Nyhetsbrev steigan.no 07.05.2022
Brasils Lula: – Volodymyr Zelenskyj har like mye skyld i krigen som Vladimir Putin
hemali får verken annonsere hos TV2 eller Dagsavisen
Intellektuell flyforbudssone: Internettsensur av protester mot Ukraina er den nye normen
Brasils Lula: – Volodymyr Zelenskyj har like mye skyld i krigen som Vladimir Putin
Av red. PSt - 7. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/brasils-lula-volodymyr-zelenskyj-har-like-mye-skyld-i-krigen-som-vladimir-putin/
Brasils presidentkandidat Luiz Inacio Lula da Silva mener Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har like mye skyld i krigen som Russlands president Vladimir Putin.
– Jeg ser Ukrainas president tale på fjernsyn, mottar applaus og får stående hyllest i alle de europeiske nasjonalforsamlingene, sier Lula, som var Brasils president fra 2003 til 2010, til Time.
– Denne fyren (Zelenskyj) er like ansvarlig som Vladimir Putin for krigen, legger Lula til.
– Du var en hyggelig komiker, men la oss ikke føre krig for at du skal dukke opp på TV
Time skriver:
De fleste vestlige analytikere hevder at Vladimir Putins invasjon ble drevet av et imperialistisk ønske om å erobre territorium, snarere enn noen provokasjoner fra Ukraina. Men etter Lulas syn deler selv den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky, som sto overfor en måneder lang oppbygging av tropper ved sine grenser før krigsutbruddet i februar, skylden. «Jeg ser at Ukrainas president snakker på TV, blir applaudert, får en stående applaus av alle [europeiske] parlamentarikere,» sier han og rister sint på hodet. «Denne fyren er like ansvarlig som Putin for krigen. For i krigen er det ikke bare én person skyldig.» Han argumenterer for at det er uansvarlig for vestlige ledere å feire Zelensky i stedet for å fokusere på lukkede dører. «Dere oppmuntrer denne fyren, og så tror han at han er kirsebæret på kaka deres. Vi burde ha en seriøs samtale. OK, du var en hyggelig komiker. Men la oss ikke føre krig for at du skal dukke opp på TV.»
Dere straffer ikke Putin – dere straffer menneskeheten
USA og E.U. burde ha forsikret Putin om at Ukraina ikke ville bli med i NATO, sier Lula, og sammenligner med den cubanske missilkrisen i 1962, da USA og Russland ble enige om å fjerne missilplasseringer fra hverandres bakgårder. Vestlige sanksjoner mot Russland har urettferdig påvirket andre regioners økonomier, legger han til. «Krig er ingen løsning,» sier han. «Og nå må vi betale regningen på grunn av krigen mot Ukraina. Argentina, Bolivia må også betale. Dere straffer ikke Putin. Dere straffer mange forskjellige land, dere straffer menneskeheten.»
Arbeiderpartiets Lula leder i kampen om å bli Brasils president
Tidligere president Luiz Inacio Lula da Silva, Lula blant brasilianere, leder i kampen om å bli Brasils neste president. Han stiller opp mot den sterkt høyreorienterte Jair Bolsonaro, som er storfinansens, de militæres og godseierklassens mann.
I en simulert måling av annen valgomgang mellom de to får Lula 54% mot Bolsonaro 35%.
Lula er en brasiliansk fagforeningsleder og politiker som var Brasils president fra 2003 til 2011. Han har en bakgrunn som metallarbeider og var den første sentrale politikeren i landet som kommer fra fattige kår og fra delstaten Pernambuco. På sitt fjerde forsøk som presidentkandidat i 2002 ble han valgt, med tilknytning til det venstre-orienterte arbeiderpartiet Partido dos Trabalhadores (PT).
Store norske leksikon skriver om Lula:
I 1968 begynte Lula å involvere seg i fagforeningsarbeid og ble valgt som leder for metallarbeidernes fagforening i 1975. Lula jobbet aktivt mot undertrykkelsen av fagforeninger under militærdiktaturet og klarte å forandre opprinnelig statsvennlige fagforeninger til en sterk uavhengig sosial bevegelse. Han var streikeleder i slutten av 1970-årene og ble arrestert og fengslet i en måned. For å styrke arbeidernes rettigheter samlet Lula fagforeningstilhengere, sosialister, intellektuelle og progressive aktivister fra den katolske kirken og grunnla arbeiderpartiet Partido dos Trabalhadores (PT) i 1980. To år senere tilføyde han kallenavnet «Lula» til sitt juridiske navn, som er et kjælenavn for Luiz i nordøst-Brasil.
Som president tok Lula en rekke tiltak for å forbedre situasjonen for de fattigste og arbeiderklassen i Brasil. SNL skriver videre:
Eksporten av jordbruks- og råvarer økte, utenlandsgjelda dalte, arbeidsledigheten gikk ned, flere arbeidstakere ble registrert og minimumsinntekten gikk forbi inflasjonsraten, noe som økte kjøpekraften og forbruket. Lula satte i verk de sosiale velferdsprogrammene «null sult» (Fome zero) og «familiepakken» (Bolsa família), som kom mer enn 44 millioner fattige brasilianere til gode. Gjennom disse programmene klarte Lula å forbedre livssituasjonen til de fattigste uten å omfordele fra de rikeste, og unngikk med dette konfrontasjon med eliten.
Synet på krigen i Ukraina er på linje med «det globale sør»
Vi har tidligere pekt på at sjøl om de fleste land tar avstand fra Russlands invasjon i Ukraina, så har «det globale sør» en helt annen holdning til krigen enn det de anglo-amerikanske landene og Europa har.
Viktige land som India, Pakistan, Vietnam, Sør-Afrika og Brasil ønsker ikke å bryte med Russland og stiller seg skeptiske til en krig de oppfatter som en stedfortrederkrig fra USAs side mot Russland.
Og som Lula ganske riktig peker på; de sanksjonene mot Russland, som for eksempel alle partiene på Stortinget støtter, rammer de fattige, arbeiderklassen og nettopp det globale sør – de rammer menneskeheten.
Som professor Glenn Diesen skriver:
Vår ønsketenkning tilsier at det internasjonale samfunnet har isolert Russland, men i virkeligheten er dette kun NATO-land og deres nærmeste allierte. Kina, India, Brasil, og resten av verden vil ikke velge side i proxy-krigen mellom NATO og Russland. Det betyr ikke at de støtter Russlands ulovlige krig mot Ukraina, men de anerkjenner ikke vår moralske autoritet. Land som Kina og Sør-Afrika gir NATO skyld for krigen.
Les også: Fakta og kommenterer til avstemming i FNs hovedforsamling om uttalelsen, «Aggression against Ukraine»
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Nøkkelferdige regimeendringer
Av skribent - 7. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/nokkelferdige-regimeendringer/
Av Ana Otašević, Le Monde Diplomatique,oversatt av Terje Valen.
Originalens tittel: Changements de régime clés en main (2019).
Hvordan eksportere liberalt demokrati
Siden slutten av den kalde krigen har fast etablerte krefter møtt en ny metode for destabilisering: motstand basert på aktiv ikkevold. Fra Beograd til Kairo, fra Caracas til Kiev, eller senest til Bolivia, er historien til en liten gruppe serbiske studenter en påminnelse om hvilken rolle en bestemt fortropp kan spille. Men i navnet på hvilke ideer, og med hvilken støtte?
Sagaen begynner en høstdag i 1998, på en kafé i sentrum av Beograd. De fleste ungdommene som var til stede hadde øvd seg i studentdemonstrasjonene i 1992 og deretter 1996-1997. Ved å grunnlegge Otpor-bevegelsen! («Motstand!»), ønsker de nå å felle den jugoslavisk president Slobodan Milošević, som har styrt siden 1986 og nettopp har overtatt universitetene. For å imponere en jente av bevegelsen, skisserer en av studentene, Mr. Nenad Petrović Duda, på et stykke papir en hevet svart knyttneve. Så, en morgen i november, dukker sjablonger av symbolet på Otpor! opp på veggene i sentrum, ledsaget av slagord mot regimet. Fire unge aktivister ble arrestert og dømt til femten dagers fengsel. Den hevede knyttneven gjentas på forsiden av den daglige Dnevni Telegraf, hvis sjefredaktør, Slavko Ćuruvija, blir innkalt til retten.
«Otpor! dukket opp som en ny kraft. Med denne rettssaken ble vi raskt berømte, sier Srđa Popović, som da var marinbiologstudent og musiker som drømte om å bli rockestjerne – før han gikk inn i politikken. Denne «kraften» hadde i utgangspunktet omtrent tretti studenter. Et år senere oppdaget tusenvis av mennesker symbolet på Otpor! over hele landet. – Vi satte raskt opp en infrastruktur i universitetssentrene. Opposisjonspartiene ble avviklet. Unge mennesker kom til oss, forklarer medstifteren av bevegelsen.
Den lille størrelsen på organisasjonen og dens horisontale funksjon, uten offisielle ledere, viser seg å være viktige egenskaper for å svekke og diskreditere regimet gjennom satire. Bevegelsen søker fremfor alt å mobilisere befolkningen, og spesielt ungdommene, som viser sin manglende interesse for politikk. Otpor! samler monarkister eller sosialdemokrater så vel som liberale.
Et påstått fravær av ryggrad: «Vi gjorde ikke noe for politisk, fordi det er kjedelig; vi ønsket at våre intervensjoner skulle være underholdende og fremfor alt få folk til å le, sier Popović, som tilber Monty Python (1). Når for eksempel en gruppe Otpor! paraderer et esel med falske militære dekorasjoner i Kruševac, sentrale Serbia, politiet arresterer unge mennesker, men vet ikke hva de skal gjøre med eselet: «I en utrolig scene prøvde politibetjenter å skyve dyret inn i en varebil med batonger,» sier Srđan Milivojević, en tidligere aktivist. Publikum ropte: «Ikke rør nasjonalhelten!» Humoristiske utbrudd etterfulgt av arrestasjoner skapte overskrifter, mens politiets undertrykkelse bidro til å ødelegge maktens legitimitet ved å forårsake splittelser blant Miloševićs støttespillere.
Otpor-generasjonen! vokste opp i en tid preget av krigene mellom «brødre» i det tidligere Jugoslavia og av internasjonal isolasjon. Som et politisk prosjekt drømmer hun om et «normalt liv». «Vi så på satellittkanaler hvordan folk i vår generasjon bodde i Paris eller London, da hyllene i butikkene hjemme forble tomme. Vi kjempet for vår overlevelse,» sier Predrag Lečić, et annet medlem av Otpor! First Circle. «Vi kjempet ikke for noe, men mot noen,» sa Ivan Marović, Otpors tidligere uoffisielle talsmann.
I 1999 markerte krigen i Kosovo og Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) sin bombing av Forbundsrepublikken Jugoslavia et vendepunkt. Den 24. mars 1999 våknet jeg opp for å oppdage at Frankrike ikke lenger var i Serbias hjerte, men på himmelen, hvorfra det kastet hundrevis av bomber for å straffe regimet, minnes Milivojević. – Du driver ikke med opposisjonsarbeid når landet ditt blir angrepet, legger Popović til, hvis mor så vidt unnslipper bombing av riksdekkende TV, der hun jobber som journalist. Han gjemmer seg, mens Ćuruvija blir myrdet av regimets håndlangere.
Etter denne perioden med forbløffelse, er Otpor! den første politiske kraften som tar grep. De avstår fra begrepet «student» for å utvide sin base og kanalisere misnøye, og til tross for økt undertrykkelse kunngjorde de opprettelsen av en samlet front mot regjeringen, med politiske partier, foreninger, uavhengige medier og fagforeninger. Så, i midten av 2000, forvandles Otpor! til en bevegelse med mange tilhengere som er i stand til å spille en avgjørende rolle i opposisjonen.
En «pedagogisk» organisasjon
Under internt og eksternt press kunngjorde Milošević et tidlig valg i september 2000. Otpor! bidro til valgdeltakelsen og presidentens fall. Mr. Popović gikk inn i parlamentet som representant for Det demokratiske partiet. Han ble rådgiver for statsminister Zoran Đinđić, som da var medlem av regjeringen til økologiministeren og rådgiver for bærekraftig utvikling for visestatsministeren. De episke årene har gått. Bevegelsen forsøkte å forvandle seg til et parti, men parlamentsvalget i 2003 ble til en fiasko: den vant 1,6% av stemmene.
Dette er imidlertid ikke slutten på eventyret for den som alltid presenterer seg som en «vanlig revolusjonær». I 2003 opprettet Mr. Popović Center for Applied Nonviolent Actions and Strategies (Canvas) med Mr. Slobodan Đinović, en annen grunnlegger av Otpor!. I årene som fulgte spredte Canvas-instruktører sin kunnskap i omtrent femti land, inkludert Georgia, Ukraina, Hviterussland, Albania, Russland, Kirgisistan, Usbekistan, Libanon og Egypt.
I de trange lokalene til Canvas, som ligger i et lite attraktivt kjøpesenter i Novi Beograd (New Beograd), er det ingenting i dag som tyder på et slikt nettverk. – Opplæring og utdanning av aktivister har blitt vårt yrke, sier Popović. Den første leksjonen tar sikte på å skape enhet gjennom en sterk visjon om fremtiden. Jeg forklarer dem hvordan de kan samle mennesker fra forskjellige ideologiske bakgrunner rundt et felles mål om å få mer enn 50% av stemmene. »
Når han ikke er der for å drive sin virksomhet, Orion Telekom, holder Mr. Đinović kurs om ikkevoldelig kamp et sted i verden. Listen inkluderer Vietnam, Zimbabwe, Swaziland, Syria, Somalia, Aserbajdsjan, Papua Ny-Guinea, Venezuela og Iran. Av sikkerhetsgrunner er disse opplæringene ofte organisert på store hoteller i nabolandene. Canvas utsendinger lærer strategien om maktendring gjennom ikke-voldelige metoder. De er overbevist om at det ikke finnes noe slikt som en vellykket spontan revolusjon. Ifølge dem ville alt bli spilt ut i planleggingen og taktikken som ble brukt: hvordan skape enhet, oppfordre til sivil ulydighet, organisere boikotter; hvilke slagord du skal velge, hvordan du bruker musikk. Deres metode har fire faser: analysen av situasjonen, utformingen av operasjonen (hva du skal gjøre), utførelsen (hvordan man vinner, hvem vil gjøre hva, når, hvordan og hvorfor), og til slutt de tekniske aspektene (logistikk, koordinering og kommunikasjon). De identifiserer de lokale særegenhetene ved maktens søyler – politi, militære, institusjoner, media – og lærer taktikk for å overtale de som jobber der til å være ulydige, alltid basert på eksempler. Fremmer Canvas et verdensbilde? – Vi er ikke en ideologisk organisasjon, men en undervisningsorganisasjon, svarer Popović. Aktivistenes politiske farge spiller ingen rolle. Vi sjekker bare at de ikke er ekstremister, fordi ekstreme ideologier ikke har kapasitet til vekst i en ikke-voldelig kamp. »
Canvas-teamet er lite. «Fem personer, fem lønninger, lokaler og gratis internett, gratis telefoner», sier Popović. Tolv personer fra fire land gir opplæring. Og de gjør ikke bare det: Georgiere underviser også; en filippiner er også aktiv i en NGO [ikke-statlig organisasjon]; her i Beograd jobber en fyr innen IT; en annen driver et regnskapsfirma … »
De første kundene kom fra Øst-Europa. Det europeiske utdanningsfondet – en polsk stiftelse – kontaktet Canvas i september 2002 for å trene aktivister fra Zubr-bevegelsen («Bison»), som ønsket å få kastet regimet til Alexander Lukashenko i Hviterussland. Men myndighetene i det landet erklærte sine utsendinger persona non grata seks måneder senere. Før de deltok i «Roserevolusjonen» og avgangen til Édouard Shevardnadze, i november 2003,hadde de georgiske militante i Kmara! («Nok!») fått opplæring i Serbia i juni 2003.
Men det var spesielt i Ukraina, høsten 2003 og vinteren 2004, at serbiske metoder ble brukt i stor skala (se «En prototype for den «oransje revolusjonen» i Ukraina«). I sin tur begynte ukrainere å trene aktivister fra andre land: Aserbajdsjan, Litauen, Russland, Iran, etc.
Regimeendring i Sentral- eller Øst-Europa tiltrekker seg interesse for den arabisk-muslimske verden, Sør-Amerika eller Afrika sør for Sahara. Den svarte knyttneven dukket opp i Libanon i 2005, like før Cedar-revolusjonen, deretter på Maldivene tre år senere. I 2009 kom rundt femten egyptiske aktivister fra bevegelsen 6. april og Kefaya («Nok er nok») til Beograd for å studere strategier som kunne hjelpe dem med å styrte den presidenten Hosni Mubarak som det ikke var mulig å få fjernet fra makten. Verksteder ble holdt ved bredden av innsjøen Palić, nær den ungarske grensen. – Dette er en unik sak der modellen er tatt opp i sin helhet. De organiserte femti workshops i femten egyptiske byer, sier Popović. «Opplæringen vi fulgte, på sivil ulydighet, ikke-voldelig kamp og måter å rive ned søylene i systemet på, påvirket måten bevegelsen vår handlet på», sier Tarek El-Khouly, et tidligere medlem av «6. april»-partiet som var ansvarlig for å organisere protestene.
Inspirert av i hendelsene i Tunisia, deres spontane natur og den plutselige omveltningen av president Zine El-Abidine Ben Ali, lanserte de unge aktivistene et angrep på Tahrir-plassen i Kairo i januar 2011. De bar bannere med knyttneve og slagordet «Knyttneve rister Kairo!» Et hefte sirkulerta på Internett, med detaljer om de nøyaktig stedene å ta (den egyptiske radioen og fjernsynet, politistasjonene, presidentpalasset) og måtene å omgå politiet på. Demonstranter ble oppfordret til å bruke roser, rope positive slagord, kysse soldater og overtale politiet til å bytte side. Fotavtrykket til Canvas er der. Etter Mubaraks fall vil noen aktivister til slutt slutte seg til feltmarskalk Abdel Fattah Al-Sisi, mens andre vil havne i fengsel.
Støtte til venezuelansk opposisjon
Popović mener at feilen skyldes mangelen på et prosjekt:
«De ønsket bare å felle Mubarak, men de hadde ikke tenkt på ettervirkningene. I Ukraina og Serbia var det enkelt: vi ønsket å leve som i Europa. Men for arabiske land er det ingen positiv modell. Det Muslimske Brorskapet og hæren ankom, og militantene havnet i fengsel. Det er trist å dø. »
Mens han benekter å ha direkte trent den selvutnevnte «presidenten» i Venezuela, Mr. Juan Guaidó, erkjenner Mr. Popović at motstanderen av Mr. Nicolás Maduros regime er en venn: «Åpenbart vil jeg gjøre alt i min makt for å hjelpe ham med å kjempe mot et regime som selv hæren ikke lenger kan beskytte mot sine egne borgere.» Siden Hugo Chávez» ubestridelige gjenvalg i desember 2006, med 62 % av stemmene, har Canvas gitt råd til den venezuelanske ungdomsbevegelsen Generación i 2007 og jobbet med venezuelanske aktivister, spesielt i Mexico og Serbia. Flere medlemmer av Guaidós team gjennomgikk opplæring i Beograd i 2007: Geraldine Álvarez, kommunikasjonsdirektør; Elisa Totaro, som jobbet med kommunikasjonen av studentbevegelsen inspirert av metodene og den visuelle identiteten til Otpor!, eller Mr Rodrigo Diamanti, med ansvar for humanitær hjelp fra Europa.
I en tekst fra juni 2017 la Canvas-tjenestemenn ut hva som ville være en effektiv strategi i deres øyne: «Opposisjonen i Venezuela må snakke med politiet, bruke musikk, klemmer og blomster, og ikke kaste Molotov-cocktailer, steiner eller fekale bomber på dem (2). Allerede i september 2010 hadde Canvas identifisert landets viktigste strukturelle svakhet, strømforsyningen: «Opposisjonsgrupper kunne dra nytte av situasjonen (3). Misfornøyde sektorer i hæren kunne bestemme seg for å gripe inn, men bare i en situasjon med massiv protest, ifølge dokumentet: «Dette var matrisen over de tre siste kuppforsøkene. Der Forsvaret mente det hadde tilstrekkelig støtte, reagerte ikke opinionen positivt (eller det reagerte negativt), og kuppet mislyktes. Etter Chávez» død i mars 2013 og forverringen av økonomien intensiverte forsøkene på destabilisering.
I mars 2019 brøt Simón-Bolívar vannkraftverk sammen. Caracas og det meste av Venezuela stupte ut i mørket. Forverringen av infrastrukturen, identifisert allerede i 2010, var slik at en mulig ekstern intervensjon, for eksempel IT, ikke kunne identifiseres. USAs utenriksminister Michael Pompeo reagerte raskt på Twitter: «Ingen mat, ingen medisin, og nå, ingen strøm. Resten er… ingen Maduro. – Lyset vil komme tilbake når [Maduros] usurpasjon er over, sa Guaidó og appellerte til de væpnede styrkene. To måneder tidligere oppfordret William Brownfield, tidligere amerikansk ambassadør til Caracas, ham til å gjøre det: «For første gang har du en opposisjonsleder som sender et klart budskap til de væpnede styrkene og lovgiverne. Han vil ha dem på siden av engler og gode gutter (4). »
Denne saken viser hvordan Canvass mål er perfekt kompatible med de fra den amerikanske regjeringen, fremmet gjennom U.S. Agency for International Development (Usaid) og dets Office of Transition Initiatives (OTI). I et notat fra november 2006, avslørt av WikiLeaks, beskrev Brownfield USAs strategi i Venezuela: «Styrking av demokratiske institusjoner; trenge inn i regimets politiske base; dele Chavismo; beskytte vitale amerikanske interesser; isolere Chávez internasjonalt. Før avslutningen: «Disse strategiske målene representerer den viktigste delen av Usaid-OLIIs arbeid i Venezuela» (5). Hvis vi finner sporet av Canvas i Bolivia de siste månedene (les «I Bolivia, et kupp for lett«), har han aldri grepet inn med flere av USAs viktige allierte, som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater eller Pakistan.
For å forstå innflytelsen fra det lille Beograd-teamet i så mange land, må du gå tilbake til slutten av 1990-tallet. 14. april 1999 legger vi oss på sporet: «USAs regjering bør øke sin støtte til demokrati i Forbundsrepublikken Jugoslavia betydelig fra sitt nåværende nivå på rundt $ 18 millioner til $ 53 millioner i dette regnskapsåret (…). Disse midlene kan finansiere internasjonale reiser for studentledere og støtte studieprogrammer og praksisplasser i Europa og USA (6). Rapporten er illustrert med en hevet svart knyttneve, symbolet på Otpor!.
«Mange internasjonale aktører hadde interesse av å felle «Sloba» [Slobodan Milošević], sa Popović. Vi hadde forhold til seriøse mennesker i Clinton-administrasjonen. Folk og organisasjoner som vi kunne snakke om politikk og få penger av, som National Foundation for Democracy [NED], International Republican Institute [IRI] og National Democratic Institute [NDI], som samarbeidet med politiske partier, og Freedom House, som jobbet med media. Selv om de offisielt er «ikke-statlige», er disse fire institusjonene direkte avledet fra de to store amerikanske politiske partiene eller finansiert av USAs kongress og regjering.
Den tidligere amerikanske ambassadøren til Bulgaria, Kroatia og Serbia, William Dale Montgomery, fortalte hvordan den daværende utenriksministeren Madeleine Albright gjorde omveltningen av Milošević til en prioritet, spesielt ved å støtte Otpor! (7). » Opposisjonen dukket opp med Madeleine Albright. [Motstanderen] Vuk Drašković sendte henne et luftkyss; bildet av åstedet ble brukt av myndighetene. Denne typen møter for å ta bilder har ikke vår støtte. Derfor tok vi aldri bilder med dem, sier Popović.
«Vi visste ikke hvordan vi skulle styrte Milošević. Så oppfordret han til tidlige valg, og vi fikk plutselig muligheten til å starte en målrettet kampanje mot ham , sier James C. O’Brien, daværende president William Clintons spesialutsending til Balkan (8). Denne tidligere direktøren for politisk planlegging i utenriksdepartementet har siden blitt visepresident for Albright Stonebridge Group (ASG), et av mange amerikanske selskaper grunnlagt av tidligere tjenestemenn, militære representanter og diplomater som kom tilbake etter krigen for å kjøpe statseide foretak i Kosovo (9).
Ifølge Mr. Paul B. McCarthy, på den tiden regionsjef i NED, hadde Otpor! mottatt mesteparten av de $ 3 millioner brukt av den amerikanske organisasjonen i Serbia fra september 1998. Disse midlene ble brukt til å organisere demonstrasjoner og lage propagandamaterialer – T-skjorter, plakater og klistremerker som reproduserer knyttneve – samt å trene og koordinere aktivister. – Vi tok ut to millioner «It’s over»-brosjyrer, som vi distribuerte over hele Serbia. Vi hadde komiteer på 168 steder. Det var det største nettverket av aktivister; ingen part i Serbia hadde så mange. Noen betalte for det, så vel som for kontorer, mobiltelefoner osv., sier Lečić.
Opplæringen av serbiske aktivister inkluderte kurs om strategier for ikkevoldelig kamp i henhold til læren til Gene Sharp, en statsviter ved Harvard University som døde i 2018 hvis bøker refererer til dette feltet (se «En amerikansk inspirasjon«). I innledningen til den tredje utgaven av boken From Dictatorship to Democracy skriver Sharp: «Da vi besøkte Serbia etter Milošević-regimets fall, ble vi fortalt at boken hadde hatt stor innflytelse på opposisjonen (10). På seminaret som ble holdt i Budapest sommeren 2000, ble Mr. Popović og andre Otpor!-ledere invitert av IRI og møtte Mr. Robert Helvey, en nær medarbeider av Sharp og Vietnam-veteran, tidligere militærattaché i Yangon (største byen i Myanmar) og pensjonert oberst, amerikansk militær etterretningsekspert Han trente serbiske studenter langs Sharps linje: «Strategi er like viktig i ikkevoldelig handling som den er i militær handling.»
Popovićs versjon er forskjellig: «De lærte oss ingenting,» insisterer han. Vi så Helvey i Budapest i fire dager, noe som ga denne historien at de onde amerikanerne hadde kommet til huset vårt. Men vi hadde ideen tidligere. Popović har siden smidd bånd til oberst Helvey, som ble hans «venn og lærer», hans «personlige Yoda (11) «. Obersten kalte til og med katten sin «Serdga», Mr. Popovićs fornavn. – Han uttaler det dårlig, ler sistnevnte, som forteller om besøket han gjorde til USA og deres diskusjon om våpnene han besitter. «I dette er han en ekte amerikaner. Vi spøkte hele tiden om det. Nølte han med å samarbeide med en oberst i den amerikanske hæren? «Jeg anser ham ikke som oberst i hæren. Og likevel, Otpors ideologi! var tydeligvis ikke-voldelig. Samtidig definerer han strategien de begge underviser som krig på andre måter, «en asymmetrisk krig. Vi var ikke en gruppe naive barn, men seriøse politiske aktivister».
Ifølge Washington Post kostet operasjonen mot Milošević USA 41 millioner dollar: «Det var begynnelsen på en eksepsjonell innsats for å detronisere en utenlandsk statsoverhode, ikke gjennom en skjult operasjon, som de som CIA [Central Intelligence Agency] gjennomførte i Iran eller Guatemala, men ved hjelp av teknikkene til en moderne valgkamp (12). Et helt internasjonalt nettverk av samarbeidspartnere var involvert i dette arbeidet, som inkluderte organisasjoner som Freedom House – et organ finansiert av den amerikanske regjeringen og EU som har som mål å forsvare «menneskerettigheter» og fremme «demokrati» – og private stiftelser som Ford, Carnegie, Rockefeller, Open Society Institute of Mr. George Soros eller Mott Foundation. Nettverket omfattet også ambassadører og ambassadeansatte knyttet til opposisjonspartier og representanter for «sivilsamfunnet».
Midler og ekstern støtte er ikke et problem for Mr. Popović, da de er «organisasjoner som jobber med åpenhet». På den annen side provoserer emnet en irritert reaksjon i Mr. Marović: «Men du jobber for hvem, for Putin? Denne hjelpen kom i de siste månedene av vår kamp mot Milošević. Hvorfor presentere det som avgjørende? Det er Kremls propagandamaskin som har fortalt denne historien siden revolusjonen i Ukraina i 2004. De prøver å diskreditere den ikke-voldelige kampen ved å presentere den som pålagt utenfra, sier den tidligere aktivisten.
Popović er mye mindre tydelig når han blir spurt om hvor Canvas finansiering kommer fra: «De faste kostnadene (lønn og lokaler) er finansiert av våre egne midler, slik at vi kan leve selvstendig, ikke jage etter penger.» Når det gjelder prosjektene, legger han til: «Vi har jobbet med mer enn tretti organisasjoner» – uten ytterligere utarbeidelse, bortsett fra å anerkjenne rollen som Freedom House i Egypt. På Canvas-nettstedet er bare «venner» oppført, men vi kan ikke kryssjekke hjelpen fra utlandet i Serbia. Andre kilder viser imidlertid at den amerikanske grenen av King Baudouin Foundation i Belgia donerte 2,5 millioner dollar til Canvas mellom 2006 og 2015, for prosjekter i Syria og Egypt.
Det internasjonale senteret for ikkevoldelig konflikt (ICNC) vises ikke lenger i Canvas» partnere. Men Mr. Marović og Mr. Popović har samarbeidet siden 2003 med denne organisasjonen grunnlagt i 2002 i Washington av Mr. Jack DuVall og Mr. Peter Ackerman. Sistnevnte er en tidligere Sharp-student som tjente sin formue i finans- og høyrisikoobligasjoner. Da forretningspartneren ble dømt til fengsel for bedrageri, vendte han seg til å fremme demokratiet. I 2005 ble han styreleder i Freedom House. Han etterfølger James Woolsey, tidligere CIA-direktør og USAs ambassadør til traktatforhandlingene om konvensjonelle styrker i Europa. Men Mr. Ackerman har ikke gitt opp virksomheten og driver fortsatt to investeringsselskaper: Crown Capital Group og RockPort Capital.
Mr. Popović møtte Mr. DuVall og Mr. Ackerman under innspillingen av dokumentaren om Otpor!, Bringing Down a Dictator (2002).M. Marović deltok i utformingen av to videospill produsert av ICNC: A Force More Powerful (2006) og People Power (2010). Konseptet er skissert: verden er hjem til onde diktatorer og gode demokrater, og det blir bedre når du blir kvitt skurkene. Marović produserte også en håndbok for ICNC: The Path of Most Resistance . I 2016 grunnla han Rhize, en NGO som spesialiserer seg på råd og opplæring av sosiale bevegelser.
Tidligere aktivister har blitt rekruttert av etablerte institusjoner som Freedom House eller private stiftelser, som Soros». Andre har sluttet seg til den politiske eliten, selv regjeringen i sitt land. Mr. Popović og Mr. Đinović underviser i kurs ved amerikanske universiteter, inkludert et online kurs ved Harvard University. Popović ble valgt til rektor ved University of St Andrews i Skottland i 2017. Han holder også ett foredrag i året på United States Air Force Academy i Colorado Springs. «Min teori forblir den samme: 4% av suksessene til regimeendring oppnås med voldelige midler, og 96% på ikke-voldelige midler. En dag må disse elevene si: «Kom igjen, vi bomber» eller «Vi bomber ikke.» Hvis du kan påvirke en slik beslutning, redder du mange liv, sier Popović, som ble nominert til Nobels fredspris i 2012, sammen med Sharp. World Economic Forum i Davos utpekte ham i 2014 som en av sine «Young Global Leaders», og han var til og med blant de «hundre største tenkerne på planeten» i 2011, ifølge det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy.
Ana Otašević
(1) Jf. Srđa Popović, Hvordan få ned en diktator når du er alene, veldig liten og ubevæpnet, Payot, Paris, 2015.
(2) Srđa Popović og Slobodan Đinović, » Plantegningen for å redde Venezuela«, RealClear World, 2. juni 2017.
(3) «Analyse av situasjonen i Venezuela», Canvas Analytic Department, Beograd, september 2010.
(4) Sitert av Ana Vanessa Herrero og Nick Cumming-Bruce, » Venezuelas opposisjonsleder krever flere protester «hvis de tør å kidnappe meg», The New York Times, 25. januar 2019.
(5) » Usaid/OTI programmatisk støtte for landet Team 5 Point Strategy,» note fra USAs ambassadør til Venezuela, WikiLeaks, november 9, 2006.
(6) » «Jugoslavia»: Bygge demokratiske institusjoner» (PDF), United States Institute of Peace, Washington, DC, 14. april 1999.
(7) Roger Cohen, » Hvem tok virkelig ned Milosevic? «, The New York Times, 26. november 2000.
(8) Valerie J. Bunce og Sharon L. Wolchik, Beseire ledere i postkommunistiske land, Cambridge University Press, 2011.
(9) Matthew Brunwasser, » Den forelskelsen ved Kosovos forretningsdør? Tilbakekomsten av amerikanske helter,» The New York Times, 11. desember 2012.
(10) Gene Sharp, Fra diktatur til demokrati. Un cadre conceptual pour la libération, L’Harmattan, Paris, 2009 (1. utg.: 1994).
(11) Han bruker denne henvisningen til jedimesteren i Star Wars i sin selvbiografi.
(12) Michael Dobbs, » USAs råd styrte Milosevic-opposisjonen», The Washington Post, 11. desember 2000.
Journalist og regissør, Beograd
Les også: State Department, Amnesty og «soft power»
hemali får verken annonsere hos TV2 eller Dagsavisen
Av Julia Schreiner Benito - 7. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/hemali-far-verken-annonsere-hos-tv2-eller-dagsavisen/
Av Julia Schreiner Benito, hemali.
I hemalis film forteller søstrene Miriam og Andrea (over) om uregelmessige blødninger etter mRNA-vaksinering. TV2 og Dagsavisen vil ikke gi filmen annonseplass.
Jeg håper bare å få livet mitt tilbake, lyder det fra unge og voksne med ulike symptomer. Menneskene du møter i hemalis film mener at symptomene deres skyldes bivirkninger av mRNA-vaksinering. Filmen gir ingen medisinske påstander eller absolutte svar, den bringer kun fram stemmer som forteller om sine erfaringer og som stiller spørsmål. hemali ønsker at disse stemmene skal få et bredt publikum, derfor ville vi annonsere for filmen. Imidlertid vil verken TV2 eller Dagsavisen gi den annonseplass. Her kan du se filmen:
hemali laget film om nordmenn som har vonde erfaringer etter mRNA-vaksinering. Riksmediene vil ikke selge oss annonseplass til den.
Professor Stig Frøland: – Media har bidratt til hetsen mot vaksineskeptikere
Gjennom spleisplattformen Bidra samlet hemali inn ca. 120 000 kroner som utelukkende skulle gå til markedsføring av filmen. I hemali mente vi at erfaringene som her fremkommer bør nå folk og folkevalgte. Men verken TV2 eller Dagsavisen ønsker å selge oss annonseplass.
TV2 og Dagsavisen gir ikke filmen annonseplass
TV2 i e-post til hemali:
«Reklame i TV2s kanaler, herunder TV2.no, er et redaksjonelt ansvar. TV 2 kan ensidig bestemme hvem som har anledning til å reklamere hos oss og ikke.
Med ujevne mellomrom sier TV 2 nei til spesifikke annonsører eller annonser. I de tilfellene hvor vi sier nei, dreier det seg om annonsører, annonser eller produkter hvor innholdet strider med TV2s verdier, dekning eller troverdighet.
Gjennom hele pandemien har TV 2 drevet systematisk journalistikk på korona, inkludert konsekvenser av pandemien og bivirkninger vaksinen. Hemali.nos artikler om dette temaet avviker fra det TV 2 kan stå inne for som redaksjonelt mediehus.
På det grunnlaget har TV 2 besluttet å ikke ta inn annonser fra hemali.no«
Dagsavisen i e-post til hemali:
«Vi har gjort en vurdering av videoen og har konkludert med at innholdet er såpass kontroversielt at vi ikke kan ta inn videoen som annonsørinnhold. Det vil kunne skape sterke reaksjoner fra lesere, noe som gjør at vi ikke ønsker å markedsføre denne videoen.»
VG i e-post til hemali:
«Når det gjelder annonsering, så må vi be om dokumentasjon fra troverdige kilder til hver av historiene i artikkelen.»
Vær varsom-plakaten: pressen skal ivareta debatt og samfunnskritikk
TV 2 henviser til «redaksjonelt ansvar», vi mener derfor at det er relevant å minne om noen punkter i pressens etiske rammeverk, Vær varsom-plakaten i punkt 1 om pressens samfunnsrolle:
1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.
Statens legemiddelverk: 58.985 mistenkte bivirkninger
Per 19. april har Legemiddelverket mottatt 58.985 meldinger om mistenkte bivirkninger etter mRNA-vaksinering. Av disse er kun 32.435 behandlet. I april manglet altså legemiddelverket kunnskap om 26.550 meldinger. 6.029 av de behandlede meldingene er klassifisert som alvorlige og 26.415 er klassifisert som lite alvorlige.
En norsk undersøkelse viser at 20 prosent av akuttinnleggelsene i 2017 og 2018 skyldtes bivirkninger fra legemidler. Men så, i 2019, sluttet Statens legemiddelverk å utgi årsrapporter med oversikt over bivirkninger. Den nevnte, vitenskapelige studien ble utført ved Diakonhjemmets sykehus og viser at hver femte pasient som ankom akuttmottaket skyldes legemidler. Studien ble nylig omtalt i UiOs tidsskrift Titan.
– Oppsiktsvekkende, uttalte klinisk farmasøyt og doktorgradsstipendiat Lisbeth D. Nymoen til Titan om funnene i studien.
Flere rapporter, blant dem Lazarus, viser at kun én til ti prosent av faktiske bivirkninger blir rapportert til meldingstjenestene.
Denne artikkelen ble først publisert av hemali
Velkommen etter!
Av Terje Sørensen - 7. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/velkommen-etter/
Fra norgesmesterskapet i fossroing.
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Jeg var 1 år; 4 måneder; 1 uke; 6 dager tidligere ute enn koronakommisjonen med kritikk og advarsler om bruken av karantenehotell under den såkalte koronapandemien.
Det er allment kjent at Koronakommisjon nummer 2 i sin siste rapport (26.4.2022) om norske myndigheters håndtering av koronapandemien har kritisert myndighetene for dette. Avisoppslagene er tydelige bevis, se bl.a. Dagbladets omtale med overskriften «Visste det var kokos», og hos «steigan.no» med omtrent samme overskrift, Advokat Morset: «Visste at koronahotell var klin kokos, men det er sterkt å få det svart på hvitt»
Men jeg var før ute:
På et langt, langt tidligere tidspunkt enn kommisjonen hadde jeg oppdaget myndighetenes inkompetente håndtering – og for mange svært belastende lidelser – av dette saksforholdet. I et innlegg på Facebook 13.12.2020 med overskriften «Så du fra norgesmesterskapet i fossroing tilbake bort fra inkompetente karantenehotelltiltak i dagsrevyen i kveld, 13.12.2020?» kommenterte og kritiserte jeg myndighetenes bruk. Jeg vedlegger en skjermdump av mitt innlegg tatt fra min scrapbook «Terje på Facebook CORONA SPECIAL», side 107, (gult markert og især det som er merket med røde understrekninger), som du også finner på denne URL: https://www.terje-sorensen.no/terjep%C3%A5facebook….
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Les også: Norge må forklare seg for Europa – alvorlige brudd på menneskerettighetene
– Høsten kommune-Norge ble litt totalitært
Hva er opposisjonens holdning til såkalte karantenehotell?
Internering i «karantenehotellene» har mer preg av straff enn av smittevern
Intellektuell flyforbudssone: Internettsensur av protester mot Ukraina er den nye normen
Av Alan MacLeod - 7. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/intellektuell-flyforbudssone-internettsensur-av-protester-mot-ukraina-er-den-nye-normen/
«Sensur er siste utvei for desperate og upopulære regimer. Den får på magisk vis kriser til å forsvinne. Den beroliger makthavere med historien de helst vil høre, levert av deres støttespillere i media, offentlige byråer, tankesmier og akademia.»
– Chris Hedges
Av Alan MacLeod – 25. april 2022
Google avfyrte et varselskudd for verden da det på illevarslende vis informerte mediautgivere, bloggere og innholdskapere at det ikke lenger vil tolerere visse meninger når det kommer til Russlands invasjon av Ukraina.
Tidligere denne måneden sendte GoogleAdSense en beskjed til et utall utgivere, inkludert MintPress News, at ‘Pga. krigen i Ukraina vil vi fjerne muligheten for inntjening på alt innhold som utnytter, avfeier eller viser støtte til krigen.» Slikt innhold, sa Google videre «inkluderer, men er ikke begrenset av, påstander som antyder at krigsofre er skyld i deres egen tragedie, eller på lignende måte legger skylden på ofrene, slik som påstander at Ukraina begår folkemord eller med vilje angriper deres egen befolkning.»
Dette følger en lignende melding fra Googles datterselskap YouTube forrige måned hvor det ble erklært at: «Våre retningslinjer forbyr fornektelse, minimalisering eller bagatellisering av veldokumenterte voldelige hendelser. Vi fjerner nå alt innhold om Russlands invasjon av Ukraina som bryter med denne politikken.» YouTube sa videre at de allerede hadde permanent utestengt mer enn 1000 kanaler og 15.000 videoer på dette grunnlaget.
Les: Google blir verdens kraftigste meningskontrollør
Journalist og filmskaper Abby Martin var sterkt bekymret over nyheten. «Det er opprørende at dette er trenden som nå gjelder», sa hun til MintPress, og la til:
«Det er en absurd erklæring med tanke på at ofrene blir definert av vårt utenrikspolitiske etablissement. Det er virkelig uhørt å bli fortalt av teknogigantene at det å ta feil side i en konflikt som er ganske uoversiktlig, vil nå skade dine seertall, nedslagsfelt på sosiale medier eller begrense din mulighet til å finansiere ditt arbeide. Så du blir nødt til å følge den offisielle linjen for i det hele tatt å overleve som journalist i alternativ media i dag»
Det mest fremtredende offeret av den siste runden utestengninger har vært russisk statsmedia som RT America, hvis hele innholdsarkiv har blitt blokkert i største deler av verden. RT America ble også utestengt fra å kringkaste i USA, hvilket ledet til nettverkets plutselige nedleggelse.
«Sensur er siste utvei for desperate og upopulære regimer. Den får på magisk vis kriser til å forsvinne. Den beroliger makthavere med historien de helst vil høre, levert av deres støttespillere i media, offentlige byråer, tankesmier og akademia.» skrev journalist Chris Hedges og la til:
«YouTube fjernet seks år av mitt RT-program ‘On Contact’ enda ikke en episode handlet om Russland. Det er ikke en hemmelighet hvorfor programmet mitt forsvant. Det ga stemmer til skribenter og dissidenter, inkludert Noam Chomsky og Cornel West, såvel som aktivister fra Extinction rebellion, Black Lives Matter, tredjepartier eller Prison Abolition Movement»
Mindre, uavhengige steder har også blitt fjernet. «Mitt program på RBN ble sensurert på YouTube etter jeg slo hull på den offisielle historien om Butsja-massakren. Utrolig sensur-regime på gang nå.» skrev Nick fra Revolutionary Black Network. «Min video ‘Bucha: More lies’ har blitt slettet av YouTubes sensorer. Den offisielle linja er nå: Butsja var en russisk grusomhet! Ingen motstemmer tillatt!» – sa den chilensk-amerikanske journalisten Gonzalo Lira.
Andre sosiale medier har fulgt lignende politikk. Twitter utestengte permanent kontoen til den tidligere våpeninspektøren Scott Ritter for sine kommentarer om Butsja og journalist Pepe Escobar for hans støtte til Russlands invasjon.
Selv om slike synspunkter for tiden er i mindretall med en lokalbefolkning som retter en pekefinger mot Russiske styrker som har utført lignende handlinger i andre konflikter, har likevel selv Pentagon nektet å konkludere kategorisk med russisk skyld uten en fullstendig etterforskning.
Utenom Butsja, er linjene for hva som akseptabelt å si mer vage, hvilket skaper forvirring og irritasjon blant alternativ media og innholdskapere. «Dette kommer til å hindre rapportering om Ukraina-krisen da folk kommer til bli redde» sa Martin. «Folk [i alternativ media] kommer ikke til å si eller utgi noe i frykt for represalier. Og blir mulighetene for inntjeningen din fjernet på en ting, er den neste frykten at det samme kommer til å skje med alle videoene dine» la hun til.
Mens støtte til Russland i hovedsak har vært forbudt, bedriver man nå på sosiale medier nærmest glorifisering av selv de mest ubehagelige elementene i det ukrainske samfunnet. I februar kunngjorde Facebook at de ikke bare ville reversere forbudet mot å diskutere Azov-bataljonen, en nazistisk paramilitær gruppe som nå formelt er innlemmet i den ukrainske nasjonalgarden, men også tillate innhold som berømmer og promoterer gruppen – så lenge det var i sammenheng med å drepe russere.
Facebook og Instagram innførte også en endring i sine retningslinjer som lar brukere oppfordre til å skade eller til og med drepe russiske og hviterussiske soldater og politikere. Denne særdeles uvanlige tillatelsen ble også gitt i 2021 til de som kalte død over iranske ledere. Unødvendig å si er voldelig innhold rettet mot myndigheter som er vennlige mot USA, som Ukraina, fortsatt strengt forbudt.
Mediene krever mer sensur
Det er den tradisjonelle pressen som har ledet kampanjen for mer intens sensur. Financial Times fikk den Amazon-eide streamingplattformen Twitch til å slette en rekke pro-russiske streamere. Daily Beast angrep Gonzalo Lira, og gikk så langt som å kontakte den ukrainske regjeringen for å gjøre den oppmerksom på Liras arbeide. Lira bekreftet at han etter Daily Beasts artikkel ble arrestert av ukrainsk hemmelig politi.
I mellomtiden publiserte The New York Times en sverteartikkel om antikrigsjournalisten Ben Norton og anklaget ham for å fremme en ‘konspirasjonsteori’ om at USA var involvert i et kupp i Ukraina i 2014, hvilket var å spre russisk desinformasjon. Dette til tross for at New York Times selv rapporterte om kuppet i 2014 på en ikke altfor ulik måte, og dermed i realiteten inkriminerte sin egen tidligere rapportering som russisk propaganda. Hvis det å referere til The New York Times sin egen tidligere rapportering blir grunnlag for sletting, er meningsfull diskurs på nettet truet. Som journalisten Matt Taibbi skrev forrige uke, står Vesten i fare for å etablere en «intellektuell flyforbudssone», der avvik fra ortodoksi ikke lenger vil bli tolerert.
Invasjonen av Ukraina har også reist en rekke urovekkende spørsmål for vestlige antikrigsfigurer: Hvordan motsette seg russisk aggresjon uten å gi mer politisk ammunisjon til NATOs regjeringer for å eskalere konflikten ytterligere? Og hvordan kan vi kritisere og fremheve våre egne regjeringers roller i krisen uten å synes rettferdiggjøre Kremls handlinger? Likevel skaper dette nye farlige mediemiljøet et ytterligere dilemma: Hvordan uttrykke synspunkter på nettet uten å bli sensurert?
Googles nye oppdaterte regler er vagt formulert og åpne for tolkninger. Hva innebærer å ‘utnytte’ eller ‘godkjenne’ krigen? Innebærer det å diskutere NATOs ekspansjon østover eller ukrainas aggressive kampanje mot russisktalende minoriteter å legge skyld på ofrene? Og er referanser til den syv år lange borgerkrigen i Donbas-regionen, hvor FN anslår at over 14 000 mennesker er drept, nå ulovlig ifølge Googles retningslinjer hvor det ikke er tillatt med innhold som viser til Ukrainas angrep på sine egne borgere?
For noen burde svaret på i det minste noen av disse spørsmålene være et tydelig «ja». Torsdag angrep journalisten Hubert Smeets den mangeårige antikrigsaktivisten Noam Chomsky, og anklaget ham eksplisitt for å gi president Zelensky og Ukraina skylden for sin skjebne. Chomsky har tidligere beskrevet russiske handlinger som «en stor krigsforbrytelse, rangert ved siden av USAs invasjon av Irak og Hitler-Stalin-invasjonen av Polen i september 1939». Likevel har han også i årevis advart om at NATOs aksjoner i regionen sannsynligvis vil fremprovosere en russisk reaksjon. Hvis Google og andre teknomonopoler bestemmer at stemmen til en intellektuell gigant som Chomsky må holdes nede, vil det markere en ny æra med offisiell sensur som ikke er sett siden McCarthyismens tilbakegang.
Gammel propaganda, ny kald krig
USA var alliert med Sovjetunionen under andre verdenskrig, men etter hvert som den kalde krigen begynte å sette inn, startet også angrepet på motstemmene. Etterkrigstidens antikommunistiske fremstøt begynte for alvor i 1947, etter at president Harry S. Truman påla en lojalitetsed for alle føderalt ansatte. Som et resultat ble den politiske overbevisningen til to millioner mennesker etterforsket, og myndighetene forsøkte å finne ut om noen tilhørte ‘samfunnsfiendtlige’ politiske organisasjoner. De i innflytelsesrike posisjoner ble mest aggressivt undersøkt, noe som førte til utrensninger av akademikere, lærere og journalister. Mange av de mest berømte personene fra underholdningsbransjen – inkludert skuespilleren Charlie Chaplin, sangeren Paul Robeson og forfatteren Orson Welles – fikk karrierene ødelagt på grunn av sine politiske overbevisninger. «Sosialismen ble kansellert, dissens ble kansellert etter andre verdenskrig,» sa Breakthrough News-vert Brian Becker nylig, og advarte om at denne nye kalde krigen med Russland og Kina kan innlede en ny McCarthyist-æra.
Den gamle kalde krigen mot Russland tok slutt i 1991. Imidlertid startet den nye kalde krigen 25 år senere med valgseieren til Donald Trump. Den 8. november 2016 påsto Clinton-kampanjen at Kreml hadde brukt sosiale medier til å spre falske nyheter og villedende informasjon, noe som førte til Trumps seier. Til tross for mangelen på harde bevis, plukket pressen umiddelbart opp Clintons budskap. Bare to uker etter valget publiserte The Washington Post en rapport som hevdet at hundrevis av falske nyhetsnettsteder hadde hjulpet Trump i mål og at en troverdig gruppe ekspertforskere som ikke var partipolitiske hadde opprettet en organisasjon kalt «PropOrNot» for å spore denne innsatsen.
Ved å bruke det den kalte sofistikerte ‘internettanalyseverktøy’ publiserte PropOrNot en liste med over 200 nettsteder som de hevdet var «rutinemessige leverandører av russisk propaganda». Inkludert på listen var utgiver WikiLeaks, Trump-støttende nettsteder som The Drudge Report, liberale organisasjoner som The Ron Paul Institute og Antiwar.com, samt en rekke venstreorienterte nettsteder som Truthout, Truthdig og The Black Agenda Report. MintPress News ble også omtalt på listen. Mens det var noen åpenbart falske nyhetsnettsteder inkludert, var den politiske orienteringen til listen åpenbar for alle å se: dette var en katalog over steder – høyre- og venstreorienterte – som konsekvent var kritiske til det sentriske Washington-etablissementet.
Et sikkert tegn på at du leser russisk propaganda, hevdet PropOrNot, var hvis kilden kritiserer Obama, Clinton, NATO, hovedstrømsmedia eller uttrykker bekymring for en atomkrig med Russland. Som PropOrNot forklarte, «Russisk propaganda antyder aldri at [konflikt med Russland] bare vil resultere i en kald krig 2 og Russlands eventuelle fredelige nederlag, som forrige gang.» Til tross for den åpenbart håpløse listen som til og med inkluderte nettsidene til Pulitzer-prisvinnende journalister, gikk The Washington Posts artikkel viralt og ble delt millioner av ganger. PropOrNots liste ble deretter signalforsterket av hundrevis andre utgivere. Og til tross for oppfordring til McCarthyist-undersøkelser og undertrykkelse av hundrevis av utgivere, nektet PropOrNot kategorisk å avsløre hvem de var, hvordan de ble finansiert, eller deres metode.
Det er nå nesten sikkert at det ikke var en nøytral, velmenende uavhengig organisasjon, men skapelsen til Michael Weiss fra NATOs tankesmie The Atlantic Council. En sjekk av PropOrNots nettside viste at den ble kontrollert av The Interpreter, et magasin som Weiss er sjefredaktør for. Videre fant en etterforsker dusinvis av eksempler på hvordan Twitter-kontoene til PropOrNot og Weiss hadde identiske og svært uvanlige vendinger, noe som tydet sterkt på at de var en og samme. Dermed var faktisk påstander om en enorm [utenlandsk] statlig propagandakampanje i seg selv statlig propaganda.
Les: Atlantic Council advarer mot steigan.no
Reaksjonen på denne simple «propaganda om propaganda»-kampanjen var både rask og omfattende. Tidlig i 2017 lanserte Google Project Owl, en massiv overhaling av algoritmen. Den hevdet at det kun var et tiltak for å stoppe utenlandske falske nyheter fra å ta over internett. Konsekvensen var imidlertid en katastrofal kollaps over natten i søketrafikken til alternative medier av høy kvalitet – et fall som de aldri har kommet seg fra. MintPress News mistet nesten 90 % av sin Google-søketrafikk og Truthout mistet 25 %. Nettsteder som ikke var på PropOrNots liste led også ødeleggende tap. AlterNet opplevde en reduksjon på 63 %, Common Dreams 37 % og Democracy Now! 36 %. Selv liberale kilder som bare var moderat kritiske til status quo, som The Nation og Mother Jones, ble straffet av algoritmen. Googles søketrafikk til alternative medier har aldri kommet seg og har i mange tilfeller blitt verre.
Dette, for Martin, er et tegn på det stadig tettere forholdet mellom Silicon Valley og den nasjonale sikkerhetsstaten. «Google endret villig algoritmen sin til å nedranke alle alternative medier uten engang et lovfestet krav som pålegger dem å gjøre det,» sa hun. Andre sosiale medie-giganter som Facebook og YouTube rullet ut lignende endringer. Alle straffet alternative medier og drev folk tilbake mot etablerte kilder som The Washington Post, CNN og Fox News. Konsekvensen av alt dette var å stramme elitens grep om kommunikasjonsmidlene, et grep som hadde falt på grunn av fremveksten av alternative modeller på internett.
‘Nasjonaliseringen’ av sosiale medier
Siden 2016 er det iverksatt en rekke andre tiltak for å bringe sosiale medier inn under den nasjonale sikkerhetsstatens vinge. Dette ble foregrepet av Googles ledere Eric Schmidt og Jared Cohen, som i 2013 skrev: «Hva Lockheed Martin var for det 20. århundre, vil teknologi- og cybersikkerhetsselskaper være for det 21.» Siden den gang har Google, Microsoft, Amazon og IBM blitt integrerte deler av statsapparatet, og har signert kontrakter på flere milliarder dollar med CIA og andre organisasjoner for å gi dem etterretnings-, logistikk- og datatjenester. Schmidt var selv styreleder for både National Security Commission on Artificial Intelligence og Defense Innovation Advisory Board, organer opprettet for å hjelpe Silicon Valley til å assistere det amerikanske militæret med cybervåpen, noe som ytterligere visket ut grensene mellom teknogigantene og regjeringene.
Googles nåværende leder for utviklingsprodukter, Ben Renda, har et enda tettere forhold til de nasjonale sikkerhetstjenestene. Fra å være strategisk planlegger og informasjonsoffiser for NATO, flyttet han deretter til Google i 2008. I 2013 begynte han å jobbe for U.S. Cybercommand og i 2015 for Defence Innovation Unit (begge avdelinger i forsvarsdepartementet). Samtidig ble han YouTube-leder, og steg i gradene til driftsdirektør.
Andre plattformer har lignende forhold til Washington. I 2018 kunngjorde Facebook at de hadde inngått et samarbeid med The Atlantic Council der sistnevnte ville hjelpe til med å moderere nyhetsfeedene til milliarder av brukere over hele verden, og bestemme hva som var troverdig, pålitelig informasjon og hva som var falske nyheter. Som nevnt tidligere, er Atlantic Council NATOs tankesmie og direkte finansiert av militæralliansen. I fjor ansatte Facebook også seniorstipendiat fra Atlantic Council og tidligere NATO-talsperson Ben Nimmo til etterretningssjef, og ga derved en enorm mengde kontroll over imperiet til nåværende og tidligere statstjenestemenn for nasjonal sikkerhet.
Atlantic Council har også jobbet seg inn i Reddits ledelse. Jessica Ashooh gikk rett fra å være visedirektør for midtøsten-strategi ved Atlantic Council til direktør for politikk ved den populære nyhetstjenesten – et overraskende karrieretrekk som tiltrakk seg få bemerkninger på den tiden.
Det som også utløste få kommentarer var avsløringen av en høytstående Twitter-leder som aktiv tjenesteoffiser i den britiske hærens beryktede 77. brigade – en enhet dedikert til online krigføring og psykologiske operasjoner. Twitter har siden inngått et samarbeid med den amerikanske regjeringen og den våpenprodusent-sponsede tankesmien ASPI for å hjelpe overvåke plattformen. På ASPIs ordre har den sosiale medieplattformen renset hundretusenvis av kontoer fra Kina, Russland og andre land som vekker Washingtons vrede.
Les: Psykologisk krigføring, falske narrativer og bedrag
I fjor kunngjorde Twitter også at de hadde slettet hundrevis av brukerkontoer for å «undergrave troen på NATO-alliansen og dens stabilitet» – en uttalelse som vakte utbredt vantro fra de som ikke fulgte nøye med selskapets utvikling fra et som forsvarte åpen diskusjon til et nøye kontrollert av regjeringen.
Det første offeret
De i maktens korridorer forstår godt hvor viktig høyteknologiske cybervåpen er i en global informasjonskrig. Dette kan sees i et brev publisert forrige mandag skrevet av en rekke nasjonale sikkerhetstjenestemenn, inkludert tidligere direktør for nasjonal etterretning James Clapper, tidligere CIA-direktører Michael Morell og Leon Panetta, og tidligere direktør for NSA, admiral Michael Rogers. Sammen advarer de om at å regulere eller bryte opp de store teknologiske monopolene ville «utilsiktet hemme de amerikanske teknologiplattformers evne til å gi Kreml motstand.» «USA må stole på kraften i sin teknologisektor for å sikre» at «fortellingen om hendelser» globalt er formet av USA og «ikke av utenlandske motstandere,» forklarer de, og konkluderer med at Google, Facebook, Twitter er «stadig mer integrert i USAs diplomatiske og nasjonale sikkerhetsarbeid.»
I en kommentar til brevet skrev journalisten Glenn Greenwald:
«Ved å opprettholde all makt i hendene på den lille samlingen av teknologimonopoler som kontrollerer internett og som lenge har bevist sin lojalitet til den amerikanske sikkerhetsstaten, er evnen til den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten til å opprettholde et lukket propagandasystem rundt temaene krig og militarisme garantert.»
USA har ofte støttet seg på sosiale medier for å kontrollere budskapet og fremme regimeendring i land de har blinket ut. Bare dager før presidentvalget i Nicaragua i november, slettet Facebook kontoene til hundrevis av landets beste nyhetskanaler, journalister og aktivister, som alle støttet den venstreorienterte sandinistregjeringen.
Da disse strømmet inn på Twitter for å protestere mot forbudet og spille inn videoer av seg selv for å bevise at de ikke var roboter eller uekte kontoer, som Facebooks etterretningssjef Nimmo hadde hevdet, ble Twitter-kontoene deres systematisk også forbudt, i det observatører oppfattet som et koordinert angrep.
I mellomtiden, i 2009, samtykket Twitter til en amerikansk forespørsel om å utsette planlagt vedlikehold av appen sin (som ville ha krevd å ta den offline) fordi pro-USA aktivister i Iran brukte plattformen til å oppmuntre til demonstrasjoner mot regjeringen.
Mer enn 10 år senere kunngjorde Facebook at de ville slette all ros til den iranske generalen Qassem Soleimani fra sine mange plattformer, inkludert Instagram og WhatsApp. Soleimani – den mest populære politiske skikkelsen i Iran – hadde nylig blitt myrdet i et amerikansk droneangrep. Arrangementet utløste opprør og massive protester over hele regionen. Men fordi Trump-administrasjonen hadde erklært Soleimani og hans militærgruppe for å være terrorister, forklarte Facebook: «Vi opererer under amerikanske sanksjonslover, inkludert de som er knyttet til den amerikanske regjeringens utpeking av den iranske revolusjonsgarden og dets ledelse.» Dette betydde at iranere ikke kunne dele et flertallsyn i sitt eget land – selv på sitt eget språk – på grunn av en beslutning tatt i Washington av en fiendtlig regjering.
Det er i dette lyset Googles budskap til utgivere om å skylde på ofre i Ukraina eller bagatellisering og rettferdiggjøring av vold må ses som en trussel: Følg den offisielle linja eller ta konsekvensene. Mens vi fortsetter å betrakte teknologimonopoler som Google, Twitter og Facebook som private selskaper, betyr deres overveldende størrelse og økende nærhet til den nasjonale sikkerhetsstaten at deres handlinger er ensbetydende med statlig sensur. Mens falske nyheter – inkludert de som kommer fra Russland – fortsetter å være et genuint problem, har disse nye tiltakene langt mindre å gjøre med bekjempelse av desinformasjon eller fornektelse av krigsforbrytelser, og langt mer å gjøre med å gjenopprette elitekontroll over kommunikasjonsfeltet. Disse nye reglene vil ikke gjelde for tradisjonelle medier som bagatelliserer eller rettferdiggjør amerikansk aggresjon i utlandet, benekter amerikanske krigsforbrytelser eller skylder på undertrykte folk – som palestinere eller jemenitter – for deres egen situasjon, men vil i stedet bli brukt som påskudd for å nedrangere, undertrykke, fjerne eller til og med slette røster som er kritiske til krig og imperialisme. I krig, sies det, er sannheten alltid det første offeret.
Denne artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Originalen er publisert på MintPress:
An Intellectual No-Fly Zone: Online Censorship of Ukraine Dissent Is Becoming the New Norm
Les også: Partiet Rødt og stedfortrederkrigen i Ukraina
Den amerikanske manipuleringa av offentleg meining og delar av partiet Rødt
Hva er krig?
Av Tom Green - 7. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/hva-er-krig/
En kort logisk psykologisk analyse
Av psykologspesialist Tom Green.
Krig
Det er 3 typer krig, de med deg selv, de mellom oss, og de mellom land,
krig avsluttes i den rekkefølgen.
Det er 3 parter i en hver krig, den som vil angripe, den som vil forsvare, og den som vil ha fred,
det er krig fordi den tredje parten får minst oppslutning.
Det er 3 årsaker til at den tredje parten får minst oppslutning.
Uvitenhet, Primitivitet og Uferdighet (UPU).
I tidligere artikler på Steigan.no og Binders.info har jeg sannsynliggjort sammenhengen mellom innskrenkninger av muligheter for å gjøre personlige frie valg når det gjelder egen kropp, under covid-tiden, og manglende faktisk human bevissthet hos politikere, myndighetspersoner og journalister.
For å kunne undersøke denne sammenhengen brukte jeg UPU-analyse. UPU-analyse har vist seg egnet, på et logisk erfaringsmessig grunnlag, til å sannsynliggjøre individuelle forskjeller når det gjelder nivåer av human bevissthet og mellommenneskelig skjelne-evne. Et eksempel på en slik forskjell er at noen av oss, i en konflikt-situasjon, har en tilbøyelighet til å være partiske, mens andre har en tilbøyelighet til å ønske alle parter godt.
I denne artikkelen sannsynliggjør jeg, ved bruk av UPU-analyse, sammenhengen mellom krig og innskrenkninger av muligheter for fred med oss selv og andre, og manglende faktisk human bevissthet, ikke bare hos politikere, myndighetspersoner og journalister, men hos oss andre også.
Du er desto mer tilbøyelig til å utvikle din humane bevissthet, desto mindre uvitenhet du har om hvordan en personlig fornemmelse av helhet og pluss, henger sammen med hva du gjør mentalt for å skape den fornemmelsen. Din personlige erfaring med denne årsak-virkning sammenhengen, kan vi beskrive som din gasspedal for utvikling av human bevissthet. Freden du har med deg selv og andre for eksempel, er avhengig av hvor mye du har brukt den gasspedalen.
I et humant bevissthets-perspektiv er det derfor ikke bare to, men tre parter, i en hver krig, nemlig; – den som vil angripe, den som vil forsvare seg, og den som vil ha fred. Har du tilbøyelighet til å være partisk når det er krig, om det er krig med deg selv, mellom oss eller mellom land, er det fordi freden med deg selv og andre har en begrenset oppslutning i din humane bevissthet, selv om du sluttet opp om fred før krigen startet.
Ved siden av Uvitenheten om gasspedalen for vår humane bevissthet, er det ytterligere to årsaker til at den tredje parten i en krig får minst oppslutning, om det er krig med oss selv, mellom oss eller mellom land. Den første årsaken er Primitivitet, som vi kan si er bremsen for utviklingen av vår humane bevissthet, og den andre er Uferdighet, som vi kan si er håndbrekket. Sammen med uvitenhet, utgjør primitivitet og uferdighet de tre UPU-tilstandene våre; UPU1, UPU2 og UPU3, som betegner tre nivåer av human bevissthet med stigende grad av uvitenhet, primitivitet og uferdighet.
Den første ‘U’ i Upu-tilstandene våre står som allerede nevnt for uvitenhet om gasspedalen for utvikling av vår humane bevissthet. Når du har begrenset erfaring med å bruke den pedalen, vil du i mer eller mindre grad være uvitende om hva det personlig betyr å være i fred med deg selv. I den personlige bevisstheten din vil det derfor heller ikke være ryddet særlig med plass for hva fred og frihet betyr personlig for andre, og du vil kanskje til og med oppleve at akkurat det vedgår ikke deg.
‘P’ i uPu-tilstandene våre står for Primitivitet og er den resignerte eller autoritære reaksjonen på uvitenheten om den nevnte gasspedalen. Hvorfor skulle du trykke på en gasspedal du ikke personlig har erfaring med å trykke på? Vil det ikke da være mer nærliggende å bremse og overbevise både deg selv og andre om nødvendigheten av å ta parti, i de konflikter du møter? Ikke bare i et humant bevissthets-perspektiv, men også på et dypere psykologisk plan, utviser du da en motstand mot utviklingen av din humane bevissthet. Ditt bidrag til freden med deg selv og andre, faller da på din egen begrensede humanitet.
‘U’ i upU-tilstandene våre står for Uferdighet og er håndbrekket i den humane utviklingen vår, som kan være på uten at vi merker det. Hvorfor skulle du, når håndbrekket er på, i det hele tatt tenke på å bruke gasspedalen for din humane bevissthet? Tilsvarende så er det tilsynelatende legitimt at vår faktiske humane bevissthet bortfaller, når en krig først har startet. Et godt eksempel på dette er når Jens Stoltenberg uttalte at bombingen i Libya var “utmerket trening for det norske luftvåpenet” (Aftenposten 15 oktober 2014). Når fred med deg selv og andre, har en så begrenset oppslutning i din humane bevissthet, vil du fort kunne bidra til mer krig, uten at det var det du ville i utgangspunktet.
Alle selv-inspekterende mennesker vil måtte innrømme varierende grad av human bevissthet i forskjellige situasjoner i livet, som sammenfaller med at vi fort kan bli vår verste fiende, og motarbeide fred med oss selv og andre. For eksempel, nå for tiden forteller fler og fler at de hver dag, hver time og til og med hvert eneste lille minutt, har tanker med tvil om de bestemmer over sin egen kropp, sin frihet, og freden med seg selv og andre.
Som beskrevet i tidligere artikler på Binders.info så utvikler du human bevissthet på livets Sannhets-skole, og ikke på livets Trygghets-skole. Du blir tatt opp på livets Sannhets-skole når erfaring har lært deg en innlevingsevne med deg selv og med andre, stor nok til at du ønsker fart på utviklingen av din humane bevissthet og mellom-menneskelig skjelne-evne. Denne bevisstheten og skjelne-evnen kan bli så skarp at du konsekvent slutter opp om den tredje parten i kriger du møter. Forestill deg et samfunn der politikere, myndighetspersoner og journalister, gjør det samme.
Til slutt vil jeg konkludere med at det internasjonale scenariet som har utspilt seg i de siste åra, med covid, og nå med krigen, ikke er så dumt at det ikke er godt for noe: Det har blitt tydeligere for noen av oss hvor enormt mye mer viktig human bevissthet er som byggestener for samfunnet, enn det som de fleste politikere, myndighetspersoner, journalister, og mange av oss andre også, enda har fått hodet rundt.
Kaare
Av Geir Sundet - 7. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/__trashed-3/
Av Geir Sundet.
29 år gammel blei jeg head-hunta for første gang i mitt liv. Bileieren jeg kjørte for gikk konkurs, og dette var fjerne gang jeg mista jobben på like mange år. De tre foregående oppsigelsene var politisk motivert, og ut fra alle tidligere erfaringer skulle jeg nå få merke svartelista for alvor.
I stedet kom Kaare, sjef i et av byens velrenomerte familiefirma og sa at Geir skal jobbe hos oss.
Kaare hadde Kennedybrødrene John og Robert i et stort bilde på veggen bak kontorstolen, og første dag på jobb møtte han meg med sitatet som vanligvis tillegges Voltaire: Jeg er uenig i dine meninger, men vil kjempe til døden for å forsvare din rett til å hevde dem.
Så smilte han velkommen, før blei jeg sendt ut på kjøreoppdrag.
Dette skjedde i overgangen fra søtti- til åttiåra, og jeg solgte Klassekampen annehver lørdag i gågata utenfor Tønnesens skobutikk, skreiv innlegg i lokalavisene, var medlem i lokalavdelinga av Transportarbeiderforbundet og en kort periode også leder for distrikstyret i AKP(ml) på Agder. Det siste var taushetsbelagt, men det lokale partilaget jobba svært aktivt. Vi etablerte egen kommisjon for Oktober forlag, dreiv fram en aksjonskomite for flere offentlige barnehager og grendehus, hvor samtlige dører i bydelen blei besøkt for å skaffe underskrifter. Indremisjonen ville ha kristen barnehage og misjonshus og gikk på et historisk nederlag. Vi arrangerte 1. maiarrangement med rockekonsert i kinoen, og deltok i arrangering av byens første 8. marstog med 300 deltakere i et ufyselig vær. (300 pluss kvinner og barn i følge en av humoristene i tellekorpset).
Andre og tredje-generasjons bileiere
Bileieren som desverre gikk konkurs var en lokal andregenerasjons lastebileier som hadde vært på tiurleik med min far og også hatt han som lærer i ungdomstida. Noe som ga meg fordelen med lokal tilknytning når industrien hadde svarteliste. Jeg kjørte i hovedsak rundt med tre eldre Mercedeser, en 1113, en 1314 og 1624. Den siste hadde bakmontert kran og et varmeapparat hvor vifta sveiv feil vei. Konkursen gjorde tre langtransportsjåfører og to av oss som kjørte lokalt arbeidsledige. Firmaet var også del av en nystarta Transportsentral, som også Kaare var del av. Å danne slike sammenslutninger var populært på slutten av søttitallet. Det handla om løyver, oppdrag, samlastingsmuligheter osv i et transport Norge helt ulikt dagens. En slik transportsentral innebare ikke bare at ti lastebileiere sto sammen, men også at en ganske stor sjåførgjeng fikk eget sjåførrom. Og rundt kaffikjelen er det ikke bare kaffi som kokes. Jeg blei fort utpekt som tillitsmann i egen husforening, også med forhandlinger med styret, og Kaare som en motpart. Likevel fikk jeg jobb.
Kaares familie hadde drevet biltransport fra lastebilene kom til landet, i likhet med flere av de andre bileierne jeg kjørte for, og de fleste av disse var også svært erfarne og dyktige sjåfører med mangfoldige mil på baken. Mange av sørlandsfirmaene på søttitallet var nettopp slike familiebedrifter, gjerne med ei kone som førte regnskap. Når stresset var på topp og Kaare sa at alt står på haue her akkurat nå, la fru Anne Marie fra nabopulten litt mer forsiktig til at det er noe med alt. Omtrent som Mao Tse Tung ville sagt om han skulle forklart det mer uforståelige dialektiske uttrykket «ett deler seg i to».
Kaares far Kristian, pensjonert seniorsjef var ofte innom i lunsjen. Han og min onkel hadde gått i klasse på barneskolen, og vi etablerte raskt Scandia-hjørnet. Scania med d som alle sørlendinger sa! Han kunne fortelle hvordan han hadde spinka og spart og lagt opp penger for å kjøpe sin første «Scandia». Hvor lei han var av alle Bedfordene og andre bilmerker som stadig gikk i stykker, havarerte langs veien, måtte taues og repareres, med alle skruene, mutterne og reservedelene som hele firmaloftet var fullt av. I kasser og spann. Som ikke måtte kastes! Uten disse hadde vi aldri klart oss gjennom krigen.
– «Til slutt fikk jeg endelig råd til å kjøpe min første Scandia!» Han så seg rundt med et drømmende blikk, og føyde så til: «Den gikk jo i støkker den og – men det var tross alt en Skandia!»
Historiene om lastebilkjøringa før i tida satt laust, slik de gjør i sjåførmiljøer overalt.
– «Når vi ikke hadde råd til nye dekk på forakslingen, baklasta vi bilene så forhjula nesten ikke var nede i vegen. En gang i en oppforbakke ut mot Farsund steila bilen, og jeg kjørte på bakhjula mens hytta hang utfor veien!» Åssen det gikk til kan man bare lure på. 🙂
Anne Maries far var pensjonert bilmekaniker og verksmester. Han pakka om motoren på en gammel 110 i garasjen. Plukka fra hverandre del etter del, tok ut pakning for pakning. Tegna og skar ut nye pakninger, skrudde det hele sammen igjen. Brukte noen uker. Hele gjengen var tilstedet når den siste delen på ny var skrudd fast og det spennende øyeblikk var inne. Inn med nøkkelen, som på disse bilene så ut som en spiker, trykk på startknappen, litt kinning, litt hvitrøyk og Scaniaen kom til liv på første forsøk. Dypt imponerende. Som å skrive datakode i ukevis uten testing i en moderne verden, og så, bang, alt virker på første test.
Tarifflønn fra Verftet
En gammel men velstelt Bedford med lemmer og åpen kasse blei min hovedbil til innhenting og levering av gods langtransportgutta kjørte til og fra inn- og utland. Med en likedan bil med kran satte jeg tresnekker og en og annen plastikkbåt fra vinteropplag ut på sjøen, løfta takstein opp på takene, kjørte materiallass til hytter i de indre bygder og andre innmeldte oppdrag. Innimellom avløste jeg Leif som var fast utleid til Verftet med en annen kranbil, og kjørte plater fra reolene til de forskjellige områdene hvor det skulle brennes ut profiler eller sveises hud på skipssida, eller fraktes utstyr mellom de forskjellig avdelingene. At Leif var fast på Verftet var også en av grunnene til at vi fulgte lønnstariffen der, uten å ha egen tariffavtale. Vi hadde ellers svært ryddige forhold. Overnattingsturer til Jarlsø ved Tønsberg når røyr til nye skip skulle galvaniseres blei også min jobb, med overnatting på hotell og mat på regning.
Verftet lå inne i en fjord med ei trang bro som bestemte bredden på båtene som kunne bygges. Når en båt blei sjøsatt og skulle ut, var det vanlig at den måtte på flytedokk i Grimstad for å reparere skader på slingrekjølen etter bropasseringa. Med tilhørende kjøreoppdrag. Større båter blei bygd i seks meter breie seksjoner på Verftet, og så kjørte vi dem gjennom byen på en flat-bed semitrailer til Slippen i elvemunningen hvor de blei satt sammen og deretter sjøsatt. Jeg var forridder i en Toyota HiAce som plukka opp skilt og satte dem på plass, og fikk meg etter hvert også noen turer med semien.
I jobb hos Kaare tilegna jeg meg gleden ved fysisk arbeid, sykla fram og tilbake på jobb, og trente jevnlig. Med HiAcen henta jeg jevnlig kapp fra Kjettingfabrikken til Jernstøyperiet. Håndlossing hvor små tønner blei velta fra bilen opp i større enheter som krevde styrke og teknikk. Jeg henta koks på anlegget i nabobyen, en fyringsform som var i ferd med å gå ut av historia. Her var trikset å laste bilen i et drag uten pause. Sekkene kom i ei renne, omtrent som på nattskiftene på Norsk Hydro i 1969.* Men koksekkene var åpne i toppen, større og rundere. Man løfta sekken, gikk fram og plasserte den på golvet mot framveggen. Der gikk det seks sekker i bredda såvidt jeg husker. Deretter fylte man ei rad til før man satt et lag i høyda på fremste raden. Slik fortsatte man bakover til bilen var full. Jo kortere distanse, jo lengre armer. Bruskjøring var en annen slitsom aktivitet. Lassene fra nabobyen blei lasta med truck, men lossinga gikk for hånd, gjennom et hull i veggen i en garasje uten ståhøyde.
Firmaet hadde tilnavnet transport og brensel, så turer på landet for å hent ved i 60 cm hørte med i sesongen, også det ved hjelp av håndlasting. Deretter oppkutting og sekking i 20 eller 30 centimeter inne i garasjen når det var lite kjøring.
«Hei Kaare, det er bare oss».
Vi hadde ikke mobiltelefoner, selv om de så vidt hadde begynt å komme. De kosta 32 000 kr, ca 100 000 i 2021 kroner, og senderdelen veide 10 kilo. Kaare innstalerte imidlertid en moderne telefonsvarer, som raskt viste seg ubrukelig. For firmaet var en kulturinstitusjon i byen og alle kjente far og sønn. Det førte til at den moderne nye telefonsvareren som skulle gjøre det mulig å legge igjen beskjeder når det ikke var folk på kontoret var helt full morgenene etter at folk hadde ringt opp fra fester kvelden før og spilt inn sanger og hilsner. Å leite fram eventuelle bestillinger blei for tidkrevende.
Sosionomutdanninga mi som aktivt var brukt mot meg i Hammerverkkonflikten** fikk nå en annen funksjon. Jordmor Hillesund i Kyllinggata ringte etter av jeg hadde levert ved. Verken for å klage på- eller skryte av meg, men for å skryte av Kaare. Det er bare du som kan får en utdannet sosionom til å bære ved inn i huset til gamle damer!
-o0o-
Etter rundt halvannet år var det slutt også hos Kaare. Denne gang var det ikke skjulte motiv fra en arbeidsgiver som lå bak, men en av kapitalismens innebygde sykliske kriser. Verftet sleit med ordrebøkene og kanselerte innleien av Leif og kranbilen. Dermed tok han over jobbene jeg vanligvis gjorde og jeg blei permitert, men stilte opp hvis det var oppdrag. En tirsdag her og en torsdag her. Den forrige arbeidsgiveren som gikk konkurs fikk ubetinga for momsunderslag, og jeg kjørte for han de fire månedene han sona. Jeg tok sveisekurs og søkte på mulige og umulige jobber.
Mandal var på denne tida en av Norges desidert største industribyer, arbeiderklassen var mektig og i alle hovedsak styrt av Arbeiderpartiet. Jeg kjente de fleste laste og lossegjengene, og en god del formenn. Noen av formenna var tidligere NKPere som hadde gått tilbake til moderhuset, og et par av dem sa direkte til meg når jeg spurte etter jobb at «du stemmer på feil parti». Som antagelig var en korrekt gjengivelse av de fleste bedriftseieres syn.
Byens Jern og metallstøyperi trengte folk, de støvsugde faktisk arbeidsmarkedet. I tillegg til tungbillappen hadde jeg truckførerbevis, men jobb på Støyperiet fikk jeg ikke. Noen tid seinere fortalte klubbformannen, en trofast Arbeiderpartimann som jeg satt sammen med i Samorgs Verneutvalg, at direktør og eier hadde forespurt han om hans syn på risken for å gi meg jobb. Han hevda han hadde anbefalt ansettelse. Uten at jeg fikk jobb av den grunn.
35 år seinere, i en fortrolig samtale med en svært pålitelig kilde dukka faktisk direktør Berner fra Hammerverket opp også i denne sammenheng. Han hadde nabohytte i Sirdal til sjefen på Støyperiet. Et av temaene som blei diskutert over pjolterglassene på den tida var hvem som burde holdes ute fra arbeidslivet. At Berner hadde ment at jeg var en av dem overrasker vel ingen. ***
Muligheten som nå åpna seg var langtransport. Et større transportfirma i Rogaland som sammarbeida med vår Transportsentral trengte folk. De hadde god erfaring med sjåfører fra vårt distrikt og jeg kunne få jobb. Med kone i full jobb og et barn på 2 år var det ingen enkel avgjørelse.
Jeg ba Kaare om en deal som jeg visste jeg ikke hadde krav på. Hvis jeg slutter, vil du da ta meg inn igjen når det blir bedre tider? Etter en tenkepause sa han ja. Jeg satte igjen kaffetrakteren jeg hadde vunnet på Årsmøte i Transportarbeiderforbundet, og lot koppen min stå igjen. Og fikk løfte om kaffi når jeg stakk innom.
Og en solskinnsdag – kanskje fem, kanskje flere år seinere, ringte han. En ny Scania kranbil sto klar. Men da jeg jeg grodd fast på landeveien, og blitt «smitta av galskapen». Hvitlinjefeberen var gått i blodet.
-o0o-
Dette er siste artikkel i en rekke på 16 om arbeid, ungdomsliv, politisk arbeid, overvåking og forfølgelse fra slutten av seksti til begynnelsen av åttitallet.
I denne serien har jeg skrevet mye negativt om arbeidgivere og øvrighet. Etter min mening vel fortjent og godt dokumentert. Noen ønsker å framstille kommunister sånn at vi hata alle arbeidsgivere og bare var ute etter «å lage bråk». Vel, det er ei framstilling jeg vil bestride.
Mottakelsen, holdninga og kulturen hos Kaare førte til et livslangt vennskap bygd på gjensidig respekt. Som også tålte at vi var motparter i den store transportstreiken i 1998. Kanskje akkurat det. Hvor buss- og langtransportsjåfører sto sammen, hvor LO og YS forbund sto sammen, noe som ga seier til sjåførene og en tariffavtale langtransportsjåførene kunne leve med og gjorde at vi kunne droppe akkordkjøringa, overlassa, kjøringa døgnet rundt, og i større grad følge regelverket.
Kaare deltok som styreleder for Norges Lastebileier-forbund, jeg som leder for Norske Yrkessjåførers forening.
Et vennskap som kanskje best kan forståes av dem som sjøl har blitt oppsagt, svartelista, utestengt, og forbigått, eller, blir truffet av dagens nye bølger; med outing, canselling, blacklisting og boikott, hvor du blir nekta plattform og talerstol – og avlyst. Forhold som avslører hvem som selger prinsippet om at demokratiske rettigheter også skal gjelde for dem du er uenig med, og viser hvem som har ryggrad og integritet til å stå opp og kjempe.
Kilder og fordypning
* Om å sprenge akkorden
https://steigan.no/2020/11/om-a-sprenge-akkorden/
** Skyggekrigen
*** An offer he couldn’t refuse…
(1) https://lastebil.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/2020-og-eldre/2016/Semitrailer-pioneren
(2) Fri Fagbevegelse innsnevrer streiken til «Bussjåførene», men i virkeligheten var også lastebilsjåførene involvert, og ga oss en viktig tariffavtale. Det var da det blei trua med å stenge alle grensene inn og ut av Norge at streiken blei avslutta. https://frifagbevegelse.no/nyheter/da-bussjaforene-gikk-til-streik-for-22-ar-siden-overrasket-de-arbeidsgiverne-og-vant-6.158.731487.b72dc1731a