Nyhetsbrev steigan.no 07.09.2022
Den korte veien fra sosialister til våpenpusjere
Europas energi-armageddon kommer fra Berlin og Brussel, ikke Moskva
PCR-testen – enorme feil og mangler gjør den ubrukelig
India går forbi Storbritannia og blir verdens femte største økonomi
Investor vurderer å trekke seg
30–40.000 kroner mer for strømmen?
Kherson-‘motoffensiven’ – Zelensky satser alt på ett kort
Liz Truss og hennes zombiepolitikk
Den korte veien fra sosialister til våpenpusjere
Av Pål Steigan - 7. september 2022
https://steigan.no/2022/09/den-korte-veien-fra-sosialister-til-vapenpusjere/
«Bør SVs landsstyre på nytt diskutere våpenhjelp til Ukraina? Ja, men det er mye viktigere at hele partiet diskuterer dette. Landsstyret burde for lengst ha tatt initiativ til en omfattende debatt i partiet om våpen-hjelpen.» Dette skriver Anders Ekeland og Martin Kvalvik i et leserinnlegg i avisa Klassekampen 1. september.
De skriver videre:
Det avgjørende spørsmålet er: Fører det ukrainske folket en rettferdig motstandskamp mot en kriminell, illegitim invasjon? Etter vår mening så er svaret på det et utvetydig ja. Dermed vil motstand mot våpenhjelp ut fra påstander som «dette er en proxy-krig» eller «mer våpen skaper bare mer krig» bli feil. Vi mener at en diskusjon om hvorvidt våpen er tilstrekkelig «defensive» er et blindspor.
Ekeland og Kvalvik regner seg som sosialister, men gjennom dette innlegget plasserer de seg på linje med de hardeste krigshaukene i NATO av typen Liz Truss.
SV har for lengst gitt opp å være et fredsparti. Da partiet støttet angrepet på og ødeleggelsen av Libya i 2011 tok det definitivt skrittet over til å bli et parti for NATO-kriger. Partiet er også 100 prosent på linje med NATOs framstilling av krigen i Ukraina, men har altså til nå hatt visse forbehold mot at Norge skal sende våpen.
Dette mener Ekeland og Kvalvik det må bli slutt med. De ønsker også å fjerne skillet mellom offensive og defensive våpen, og gjør seg dermed til salgsagenter for våpenindustrien. Og har dermed også tatt et endelig farvel med den anti-imperialistiske venstresida.
Både i Rødt og SV foregår det en «debatt» som er svært lite opplyst og svært lite analytisk. Det som publiseres har mer på linje med en skolastikk av typen Erasmus Montanus hol Ludvig Holberg, han som beviste at «Mor Nille var en sten» «siden hun ikke kunne flyve».
De som fører denne «debatten», som vi nesten må sette i hermetegn siden de gjerne sletter eller forbyr motinnlegg, bruker retorikk av typen: «Er det ikke rettferdig at Ukraina fører en forsvarskrig mot en angriper?»
Som kjent har vi i steigan.no tatt avstand fra Russlands invasjon 24. februar og fra krigen. Men i motsetning til Ekeland og Kvalvik går vi ikke i NATOs felle. Dette er ingen rettferdig krig, og den begynte ikke 24. februar. For Ukrainas del begynte den i 2014 med det USA/NATO-styrte statskuppet mot den lovlig valgte regjeringa i Kiev.
Men for historikerne vil det framstå som at dette er den foreløpig siste i en hel serie kriger som USA begynte nesten umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd. Vi har hatt en trettiårskrig med ulike slagmarker, men med samme hovedinnhold:
USA så muligheten etter Sovjetunionens sammenbrudd til å partere både Sovjetunionen, Warszawa-pakten og de områdene som var i allianse med Sovjetunionen. De første av disse krigene var krigen mot Irak i 1991 og parteringa av Jugoslavia som pågikk utover hele 1990-tallet. Krigene i Somalia, Syria og Libya hører alle inne under denne trettiårskrigen. Og det samme gjør krigen i Ukraina.
Les: Krisa i Ukraina og redselen for det tomme rom
Hensikten med krigen i Ukraina fra 2014 fra USAs del er tredobbelt. Dels vil man knekke Russlands rygg, slik at det eventuelt også kan bli mulig å partere landet. Dels vil man sikre seg Ukrainas naturrikdommer, og da først og fremst de fruktbare jordbruksarealene, der agrogigantene allerede er inne. Og dels vil USA slå en kile mellom Tyskland og Russland for å holde Tyskland nede.
Det er først når man ser dette store bildet at man vil være i stand til å forstå hva som skjer.
Verken Rødt eller SV har gjort noen slik analyse. Deres poltikk lodder ikke djupere enn Dagsrevyen. Og Ekeland og Kvalvik vil løpe linja helt ut. Bort med forbeholdene, pøs NATO-våpen inn i Ukraina.
Dermed viser de også at de ikke har noen empati med ukrainerne. Slik denne krigen føres er ukrainerne bare kanonføde for NATO. De fører en krig de ikke kan vinne, ja som de allerede langt på vei har tapt. Det var mulighet for en fredsavtale i mars/april. Den muligheten skulle Ukraina h grepet. Men de fikk ikke lov av USA og Storbritannia. I stedet kaster de nå tusenvis og titusenvis av infanterister uten flystøtte og med bare 10% av det artilleriet Russland har rett i gapet på den russiske krigsmaskinen, som maler dem i stykker.
De eneste som virkelig tjener på å pøse med våpen inn i Ukraina er det militær-industrielle komplekset, sosialistenes tradisjonelle erkefiender. Ekeland og Kvalvik tjener interessene til Kongsberg Gruppen, Lockheed Martin og Raytheon, og det uten å rødme.
Det de heller ikke ser er at denne krigen i like stor grad er en krig mot arbeiderklassen og de undertrykte i vest. Sanksjonspolitikken, som både SV og Rødt støtter, har drevet titalls millioner europeere rett ut i nød og fattigdom, og til vinteren blir det mange titalls millioner til.
Arbeidsfolk i Europa ser dette. På grasrota ser man forbindelsene mellom krigspolitikken, opprustninga, sanksjonene, energikrisa og ødeleggelsen av velferdsstaten og plyndring av folket. Derfor ser man demonstrasjoner som da mer enn 70.000 mennesker fylte den gigantiske og symbolske plassen Václavské náměstí i Praha lørdag 3. september 2022. De demonstrerte mot den sittende regjeringa, mot de enorme energiprisen samt mot EU og NATO. Demonstrantene vil ha slutt på sanksjonene mot Russland og slutt på støtten til krigen i Ukraina.
Så enkelt er det, hvis man legger en klasseanalyse og en imperialismeanalyse til grunn i stedet for politikken og ikke skolastikk av den snusfornuftige og virkelighetsfjerne typen.
Det vokser fram et opprør mot denne politikken i Europa. Folk har ikke noe alternativ. 400% økning i energiprisene er ikke til å holde ut.
Men det må jo være pussig for sosialister som hele livet har drømt om å oppleve en revolusjonær situasjon – når den kommer befinner de seg på den andre sida av barrikadene.
Europas energi-armageddon kommer fra Berlin og Brussel, ikke Moskva
Av skribent - 7. september 2022
https://steigan.no/2022/09/europas-energi-armageddon-kommer-fra-berlin-og-brussel-ikke-moskva/
William F. Engdahl, 2. september 2022, Information Clearing House.
22. august ble markedsprisen på naturgass, solgt på naturgass-børsen i det tyske gassknutepunktet THE (Trading Hub Europe), mer enn 1000% høyere enn for et år siden. Scholz-regimet forteller borgere flest at årsaken er Putin og Russlands krig i Ukraina. Sannheten er ganske annerledes. EU-politikere og store økonomiske interesser bruker Russland til å dekke over det som er en energikrise skapt av Tyskland og Brussel. Konsekvensene er ikke tilfeldige.
Det er ikke fordi politikere som Scholz, den tyske grønne økonomi-ministeren Robert Habeck, eller EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans, er dumme eller uvitende. Korrupte og uærlige, kanskje. De vet nøyaktig hva de gjør. De leser fra et manus. Det hele er en del av EUs plan om å av-industrialisere en av de mest energieffektive industrielle konsentrasjonene på planeten. Dette er FNs grønne agenda 2030, ellers kjent som Klaus Schwabs Great Reset.
EUs deregulerte gass-marked
Det EU-kommisjonen og regjeringsministrene i Tyskland og i resten av EU skjuler nøye, er transformasjonen de har skapt i hvordan naturgassprisen bestemmes i dag. I nesten to tiår har EU-kommisjonen, støttet av megabankene, som JP MorganChase eller store, spekulative hedgefond, lagt grunnlaget for det som i dag er en fullstendig deregulering av markedet for naturgass. Det ble fremmet som «frigjøringen» av EUs naturgassmarked. Det «frigjøringen» nå tillater, er at uregulert fri markedshandel i sanntid fikser priser i stedet for langsiktige kontrakter.
Fra rundt 2010 begynte EU å presse frem en radikal regelendring for prising av naturgass. Før dette ble de fleste gassprisene fastsatt i langsiktige kontrakter for levering gjennom rørledninger. Den største leverandøren, Russlands Gazprom, leverte gass til EU, spesielt til Tyskland, i langsiktige kontrakter knyttet til oljeprisen. Inntil de siste årene ble nesten ingen gass importert med LNG-skip. Med en endring i amerikanske lover for å tillate eksport av LNG fra den enorme skifergassproduksjonen i 2016, begynte amerikanske gass-produsenter en stor utvidelse av byggingen av eksportterminalene for LNG gass. Terminalene tar i gjennomsnitt 3 til 5 år å bygge. Samtidig begynte Polen, Nederland og andre EU-land å bygge LNG-importterminaler for å motta LNG fra utlandet.
De angloamerikanske oljegigantene steg opp fra 2. verdenskrig som verdens ledende leverandører av olje, de ble da kalt Seven Sisters, som skapte et globalt oljeprismonopol. Henry Kissinger bemerket under oljesjokkene på 1970-tallet: «Kontroller oljen og du kontrollerer hele nasjoner.» Siden 1980-tallet skapte Wall Street-bankene, ledet av Goldman Sachs, et nytt marked innen «papirolje», eller futures og derivathandel med fremtidige oljefat. Det skapte et stort kasino med spekulativ fortjeneste som ble kontrollert av en håndfull gigantiske banker i New York og City of London.
De samme sterke økonomiske interessene har jobbet i årevis for å skape et lignende globalisert «papirgass»-marked i futures, som de kunne kontrollere. EU-kommisjonen og deres Green Deal-agenda for å «avkarbonisere» økonomien innen 2050, og eliminere olje-, gass- og kulldrivstoff, spente den ideelle fellen som har ført til den eksplosive økningen i EUs gasspriser siden 2021. For å skape denne «enkle» markedskontrollen ble EU «lobbyert» av de globalistiske interessene for å pålegge drakoniske og de facto ulovlige regelendringer mot Gazprom for å tvinge den russiske eieren av de ulike gassdistribusjons-(rørlednings)nettverk i EU, til å åpne dem for konkurrentenes gass.
De store bankene og energiinteressene som kontrollerer EUs politikk i Brussel, hadde skapt et nytt uavhengig prissystem parallelt med de langsiktige, stabile prisene på russisk rørledningsgass, som de ikke kontrollerte.
Innen 2019 tillot rekken av byråkratiske energidirektiver fra Brussels EU-kommisjon, fullt deregulert gassmarkedshandel, de facto å sette prisene på naturgass i EU, til tross for at Russland fortsatt var den desidert største gassimportkilden. En rekke virtuelle handelssentre var etablert for å handle futures-kontrakter for gass i flere EU-land. I 2020 var det nederlandske TTF (Title Transfer Facility) det dominerende handelssenteret for EU-gass, den såkalte EUs gasstandard. Spesielt er TTF en virtuell plattform for handel i futures- gasskontrakter mellom banker og andre finansielle investorer, «Over-The-Counter» – «over disk». Det betyr at denne handelen er de facto uregulert, utenfor enhver regulert utveksling. Dette er avgjørende for å forstå spillet som kjøres i EU i dag.
I 2021 var bare 20% av all naturgassimport til EU, LNG-gass, hvis priser i stor grad ble bestemt av futures-handel i TTF-knutepunktet, EUs de facto gass-standard, eid av den nederlandske regjeringen, den samme regjeringen som ødelegger gårdene i landet for et falskt nitrogenforurensningskrav. Den største importandelen av europeisk gass kom fra Russlands Gazprom som leverte mer enn 40 % av EUs import i 2021. Gassen var via langsiktige rørledningskontrakter hvis pris var langt lavere enn dagens TTF-spekulasjonspris. I 2021 betalte EU-statene en estimert ekstrakostnad på rundt 30 milliarder dollar for naturgass i 2021, enn om de hadde holdt seg til Gazproms oljeprisprising. Bankene elsket det. Det gjorde ikke amerikansk industri og forbrukerne. Bare ved å ødelegge det russiske gassmarkedet i EU kunne finansielle interesser og Green Deal-talsmennene skape sin LNG-markedskontroll. )
Stenger EUs-rørledningsgass
Med full EU-støtte til det nye gassgrossistmarkedet begynte Brussel, Tyskland og NATO systematisk å stenge stabil, langsiktig gass til EU.
Etter at Algerie brøt diplomatiske bånd med Marokko i august 2021 over omstridte territorier, annonserte landet at gassrørledningen Maghreb-Europe (MGE), som ble lansert i 1996, ville stanse driften 31. oktober 2021, når kontrakt-perioden var over.
I september 2021 fullførte Gazprom sitt multimilliard dollar-prosjekt, den undersjøiske Nord Stream 2 gassrørledningen fra Russland, over Østersjøen til Nord-Tyskland. Det ville doble kapasiteten til Nord Stream 1 til 110 milliarder kubikkmeter årlig, slik at Gazprom kunne være uavhengig av forstyrrelser i gassleveranser via Soyuz-rørledningen som går gjennom Ukraina. EU-kommisjonen, støttet av Biden-administrasjonen, blokkerte åpningen av rørledningen med byråkratisk sabotasje, og til slutt innførte den tyske kansleren Scholz, sanksjoner mot rørledningen 22.02.22. Siden har den voksende gasskrisen økt i omfang. Til tross for krisen har den tyske regjeringen nektet å åpne Nord Stream 2, selv om rørledningen er ferdig.
I mai 2022, selv om Gazprom-leveranser til Soyuz-gassrørledningen gjennom Ukraina var uavbrutt i nesten tre måneder med konflikt, til tross for Russlands militære operasjoner i Ukraina, stengte det NATO-kontrollerte Zelensky-regimet i Kiev en stor russisk rørledning gjennom Lugansk, som brakte russisk gass både til hans eget Ukraina, så vel som til EU-stater, Zelensky erklærte at den ville forbli stengt til Kiev får full kontroll over rørledningssystemet som går gjennom de to Donbass-republikkene. Den delen av Ukraina-Soyuz linjen, kuttet en tredjedel av gassen via Soyuz til EU. Det hjalp absolutt ikke EU-økonomien på et tidspunkt der Kiev tigget om flere våpen fra de samme NATO-landene. Soyuz åpnet i 1980 under Sovjetunionen og brakte gass fra Orenburgfeltet.
Deretter kom den russiske gassrørledningen Jamal, gjennom Hviterussland og gjennom Polen, til Tyskland. I desember 2021, to måneder før Ukraina-konflikten, stengte den polske regjeringen den polske delen av rørledningen og kuttet Gazproms gassleveranse, med sine lave priser til Tyskland, så vel som Polen. I stedet kjøpte polske gasselskaper russisk gass fra lagrene til tyske gasselskaper, via den polsk-tyske delen av Jamal-rørledningen, til en høyere pris i en reversert strøm. De tyske gasselskapene fikk sin russiske gass via langsiktig kontrakt til en svært lav pris og videresolgte gassen til Polen med et stort overskudd. Denne galskapen ble bevisst nedtonet av den grønne økonomiministeren Habec, kansler Scholz og tyske medier, selv om den tvang tyske gasspriser enda høyere og forverret den tyske gasskrisen. Den polske regjeringen nektet å fornye gasskontrakten med Russland, og kjøper i stedet gass på det frie markedet til langt høyere priser. Som et resultat strømmer det ikke mer russisk gass til Tyskland via Jamal.
Til slutt ble gassleveransen via den undersjøiske rørledningen, Nord Stream 1, avbrutt på grunn av nødvendig reparasjon av en Siemens-produsert gassturbin. Turbinen ble sendt til Siemens spesialanlegg i Canada hvor det antirussiske Trudeau-regimet holdt tilbake turbinen i flere måneder før den endelig ble sluppet på forespørsel fra den tyske regjeringen. Likevel nektet de bevisst å gi leveransen til sin russiske eier, men i stedet til Siemens Tyskland, hvor den nå befinner seg, da de tyske og kanadiske regjeringene nekter å gi et juridisk bindende sanksjonsfritak for overføringen til Russland. På denne måten reduseres gazpromgass gjennom Nord Stream 1 også dramatisk til 20% av det normale.
I januar 2020 begynte Gazprom å sende gass fra TurkStream-rørledningen gjennom Tyrkia og videre til Bulgaria og Ungarn. I mars 2022 kuttet Bulgaria ensidig, med NATO-støtte, sine gassforsyninger fra TurkStream. Ungarns Viktor Orban sikret derimot fortsatt TurkStream-gass fra Russland. I dag har Ungarn ingen energikrise og importerer russisk gass til svært lave, faste, kontrakt-festede priser.
Ved systematisk å sanksjonere eller stenge gassleveranser fra langsiktige, rimelige rørledninger til EU, har gass-spekulanter via nederlandske TTP kunnet bruke alle hindre eller energisjokk i verden, enten det er rekordtørke i Kina eller konflikten i Ukraina, til eksportrestriksjoner i USA – til å tilby EU engrospriser hinsides alle grenser. Fra midten av august var terminprisen på TTP 1000% høyere enn for et år siden og steg daglig.
Tysklands største prisgalskap
Den bevisste energi- og strømprissabotasjen blir enda mer absurd. 28. august avslørte den tyske finansministeren Christian Lindner, det eneste regjerings-medlemmet fra De Liberale (FDP), at under de ugjennomsiktige vilkårene i de komplekse elektrisitetsmarkedsreformtiltakene til EU, får produsentene av elektrisitet fra sol eller vind, automatisk samme pris for sin «fornybare» elektrisitet de selger til kraftselskapene, for el-nettet, som den høyeste kostnaden, det vil si naturgass!
Lindner oppfordret til en «presserende» endring i den tyske energiloven for å kunne koble fra ulike markeder. Den fanatiske, grønne økonomiministeren Robert Habeck, svarte umiddelbart at «Vi jobber hardt for å finne en ny markedsmodell», men advarte om at regjeringen må være oppmerksom på ikke å gripe inn for mye: «Vi trenger fungerende markeder, og samtidig må vi sette de riktige reglene slik at posisjoner i markedet ikke blir misbrukt.»
Habeck gjør faktisk alt for å bygge den grønne agendaen og eliminere gass, olje og kjernekraft, de eneste pålitelige energikildene for tiden. Han nekter å vurdere å gjenåpne tre atomanlegg som ble stengt for et år siden, eller å revurdere nedleggelsen av de resterende tre i desember. Mens han erklærte i et Bloomberg-intervju at «jeg vil ikke nærme meg dette spørsmålet ideologisk», erklærte han i neste åndedrag: «Kjernekraft er ikke løsningen, det er problemet.» Habeck og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har gjentatte ganger erklært at mer investering i upålitelig vind og sol er svaret på en gasspriskrise som deres politikk bevisst har skapt. I alle henseender er den selvmorderiske energikrisen som pågår i Europa blitt «Made in Germany», ikke i Russland.
F. William Engdahl er strategisk risikokonsulent og foreleser, han har en grad i politikk fra Princeton University og er en bestselgende forfatter på olje- og geopolitikk, utelukkende for nettmagasinet «New Eastern Outlook». (
https://journal-neo.org/
)
Artikkelen er hentet fra:
http://www.informationclearinghouse.info/
Oversatt til norsk for steigan.no av Hans Snøfjell.
PCR-testen – enorme feil og mangler gjør den ubrukelig
Av skribent - 7. september 2022
https://steigan.no/2022/09/pcr-testen-enorme-feil-og-mangler-gjor-den-ubrukelig/
«Basert på vår granskning av test-protokollen for å identifisere SARS-CoV-2 som beskrevet i Corman-Drosten-rapporten har vi oppdaget bekymringsverdige feil og iboende feilslutninger som gjør at SARS-CoV-2 PCR-testen er ubrukelig.» Dette skriver den forskergruppa som gjorde en vitenskapelig undersøkelse av den testprotokollen som ble grunnlaget for hele «pandemi»politikken.
Foreningen Lov og Helse har i samarbeid med flere fagpersoner tatt på seg den store oppgaven å oversette den til norsk. Originalen på engelsk kan du lese blant annet på cormandrostenreview.com.
PCR-testingen for Sars-CoV-2 som diagnostisk verktøy er et svært sentralt element hvis man skal forstå samt evaluere pandemiens forløp. En av de viktigste og grundigste gjennomgangene av test-protokollen med PCR for Sars-CoV-2 er Corman Drosten Review. WHOs testprotokoll (og også Norges) for Sars-CoV-2 baserte seg på rapporten til Drosten et al. som ble publisert hos det medisinske tidsskriftet Eurosurveillance, og CormanDrostenReview er evalueringen og kritikken av denne rapporten.
Oversettelsen er publisert på nettsidene til Foreningen Lov og Helse.
Vi har valgt å republisere den her for at den skal nå et større publikum. Men dette er tungt stoff og ikke dagligdags lesing for de fleste. Vi publisere den likevel som et referansedokument som man både kan «skumme» og lagre som kildemateriale til seinere.
Foreningen Lov og Helse fortjener honnør for å ha gjort denne kjempejobben.
Red.
___________________________________________________
Dette er en svært lang artikkel, så vi legegr kun introduksjon og lenke i nyhetsbrevet.
Men resten kan leses på steigan.no:
https://steigan.no/2022/09/pcr-testen-enorme-feil-og-mangler-gjor-den-ubrukelig/
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
India går forbi Storbritannia og blir verdens femte største økonomi
Av Pål Steigan - 7. september 2022
https://steigan.no/2022/09/india-gar-forbi-storbritannia-og-blir-verdens-femte-storste-okonomi/
Prognosene sier at landet vil passere Tyskland og Japan og bli verdens tredje største økonomi innen 2029.
Fra den europeiske andedammen ser de fallerte stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia fortsatt ruvende ut, eller i hvert fall store nok til å kalle seg G7 sammen med USA, Canada, Japan og Italia.
Men i virkelighetens verden har stafettpinnen for lengst blitt tatt over av Asia. Verdens økonomiske tyngdepunkt ligger i Kina og Øst-Asia. Og nå kommer også India enda mer på banen.
Nettavisa Wion (kan anbefales som en kilde til nyheter sett fra India) skriver at India har gått forbi Storbritannia og blitt verdens femte største økonomi.
India har gått forbi Storbritannia for å bli den femte største økonomien i verden, ifølge Bloomberg, som har sitert BNP-tall fra Det internasjonale pengefondet.
New Delhi presset Storbritannia ned til sjetteplassen i de siste tre månedene av 2021 og ble den femte største økonomien. Beregningen er basert på amerikanske dollar, og India utvidet ledelsen i første kvartal.
I følge Bloomberg-rapporten var størrelsen på den indiske økonomien med hensyn til «nominelle» kontanter 854,7 milliarder dollar i løpet av kvartalet til mars på justert basis og ved bruk av dollarkursen den siste dagen i det relevante kvartalet. I motsetning til dette var Storbritannia på 814 milliarder dollar.
Beregningene ble gjort ved hjelp av IMF-databasen og historiske valutakurser på Bloomberg-terminalen.
Den siste rapporten gjenspeiler den økonomiske banen disse to landene har tatt de siste månedene.
Mens Storbritannia er vitne til sin verste levekostnadskrise, skyhøy inflasjon – den høyeste på fire tiår – og en potensiell resesjon som forventes å vare langt inn i 2024, ifølge Bank of England, den indiske økonomien på den annen side , anslås å vokse mer enn 7 prosent i år.
Prognose: India går forbi Tyskland og Japan innen 2029
I en annen artikkel skriver Wion: India may surpass Germany, Japan to become the third largest economy by 2029: Report
En rapport skrevet av State Bank of Indias (SBI) sjeføkonomiske rådgiver Soumya Kanti Ghosh har sagt at India sannsynligvis vil bli den tredje største økonomien innen 2029, hovedsakelig på grunn av det strukturelle skiftet siden 2014.
Etter sigende hevdet studien at India sannsynligvis vil overgå Tyskland i 2027 og Japan i 2029 for å bevege seg på toppen av tabellen hvis den nåværende veksten opprettholdes.
Da statsminister Narendra Modi og hans regjering tok over ansvaret i 2014, var India på 10. plass. Hvis rapportens prognose blir en realitet, kan hoppet på syv plasser innen 15 år bare være den arven Modi-regjeringen etterlater seg.
Kommentar: Realistiske prognoser
Vi kunne kommentere disse beregningene med å vri litt på Jaglands klassiske uttalelse: De er der allerede!
Å beregne den eksakte styrken til et lands økonomi er ikke helt enkelt. Bruker man løpende dollarverdier vil det optisk favorisere Vesten og særlig USA, men da tar man ikke hensyn til reelle verdier målt i kjøpekraft, eller hva man får for pengene.
Derfor har IMF, Verdensbanken og CIA lenge brukt kjøpekraftsparitet som et mål for å vurdere landenes reelle bruttonasjonalprodukt, kalt BNP PPP. (Vi skal ikke her komme inn på problemene med å vurdere hva som hører med i et lands bruttonasjonalprodukt.)
Disse oversiktene publiseres løpende av Wikipedia, og per 7. september 2022 ser lista over de 20 største økonomiene slik ut målt i BNP PPP:
At dette ikke dreier seg om 100 prosent eksakt vitenskap ser man lett når man noterer seg at det er store avvik mellom hvordan de tre institusjonene vurderer styrken til de enkelte landene:
Kina: 30 billioner (IMF), 24 billioner (Verdensbanken) og 23 billioner (CIA).
USA: 25 billioner (IMF) 20,9 billioner (Verdensbanken) og 19,8 billioner (CIA).
Ta det altså med ei viss klype salt, men se samtidig på de store linjene og trendene, for de gir et grovt sett riktig bilde.
Og da ser vi at alle disse tre institusjonene allerede holder India på en tydelig tredjeplass etter BNP PPP.
Og prognosene er enda tydeligere
Hvis vi tar IMFs prognose for 2027 (for å gjøre det enkelt), så ser vi at de regner med at både Indonesia og Russland vil være «G7» innen det året, mens Storbritannia, Frankrike og Italia definitivt ikke vil være det. (Canada er jo langt fra å være G7 allerede, men er med fordi de er notorisk anglo-amerikanske.)
Det må føyes til at med den nåværende sjølpåførte og systemiske krisa i den vestlige kapitalismen er alle prognoser som går mer enn ett år fram i tid, ytterst usikre, og sjøl ett år fram virker som en evighet. Tallene må derfor ikke leses som spådommer med krav på eksakt bilde av framtida, men som de trendene som en forlengelse av utviklinga opp til 2022 vil gi forutsatt at det ikke blir storkrig eller et foreløpig uforutsett sammenbrudd.
Eurasia tar over
I Eurasia er det særlig Shanghai-gruppa SCO som organiserer samarbeidet mellom de ulike landene.
Og det kan føyes til at også Saudi-Arabia, Qatar og Bahrain har søkt om medlemskap.
Se: Member states of the Shanghai Cooperation Organisation
Les: Russland satser på et forent Eurasia fra hav til hav
Eurasia tar form: Hvordan SCO nettopp snudde verdensordenen
India-Russland-Iran: Eurasias nye og mektige transportnettverk
Investor vurderer å trekke seg
Av Romy Rohmann - 7. september 2022
https://steigan.no/2022/09/investor-vurderer-a-trekke-seg/
Vindturbinbygginga på Øyfjellet er tydeligvis ikke noe å ha i porteføljen!
Av Romy Rohmann
I etterkant av dommen i Høyesterett som slo fast at vindkraftutbygginga på Fosen-halvøya i Trøndelag er en trussel mot den samiske retten til kulturutøvelse, har Storebrand vurdert å trekke seg ut av sine investeringer i Eolus Vind på Øyfjellet. Eolus Vind skriver om seg selv at de prosjektere, oppfører og forvalter investeringer innen fornybar elproduksjon.
Høyesterettsdommen konkluderer med at vindkraftanleggene på Storheia og Roan i Trøndelag er bygd i strid med urfolks rettigheter, og at konsesjonen dermed er ugyldig.
I dommen legger Høyesterett vekt på at reindrift er en form for vernet kulturutøvelse. Og vindkraftutbyggingen ødelegger dermed samenes muligheter for å ha reindrift i områdene.
Dommen kan få følger for svært mange vindkraftprosjekter i Norge. Mange trekker paralleller til spesielt anlegget på Øyfjellet, som har helt vesentlige likhetstrekk. Øyfjellanlegget og Fosenanlegget konkurrerer jo om å være det største vindkraftinngrepet i reindriftsområder.
Storebrand har per i dag 16,5 millioner norske kroner investert i Eolus Vind på Øyfjellet.
De sier at denne dommen har fått betydning for hvordan de vurderer utbygginga på Øyfjellet. «En rettferdig overgang til en karbonnøytral økonomi vil kreve investeringer i fornybar energi, men slike investeringer må også respektere urfolks og andre sårbare gruppers rettigheter», skriver Jan Erik Saugestad, direktøren for Storebrands kapitalforvaltning, i rapporten.
Motvind skriver på sine sider:
«Mens Storebrand tar et steg i riktig retning, viser Olje- og energidepartementet liten vilje til handling. Det er alvorlig, med tanke på at man kanskje står over det største tillitsbruddet og samerettslige oppgjøret i samisk-norsk historie siden Alta-saken. Om knapt et år skal Jillen Njaarke møte Eolus Vind i Helgeland Tingrett, og spørsmålet om konsesjonens gyldighet kan versere i rettssystemet i flere år framover – slik som i Fosen-saken.»
https://motvind.org/utbygging-uten-samtykke/
Vindkraftutbygginga i reindriftsområder i Norge har fått internasjonal oppmerksomhet og The Guardian skrev om dette den 18. januar 2021. I artikkelen «Sámi reindeer herders file lawsuit against Norway windfarm» skriver de om hvordan norske myndigheters «grønne skifte» truer «territorial and cultural rights», territoriale og kulturelle rettigheter
Vi trenger i utgangspunktet ikke utbygging av vindkraftverk i Norge. Vi er og har vært mer enn selvforsynt med strøm i over ti år. Strømprissjokket vi opplever nå skyldes derfor ikke mangel på strøm, men at Statnett har bygd kabler til høyprisområdene Tyskland og England. Vindkraftverk vil ikke gi oss lavere strømpriser, de vil bare gi oss en rasert natur.
Vi må ut av EUs energiunion, men dette vil vi ikke snakke om i Norge da dette utfordrer EØS-avtalen.
Motvind Norge om Høyesterettsavgjørelse: – Må få konsekvenser
Stans byråkratene – de ofrer vår eldgamle reinsdyrstamme for egen nattesøvn!
Absurd debatt om Øyfjellet!
30–40.000 kroner mer for strømmen?
Av Jan Christensen - 7. september 2022
https://steigan.no/2022/09/30-40-000-kroner-mer-for-strommen/
Av Jan Christensen.
Regjeringa har vedtatt å forlenge midlertidig strømstøtte til husstandene i Sør-Norge til og med mars 2023. I mangel av varige ordninger er sånt selvsagt bra. Selv om det fortsatt betyr at staten tar mye med den ene hånda og gir mindre tilbake med den andre.
I forrige måned nådde spotprisen på strøm i Østlandsområdet nye rekorder. Omtrent fem ganger høyere enn i august i fjor, eller i gjennomsnitt kr 4,30 for hver kilowatt-time.
Om ditt strømforbruk var jevnt på alle døgnets timer, gjennom hele august, ville det betydd at du betalte kr 1,60 for kilowattt-timen – altså dobbelt så mye som på samme tid i fjor – mens staten dekket de resterende kr 2,70. Men – siden du høyst sannsynlig brukte mest strøm da døgnprisen var høyest, i morgenrushet og rundt middagstider, ble statens tilskudds-andel mindre og det du sjøl betalte mer.
Minst 2 kr?
I så fall betalte du over 15 ganger mer for strømmen enn det den kostet å produsere, og det attpåtil for en strøm som egentlig er «din». Fordi våre kraftverk er offentlig eid.
Det offentlige tjener mer på dagens strømpriser enn det som gis tilbake i form av støtte. For hver ekstra krone som tjenes, gis under halvparten tilbake.
Med i regnestykket om dyr strøm, hører også nettleie. Som kommer i tillegg til selve strømprisen. For vanlige husstander kan denne være nærmere 1000 kroner i måneden, avhengig av forbruk. Her gis ingen strømstøtte. Mens fokuset har vært på spotprisene, har mange nettleieselskaper nå doblet sine avgifter.
Hva skjer når strømstøtten faller bort?
Om strømprisene holder seg på samme nivå som i dag, vil de fleste få store problemer.
En husholdning som for august får en total strømregning på 2.500 kroner, vil minst få doblet sin regning.
Ekstra årlige strømutgifter på 30-40.000 kroner vil ikke være usannsynlig.
Selv om mange husstander kan klare dette, gjennom omprioriteringer, vil det for andre ødelegge hele økonomien. For disse kan økt bostøtte, det vil si at strømstøtten blir en del av bostøtten, bli nødløsningen. Fra å være en almen støtteordning, vil strømstøtten da kun bli for de aller fattigste.
For nordmenn flest vil fortsatt høye strømpriser bety ytterligere innstramming i levestandarden. Dette er da også i tråd med råd som gis av ledende «internasjonale» økonomer: Folk har det for godt i Norge. Vanlige folk har fått for stor del av samfunnskaka. Nordmenn må ned på europeisk nivå.
Europeiske priser på energi er en del av denne «kuren». I neste omgang kan vanlige arbeidsfolk måtte tåle lønnsnedslag – om vi skal klare å konkurrere «på like vilkår» med Europa. Lave strømpriser blir ikke lenger næringslivets konkurransefordel.
Sånt vil være i strid med EØS-regelverket.
På sikt går vi da mot en slags samling i bånn.
Den norske velferdsstaten demonteres.
Våre lønninger, pensjoner og tjenester harmoniseres med EU-landenes. For noen kan det kanskje bli en trøst med billigere matvarepriser, selv om også det vil ha sin pris: Mindre sjølberging, større importavhengighet, avfolking av utkantstrøk, sentralisering.
Sett i et sånt perspektiv blir dette med strømpriser en slags spydspiss. Tapes denne kampen, må vi være forberedt på stadig flere forverringstiltak.
På dagsorden nå står nasjonal kontroll over egen vannkraft. Dette er også et viktig krav i forbindelse med den kommende strømdemonstrasjonen, i Oslo mandag 19. september.
Stortinget må avvise ytterligere tilslutning til ACER, EUs energibyrå, og allerede inngåtte avtaler må endres eller sies opp. Det er vi her i Norge som skal bestemme en eventuell strømeksport til Europa. Ikke EU – som for lengst har spilt fallitt med sin energipolitikk.
På sikt må strømmen igjen bli en del av vår infrastruktur. Det betyr en strømpris uten urimelig fortjeneste, bestemt av våre folkevalgte og frakoblet Nordpool, useriøse strømselskaper, ACER og alskens markedsmekanismer.
Det er blåøyd å tro at vi kan få til dette uten samtidig å si opp EØS-avtalen – som bør erstattes med et likeverdig handels-samarbeid med EU.
Fram til en sånn erkjennelse vinner flertall, må vi jobbe for allmenne og varige støtteordninger som både ivaretar husholdningenes og næringslivets behov, og som samtidig har mekanismer for strømsparing og fornuftig energibruk.
Jan Christensen
Kherson-‘motoffensiven’ – Zelensky satser alt på ett kort
Av skribent - 7. september 2022
https://steigan.no/2022/09/kherson-motoffensiven-zelensky-satser-alt-pa-ett-kort/
Etter at det første ukrainske forsøket på å rykke fram hadde mislykkes, forsterker det nå denne fiaskoen. Som jeg beskriver dette trekket fra den ukrainske hærens side:
Det eneste «vellykkede» angrepet var over Inhulet-elven nær Andriivka i retning av demningen og elveovergangen som avgrenser Kakhovka Dnepr-reservoaret.
Troppene ble avskåret og for det meste ødelagt. På den vestlige siden av fremspringet krysset en russisk enhet Inhulet mot nord og angrep ukrainerne på den siden. Den måtte snart trekke seg tilbake, og ukrainerne brukte den russiske overgangen for å gjenopprette forbindelsen med de isolerte enhetene i utspringet.
Flere ukrainske forsterkninger ble drevet inn i det framspringet hvor de har liten naturlig beskyttelse mot russisk artilleri- og luftskytsangrep.
Den politiske ledelsen i Ukraina har forpliktet seg til å fortsette denne massakren. Den ukrainske Telegram-kanalen ‘Resident’ rapporterte :
Vår kilde i OP sa at Zelensky holder et møte hver dag om motoffensiven i Sør-Ukraina, i øyeblikket har Ukrainas væpnede styrker muligheten til å skape fotfeste i Krivoy Rog-retningen. Zalusky rapporterte om de tunge kampene og tapene som den ukrainske hæren led i steppene, men det politiske senteret insisterer på å fortsette #Battle_for_Kherson-operasjonen.
Reserver fra østfronten og Kharkov vil bli overført til Dnepropetrovsk-regionen, for å oppnå fordeler for Ukrainas væpnede styrker, og ingen offisielle informasjoner vil bli publisert i media før Ukraina har erobret noen områder.
Tidligere bemerket en annen krigsobservatør :
Den ukrainske kanalen Legitimny rapporterer at Helensky er forberedt på å ofre opptil 20 000 døde og 40 000 sårede i Kherson-offensiven, som vil utgjøre 6 % av hæren hans. Nåværende tap er rundt 2% så han går for andre offensive bølgen.
Jeg tror at 60 000 menn er mer enn 10% av den ukrainske hæren, men det er ikke poenget.
‘Resident’ og ‘Legitimny’ blir sett på som autoritative ukrainske kilder. Dessverre har jeg ikke tilgang til Telegram-kanalene deres, så jeg kan ikke bekrefte sitatene. Men det virker klart at Zelenski satser alt på ett kort.
Zalusky, den militære lederen for den ukrainske hæren, vil ikke være fornøyd med denne avgjørelsen.
Det eneste ukrainske håpet er at de russiske styrkene på vestsiden av Dnepr kan bli avskåret fra den andre siden for så å gå tom for forsyninger. Broene over er skadet eller ødelagt, men Russland har nok ferger til å holde forsyningsledningen åpen. Stor elvovergang er en del av alle større russiske militærøvelser. Den russiske hæren har utstyret som trengs og troppene som har erfaring med det. Det er derfor jeg tviler på at det ukrainske håpet kan virkeliggjøres.
I mellomtiden spiller det russiske militæret sitt vanlige forsvarsspill. Frontlinjen langs Kherson-regionene holdes for tiden av lett pansrede luftmobile enheter. Hver gang et ukrainsk press blir for sterkt trekker de seg tilbake fra frontlinjen, eller forlater byen som er truet, for å la artilleriet og luftvåpenet gjøre jobben sin. De trekker deretter opp mobile forsterkninger og rykker tilbake til de er i sine gamle posisjoner. Skyll og gjenta.
Selv om denne taktikken koster den russiske siden noen tap, er de mye større på den ukrainske siden.
Den tidligere indiske diplomaten MK Bhadrakumar skriver :
Russlands «områdekontroll» kan settes i perspektiv: fienden blir på den ene siden fanget på den nakne steppen og kuttet ned med den overveldende overlegenheten til russisk artilleri og luftstyrker, og på den annen side møter godt befestede, forankrede forsvarslinjer.
Når det er sagt, kan Zelensky ikke gi opp, siden han desperat trenger en suksesshistorie. Kiev håper fortsatt å snu situasjonen, men hvordan det skulle la seg gjøre gjenstår å se.
Mot dette dystre bakteppet hever det deg flere og flere skeptiske røster i USA om Biden-administrasjonens politiske bane. Det siste er en kronikk i Wall Street Journal av general (Retd) Mark Kimmitt, tidligere assisterende utenriksminister for politisk-militære anliggender i Bush-administrasjonen. Kimmitt spår at «et gjennombrudd er usannsynlig», og snart kan «logistikkmangler» tvinge frem en endring i USAs strategi.
Han forklarer, «NATO vil måtte håndtere minkende lagre av ledende våpensystemer. Dette vil sannsynligvis bety å rote seg gjennom en lengre krig, med flere tap. Det betyr mer press fra støttende nasjoner, vedvarende inflasjon, mindre gass til oppvarming og fallende folkelig støtte.»
I prinsippet er alternativene: i) «grave djupere i NATO-lagre som holdes tilbake for nasjonalt forsvar»; ii) «øke kritiske mangler» ved å påberope seg Defence Production Act og dens europeiske ekvivalenter; iii) eskalere konflikten ved å gå til angrep på Krim og Russland direkte; eller, iv) å tvinge Zelensky til å møte den dystre virkeligheten at «avtagende forsyninger» av våpen faktisk inneholder «budskapet om avtagende støtte utenfra» for selve krigen.
Den pensjonerte generalen med republikanske parti-tilbøyeligheter konkluderer:
«Å begynne den diplomatiske løsningen ville være usmakelig, og kanskje sett på som nederlagsmessig, men siden det er liten sjanse for å komme seg ut av det nåværende kaoset, kan det være bedre å forhandle nå enn seinere… ei framtid med langvarig krig, avtagende høyteknologiske systemer og økende tap, vil Mr. Zelensky og NATO stå overfor tøffe avgjørelser før disse beslutningene tvinges på dem.»
Av disse fire alternativene vil det første bli avvist av det profesjonelle militæret. Den andre er, i hvert fall i Europa, foreløpig umulig på grunn av mangel på billig energi. Metallsmelteverk og smier i Europa legger ned. Det tredje alternativet, eskalering, er det de neokonservative vil presse på for, sannsynligvis med en viss suksess. Det fjerde alternativet er en som Joe Biden og andre ennå ikke er villige til å ta.
Jeg forventer derfor at USA vil doble innsatsen, mest sannsynlig med noen nye angrep på Krim og Kerch-broene.
Denne artikkelen ble publisert av Moon of Alabama: Kherson ‘Counteroffensive’ – Zelenski Is Going For Broke
Les også: Ukraine – A Second ‘Counteroffensive’ Contrary To U.S. Advice – IAEA Report
Liz Truss og hennes zombiepolitikk
Av Thomas Fazi - 7. september 2022
https://steigan.no/2022/09/liz-truss-og-hennes-zombiepolitikk/
Planen hennes for Storbritannia vil bare komme de rike til gode
Av Thomas Fazi – 5. september 2022
I en alder av syv år spilte Liz Truss rollen som Margaret Thatcher i skolens liksom-parlamentsvalg. Det endte ikke bra. «Jeg grep sjansen og holdt en inderlig tale på valgmøtet, men endte opp med null stemmer», minnes Truss. «Jeg stemte ikke på meg selv engang.»
Det er lett å le av unge Truss’ manglende evne til å etterligne Thatcher på høyden av Thatcherismen som den første i en lang rekke taler som gikk galt. Det faktum at Storbritannias neste statsminister fortsatt prøver å etterligne Iron Lady etter 40 år, er imidlertid ingen spøk – ikke minst fordi hennes frimarkedsøkonomiske agenda, «Trussonomics», ser ut til å være basert på en karikatur av hva Thatcherisme faktisk var.
I en artikkel i The Sun beskrev Truss seg selv som «som en frihetselskende, skattereduserende konservativ», og forklarte at hun ville hjelpe Storbritannia «å komme seg gjennom disse tøffe tidene ved å gå for vekst… gjennom modige handlinger som skattekutt, avgjørende reformer og nedskjæring av meningsløst byråkrati». Dette inkluderer «utnytte kraften i frie foretak… ved å opprette nye lavskatte- og lavregulerte investeringssoner»; reversering av selskapsskatteøkningene; skroting av den nye folketrygdavgiften; og innføre en midlertidig frysing av grønne avgifter for å hjelpe med energiregningen.
Disse tiltakene vil uten tvil komme de rikeste husholdningene og de største selskapene til gode, men gjøre lite eller ingenting for de som møter de verste konsekvensene av den nåværende krisen: lav- og mellominntektshusholdninger og småbedrifter. Med mindre man tror på fantasien om tilbudsside, eller trickle-down økonomi – ideen om at økonomisk vekst best kan skapes ved å senke høyinntekts- og selskapsskatter, deregulering av næringslivet og senking av handelsbarrierer. Dette vil visstnok være til fordel for samfunnet som helhet, siden den økte gevinsten til de velstående da vil ‘sive ned’ til de fattigere medlemmene av samfunnet.
Det var en av grunnpilarene i Thatcherismen. Det var også en myte. Rikdom sildrer ikke ned – den flommer oppover, og deretter utenlands. Langt fra å øke den økonomiske kaken, har denne politikken økt sosial ulikhet i alle høyinntektsland med en fart uten sidestykke. Som Cambridge-økonom Ha-Joon Chang sier det: «å gjøre rike mennesker rikere gjør ikke resten av oss rikere». Selv IMF, bastionen for økonomisk ortodoksi, anerkjenner nå dette.
Truss sin påstand om at hun ville takle levekostnadskrisen ved å «senke skattetrykket og ikke gi almisser» er derfor ikke bare brutalt kynisk – spesielt tatt i betraktning at skattekuttene stort sett vil komme de store energiselskapene til gode – men også økonomisk analfabetisme. Kanskje hun innså at dette var en oppskrift på sivil masseuro, ettersom hun nå ser ut til å ha utvannet planene sine, og nå lover en eller annen form for direkte støtte enda den nesten helt sikkert kommer kommer til å være langt under det som trengs.
Trickle-down økonomi er imidlertid ikke den eneste Thatcher-zombien som dukker opp i horisonten. Thatcher er også kreditert for å ha lansert ‘privatiseringsrevolusjonen‘, som har ført til at tusenvis av statseide virksomheter og tjenester rundt om i verden har blitt overført til privat sektor, alt fra statlige banker og flyselskaper til offentlige sykehus og posttjenester. I Storbritannia hadde Thatcher tilsyn med salget av flere store offentlige selskaper, inkludert British Airways, British Telecom, British Steel og British Gas, samt elektrisitets-, vann- og jernbaneindustrien.
Privatisering lovet å gi lavere kostnader og priser, bedre tjenester og bedre arbeidsforhold. Det var ment å sømløst flytte arbeidere fra offentlig til privat sektor og dermed unngå tap av arbeidsplasser. Omtrent 40 år senere har ingen av disse påstandene blitt realisert: tvert imot er det en mengde bevis som viser at privatiseringseksperimentet har vært preget av underinvesteringer, mangel på økonomisk åpenhet, dårlig servicekvalitet og høyere priser. I mellomtiden har private aksjonærer hentet inn store overskudd. Alt i alt tyder bevisene på at ingen av disse overføringene til private eierskap har resultert i forbedringer i samfunnet – snarere tvert imot.
Videre har mange av disse privatiserte selskapene måtte bli reddet av staten opp i gjennom årene, noe som viser at privat eierskap utgjør lite mer enn privatisering av overskudd og sosialisering av tap. Ingen steder er dette mer tydelig enn i energisektoren. Det er vanlig å tro at skyhøye energipriser er forårsaket av at Putin øker regningene som gjengjeldelse for vestlig støtte til Ukraina. Men europeiske importgasspriser – det vestlige energiimportører faktisk betaler for gassen – har ikke økt så mye det siste året, siden disse i mange tilfeller fortsatt er basert på langsiktige kontrakter. I mellomtiden har tilbudet til Europa gått ned, men ikke nok til å rettferdiggjøre de nåværende prisøkningene.
Den virkelige årsaken til økningen i energiprisene er at de sistnevnte er knyttet til prisen gass omsettes for på virtuelle handelsmarkeder som TTF i Amsterdam eller NBP i Storbritannia – som har økt med svimlende 1000 % i forhold til siste året, da energihandlere, hvorav de fleste jobber for verdens største oljeselskaper, så konflikten i Ukraina som en perfekt mulighet til å øke prisene. Dette er grunnen til at, samtidig som flere og flere mennesker sliter med å få endene til å møtes, har globale energigiganter som Exxon Mobil, Shell, BP og Chevron hatt rekordoverskudd i første kvartal 2022, langt over inntektene deres i samme kvartal i 2021 – alt fordi de gir latterlige påslagspriser videre til forbrukerne. Så når politikere som Truss snakker varmt om dydene til det «frie markedet», er det dette de snakker om – et system der millioner av mennesker er i ferd med å bli kastet ut i fattigdom, slik at noen av de rikeste selskapene på planeten kan bli enda rikere.
For å gjøre vondt verre, tillater regjeringen som svar ikke bare energiselskaper å engasjere seg i uanstendig prisskjæring; men innser at de fleste husholdninger umulig har råd til de anslåtte prisøkningene, og vil nå til og med gå inn for å dekke en del av kostnadsøkningen selv – i realiteten redde de privatiserte energiselskapene som ellers ville gå konkurs, samtidig som de subsidierer de store energiselskapene med nytrykte penger. Det er vanskelig å forestille seg en mer katastrofal effekt av Thatchers agenda, som har blitt til et system med sosialisme for de rike og Hunger Games for alle andre. Det siste Storbritannia trenger er Thatcherisme 2.0.
Det å garantere landets energisikkerhet, sørge for godt betalte jobber, opprettholde en effektiv infrastruktur, nå en viss grad av nasjonal selvforsyning, ta vare på en aldrende befolkning og løse de mange miljøkrisene vi står overfor – alle disse tingene krever en utvidelse av statens rolle i økonomien, ikke dens reduksjon, i tillegg til en større grad av kollektiv demokratisk kontroll over ting som investeringer og produksjon, blant annet gjennom renasjonalisering og omregulering av flere sektorer. Energisektoren ville være et bra sted å begynne.
Den kanskje største tragedien er imidlertid at Johnson og Sunak av ren pragmatisme hadde begynt å bevege det konservative partiet bort fra radikal Thatcherisme og mot en erkjennelse av statens mer intervensjonistiske rolle. Truss’ revisjonisme vil nå sannsynligvis skusle det bort.
Ingenting av dette er å si at Sunak ville ha vært en stor forbedring. Til tross for at han lot underskuddet stige betydelig under pandemien – noe som var en god ting – begynte han snart å si at som et resultat av dette ble Storbritannias offentlige finanser nå «eksponert» og under «enorme belastninger», og advarte om at høyere skatter ville bli krevet for å «fikse Storbritannias offentlige finanser».
Sunak gjentok noen langvarige økonomiske myter. Men realiteten er at Storbritannia, som en valutautstedende regjering, ikke står overfor de samme økonomiske begrensningene som en husholdning eller bedrift – det skaper ganske enkelt pengene som trengs ut av løse luften og har ikke behov for å heve skatter eller kutte utgifter for å «betale tilbake» den offentlige gjelden (spesielt hvis den skylder den gjelden til seg selv). Truss sine folk forstår i hvert fall dette, på tross av alle sine feil.
På spørsmål nylig om hvordan regjeringen skulle takle den økende gjelden, forklarte Julian Jessop, en av Truss økonomiske rådgivere, at det ikke er gjelden som må håndteres, men snarere en mislykket ortodoksi. «Finansdepartementet har vært for rask til å tro at du må begynne å nedbetale gjelden ved å øke skatten, både person- og bedriftsskatt», sa han. «Langt bedre å la underskuddet ta belastningen. Hvis skattekutt betyr mer lån på kort sikt, er det helt greit for meg”.
I så henseende har han rett til å være rolig. Overfor utsiktene til at folk ikke kan varme opp hjemmene sine, er et økende offentlig underskudd det siste Storbritannia trenger å bekymre seg for. Og likevel kan man ikke la være å lure på hvordan folk vil reagere når de innser at Truss bruker makten til statens pengepung for å hjelpe de rike med å bli rikere enn å hjelpe vanlige briter. Henry Ford sa en gang at «hvis innbyggerne forsto hvordan pengesystemet fungerer, ville det være en revolusjon før i morgen tidlig». Da Storbritannias økonomiske krise ikke ser ut å forbedre seg med det første, vil Truss gjøre klokt i å ha det i bakhodet.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Unherd: Liz Truss’s zombie politics
Den er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.