Nyhetsbrev steigan.no 07.08.2022
Kinas reaksjon på Pelosis besøk avslører deres planer for konflikten med Taiwan
Medier i USA gjenoppdager korrupsjonen i Ukraina
Moskva prioriterer båndene til Myanmar
– Bare 30 prosent av de vestlige våpnene til Ukraina når fram dit de skal
Vesten frykter det stadig tettere samarbeidet mellom Tyrkia og Russland
Michael Hudson: Det blir lite hyggelig å være europeere i årene som kommer
Vår analyse av Ukraina april 2014:
Kinas reaksjon på Pelosis besøk avslører deres planer for konflikten med Taiwan
Av red. PSt - 7. august 2022
https://steigan.no/2022/08/kinas-reaksjon-pa-pelosis-besok-avslorer-deres-planer-for-konflikten-med-taiwan/
Taiwans nasjonale forsvarsdepartement (MND) sa lørdag 6. august 2022 at flere kinesiske militærfly og fartøyer hadde operert i nærheten av Taiwan om morgenen i det det antas å være en simulering av et angrep på Taiwans hovedøy.
I en kort pressemelding sa MND at flere kinesiske militærfly og fartøy utførte aktiviteter nær Taiwan lørdag morgen, hvor noen av dem krysset medianlinja i Taiwanstredet – en uoffisiell buffersone som normalt unngås av både taiwanske og kinesiske militærfly og fartøyer.
MND la til at det kinesiske militæret sannsynligvis «simulerte et angrep på Taiwans hovedøy».
Medianlinja i Taiwanstredet ble trukket i 1955 av US Airforce General Benjamin Davis. Den gir ikke lenger noen mening.
Noen personer i Taiwans nyhetsbyrå CNA erkjenner nå hvordan en reell konflikt med Kina vil se ut (maskinoversatt):
Omverdenen har lenge spekulert i at en av Kinas foretrukne strategier for å angripe Taiwan er en blokade.
Denne omringingsaksjonen er for å hindre kommersielle og militære skip og fly fra å komme inn eller forlate Taiwan, samt å forhindre fremrykning av Taiwan av amerikanske tropper stasjonert i regionen. Song Zhongping, en uavhengig kinesisk militæranalytiker, sa at den kinesiske hæren «åpenbart har alle militære evner til å håndheve en slik blokade» .
John Blaxland, som er professor i internasjonal sikkerhet ved Australian National University, sa til journalister at det Kina så langt har vist var imponerende.
«De kan ikke avfeies som en slags mindre erfaren og underlegen hær, de er helt klart i stand til å koordinere land- og sjøoperasjoner, og i stand til å bruke missilsystemer og være effektive,» sa han.
Braxland sa at det kinesiske militærets øvelser viste Taiwan, USA og Japan at Kina «har forutsetningene for å gjennomføre handlingene de har truet med å ta».
Hvis man sammenligner en potensiell krig om Taiwan med den nåværende NATO-Russland proxy-krigen i Ukraina kan man se USAs problemer, skriver Moon of Alabama. USA vil sannsynligvis unngå en direkte konflikt om Taiwan med et atomvæpnet Kina, akkurat som det unngår en med Russland i Ukraina. Det er derfor Biden er på kant med lovgivere som ønsker å implementere en vanvittig Taiwan-politisk lov som vil forplikte USA til øyenes forsvar.
USA vil heller hjelpe Taiwan på andre måter. Men hvordan?
En luft- og sjøblokade ville ramme Taiwan hardt. Omtrent 40 % av elektrisiteten er generert av naturgass som alt må importeres . En annen stor del er produsert med kull som Taiwan også importerer. Det samme gjelder petroleumsprodukter. Før Pelosi landet i Taipei var gassreservene på øya nok i bare 11 dager . Kull og olje er lettere å lagre, men ville fortsatt gå tom før en blokade kunne oppheves.
Så er det mat : I 2018 var Taiwans selvforsyningsgrad for mat bare 35 %. I tillegg er den faktiske produksjonen av jordbruksland i Taiwan rundt 520 000 hektar, som er langt fra målet på 740 000 til 810 000 hektar som er foreskrevet av innenriksdepartementet. Som øynasjon er matforsyningen avhengig av internasjonal handel og anses som farlig.
En total blokade av Taiwan vil sannsynligvis bringe øya på kne i løpet av noen uker eller måneder. Tid som kan brukes til å beseire dets luftvåpen, luftforsvar og missiler og forhindre angrep fra Taiwan på Kinas fastland. Kina trenger ikke å invadere øya. Landet kan bare vente til det blir invitert inn.
Telefonanrop fra Pentagons ledelse til Kina blir nå ikke besvart .
USA ønsker å provosere Kina ytterligere med nok en krigsskipspassasje gjennom Taiwanstredet. Men Kinas juridiske forståelse er at en ubuden militær passasje gjennom landets økonomiske sone ikke er tillatt. USA har samme standpunkt når det gjelder sin egen økonomiske sone.
Siden Kina har brutt all militær kommunikasjon med USA, er risikoen ved en passasje mye høyere. Man skal ikke bli forbauset når Kina reagerer på det.
PS:
Denne artikkelen er et utdrag av artikkelen China’s Reaction To Pelosi’s Visit Reveals Its Taiwan Conflict Plans
Les også: Hvordan Pelosis besøk gjør vondt i Taiwan
Kinas hevn vil bli servert kald – og bli svært tungt fordøyelig
Medier i USA gjenoppdager korrupsjonen i Ukraina
Av red. PSt - 7. august 2022
https://steigan.no/2022/08/medier-i-usa-gjenoppdager-korrupsjonen-i-ukraina/
I mange år, helt fram til i fjor, har det vært allment kjent og omtalt i vestlige medier at Ukraina er et av Europas aller mest korrupte land. Men under opptakten til den nye fasen i krigen, og spesielt etter Russlands invasjon i Ukraina 24. februar 2022, er praktisk talt all omtale av korrupsjonen i Ukraina luket ut av vestlige medier.
Derfor er det grunn til å legge merke til at nyhetskanalen NPR plutselig har gjenoppdaget korrupsjonen i Ukraina.
Jimmy Dore omtaler dette her:
Ukraina har lenge vært ansett som den mest korrupte nasjonen i Europa, og ble allment anerkjent som sådan av amerikanske medier – helt frem til Russland invaderte – og plutselig måtte Ukraina «gjenfortelles» som et mønster av demokrati og en modig underdog i kampen for frihet. Nå som ukrainerne ser ut til å tape krigen, gjenoppdager imidlertid mainstream-kanaler som NPR Ukrainas grove korrupsjon og rapporterer sannheten igjen – men dessverre for seint til å stoppe de titalls milliarder dollar i militærhjelp som er sendt av gårde. Jimmy og USA-komiker Kurt Metzger diskuterer den merkelige timingen i NPRs gjenoppdagelse av ukrainsk korrupsjon.
Moskva prioriterer båndene til Myanmar
Av Bhadrakumar - 7. august 2022
https://steigan.no/2022/08/moskva-prioriterer-bandene-til-myanmar/
Av M. K. Bhadrakumar.
Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrovs besøk i Myanmar 3. august viser at forholdet mellom de to landene er i ferd med å få en strategisk karakter. Utenriksdepartementet i Moskva framhevet i ei pressemelding 2. august at forholdet er «en av prioriteringene for utenrikspolitikken i Asia-Stillehavsregionen, en viktig faktor for å sikre fred, stabilitet og bærekraftig utvikling.»
Utenriksdepartementet bemerket at «Myanmar-partnere på offisielle nivåer uttrykker sin forståelse for årsakene til og gyldigheten av Russlands handlinger innenfor rammen av en spesiell militæroperasjon i Ukraina. Naypyidaw anerkjenner ikke legitimiteten til vestlige anti-russiske sanksjoner.»
«Ved FN og andre multilaterale organer følger Russland ei linje for å sikre en balansert og ikke-politisert diskusjon av situasjonen i Myanmar i forbindelse med unntakstilstanden som vart siden februar 2021, og tar til orde for å søke konstruktive former for internasjonal bistand til dette landet uten innblanding i dets indre anliggender. Vi bistår Naypyidaw i tilnærming til integrasjon og mekanismer for multilateralt samarbeid i Eurasia, inkludert EAEU og SCO.»
Faktisk planla Lavrov sine samtaler i Myanmar før ASEAN-Russlands utenriksministre møtes i Phnom Penh. Pressemeldinga som ble publisert 3. august etter Lavrovs samtaler med formannen for statens administrasjonsråd, statsminister for den provisoriske regjeringa, Min Aung Hlaing uttrykte at de holdt «en djuptgående diskusjon om den geopolitiske situasjonen som har oppstått på bakgrunn av den enestående sanksjonskampanjen fra det kollektive Vesten både mot Russland og mot Myanmar. Han (Min Aung Hlaing) bekreftet behovet for koordinerte tiltak for å styrke en multipolar verdensorden …»
Myanmar er det andre landet etter Iran i regionen som har uttrykt entydig støtte til Russland. Det kan tenkes at Lavrov nå må besøke Colombo også, når den nye regjeringa er dannet der.
Russland og Sri Lankas fargerevolusjon
Det er vanskelig å vurdere om kaoset på Sri Lanka 9. juli hadde noe å gjøre med det forestående besøket av en srilankisk regjeringsdelegasjons ukelange reise til Moskva dagen etter (planlagt 10.-16. juli) for å holde avgjørende samtaler med ulike russiske økonomiske departementer 10.-16. juli angående Russlands hjelp til å overvinne krisen. Men det er fortsatt en rimelig antakelse.
Talsmannen for det russiske utenriksdepartementets uttalelser den 11. juli angående situasjonen i Sri Lanka sa tydelig: «Særlig dagen før urolighetene begynte, oppfordret noen vestlige diplomater åpent det lokale politiet til ikke å hindre «fredelige protester». Og han la til:
«Vi mener at utviklinga i Sri Lanka er dets interne anliggende, og den politiske prosessen i det landet, som vi anser som vennlig, vil utvikle seg videre i tråd med landets grunnlov og effektive lover. Vi forventer at ei ny regjering blir dannet og vi er klare til å samarbeide med den. Vi tror situasjonen vil gå tilbake til normalen om ikke lenge, og at de nye srilankiske myndighetene vil ta de nødvendige tiltakene for å ri ut av krisa i den nasjonale økonomien.»
Ranil Wickremesinghe, daværende statsminister, sa faktisk også til Tass i et eksklusivt intervju om den enestående karakteren til den politiske uroen – at «øynasjonens politikere ikke kan finne paralleller til ei liknende krise i dette århundre eller i forrige århundre eller århundrene før.»
Det ser ut til at Moskva forutså at de USA-støttede urolighetene på Sri Lanka ikke ville føre til ei regimeendring slik det «kollektive vesten» ønsket. Interessant nok bemerket president Vladimir Putin i sin gratulasjonsmelding til Wickremesinghe med valget som president: «Jeg regner med at Deres aktiviteter som statsoverhode vil fremme videreutvikling av konstruktivt bilateralt samarbeid på forskjellige områder til fordel for våre folk og for å styrke regional stabilitet og sikkerhet.»
Et blikk på kartet over Det indiske hav vil vise hvorfor forholdet til Iran, Myanmar og Sri Lanka har blitt så viktig for Russland. Havnene i Iran, Sri Lanka og Myanmar er avgjørende for å opprettholde en effektiv russisk marinetilstedeværelse i regionen. Denne strategiske vurderinga forsterkes i Russlands reviderte sjødoktrine, som Putin signerte 30. juli, og gjenspeiler «endringen i den geopolitiske og militærstrategiske situasjonen i verden».
Russland og verdenshavene
Det 56 sider lange dokumentet (på russisk) sier eksplisitt at Russlands nasjonale interesser «som en stor sjømakt strekker seg til alle verdenshavene og Kaspihavet». Den erkjenner mangelen på utenlandske forsyningshavner og baser for den russiske marinen, som er avgjørende for å utvide dens operasjonelle rekkevidde, samtidig som den setter søkelyset på at «USAs strategiske kurs for å dominere i verdenshavene» utgjør «utfordringer og trusler». ”
Imidlertid ser doktrinen for seg opprettelsen av et slikt anlegg i Rødehavet. Dessuten inkluderer det også planer om å bygge et nytt skipsbyggingsanlegg i Russlands Fjerne Østen for å bygge «fartøyer med stor kapasitet» inkludert skip egnet «for utviklinga av Arktis», samt «moderne hangarskip for marinen». Foreløpig har Russland bare ett marinefartøy som kan føre fly, nemlig krysseren Admiral Kuznetsov, som har vært ute av drift og under reparasjon.
I mellomtida har USA jevnlig styrket et maritimt samarbeidsnett med stater i Det indiske hav. Nylig avduket Washington en vestasiatisk Quad under den geniale rubrikken I2U2 (Israel-India, USA-UAE). President Biden tok sitt første toppmøte. ( (her og her)
Delhi insisterer på at I2U2 er en plattform for regionale økonomiske partnerskap, men vestlige strateger diskuterer oppriktig geopolitikken bak økonomien. Michel Gurfinkiel ved Middle East Forum skrev i Wall Street Journal, «Jake Sullivan, Mr. Bidens nasjonale sikkerhetsrådgiver, sammenlignet I2U2 med Quadrilateral Security Dialogue, den spirende Indo-Stillehavsalliansen til USA, Japan, Australia og India… Medier i USA, India og Emiratene ser det alle som en forlengelse av Abraham-avtalen fra 2019.»
Faktisk er det langsiktige synet enda mer relevant fordi utover I2U2, Quad- og Abraham-avtalene, tar man i betraktning mange tilsvarende utviklinger innen internasjonal sikkerhet – Ukraina-konflikten, NATO-utvidelsen, sikkerhetsalliansen i Øst-Middelhavet (Frankrike, Italia, Hellas, Kypros, Israel og Egypt); Negev Summit-arkitekturen (Israel, Marokko, Egypt, UAE og Bahrain); AUKUS (det gjenfødte forsvarssamarbeidet mellom Australia, USA og Storbritannia); oppgradering av forholdet mellom USA og Taiwan; Japans militarisering (overvinne bitter historie), etc.
Geopolitiske tverrstrømmer
I bakteppet som er skissert ovenfor er Indias gravitasjon mot det USA-ledede sikkerhetsalliansesystemet en selvmotsigelse. Indias strategiske fokus er Kina, men USA inkluderer Russland og Iran også. India prioriterer sine strategiske bånd med Israel – ledelsen av Haifa-havnen (som USAs sjette flåte besøker) har nylig blitt satt under administrasjon av et indisk selskap. Mens Israels og USAs besettelse er med Iran, som er vennlig mot India.
På den andre sida styrker Iran sine bånd til Russland og Kina. Kanskje Emiratene og India spiller begge ender. Men de er også regimer som mangler strategisk kultur og er utsatt for en lunefullhet som er tilpasset Washingtons agenda.
Det er klart at tilliten til USAs pålitelighet har blitt undergravd de siste årene i området mellom Levanten og Malakkastredet. Bidens nylige initiativ i Jeddah for å fremme en vestasiatisk militærallianse for å motarbeide Iran, Russland og Kina møtte ingen interesse.
Russisk diplomati må navigere mellom disse strømningene. Det store spillet i Indiahav-regionen er vidåpent. Lavrovs besøk i Myanmar signaliserer at Moskva vil presse tilbake USAs forsøk på å skape «blokker» for å dominere sjøveiene i Det indiske hav. Tilgang til havnene i Myanmar kan være en game changer for russisk tilstedeværelse.
Interessant nok klaget Min Aung Hlaing til Lavrov over at russiske tjenestemenn «sjelden» besøker Myanmar! Lavrov lovet å gjøre bot. Moskva har til hensikt å oppfylle det løftet, ettersom Russlands samarbeid med Myanmar sprer seg utover – fra handel til investeringer i energiprosjekter, kjernefysisk samarbeid, militær-teknisk samarbeid, romfart, utdanning, etc.
Direkte flyruter etableres. Mir-betalingskort aksepteres i Myanmar, som også er opptatt av oppgjør i lokal valuta. Moskva planlegger å etablere et sogn i det patriarkalske eksarkatet i den russisk-ortodokse kirken i Sørøst-Asia – og et tempel i Yangon.
Denne artikkelen av den indiske diplomaten M. M. Bhadrakumar ble opprinnelig publisert på bloggen hans: Moscow prioritises ties with Myanmar
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
– Bare 30 prosent av de vestlige våpnene til Ukraina når fram dit de skal
Av red. PSt - 7. august 2022
https://steigan.no/2022/08/bare-30-prosent-av-de-vestlige-vapnene-til-ukraina-nar-fram-dit-de-skal/
I en reportasje på CBS News med tittelen «Arming Ukraine» heter det at USA ikke har noen oversikt over hvor det blir av mesteparten av de våpnene Vesten sender til Ukraina.
Hovedtyngden av disse våpnene og militære forsyningene tar veien til grensen til Polen, hvor USA og NATO-allierte raskt frakter den over grensen og i hendene på ukrainske tjenestemenn. Det er der USAs tilsyn slutter. «Alt dette går over grensa, og så skjer det noe, og noe sånt som 30 % av det når sin endelige destinasjon,» sa Jonas Ohman, grunnlegger og administrerende direktør i Blue-Yellow, en Litauen-basert organisasjon som har vært i møte med og forsynt frontlinjeenheter med militærhjelp i Ukraina siden starten av konflikten med Russland-støttede separatister i 2014.
USA har forpliktet seg til å levere over 23 milliarder dollar i militærhjelp til Ukraina siden starten av krigen i slutten av februar, ifølge Kiel Institute for the World Economy, som har sporet globale forpliktelser om bistand til Ukraina. Storbritannia har lovet 3,7 milliarder dollar, Tyskland 1,4 milliarder dollar og Polen 1,8 milliarder dollar, og flere andre land følger etter, og deriblant Norge.
På svartebørsen
CBS skriver videre:
En kombinasjon av Ukrainas konstant skiftende frontlinjer med dets stort sett frivillige og paramilitære styrker har gjort levering av militærhjelpen vanskelig for de som forsøker å navigere de farlige forsyningslinjene til deres destinasjon. Noen har reist bekymring for våpen som havner Ukrainas svarte marked, som har trivdes med korrupsjon siden Sovjetunionens kollaps.
…
«Det er som krigsherrer, oligarker, politiske aktører,» sa Ohman og beskrev korrupsjonen og byråkratiet han må omgås. «Selve systemet er sånn: «Vi er de væpnede styrkene i Ukraina. Hvis sikkerhetsstyrker vil ha det, vel, amerikanerne ga det til oss.» Det er et maktspill hele dagen lang, og til slutt trenger folk ting, og de går til oss.»
NATO og EU: – Vi har ingen anelse om hvor våpnene vi sender til Ukraina havner
Vesten advarer om stor fare for våpensmugling og at avanserte våpen havner på svartebørsen i Europa.
En artikkel i Financial Times bekrefter det vi i steigan.no har pekt på flere ganger: Den storstilte vestlige våpenleveransen til Ukraina er i stor fare for å havne hos forbryterbander i Europa. Etter at våpnene er levert til mellomstasjonen i Polen og blir fordelt på lastebiler aner ikke Vesten hvor de blir av.
Finanstidsskriftet skriver:
Nato- og EU-stater presser på for bedre sporing av våpen levert til Ukraina som svar på en frykt for at kriminelle grupper smugler dem ut av landet og videre til Europas svarte marked.
Siden Russland startet sin krig mot Ukraina, har vestlige stater lovet mer enn 10 milliarder dollar i militær støtte, fra bærbare rakettkastere og pansrede kjøretøy til rifler og enorme mengder ammunisjon.
En rekke NATO-medlemsstater diskuterer med Kiev en form for sporingssystem eller detaljerte inventarlister for våpen levert til Ukraina, sa to vestlige tjenestemenn orientert om samtalene til Financial Times.
Ukrainas regjering setter opp et mer omfattende våpenovervåkings- og sporingssystem med hjelp fra vestlige land, sa en tredje person som er kjent med situasjonen.
«Alle disse våpnene lander i det sørlige Polen, blir fraktet til grensen og blir deretter bare delt opp i kjøretøyer å krysse: lastebiler, varebiler, noen ganger private biler,» sa en av de vestlige tjenestemennene. «Og fra det øyeblikket mister vi oversikten over hvor de blir av, og vi har ingen anelse om hvor de blir sendt, hvor de brukes eller om de blir i landet.»
Les: Interpol fears weapons delivery to Ukraine will end up on black market
Interpol uttrykker alvorlig bekymring for at både små og tunge våpen til Ukraina kan havne i hendene på kriminelle i Europa.
Interpolsjef Jurgen Stock sa at:
«Den store tilgjengeligheten av våpen under den nåværende konflikten vil føre til spredning av ulovlige våpen i post-konfliktfasen.»
Stock fryktet tyveri av våpen og våpen fra kriminelle i EUs svarte marked ettersom prisene på våpen er høyere der. Flere europeiske land, inkludert Frankrike og Tyskland, sammen med USA, har levert avansert forsvarsutstyr, artilleriammunisjon og våpen for å hjelpe Ukraina med å forsvare sitt territorium og bekjempe russiske styrker.
Stock sa at de tunge militære våpnene vil være tilgjengelige på det kriminelle markedet.
Avanserte våpen havner garantert hos kriminelle og terrorister
Ut fra disse opplysningene kan man helt enkelt slå fast at store mengder avansert våpen vil havne i hendene på terrorister og andre kriminelle. Når våpenleverandørene har mistet kontrollen, slik de sjøl sier, tar det svarte markedet over. Noen av våpnene havner sikkert i Ukraina, der de bidrar til å forlenge krigen og sikre at enda flere ukrainere vil dø i en krig Vesten taper.
Men at dette er julekvelden og haloween for banditter og terrorister, sier seg sjøl. «Trick or treat», her ligger målsøkende raketter under juletreet til enhver som har noen svarte dollar å avse.
De «kontrolltiltakene» som varsles for å motvirke tidenes største våpenbonanza for gangstere, er bare patetiske. «Detaljerte inventarlister»(!) – hvor mye koster ei falsk liste på svartebørsen i et av Europas mest korrupte land? Og noen av de våpnene som faktisk kommer fram til Ukraina havner i hendene på de veletablerte nazibandene; Azov eller nazigruppa C-14 der lederen Yevhen Karas sier at nazistene nå får så mye våpen fra Vesten, «ikke fordi Vesten hjelper oss, ikke fordi Vesten ønsker vårt beste, men fordi vi er best til å utføre de oppgavene Vesten har stilt, fordi vi er de eneste som er i stand til å utføre dem, fordi vi har det moro, vi synes det er moro å drepe og vi har det moro når vi kriger.»
Og ukrainske nazister har nå fritt leide over hele Europa.
Om kort tid vil avanserte målsøkende raketter komme til en gangsterbande i et byområde nær deg. Takket være flommen av våpen som våre ledere sender til mottakere de ikke aner hvem er.
Hva kan gå galt?
Vesten frykter det stadig tettere samarbeidet mellom Tyrkia og Russland
Av red. PSt - 7. august 2022
https://steigan.no/2022/08/vesten-frykter-det-stadig-tettere-samarbeidet-mellom-tyrkia-og-russland/
I vestlige hovedsteder er man i stadig økende grad bekymret over det djupere økonomiske samarbeidet mellom Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan og Vladimir Putin, skriver den britiske finansavisa Financial Times.
Seks vestlige tjenestemenn sa til Financial Times at de var bekymret for løftet som ble gitt 5. august 2022 av de tyrkiske og russiske lederne om å utvide samarbeidet om handel og energi etter et fire timer langt møte i Sotsji.
En EU-tjenestemann sa at blokken med 27 medlemmer overvåker tyrkisk-russisk samarbeid «mer og tettere», og ga uttrykk for bekymring for at Tyrkia «i økende grad» ble en plattform for handel med Russland.
En annen beskrev Tyrkias oppførsel overfor Russland som «veldig opportunistisk» og la til: «Vi prøver å få tyrkerne til å ta hensyn til våre bekymringer». Washington har gjentatte ganger advart om at de vil ramme land som hjelper Russland med å unngå sanksjoner med «sekundære sanksjoner» som retter seg mot brudd utenfor USAs juridiske jurisdiksjon, men EU har vært mer tilbakeholdende med å gjøre dette.
Leker med tanken om å straffe NATO-landet Tyrkia
En europeisk tjenestemann sa til FT at han «ikke vil utelukke negative handlinger [hvis] Tyrkia kommer for nær Russland».
En formell EU-beslutning om sanksjoner mot Tyrkia ville bety en full splittelse i NATO og ville også ryste EU, men likevel leker man altså med tanken om å straffe NATO-landet Tyrkia: «For eksempel kan de be om restriksjoner på handelsfinansiering eller be de store finansselskapene redusere finansieringen til tyrkiske selskaper,» sa en tjenestemann til FT. Tre europeiske tjenestemenn sa at det ennå ikke hadde vært noen offisielle diskusjoner i Brussel om mulige konsekvenser for Tyrkia. Andre advarte om at de fullstendige detaljene og konsekvensene av diskusjonene i Sotsji ennå ikke var klare.
Møtet i Sotsji
Og hva var det Erdoğan og Putin snakket om i Sotsji som til de grader tente en brann i rosenes leir i EU?
Russland og Tyrkia går over til betalinger for russiske gassforsyninger i rubler, som de to presidentene ble enige om under forhandlinger i Sotsji fredag, sa Russlands visestatsminister Alexander Novak til det russiske nyhetsbyrået Interfax.
«Presidentene har blitt enige om at vi begynner delvis gassforsyning og betaling for dem i rubler,» sa Novak til journalister. Russland sender for tiden rundt 26 milliarder kubikkmeter gass til Tyrkia årlig. «Vi går gradvis over til betalinger i nasjonal valuta, og deler av forsendelsene vil bli betalt i russiske rubler nå.
Dette er faktisk et nytt stadium, som åpner for nye muligheter, inkludert for utviklinga av våre monetære og finansielle relasjoner.» sa Novak. Putin og Erdogan diskuterte også samarbeid i finans- og banksektoren, sa han.
«Våre kommersielle selskaper og våre innbyggere bør ha en mulighet til å betale [i nasjonale valutaer] under sine turistreiser og i prosessen med omsetning,» sa Novak. Derfor «diskuterte presidentene finans-bankblokken, som det er oppnådd store avtaler om,» sa han.
«Faktisk jobbet vi i dag med å nå målet satt av presidentene for å bringe vår handelsomsetning til 100 milliarder dollar og for å forenkle prosedyrene som gjør det mulig for virksomhetene våre å kommunisere,» sa Novak.
Tyrkia tar i bruk russiske betalingskort og betaling i rubler
Fem tyrkiske banker har tatt i bruk Russlands Mir-betalingssystem, sa Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan da han kom tilbake fra samtaler med president Vladimir Putin i feriestedet Sotsji ved Svartehavet, skriver Bloomberg.
Det er en alvorlig utvikling angående arbeidet som tyrkiske banker gjør med Russlands Mir-kort, siterer Tyrkias statsdrevne Anadolu Agency Erdogan for å si på flyet. Det er en lettelse for både russiske turister og Tyrkia, sa han til journalister.
Betaling i rubler vil være en kilde til økonomisk støtte for både Russland og Tyrkia, sa han, og la til sentralbanksjefene i de to landene også møttes under besøket. Putin og Erdogan ble enige om å begynne å gå over til delbetaling i rubler for leveranser av naturgass ved samtaler i Sotsji.
Kommentar: Full sabotasje av Vestens sanksjoner
Avtalene mellom Erdoğan og Putin betyr at Tyrkia slår et gigantisk hull i de vestlige sanksjonen mot Russland. Landet ikke bare unnlater å følge opp ordrene om økonomisk krig mot Russland, men inngår strategisk viktig finansielt og handelspolitisk samarbeid med sin store nabo i nord.
Målt etter kjøpekraftsvektet BNP er Tyrkia verdens 10. største økonomi, klart foran G7-landet Italia. Det er altså en økonomisk kjempe som på denne måten inngår et strategisk samarbeid med Russland.
Forbrukerne i Tyskland må jo begynne å spørre seg hvorfor de skal fryse og lide nød til vinteren når NATO-landet Tyrkia så til de grader gir blaffen i ordrene fra Washington.
Financial Times skriver også at krigstrøttheten har meldt sin ankomst i europeiske hovedsteder: Sanctions on Russia are racing against war fatigue in Europe. Med egne økonomier i fritt fall på grunn av sanksjonene begynner besluttsomheten i Europa å krakelere, og ikke minst fordi det begynner å bli klart for europeiske ledere at Vesten er i ferd med å tape stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.
I en analyse av gasskrigen i Europa skriver Carnegie Endowment:
I Russlands strategiske beregning betyr Europas avhengighet av russisk gass at europeiske regjeringer enten må møte en alvorlig økonomisk og politisk krise hjemme denne vinteren, eller be om våpenhvile i konfrontasjonen med Moskva, imøtekomme noen av Kremls politiske krav til Ukraina, og oppheve sanksjonene.
Realitetene er i ferd med å gå opp for noen hver etter noen måneder med løssluppen krigsentusiasme. Det kommer mer.
Michael Hudson: Det blir lite hyggelig å være europeere i årene som kommer
Av derimot.no - 7. august 2022
https://steigan.no/2022/08/michael-hudson-det-blir-lite-hyggelig-a-vaere-europeere-i-arene-som-kommer/
The Saker intervjuer den kjente økonomen Michael Hudson.
Av redaksjonen i Derimot.
USA slit. Krigsplanane går i vasken og økonomien er i ei hengemyr utan utveg. Skyhøg inflasjon gjer at misnøyen blant folk breier om seg, og politikarane tøffar seg med provokasjonar mot andre land for å vinne tilbake stemmer til Kongressvalet i november. Den taktikken har fungert for dei før, og same oppskrifta blir repetert.
På den andre sida har vi dei store maktene Russland og Kina med BRICS, som har stor økonomisk vekst og stadig utvidar seg med nye allierte og partnarar. Dei baserer samarbeidet sitt på gjensidig nytte og eit mål om framgang for alle. Internasjonale prosjekt som Silkevegen (Belt and Road Initiative) og BRICS-banken gjer innhogg i det tidlegare eineveldet til organisasjonar som Verdsbanken og IMF. Der sistnemnde har fungert som ein forlenga arm for oligarkiet i Vesten, som eit imperialistisk/kolonialistisk maktmiddel der særleg USA har dominert med sin vetorett, er dei nye storprosjekta i sitt vesen anti-imperialistiske.
Landa i BRICS er svært ulike, men styrken deira ligg nettopp i denne ulikskapen. Samarbeidet er basert på tre premiss:
-det skal vere eit samarbeid mellom sjølvstendige nasjonar;
-kvar og ein skal få følge sin eigen veg mot framtida og
-det skal vere basert på internasjonal rett.
Det er i praksis finanssektoren som styrer økonomiane i Vesten. Dei tapar marknadar med eit BRICS som breier om seg, og som nektar å la seg kjøpe opp av eit Goldman Sachs, slik Russland vart under Jeltsin. I sin iver etter å skade rivalen Russland – for seinare å kome lettare til Kina – er USA i praksis i ferd med å øydelegge både Ukraina og Europa elles. At dei går laus på sine eigne, er eit dårleg teikn.
«Den eine prosenten kan alltids tene meir pengar ved å skvise dei 99 prosenta i USA og Europa. Det vil bli svært lite hyggeleg å vere europear det komande tiåret,» som Michael Hudson uttrykker det i denne samtalen med Andrei The Saker:
Vår analyse av Ukraina april 2014:
Av Pål Steigan - 7. august 2022
https://steigan.no/2022/08/var-analyse-av-ukraina-april-2014/
Det er ennå mulig å hindre krigen
Av Pål Steigan – 15. april 2014
Vi publiserte denne artikkelen 15. april 2014, og henter den fram igjen for å peke på at det allerede da var mulig å peke på hvor farlig situasjonen i Ukraina kunne bli. Vi pekte på at det spillet Vesten holdt på med for over åtte år siden kunne utløse en storkrig, eventuelt en verdenskrig, hvis man fortsatte på samme måte. Denne advarselen ble ikke tatt alvorlig – ikke av mediene og slett ikke av politikerne, verken til høyre eller venstre.
Situasjonen i Øst-Ukraina er eksplosiv, og det er et definisjonsspørsmål om landet er på randen av borgerkrig eller om borgerkrigen alt er i gang (15.04.2014). Kuppregimet i Kiev har sagt at det vil slå ned opprøret i øst og Russland har store styrker oppstilt på sin side av grensa. Vesten varsler opptrapping av sanksjonene. Russland varsler at gasseksporten gjennom Ukraina kan bli stanset. Og USA har to militære fartøyer i Svartehavet. Faren for en storkrig er avgjort til stede. Men krigen kan fortsatt unngås.
«Små grønne menn»
I Øst-Ukraina har menn i like uniformer og med like, russiske våpen, men uten distinksjoner, dukket opp i de opprørske byene. Kuppregjeringa i Kiev sier at det er russiske soldater. Og det er jo ikke utenkelig. Det kan også være russere fra Krim, eller det kan være russisktrente militære fra Øst-Ukraina. Russlands innflytelse i Ukraina begynte jo ikke i går.
Russland sier at de ikke har agenter i Ukraina. Det tror jeg ikke et øyeblikk på. Sjølsagt har de det. Grensene mellom Russland og Ukraina er åpne. USA sier at de ikke har leiesoldater i Ukraina. Det tror jeg ikke et øyeblikk på. Sjølsagt har de det. Kuppregjeringa vil naturligvis ønske å ha dem der. Og vi har allerede sett at tidligere israelske soldater har ledet kampenheter på Maidan, så hvorfor ikke leiesoldater fra Greystone eller andre slike uoffisielle amerikanske enheter? Jeg sier som i «Javel, statsminister»: – Tro ingenting før det er offisielt benektet!
Talsmann for Det hvite hus, Jay Carney, har sagt at CIAs sjef John Brennan har vært i Kiev i helga 12.-13. april for å ha diskusjoner med sine kolleger der. Det var neppe en ferietur.
Opprøret i øst
Ingen bør være overrasket over at opprøret i Øst-Ukraina kom. Det første kuppregjeringa gjorde var å frata det russiske språket sin posisjon i det ukrainske samfunnet. Det var en grov provokasjon mot det russisktalende flertallet i øst og mot russisktalende minoriteter ellers i landet. (Det var også brudd på prinsippene til EU og Europarådet, uten at man der brydde seg så mye om det.) Så ble russiskhatende fascister og nazister tatt inn i regjeringa – for sikkerhets skyld i den delen av regjeringa som har med voldsapparatet å gjøre. Begge deler var egnet til å øke frykten i øst for hva som kunne komme.
Kartet viser byer der det har vært rapportert om lokale opprør. Dette er regioner som er overveiende russisktalende. Dette er Donbass der gruvene, metallindustrien og annen tungindustri finnes. Dette var Sovjetunionens industrielle hjerte, og det er også her store deler av Ukrainas eksportinntekter kommer fra. Bare Donetsk oblast inneholder 12% av Ukrainas naturressurser.
Gruvearbeiderne deltar i opprøret
Spørsmålet om klasse har vært lite oppe i diskusjonen om Ukraina. Men det er neppe tvil om at opprøret i Kiev, Euromaidan, var dominert av studenter, folk fra frie yrker og småborgerskap. Arbeiderklassen glimret stort sett med sitt fravær. Og det kom heller ingen støtte til Maidan fra gruvene og metallindustrien i øst. Det er lett å forstå. Hovedkravet på Maidan var kravet om assosiasjon med EU. Er det noe arbeiderne i øst frykter som pesten, så er det tilslutning til EU. Industrien og gruvene i øst er nedkjørte og gammeldags. Oligarkene som eier dem har ikke investert, de har bare pumpet så mye rikdom ut av dem som mulig. Markedet deres ligger i Russland og tidligere sovjetstater. De har ingenting å stille opp mot moderne tysk industri. Et helt reelt scenario for industrien og gruvene i øst ved en EU-assosiasjon er massenedleggelser og en total underleggelse under vestlig (les tysk) industridominans.
Derfor er det ikke overraskende at gruvearbeiderne og metallarbeiderne slutter seg til opprøret i øst, slik Bloomberg melder. Deres klasseinteresser er helt uforenlig med assosiasjon med EU, og et brudd med Russland vil ikke bare ramme dem som russisktalende, men som arbeidere.
Opptrapping av boikotten – strid om gassen
USA fører an i kampanjen for stadig kraftigere boikott mot Russland. Dette faller tysk kapital og tyske industriledere tungt for brystet. Er det noe de ønsker seg like mye som en bolt gjennom hodet, så er det ødeleggelse av markedet og investeringsmulighetene i Russland.
Börner la til at Tyskland ikke kan klare seg uten Russland og at en boikott vil kunne føre til at alle prognoser om tysk vekst i 2014 ville bli «verdiløst papir».
Så kampanjen for økt boikott av Russland er en amerikansk kampanje som vil skade USAs europeiske konkurrenter nesten like mye som den vil skade Russland. (Tyskland er en mye viktigere industriell konkurrent til USA enn det Russland er.)
Den nye silkeveien
Nylig var Kinas president Xi Jinping i Tyskland og la fram sin plan om en moderne silkevei, en 11.000 kilometer lang jernbane fra den kinesiske megabyen Chongqing til den tyske industribyen Duisburg med utviklingssoner underveis. For tysk kapital er dette en investeringsmulighet som knapt har sidestykke. Storparten av denne silkeveien går gjennom Russland, så enhver boikott av Russland er en direkte trussel mot dette prosjektet.
Det er klart at USAs strateger kan styre sin begeistring for en akse Beijing, Moskva, Berlin, og konflikten i Ukraina gir dem en perfekt mulighet til å sabotere denne.
(I forbifarten tok Xi Jinping seg tid til å etablere et handelsenter for kinesiske renminbi i Frankfurt i en avtale verdt 56 milliarder dollar.)
Økonomisk krigføring er krigføring
Selv i servile NATO-land som Norge må ikke folk innbille seg at økonomisk krigføring ikke er krigføring. Prøver du å kvele et land økonomisk, så er det en krigshandling. Dette vet enhver militærstrateg.
I artikkelen Sanksjoner er økonomisk krigføring tok jeg opp dette:
EUs viktigste handelspartner
EU er Russlands viktigste handelspartner. EU står for om lag 50% av Russlands eksport og import. Det siste tiåret er samhandelen tredoblet og den utgjorde i 2012 337 milliarder euro. Russland import fra EU vokste på samme tid fra 34 til 123 milliarder euro. Russland er nest etter USA og Kina EUs viktigste handelspartner. Og når det gjelder europeisk eksport, så er Russland gått forbi USA til å bli EUs nest viktigste marked.
Hva mener jeg om Putin?
Noen lesere har spurt om jeg er «Putin»-vennlig. Jeg er overrasket over spørsmålet, men kanskje jeg burde være takknemlig. Det er jo artig at det er viktig for noen hva jeg mener om Russlands statssjef.
Jeg ser ingen grunn for meg til å være Putin-vennlig. Putin er en kristen-konservativ kapitalistisk og imperialistisk politiker. Jeg mener Russland trenger en ny sosialistisk revolusjon for å styrte Putin og den monopolkapitalistiske klassen han representerer. På rullebladet sitt har Putin blant annet den svært blodige undertrykkinga av Tsjetsjenia og ødeleggelsen av hovedstaden Grozny.
Men det var ikke Putin som styrtet den valgte presidenten i Ukraina og innsatte et kuppregime med nazister. Det var heller ikke Putin som ivret for en massiv bombekampanje mot Syria på grunnlag av falske påstander om et gassangrep fra regjeringsstyrkene.
Det er et utvilsomt faktum at dersom vi ser på de siste 20 årene så er det ingen stat i verden som overgår USA når det gjelder å angripe og ødelegge land, krenke nasjonal sjølråderett, rasere livsgrunnlag og drepe millioner av mennesker. Barack Obama føyer seg inn i rekken av krigsforbrytere fra presidentene Bush senior, Clinton og Bush junior. Enda så grove forbrytelsene til Putin har vært, så rekker ikke Russland USA til knærne når det gjelder masseødeleggelser og folkemord. (Krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria, for å nevne de viktigste.)
Høyt spill kan føre til krig
Det er nøyaktig hundre år siden den første verdenskrigen begynte og innledet det til da største blodbadet i verdenshistorien. Krigen kom ikke fordi noen hadde planlagt en verdenskrig. Dette burde stemme oss til ettertanke i dag. Jeg tror ikke USA planlegger verdenskrig, eller at Russland gjør det. Men de har låst seg i et spill der dominoene kan begynne å falle, og så er krigen i gang, uten at det egentlig var tenkt sånn.
Sett at kuppregjeringa i Kiev slår veldig brutalt ned på opprøret i øst, gjerne da med sterke innslag av nazister fra Høyresektoren. Sett at desperate opprørere i øst appellerer til Russland om militær assistanse – og at de får det. Sett at Kiev så ber om militær bistand fra NATO – og får det. Jeg sier ikke at dette vil eller må skje. Men ingen kan vel utelukke et slikt scenario. Hvor langt er vi da unna storkrigen?
Brødre og bak grensen bor
En gammel venn av meg, som jeg fortsatt regner som en god venn, skrev i en blogg nylig at «Akkurat nå hater jeg Russland».
Jeg skrev et svar til ham der jeg blant annet skrev:
Jeg var nylig i Vietnam. Der har USA drept og lemlestet fire millioner mennesker i din og min levealder. Og folk drepes og lemlestes fortsatt av de giftene USA pøste ut over landet. Er det noen som skulle ha grunn til å hate, så måtte det være vietnameserne. Men jeg møtte ikke én eneste som uttrykte et slikt hat. Jeg møtte noen amerikanere som bodde der deler av året og spurte dem om de hadde møtt noe hat. Men de benektet det totalt.
Begge mine foreldre jobbet i motstandsbevegelsen under krigen. Fattern satt to år i tysk fangenskap. Muttern gikk som kurér med fare for sitt liv. Men de lærte meg ikke å hate Tyskland. De lærte meg å hate nazismen, ja, men ikke Tyskland eller tyskere. Tvert om lærte de meg tysk før jeg begynte på skolen, og fattern jobbet et halvt år i München på midten av femtitallet for å hjelpe tyskerne med å bygge opp filmutdanninga si igjen etter krigen. Altså bare tolv år etter at han så inn i tyske børseløp.
De som hersker over oss ønsker at vi skal hate, slik at det blir lettere å manipulere oss til å støtte en ny krig. I dag er en ny storkrig mulig. Jeg vil ikke si sannsynlig, men det er fullt mulig å se mange scenarier som kan utløse et nytt masseslakt i Europa. Da trenger vi ikke hatet.
Muttern lærte meg sangen «Frem kamerater». Hun sang:
Tro ikke dem som tender hatets flamme,
brødre og bak grensen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
makt som knuger alt på jord.Hun visste hva krig var. Hun lærte meg ikke hat, men kjærlighet og solidaritet. Jeg synes det er bedre alternativer.
Jeg føler sterkt med det ulykkelige folket i Ukraina som er i hendene på oligarker, imperialister og reaksjonære krefter som ikke vil dem noe vel, og som i verste fall kan lede dem til slaktebenken. Og nettopp derfor advarer jeg mot den kursen Kiev og Vesten nå følger. I sympati med såvel ukrainsktalende som russisktalende i Ukraina (og andre nasjonaliteter) sier jeg: Tro ikke dem som tenner hatets flamme!
Krigen kan unngås
Det finnes intet ønske om krig med Russland, ikke en gang i USA. Bare 26% av amerikanerne mener at USA bør gi Ukraina militær støtte, mot 65% som er imot. USA har ikke en gang lykkes i å få sin aller nærmeste allierte, Israel, på linje i Ukraina-konflikten. Som sagt er Europas største industrimakt, Tyskland, svært lite interessert i en konflikt med Russland. De to mest folkerike landa i verden, som til sammen har over 2,6 milliarder innbyggere, går i mot USAs aggressive politikk mot Russland. Kinas president Xi Jinping har oppfordret til å løse konflikten på fredelig vis, og Kina har behendig lykkes i å gi Russland en viss moralsk støtte uten å skade forholdet til sine vestlige partnere.
Selv den gamle krigsforbryteren Henry Kissinger har tatt til orde for at det må kunne finnes en løsning der Ukraina blir en nøytral stat med stor grad av indre selvstyre for provinsene.
For å hindre at krigsspiralen tar av, er det viktig å hindre borgerkrig i Øst-Ukraina. Det ser ut for meg som om den eneste mulige fredelige løsninga vil bestå i at provinsene i Ukraina får utstrakt autonomi, kanskje etter mønster av Belgia eller Spania, og at Ukraina ikke søker om noen form for tilknytning til NATO.
Det verden nå minst av alt trenger er krigshissere av typen Carl Bildt eller Anders Fogh Rasmussen. Norge har fått æren av å dele ut Nobels fredspris. I Nobels testamente står det at prisen skal gå til den som
Er det for mye å håpe på at norske politikere skal kunne opptre i nobeltestamentets ånd?
PS 2022: Ja, det var naturligvis for mye å håpe at Norge skulle opptre som en fredsnasjon. Norge har vært med på å puste til flammene helt siden den gangen, og er igjen en krigsnasjon på USAs side – med støtte fra alle partier på Stortinget. Det siste er nytt, at ikke bare VS, men også Rødt støtter en NATO-krig.