Nyhetsbrev steigan.no 06.12.2021
Dagens overskrifter:
Antatte jihadister drepte minst 30 mennesker i Mali
Styrelederen for nyhetsbyrået Reuters er investor og styremedlem i Pfizer
Strømprisen – er det i ferd med å skje noe i norsk politikk?
Det store strømrøveriet
EU planla i 2018 at vaksinepasset skulle innføres i 2022
Zelenskij gjør nazist til Helt av Ukraina
Med AFRICOMS velsignelse plyndres Kongo for «klimavennlige» ressurser, og Kina får skylden
Ytringsfrihet til pynt: Politiske diskusjoner truer ensretting
Antatte jihadister drepte minst 30 mennesker i Mali
Av red. PSt - 6. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/antatte-jihadister-drepte-minst-30-mennekser-i-mali/
Mistenkte jihadister i Mali drepte minst 30 sivile i et angrep på et passasjerkjøretøy i den sentrale byen Mopti, sa lokale tjenestemenn lørdag. Dette skriver Africa News.
– Passasjerene ble sprayet med kuler og kjøretøyet ble tent på, under et angrep fra «terrorister» nær byen Bandiagara fredag, sa tjenestemennene til AFP. «Staten har sendt sikkerhetsstyrker til stedet,» sa de, og uttalte seg på betingelse av anonymitet.
En folkevalgt i Bandiagara bekreftet dødstallet og sa at ofrene inkluderte kvinner og barn. Ingen av de mange væpnede gruppene som er aktive i det vestafrikanske landet har tatt ansvar for terrorangrepet.
Malis overgangsregjering sa i en uttalelse som ble sendt på statlig TV at 31 mennesker ble drept og 17 skadet, og lovet å gjøre alt som er nødvendig for å «arrestere og straffe» gjerningsmennene.
Malis statsminister anklager Frankrike for å trene terrorister
Frankrike står bak forberedelsene til terrorgrupper som opererer i Mali , Bamako har bevis for det, sa statsminister for overgangsregjeringa i Mali Shogel Kokalla Maiga i et intervju med RIA Novosti.
«De terroristene som er til stede i Mali kom fra Libya. Og hvem ødela staten Libya ? Det samme Frankrike med allierte. Da den maliske staten samarbeidet med Frankrike om intervensjonen i Mali for å bekjempe terrorisme, ba vi om hjelp med etterretning og luftstøtte. Ingen snakket om å sende militære på bakken. Frankrike respekterte denne traktaten i Kona, Gao, Timbuktu. Da de nærmet seg Kidal, forbød de det maliske militæret å gå inn der, sa han.
Ifølge statsministeren opprettet franske tropper en enklave i Kidal og overleverte den til en bevegelse dannet av representanter for Ansar al-Din, som samarbeider med Al-Qaida og er anerkjent som en internasjonal terrororganisasjon.
«Mali har ikke tilgang til Kidal, det er en enklave kontrollert av Frankrike. De har væpnede grupper trent av franske offiserer. Og vi har bevis på dette. Vi har uttrykket at hvis du leter etter en nål på rommet ditt, men hvis den som er er med på letinga etter denne nåla står på den, da vil du aldri finne den. Og dette er en situasjon som vi for tida har i Mali og som vi ikke forstår og ikke vil tåle,» understreket han.
Norge medansvarlig for å åpne veien for terrorismen i Sahel
Statsminister Shogel Kokalla Maiga peker på at det var krigen som ødela Libya som åpnet veien for terroristene i Mali og det øvrige Sentral-Afrika. Som kjent deltok Norge i aller fremste rekke i denne krigen og var det landet som bombet mest.
Så lenge Libya var under ledelse av Gaddafi fungerte landet som et bolverk mot terrorismen, men med ham slaktet av våre allierte og landet i ruiner, har veien ligget åpen for IS, al-Qaida og andre grupper. Våpen, utstyr og johadister har vært i fri flyt til og fra Syria og via Libya inn i Sentral-Afrika.
Libya har blitt et knutepunkt for jihadistiske nettverk som strekker seg sørover til Sahel. Ødeleggelsen av Libya i 2011 åpnet en strøm av våpen inn i det nordlige Mali, noe som bidro til å gjenopplive en etnisk/stamme-konflikt som blusset der siden 1960-tallet. I 2012 tok lokale allierte av ‘al-Qaida i det islamske Maghreb’ (AQIM) kontroll over byene Gao, Kidal og Timbuktu, nord i Mali. Etter den franske intervensjonen i Mali, fikk den pågående anarkiet i Libya flere grupper til å flytte sine operasjons-sentre til Libya, inkludert både AQIM og deres forgrening, Al-Mourabitoun, hvor disse gruppene kunne skaffe seg våpen lettere.
Les: Britisk rapport: – Algerisk etterretning var involvert i terroraksjonen i In Amenas
Styrelederen for nyhetsbyrået Reuters er investor og styremedlem i Pfizer
Av red. PSt - 6. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/styrelederen-for-nyhetsbyraet-reuters-er-investor-og-styremedlem-i-pfizer/
Styreleder og tidligere administrerende direktør (CEO) i nyhetsbyrået Reuters – James C. Smith – er toppinvestor og styremedlem for den farmasøytiske giganten Pfizer. Han ble valgt inn i styret i 2014, i tillegg til at han begynte i Pfizers Corporate Governance og Science and Technology Committees. Dette reiser alvorlige interessekonflikter ettersom medier som Reuters fortsetter å promotere Pfizer-produkter, forsvare farmasøytiske selskaper mot kritikk og opptrer redaksjonelt for å tvinge skeptikere til taushet.
Smith er for tiden styreleder for Thomson Reuters Foundation, den London-baserte stiftelsen som er kjent for å formidle nyheter og informasjon til milliarder av lesere. Han var også president, administrerende direktør og i styret for Reuters fra 2012 til han gikk av i 2020.
Han har jobbet med organisasjonen siden 1987, da de ble kjent som Thomson Newspaper-gruppen. Han har også fungert som administrerende direktør for den profesjonelle divisjonen, og har hatt tilsyn med juridiske, skattemessige og regnskapsmessige, og intellektuelle eiendoms- og vitenskapsvirksomheter. Senere fortsatte han med å lede Nord-Amerika-operasjonene for nyhetsorganisasjonen.
I en offisiell uttalelse den gang sa Ian Read, Pfizers styreleder og administrerende direktør: «Vi er glade for å ha Jim Smith med i Pfizers styre. Han bringer lederskap og operasjonell og internasjonal forretningserfaring til Pfizers styre, og vil være en utmerket ressurs for selskapet. Tillegget av Jim til styret vårt bidrar til å sikre at Pfizer vil fortsette å dra nytte av en bredde og variasjon av erfaring.»
Bare det siste året har Reuters publisert mer enn 22.000 artikler som nevner Pfizer. Selskapet har kun publisert 8.191 artikler knyttet til Moderna, og 18.000 knyttet til Johnson & Johnson. Mange av artiklene om Johnson & Johnson var negative i stemningen, i motsetning til deres Pfizer-rapportering.
På Reuters finne man også 10.000 artikler om «vaccine sceptics», ikke altfor positive omtaler, vil vi tro.
Smith er også knyttet til World Economic Forum (WEF), hvor han sitter i styret for Partnering Against Corruption Initiative. Han er også medlem av WEFs International Business Advisory Board for British American Business og Atlantic Council.
Under den første kalde krigen ble Reuters finansiert av den britiske regjeringa for å spre anti-sovjetisk propaganda og for å spre feilinformasjon som tjente britiske utenrikspolitiske interesser i Midtøsten og Latin-Amerika.
De vanlige mistenkte
De største eierne av Pfizer er de vanlige mistenkte: Vanguard, BlackRock og State Street. (Oljefondet på 8. plass.)
I Thomson Reuters Corporation er det Vanguard som er den fremste av de tre vanlige med følge av den fjerde av de vanlige mistenkte, Fidelity.
Medieprofitørene og vaksineprofitørene er altså stort sett de samme, og i personen Jim Smith har de til og med en personalunion.
Reuters er hovedleverandør av internasjonale nyheter til norske medier gjennom NTB.
Les også: Twitter partners with UK govt-backed, CIA-linked Reuters to censor alternative views
Strømprisen – er det i ferd med å skje noe i norsk politikk?
Av Odd Handegård - 6. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/stromprisen-er-det-i-ferd-med-a-skje-noe-i-norsk-politikk/
Av Odd Handegård.
Det har gått ufattelig tregt å få folk til å reagere på den meningsløse energipolitikken som har vært planlagt og gjennomført de siste 30 årene – selv om de overordnede målene for energipolitikken har vært klinkende klare hele tiden. Hensikten har vært å integrere den norske fornybare energien i EUs energiforvaltning/marked, slik at det norske folks innflytelse over kraftpolitikken skulle nulles ut, og bl.a. slik at kraftprisen i Norge skulle kunne flerdobles og bli den samme som i EU. For å begrunne energipolitikken, har myndighetene «vært tvunget» til å kombinere energivedtakene med ufattelige løgnhistorier om at hensikten med den absurde energipolitikken er å redde klimaet på kloden. Det eneste et slikt argument fører til, er at folks tro på klimahypotesene svekkes – det finnes i alle fall ikke spor av klimarealiteter i myndighetenes «klimasuppe».
Det er selvfølgelig ikke enkelt å skjønne realitetene i den politiske reorganiseringen av kraftbransjen som er kommet de siste 20 årene – for å umyndiggjøre Stortinget og kommunene (altså NordPool og liberaliseringen av kraftmarkedet, delingen av Statnett og Statkraft, sentraliseringen av den norske kraftbransjen, sammenslåingen av lokale kraftverk, saboteringen av hjemfallsordningen, vedtakene om å bygge nye kabler til Tyskland og England, tendensene til privatisering av deler av norsk kraftbransje, vedtaket om å bygge opp en stor og kostbar organisasjon som skal administrere den nye og uforståelige nettprisen («Elhub») som skal øke strømprisen ytterligere) Osv.
Men den siste måneden har det likevel begynt å skje ting: Fornuftig informasjonen på nettet er mangedoblet. Stadig flere reagerer, både aviser og politikere, også fra uventet hold, som investor Øystein Spetalen og MDGs Rasmus Hansson. I går hadde til og med bladet Nordlys en lederartikkel som konkluderte med at «elektrifiseringen av norsk sokkel må stanses» – for å unngå kraftunderskudd i Norge, og for å unngå permanente høye strømpriser til norske husstander. Også Klassekampen påstår nå at myndighetene «har ført folk bak lyset» i energipolitikken (leder sist torsdag).
Aller viktigst er det likevel trolig at opposisjonen i LO («Industriaksjonen») mot den meningsløse energipolitikken er i rask vekst. Viktige punkter i Industriaksjonens program, er kutt i el-avgift og moms på strøm (kortsiktig), mens det langsiktige kravet bl.a. er utmelding av Acer og EUs energiunion, stans i norsk krafteksport, forutsigbare og rimelige kraftpriser, og ikke minst et toprissystem på strøm til norske husholdninger. Aksjonen har sendt ut et opprop kalt «Vannkrafta er vår». I tillegg planlegger Industriaksjonen å trappe opp organisasjonsarbeidet ved bl.a. å bygge opp allianser og ved å organisere demonstrasjoner.
Men minst ett problem gjenstår – i tillegg til alle spekulantene i norsk energibransje (som håper å få enda mer ut av sugerøret i husstandenes kontorer), og det er holdningene i Høyre og i Gahr Støres regjering – inkludert SV. Her er alle «bekymret», men de tiltakene som planlegges, ser ut til å få betydning bare for de få som mottar bostøtte, dvs. til nesten ingen av oss. Støre har lovet en avklaring før jul.
Ser vi tilbake på valgkampen i år, var det ett spørsmål som dominerte, nemlig ønsket om å redusere de økonomiske forskjellene i landet, slagordet var at «nå er det vanlige folks tur». Det vi i realiteten risikerer, er at den høye strømprisen til folk flest, vil gi staten og mange kommuner og fylker så store ekstrainntekter at regjeringen slipper å øke skatten til de som tjener mest. Budsjettforliket med SV illustrerer at dette kan bli resultatet.
Kommentar fra redaksjonen:
Er det noen som fortjener heder og ære for å ha ført en utrettelig opplysningskampanje mot den rådende energipolitikken i Norge, er det veteranen Odd Handegård. Per 6. desember 2021 har vi notert oss for 210 artikler med hans signatur som i svært stor grad har handlet om å avsløre myter og vrangforestillinger i den norske energidebatten.
Red.
Les mer av Odd Handegård her.
Det store strømrøveriet
Av skribent - 6. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/det-store-stromroveriet/
Fra Hva mener partiene? (3. des. 2021)
Krisen skyldes flere forhold
Strømprisene denne vinteren har åpnet øynene på mange av oss og har satt fokus på mange ulike problemstillinger.
Lav fyllingsgrad i magasinene, men ikke under «laveste» mål, og nå i desember ikke kritisk
Høy grad av krafteksport, netto er 15 TWh eksportert per 3. desember, i hele fjor netto 20 TWh
«Utvekslingen» er nytale for eksport, selv om vi tar inn litt billig overskuddskraft i perioder
Høy pris på energi i hele Europa, både gass, strøm og kull har gått til himmels
Kraftprisene i EU har ført til samme priser på norsk strøm til norske forbrukere som i EU
Statnett har utvist en bemerkelsesverdig vilje til bygge kabler mot utlandet mens intern overføring i Norge mangler
Fordi vi i perioder kjøper litt kraft laget av kull og gass, betaler vi alle nå CO2-avgift på ren, fornybar, miljøvennlig norsk vannkraft
Men vi har flere problemer
Politikerne evner nå å se galskapen i dette kaoset. En ting er at folk blir ruinert, og en annen, og kanskje viktigere sak for enkelte politikere, er at folk blir ublide på EU og Acer og avståelse av norsk suverenitet. Av disse to grunnene (den ene eller den andre eller begge!) har de politiske partiene nå begynt å overby hverandre i støtteordninger. Regjeringen klarer ikke å komme med noe konkret, ei heller et tidspunkt når tiltak skal forkynnes, og snakker som om de sto langt ute i skoddeheimen.
Norge har såvidt vites ikke lenger myndighet til å stoppe eksporten selv om fyllingsgraden blir så lav at det truer vår beredskap.
Utenlandskablene ville gi en prisøkning internt i Norge på 3-4 øre ble det sagt. Det var blank løgn.
Det er mulig å sette tak på maxpris i Norge ut fra produksjonskostnadene og en normal profitt. Så langt har politikerne overlatt alt til «markedet»
Normal produksjon i Norge er på 150 TWh, intern bruk 135 TWh og eksport 15 TWh. Nye kabler har ført til mer kapasitet
Eksport ut over dette er i liten grad mulig, derfor er det pussig å se priser på EU-nivå på norsk kraft som det faktisk ikke er mulig å eksportere
Massiv pengeoverføring
Nå ser vi en massiv pengeoverføring fra vanlige innbyggere til næringer og stat, kanskje i størrelse 50 milliarder kroner mer i 2021 enn i 2020. De rikeste som har formuer og sikre inntekter klarer seg bra. De fattigste går en mørk jul i møte.
Statkraft jubler over tallene. De har økt eksporten med mange milliarder kroner bare på grunn av prisøkningen og det lukter fete bonuser.
Staten jubler, for Staten vil få inn kanskje så mye som 17 milliarder EKSTRA bare i moms.
Staten jubler også fordi stat, fylker og kommuner er eiere av norske kraftverk som skufler inn penger fra folket og gleder seg til utbyttefest fordi de kan selge kraft som koster 15 øre å produsere for 2 kroner kilowatten.
Meglerne på kraftbørsen jubler fordi de tjener masse penger
Hvordan vil vi egentlig ha det i Norge?
Det er ingen grunn til å tro at regjeringen vil sette strek over momsen i desember, januar og februar av den enkle grunn at næringene fører momsen til fradrag, og dette blir i så fall en ordning som bare treffer «vanlige folk», sluttbrukerne. Regjeringen vil heller gi raust til selskaper (som uansett kan kompensere for økte strømpriser med økte priser på varer og tjenester) på en måte som gjør at det faller noen smuler til «vanlige folk» også.
Hvem har betalt for de gamle kraftverkene som surrer og går, bygget av skattepenger i generasjoner?
Er kraften og kraftverkene folket sin eiendom, eller er de bare noe som de rikeste eller staten skal skumme fløten av?
Vil vi få en makspris på kraft til «vanlige folk» basert på produksjonskostnader + drift + normal profitt ?
Er det smart å ha moms på strøm (25 %) som bidrar til å forsterke problemet med høye priser, istedenfor flate avgifter per KWh?
Tåkeprat fra tåkefyrstene?
Dette må politikerne forholde seg til enten de vil eller ikke. Noen av dem trenger å stikke fingeren i jorden og se hvor de er. Andre trenger å spørre seg hva som er det beste for land og folk, og kanskje til og med lytte til folket. De som blir stående i skoddeheimen her, bør ikke styre landet.
Energifattigdommen var synlig for 10 år siden
Allerede i forarbeidene til nettavisa steigan.no i 2012 varslet vi om den kommende energifattigdommen i Europa:
I Storbritannia har man begynt å bruke begrepet energifattigdom, det er mennesker som ikke har råd til å kjøpe den energien de trenger for å klare sitt daglige liv. I Storbritannia regner man med at over 5 millioner mennesker lever i energifattigdom.
Strømmen i Norge kommer til å bli dyrere. Det skyldes ikke noen naturkatastrofe, men er et direkte resultat av norsk energipolitikk. Foreløpig har det ikke vært så mye snakk om energifattigdom i Norge som i EU, men det kommer.
Ifølge EU-kommisjonen er det opp mot 125 millioner mennesker i EU som lever under det kommisjonen sjøl kaller energifattigdom.
EU planla i 2018 at vaksinepasset skulle innføres i 2022
Av red. PSt - 6. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/eu-planla-i-2018-at-vaksinepasset-skulle-innfores-i-2022/
Flere europeiske land har innført koronapass, og disse passene er gjort obligatoriske for adgang til eventer, transportmidler og til og med arbeidsplasser. Også regjeringa Støre går inn for koronapass, sjøl om de snikinnfører det som «lokale tiltak». Begrunnelsen er «pandemien». Det de ikke sier er at forberedelsene til å innføre vaksinepass har vært den offisielle planen fra EU siden 2018.
Det går fram av dokumentet med den fengende tittelen:
Det går fram av planen at det skulle gjøres studier av hvordan dette skulle gjennomføres i perioden 2019–2021. Planenm bygger på et dokument som ble utarbeidet av WHO og det britiske SAGE i 2018 og som handlet om hvordan man skulle nedkjempe vaksineskepsis i EU: State of Vaccine Confidence in the EU 2018.
I den rapporten fant de ut at tilliten til sikkerheten og nødvendigheten av vaksiner var mindre i gruppene under 65 år enn dem over og rapporten drøfter hva de skal gjøre med det.
Planen fra EU-kommisjonen fra 2018 konkretiserer hvordan unionen skulle drive propaganda for vaksineprogrammet for å berede grunnen for et alleuropeisk vaksinepass. Det har vært e-læringsplattformer, seminarer, årlige konferanser osv.
Og for årene 2021 ble det allerede i 2018 stilt som oppgave at man skulle utvikle «retningslinjer for å overvinne juridiske (og tekniske) hindringer for å innføre et digitalt helseinformasjonssystem». (Guidance on overcoming legal (and technical) barriers to the interoperability of national immunisation information systems.)
World Economic Forum, og ikke minst vaksineprofitøren og multimilliardæren Bill Gates har lenge vært pådrivere for et slikt vaksinepass.
I et TED Talk-intervju fra mars 2020, kunngjorde Bill Gates at «til slutt er det vi må ha sertifikater på hvem som er en restituert person, hvem som er en vaksinert person» og «så til slutt det vil være dette digitale immunitetsbeviset som vil bidra til å lette den globale gjenåpningen.»
Dette «digitale immunitetsbeviset» som er proklamert av Bill Gates, akkurat det mange land er i ferd med ikke bare å innføre, men å gjøre obligatoriske. Flere regjeringer har til hensikt å kreve «vaksinepass» sjøl for innenlandske aktiviteter, og dermed gjøre dem obligatoriske. Foruten Bill Gates, er en annen stor pådriver for «vaksinepass» tidligere britiske statsminister Tony Blair, og hans «Institute for Global Change» har mottatt penger fra Gates Foundation.
Slike «vaksinepass» er dessuten en nøkkelkomponent i det biometriske ID2020-prosjektet drevet av «Digital Identity Alliance», som ble grunnlagt av Bill Gates – via Microsoft og vaksinealliansen GAVI – samt Rockefeller Foundation, og som selv er knyttet til til ‘Known Traveler’-programmet initiert av World Economic Forum og USAs Department of Homeland Security. Ideen om å bruke en pandemi for å pålegge strammere ovenfra-og-ned-kontroll, modellert etter det kinesiske «sosial kreditt»-systemet, ble først beskrevet i en Rockefeller Foundation-rapport fra 2010 (det såkalte «lock step»-scenarioet).
Les særlig avsnittet: A world of tighter top-down government control and more authoritarian leadership, with limited innovation and growing citizen pushback (s. 18).
I dette dokumentet fra 2010 beskrives et framtidig scenario slik (s.19):
Under pandemien utnyttet nasjonale ledere over hele verden sin myndighet og påla lufttette regler og restriksjoner, fra obligatorisk bruk av ansiktsmasker til kroppstemperatursjekker ved inngangene til fellesrom som togstasjoner og supermarkeder. Selv etter at pandemien bleknet, ble denne mer autoritære kontrollen og overvåkinga av innbyggere og deres aktiviteter fast og jevn intensivert. For å beskytte seg mot spredninga av stadig mer globale problemer — fra pandemier og transnasjonal terrorisme til miljøkriser og økende fattigdom – ledere verden rundt tok et fastere grep om makta.
Lyder det ikke kjent, på en måte?
Det handler ikke om helse, det handler om totalitær kontroll, og det har vært forberedt lenge. Det er ingen konspirasjonsteori, det er et dokumentspor som kan følges hele veien.
Støtt Steigan.no og Mot Dag
Zelenskij gjør nazist til Helt av Ukraina
Av Bjørn Nistad - 6. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/zelenskij-gjor-nazist-til-helt-av-ukraina/
Av Bjørn Nistad.
Den 1. desember 2021, ved markeringen av 30-årsjubileeet for folkeavstemningen om ukrainsk uavhengighet i 1991, tildelte Ukrainas president Vladimir Zelenskij Dmitro Kotsjubajlo, medlem av Høyre Sektor og kommandant for en militsavdeling i krigen mot de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina, tittelen Helt av Ukraina. Kotsjubajlo var den første som ble overrakt diplom og medalje som Helt av Ukraina ved tildelingsseremonien, som fant sted i Radaen med de folkevalgte til stede.
Se hvordan Dmitro Kotsjubajlo proklameres til Helt av Ukraina her.
Hvem er denne Dmitro Kotsjubajlo? Han er ikke bare medlem av den høyreekstremistiske, for ikke å si fascistiske organisasjonen Høyre Sektor og kommandant for høyreekstremistiske krigsfrivillige som har begått en rekke forbrytelser og overgrep mot sivilbefolkningen i Øst-Ukraina, men har dertil et sykelig hat mot russere.
Begivenheten i parlamentet er også behørig presentert på nazipartiets hjemmeside.
Den 20. april 2021 publiserte New York Times artikkelen ”Ukrainians Alarmed as Troops Mass on Their Doorstep” om styrkeoppbyggingen langs den russisk-ukrainske grensen og faren for en russisk-ukrainsk krig. Artikkelen, som på ingen måte kan betegnes som russiskvennlig, omhandlet også Høyre Sektor og ukrainske høyrenasjonalistiske krigsfrivillige, og inneholdt blant annet følgende passasaje: ”In Avdiivka, a volunter unit of Ukraine’s ultranationalist Right Sector keeps a pet wolf in a cage outside the commander’s office. The commander, Dmytro Kortyubaylo – his nom de guerre is Da Vinci – jokes that the fighters feed it the bones of Russian-speaking children, a reference to Russian state media tropes about the evils of Ukrainian nationalists.”
Selv som en dårlig spøk sier betraktningene om å fore en ulv med barna til fienden, russerne det meste om Dmitro Kotsjubajlo og hans likesinnede. Dette er ikke bare høyreekstremisme og fascisme, men rendyrket nazisme i form av et uforstilt, rasemessig hat til de andre, fienden, russerne.
At dagens ukrainske makthavere gir personer som Dmitro Kotsjubajlo våpen til å krige mot den opprørske befolkningen i Donbass sier det meste om krigen de fører mot det russiskvennlige Øst-Ukraina. Målet er ikke å nekjempe separatistene og å gjeninnlemme Donbass i et demokratisk Ukraina, men å drepe eller fordrive befolkningen for å skape et nytt, anti-russisk Ukraina.
Men dette er noe vestlige politikere, forskere og journalister nekter å snakke om. Derfor forties både terrorkrigen Kiev-regimet fører mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, lover og kampanjer for å utrydde russisk språk og kultur i Ukraina, stenging av regimekritiske massemedier og ukrainske myndigheters forfølgelse av det som fremdeles måtte finnes av kritikere av konfrontasjonspolitikken overfor Russland.
Og derfor er det i Vesten total taushet om at Ukrainas president gjør en høyreekstremistisk militsleder som spøker med av at han mater ulven sin med russiske barn, til helt av Ukraina.
Saken har vært omtalt av både russiske og ukrainske massemedier, blant annet av det russiske debattprogrammet ”60 minutter”, trolig det mest sentrale debattprogrammet i dagens Russland, 1. desember 2021, så den er utvilsomt kjent av vestlige korrespondenter og journalister. Men de velger å fortie den.
Hva med vestlige politikere? Den 30. november og 1. desember 2021 – altså samtidig som Ukrainas president utropte en høyreekstremist med et patologisk hat til russere til Helt av Ukraina – fant det sted et Nato-toppmøte i Riga der også Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt deltok.
Til tross for at de vestlige politikerne må ha vært utmerket klar over høyreekstremismen, russerhatet, terrorkrigen mot den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina og forfølgelsen av opposisjonelle i dagens Ukraina – som utropingen av en nazist til Helt av Ukraina bare var et ekstremt uttrykk for – valgte de å betegne Ukraina som en nær og høyt verdsatt partner og et mulig fremtidig Nato-medlem, samtidig som de tradisjonen tro advarte mot russisk aggresjon.
I sin aggresjons- og konfrontasjonspolitikk overfor Russland er vestlige politikere villige til tilnærmet hva som helst, inkludert å støtte et regime – Kiev-regimet – som fører en terrorkrig mot en del av det regimet betegner som sin egen befolkning ved hjelp av høyreekstremistiske bander.
Å trykke en erklært høyreekstremist med et patologisk hat til russere som Dmitro Kotsjubajlo i hånden tror jeg at Anniken Huitfeldt og andre vestlige politikere ville ha kviet seg for. Derimot har de ingen betenkeligheter med å støtte et regime som holder seg ved makten og bekjemper sin egen befolkningen ved hjelp av personer som Kotsjubajlo. Selv hadde jeg hatt større respekt for vestlige politikere dersom de hadde lagt bort frasene om frihet og demokrati og hadde vært ærlige nok til å innrømme at de heller vil ha et anti-russisk Ukraina der høyreekstremister har fritt spillerom, enn et nøytralt eller russiskvennlig Ukraina der høyreekstremister er satt på plass.
Les om en anti-fascistisk protestaksjon i det ukrainske parlamentet i april 2021 her.
Les fortielsen av den ukrainske fascismen her.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Bjørn Nistad.
Les: Nazikollaboratørs fødselsdag blir nasjonal helligdag i Ukraina
Jens Stoltenberg i møte med nazipartiets stifter i Ukraina
CIA-dokument bekräftar att USA stött nazister i Ukraina i över 60 år
Hvorfor er HL-senteret taust om nazismen i Ukraina?
Med AFRICOMS velsignelse plyndres Kongo for «klimavennlige» ressurser, og Kina får skylden
Av skribent - 6. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/med-africoms-velsignelse-plyndres-kongo-for-klimavennlige-ressurser-og-kina-far-skylden/
Av T. J. Cole.
Dette er en noe forkortet oversettelse av T. J. Coles artikkel Backed by AFRICOM, corporations plunder DR Congo for “climate-friendly” materials and blame China. Publisert 30. november 2021 hos The Grayzone.com.
Siden Belgias konge Leopold grunnla Fristaten Kongo i 1885 har mektige internasjonale aktører plyndret regionens enorme ressurser. I jakten på gull, elfenben og gummi mistet rundt 8 millioner mennesker livet, ifølge Adam Hochschilds King Leopold’s Ghost.
Nylig uttalte USAs handelsdepartement at «med sine totale mineralverdier beregnet å være verdt titalls billioner dollar, finnes det muligheter i Kongo for amerikanske firmaer med høy toleranse for risiko».
Fra slutten av 1990-tallet og frem til nå har euro-amerikanske gruver, prosesseringsfabrikker, og korporasjoner brukt slavearbeid, og væpnende gjenger til å eksportere sjeldne mineraler, som koltan og tantal, til vesten som essensielle komponenter i datamaskiner, telefoner, missiler osv. Det «grønne skiftet» markerer starten på en ny konkurranseepoke for sjeldne metaller og mineraler, nå representert ved kobolt.
USA stiller siktene inn på Kongo
Med en befolkning på 93 millioner og BNP på rundt 50 milliarder dollar er Kongo et av de fattigste landene i verden. Selv om selskaper som Apple, Microsoft og Tesla er helt avhengige av Kongos ressurser tjener syv av ti kongolesere mindre enn 17 kroner om dagen. Forventet levealder er seksti år, sammenlignet med 78 i USA. Barnedødeligheten er på 66 per 1000 fødsler kontra 5,6 av 1000 i USA.
USA begynte i all hovedsak å interesse seg for Kongo iløpet av andre verdenskrig. Gjennom Belgias Union Minière skaffet de seg det reneste uranet man kjente til på den tiden, og det ble brukt i Manhattanprosjektet, som startet i 1942, for å lage verdens første atomvåpen.
I løpet av 1950-tallet planla USAs utenriksdepartement en rekke investeringer for å «utvikle» Kongos infrastruktur, og slik legge opp for korporasjonenes utnyttelse av landet. I 1960 erklærte statsminister Patrice Lumumba uavhengig fra Belgia, endret navnet til Republic of the Congo (RoC), og gjorde relativt milde tilnærminger mot Sovjetunionen.
MI6 drepte Lumumba og CIA erstattet han med sin egen mann, general Mobutu Sese Seko, som omdøpte landet til Zaire, og styrte frem til han selve ble styrtet i 1997.
På sekstitallet skapte CIA Zaires hær, og de drev den. Uroligheter og opprør ble knust. På åttitallet trente også belgiske, franske, tyske og israelske soldater den Zairske hæren.
Washington opptrer som uskyldig observatør
Geografiske hensyn, nabostatenes rolle, internasjonal innblanding, spesifikke etniske gruppers deltakelse i spesifikke konflikter og skiftende paramilitære allianser gjør krigene i Kongo ekstremt kompliserte. Det som følger er en forenkla oversikt over USAs rolle.
I det minste siden 1990 har USA brukt Uganda som et ledd i å bevæpne Zaire/DRC. Det amerikanske militæret under Clintonadministrasjonen trente Ugandas hær, og treningsprogrammer ble opprettet og fortsatte selv etter Ugandas rolle ble avslørt. Programmene bidro til forverring av Kongokrisa.
Da general Mobutu ble fjernet i 1996 av Kabilas styrker fikk sistnevnte støtte fra Rwandas patriotiske front (RPF), ledet av generalen Paul Kagame, den nåværende presidenten av Rwanda. Kagame fikk militærtrening fra USA ved Fort Leavenworth, og Kagames RPF ble trent av Green Berets.
Vi kan med stor sannsynlighet anta at Washingtons rolle var å leke uskyldig, samtidig som de tjente på at RPF, Ugandas hær og gjenger beskyttet infrastrukturen knyttet til gruvedriften.
Internasjonal etterspørsel etter sjeldne mineral fører til krig og død
Selv før Kabila kom til makten hadde internasjonale giganter innen gruvedrift og infrastruktur begynt å forhandle med hans parti om kontrakter. Blant selskapene som til slutt signerte kontrakter finner man Anglo-American, Americal Mineral Fields, Barrick Gold, DeBeers og Bechtel. Sistnevnte leide inn NASA til å ta satelittbilder av mineralrike regioner, og visstnok også for å skaffe informasjon om opprørernes bevegelser som de så kunne rapportere til Kabilas hær.
Kabila opprettet en egen bank, Banque De Commerce, du Developpement et de l’Industrie til finansiering av gruver. Banken hadde hovedkvarter i Rwanda, der ikke sporbar koltan blir eksport til vestlige firmaer som Afrimex, Banro-Resources og Union Transport.
Den andre krigen i Kongo, fra 1998-2003, og i praksis frem til nå, har ført til 5,4 millioner dødsfall: de fleste er sivile som har dødd av sult og sykdom som følge av krigen. Krigen dreide seg i stor grad om å fjerne eller støtte Kabiladynastiet, og ta kontroll over ressursrike områder. I motsetning til den første krigen ble denne krigen direkte drevet frem av etterspørsel for mineraler i Asia, Europa, og Nord-Amerika.
Wall Street Journal skrev på denne tiden at Kabilas ønsker om å nasjonalisere «var et bekymringsmoment.. for utenlandske firmaer som ønsket å drive handel i det mineralrike landet». Kabila mistet støtte hos sine partnere i Uganda og Rwanda, som i 1998 hadde hjulpet å opprette et nytt parti, Rassemblement Congolais pour la Démocratie (RCD). RCD var mot Kabila, og splintret etterhvert til en rekke militante opprørsgrupper som tok kontroll over deler av landet. Styrker fra Angola, Tjad, Libya og Zimbabwe kom til Kabilas hjelp, selv om han ble snikmyrdet i 2001, og hans sønn Joseph styrte fra 2003-2019.
For internasjonale investorer var mylderet av opprørsgrupper og paramilitære gjenger essensielt for å opprettholde transporten av mineraler. Stort sett ble mineralene smuglet til Rwanda, og så flydd til Europa.
Mens frykten for Kina øker kommer AFRICOM på banen, og grusomhet følger
Washington og «tidligere» europeiske kolonialmakter endret strategi fra å indirekte støtte proxyer, som rebellene fra Uganda og Rwanda, til å «profesjonalisere» den kongolesiske hæren, FARDC. Reformprogrammene innebar blant annet en kontrakt med den private sikkerhetskontraktøren Camber Corporation.
Bushadministrasjonens ønske om å «profesjonalisere» og «legitimere» FARDC sammefalt med økt kinesisk aktivitet i landet. Et dokument fra Fort Bennings opplæring og doktrine kommando klaget på dette i 2007: «Kina har skrevet under på en avtale med Kongo der Kina gir fem milliarder dollar til oppgradering av infrastruktur mot tilgang på Kongos naturressurser.»
Nå som Kina var i Kongo ble menneskerettighetsbrudd og sporbare forsyningkjeder plutselig viktig for Washington. Avansert amerikansk trening av FARDC overlappet med signeringen av Dodd-Frank 2010, som krevde at Securities and Exchange Commission verifiserte forsyningskjeden.
Det samme året fasiliterte AFRICOM et militært samarbeid mellom Kongo og USA. Målet var å «transformere» FARDC, til blant annet «interne sikkerhetsoperasjoner». Det innebar blant annet opprettelsen av to nye bataljoner som ble trent av AFRICOM.
Innen et par år ble det avslørt av FN at medlemmer fra den ene bataljonen hadde plyndret landsbyer, drept sivile, og voldtatt flere dusin kvinner og jenter ned i seksårsalderen. AFRICOM avslo å kommentere hendelsene.
Grønnvasking av kappløpet for fornybar profitt
Både volden og eksporten fortsetter i store deler av landet. Korporasjonenes profitt fra klimakrisa har utløst et koboltrush. De upålitelige forsyningkjedene i Kongo har også skapt et behov for å lage koboltfrie fornybare produkter.
Den såkalte globale grønne økonomien er verdt 4,5 billioner (trillion på engelsk, en million millioner) dollar fordelt på 3000 selskaper. Det er mer enn olje og gass.
På grunn av de kravene til etiske forsyningkjeder som SEC satt i 2010 har flere amerikanske selskap prøvd å grønnvaske sine forsyningkjeder ved å hevde at råvarene deres ble skaffet på etisk vis. Den anglo-sveitsiske gruvegiganten Glencore har en markedsverdi som tilsvarer hele Kongos BNP. I det siste har de begynt å gi løfter til kundene sine om å tilby kobolt som er skaffet på etisk vis.
Apple, BWM, Samsung og andre har startet prosjekter for etisk anskaffelse av kobolt. Tesla sier de skal fase ut kobolt fra sine lithiumbatterier og har i mellomtiden blitt med i Fair Cobolt Alliance. Men et gruppesøksmål på vegne av skadde kongolesiske gruvearbeidere hevder at Alphabet (Google), Apple, Dell, Microsoft og Tesla «bidrar til den grusomme og brutale bruken av små barn… til å utvinne kobolt.»
Skyld på Kina
Tross grønnvaskingen forblir koboltindustrien farlig, utnyttende, forurensende og dårlig PR. På den andre siden bidrar de faktiske forholdene til å holdne utgiftene lave og fortjenestene store. Den uformelle løsningen for mange vestlige bedrifter og regjeringer er å bruke media, NGOer, og skravleklassen til å peke finger og skylde på Kina, som har selskaper med omfattende virksomhet i det sørlige, koboltrike Kongo.
Et eksempel er en ny artikkel fra Guardian som avslører arbeidsforholdene i byen Fungurume, der små, lokale gruveselskap får kontrakter med store, såkalte legitime selskap som Kinas Molybdenum. Forholdet beskrives som «slave og mester» og lønninga er på tre og en halv dollar om dagen.
Rapporten ble finansiert av Humanity United, en NGO grunnlagt av Pam Omidyar, kona til milliardæren Pierre Omidyar som grunnla eBay og eier avisa The Intercept. Humanity United har mottatt tilskudd fra flere steder, blant annet William J. Clinton Foundation.
Men slike rapporter glemmer å nevne at Kinas Molybdenum er eid av amerikanske investorer som JPMorgan Funds, Vanguard Total International, Vanguard Emerging Markets, BlackRock, og andre. Amnesty International sporet kobolt anskaffet av kinesiske selskaper og viste at det ender opp hos asiatiske, europeiske og amerikanske korporasjoner.
Militarisering av verdensrommet for å vinne maktspillet
Kongo er knyttet direkte til Washingtons langsiktige planer om å styre verden med makt.
«Maktspill i verdensrommet er på noen måter sammenlignbart med Det store spillet på atten- og nittenhundretallet mellom Storbritannia og Russland, som kjempet for tilgang til ressurser og geostrategisk posisjonering i Sentral- og Sørasia. I dag er det en lignende kamp i gjære mellom Kina og andre romfarende nasjoner ledet av USA om tilgang til ressurser mellom jorda og månen, og generell dominans i verdensrommet.» – Dr. Mir Sadat, tidligere amerikansk etteretningsoffiser og medlem av USAs nasjonale sikkerhetsråd.
Men det var ikke Kina som først erklærte sin intensjon om å styre verdensrommet, og dermed verden. I 1997 publiserte US Space Command sin «fullspektrums dominans»-doktrine med mål om å militarisere verdensrommet innen 2020 «for å beskytte amerikanske interesser og investeringer». «Fullspektrums dominans» inkluderer hypersoniske missildroner og høytflyvende fly som kan angripe Russland og/eller Kina med «taktiske» atombomber.
Som andre produkter som har blitt finansiert av skattepenger, under dekke av militærforskning og utvikling (satelitter, datamaskiner, internett osv) har utforsking av verdensrommet blitt kommersialisert av selskaper som Jeff Bezos’ Blue Origin, og Teslas SpaceX, samtidig som de samarbeider med Pentagon. For eksempel har SpaceX sendt opp militære satelitter.
Sadat bidro til å etablere Space Force. Kobolt og andre sjeldne materialer er nevnt som de mest utfordrende å skaffe nok av. En fryktinduserende rapport om en påstått mangel på amerikansk innflytelse på romkappløpet, medforfattet av Sadat og sponset av Space Force, sier «USA må konkurrere om den global marketsandelen og lederskapet, for øyeblikket dominert av Kina og Russland, av jordlige råvarer til bruk i verdensromsøkonomien.»
Den kan hende at de millionene nødlidende kongoleserne med tantal og koltan under sine føtter, og de hundretusene som jobber under slavelignende forhold i gruvene ikke blir de eneste ofrene. Hvis det store maktspillet for «fullspektrums dominans» fortsetter uten motstand fra grasrota, kan geopolitisk konkurranse eskalere mellom atommakter og utslette resten av verden også.
LES: Kongos blodige gull
LES: Seksti år siden Kongos frigjøring
T.J. Coles er postdoktor ved Plymouth Universitys Cognition Institute og forfatter av flere bøker, den siste er We’ll Tell You What to Think: Wikipedia, Propaganda and the Making of Liberal Consensus.
Artikkelen er oversatt til norsk og noe forkortet av Martin Langvad for steigan.no.
Ytringsfrihet til pynt: Politiske diskusjoner truer ensretting
Av Ove Bengt Berg - 6. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/ytringsfrihet-til-pynt-politiske-diskusjoner-truer-ensretting/
Av Ove Bengt Berg.
Ytringsfriheten hylles, samtidig som mange tilhengerne av fri ytringsrett i økende grad krever innskrenka ytringsrett.
Mindretallet har alltid rett, lot Henrik Ibsen «En folkefiende» si. Men tillater vi i dag at andre syn enn de mektiges syn, at andre, et mindretall, kommer til orde? I 2018 skreiv filosof Einar Øverenget i Aftenposten at det var «bekymringsfylt at samfunnsdebatten i økende grad handler om at enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg». Tendensen har bare økt siden sia 2018.
Sahra Wagenknecht skriver i boka «De sjølrettferdige» fra juli i år at respekten for annerledes tenkende og saklig debatt har forsvinni i Tyskland. I stedet for demokratiske meningsutvekslinger har vi fått følelsesladde indignasjonsritualer, moralsk nedrakking og åpent hat. Det har blitt et giftig diskusjonsklima, enten det dreier seg om innvandring/åpne grenser, korona, rasisme eller klimadebatten.
Det er ikke bedre vilkår for ytringsfriheten i Norge enn det er i dagens Tyskland.
Klimarealistenes seminar om ytringsfrihet i slutten av november bekrefta at disse tendensene i Norge ikke minst gjelder i diskusjonen om årsakene til og hvilke, om noen, tiltak som klimaendringene krever.
Åmås i Fritt Ord: Konformitetspresset hindrer diskusjoner
Direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås innleda konferansen. Samfunnsdebatten er prega av et veldig sterkt konformitetspress. Vi tar hensyn til hva andre mener. Åmås nevnte mange personlige grunner til hvorfor vi vil mene det samme som de andre. Vi hyller ikke uenighet. Vi bruker friheten vår og pengene våre til å bli akkurat som de andre. Derfor er det dem med motforestillinger som er de farlige og truer oss mens de konforme blir de viktige. De med makt, og flertalle, får ofte rett.
Frykten for manglende aksept
Hvorfor er kritikk noe som møter så mye motstand, spurte Åmås. Han mener at vi alltid er redd for kritikk fordi det er en trussel for om vi blir anerkjent som et godt menneske. Ofte misforstår vi kritikk og angriper tilbake. Å motta kritikk på en riktig måte forutsetter at vi er trygge på oss sjøl.
Vi har angst for å være tydelig, og det er typisk norsk konsensustenking. I stedet må vi tenke annerledes. Det å få kritikk innebærer anerkjennelse. Åmås skiller mellom falske venner og åpne fiender, og sa at han alltid hadde foretrukket det siste.
Diskusjoner utvikler politikk til det bedre
Det er politisk uenighet og diskusjonen rundt uenighetene som endrer og utvikler politikk og gjør at vi nærmer oss sannheten. Det Åmås omtalte som kunnskapens midlertidige karakter. For over alt der det er debatt øker grunnlaget for nye og bedre beslutninger. Ingenting er mer dødelig for et demokrati enn mangel på kritikk og uenighet, sa han. Å kvitte seg med kritikk kan være skadelig. Dessverre er det sånn at enighet og konformitet lønner seg. Å være unnvikende som viser seg i publikumspassivitet.
Oscar Wilde og Monty Python
Åmås siterte Oscar Wilde: «De fleste er andre mennesker. Tankene deres er andres meninger, deres liv er en etterlikning, deres lidenskaper et sitat.» Som et bilde på vår tid brukte Åmås bildet fra en scene fra Monty Pythons Life of Brian der Brian sier «Dere må tenke selv. Dere er alle enkeltpersoner». Folkemengden roper tilbake i kor «Ja, vi er alle enkeltpersoner!». Mens en som rakk opp handa og sier «Ikke jeg», tier raskt.
Forfatteropprop for toleranse og fri debatt, mot utfrysing og knebling
I Harper’s Magazine 7. juli 2020 offentliggjorde et opprop for toleranse og fri debatt der J.K. Rowling, Salman Rushdie, Noam Chomsky og Margaret Atwood er blant underskriverne. De skriver :
Den frie utveksling av informasjon og ideer, livsnerven i et liberalt samfunn, blir daglig mer innsnevret. Mens vi har kommet til å forvente dette fra den radikale høyresiden, sprer sensuren seg også bredere i vår kultur: en intoleranse mot motstridende synspunkter, en trend med offentlig utskjemming og utfrysing, og tendensen til å oppløse komplekse politiske spørsmål i en forblindet moralsk selvsikkerhet.
…Redaktører får sparken for å ha publisert kontroversielle saker; bøker trekkes tilbake for påstått mangel på autentisitet; journalister er forhindret fra å skrive om visse emner; professorer blir etterforsket for å sitere litteraturverk i klassen; en forsker får sparken for å sirkulere en fagfellevurdert akademisk studie; og lederne av organisasjoner blir fjernet for det som noen ganger bare er klønete feil.
Knebling og ensretting i akademia
I norsk akademia innskrenkes ytringsrommet kraftig. Vitenskapelig ansatte som har avvikende syn på dominerende påståtte evige sannheter tier og ser fram til pensjonsalderen der de kan uttale seg fritt uten å frykte avskjed. Dominerende medier er lite interessert i slike problemstillinger. Ett tilfelle fikk likevel omtale i etablerte medier.
Cecilie Hellestveit fikk et tilbud om å undervise i et fag hun har spesialkompetanse i, om terror og menneskerettigheter. Men så blei undervisningstilbudet trekt tilbake fra juridisk fakultet i Oslo med begrunnelse i Hellestveit sitt syn på at det var for mange utenlandske forskere på norske universiteter. Mads Andenæs, professor i jus på Universitetet i Oslo, karakteriserte Hellestveit sine synspunkter sånn: «Vårt lille miljø må kvalitetssikres og konkurranseutsettes. Fremmedhat eller fremmedfrykt kan skade forskningens kvalitet». Leder av ytringsfrihetskommisjonen, Anine Kierulf, fortalte om en professorkollega som hadde bedt henne vurdere om Hellestveits «fremmedfiendtlige» utsagn falt inn under straffelovens forbud mot hatefulle ytringer! Rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Curt Rice, sa at Hellestveit burde trekke tilbake uttalelsene sine og at det var feil at mediene refererte meningene hennes. Hellestveit karakteriserte rektor Rice sine synspunkter på hennes meninger om «internasjonaliseringa» ved norske universiteter som å ha «kurs mot et dystopisk samfunn» (dystopisk: et oppdikta framtidig skrekksamfunn med diktatur, det motsatte av utopi.) Etterhvert aksepterte likevel det juridiske fakultetet at Hellestveit skulle få holde sin forelesningsrekke tross hennes synspunkter på internasjonalisering. Synspunkter som for øvrig professor i statsvitenskap Øyvind Østerud fremma i 2017 og som han blei like hardt kritisert for da som Hellestveit nå.
Dette er bare én sak fra akademia som er litt kjent. Den er ikke ei enkeltsak, men uttrykk for den generelle ytringskulturen i akademia: innskrenka og prega av frykt. Som saka der rektoren på NTNU i Trondheim innstilte på å avskjedige førsteamanuensis Øyvind Eikrem fordi han blei påstått å ha skada omdømmet til instituttet han jobba på ved å la seg intervjue på Resett.no og si at afghanske drapsmenn i Trondheim kom fra «brutale, patriarkalske kulturer». Det endte med, tross enorm pengebruk til advokater for å finne grunnlag for avskjed mot Eikrem (som skjer på sekundet når vedtak om det er fatta), i et nederlag for NTNU-rektorens «renhetslinje».
Forfatterne lefler med innskrenking av ytringer
I kritikken mot Hellestveit er det særlig hensynet til det ubehaget utenlandske ansatte ved universitetene måtte kunne føle som har vært viktig. Hensynet til noens mulige krenkinger var også hovedargumentet for styret i Den norske Forfatterforeningen, der styret for forfatterne i Norge — av alle — støtta et opprop noen kunstnere som skulle ha seg frabedt ytringer som innebar kritikk som de valgte å oppfatte som sårende. Styret måtte trekke kritikken etter en uravstemning der det bare fikk støtte fra 70 av medlemmene, mens 180 stemte for å trekke støtten. Leder i Forfatterforeningen, Heidi Marie Kriznik, forsvarte likevel fortsatt det opprinnelige vedtaket med denne sjølmotsigende, men debattypiske argumentasjonen:
«— Det er hensynet til det ytringsfriheten er til for, at det skal legges til rette for så mange stemmer som mulig. Men også hensynet til stemmene som står i fare for å stilne fordi hets, trakassering og hatefulle ytringer gjør at de ikke tør å ytre seg. Det var det som var intensjonen bak oppropet. At vi ønsket å si noe om deres ytringsfrihet. Ikke å redusere ytringsfriheten, sier Kriznik.»
NRK vedtar politisk manifest for ensretting
NRK er en statsinstitusjon som har som politisk oppgave å bygge opp om statens politikk for Nato, EU, EØS og den norske statens kriger. Akkurat som funksjonen som statlige kringkastinger i udemokratiske regimer har. Men uten at det er vedtatt i NRKs politiske avdelinger og nyhetssendinger at alt journalistisk arbeid skal bygge opp denne politikken som har Stortingets flertalls tilslutning. Bare på ett område er det vedtatt åpent at NRK skal opptre som en politisk propaganda-kanal, og det er på spørsmålet om grunnlaget for klimaendringer. Prosjektleder for arbeidet med NRKs klimastrategi, Astrid Rommetveit, uttalte til Journalisten.no 28.01.2018:
«Hun er tydelig på at de viktige diskusjonene i klimadebatten handler om hva samfunnet gjør, og hvordan man gjør det, og ikke om det vitenskapelige grunnlaget. – Hvis vi henger igjen i den debatten, gjør vi ikke jobben vår.» (Utheva av OBB).
Hvor ulikt er dette de instruksene statslederne i stater «vi ikke liker å sammenlikne oss med» ordlegger seg? Det er bare å fastslå det åpenbare: NRK er en ensidig politisk statlig propagandainstitusjon. NRKs politiske manifest er helt i strid med det Knut Olav Åmås er referert på:
Det er politisk uenighet og diskusjonen rundt uenighetene som endrer og utvikler politikk og som gjør at vi nærmer oss sannheten. Det Åmås omtalte som kunnskapens midlertidige karakter. For over alt der det er debatt øker grunnlaget for nye og bedre beslutninger. Ingenting er mer dødelig for et demokrati enn mangel på kritikk og uenighet, sa han. Å kvitte seg med kritikk kan være skadelig.
Stoda i den norske samfunnsdebatten har langt igjen til det Noam Chomsky har uttalt:
Mindre ytringsfrihet fordi konfliktene i tida krever mer ensretting — skjult ensretting
Vi lever i ei tid nasjonalt og internasjonalt der de økonomiske og derfor politiske og militære konfliktene skjerpes. Klimaindustrien, det sjiktet som tjener på å vri den politiske delen av FNs klimapanel til alarmvarsler, er en internasjonal økonomisk maktfaktor. Konfliktene interessene imellom, særlig når de blir representert på vegne av stater, er så enorme at det er nødvendig å hindre motforestillinger som kan stille spørsmål om riktigheten av de politisk dominerende synspunktene. Samtidig er det viktig at ensrettinga tildekkes sånn at det framstår som om det er et fritt ordskifte.