Nyhetsbrev steigan.no 07.01.2024
Båndene mellom India og Russland får en oppgradering
Dr. Ladapo fra folkehelsa i Florida: – Pfizer vil gå under
«Det er statlig propaganda» – Ukrainere skyr TV-nyheter mens krigen fortsetter
Ekspert på internasjonal rett: «Israel vil bli dømt for folkemord»
Det er vinter i Norge – når skal folk slutte å la seg lure!
Jemen kontrollerer Rødehavet – påfører vesten enorme økonomiske tap
Båndene mellom India og Russland får en oppgradering
Av M. K. Bhadrakumar - 7. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/bandene-mellom-india-og-russland-far-en-oppgradering/
Besøket til utenriksminister S. Jaishankar i Russland 24.-29. desember presenterte et ekstraordinært skue som minner om de indo-sovjetiske relasjonenes glansdager. Det var en ubeskrivelig ekstase i Jaishankars ord på russisk jord. Han tok til og med en tur på Den røde plass midt i den strenge russiske vinteren. Men utenriksministeren er alt annet enn en sentimental diplomat, som kan håndtere følelser ikke nødvendigvis som en byrde, men som i stedet gjør dem til stor optikk.
Dette Russland-besøket vil skille seg ut i Jaishankars diplomatiske karriere ved siden av hans fremtredende rolle i å heve forholdet mellom India og USA til et crescendo. Paradokset er at Jaishankars oppdrag hovedsaklig tar sikte på å styrke Indias strategiske autonomi i et komplekst internasjonalt miljø. En passende metafor vil være et cruiseskip fanget i stormen (men ikke sunket) og i nød på jakt etter en havn det er kjent med.
Enkelt sagt, Jaishankars Moskva-reise hadde som mål å skape rom for indisk diplomati. Fortellingen om forholdet mellom India og Russland er full av lignende situasjoner. FNs sikkerhetsråds resolusjoner om folkeavstemning i Kashmir, ungarsk opprør i 1956, Praha-våren, Bangladeshs fødsel, sovjetisk intervensjon i Afghanistan – listen inkluderer noen skjebnesvangre øyeblikk i moderne historie.
Hvis de siste to årene har sett forholdet mellom USA og India steget høyt og deretter stupt kort tid etter, er hovedårsaken å finne i Biden-administrasjonens økende frustrasjon over at Modi-regjeringen nektet å slutte seg til Vestens karavane for å sanksjonere Russland, økte India pragmatisk sin oljeimport fra Russland med stormskritt, som ble en viktig kilde til budsjettstøtte, men modererte bittet fra Vestens «sanksjoner fra helvete» mot Russland og bidro indirekte til den fenomenale gjenopphentingen til den russiske økonomien, som for tiden registrerer imponerende 3,5 % vekst i år. Bilateral handel mellom India og Russland har siden registrert en massiv økning fra et flaumt nivå til å nå 50 milliarder dollar i 2023.
Et eller annet sted langs linjen, slik det skjer, ble de indiske beslutningstakerne beruset av suksessen da de forsøkte å dra seg mot den vestlige leiren for å skape en enda mer fordelaktig matrise av «samarbeid». Det er ikke noe galt i å føre en balansert politikk i egeninteresse, men i dette tilfellet var strategien fundamentalt feil, da den også var basert på forestillingen om at Russland var skjebnebestemt til å tape krigen i Ukraina. Det indiske etablissementet trakk forhastede konklusjoner fra de militære tilbakeslagene som russiske styrker led i den tidlige fasen av Ukrainakrigen. Den berømte bemerkningen om at «dette-er-ikke-en-æra-av-kriger» kjennetegnet det surrealistiske synet. (Sitert etter statsminister Narenda Modi, o.a.)
Amerikanerne var selvfølgelig begeistret over at India viste langfingeren mot Russlands ‘spesielle militæroperasjon’, og det gikk på den globale allmenningen at India ‘distanserte’ fra Russland. Denne perioden med den amerikansk-indiske brorskapet varte i nesten ett år til midten av 2023 da russiske styrker returnerte til slagmarken i Ukraina med en strålende strategi med utmattelseskrig, fortsatte med å knuse Kievs «motoffensiv» og til slutt tok initiativet mens sommer ble til høst i fjor.
I mellomtiden skjedde tre ting. For det første ble det tydelig at landene i det globale sør var i ferd med å forlate USA og drev i retning av Russland-Kina-aksen, noe som selvfølgelig satte India i et dilemma, ettersom det også ønsket å være leder for den såkalte Global Majority.
For det andre begynte den vestlige fortellingen om Ukraina å flise opp i kantene, og tegn på «krigstrøtthet» dukket opp i Europa og USA.
For det tredje, viktigst av alt, hadde Biden-administrasjonen en grundig revurdering av båndene til Kina, som var i fritt fall, og fra juni og utover begynte topp amerikanske tjenestemenn å banke på døren i Beijing for å søke større forutsigbarhet i forholdet deres og presse på for et toppmøte mellom president Biden og president Xi Jinping.
Det er tilstrekkelig å si at klimaet i forholdet mellom USA og Kina har forbedret seg siden toppmøtet i San Francisco i november. Men snuoperasjonen påførte Delhi en sideskade – den reduserte Indias verdi for Washington som «motvekt» til Kina. Merkelig nok falt skiftet i geopolitikken i Fjernøsten også sammen med den nåværende bitterheten som brøt ut over påståtte indiske planer om å drepe amerikanske og kanadiske borgere.
Inn på scenen kommer Russland. Da Russland følte at den amerikansk-indiske broderskapet var på vei mot rennesteinen, begynte Russland å varme opp overfor Modi. I forrige måned, med et øye på Washington, lovpriste Putin Modi for å nekte å bli «skremt, få panikk eller bli tvunget til å ta avgjørelser som ville være i strid med Indias og det indiske folks nasjonale interesser.»
New Delhi forventer at USA vil bli fastlåst i sin innenrikspolitikk gjennom 2024. Når spenningene mellom USA og Kina avtar, er Indo-Stillehavsstrategien på sparebluss, og følgelig har USA ingen grunn til å flørte med India. Likevel er ikke dette slutten på den indisk-amerikanske sagaen. Når den neste amerikanske administrasjonen etablerer seg, vil det bli fornyet innsats i Delhi for å ta opp trådene. Ta ikke feil av dette, for den indiske eliten er USA fortsatt den mest logiske partneren, og det er garantert at Washington vil gjengjelde dette.
Foreløpig betyr imidlertid det faktum at Russland har fått overtaket i krigen i Ukraina også at India ikke lenger har krav om å gå på stram line i forhold til Moskvas brudd med Vesten. Dermed vil det årlige India-Russland-toppmøtet bli gjenopptatt i 2024 etter en to-års pause. India er også i en bedre posisjon til å stå imot USAs kritikk på menneskerettighetsspørsmål nå som Washington har mistet den moralske høyden på grunn av Israels krigsforbrytelser i Gaza. Totalt sett er det tilbakebetalingstid for Modi-regjeringen. Jaishankar nyter hvert øyeblikk av det selv etter at han kom tilbake fra Moskva.
Poenget er at India og Russland har utvidet sin agenda på malene for geopolitikk og strategiske interesser til gjensidig nytte. Fremover vil effektiviteten og bærekraften til optikken bli satt alvorlig på prøve på BRICS-toppmøtet i Kazan i oktober, som Putin skal lede.
Bjellesauen bør betraktes nøye
Det store spørsmålet er om India vil vise sinnsbeherskelse nok til å ramme USAs kjerneinteresser ved å gå sammen med opprettelsen av en BRICS-valuta. Dette vil utfordre dollaren og den USA-dominerte internasjonale finans- og handelsarkitekturen, og er et prosjekt som bærer Putins fingeravtrykk og tar sikte på å ødelegge USAs eksepsjonalisme og globale hegemoni. Det nyter også Kinas støtte. Interessant nok har den offisielle kinesiske avisen Global Times presentert en ekstraordinær kommentar mot dette urolige geopolitiske bakteppet som roste Modi-regjeringen til skyene for dens politikk. Er tiden inne for å tørke støv av Russland-India-Kina (RIC)-formatet? Det finnes ingen enkle svar.
En annen klokke som bør følges er banen for russisk-indisk forsvarssamarbeid, som historisk sett har vært ankerfestet for de to landenes strategiske forhold. Ta bort forsvarsbåndene og India-Russland-båndene blir et tomt skall. Det er grunnen til at USA vedvarende har krevd at India reduserer sine våpenkjøp fra Russland som en markering av på linje med Vesten og i en ånd om å utdype «interoperabilitet» med amerikanske våpen.
Men på den felles pressekonferansen med Jaishankar etter samtalene i Moskva, slapp utenriksminister Sergej Lavrov en bombe. Han avslørte at diskusjonene dekket «utsikter for militær-teknisk samarbeid, inkludert felles produksjon av moderne våpen.» Lavrov la til:
– Vi har gjort fremskritt også på dette området. Samhandlingen vår er strategisk i så henseende. Å styrke dette samarbeidet imøtekommer de nasjonale interessene til våre stater og bidrar til å opprettholde sikkerheten i Eurasia. Vi har respekt for våre indiske kollegers innsats for å diversifisere båndene i militær-teknisk samarbeid. Vi forstår også og er villige til å støtte deres initiativ for å produsere kampmaskinvare under «Make in India»-programmet. Vi er klare til å samhandle med dem i denne forbindelse.» [Uthevelse lagt til.]
Den enestående ytelsen til russisk våpen i Ukrainakrigen og den generelle økningen i den russiske forsvarsindustrien det siste året ville sette Russland i en sterk posisjon til å gjenvinne fotfestet som Indias desidert fremste partner innen militærteknologi. Banen på denne fronten vil gi avgjørende bevis på en ny tenkning i Delhi med hensyn til geopolitikken til India-Russland-USA-trekanten.
Å ta ansvar
Av Frode Bygdnes - 7. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/a-ta-ansvar/
Adm.dir. i Helse Nord, Marit Lind, skriver i flere aviser at omstillinga handler om å ta ansvar. Hennes ansvar er bare for Helse Nord, likevel påstår hun at hun tar et helhetlig ansvar. Det er lite i innlegget hennes som tyder på at hun tar et helhetlig samfunnsansvar for helsetjenestene, men så er det heller ikke hennes oppgave. Det er helseministeren, regjeringa og Stortinget sitt ansvar.
Å legge ned akuttfunksjoner i Narvik, Gravdal og for to sykehus på Helgeland, løser ikke bemanningsituasjonen i UNN Tromsø eller på andre sykehus. Dertil er det alt for få ansatte fagfolk knytta til akuttkirurgi på disse fire sykehusene.
Derimot er pasientbehandlinga på lokalsykehusene stor. Å transportere akuttsyke langs vegene eller i lufta, krever en mye større prehospital kapasitet enn hva som er i dag. Nye ambulansebiler, nye ambulansehelikoptre og flere fagfolk må til. Da det også vil kreve mer utstyr til behandling under transport, vil det kreves større biler. Ingen ting av dette er heldig for pasientene. For som Støtteforeningene for lokalsykehusene her nord sier: «Vi blør ikke saktere». Vi har ikke bedre tid, men vi har dårligere veger, mere uvær og lengre avstander. Å bygge ned lokalsykehusene gir oss ikke likeverdige helsetjenester som resten av landet.
Om pasientene kommer fram til UNN Tromsø, så oppstår et nytt problem. 90 % av akuttpasientene ferdigbehandles ved lokalsykehusene i dag. Hvis en transporterer alle disse inn til universitetssykehuset, så vil planlagte operasjoner måtte settes på vent. Fristbruddene vil økes, ikke løses. Flere vil dø i helsekø. Lokalsykehusene avlaster og fungerer som en buffer for sentralsykehusene. Slik kan de store sykehusene konsentrere seg om avansert og omfattende behandling.
Problemet med rekruttering og behandling må angripes på annen måte. Helse Nord burde kreve reelle budsjetter for å løse sine lovpålagte oppgaver. Det er Helse Nord sin oppgave å melde til politikerne at de underbudsjetterer. Underbudsjettering kan være en ønsket politikk. Grunnbemanninga må opp for å redusere sykefravær, senke overtidsbruken og overflødiggjøre vikarbyråene. Ansettelsene er først og fremst avhengig av budsjettene.
Helheten omfatter mer enn Helse Nord sitt domene. Å bygge ned lokalsykehusene vil selvfølgelig medføre større oppgaver til primærhelsetjenesten. Helse Nord kan heller ikke ta fagfolk fra kommunenes helsetjeneste. Bemanningsituasjonen må løses helhetlig. Da bør både primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjenesten samarbeide for å hindre oppbygging av et parallelt helsetilbud som krever dobbelt sett av fagfolk. Men heller ikke dette er primært Helse Nord sin oppgave.
Her svikter helseministeren. Det er de private klinikkene som nå sitter på gjerdet og håper på nedbygging av lokalsykehus og at ventelistene skal bli deres «ordrereserve». De er ute etter de enkle og lønnsomme inngrepene. Spesialisthelsetjenestene står igjen med de kompliserte og mindre poenggivende operasjonene. Går noe galt, så vil det være sykehusene som må ta over pasientene.
Markedsstyringa med helseforetak er den største trusselen mot offentlig, sikker og pålitelig spesialisthelsetjeneste. Denne problemstillinga berører hverken arbeidsgruppene, direktøren eller styret i Helse Nord. Høringsdokumentet er ene og alene et dokument om hvor langt en kan gå politisk med å bygge ned lokalsykehusene. Helseministeren sitter og ser på i håp om å få privatisert enda mer av helsetjenestene.
Mye tyder på at det var en umulig oppgave Helse Nord fikk av helseministeren. Å få orden på økonomien, fjerne ventelistene og klare seg med færre fagfolk, lar seg ikke gjøre samtidig. Nå vil Helse Nord løse denne oppgaven med å ta ned behandlingsvolumet på sykehusene og overføre pasientene til private klinikker. Dette eksperimentet i nord er det Arbeiderpartiet som står for og som Stortinget bare ser på.
Frode Bygdnes
Dr. Ladapo fra folkehelsa i Florida: – Pfizer vil gå under
Av Julia Schreiner Benito - 7. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/dr-ladapo-fra-folkehelsa-i-florida-pfizer-vil-ga-under/
Dr. Joseph Ladapo har tittelen “surgeon general” i Florida. I et intervju på The Highwire sier legen at han tror at Pfizer vil forsvinne.
Pfizer i framtiden: Dette er noe av det Dr. Joseph Ladapo uttaler i intervjuet med den amerikanske tv-kanalen The Highwire. Du ser det over.
– Når den virkelige skaden er redegjort for, er jeg ærlig talt ikke sikker på at vi kommer til å ha en Pfizer lenger. Skaden fra disse vaksinene kommer til å gå inn i historien som et veldig trist punkt.
Wikipedia om Ladapo: “Sprer desinformasjon”
Ikke overraskende skriver Wikipedia om Ladapo at “han er blitt kjent for å spre desinformasjon om COVID-19 og å promotere vaksineskepsis.”
Legemiddelverket innrømmer funn av DNA i vaksinene
Videre uttaler Lapado i intervjuet at flere produsenter av koronavaksinene kan få store problemer, særlig etter at det har kommet fram at vaksinene inneholder DNA-kontaminasjon som stammer fra produksjonen.
Legemiddelverket i e-post til Hemali:
“Europeiske legemiddelmyndigheter (EMA) har erkjent at det kan forekomme rester av DNA i mRNA vaksiner. Dette er DNA som har vært brukt i produksjonsprosessen av vaksinene. Men det finnes så langt ingen bevis som knytter slike DNA-rester i mRNA-vaksiner til mutasjoner hos vaksinerte. EMA vurderer løpende om rapporterte bivirkninger kan være assosiert med vaksinene.
Myndighetene har fastsatt grenser for hvor mye rest-DNA som kan aksepteres i mRNA-vaksiner. Det er et krav at produsentene tester hvert eneste produksjonsparti (batch) for å sikre at mengden rest-DNA ikke overskrider dette nivået.”
Medisiner til Hemali: Kartellbasert virksomhet
Medisiner med erfaring fra flere lederstillinger i akademia i e-post til Hemali. Redaksjonen kjenner hans identitet, teksten er ytterligere anonymisert av Hemali:
Fra min tid har jeg dannet meg et bilde og en forståelse av hvordan store deler av vår medisinske sannhet etableres og forstås. I realiteten kartellbasert virksomhet, i all hovedsak fra USA. Å gå på tvers av de offisielle oppfatninger er i dag ikke noe man gjør uten risiko for egen karriere.
Dr. Peter McCullough: Hvordan media forvrenger data om vaksinenes sikkerhet.
Les også: Texas´ statsadvokat Ken Paxton saksøker Pfizer for feilaktig fremstilling av COVID-19-vaksineeffektivitet og konspirasjon for å sensurere den offentlige diskursen
«Det er statlig propaganda» – Ukrainere skyr TV-nyheter mens krigen fortsetter
Av red. PSt - 7. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/det-er-statlig-propaganda-ukrainere-skyr-tv-nyheter-mens-krigen-fortsetter/
En artikkel i New York Times under tittelen ‘It’s State Propaganda’: Ukrainians Shun TV News as War Drags on forteller om en helt annet virkelighet i Ukraina enn den norske aktivistiske medier og journalister forteller om. Artikkelen er bak betalingsmur, men den kan også leses her.
Her er en lett forkortet oversettelse av artikkelen:
Showet, Telemarathon United News, har vært et viktig verktøy i Ukrainas informasjonskrig, rost av myndighetene som regelmessig dukker opp på den for sin rolle i å motvirke russisk desinformasjon og opprettholde moralen.
«Det er et våpen,» sa president Volodymyr Zelensky i Ukraina i januar i fjor om programmet, som produseres og sendes i fellesskap 24/7 av landets største TV-kanaler.
Men etter nesten to år med krig har ukrainere blitt lei av Telemarathon. Det som en gang ble sett på som et avgjørende verktøy for å holde landet samlet, blir nå i økende grad hånet som lite mer enn et talerør for regjeringa.
Seerne har klaget over at programmet ofte maler et for rosenrødt bilde av krigen, skjuler bekymringsfull utvikling i frontlinjen og Vestens falmende støtte til Ukraina – og til slutt ikke klarer å forberede innbyggerne på en lang krig.
Over tid har seertall og tillit til Telemarathon stupt, noe eksperter ser på som et tegn på bredere folkelig misnøye med regjeringa, ettersom seier på slagmarken blir unnvikende. Mange seere bruker i stedet tiden på å se populære realityprogrammer og underholdningsprogrammer.
«Alle er lei av dette bildet som sier: «Vi vinner, alle liker oss og gir oss penger,» sa Oksana Romaniuk, leder av det Kiev-baserte instituttet for masseinformasjon, en medieovervåkingsorganisasjon. «Det er statspropaganda.»
Telemarathon ble lansert kort tid etter Russlands invadering, og inkluderer seks nettverk som representerer rundt 60 prosent av Ukrainas totale publikum før krigen. Hvert nettverk får flere timers plasser å fylle med nyheter og kommentarer, som deretter sendes av alle deltakerne på deres nyhetskanaler.
Programmet ble offisielt vedtatt ved presidentdekret og omtrent 40 prosent av finansieringen kommer fra regjeringa, ifølge Oleksandr Bogutsky, administrerende direktør for StarLight Media, en stor mediegruppe som deltar i prosjektet.
Men det er fortsatt uklart hvor mye kontroll ukrainske myndigheter har på Telemarathons redaksjonelle linje.
Flere medieeksperter og journalister som deltok i nyhetsshowet sa at Oleksandr Tkachenko, Ukrainas kultur- og informasjonsminister frem til juli, pleide å delta i møter for å koordinere nyhetsdekningen. Departementet har ikke svart på flere forespørsler om kommentarer.
Bekymringer om regjeringens innflytelse ble også reist etter at flere kanaler drevet av politiske motstandere av Zelensky ble utestengt fra å bli med i Telemarathon.
I begynnelsen av krigen så et flertall av ukrainere på prosjektet som viktig.
I mars 2022 utgjorde programmet 40 prosent av Ukrainas totale seertall, ifølge Svitlana Ostapa, visesjefredaktør for Detector Media, en ukrainsk medievakthund.
Ved utgangen av 2022 hadde seertallet på nyhetsprogrammet krympet til 14 prosent av TV-publikummet, sa Ostapa. I dag er den nede i 10 prosent.
«De fremstiller hendelser i Ukraina som om alt er bra, som om seieren er rett rundt hjørnet,» sa Bohdan Chupryna (20) en nylig kveld i Kiev, den ukrainske hovedstaden.
I likhet med andre ukrainere sa Chupryna at dekningen av Ukrainas motoffensiv i sommer var altfor optimistisk, og ga inntrykk av at militæret raskt ville presse gjennom fiendens linjer. Motoffensiven møtte tilbakeslag fra start og mislyktes til slutt.
Ihor Kulias, en medieekspert som overvåker Telemarathon for Detector Media, sa at i det meste av 2023 brukte showets deltakere språk som understreket «effektiviteten og dyktigheten til de ukrainske styrkene», mens russiske styrker ble «beskrevet som å være i en tilstand av panikk, opplever betydelige tap og overgir seg i massevis.»
Det var «en helt annen virkelighet» enn den faktiske situasjonen på bakken, sa Kulias.
Antallet ukrainere som sier de stoler på Telemarathon falt kraftig over tid, fra 69 prosent mai 2022 til 43 prosent forrige måned, ifølge en fersk meningsmåling fra Kyiv International Institute of Sociology. En annen studie viste at mer enn to femtedeler av ukrainerne sier de ønsker å avslutte programmet.
Mange kritikere sier at Telemarathon nå gjør mer skade enn nytte.
«Det har en farlig side, det skaper et optimistisk syn på situasjonen og fører så til skuffelse,» sa Yaroslav Yruchyshyn, leder av det ukrainske parlamentets komité for ytringsfrihet, som offentlig stilte spørsmål ved nyhetssendingens effektivitet denne måneden.
Yruchyshyn og medieeksperter sa at de fryktet at programmet hadde blindet folk for det faktum at krigen ville trekke ut og kreve flere ofre. Ukraina sliter for tiden med å rekruttere soldater, og det er økende kritikk om at folk som bor langt fra frontlinjene begynner å glemme konflikten.
«Vi trenger solid, balansert informasjon som samfunnet vårt kan analysere og som folk kan ta beslutninger fra,» sa Yruchyshyn.
En annen bekymring er at Telemarathon har forvandlet seg til en PR-operasjon for Zelensky, som fortsatt er Ukrainas mest betrodde politiske skikkelse, men som har sett at hans rating har gått ned de siste månedene.
Tall samlet av Kulias viser at medlemmer av Servant of the People, Zelenskys parti, utgjorde mer enn 68 prosent av programmets politiske gjester i 2023, og denne andelen økte jevnt gjennom året. Servant of the People kontrollerer halvparten av setene i parlamentet.
Kommentar
Norske medier har vært omtrent som Telemarathon. Ikke minst har Nettavisens Jørn Sund-Henriksen, som også er leder for Norsk-ukrainsk venneforening, drevet den samme typen kampanjejournalistikk. Men NRK, VG og Dagbladet har ikke ligget langt etter. Norske medier framstår som de siste dagers hellige mens amerikanske hovedstrømsmedier som New York Times, Time magazine, Wall Street Journal og Washington Post i mange måneder har fortalt sine lesere det som er realiteten: NATO og Ukraina taper denne krigen.
Kanskje våre kolleger i de «redaktørstyrte mediene» skal begynne å tenke på hvordan de skal forberede sine lesere på den ubehagelige virkeligheten og i det minste for seg sjøl innrømme at de har fôret oss med ensidig og overoptimistisk krigspropaganda i snart to år?
Det gjelder også våre kolleger i avisa Klassekampen.
Å hausse opp krigshysteriet og gi publikum urealistiske forhåpninger om seier bidrar til å forlenge krigen og til at andre flere titusener av ukrainske soldater dør i en krig som allerede er tapt. Det er også et ansvar å bære.
Ekspert på internasjonal rett: «Israel vil bli dømt for folkemord»
Av red. PSt - 7. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/ekspert-pa-internasjonal-rett-israel-vil-bli-domt-for-folkemord/
Francis Boyle er professor i internasjonal rett ved University of Illinois College of Law. Han har tidligere vunnet to saker for Den internasjonale domstolen, domstolen som skal behandle Sør-Afrikas søksmål mot Israel med anklage om folkemord. Boyle har blant annet skrevet bøkene The Bosnian People Charge Genocide, samt Palestine, Palestinians, and International Law og World Politics, Human Rights, and International Law.
I et intervju med Democracy Now! sier han at hans vurdering er at Sør-Afrika kommer til å vinne saka og at Israel vil få ordre fra retten om å slutte og avstå fra å begå alle folkemordshandlinger mot palestinerne.
Basert på min nøye gjennomgang av alle dokumentene så langt som er sendt inn av Republikken Sør-Afrika, tror jeg Sør-Afrika vil vinne fram med en ordre mot Israel om å slutte og avstå fra å begå alle folkemordshandlinger mot palestinerne. Og så vil vi ha en offisiell avgjørelse av den internasjonale domstolen selv, den høyeste juridiske myndigheten i FN-systemet, om at folkemord pågår. Og i henhold til artikkel I i folkemordskonvensjonen vil alle kontraherende parter, 153 stater, da være forpliktet, sitat, «å forhindre», ikke sitat, folkemordet som Israel begår mot palestinerne.
For det andre, når verdensdomstolen gir denne opphør-og-avstå-ordren mot Israel, vil Biden-administrasjonen bli fordømt i henhold til artikkel III, paragraf (e) i folkemordskonvensjonen som kriminaliserer medvirkning til folkemord. Og vi vet at Biden-administrasjonen har hjulpet og medvirket til israelsk folkemord mot palestinerne en stund. Dette har også blitt tatt opp av vennene mine i Center for Constitutional Rights og i National Lawyers Guild i et søksmål mot Biden, Blinken og Austin.
Så jeg tror vi vil være i stand til å bruke verdensdomstolens kjennelse. Akkurat nå forteller kildene mine meg at høringen vil være 11. januar, 12. januar. Basert på min erfaring med bosnierne, kan vi forvente en ordre innen en uke.
Jeg vil også si, med hensyn til Biden-administrasjonen, at de for øyeblikket er i strid med Genocide Convention Implementation Act, som gjør folkemord til en forbrytelse i henhold til amerikansk lov. Og igjen, når vi – Sør-Afrika vinner denne ordren, vil Biden-administrasjonen også stå i strid med folkemordskonvensjonens implementeringslov.
Antakelig vil Israels propagadamaskin avskrive Francis Boyle, og vi ser at det ligger ute mange angrep på ham ad hominem, det vil si personangrep i motsetning til politisk kritikk, blant annet fordi han har tatt avstand fra pandemipolitikken. Så vidt vi kan se er denne kritikken nettopp det, personangrep for å ufarliggjøre en brysom kritiker. Og uansett ser det ikke ut til at det vil ta lang tid før vi ser om professor Boyle få rett i sine antakelser. Uansett vil behandlinga i domstolen bli en enestående mulighet for å dokumentere Israels forbrytelser. Det ser ut til at teamet til Sør-Afrika vil benytte den muligheten godt.
Se også: 100 Chilean Lawyers Accuse Netanyahu of War Crimes, File Complaint at ICC
Idiotiets apoteose
Av Knut Erik Aagaard - 7. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/idiotiets-apoteose/
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Oppvekst i Norge 14
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Dagbladet 23.10.2002
Hundane gøyr, og karavanen går vidare… Med denne dramatiske sorti tar Jon Hustad et oppgitt farvel med den skoledebatten han effektivt har punktert. Hans bok Skolen som forsvann (2002) river klærne av Keiseren. Skolen ligger avkledd tilbake, som en naken nonne grepet in flagranti i all sin syndige prakt, rødmende av skam.
Bernt Hagtvet anbefaler boken innkjøpt til Utdanningskomiteen. Forlaget har tatt ham på ordet. Politikerne kan ikke lenger dekke seg bak sin uvitenhet. De har valget mellom å gjenreise skolen eller å gjøre gode miner til slett spill. De velger nok det siste, i håpet om at det ikke skal reise seg et folkekrav om en anstendig skole. Det kravet kan reise seg før man aner, for eksempel den dagen Carl. I. Hagen inntar regjeringen. Hagen liker ikke ideologisk tøv.
Hustad viser hvordan skolen bryter ned våre beste nasjonale dyder: folkeskikk, arbeid, nøysomhet og kunnskap for alle. Samfunnet stiller visse krav til voksne mennesker, og det er bare skolen som kan bringe barn skadesløse gjennom ungdommen og ut i arbeidslivet.
Men skolen er ikke lenger norsk, den er importert fra USA av vettløse radikalere. Norsk skole forakter kunnskap og frykter arbeid. Norske barn er ikke lenger robuste og lærelystne, de er sårbare og ulykkelige, og trenger omsorg. Norske lærere er ikke lenger aktede, de er foraktede og kan selv knapt lese, skrive og regne. Norsk skole tillater og fremelsker elevatferd som vanlige foreldre før plukket av barna i treårsalderen. Elevenes kunnskaper svekkes i konkurransen med med et – synkende – europeisk gjennomsnitt.
Hustad tegner fornøyelige og ondsinnede portretter av store og små reformatorer: Helge Sivertsen, Edvard Befring, Erling Lars Dale, Gudmund Hernes, Gunn Imsen og den uoppslitelige Astrid Søgnen, som uforståelig har slått seg opp i en høyredominert regjering. De vil så vel, men de skaper det problemet de skulle løse: Robuste norske barn har stort sett ikke andre problemer enn dem de er påført av skole og barnehage.
Hustads bok er ikke feilfri. Han hopper glatt over den eneste reelt vanskeligstilte gruppen i norsk skole, innvandrerbarna, som fratas kunnskap i skolen og diagnostiseres bort i PP-tjenesten. Han blander inn sine politisk korrekte syn på likelønn, likestilling og privatskoler, som er saken uvedkommende. Han later ikke til å ha forstått hvordan skolens overforbruk av diagnosene dysleksi og ADHD tilslører effekten av norsk pedagogikk ved å legge ansvaret på ofrene for den. Han bommer kardinalt ved å rette mye av angrepet mot undervisningsminister Kristin Clemet, som skjønt hun i sin stilling må tale med påholden penn, er hans naturlig allierte.
Arbeiderpartiets revolusjonæreeventyrpedagogikk får med rette skylden for idiotiets apoteose og nasjonens dekonstruksjon, men Hustad tar feil når han hevder at norsk skole strider mot sosialdemokratiets verdier. Slik Rune Gerhardsen kakket hull på snillismen, venter vi på en skolepolitisk arbeiderpartimann som kan gjenreise arbeidets verdighet i norsk skole.
Men den største feilen er at Hustad bjeffer og lar karavanen dra videre uten ham. Han tror han har satt punktum for en debatt han knapt har startet. Hustad tror det er en uoverstigelig kløft mellom ideologi og fornuft og at kampen er tapt. Det er den ikke, for det er ingen verdimotsetning mellom reformpedagogenes tannløse altruisme og Hustads vestlandske opplysningspietisme. Forskjellen er praktisk, ikke moralsk
Vi vil alle ha selvstendige, kloke og moralske barn og et samfunn som ingen faller utenfor, et samfunn av kunnskapsrike voksne. Arbeid, kunnskap og folkeskikk står ikke i nødvendig motsetning til ivaretakelse, spesialundervisning, utfoldelse og moro. Det holder å gjeninnføre det gode vi fjernet fra femtiårenes skole og føye det til likeverdighetsprinsippene fra syttiårene.
Det krever riktignok en omformulering av lov og forskrift, en ny læreplan og en ny lærerutdanning. Læreplanen er allerede gammel, lærerutdanningen er det få som skryter av, og loven kan politikerne endre. Det politikerne må forstå, er at vitenskap er ideologi og at verdier uten forankring i realiteter bare er luft. Derfor bør Jon Hustad fortsette å snakke til Stortinget.
Ingen skole er så god som den teori den bygger på, ingen skole er bedre enn sine praktiske resultater.
Det er vinter i Norge – når skal folk slutte å la seg lure!
Av Romy Rohmann - 7. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/det-er-vinter-i-norge-nar-skal-folk-slutte-a-la-seg-lure/
De siste dagene med vinter i Norge ser vi gang på gang at elektrifisering ikke er veien å gå.
De elektriske brøytebilene fungerer dårlig, el-busser fungerer ikke og hverdagen stopper opp.
Brøytebilsjåfører fortalte til Nettavisen i januar i fjor om frustrasjonen over å måtte bruke mer tid på å lade el-brøytebilen enn å få vekk snøen.
Vi leser at skoler og barnehager må stenge, renovasjonsbiler og matleveringer blir utsatt da veier ikke er måka og folk ikke kommer fram. Biler kjører ut og El-biler går tom for strøm i lange køer, vi blir minna på å ha tepper og varmt tøy med på bilturen. Dette har vi kunnet høre på nyheter og lese daglig om i aviser i det siste.
Sivilforsvaret, Røde Kors og Kristiansand-regionen brann og redning mobiliseres for å hjelpe hjemmesykepleien i Kristiansand med å komme fram til pasienter. Det melder kommunen på sine nettsider.
https://www.nrk.no/sorlandet/mobiliserer-sivilforsvaret-for-a-hjelpe-hjemmesykepleien-1.16700151
Det er vinter i Norge, det er ikke uvanlig mye snø eller kulde, det er rett og slett vinter. Det er bare svært beklagelig at våre ansvarlige politikere har gjort «det grønne skiftet» til et av sine mantraer og elektrifisert over en lav sko.
Ikke bare fungerer det dårlig, det er også veldig mye dyrere forteller daglig leder Tom Kristian Lien i Th. Liens turistbusser AS, et familieeid busselskap som har drevet i 80 år, til Nettavisen.
Ifølge Tom Kristian Lien, er det helt utenkelig at de private busselskapene skal gå over til elektrisk innen 2030, det handler både om kvalitet og pris.
En tysk Setra-buss, som de vi har, koster omtrent fem millioner kroner hver. En elbuss koster 7,5 millioner. De er fra Kina, og har ikke samme kvalitet og kjørelengde, og vi er skeptiske til hvordan det er med service og vedlikehold på dem, sier Lien til Nettavisen.
El-varianten koster 50 prosent mer og takler ikke kulda: – Umulig
Den politikken som blir ført under overskriften «Det grønne skiftet» er ikke løsningen på noe, være seg klimaproblemer eller alle de andre natur- og miljøproblemer vi står overfor.
Jeg skal ikke gå inn på om dette været eller vinteren skyldes det ene eller det andre, det får andre ta seg av og det går en debatt om dette her på Steigan.no. At over 50 land driver med geo-engenering og værmodifisering hjelper sikkert ikke på, dette aner vi ikke konsekvensene av.
Jeg vil bare konstatere at det er vinter i Norge og i mine nå 64 år i dette landet er det ikke uvanlig med både snø og kulde. Det som er uvanlig derimot er det kaos normalt vintervær påfører oss. Våre politikere har slutta å bruke hue og sundt «bondevett», og elektrifisert over en lav sko uten å utrede konsekvensene.
Vi har tidligere skrevet om Klimautvalgets rapport og hvordan EU og Green Deal legger premissene for Norge.
Sjølstyre og lokal sjølbestemmelse må vike for Norges – les EUs grønne skifte. Vi skreiv her på steigan.no 30. oktober dette:
Klimautvalget mener at avgjørelser, som ifølge Grunnloven skal avgjøres av kommunene, ikke kan avgjøres av kommunen, da de tydeligvis ikke er i stand til å ta de rette avgjørelser som kreves for å nå en slik omstilling vi nå skal i gang med. Utvalget anbefaler bla at nasjonale myndigheter, på oppdrag av EU, setter klare rammer gjennom lover, som begrenser kommunens myndighet. Dette må gjøres for at målene skal nås. Sånn har det altså blitt i Norge, som ikke er EU medlem!
Vi skreiv også den 29. oktober dette:
I den globale klimainnsatsen er EU den ubestridte lederen. Gjennom EUs grønne giv («Green Deal») har EU utviklet en klimapolitikk som omfatter tilnærmet alle deler av økonomien, og all politikk skal utformes slik at den tar EU i retning av målet om klimanøytralitet i 2050.
Det kan ikke sies tydeligere EU er det ubestridte lederen og gjennom EUs grønne giv («Green Deal») har EU utviklet en klimapolitikk som omfatter tilnærmet alle deler av økonomien.
Nå er det vinter og vinter i Norge er snø og kulde, dette må vi ikke glemme, og det er lov å minne våre politikere «på å bruke hue» framfor å følge EUs diktat (og det gjelder sjølsagt ikke bare på dette området).
Taushet er gull
Av Jan Christensen - 7. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/taushet-er-gull/
For 30 år siden trådte EØS-avtalen i kraft. «Den har tjent oss godt», er omkvedet fra de som ønsker avtalen fredet. Både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, begge EU-tilhengere, forsvarer – av taktiske grunner – dette synet. Med seg har de brorparten av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.
Samtidig øker motstanden mot avtalen.
Noen vil si den opp og i stedet ha fullt EU-medlemskap. Her er Høyre, Venstre og Miljøpartiet de fremste pådriverne. Andre vil si opp avtalen og erstatte den med likeverdig handelsavtale – som vi hadde tidligere og som fortsatt kan støvbørstes. Dette er dominerende syn i Nei til EU, SV, Rødt, Senterpartiet og det nystartede Industri- og Næringspartiet.
Da EØS-avtalen ble forhandlet, satt en rekke norske byråkrater rundt forhandlingsbordet i Brussel.
En var juristen Synnøve Fjellbakk Taftø. Hun mente avtalen var grunnlovsstridig, endte opp som avtale-motstander og mistet jobben. Seinere ble hun tvangsinnlagt i psykiatrien, visstnok etter påtrykk fra daværende statsminister Gro Harlem Brundtland.
En annen var ekspedisjonssjef Fred Olav Sørensen.I et førjulsintervju med TV2-nyhetene tar han æren for å ha oppfunnet «handlingsrommet». Han hevder motstanderne hadde lite kunnskap og at Norge nå ville hatt større handlefrihet som fullverdig EU-medlem.
Fred Olav Sørensen fikk verken sparken eller ble tvangsinnlagt. Han trykkes nå til brystet av EU-tilhengerne.
«Vi må stå på gangen når viktige beslutninger treffes», klager de. «Vi vil være med på å bestemme!» «Som EU-medlem har vi påvirkningskraft!»
I «Knesset», det israelske parlamentet, har palestinerne drøye 4% representasjon. Hvilken innflytelse har disse i forsvaret av det palestinske folks rettigheter? På Vestbredden? I Gaza?
Et EU-Norge vil få færre enn 2% delegater i Europaparlamentet. Etter manges mening en prateklubb og et sandpåstrøingsorgan med langt mindre makt enn vårt eget Storting.
I det såkalte Ministerrådet, EUs regjering, vil vi, i likhet med de øvrige medlemsstater, få ett medlem.
Har vi noen grunn til å tro at «våre egne» i et utvidet EU ville blitt mindre gisler for overmakta enn palestinerne i «Knesset»?
For eller mot EU/EØS avhenger av tilhørighet. Hvilken plass har du på samfunnsstigen? Hvilke interesser og hvilke lag av folket vil du tjene og solidarisere deg med? Makteliten eller grasrota?
Det avhenger også av informasjon og kunnskap. Med media som enten fortier eller fordreier hva alt handler om, fremmes usikkerhet. Sånt tjener status quo. Ingen endring. I klartekst: At mange er EØS-tilhengere skyldes uvitenhet.
At norske byråkrater og politikere har større muligheter innafor et EU-system der vi er medlem, er opplagt. Men det betyr ikke at de vil bruke disse mulighetene til å forsvare det norske folks interesser.
Nylige korrupsjonsskandaler både i Brussel og her hjemme viser tvert imot at mange er mest opptatt av å mele sin egen kake.
Hva er da vitsen med at noen få nordmenn uten bakkekontakt får sitte rundt berømmelige bord i Brussel og ytterligere legitimere at vanlige folk presses inn i stadig strammere tvangstrøyer?
På områder der Norge visstnok har hatt full handlefrihet, har vi allerede fått forsmak på dette europeiske «samarbeidet»:
– Påtvungne «rettsakter» (lover, direktiver, forordninger). For 30 år siden måtte vi godta om lag 1800 EU-rettsakter. Seinere har vekslende regjeringer innført over 13.000 nye. Ekspedisjonssjef Sørensens handlingsrom er en vits. Som EU-medlem måtte vi bøye oss uansett. I EØS våger ikke våre politikere å bruke handlingsrommet. Enten av frykt for motreaksjoner, eller fordi de ikke forstår rettsaktene. EU-regelverket vokser dem – og oss andre – over hodet.
– Norge gir «avlat» til EU-landene. Hittil har vi betalt over 100 milliarder for å få innpass på deres markeder. For å få innpass på våre markeder, betaler EU-landene ingenting.
– Norsk strøm er underlagt prisfastsettinga på det europeiske marked. Vi som produserer Europas billigste strøm, må betale det mangedobbelte for strømmen. Husholdninger og bedrifter går konkurs.
– Vi har ødelagt og splittet opp tidligere stolte samfunnseide bedrifter som Postverket, Norges statsbaner og Televerket. Høyresidas markedsøkonomiske tenkning har resultert i meningsløs og fordyrende konkurranse. Folk flest har fått dårligere og dyrere tilbud.
– Norsk landbruk og fiskeindustri undergraves, til tross for at disse ikke omfattes av EØS-avtalen. Framfor å styrke næringene sånn at de kan bidra til levedyktige lokalsamfunn og økt sjølberging, importerer vi stadig mer landbruksprodukter fra EU. Regjeringa fratar kystfolket fiskekvoter og må godta EU-toll på videreforedla fiskeprodukter.
I hvilken grad vi nå har mulighet for å reversere helt/delvis tidligere ukloke beslutninger, er et åpent spørsmål.
Som EU-medlem vil det i praksis være umulig.
Å si opp EØS-avtalen er både lovlig og mulig. Mange mener dette er den eneste løsningen for atter å bli herre i eget hus.
2024 kan bli et viktig år for EØS-motstanden.
Regjeringas EØS-utredning skal være ferdig i løpet av første kvartal.
Om den ventede rapporten vil bidra til økt debatt, gjenstår å se.
Uansett må Nei til EU ta en lederrolle. Bli en pådriver og utfordre til debatt. Kravet må blant annet være at det lages lett forståelige oppsummeringer, at disse spres i masseopplag til folket, og at EU/EØS/Handelsavtale blir en del av undervisningsopplegget i videregående skoler. Folkeavstemning over EØS-avtalen, må komme i forlengelsen.
Utafor EØS kan vi lettere ta tilbake det Norge vi i stadig sterkere grad har mista siden 1994: Gjenreisning av norsk suverenitet og folkestyre. Allikevel: Itjnå kjem tå sæ sjøl. Folket må også kvitte seg med de politikere som aldri vil godta noe EU/EØS-nederlag.
I dag er EØS-avtalen deres bakdør til EU-medlemskap. Uten EØS-avtalen vil de finne nye veier.
For dagens EU-vennlige politiske elite er taushet gull. Hvor lenge skal vi la tida jobbe for dem?
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
Jemen kontrollerer Rødehavet – påfører vesten enorme økonomiske tap
Av Red./Reg - 7. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/jemen-kontrollerer-rodehavet-paforer-vesten-enorme-okonomiske-tap/
Konflikten i Gaza medfører enorme tap av menneskeliv og omfattende ødeleggelser. I november 2023 begynte et angrep fra uventet hold. Den jemenittiske Houthi-militsen, som har som mål å ta kontrollen over hele Jemen, begynte i november 2023 å angripe vestlige fartøy i Rødehavet. Som en følge av denne utrygge situasjonen, har fraktratene fra Kina til nord-Europa har steget til mer enn 4000 dollar.
Ratene har økt med rundt 175 % siden angrepene begynte. Enda verre er situasjonen for landene rundt Middelhavet, der prisen har økt til over 5000 amerikanske dollar for frakt av varer fra Asia. Skal man frakte gods på denne strekningen i midten januar, ligger det an til at prisen kan legge seg rundt 6000 dollar.
Til tross for at denne prisøkningen er svimlende, og at prisene omtrent er doblet siden 2019, har fraktratene ennå ikke nådd de pandemiske prisnivåene fra 2020. Også tankratene for frakt av petroleumsprodukter har steget voldsomt, noe som i vesentlig grad rammer transporten i motsatt retning, eksempelvis fra Europa til Japan.
Houthi-missiler
Houthi-militsens ballistiske missiler har truffet flere skip i Rødehavet. I desember ble blant annet den norskeide kjemikalietankeren Strinda truffet av en rakett. Ingen mennesker kom til skade, og heldigvis for mannskapene på øvrige rammede skip er ødeleggelsene vanligvis ikke så store.
USAs marine har forsøkt med sin tilstedeværelse i området – blant annet med destroyerne USS Gravely og USS Laboon – å trygge trafikken gjennom blant annet å forebygge angrep og skyte ned missiler. Det er likevel ikke nok til å gjenopprette sikkerheten. Foruten bruken av missiler, later det til at Houthiene har tatt lærdom av ukrainsk krigføring i Svartehavet. Fra Jemen er det sendt ut marine droner som skal være utrolig effektive, også mot militære fartøyer.
Trusselen er fortsatt overhengende. Når man vet at skip som ferdes i Rødehavet når som helst kan bli truffet av missiler, oppstår det en generell følelse av utrygghet – for mannskap, skip og gods.
Dette medfører igjen at skipstrafikken gjennom Suez-kanalen er blitt redusert. Ved inngangen til 2024 var trafikken gjennom Suezkanalen redusert med 28 %. Det tilsvarer at rundt 3,1 % av den globale handelen føres bort fra Rødehavet.
Fartøyene velger heller lengre ruter for å slippe unna trusselen fra Houthi-militsen. Militsen oppgir selv å angripe fartøyer som har en eller annen tilknytning til Israel. Med tanke på hvilke skip som angripes, ser det ut til at denne tilknytningen tidvis er temmelig diffus.
Vasco da Gama
I 1497–1499 seilte den portugisiske oppdageren Vasco da Gama fra Portugal til India. Dermed var den første handelsruten sjøveien mellom Asia og Europa etablert. Da Suezkanalen ble åpnet i 1869 ble reisetiden forkortet med hele 30 dager, noe som både minsket belastningen på fartøy og mannskap og økte fortjenesten. I våre dager gir denne omveien en økt reisetid på omkring 10 dager.
Selv om dette i utgangspunktet er tryggere, er det ikke billig. Dermed blir kostnadene høyere enn før Israels brutale behandling av Gaza tok til – uansett hvilken rute man måtte velge.
Nå stiller mange rederier klokken tilbake til den gamle sjøfareren. Internasjonale reaksjoner mot de iransk-støttede Houthiene er ikke betryggende nok til å hindre at rederiene nå vil sende skipene rundt Afrika. Dette gjelder blant annet giganter som MSC, Mærsk og CMA-CGM.
Rammer forbrukerne
Velger man den alternative veien rundt Afrika, tar det lengre tid å få varene til de aktuelle markedene. Det gjør igjen at det tar lengre tid før varene fra Asia når forbrukerne i Europa. Det handler blant annet om elektronikk og klær, men det er langt flere bransjer som også rammes.
Globalt har inflasjonen det seneste året gjort store innhogg i folks privatøkonomi. Det er iverksatt en rekke mer eller mindre vellykkede tiltak for å begrense og senke inflasjonen, og prisveksten ser ut til å bremses. Nå kan imidlertid tiltakene bli «nullet ut» av den spente situasjonen i Rødehavet.
Det gjenstår å føye til at skip som kommer fra vennligsinnede stater, som for eksempel Kina og Russland, får passere uhindret og sikkert.