Nyhetsbrev steigan.no 06.11.2023
Hamas forandret stillingen i det internasjonale spillet
To millioner mennesker på gata for Palestina i Jakarta
Virkelighetsfjernt klimastandpunkt
De har skapt ei strømkrise i Norge og tjener grovt på den
Topprådgiver i USA: Dollarens dominans er mer usikker enn noen gang
Quod erat demonstrandum – Israel har atomvåpen!
Når Høyesterett bekrefter at det er EU som bestemmer i Norge via EØS-avtalen
Hamas forandret stillingen i det internasjonale spillet
Av M. K. Bhadrakumar - 6. november 2023
https://steigan.no/2023/11/hamas-forandret-stillingen-i-det-internasjonale-spillet/
Palestina-spørsmålet, som Benjamin Netanyahu hadde trodd han nesten hadde løst ved gradvis å assimilere «hele Israel» som en sionistisk enhet, har stormet tilbake til sentrum av den internasjonale scenen som førsteprioritet i vestasiatisk politikk og det internasjonale samfunnet, takket være motstanden fra Hamas, som fremstår som palestinernes fortropp.
Hvis man skal tro Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah, var Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober «helt og aldeles et produkt av palestinsk besluttsomhet og utøvelse, omhyggelig skjult for alle, inkludert de Gaza-baserte motstandsfraksjonene … og fri fra forviklinger med regionale eller internasjonale aktører.»
Nasrallah understreket i sin skjellsettende tale fra Beirut fredag at Hamas’ angrep på Israel «utvetydig demonstrerte at Iran ikke utøver noen kontroll over motstandsfraksjonene, de sanne beslutningstakerne er lederne av motstanden og deres dedikerte krigere».
I vestens hovedsteder så man i spenning frem til Nasrallahs tale, hovedsakelig for å få noen ledetråder om Hizbollahs intensjoner fremover. Men mestertaktikeren fokuserte i stedet på det store bildet, for, som han sa det, 7. oktober «varsler et endret landskap, noe som krever et delt ansvar fra alle parter».
Derfor bør det å stoppe den israelske aggresjonen mot Gaza og sikre en seier for Hamas i regionen være målene i dag, som er i de nasjonale interessene til Egypt, Jordan og Syria og av «overordnet betydning» for Libanon. Gazastripen har selvfølgelig alltid vært sentral i den israelsk-palestinske konflikten og har lenge vært knyttet til palestinsk nasjonalisme.
Hizbollah gikk inn i kampen om Gaza allerede 8. oktober da han sa at «det som utspiller seg på vår libanesiske front ikke vil være begrenset til det. Det vil strekke seg utover det», påpekte Nasrallah. Derfor tjener motstandsoperasjonene sør i Libanon som en avskrekking, og ethvert angrep på Libanon eller en forebyggende operasjon «ville være den alvorligste dårskapen i hele Israels historie.» Han sa at eskalering avhenger av to «grunnleggende faktorer» – hendelsene som utspiller seg i Gaza og for det andre, israelsk militærs oppførsel overfor Libanon.
«Alle muligheter forblir åpne på vår libanesiske front, og alle alternativer blir vurdert og er tilgjengelige for iverksetting til enhver tid, og det er viktig for oss å være forberedt på alle potensielle fremtidige scenarier.» sa Nasrallah.
«Vi har også gjort forberedelser for å motvirke den amerikanske flåten,» la han til. Nasrallah minnet om ydmykelsen mot USA på begynnelsen av 1980-tallet i Libanon, og sa: «De som har som mål å avverge en amerikansk krig, bør handle raskt for å stoppe aggresjonen mot Gaza … I tilfelle en regional konflikt, marineflåter og luftkrigføring vil vise seg nytteløse og ikke ha noen reell betydning … deres interesser og deres soldater vil være de som lider mest og må tåle de største tapene.»
Så hva er det store bildet? Nasrallah oppsummerte: «Selv om vi kanskje trenger mer tid, oppnår vi seire på forskjellige måter, omtrent som vi gjorde i forskjellige aspekter i Gaza og som motstanden på Vestbredden … Denne kampen er preget av motstandskraft, tålmodighet, utholdenhet og akkumulering av prestasjoner, alle rettet mot å hindre fienden i å nå sine mål.»
Det ser ut til at innholdet i Nasrallahs tale ikke overrasket USAs utenriksminister Antony Blinken, som var på tur til Tel Aviv. Antagelig har bakkanaler vært aktive. For å koble sammen punktene hadde lederen av den iranske revolusjonsgardens Quds Force-general Esmail Qaani reist til Beirut forrige tirsdag og møtt Nasrallah.
Samme dag møtte Irans utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian emiren fra Qatar Tamim bin Hamad Al Thani i Doha, etterfulgt av et møte med Hamas-leder Ismail Haniyeh. (Dette var Amir-Abdollahians andre besøk til Qatar i løpet av fjorten dager.)
I krøniken om Motstandsaksen er skikkelser som Nasrallah (eller Muqtada al-Sadr, den irakiske sjiamuslimske geistlige) alt annet enn endimensjonale skikkelser. Irans suksess ligger i dets takt, uendelige tålmodighet og motstandskraft til å tilpasse seg ytre og interne krav til motstandspolitikken. Mye av dette er arven etter general Qasem Soleimani som ble angrepet og drept i et amerikansk droneangrep nær flyplassen i Bagdad i januar 2000.
Blinken fortalte journalister i Israel at under møtet med Netanyahu oppfordret han Israel til å ta en pause i kampene i Gaza og ga råd om hvordan man kan minimere palestinske sivile dødsfall. Netanyahu skjøt tilbake like etter ved å holde sin egen pressekonferanse og sa at Israel «nekter å inngå en midlertidig våpenhvile som ikke inkluderer retur av gislene våre».
På tampen av Blinkens ankomst sa Netanyahu til media i det han siterte Predikeren at «Bibelen sier at ‘det er en tid for fred og en tid for krig.’ Dette er en tid for krig.» Netanyahu er en tøff fighter. Han når allerede ut til den innflytelsesrike evangeliske velgermassen i USA.
Blinkens besøk økte spenningen som Netanyahu nå opererer innenfor. Haaretz kaller Netanyahu «en hjemsøkt politiker som står overfor slutten av sin karriere, med de nåværende problemene som forsterker den alvorlige kriminelle forviklingen han manøvrerte seg inn i med egne hender. Netanyahu nyter ikke offentlighetens tillit, og det meste av hans innsats er handler om hans personlige overlevelse.»
I hvilken grad Netanyahus løfter om å utrydde Hamas er bare retoriske erklæringer, gjenstår å se. Han bygger på konsensus i den israelske politiske og sikkerhetsmessige ledelsen – og muligens også holdningen til flertallet av offentligheten – om at det er nødvendig å beseire Hamas og at det ikke kan gjøres fra luften, men krever massiv gjennomføring av en bakkestyrke.
Men det er for tidlig å si. Når de israelske brigadene kommer inn i hjertet av Hamas’ infrastruktur og dens viktigste operasjonelle styrker er forringet, kan stemningen endres. Netanyahus satsing er veldig stor. Dessuten trenger han veldig at amerikanerne støtter seg, mens sistnevnte allerede ber om en quid pro quo i Gaza og forventer at Netanyahu fornyer støtten til tostatsløsningen. Ved siden av dette må han tøyle koalisjonspartnerne i Hardalim (ultra)-ortodokse nasjonalister) og deres allierte som begår grusomheter mot palestinsk befolkning og hogger ned oliventrærne deres over åsene på Vestbredden.
Det Hamas og Hizbollah virkelig ønsker er en våpenhvile i Gaza. Fra Hamas sitt perspektiv vil den internasjonale interessen for å frigjøre utenlandske statsborgere skape press for å komme frem til en avtale. Når det gjelder Hizbollah, er den uvillig til å risikere store skader i Libanon. Hizbollah er også et politisk parti med grasrotstøtte og er følsomme for krisen i den libanesiske økonomien og de akutte vanskelighetene folk må gjennomgå. Slike hensyn vil fremme forsiktighet.
Nasrullahs tale viste imidlertid at krigens tåke blir dypere. Ting er ikke hva de ser ut til på overflaten – spesielt gitt Bidens legitimasjon som verdens nummer én sionist, som noen en gang beskrev. Folk forandrer seg ikke ved 80.
Et lekkasjeutkast fra det israelske etterretningsdepartementet i forrige uke bekrefter de verste mistankene til skarpe observatører om at Israel har hemmelige planer om å fordrive store deler av eller hele Gaza-enklavens palestinske befolkning inn i Egypts Sinai-ørken.
Jonathan Cook, britisk journalist og forfatter, har skrevet en fantastisk artikkel om at Netanyahu-regjeringen «seriøst vurderer en massiv etnisk rensingsoperasjon, utført med lynets hastighet og med amerikansk bistand.» Cook siterte en rapport i Financial Times om at EU er grepet av den amerikansk-israelske planen og at noen medlemsland er mottakelige for ideen om å legge samlet press på Egypt for å akseptere utvandringen fra Gaza.
Det er grunn til å tro at Biden-administrasjonen sprer og skaper falske narrativer i media – og utgir seg for forskjeller med Netanyahu osv. – mens den israelske planen i virkeligheten er veldig mye i Blinkens samtaleemner i de diplomatiske engasjementene bak lukkede dører, spesielt med de velstående Gulf-landene som ville bli bedt om å finansiere bosettingen av Gazas fordrevne befolkning på Sinai.
Denna artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Hezbollah takes to the high ground
Ufrivillig moro i Aftenposten
Av Kjetil Tveit - 6. november 2023
https://steigan.no/2023/11/ufrivillig-moro-i-aftenposten/
Redaktør i kulturavisen Subjekt, Danby Choi, har skrevet bok om woke og kanselleringskulturen som heter «Kanseller meg hvis du kan».
Det viktigste verktøyet i kanselleringskulturen er «guilt by association», og det virker slik:
1. Man finner grupper som har meninger som ligner meningene til sin meningsmotstander.
2. Man plukker ut en gruppe med dårlig rykte.
3. Man poengterer at andre med dårlig rykte mener omtrent det samme som deg.
4. Man setter likhetstegn mellom den man argumenterer mot, og gruppen med dårlig rykte.
5. Vips, så har man satt den andre i vanry, og slipper slik å vri hjernen og å finne gyldige argument i saken.
6. I neste omgang slipper man å møte vedkommende ansikt til ansikt i diskusjon, fordi man har kansellert vedkommende på bakgrunn av vedkommendes rykte… som man selv har satt ut.
Ofte velger man bare å fnyse mens man liksom «spytter ut» hvilken miserabel gruppe den andre tilhører.
Eksempel er hvis jeg skal skrive kommentar i Aftenposten med hensikten å argumentere for at Choi overdriver, og at woke ikke er et problem.
I stedet for å argumentere på sak – slik voksne gjør – kunne jeg heller – hvis jeg var woke – satt Choi i vanry på denne måten:
«Danby Chois tolkning av woke har et sterkt ankerfeste på USAs politiske høyreside«
Og det var nøyaktig det Aftenposten-kommentatoren Nazneen Khan-Østrem skrev! Til og med i overskriften!
Helt etter hakkespettboken til woke-fanatikeren.
Det er vel det vi kan kalle «krokfot på seg selv», når hun avslører i overskriften at vi har et woke-problem i en artikkel som skal fortelle at vi ikke har et woke-problem.
Enda mer morsomt at ingen andre i Aftenposten så fadesen før det havnet i trykken.
To millioner mennesker på gata for Palestina i Jakarta
Av red. PSt - 6. november 2023
https://steigan.no/2023/11/to-millioner-mennesker-pa-gata-for-palestina-i-jakarta/
Det skal ha vært to millioner deltakere i massemønstringa for Palestina i Indonesias hovedstad Jakarta 5. november 2023. Avisa The Star i Malaysia skriver hundretusener, og det er tydeligvis ikke å ta for hardt i.
Hundretusenvis av mennesker samlet seg i hovedstaden i Indonesia søndag for å vise sin solidaritet med det palestinske folket og fordømme israelske angrep på palestinske sivile.
Mønstringa som ble organisert av ulike grupper i den indonesiske folkealliansen for Palestina, begynte med en marsj gjennom byen og samlet seg ved nasjonalmonumentet i hjertet av Merdeka-plassen.
De fleste deltakerne hadde på seg hvite antrekk, viste #FreePalestina-bannere og viftet med palestinske flagg mens de sang slagord sammen, og ba Israel om å stoppe sine angrep på Gaza.
De fremmøtte inkluderte religiøse ledere, politiske skikkelser og ministre som utenriksminister Retno Marsudi og religionsminister Yaqut Cholil Qoumas.
Tilstede var også speaker i parlamentet Puan Maharani, tidligere visepresident Jusuf Kalla og presidentkandidat Anies Baswedan.
Retno gjentok regjeringens urokkelige støtte til det palestinske folkets kamp og uttrykte takknemlighet for samfunnets bidrag til humanitære hjelpeoppdrag til Gaza.
Hun resiterte også et dikt med tittelen «Palestin, Saudaraku», med den gripende linjen, «hvert 10. minutt dør ett barn i Gaza, tusenvis av foreldre mister barna sine».
Se noen av videoene fra denne gigantiske solidaritetsdemonstrasjonen:
Indonesia er verdens største muslimske land og er verdens fjerde mest folkerike land med sine 280 millioner innbyggere.
Israels forbrytelser og folkemorderiske handlinger mot palestinerne i Gaza har fåt hele Det globale sør og også millioner av mennesker i vest til å vende seg i avsky mot de ansvarlige i Tel Aviv og Washington.
Eller som magasinet Time skrev nylig: The West Is Losing the Global South Over Gaza.
Det er ingen måte den brutte tilliten kan gjenopprettes på.
Virkelighetsfjernt klimastandpunkt
Av Erik Plahte - 6. november 2023
https://steigan.no/2023/11/virkelighetsfjernt-klimastandpunkt/
Dette er et debattinnlegg som tar utgangspunkt i artikkelen Vitenskap og profetier av Jon Sandvik (10. oktober 2023). Artikkelen var en omtale av boka Klimakunnskapskrisen av Geir Hasnes. Her kommer Erik Plahte med et svar til Sandvik, og Sandvik er invitert til å svare. Debatten er også åpen for andre. – Red.
Jon Sandvik skrev et innlegg her på steigan.no 10. oktober som han kalte Vitenskap og profetier, med utgangspunkt i boka «Kunnskapskrisen» av Geir Hasnes. Den bærende tråden i denne boka er ifølge Sandvik at klimakrisa ikke fins, og det ser han ut til å være helt enig i. Ingenting er vel lettere enn sånn som Sandvik gjør, å prøve å diskreditere arbeidene til tusenvis av seriøse klima- og naturforskere gjennom flere tiår med udokumenterte påstander, velvalgte enkelteksempler og en ironisk og harselerende stil. Men la oss se om påstandene stemmer.
Kan temperaturstigninga forklares?
Sandvik skriver:
Usikkerheten i temperaturmålingene gjør det svært vanskelig å si hvilken sammenheng det skulle være mellom CO2 og temperatur. Og det ser vi når de som modellerer klimaet forsøker å projisere sine modeller noen år fram i tid, prediksjonene spriker. (…) Det er her ikke meningen å forklare eller bortforklare temperaturøkningen, snarere å antyde at det er nær umulig å forklare denne, implisitt å fastslå et årsak-virkningsforhold mellom CO2 og temperatur.
Dette stemmer bare ikke. Sjølsagt er det ikke enkelt å undersøke sammenhengen mellom utslippene av CO2 og temperaturøkinga. Man kan tegne et diagram som viser at begge øker, men det forklarer ingen ting. Man kan også lage statistiske modeller som framstiller temperaturøkinga som funksjon av CO2-utslipp og alle mulige andre effekter man tror kan være av betydning. Men en slik modell forklarer ikke årsakssammenhengene, bare grader av samvariasjon.
Det er heller ikke slik klimamodellene er bygd opp. De er dynamiske modeller som forklarer temperaturstigninga ved solide naturvitenskapelige teorier, i hovedsak godt forståtte prosesser i naturen og de årlige utslippene av klimagasser. Mange av disse prosessene er tilbakekoplingsprosesser som også tar med den virkninga temperatustiginga har på utslippene. For eksempel vil stigende temperatur i nordområdene føre til at tundraen tiner og slipper ut mer metan, som i sin tur bidrar til at temperaturen stiger enda mer. Dette kan bygges inn i en dynamisk modell.
Det stemmer ikke at prediksjonene spriker, som Sandvik påstår. Tvert imot viser det seg at de tidligste klimamodellene fortsatt gjelder, som denne figuren fra rapporten Study Confirms Climate Models are Getting Future Warming Projections Right fra NASA (2020) tydelig viser. Forfatterne av rapporten fant ingen ting som tyder på at klimamodellene systematisk verken overvurderte eller undervurderte oppvarminga i dette tidsrommet, ifølge NASA.
Figur 1. Sammenlikning av den globale temperaturutviklinga ifølge GISS-dataene fra NASA (rødt) med gjennomsnittet av prediksjoner (svart) fra modeller som ble brukt som grunnlag for den fjerde rapporten fra IPCC (2007). Modellene bygger utelukkende på data fra før 2000, og er så brukt til å forutsi temperaturutviklinga etter 2000. Kurvene for tidsrommet før 2000 viser altså hvor godt det lyktes å tilpasse modellene til dataene, mens kurvene for tida etter 2000 viser hvor godt disse modellene predikerte utviklinga etter 2000.
Isbjørner og andre dyr
Skjebnen til isbjørnen er også et felt der klimaforskerne feiler, ifølge Sandvik:
I en del år var isbjørnene det fremste ikonet på den kommende klimakrisen. Men det viste seg at verdens populasjon av isbjørner var svært levekraftig. Den var satt på «rødliste» utelukkende basert på en modell og ikke som resultat av noen form for telling. FNs modell var veldig enkel: det blir varmere, isen i Arktis smelter, dermed forsvinner isbjørnenes habitat. Men det var ikke riktig, bestanden øker.
Å argumentere på denne måten er lett. Ingen dokumentasjon, ingen referanser, bare upresise påstander uten noe tallmessig grunnlag. Jeg er ingen ekspert på isbjørn, men det er lett å finne dokumentasjon på nettet. Ta f.eks. en kikk på rapporten Status Report on the World’s Polar Bear Subpopulations fra International Union for Conservation of Nature and Natural Resources, Polar Bear Specialist Group (PBSG), 2021. Den teller 51 sider og bygger på nærmere 200 referanser. Du vil raskt se at å telle isbjørn og vurdere hvilke følger klimaendringene har for dem, er fryktelig komplisert og krevende, og er slett ikke bare basert på en «veldig enkel» modell.
Om antall isbjørn øker eller minker, er ikke lett å avgjøre. Isbjørnen er fordelt på 19 bestander med til dels svært ulike levevilkår. Det er slett ikke bare utstrekninga av sjøisen som teller. «Forskjellige isforhold, produktiviteten i havet og andre faktorer innebærer at følgene av oppvarminga i de 19 subpopulasjonene i de fire økoregionene er, og fortsatt vil være ulike.»
Stemmer det som Sandvik uten forbehold påstår, at bestanden øker? Ifølge PBSG var bestanden 22 000–27 000 i 1997, 21 500–25 000 i 2001, 20 000–25 000 i 2005 og 2009 og 22 000–31 000 i 2016. Temmelig usikre tall …
Framtidsutsiktene for isbjørnen er dystre. «Det er mange år siden nå at Nordpolen ble spådd å skulle bli isfri i løpet av – 2011, eller 2016 eller … (tenk på et tall), men så har ikke skjedd», skriver Sandvik. Ja, at noen spådde det, kan vel tenkes. Det er en udokumentert og upresis og derfor verdiløs påstand. Men hvordan går det med sjøisen i Arktis? Siden perioden 1981–2010 er den nær halvert i utstrekning (National Snow and Ice Data Center).
Det kan sjølsagt tenkes at isen ikke vil bli ytterligere redusert selv om temperaturen i Arktis fortsetter å stige – noe alt tyder på at den vil fortsette å gjøre – slik at isbjørnen kan se framtida lyst imøte, slik Sandvik ser ut til å mene. En analyse publisert i Nature Communications (2023) basert på omfattende modellstudier, konkluderer derimot med at Arktis vil være isfri i september fra midten av århundret. Polisen er absolutt i ferd med å forsvinne, stikk i strid med hva Sandvik hevder.
For meg virker det ikke særlig seriøst å avfeie slike seriøse og grundige rapporter med flåsete og udokumenterte kommentarer. Det er med klimavitenskap som med all annen vitenskap. Den representerer den beste kunnskapen vi har. Den er sikkert ufullstendig og stemmer ikke helt. Det kan finnes seriøse argumenter som taler imot de rådende teoriene, og dem er det klokt å lytte til. Men så lenge det ikke er overbevisende dokumentert ved observasjoner og teoretiske analyser at en teori eller vitenskapsgren er grunnleggende feil, gjør vi best i å ta den alvorlig. Vi har større nytte av en teori som kanskje ikke er 100 % korrekt, enn ingen teori i det hele tatt. Det gjelder for klimaforskninga som for all annen naturvitenskap. Den hviler tross alt på et solid fundament av verdensomspennende observasjoner, veletablert naturvitenskap og matematikk og med topp kvalifiserte forskerteam og kraftige dataverktøy som kan simulere nær sagt enhver modell, uansett hvor komplisert den måtte være.
På vei mot den sjette masseutryddelsen?
Sandviks kommentar om isbjørnen kan kanskje tolkes slik at han mener at alle andre rapporter om til dels kraftig tilbakegang for verdens dyre- og insektpopulasjoner også bare kommer fra forskere som roper «Ulv, ulv!».
Det er i så fall drøyt. De globale insektpopulasjonene er i kraftig tilbakegang ifølge en mye sitert artikkel fra 2019. De viktigste årsakene – alle menneskeskapte – er (i fallende rekkefølge) 1) tap av habitat, intensivt landbruk og urbanisering, 2) forurensninger, spesielt pesticider og kunstgjødsel, 3) biologiske faktorer, 4) klimaendring.
Ian Angus, redaktør for nettsida Climate & Capitalism, dokumenterer at 40 % av alle fuglearter står i fare for å bli utradert i løpet av de kommende tiårene. I Nord-Amerika er antall fugl redusert med 2,9 milliarder siden 1970, i Europa 600 millioner siden 1980, ifølge Birdlife International. Den viktiste årsaken er som for insektene at habitatene blir omdanna og degradert, i all hovedsak som følge av menneskelig aktivitet.
«Den naturlige verden er i vanskeligheter. Menneskelige handlinger driver biologiske arter raskt mot å bli utradert. Dette undergraver funksjoner og tjenester hos økosystemene som er vitalte for at vi selv skal overleve», skriver Birdlife International i rapporten State of the World’s Birds 2022. Tap av biologisk mangfold er også det alvorligste bruddet blant de seks (av ni) planetariske grensene som er brutt.
Du får selv vurdere om dette og en rekke andre tilsvarende rapporter er «dommedagsprofetier» – et temmelig negativ ladd begrep – eller vitenskapelig funderte analyser som viser at om denne utviklinga fortsetter, vil menneskeheten i likhet med en lang rekke andre arter, allerede i dette århundret oppleve endringer som vil true livet og leveforholdene for hundrevis av millioner mennesker. Det står sjølsagt enhvert fritt å avvise denne mengden av vitenskapelig dokumentasjon og analyse med overflatiske kommentarer. Men særlig klokt eller smart er det ikke.
«Vi som bor på landet ser jo selv at det ikke er noen klimakatastrofe», skriver Sandvik. De som har opplevd de enorme skogbrannene som har rast flere steder i verden, voldsomme flommer, ekstrem tørke og hetebølger som truer med å gjøre områder med millioner av mennesker ubeboelige, har kanskje en annen oppfatning.
Basert på en oppsummering av ca 300 forskningsartikler konkluderer en artikkel fra 2022 at det helt klart «er en biomangfoldskrise, høyst sannsynlig starten på den sjettte masseutryddelsen» i Jordas historie (Cowie, 2022). Med klar adresse til dagens «virkelighetsfjerne politikere» konkluderer de:
Å benekte krisa, akseptere den og ikke gjøre noe med den, eller å omfavne den og manipulere den for tilfeldige fordeler for folk, uten tvil definert av politikere og forretningsinteresser, er å forkaste et moralsk ansvar.
Dette har forfatterne åpenbart rett i, med den tilføyelsen at det dreier seg ikke bare om et moralsk ansvar, men om ansvaret for menneskehetens framtidige livsgrunnlag. Det er et ansvar som dagens politikere og forretningsinteresser ikke tar. Mer om dette i et kommende innlegg nr. 2.
De har skapt ei strømkrise i Norge og tjener grovt på den
Av red. PSt - 6. november 2023
https://steigan.no/2023/11/de-har-skapt-ei-stromkrise-i-norge-og-tjener-grovt-pa-den/
«Kraftig advarsel om strømmen i Norge,» skriver Nettavisen. Strømmen skal bli dyrere. Nettleien skal opp. Og det er ingen selvfølge at det er strøm i kontakten.
Dette er altså situasjonen i vannkraftlandet Norge som kunne ha levert stabil og billig strøm til både husholdninger pg industri, men så er det dette at norske politikere har bestemt at vi skal være underkastet EU og at vi skal iverksette en masse tiltak som bare fører til dårligere, dyrere og mer usikker strøm. Utenlandskabler, vindkraft, elektrifisering av sokkelen, datasentre, batterifabrikker og andre direkte skadelige tiltak vil føre til at ikke bare blir strømmen permanent dyrere. Det er ikke en gang sikkert at du har strøm i kontakten når du trenger det.
På NVEs årlige konferanse for hele kraftbransjen ble det sagt at «argumentene mot nesten alle nye vindkraftprosjekter var så sterke at det var lett å tenke at alle prosjekter skulle få avslag.«
«Men så var det dette med at man må ha mer fornybar kraft, da, som kraftbransjens lobbydronning Åslaug Haga i Fornybar Norge påpekte.»
Til det er det å si at ikke er den fornybar og ikke trenger vi den. Vannkrafta er fornybar, stabil og sikker,
«Men så var det dette med at man må ha mer fornybar kraft, da, som kraftbransjens lobbydronning Åslaug Haga i Fornybar Norge påpekte.»
«Dronning» er ikke vårt ord. Vi har andre, men det hun og hennes like gjør mot Norge trenger ikke karakteristikker, det taler for seg sjøl med store bokstaver.
Tidligere på dagen hadde NVE lagt fram en tykk rapport. Overskriftene i mediene var enkle: Nye analyser viste at strømprisene ville holde seg høye i lengre tid enn man tidligere har trodd. 80 øre pluss moms i snitt fram til 2030.
Så langt har dette vært veldig enkelt for Norge å håndtere: Vi har vannkraften som kan tilpasse seg både forbruket, og den ujevne produksjonen.
Problemet blir derimot betydelig større jo mer sol og vind som installeres.
Kraftranet – eksemplet Røldal
Eivind Salen i Motvind Norge skriver på Facebook om kraftranet i Røldal:
Dette er skam til Norsk Hydro og til Lyse, skam til den norske stat som lar andre forsyne seg av Røldals rikdom og legger igjen kroner 0 – null – lokalt. Hva er det du mener kolonialisme er for noe?
Han viser til kart som er «laget av Bård S. Solem, med etterrettelige kilder og etterprøvbar dokumentasjon. Les denne teksten, og bedøm selv om dette er noe vi kan la offentlig eide og delvis offentlig eide Norsk Hydro få holde på med. Tenk også hvordan det føles for de lokale, å se statsminister Erna Solberg som la til rette for dette ranet, ha en ektefelle som hele tiden aktivt tradet aksjer i Norsk Hydro for å tjene penger på ranet.»
Salen kaller dette for rein kolonialisme og skriver:
Hva synes du egentlig om forretningsmodellen til The East India Company? De fikk også privilegiebrev, kalt charter eller octroy, en eksklusiv rettighet for handel, og det hadde en løpetid på 15-20 år. Det var et veldig lurt system, for de rike og privilegerte investorene sin del, de sikret seg mot at staten kunne endre reglene og de greide også ofte å sikre seg mot konkurs. I tillegg var andelsbrevene i kompaniene omsettelige, sånn som aksjene i for eksempel Hydro.
Jeg må bare si gudskjelov at denne råtne måten å drive handel på ble avviklet, og at the East India Company ble oppløst i 1873. Det er jo helt uhørt at en stat skal gi rettigheter til et mer eller mindre tilfeldig – eller godt posisjonert, med gode forbindelser – selskap, i områder langt unna, der det bor mennesker og ressursene er regnet som felleseie, eiendommen tilhører andre.
Nå er sannelig dette svineriet å finne i Norge. Privilegiene kalles konsesjon. Staten er garantist, private tjener, lokale mennesker og interesser blir behandlet som om de ikke finnes. Da Europa tegnet kartet over Afrika i Berlin 1884-85 var ingen Afrikanere med, heller ingen som representerte deres interesser.
Akkurat sånn som det blir gjort i Norge, nå. Aldri så vondt som i Røldal.
Norge må kutte alle kabler for å unngå europeiske strømpriser
Vi unngår ikke prissmitte fra Europa hvis vi ikke kutter praktisk talt alle utenlandskablene, er dommen fra ekspertutvalget som har vurderte dagens system for å fastsette strømprisen.
– Analysene viser at vi må ha en veldig betydelig reduksjon i overføringskapasiteten, tilnærmet at Norge må i øymodus, hvis vil ikke skal ha den prissmitten som gjør at vi i stor grad følger de europeiske kraftprisene, sier utvalgets leder, administrerende direktør Inge Gran i Sintef Energi.
Se rapporten Balansekunst.
Hva gjør fagbevegelsen?
Fellesforbundet sier nei til Acer: – Et meget kraftig oppgjør
Fellesforbundet fattet flotte vedtak mot den rådende kraft- og strømpolitikken. Men delegatene har gått hjem. Festen er over. Vil fagbevegelsen gjøre noe? For å endre dette krever mer en flotte ord. Det krever kamp, klassekamp. Er fagbevegelsen klar for det?
Topprådgiver i USA: Dollarens dominans er mer usikker enn noen gang
Av red. PSt - 6. november 2023
https://steigan.no/2023/11/toppradgiver-i-usa-dollarens-dominans-er-mer-usikker-enn-noen-gang/
Joe Sullivan, som er tidligere spesialrådgiver og stabsøkonom ved Det hvite hus, skriver i en artikkel i Foreign Policy at «Dollarens dominans er mer usikker enn noen gang». «BRICS har økende valutainnflytelse til tross for interne splittelser.»
Sullivan antyder at BRICS sannsynligvis vil frata dollaren dens hegemoni over global handel selv om den ikke har én enkelt valuta.
Joe Sullivan: The Dollar’s Dominance Is Shakier Than Ever
BRICS+ kan bringe Det globale sørs økonomiske statshåndverk fra det 20. til det 21. århundre. På 1900-tallet fikk ikke-vestlige økonomiske blokker, som OPEC, geopolitisk makt gjennom sin kontroll over forsyningen av spesifikke økonomiske råvarer, som olje. I det 21. århundre kan ikke-vestlige økonomiske blokker, som BRICS+, få innflytelse over Vesten gjennom flere økonomiske kanaler samtidig. Oljeembargoer fra det tjuende århundre kan virke passé, til og med svake, i forhold til det 21. århundres handel og finansielle handlinger som BRICS+ teoretisk sett nå kunne klare å sette i verk.
Han bemerker at tre av blokkens opprinnelige medlemmer – Brasil, Kina og Russland – er store eksportører av edle metaller og sjeldne jordarter. Med tillegg av Egypt, Etiopia og Saudi-Arabia – de tre landene som omgir Suez-kanalen, en viktig handelsåre – vil gi blokken innflytelse over 12 % av verdenshandelen. Saudi-Arabia, Iran og De forente arabiske emirater, som er store eksportører av fossilt brensel, vil gi gruppa større vekt i råvaremarkedene. Dessuten eier Saudi-Arabia over 100 milliarder dollar i amerikanske statsobligasjoner, noe som «utvider den økonomiske innflytelsen til disposisjon for BRICS+ i finansielle saker,» sier Sullivan.
I mellomtida øker BRICS-landene også aktivt bruken av nasjonale valutaer i gjensidig handel, og har til og med signalisert muligheten for å introdusere en ny enkelthandelsvaluta på et toppmøte neste august. Mens en slik valuta fortsatt er under arbeid, sier Sullivan at BRICS+ har makt til å velte den amerikanske dollarens dominans selv uten den.
«BRICS+-nasjonene trenger ikke å vente til en delt handelsvaluta… før de svinger sin nylig forstørrede økonomiske ødeleggelseskule mot dollaren. BRICS+-statene trenger ikke engang nødvendigvis å ha en delt handelsvaluta for å slippe unna King Dollars domene. Hvis BRICS+ skulle kreve at du må betale hvert medlem i egen nasjonale valuta for å handle med noen av dem, ville dollarens rolle i verdensøkonomien falle,» skriver Sullivan, og bemerket at når det skjer, «vil en rekke valutaer få betydning.»
«Ryktene om dollarens død som en global reservevaluta kan ha vært overdrevet i forkant av augusttoppmøtet [i BRICS-landene i Johannesburg]. Denne gangen kan imidlertid ryktene om dollarens død ikke lenger være noen overdrivelse,» avslutter Sullivan.
J.P. Morgan: De-dollarization: Is the US dollar losing its dominance?
I august tok finansbanken J.P. Morgan opp det samme spørsmålet: Vil dollaren miste sitt hegemoni? Banken ser at det kan komme til å skje, men konkluderer med at det ikke vil skje på kort sikt. Økonomen Joe Sullivan er altså betydelig mer pessimistisk på dollarens vegne, og han forklarer hvorfor.
ASEAN gjør et stort fremstøt for å bruke lokale valutaer
Medlemmer av Association of Southeast Asian Nations vil opprette en arbeidsgruppe som vil designe overgangen som vil hjelpe ASEAN-økonomiene gradvis å skifte fra å bruke internasjonale valutaer til lokale valutaer i finansielle transaksjoner, sa guvernøren i den indonesiske sentralbanken, Perry Warjiyo.
«Med bruk av lokale valutaer i transaksjoner over hele regionen vil vi være i stand til å styrke vår motstandskraft i å støtte regional handel og investeringer over landegrensene, som nå fortsatt er avhengige av store internasjonale valutaer,» siterte nyhetsbyrået Xinhua Warjiyo.
V. Bruce Tolentino, et privat sektormedlem i den filippinske sentralbankens pengestyre, sa at det er «på høy tid at internasjonal handel blir mindre dominert av amerikanske dollar og amerikanske banker og betalingssystemer».
«Smertefulle erfaringer» med forsyningskjedeforstyrrelser forårsaket av pandemien og Russland-Ukraina-konflikten har fremhevet behovet for å bygge alternative handelsfinansierings- og betalingssystemer, sa han.
Begivenhetene ser ut til å bekrefte konklusjonene til Joe Sullivan.
Dollaren kan komme til å miste sin dominans før man aner, sjøl om det ikke blir noen BRICS-valuta med det første.
Quod erat demonstrandum – Israel har atomvåpen!
Av Terje Sørensen - 6. november 2023
https://steigan.no/2023/11/quod-erat-demonstrandum-israel-har-atomvapen/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Forutsatt at Israel ikke har fått atomvåpen besørget av landets menings-, trosfrender i USA og/eller andre land, ser det i og med artikkelen fra Times of Israel, sammenholdt med bolken fra NRK at Israel selv har atomvåpen.
Og hva er så overraskende med dét, synes du?
Jo, saken er nemlig den at Israel aldri har bekreftet offisielt at de har atomvåpen, men det er allment anerkjent at landet har utviklet og innehar slikt noe. Dette er kjent som Israels «politikk med kjernefysisk tvetydighet,» som innebærer at de ikke bekrefter eller avkrefter eksistensen av kjernefysiske våpen.
Den første indikasjonen på at Israel hadde utviklet atomvåpen kom på 1960-tallet. Landet har aldri signert Ikkespredningsavtalen (NPT), som er en internasjonal avtale som forplikter land til å begrense spredningen av kjernevåpen og arbeide for kjernefri verden.
Israels politikk med kjernefysisk tvetydighet har ført til internasjonal bekymring og debatt. Andre land i Midtøsten har krevd at Israel skal avsløre sine kjernefysiske kapasiteter som en del av en bredere nedrustningsprosess i regionen.
Mens det er bred enighet om at Israel innehar kjernevåpen, forblir de offisielt uuttalt om saken og fortsetter å opprettholde sin politikk med kjernefysisk tvetydighet.
Tilbake i 1986 var nyhetene ganske så fulle med stoff om mannen som er mest kjent for å ha avslørt informasjon om Israels atomvåpenanlegg. Han het (og er vel fortsatt i live og heter trolig det samme), nemlig Mordechai Vanunu. Han var en tidligere tekniker ved Dimona-nukleærreaktoren i Israel. I 1986 avslørte han detaljer om Israels atomvåpenprogram til den britiske avisen The Sunday Times. Dette førte til internasjonal oppmerksomhet og kontrovers (illustrasjonene C og D).
Vanunus handlinger førte til hans arrestasjon og rettssak i Israel, hvor han ble dømt for forræderi og spionasje. Han ble fengslet i mange år, og han har siden blitt kjent som en kontroversiell figur i debatten om Israels atomvåpenprogram og spørsmål knyttet til ytringsfrihet og nasjonal sikkerhet.
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Når Høyesterett bekrefter at det er EU som bestemmer i Norge via EØS-avtalen
Av leserinnlegg - 6. november 2023
https://steigan.no/2023/11/nar-hoyesterett-bekrefter-at-det-er-eu-som-bestemmer-i-norge-via-eos-avtalen/
På tirsdag 31. oktober falt dommen om ACER. Her bekrefter vår høyeste rettsinstans at vi, folket i Norge, har mistet herredømmet over kraftproduksjonen vår.
Av Siri Hermo.
Organisasjonen «Nei til EU» gikk til søksmål mot den norske stat, og tapte.
Rettsaken handlet om hvorvidt tilslutningen til EUs energimarked og EUs energibyrå ACER skulle vært avgjort etter Grunnlovens paragraf 115, og ikke paragraf 26 som Stortinget brukte.
I Høyesterett sin dom i «Acer-saken» kom man frem til at det er «lite inngripende» det som skjer med norske strømpriser. Lite inngripende? Tygg på den.
I Grunnlovens paragraf 1 heter det «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike».
Grunnlovens paragraf 26 definerer Stortingets adgang til å inngå traktater med andre som for eksempel FN, NATO og Den Europeiske menneskerettighets domstolen, men åpner ikke for å avstå selvråderett, eller at overnasjonale organ kan gripe inn mot personer eller virksomheter i Norge.
Kongeriket Norges Grunnlov definerer altså ikke «lite inngripende».
Betyr det at Stortingets praksis, over utallige år når gjelder myndighetsoverføring til EU, likevel ikke bygger på «sikker konstitusjonell praksis»?
Betyr dette at Stortinget har valgt en arbeidsform det ikke finnes juridisk dekning for?
EØS-loven sier at EUs lover har forrang foran norske avtaler og lovverk ved motstrid. Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.
Det låser norsk lov og rett.
Høyesterett har fra før tatt samme avgjørelse når gjelder jernbanedirektiv/pakke 4.
Den avgjørelsen skaper presedens.
Det at Stortinget sørget for norsk tilslutning til EUs energimarked ved energipakke 3, samt energibyrået ACER, innebærer at Norge også har en lojalitetsplikt når det gjelder å føre EUs energipolitikk i Norge. Vi skal ikke sette ønsket resultat i fare.
Her vil ESA(EFTAS overvåkingsorgan) påtale oss for brudd på kontrakten om vi gjør så.
I tillegg spiller bestemmelsene om den frie etableringsretten inn (EØS-lovens art 31),
samt kravet om ensartethet i EU-/EØS-området. ( EØS-lovens art 105).
Ved at Norge ble integrert i EUs energipolitikk, så gjelder altså EØS-avtalen fullt ut i bransjen.
Med ACER har vi ikke bare flyttet beslutnings-myndigheten ut av Norge.
Vi har også sluttet oss til alle de direktiver og forordninger som følger energipakke 3.
Snart kommer energipakke 4.
Når den blir ført inn i EØS-avtalen, vil den kreve at vi skal stille med minst 70 % av total kapasitet i eksportkablene til disposisjon, til enhver tid.
Nei til EUs virkelige seier i tapet mot staten viser at EØS-avtalen er selve fundamentet for hvordan situasjonen er blitt som den er i Norge.
Tapet mot staten viser også at EØS-avtalen har forrang foran vår egen Grunnlov når gjelder Stortingets sedvane ved myndighetsoverføring til fremmed makt – EU.
Her burde kanskje det norske folk snart stille seg selv spørsmålet:
Hvor er det Stortingets lojalitet egentlig ligger?
Hva hjelper det å si at en er imot EU, når EØS-avtalen likevel tar oss dit, som en frosk som sakte kokes?
Siri Hermo
Midtre Gauldal
Helvete på jord
Av Kari Elisabet Svare - 6. november 2023
https://steigan.no/2023/11/helvete-pa-jord-2/
Den gang 2. verdenskrig tok slutt, ble portene til konsentrasjonsleirene åpnet og avslørte grusomme realiteter fra en virkelighet vanlige borgere, like utenfor murene, ikke visste noe om, sa de. Hyggelige naboer, hjertegode besteforeldre, skikkelige folk, som oss selv, utførte og overså groteske gjerninger gjennom flere år.
Vi skulle aldri glemme
Hensikten var å ikke gjenta. Tause øyenvitner, skylapper og avmakt tillater nye bestialiteter. Det som skjer innenfor Gazas murer, kan ikke overses. Israels aggresjon kjenner ingen grenser. Omtrent 2 millioner uskyldige palestinere er innesperret på et lite stykke land og jages, som dyr: 50.000 gravide kvinner og 1 million sterkt traumatiserte barn, som hele sitt liv har levd på Israels nåde med overvåkings- og dødsdroner surrende over hodet. Mens Israels myndigheter har skrudd strøm og vann av og på som det passer, kontrollert alt og alle som passer grenseovergangene og ved flere anledninger angrepet militært.
Protest- og sympatiaksjoner
Selv enkelte statsledere, som så langt har støttet Israels rett til selvforsvar, innrømmer nå at hevnakten går for langt. Og aldri har jeg sett så mange mennesker i så mange gater som krever våpenhvile og vern av folket, som lider som følge av jødenes lidelser under 2. verdenskrig. Heldigvis vender ikke alle blinde øyne til, men det er til tross for alt diverse styresmakter som må ta stilling og stille konkrete krav.
Ingen respekt for internasjonale lover
Israel blokkerer menneskerettighetsorganisasjoner som vil undersøke krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden. Staten nekter å samarbeide med «Den internasjonale straffedomstolen» samt «FNs menneskerettighetsråd». FNs spesialrapportør for menneskerettigheter nektes adgang til de palestinske områdene. Og i 2019 meddelte Netanyahu at han ville kaste den norskledete observatørstyrken ut av Hebron. Der fikk ikke lenger barna følge på en utrygg vei til og fra skolen.
De skal fremstilles som udyr
Det plager meg langt inn i hjerte og sjel at kollektiv avstraffelse av palestinere, som blir myrdet og skadet og sultet i hjel, hverken stanses eller straffes. Hamas har helt klart begått overgrep, men voldtok de israelske kvinner og brukte dem som trofeer? Og ble babyer halshugget? Eller var 48,4 % av de drepte uniformerte, slik andre kilder forteller? Israelske, men også norske medier, driver stadig med ensidig sverting. «Frigitt Hamas-gissel har vært gjennom et helvete», het det da en 85-årig bestemor ble utlevert. Hun tok Hamas-mannen i hånden til takk, men alt som kan menneskeliggjøre Hamas må forties.
Hamas
er et politisk parti som driver samfunnsnyttig arbeid; Bygger og drifter klinikker, skoler og moskeer samt sørger for grunnleggende hjelp som mat og medisiner til fattigfolk. Nyhetene fokuserer til tross bare på den militære delen og deres terrorvirksomhet. Dessuten nevnes ofte at de vil utslette Israel, men i et moderert charter fra 2014 går de inn for en løsning der Israel kan eksistere innenfor grensene fra før 1967. På kartet over det nye Midtøsten, som Netanyahu viste fram i FNs hovedforsamling i september finnes ikke Palestina, hvilket snakkes mindre om. «Vi river fiendskapsmurer. Vi legger grunnlaget for velstand og fred for hele regionen», sa han.
«Gaza: En kirkegård for barn»
«Og et helvete for dem som fortsatt lever», uttaler UNICEF. Israel har en effektiv nyhetsavdeling: Hamas bombet al-Ahli Arab-hospitalet, og Biden samtykket, uten at det dermed får sannhetsgehalt. Derimot er antallet palestinske fanger på kort tid fordoblet, og tortur, mishandling og regelrett henretting tar av. I skrivende stund har 3760 palestinske barn blitt registrert myrdet, mens drapstallene øker også på Vestbredden.
Tretten års katastrofeområde
Allerede i 2010 ble det varslet om humanitær krise i Gaza. Da Israels myndigheter ba innbyggerne der om å trekke sørover, falt bombene deres overalt. Ingen steder er trygge, og ingenting er hellig. Kirker, sykehus, skoler, boligblokker, flyktningleire, kolonner med sterkt skadde mennesker. Alt kalles Hamas-mål. Alt er Hamas sin skyld.
Tapt humanitet
Massive sivile tap er ifølge Netanyahu helt akseptabelt. At et palestinsk barn myrdes hvert tiende minutt er greit for ham. «Vi kriger for å eksistere», sa han i et intervju. Ikke ei eneste pause i bombingen før fienden er knust og gislene frigitt, hvis de overlever vel og merke. Hamas befinner seg under jorda. I mellomtida utryddes de som befinner seg på overflaten.
Det synes som om Israel har grodd fast i sin egen forestilling om at de er ofre som for alltid kjemper en rettmessig kamp. Alle midler rettferdiggjøres, så som å sulte uskyldige til døde. Genevekonvensjonen tillater ikke å bruke sult som våpen, noe forøvrig vestlige land bryr seg lite om. Forholdene i Syria er likeledes horrible grunnet nådeløse sanksjoner, men dit vendes ikke vestens øyne. For ikke å snakke om Cuba. Den 2. november stemte USA (og Israel) atter imot kravet om å avslutte den 60 år lange blokaden, mens et overveldende flertall på 187 stemte for.
Ingen nåde, ingen nødhjelp
Palestinerne unnes hverken medisinsk hjelp eller rent vann eller. Vannverk og kloakkanlegg er for lengst bombet sønder og sammen, og vannet gir dødelig sykdom. Voksende køer med lastebiler samlet seg opp foran grenseovergangen til Egypt med nødhjelp, som ikke slapp inn. Derimot ble også områdene, der bilene kunne passert, bombet. Nå kommer noen få gjennom, men mest for syns skyld er jeg redd.
Heller ikke palestinere med utenlandske pass slipper ut hvorav 200 har norsk statsborgerskap. De er like mye Israels gisler som dem Hamas har har tatt til fange. I tillegg utsettes de for død og lemlestelse. Onsdag 1. november ble det meldt at grensa til Egypt skulle åpnes for første pulje . «Et spill for galleriet», mente Mads Gilbert. Bombinga intensiveres, og neste trekk i den bestialske krigføringa er i gang.
Et vondt ekko
«Utslett dem, deres familier, mødre og barn», sa Israels forsvarsministeren i en tale til hæren. «Disse dyrene kan ikke lenger leve». Og Israelske talsmenn ba FNs Guterres om å avtre tvert samt unnskylde sin bekymring for «klare brudd på den internasjonal humanitære folkeretten på Gaza.» Slike holdninger avdekker en skremmende mentalitet, som minner mye om propagandaen under 2. verdenskrig.
Det var aldri meningen
Netanyahu har i årevis hindret opprettelsen av en palestinsk stat, skriver «Times of Israel», ved å skape splid mellom styresmaktene på Gaza og Vestbredden. Mahmoud Abbas skulle tvinges i kne, mens Hamas fikk økonomisk og annen støtte. Det er ikke første gang en stat satser på lignende metoder. USA investerte stort i Bin Ladens menn og kalte dem frihetsforkjempere før de ble omdøpt til terrorister. Flere afrikanske kuppmakere har fått opplæring på Fort Benning, og den ukrainske Azov-bataljonen, med røtter i nynazismen, har i flere år blitt trent av den kanadiske hæren. Denne type praksis fremmer aldri fred.
Faren for utvidet konflikt
Mange erfarne analytikere mener signalene mange og peker mot en større regional krig der USA er aktiv deltaker. Israelske medier skylder daglig på Iran, som fort kan dras inn. De ulmende spenningene i regionen og potensialet for konflikt mellom globale makter ligger rett under overflaten. USA er uønsket tilstede i både Irak og Syria. Den 4. november utførte motstandsgrupper i disse to landene luftangrep mot okkupasjonsbaser. Disse må USA besvare. USA/Nato har mobilisert 73 skip fra omtrent tolv land: Den største flåten i Middelhavet og Gulfen på flere tiår. Det kalles som vanlig avskrekking når vestmakter driver med slikt, mens Russland og Kina er krigshissige provokatører hver gang de gjør lignende manøvre.
Borg eller ambassade?
At USA bygger sin så langt nest største ambassade, i det lille landet Libanon, bør heller ikke overses. Byggverket minner om et festningsverk med murer som rager høyt til værs og graver seg dypt ned i bakken. Dette til tross for at USA har svært få diplomatiske oppgaver i landet når det gjelder økonomi, handel og kultur. Dermed må det være snakk om helt andre formål. Frigitte CIA-dokumenter avdekker hvordan USA tidligere har blandet seg inn i andre lands affærer og eksempelvis bidratt til regimeskifter som i Iran, Chile og Argentina. I nyere tid har Victoria Nuland røpet i en kongresshøring at USA har brukt mange år og investert til sammen 5 milliarder dollar for å få til regimeskiftet i Ukraina.
Ellers har Erdogan tydelig fordømt Israels handlinger, hvorpå Israel har tilbakekalt diplomatiske representanter og vil revurdere forholdet til Tyrkia. Forholdet mellom Jordan og Kina har utviklet seg til tross for den økte spenningen mellom Washington og Beijing. Dette liker USA dårlig. De, som venter på Armageddon, gnir seg sikkert i hendene og håper.
Viktige spørsmål som ikke blir stilt
Det må ha tatt uendelig lang tid å bygge et edderkoppnett av underjordiske tunneler. Kan det virkelig ha unnsluppet Israels intense overvåkningsapparat? Og hvordan har de ubemerket klart å bygge opp store lagre med moderne våpentyper? Dessuten må de vel ha underjordiske lagre med vann og mat for lengre tid? Noen må ha støttet dem, noen må ha visst.
Jeg legger dessuten merke til at Barth Eide og andre mener løsningen ligger i en tostatsløsning. Jeg ønsker meg mer oppegående reportere som spør: Men hvordan kan det skje?
Maktesløshet
Det vi er vitne til nå er umenneskelig og av en art jeg mangler ord for. Gazas helvete kunne ikke vært mulig uten at vestlige land har oversett krigskriminalitet fra staten Israels ble etablert i 1948 og fram til i dag. Marerittet hadde ikke vært reelt uten amerikansk velsignelse. I en ideell verden ville Israel for lengst blitt stilt for krigsforbryterdomstolen. USA anmoder om at sivile liv spares, men støtter folkemordet med våpenleveranser. Er de ikke dermed medskyldige i massemord og dobbeltmoral?
Det, som aldri skulle skje på ny, foregår rett foran øynene på oss. Israel har aldri ønsket en palestinsk stat. Hvordan kan denne betente tredoble vrangknuten løses? Og hva skjer når støvet legger seg? Vil Gaza være utradert? Skal oppbyggingen, som vanlig, overlates til veldedige organisasjoner? Mens de, som bedriver hærverk går fri?
PS. Som vanlig snakker ingen om at produksjon og bruk av våpen må regnes som klimaforbrytelser.
Kari Elisabet Svare