift, motsatt om skillet var satt for lavt. Systemet hadde tre faste variable: Lav pris og høy pris pr kWt og prisen pr kW husholdningene abonnerte på. Dessuten antall kW som kundene sjøl valgte å abonnere på. I et moderne toprissystem kan sjølsagt de tre fastsatte prisene differensieres på mange måter: etter årstid, landsdel, familiens inntekt, størrelsen eller verdien på boligen osv.
Nå sørger «intelligente» strømmålere for at leverandørene har full oversikt over forbruket ditt hver time på døgnet. Med datasystemer som automatisk kan beregne hva en husholdning skal betale ut fra en hvilken som helst modell for differensierte priser, er det vanskelig å skjønne at en toprissystem kan by på «store administrative utfordringer» for strømselskapene. Uansett system vil det også være en smal sak for dem å lage et dataprogram for å beregne den fordelinga en kunde ville være best tjent med, f.eks. på grunnlag av forbruksmønsteret det siste året.
Sjølsagt vil det koste litt å finne en forhåpentligvis rettferdig måte å skille mellom høy og lav pris på og innarbeide et nytt system. Men det vil neppe være mer krevende enn det vanvittige rotet med høye, varierende og uforutsigbare priser som de EU-vennlige politikerne nå har utsatt oss for og som de åpenbart ikke vil endre på uten å bli tvunget til det.
Ottawa: Unntakstilstand og politiraid
Av Jan Herdal - 8. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/ottawa-unntakstilstand-og-politiraid/
Av Jan Herdal.
Bare noen timer etter at Ottawas ordfører Jim Watson hadde erklært unntakstilstand, rykket politiet i går kveld lokal tid ut med store styrker mot demonstrantene. Foreløpig ser resultatet ut til å være magert. Hovedfokus var å stanse den viktige tilførselen av drivstoff til kjøretøyene.
På en større parkeringsplass utenfor byen ble det ifølge CTV beslaglagt 3200 liter diesel, samt all propan politiet kom over. Stedet har fungert som mellomlager for videre distribusjon inn til demonstrantene i byen. Fins nok flere sånne, og det blir vanskelig for politiet å spore opp alle. Det er duket for en katt og mus-lek i byens utkanter.
Men særlig kampen om å få drivstoffet fram til demonstrantene vil tilspisse seg. Drivstoff er allerede i flere dager blitt distribuert ved hjelp av «uformelle» kanaler, ofte enkeltpersoner til fots som drar kjerrer med fulle dieselkanner. En viktig vare i vinterkulden.
Ifølge polititall var det søndag ca. 500 trailere og andre kjøretøy i «rød sone» i byens sentrum.
Aksjonsledelsen har svart på politiets drivstoffaksjon med å oppfordre sympatisører til å stille mannsterkt opp og vandre rundt i området med tomme dieselkanner i dag. Dette som en markering, men sikkert også som en mulighet for å smugle inn noen kanner som er fulle.
Rykter om at militæret skal ha grepet inn, synes ikke å være riktige. Ifølge CTV ble bare sju personer arrestert i løpet av kvelden. Et hundretall bøter skal også være utdelt. Aksjonsledelsen har erklært at den tilbyr gratis advokathjelp og dekker alle kostnader for de som rammes.
Den nye folkespleisen via GiveSendGo går utmerket. Det siste tallet jeg så var 5,6 mill. kanadiske dollar, eller ca. 39 mill. norske kroner.
Særlig lørdag var det mye folk på beina over hele landet, i protest mot Trudeaus koronaregime, og til støtte for trailersjåførene i hovedstaden. Markeringene fortsatt på søndag, men i noe mindre omfang. Spesielt store folkemengder, utenom Ottawa, var det i byene Toronto og Quebec city.
Politiet vil gjøre alt de kan for å bryte opp demonstrasjonen i Ottawa sentrum. At de går etter drivstoffet er et svakhetstegn. Å skulle taue bort flere hundre trailere er en enorm oppgave.
Dessuten takker tauefirmaer som har det tunge utstyret som kreves nei. Til daglig lever de av å stå på god for med trailersjåfører. Og hvis trailerne er tømt for drivstoff, kan de heller ikke kjøres bort.
Dette er ikke over.