Nyhetsbrev steigan.no 07.08.2023
Kampen om Niger og Vest-Afrika handler om plyndring av naturressurser
Hjulet har dreid en full sirkel i Myanmar
Forskjellen på demokrati og diktatur
Bombeangrepene i Hiroshima og Nagasaki var unødvendige, mente USAs øverste militære ledere
The Guardian: Hvordan lockdown kan ha gitt «dekning» for dødelig barnemishandling i England
Covid-19 var aldri dødelig for den brede befolkninga
USAs klaseammunisjon vil bringe mer smerte og død til sivile i Donbass
Konspirasjon mot «konspirasjonsteori»
Kampen om Niger og Vest-Afrika handler om plyndring av naturressurser
Av red. PSt - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/kampen-om-niger-og-vest-afrika-handler-om-plyndring-av-naturressurser/
Hver tredje kilowattime som leveres i det franske strømnettet er avhengig av uran fra Niger og 70 prosent av innbyggerne i Niger har ikke strøm i det hele tatt. Så enkelt kan konflikten om Niger forstås.
Når USA og Frankrike gjør seg klare til å støtte en varslet invasjon fra ECOWAS, er det kontrollen over de enorme naturressursene i hele Vest-Afrika det handler om. De tidligere franske koloniene i Vest-Afrika er fortsatt kolonier, men under et ferniss av «demokrati» og uavhengighet.
På grunn av krigen mellom Vesten og Russland har det oppstått et rom der det har blitt lettere for Afrika å heve sin røst, og det har oppstått en ny generasjon afrikanske ledere som tar opp tradisjonen fra Patrice Lumumba og Thomas Sankara. Og dette vet afrikanerne svært godt, derfor er det også så stor entusiasme blant innbyggerne i Niger som det man fikk se på folkemøtet på den store stadionen i hovedstaden Niamey:
Men president Bola Tinubu i Nigeria, som leder ECOWAS, har problemer på hjemmefronten. I en spesialsesjon i parlamentet 5. august fikk han ikke støtte av senatorene til å gå til intervensjon.
Tinubu er forøvrig kjent for å være meget korrupt, for å være et redskap for amerikansk etterretning og for å ha svært god kontakt med narkotikakartellet i Nigeria.
From Chi-Town bagman to ECOWAS chairman: meet the former money launderer leading the push to invade Niger
Hjulet har dreid en full sirkel i Myanmar
Av M. K. Bhadrakumar - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/hjulet-har-dreid-en-full-sirkel-i-myanmar/
Av M. K. Bhadrakumar.
Aung San Suu Kyi, den ikoniske skikkelsen i Myanmars politikk, har blitt flyttet fra fengsel til husarrest. Dette kan virke som et lite skritt, men reisen på tusen skritt begynner med ett skritt, som den gamle kinesiske filosofen Lao Tzu har sagt.
Denne utviklingen betyr at det er forandringer i luften, en vilje til å utforske dialog, og de må ønskes velkommen av nabolandene – spesielt India, Kina og Thailand.
Hvis fortiden er noen veiledning, har militærledelsen i Myanmar enten snakket med Suu Kyi bak kulissene eller håper å engasjere henne i en meningsfull samtale. Det faktum at Thailands utenriksminister Don Pramudwinai avla et hemmelig besøk til Nay Pyi Taw for tre uker siden og møtte seniorgeneral Min Aung Hlaing og Suu Kyi i fengselet tyder på sentrale understrømmer.
Don reiste med et spesielt militærfly. Tydeligvis var det mektige thailandske militæret med på dette, noe som bare er å forvente ettersom generalene i Bangkok også er låst i en slags eksistensiell kamp med de samme vestmaktene som setter i gang en geriljakrig i Myanmar.
Det paradoksale er at vestlige etterretningsbyråer gir næring til et væpnet opprør mot de myanmariske generalene ved makten fra gjemmestedene i Thailand, samtidig som de fremmer en fargerevolusjon og regimeendring i selve Thailand. De myanmariske og thailandske militære har tradisjonelt hatt nære broderlige bånd.
Don beskrev turen til Nay Pyi Taw som «en tilnærming av Myanmars venner, som gjerne vil se en fredelig løsning». Interessant nok fant reisen hans sted bare dager før ASEANs utenriksministermøte i Jakarta 11.-12. juli. Tidspunktet antyder at Dons oppdrag ga et viktig innspill for ASEAN-drøftelsene om Myanmar.
ASEAN står overfor et Hobsons valg (et fritt valg med bare ett reelt alternativ, o.a.). Å forsone seg med militærkuppet i Myanmar er en bitter pille å svelge. På den annen side er det vestlige presset for å isolere Myanmar en vei til ingensteds; generalene i Nay Pyi Taw bare befestet seg. Og i prosessen smuldret enheten i ASEAN opp.
ASEAN kan ikke være uvitende om at det befinner seg i Washingtons trådkors, siden gruppen hardnakket nekter å ta parti i USAs rivalisering med Kina. QUAD-medlemmene sverget en gang lidenskapelig ved «ASEAN-enhet», men i dag passer et fragmentert ASEAN amerikanske interesser i Indo-Stillehavet – «dere er enten med oss eller mot oss.»
Alle disse underliggende spillene gjør geopolitikken i Myanmar veldig kompleks. Men det er mulig å være forsiktig optimist. Det er viktig at den felles kommunikasjonen som ble utstedt etter ASEAN-utenriksministermøtet unngikk polemiske referanser til Myanmar og komplimenterte til og med myndighetene i Nay Pyi Taw for gjennomføringen av pilotprosjektet for hjemsendelse med Bangladesh for å legge til rette for at 7000 Rakhine (Rakhinerne, som taler et tibeto-burmansk språk, regnes som en av Myanmars åtte hovedfolkegrupper. o.a.) kan returnere innen utgangen av dette året.
ASEAN-felleskommunikasjonen uttalte: «Vi bekreftet ASEANs fortsatte støtte til Myanmars innsats for å bringe fred, stabilitet, rettsstaten, fremme harmoni og forsoning mellom de forskjellige samfunnene, samt sikre bærekraftig og rettferdig utvikling i Rakhine-staten …»
«Vi diskuterte utviklingen i Myanmar og bekreftet vår forente holdning om at Five-Point Consensus (5PC) fortsatt er vår hovedreferanse for å ta opp den politiske krisen i Myanmar. Vi fordømte på det sterkeste de fortsatte voldshandlingene, inkludert luftangrep, artilleribeskytninger og ødeleggelse av offentlige anlegg, og oppfordret alle involverte parter til å iverksette konkrete tiltak for umiddelbart å stoppe vilkårlig vold, fordømme enhver eskalering og skape et gunstig miljø for levering av humanitært arbeid. bistand og inkluderende nasjonal dialog.» [Uthevelse lagt til.]
ASEAN identifiserte seg ikke åpent med Dons tur til Myanmar, men det er viktig at felleskommunikasjonen gjorde det til et poeng å nevne at «en rekke ASEAN-medlemsstater så på som en positiv utvikling» initiativet fra Thailand, uten å utdype eller spesifisere hvilke stater som støttet dette.
Like viktig er det at Indonesia, Singapore og Malaysia, som er kjent for å ha tatt et sterkt standpunkt mot ethvert engasjement med Nay Pyi Taw som kunne oppfattes som å anerkjenne Myanmars toppgeneraler som legitime ledere, dempet retorikken. Den indonesiske utenriksministeren Retno Marsudi, vert for toppmøtet i Jakarta, unngikk å kommentere Dons møte med Suu Kyi.
I mellomtiden følger de militære lederne i Nay Pyi Taw nøye med på den politiske utviklingen i Thailand, som peker mot å kastrere fargerevolusjonen som er sponset av Vesten.
Det thailandske militæret sørger for at Pita Limjaroenrat, en rik playboy som er sminket opp gjennom Harvard University og plukket ut til fortroppen for fargerevolusjonen i Bangkok, ikke vil få den nødvendige flertallsstøtten i parlamentet for å danne en regjering.
Pitas valgallianse er i ferd med å løse seg og etterlater ham i limbo. Den nest største bestanddel av hans valgallianse, Pheu Thai-partiet, søker en modus vivendi med det politisk-militære etablissementet i Bangkok (støttet av monarkiet) for å utarbeide en maktdelingsordning som stikker i hjel Washingtons best lagte planer (refererer til Robert Burns: Best laid plans of mice and men,» o.a.) å gjøre Thailand til en vasallstat, en anti-Kina-base – et Ukraina i Asia på Kinas dørstokk.
Pita hadde gjort det helt klart at når han først hadde makten, ville han gjøre alt han kunne for å kaste ut generalene som har makten i Myanmar. Faktisk er den vestlige strategien å gjøre Thailand til en mellomstasjon for å destabilisere landene langs Kinas «myke underliv» – Vietnam, Laos, Kambodsja og Myanmar. Washington festet store forhåpninger til Pita som også, merkelig nok, besitter kommunikasjonsevner som kan sammenlignes med Ukrainas Zelensky.
Imidlertid befester det thailandske militæret sine posisjoner, med støtte fra monarkiet, for å hindre den vestlige spilleplanen om å «låse inn» landet deres som en base for den indo-stillehavsstrategien for å omringe Kina. Kjernen i saken er at selv om den amerikansk-thailandske alliansen er flere tiår gammel og tjente felles interesser, har tidene endret seg, og i dag deler de to landene få strategiske interesser.
De militærstøttede elitene i Bangkok er interessert i tettere bånd med Beijing, som de ser på som en mer pålitelig forsvars- og økonomisk partner. En strategisk dreining har bygget seg opp de siste tiårene, og Thailand deler ikke lenger strategiske interesser med USA.
Oppfatningene endret seg i 1998, da USA ikke klarte å redde Thailand under den asiatiske økonomiske krisen. Thailand ser ikke på Kina som en revisjonistisk makt eller en militær trussel. I stedet anser Bangkok Beijing som landets største økonomiske partner, og en alliert. Kort sagt er amerikanske og thailandske strategiske vurderingene kraftig ute av harmoni.
Det er nok å si at den politiske utviklingen i Thailand og Myanmar henger sammen. Det thailandske etablissementets råd til de myanmarsiske generalene vil muligens være å «væpne» valgpolitikken slik de gjør i Bangkok og trekke ut klørne på og assimilere opposisjonen, for å holde ulvene unna. Det ser ut til at generalene i Nay Pyi Taw fulgte Dons budskap.
ASEAN ønsker heller ikke at saker skal bringes til et punkt uten noen returmulighet, og vil i det stille være fornøyd med at Dons konsultasjoner brøt den politisk fastlåste situasjonen i Myanmar. Tross alt er både den myanmariske militære ledelsen og Suu Kyi trofaste nasjonalister og kan ikke være fornøyd med at tilstanden til deres elskede land blir bytte for rovdyr i form av utenlandske makter.
Suu Kyis fravær fungerte bra for de vestlige fullmektigene for å prøve å tilrane seg den demokratiske ledelsen i landet. Hennes retur utgjør et dilemma for vestmaktene.
Forskjellen på demokrati og diktatur
Av Niels Gerhard Johansen - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/forskjellen-pa-demokrati-og-diktatur/
Av Niels Gerhard Johansen, samfunnsengasjert satirekunstner.
Smart Engangsposebruk
Av Terje Sørensen - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/smart-engangsposebruk/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Jeg har lest at engangsplastposer i utsalgssteder nå koster NOK 4,25 per stykk. I 2022 brukte nordmenn visstnok ca. 722 millioner av dem. Det er sikkert en god del forbehold à la «dersom», «hvis», «såfremt», så jeg lar være å kalkulere mer rundt akkurat dette.
MEN:
Personlig sørger jeg for å ha et passende antall vanlige, små søppelposer (rundt 29×33 cm, gjerne i farger) for hånden eller i lommen eller i bilennår jeg skal handle noe. En rull med 50 poser koster ca. NOK 15,- – det blir NOK 0,30 per pose – altså NOK 3,95 spart per pose i forhold til engangsplastposene. De posene jeg bruker til innkjøp, benyttes senere som søppelposer og havner på kommunale søppelfyllinger.
Jeg spurte min «AI-venn» om det var lurt – han (?) svarte:
Absolutt! Det du gjør er både økonomisk fornuftig og miljøvennlig. Ved å bruke egne gjenbrukbare poser til handling og deretter bruke dem som søppelposer hjemme, sparer du både penger og reduserer ditt forbruk av engangsplast.
Gjenbrukbare poser er et flott alternativ til engangsplastposer, da de kan brukes mange ganger før de blir kastet. Dette bidrar til å redusere mengden plastavfall og miljøbelastningen forbundet med produksjon og avhending av plastposer.
Videre, ved å bruke egne søppelposer, bidrar du til å redusere etterspørselen etter engangsplastposer og sender en positiv melding om miljøbevissthet. Det er små handlinger som denne som til sammen kan ha en stor positiv effekt på miljøet.
Så det er definitivt ikke dumt å være bevisst på bruken av plastposer og å finne miljøvennlige og kostnadseffektive alternativer som passer dine behov! Fortsett med den gode praksisen!
+++000+++
Bombeangrepene i Hiroshima og Nagasaki var unødvendige, mente USAs øverste militære ledere
Av skribent - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/bombeangrepene-i-hiroshima-og-nagasaki-var-unodvendige-mente-usas-overste-militaere-ledere/
Mytologi om disse massive nedslaktingene av sivile, forvrenger tenkningen om amerikansk militarisme.
Stark Realities, 1. august 2023.
Årsdagene for atombombingen av Hiroshima og Nagasaki presenterer en mulighet til å rive ned en sentral myte i amerikansk historie, at disse to handlingene med massenedslakting av sivile var nødvendige for å få Japan til å overgi seg, og spare en halv million amerikanske soldater som ellers ville ha dødd i en militær erobring av imperiets hjemøyer.
De som angriper denne mytologien, blir ofte på refleks avvist som upatriotiske, dårlig informerte eller begge deler. Imidlertid var de mest overbevisende vitnene mot konvensjonell visdom, patrioter med et unikt grep om tingenes tilstand i august 1945 – Amerikas øverste militære ledere fra andre verdenskrig.
La oss først høre hva de hadde å si, og deretter undersøke viktige fakta som ledet dem til deres lite publiserte overbevisning:
General Dwight Eisenhower da han fikk vite om de planlagte bombeangrepene: «Jeg hadde vært bevisst på en følelse av depresjon og gitt uttrykk for dette til [krigsminister Stimson], mine alvorlige betenkeligheter, først på grunnlag av min tro på at Japan allerede var beseiret og at det var helt unødvendig å slippe bomben, og for det andre fordi jeg mente at vårt land burde unngå å sjokkere verdensopinionen ved bruk av et våpen som var, tenkte jeg, ikke lenger obligatorisk som et tiltak for å redde amerikanske liv. Det var min tro at Japan akkurat da søkte en måte å overgi seg på med et minimum av tap av «ansikt».
Admiral William Leahy, Trumans stabssjef: «Bruken av dette barbariske våpenet … var ikke til noen materiell hjelp i vår krig mot Japan. Japanerne var allerede beseiret og klare til å overgi seg på grunn av den effektive sjøblokaden og den vellykkede bombingen med konvensjonelle våpen».
Generalmajor Curtis LeMay, 21st Bomber Command: «Krigen ville ha vært over på to uker uten russernes innmarsj og uten atombomben … Atombomben hadde ingenting å gjøre med krigens slutt i det hele tatt.»
General Hap Arnold, US Army Air Forces: «Den japanske stillingen var håpløs selv før den første atombomben falt, fordi japanerne hadde mistet kontrollen over sitt eget luftrom.» «Det syntes alltid for oss at, atombombe eller ingen atombombe, var japanerne allerede på randen av sammenbrudd.»
Ralph Bard, marineminister: «Japanerne var klare for fred, og de hadde allerede nærmet seg russerne og sveitserne … Etter min mening var den japanske krigen virkelig vunnet før vi noen gang brukte atombomben.»
Brigadegeneral Carter Clarke, militær etterretningsoffiser som forberedte sammendrag av avlyttede kabler for Truman: «Da vi ikke trengte å gjøre det, og vi visste at vi ikke trengte å gjøre det … brukte vi [Hiroshima og Nagasaki] som et eksperiment for to atombomber. Mange andre militære offiserer på høyt nivå var enige.»
Flåteadmiral Chester Nimitz, kommandør for Stillehavsflåten: «Bruken av atombomber i Hiroshima og Nagasaki var ingen materiell hjelp i vår krig mot Japan. Japanerne var allerede beseiret og klare til å overgi seg.»
Ved å sende ut følere gjennom tredjeparters diplomatiske kanaler, forsøkte japanerne å avslutte krigen flere uker før atombombingene 6. og 9. august 1945. Japans marine og luftstyrker ble desimert, og hjemlandet ble utsatt for en sjøblokade og alliert bombing, utført mot liten motstand.
Amerikanerne visste om Japans hensikt om å overgi seg, etter å ha snappet opp et telegram den 12. juli fra den japanske utenriksministeren Shigenori Togo, som informerte Naotake Sato, den japanske ambassadøren til Sovjetunionen, om at «vi nå i hemmelighet vurderer å avslutte krigen på grunn av den presserende situasjonen som konfronterer Japan både hjemme og i utlandet.»
Togo ba Sato om å «høre [den russiske diplomaten Vjatsjeslav Molotov] ut om i hvilken grad det er mulig å gjøre bruk av Russland for å få slutt på krigen». Togo ba først Sato om å skjule Japans interesse for å bruke Russland for å avslutte krigen, men bare timer senere trakk han tilbake instruksjonen og sa at det ville være «passende å gjøre det klart for russerne vår generelle holdning til å avslutte krigen» – for å inkludere at Japan hadde «absolutt ingen ide om å annektere eller holde territoriene hun okkuperte under krigen».
Et utdrag fra et sammendrag fra det amerikanske krigsdepartementet den 12. juli 1945, av avlyttede meldinger fra Japans utenriksminister til hans ambassadør til Sovjetunionen.
Japans sentrale bekymring var å beholde keiseren, Hirohito, som ble ansett som en halvgud. Selv om de visste dette, og med mange amerikanske tjenestemenn som følte at det å beholde keiseren kunne hjelpe det japanske samfunnet gjennom overgangen etter krigen, fortsatte Truman-administrasjonen å utstede krav om betingelsesløs overgivelse, og ga ingen forsikring om at keiseren ville bli spart for ydmykelse eller verre.
I et memorandum, utarbeidet krigsminister Henry Stimson et utkast til en erklæring om overgivelse som skulle utstedes ved avslutningen av Potsdam-konferansen den måneden. Han rådet Truman til at «hvis … vi bør legge til at vi ikke utelukker et konstitusjonelt monarki under hennes nåværende dynasti, det vil vesentlig øke sjansene for aksept.»
Truman og utenriksminister James Byrnes fortsatte imidlertid å avvise anbefalinger om å gi forsikringer om keiseren. Den endelige Potsdam-erklæringen, utstedt den 26. juli, utelot Stimsons anbefalte språkbruk, og erklærte strengt: «Her følger våre betingelser. Vi vil ikke avvike fra dem.»
Et av disse begrepene kan med rimelighet tolkes som å sette keiseren i fare: «Det må for all tid elimineres, autoriteten og innflytelsen til de som har bedratt og villedet folket i Japan til å begi seg ut på verdenserobring.»
Samtidig som USA forberedte seg på å utplassere sine formidable nye våpen, flyttet Sovjetunionen armeer fra den europeiske fronten til Nordøst-Asia.
I mai fortalte Stalin den amerikanske ambassadøren at sovjetiske styrker skulle være posisjonert for å angripe japanerne i Mandsjuria innen 8 august. I juli spådde Truman virkningen av at sovjeterne åpnet en ny front. I en dagbokoppføring gjort under Potsdamkonferansen, skrev han at Stalin forsikret ham om at «han vil være med i Jap-krigen den 15. Fini Japs når det skjer.»
Nøyaktig etter Stalins opprinnelige tidsplan erklærte Sovjetunionen krig mot Japan, to dager etter bombingen av Hiroshima den 6. august. Samme dag, 8. august, fortalte keiser Hirohito landets sivile ledere at han fortsatt ønsket å forfølge en forhandlet overgivelse, som ville bevare hans styre.
9. august begynte sovjetiske angrep på tre fronter. Nyheten om Stalins invasjon av Mandsjuria fikk Hirohito til å innkalle til et nytt møte for å diskutere overgivelse, klokken 10.10, en time før angrepet på Nagasaki. Den endelige overgivelsesbeslutningen kom 10. august.
Tre år gamle Shinichi Tetsutani, brent mens han syklet på denne trehjulssykkelen da atombomben traff Hiroshima, døde en smertefull død den natten (Hiroki Kobayashi / National Geographic)
Den sovjetiske tidslinjen gjør atombombingen enda mer urovekkende: Man skulle tro at en amerikansk regjering, som er passende nølende med å brenne og bestråle hundretusener av sivile, først vil se hvordan en sovjetisk krigserklæring påvirket Japans kalkyle.
Som det viser seg, ser det ut til at den japanske kapitulasjonen faktisk ble forårsaket av den sovjetiske inntreden i krigen mot Japan, ikke av atombombene. «Den japanske ledelsen hadde aldri bilde- eller filmbevis av atomeksplosjonen og anså ødeleggelsen av Hiroshima for å være lik de dusinvis av konvensjonelle angrep Japan allerede hadde lidd,» skrev Josiah Lippincott på The American Conservative.
Dessverre peker bevisene på en amerikansk regjering, fast bestemt på å slippe atombomber på japanske byer som et mål i seg selv, i en slik grad at den ikke bare ignorerte Japans interesse for å overgi seg, men jobbet for å sikre at overgivelsen ble forsinket til etter at opptil 210.000 mennesker, uforholdsmessig mange kvinner, barn og eldre, ble drept i de to byene.
Ikke misforstå: Dette var en bevisst målretting av sivilbefolkningen. Hiroshima og Nagasaki ble valgt fordi de var uberørte, og dermed fullt ut kunne vise frem bombenes kraft. Hiroshima var hjemsted for et lite militært hovedkvarter, men det faktum at begge byene hadde gått uberørt gjennom en strategisk bombekampanje som begynte 14 måneder tidligere, bekrefter deres militære og industrielle ubetydelighet.
«Japanerne var klare til å overgi seg, og det var ikke nødvendig å ramme dem med den forferdelige tingen,» skulle Eisenhower senere si. «Jeg hatet å se landet vårt være det første til å bruke et slikt våpen.»
Ifølge piloten hans var general Douglas MacArthur, kommandør for US Army Forces Pacific, «forferdet og deprimert over dette Frankenstein-monsteret».
«Da jeg spurte general MacArthur om beslutningen om å slippe bomben,» skrev journalisten Norman Cousins, «ble jeg overrasket over å høre at han ikke engang hadde blitt konsultert … Han så ingen militær begrunnelse for å slippe bomben. Krigen kunne ha endt uker tidligere, sa han, hvis USA hadde gått med på, som de senere gjorde uansett, å beholde keiserens institusjon».
Hva var så hensikten med å ødelegge Hiroshima og Nagasaki med atombomber?
En viktig innsikt kommer fra Manhattan Project-fysikeren Leo Szilard. I 1945 organiserte Szilard en petisjon, signert av 70 forskere fra Manhattan-prosjektet, som oppfordret Truman til ikke å bruke atombomber mot Japan, uten først å gi landet en sjanse til å overgi seg, på vilkår som ble offentliggjort.
I mai 1945 møtte Szilard utenriksminister Byrnes for å oppfordre om tilbake-holdenhet med bruk av atombomben. Byrnes var ikke mottakelig for bønnen. Szilard, forskeren som hadde utarbeidet det sentrale brevet fra 1939, fra Albert Einstein, som oppfordret FDR til å utvikle en atombombe, fortalte:
«[Byrnes] var bekymret for Russlands oppførsel etter krigen. Russiske tropper hadde rykket inn i Ungarn og Romania, og Byrnes mente det ville være svært vanskelig å overtale Russland til å trekke sine tropper ut av disse landene, at Russland kunne være mer håndterlig hvis de ble imponert av amerikansk militærmakt, og at en demonstrasjon av bomben kunne imponere Russland.»
Brent for å gjøre inntrykk på Stalin: Et offer for USAs atombombing av Hiroshima (AP / The Association of the Photographers of the Atomic Bomb Destruction of Hiroshima, Yotsugi Kawahara)
Enten atombombens publikum var i Tokyo eller Moskva, forfektet noen i det militære etablissementet alternative måter å demonstrere sin makt på.
Lewis Strauss, marineministerens spesialassistent, sa at han foreslo «at våpenet skulle demonstreres over … en stor skog av kryptomeria-trær, ikke langt fra Tokyo. Cryptomeria-treet er den japanske versjonen av vår redwood … [Det] ville legge trærne ut i vindrader fra midten av eksplosjonen, i alle retninger som om de var fyrstikker, og selvfølgelig sette dem i brann i midten. Det virket for meg som om en demonstrasjon av denne typen ville bevise for japanerne at vi kunne ødelegge hvilken som helst av byene deres etter eget forgodtbefinnende.»
Strauss sa at marineminister Forrestal «var helhjertet enig», men Truman bestemte seg til slutt for at en optimal demonstrasjon krevde å brenne hundretusener av ikke-stridende og legge byer øde. Ansvaret stopper der.
Den spesielle måten å påføre disse massemordene, et enslig objekt sluppet fra et fly i 31.000 fots høyde, bidrar til å forvrenge amerikanernes evaluering av moralen. Ved hjelp av en analogi dyrker historikeren Robert Raico frem etisk klarhet:
«Anta at da vi invaderte Tyskland tidlig i 1945, hadde våre ledere trodd at å henrette alle innbyggerne i Aachen, Trier eller en annen Rheinland-by, til slutt ville bryte tyskernes vilje og få dem til å overgi seg. På denne måten kunne krigen ha endt raskt, og reddet livet til mange allierte soldater. Ville det da ha rettferdiggjort å skyte titusenvis av tyske sivile, inkludert kvinner og barn?»
Påstanden om at å slippe atombombene reddet en halv million amerikanske liv er mer enn bare tom: Trumans hardnakkede nekting for å gi forhånds-forsikringer om å beholde Japans keiser, kostet uten tvil amerikanske liv.
Det gjelder ikke bare en krig mot Japan som varte lenger enn landet trengte, men også en Korea-krig, utløst av den USA-inviterte sovjetiske invasjonen av japansk-kontrollert territorium i Nordøst-Asia. Mer enn 36.000 amerikanske soldater døde i Koreakrigen, blant svimlende 2,5 millioner totale militære og sivile døde på begge sider av den 38. breddegrad.
Vi liker å tenke på vårt system som et system der sivile lederes overlegenhet fungerer som en rasjonell, modererende kraft på militære beslutninger. Den unødvendige atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, mot ønskene til andre verdenskrigs mest ærverdige militære ledere, forteller oss noe annet.
Dessverre er de ødeleggende effektene av Hiroshima-myten ikke begrenset til amerikanernes forståelse av hendelsene i august 1945. «Det er hint og notater om Hiroshima-myten som vedvarer gjennom hele den moderne tid», sier varsleren fra utenriksdepartementet og forfatteren, Peter Van Buren, på The Scott Horton Show.
Hiroshima-myten fostrer en fordervet likegyldighet til sivile tap assosiert med amerikanske handlinger i utlandet, enten det er kvinner og barn slaktet i et droneangrep i Afghanistan, hundretusener døde i en uberettiget invasjon av Irak, eller en baby som dør av mangel på importert medisin i USA-sanksjonerte Iran.
Til syvende og sist, å omfavne Hiroshima-myten er å omfavne et virkelig skummelt prinsipp: at under de riktige omstendighetene er det riktig for regjeringer og med vilje skade uskyldige sivile. Enten skaden er påført av bomber eller sanksjoner, er det en filosofi som speiler moralen til al-Qaida.
Det er ikke den eneste tråden som forbinder 1945 med 2023, ettersom Trumans insistering på betingelsesløs overgivelse blir gjentatt av Biden-administrasjonens fullstendige manglende interesse for å forfølge en fremforhandlet fred i Ukraina.
I dag, når vi konfronterer en motstander med 6000 atomstridshoder, hver tusen ganger kraftigere enn bombene som ble sluppet over Japan, setter Bidens egen gjenstridige fortsettelse av krig, oss alle i fare for å dele skjebnen til Hiroshima og Nagasakis uskyldige.
Denne artikkelen ble publisert på Stark Realities:
Hiroshima, Nagasaki Bombings Were Needless, Said World War II’s Top US Military Leaders
Av Brian McGlinchey.
Han skriver på Substack, og man kan støtte hans arbeid eller ta kontakt her.
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
The Guardian: Hvordan lockdown kan ha gitt «dekning» for dødelig barnemishandling i England
Av red. PSt - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/the-guardian-hvordan-lockdown-kan-ha-gitt-dekning-for-dodelig-barnemishandling-i-england/
I en artikkel som ble publisert 4. august 2023 skriver den britiske hovedstrømsavisa The Guardian:
Det er økende mengde bevis som tyder på at nedstengningen på grunn av Covid-19, som begynte i mars 2020, i betydelig grad hindret de ansvarlige organenes evne til å beskytte barn mot skade.
Abigail Gill, assisterende leder for politikk og offentlige anliggender ved NSPCC (National Society for the Prevention of Cruelty to Children), sa: «Vi begynner nå å se virkningen som nedstengning har hatt på barns sosiale omsorg og sårbare barn. Det disse sakene viser, er at vår dypeste frykt ble virkelighet for noen barn, og at skadene skjedde bak lukkede dører.»
Offentlige tall viser at det var 223 barnedødsfall som involverte overgrep eller omsorgssvikt i 2020-21, opp fra 188 året før – et tall som også inkluderer barn som følges av omsorgen. Kontakter til NSPCCs hjelpelinje fra voksne med bekymringer om et barns velvære økte med 23% fra året før til et rekordantall på nesten 85.000 i 2020-21.
I 2020-21 var det 536 alvorlige hendelsesvarsler knyttet til barn, opp med 87 fra antallet for 2019-20, med den største økningen registrert i første halvår, da lockdown var hardest.
«Det vi har sett i ganske mange av tilfellene er måten lockdown-tiltak faktisk ble brukt som et dekke av noen voksne som var innstilt på å skade disse barna,» sa Gill. «Nå som disse sakene kommer gjennom rettssystemet, ser vi de forferdelige detaljene i alt dette komme fram.»
Arthur Labinjo-Hughes, Star Hobson, Finley Boden og Jacob Crouch ble drept i løpet av en sju måneders periode i 2020 etter å ha blitt utsatt for vedvarende overgrep av voksne som skulle ha omsorg for dem.
Arthur, en seksåring som elsket fotball og superhelter, ble myrdet av stemoren sin i juni 2020 etter uker med overgrep og tortur, inkludert å ha blitt forgiftet med saltholdige drinker og tvunget til å stå isolert i opptil 14 timer.
Star, som var 16 måneder gammel, ble drept av morens kjæreste, en amatørbokser, i september 2020. Finley Boden, som var 10 måneder gammel, ble funnet død av foreldrene på juledag i 2020, etter å ha pådratt seg 130 separate skader 39 dager etter at han ble returnert til deres omsorg.
Den siste saken som har kommet til domstolene er den om Jacob, en 10-måneder gammel drept av stefaren sin 30. desember 2020 etter å ha pådratt seg dusinvis av skader, inkludert minst 39 ribbeinsbrudd.
Det var klart fra første dag at lockdown ville gi barnemishandling
Eksperter innen barneomsorg advarte fra første øyeblikk om at lockdown ville skape ideelle vilkår for dem som ville mishandle barn og at den også skapte forhold som framprovoserte mishandling. Vi oppsummerte noe av dette i 2020 i artikkelen Lockdown tar liv – svært mange liv.
Mange støtter lockdownpolitikken fordi de tror den redder liv. Det de ikke ser ut til å forstå er at lockdownpolitikken også tar liv, svært mange liv. I Storbritannia er det gjort mange vitenskapelig studier som alle peker i samme retning: folk dør i hopetall av lockdown. David Rose har sammenfattet 130 studier for Daily Mail, og de viser grimme tilstander.
Det er et knusende bilde av den innvirkninga lockdown har på nasjonens helse og velvære som avsløres i en eksklusiv analyse som sammenfatter mer enn 130 studier.
I 2021 skrev professor Ellen Townsend og Dr Karen Neil Covidpolitikken skader barna.
Artikkelen tar for seg hvordan lockdownpolitikken og ikke minst skolestengningene hadde vært og var et massivt overgrep mot barn på mange områder, også fordi de måtte føre til flere overgrep mot barn:
Følgende bevis viser de utallige årsakene til at skoler aldri igjen bør stenges for å redusere spredningen av COVID-19.
Barn har ekstremt lav risiko i forhold til COVID-19, med ikke et eneste dødsfall av et tidligere friskt barn.
Det er også mye mindre sannsynlighet for at barn overfører smitte av viruset enn voksne, faktisk gir det å leve eller arbeide med små barn redusert risiko for alvorlig sykdom.
Omfanget av skadene av helsetiltakene og stenging av skoler står således uforholdsmessig i forhold til eventuelle fordeler for barna selv eller for det bredere samfunnet.
Barn og unge står overfor en enestående psykisk helsekrise, hvis omfang foreløpig er ukjent.
Halvparten av ungdommene i alderen 16-25 rapporterte forverret mental helse, hvor 1 av 4 følte seg «ute av stand til å takle».
Selvskading, spiseforstyrrelser og selvmordstanker har økt. Enheter som arbeider med spiseforstyrrelser har rapportert en tredobling av henvisninger. Flere små barn, helt ned til 10 år gamle, utfører selvskading.
Pandemien har gitt en ødeleggende belastning på den mentale helsen til de unge som vil påvirke livene deres i årevis fremover.
Tjenestene var ute av stand til å møte behovene før pandemien. De er så absolutt ikke utstyrt for å møte behovene til barn og unge etter COVID-19.
Gjennom langvarige nedstengninger er risikoutsatte barn som driver med selvskading og annen skadelig oppførsel (f.eks. hudpilling og tvangsadferd) mindre i stand til å unnslippe vanskelige situasjoner og engasjere seg i beskyttende interesser og atferd.
Terapi ansikt-til-ansikt har vært begrenset til bare de mest utsatte ungdommene. Siden mars 2020 får de fleste barn som får tilgang til terapi dette virtuelt. Mange spørsmål gjenstår om eksisterende digitale inngrep for barns psykiske helseproblemer hva gjelder effektivitet og ønskelighet, spesielt i en tid der barn er sosialt isolert.
Problemer med tilgjengelighet av elektroniske enheter til barn i krise, privatliv mens de deltar i terapitimer samt individuelle kliniske problemstillinger og preferanse for ansikter til ansikt-avtaler, kan begrense barns tilgang til terapi, spesielt for de mest utsatte. Der det tilbys intervensjon ansikt til ansikt, skjer det med verneutstyr og et “COVID-trygt” miljø som reduserer det terapeutiske “rommet”. Virkningen av personlig verneutstyr og andre tiltak, inkludert streng sosial distansering under terapien er ukjent både på selve terapien og på utfallet av den.
Budskap fra regjering og offentlig respons har skapt et overordnet klima av angst i samfunnet, noe som er skadelig for de unges psykiske helse, og som bidrar til utvikling og vedvarenhet av psykiske helseproblemer.
Andre skader grunnet restriksjonene er økt barnefattigdom, sult og hjemløshet, forsinkede kreftdiagnoser og behandlinger, tap av sport og musikk, forverret fysisk helse og synsproblemer, inkludert nærsynthet som følge av økt skjermtid og tap av utendørsaktiviteter.
Pandemien og den resulterende politikken har satt familier under enorme belastninger. Familiemedlemmenes angst og respons på myndighetenes meldinger kan være skadelig for barns mentale helse og forlenge vanskelighetene deres. Familier vil også trenge psykologisk støtte for å kunne hjelpe barna sine.
Barnemishandling har økt. Henvisninger om barnemishandling fra NSPCC (National Society for the Prevention of Cruelty to Children) har økt med 43%. For mange barn er skolen et sted for trygghet, og det er ofte lærere som oppdager overgrep. Stenging av skoler har fjernet denne viktige muligheten for ivaretakelse av sikkerhet og beskyttelse.
Sensur og knebling av kritikere gjorde vondt verre
Disse overgrepene kunne ha vært stanset tidlig hvis ikke myndighetene i samarbeid med mediene, og deriblant The Guardian, hadde skapt en tilstand av sensur og knebling av kritiske røster. Sensuren, som også alle stortingspartier i Norge har bidratt til, har i seg sjøl vært dødelig. En svært viktig erfaring fra koronadiktaturet er at sensur dreper.
Hvordan denne sensuren ble utøvd fikk vi et innblikk i da Twitters hemmeligheter ble avslørt: Twitters hemmelige svartelister.
Ta for eksempel Stanfords Dr. Jay Bhattacharya (@DrJBhattacharya ) som hevdet at Covid-lockdowns ville skade barn. Twitter plasserte ham i all hemmelighet på en «trends svarteliste», som hindret tweetene hans fra å bli trender.
Denne sensuren gikk helt til topps i Twitter, og Twitter fikk beskjed fra Biden-administrasjonen og FBI om å drive denne typen sensur: Biden-administrasjonens propagandasamarbeid med Twitter og Facebook har et enormt omfang.
Det hovedstrømsmediene og de systemlojale politikerne må ta inn over seg er at de er ansvarlig for de totalt unødvendige dødsfallene som politikken deres har ført med seg. Men vil de det? Vi har vår sterkt begrunnede tvil.
Fortsatt til denne dag er den kritiske journalistikken vi har drevet mot koronapolitikken en av hovedgrunnene til at Rødt har forbudt sine listekandidater å støtte steigan.no, og vi tror ikke partiet evner å gjøre sjølkritikk for dette eller å ta inn over seg sitt eget ansvar for denne skadelige politikken.
Ap-Raymond om Rødt-bråket: Kast ut Steigan-tilhengerne!
– Under pandemien søkte noen av de mest destruktive krefter tilflukt hos Steigan.no. De hevdet å vite hva samfunnet egentlig gjorde da vi stengte ned og vaksinerte folk. Og vi hadde visstnok ikke gode hensikter, ifølge dem.
Johansen var partisekretær i Arbeiderpartiet fra 2009 til 2015.
Han er ikke i tvil om hvordan Rødt bør håndtere medlemmer som har tilknytning til nettstedet.
– Få dem ut av partiet.
– De bør ekskludere dem?
– Ja.
Han utdyper:
– Hvis jeg hadde vært partisekretær i Arbeiderpartiet, hvis det var folk som hadde sittet som styreledere i en så ekstremistisk blogg og nettsted som Steigan.no, så hadde det blitt tatt grep. Det hadde blitt knallhardt. Det hadde vært én ting å gjøre: kaste dem ut.
Og Moxnes gjorde som Raymond Johansen ba om og uttalte blant annet at det er «dypt uansvarlig» å spre «konspirasjonsteorier som undergraver smittevernet i en dødelig pandemi.» Ifølge Moxnes handler ikke det om «meningsmangfold».
Covid-19 var aldri dødelig for den brede befolkninga
Av skribent - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/covid-19-var-aldri-dodelig-for-den-brede-befolkninga/
Panda.org er et kollektiv av forskere, aktuarer, økonomer, dataforskere, statistikere, medisinske fagfolk, advokater, ingeniører og forretningsfolk og inkluderer nå fagfolk fra hele verden, som bidrar med perspektiver fra sine erfaringer i mange forskjellige land. De har samlet data og informasjon fra pålitelige kilder i hele verden og har samlet dem i en informasjonsdatabase som er nyttig for enhver som ønsker å sette seg inn i det som har skjedd i forbindelse med den største helsesvindelen i historien. – Red.
Av Theo Burden, panda.org.
Siden 2020 har PANDATA konsekvent argumentert mot nedstengninger og hardhendte Covid-intervensjoner. I fravær av noen kostnad-nytte-analyse, var det alltid åpenbart at skadene ved slike intervensjoner ville oppveie alle fordeler.
Ved nærmere ettertanke har det blitt stadig tydeligere at Covid aldri hadde trengt noen nye typer inngrep. PANDATA har nå publisert en serie artikler som undersøker driverne til overdrevne dødsfall for å sette fokus på denne viktige saken. De følgende 7 artiklene viser at ikke bare var Covid verken ny eller spesielt dødelig, men at Covid-politikken og intervensjonene var de sannsynlige hoveddriverne for dødelighet.
Så hvor forlater denne kunnskapen oss nå? Kan vi virkelig stå stille mens vi er vitne til at en MANGE SKADELIGE POLITIKKER blir rullet ut globalt i navnet til «nye dødelige virus»?
1. Data fra Diamond Princess viser at SARS-Cov-2 ikke var spesielt farlig for den brede befolkningen, derfor må vi se forbi spredningen av et luftveisvirus for å forklare flertallet av førstebølges overflødige dødsfall i NYC.
2. Geo-spatial statistisk analyse av overskytende dødsfall i Lombardia våren 2020 reiser spørsmål om virusspredning kan ha vært ansvarlig for overskytende dødsfall som perverst ser ut til å være mer relatert til hvilken kommune byen/landsbyen var i.
3. The Lancet publiserte et dokument som hevdet at Covid-19-vaksinasjoner forhindret 14 millioner dødsfall. Vi demonstrerer på 4 forskjellige måter, ved hjelp av offisielle data og resonnement, hvorfor en slik påstand er helt ubegrunnet.
4. Ettersom vi finner at Covid-infeksjonsrisikoen økte i noen dager etter Covid-injeksjonene, og siden det ikke er vitenskapelig bevis for en tilsvarende reduksjon i IFR (infection fatality rate, forholdet mellom antall smittede og antall døde, o.a.), konkluderer vi med at injeksjonene ikke kunne ha reddet noen liv.
5. Å haste ut et eksperimentelt profylaktisk medikament var aldri berettiget, og nå er det overveldende bevis fra flere kilder på at Covid-injeksjoner har forårsaket et stort antall dødsfall og skader.
6. Var SARS-CoV-2 spesielt «ny» eller «dødelig»? Ikke bare kunne Covid behandles, men > 50 % av menneskene hadde tilstrekkelig immunitet mot tidligere forkjølelser for å forhindre merkbar sykdom. Til slutt var dødelighetsbyrden bare like ille som vanlig influensa.
7. Lockdowns stoppet ikke spredningen av Covid, men forårsaket utallig elendighet og død rundt om i verden. Hvis vi bedømmer utfallet av nedstengningene ved å bruke «kvalitetsår av liv» alene, vil vi konkludere med at de hadde et katastrofalt negativt utfall.
Flere artikler fra panda.org.
Lockdowns
Vaksiner
Velgernes valg
Av Frode Bygdnes - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/velgernes-valg/
Rød Ungdom melder at de boikotter valgkampen i Nordland. Grunnen skal være at den meget dyktige Rødt-politikeren Per-Gunnar Skotåm står på lista. Han har aksjer i «Mot Dag» og er styreleder i det samme selskapet som eier nettavisa www.steigan.no
Det stiller seg flere spørsmål ved RU sin aksjon. Ønsker RU å begrense ytringsfriheten? Er RU mer opptatt av aksjer i «Mot Dag» enn om en har aksjer i våpenindustrien slik Ola Borten Moe har?
Skotåm er nominert i en åpen og demokratisk prosess på lista til Rødt Nordland. Det er merkelig at Rød Ungdom velger å ta omkamp under dette fylkestingsvalget. Sjøl ble jeg motarbeida av RU i Troms fordi jeg sendte innlegg til steigan.no. I den oppheta debatten den gang, bøyde jeg meg for det kravet fordi jeg fikk mine innlegg inn i lokalaviser og i andre anti-imperialistiske nettaviser som www.tronderrod.no og www.derimot.no. Likevel havnet jeg nede på 21. plass på fylkeslista til Troms.
Dagens mediebilde er blitt gjennomsyret av propagandaen til den vestlige imperialismen. Det er skuffende å se hvor lite RU er opptatt av Vestens behandling av bl.a. Julian Assange. Den frie pressen er ikke en realitet lenger. Vi må slåss for den, ikke mot den. Vi må slåss for all informasjon vi kan få, for vi trenger alternative perspektiver. Vi trenger usensurert informasjon fra Palestina, Syria og nå Niger. Vi må høre mer på de landene i sør som har stått opp mot den amerikanske imperialismens herjinger.
www.steigan.no er en av de mest pålitelige og sannferdige alternative informasjonskanalene vi har. En må ikke forsvare alt som står på de alternative plattformene, men vi må ha med oss den prosessen alternative analyser og perspektiver gir. De tankene er helt nødvendig i dagens internasjonale konflikter.
Det virker mer som at det ligger noen baktanker hos RU. Det står en kamp i Rødt. Skal partiet fortsatt være et anti-imperialistisk- og et klassekamp-parti, eller skal partiet søke makt sammen med SV og AP? Vi står faktisk ved et veiskille om Rødt skal gå til høyre eller bevare sin sosialistiske plattform.
Nominasjonsprosessen er ferdig, og partiene sine føringer med rekkefølgen og forhåndskumuleringer, er gjort. Nå er det opp til velgerne. Folket kan påvirke linjekampen ved å gi personstemmer til Per-Gunnar Skotåm i Nordland, eller meg i Troms. Det skal bare 8 % kryss (kumuleringer) for at vi rykker opp og blir valgt inn, uansett hvor vi står på lista. Det skjedde for meg ved siste fylkestingsvalg. Så får RU heller ha en motaksjon, men da er det uklokt å boikotte valget.
Frode Bygdnes, fylkestingsrepresentant for Rødt i Troms og Finnmark
USAs klaseammunisjon vil bringe mer smerte og død til sivile i Donbass
Av Eva Bartlett - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/usas-klaseammunisjon-vil-bringe-mer-smerte-og-dod-til-sivile-i-donbass/
Kiev vil bruke sine nylig mottatte våpen mot boligområder, akkurat som de har gjort de siste ni årene.
Internationalist 360 ° , 1. august 2023
Den nylige amerikanske beslutningen om å sende klaseammunisjon til Ukraina er umoralsk, uetisk og kriminell. Vi har allerede sett de forferdelige resultatene av bruken av slike våpen, der sivile blir lemlestet og myrdet (ofte tiår senere) i Irak og Sørøst-Asia, for eksempel, og i Libanon.
I tillegg til de etiske grunnene til ikke å sende disse våpnene til Ukraina, er det pragmatiske grunner til det, fra et militært perspektiv. De er meningsløse for Ukraina, til tross for vestlige løfter om at de vil «gjøre mer skade over et større område enn standard enhetlige artillerigranater, ved å slippe dem som små bomber, med raketter eller granater».
I virkeligheten, mens de dekker et større område enn en konvensjonell høyeksplosiv ammunisjon, forårsaker klasebombene ikke kraftigere skade, absolutt ikke mot russiske befestede stillinger. Deres bruk er hovedsakelig for å målrette tropper i de åpne og lett pansrede kjøretøyene. Ikke en game changer for Kiev.
Ifølge Scott Ritter, tidligere etterretningsoffiser i US Marine Corps, «er dette det verste våpenet i verden for skyttergravskrig. Med skyttergravskrig trenger du en høyeksplosiv runde som ødeleger bunkere, som ødelegger skyttergraver.»
Hvis USA vet at klaseammunisjon ikke vil endre fakta på bakken for Ukraina, hvorfor sender de dem? Fordi, som president Joe Biden selv har sagt, Ukraina «går tom for ammunisjon, og vi har lite av det». Så USA kan like godt laste av sitt gamle lager av klase-ammunisjon. De vil ikke, som Biden hevdet, «stoppe disse stridsvognene fra å rulle». De vil heller ikke, som Biden-administrasjonen hevder, «redde sivile liv». De vil nesten helt sikkert bli brukt til å drepe, lemleste og terrorisere flere sivile i Donbass, umiddelbart og i årene som kommer.
Den amerikanske obersten Douglas Macgregor har understreket at klaseammunisjonen har en høy blindgjengerrate. Ifølge Ritter klarer nær 40 prosent av dem ikke å eksplodere. Macgregor fremhevet også hvordan barn er «tiltrukket av disse lyse skinnende gjenstandene som ser ut som baseballer», så lumsk er deres design.
USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan forsikrer oss om atKiev ikke vil misbruke klasebombene. Han hevder at «Ukraina er forpliktet til mineryddingstiltak etter konflikten for å redusere mulig skade på sivile,» og at «Ukraina har gitt skriftlige forsikringer om at de kommer til å bruke disse på en veldig forsiktig måte, som er rettet mot å minimere enhver risiko for sivile.»
USA signerte aldri konvensjonen om klaseammunisjon, som forbyr all bruk, produksjon, overføring og lagring av klaseammunisjon, men hadde ikke noe imot å signalisere sin avsky mot dem da de lobbet anklager mot Russland (heller ikke en underskriver av konvensjonen) 28. februar 2022, med Bidens daværende pressesekretær, Jen Psaki, som kalte bruken av klaseammunisjon en potensiell «krigsforbrytelse».
Som vanlig er det en avskyelig krigsforbrytelse når en amerikansk fiende angivelig gjør det, men ikke når en alliert, eller USA selv, faktisk gjør det. Når det gjelder Ukrainas svake løfter om ikke å bruke klaseammunisjon mot sivile, har de allerede gjort det siden 2014.
Ukrainas historie med klasebombing av sivile
Som et personlig vitne besøkte jeg i slutten av mars 2022, åstedet for et ukrainsk missilangrep som tidligere samme måned hadde drept 22 sivile og skadet ytterligere 33. Fordi det ukrainsk-avfyrte Tochka-U-missilet ble avskåret, eksploderte ikke alle de 50 kassettene med klaseammunisjon inne i byens gater. Ellers ville blodbadet vært mye verre. Så, i april 2022, angrep ukrainske styrker en jernbanestasjon i Kramatorsk, og skjøt også en Tochka-U med klaseammunisjon, og drepte et rapportert antall på 50 personer. Vestlige medier anklaget forutsigbart nok Russland for krigsforbrytelsen, selv om undersøkelser viste at missilet kom fra ukrainsk-kontrollert territorium i sørvest.
Men som de fleste av Kievs krigsforbrytelser mot sivile i Donbass, startet ikke bruken av klaseammunisjon i 2022. Tilbake i 2014 rapporterte Human Rights Watch (HRW) om ukrainske regjeringsstyrkers bruk av klaseammunisjon i befolkede områder i Donetsk by. Et angrep den 2. oktober på sentrum av Donetsk, som inkluderte bruk av raketter med klaseammunisjon, drepte en ansatt i Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC).
New York Times rapporterte også at ved flere anledninger i oktober 2014 «synes den ukrainske hæren å ha skutt klaseammunisjon inn i hjertet av Donetsk, og sluppet løs et våpen som er forbudt i store deler av verden, inn i en opprørskontrollert by med en fredstidsbefolkning på mer enn én million.» Med henvisning til fysiske bevis og intervjuer med vitner og ofre, skrev avisa at det var «klare tegn på at klaseammunisjon hadde blitt avfyrt fra retningen av hærkontrollert territorium».
Ukrainske «kronbladminer» fortsetter å lemleste
Men dette er ikke de eneste klasebombene Ukraina har skutt mot sivile i Donbass. Faktisk dokumenterte jeg i løpet av fjoråret etterspillet av at Ukraina skjøt raketter som inneholdt kassetter med internasjonalt forbudte PFM-1 «kronblad»-miner, over 300 miner per rakett.
På grunn av deres design glir de vanligvis til bakken uten å eksplodere, til noen eller noe tråkker på eller på annen måte forstyrrer dem.
Ifølge myndighetene i Folkerepublikken Donetsk (DPR) begynte Ukraina å skyte disse små, vilkårlige minene 6. mars 2022, under kampene om Mariupol, og deretter fra 18. mai 2022, mot bebyggelse i DPR og Karkov regionene.
Siden jeg først dokumenterte ettervirkningene av Ukrainas bruk av minene i sentrum av Donetsk i slutten av juli 2022, har jeg intervjuet ofre, og rapportert om det møysommelige arbeidet russiske sappører har gjort for å lokalisere og ødelegge minene. Per 25. juli i år har 124 sivile blitt skadet av minene, inkludert ti barn. Tre sivile døde som følge av skadene.
Vestlige våpen brukt til å drepe sivile i Donbass
Det bør nevnes at Ukraina i løpet av sin nå ni år lange krig mot Donbass har brukt konvensjonell NATO-ammunisjon til å slakte og lemleste sivile. De høyeksplosive granatene Ukraina skyter på byer og tettsteder i Donbass, men også utallige ganger i hjertet av Donetsk by, river folk fra hverandre, etterlater lemlestede kropper og kroppsdeler på gater og fortau, og på markedsplasser.
22. juli skal ukrainske styrker ha beskutt russiske journalister i Zaporozhye-regionen med klaseammunisjon, drept én og skadet tre andre.
Disse bevisste angrepene på media, på sivile hjem, sykehus, infrastruktur og på de sivile selv, bør fordømmes like høylytt som Ukrainas avfyring av kronbladminer og klaseammunisjon generelt. Men USAs kunngjøring om at de ville sende klaseammunisjon til Ukraina, resulterte i noe mild misnøye fra andre vestlige land, men ingen alvorlig sterk fordømmelse. Canada er en av nasjonene som i det minste uttrykker noen innvendinger mot å sende klasebomber, ledelsen i Ottawa føler sannsynligvis at det burde protestere, gitt Canadas tilslutning til konvensjonen.
Den kanadiske regjeringen uttalte nylig at den er helt imot bruk av klaseammunisjon og er «forpliktet til å sette en stopper for effektene klaseammunisjon har på sivile, spesielt barn.» Men bortsett fra høflig brumming angående de amerikanske klasebombene, har jeg ikke sett noen kanadisk fordømmelse av Ukrainas gjentatte bruk av klaseammunisjon mot sivile i Donbass.
Men de virkelige kriminelle her er den amerikanske regjeringen, som vet at å sende klaseammunisjon faktisk ikke vil hjelpe Ukraina med å bekjempe det russiske militæret på noen konkret måte, men at det er høyst sannsynlig at Ukraina i stedet vil bruke dem mot sivile i Donbass. Tilsynelatende er det helt greit for de krokodille-tårefylte amerikanske hyklerne.
*Oppdatering:
RT: «Klaseammunisjon traff passasjerbuss i Makeevka-Yasinovataya (Folkerepublikken Donetsk) – kjøretøyet kom under ild fra Kievs styrker – lokale myndigheter»
Eva Bartlett er en kanadisk uavhengig journalist. Hun har tilbrakt år på bakken og dekket konfliktsoner i Midtøsten, spesielt i Syria og Palestina (hvor hun bodde i nesten fire år). Forfatteren er mottaker av 2017 International Journalism Award for International Reporting, tildelt av Mexican Journalists ‘Press Club (grunnlagt i 1951), var den første mottakeren av Serena Shim Award for kompromissløs integritet i journalistikk, og ble nominert i 2017 til Martha Gellhorn-prisen for journalistikk. Se hennes utvidede bio på bloggen hennes In Gaza. Hun tvitrer fra @EvaKBartlett.
Denne artikkelen ble publisert av Internationalist 360 °
US Cluster Munitions Will Bring More Pain and Death to Donbass Civilians
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Konspirasjon mot «konspirasjonsteori»
Av Harald Øystein Reppesgaard - 7. august 2023
https://steigan.no/2023/08/konspirasjon-mot-konspirasjonsteori/
Rød Ungdom handler på autopilot etter Moxnes sin bannbulle mot steigan.no. Det påstås at Steigan er løgnaktig og forvarer Putins krig i Ukraina. Krigen er ikke en proxykrig selv om han til og med henviser til amerikanske kilder. Han er mot Covid-19 hysteriet, er rasist og transofob. Er det noe jeg ikke har med? Disse mantra kommer jevnlig fra noen som kaller seg «venstresida», ja til og med sosialister/kommunister. Selv etter mange oppfordringer møter de ikke Steigan til debatt. Steigans «konspirasjonsteorier» fordømmes gjennom en organisert konspirasjon mot alt han står for. Denne konspirasjonens innhold er som snytt ut av nesa til NATO-mediene, herunder Klassekampen. Moxnes´ krav om skjematenkning er autoritær og fremmed for en redelig venstreside der argumenter møtes med respekt og åpenhet. Der konspirasjoner mot motstandere ikke forefinnes. Skjematenkning ødelegger dømmekrafta som nok er hovedmotivet i all simpel propaganda.
Steigan.no gjør enestående informasjonsarbeid og er en høyst nødvendig bølgebryter mot den brottsjø av ensidig og fordummende propaganda mot Russland og for USAs kyniske spill med ukrainsk blod og vel 400 000 drepte, mens de militærindustrielle kreftene blomstrer.
Rød Ungdom, Moxnes og ledelsen i Rødt vil bli avkledd sine egne konspirasjonsteorier den dagen det blir fred og historien skal skrives. Steigan.no vil stå på den riktige siden av historien med sine «konspriasjonsteorier» om nei til våpendonasjoner til Ukraina, om å stoppe krigen og starte fredsforhandlinger.
Bedre konspirasjonsteorier finnes ikke.