Nyhetsbrev steigan.no 07.07.2023
Dagens gladsak: Ukraina-krigen har gitt norske hjelpeorganisasjoner rekordinntekter
Hemmelige forhandlinger mellom USA og Russland om Ukraina
Joe Biden dømt til å holde seg unna sosiale medier
Fosen: Ledelsen, eierne og kommunene anmeldt til Økokrim
De løy om Afghanistan og Irak. Nå lyver de om Ukraina
Storbritannia skjulte ukrainske nazioffiserer etter krigen
Dagens gladsak: Ukraina-krigen har gitt norske hjelpeorganisasjoner rekordinntekter
Av red. PSt - 7. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/dagens-gladsak-ukraina-krigen-har-gitt-norske-hjelpeorganisasjoner-rekordinntekter/
Innsamling og offentlig bistand i kjølvannet av krigen i Ukraina førte til rekordinntekter for norske hjelpeorganisasjoner i fjor.
Dette melder NTB.
De ti største hjelpeorganisasjonene hadde inntekter på til sammen drøyt 15,7 milliarder kroner, en økning på nesten 25 prosent fra 2021 (som også var et rekordår), skriver Panorama.
Hovedforklaringen på den kraftige veksten er krigen i Ukraina, som har utløst en rekordstor givervilje både i Norge og internasjonalt.
Med inntekter på over 7 milliarder kroner er Flyktninghjelpen størst blant de norske hjelpeorganisasjonene. I 2022 var det i tillegg til Flyktninghjelpen fire organisasjoner som samlet inn over 1 milliard kroner til sitt internasjonale arbeid, skriver Panorama.
Disse organisasjonene er Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Norsk Folkehjelp. Av disse var det Norges Røde Kors og Kirkens Nødhjelp som hadde betydelig økte inntekter.
«Påvirkningsagenter» for UD
Ifølge Stortingsmelding 15 (2008–2009) er disse NGOene «påvirkningsagenter» for UD. Jo flere kriser og kriger, jo mer penger tjener de og jo flere kan de ansette til å samle inn mer penger i forbindelse med nye kriser og kriger.
Er det noen som lurer på hvorfor de ikke prioriterer å jobbe med avspenning og fred?
Hemmelige forhandlinger mellom USA og Russland om Ukraina
Av red. PSt - 7. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/hemmelige-forhandlinger-mellom-usa-og-russland-om-ukraina/
Tidligere amerikanske tjenestemenn har holdt hemmelige Ukraina-samtaler med framtredende russere. Målet med diskusjonene er å legge grunnlaget for potensielle forhandlinger for å avslutte krigen, sier folk som er orientert om samtalene til NBC News.
En gruppe tidligere ledende amerikanske nasjonale sikkerhetstjenestemenn har holdt hemmelige samtaler med fremtredende russere som antas å være nær Kreml – og, i minst ett tilfelle, med landets øverste diplomat – med sikte på å legge grunnlaget for forhandlinger for å avslutte krigen i Ukraina, sa et halvt dusin personer som er orientert om diskusjonene.
I et eksempel på høyt nivå på diplomatiet på baksiden som finner sted bak kulissene, møtte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov medlemmer av gruppen i flere timer i april i New York, sa fire tidligere tjenestemenn og to nåværende tjenestemenn.
På agendaen var noen av de vanskeligste sakene i krigen i Ukraina, som skjebnen til russisk-kontrollert territorium som Ukraina kanskje aldri vil være i stand til å frigjøre og jakten på et diplomatisk utgangspunkt som kan tolereres av begge sider.
På møtet med Lavrov var Richard Haass, en tidligere diplomat og den avtroppende presidenten for Council on Foreign Relations, sier nåværende og tidligere tjenestemenn. Gruppen fikk selskap av Europa-ekspert Charles Kupchan og Russland-ekspert Thomas Graham, begge tidligere tjenestemenn i Det hvite hus og utenriksdepartementet som er utenriksrådsstipendiater.
Lukasjenko om Ukraina: Situasjonen bør endre seg til høsten, så kan forhandlingene begynne
Situasjonen bør endres til høsten, da vil det være mulig å starte forhandlinger. Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko kom med uttalelsen da han møtte journalister fra utenlandske og hviterussiske massemedier, har BelTA fått vite.
Aleksandr Lukasjenko sa: «Situasjonen bør endres innen høsten, og vi vil begynne å snakke ved forhandlingsbordet. Muligens. Kanskje ikke i september, men litt senere enn det. Jeg ønsker ikke å avsløre denne informasjonen, men europeere snakker allerede om det. Frankrike. Tyskland. Europeere vil tape mest på denne krigen fra et materiell synspunkt. Og i hovedsak drar ett land nytte av det.»
Aleksandr Lukasjenko sa at han ikke forventer at sidene skal samles i Moskva eller Minsk, men det spiller ingen rolle. «Det viktigste er å få slutt på denne konflikten,» understreket han.
Presidenten bemerket også at det er viktig å ikke gå glipp av øyeblikket for å starte samtalene fordi situasjonen endrer seg veldig dynamisk.
«Ingen bør bli overrasket over at det mektige og sterke Russland er klar for forhandlinger med Ukraina. Vel, Russland vil ikke at folk skal dø. Hvis russerne i morgen knuser disse [ukrainske] styrkene og ser en mulighet til å angripe sør i Transdniestria, hva da? Vil Russland være villig til å forhandle? Lite sannsynlig. Situasjonen vil endre seg og tilnærmingene vil være annerledes. Dette er grunnen til at noen har forventninger til denne «motoffensiven»… «Hvis det ikke går, så setter vi oss ved forhandlingsbordet,» sier Vesten. Men Russland kan be dem om å dra til helvete, sa presidenten.
Aleksandr Lukasjenko sa: «Dette er grunnen til at det er nødvendig å utnytte mulighetene. Fordi dynamikken er gal. Situasjonen kan endre seg på et øyeblikk, og man må utnytte den.»
Vesten taper krigen og Washington vet det
I norske medier vinner Ukraina krigen hver eneste dag og Russland er på randen av sammenbrudd. De som lager slike «talepunkter» i Washington vet at det er bare tull. De vet at USA/NATO taper krigen og at den lenge varslede motoffensiven er en forferdelig fiasko. Det er derfor Washington nå snakker med Moskva under hånden.
Det skal bli interessant å se når værhanene her hjemme skifter signalene, og om de lykkes i å gjøre det i takt.
Joe Biden dømt til å holde seg unna sosiale medier
Av Red./Reg - 7. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/joe-biden-domt-til-a-holde-seg-unna-sosiale-medier/
Biden-administrasjonen har trolig brutt det første grunnlovstillegget i USA, ifølge en føderal dommer i delstaten Louisiana. Dette skal ha skjedd gjennom sensurering av negative synspunkter i sosiale medier under COVID-«pandemien».
Dommen går lengre enn som så. Tingrettsdommer Terry Doughty, som i sin tid ble utnevnt av USAs daværende president Donald Trump, utstedte dessuten en omfattende midlertidig forføyning. Den hindrer flere føderale tjenestemenn og byråer, som blant andre helseminister Xavier Becerra og alle ansatte ved justisdepartementet og i FBI i å ha kontakt med sosiale medieplattformer for å hindre eller fjerne ytringer som beskyttes av det første grunnlovstillegget. Doughty karakteriserte Biden-administrasjonens fremgangsmåte som «orwellsk».
Det første grunnlovstillegget inngår i Bill of Rights, som trådte i kraft allerede i 1791. Det består av de ti første tilleggene til USAs grunnlov. Det første grunnlovstillegget står sentralt i landets ytringsfrihet, og forbyr styresmaktene i å gripe inn mot eller forhindre frie ytringer.
Reuters: US Judge restricts Biden officials from contact with social media firms
Dommen
Dommen inngår i en langvarig rettssak som er anlagt av flere delstater ledet av republikanere. Saksøkerne hevder at administrasjonen presset selskapene som står bak de sosiale nettverkene til å fjerne innlegg som angivelig inneholdt feilinformasjon om koronaviruset, valgsikkerheten og andre emner. Etter avgjørelsen ble resultatet feiret av republikanerne som fremmet søksmålet. De hevdet at den beskytter amerikaneres ytringsfrihet i sosiale medier.
I sin uttalelse, et dokument som talte hele 155 sider, skrev dommer Doughty blant annet at «Under COVID-19-pandemien, en periode som kanskje best kan beskrives som en tid preget av omfattende tvil og usikkerhet, ser USAs regjering ut til å ha inntatt en rolle som minner om et orwellsk sannhetsministerium».
Nekter å ha truet
Doughtys avgjørelse ser ut til å ha trådt i kraft umiddelbart, men beslutningen kan likevel ankes av Biden-afministrasjonen. Justisdepartementet har uttalt at tilfellene der medlemmer av administrasjonen tok kontakt med selskapene bak de sosiale mediene, var dette for å oppmuntre dem til å følge bedre med på hva som ble publisert av brukerne, og at også deres henvendelser var beskyttet av det første grunnlovstillegget. Statsansatte nekter å ha formidlet trusler eller tvang for å få plattformene til å utestenge enkelte typer budskap eller budbringere.
Avgjørelsen begrenser også hvem i administrasjonen som kan kommunisere med eierne av de sosiale plattformene. Det gjelder blant andre helseministeren og lederen for Cybersecurity and Infrastructure Security Agency (CISA). Dommen åpner imidlertid for enkelte unntak. Det gjelder samtaler som omhandler rikets sikkerhet, kriminell aktivitet eller utenlandsk innblanding i amerikanske valg.
Avgjørelsen kan få konsekvenser for teknologiselskapene som vanligvis samarbeider med regjeringen under valg og nasjonale kriser. Det Alphabet-eide selskapet YouTube, Twitter og Meta-selskapene Instagram og Facebook har foreløpig ikke kommet med en kommentar om denne dommen.
Det er sannsynlig at Biden-administrasjonen vil anke avgjørelsen.
New York Times misfornøyd med dommen
New York Times var ikke fornøyd med dommerens avgjørelse. I det som presenteres som en nyhetssak maler Times saksanliggendet i partiske farger, og rapporterer feilaktig at republikanerne alene om å være bekymret for samarbeid mellom stat og sosiale medier, og hva det betyr for ytringsfriheten.
Avisa skriver:
Republikanerne anklager regjeringen for upassende samarbeid med sosiale medier som Facebook, Twitter og YouTube for å sensurere kritikere og sier plattformene uforholdsmessig tar ned høyrelent innhold. Demokratene sier at plattformene ikke har klart å få bukt med feilinformasjon og hatefulle ytringer på tilstrekkelig vis, noe som har ført til farlige utfall, inkludert vold.
Det ledende avsnittet i Times-artikkelen advarer mot at rettskjennelsen «kan begrense bestrebelsene for å bekjempe falske og villedende narrativer om koronavirus-pandemien og andre saksanliggender».
Reaksjonen fra The Gray Lady som avisa også blir kalt, er ikke overraskende. Den har jo sjøl i høy grad vært delaktig i den styringen av opinionen via sosiale medier som vi har sett så mye av.
Fosen: Ledelsen, eierne og kommunene anmeldt til Økokrim
Av Romy Rohmann - 7. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/fosen-ledelsen-eierne-og-kommunene-anmeldt-til-okokrim/
Motvind Norge og Norges Miljøvernforbund anmelder ledelsen, eierne og kommunene for straffbare forhold.
5. juli var en viktig dag, med to anmeldelser for manglende oppfølging av høyesterettsdommen om Storheia og Roan vindkraftanlegg. En fra Motvind Norge og en fra Norges Miljøvernforbund. Demonstrasjonene fortsetter.
Disse anmeldelsene betyr at ordførere i en rekke kommuner i tidligere Sør-Trøndelag, Statkraft, Stadtwerke München, TrønderEnergi og to utenlandske investorselskaper er anmeldt til Økokrim. De er anmeldt for flere straffbare forhold, knyttet til brudd på energiloven, straffeloven og plan- og bygningsloven.
Norges Miljøvernforbund skriver om sin anmeldelse:
«Norges Miljøvernforbund har i dag anmeldt Åfjord og Ørland kommuner til Den høyere påtalemyndighet, Riksadvokaten for heleri og hvitvasking i forbindelse med de ulovlige vindkraftverkene, Roan og Storheia vindkraftverk på Fosen i Trøndelag. Begge vindkraftanleggene ble som kjent dømt ulovlig (ugyldig konsesjon og grunnrettigheter – skjønn nektet fremmet) jf enstemmig dom i Høyesteretts storkammer 11.oktober 2021, HR-2021-1975-S. Vindkraftanleggene Roan og Storheia har ikke adgang til å eie, drifte eller å selge/omsette elektrisk energi fra disse anleggene uten gyldig konsesjon jf energiloven §3-1 og 4-1, og de har heller ikke lovlig tilgang til arealene jf plan og bygningsloven, samt straffeloven §346.
Åfjord og Ørland kommuner innkrever og har mottatt eiendomsskatt og andre godtgjørelser fra disse vindkraftverkene som følgelig blir utbytte fra straffbar handling. Dette omfattes av straffelovens §§ om heleri og hvitvasking. Norges Miljøvernforbund har derfor sett seg nødt til å anmelde forholdene til Riksadvokaten.»
Styreleder i Motvind Norges John Fiskvik leverte 5. juli også en anmeldelse til politiet.
De anmeldte lovbruddene er:
Ulovlig drift og produksjon av kraft fra Roan vindkraftverk og Storheia vindkraftverk.
Ulovlig bruk av fast eiendom fordi ekspropriasjonstillatelsen er opphevet.
Ugyldig iverksetting av anleggene etter pbl (Plan og Bygningsloven) grunnet ugyldige planvedtak og mangelfulle søknader om eiendomsendring.
I forbindelse med utferdigelse av anmeldelsene er det avdekket at eierstrukturen også i offentlig eide selskaper er kompleks og i stor grad kan være skjult for offentligheten. Det er vanskelig å forstå behovet for den komplekse eierstrukturen.
Motvind Norge er svært skuffet over at politiet beskytter ulovlig virksomhet heller enn dem som har retten på sin side. Motvind Norges aksjon på Fosen er ikke sivil ulydighet, men et forsøk på å stoppe ulovlig virksomhet gjennom lovlige virkemidler. Gjennom sin inngripen bidrar politiet til at ulovlig virksomhet og menneskerettighetsbrudd kan fortsette.
Så lenge lovbruddene på Fosen får fortsette representerer de en svekkelse av alles rettigheter. Dersom dommen fra Norges Høyesterett ikke får noen konsekvenser frykter vi at konsekvensene heller går ut over rettstaten. Fosen-saken viser til fulle at Motvind Norges arbeid for å ivareta natur, livskvalitet og våre rettigheter er viktigere enn noen gang.
Rollene er snudd på hodet og viser at noe er fundamentalt galt i rettsstaten Norge.
Vi har skrevet flere artikler om Vindkraftutbyggingen på Fosen her på steigan.no.
Det har siden 26. juni foregått en aksjon på Fosen, Motvind Norge mfl. har blokkert de to veiene inn til Roan Vind, i protest mot det pågående menneskerettighetsbruddet som driften av anlegget medfører. Denne blokaden har blitt omtalt som «sivil ulydighet» i enkelte medier, men å forsvare loven og rettsstaten er ikke sivil ulydighet. På Fosen er det vindkraftaktørene som bryter loven.
Det falt en enstemmig dom i Høyesterett den 11.oktober 2021, Det ble slått fast at artikkel 27, i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), ble brutt da Fosen Vind ødela vinterbeiteområdene til Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida. Både statsministeren og olje- og energiministeren har innrømmet at vi har med å gjøre et pågående menneskerettighetsbrudd.
Vi har ei Regjeringen som tillater fortsatt full drift av anleggene, mer enn 600 døgn etter at dommen falt i Høyesterett, på tvers av både norske og internasjonale frister for å ordne opp i denne typen lovbrudd.
Regjeringen har gjennomført møter med både Sametinget og reineierne for å bli enige om et utredningsprogram for de omstridte vindmøllene. I april varslet Sametinget at de ikke kom til enighet med regjeringen og forlot samarbeidet. Olje- og energiminister Terje Aasland har varslet at utredningen ikke er klar før mars eller april 2024. Det er klart at anlegget burde stenges i påvente av denne utredningen ogMotvind Norge krever driftsstans av vindturbinene på Fosen.
Aksjonistene har sperret veiene inn til anlegget siden 26.juni og den 29.juni ble demonstrantene fjernet for første gang med makt av politiet.
NRK Trøndelag skrev dette:
Aksjonistene fortsetter blokkering av veien etter bortvisning på Fosen
Den 4.juli slo politiet til på nytt, klokka 06:15 fjernet de fire medlemmer av Motvind Norge som blokkerte den ene av veiene inn til Roan vindkraftverk. To av disse blir nå anmeldt for å ha nektet å etterkomme et pålegg fra politiet, forteller politistasjonssjef Hallgeir Stjern til NTB.
Motvind Norges styreleder John Fiskvik er imidlertid tydelig på at det her dreier seg om en lovlig aksjon rettet mot ulovlig aktivitet. Det Motvind Norges medlemmer gjør på Fosen har derfor ingenting med sivil ulydighet å gjøre.
https://www.facebook.com/motvindnorge
Det er frivillige tilknyttet Motvind Norge og Naturvernforbundet i Trøndelag som står bak aksjonen, og som blokkerer veiene inn til Roan vindkraftverk. De inviterer flere til å delta.
I ei pressemelding opplyser administrerende leder i Motvind Norge Jørund Nygård at aksjonistene vil nekte å slippe forbi drift- og vedlikeholdspersonell.
Siden ansvarlige myndigheter ikke selv stanser den ulovlige driften, ser vi oss nødt til å bruke selvtekt for å stanse et åpenbart pågående lovbrudd. Personer med lovlig formål i området vil sluppet forbi, opplyser administrerende leder i Motvind Norge Jørund Nygård.
I pressemeldingen påpeker Nygård at olje- og energiminister Terje Aasland og statsminister Jonas Gahr Støre har uttalt at de ikke vil stanse driften av anlegget eller rive ned oppsatte turbiner, med begrunnelse i økonomi og behovet for kraftproduksjon.
Nygård beskylder regjeringen for å ignorere høyesterettsdommen som slår fast at dette er hensyn som ikke kan veies opp imot samenes menneskerettigheter.
Motvind Norge krever driftsstans av vindturbinene på Fosen
Dette setter til side maktfordelingsprinsippet som er bærebjelken til ethvert velfungerende demokrati, og integriteten til rettsstaten og demokratiet vårt er truet. Vi som demonstrerer kan ikke akseptere at slike grunnleggende sivile rettigheter blir satt til side, skriver Nygård.
Videre opplyses det at aksjonen ikke har en sluttdato, og at målet er at anlegget stenges helt ned.
Lørdag 3. juni hadde det gått 600 dager siden Høyesterett slo fast at vindkraftanleggene på Fosen medfører et pågående menneskerettighetsbrudd mot samene. Her er Fosen-aksjonistene med samisk flagg foran Stortinget.
https://www.nettavisen.no/nyheter/aksjonister-blokkerer-vindkraftverk-pa-fosen/s/5-95-1184464
Nå er det slik at aksjonen på Fosen pågår fortsatt, det er bare å dra en tur dersom du fortsatt har ferie eller fri.
https://www.facebook.com/events/934878717626774/?acontext=%7B%22event_action_history%22%3A[]%7D
Har du ikke mulighet kan du for eksempel bidra med økonomisk støtte – det trengs.
Indias misnøye med SCO
Av Bhadrakumar - 7. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/indias-misnoye-med-sco/
Av M. K. Bhadrakumar.
Å være ute av synkronisering med det moderne livet hvor som helst og når som helst blir virkelig en fortvilet situasjon. Det var den tragiske vanskeligheten til den østerrikske forfatteren fra mellomkrigstiden, Stefan Zweig, som en gang skrev: «Man må være overbevist for å overbevise, for å ha entusiasme for å stimulere de andre» – med henvisning til den økende bølgen av fascisme i Europa i tjue- og trettiårene som kulminerte i andre verdenskrig.
Zweig klarte ikke å forene sin indre motsetning, noe som til slutt drev ham til å ta livet sitt i det fjerne Brasil, og så vidt unnslippe nazijakten på det jødiske borgerskapet i Wien som hans velstående familie tilhørte, etter å ha overlevert til forlaget sine store memoarer The World of Yesterday, som selv i dag blir sett på som en svært følelsesladd bok om Habsburg-riket.
Zweigs tragedie burde ikke være Indias skjebne, siden den fjerner seg fra kompleksiteten i den nåværende verdenssituasjonen. Det er grunnen til at betydningen av det virtuelle toppmøtet til Shanghai Cooperation Organization [SCO] under Indias formannskap på tirsdag blir svært urovekkende. Hvor er Indias SCO-politikk på vei?
Åpningstalen til statsminister Narendra Modi på SCO-arrangementet klarte ikke å overbevise, enn si å stimulere de andre medlemslandene – spesielt Russland og Kina som oppfant «Shanghai-ånden» for nesten tre tiår siden, som ble fem år senere i 2001 retningslinjene for SCO-samarbeidet.
Det tristeste er at det virker som om Modi er uvitende om Shanghai-ånden, selv om regjeringen hans tilfeldigvis kom for å høste det utenrikspolitiske initiativet fra den forrige Manmohan Singh-regjeringen ved å søke SCO-medlemskap for India. Modis taler på de multilaterale plattformene har nå fått et kjent trekk – de inneholder krasse insinuasjoner mot Pakistan og Kina. De begeistrer de anti-muslimske og sinofobiske lobbyene i India, men vil ikke være til noen nytte for SCO-kollektivet.
Moral er et komplekst tema i diplomatiets verden, men dets nyanser må håndteres. Gode moralske vurderinger innebærer faktisk å begripe når unntak må gjøres med tanke på et større varig resultat. Har Indias terping på terrorisme «i alle dens manifestasjoner» gitt noe bidrag til verdenssamfunnets forståelse av Kashmir-konflikten, slik den blir gjenspeilet i OIC-uttalelsene eller sporadiske uttalelser fra FN-tjenestemenn?
Har Kinas belte- og veiinitiativ stoppet opp på grunn av det selvsentrerte suverenitetsspørsmålet som India trekker frem som en metafor for å pynte på sin fortelling om grensetvisten i Himalaya? Svaret er et rungende «nei», igjen. Faktisk omfavner SCO-medlemslandene store tilkoblingsprosjekter som går utenom India på grunn av dets uløselige forskjeller og tvister med Kina og Pakistan.
SCO og verdensordenen
SCO-toppmøtet 2023 fant sted på bakgrunn av betydningsfulle hendelser innen internasjonal sikkerhet. Antagelig skyldes den historiske betydningen av årets SCO-toppmøte i stor grad den epokegjørende utviklingen som utspiller seg i dag og som i stor grad vil legge føreinger for verdensordenen i det 21. århundre. Presidentene i både Russland og Kina fokuserte i sine taler på dette ledemotivet i den moderne internasjonale situasjonen og trakk opp perspektiver på SCOs rolle i en verden i omstilling.
For å sitere fra Russlands president Vladimir Putins tale:
«Vi mener det er viktig at alle medlemmer av [SCO]-sammenslutningen deler tilnærminger til situasjonen i global politikk, sikkerhet, sosiale og økonomiske områder. Samtidig er organisasjonen vår sterkt forpliktet til å skape en virkelig rettferdig og multipolar verdensorden, en orden basert på internasjonal lov og felles prinsipper for gjensidig respektfullt samarbeid mellom suverene stater med FNs sentrale, koordinerende rolle. Det viktigste er at dette er det konstruktive grunnlaget som ligger til grunn for SCOs praktiske aktivitet…»
I sin tale ba den kinesiske presidenten Xi Jinping også om å motarbeide hegemonisme og maktpolitikk, gjøre systemet med global styring mer rettferdig og mer likeverdig, og fremme modernisering av det menneskelige samfunnet gjennom samordnede og vedvarende bestrebelser for å fremme like rettigheter, like muligheter og rettferdige regler for alle. Xi hevdet at den historiske trenden med fred, utvikling og vinn-vinn-samarbeid er ustoppelig, og ba om innsats for å opprettholde regional fred og ivareta felles sikkerhet og minnet sitt publikum om at å opprettholde fred og sikkerhet i SCO-regionen er et felles ansvar.
Både Putin og Xi brukte tid på å fordype dette temaet. Det ser ut til at de bor på samme planet, Planeten Jorden. I motsetning til dette avfeide den indiske uttalelsen dette emnet ganske overfladisk og kortfattet i to setninger. Modi sa:
«Den nåværende tiden markerer en avgjørende fase i globale anliggender. I en verden omgitt av konflikter, spenninger og pandemier; mat-, drivstoff- og gjødselkriser er en betydelig utfordring for alle nasjoner.» Punktum!
Det er så enkelt! Har India noen synspunkter i det hele tatt på en slik «avgjørende fase i globale anliggender»? I stedet tok Modis tale en omvei, og vandret planløst gjennom Venus og Mars — Startups and Innovation; Tradisjonell medisin; Youth Empowerment; Digital inkludering; Delt buddhistisk arv; Nye typer drivstoff; Dekarbonisering i transportsektoren; Digital offentlig infrastruktur og så videre – som ironisk nok ville ha fungert i den døende SAARC (South Asian Association for Regional Cooperation, o.a.).
Dette begynner å bli latterlig ettersom India later som om de ikke en gang er klar over at SCO i hovedsak er en sikkerhetsplattform. I virkeligheten ser Delhi ut til å bli stadig mer frustrert over at flere og flere land fra Sør-Asia (f.eks. Maldivene, Bangladesh, Nepal, Pakistan) finner at ut SCO er et alternativ til SAARC, som India styrer mot en sakte død.
På samme måte strømmer landene i Vest-Asia (Bahrain, Kuwait, De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Qatar, Egypt og Tyrkia, osv.) ivrig til SCO og søker en eller annen form for forbindelse med gruppen. Delhi kan ikke stoppe disse prosessene, samtidig som det også er bekymret for at Kina kan være dra fordel av dette og er usikker på hvordan den nyoppdagede tyngdekraften i multilateralisme i Indias utvidede nabolag faktisk kan undergrave landets selvoppfatning. Denne selvoppfatningen som Vesten oppmuntrer til, handler om å fremstille India som regional makt nummer én i sin egen region og den utvidede regionen.
I utgangspunktet løper India med haren og jakter med hundene. Det er selvfølgelig et risikabelt og farlig spill som bare kan forverre Indias isolasjon regionalt. Visst er det Modi-regjeringens eget valg å legge alle eggene sine i den amerikanske kurven når det kommer til sikkerheten til regionen i Det indiske hav. På den annen side må India også vite at dette er en motstridende trend i regional politikk når de regionale statene i overveldende grad beveger seg inn i banen til SCO og til og med USAs nærmeste allierte i Gulf-regionen rister av seg Vestens hegemoniske rolle. De søker regional sikkerhet i ly av det unike russisk-kinesiske samspillet.
Egentlig er dette et selvpålagt traume for India, siden det utelukkende skal tilskrives Modi-regjeringens uforståelige agenda for å knytte landet til den amerikanske grupperingen, helt i strid med verdenstrenden med at det globale sør endelig fast og bestemt rister av seg det vestlige åket.
Til syvende og sist kommer det derfor ikke til å være noen tilhørere til de retoriske spørsmålene som ble reist i den indiske statsministerens uttalelse på SCO-toppmøtet:
«Vi bør kollektivt tenke på om vi som organisasjon er i stand til å oppfylle ambisjonene og forventningene til folket vårt?»
«Er vi rustet til å takle dagens utfordringer?»
«Utvikler SCO seg til en organisasjon som er fullt forberedt for fremtiden?»
Det er en selvfølge at ingen av SCO-medlemslandene – eller aspirerende regionale stater – vil være det minste interessert i å ta signalet fra India.
SCO samler det globale sør
Indias misnøye med SCO kan ikke lenger skjules. Med et øye på president Biden er dette et naturlig utfall av Modi-regjeringens helning mot den amerikanske leiren. Likevel er det mest beklagelige at Indias mangelfulle tilnærming til SCO faller sammen med USAs planer om å sette inn NATO som den største sikkerhetsleverandøren i Asia. Uvitende eller på annen måte, svekker Indias oppførsel effektivt SCOs solidaritet når den trengs som mest, og i sin tur understøtter den USAs såkalte Indo-Stillehavsstrategi.
Den indiske dobbelttalen er imidlertid dømt til å mislykkes. Skriften er der på veggen allerede mens de store statene i Vest-Asia beveger seg i tandem i samme retning som Iran tok. Derfor, enten India liker det eller ikke, er gravitasjonskraften i SCO allerede mot bredere bruk av nasjonale valutaer for gjensidige oppgjør og implementering av SCO-veikartet for overgangen til nasjonale valutaer i gjensidig handel, koordinerte tiltak for å fjerne regulatoriske barrierer, etablering av nødvendig betalingsinfrastruktur og det endelige målet om å skape et uavhengig finansielt system.
Viktigst, til tross for Indias lunkne holdning, vil SCO-landene prioritere behandlingen av hele den betydelige porteføljen av søknader fra andre stater som ønsker å samarbeide med dem i regionalt format i en eller annen form. Igjen, mens India mykt skyver bort det russiske forslaget «om å transformere den regionale SCO-antiterrorstrukturen til et universelt senter som vil være ansvarlig for å svare på hele spekteret av sikkerhetstrusler» – gitt Delhis besettelse av å sette Pakistan i samme bås som terrorismen. Men Putin understreket at saken «krever den mest oppmerksomme og konstruktive tilnærmingen».
Putin mener det. Dette setter India i et dilemma. Fordi Indias lidenskap for å bekjempe terrorisme begynner og slutter med Pakistan. Modi-regjeringen er ikke det minste interessert i USAs innovative bruk av terrorisme som et geopolitisk verktøy i forskjellige deler av verden – det siste tilfellet er droneangrepene på USAs uavhengighetsdag mot Moskva og Moskva-regionen, som, ifølge det russiske utenriksdepartementet «ville ha vært umulig uten støtten fra USA og dets NATO-allierte til Kiev-regimet, som fortsetter å pøse våpen inn i Ukraina, inkludert droner, trene droneoperatører og gi etterretningsinformasjon som er nødvendig for slike forbrytelser, inkludert sivile og militære satellittbilder.»
Russland og Kina har en spesiell oppmerksomhet knyttet til å bygge opp SCOs motstandskraft for å motvirke USAs inneslutningsstrategi mot dem. Det er derfor å forvente at på den internasjonale arenaen er SCO og BRICS klare til å bli de to viktigste redskapene for å fremme ambisjonene til det globale sør.
Helt åpenbart vil Kina og Russland innta ledende roller i å skape enhet i det globale sør. Se bare på Kinas freds- og forsoningsinitiativer i Vest-Asia eller den russiske innsatsen i Afrika og Latin-Amerika eller i arbeidet med OPEC Pluss. Poenget er at Kina og Russland ikke er tilsmusset som kolonimakter historisk sett. På den annen side, ved å klamre seg til de amerikanske frakkeskjøtene, svekker India bare sine egne pretensjoner som selvutnevnt leder for det globale sør. Jo raskere India kommer overens med denne geopolitiske virkeligheten, jo bedre.
Så lenge India forblir SCO-medlem, vil trenden sannsynligvis være motstand fra andre medlemsland mot å redusere det regionale organet til å ventilere sine anklager mot Pakistan og Kina og ødelegge organisasjonens arbeid. Når det gjelder kjernen av SCO-territoriet, Sentral-Asia, er det derfor nylig opprettet et nytt Kina-Sentral-Asia-format på statsoverhodenivå (med russisk støtte), som vil møtes halvårlig. Regionen er i høy grad sårbare for de USA-sponsede fargerevolusjonene og agendaen for regimeendring. Det er usannsynlig at Moskva eller Beijing innviet Delhi i denne store utviklingen i Eurasias geopolitikk.
Igjen kan en lignende trend forventes med hensyn til akselerasjonen av BRI i SCO-landskapet, med beslutningen om å utvide Kina-Pakistan økonomiske korridor til Afghanistan, som i neste fase vil forbinde Sentral-Asia. På samme måte er det fullt tenkelig at den nye sentralasiatiske gassalliansen som er i ferd med å oppstå på Russlands initiativ, til slutt vil koble til Pakistan også via rørledning til de enorme russiske gassfeltene.
Tanken ser ut til å vinne terreng i SCO-hovedstedene om at India på et tidspunkt vil få beskjeden om at det ikke lønner seg å nekte andre det man selv ikke ønsker seg. SCO er fast bestemt på ikke å møte den tragiske skjebnen til SAARC.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
India’s discontent with the SCO.
NATOs brente jord i Ukraina
Av Tony Kevin - 7. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/natos-brente-jord-i-ukraina/
Det kommende NATO-toppmøtet i Vilnius 11.-12. juli virker allerede infisert av en merkelig politisk fatalisme, skriver Tony Kevin.
Spesielt for Consortium News, 5. juli 2023.
Et politisk gjennombrudd i Vilnius i Litauen for fred i Ukraina, med de krigstrette østeuropeerne i spissen, ser ut til å ha rent bort.
Det er generell aksept i NATO for at de ukrainske sommeroffensivene i Zaporizhzhia og nå i Bakhmut, ikke har klart å ødelegge det russiske forsvaret, med forferdelig dødelighet i ukrainsk mannskap og enorm ødeleggelse av vestlig levert utstyr.
Vesten ser ut til å være fornøyd med å la Zelensky fortsette å kaste bort Ukrainas stadig færre menn i militær alder, i en prosess beskrevet av forfatteren Raúl Ilargi Meijer, som NATOs assisterte selvmord av den ukrainske nasjonen.
NATOs uuttalte strategi ser ut til å være: Vi vet at Russland uunngåelig vinner i Ukraina, men vi vil sørge for at vi og våre stedfortredere i Kiev ødelegger så mye som mulig av Ukrainas arbeidskraft og nasjonale rikdom før Russland tar kontroll over landet.
Kakhovka-demningen er borte, og det som er igjen av Zaporizhzhia kjernekraftverk ser ut til å bli stadig mer utsatt for vestassistert ukrainsk sabotasje. Disse to enorme eiendelene var omdreiningspunktene for Ukrainas industri- og landbrukspotensial og rikdom.
Når Russland vinner politisk kontroll over det ødelagte landet Ukraina, og etter at de avviser vestlige opportunistiske påstander om eierskap av eiendeler der, vil de stå overfor en enorm gjenoppbyggingsjobb, sammenlignbar med situasjonen Sovjetunionen sto overfor i Ukraina, etter at de hevngjerrige, nazistiske divisjonene gjennomførte den brente jords taktikk i 1944-45.
Samtidig er Tyskland under Scholz’ ledelse i ferd med å avindustrialiseres, etter tapet av billig russisk gass i kjølvannet av den USA-gjennomførte sabotasjen av de baltiske rørledningene. Tyske industrialister tar sin kapital, ledelsesevner og intellektuelle eiendom andre steder. Frankrike er ridd av alvorlige opptøyer. EU er distrahert og formålsløst. Vest-Europa krymper i global innflytelse.
I USA er det bare det militær-industrielle-informasjonskomplekset som gjør det bra. Infrastrukturen fortsetter å forfalle. Middelklassen forvitrer og er forvirret. Demokratene er den liberale imperialismens parti, og republikanerne er fortsatt splittet mellom krigshissere og Amerika først-nasjonalistiske Trumpianere. Hvem vet hvem som blir USAs neste president, og om han eller hun kan stanse USAs relative tilbakegang.
Russland gjør jevnt og trutt fremgang i omdømme, i det de nå beskriver som det globale flertallet (det som pleide å være det globale sør). Det er en stadig lengre kø av regjeringer som ønsker å bli med i BRICS og Shanghai Cooperation Organisation (SCO).
Den strategiske alliansen mellom Russland og Kina er krumtappen i denne voksende, sterke og intellektuelt selvsikre ideologien om multipolaritet, som tiltrekker seg oppmerksomheten til seriøse regjeringer rundt om i verden.
Russlands oppgave er å vinne i Ukraina, slik de gjør, men uten å ødelegge sitt rykte hos Kina og det globale flertallet.
Russland trekker ned teppet der Peter den store for 320 år siden begynte å prøve å gjøre Russland til medlem av den Europeisk-Anglofone klubb. Russland vil aldri stole på Vesten igjen.
Historien om vestlig diplomatisk forræderi i løpet av de siste 32 årene, siden slutten av sovjetkommunismen i 1991, har vist russerne at agendaen til USA-Storbritannia alltid handlet om mye mer enn å beseire kommunismen: den handlet om å utvide USAs globale hegemoni og bryte opp Russland som en konkurrerende stat i verdenssivilisasjonen.
Det er nok bevis nå for å tilfredsstille det globale flertallet om at USAs regimeskifte og kontrollerende operasjoner i Ukraina siden 2013, fremfor alt har vært kynisk rettet mot å svekke og destabilisere Russland. Når de husker sin egen ondskapsfullt utnyttede kolonihistorie, er det globale flertallet glad for at disse vestlige anstrengelsene mislykkes.
NATO-møtet i Vilnius vil ikke føre til nye frelsesmirakler for det dødsdømte Kiev-regimet. Det blir mye sliten retorikk om å fortsette å forsvare det demokratiske Ukraina.
Ingen talere eller lyttere vil tro på det.
Denne artikkelen ble publisert av Consortium News:
NATO’s Scorched Earth in Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Tony Kevin er en tidligere australsk seniordiplomat, etter å ha tjent som ambassadør til Kambodsja og Polen, og har tjent ved Australias ambassade i Moskva. Han er forfatter av seks publiserte bøker om offentlig politikk og internasjonale relasjoner.
Reisebrev fra Konspiland
Av Julie Foss - 7. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/reisebrev-fra-konspiland/
Jeg vil så gjerne gjøre dette reisebrevet lystig, men … how could I? Når jeg mer enn noe, for tiden, klamrer meg til sannheten, og kun det. Selv om hvert fiber av kroppen min skriker etter gode nyheter … å melde. Spore. Og se. Så skriker kroppen min, sjelen min!, enda mer, etter å få være ærlig og fri. Fri til å si hvordan det er. Faktisk og egentlig. Mer enn noe annet, klamrer jeg meg til det. Sannheten. Sannheten vår. Livet vårt, slik det er.
Det er kassa som tok oss hit. En hvit, smått rusten metallboks på hjul. Med gardiner, sydd for anledningen. I tilfelle sol og søsken-krangel (hvorav sistnevnte nok kan sies å ha vært den største motivatoren for at far trålet byens tekstil-butikker, i god tid før avreise). Videre kan kassa sies å være selve symbolet på det praktiske og alt som har med driftssikkerhet og gjøre. For de fleste. Fra hva jeg har hørt. Selve merket, Toyota Hiace Kassebil, lover i grunn det. For en del andre, og de fleste, er den en ubegripelig, never-in-this-world reisekompanjong. Og hvor folk åpent har stusset og ledd. Men for oss. For oss, er den selve symbolet på friheten vi ennå har. Med plass til alt vi måtte trenge. Det er ikke tilfeldig det vi har tatt med oss. Ingenting, er tilfeldig lenger. Derfor inneholdt heller ikke pakkelisten, forberedelsene, bikini og små-skjørt lenger. Mine private klær ble pakket mellom klokken 07.50-08.00, avreisedagen. Ungenes, dagen før. Og da vi til slutt dro, var kassa loaded med;
80 liter levende vann (tappet på egnede tønner. Og som siden har blitt møysommelig transportert fra sørøst-Norge til sør i Frankrike. Vet du ikke hva levende vann er, bør du sjekke det opp)
2 telt (med og uten vannsøyle)
Nok knekkebrød og ris til å holde liv i oss noen måneder
Survival food pakker ala Lars Monsen, med utløpsdato 2030 (!). Nok pakker til å holde liv i oss noen år
Kjøleskap (som går mer eller mindre uten strøm. Det vil si med strøm og uten strøm. Uten strøm, mer eller mindre sømløst. En stund)
Lommer, hengere og knagger utstyrt i vegger, tak og gulv (babydaddy bare borret dem inn … !)
Nok kontanter til å holde liv i oss noen måneder
Noen gullsmykker (ikke til pynt)
Verktøykasse, med all slags gull og snadder i
Stormkjøkken
Eteriske oljer (jeg har tatt et lynkurs og disse naturens væsker har nå blitt vårt nye høyt aktede, høyt elskede medisinskap)
Brødre (og verdens fineste unger, dessuten)
To stykk årvåkne foreldre, med et par superpowers hver (om jeg skal si det selv. Hvilket jeg gjør. Og hvor hans evne til å lese folk, lenge før de aner at han har begynt med det, samt hans evne til å bygge hvahelst ut av ingetsomhelst må sies å være hans Top Two Survival Skills for Challenging Times. Og hvor mine må være evnen til å sjarmere gråstein (!) – ikke mine ord, men andres, og hvor selve erkjennelsen av det i grunn kan gjøre meg farlig lik dem jeg forakter. Kynikere. Manipulatører (og narsissister). Men livet har vist meg at jeg evner å få den mest innbitte grinebiter i godt humør og det kan alltids brukes til min fordel. Om situasjonen tilsier det. Min Second Best Survival Skill er at jeg ser det komiske i alt. Noe som kan komme godt med. Selv i de mest krevende situasjoner. Og når jeg ler (gjerne av meg selv) blir jeg dessuten fryktelig tilpasningsdyktig og street-smart. Og det er sånt vi trenger nå).
Vi er altså i South of France. I en pimpet kassebil som hadde fått den mest hardbarka, bereiste rumener til å snu seg. Og dette kan jeg litt om, ettersom jeg har huset dem i oppkjørselen min opp gjennom årene (og for så vidt også noe inne, men de er et stolt folk og vil nødig ha mer enn de behøver). Min gode venn var hos meg for noen uker siden, og vi snakket også da om reisen vår. Hvordan vi nå hadde skaffet samme kjøretøy som dem. Mens vi pratet tenkte jeg tilbake på tiden hun kalte meg “Madam” (selv om jeg insisterte på at hun lot være), – og hvordan vi nå pratet om at det kanskje var oss, snart, som måtte bo i oppkjørselen deres. Så fort allting kan snu. Så fort alt kan snu.
Jeg antar at vi bor litt på loffen. På loffen i kassa. Det er mye galgenhumor i alt sammen. Som når kassa såvidt klarer svingene, men at vi like fullt peiler oss inn på rekke en. Ved vannet. The Mediterranean Sea. Være seg i Marseille, Cannes eller Saint-Tropez. Og at motsetningene er så store. Det er jålete steder og vi liker muligens litt koselige, jålete steder. Men så er vi så ujålete selv. Så ler vi av alle fasadene. Menneskesinn. Hvordan alle helst vil være kule. Og passe inn. Men så er de fleste så redde. Så små og redde. Hva er de så redde for … Det er mange motsetninger for tiden. Det har det vært lenge. Mesteparten av tiden føler jeg meg som en bløff. Jeg lever ett liv med de folkene. Og ett, med de andre. Jeg er liksom på ferie og koser meg. Overfor ungene. Og på den ene siden. Og så er jeg del av en fullskala krig, og ser den overalt, på den andre. Jeg lever et zombieliv. På et zombiested. Og jeg tviholder på alt det normale.
Vi bor alle slags steder. Noen ganger på et enkelt hotell. Andre ganger i folks leiligheter. Noen med balkong. Noen uten balkong. Og så lager vi drøssevis med pasta. Og skåler i juice. Livet er jo godt. Det er mange gode øyeblikk. Men så blir man plutselig konfrontert med det. 5G antennene for eksempel. Som mer eller mindre er overalt. Men noen steder mer enn andre. Og slik finner vi husly. Slik navigerer vi oss gjennom Rivieraen for at ikke hjertet mitt skal gjøre enda flere krumspring, -eller guttene få enda mer vondt i hodet. For ikke å nevne pipingen. Vi trenger knapt lete etter antenner lenger. Pipingen i øret til minsten signaliserer det, likevel. Og slik mister vi også det som kunne vært små, vakre paradiser. Som det vesle gjestehuset med leiligheter og privat basseng.
Vakre paradiser. Og tapte paradiser. Min nyeste bok, en fantastisk bok, heter Adams Tapte Paradis. Den ligger ved siden av meg nå. Da jeg opplevde Cannes igjen, tyve år etter. Rivieraen, tyve år etter. Føltes det mest slik. Julies tapte paradis. Det er så rart. Tegnene er overalt.
Motstanden er også overalt. Og på de mest finurlige steder. Sprayet under en gangbro. Tagget bakpå en bil. Eller som den nyeste vi så. Langs promenaden i Marseille. Tusjet inn, som i en stille protest, på en av byens stolper.
Og med det avslutter jeg på samme vis som Einar Flydal nylig gjorde. Med referanse til det som skal ha vært en rapportering fra Aleksandra Kollontai, en kjent 1900-talls revolusjonær.
“Situasjonen er håpløs, – og vi gir oss ikke”.
– Julie
De løy om Afghanistan og Irak. Nå lyver de om Ukraina
Av Chris Hedges - 7. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/de-loy-om-afghanistan-og-irak-na-lyver-de-om-ukraina/
Den amerikanske offentligheten har nok en gang blitt lurt til å pøse milliarder inn i nok en endeløs krig.
ScheerPost, 5. juli 2023.
Regelboka som krigens halliker bruker for å lokke oss inn i den ene militære fiaskoen etter den andre, inkludert Vietnam, Afghanistan, Irak, Libya, Syria og nå Ukraina, endres ikke.
Frihet og demokrati er truet. Det onde må beseires. Menneskerettighetene må beskyttes. Europas og NATOs skjebne, sammen med en «regelbasert internasjonal orden», står på spill. Seieren er sikret.
Resultatene er også de samme. Begrunnelsene og narrativene blir avslørt som løgner. Den muntre prognosen er falsk. De som vi angivelig kjemper på vegne av, er like korrupte som de vi kjemper mot.
Den russiske invasjonen av Ukraina var en krigsforbrytelse, selv om den ble fremprovosert av NATO-utvidelse og av USAs støtte til «Maidan»-kuppet i 2014, som veltet den demokratisk valgte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj.
Janukovitsj ønsket økonomisk integrasjon med EU, men ikke på bekostning av økonomiske og politiske bånd til Russland. Krigen vil bare bli løst gjennom forhandlinger som tillater etniske russere i Ukraina å ha autonomi og Moskvas beskyttelse, samt ukrainsk nøytralitet, noe som betyr at landet ikke kan bli med i NATO.
Jo lenger disse forhandlingene utsettes, jo flere ukrainere vil lide og dø. Deres byer og infrastruktur vil fortsette å bli lagt i ruiner.
Men denne stedfortrederkrigen i Ukraina er utformet for å tjene amerikanske interesser. Den beriker våpenprodusentene, svekker det russiske militæret og isolerer Russland fra Europa. Hva som skjer med Ukraina, er irrelevant.
«For det første, å utstyre våre venner ved frontlinjen for å forsvare seg er en langt billigere måte, både i dollar og amerikanske liv, å svekke Russlands evne til å true USA,» innrømmet Senatets republikanske leder Mitch McConnell.
«For det andre lærer Ukrainas effektive forsvar av sitt territorium oss leksjoner om hvordan vi kan forbedre forsvaret til partnere som er truet av Kina. Det er ingen overraskelse at høytstående tjenestemenn fra Taiwan er så støttende til innsatsen for å hjelpe Ukraina med å beseire Russland.
For det tredje går mesteparten av pengene som er bevilget til Ukrainas sikkerhetshjelp, faktisk ikke til Ukraina. Det blir investert i amerikansk forsvarsproduksjon. De finansierer nye våpen og ammunisjon til det amerikanske forsvaret, for å erstatte det eldre materiellet vi har gitt til Ukraina.
La meg være tydelig: denne bistanden betyr flere jobber for amerikanske arbeidere og nyere våpen for amerikanske soldater.»
Så snart sannheten om disse endeløse krigene siver inn i den offentlige bevisstheten, reduserer media, som slavisk fremmer disse konfliktene, dekningen drastisk. De militære fiaskoene, som i Irak og Afghanistan, fortsetter stort sett ute av syne. Når USA innrømmer nederlag, husker de fleste knapt at disse krigene blir utkjempet.
Krigens halliker som orkestrerer disse militære fiaskoene, migrerer fra administrasjon til administrasjon. Mellom postene er de forskanset i tenketanker, Project for the New American Century, American Enterprise Institute, Foreign Policy Initiative, Institute for the Study of War, The Atlantic Council og The Brookings Institution, finansiert av selskaper og krigsindustrien.
Når Ukraina-krigen kommer til sin uunngåelige avslutning, vil disse Dr. Strangeloves forsøke å antenne en krig mot Kina. Den amerikanske marinen og militæret truer og omringer allerede Kina. Gud hjelpe oss hvis vi ikke stopper dem.
Retorikk fra den gamle regelboka
Disse krigshallikene lurer amerikanerne inn i den ene konflikten etter den andre med smigrende fortellinger som maler USA som verdens frelser.
De trenger ikke engang å være innovative. Retorikken er løftet fra det gamle regelboka. Amerikanerne svelger naivt agnet og omfavner flagget, denne gangen blått og gult, for å bli uvitende agenter i vår egen selvantenning.
Det har sluttet å spille noen rolle, i hvert fall for krigshallikene, om disse krigene er rasjonelle eller forsvarlige. Krigsindustriens kreft sprer seg i det amerikanske imperiets indre for å hule den ut fra innsiden. USA er utskjelt i utlandet, drukner i gjeld, har en fattig arbeiderklasse og er tynget av en forfallen infrastruktur samt dårlige sosiale tjenester.
Var det ikke meningen at det russiske militæret, på grunn av dårlig moral, dårlige generaler, utdaterte våpen, deserteringer, mangel på ammunisjon som angivelig tvang soldater til å kjempe med spader og alvorlig forsyningsmangel , skulle kollapse for måneder siden?
Var det ikke meningen at Russlands president Vladimir Putin skulle drives fra makten? Var det ikke meningen at sanksjonene skulle kaste rubelen inn i en dødsspiral?
Var ikke avskjæringen av det russiske banksystemet fra SWIFT, det internasjonale pengeoverføringssystemet, ment å lamme den russiske økonomien? Hvordan kan det ha seg at inflasjonsratene i Europa og USA er høyere enn i Russland, til tross for disse angrepene på den russiske økonomien?
Skulle ikke de nesten 150 milliarder dollar i sofistikert militært utstyr, økonomisk og humanitær bistand som ble lovet av USA, EU og 11 andre land, ha snudd krigen?
Hvordan kan det ha seg at kanskje en tredjedel av stridsvognene Tyskland og USA leverte, raskt ble omgjort av russiske miner, artilleri, panservernvåpen, luftangrep og missiler, til forkullede metallbiter ved starten av den oppskrytte motoffensiven?
Var ikke denne siste ukrainske motoffensiven, som opprinnelig var kjent som «våroffensiven», ment å slå gjennom Russlands tungt befestede frontlinjer og gjenvinne store landområder?
Hvordan kan vi forklare de titusenvis av ukrainske militære tapene og den tvungne verneplikten fra Ukrainas militære? Selv våre pensjonerte generaler og tidligere C.I.A., F.B.I., NSA og Homeland Security tjenestemenn, som fungerer som analytikere på nettverk som CNN og MSNBC, kan ikke si at offensiven har lyktes.
Beskytter «demokratiet»
Og hva med det ukrainske demokratiet vi kjemper for å beskytte?
Hvorfor opphevet det ukrainske parlamentet den offisielle bruken av minoritetsspråk, inkludert russisk, tre dager etter kuppet i 2014? Hvordan rasjonaliserer vi de åtte årene med krigføring mot etniske russere i Donbass-regionen, før den russiske invasjonen i februar 2022?
Hvordan forklarer vi drapene på over 14.200 mennesker og de 1,5 millioner menneskene som ble drevet på flukt, før Russlands invasjon fant sted i fjor?
Hvordan forsvarer vi president Volodymyr Zelenskys beslutning om å forby 11 opposisjonspartier, deriblant Opposisjonsplattformen for livet, som hadde 10 prosent av setene i Det øverste råd, Ukrainas ettkammerparlament, sammen med Shariy Partiet, Nashi, Opposisjonsblokken, Venstreopposisjonen, Unionen av Venstrekrefter, Staten, Det progressive Sosialistpartiet i Ukraina, Sosialistpartiet i Ukraina, Sosialistenes Parti og Volodymyr Saldo-blokken?
Hvordan kan vi akseptere forbudet mot disse opposisjonspartiene, hvorav mange er på venstresiden, mens Zelensky tillater fascister fra partiene Svoboda og Høyre Sektor, så vel som den Banderittiske Azov-bataljonen og andre ekstremistiske militser, å blomstre?
Hvordan håndterer vi de antirussiske utrenskningene og arrestasjonene av angivelige «femtekolonnister» som feier gjennom Ukraina, gitt at 30 prosent av Ukrainas innbyggere er russisktalende?
Hvordan reagerer vi på de nynazistiske gruppene, støttet av Zelenskys regjering, som trakasserer og angriper LHBT-samfunnet, rombefolkningen, antifascistiske protester og truer bystyremedlemmer, medier, kunstnere og utenlandske studenter?
Hvordan kan vi godta USAs og dets vestlige alliertes beslutning om å blokkere forhandlinger med Russland for å avslutte krigen, til tross for at Kiev og Moskva tilsynelatende var på nippet til å forhandle om en fredsavtale?
Jeg rapporterte fra Øst- og Sentral-Europa i 1989, under Sovjetunionens oppløsning. Vi antok at NATO hadde blitt foreldet.
President Mikhail Gorbatsjov foreslo sikkerhets- og økonomiske avtaler med Washington og Europa. Utenriksminister James Baker i Ronald Reagans administrasjon, sammen med den vesttyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher, forsikret Gorbatsjov om at NATO ikke ville bli utvidet utover grensene til et forent Tyskland.
Vi trodde naivt at slutten på den kalde krigen betydde at Russland, Europa og USA ikke lenger måtte omdirigere massive ressurser til sine militære.
Det såkalte fredsutbyttet var imidlertid en raskt svinnende drøm.
Hvis Russland ikke ønsket å være fienden, ville Russland bli tvunget til å bli fienden. Krigens halliker rekrutterte tidligere sovjetrepublikker til NATO ved å male Russland som en trussel.
Land som ble med i NATO, som nå inkluderer Polen, Ungarn, Tsjekkia, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, Slovenia, Albania, Kroatia, Montenegro og Nord-Makedonia, rekonfigurerte sine militære styrker, ofte gjennom titalls millioner i vestlige lån, for å bli kompatible med NATOs militære utstyr. Dette ga våpenprodusentene milliardfortjeneste.
[Se også: Chris Hedges: Chronicle of a War Foretold]
Det var universelt forstått i Øst- og Sentral-Europa, etter Sovjetunionens sammenbrudd, at NATO-utvidelse var unødvendig og en farlig provokasjon. Det ga ingen geopolitisk mening. Men det var kommersielt fornuftig. Krig er forretninger.
I en klassifisert diplomatmelding, innhentet og utgitt av WikiLeaks, datert 1. februar 2008, skrevet fra Moskva, og adressert til Joint Chiefs of Staff, NATO-European Union Cooperative, National Security Council, Russia Moscow Political Collective, forsvarsminister og utenriksminister, var det en utvetydig forståelse av at utvidelsen av NATO risikerte konflikt med Russland, spesielt over Ukraina.
«Ikke bare oppfatter Russland omringing [av NATO], og forsøk på å undergrave Russlands innflytelse i regionen, men de frykter også uforutsigbare og ukontrollerte konsekvenser som vil påvirke russiske sikkerhetsinteresser alvorlig,» heter det i meldingen.
«Eksperter forteller oss at Russland er spesielt bekymret for at den sterke splittelsen i Ukraina over Nato-medlemskap, med store deler av det etnisk-russiske samfunnet mot medlemskap, kan føre til en stor splittelse, med vold eller i verste fall borgerkrig. I så fall vil Russland måtte bestemme seg for om de skal gripe inn; en beslutning Russland ikke ønsker å måtte møte. . . .»
«Dmitri Trenin, visedirektør for Carnegie Moscow Center, uttrykte bekymring for at Ukraina på lang sikt var den mest mulige destabiliserende faktoren i forholdet mellom USA og Russland, gitt nivået av følelser og nervøsitet utløst av dets søken etter NATO-medlemskap»… sier meldingen.
«Fordi medlemskapet forble splittende i ukrainsk innenrikspolitikk, skapte det en åpning for russisk intervensjon. Trenin uttrykte bekymring for at elementer i det russiske etablissementet ville bli oppmuntret til å blande seg inn, stimulere USAs åpne oppmuntring av motstridende politiske krefter, og etterlate USA og Russland i en klassisk konfronterende stilling».
Den russiske invasjonen av Ukraina ville ikke ha skjedd hvis den vestlige alliansen hadde innfridd sine løfter om ikke å utvide NATO utenfor Tysklands grenser og Ukraina hadde vært nøytralt.
Krigens halliker visste de mulige konsekvensene av NATO-utvidelsen. Krig er imidlertid deres ensporede kall, selv om det fører til kjernefysisk holocaust med Russland eller Kina.
Det er krigsindustrien, ikke Putin, som er vår farligste fiende.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Scheerpost:
Chris Hedges: They Lied About Afghanistan & Iraq; Now They’re Lying About Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report.»
Storbritannia skjulte ukrainske nazioffiserer etter krigen
Av red. PSt - 7. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/storbritannia-skjulte-ukrainske-nazioffiserer-etter-krigen/
Den stort sett ukjente historien om de første ukrainske flyktningene i Storbritannia – en hel SS-divisjon som hovedsakelig besto av ukrainere som ankom i 1947, med mange som senere emigrerte til Canada – den 14. SS Galizien-divisjonen. Hvorfor tillot den britiske regjeringa dem å bosette seg, og hvorfor regnes de i dag som nasjonale helter i Ukraina?
Dr. Mark Felton FRHistS, FRSA, er en kjent britisk historiker, forfatter av 22 sakprosabøker, inkludert bestselgerne ‘Zero Night’ og ‘Castle of the Eagles’, begge under utvikling til filmer i Hollywood. I tillegg til å skrive, deltar Felton også jevnlig opp i TV-dokumentarer rundt om i verden, inkludert på The History Channel, Netflix, National Geographic, Quest, American Heroes Channel og RMC Decouverte. Bøkene hans har dannet bakgrunnen for flere TV- og radiodokumentarer.
Se omtale av Mark Felton på Wikipedia.