Nyhetsbrev steigan.no 07.01.2023
COVID-sprøytene har slettet 25 år med helsegevinster
Språkrådet med sterk kritikk av navnet «Oslo Science City»
Britiskdrevet spionteknologi styrker Ukrainas stedfortrederkrig, og setter sivile i fare
USA klatrer opptrappingsstigen i Ukraina
«Aldri undervurder makta till dumme folk i store grupper»
Hvorfor stenger Vesten Kina inne?
COVID-sprøytene har slettet 25 år med helsegevinster
Av Joseph Mercola - 7. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/covid-sproytene-har-slettet-25-ar-med-helsegevinster/
Sjokkerende nedgang i forventet levealder i USA
Av Dr. Joseph Mercola
Folk i USA mistet nesten tre års forventet levealder i løpet av 2020 og 2021. I 2019 var gjennomsnittlig levetid for amerikanere av alle etnisiteter 78,8 år. Ved utgangen av 2020 hadde den falt til 77,0 år og ved utgangen av 2021 var den 76,4.
Fra 2020 til 2021 økte dødsratene for hver aldersgruppe 1 år og over. Aldersgruppene med høyest økning inkluderer voksne i arbeidsfør alder, 25 til 54 år, og barn under 4 år.
De viktigste dødsårsakene i 2021 var hjertesykdom, kreft og covid-19, som alle tre var høyere i 2021 enn 2020. Utilsiktet skade og hjerneslag økte også betydelig i 2021.
Hjertesykdom, hjerneslag og kreft er alle nå kjente bivirkninger av COVID-jabs. Utilsiktede skader kan også skyldes skuddene, siden du lett kan bli skadet hvis du besvimer eller får hjerteinfarkt eller slag mens du gjør omtrent hva som helst.
Hvis covid-sprøytene hadde fungert, ville en forvente at overdødeligheten ville falle, men det er ikke det vi ser. Vi ser heller ikke massedød fra COVID. Den eneste tydelige faktoren som kan forklare disse avvikene er masseinjeksjon med en eksperimentell gen-overføringsteknologi.
I august 2022 ble foreløpige anslag for forventet levealder (1,2) for 2021 utgitt [av CDC, mrk.]. Disse viser at amerikanere har mistet nesten tre års forventet levealder i løpet av 2020 og 2021. I desember 2022 bekreftet den endelige dødelighetsrapporten (3) disse sjokkerende dataene.
Sjokkerende nedgang i forventet levealder i USA
I 2019 var gjennomsnittlig levetid for amerikanere av alle etnisiteter 78,8 år. (4) Ved utgangen av 2020 hadde den sunket til 77,0 år (5) og ved utgangen av 2021 var den 76,4. (6) Som beskrevet i US Centers for Disease Control and Prevention sin endelige dødelighetsrapport for 2021: (7)
«I 2021 var forventet levealder ved fødselen 76,4 år for den amerikanske befolkningen totalt – en nedgang på 0,6 år fra 77,0 år i 2020 … For menn sank forventet levealder med 0,7 år fra 74,2 i 2020 til 73,5 i 2021. For kvinner, forventet levealder redusert 0,6 år fra 79,9 i 2020 til 79,3 i 2021 … Fra 2020 til 2021 økte dødsraten for hver aldersgruppe 1 år og over …”
Som professor i folkehelse ved Virginia Commonwealth University, dr. Steven Woolf sa til USA Today, 8 «Det betyr at alle medisinske fremskritt det siste kvarte århundret har blitt slettet.»
Forventet levealder har sunket i alle aldersgrupper
Aldersspesifikke dødsrater økte i alle aldersgrupper som følger: (9)
Som du kan se, er det noe veldig merkelig på gang her. Mens forventet levealder falt i alle aldersgrupper, var aldersgruppene med høyest økning i dødelighet voksne i arbeidsfør alder, 25 til 54, etterfulgt av barn mellom 1 og 4 år.
Hva er det som dreper yngre amerikanere?
De viktigste dødsårsakene i 2021 var hjertesykdom, kreft og covid-19, som alle tre var høyere i 2021 enn i 2020. (10) Utilsiktet skade og hjerneslag økte også betydelig i 2021.
Hjertesykdom, hjerneslag og kreft er alle nå kjente bivirkninger av COVID-jabs. Utilsiktede skader kan også skyldes skuddene, da du lett kan bli skadet hvis du besvimer eller får hjerteinfarkt eller slag mens du gjør omtrent hva som helst.
Woolf mener imidlertid lav vaksinasjonsrate og generelt dårlig helse hos amerikanere er skyld i den økte dødeligheten. I tillegg til å se bort fra det faktum at de primære dødsårsakene er bivirkninger av covid-sprøytene, er voksne og barn i yrkesaktiv alder også, relativt sett, de sunneste gruppene generelt og burde ha lavere risiko for død uansett årsak, men spesielt hjertesykdom og kreft.
Og siden de har en langt lavere risiko for å dø av covid i utgangspunktet (sammenlignet med eldre), er det usannsynlig at en litt lavere covid-stikk-rate i denne aldersgruppen har gjort en så stor forskjell.
I følge CDC-data fikk (11) 84 % av 25- til 49-åringer minst én dose, og 71 % regnes som «fullstendig «vaksinert.» I kategorien 50 til 64 år er det henholdsvis 95 % og 83 %. I kategorien 65 og over fikk 95 % minst én dose og 93 % er «fullstendig vaksinert», så det er ikke slik at det er noen stor forskjell i stikkfrekvensen.
«Sudden Death Syndrome» kan redusere forventet levetid
COVID-19 er en usannsynlig årsak til den raske nedgangen i forventet levealder av den enkle grunn at det ikke er en stor bidragsyter til økende overdødelighet. Overdødelighetsstatistikken har forbindelse med, men er ikke identisk med statistikken for forventet levealder.
Den refererer til forskjellen mellom antall observerte dødsfall (av alle årsaker) i løpet av et gitt tidsrom og antall forventede dødsfall basert på historiske data, som f.eks. forrige femårsgjennomsnitt. (Formel: rapporterte dødsfall minus forventede dødsfall er lik overdødelighet [evt. underdødelighet, dersom tallet blir negativt, mrk.].)
Rundt om i verden har overdødeligheten økt dramatisk siden begynnelsen av pandemien, og det går knapt en dag nå uten at en frisk voksen plutselig dør uten noen åpenbar årsak. Folk har dødd under direktesendinger, midt i taler og mens de spiser middag.
Det var tydelig at de følte seg friske nok til å gå på jobb, til et arrangement eller en restaurant, og noe førte til at de døde øyeblikkelig uten forvarsel. Dette er menneskene som utgjør disse overdødsstatistikkene. De skulle ikke vært døde, men noe tok dem ut.
Overskytende dødsfall tok av etter COVID-stikk-utrullingen
Mens COVID-positive dødsfall var en del av regnestykket i 2020, tok overskytende dødsfall virkelig av etter utrullingen av COVID-stikk, ikke under høyden av pandemien som man kunne ha forventet hvis COVID-19 hadde vært den virkelige morderen. 12 Dessuten vet vi allerede at «COVID-19-død» ganske enkelt betyr at personen testet positivt for SARS-CoV-2 ved dødstidspunktet eller like før det.
For USA var det 3 440 546 dødsfall i alle aldre for året 2020. (13) De forventede tallene var 3 028 959, så det var et overskudd på 13,6 % (411 587 over forventet). I 2021 var det 3 459 496 dødsfall i alle aldre, som var 16,4 % over forventningene. Fra midten av april 2022 var overdødsraten allerede på 14,1 %, med 1 041 538 rapporterte dødsfall i alle aldre.
Hvis covid-sprøytene hadde fungert, ville man ha forventet at overdødeligheten ville falle, men det er ikke det vi ser. Vi ser heller ikke massedød fra COVID. Den eneste klare faktoren som kan forklare disse avvikene er masseinjeksjon med en eksperimentell genoverføringsteknologi.
Flere voksne i yrkesaktiv alder ble tvunget til å ta stikket
Livsforsikringsdata bekrefter at det er voksne i yrkesaktiv alder som dør i rekordhøye antall, noe som virkelig reduserer forventet levealder. I tredje kvartal 2021 var dødsraten for amerikanere i arbeidsfør alder (18 til 64) 40 % høyere enn for prepandemiske nivåer, og disse dødsfallene ble igjen ikke tilskrevet COVID.
Som bemerket av dr. Robert Malone i en Substack-artikkel fra januar 2022, ble 14 arbeidere tvunget til å akseptere de giftige COVID-sprøytene oftere i forhold til befolkningen generelt. Dette tror jeg er det virkelige svaret på hvorfor de dør i en uforholdsmessig høy hastighet.
Når det gjelder barn under 4, vel, toksiner har en tendens til å være farligere for yngre barn, så det er ikke noe stort sjokk at dødsraten for barn har økt mer enn andelen eldre mennesker. Tross alt gir vi nå disse giftige COVID-stikkene til babyer så unge som 6 måneder gamle.
Datamanipulasjon skjuler reell dødsårsak
Som nevnt var de viktigste dødsårsakene i 2021 hjertesykdom, kreft og COVID-19. En dataanalyse av The Ethical Skeptic (15) – selvbeskrevet som en tidligere etterretningsoffiser og strateg – viser at kreftdødsfall nå blir feilmerket som COVID-dødsfall. Mistanken er at dette er et forsøk på å skjule det faktum at COVID-skuddene har resultert i skyhøye kreftrater.
Syv av de 11 International Classification of Diseases (ICD)-kodene sporet av US National Center for Health Statistics – inkludert kreft – så en kraftig oppgang som startet den første uken i april 2021, som var da store deler av den amerikanske befolkningen fikk sine første COVID-stikk.
I følge The Ethical Skeptics analyse av US Morbidity and Mortality Weekly Report (MMWR) data, har CDC filtrert og omdefinert kreftdødsfall som COVID-dødsfall siden uke 14 i 2021 for å eliminere kreftsignalet. (16)
De følgende to diagrammene illustrerer hvordan kreftdødeligheten blir kunstig undertrykt. Som forklart av The Ethical Skeptic: (17) , (18)
«Datasettdynamikken er kompleks, men prinsippet er enkelt. Når et dødssertifikat viser kreft som UCoD [underliggende dødsårsak] og COVID som MCoD [hovedårsak til død] – byttes UCoD og McoD om på, og COVID blir oppført som UCoD 100 % (425 per uke).
«Dette resulterer i at 20 % av alle covid-dødsfall hver uke også er personer som dør av kreft – noe som er voldsomt mye høyere enn det burde være. Dette er tydelig overattribusjon = tilsvarer nøyaktig forskjellen mellom kreftkurvene og alle de andre ICD-10-kode-forsinkelseskurvene.»
Problemet CDC står overfor er … Hva gjør man når COVID-dødeligheten ikke lenger er betydelig nok til å skjule den overskytende kreftdødeligheten?»
Så, for å omformulere, det The Ethical Skeptic sier er at 20 % av de ukentlige såkalte COVID-dødsfallene egentlig er kreftdødsfall, noe som er ganske forbløffende. Ved å bytte om på de underliggende og viktigste dødsårsakene, liste opp COVID som hovedårsaken, skjuler de (til en viss grad) det faktum at antallet kreftdødsfall går gjennom taket.
I følge analysen hans dreper COVID-skuddet 7300 amerikanere per uke. COVID dreper i mellomtiden 1740 mennesker. (19) Hva vil CDC skylde på når COVID forsvinner, og de ikke lenger kan bytte om på den underliggende og den viktigste dødsårsaken? Tiden vil vise.
I mellomtiden er kreft allerede en av de viktigste årsakene som dreper amerikanere for tidlig, og ukontrollerbare turboladede kreftformer begynte først å oppstå etter utrullingen av COVID-stikkene. (20)
Tidligere NIH-direktør skylder på kristen feilinformasjon
Tidligere National Institutes of Health-direktør, dr. Francis Collins, antydet nylig at feilinformasjon spredt av hvite evangeliske kristne driver vaksinasjonstvil, og at det er denne religiøse «kulturkrigen» som dreper amerikanere.
Collins har enten en agenda eller er alvorlig forvirret, ettersom statistikk viser at hvite generelt hadde den høyeste opptaksraten for COVID-stikket da stikkene kom ut, og folk som tok det ville langt mer sannsynlig promotere stikket enn fraråde det. Som rapportert av Kaiser Family Foundation: 2(1)
«… føderale data fra Centers for Disease Control and Prevention (CDC) viser at 78% av den totale befolkningen i USA har mottatt minst én dose av en COVID-19-vaksine …
I løpet av vaksinasjonsutrullingen har svarte og latinamerikanske mennesker hatt mindre sannsynlighet enn deres hvite motparter for å motta en vaksine, men disse forskjellene har blitt mindre over tid og snudd for latinamerikanere.»
Kristne generelt har heller ikke vært spesielt «nølende» med å få stikk. En undersøkelse utført av Public Religion Research Institute fant at (22) 56 % av hvite evangeliske protestanter ble stukket. Det samme ble 74 % av hvite «normale» protestanter og 79 % av hvite katolikker. Av en eller annen grunn ble ikke stikk-ratene blant svarte religiøse tilknytninger vurdert, så vi har ingen anelse om hvorvidt religion har påvirket svarte til å avvise skuddet.
Husk at Covid-stikk-raten for USA som helhet (én dose eller mer) er 79 % (23), så kristne generelt er omtrent så gjennomsnittlige som de kan få blitt. Riktignok har evangeliske protestanter en betydelig lavere rate, men Collins antyder at hvite evangeliske får svarte til å avvise stikk – fordi svarte hadde, og fortsatt har, de laveste stikkfrekvensene. (24)
Bruken av syndebukker er en klassisk fordomsbygger
Som beskrevet i » Vaksiner er den nye ‘renhetstesten ‘», brukte nazistene en fire-trinns prosess for å dehumanisere jøder, (25) – fordommer, syndebukk, diskriminering og forfølgelse. Ved å stemple jøder som skitne og syke, ble det tyske folk indoktrinert til å eniges i, eller i det minste gå med på, nazistenes folkemordsplan.
I løpet av de siste tre årene har vi sett hvordan myndighetspersoner gjentatte ganger har forsøkt å legge skylden for spredningen av COVID på en eller annen bestemt gruppe. Heldigvis holdt ikke disse narrativene i lengden, men de gjorde en stund betydelig skade.
Collins’ angrep på evangeliske kristne er bare det siste eksemplet på hvordan de prøver å holde på kontrollen ved å så splittelse mellom raser, religiøse og politiske grupper. Jo mer vi mistror og frykter hverandre, desto mindre tar vi hensyn til de virkelig kriminelle.
Men for at dette oppsplittingsforsøket skal fungere, må det være et utvalgt mål, en syndebukk, som folk kan rette sin frustrasjon mot. COVID-19 er nå endemisk og en sjelden trussel mot noen. COVID-narrativer blir ganske enkelt resirkulert for å holde frykten for sykdom og mistilliten i gang blant folk.
Det er imidlertid viktig å innse at frykt er frihetens ødelegger nummer 1 . Jo større frykt, desto mer vil du adlyde, og jo mer du adlyder, desto mer frihet må du gi opp. Og friheter man gir fra seg blir aldri frivillig gitt tilbake av makthaverne. Mennesker gjennom tidene har alltid måttet kjempe for å gjenvinne tapte friheter.
Noter:
1, 6 CDC foreløpig forventet levealder for 2021, august 2022
2 New York Times 31. august 2022 (arkivert)
3, 5, 7, 9 CDC NCHS Data Brief desember 2022
4 CDC pressemelding 21. juli 2021
8, 10 USA i dag 22. desember 2022
11, 23, 24 USA Fakta COVID-vaksinesporing
12 Vår verden i dataoverskuddsdødelighet under COVID-pandemien
14 Robert Malone Substack 2. januar 2022
15 Den etiske skeptikeren 20. august 2022, del 1
16 Gettr The Ethical Skeptic 16. juli 2022
17 Twitter The Ethical Skeptic 2. oktober 2022, Korrigert diagram
18 Twitter The Ethical Skeptic 1. oktober 2022
19 Twitter The Ethical Skeptic 29. september 2022
20 Steve Kirsch Substack 5. februar 2022
25 Bahai-lære Hitlers fire-trinns prosess for dehumanisering av jødene
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Joseph Mercola:
Les også:
Sudden Death: The No. 1 Cause of Death for Under 65s in 2021
Maskinoversatt. Bearbeidet av Monica Sortland for Derimot.no
Krig skaper nasjoner
Av Gilbert Doctorow - 7. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/krig-skaper-nasjoner/
Det vil være mye å ta igjen for de vestlige forståsegpåerne når deres forelskelse i Zelenskys nyskapte Ukraina havner i historiens søppelbøtte. Dette skriver Gilbert Doctorow, som er en uavhengig politisk analytiker med base i Brussel. Artikkelen er oversatt til svensk av Bertil Carlman.
Wars make nations – Gilbert Doctorow 2 jan.2023
Det har varit många kommentarer i våra vanliga medier om hur kriget med Ryssland, som började den 24 februari 2022, har skapat en nation i Ukraina med en gemensam identitet under president Zelenskyjs briljanta ledning. Denna nation fann självförtroende i sin förmåga att till synes motstå en väpnad invasion av den mäktiga grannen i öster, och till och med att slå tillbaka med framgång, mätt i stora territoriella vinster först i Kharkov oblast, och sedan i Kherson oblast. Umbäranden har delats. Drömmar om seger upprätthåller en livfull stämning, får vi veta.
Att en fjärdedel av den ukrainska befolkningen nu har flytt landet diskuteras inte. Jag räknar här inte bara dem som flydde till väst, utan även de som flydde till Ryssland.
Och varför skall betydelsen av detta diskuteras? En fjärdedel av befolkningen i alla de tre baltiska staterna, en fjärdedel av rumänerna och bulgarerna, flydde också från sina länder i början av 1990-talet, när de upplevde ekonomisk ruin efter att banden med Ryssland bröts, och de försökte, först utan framgång, att integreras på de europeiska marknaderna. Att ukrainare flyr från militära aktioner, medan de andra jag har nämnt var ekonomiska flyktingar, det är en sak, slutresultatet för de kvarvarande befolkningarna och deras ombildade nationalstater är detsamma: ett slags självförvållad etnisk rensning och koncentration av de mer «lojala» befolkningsskikten i de nationer som kom ut ur krisen.
Samtidigt har inga observationer om nationsbyggande gjorts när det gäller Ryssland, sedan den särskilda militära operationen inleddes. Det borde inte komma som någon överraskning, med tanke på att våra experter på USA:s och Europas universitet och i tankesmedjor har övergått från att vara ryska studiecentra, vilket är hur de [från början] inrättades och finansierades från starten av det kalla kriget 1949. Harriman Institute vid Columbia University och Davis Center (tidigare Russian Research Center) vid Harvard har blivit ukrainska studiecentra i allt utom namn. Oavsett att de vid Harvard redan hade ett ordentligt utsett och separat sponsrat ukrainskt centrum från 1970-talet. Universitetsadministratörer följer pengarna och professorkollektivet följer med på resan.
Studier av den framväxande ukrainska nationen kommer dock att ha ett «bästföredatum«. Denna nation som styrs av ultranationalister är dömd av det kommande nederlaget på slagfältet och avlägsnande från makten av dem som har lett nationsbyggnadsövningen på fel väg av etnisk rensning och folkmord. Samtidigt kommer det Nya Ryssland, som också formas av utmaningarna i ett genomgripande krig, att vara med oss under lång tid framöver. Globalt kommer vi att se det i den skiftande geopolitiska och militära styrkebalansen. Jag skulle råda våra forskare i Förenta staterna och Europa, att ompröva vad de gör med sin tid, om de ska ha någon relevans för framtida politiskt beslutsfattande.
I det följande kommer jag att skissa på flera områden av särskilt intresse för den omvandling jag ser i det ryska samhället, ekonomin och den internationella hållningen som ett nytt Ryssland är skapat av krig.
Konsolideringen av det ryska samhället är ett mycket diskuterat ämne idag på ryska talkshows. En dimension av detta har varit den politiska rensningen, den frivilliga avgången eller avlägsnandet av 1990-talets gamla västälskande liberaler, som i stor utsträckning föraktade sina medborgare och, när det var möjligt, tillbringade sin fritid i Europa eller USA.
En av de ledande frivilliga som gått i exil, och som lämnade landet strax före krav på att dyka upp i domstol för att möta korruptionsanklagelser, var Anatoly Chubais, som hade byggt sin berömmelse eller ökändhet på 1990-talet som chef för de privatiseringsprogram som hjälpte till att skapa cirkeln av så kallade oligarker, vilka dominerade det ryska politiska livet, tills de tämjdes, fängslades eller utvisades av president Putin i början av det nya årtusendet. Det fanns naturligtvis hundratusentals mindre [betydelsefulla], som har varit en motvikt till patriotismens krafter genom hela Putins presidentskap.
Dessa anti-Putin-personligheter har haft status av att vara oåtkomliga i sådana institutioner som Higher School of Economics i Moskva eller i Jeltsin-Center i Jekaterinburg.
Det senare har under flera år varit under attack av den ryska filmregissören och politiske kommentatorn Nikita Mikhalkov i hans eget tv-program Besogon. Mikhalkov fördömde Jeltsin-centret för att sprida förrädisk propaganda och för samverkan med USA:s konsulat i Jekaterinburg.
Jeltsincentret lyder under beskydd av Jeltsins änka, Naina, och hon, liksom borgmästare Anatoly Sobchaks änka och dotter samt andra avskyvärda figurer från Boris Nikolayevichs tid vid makten, har åtnjutit Putins personliga skydd. Till skillnad från västerländska ledare har Vladimir Putin aldrig svikit sitt ord, och skydd av «Familjen» var en del av den uppgörelse som gav honom presidentposten 1999.
För cirka 18 månader sedan fick Mikhalkovs program läggas ner. Det är helt säkert att säga, att hans kommentarer om Jeltsincentret var en viktig faktor i detta politiska beslut uppifrån. Men idag har Mikhalkov återfått en hedersplats. Man hittar hans senaste sändningar av Besogon på youtube. Hans funderingar har tagits upp av bland andra Vladimir Solovyov. Och så fördöms Jeltsincentret idag som «Jeltsins upprorscenter» av rättänkande politiska kommentatorer i statlig tv. De flesta av dess regissörer är nu utomlands i självpåtagen exil.
Högre skolverksamhet rensas nu ut på sina värsta element, ur den synvinkel som Rysslands nya patriotiska ledarskap har. Och så går det upp och ner i landet. Jag kommer inte att här försöka bedöma lagligheten eller effektiviteten i de processer som pågår. Men att de pågår är odiskutabelt. Att utrensningen är populär bland den breda ryska befolkningen är också odiskutabelt.
Konsolideringen av det ryska samhället är dock anmärkningsvärd, inte så mycket för det slagg som det har utvisat, utan mer för de närmare band som det skapar inom befolkningen, och som i stort sett är grundat på nytt självförtroende och stöd för krigsinsatsen i Ukraina.
I tidigare uppsatser nämnde jag fenomenet volontärarbete över hela Ryska federationen, som görs förs att be om och samla in bidrag i pengar och annat, för att stödja de ryska soldaterna i fält. Jag nämnde breven till soldaterna från skolbarn, om maten och kläderna som skickades fram av nybildade lokala icke-statliga organisationer. Till detta fogar jag fenomenet med frivilligarbete i kampen, ett arbete som är anmärkningsvärt i sin omfattning och i vem som träder fram. Dessa inkluderar dumamedlemmar, administratörer och lagstiftare från oblaster som sträcker sig över hela det europeiska Ryssland, över Sibirien till Kamchatka och Fjärran Östern. Dessa volontärer får militär utbildning i specialiserade enheter, bland dem en som heter «Akhmat» för att hedra fadern till den tjetjenska ledaren Ramzan Kadyrov och som är under dennes direkta ledning.
Tid som tillbringas i Donbass av ryska volontärer, även av de som inte är direkt engagerade i strid, är inte riskfri. För en vecka sedan fick vi alla veta om de nästan dödliga skador som Dmitrij Rogozin, en gång ambassadör för ryska federationen vid Nato här i Bryssel, och under ett antal år chef för Roskosmos, skador som han ådrog sig. Vi vet inte vilka uppgifter han som volontär utförde i Donbass, men vi vet att han träffades i en artillerield, och att han var tvungen att genomgå en operation för att ta bort metallfragment från nackkotorna.
Samtidigt har ryska städer, ledda av Moskva och S:t Petersburg, gjort kollektiva insatser av arbetskraft för att bistå krigsinsatsen, något man inte kan läsa om i The Financial Times.
Alltsedan septembermobiliseringen, medan de rätta förutsättningarna för en stor offensiv mot den ukrainska armén ännu inte är uppfyllda, har ryssarna varit upptagna med att utföra grundarbete för att säkerställa, att det inte kommer att bli några ytterligare ukrainska genombrott längs den 1 000 km långa fronten, [något] som hände i Kharkov oblast i slutet av våren. De har grävt sig ner och har skapat andra och tredje försvarslinjen bestående av väl utförda skyttegravar och värn. Och vilka utförde mycket av detta? Det gjordes av de 20 000 kommunalarbetare som skickades ner till Donbass av borgmästare Sobyanin i Moskva och ytterligare 10 000 civila arbetare som skickades av S:t Petersburg.
Nyheten om dessa volontärarbeten har väckt känslor av stolthet över hela Ryssland. Samtidigt har landets motståndskraft inför den kollektiva västvärldens ekonomiska krigföring varit uppenbar för alla. Politiken för importsubstitution har förvandlats till ett brett program för återindustrialisering. Framgångshistorier presenteras dagligen på nyheterna.
Regeringen ger förmånliga krediter till nystartade tillverkningsföretag som uppmuntran. Med nya, högt betalande positioner som skapas, är det inte konstigt att den ryska arbetslösheten har gått ner till nära 3%. Det i sig gynnar självförtroendet och stoltheten i samhället.
Den andra sidan av samma mynt är ett växande förakt för Europa och det kollektiva väst. Ryska nyheter ger korrekt, inte propagandistisk bevakning av energikrisen, skenande inflation och oro hos de europeiska befolkningarna. Detta, i kombination med den vandalism och förstörelse som begåtts mot ryska krigsmonument i EU:s östra stater, i kombination med andra yttringar av russofobi i Europa på kultur- och turismområdet, har förvandlat även den hittills åt väst lutande ryska intelligentian till att bli patrioter.
I mina senaste kommentarer om nyårsfirandet i rysk statstelevision noterade jag hur rekryteringen till Rysslands ledarkadrer i framtiden sannolikt kommer att finnas bland hjältarna på dagens slagfält.
För vägledning i denna fråga ser jag tillbaka på vad som hände under flera decennier efter det att Yuri Gagarin sänts i omloppsbana. De som följde Gagarin satte också nya rekord och bedrifter i rymden som andra länder, inklusive USA, bara duplicerade flera år senare. Dessa inkluderade den första kvinnan i rymden, den första rymdpromenaden samt den längsta tiden i omloppsbana. Dessa heroiska män och kvinnor fick inte bara banderollparader i huvudstaden. De fick platser i Sovjetunionens (i stort sett ceremoniella) lagstiftande organ.
Vi kan mycket väl förvänta oss, att dagens dekorerade soldater på samma sätt erbjuds företräde och hittar platser i Ryska federationens lagstiftande och administrativa organ. Men det finns mycket mer att förvänta sig när det gäller avancemang idag. Med tanke på att fältofficerare har mycket praktiska och användbara erfarenheter för att driva kommersiella företag, medan astronauter i allmänhet inte hade eller har det, kan vi förvänta oss att se de dekorerade officerarna ta en hedrad plats bland de högsta chefskasten i Ryssland när landet omformas och industrialiseras. Det finns inget märkvärdigt i det. Efter andra världskriget, efter Koreakriget, gick de flesta ledande befattningar i amerikanska företag till veteraner.
Jag har talat om återindustrialisering. Men det finns också andra förändringar i Ryssland som kommer ut ur detta krig som drivs av de USA-ledda sanktionerna. Det påtvingade övergivandet av Europa som dess största ekonomiska partner, har tvingat Ryssland att förstärka banden med Kina, med Indien, med det globala syd. Detta får motvilligt viss uppmärksamhet i The Financial Times och i andra västerländska medier, som har rapporterat om den nya infrastruktur som byggs och planeras, för att öka exporten av energi till exempelvis Kina och Indien. För en vecka sedan matas nu ett gasfält i östra Sibirien, med en nyligen färdigställd 800 km lång rörledning, direkt in i Sibiriens huvudledning till Kina.
Det nämns till och med i våra medier om det häpnadsväckande samarbete som utvecklas mellan Ryssland och Iran, för att förverkliga ett nord-sydligt logistikprojekt som först planerades år 2000 men aldrig fick praktisk tillämpning. Idag visar denna multimodala järnvägs-, flod- och havskorridor, som sträcker sig från S:t Petersburg i norr till Mumbai i söder och som korsar Iran, den visar imponerande första leveranser av spannmålslaster, och den har löfte om att förändra leveranskedjorna i Eurasien på ett grundläggande sätt, vilket kraftigt minskar transittiderna och kostnaderna.
Naturligtvis gäller de viktigaste förändringarna inom Ryssland, som tvingats fram av kriget i Ukraina, utrikesförbindelserna. Våra medier har redan spekulerat mycket i den rysk-kinesiska relationen, som av Ryssland självt beskrivs som ”närmare än en allians”. Men det finns nya kommersiella, politiska och militära relationer mellan Ryssland och Iran, mellan Ryssland och Nordkorea. Och det finns den ryska inriktningen mot Afrika, Latinamerika och Sydostasien, dvs. till det Globala Syd för att av-dollarisera handeln och främja en multipolär världsordning.
Dessa sistnämnda förändringar i den globala handeln, och främjandet av en multipolär värld, har som sagt fått en del expertuppmärksamhet i Väst. Det som återstår att göra, är att koppla dem till förändringarna inom det ryska samhället, i samband med den nya ryska självinsikt och självförtroende som jag talade om i början av denna uppsats. Det kommer att bli mycket inhämtningsarbete för det västerländska expertsamfundet när dess förälskelse i Zelenskyjs nysmidda Ukraina passerar ner i historiens soptunna.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Gilbert Doctorow:
Wars make nations
©Gilbert Doctorow, 2023
Språkrådet med sterk kritikk av navnet «Oslo Science City»
Av Romy Rohmann - 7. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/sprakradet-med-sterk-kritikk-av-navnet-oslo-science-city/
Navnevalget er ikke i tråd med språkloven
Språkrådet reagerte allerede i 2021 på dette navnet og sa at området må få et norsk navn, Oslo kommune har ikke funnet grunn til å gripe inn, noe som språkrådets direktør Åse Wetås er sterkt kritisk til. Hun mener kommunens argumentasjon ikke holder mål og ikke er i tråd med språkloven og vil nå skrive et brev til byrådsleder Raymond Johansen (Ap).
Av Romy Rohmann.
Hun sier at språkrådet nå vil henvende seg til Oslo kommune på nytt og denne gangen helt til topps til byrådslederen. (Forskning.no 6.1 2023)
https://forskning.no/ntb-sprak/sprakradet-ber-byradslederen-gripe-inn-mot-oslo-science-city/2136951
Oslo Science City er et prosjekt som har som mål å etablere området fra Ullevål, Gaustad og Blindern, Marienlyst til og med Majorstuen som et sammenhengende kunnskaps- og innovasjonsdistrikt i Oslo.
Ocean Space Centre på NTNU i Trondheim fikk også kritikk av Språkrådet i 2021 og skiftet i fjor navn til Norsk havteknologisenter.
Vi har tidligere her på Steigan skrevet om hvordan norsk språk taper på universiteter og høyskoler;
Hvert fjerde emne på universiteter og høyskoler undervises nå på engelsk. Det er stadig mer av undervisningen ved universiteter og høgskoler som foregår på engelsk, andelen emner ved statlige institusjoner som blir undervist på et annet språk enn norsk, har økt fra 16,2 prosent i 2012 til 27,6 prosent i 2021. Det viser tall fra tilstandsrapporten for høyere utdanning, melder Khrono.
Høyest er andelen innafor naturvitenskapelige og tekniske fag med en andel på 49 prosent.
NTNU og Universitetet i Oslo, de to største universitetene i Norge, blir nesten fire av ti emner undervist på et fremmedspråk.
https://steigan.no/2022/12/det-undervises-mindre-og-mindre-pa-norsk-pa-hoyskoler-og-universiteter/
Hva er så dette Oslo Science City?
I området fra Majorstua via Marienlyst og Blindern til Gaustad og Ullevaal stadion og videre til Radiumhospitalet er det 30 000 studenter og 7500 forskere, Universitet, universitetssjukehus, forskingsinstitutter og over 300 bedrifter.
Målet er at Oslo Science City skal bli et verdensledende innovasjonsdistrikt som bidrar til et bærekraftig og moderne Norge. Det blei etablert i mars 2019 samtidig med Oslo kommunes vedtak fra våren 2019 om å etablere Campus Oslo.
Administrerende direktør er Christine Wergeland Sørbye
Dette er medlemmene:
• Oslo kommune
• Universitetet i Oslo (UiO)
• Oslo universitetssykehus HF
• Helse Sør-Øst RHF
• Oslo Cancer Cluster
• Forskningsparken i Oslo
• NGI (Norges Geotekniske Institutt)
• SINTEF
• Studentsamskipnaden SiO
• Oslo Pensjonsforsikring
• Ferd
• Opplysningsvesenets fond
• Bertel O. Steen
(Kilde: Oslo Science City)
Språkrådets direktør Åse Wetås tok først direkte til ledelsen for Oslo Science City der UiO-rektor Svein Stølen er styreleder. Etter at hun ikke kom noen vei der, tok hun kontakt med byrådsavdelinga for kultur, idrett og frivillighet i Oslo kommune. Saken var oppe i Byrådet den 16. august 2022, og bystyrepolitikerne konkluderte med at Oslo kommune ikke ville foreslå endring i navnet på medlemsforeninga Oslo Science City.
Språkdirektør Åse Wetås er ikke enig i argumentasjonen til Oslo kommune i denne navnesaken og mener at medlemsforeningen bruker Oslo Science City som et områdenavn og skriver sjøl på sine nettsider at «Oslo Science City er en pulserende bydel».
Aftenposten skriver også i desember 2021 dette:
https://www.aftenposten.no/oslo/i/G353j9/vil-gi-t-banestasjon-nytt-navn-oslo-science-city-stasjon
Dette er ifølge Språkrådets direktør i strid med språklovgivningen og når flertallet i denne foreningen er offentlige virksomheter eller virksomheter under offentlig kontroll er de pålagt å følge regler i Språkloven. Språkloven fastslår at det offentlige har et særlig ansvar å bruke og styrke og utvikle norsk som samfunnsbærende språk.
I Oslo kommune finner vi også to andre innovasjonsdistrikter. Det er Innovasjonsdistrikt Hovinbyen og Innovasjonsdistrikt Sentrum. Begge er altså kalt opp etter det området de ligger i og dette er en praksis som også bør følges i denne saken.
Britiskdrevet spionteknologi styrker Ukrainas stedfortrederkrig, og setter sivile i fare
Av Kit Klarenberg - 7. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/britiskdrevet-spionteknologi-styrker-ukrainas-stedfortrederkrig-og-setter-sivile-i-fare/
Lekkede dokumenter avslører at spionfirmaet Anomaly 6 leverer etterretning til det britiske militæret gjennom en mellommann involvert i bombingen av Kerch broen og andre farlige sabotasjehandlinger i Ukrainakonflikten.
The Grayzone avslørte 6. desember hvordan britiske militær- og etterretningsbyråer utplasserte teknologi skapt av det skyggefulle private etterretningsfirmaet Anomaly 6, for ulovlig å spionere på borgere over hele verden.
Selskapets teknologi forvandler effektivt hvert individ på jorden til et potensielt mål for overvåking og / eller rekruttering av agenter ved å overvåke bevegelsene til smarttelefonen. Anomaly 6 bygger inn programvare for sporing i populære applikasjoner, og skjærer deretter gjennom lag med teoretisk anonyme data for å avdekke et vell av sensitiv informasjon om enhetens eier.
Anomaly 6 sine tjenester leveres til Storbritannias soldater og spioner gjennom Prevail Partners, et privat militærselskap som The Grayzone har avslørt som Whitehalls nært tilknyttede mellommann, for utføring av sin stedfortrederkrig i Ukraina. Firmaet har konstruert en hemmelig partisan-terrorhær på Kievs vegne, og hjalp til med å planlegge bombingen av Kerch broen, utført av Ukrainas tjenester.
Nå kan Grayzone avsløre at Prevail bruker Anomaly 6 for å besørge «beslutningsaktiverende etterretning til Storbritannias forsvars- og sikkerhetsarkitektur».
Dokumenter anonymt lekket til denne nyhetskanalen, avslører at Storbritannias Defence Intelligence Agency (DIA) har brukt Anomaly 6 sin teknologi for å overvåke og spore bevegelsene til russisk militær- og etterretningspersonell i sanntid, både på gruppe- og individuell basis. Gjennom aggressiv høsting av data har teknologien muliggjort planlegging av militære offensiver og artilleriangrep, drap, rekruttering av agenter og andre tiltak.
De lekkede dokumentene reiser alvorlige spørsmål om Anomaly 6 sin teknologi har blitt brukt gjennom hele Ukraina-konflikten i en rekke målrettede operasjoner mot bestemte personer og infrastruktur. Hvis landet har gjort det, bærer Storbritannia det endelige ansvaret for utfallet av disse urovekkende handlingene, som i noen tilfeller utgjør forbrytelser mot menneskeheten.
Som The Grayzone allerede har demonstrert, markedsfører Anomaly 6 sin teknologi som upåklagelig presis, mens den støvsuger opp enorme mengder private data og retter seg mot uskyldige individer, og feilaktig stempler dem som nasjonale sikkerhetsrisikoer. Firmaets klossete tilnærming reiser den åpenbare risikoen for at russiske og ukrainske borgere blir feilidentifisert av Storbritannias militære etterretningsapparat, med farlige om ikke dødelige konsekvenser.
Britisk militær etterretning sporer russere «i sanntid»
Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, leverte Anomaly 6 allerede sine overvåkingstjenester til det britiske innenriksdepartementet gjennom Prevail. I løpet av flere måneder sopte firmaet inn en kontrakt på flere millioner dollar.
Anomaly 6 solgte sin teknologi til Storbritannia som et innovativt middel for å spore bevegelser til nyankomne flyktninger i landet. Uten migrantenes viten eller samtykke ble de styrt gjennom «passive porter for datainnsamling» så snart de registrerte seg på immigrasjonssentrene. Telefonene deres ble deretter merket for overvåking i håp om at de kunne føre myndighetene til kriminelle gjenger og menneskehandlere.
Denne delaktigheten er sannsynligvis helt ulovlig i henhold til lover om databeskyttelse og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Så snart Moskva lanserte sin militære operasjon, utdypet den britiske regjeringen sitt engasjement med Anomaly 6. Londons Defence Intelligence Agency iverksatte det de kalte «Project MATTERHORN», et seks uker langt forsøk der Prevail leverte Anomaly 6-baserte «lokasjonsbaserte kommersielle telemetridata» fra Hviterussland, Russland og Ukraina.
Seks uker senere skrev Prevail til DIA og skisserte kostnadene for tre og seks måneder lange forlengelsespakker. Byrået tok tilsynelatende det andre tilbudet; to dager etter å ha mottatt Anomaly 6 sitt tilbud, ga selskapet et detaljert forslag og kontrakt til Prevail.
For $ 708 750, i løpet av en halvårsperiode, ble Anomaly 6 kontrahert for å gi «en datafeed av landsspesifikke data som inneholder høstede førsteparts kommersielle telemetridata og levert til klientstyrt skybasert infrastruktur.» Skulle DIA kreve det, kan «flere land, regioner eller henvendelser om informasjon» legges til når som helst i løpet av kontrakten.
Det er ikke vanskelig å se hvorfor Anomaly 6 sine tjenester ble ansett som så verdifulle av DIA. Dokumenter gjennomgått av The Grayzone inkluderer casestudier som viser hvordan selskapets teknologi ble brukt både før og etter den russiske invasjonen «for å få en sanntids / nær sanntidsforståelse av disposisjonen» av russiske «tropper, utstyr og dødelige materialer.»
For eksempel sporet Anomaly 6 Moskvas militæroppbygging før invasjonen, som startet i april 2021. Ved å høste datasignaler fra smarttelefoner, generert på et russisk militært treningsområde sør for Voronezh, identifiserte selskapet over 100 enheter som hadde blitt brukt på anlegget, og selskapet var i stand til å bestemme et klart «livsmønster», inkludert hjemmeadresser (eller «bed down locations»), områder og nettsteder som ofte besøkes, og arbeidsplasser for hver bruker.
Denne informasjonen, foreslo Anomaly 6, kunne brukes til å «observere troppebevegelser inn i en potensiell konfliktsone», og enda viktigere: «kombinere disse dataene med andre åpne kildekoder og klassifiserte datasett, muliggjør og gir klienten mulighet til å tillate vellykkede oppdragsresultater.»
Spionprogrammet til Anomaly 6 har også blitt utplassert for å «bekrefte» rapporter om «russisk-trente syrere» i konflikten, og kryssreferere data for å finne smarttelefoner aktive i Syria i 2021, som angivelig ble oppdaget i Ukraina i mars 2022. Noen ble sporet til treningsanlegget i Voronezh, som selskapet spekulerte i «kunne være et oppmarsjområde for å integrere syrere i russiske styrker på Kharkiv-aksen».
«Dette er stort sett enkeltenheter, men det er høyst sannsynlig at disse er tegn på større grupper. Flere syrere på disse stedene er høyst sannsynlig,» antok Anomaly 6.
Firmaet vurderte imidlertid ikke muligheten for at det faktisk hadde sporet enhetene til russiske militære rådgivere som var stasjonert i Damaskus før de dro til Ukraina. Selv mainstream vestlige tenketanker har avvist forslaget om at syriske krigere har vært aktive i det ukrainske scenariet. Det var bare i de siste månedene i år, at Russland formelt utplasserte slike syriske styrker.
Anomaly 6 fumler med målenes identiteter, og setter uskyldige i alvorlig fare
I andre tilfeller hevder Anomaly 6 å ha oppnådd svært presis evne for målidentifikasjon. For eksempel sporet selskapet enheten til en enslig «tsjetsjensk militskriger», og fant «en maskinvareenhet tilknyttet GRU Aerospace and Geo-intelligence Centre».
«Før den russiske invasjonen besøkte enheten et GRU-sted i Rostov-on-Don, Kreml i Moskva og et uidentifisert sted i Unecha,» hevdet en Anomaly 6-presentasjon. «Enheten var da aktiv i Donetsk, Ukraina – etter å ha krysset grensen på et ukjent tidspunkt og dato.»
Denne personen virket svært klar over risikoen for å bli sporet gjennom mobiltelefonen. Anomaly 6 fant det vanskelig å tilstrekkelig kunne identifisere deres «livsmønster», som sies å potensielt bety «noe yrkesferdighet eller bevissthet om kommunikasjonssikkerhet.» Ikke desto mindre fremhevet de data som kunne høstes, ett sted i Donetsk de hadde besøkt «mer enn noe annet», noe som førte til at selskapet spekulerte i at det var «knyttet til russisk GRU- eller Advanced Force-aktivitet».
Anomaly 6 hadde mer hell med å spore en annen person hvis enhet pekte på et «livsmønster» i samsvar med at noen «gjennomførte invasjonsrelatert aktivitet.» Deres bevegelser indikerte at de bodde og jobbet i Moskva, noe som gjorde deres reise til Ukraina «interessant sammenlignet med vanlige styrkebevegelser», i øynene til firmaets analytikere. Anomaly 6 identifiserte et område av Donetsk de hadde besøkt som «muligens ble brukt til kommando og kontroll, kontakt og styring», og spekulerte i at den aktuelle enheten var «diplomatisk eller etterretningsrelatert».
Selv om dette detaljnivået virker imponerende kunne Anomaly 6 godt ha feilidentifisert, i det minste noen av målene, og til og med stedene de tilsynelatende besøkte. En lekket Anomaly 6 casestudie avslørt av The Grayzone, utgir seg for å dokumentere selskapets identifikasjon av smarttelefonen til en USA-basert ekspert på kjernefysikk, som gjennomførte «flere turer til Nord-Korea» mellom mars og august 2019.
Anomaly 6 skisserte hvordan den avdekket akademikerens navn, adresse, sivilstatus, arbeidsgiver og bilder av barna deres, sammen med skolene og universitetene de deltok på, ved å koble smarttelefonen til nettsteder de besøkte over hele USA. Selskapet mente akademikernes angivelige turer til Pyongyang gjorde dem enten til en stor fare for kontraspionasje, eller en etterretningsressurs, moden for rekruttering.
Da The Grayzone kontaktet akademikeren, benektet de imidlertid bestemt at de eller smarttelefonen deres noen gang hadde vært i Nord-Korea. De kan godt ha vært oppriktige – data for geolokalisering av smarttelefoner kan være svært upresist. I så fall ble akademikeren og deres familie plassert i siktet til Anomaly 6 sine klienter på grunnlag av en feilaktig analyse. I en aktiv krigssone vil en feil som dette sannsynligvis koste uskyldige liv.
«Storbritannia stiver opp USAs besluttsomhet på alle nivåer»
Den 20. august myrdet Ukrainas CIA-trente sikkerhetstjeneste (SBU) Daria Dugina, datter av den nasjonalistiske russiske filosofen Aleksandr Dugin, og utplasserte en bilbombe for å drepe henne mens hun reiste gjennom en forstad til Moskva. Det målrettede drapet var ment som en melding til Russlands president Vladimir Putin, som har vært falskt fremstilt i vestlige medier som en ivrig student av Dugin, til tross for at han aldri har møtt ham.
Gitt det som er kjent om operasjonen for å myrde Aleksandr og Daria Dugin, arten av Anomaly 6 sin spionprogrammer, og Prevails forhold til SBU, er det uungåelige spørsmålet om firmaets teknologi ble brukt til å spore paret.
Hvorvidt det også informerte SBUs Odessa-avdeling når det skulle utløse lastebilbombingen av Kerch broen, må også vurderes. Forsøket på å drepe de russiske lederne for det statlige romfartsselskapet, Dmitrij Rogozin og Artyom Melnikov, mens de spiste middag på en restaurant i Donetsk, ser ut til å ha stolt på sporingsteknologi, omtrent som den typen som ble spunnet av Anomaly 6.
Så er det den nynazistiske Azov-bataljonens dødsskvadroner som jakter febrilsk på «kollaboratører» i tidligere russisk-okkupert territorium. Har de også fått bruk av Anomaly 6’s spionteknologi?
Dette er bare noen få av de utallige scenariene som Anomaly 6 sin teknologi kunne ha utført. Og det er ikke bare Londons DIA som kan utnytte selskapets varer, takket være Prevail. Det samme kan Storbritannias permanente felleshovedkvarter, diverse eliteenheter for militærspionasje, spesialstyrker som SAS og SBS, GCHQ, MI5 og MI6.
Prevails involvering i bombekomplottet på Kerch-broen, demonstrerer i rikelig monn, selskapets totale mangel på betenkeligheter med sivile tap og klare interesse for terrorhandlinger. Det foreslo opprinnelig å gå lenger enn det som faktisk skjedde; sprenge et skip fullpakket med ammoniumnitrat under Kerch broen. Selskapet refererte godkjennende til blodbadet forårsaket av Beirut-eksplosjonen i 2020, som drepte hundrevis, skadet tusenvis og påførte milliarder i skade, som et eksempel å etterligne.
Som sådan virker det utenkelig at de britiske veteranene fra spesialstyrkene som styrer Prevail, ville være noe annet enn begeistret for å lede Kievs mest voldelige foretak, eller skygge unna å utføre slike handlinger selv.
Washingtons deling av etterretning med Ukraina er velkjent, og har vært sentral for gjennomføring av en rekke vellykkede operasjoner og motoffensive handlinger. Det hvite hus hevder imidlertid å følge strenge grenser for hva den avslører og når, for å forhindre en utvidet krig med Moskva. Dette har bl.a. et forbud mot gi presisjonsrettet etterretning mot høytstående, navngitte russiske tjenestemenn.
Ingen slike forbehold eller restriksjoner ser ut til å eksistere i Londons tilfelle. Faktisk synes posisjonen til store deler av den britiske staten, etterretnings-tjenestene og hæren å være at stedfortrederkrigen må eskaleres så mye og så ofte som mulig. Innen Londons militære- og etterretningskretser, blir enhver forsiktighetsøvelse fra Biden-administrasjonens side, sett på som et uttrykk for feighet.
16. desember krevde statsminister Rishi Sunak en revisjon av fremdriften av krigen i Ukraina til dags dato. Avsløringen vekket intens frykt innen Whitehall for at den nye statsministeren kunne etterligne og dermed forverre Biden-administrasjonens «forsiktighet». En navnløs kilde avslørte på den tiden til BBC, at London hadde «stivet opp USAs besluttsomhet på alle nivåer», via «press».
«Vi vil ikke at Rishi skal forsterke Bidens forsiktighet. Vi vil at han skal fortsette å presse på den måten Boris gjorde,» forklarte de.
Chris Donnelly, en høytstående britisk veteran fra den militære etterretningen, gjentok dette perspektivet i en skremmende e-post sendt til brigader Julian Buczacki, fra den britiske hærens eliteavdeling, 1st Intelligence, Surveillance and Reconnaissance Brigade, bare timer etter angrepet på Kerch broen. Donnelly var en drivkraft bak det angrepet, og instruerte sine undersåtter til å utarbeide tegninger for det. Han er også hjernen bak Prevails hemmelige ukrainske terrorhær.
Donelly er invitert til å tjene som en «ekspert»-rådgiver på høyt nivå i «eskalering» for Londons forsvarssjef og han fordømte Bidens angivelig forsiktige tilnærming til konflikten som «uklok hinsides enhver fornuft», og «det motsatte av ‘avskrekking’».
Med den politiske ledelsen i London under uopphørlig press for å akseptere Donnellys radikale syn på konflikten, virker det nesten sikkert at Storbritannia vil søke nye og mer skamløse midler for å provosere Russland til å eskalere. Kreftene som er samlet rundt Prevail, er fast bestemt på å kaste varsomheten ut av vinduet, selv om det betyr å risikere en atomvinter.
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:
British-run spy tech powers Ukraine proxy war, putting civilians at risk
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
USA klatrer opptrappingsstigen i Ukraina
Av Bhadrakumar - 7. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/usa-klatrer-opptrappingsstigen-i-ukraina/
Av M. K. Bhadrakumar.
Etter all sannsynlighet dreide meldingen som ble formidlet til Russlands utenriksminister Sergej Lavrov fra hans amerikanske kollega Antony Blinken via Israels nye utenriksminister Eli Cohen om det ukrainske missilangrepet på Makeyevka (Donetsk) på nyttårsdag klokken 12.02 som drepte 89 russiske vernepliktige.
Kiev hevdet at opptil 400 russiske soldater kan ha blitt drept. Det russiske forsvarsdepartementet har gitt en sjelden erkjennelse av mange dødsfall – siste tall er 83. Moskva offentliggjør sjelden tall for ofre i krigen.
De russiske uttalelsene understreket at USA-produserte Himars-missiler ble brukt i angrepet. Stedet var et «et midlertidig utplasseringsanlegg» (en yrkesskole som ble midlertidig brukt som brakke for mange nylig mobiliserte soldater sendt av Moskva.
Hendelsen utløste fornyet offentlig kritikk i Russland mot tilstanden til Russlands militære og beslutningen om å bruke sivil infrastruktur til å huse soldater. Den første nestlederen for den viktigste militærpolitiske avdelingen til de russiske væpnede styrker, generalløytnant Sergej Sevrjukov sa til journalister:
«Det har allerede nå blitt åpenbart at hovedårsaken til hendelsen var aktivering og storstilt bruk, mot et klart forbud, av personlige telefoner av personell innenfor rekkevidde av fiendens ødeleggelsesmidler. Denne faktoren gjorde det mulig for fienden å ta peiling og bestemme koordinatene til soldatenes posisjon for å gjennomføre et missilangrep. Nødvendige tiltak iverksettes for tiden for å utelukke slike tragiske hendelser i fremtiden.»
Tilsynelatende har kampen om å fordele skyld begynt – at «hovedårsaken» til tragedien var den uregjerlige oppførselen til soldater som brukte mobiltelefoner på krigsfronten. Og det kommer til å få konsekvenser.
Det offentlige presset kan øke og kreve maksimal bruk av makt for å få slutt på krigen raskt. Det er alltid fare for eskalering dersom visse uskrevne, uuttalte røde linjer i krigens gjennomføring krysses.
Det er fullt tenkelig at det kan finnes parametere i kaldkrigsstil utarbeidet mellom generalstaben i Moskva og Pentagon med sikte på å unngå feilberegninger eller ethvert sett av handlinger (fra begge sider) som kan føre til unødvendig konflikt. De amerikanske og russiske styrkene har operert i Syria i årevis, og en kommunikasjonslinje, som brukes daglig, har hjulpet de to sidene med å unngå direkte konflikt.
Nå kommer nyttårsangrepet mens Biden-administrasjonen holder på med å gi milliarder i våpenstøtte til Ukraina, samtidig som de hevder at det å unngå et direkte sammenstøt med Russland har vært en topprioritet for USA.
I alle fall, selv om russisk etterretning ville ha en god idé om plasseringen av NATO-offiserer som utfører de ukrainske operasjonene, har de ikke vært målrettet så langt. Det er grunnen til at det russiske forsvarsdepartementets beslutning på mandag om å markere at USA-leverte Himars-missiler har drept mange russiske soldater søndag kveld, bør ha forårsaket en del uro i Washington.
Det store spørsmålet er om Moskva også nå vil gå opp eskaleringsstigen og direkte rette skyts mot amerikansk militært personell utplassert i Ukraina.
Selvfølgelig vil ethvert drap på amerikansk militærpersonell i Ukraina skape svært skadelige overskrifter i den amerikanske nyhetssyklusen for Biden-administrasjonen. Så langt har det ikke vært et eneste tilfelle av en likpose som har ankommet fra Ukraina. Det sørget nok de russiske generalene for.
De russiske rapportene nevner ofte offentlig at de svært avanserte HIMARS-missilsystemene levert til Ukraina i realiteten drives av amerikansk personell. Utenriksminister Sergej Lavrov sa til nyhetsbyrået Tass så sent som i forrige uke:
«Kiev-regimet er bevisst oversvømmet med de mest avanserte våpnene, inkludert våpen som ennå ikke er tatt i bruk i de vestlige hærene, tilsynelatende for å se hvordan de vil klare seg i kampforhold … I mellomtiden sier vestlige at de foretrekker å forbli ‘over striden’ og finner en direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland uakseptabel, som er uforfalsket hykleri. Allerede nå har NATO-medlemmene de facto blitt parter i konflikten: Vestlige private militærselskaper og militærinstruktører kjemper på siden av de ukrainske styrkene. Amerikanerne sender satellitt- og andre rekognoseringsdata til den ukrainske kommandoen nesten i sanntid og deltar i planlegging og gjennomføring av militære operasjoner.»
Verken Washington eller Brussel har noen gang forsøkt å tilbakevise disse fordømmende russiske påstandene. I stedet velger de å trå varsomt siden en offentlig diskusjon kan sette den delikate «strategiske dekonflikt»-ordningen/forståelsen som er utarbeidet med den russiske generalstaben i fare.
Det kommer ikke som noen overraskelse om Washington tar avstand fra det elendige angrepet på nyttårsdag i Donetsk, som trakk russisk blod. Times of Israel siterer en ikke navngitt israelsk diplomat, og rapporterte at USAs utenriksminister Antony Blinken hadde en samtale med den nyutnevnte israelske utenriksministeren El»
Det russiske referatet av Cohens telefonsamtale med Lavrov på tirsdag nevnte at sistnevnte «informerte sin israelske motpart om visse aspekter ved situasjonen i Ukraina i sammenheng med Russlands spesielle militæroperasjon».
Lavrov sa sannsynligvis sin mening om Blinkens parodiske uttalelse om at USA ikke hadde noe med drapet på 89 russiske soldater å gjøre. Det faktum at like mange var seks dødelige HIMARS-missiler ble avfyrt i rask rekkefølge mot et enkelt mål klokken 12.02 viser en høy grad av sikkerhet fra ukrainsk side og/eller deres vestlige mentorer om at maksimal skade ville bli påført.
Etterretningsinnspillene i sanntid viser direkte amerikansk deltakelse i den grufulle operasjonen rettet mot de russiske vernepliktiges nyttårsfest akkurat da skåltalene begynte. Å piske opp offentlige følelser i Russland mot Putin er selvsagt et kjernemål for USA i krigen.
Vi går inn i en gråsone. Forvent «kirurgiske angrep» fra de russiske styrkene også. Tross alt, på et tidspunkt om ikke så lenge vil det vise seg at det er samme rett for Loke som forr Tor.
«Aldri undervurder makta till dumme folk i store grupper»
Av Jan Terje Voilaas - 7. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/aldri-undervurder-makta-till-dumme-folk-i-store-grupper/
13 januar 2020 ble den første Covid-19 smittede påvist utenfor Kina, nærmere bestemt i Thailand, hvor jeg da befant meg. Lite visste jeg da at det jeg opplevde var begynnelsen på slutten av en prosess jeg tror kan føre til en delvis eller fullstendig kollaps av velferdsnasjonen Norge.
Av Jan Terje Voilaas.
Denne siste fasen oppleves som en serie «kriser» som blir stadig vanskeligere å stoppe da hver krise gir energi og moment til den neste og de som følger, en prosess som øker farten eksponentielt, godt hjulpet av stadig mer feilslåtte politiske og byråkratiske beslutninger, da hver krise oppleves som «individuell og spesiell», ikke som ledd i en lang sammenhengende kjede hvor alt henger sammen med alt.
Vi må altså langt tilbake i tid om vi skal skjønne hvor vi er i dag, og ikke minst kunne danne oss et bilde av hva vi har i vente. Mye av dette har jeg skrevet om tidligere, men la oss for enkelhets skyld se på de siste tre årene, og på hvordan de tre siste krisene henger sammen og hva disse indikerer for tiden som kommer.
Jeg vil denne gang ta utgangspunkt i norske husholds økonomiske situasjon gjennom arbeidet og forskningen til Elaine Kempson og Christian Poppe ved forskningsinstituttet SIFO knyttet til Oslo Metropolitan University (OsloMet), publisert i en serie forskningsrapporter siden 2017.
De trygge, de utsatte, sliterne og de som er ille ute.
Kempson og Poppe har siden 2017 sett på norske husholds «økonomiske trygghet» ut fra spesielt tre aspekter; 1) evnen til å overholde forpliktelser, 2) ha tilstrekkelig armslag i hverdagen som møter omgivelsenes forventninger om akseptabel livsførsel og sosial deltakelse og 3) samt en buffer som setter husholdet i stand til å håndtere uforutsette hendelser og opprettholde den sosiale tilhørigheten over tid.
Husholdene ble opprinnelig delt i tre grupper, de trygge, de utsatte og de som har problemer, men fra og med sin siste rapport, som dekker perioden fra juni 2021 til august 2022, er husholdene fordelt over fire grupper; de trygge, de utsatte, sliterne og dem som er «ille ute». En rekke økonomiske indikatorer brukes for å skille den ene gruppen fra den andre.
Krise 1
Den første krisen startet i januar 2020, og vi tenker på den som Corona-krisen, en global pandemi som tidlig kunne avsløres og vitenskapelig bekreftes som en gigantisk løgn snarere enn en livsfarlig pandemi. Selv om alt og alle ble testet og funnet «smittet», kom aldri C19-dødsfallene i nærheten av en hvilken som helst mild influensa, noe som så sent som i oktober 2022, nok en gang ble vitenskapelig bekreftet.
Dette hindret likevel ikke våre politikere og byråkrater fra å skape en betydelig nasjonal krise ut av en mild, snill og helt normal situasjon; lockdowns, stengte skoler, barnehager og arbeidsplasser, permitteringer, oppsigelser, konkurser, masse-testing, masker, sosial distansering og ikke minst «ikke-symptomatisk smitte». For første gang i historien kunne Staten bestemme om vi var syke eller ikke, og store deler av befolkningen slukte løgnene rått og ukritisk og kastet seg på det kollektive hysteriet.
I rapporten «Trygg eller Utsatt?» som dekker perioden april 2020 til juni 2021 (publisert 15 september 2021) så Kempson og Poppe på hvordan husholdenes økonomi ble påvirket gjennom de 16 månedene med selvpåført ikke-krise.
I april 2020 utgjorde «de trygge» 62%, «de usikre» 30% og «de med problemer» 8% av husholdene. I juni 2021 hadde disse tallene endret seg til henholdsvis 65%, 27,5% og 7,5%, altså ikke vesentlige avvik fra studiene startet i 2017. Likevel skriver Kempson og Poppe følgende i sin konklusjon:
«Hovedkonklusjonen er at koronaen har forsterket den økonomiske ulikheten i Norge. Utviklingen i det laveste trygghetssegmentet er bekymringsfull i en tid hvor prisen på strøm, drivstoff, lånerenter og flere andre viktige varer og tjenester øker, og hvor vi står ovenfor et grønt skifte som utvilsomt vil ha økonomisk betydning for alle hushold – og mest for de som har minst å gå på fra før.»
Jeg antar at disse linjene ble ført i pennen sent i juli eller tidlig i august 2021, et halvt år før Russlands militære intervensjon i Ukraina, som nå får skylden for alle prisstigninger, men kun noen uker etter at en mangeårig trend med underdødelighet i Norge snudde til en markant og dramatisk overdødelighet som har pågått frem til dags dato.
På dette tidspunktet kan Kempson og Poppe umulig ha visst noe om den fremtidige krigen i Ukraina, og heller ikke noe om det vi nå vet er den største og lengste perioden med overdødelighet i Norge siden Spanskesyken, men som de dyktige forskere og tallknusere de åpenbart er, så kunne de allerede da uttrykke bekymring for det vi nå vet er krise nummer 3, men først litt om krise nummer 2:
Krise 2
Løgnene som utløste Krise 1 må ha vært så overbevisende at selv dem som løy, de fleste av dem vil jeg tro, ikke oppdaget dem, og gikk til innkjøp av mange millioner eksperimentelle vaksiner aldri brukt på mennesker før, kun forsøksdyr som alle døde, og det mot et virus vi kan ønske var tilfelle med enhver influensa. Likevel, historiens største medisinske eksperiment ble startet.
Selvfølgelig, dette måtte gå galt, og det mange ganger verre enn resultatene av de fullstendig bortkastede og økonomisk skadelige korona-tiltakene. Det vi så langt vet om denne krisen er følgende:
1) Mellom 1 juli 2021 og 30 november 2022 har 6,374 flere personer dødd i Norge enn forventet.
2) Hver eneste dag de 508 dagene denne perioden dekker har 12,3 flere dødd enn statistisk forventet.
3) Den gjennomsnittlige overdødeligheten i perioden har vært på 11,2%.
4) Fra 1 juli 2022 til 30 november 2022 har 5,06% av alle registrerte C19-smittede i Norge dødd.
Alle tall her er fra SSB og FHI.
Det vi ikke vet noe om er hvor mange som ble og fremdeles er skadet av disse vaksinene i en grad hvor det har gått utover den skadedes økonomiske inntjening, men nye tall fra USA indikerer at rundt 7,500 mennesker hver dag nå dør eller har blitt så skadet av vaksinene at de delvis eller helt er fratatt sin evne til arbeid og inntekt. Om vi korrigerer for befolkningsforskjeller, så vil et tilsvarende tall for Norge være rundt 124 hver dag, hvorav rundt 10% dør, som stemmer med SSB, og at rundt 90% blir delvis eller fullstendig arbeidsuføre, midlertidig eller permanent. Jeg har ingen dokumentasjon for dette, men heller ingen dokumentasjon for at dette ikke skjer.
Norske myndigheters kategoriske avvisning av at noe av dette har noen ting som helst å gjøre med vaksinene, hindrer oss i å få alle fakta og tall på bordet. Det kan likevel ikke finnes noen tvil om at Krise 2 er et faktum, og at denne sammen med Krise 1, har resultert i Krise 3, som Kempson og Poppe advarte oss mot mulighetene for med sine siste ord i SIFO Rapport 12-2021, og som de ett år senere kunne dokumentere i sin SIFO Rapport 8-2022.
Krise 3
Kriser følger ikke nødvendigvis som perler på en snor, der en slutter begynner den neste. Det er ingen klar begynnelse eller slutt, men snarere et virvar av overlapping og ikke minst sammenhenger som kan være vanskelig å sortere ut.
Nok en gang er det Kempson og Poppe og deres forbrukerforskning som står for avsløringene, denne gang i SIFO Rapport 8-2022 med tittel «Dyrtid under oppseiling II», publisert 28 september 2022, med supplerende informasjon i SIFO Rapport 5-2022, «Dyrtid under oppseiling», som kom noen uker tidligere.
Jeg kan ikke gå i detaljer her, for dem henviser jeg til nevnte rapporter, men vil nevne det jeg mener er det viktigste, nemlig at det har skjedd en dramatisk forverring av den økonomiske trygghets-pyramiden i denne perioden
I juni 2021 ble 65% av alle norske hushold definert som «økonomisk trygge». Et år senere var 65% redusert til 49%. Rundt 410,000 hushold, 16% av alle norske hushold, er ikke lenger «økonomisk trygge». Denne reduksjonen resulterte i at «de utsatte» økte med 176,000 hushold (+24,6%), «sliterne» med 154,000 hushold (+122,2%) og de «ille ute» med 80,000 hushold (+160%).
Dette betyr at rundt 1,100 hushold i snitt hver eneste dag i denne perioden, har fått sin «økonomiske trygghet» svekket.
Antall hushold i de to svakeste kategoriene økte fra 176,000 hushold i juni 2021 til 410,000 hushold i august 2022. Dette tilsvarer rundt 640 nye hushold som «slitere» og «ille ute» i snitt hver eneste dag i denne perioden.
Dette er forsiktig anslått, for mange «slitere» og «ille ute» har måtte ta opp nye lån, eller be om hjelp fra venner og familie for å få endene til å møtes. Det kan ha svekket dem som har hjulpet dem, uten at de bødvendigvis har skiftet kategori. Fremdeles trygg, men mindre trygg.
Rapportene gir ikke detaljer om hvor mange mennesker som her er påvirket, men med 2,15 hoder i snitt per hushold i Norge, så kan «sliterne» og de som er «ille ute» nå utgjøre opp mot 880,000 nordmenn, som vil være opp med rundt 500,000 på kun ett år.
Hvor peker pilene?
Kempson og Poppe peker på økte renter og økte priser på mat, drivstoff og strøm, samt konsekvensene av C19-tiltakene, som de viktigste årsakene til den til dels dramatiske svekkingen av husholdenes økonomiske trygghet som har funnet sted det siste året. Jeg kan ikke si meg uenig, men tror likevel bildet er mer komplisert. Forhold som «peak-globalisering», økte geopolitiske spenninger, et selvpåført energi-mareritt i EU, det grønne skiftet med dramatiske kutt i produksjon av kunstgjødsel og følgelig mat, flere dødsfall og permanente vaksine-skader og mange andre forhold spiller inn og er underliggende årsaker til at energi og mat blir dyrere.
Jeg tror ikke dette bildet vil endre seg vesentlig fremover. Ja, vi kan oeriodevis oppleve at inflasjonen faller, selv til deflasjon og lavere renter, men den langsiktige trenden mener jeg peker helt klart i retning av inflasjon for alt man trenger, og deflasjon for alt man eier. Den dypt-liggende grunnen for dette er at den globale gjelden nå har nådd et nivå som garanterer en kollaps av dagens gjeldsbaserte monetære fiat-system.
Den norske kronen er kort og godt på vei mot verdiløshet målt i kjøpekraft, og den reisen vil oppleves som at alt man trenger vil over tid bli «dyrere», og en av konsekvensene vil bli at alt vi «eier» vil falle tilsvarende dramatisk i kjøpekraft.
410,000 norske hushold befinner seg nå blant «sliterne» og de som er «ille ute». Hvor mange flere vil disse gruppene være om 1, 2 eller 3 år? Hvor mye mer vil disse tåle før de ikke lenger kan betjene sine boliglån? Hvor mange boliger «til salgs» må til for å senke norske boligpriser dramatisk, og hva vil konsekvensene kunne bli for dem som i dag er økonomisk «trygge» eller «utsatte»? Hvor store tap tåler bankene?
Er det vanskelig å se hvor pilene peker? Er det vanskelig å se for seg muligheten for at norske matbord til slutt kan rammes slik vi aldri før har opplevd, først med eksplosive pris-økninger som vil sende mange flere nedover i trygghets-pyramiden, så med mulig omfattende mangel?
Sentrale og lokale norske politikere og byråkrater burde straks innse at denne muligheten er reell, og umiddelbart ta omfattende grep som kan legge til rette for og styrke lokal matproduksjon. Det kommer de ikke til å gjøre. Politikere og byråkrater gjør aldri noe som kan forhindre en fremtidig krise, men er straks på banen når krisen er et faktum, eller når de tror det er tilfelle, da normalt med løsninger som vil gjøre krisen verre og skape nye, som f.eks. levere Krise 2 som svar på en påstått Krise 1 som igjen utløser Krise 3.
Det er mulig å verne seg mot systemiske kollapser ved i størst mulig grad å tre ut av det kollapsende systemet. Jeg har nevnt gull, sølv og andre varige verdi-objekter som alternativer til en kollapsende krone.
Vi kan på samme måte verne oss mot stadig høyere priser på mat, samt effektene dette beviselig har på egen økonomiske trygghet, ved å begynne å produsere vår egen mat i så stort omfang som praktisk mulig. Å låne penger fra venner og familie eller være avhengige av hjelp fra NAV eller humanitære organisasjoner, er et særdeles dårlig alternativ til å bli sin egen produsent.
Haken for mange er at arbeidskraft og spesielt kunnskap og erfaring, er avgjørende for å lykkes så det monner. Men et sted må man begynne, og den forestående vekst-sesongen kan bli avgjørende for dem som skjønner hvor viktig dette allerede er, og ikke minst kan bli i årene som kommer.
Jeg startet selv i fjor, med relativt begredelige resultater, karakter to på en skala til ti om jeg er snill, men jeg lærte nok til at listen for kommende sesong kan legges høyere. Jeg har i år også skaffet tilgang til et stykke prima matjord for gresskar og poteter (mot 50% av avlingen) sammen med rimelig lokal arbeidskraft om det trengs, og på tak-terrassen står 12 store vekst-bokser med automatisk vanning nå klare for et assortiment av ulike «eksperimenter».
Jeg har allerede lagt ned en del arbeid på å sikre egen-produsert gjødsel for sesongen. Min lille makk-koloni har jobbet på spreng med å tygge seg gjennom matavfall, jeg samler mRNA-fri urin på kanner og bøtter med kompost godtgjør seg i vinter-solen. Jeg har også blitt velsignet med noen sekker biologisk gjødsel basert på ku- og hestemøkk, generøst donert av lokale myndigheter.
Om to uker blir de første frøene sådd, mange fra fjorårets heller miserable avling, og tidlig i mars begynner utesesongen, om vinteren da har sluppet taket.
Budskapet her er at VI er løsningen og at VI nå må ta tilbake kontrollen over våre egne liv. Globalisering og sentralisering må dreies radikalt og raskt mot lokalisering, om så til hushold-nivå. Krig er aldri et resultat av desentraliserte beslutninger. Hvem ønsker vel å drepe verken russere eller ukrainere? Krig er ALLTID en konsekvens av sentraliserte beslutninger. Det samme gjelder alle andre trusler menneskeheten nå opplever.
Sentralisert makt vil motsette seg desentralisering, men vil norske myndigheter forby oss i å produsere vår egen mat?
Sett igang, og dere vil få svaret. jt
Never underestimate the power of stupid people in large groups. (George Carlin)
Hvorfor stenger Vesten Kina inne?
Av Thomas Fazi - 7. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/hvorfor-stenger-vesten-kina-inne/
Nye reisebegrensninger viser at vi ikke har lært noe
Starten på det nye året har en urokkelig følelse av Groundhog Day (murmeldyrdagen, o.a.). Vi er ikke en gang en uke ut i januar, og allerede advarer epidemiologer om nye Covid-varianter, mens passasjerer som reiser fra Kina til Storbritannia igjen vil bli pålagt å vise en negativ Covid-test før de går ombord. Mange av oss har lurt på: har vi våknet i 2023 – eller 2020?
Av Thomas Fazi og Toby Green
Da det siste året gikk mot slutten, ble de samme gjenstridige argumentene som har snurret rundt verdens hamsterhjul de siste tre årene luftet igjen – denne gangen om Kinas beslutning om å forlate Zero Covid, og hva dette kan bety for resten av verden når det gjelder varianter, spredning av Covid og helsen til befolkningen generelt. Vi ønsker ikke å repetere disse argumentene igjen, men de er viktige: de skjærer inn i kjernen av hvilke lærdommer globale samfunn vil ta fra Covid-19-pandemien og tilhørende politisk respons, og hvordan institusjoner vil balansere helse og sykdom i framtida. Det er for lett å si at vi bare skal gå videre, fordi den framtidige helsen til menneskelige samfunn avhenger av hvilke beslutninger som nå tas.
Det er ganske tydelig at Kina forlot Zero Covid fordi det ikke fungerte, forårsaket enorm sosioøkonomisk og psykologisk skade og truet med å undergrave den politiske kontrollen til Xi Jinping. Skriften var på veggen da opptak dukket opp i august av shoppere i et Shanghai Ikea som flyktet mot utgangen etter at myndighetene forsøkte å stenge butikken og sende alle der i karantene etter oppdagelsen av en handlende som hadde kommet i kontakt med et asymptomatisk seks år gammelt barn. Da masseprotester begynte å spre seg i november, ble beslutningen tatt om å gå videre før de ble en trussel mot regimet.
For oss kan det trekkes en rekke konklusjoner, som vi diskuterer i The Covid Consensus. Åpenbart kunne lockdowns bare fungere på en svært begrenset måte, for å redusere spredningen i en kort periode; de var derfor upraktiske over lengre tid uten å forårsake enorm skade, og det er grunnen til at Zero Covid var umulig. Dessuten, til tross for Kinas alvorlige forsøk på å forhindre reiser, kan spredningen av et svært smittsomt luftveisvirus ikke stenges fullstendig i en tid med globale forsyningskjeder, selv med hermetisk lukkede grenser, slik det viste seg å være tilfellet i Australia og New Zealand.
Likevel ser det ut til at mange prøver å trekke forskjellige og meningsløse lærdommer, og viser at ingenting har blitt lært fra de siste tre årene. Nok en gang vekker vestlige medier unødvendig frykt med panikkrammede rapporter om «Kinas nye Covid-mareritt». Den raske smitten av potensielt mer enn en milliard kinesere, blir vi fortalt, vil sannsynligvis resultere i utallige dødsfall blant befolkningen, og utløse framveksten av farlige nye varianter som kan føre til «en global katastrofe, mens millioner av potensielt sykdomsbærende borgere forbereder seg på å feire gjenåpninga av landets grenser ved å reise til alle verdenshjørner.
Så i stedet for å feire slutten på Zero Covid-fengselet der så mange kinesere har vært fengslet, har flere land – inkludert USA, Japan, Italia, Spania, Frankrike og sist Storbritannia – reagert i løpet av den siste uka. ved å gjeninnføre restriksjoner for passasjerer fra Kina, som krever at de viser en negativ PCR- eller antigentest før ombordstigning.
Men er slik frykt berettiget? La oss først undersøke om Kina virkelig er på vei mot en folkehelsekatastrofe av apokalyptiske proporsjoner, slik nyhetene vil ha oss til å tro. Ifølge den kinesiske regjeringa registrerer landet rundt 5000 nye tilfeller, og bare en håndfull Covid-dødsfall, per dag. Offisielle dødsfall siden starten av pandemien er litt over 5000. Disse tallene anses universelt for å være noe tull; Kina har rutinemessig blitt anklaget for å bagatellisere infeksjoner og dødsfall av politiske årsaker. Verdens helseorganisasjon rapporterer for eksempel rundt 150.000 nye tilfeller og 400 dødsfall per uke, og totalt i overkant av 30.000 dødsfall.
Når det gjelder den siste bølgen, er det i det minste en offisiell forklaring på avviket: Kina annonserte nylig at det bare vil inkludere dødsfall fra lungebetennelse eller respirasjonssvikt i det offisielle Covid-19-dødstallet; dødsfall som oppstår hos pasienter med eksisterende sykdommer, vil derimot ikke telles som Covid-19 dødsfall. Hvis det er sant, står dette i sterk kontrast til den svært «liberale» tilnærminga til Covid-19-dødsfall (og sykehusinnleggelser) som er tatt i bruk av de fleste vestlige land gjennom hele pandemien, og som fortsatt er mye brukt, der enhver avdød person som nylig har (eller til og med ikke så nylig) testet for Covid er klassifisert som et «Covid-dødsfall», selv om dødsfallet åpenbart ikke var relatert til Covid. Tall knyttet til nye tilfeller er enda mer upålitelige, siden de åpenbart avhenger av antall (og metode) tester som utføres.
En ting er imidlertid sikkert: i løpet av de kommende ukene og månedene kommer en stor del av den kinesiske befolkninga til å fange viruset. Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME) anslår for eksempel at rundt 1 million kinesere allerede blir smittet hver dag. Noen rapporter hevder at 250 millioner mennesker over hele landet har blitt smittet akkurat i desember. Hvor mange dødsfall dette fører til avhenger av en rekke faktorer, blant annet kinesiske myndigheters evne til å iverksette tiltak for å beskytte de som faktisk står i fare for å utvikle en alvorlig sykdom fra Covid-19, nemlig eldre og de som har alvorlig sykdom. medisinsk tilstand. IHME forventer nærmere 300.000 Covid-dødsfall innen april 2023 – omtrent 100.000 dødsfall per måned (3000 per dag).
Disse tallene kan virke sjokkerende, men de må settes inn i rett sammenheng. Forutsatt at en stor prosentandel av den 1,4 milliarder sterke kinesiske befolkningen til slutt fanger Covid, som det virker sannsynlig, vil dette utgjøre en minimal infeksjonsdødsrate (IFR) – mindre enn 0,001%. De fleste av de avdøde vil sannsynligvis også være svært eldre mennesker som ville ha dødd i løpet av kort tid – slik tilfellet var for det overveldende flertallet av Covid-relaterte dødsfall i vestlige land. Faktisk, siden mer enn 10 millioner mennesker døde i Kina i 2021 (det siste året det finnes statistikk for), ville dette tallet – selv om det fortsatte med den hastigheten gjennom hele året – føre til en dødelighetsøkning på rundt 12 %, stort sett på linje med globale gjennomsnitt andre steder i 2020.
Vi må også huske på at den dominerende stammen i Kina for øyeblikket ser ut til å være en subvariant av Omicron-varianten BA.5 (BA.5.2.1.7), også kalt BF.7 , som vi vet er mer overførbar, men mye mindre dødelig enn tidligere varianter – akkurat den typen evolusjon du forventer å se i et virus som SARS-CoV-2. Faktisk har kinesiske myndigheter bekreftet at viruset forårsaker relativt milde symptomer hos det store flertallet av de smittede. Det er liten grunn til å tvile på dette, så mye som man kan være skeptisk til informasjonen som kommer ut av Kina.
Og likevel, vestlige politikere forteller oss nå at grunnen til at vi trenger nye restriksjoner er at, som lederen av forsvarets utvalgte komité Tobias Ellwood sa , «vi kan ganske enkelt ikke stole på kinesiske data». Slike påstander ville holde mer vann hvis det samme vestlige etablissementet ikke hadde brukt den beste delen av de siste tre årene på å ta den kinesiske Covid-19-statistikken for pålydende, og bruke dem som bevis for effektiviteten av nedstengninger. Fram til mars 2020 var 39 av 42 reproduksjonsanslag basert på kinesiske data, det samme var Imperial College-rapporten som spådde 510 000 dødsfall i Storbritannia, som ville falle til et sted mellom 5.700 og 39 000 med kinesisk stil «undertrykkelse». Unødvendig å si viste disse spådommene seg å være veldig unøyaktige.
Med andre ord ble de kinesiske dataene ansett som helt pålitelige i den grad det var nyttig for å rettferdiggjøre restriksjoner i Vesten. I dag, på den annen side, blir den anklaget for å være upålitelig … for å rettferdiggjøre restriksjoner i Vesten. Dobbelttenkningen er skurrende – og resultatene vil sannsynligvis være tilsvarende feil. Akkurat som lockdowns ikke klarte å begrense spredningen av viruset i land, mislyktes også tidligere forsøk på å forhindre Delta- og Omicron-varianter fra å spre seg utover henholdsvis India og Sør-Afrika. Selv WHO anser reiseforbud for å være «vanligvis ikke effektive» , mens Andrew Pollard, leder av UK Joint Committee on Vaccination and Immunization, også innrømmet at «å prøve å forby et virus ved å justere hva vi gjør med reiser har allerede vist seg å ikke fungere veldig bra». Det er heller ingen bevis for at testing før avreise vil «hjelpe til med å bremse spredningen» av viruset, som hevdet av CDCs direktør Rochelle Walensky. I juli fant for eksempel franske forskere Omicron-varianten i avløpsvann fra to kommersielle fly som fløy fra Etiopia til Frankrike i desember 2021, selv om passasjerer hadde blitt pålagt å ta Covid-tester før ombordstigning, og konkluderte med at obligatorisk testing før ombordstigning «ikke forhindret massiv import av Omicron-varianten til Europa”.
Enda viktigere, hvorfor skulle vi ønske å gjøre det? Data fra forrige måned tyder på at et flertall av mennesker i vestlige land har hatt koronavirusinfeksjoner, og at tidligere infeksjon, selv hos uvaksinerte, gir sterk beskyttelse mot BA.5 Omicron sykehusinnleggelse. Dessuten har Omicron-subvarianten som har spredd seg i Kina blitt oppdaget i USA, Europa og resten av verden i mange måneder, noe som betyr at vi også har gode nivåer av naturlig immunitet mot den subvarianten (i tillegg til høye vaksinasjonsrater, som ble fortalt var den gyldne kule for å få slutt på pandemien). Så det er ingen grunn til å frykte å komme i kontakt med en kinesisk turist mer enn det er å komme i kontakt med noe annet menneske.
Videre er det ikke bare «foreløpig ingen bevis» som tyder på at en ny og farlig stamme av viruset har dukket opp i den kinesiske befolkningen, men det er ingen grunn til å tro at dette sannsynligvis vil skje heller – eller i det minste er det ikke mer sannsynlig at skje i Kina enn noe annet sted. «Sannsynligheten for at varianter dukker opp [i Kina] er den samme som den er på andre steder der det er Covid-bølger,» sa Pollard Dessuten, som allerede nevnt, selv om det skulle dukke opp, ville det spre seg over hele verden uavhengig av tiltakene som er iverksatt, akkurat som alle tidligere varianter.
Hvorfor går politikerne denne veien nok en gang? En del av forklaringen er at politikere, ved å stå for e4 pro-lockdown-narrativ de siste tre årene, nå har skapt et kunstig krav om restriktive tiltak blant sine vettskremte velgere, hvorav noen nå til og med argumenterer for å bære masker for alltid eller for permanent institusjonalisering av det Giorgio Agamben kan kalle «nakent liv ». Enda mer bekymringsverdig ser det ut til å indikere at vestlige regjeringer har liten intensjon om å gi fra seg makten de har hevdet under dekke av å «bekjempe viruset». Selv om disse nåværende reiserestriksjonene ikke vil påvirke hverdagen til vestlige borgere, viser de likevel hvor enkelt «lockdown-lover» er, hvorav mange fortsatt er på plass i Storbritannia og andre land, kan gjeninnføres. Hvis restriksjoner kan bringes tilbake vilkårlig når som helst i folkehelsens navn, hva kan hindre regjeringer i å misbruke disse maktene igjen i fremtiden? For eksempel sier den britiske regjeringens «Living with Covid-19»-veiledning , publisert i februar 2022, at den «vil beholde beredskapsevner og vil reagere etter behov på ytterligere gjenoppblomstringer eller verre varianter av viruset».
Trusselen om slike «evner» er knyttet til et mer grunnleggende spørsmål, som er hvordan menneskelige samfunn forholder seg til sykdom og epidemier. Pandemien kastet dette inn i forgrunnen, og tilbød to kontrasterende tilnærminger. Den første er den biomedisinske tilnærmingen, som har blitt forkjempet av Bill Gates i hans bok om pandemien og deretter av Joe Biden i sin nye pandemipolicy, som er avhengig av rask produksjon av vaksiner, mens innbyggerne må vente i nedstengt tilstand til disse nye produktene er tilgjengelige.
Alternativet krever at vi beveger oss utover veiledningen – eller tyranniet, avhengig av hva du måtte – om «vitenskapen», og anerkjenner rollen som filosofi og humanistisk kunnskap har i menneskelivet. Hvorvidt mennesker velger å omfavne denne måten å leve på er til sjuende og sist et spørsmål om verdier. Vi kan enten konfrontere sannheten om at døden er – og alltid vil være – en grunnleggende del av livet, omfavne argumentet for å leve godt og sunt mens vi er i live, og anerkjenne stedet der menneskelig kontakt, utveksling og deling av kroppslig og sosialt rom har i trivsel og derfor i helse. Eller vi kan gi verdsette mer det tekniske skjoldet som vi har bygget rundt oss selv de siste tiårene. Når vi ser på det som nå utspiller seg i Kina, vet vi hva vi foretrekker.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd: Why is the West locking down China?
Toby Green er professor i historie ved King’s College, London. Den oppdaterte utgaven av boken hans, The Covid Consensus , medforfatter av Thomas Fazi, er utgitt av Hurst.
Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).
To hvite skapdører
Av Steppeulven - 7. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/to-hvite-skapdorer/
Av Steppeulven.
– «Du må love å levere på tida!»
Jeg skulle ut på min første tur med fersk laks til Italia, og Rasmus på fiskebordet formante meg med en finger i lufta.– «Det kan jeg sjølsagt ikke gjøre. Det jeg kan love er at jeg skal gjøre så godt jeg kan, og jeg har enda ikke bomma på ei levering.»
– «Det holder ikke. Du må love! Hvis du ikke lover får du ikke kjøre Italia!»
Jeg kjørte leiebil for Norges største termotransportør, og firmaet jeg var ansatt hos hadde to CEMTer, tillatelser som også tillot transport mellom andre land enn der firmaet var hjemmehørende. Disse trengte Sties på Italiakjøringa fordi vi lasta om på Padburg, både fra andre norske biler, men også fra Nederland og Færøyene, og av og til lasta vi til Sverige hjemover. CEMT var mangelvare, og dermed ville de ha to av oss til å kjøre fast rute på Italia, noe leiebilsjåfører vanligvis ikke fikk lov til.
Jeg hadde lyst på kjøringa, men å love å ta ned månen var ikke noe for meg. Vi visste jo begge at den type løfte ville være en bløff. Ingen har kontroll over om veien blir stengt, bilen bryter sammen eller ei bro detter ned.
Etter som samtalen utvikla seg begynte temperaturen å stige, det var flere som hørte på. Jeg var i ferd med å reise meg å gå da Jan, en av de andre befrakterne kom bort og visket meg i øret: Bare «lov», han kommer ikke til å gi seg. Det betyr jo ingenting.
På denne ruta reiste vi ut fra Norge fredag kveld, lossa og lasta på Padborg lørdag. Normal avgang derfra var klokka 18, men det kunne drøye utover til klokka 21 eller til og med klokka 22. Derretter hadde vi 18 effektive kjøretimer til Verona hvor vi fortolla, og seinest måtte være klokka 05.00 mandag morgen. Men det var ikke et streit løp uten regler eller hindringer. Kjøre- og hviletidene eksisterte, og tyskerne kontrollerte dem. Østerrikerne og italienerne brydde seg mindre. Ruta gikk normalt sett ut av Tyskland og inn i Østterike ved Kiefersfelden, og der måtte man som oftest vise to skiver fra fartsskriveren. På disse burde det være minst åtte timers soving, og man burde ikke ha vært over 90 km/t mer enn to ganger. Flere ganger kosta penger. Mangla man hvitetid på skiva kunne man bli pålagt hvile på plassen, og da var løpet kjørt. I tillegg var det søndagsforbud i Østerrike, grensa åpna som regel ikke før klokka 22 om kvelden, med dette endra seg med ujevne mellomrom.
Det var også vekt på Kiefersfelden, og var du for tung måtte du snu, eller finne et sted å laste om.
På første tur fikk jeg lasteliste hos Peter Hansen på Padburg, og beskjed om å ringe Rasmus.
– «Den ene bilen som kommer med fisk til deg er forsinka. Den er beregna å være nede klokka to i natt.»
– «Men…»
– «Dessuten blir du for tung for Østterrike, så du må kjøre Mont Blanc. Men du har lovd å komme fram på tida!»
Jeg ringte bileieren.
– «Vi kan bare glemme å få tak på en ekstra mann på Padburg så seint. Du får gjøre så godt du kan.»
Graver jeg dypt nok ned i den indre ærlighetsboksen opplevde jeg det nok også som ei voldsom utfordring. Få år tidligere hadde jeg løpt halvmaraton og flere ganger gått Sesilåmi fra ski fra Setesdal til Sirdal, fire mil over heia. Foran meg lå nå en tur som fikk fram maratonfølelsen, selv om dette naturligvis inneholdt mer rein galskap. En galskap vi må være ærlige nok til å innrømme det var mye av i fisketransporten.
Å gjøre turen lovlig etter datidens regelverk ville tatt 45 timer og et kvarter. I tillegg skulle man hatt 11 timers hvil i Padborg før starta og 9 timer i Verona etter ankomst. Hvis fisken kom klokka 2 hadde jeg totalt 28 timer å gjøre turen på. Mens ruta over Brenner var 140 mil – var det femti mil ekstra over Mont Blanc. Ca. 25 timers effektiv kjøretid. Tre timer «til overs». Fysisk mulig, men ikke mye å gå på.
Mens størstedelen av ruta over Brenner var motorvei, var det fremdeles strekninger med to-felts nasjonalvei på Monte Blanc-ruta. Nye motorveier dukka stadig opp, gps var enda ikke en del av pakka, det var derimot kassevis med kart. Og i sjåførkulturen lå de anerkjente rutene. Ruta over Mont Blanc endra seg fra å gå via Denekamp, deretter Venlo, så Moulhouse, Achen eller gjennom Luxembourg via Køln og Trier. De færreste prøvde å forsere via Sveits hvor vektbegrensninga var 28 tonn brutto og du risikerte å kjøre deg bom fast.
Jeg kom avsted 02:30, planla å kjøre over Venlo inn i Belgia, via Nancy – Metz – Macon, deretter Bourg am Bresse til Mont Blanc, og så strake veien til Verona via Torino og Milano.
Første etappe Padborg til Venlo – 57 mil – gikk nonstop på under 6 timer. Midt på natta var det mulig å kjøre fort. Fartssperra kom ikke før i 1994. Jeg møtte morgentrafikken i Ruhr, og fikk formiddagssola i trynet i Nederland. Dagen blei varm. For ikke å sovne kjørte jeg med aircondition på 10 grader og kledde på meg ei tjukk, rød dynejakka for ikke å fryse for mye. Jeg kunne på ingen måter denne veien på fingrene, selv om jeg hadde hatt noen turer i området før. For å tanke med det dieselkortet jeg hadde til rådighet, i det landet vi blei anbefalt, på en stasjon jeg visste det var brukbar pris, valgte jeg en nederlandsk stasjon som lå i motsatt kjøreretning. Kjørte til første avkjøring på motorveien, snudde, kjørte tilbake og tanka, kjørte videre i feil retning til første avkjøring, og var igjen på vei til Mont Blanc og Verona. Sparte sjefen noen kroner i drivstoff, men tapte nesten tre kvarter.
Jeg antar jeg fikk i meg noe mat et sted, selv om jeg hadde kjøleskap på ramma, men jeg husker ikke hvor. Det er mulig jeg bare røykte og holdt sulten i sjakk. Kroppen var uansett fylt til bristepunktet av adrenalin.
Mont Blanctunnellen blei passert litt etter midnatt. Italiensk regelverk sa at fersk fisk måtte grensefortolles, men av kapasitetshensyn var tolla i Verona også tillatt som ferskfisktoll. Fisken måtte uansett registreres inn i landet på grensa. Ved Mont Blanctunellen betydde det tolla i Aosta, tre, fire mil nedover i dalen på den gamle tofeltsvegen.
Et stykke nede møtte jeg køa – ståkø. Som beveget seg ei billengde hvert minutt. Hver gang bilen foran meg stansa sovna jeg. Vi sto et minutt, jeg våkna, kjørte fram og sovna igjen. Slik holdt vi på i en time. Da svingte jeg inn på tolla, stakk papirene ut gjennom lastebilvinduet og inn i ei luke i veggen. Der satt en toller og stempla. Etter et minutt kom papirene tilbake ferdig stempla. Nå hadde jeg fri bane til tollplassen i Verona, følte nesten jeg var i mål og begynte muligens ubevisst å slappe av. Men fremdeles sto 33 mil igjen, Mandal – Drammen – og jeg var i realiteten fullstendig utpest og utpumpa etter å ha sovet av og på i en time.
Jeg sovna før jeg kom til Milano. I en fullasta semi i + 90 km/t. Tilfeldigheten gjorde at jeg våkna noen få meter bak rompa på en trailer med helt hvite skapdører og hogg bremsene i. Sjokket og redselen gjorde at jeg blei så lysvåken man kan bli etter å ha kjørt mer eller mindre i strekk i 25 timer. Synet av de to skapdørene har jeg beholdt i 35 år.
Ti på fem trilla jeg inn på tollplassen i Verona, og var livredd for å sovne før gutta til Spedizion Pezzino kom rundt for å samle inn T-papirene og de andre dokumentene.
Deretter sovna jeg – noen timer til papirene var klarert og det var klart for lossing. Etterpå ringte jeg hjem til bileieren.
– «Dette gjør jeg aldri mer. Du er ikke tjent med en knust bil, og jeg har ikke lyst til å kjøre meg i hjel. Guttene mine skal ha en pappa, og kona skal slippe å begrave meg enda.»
-o0o-
For folk som ikke var med på denne galskapen virker det kanskje rart at det ikke blei full skjæring etter en slik tur. Rasmus og jeg blei vel aldri direkte venner, men respekt for hverandre fikk vi etterhvert. En respekt som antagelig bygde på at vi begge strakk oss vel langt i den jobben vi dreiv på med. I likhet med de aller, aller fleste som blei værende i fiskekjøringa over tid.