Nyhetsbrev steigan.no 07.11.2022
Italiensk fagbevegelse krever: Stans krigen – ingen våpen til Ukraina – fred nå!
Unge idrettsfolk dør i hopetall og mediene bryr seg ikke
Aldri før har det blitt importert så mye kjøtt til Norge som i fjor
Selv ikke Klassekampen ville ha leserinnlegg med kritikk av BigPharma
Berlin Goes to Beijing: Dette er virkelige saker
Washingtons plan for å bryte opp Russland
Profetiske ord (2015): Det går mot en mye større krig i Ukraina
Er Russland imperialistisk?
Av red. PSt - 7. november 2022
https://steigan.no/2022/11/er-russland-imperialistisk/
Militær flyoppvisning under Seiersdagen i Moskva i 2017. Shutterstock.
I politisk og militær forstand er Russland utvilsomt en stormakt, men i økonomisk forstand er det nærmest en halvkolonial nasjon. Russland er verdens største land og er svært rikt på råvarer, men som industrinasjon og finanskapitalist ligger Russland langt nede på lista. Faktisk ligger Sverige foran.
Journalisten Anders Carlsson har skrevet om dette i Proletären.
Han skriver:
Den amerikanska affärstidningen Forbes listar varje år världens 2000 största företag. USA och Kina delar numera broderligt på de tio första platserna och Kina har sedan 309 och USA 560 företag på 2000-listan.
Näst intill hälften av de internationella monopolistiska sammanslutningarna hör alltså hemma i USA eller Kina.
För att nämna några andra länder har Indien 51, Kanada 50, Australien 39 och Sverige 32 företag bland världens tvåtusen största.
Hur står sig då Ryssland i denna konkurrens? Ja, inget vidare. Ryssland är säte för två av de 100 största globala företagen, för sex av de 500 största och för ynka 24 av de 2 000 största.
Som monopolistisk stormakt distanseras alltså det gigantiska Ryssland av lilla Sverige.
Men som finanskapitalist, da?
Som kjent er det fremste trekket ved den moderne imperialismen ikke vareeksporten, men kapitaleksporten. Finanskapitalen har lagt industrikapitalen under seg, så for å se styrkeforholdet mellom imperialistmakter må vi se på rollen deres i det globale finansielle systemet.
Carlson skriver:
Det finns listor över nästan allting, så givetvis finns också en lista över världens 100 största banker. Av dessa bankgiganter hör 19 hemma i Kina, 12 i USA, åtta i Japan och sex vardera i Frankrike och Storbritannien, fem i Canada och Tyskland. Lilla Sverige ståtar med tre av världens 100 största banker: Nordea, Handelsbanken, SEB och Swedbank.
Oligarkernas Ryssland får dock hålla till godo med en enda (som Norge), statliga Sberbank, som placerar sig på 60:e plats. Det är kanske därför ryska oligarker tvingas tvätta sina smutsiga pengar via Nordeas, SEB:s och Swedbanks baltiska filialer.
Nej, Ryssland är sannerligen ingen finansiell stormakt.
Her er lista over verdens største banker (Wikipedia):
Og vi må ned på plass nummer 60 for å finne den største russiske banken, Sperbank. Den er litt mindre enn Danske Bank (nr. 54), men kan rose seg av å være litt større enn norske DNB (nr. 84).
Suverene investeringsfond
Et annet mål på finansiell styrke er de suverene investeringsfondene, av typen Oljefondet. USA har ikke dette systemet, så det kommer den finansielle styrken fram på annen måte, som for eksempel BlackRock og State Street, som er private fondsforvaltere, og som disponerer kapital, ikke i milliardklassen, men i billionklassen (tusen milliarder), nærmere bestemt 10–20 billioner..
Her er lista over de suverene investeringsfondene:
Som vi ser har Russlands to fond tilsammen 191 milliarder dollar. Sammenliknet med Oljefondets 1388 milliarder dollar er det 14%.
Russlands rolle i det imperialistiske systemet
Vi siterer Anders Carlsson:
Sammanfattningsvis: I ekonomisk mening är Ryssland en i det närmaste semikolonial andrarangsnation i konkurrensen på den kapitalistiska världsmarknaden, helt utlämnat åt fluktuationerna på de globala råvarubörserna.
I politisk och militär mening är Ryssland fortfarande en stormakt, inte minst genom sitt kärnvapeninnehav. Men utan någon önskan att mäla sig ur den gemenskap man ingick i ända fram till hösten 2013. Det är västmakternas klåfingrighet vad gäller Ukraina – Lill-Ryssland – som orsakat den nuvarande krisen.
Ryssland är inte en aggressiv stormakt, annat än i förhållande till det man ser som angrepp mot den utvidgade ryska nationens intressen.
Det talas ibland om rysk upprustning och sant är att den ryska militärbudgeten mer än fyrfaldigades mellan 1998 och 2018, från 14 till 61,4 miljarder dollar i fast penningvärde. Men då skall man veta att Sovjetunionen 1989 hade en militärbudget om 231,8 miljarder dollar i samma fasta penningvärde. Dagens ryska millitärbudget är alltså bara en fjärdedel av den sovjetiska.
1989 svarade den sovjetiska militärbudgeten för 40 procent av den i USA. 2018 svarar den ryska militärbudgeten för mindre än 10 procent av den amerikanska.
Det är siffror som ger perspektiv på det påstådda ryska hotet.
Italiensk fagbevegelse krever: Stans krigen – ingen våpen til Ukraina – fred nå!
Av red. PSt - 7. november 2022
https://steigan.no/2022/11/italiensk-fagbevegelse-krever-stans-krigen-ingen-vapen-til-ukraina-fred-na/
I en kjempedemonstrasjon i Roma 5. november 2022 gikk de faglige landsorganisasjonene i Italia, Cgil, Cisl og Uil i spissen for kravet om våpenhvile, fredsforhandlinger og stans i våpenleveransene til Ukraina.
Avisa La Repubblica skriver:
I Roma ble marsjen organisert av fagforeninger og foreninger for våpenhvile, for forhandling og demontering av atomarsenaler. Til stede var også Pd og M5S. Demonstrasjonen i hovedstaden – der det deltok «mer enn 100 tusen mennesker», ifølge arrangørene – startet fra Piazza della Repubblica og endte på Piazza San Giovanni på tonene av ‘Bella ciao’. … Ved åpningen ble Europa for fred-banneret båret av speidere og frivillige fra Community of Sant’Egidio. «
I Milano var det også en demonstrasjon til fordel for regimet i Kiev, og det er grunn til å notere seg at krigstilhengerne på NATO-sida nå har innarbeidet parolen «Slava Ukraini». På 1930-tallet ble den det offisielle slagordet til det nazistiske OUN, og da gjerne i denne formen: «Slava Ukraini Heroiam slava!« Parolen har altså tradisjoner som likner på NS-parolen «Heil og sæl!»
46% av italienerne vil ha fred
I en nylig meninngsmåling gjennomført av SWG sier 46% av italienerne at de vil ha fred i Ukraina nå, sjøl om det må innebære at landet avstår områder til Russland. Dette skriver Il Fatto Quotidiano. I en annen meningsmåling sier 70% av italienerne at Zelensky må inngå en fredsavtale med Putin. Bare 27% vil opprettholde støtten til Zelensky.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Unge idrettsfolk dør i hopetall og mediene bryr seg ikke
Av red. PSt - 7. november 2022
https://steigan.no/2022/11/unge-idrettsfolk-dor-i-hopetall-og-mediene-bryr-seg-ikke/
Dette har aldri skjedd før. Inntil det er motbevist er det grunn til å anta at det skyldes vaksinene, sier to av verdens fremste kardiologer, Peter McCullogh og Aseem Malhotra:
Aldri før har det blitt importert så mye kjøtt til Norge som i fjor
Av Romy Rohmann - 7. november 2022
https://steigan.no/2022/11/aldri-for-har-det-blitt-importert-sa-mye-kjott-til-norge-som-i-fjor/
Hva er det vi holder på med her i landet?
Av Romy Rohmann.
Nationen skriver 6. november 2022:
I 2021 ble det importert over 45.000 tonn kjøtt. En økning på mer enn 42 prosent sammenlignet med året før. Det var storfekjøtt (21.700 tonn) og svinekjøtt (16.900 tonn) som sto for det meste av importen.
Nortura Totalmarked, som er ansvarlig for markedsregulering på kjøtt i Norge, sier at de ikke har sett en større import av kjøtt enn den vi så i fjor.
Nationen skrev nylig at nordmenn flest har større tillit til norsk kjøtt sammenligna med utenlandsk kjøtt. Norge har sammen med Island det laveste forbruket av antibiotika i jordbruket, men det er ikke krav til verken medisinbruk eller dyrevelferd for kjøtt vi importerer.
Over halvparten av importen kommer fra Tyskland, og tilsvarer over 23.500 tonn kjøtt. Deretter følger våre naboland Danmark og Finland.
Det er Landbruksdirektoratet som forvalter importvernet for landbruksvarer og de skriver på sin hjemmeside:
Importvernet
Landbruksdirektoratet forvalter importvernet for landbruksvarer. Det overordnede målet med forvaltningen av importvernet er å legge til rette for import av landbruksvarer som et supplement til norsk produksjon, og å sikre avsetningsgrunnlaget for norsk produksjon.
For å supplere norsk produksjon og gi forbrukerne tilgang til landbruksvarer legger Landbruksdirektoratet til rette for import av landbruksvarer når det er behov for det, ved bruk av generelle og individuelle tollnedsettelser samt kvoter.
Legg merke til hva de skriver i uthevet skrift (min utheving) – det må være noe alvorlig galt med norsk landbrukspolitikk når opplever dette. Er det importavtaler som binder oss til slik eller er det bare dårlig politisk styring.
Bondesamvirket Nortura er nødt til å be bøndene om å utsette slaktningen med to til fire uker fordi lagrene er smekkfulle av kjøtt, og etterspørselen er mye lavere enn «normalt». Det skal bli interessant å se hvor mye kjøtt vi ender opp med å importere i 2022.
Norsk forbrukere vil ha Norsk kjøtt, men med den prisøkninga vi har sett på energi og matvarer er det klart at mange ikke opplever at de har et valg, og når butikkene selger billigere importkjøtt blir svaret enkelt.
I Tyskland ble det i 2018 solgt 90,9 mg antibiotika per kg husdyr. I Norge, som ligger desidert lavest blant 31 land, var tallet 2,9. Tyske husdyrprodusenter bruker altså 31 ganger så mye antibiotika som norske bønder!
Vi har skrevet om dette på Steigan.no i mars 2021.
Salmonellasmitten i importert tysk kjøtt har rammet norske forbrukere. Det kommer fra et land med skyhøy bruk av antibiotika i dyreholdet. Importbakteriene kan rett og slett være resistente mot antibiotika.
https://steigan.no/2021/03/det-importerte-tyske-kjottet-kan-vaere-farligere-enn-du-tror/
Dagligvarekjedene og -leverandørene har nylig sittet og forhandlet om prisjusteringene som skal inntreffe i februar.
Vi skrev om dette på Steigan.no 25. oktober.
https://steigan.no/2022/10/pa-tide-a-reise-samvirketanken-igjen/
Da skrev vi at innkjøpssjef i Coop Tor Helge Gundersen reagerte på prisjusteringene som Nortura hadde varslet med følgende uttalelse:
Da vi fikk priskravene i vår trodde jeg ikke mine egne ører, så kanskje jeg er blitt immun nå. Men jeg må si at jeg synes dette er utrolig vanskelig, og at det blir komplisert å få til en avtale med alle leverandørene i høst. Kanskje må vi velge alternativer, sier Gundersen i intervjuet.
Dersom dette alternativet blir å kjøpe importert kjøtt må «noen» gripe inn. Vi har nylig vært gjennom ei egenberedskapsuke og for første gang på mange år har dette vært ganske framtredende i norsk media. Når så Nortura er nødt til å be bøndene om å utsette slaktningen med to til fire uker fordi lagrene er smekkfulle av kjøtt, og om vi ender opp med å importere på grunn av for høye priser på norsk kjøtt er det helt klart at det er noen som ikke gjør jobben sin.
Selv ikke Klassekampen ville ha leserinnlegg med kritikk av BigPharma
Av Thore K. Aalberg - 7. november 2022
https://steigan.no/2022/11/selv-ikke-klassekampen-ville-ha-leserinnlegg-med-kritikk-av-bigpharma/
Medstrømsmedia skryter av hvor viktig det er å ta vare på
ytringsfrihet og mangfold. Men når det gjelder vaksiner, ser jeg mest enfold.
Av Thore Aalberg, hemali.
Jeg gjorde et eksperiment, og ble dessverre ikke overrasket over resultatet. Jeg sendte følgende leserinnlegg, i litt ulike varianter, til Aftenposten, VG, Dagbladet, Klassekampen, Adresseavisen og Ytring/NRK. Ingen ville publisere det.
Høstjakta og influensa
Like sikkert som høstjakta, kommer jakta på brukere av influensavaksine. På denne tiden av året er media gjerne full av legemiddelindustriens og helsemyndighetenes anbefalinger.
Ifølge FHI, hvis de treffer på riktig vaksine, vil seks av ti ha effekt av den.
Ifølge professor i forebyggende medisin Vinjar Fønnebø, har vaksinen ingen andre virkninger enn bivirkninger. Selv om FHI er oppmerksom på vaksineresistens, har medstrømsmedia «glemt» å informere om det.
Siden det hvert år dør flere av influensa enn av covid-19, er jeg spent nå: Hvor lang tid tar det før
medstrømsmedia daglig offentliggjør antall døde, innlagte på sykehus, og hvor mange av dem som blir lagt i respirator?
Kommentar til Klassekampen
Klassekampen definerer seg som «venstresidas dagsavis». Formålsparagrafen sier at avisa skal drive kritisk journalistikk «med allsidige, politiske og økonomiske avsløringer av alle former for
utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk,
organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»
Jeg undres på om Klassekampen er rammet av den materialistiske ideologien.
Avisen skal ha ros for at den målbærer kritikk av kapitalismen og ikke minst de multinasjonale
selskapene, men med ett unntak. Det gjelder ikke Big Pharma. Heller ikke kritikk av myndighetens vaksine- og ernæringspolitikk, er vanlig.
Riktignok var det en periode unntaksvis en liten åpning. Men etter at Mari Skurdal overtok som redaktør, har døren vært stengt. Som skribent har jeg flere ganger fått inn leserinnlegg som dreier seg om kritikk av kapitalismen. Men når det kommer til kritikk av legemiddelindustrien og myndighetenes helsepolitikk, er det lite å se til avisens ambisiøse formålsparagraf.
Jeg undres på om avisen er rammet av den materialistiske ideologien. En ideologi
som i realiteten er et ektefødt barn av en vitenskapsforståelse som ensidig bygger på positivismen.
En vitenskapsideologi som radikale 68-ere kjempet imot.
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Berlin Goes to Beijing: Dette er virkelige saker
Av Pepe Escobar - 7. november 2022
https://steigan.no/2022/11/berlin-goes-to-beijing-dette-er-virkelige-saker/
Scholz-karavanen dro til Beijing for å legge ned de forberedende skrittene for å utarbeide en fredsavtale med Russland, med Kina som privilegert budbringer.
Av Pepe Escobar, 4. november 2022.
Med sin uforlignelige teft for økonomisk analyse gjennomsyret av historisk dybde, presenterer professor Michael Hudsons siste essay, opprinnelig skrevet for et tysk publikum, en fantastisk parallell mellom korstogene og den nåværende «regelbaserte internasjonale orden» pålagt av Hegemonen.
Professor Hudson beskriver hvordan pavedømmet i Roma klarte å låse opp unipolar kontroll over sekulære riker (ringer det en bjelle?) da spillet handlet om pavelig forrang over konger, fremfor alt de tysk-romerske keiserne. Som vi vet, halvt i spøk, var imperiet ikke akkurat hellig, eller tysk (kanskje litt romersk), og ikke engang et imperium.
En klausul i de pavelige ediktene, ga paven myndighet til ekskommunikasjon – å lyse i bann, den som «ikke hadde fred med romerkirken». Hudson bemerker skarpt hvordan amerikanske sanksjoner er den moderne ekvivalenten til bannlysing.
Les Michael Hudson: Tysklands posisjon i USAs nye verdensorden
Uten tvil er det to merkeår i hele prosessen.
Det første ville være det tredje økumeniske konsilet i 435: da bare Roma (min kursiv) ble tilskrevet universell autoritet (min kursiv). Alexandria og Antiokia, for eksempel, var begrenset til regional autoritet innenfor Romerriket.
Det andre merkeåret er 1054 – da Roma og Konstantinopel skilte lag for godt.
Det vil si at den romersk-katolske kirke skilte seg fra ortodoksien, som fører oss til Russland, og Moskva som det tredje Roma – og det århundregamle fiende-skapet til «Vesten» mot Russland.
Militær unntakstilstand
Professor Hudson dykker deretter ned på dypet og forsker på turen til kansler Sholz – «Leverpølsa», og delegasjonen hans til Kina denne uken, for å «kreve at de demonterer sin offentlige sektor og slutter å subsidiere sin økonomi, ellers vil Tyskland og Europa pålegge sanksjoner på handelen med Kina.»
Vel, faktisk er dette bare barnslig ønsketenkning, uttrykt av det tyske rådet for utenriksrelasjoner i en artikkel publisert på Financial Times (den japanskeide plattformen i City of London). Rådet, som Hudson korrekt beskriver, er «den nyliberale ‘libertarianske’ armen av NATO som krever tysk de-industrialisering og avhengighet» av USA.
Så forutsigbart nok trykker Financial Times NATOs våte drømmer.
Sammenheng er viktig. Tysklands forbundspresident, Frank-Walter Steinmeier, har i en tale på Bellevue slott, langt på vei innrømmet at Berlin er blakk: «En æra av motvind begynner for Tyskland – vanskelige, vanskelige år kommer for oss. Tyskland er i den dypeste krisen siden gjenforeningen.»
Likevel troner schizofrenien nok en gang øverst, da Steinmeier, etter et latterlig stunt i Kiev – komplett – med å posere som en uvitende skuespiller sammenkrøpet i en bunker – kunngjorde en ekstra trygdeutbetaling: ytterligere to MARS-rakettkastere og fire Panzerhaubitzer 2000-kanoner som skal leveres til ukrainerne.
Så selv om «verdensøkonomien» – les EU – er så skjør at medlemslandene ikke lenger kan hjelpe Kiev uten å skade sin egen befolkning, og EU er på randen av en katastrofal energikrise, å kjempe for «våre verdier» i land 404, trumfer det hele.
Det Store Bildet – konteksten er også nøkkelen. Andrea Zhok, professor i etisk filosofi ved Universitetet i Milano, har tatt Giorgio Agambens «State of Exception»-konsept til nye høyder.
Zhok fastslår at det zombifiserte kollektive Vesten nå er fullstendig underlagt en «unntakstilstand» – der en evig krigsetos er den ultimate prioriteten for fjerne globale eliter.
Alle andre variabler – fra transhumanisme til avfolkning og til og med cancel culture – er underordnet unntakstilstanden, og er i utgangspunktet uvesentlig. Det eneste som betyr noe er å utøve absolutt, rå kontroll.
Berlin – Moskva – Beijing
Solide tyske forretningskilder motsier fullstendig «budskapet» levert av Det tyske rådet for utenriksrelasjoner, om turen til Kina.
Ifølge disse kildene dro Scholz-karavanen til Beijing for i hovedsak å legge ned de forberedende skrittene for å utarbeide en fredsavtale med Russland, med Kina som privilegert budbringer.
Dette er – bokstavelig talt – så eksplosivt, geopolitisk og geoøkonomisk som det kan bli. Som jeg påpekte i en av mine tidligere spalter, Berlin og Moskva holdt en hemmelig kommunikasjonskanal – via samtalepartnere – helt til det øyeblikket de vanlige mistenkte, i desperasjon, bestemte seg for å sprenge Nord Streams.
Stikkord til den nå beryktede SMS fra Liz Truss’s iPhone til Little Tony Blinken, ett minutt etter eksplosjonene: «Det er gjort.»
Det er mer: Scholz-karavanen kan prøve å starte en lang og innviklet prosess for til slutt å erstatte USA med Kina som en viktig alliert. Man bør aldri glemme at den beste BRI-handels-/tilkoblingsterminalen i EU er Tyskland (Ruhr-dalen).
Ifølge en av kildene, «hvis denne innsatsen er vellykket, da kan Tyskland, Kina og Russland alliere seg og drive USA ut av Europa.»
En annen kilde ga rosinen i bratwursten: «Olaf Scholz blir ledsaget på denne turen av tyske industrialister som faktisk kontrollerer Tyskland og ikke kommer til å lene seg tilbake og se på at de blir ødelagt.»
Moskva vet veldig godt hva det imperialistiske målet er når det gjelder EU, redusert til rollen som totalt dominert – og avindustrialisert – vasall, som utøver null suverenitet. Bak-kanalene ligger tross alt ikke i filler på bunnen av Østersjøen. I tillegg har Kina ikke gitt noen hint om at landets massive handel med Tyskland og EU er i ferd med å forsvinne.
Scholz selv, en dag før karavanen hans nådde Beijing, understreket overfor kinesiske medier at Tyskland ikke har til hensikt å løsrive seg fra Kina, og at det ikke er noe som rettferdiggjør «oppfordringene fra noen om å isolere Kina».
Parallelt er Xi Jinping og det nye politbyrået veldig klar over Kremls posisjon, gjentatt igjen og igjen: Vi forblir alltid åpne for forhandlinger, så lenge Washington endelig bestemmer seg for å snakke om slutten på ubegrenset NATO-utvidelse, gjennomsyret av russofobi.
Forhandle betyr at Imperiet signerer på den stiplede linjen i dokumentet det har mottatt fra Moskva 1. desember 2021, fokusert på «udelelig sikkerhet». Ellers er det ingenting å forhandle om.
Og når vi har Pentagon-lobbyist Lloyd «Raytheon» Austin som råder ukrainerne til å avansere mot Kherson, er det enda mer krystallklart at det ikke er noe å forhandle om.
Så, kan alt dette være grunnsteinen i den geopolitiske/geoøkonomiske korridoren Berlin-Moskva-Beijing? Det vil bety farvel, farvel til Imperiet. Nok en gang: det er ikke over før den fete damen går Götterdammerung.
Berlin Goes to Beijing: The Real Deal — Strategic Culture
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Washingtons plan for å bryte opp Russland
Av skribent - 7. november 2022
https://steigan.no/2022/11/washingtons-plan-for-a-bryte-opp-russland/
«Det vestlige målet er å svekke, splitte og til slutt ødelegge nasjonen vår. De sier åpent at siden de klarte å bryte opp Sovjetunionen i 1991, er det nå på tide å splitte Russland i mange separate regioner som vil være i strupen på hverandre.» Russlands president Vladimir Putin.
Av Mike Whitney.
«Cheney ‘ønsket å se avviklingen ikke bare av Sovjetunionen og det russiske imperiet, men av Russland selv, så det kunne aldri igjen være en trussel mot resten av verden.» ..Vesten må fullføre prosjektet som startet i 1991 …. Inntil Moskvas imperium er styrtet, vil regionen – og verden – imidlertid ikke være trygg …” (“Dekoloniser Russland” , The Atlantic, 27. mai 2022.)
Washingtons motvilje mot Russland har en lang historie som går tilbake til 1918 da Woodrow Wilson utplasserte over 7000 soldater til Sibir som en del av en alliert innsats for å rulle tilbake gevinstene fra den bolsjevikiske revolusjonen. Aktivitetene til den amerikanske ekspedisjonsstyrken, som ble værende i landet i 18 måneder, har for lengst forsvunnet fra historiebøkene i USA, men russerne peker fortsatt på hendelsen som nok et eksempel på USAs nådeløse intervensjon i sine naboers saker. Faktum er at Washingtoneliter alltid har blandet seg inn i Russlands virksomhet til tross for Moskvas sterke innvendinger. Faktisk mener et stort antall vestlige eliter ikke bare at Russland bør deles opp i mindre geografiske enheter, men at det russiske folk bør hilse et slikt resultat velkommen.
Vestlige ledere i anglosfæren er så oppslukt av hybris og deres egen forvirrede følelse av rettighet, at de ærlig talt tror at vanlige russere ønsker å se landet deres splittet opp i små ministater som forblir åpne for glupsk utnyttelse av de vestlige oljegigantene, gruvedrift. selskaper og selvfølgelig Pentagon. Slik oppsummerte Washingtons geopolitiske hjerne Zbigniew Brzezinski det en artikkel i Foreign Affairs:
«Gitt (Russlands) størrelse og mangfold, ville et desentralisert politisk system og frimarkedsøkonomi være mest sannsynlig å frigjøre det kreative potensialet til det russiske folket og Russlands enorme naturressurser. Et løst konføderert Russland – sammensatt av et europeisk Russland, en Sibirsk republikk og en Fjernøstrepublikk – ville også finne det lettere å dyrke tettere økonomiske forbindelser med sine naboer. Hver av de konfødererte enhetene ville være i stand til å utnytte sitt lokale kreative potensial, kvalt i århundrer av Moskvas tunge byråkratiske hånd. I sin tur vil et desentralisert Russland være mindre mottakelig for imperialistisk mobilisering. ” (Zbigniew Brzezinski, “A Geostrategy for Eurasia”, Foreign Affairs, 1997)
Det «løst konfødererte Russland», som Brzezinski forestiller seg, ville være en tannløs, avhengig nasjon som ikke kunne forsvare sine egne grenser eller suverenitet. Den ville ikke være i stand til å hindre kraftigere land fra å invadere, okkupere og etablere militærbaser på dens jord. Den ville heller ikke være i stand til å forene sine forskjellige mennesker under et enkelt banner eller forfølge en positiv «samlet» visjon for landets fremtid. Et konføderalt Russland – fragmentert i en myriade av mindre deler – ville tillate USA å opprettholde sin dominerende rolle i regionen uten trussel om utfordring eller innblanding. Og det ser ut til å være Brzezinskis virkelige mål som han påpekte i denne passasjen i sin magnum opus Det store sjakkbrettet. Her er hva han sa:
«For Amerika er den viktigste geopolitiske prisen Eurasia … og USAs globale forrang er direkte avhengig av hvor lenge og hvor effektivt dets overvekt på det eurasiske kontinentet opprettholdes.» ( “THE GRAND CHESSBOARD – American Primacy And It’s Geostrategic Imperatives” , Zbigniew Brzezinski, side 30, Basic Books, 1997)
Brzezinski oppsummerer USAs imperiale ambisjoner kortfattet. Washington planlegger å etablere sin forrang i verdens mest velstående og folkerike region, Eurasia. Og – for å gjøre det – må Russland desimeres og deles, dets ledere må veltes og erstattes, og dets enorme ressurser må overføres til jerngrepet til globale transnasjonale selskaper som vil bruke dem til å opprettholde strømmen av rikdom fra øst til vest. Med andre ord: Moskva må akseptere sin ydmyke rolle i den nye ordenen som USAs de facto gass- og gruveselskap.
Washington har egentlig aldri viket fra målet om å utslette den russiske staten, faktisk bekrefter den nylig utgitte National Security Strategy (NSS) sammen med en kongressrapport med tittelen «Renewed Great Power Competition: Implications for Defense— Issues for Congress», mye av det vi har sagt her, at USA planlegger å knuse enhver fremvoksende motstand mot sin ekspansjon til Sentral-Asia for å bli den dominerende aktøren i den regionen. Her er et utdrag fra kongressrapporten:
Det amerikanske målet om å forhindre fremveksten av regionale hegemoner i Eurasia, selv om det har vært langvarig, er ikke skrevet i stein – det er et politisk valg som gjenspeiler to vurderinger: (1) det gitt mengden mennesker, ressurser og økonomisk aktivitet i Eurasia ville en regional hegemon i Eurasia representere en maktkonsentrasjon stor nok til å kunne true vitale amerikanske interesser ; og (2) at Eurasia ikke er pålitelig selvregulerende når det gjelder å forhindre fremveksten av regionale hegemoner, noe som betyr at landene i Eurasia ikke kan stole på å være i stand til å forhindre, gjennom sine egne handlinger, fremveksten av regionale hegemoner, og kan trenge hjelp fra ett eller flere land utenfor Eurasia for å kunne gjøre dette på en pålitelig måte.» ( “Fornyet stormaktskonkurranse: Implikasjoner for forsvar – problemer for kongressen” , US Congress)
Hvor annerledes er denne nye iterasjonen av offisiell amerikansk utenrikspolitikk enn den såkalte Wolfowitz-doktrinen som ble levert før krigen i Irak. Her er det:
«Vårt første mål er å forhindre gjenoppkomsten av en ny rival, enten på territoriet til det tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som utgjør en trussel i størrelsesorden den tidligere utgjorde av Sovjetunionen. Dette er et dominerende hensyn som ligger til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien og krever at vi bestreber oss på å hindre enhver fiendtlig makt i å dominere en region hvis ressurser, under konsolidert kontroll, vil være tilstrekkelige til å generere global makt.»
Les: Wolfowitz-doktrinen førte til den katastrofale krigen i Irak – nå fører den til en potensielt enda mer katastrofal krig i Asia
Som man kan se, har det ikke vært noen meningsfull endring i politikken siden Wolfowitz artikulerte sin doktrine for nesten to tiår siden. Det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet hevder fortsatt resolutt Washingtons rett til å dominere Sentral-Asia og til å betrakte enhver konkurrent i regionen som nasjonal sikkerhetstrussel. Dette understrekes ytterligere av det faktum at både Russland og Kina har blitt identifisert i den siste nasjonale sikkerhetsstrategien som «strategiske konkurrenter», som er en dypstatlig eufemisme for dødelige fiender. Sjekk ut dette utdraget fra en artikkel med tittelen «Deling av Russland etter tredje verdenskrig?»:
Sluttmålet til USA og NATO er å splitte og pasifisere verdens største land, Den russiske føderasjonen, og til og med etablere et teppe av evig uorden (somalisering) over dets enorme territorium eller, i det minste, over en del av Russland og det post-sovjetiske rommet…
Det endelige målet for USA er å forhindre at det dukker opp alternativer i Europa og Eurasia til euro-atlantisk integrasjon. Dette er grunnen til at ødeleggelsen av Russland er et av dets strategiske mål…
Retegning Eurasia: Washingtons kart over et delt Russland
Med delingen av den russiske føderasjonen hevder (artikkelen) at enhver bipolar rivalisering mellom Moskva og Washington ville ende etter tredje verdenskrig. I en sterk motsetning hevder den at bare når Russland blir ødelagt vil det være en genuin multipolar verden, men innebærer også at USA vil være den mest dominerende globale makten selv om Washington og EU vil bli svekket fra den forventede storkrigen med russerne .» ( «Deling av Russland etter 3. verdenskrig» , Global Research)
Washingtons forhold til Russland har alltid vært omstridt, men det har mer å gjøre med Washingtons geostrategiske ambisjoner enn noen forstyrrende oppførsel fra Moskvas side. Russlands eneste forbrytelse er at det tilfeldigvis okkuperer eiendom i en del av verden USA ønsker å kontrollere med alle nødvendige midler. Da Hillary Clinton først kunngjorde USAs planer om å «vende om til Asia» syntes de fleste det hørtes ut som en rimelig plan for å flytte ressurser fra Midtøsten til Asia for å øke USAs deltakelse i verdens raskest voksende marked. De skjønte ikke på det tidspunktet at politikere hadde til hensikt å lede Russland inn i en blodig bakkekrig i Ukraina for å «svekke» Russland slik at Washington kunne spre sine militærbaser over den eurasiske landmassen uten motstand. Ingen forutså heller hvor langt Washington ville gå for å provosere, isolere og demonisere Russland med det uttrykkelige formålet å fjerne dets politiske ledere og dele landet i flere statletter . Her er Hillary som lager saken tilbake i 2011:
«Å utnytte Asias vekst og dynamikk er sentralt for amerikanske økonomiske og strategiske interesser … Åpne markeder i Asia gir USA enestående muligheter for investeringer, handel og tilgang til banebrytende teknologi…..Amerikanske firmaer (behov) for å utnytte stor og voksende forbrukerbase i Asia …
Regionen genererer allerede mer enn halvparten av den globale produksjonen og nesten halvparten av den globale handelen … vi ser etter muligheter til å gjøre enda flere forretninger i Asia … og våre investeringsmuligheter i Asias dynamiske markeder.»( «America’s Pacific Century» , utenriksminister Hillary Clinton», Foreign Policy Magazine, 2011)
En nøye lesing av Clintons tale sammen med en gjennomgang av Wolfowitzdoktrinen vil hjelpe selv den mest sløve leser til å trekke noen åpenbare konklusjoner om den nåværende konflikten i Ukraina som nesten ikke har noe å gjøre med såkalt «russisk aggresjon», men alt til gjøre med Washingtons plan om å projisere makt på tvers av Asia , kontrollere Russlands enorme olje- og gassreserver, omringe Kina med militærbaser og etablere amerikansk dominans i episenteret av dette århundrets mest velstående marked. Her er Putin igjen:
«For å frigjøre seg fra det siste nettet av utfordringer, må de avvikle Russland så vel som andre stater som velger en suveren utviklingsvei, for enhver pris, for å kunne plyndre andre nasjoners rikdom ytterligere og bruke den til å lappe sine egne hull. Hvis dette ikke skjer, kan jeg ikke utelukke at de vil prøve å utløse en kollaps av hele systemet, og skylde alt på det, eller, gud forby, bestemme seg for å bruke den gamle formelen om økonomisk vekst gjennom krig.»
Amerikanske utenrikspolitiske eksperter er skamløse i sin promotering av teorier som truer med å utløse en direkte militær konfrontasjon med Russland som kan resultere i en atomutveksling. I et nylig «webinar for kongressmedlemmer og kvinner arrangert 23. juni under tittelen «Dekolonisering av Russland.» Nettseminaret, bemannet av CIA-operatører og høyreorienterte nasjonalister fra Ukraina og Kaukasus, argumenterte effektivt for at Russland var et koloniimperium som måtte brytes opp med støtte fra Washington.» (WSWS) Forfatteren utforsker årsakene til at noen eksperter ønsker å stemple Russland som «imperialistisk»? En artikkel på WSWS forklarer hvorfor:
… «påstanden om at Russland er «imperialistisk» tjener en viktig politisk funksjon: Den gir et politisk dekke for den imperialistiske aggresjonen mot Russland og krigsmålene til de imperialistiske maktene …. Det er denne strategien den pro-NATO pseudovenstre dekker over med sitt rop om «russisk imperialisme». Fremme av nasjonalistiske, regionalistiske og etniske spenninger har vært en nøkkelkomponent i den imperialistiske krigspolitikken i flere tiår…
Gjennom en kombinasjon av NATO-ekspansjon, kupp på grensene og militære intervensjoner i land alliert med Russland og Kina, har de imperialistiske maktene systematisk og nådeløst omringet Russland…
Faktisk, hvis man gjennomgår historien til krigene ført av amerikansk imperialisme de siste tretti årene, fremstår den utfoldende krigen for oppdelingen av Russland og Kina som en brutal uunngåelighet . Til tross for deres reintegrering i det verdenskapitalistiske systemet, har de imperialistiske maktene blitt forhindret av de regjerende oligarkiske regimene fra å direkte plyndre de enorme ressursene til disse landene. I kamp om disse ressursene seg imellom, og drevet av uløselige hjemlige kriser, er de nå fast bestemt på å endre dette.
… resolusjonsutkastet beskriver de grunnleggende målene for USAs krig mot Russland som følger: «fjerning av det nåværende regimet i Russland, dets erstatning med en amerikansk-kontrollert marionett, og oppløsningen av Russland selv – i det som omtales som « avkolonisere Russland»—til et dusin eller flere impotente stater hvis verdifulle ressurser vil bli eid og utnyttet av amerikansk og europeisk finanskapital.» Denne passasjen er sentral for å forstå både konflikten som utspiller seg og politikken til den pro-NATO pseudo-venstresiden og deres insistering på at Russland er et «imperialistisk land». ( «De historiske og politiske prinsippene for den sosialistiske opposisjonen mot imperialistisk krig og Putin-regimet «, Clara Weiss, World Socialist Web Site)
Som man kan se, søker elitemedlemmer av det utenrikspolitiske etablissementet iherdig etter nye og mer overbevisende begrunnelser for en konfrontasjon med Russland, hvis endelige formål er å fragmentere landet som baner vei for Washingtons strategiske rebalansering eller «pivot». For 20 år siden, under Bushadministrasjonen, var ikke politikere på langt nær like forsiktige i sine syn på Russland. Tidligere visepresident Dick Cheney gjorde for eksempel ikke noe forsøk på å skjule sin fullstendige forakt for Russland og var overraskende ærlig om politikken han støttet. Sjekk ut dette utdraget fra en artikkel av Ben Norton:
USAs tidligere visepresident Dick Cheney, en hovedarkitekt for Irak-krigen, ønsket ikke bare å avvikle Sovjetunionen; han ønsket også å bryte opp Russland selv, for å hindre det i å reise seg igjen som en betydelig politisk makt … Tidligere amerikansk forsvarsminister Robert Gates skrev at «Da Sovjetunionen kollapset på slutten av 1991, ønsket Dick å se oppløsningen ikke bare av Sovjetunionen og det russiske imperiet, men av Russland selv, så det kunne aldri igjen være en trussel. “…
Det faktum at en skikkelse ved roret i den amerikanske regjeringen ikke så hemmelig søkte permanent oppløsning av Russland som land, og rett frem formidlet dette til kolleger som Robert Gates, forklarer delvis den aggressive holdningen Washington har inntatt mot den russiske føderasjonen siden. styrten av Sovjetunionen.
Realiteten er at det amerikanske imperiet rett og slett aldri vil tillate Russland å utfordre sin ensidige dominans av Eurasia, til tross for at regjeringen i Moskva gjenopprettet kapitalismen. Dette er grunnen til at det ikke er overraskende at Washington fullstendig har ignorert Russlands sikkerhetsbekymringer, brutt løftet om ikke å utvide NATO «en gang østover» etter den tyske gjenforeningen, og omringet Moskva med militariserte motstandere som helvete vil destabilisere det.
Russiske sikkerhetstjenester har publisert bevis på at USA støttet tsjetsjenske separatister i deres kriger mot den sentrale russiske regjeringen. Den britiske akademikeren John Laughland understreket i en artikkel fra 2004 i The Guardian, med tittelen «The Chechens’ American friends,» at flere tsjetsjenske løsrivelsesledere bodde i Vesten, og til og med ble gitt tilskuddspenger av den amerikanske regjeringen. Laughland bemerket at den viktigste USA-baserte pro-tsjetsjenske løsrivelsesgruppen, den villedende navngitte amerikanske komiteen for fred i Tsjetsjenia (ACPC), oppførte som sine medlemmer «et navneopprop fra de mest fremtredende neokonservative som så entusiastisk støtter «krigen mot terror». «:
De inkluderer Richard Perle, den beryktede Pentagon-rådgiveren; Elliott Abrams fra Iran-Contra berømmelse; Kenneth Adelman, den tidligere amerikanske ambassadøren til FN som egget på invasjonen av Irak ved å forutsi at det ville bli «en cakewalk»; Midge Decter, biograf av Donald Rumsfeld og direktør for det høyreorienterte Heritage Foundation; Frank Gaffney fra det militaristiske senteret for sikkerhetspolitikk; Bruce Jackson, tidligere amerikansk militær etterretningsoffiser og engangs visepresident for Lockheed Martin, nå president for den amerikanske NATO-komiteen; Michael Ledeen fra American Enterprise Institute, en tidligere beundrer av italiensk fascisme og nå en ledende talsmann for regimeskifte i Iran; og R James Woolsey, den tidligere CIA-direktøren som er en av de ledende cheerleaders bak George Bushs planer om å remodellere den muslimske verden langs pro-amerikanske linjer.
Det faktum at høyreekstreme salafi-jihadister utgjorde en betydelig prosentandel av det tsjetsjenske opprøret, plaget ikke disse anti-muslimske neokonserne – akkurat som islamofobiske «Krig mot terror»-veteraner ikke hadde noe problem med å støtte ekstremistiske hodehuggende Takfiri-islamister i de påfølgende USAs kriger mot Syria og Libya…
…Victoria Nuland, den tredje mektigste tjenestemannen i Joe Biden-administrasjonens utenriksdepartement, fungerte som visepresident Cheneys viktigste nestleder utenrikspolitiske rådgiver fra 2003 til 2005. (Hun var også med på å sponse det voldelige kuppet i Ukraina i 2014 som styrte demokratisk valgt regjering.) I likhet med sin mentor Cheney, er Nuland en knallhard neokonservativ. Det faktum at han er republikaner og hun jobber primært i demokratiske administrasjoner er irrelevant; haukenes utenrikspolitiske konsensus deles av begge de to partiene.
Nuland (et tidligere medlem av det todelte styret for National Endowment for Democracy (NED) er også gift med Robert Kagan, en skytshelgen for nykonservatismen, og medgründer av Project for the New American Century – det koselige hjørnet til neocons i Washington, hvor han jobbet sammen med Cheney, Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz og andre topp embetsmenn i Bushadministrasjonen. Kagan var en langvarig republikaner, men i 2016 sluttet han seg til demokratene og aksjonerte åpent for Hillary Clinton som president.» ( Eks. VP Dick Cheney bekreftet at USAs mål er å bryte opp Russland, ikke bare USSR , Ben Norton, Multipolarista)
USAs utenrikspolitikk er nå utelukkende i hendene på en liten gruppe neocon ekstremister som avviser diplomati fullstendig og som oppriktig tror at USAs strategiske interesser bare kan oppnås gjennom en militær konflikt med Russland. Når det er sagt, kan vi med en viss grad av sikkerhet si at ting kommer til å bli mye verre før de blir bedre.
*
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på The Unz Review .
Michael Whitney er en kjent geopolitisk og sosial analytiker basert i Washington State. Han startet sin karriere som uavhengig borgerjournalist i 2002 med en forpliktelse til ærlig journalistikk, sosial rettferdighet og verdensfred.
Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).
Profetiske ord (2015): Det går mot en mye større krig i Ukraina
Av Pål Steigan - 7. november 2022
https://steigan.no/2022/11/profetiske-ord-2015-det-gar-mot-en-mye-storre-krig-i-ukraina/
Helt siden den ondartede Maidan-bevegelsen som førte opp til det CIA-styrte kuppet i Ukraina i februar 2014 har denne nettavisa gjort vårt ytterste for å avsløre de kreftene som har drevet fram denne konflikten og advart mot faren for en storkrig. Det har vist seg nesten totalt umulig å reise en opinion i Norge mot disse krigskreftene. Og nå har USAs og Storbritannias spesialister på psykologisk krigføring klart å få nesten hele den tidligere anti-imperialistiske venstresida til å bli glødende tilhengere av NATOs krig mot Russland med Ukraina som slaktoffer. Venstresida interesserte seg aldri for Ukraina før 24. februar 2022, men da ble flertallet over natta helt enige med Dagsrevyen og CNN. Denne tragedien kunne ha vært unngått. Her henter vi fram igjen en av de nærmere 560 artiklene vi hadde publisert med Ukraina som tema før 24. februar. Denne artikkelen fra april 2015 var dessverre nærmest «profetisk»:
Det går mot en mye større krig i Ukraina
Av Pål Steigan -27. april 2015
Det går mot ny krig i Ukraina – og Russland vil få skylda. Alle parter er klar over at krigen er under oppseiling, og de forbereder seg intenst på den. De kreftene som kunne ha forhindret krigen er enten for svake eller udugelige til å gjøre det. Hvor stor denne krigen vil bli er ennå ikke sikkert, men dessverre tyder alt på at den vil bli mye større enn den krigen som raste fram til den skjøre våpenhvilen ble avtalt i Minsk.
Det byr meg imot å skrive dette. Jeg har advart mot krig for å prøve å vekke til live de kreftene som kan kjempe for fred. Men skal man være helt nøktern, så er fredskreftene i dag altfor svake og altfor lite bestemte til å kunne hindre en krig. Og like ille: Det er mulig haukene i vest tror at det er mulig å føre en liten krig mot Russland – at de driver brinkmanship uten helt å skjønne hva som skjer om de raver utfor «the brink».
Ukraina er splittet for godt
Minsk2-avtalen forutsetter at de opprørerkontrollerte regionene i Donetsk og Luhansk forblir deler av et samlet Ukraina, men at de skal få betydelig indre sjølstyre. Dette kommer ikke til å skje, og opprørerne har ingenting å vinne på å bli integrert i Ukraina – annet enn døden. Minsk2 legger opp til at opprørerne skal konsulteres og være enige i en reform som sikrer sjølstyre og danner grunnlag for nye valg.
I stedet valgte Kiev å vedta en lov som ikke inkluderer de opprørske regionene på noen måte, men som tvert om forutsetter en fullstendig kapitulasjon fra deres side. Robert Parry kaller denne taktikken «ei giftpille … som effektivt vil garantere at borgerkrigen fortsetter».
Lederne for Donbass kommenterer dette slik:
Vi godtok (i Minsk) en spesiell status for Donbass innenfor et fornyet Ukraina, sjøl om våre folk ønsker en full uavhengighet. Vi godtok dette for å unngå å spille våre brødres blod.
Med vedtakene i Verhovna Rada om forbud mot kommunistpartiet, innføring av militærlov og hyllest til fascistene i OUN/UPA, må det være klart for opprørerne at det ikke venter dem noe godt dersom de overgir seg til Kiev. Da vil de bli utsatt for drapskommandoene til Pravij sektor og Nasjonalgarden. Om opprørerne har vært usikre på hva Kiev har i vente for dem, så burde disse vedtakene ha tatt fra dem alle illusjoner. Det Kiev har å tilby dem dersom de underkaster seg, er døden. Derfor har de ikke noe annet valg enn å forberede seg på krig, og det blir en krig for full uavhengighet. Ukraina slik vi har kjent det, er ferdig.
Uansett hva man måtte mene om Russlands anneksjon av Krim (folkerettslig er den omtrent på linje med løsrivelsen av Kosovo fra Serbia), så bør man innse at Russland ikke kommer til å gi fra seg Krim. Å oppgi Krim ville betydd at Russland i praksis ville være utestengt fra Middelhavet og at USA ville ha overtatt deres baser på Krim. Dette kommer aldri til å skje, med mindre USA skulle vinne en krig mot Russland.
Forberedelser til krig
I en tale på Maidan-plassen 18.01.2015 sa president Petro Porosjenko til 20.000 demonstranter at «Vi skal kaste ut okkupanten fra ukrainsk territorium!» Det er ikke lovende. Kiev tar tydeligvis sikte på en militær løsning.
Investoren George Soros skrev i en nyttårsartikkel at Europa bør tillate seg større underskudd på statsregnskapene for å ruste opp til en krig mot Russland! Han oppfordrer til at EU må bruke skattebetalernes penger til å gi Ukraina en kreditt på 20 milliarder dollar – med løfte om mer – for å sette landet i stand til å føre krig mot sin nabo i øst.
20. april begynte USA å trene Nasjonalgarden i Ukraina. Innenriksminister Arsen Avakov skriver på Facebook at de enhetene som skal trenes opp kommer fra Azov-brigaden, altså en beryktet høyreekstrem brigade under ledelse av fascister og nazister. De bruker bruker SS-runen Wolfsangel som sitt merke. Avakov skriver at treninga vil foregå nær den polske grensa og at 290 amerikanske fallskjermsoldater og 900 nasjonalgardister skal delta. Oberst Steve Warren sier på vegne av Pentagon at troppene kommer fra den 173dje Airborne Brigade som har base i Vicenza.
25. april undertegnet NATO og Ukraina en avtale som vil bane veien for et langt mer omfattende samarbeid. Formelt gjør dette fortsatt ikke Ukraina til NATO-medlem, men landet blir mer og mer assosiert til krigsorganisasjonen. I tilfelle det bryter ut krig mellom Ukraina og Russland, vil nok krigspartiet i USA og deres ukrainske marionetter si at det foreligger en paragraf 5-situasjon, altså at NATO-solidariteten gjelder og at alliansen er i krig.
Canada har sendt 200 soldater som også skal trene ukrainske styrker. Canada er blitt er reservoar av militaristisk politikk basert på den høyreekstreme falangen av den ukrainske diasporaen. Derfor er landet blant de fremste krigsaktivistene i Ukraina.
I alt skal det være rundt 1500 utenlandske soldater på offisielt oppdrag i Ukraina. Det omfatter briter, polakker og folk fra Baltikum. I tillegg finnes det fra før utenlandske leiesoldater, soldater fra det private leiesoldatfirmaet Academi osv.
Polen, som har sine egne nasjonalistiske interesser i Ukraina, siden Vest-Ukraina en gang var polsk, er blant de landa som forbereder seg aktivt på krig. Polen har allerede trent ukrainske styrker og har egne styrker i landet. De har opprettet en felles kommando sammen med Ukraina og Litauen, og tar åpenbart sikte på å spille en aktiv rolle i den kommende krigen.
USA har gjennomført og gjennomfører over tjue offensive øvelser rettet mot Russland. Washington flytter fram store mengder avanserte våpen og lar dem bli igjen i land som grenser til Russland, slik at amerikanske styrker kan ta dem i bruk på kort varsel. (Norge er et av de landa som er et ulykkelig vertskap for slike våpen.)
USA forsyner også Ukraina direkte med våpen og utstyr og med personell som trener opp ukrainske styrker i bruken av disse våpnene. Representantenes hus i USA med stort flertall vedtatt en resolusjon som krever at presidenten ruster Ukraina til krig. USA bruker denne krisa til å gjøre Ukraina til et oppmarsjområde mot Russland, og det er naturligvis en dramatisk endring fra situasjonen før statskuppet 22. april i 2014 da landet var en slags alliert med Russland.
Med dette legger Washington også våpen og krigsfullmakter i hendene på krefter i Ukraina som har forpliktet seg til å føre krig for å gjenerobre Krim og Donbass. Det gjelder ikke minst nazisten Dmitro Jarosj og hans Pravij sektor, som nå har en betydelig makt i Ukrainas væpnede styrker. For USA vil en gjenerobring av Donbass bety at de kan utplassere taktiske atomvåpen som kan nå helt til Ural.
Også Russland og Donbass forbereder seg
Lederne for de opprørske regionene Luhansk og Donetsk har innsett at det ikke blir noen ukrainsk føderasjon som vil være levelig for dem og deres folk. Derfor forbereder de seg på en krig de mener helt sikkert vil komme. De ukrainske styrkene led et ydmykende nederlag høsten 2014, men når de kommer tilbake vil de ha vestlige rådgivere, helt nye våpen og antakelig bedre strategiske og taktiske evner. Målet deres vil være å knuse Donbass. Derfor har Novorossija, som de kaller seg, gjennomført en mobilisering som angivelig har reist en hær av 100.000 nye soldater. Over den åpne grensa mot Russland har de skaffet seg bedre og mer avanserte våpen, og de har også helt sikkert fått russiske rådgivere som kan styrke deres taktikk og strategi.
Vladimir Putin må ha trodd at Vesten (les USA) ville akseptere ham som en samarbeidspartner og leder for en likeverdig stormakt. Hva enn han måtte ha hatt av illusjoner om dette, så må de nå være gravlagt for lengst. Han og den øvrige ledelsen i Kreml har innsett at USA ønsker å bryte ned Russland og eventuelt dele opp landet i mindre enheter, slik det skjedde med Sovjetunionen.
Russland har styrket sine posisjoner for å kunne motstå et eventuelt angrep, og har lagt opp til en betydelig opprustning fram mot 2020. Fortsatt vil det russiske militærapparatet være svært mye mindre enn USAs, men enkelte observatører hevder at det vil være kvalitativt bedre på noen områder.
Hvis Novorossija har bedt Moskva om å bli anerkjent som stat, så har de fått en kald skulder. Putin har sagt at han ikke ønsker noen oppdeling av Ukraina, og han var fadder for Minsk2-avtalen som forutsetter et fortsatt forent, men føderalt Ukraina. Skulle Ukraina sette inn en lenge ventet offensiv mot Donbass, vil Russlands altervativer ikke være mange. Russland kan ikke, ut fra sine egne interesser godta at Donbass blir knust.
Den «lille» krigen som kan utløse den store
I sitt siste intervju sa den tyske forfatteren Günter Grass at «vi går som søvngjengere inn i en ny storkrig». Dessverre ser det ut til at han hadde rett. Den nye krigen i Ukraina kommer. Hvem som formelt starter den, er underordnet. Den kan starte som et angrep fra Kiev-styrkene med vestlig støtte, eller den Novorossija kan starte den for å komme Kiev i forkjøpet. Uansett vil Putin få skylda, fordi vestlige medier ikke er stort annet enn forlengelser av USA psykologiske krigføring.
Når den starter vil Kiev gjøre sitt ytterste for å knuse Donbass, og det vil bety massive angrep på millionbyene Donetsk og Luhansk, med de sivile tapene det vil innebære. USA ønsker seg antakelig noe à la Operation Storm som knekte og fordrev serberne i Krajina i Kroatia i 1995. Men Donbass er ikke Krajina og Russland er ikke Serbia. Se bort fra eventuell russisk solidaritet med Donbass, og se det ensidig fra Russlands side: Noe sånt kan ikke Moskva tillate. Da går Russland med i krigen.
Novorossija vil antakelig prøve å erobre landbrua til Krim ved å erobre Mariupol. Det vil ikke Kiev (les USA) tillate, fordi det ville gi Russland en betydelig strategisk fordel. Det kan godt hende at Novorossija ser seg tjent med å angripe først, siden de vet at krigen kommer uansett. Skulle de så erobre Mariupol, ville en mye større krig være i gang.
Enten det går sånn eller slik, så vil det knapt være mer enn ett sjakktrekk før russiske og amerikanske soldater står mot hverandre på slagmarka.
Russland vil i det lengste prøve å unngå å gå direkte inn i krigen, men det er ikke sikkert Kreml får så mange valg. Men skulle Russland gå inn, vil de gå inn for å knekke den ukrainske hæren og utløse regimeskifte i Kiev. Vil USA godta det? Neppe.
Trekktvang
I sjakk er det noe som heter trekktvang. Det vil si at spillerne er nødt til å trekke, sjøl om de hadde vært bedre tjent med å la være. Deutsche Wirtschafts Nachrichten skriver:
USA er havnet i trekktvang i energikrigen, siden Russland har gjort det kjent at landet etter 2019 ikke lenger vil eksportere gass via Ukraina. Det er bare et tidsspørsmål når den neste militære begivenheten kommer.
Russland kan ikke la Novorossija tape og USA kan ikke la Kiev tape, så mye prestisje, penger og våpen som er investert i dette prosjektet. Nettmagasinet The National Interest er bekymret for at Russland og USA kan snuble inn i en ny krig. The National Interest Det ble grunnlagt av «gudfaren til USAs neokonservative», Irving Kristol. Det var de som i sin tid publiserte Francis Fukuyamas kontroversielle bok The End of History and The Last Man. TNIs æresformann er Henry Kissinger og bladets artikler blir regelmessig publisert også i The New York Times, Financial Times, The International Herald Tribune osv. Vi snakker altså et tidsskrift for den herskende eliten i USA.
Dimitri K. Simes er utgiver av The National Interest. Sammen med Graham Allison, som er tidligere viseforsvarsminister i USA, har han skrevet artikkelen Could a U.S. response to Russia’s actions in Ukraine provoke a confrontation that leads to a U.S.-Russian war?
De skriver:
President John F. Kennedy spent many hours reflecting on the lessons from that experience. The most important of these he offered to his successors in these words: “Above all, while defending our vital interests, nuclear powers must avert those confrontations which bring an adversary to a choice of either a humiliating retreat or a nuclear war.” It is a lesson statesmen should apply to meet the challenge Russia poses in Ukraine today.
Det ser ikke ut til at State Department eller NATOs general Strangelove, unnskyld, Breedlove, bryr seg filla om slike erfaringer eller slike advarsler.
Et fornuftens ord i tolvte time
Deutsche Wirtschafts Nachrichten melder at forbundskansler Angela Merkel har oppfordret Ukraina om å «ikke gi Russland et påskudd til å gå til krig». Dette er riktignok å snu ansvarsforholdet opp-ned, noe også DWN bemerker, men det er tross alt et glimt av fornuft i all krigsgalskapen. Merkel legger vekt på Ukrainas ansvar for å oppfylle Minsk-avtalen og maner også Brussel om å vise tilbakeholdenhet. Utenriksminister Frank-Walter Steinmeier har skrevet brev til EU-president Jean-Claude Juncker og oppfordret til at man viser fleksibilitet for å ta hensyn til forholdet til Russland i den assosieringsavtalen EU har med Ukraina. Det er Financial Times som skriver dette.
Jeg frykter at dette er for lite for seint. Adressen er også feil. Det er USA som står bak regimet i Kiev. Hvis USA nekter juntaen å føre krig, så blir det ingen krig. Hvis USA oppmuntrer til krig og gir Jarosj, Azovbrigaden og Nasjonalgarden våpen, opplæring og mulighet – så blir det krig.
Les også:
Du må ikke sove 2.0
Denne artikkelen trekker opp åtte faresignaler som da pekte i retning en storkrig, og det har vist seg at alle åtte har vært svært relevante:
1. Håndteringa av krisa i Ukraina
2. Framrykkinga av USAs og NATOs styrker mot Russland
3. Krigsfullmaktene fra Kongressen
4. Den økonomiske krigen mot Russland
5. Demoniseringa av Putin
6. Forfalskninga av annen verdenskrig
7. Kneblinga av europeiske ledere
8. Diplomatiets trange kår og sammenbruddet av våpenavtalene
Og den avsluttes slik:
I 1937 skrev Arnulf Øverland diktet Du må ikke sove. Der sier han blant annet:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!
Noen samtidige av Øverland syntes kanskje i 1937 at dette var å ta vel hardt i. Men han fikk nå rett, da. Dessverre er ikke forvarslene mindre tydelige i dag. Men søvnen er vel så djup! I 2003 demonstrerte millioner av mennesker over hele verden mot Irak-krigen. I Oslo opplevde vi kanskje den største fredsdemonstrasjonen noen gang. Men hva er situasjonen i dag? Faren for en mye større krig er overhengende, men er det noen som demonstrerer? Om Øverland kunne klage over at folk var likegyldige og sov i 1937, hva skal vi si i 2015? Dyp narkose?
Maktens narrespill?
Av Eli Wæhre - 6. november 2022
https://steigan.no/2022/11/maktens-narrespill/
Av Eli Wæhre, Trønderrød, 6. november, 2022
Når noen mener de er klokere enn deg.
Igjen vil jeg råde deg til at du ikke følger strømmen. Strømninger som demotiverer i søken etter ny kunnskap. Viten kan være gravd ut av intriger og konflikter, av skitt og kanel, i stort og smått. Det er mot og seighet som driver oss fram, for å forstå. Den andres virkelighetsforståelse, som ikke bare uttrykkes i ord, men som synes i væremåte og handling.
At ordet fanger, er ikke alltid så sikkert. Helheten bygger videre på ordene, på tekstene og samtalene, med nye kilder. I en varmere atmosfære hvor uredde tør å mene, og tør å endre mening. I et varmere felleskap med sans for motsetninger. Et bedre alternativ enn overfladisk harmoni og tause allianser.
Retten til fri ytring gir mening i møte med andres meninger, ikke som isolerte postulat. Derfor er det befriende å treffe folk med politisk modenhet, som møter oss med noe som er så mesterlig som kunsten å kommunisere. Uten behov for å kontrollere. For å avise andres virkelighetsoppfatning gir lite innhold, til forskjell fra å lytte og lære, selv når vi er mest uenig.
Lyttepost
I min hverdag, på lyttepost for alle mulig folk, oppstår en dypere respekt for det unike hos hvert menneske. I samspill med de felles menneskelige trekkene. Det skal lite innlevelse til for å omstille seg til andre folk og andre folks tanker. Dette ser jeg på som en grunnleggende premiss for å skape bevegelse og fellesskap. Men det er dessverre forstemmende å se hvor amatørmessig vi som samfunn går fram. Og da er jeg kommet til sakens kjerne, i det jeg omsetter min kunnskap om menneske til politiske prosesser jeg selv er en del av.
I de felleskapene hvor jeg deltar aktivt, er målene likeverd og rettferdighet. Allikevel tyr mange til knep for å holde folk nede, som om meninger må reguleres og kontrolleres. Hva vil vi da egentlig med en ny sosialistisk samfunnsstruktur, hvis folk skal styres fra sentralt hold? Hvem skal utgjøre det nye hegemoniet med enkelte som skal tenke for oss? Hvilket sjikt er jeg plassert uten rett til å påvirke? Uthengt eller utestengt?
Urett
I mitt hjem abonnerer vi på et 10-talls forskjellige magasin og aviser. Adressa, Klassekampen, Nidaros, Ny Tid, Derimot, Steigan.no, Friheten, TU.no og flere forskjellige fagblad. Personlig opplever jeg steigan.no som et av den mest allsidige og opplysende. Kildehenvisninger er konsekvent, og perspektivene utfordrer.
Det som gjelder for meg, stemmer neppe for alle, og jeg insisterer ikke på at folk må lese denne avisa, men jeg anbefaler den på det varmeste. Det bryter nemlig med alle mine humanistiske idealer at ytringsrommet skal innsnevres. Og at folk skal skremmes til å tro at de selv ikke evner å ta stilling til hva de bør lese eller forholde seg til.
For mange som leser aviser er det vel kanskje ikke så viktig at noen er uthengt fordi de bruker nettavisa Steigan.no til delinger eller som nyhetskilde. Men for den det gjelder som person, er det krevende å bli stigmatisert som uforenlig. Enkelte politiske grupperinger har definert uforenlighet med tillitsverv, for sine medlemmer som støtter denne avisa.
Dette fungerer som et disiplinærtiltak uten rett til å imøtegå eller til kontradiksjon. Personer blir svertet uten noen form for ivaretakelse eller medfølelse. En degradering som gir ekle assosiasjoner og er et brudd med ideen om folks likeverd.
Saken kommer stadig opp igjen og pisken ligger på lur.
Luftige påstander
Jeg leser i borgerpressa at steigan.no er fylt med vaksineskepsis, er rasistisk og konspiratorisk, noe som blir brukt som begrunnelse for at de berørte er uønsket. Selv er jeg helsearbeider og drøfter bivirkninger av vaksiner og medikament i fagmiljøet daglig. En av mine oppgaver er å registrere bivirkninger. I faget medisin plikter vi å informere folk om skadelige bivirkninger, og ingen skal tvinges uten samtykke. Spørsmål om vaksiner generelt er viktig og relevant. Selv om jeg har et annet syn enn den redaksjonelle linja i nettavisa steigan.no i vaksinesaken, er jeg fullt ut i stand til å akseptere kritiske stemmer i vaksinedebatten.
Videre ser jeg på påstander om rasisme som merkelig, det bør underbygges for at det er mulig å gå inn i. Og til siste om konspirasjon. Som er blitt et yndet skjellsord for å stigmatisere andres meninger. Til de som slenger med skjellsordet uten argumentasjon, spør jeg, om ikke deres bruk av begrepet er det nærmeste konspirasjonen vi kan komme?
Vær derfor våken
For hvordan er det mulig at progressive bevegelser uten argumentasjon, foran åpen presse, uten intern debatt eller kontradiksjon, å bidra til at medlemmer degraderes? Er det mulig uten grundig analyse å styre folk bort fra et helhetlig nyhetsbilde? Og hvem fikk den håpløse tanken om at vi er det vi leser?
Å forstå for å forandre
For å forstå for å forandre, må man gå inn i hele virkelighetsforståelsen. Det finnes mange gode kilder, ikke minst Steigan.no. For alle dere som er redde for å trå feil, som synes det er klokt å følge de som vil styre flokken. Stol på deg selv som leser og engasjert, det er ikke ordene alene som serverer deg alle svarene, det er din egen evne til å tenke og tolke.
Vi som mener en annen verden er mulig trenger en mye større human kapital. Så mange som mulig må tenker høyt, skrive, omsetter i artikler, starte aksjoner og aktivitet, nettaviser og formidling. I et mangfold hvor det til og med er lov å feile. For ordet fanger ikke, kommunikasjon skaper bevegelse og endring.
Vi trenger flere gode krefter, i protest mot ulikhet og undertrykking. Ikke skremsler og mobbeplattformer hvor enkelte kan henges ut, da spres apati og undertrykking.
Noen tjener politisk på dette spillet og vi bør spørre hvem?
Dette innlegget ble først publisert i Trønderrød.