Nyhetsbrev steigan.no 07.05.2025
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
BlackRocks Merz ble Tysklands svakeste kansler med nødhjelp fra Die Linke
USA: Livsfarlig lek med virus er over
USA oppgraderer og overfører missilforsvar fra Israel til Ukraina
Det går raskt framover med utviklinga av «smartbyene» i Norge
Hvil i fred, Five Eyes? Globalt spionnettverk truet
Rasediskriminerende å ta vare på samisk kultur?
Donald Trumps groteske løgn om USAs rolle i Europa under andre verdenskrig
Krigsdagbok del 193 – 28. og 29. april 2025
BlackRocks Merz ble Tysklands svakeste kansler med nødhjelp fra Die Linke
Av Pål Steigan - 7. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/blackrocks-merz-ble-tysklands-svakeste-kansler-med-nodhjelp-fra-die-linke/
For første gang i historien måtte det en ny valgomgang til i den tyske Forbundsdagen før Friedrich Merz ble ny kansler – med hjelp fra De Grønne og Linke. Kanzlermacherin: Friedrich Merz ist der Linken zu Dank verpflichtet.
Dagens andre avstemningsrunde ville faktisk ikke vært mulig i henhold til vedtektene i Forbundsdagen. En spesiell klausul bestemmer imidlertid at en andre avstemningsrunde kan finne sted samme dag dersom et to tredjedels flertall av stemmene er for. Dette var mulig fordi Friedrich Merz og CDU henvendte seg til venstrepartiet Linke, og de ble enige.
For Merz ble det en vanskelig start som så vidt lyktes: Ti uker etter det tidlige føderale valget tiltrer Friedrich Merz som kansler. CDU-formannen etterfølger Olaf Scholz fra SPD. Hans trafikklysregjering med De Grønne og FDP kollapset for seks måneder siden.
At han ble valgt med et nødskrik etter først å ha mislykkes gjør Merz til den svakeste kansleren i Forbundsrepublikkens historie. Han er i realiteten en kansler uten flertall. Linke vil sikkert kreve «sitt pund kjøtt» for å ha berget ham. Det vil sikkert de grønne også. Dermed sitter han med forpliktelser i alle retninger uten å ha noen egentlig politikk.
Og AfD kan bare vente på at denne svake regjeringa kollapser. I meningsmålinger 30. april hadde instituttene AfD på høyde med CDU/CSU på 26%. Merz ligger ikke an til å forbedre koalisjonens posisjon.
Merz er som kjent BlackRocks man, mannen som vil remilitarisere Tyskland og forberede landet på krig med Russland.
For øyeblikket ser han mer ut som ei skadeskutt kråke.
Friedrich Merz er enda en «mann uten egenskaper» som leder «Europa» ut i kvikkleira mens industrien i hans eget land er på randen av sammenbrudd og EU og Tyskland blir stadig mer irrelevante på den globale scenen.
Indiske angrep i Pakistan: – Faren for eskalering er reell
India sier de har slått til på ni ulike steder. Pakistan lover et «kraftig svar», og hevder de har skutt ned fem indiske militærfly.
USA: Livsfarlig lek med virus er over
Av Susanne Heart - 7. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/usa-livsfarlig-lek-med-virus-er-over/
De ble stemplet som farlige konspirasjonsteoretikere. Nå setter Robert F. Kennedy Jr. og Jay Bhattacharya punktum for forskningen mange mener startet pandemien, gain-of-function.
(Gain-of-function: Genets aktivitet endres til noe helt nytt. Denne type mutasjon kalles «få ny funksjon». Red.)
USA forbyr nå eksperimenter som gjør virus mer dødelige
I forgårs, 5. mai 2025, signerte president Donald J. Trump en executive order som forbyr gain-of-function-forskning i USA, eksperimenter der virus gjøres mer smittsomme eller dødelige. Ordren er også et oppgjør med tidligere tiders omgåelser og smutthull. Under Obama innførte man i 2014 et midlertidig forbud, men Anthony Fauci og NIAID fant en vei rundt ved å kanalisere støtten til utenlandske laboratorier, blant annet i Wuhan. Det nye forbudet setter en stopper for slike omveier.
Den forbyr nå all nåværende og fremtidig føderal finansiering av denne forskningen. Ikke bare i USA men også i utlandet. Ordren er en direkte reaksjon på økende frykt for at slik forskning ikke bare kan ha bidratt til covid-pandemien, men at den utgjør en vedvarende global trussel.
Helseminister Robert F. Kennedy Jr. peker på at denne forskningen har røtter i militære eksperimenter fra 1940-tallet, og at CIA allerede i 1969 hevdet å kunne utrydde hele USAs befolkning for 29 cent per person. Ifølge ham ble kappløpet gjenåpnet etter 2001, skjult bak patriotisme, pandemifrykt og private interesser. I dag er det ingen tvil om risikoen:
«Det har vært tre lekkasjer fra våre høyeste sikkerhetslaboratorier nesten hver uke. Ingen laboratorier er immune», sa Kennedy under pressekonferansen. «Covid-utbruddet kostet 20 millioner liv og 25 billioner dollar. Denne presidentordren er et føre-var-tiltak».
NIH-direktør Jay Bhattacharya kaller det «en historisk dag»: «Denne forskningen beskytter oss ikke. Den utsetter både vår egen befolkning og hele verden for fare. Nå får folket en stemme. Vi kan si nei».
Trump selv var klar: «Jeg sa det fra dag én: Det lekket ut fra Wuhan. Kanskje ved et uhell. Men det ødela verden».
Russland har lenge hevdet at USA driver biovåpenutvikling i Ukraina og har lagt fram formelle anklager i FN. Påstandene har blitt avvist i Vesten, men med pandemien som bakteppe, kan vi fortsatt avvise alt som konspirasjon?
FDA-leder Marty Makary avsluttet med: «Det er sprøtt å tenke på at hele marerittet med covid kanskje bare skyldtes noen forskere som tuklet med naturen, med teknologi eksportert fra USA».
Link til presidentordren.
Utdrag fra pressekonferansen:
Helseminister Robert F. Kennedy Jr.:
«President: Dette er en historisk dag. Det er slutten på gain-of-function-forskning finansiert av den føderale regjeringen, og også en slutt på private selskapers kontroll over slike studier. Dette var den typen forskning det amerikanske militæret og etterretningstjenestene begynte med i 1947. Innen 1969 sa CIA at de hadde nådd noe de kalte “kjernefysisk ekvivalens” – at de kunne drepe hele USAs befolkning for 29 cent per person. Det året dro president Nixon til Fort Detrick og annonserte en ensidig slutt på denne typen forskning – det de kalte “dual use”-forskning, altså forskning både for vaksiner og for militære formål.
Nixon overtalte over 180 land til å signere biovåpenkonvensjonen i 1973. Det satte i praksis en stopper for gain-of-function-forskning globalt, helt til rundt 2001–2002, etter miltbrann-angrepene. Da vedtok vi Patriot Act, og den inneholdt en lite kjent klausul som sa at selv om biovåpenavtalen og Genèvekonvensjonen fortsatt gjelder, så kan ikke amerikanske embetsmenn som bryter den, straffeforfølges. Det gjenåpnet kappløpet om biovåpen – drevet av gain-of-function-forskning.
I 2014 slapp tre slike virus ut fra amerikanske laboratorier. President Obama erklærte da et moratorium på videre bruk, og mye av forskningen ble deretter flyttet til utlandet – til Wuhan-laboratoriet. Dette gjenåpnet et globalt våpenkappløp, der Kina utvikler våpen med AI og CRISPR-teknologi, Russland er dypt involvert, Iran og mange andre land også. Dette er våpen som alltid fører med seg konsekvenser – det er alltid dårlige nyheter. Begrunnelsen for denne typen forskning har alltid vært at vi må utvikle vaksiner for å beskytte mot fremtidige pandemier. Men i hele gain-of-function-historiens løp finnes det ikke ett eneste godt resultat vi kan peke på.
I dag vil jeg berømme president Trump for hans mot og visjon i å avslutte USAs biovåpenforskning. Jay, kanskje du kan si noe?»
NIH-direktør Jay Bhattacharya:
«Dette er en historisk dag. Denne typen forskning – hvor man gjør patogener mer smittsomme og farlige for mennesker – blir av mange forskere ansett som årsaken til covid-pandemien. Forskningen beskytter oss ikke mot pandemier eller mot andre nasjoner. Den utgjør en konstant risiko – at det kan lekke ut, selv ved et uhell. Og som vi så under pandemien, utsetter ethvert land som driver med slik forskning, både sin egen befolkning og hele verden for fare. Denne presidentordren setter et rammeverk for at folket skal ha en stemme. Det skal ikke lenger være slik at kun forskere alene kan bestemme å ta en sånn risiko. Offentligheten må kunne si: Nei, ikke ta den risikoen. Jeg er virkelig stolt over å stå her sammen med president Trump, som har signert dette og for første gang satt på plass en reell regulering for å få en slutt på dette».
President Donald J. Trump:
«Det kan lekke ut – fra Wuhan for eksempel. Mange mener det. Jeg sa det fra dag én: Det lekket ut. Kanskje til en kjæreste eller noen andre. En forsker gikk ut for å spise lunsj med kjæresten sin eller var sammen med mange mennesker. Det er slik det skjedde, etter min mening. Jeg har aldri endret det synet. Det kan lekke ut uskyldig, dumt, uaktsomt – men likevel uskyldig – og halvveis ødelegge verden».
NIH-direktør Jay Bhattacharya:
«Ja, presidenten har rett».
Helseminister Robert F. Kennedy Jr.:
«Det har vært tre lekkasjer fra BSL-3 og BSL-4-laboratorier, som er våre høyeste sikkerhetsnivåer, nesten hver uke. Ingen laboratorier gjør dette riktig. Ingen er immune mot lekkasjer. Dette tiltaket vil forhindre slike utilsiktede lekkasjer i fremtiden. Covid-utbruddet kostet 20 millioner liv og kostet verden minst 25 billioner dollar. Denne presidentordren er et føre-var-tiltak som forhindrer oss fra å være involvert i denne typen forskning i fremtiden».
Leder for FDA Marty Makary:
«Det er utrolig å tenke på at hele marerittet med covid trolig kunne vært unngått. Du hadde gode instinkter tidlig, herr president, da du antydet at det kom fra Wuhan-laben. Det er nå den ledende teorien blant forskere. Laben lå fem mil fra sykehuset der det først brøt ut. Det er sprøtt å tenke på at dette marerittet kanskje bare skyldtes noen forskere som tuklet med naturen i et laboratorium, med teknologi eksportert fra USA, som det å sette inn en furin-cleavage site. Jeg håper dette tiltaket vil gjøre en forskjell. Takk for at du gjør dette, president».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
Økonomiprofessor Jeffrey Sachs ved Columbia sier nå at han er «99% sikker» på at University of North Carolina (UNC) utførte omfattende forskning på gain-of-function fra 2015, og at denne forskningen førte til utviklingen av COVID-19.
I 2020ble Sachs utpekt av The Lancet for å lede deres covid-19-granskning.
USA oppgraderer og overfører missilforsvar fra Israel til Ukraina
Av Kyle Anzalone - 7. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/usa-oppgraderer-og-overforer-missilforsvar-fra-israel-til-ukraina/
En ukrainsk embetsrepresentant innrømmet fredag at hans styrker manglet tilstrekkelig luftforsvar.
The Libertarian Institute, 5. mai 2025.
Trump-administrasjonen går videre med en plan fra Biden- administrasjonen, om å flytte et pensjonert missilsystem av typen Patriot, fra Israel til Ukraina. Washington vil oppgradere luftvernplattformen før de overfører kontrollen til Kiev.
New York Times rapporterte om dette trekket på søndag, med henvisning til fire nåværende og tidligere amerikanske embetsrepresentanter, som bekreftet at Trump planla å gjennomføre sendingen av et Patriot-system til Kiev, til tross for hans uttalte innvendinger mot å fortsette det han kaller «Bidens krig» i Ukraina.
Planen om å overføre et Patriot-batteri vil også føre til at Tyskland eller Hellas sender et system, noe som gir Kiev totalt 10, selv om en tjenestemann sa at to av dem for øyeblikket ikke fungerer. En ukrainsk embetsrepresentant innrømmet fredag at hans styrker manglet tilstrekkelig luftforsvar.
Patriot-systemet som skal overføres fra Israel er en eldre modell som vil bli oppgradert. USA utplasserte nylig et Patriot- og flere THAAD-luftvernsystemer til Midtøsten for å forsvare Israel.
Mens Ukrainas president Volodymyr Zelensky har tilbudt å kjøpe flere luftvernplattformer, er Kiev fortsatt i stor grad avhengig av bistandsoverføringer fra Washington. I forrige uke ble det imidlertid signert en avtale om naturressurser mellom Washington og Kiev, som kan gi Ukraina tilgang til midler til å kjøpe flere amerikanske våpen.
Trump møtte Zelensky i Vatikanet under pave Frans’ begravelse. Ukraineren forlot møtet med en følelse av at han hadde lykkes med å påvirke sin amerikanske motpart til å innta en hardere linje mot Russlands president Vladimir Putin. Etter møtet kritiserte Trump Putin for å ha målrettet ukrainske byer i et missilangrep.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
US to Upgrade, Transfer Missile Defense from Israel to Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Russia China Warn EU On Zelensky Moscow MAY 9 Threat. Trump Wants Russia Summit; Minerals Deal Grift
Lt Col Daniel Davis calls out Gen Ben Hodges – Rain Fire on Putin’s May 9th Parade!
Europas selvdestruksjon
Av Thomas Fazi - 7. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/europas-selvdestruksjon/
Hvordan skal vi forstå Europas tilsynelatende selvdestruktive holdning? Fire sammenhengende dimensjoner kan bidra til å forklare ledernes holdning: psykologisk, politisk, strategisk og transatlantisk.
6. mai 2025
For utenforstående kan europeisk politikk være vanskelig å tyde i disse dager – og ingen steder er dette tydeligere enn i kontinentets respons på situasjonen i Ukraina etterhvert som den utvikler seg. Siden Donald Trumps politiske gjenoppblomstring og hans initiativ til å forhandle frem en slutt på Russland-Ukraina-konflikten, har europeiske ledere handlet på måter som synes å trosse den grunnleggende logikken i internasjonale relasjoner – særlig realisme, som hevder at stater primært handler for å fremme sine egne strategiske interesser.
I stedet for å støtte diplomatiske forsøk på å få slutt på krigen, har det virket som om europeiske ledere har bestemt seg for å avspore Trumps fredsforsøk, undergrave forhandlingene og forlenge konflikten. Fra et synspunkt som Europas kjerneinteresser angår, er ikke dette bare forvirrende – det er irrasjonelt. Krigen i Ukraina, bedre beskrevet som en NATO-Russland-stedfortrederkonflikt, har påført europeiske industrier og husholdninger enorme økonomiske skader, samtidig som den har økt sikkerhetsrisikoene dramatisk over hele kontinentet. Man kan selvfølgelig hevde at Europas involvering i krigen var misvisende fra starten av – et resultat av hybris og strategisk feilberegning, inkludert den feilaktige troen på at Russland ville lide et raskt økonomisk kollaps og et militært nederlag.
Uansett hva begrunnelsen bak Europas første respons på krigen er, kunne man forvente at europeiske ledere, i lys av konsekvensene, ivrig ville gripe enhver levedyktig vei mot fred – og med den sjansen til å gjenopprette diplomatiske bånd og økonomisk samarbeid med Russland. I stedet har de reagert med alarm og frykt på «trusselen» om fred. Langt fra å ønske muligheten velkommen, har de doblet innsatsen for krig: lovet ubestemt økonomisk og militær støtte til Ukraina, og kunngjort en enestående opprustningsplan som antyder at Europa forbereder seg på en langsiktig militarisert situasjon med Russland, selv i tilfelle en forhandlet løsning.
Hvordan skal vi forstå denne tilsynelatende selvdestruktive holdningen? Denne oppførselen kan virke irrasjonell når den vurderes mot bakteppet av Europas generelle eller objektive interesser – men den blir mer forståelig når den sees gjennom linsen til ledernes interesser. Fire sammenhengende dimensjoner kan bidra til å forklare deres posisjon: psykologisk, politisk, strategisk og transatlantisk.
Fra et psykologisk perspektiv har europeiske ledere blitt stadig mer distansert fra virkeligheten. Det økende gapet mellom deres opprinnelige forventninger og krigens faktiske utvikling har skapt en slags kognitiv dissonans, noe som har ført til at de har tatt i bruk stadig mer vrangforestillinger – inkludert alarmistiske oppfordringer om å forberede seg på en total krig med Russland. Denne mangelen på samsvar er ikke bare retorisk; den avslører en dypere uro ettersom deres verdensbilde kolliderer med ubehagelige fakta på bakken.
Psykologi gir også innsikt i Europas reaksjon på Trump. I den grad Washington alltid har sett på NATO som en måte å sikre Europas strategiske underordning på, kan presidentens trussel om å redusere USAs forpliktelser til alliansen gi Europa en anledning til å omdefinere seg selv som en autonom aktør. Problemet er at Europa har vært låst i et underordnet forhold til USA så lenge at nå som Trump truer med å destabilisere sin historiske sikkerhetsavhengighet, er Europa ikke i stand til å gripe denne muligheten. I stedet forsøker de å kopiere USAs aggressive utenrikspolitikk – å ubevisst «bli» Amerika.
Det er derfor de, etter å villig ofre sine egne interesser på alteret til amerikansk hegemoni, nå poserer som de siste forsvarerne av nettopp den politikken som gjorde dem irrelevante i utgangspunktet. Dette er mindre en demonstrasjon av ekte overbevisning enn en psykologisk refleks – et svakt forsøk på å maskere ydmykelsen av å bli avslørt av sin beskytter som rene vasaller, en hul parodi på «autonomi».
Utover det psykologiske og symbolske, er det også mer pragmatiske beregninger i spill. For den nåværende generasjonen av europeiske ledere ville det å innrømme fiasko i Ukraina være politisk selvmord – spesielt gitt de enorme økonomiske kostnadene som deres egen befolkning bærer. Krigen har blitt en slags eksistensiell begrunnelse for deres eget styre. Uten den ville deres feil blitt avslørt. I en tid hvor etablissementspartiene er under økende press fra «populistiske» bevegelser og partier, er dette en sårbarhet de ikke har råd til. Å avslutte krigen ville også kreve at man erkjenner at NATOs ignorering av russiske sikkerhetsbekymringer spilte en rolle i å antenne konflikten – et trekk som ville undergrave den dominerende fortellingen om russisk aggresjon og implisere Europas egne strategiske feiltrinn.
Stilt overfor disse dilemmaene har europeiske ledere valgt å befeste sin posisjon. Fortsettelsen av konflikten – og opprettholdelsen av en fiendtlig holdning overfor Russland – gir dem ikke bare en kortsiktig politisk livline, men fungerer også som et påskudd for å konsolidere makten hjemme, undertrykke dissens og forhindre fremtidige politiske utfordringer. Det som på overflaten kan virke som strategisk inkoherens, gjenspeiler ved nærmere ettersyn et desperat forsøk på å håndtere internt forfall ved å projisere styrke i utlandet.
Gjennom historien har regjeringer ofte overdrevet, blåst opp eller direkte fabrikkert eksterne trusler for innenrikspolitiske formål – en strategi som tjener flere mål, fra å forene befolkningen og stilne dissens til å rettferdiggjøre økte militærutgifter og utvide statsmakt. Dette gjelder absolutt det vi for tiden er vitne til i Europa. I økonomiske termer er det håp om at økt forsvarsproduksjon kan bidra til å gjenopplive Europas svake økonomier – en grov form for militær keynesianisme. Det er neppe overraskende i denne forbindelse at landet som leder an i remilitariseringsangrepet er Tyskland, hvis økonomi har blitt hardest rammet av krigen i Ukraina.
Europas remilitariseringsplaner vil uten tvil være en velsignelse for kontinentets militærindustrielle kompleks, som allerede viser rekordstore fremskritt, men det er usannsynlig at de vil nå ut til vanlige europeere, spesielt ettersom mer forsvarsutgifter uunngåelig vil bety kutt på andre områder, som pensjoner, helse og trygdesystemer. Janan Ganesh, spaltist for Financial Times, uttrykte den underliggende logikken: «Europa må trimme velferdsstaten sin for å bygge en krigsstat».
Når det er sagt, selv om økonomiske faktorer absolutt spiller en rolle, er de sanne målene for Europas opprustningsprogram uten tvil ikke økonomiske – men politiske. I løpet av de siste 15 årene har EU utviklet seg til en stadig mer autoritær og antidemokratisk konstruksjon. Spesielt under von der Leyen har Europakommisjonen brukt krise etter krise for å øke sin innflytelse over kompetanseområder som tidligere ble ansett som nasjonale myndigheters ansvar – fra økonomiske budsjetter og helsepolitikk til utenriks- og forsvarssaker – på bekostning av demokratisk kontroll og ansvarlighet.
I løpet av de siste tre årene har Europa blitt stadig mer militarisert, ettersom von der Leyen benyttet seg av Ukraina-krisen til å sette seg i spissen for blokkens respons, og effektivt forvandlet Kommisjonen, og EU som helhet, til en forlenget arm av NATO. Nå, under dekke av den «russiske trusselen», har von der Leyen til hensikt å dramatisk akselerere denne prosessen med sentralisering av blokkens politikk. Hun har for eksempel allerede foreslått å kjøpe våpen kollektivt på vegne av EUs medlemsland – etter den samme «jeg kjøper, du betaler»-modellen som brukes for anskaffelsen av Covid-19-vaksinen. Dette ville effektivt gi Kommisjonen kontroll over hele det militærindustrielle komplekset i EU-landene – det siste i en lang liste med institusjonelle kupp anført av Brussel.
Dette handler om mer enn bare å øke våpenproduksjonen. Brussel forfølger en omfattende, samfunnsomfattende militarisering. Denne ambisjonen gjenspeiles i den stadig strengere håndhevingen av EUs og NATOs utenrikspolitikk – fra truslene og presset som brukes til å tvinge allierte ledere som Viktor Orbán i Ungarn og Roberto Fico i Slovakia til å etterkomme det direkte forbudet mot politiske kandidater som er kritiske til EU og NATO, slik det har vært i Romania.
I årene som kommer, er denne militariserte tilnærmingen ventet å bli det dominerende paradigmet i Europa, ettersom alle livets områder – politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og vitenskapelige – vil bli underordnet det påståtte målet om nasjonal, eller rettere sagt overnasjonal, sikkerhet. Dette vil bli brukt til å rettferdiggjøre stadig mer repressiv og autoritær politikk, med trusselen om «russisk innblanding» påberopt som et generellt påskudd for alt fra sensur på nettet til suspensjon av grunnleggende sivile friheter – samt, selvfølgelig, ytterligere sentralisering og vertikalisering av EUs myndighet – spesielt gitt den uunngåelige tilbakeslaget denne politikken er nødt til å generere. Med andre ord, den «russiske trusselen» vil tjene som et siste forsøk på å redde EU-prosjektet.
Til slutt har vi den transatlantiske dimensjonen. Det ville være en feil å se den nåværende transatlantiske kløften utelukkende gjennom linsen av de motstridende interessene til de europeiske og amerikanske lederne. Utover disse forskjellene kan det være dypere dynamikk i spill. Det er ikke urimelig å anta at europeerne på et visst nivå kan koordinere seg med det amerikanske demokratiske etablissementet og den liberal-globalistiske fraksjonen av den amerikanske permanentstaten – nettet av forankrede interesser som spenner over det amerikanske byråkratiet, sikkerhetsstaten og det militærindustrielle komplekset. Disse nettverkene, som fortsatt er aktive til tross for Trumps erklærte «krig mot den dype staten», har en felles interesse i å avspore fredssamtalene og forstyrre Trumps presidentskap.
Med andre ord, det som på overflaten ser ut til å være et sammenstøt mellom Europa og USA, kan faktisk, i en mer grunnleggende forstand, være en kamp mellom ulike fraksjoner av det amerikanske imperiet – og i stor grad innenfor det amerikanske etablissementet selv – utkjempet gjennom europeiske stedfortredere. Tross alt har mange av dagens europeiske ledere sterke forbindelser til disse nettverkene.
USA har selvsagt en lang historie med politisk innflytelse i Europa. Gjennom flere tiår har landet bygget sterke institusjonelle bånd med statsapparatene i vesteuropeiske land, særlig blant deres forsvars- og etterretningstjenester. I tillegg utøver det amerikanske etablissementet betydelig innflytelse på den europeiske offentlige diskursen gjennom vanlige engelskspråklige medier og tenketanker. Disse tenketankene, som det tyske Marshallfondet, National Endowment for Democracy, Council on Foreign Relations og Atlantic Council, bidrar til å forme de politiske fortellingene som dominerer det europeiske samfunnet – og er faktisk i dag i forkant av å fremme ideen om at «ingen avtale er bedre enn en dårlig en».
Opprinnelsen ligger i den kalde krigen, der USA aktivt fremmet europeisk integrasjon som et bolverk mot Sovjetunionen. Med andre ord har EU, spesielt gjennom sine tidligere iterasjoner, alltid vært knyttet til atlantismen, og dette har bare forsterket seg etter den kalde krigen. Det er derfor EUs teknokratiske etablissement – nærmere bestemt Europakommisjonen – historisk sett har vært mer alliert med Amerika enn europeiske nasjonale regjeringer. Ursula von der Leyen, kalt «Europas amerikanske president», er et godt eksempel på denne alliansen, og hun jobber utrettelig for å opprettholde EUs forpliktelse til Amerikas haukeaktige geopolitiske strategi, spesielt når det gjelder Russland og Ukraina.
Et sentralt verktøy i denne alliansen har alltid vært NATO, som i dag spiller en nøkkelrolle i å motvirke Trumps forsøk på å endre USAs tilnærming til Russland. I denne sammenhengen stammer Europas holdning, selv om den tilsynelatende er rettet mot Trump, fra erkjennelsen av at elementer innenfor den amerikanske herskende klassen sterkt motsetter seg Trumps tilnærmelser til Putin, nærer dyp fiendtlighet mot Russland og ser på presidentens trusler om å trekke seg ut av NATO og undergrave andre pilarer i etterkrigsordenen som en strategisk utfordring for systemene som har opprettholdt amerikansk hegemoni i flere tiår.
Denne forbindelsen kan muligens forklare den «irrasjonelle» politikken til visse europeiske ledere, i hvert fall sett fra perspektivet til Europas objektive interesser – for det første deres blinde støtte til den USA-ledede stedfortrederkrigen i Ukraina, og nå deres insistering på å fortsette krigen for enhver pris. Ifølge denne fortellingen virker målene til det transatlantiske etablissementet ganske klare: å demonisere Trump, fremstille ham som en «Putin-tilfredsstiller» og å fyre opp under europeisk bekymring for deres militære sårbarhet, blant annet ved å blåse opp den russiske trusselen, for å presse offentligheten til å akseptere økte forsvarsutgifter og en fortsettelse av krigen så lenge som mulig.
Ingen av sidene i denne transatlantiske borgerkrigen har egentlig Europas interesser i tankene. Trump-fraksjonen anser Europa som en økonomisk rival, og Trump selv har gjentatte ganger kritisert EU og kalt det en «grusomhet» som er utformet for å «dåre» med Amerika – og vurderer nå å innføre store tollsatser på Europa. På den annen side ser den liberal-globalistiske fraksjonen på Europa som en kritisk front i stedfortrederkrigen mot Russland.
I denne sammenhengen kan et scenario der europeerne forlenger krigen i Ukraina – i hvert fall på kort sikt – sees på som et kompromiss mellom de to fraksjonene. USA kan komme seg ut av den ukrainske hengemyren samtidig som de søker tilnærming til Russland og flytter fokuset til Kina og Asia-Stillehavsområdet, samtidig som de legger skylden for at freden ikke har blitt oppnådd direkte på Zelenskyj og europeerne.
I mellomtiden sikrer Europas fortsatte involvering i krigen sin pågående økonomiske og geopolitiske separasjon fra Russland, og forsterker sin fortsatte økonomiske avhengighet av USA – spesielt i sammenheng med økningen i forsvarsutgifter, hvorav mye ville flyte til det amerikanske militærindustrielle komplekset. Samtidig ville de europeiske representantene for det liberal-globalistiske etablissementet fortsette å bruke den russiske trusselen til å befeste sin makt. Samlet sett kan denne ordningen sees på som akseptabel av begge sider. Med andre ord, som den geopolitiske forskeren Brian Berletic har antydet, kan det som ofte presenteres i media som en enestående «transatlantisk splittelse» faktisk være mer en «arbeidsdeling» der europeerne opprettholder presset på Russland mens USA retter oppmerksomheten mot Kina.
Det som fremkommer av denne analysen er et bilde av en europeisk politisk klasse grepet av en dyp legitimitetskrise, fanget mellom eksternt press og internt forfall. Langt fra å handle i sine nasjoners rasjonelle, strategiske interesser, ser Europas ledere ut til å være i økende grad forpliktet til transatlantiske maktstrukturer, innenrikspolitiske imperativer og psykologiske reflekser formet av flere tiår med avhengighet og fornektelse. Deres respons på Ukraina-krigen – og på Trumps fornyede tilstedeværelse på den globale scenen – gjenspeiler mindre en sammenhengende geopolitisk strategi enn et hektisk forsøk på å bevare en smuldrende orden med alle nødvendige midler.
I denne sammenhengen er Europas handlinger ikke bare feilaktige; de er symptomatiske for en dypere dysfunksjon i kjernen av selve EU-prosjektet. Militariseringen av samfunnet, erosjonen av demokratiske normer, konsolideringen av teknokratisk makt og undertrykkelsen av dissens er ikke midlertidige krigstidstiltak – de er konturene av et nytt politisk paradigme, et paradigme født av frykt, avhengighet og institusjonell treghet. Innhyllet i sikkerhets- og verdispråk forsvarer ikke Europas ledere kontinentet – de forankrer dets underordning, både under Washingtons falmende hegemoni og under sine egne sviktende regimer.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i aprilutgaven av TI Observer , magasinet til det Beijing-baserte Taihe-instituttet.
Det går raskt framover med utviklinga av «smartbyene» i Norge
Av Romy Rohmann - 7. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/det-gar-raskt-framover-med-utviklinga-av-smartbyene-i-norge/
Oslo, Stavanger og Trondheim er med i EU-kommisjonens «Klimanøytrale og smarte byer», flere byer er med uten å være registrert som dette i EU.
Nå har Oslo, Bergen og Trondheim har lenge bedt om en mulighet til å etablere nullutslippssoner, det har resultert i at Regjeringen nå har bedt Statens vegvesen om å utrede lov- og forskriftsarbeid som gir byene denne muligheten.
Oslo kommune har ønsket seg et fossilforbud lenge og det samme har Bergen. Regjeringen sa lenge nei, men nå etter at Senterpartiet forsvant ut av regjering har de altså snudd og har bedt om utredning.
https://www.nrk.no/stor-oslo/byradet-i-oslo-vil-forby-fossil-varebiler-innenfor-ring-2-1.17256392
Vi har tidligere skrevet her på steigan.no om smartbyer, jeg skreiv om dette i januar i år:
Oslo, Norge står på listen vår over de mest futuristiske smarte byene på grunn av sin massive innsats for å oppnå netto null karbonutslipp innen 2030. Allerede har byen distribuert elektriske busser, trikker og ferger drevet av et elektrisk nett som hovedsakelig drives av fornybare energikilder. Innen 2025 planlegger Norge kun å registrere nullutslippsbiler. (Det har de heldigvis gått bort fra; min kommentar) Akkurat nå har Oslo flest elektriske, hybride og alternative drivstoffbiler av noen annen by i verden. Med ambisiøse planer om å kutte utslippene med 95 prosent innen 2030, sikrer Oslo også at alle nye bygg oppfyller energieffektivitetsstandarder.
Andre bemerkelsesverdige smartbyinitiativer i Oslo, Norge inkluderer:
Om vinteren varmer et avfallsforbrenningsanlegg opp mange boliger over hele byen
Vannkraft utgjør om lag 60 prosent av Oslos energiforbruk
Innen 2025 vil Oslo kreve at alle byggeplasser på oppdrag fra kommunen skal ha nullutslipp
Regjeringen skriver i ei pressemelding den 04.03.2025 dette:
Regjeringen vil la byer få innføre nullutslippssoner
– Nullutslippssone er et virkemiddel som kan bidra til utslippskutt ved å fremme overgangen til nullutslippsløsninger. Dette gjelder ikke minst i vare- og næringstransporten, der elektrifiseringen ikke har kommet like langt som for personbiler. Flere større byer ønsker å kunne vurdere nullutslippssoner, og det er viktig for denne regjeringen å gi verktøy til byer som vil føre en ambisiøs klimapolitikk, sier samferdselsminister Jon-Ivar Nygård.
Etablering av nullutslippssoner krever at det kommer på plass et regelverk. Samferdselsdepartementet vil derfor nå be Statens vegvesen om å utarbeide og sende på høring et forslag til lov- og forskrift som gir kommuner myndighet til å etablere nullutslippssoner.
– Mye av klimagassutslippene kommer fra biltrafikken i de største byene. Flere av byene ønsker derfor tilgang til nye virkemidler som kan øke bruken av el- og hydrogenbiler, og på den måten få utslippene videre ned. Arbeiderparti-regjeringen gir nå byene denne muligheten, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.
Samferdselsdepartementet vil sende et oppdrag til Statens vegvesen innen kort tid, slik at et lov- og forskriftsforslag om nullutslippssoner kan sendes på offentlig høring så raskt som mulig. Statens vegvesen skal blant annet se på de tekniske, rettslige og praktiske sidene ved et slikt regelverk.
Det vil være opp til lokale myndigheter om de ønsker å innføre nullutslippssoner eller ikke.
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-vil-la-byer-fa-innfore-nullutslippssoner/id3090353
I Nederland fikk de innført dette fra 1. januar 2025, da har de første 15 kommunene innført disse sonene, og det er meningen at om lag fjorten andre kommuner skal følge etter. Disse sonene er ment å holde de mest forurensende kjøretøyene, som diesel- og bensinvarebiler og lastebiler, unna urbane områder. Dette bør redusere CO2-utslippene drastisk og øke livskvaliteten i disse områdene. Innføringen av disse sonene medfører imidlertid en rekke utfordringer for gründere, som på kort sikt må gå over til nullutslippskjøretøy.
Dette har sjølsagt også gått utover matprodusenter som selger varene sine på markededer i byene, de merker en betydelig nedgang i antall besøkende.
(Bilde:fra arikkelen på Pitane Blue)
Disse små matprodusentene slår alarm. De merker at inntektene går ned og det blir stadig vanskeligere å holde hodet over vannet. Mange av dem har ikke ressurser til å bytte til elektriske kjøretøy, noe som utelukker dem fra markedet.
I Norge har vi Bondens marked i flere byer og Reko-Ringer hvor bønder og småbrukere som kommer til byer og tettsteder, for mange er dette et kjærkomment og godt alternativ til å handle hos de store matkjedene. For bønder og småbrukere er dette også en ekstra inntektskilde og for noen som driver alternativ og/eller økologisk kanskje den eneste inntektskilden de har. Ved innføring av nullutslippssoner vil mye av dette falle bort på grunn av kravet om elektriske biler, da dette vil fordyre utgiftene til småprodusentene så mye at dette med stor sannsynlighet ikke vil kunne tilbys i byer som går for dette.
Hvil i fred, Five Eyes? Globalt spionnettverk truet
Av Kit Klarenberg - 7. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/hvil-i-fred-five-eyes-globalt-spionnettverk-truet/
Helt siden Donald Trumps retur til Det hvite hus har spekulasjonene i hovedstrømmen blitt stadig mer intense, om at hans andre periode i embetet kan bety slutten på Five Eyes, det internasjonale spionnettverket for signaletterretning (SIGINT). Gjennom denne medvirkningen retter Australia, Storbritannia, Canada, New Zealand og USA et aldri blunkende øye på den offentlige og private kommunikasjonen til hele verdens befolkning. Mens få gjennomsnittlige borgere ville sørge over bortgangen til Five Eyes, er frykten for dens bortgang uttalt i visse kretser – først og fremst i London.
Global Delinquents, 27. april 2025.
I februar rapporterte Financial Times at Trumps sentrale rådgiver Peter Navarro, presset på for at Canada skulle ekskluderes fra Five Eyes, og forslaget ble «diskutert» av høytstående amerikanske embetsrepresentanter. Selv om forslaget ble benektet av Navarro, utløste forslaget bekymring blant vestlige etterretningsveteraner, tenketanker og journalister, om at fjerning av Ottawa kunne utløse nettverkets direkte kollaps. I mars spurte The Economist: «Kan Donald Trump sette spionpakten Five Eyes i fare?» I april tenkte Politico: «Kan Storbritannia leve uten amerikansk etterretning?»
Politico avslørte at utviklingstrekk, som Trumps beslutning om å stoppe etterretningsdelingen med Ukraina i mars, hadde fått «nåværende og tidligere etterretningsrepresentanter» til å vurdere om «det kan være nødvendig for Storbritannia å begynne å planlegge for det tidligere utenkelige», og oppheve koblinger mellom de to nasjonenes motparter innen etterretningstjenester. Dette til tross for at disse båndene «[går] så dypt at det kan være umulig å løse dem» – eller i det minste for London «å gjenskape det amerikanske bidraget».
Mens CIA og MI6 er kjent for å jobbe i takt, er Five Eyes det mest intime uttrykket for denne transatlantiske spion-romansen, og ekskludering fra dette ville drastisk redusere Storbritannias allerede fordampende innflytelse og anseelse over hele verden. Som Politico bemerker, står det globale spionnettverket for «Storbritannias status som en komparativ tungvekter i etterretningssfæren» i dag. Opprinnelsen går tilbake til 1946, og signeringen av den hemmelige UKUSA-avtalen. Denne formaliserte etterretningsdelingen mellom London og Washington, som begynte flere tiår tidligere.
UKUSAs vilkår
Helt siden den gang har UKUSA gitt Storbritannia en overdimensjonert rolle og innflytelse internasjonalt. Som denne journalisten avslørte i mai 2022, konspirerte en hemmelig kabal av britiske militær- og etterretningsveteraner – inkludert den vanærede, tidligere MI6-sjefen Richard Dearlove – om å installere Boris Johnson som statsminister og sikre en «hard» Brexit, på grunn av frykt for at EUs integrasjon, militært og etterretningsmessig, kunne torpedere Five Eyes. Nå kan Trumps krigerske tilnærming til mangeårige amerikanske allierte, føre til at deres mareritt blir realisert en gang for alle.
«Sensitive operasjoner»
Som et deklassifisert orienteringsdokument fra 1997 klargjorde, sørger UKUSA for «ubegrenset» utveksling mellom NSA og GCHQ i SIGINT, samlet av begge byråer, «bortsett fra de områdene som er spesifikt ekskludert (f.eks. US ONLY-informasjon) på forespørsel fra en av partene». Alliansen tillater også NSA å omgå amerikansk lovgivning, som hindrer den i å spionere på amerikanske statsborgere, ved å utplassere dette arbeidet til GCHQ, og omvendt. Byråene deler deretter sine respektive etterretningsutbytter med hverandre.
Søsterbyråenes bånd strekker seg mye lenger. Den samme filen bemerker at noen «GCHQ [redigert] eksisterer utelukkende for å tilfredsstille NSA-oppgaven» – det manglende ordet er antagelig «team» eller «enheter», om ikke «divisjoner». For å forsterke denne konklusjonen avslørte dokumenter lekket av varsleren Edward Snowden, at NSA finansierte GCHQ med minst 100 millioner pund bare i 2010 – 2013, for å sikre tilgang til og innflytelse over sistnevntes programmer for innsamling av etterretning.
Filene indikerer også at Storbritannias slappe lover og forskrifter angående overvåking, representerer et viktig «salgsargument» for Washington. London er dessuten akutt klar over hennes behov for å gi en betydelig avkastning på NSAs investering i GCHQ. Et internt byrånotat lekket av Snowden, bemerker at GCHQ «må gjøre sin del av jobben og bli sett på som å gjøre sin del av jobben», av Washington. En udatert deklassifisert NSA-vurdering, gir en lang «vurdering av UKUSA-forholdet», og er full av ros for GCHQs bidrag:
«UKUSA … har vært av uvurderlig verdi for NSA [sic] og kan ikke forlates … det er ingen tvil om at UKUSA tilbyr NSA mye… unik samling fra GCHQ konvensjonelle nettsteder, bruk av Storbritannia [redigert] der USA ikke har noen … kompatibiliteten til amerikanske og britiske SIGINT-systemer… en spesielt kompetent kryptoanalytisk arbeidsstyrke… og, kanskje viktigst, en historikk for å støtte USA som en alliert i konfrontasjonen av verdensproblemer».
Men «til tross for disse enestående suksessområdene», uttrykker rapporten også betydelige bekymringer for visse aspekter ved forholdet. Det er bemerkelsesverdig at den delen som beskriver disse bekymringene er sterkt redigert, med ni påfølgende sider blanket helt ut. Likevel er en usensurert del som diskuterer utvekslingen av «et stort antall» ansatte mellom GCHQ og NSA opplysende. Innholdet antyder at London ofte forsøker å overskride UKUSAs vilkår i det skjulte, og sette sine cyberspioner inn i sensitive «USA ONLY»-områder, langt utenfor deres ansvarsområde.
Denne seksjonen av dokumentet bemerker at mange utstasjonerte fra GCHQ til NSA – spesielt de «som jobber med sensitive oppdrag» – «påtar seg forbindelseslignende funksjoner», og tjener «som lobbyister for [London] i politiske saker». I et «urovekkende» sitert eksempel på denne tendensen, ble det sagt at en GCHQ-tjenestemann en gang hadde «lobbet hardt» for å få en av deres operatører til en posisjon på høyt nivå hos sin amerikanske motpart. Dette ble «med rette avvist» av NSA, «da det ville gi GCHQ innsikt i visse sensitive operasjoner vi ikke deler».
«Nøye overvåking»
GCHQ og NSA er likevel part i alle «sensitive operasjoner» utført av andre medlemmer av Five Eyes-forbindelsen. Kvintettens globale SIGINT-system, som fanger opp privat og kommersiell kommunikasjon over hele verden, har kodenavnet ECHELON. I dens regi støvsuger en internasjonal konstellasjon av sporingsstasjoner hver telefonsamtale, tekstmelding, e-post og mer som overføres i den omkringliggende sfæren, og utgjør millioner hver time. ECHELON samler også inn data fra avlytting på internett og overvåkingskapsler, plassert på undervannskabler av ubåter fra USAs marine.
I følge en rapport fra Europaparlamentet fra 2001, blir rundt 80% av SIGINT fanget av Five Eyes-stasjonen i Kojarena, Australia – som sysselsetter amerikanske og britiske ansatte i nøkkelstillinger – blir automatisk sendt til GCHQ og NSA, uten noen gang å bli sett eller lest i Australia. Mens hvert Five Eyes-medlem teoretisk sett har rett til å nedlegge veto mot forespørsler om etterretning samlet inn av en annen, «når du er en junioralliert som Australia eller New Zealand, nekter du aldri», skriver journalisten Duncan Campbell.
Dette generelle samtykket kommer til tross for tilsynelatende bekymringer blant medlemmene, om hva deres angivelige allierte kan gjøre med visse etterretninger som de ber om. Imidlertid ser det ikke ut til at slike betenkeligheter gjelder for Five Eyes’ menneskelige etterretningsoperasjoner. I 2017 avslørte WikiLeaks at CIA sendte spioner fra Australia, Storbritannia, Canada og New Zealand for i stor grad å infiltrere og overvåke politiske partier som stilte i Frankrikes 2012-valg, som byrået «overvåket nøye»:
«Av spesiell interesse er president Sarkozy, Sosialistpartiet (PS) og andre potensielle kandidaters planer og intensjoner … Analytikere vurderer at Union for a Popular Movement (UMP), det nåværende regjeringspartiet, ikke er sikret å vinne presidentvalget, og som et resultat er analytikere interessert i valgstrategien til … ikke-styrende partier. Ytterligere informasjon om disse temaene vil hjelpe analytikere med å vurdere, og forberede viktige amerikanske beslutningstakere på, det franske politiske landskapet etter valget og den potensielle innvirkningen på forholdet mellom USA og Frankrike».
Hemmelige infiltratører fra Five Eyes skulle «rapportere om overveielser» av den daværende franske presidenten, identifisere «oppadstigende partiledere, nyutviklede politiske partier eller bevegelser, og nye presidentkandidater», finne de «vesentlige finansieringskilder for presidentkandidatene og registrerte partier», og mer. Samme år fikk Five Eyes-medlemmer også i oppgave av Washington å avskjære og rapportere om alle franske selskapsforhandlinger og kontrakter til en verdi av over 200 millioner dollar. Funnene deres ble delt med ulike amerikanske regjeringsenheter, inkludert finansdepartementet og Federal Reserve.
Denne aktiviteten – rettet mot en antatt alliert – er spesielt pervers, gitt at den daværende amerikanske justisministeren Eric Holder i 2014, erklærte at Washington «kategorisk fordømmer» enhver og all selskapsspionasje, og «ikke [innhenter] etterretning for å gi et konkurransefortrinn til amerikanske selskaper, eller amerikanske kommersielle sektorer». Motsatt sier britiske lover om utenlandsk innsamling av etterretning, åpenlyst, at et av GCHQs formål er å fremme Londons «økonomiske velferd … i forhold til handlingene eller intensjonene til personer utenfor De britiske øyer».
‘En skandale’
Echelons arbeid ble gransket av en komité i Europaparlamentet i 2000, som publiserte sin endelige rapport året etter. Da etterforskningen nærmet seg ferdigstillelse, reiste etterforskere til Washington for å spørre ut representanter for det amerikanske etterretningssamfunnet, inkludert CIA og NSA. Ved ankomst ble imidlertid diverse av deres toppmøter brått avlyst, noe som «bekymret og forferdet» den europeiske delegasjonen. Offisielt forble ECHELON helt hemmelig frem til 2015, i forbindelse med Edward Snowdens avsløringer.
Slik tilsløring og fortielse er vanlig for Five Eyes. UKUSAs egen eksistens ble ikke offentlig innrømmet før i 2005, og bare fem år senere ble den fullstendige teksten til det syv sider lange grunnlagsdokumentet offentliggjort. Noe som vitnet i rikelig monn om det intense sløret av hemmelighold rundt spionnettverket, var at Australias statsminister Gough Whitlam forble uvitende om landets involvering i det, frem til 1973, 17 år etter at Canberra ble medlem. Dette etterfulgte politirazziaer mot kontorene til den australske etterretningsorganisasjonen for sikkerhet, ASIO.
Lansert på grunn av ASIOs tilbakeholdelse av informasjon fra den australske regjeringen, ble James Jesus Angleton, CIAs daværende sjef for kontra-etterretning, så opprørt over avsløringen av ordningen i Australia, at han forsøkte å få Whitlam avsatt fra embetet ved bruk av kappe-og-dolk-taktikk. Slik gikk det i november 1975, at den populære statsministeren ble styrtet fra makten, fjernet fra sin demokratisk valgte stilling etter ordre fra dronning Elizabeth IIs representant, generalguvernør John Kerr, som et resultat av CIAs og MI6s samtykke.
I mellomtiden var David Lange, New Zealands statsminister 1984 – 1989, også hele tiden i mørket med hensyn til det «internasjonale integrerte elektroniske nettverket», som landet hans var forpliktet til gjennom hele hans regjeringstid. Han lærte først om operasjonene til Five Eyes, etter å ha lest Secret Power, en bok utgitt i 1996, som beskriver aktivitetene til Wellingtons Government Communications Security Bureau. Lange bemerket kjølig i verkets forord:
«Det er en skandale at jeg og andre ministre ble fortalt så lite, og dette reiser spørsmålet om hvem de involverte til syvende og sist så seg ansvarlige overfor».
Edward Snowdens avsløringer om NSA og GCHQs mangfoldige overgrep utløste verdensomspennende opprør på offentlig og statlig nivå, og en rekke langvarige juridiske kamper. Som et resultat avgjorde Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2018 og 2021, at GCHQs overvåking på «befolkningsmessig skala» var fullstendig ulovlig. Likevel har operasjonene til Five Eyes hele tiden fortsatt uhindret. Det ville være en dyp og bitter ironi om det internasjonale spionnettverkets etterlengtede slutt ble forårsaket av nettopp den enheten som konstituerende nasjoner og spionbyråer, «til syvende og sist er ansvarlige overfor» – nemlig det amerikanske imperiet.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Global Delinquents:
RIP Five Eyes? Global Spying Network Under Threat
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Alle mine undersøkelser er gratis å lese, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du verdsetter denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
Rasediskriminerende å ta vare på samisk kultur?
Av Svein Lund - 7. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/rasediskriminerende-a-ta-vare-pa-samisk-kultur/
Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk, det norske og det samiske. Disse orda er uttalt av Kong Harald ved åpninga av Sametinget 7. oktober 1997. Det var et uttrykk for den norske statens offisielle historiske erkjennelse. En konsekvens av denne forståelsen er at Grunnloven i §108 sier: Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
Skal dette oppfylles, må det også stå i de lovene og forskriftene som styrer vårt daglige liv og som regulerer forhold mellom forskjellige interesser. Dette dreier seg om det som det statlig oppnevnte Samerettsutvalget kalte naturgrunnlaget for samisk kultur.
Skal samiske fjordfiskere ha et vern mot trålfiske og oppdrettsnæring, skal reindrifta ha et vern mot å få beitemarker og flyttveger ødelagt av gruver og kraftverk, må det skrives inn i fiskeri- og oppdrettslovgivinga, i mineralloven, i energiloven og plan- og bygningsloven.
Grunnlovens sameparagraf er en forpliktelse for både Stortinget, regjeringa og alle norske statsinstitusjoner. En forpliktelse som blir brutt så godt som daglig. Som blei brutt da statlige organer ga tillatelser til vindkraftutbygging på Fosen, bestemte å elektrifisere Melkøya og ga konsesjon til gruve i Repparfjorden. Som blir brutt ved en hver ny oppdrettskonsesjon i Finnmarks fjorder. Som blei brutt da stortingsflertallet ikke ville følge opp sannhets- og forsoningskommisjonens forslag om å sikre samiske næringer.
Sammenligna med situasjonen før Alta-kampen og med situasjonen i mange andre land med urfolk, har norske samer i dag på papiret et relativt sterkt vern. Dette er likevel ikke sterkt nok, når politikere ønsker å undergrave det og er mer opptatt av å leite unntaksmuligheter enn av å følge lovens ånd.
Det er sterke krefter som ønsker å gjøre profitt på å ødelegge naturgrunnlaget for samisk kultur. Oppdretts- og vindkraftbaroner er kjente begreper som ikke trenger forklaring. Tillatelse til gruveavfall i Riehpovuotna, Álttávuotna, Leavnjavuotna og Báhčaveaivuotna kan gi milliardinntekter. I allianse med disse kapitalkreftene er det også sterke politiske krefter som vil rive ned det lille som samene har av vern av naturgrunnlaget. Det gjør de med å framstille vernet som sterkere enn det er, framstille det som overgrep mot alle andre, som rasediskriminering og alt stygt som kan sies.
I Finnmark har det nå i siden 2007 vært en egen organisasjon som bare har som mål å undergrave og avskaffe samiske rettigheter og alle tiltak for vern om samisk kultur og næringsgrunnlag. Organisasjonen har det sterkt misvisende navnet Etnisk og Demokratisk Likeverd, EDL. Den aller ivrigste skribenten deres, tidligere EDL-leder Jarl Hellesvik, forsøker seg på alt av medier for å fremme budskapet om at det er nordmenn og ikke samer som er diskriminert, og at alle lover og forskrifter som sier at det skal tas hensyn til samisk kultur er rasediskriminering.
Hellesvik har nå også funnet veien til steigan.no i et innlegg av 06.05.2025 med tittelen Sametinget har fått handa på rattet i alt lovarbeid som kan berøre samiske interesser. Han gjør forholdet mellom samer og nordmenn til et spørsmål om prosentberegning og viser til at bare 0,6% av dem som har stemmerett i stortingsvalg har stemmerett i sametingsvalg. Derfor mener han at samer ikke skal være representert der det blir avgjort politiske spørsmål av stor betydning for samene, og at det er rasediskriminering mot nordmenn dersom det oppnevnes en samisk representant i minerallovutvalget.
Mineralloven er i dag en av de viktigste lovene for framtida til det samiske folk, fullt på høyde med både sameloven og reindriftsloven. Det foregår samisk utmarksutøving på nær 40% av landets areal. Dette arealet har trolig en ennå større del av landets mineralrikdommer. Det pågår nå et enormt press, ikke minst fra EU, for at disse områdene må tas i bruk til mineralutvinning. Et australsk og et irsk selskap har til sammen sikra seg rettigheter på store deler av Finnmarksvidda. I samsvar med gjeldende minerallov deler Direktoratet for mineralforvaltning ut slike rettigheter til alle som vil betale, uten å bry seg om at kommuner, Sametinget og berørte reinbeitedistrikter sier nei. Etter samme minerallov samme mineralloven har Nussir ASA fått tillatelse til å dumpe enorme mengder med finmalt gruveslam i Repparfjorden, der til protester fra både samiske og norske fiskerinteresser.
Denne loven sa Sametinget nei til i 2009 og ba om å få en representant i minerallovutvalget som blei oppnevnt i 2020. Det fikk foreslå en–1- representant til et stort utvalg, for at samiske hensyn skulle komme fram i utredninga av en lov som er avgjørende for samisk næringsgrunnlag. Da protesterer Hellesvik. Samene skal nemlig aldri ha mer enn 0,6 % representasjon noe sted. Alt over det er rasediskriminerende. Mot stakkars undertrykte hvite norsk-etniske nordmenn.
Videre går han til angrep på konsultasjonsordningen, og kaller denne forhandling. Nei, det er ingen forhandling. I ei forhandling er det likeverdige parter som skal bli enige. Konsultasjonsordninga for samiske saker er derimot et spill for galleriet, der regjeringsrepresentantene stiller med ferdige vedtak som de bare leser opp og rikker seg ikke en tomme. I mineralsaker som Repparfjorden har det vært et utall av konsultasjoner, der både Sametinget og reindrifta har sagt klart nei. Likevel har regjeringa gjennomført det den hadde bestemt før konsultasjonene.
Sametinget har i dag INGEN vetorett i mineralsaker eller andre utbyggingssaker. De har en mulighet til å forsinke saksbehandlinga ved klager og krav om konsultasjon. Det er alt. Det er makta og kapitalen som rår. Med Jarl Hellesvik og EDL som trofaste tjenere.
Svein Lund
Guovdageaidnu
Donald Trumps groteske løgn om USAs rolle i Europa under andre verdenskrig
Av Larry Johnson - 7. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/donald-trumps-groteske-logn-om-usas-rolle-i-europa-under-andre-verdenskrig/
Akkurat når du tenker at Donald Trump har kommet med den dummeste kommentaren på sosiale medier – en som er helt fjernt fra virkeligheten – bestemmer han seg for å lodde større dyp av imbesilitet ved å demonstrere en dyp uvitenhet om historien. Hans Truth Social-innlegg om andre verdenskrig (se nedenfor) er så latterlig feil, at jeg måtte dobbeltsjekke datoen for innlegget, for å være sikker på at dette ikke var en forsinket aprilspøk.
SONAR, 2. mai 2025
Så la oss se på historien. Andre verdenskrig i Europa endte 8. mai 1945, på engelsk kjent som V-E-dagen (Seier i Europa-dagen), da Nazi-Tyskland offisielt overga seg til de allierte styrkene.
Den betingelsesløse overgivelsen ble undertegnet 7. mai 1945 i Reims, Frankrike, med disse underskriverne:
General Alfred Jodl (stabssjef for de tyske væpnede styrker) signerte for Tyskland.
General Walter Bedell Smith (stabssjef for øverstkommanderende for de allierte styrker, Dwight D. Eisenhower) signerte for de vestallierte.
General Ivan Susloparov (sovjetisk forbindelsesoffiser) signerte for Sovjetunionen.
Generalmajor François Sevez (fransk representant) var vitne til signeringen.
Vilkår: Dokumentet fastslo Tysklands betingelsesløse overgivelse til de allierte, med virkning fra 8. mai, kl. 23:01 sentraleuropeisk tid.
Josef Stalin protesterte, med rette, og hevdet at sovjetiske styrker utførte det store flertallet av kampene for å beseire nazistene, og at Sovjetunionen hadde gjort seg fortjent til retten til å presidere over en mer formell signering i Berlin, som fant sted 8. mai 1945. Feltmarskalk Wilhelm Keitel signerte for Tyskland i nærvær av allierte representanter, inkludert den sovjetiske marskalken Georgij Zjukov. Selv om overgivelsen tredde i kraft kl. 2301, sentraleuropeisk tid den 8. mai, tilsvarte dette klokken 0001, 9. mai, i Moskva. Derfor, mens Reims-kapitulasjonen 7. mai var den første, feires Berlin-signeringen 8. mai i Vesten som den offisielle slutten på krigen i Europa, mens Russland minnes begivenheten 9. mai.
Nå til fakta om hvem som hadde det tyngste løftet – Sovjetunionen påførte minst 3–4 millioner tyske kampdødsfall (Killed In Action+Missing In Action), pluss millioner flere sårede eller fangede. Når man inkluderer dødsfall blant krigsfangene, stiger tallet til ~5 millioner. Ingen annen alliert nasjon var i nærheten av å påføre Nazi-Tyskland slike tap. De amerikanske og vestlige allierte, derimot, påførte anslagsvis 374 000 tyske militære dødsfall, varig invalidiserte rundt 85 000, tok over 8 millioner tyske soldater til fange, og forårsaket mellom 350 000 og 500 000 tyske sivile dødsfall gjennom strategisk bombing under andre verdenskrig. Frykten for å falle i hendene på den sovjetiske hæren forklarer hvorfor så mange tyske enheter skyndte seg som skremte rotter til frontlinjene til de vestlige allierte og overga seg til de amerikanske og britiske soldatene. Tallet som burde hjemsøke Vesten er antallet tyske sivile drept av amerikanske og britiske bombinger av byer – vi drepte flere sivile enn vi drepte tyske stridende.
Tyske militære tap mot vestlige allierte
(Nord-Afrika, Italia, Vest-Europa, strategisk bombing)Donald Trumps groteske løgn om USAs rolle i Europa under andre verdenskrig
Sovjeterne og tyskerne utkjempet flere, massive slag, som resulterte i forferdelige tap for begge sider. For Vesten er slaget ved Bulge det eneste engasjementet som var i nærheten av å matche slaget om Moskva, Stalingrad, beleiringen av Leningrad, slaget ved Kursk og Operasjon Bagration.
Til tross for vestlig forherligelse av andre verdenskrig som en heroisk seier for USA og Storbritannia, led begge land relativt få tap sammenlignet med hva de sovjetiske soldatene og sivile opplevde. Når det gjelder dødsfall i kamp, utgjorde antallet drepte i kamp fra USA, for både det europeiske og stillehavsteatret mindre enn 300 000. Her er oversikten:
Sovjetiske dødsfall i kamp, for sine soldater, sjømenn og flyvere, er estimert til mellom 8,1 og 11 millioner. Enda mer sjokkerende er det at anslagsvis 16 millioner til 19 millioner sivile ble drept av nazistene.
Det er derfor jeg er forferdet og kvalm av Trumps påstand om at: ingen var i nærheten av oss når det gjelder styrke, tapperhet eller militær briljans. Fakta – ugjendrivelige fakta – beviser noe annet, i det minste i krigen mot nazistene. Sovjet, både militære og sivile, overgikk USA på alle punkter.
Hvis Trump ønsker å feire en bemerkelsesverdig militær prestasjon, burde han ha satt søkelys på krigen i Stillehavet. I så fall mistet USA 111.000 marinesoldater, sjømenn og soldater i kamp, sammenlignet med svimlende japanske tap – det vil si 2,1 til 2,3 millioner. Med andre ord, for hvert amerikanske tap i kamp, omkom 20 japanske militærpersonell.
Jeg forestiller meg at Trumps raljering på sosiale medier har blitt møtt i Russland av en kombinasjon av sjokk og forvirring. Det har undergravd enhver tillit til at Trump er en smart, velinformert person. For å si det rett ut, mistet han buksene.
Jeg diskuterte dette, så vel som utviklingen i Vest-Asia og Kina, med Nima og oberst Lawrence Wilkerson, og senere på dagen med dommer Napolitano og Ray McGovern.
Denne artikkelen er hentet fra SONAR:
Donald Trump’s Grotesque Lie About the US Role in the European Theater in World War II
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
🔴 WORLD WAR II VICTORY: Inside the Soviet Triumph & Demise of Hitler’s Empire | Dr. Vladimir Brovkin
Krigsdagbok del 193 – 28. og 29. april 2025
Av Lars Birkelund - 7. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/krigsdagbok-del-193-28-og-29-april-2025/
Dette er 19. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.
28. april
USA/NATO/EU yppet til krig mot Russland fordi de trodde de var sterkere enn Russland, slik at de kunne benytte seg av ‘den sterkes rett’ til å ødelegge Russland, særlig etter at USA klarte å skaffe et marionettregime i Ukraina i 2014.
Men de overvurderte igjen seg sjøl og ikke minst sine evner til å få med seg verden på krigen, mens de undervurderte Russland, samholdet i Russland og det at Russland har venner, mektige venner, som Kina.
Men nord-koreanerne skal man heller ikke kimse av når det gjelder disiplin og kampvilje, de har klart seg mot USA i 75 år. Nå har Nord-Korea innrømmet at de deltar på Russlands side av krigen, mens Russland skryter av deres innsats:
«Koreanske soldater utmerket seg med koordinasjon, disiplin, en fatalistisk mangel på respekt for døden og bemerkelsesverdig utholdenhet. Forståelig nok – de var for det meste unge, sterke, velbygde menn, anstendig trent hjemmefra, spesielt enhetene fra spesialstyrkene. De bidro betydelig til frigjøringen av Korenevsky-distriktet, kjempet i slagene nær Staraya og Novaya Sorochina, og brøt gjennom til Kurilovka».
https://www.rt.com/russia/616373-north-koreans-liberate-kursk/
Seinere samme dag:
«There has never been a war in history where 80% of the country has been destroyed, 100% of the population displaced, and 50% of the deaths children. Call it what it is: GENOCIDE».
Israel/Netanyahu-regimet kan likestilles med noen av historiens verste, som Hitlers Tyskland og Kambodsjas Pol Pot. Da jeg var i Kambodsja i februar var kambodsjanere jeg snakket med åpenbart skamfulle over at noe slikt kunne skje. Det bør israelere og Israels venner også være.
Seinere samme dag:
En serber jeg traff i Kosovo i påsken spurte meg om hvorfor Norge har blandet seg inn i krigen om Ukraina. Han lo så hele kroppen ristet da jeg svarte at det skyldes at norske politikere tror at Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert, mens han priste seg lykkelig over at Serbia denne gangen har sluppet å bli slagmark i en europeisk krig.
Seinere samme dag:
Zelensky er kanskje mest av alt en tragisk figur, både fordi han søkte rampelyset og til slutt fikk en scene som var for stor for ham, og fordi han er avhengig av krigen for å holde seg ved makta eller rett og slett holde seg i live.
Han vant valget i 2019 med solide 73 % fordi han lovte fred. Om han virkelig mente det vet vi ikke. Men i alle fall var det sånn at ukrainske ekstremister truet ham på livet hvis han ikke fortsatte krigen. USA skal ha presset ham til det samme og i 2022 innrømte både Porosjenko (Zelenskys forgjenger), Merkel og Hollande at de hadde sabotert Minsk-avtalene, som kunne ha gitt Ukraina fred, samt sikret at Donbass forble ukrainsk.
Nå forteller den ukrainske journalisten Diana Panchenko fra sitt eksil:
«Sjefen for den ukrainske hæren, Robert Brovdi «Madyar», stilte på vegne av en million væpnede soldater et ultimatum til Zelenskyj og forbød ham å forhandle med russerne og inngå territoriale innrømmelser.
Militæret truer med å marsjere mot Kiev.
Zelenskyj har mistet kontrollen over sin egen hær.
Hva blir det neste»?
29. april
«Oleksiy Goncharenko, en ukrainer som var direkte medskyldig i massakren i Odessa i mai 2014, der 46 mennesker ble brent levende. Nå spankulerer han rundt i Europarådets parlamentariske forsamling, presentert av Vesten som en ’demokrat’».
Seinere samme dag:
