Nyhetsbrev steigan.no 06.10.2023
Milliarder i statsstøtte går rett ut til aksjonærene
Presidentvalget på Maldivene får betydning for det store spillet
FNs og WHOs hemmelige agenda for et globalt helsediktatur
Elleve aktivister arrestert på senator Bernie Sanders kontor
Frukt og grønnsaksbøndene i Storbritannia frykter at de må legge ned
Penger, våpen og situasjonen i Norge
Tyskland vil ikke sende cruisemissiler, et nytt tilbakeslag for Kiev
Milliarder i statsstøtte går rett ut til aksjonærene
Av red. PSt - 6. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/milliarder-i-statsstotte-gar-rett-ut-til-aksjonaerene/
Hydro, Elkem og Norske Skog får milliarder i statsstøtte som går rett ut i utbytter og tilbakekjøp, skriver Finansavisen.
Hydro, Elkem og Norske Skog får milliarder i statsstøtte som går rett ut i utbytter og tilbakekjøp. –
Jeg blir sjokkert, sier forvalter Jan Petter Sissener.—Nylig børsmeldte Norsk Hydro et ekstraordinært tilbakekjøpsprogram på 2 milliarder kroner i tillegg til å ha delt ut 11,5 milliarder tidligere i år. I fjor kjøpte de også tilbake aksjer for milliardbeløp. Elkem betaler store utbytter og Norske Skog kjøper tilbake aksjer. Summen er 17,785 milliarder i utbytter og tilbakekjøp.
Fellesnevneren for alle disse selskapene er at regjeringen kaster milliarder skattekroner etter dem årlig. Det ventes at dette beløpet vil være rundt 12 milliarder årlig frem til 2031.
– Dette er naturligvis helt på trynet. De innfører en lakseskatt som skal bidra med 7 milliarder kroner inn i statskassen også går pengene rett ut i grønnvasking, sier forvalter Jan Petter Sissener.
– Jeg blir sjokkert over hvordan staten tror man at man kan bygge konkurransedyktig industri gjennom subsidier, følger han opp.
I 2014 ble det innført et kvotesystem som gjorde at selskapene i kraftkrevende industri, skulle bli kompensert som følge av CO2-avgiften. Dette gjorde at alle gass- og kullprodusentene i Europa, som setter marginalkostnaden på strøm selv, hevet prisen tilsvarende avgiften og i teorien løftet alle europeiske strømpriser.
«Arbeider»partiet fører en svært klassebevisst politikk – for milliardærene
Vi har i dag tatt opp hvordan Norge er i ferd med å få en ny massefattigdom som landet ikke har sett maken til siden «de harde trettiåra». Der peker vi på at dette er en bevisst politikk til fordel for milliardærklassen. Vi noterer oss at vår gamle kjenning State Street er største utenlandske eier i de tre nevnte selskapene, så de får også statlige subsidier fra Norge.
Den samme politikken ble ført under Erna Solberg: Kulturstøtte til Vanguard og BlackRock.
Dette eksempelet viser at samtidig med at regjeringa med sin energipolitikk, rentepolitikk og krigspolitikkdriver hundretusener ut i fattigdom, subsidierer de de rikeste av de rike med milliarder.
Dette skjer i et land der avisa Klassekampen ikke interesserer seg for klassekamp og sosialistpartiene på Stortinget prioriterer å sende titalls av milliarder til ukrainske oligarker og amerikansk våpenindustri framfor interessene til vanlige folk i Norge.
Hvor lenge skal det norske folket bli liggende i stabilt sideleie og finne seg i dette?
Det som skjer i Norge er helt parallelt med det som skjer internasjonalt:
Presidentvalget på Maldivene får betydning for det store spillet
Av red. PSt - 6. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/presidentvalget-pa-maldivene-far-betydning-for-det-store-spillet/
Den lille øystaten Maldivene har nylig valgt president. Med sine 300.000 innbyggere og et areal på 298 km² (to tredeler av Oslo) skulle man ikke tror at det ville bli lagt merke til.
Men øygruppa har en strategisk beliggenhet i Indiahavet og den seirende presidentkandidaten regnes som å være «pro-Kina», som det heter hos nyhetsbyråene, og da får det plutselig geopolitisk betydning.
Al Jazeera skriver:
Mohamed Muizzu har vunnet presidentvalget på Maldivene etter en andre runde mot den sittende Ibrahim Mohamed Solih, som ble sett på som en test på øyrikets begynnende demokrati i Det indiske hav, så vel som dets bånd med Kina og den tradisjonelle velgjøreren India.
Muizzu, 45, leder et parti som ønsket en tilstrømning av kinesiske lån velkommen og hadde tilsyn med en omfattende nedbryting av dissens da den sist var ved makten.
«Dagens resultat er en refleksjon av patriotismen til vårt folk. En oppfordring til alle våre naboer og bilaterale partnere om å respektere vår uavhengighet og suverenitet fullt ut, sa Mohamed Shareef, en toppfunksjonær fra Muizzus Progressive Party of Maldives, til nyhetsbyrået Associated Press.
Muizzu, som har vært boligminister, spilte en sentral rolle i en tidligere regjerings utviklingsprogram, delvis finansiert av finansiell raushet fra Kinas belte- og veiinitiativ.
Han fortalte et møte med tjenestemenn i det kinesiske kommunistpartiet i fjor at hans partis tilbakevending til embetet ville «skrive et ytterligere kapittel med sterke bånd mellom våre to land».
Den indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar advarer mot å oppfatte valget som en «seier for Kina» og «et nederlag for India».
Kinas president Xi Jinping gratulerer Muizzu med valget og lover ny framgang for silkeveisamarbeidet:
Store norske leksikon skriver om Maldivene:
Maldivene er en republikk i Asia, og utgjør en øygruppe i Det indiske hav sørvest for India og Sri Lanka. Maldivene består av 1192 små og lave øyer fordelt på 26 atoller i retning nord-sør. Hovedstad er Malé. Befolkningen er på 391 904 innbyggere (2020).
Maldivene er et utviklingsland der mesteparten av inntektene kommer fra turisme og fiske. Opprinnelsen til Maldivene (navnet) er usikker. En teori er at det stammer fra singalesisk: Maala Divaina, «Halskjedeøyene», som kan vise til øyrikets form.
FNs og WHOs hemmelige agenda for et globalt helsediktatur
Av skribent - 6. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/fns-og-whos-hemmelige-agenda-for-et-globalt-helsediktatur/
Av Ethan Huff, Natural News, 6 oktober 2023
Hun er en innsider som arbeidet flere tiår hos FN og Verdens helseorganisasjon (WHO), og som vet godt hvor fullstendig korrupte disse to globalistiske organene har blitt, trer frem for å fortelle alt om hva hun observerte mens hun arbeidet i disse globale organisasjonene.
Dr. Astrid Stuckelberger var gjest hos Health Ranger Mike Adams denne uken i et intervju, for å diskutere ulike saker knyttet til den sanne hemmelige agendaen til FN og WHO, som har drevet langt vekk fra deres opprinnelige uttalte oppdrag; å hjelpe til med å løfte folk opp fra fattigdom.
Dr. Stuckelberger er en virkelig ekspert med en rekke tverrfaglige ferdigheter. Dr. Stuckelberger tok seg av psykiske helseproblemer ved WHO, før hun til slutt begynte på det medisinske fakultetet i Genève, Sveits, som hun sier er hovedkvarteret– enda mer enn New York City – for FN og WHO hvor de planlegger sine mål for det vi nå vet er verdensherredømme.
Dr. Stuckelberger brukte rundt 30 år på å drive forskning innen folkehelse og forebyggende medisin, samt tre år ved WHO spesielt med å håndtere pandemiberedskap, og implementering av globale helseforskrifter som trådte i kraft mellom 2008 og 2013.
Hun har sett alt, og etter å ha opplevd både det gode og det dårlige i disse to globalistiske organene, har Dr. Stuckelberger mye å si om det hun beskrev for Health Ranger, som «mange motsetninger i FN»; som forskjellene mellom dets uttalte oppdrag og dets sanne hemmelige oppdrag.
Rundt 2016, sier Dr. Stuckelberger, var det et stort fremstøt i akademia og FN for å eliminere alle de etisk gode vitenskapsfolkene, og erstatte dem med ondsinnede som endte opp med å utvikle covid-vaksinene, som er «bioteknologiske våpen».
En av tingene Dr. Stuckelberger virkelig fremhevet gjennom hele intervjuet, er det faktum at hun gjennom hele sin periode i FN og WHO observerte mange gode, etiske mennesker med mye kunnskaper, bli fjernet og erstattet med «ondsinnede» mennesker som ikke bare er inkompetente, men også onde når det kommer til deres visjon for vår verden.
Spesielt fra rundt 2016 da Donald Trump stilte som presidentkandidat, så Dr. Stuckelberger egenhendig at det var en stor operasjon både i FN og i hele akademia for å fjerne alle de gode vitenskapsfolkene, og erstatte dem med ondsinnede – hun avslørte at de ondsinnede er de samme som fikk utvikle og selge Wuhan coronavirus covid-«vaksiner», som hun beskriver som «bioteknologiske våpen».
Over tid siden 2016 har FN og WHO sakte luket ut alle med gode intensjoner, og erstattet dem med de verste av de verste. Dr. Stuckelberger forklarte at en av måtene de gjør dette på er ved å trakassere og diskriminere de gode forskerne, ved aldri å la dem undervise eller stige til toppen.
«De stoppet all min undervisning,» forklarte hun om hva hun personlig har måttet tåle på grunn av sin holdning», men jeg har ikke noe imot det fordi det er viktigere å gjøre det jeg synes er riktig og i min ånd, enn å være med Satan». «Jeg ville aldri akseptere tilbudet deres» om å vende meg til den mørke siden, la hun til, «og det vet de veldig godt».
Fra Natural News, publisert 2 oktober 2023.
Oversatt fra engelsk av Northern Light for Derimot.no, linker og videointervju i originalartikkelen.
Stuckelberger som er norskættet og snakker norsk, er forsker, helseekspert, har undervist som professor i 25 år ved universitetene i Lausanne og Genève, er forfatter og driver nettstedet astridstuckelbergercom.
Orginalartikkel: «WATCH as Dr. Astrid Stuckelberger exposes secret global health DICTATORSHIP agenda of UN and WHO.»
Elleve aktivister arrestert på senator Bernie Sanders kontor
Av skribent - 6. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/elleve-aktivister-arrestert-pa-senator-bernie-sanders-kontor/
De krevde diplomati i stedet for å finansiere mer krig i Ukraina.
En gruppe på 50 aktivister og Vermont-velgere arrangerte en sitt-inn-demonstrasjon inne på senator Bernie Sanders kontor onsdag, og krevde at senatoren skulle be om fred og diplomati i Ukraina i stedet for mer våpen og krig. Aksjonen resulterte i arrestasjonen av 11 aktivister, inkludert en 89 år gammel CODEPINK fredsaktivist.
Gruppen fikk tilslutning av De grønnes presidentkandidat Dr. Cornel West, i senatslobbyen for en bønnevåke før sitt-inn-demonstrasjonen. Bønnevåken og sitt-inn-demonstrasjonen var del av ei uke med aksjoner som inkluderte en antikrigsdemonstrasjon tirsdag kveld, med Dr. West, Dietrich Bonhoeffer leder ved Union Theological Seminary; Claudia de la Cruz, medadministrerende direktør for Folkets forum, Lee Camp, amerikansk komiker, forfatter, podcaster, nyhetsjournalist; Medea Benjamin, medgrunnlegger av CODEPINK og Global Exchange og Eugene Puryear, amerikansk journalist, aktivist og programleder på Breakthrough News.
«Vi trenger Bernie til å vise lederskap for å sette en stopper for USAs finansiering av Ukraina-krigen nå. Bruk pengene til helsetjenester, ikke krigføring», sier James Marc Leas, bosatt i Burlington.
Crystal Zevon, en kunstner og CODEPINK fredsaktivist fra Barnet, Vermont, uttrykte sin skuffelse over senator Sanders, som har stemt for mer våpen til Ukraina og til og med kritisert demokrater som ba om fredssamtaler. «Ja, Bernie bør fordømme den russiske invasjonen, men han bør også be om en forhandlet slutt på denne brutale krigen», sier Zevon.
Gruppen bar plakater til støtte for fredssamtaler og forhandlinger, inkludert et sitat fra senatoren selv, der han tidligere har bedt om en diplomatisk løsning.
Jodie Evans, medgrunnlegger av CODEPINK, minnet senator Sanders om hans antikrigsrøtter: «Vi er her for å minne Bernie om verdiene han forfektet, som gjorde navnet hans til det det er. Og oppfordre ham til å stå for fred, oppfordre til diplomati og igjen lede for fred», sier Evans.
Medea Benjamin, medgrunnlegger av CODEPINK og forfatter av War in Ukraine: Making Sense of a Senseless Conflict, uttrykte sin skuffelse over mangelen på demokrater som oppfordrer til fredssamtaler. «Jeg er rystet over at ingen demokrater sier det flertallet av det amerikanske folket sier: Vi trenger fredssamtaler, ikke mer krig. Dette er IKKE et MAGA-problem eller et republikansk problem, men et spørsmål om menneskelig overlevelse for å stoppe tredje verdenskrig og muligens en atomkrig. Vi trenger at Bernie er med oss på fredens side», sier Benjamin.
Aktivistene oppfordrer senator Sanders til å be om at våpenstrømmen stopper og at ledelsen i Ukraina, Russland og USA setter seg ved forhandlingsbordet og avslutter den forferdelige krigen.
Klikk her for å se alle bildene og videoklippene fra alle handlingene.
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Frukt og grønnsaksbøndene i Storbritannia frykter at de må legge ned
Av Romy Rohmann - 6. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/frukt-og-gronnsaksbondene-i-storbritannia-frykter-at-de-ma-legge-ned/
Nesten halvparten (49 %) av britiske frukt- og grønnsaksbønder frykter at de må avvikle virksomheten i løpet av de neste 12 månedene, 75 % rapporterer at de store matvarekjedenes atferd er en viktig faktor i dette. Nå krever de at kjedenes makt må reduseres.
Av Romy Rohmann.
Bøndene ønsker at regjeringen skal endre retningslinjer for dagligvareforsyning (GSCP) slik at bøndene får forutsigbarhet, de krever at matkjedene:
Kjøper det de har avtalt å kjøpe
Betaler det de har avtalt å betale
Betaler i tide
Gjeldende GSCP inneholder bestemmelser som er ment å beskytte leverandører, men tillater at leveringsavtaler kan varieres under visse omstendigheter. Bøndene mener en sterkere og tydeligere praksis er nødvendig for å sikre at alle supermarkeder holder seg til rettferdig praksis når de har å gjøre med bønder.
Hvis alle supermarkeder forpliktet seg til disse prinsippene, ville bøndenes liv bli forutsigbart, gi en stabilitet, en pålitelig inntekt og sikre fremtiden til britisk matproduksjon og jordbruk på sikt.
De har også startet en informasjons underskriftkampanje for å få forbrukerne med på dette.
This Farmer needs your help, to fight for the survival of all Farmers!
He is campaigning for Gov.Uk and Supermarkets to honour their pledge! He mentions three MP’s, which I have included (below). Please write to your own MP and copy to the others.
Be great to let the Supermarkets have your views too! 👍
https://getfairaboutfarming.co.uk/
👇
Delta i kampen:
https://petition.parliament.uk/petitions/643216
I Norge har også utfordringer med kjedemakta, det er over tusen leverandører som forhandler med tre innkjøpere: de tre store kjedene.
Dagligvarekjedene kontrollerer også matmarkedet i Norge. Maktkonsentrasjonen er en utfordring for den norske bonden og de siste årene har dagligvarekjedene kjøpt seg opp i foredlingsbedrifter, og kontrollerer stadig mer av verdikjeden fra jord til bord. Det er slik at i praksis er det tre aktører som sitter med all makt over hva som selges av norske dagligvarer og til hvilke priser. Det er NorgesGruppen, Coop og Rema 1000 som dominerer i det Norske Dagligvaremarkedet, i 2020 kontrollerte de 96,6 prosent av markedet.
Norsk Bonde og Småbrukarlag skriver dette på sin hjemmeside:
Dagligvarekjedene har blitt for få og har fått for stor makt i norsk matproduksjon og marked. Der dagligvarekjedene tidligere kun bestod av utsalgssteder, altså butikkene, har de tre aktørene i dag makt over butikk-, grossist- og produksjonsleddet. De kontrollerer også flere produkters råvareledd. Dette kalles vertikal integrasjon.
I dag er det de tre aktørene i dagligvarehandelen som bestemmer hva forbrukerne skal tilbys, ikke etterspørsel og konkurranse. Særlig de siste årene, med inntoget av EMV (kjedenes egne merkevarer), har andre aktører blitt presset ut fra hyllene. Som et resultat mister vi mangfoldet fra samvirkene og den beste lokale kvaliteten. Dette til tross for at norsk jordbruk produserer prisvinnende lokalmat i verdensklasse.
De skriver videre:
Kjedenes makt må reduseres
Matvarekjedene og jordbruket står i et gjensidig avhengighetsforhold, og makten mellom disse bør være så balansert som mulig. 38.000 bønder produserer nødvendige råvarer hver dag hele året, men med dagens skjeve maktfordeling i matvaresystemet, sitter bonden igjen med en svært liten del av salgssummen.
Veien til lønnsom bruk av norsk jord og økt sjølforsyning blir vanskelig uten å bryte ned dagligvarekjedenes makt. De tre store aktørene må deles opp i mange små, slik at vi kan få tilbake markedsmekanismene i norsk dagligvarehandel.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener:
Lov om god handelsskikk må bidra til en sterkere regulering og balansering av makten i matvaremarkedet.
Jordbruket og kjedene skal samarbeide om bærekraftige produksjonsmetoder for gode og trygge produkter til beste for forbrukeren.
Kjedene må fisjoneres til flere aktører, og utstrakt samarbeid om distribusjon må opphøre.
Vertikal integrering i produksjonsleddet må stoppes ved lov.
https://www.smabrukarlaget.no/politikk/mat-og-produksjon/dagligvarehandelen/
Ukraina frykter pengetørke
Av Red./Reg - 6. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/ukraina-frykter-pengetorke/
Wall Street Journal melder at Kiev frykter å ikke ville kunne betale sine statsansatte i november hvis USA slutter å sende penger. Vi omtalte artikkelen i går, men her ser vi på den i større detalj.
Den ukrainske regjeringen kan oppleve pengemangel og havne i en situasjon der de ikke er i stand til å utbetale lønninger dersom Kongressen i USA ikke makter å godkjenne videre pengestøtte til den ukrainske økonomien. Dette meldte Wall Street Journal (WSJ) tirsdag 3. oktober.
Med bakgrunn i kontakt med ukrainske og amerikanske tjenestepersoner, kommenterer WSJ at en plutselig stans i den amerikanske bistanden kan øke misnøyen i Ukraina og legge ytterligere press på landets president Volodymyr Zelenskyj.
Nedskjæringer over hele linja
Den hardt pressede ukrainske regjeringen vil trolig måtte bestemme seg for hvilke tjenester og hvilke lønninger det må skjæres ned på for å kunne holde det gående. Ifølge Wall Street Journal betaler USA og andre giverland lønningene til omkring 150 000 embetsmenn i Ukraina. I tillegg betaler de lønningene til over en halv million lærere, professorer og skolearbeidere. Også utgifter til helsetjenester dekkes av utenlandsk pengestøtte.
Les: Norge gir to milliarder kroner til drift av den ukrainske staten
En amerikansk tjenestemann fortalte nyhetsmediet at US Agency for International Development (det amerikanske byrået for internasjonal utvikling) i oktober skal behandle en pengeoverføring i 1,15 milliarder dollar gjennom Verdensbanken. Det forutsetter at Kiev kan bevise at den forrige overføringen ble brukt på riktig måte.
Pengebingen tømmes
Ukraina har trolig midlene som skal til for å holde det gående ut oktober. Deretter kan det bli langt mer krevende hvis den utenlandske bistanden skulle tørke ut. Ut ukrainsk tjenesteperson WSJ har vært i kontakt med fortalte at regjeringen har noen reserver i bakhånd til bruk i november og desember. Dersom kontantstrømmen skulle avta etter dette, kan situasjonen bli svært alvorlig.
Artikkelen i WSJ ble publisert i etterkant av den amerikanske Kongressens vedtak om en 45-dagers lov om statlig finansiering. Vedtaket som ble fattet ved utgangen av september utelot all statlig bistand til Ukraina. Dette ble gjennomført på tross av Biden-administrasjonens ønsker om at kontantrømmen til det krigsherjede landet forblir uavbrutt.
Blant republikanske lovgivere øker motstanden i stadig sterkere grad mot overføringer av amerikanske skattebetaleres dollar til regjeringen i Kiev. De insisterer i stedet på at Washington bruker disse pengene på å løse vedvarende problemer innenlands.
Ifølge BBC understreket den kontroversielle kongresskvinnen Marjorie Taylor-Green den voksende republikanske motviljen mot finasieringen av Ukrainas krigføring med replikken «Ukraina er ikke den 51. delstaten i USA».
På ukrainsk side får disse nyhetene en blandet mottagelse. Fra landets parlamentsmedlem Oleksij Hontsjarenko hører BBC at den suspenderte finansieringen skaper vesentlig bekymring for ukrainske myndigheter: Resultatet av «avstemningen i den amerikanske kongressen er urovekkende. USA sa at de ville være med Ukraina så lenge det trengs, og se nå hvordan støtte til Ukraina er ekskludert fra stop-gap-avtalen. Dette er urovekkende, ikke bare for Ukraina, men også for Europa også».
Hva med Norge? Når både Washington og Brussel nøler, vil Norge fortsatt øse ut milliarder som før?
Duket for forhandlinger?
Siden Russlands invasjon i Ukraina ut i februar 2022 har Kiev mottatt mer enn 185 milliarder dollar i militær, humanitær og statlig bistand fra USA og EU. Likevel har Zelenskyj-administrasjonen bedt om mer støtte. Ifølge den ukrainske finansministeren Serhii Martsjenko forventes det ytterligere 42 milliarder dollar fra internasjonale givere neste år.
Politico bemerket nylig at den internasjonale støtten til Ukraina kan komme til å avta. Både i USA og i EU har man innsett at de begynner å gå tomme for våpen det er mulig å sende. Også NRK melder om at krigføringen tømmer vestlige våpenlagre.
CNN: Ousting of US House speaker darkens outlook for Ukraine aid as funds dry up
Det er ikke bare i USA at bistand til Ukrainas krigføring faller ut av budsjettene. Slovakias nye statsminister Robert Fico har lovet å stanse bistanden til Ukraina, mens Ukrainas vedvarende diplomatiske krangel med Polen ikke ser ut til å få noen snarlig utgang. Alt dette er tegn til at Kiev snart må vurdere å gå i forhandlinger med Moskva. Men Russland er lite interessert i forhandlinger nå.
Dømt til å tape (3)
Av John J. Maersheimer - 6. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/domt-til-a-tape-3/
Dette er tredje og siste del av John J. Maersheimers artikkel om den ukrainske motoffensiven og hvorfor den var dømt til å tape. Første del finner du her og andre del finner du her.
Russiske evner for å hindre en Blitzkrieg
Ukrainas utsikter til å få motoffensiven til å fungere blir enda verre når Russlands evner til å forsvare seg mot den er priset inn i ligningen.
For det første var det praktisk talt ingen sjanse for at ukrainerne ville over-raske de russiske forsvarerne med hensyn til plasseringen av hovedangrepet – slik Wehrmacht hadde vært i stand til å gjøre mot Frankrike og Storbritannia i mai 1940. Det var klart fra medier, kommentarer fra ukrainske og vestlige tjenestemenn, og bare å se på et kart, at hovedangrepet ville komme i Zaporizhzhia-regionen, og at ukrainske pansrede styrker ville sikte på å kjøre fra området rundt Orikhiv til Azovhavet, og erobre byen Tokmak og byen Melitopol underveis. I virkeligheten ville det store landområdet som Russland holdt i Øst- og Sør-Ukraina bli halvert, noe som betydde at Russland ikke lenger ville ha en landbro til Krim.
Det var ventet at Ukraina ville forsøke seg på ett eller flere gjennombrudd langs frontlinjen, også med sikte på å nå Azovhavet.[43] En mulighet var å trenge gjennom det russiske forsvaret sør for Velyka Novosilka og kjøre til Mariupol. En annen var å bryte gjennom nær Gulyaipole og presse mot Berdyansk ved Azovhavet. Likevel var hovedangrepet ventet å komme i Orikhiv-området og gå mot Melitopol. Uansett anerkjente russerne alle disse mulige angrepslinjene og var godt forberedt på hver av dem.
Videre hadde det russiske militæret en overflod av droner og andre ISR-ressurser (etterretning, overvåking og rekognosering) som gjorde det nesten umulig for Ukraina å samle en stor angrepsstyrke uten å bli oppdaget. Alt dette betydde at det knapt var noen sjanse for at Ukraina kunne bruke overraskelse til å få en betydelig styrkefordel på hovedangrepspunktet. I stedet ville det russiske militæret vente på dem med et dødelig utvalg av svært nøyaktige våpen.[44]
For det andre brukte Russland et dybdeforsvar, som er den ideelle strategien for å stoppe en blitzkrig. Den besto av flere forsvarslinjer som hadde infanterigraver, stridsvogngrøfter, minefelt, betongbarrierer og forberedte skytestillinger. Videre ble disse defensive festningsverkene reist for å kanalisere de angripende styrkene inn i drapssoner, hvor russerne ville være godt posisjonert for å ødelegge dem. I tillegg vil ukrainerne trolig måtte kjempe i urbane områder som Tokmak og Melitopol, hvor det vil gå sakte og tapene vil være høye.
Det russiske forsvaret var klart sterkere på noen punkter langs linjen enn andre, men de var spesielt sterke i Zaporizhzhia-regionen, der det var ventet at Ukraina ville forsøke å få det største gjennombruddet. Den russiske hæren hadde også mobile styrker i reserve som raskt kunne flyttes for å forsterke eventuelle punkter langs de befestede linjene som ble svekket. Til slutt var de russiske styrkene forberedt på å engasjere seg seriøst med de angripende styrkene i den såkalte «gråsonen», som er det åpne området som ligger foran deres første forberedte forsvarslinje. Grunntanken var å slite ut de ukrainske brigadene før de nådde den første linjen med befestninger, eller kanskje til og med hindre dem i å komme dit. General Mick Ryan, en pensjonert australsk general, sa det godt da han beskrev Russlands defensive arkitektur som «mye mer kompleks og dødelig enn noe som noe militærvesen har opplevd på nesten 80 år».[45]
For det tredje, for å gjøre vondt verre, hadde russerne en rekke evner som gjorde det ekstremt farlig for ukrainske styrker å bevege seg ut i det åpne, noe de måtte gjøre nesten hele tiden siden de var på offensiven og måtte kontinuerlig bevege seg fremover. For det første hadde russerne betydelige ISR-ressurser som ville tillate dem å oppdage Ukrainas mobile brigader. Og de hadde en overflod av systemer som kunne slå de angripende styrkene. Russerne hadde et stort arsenal av artilleri og flere rakettkastere, som de hadde vist at de kunne bruke med dødelig effekt i løpet av de første 15 månedene av krigen. De hadde også evnen til raskt å distribuere et stort antall miner, og skape øyeblikkelige og dødelige minefelt foran angripende styrker. Til slutt kontrollerte russerne luftrommet, noe som betydde at de kunne bruke sitt arsenal av helikoptre, drapsdroner og taktiske fly for å målrette Ukrainas bakkestyrker.
Som en svært kunnskapsrik blogger om militære anliggender («Big Serge») sa det: «Vestlige observatører synes ikke åpne for muligheten for at nøyaktig-heten av moderne avstandsild (det være seg Lancet-droner, guidede artillerigranater eller GMLRS-raketter) kombinert med tettheten av ISR-systemer ganske enkelt kan gjøre det umulig å utføre omfattende mobile operasjoner, unntatt under svært spesifikke omstendigheter. Når fienden har kapasitet til å overvåke oppmarsjområder, angripe infrastruktur bakfra med kryssermissiler og droner, nøyaktig mette linjer brukt for tilnærming med artilleriild og dynke jorden med miner, hvordan kan det da være mulig å manøvrere?»[46]
Kort sagt, det er liten tvil om at russerne var godt posisjonert for å stoppe en blitzkrig i starten. Gitt at motoffensiven ville være en real kamp og ukrainerne var dårlig forberedt på å starte en blitzkrig, er det vanskelig å se hvordan de kunne lykkes. Det eneste håpet var at den russiske hæren skulle falle fra hverandre når skytingen startet, men det var liten grunn til å tro at det ville skje.
La oss anta at jeg tar feil, og det var en alvorlig sjanse for at blitzkrig ville lykkes, som nesten alle politikere, forståsegpåere og strateger i Vesten hevdet. Likevel ville ikke krigen ta slutt, og Ukraina ville fortsatt befinne seg i en utmattelseskrig som de ikke kunne vinne. Husk at blitzkrigen ikke hadde som mål å avgjørende beseire den russiske hæren i Ukraina, ta tilbake alt Ukrainas tapte territorium og avslutte krigen. I stedet var målet å skade de russiske styrkene i Ukraina alvorlig, ta tilbake noe territorium og drive Moskva til forhandlingsbordet, der Ukraina og Vesten skulle sitte i førersetet.
Russerne ville neppe gå til forhandlingsbordet og gi etter for ukrainske og vestlige krav. Tross alt tror Putin og andre russiske ledere at de står overfor en eksistensiell trussel, noe som sikkert vil føre til at de dobler innsatsen og gjør det som er nødvendig for å beseire fienden ved portene. Kort sagt, den ukrainske blitzkrigen var dømt til å mislykkes, men selv om den hadde lyktes i å nå sine begrensede mål, ville den ikke ha lyktes i å avslutte krigen på gunstige vilkår for Ukraina og Vesten.
Resultatene så langt
Motoffensiven har vært en bunnløs fiasko, stikk i strid med forventningene til nesten alle i Vesten. Ukraina har lidd store tap og mistet store mengder våpen i løpet av tre måneder med kamper.[47] I prosessen har hæren ennå ikke nådd den første linjen i Russlands dybdeforsvar; den forblir fastlåst i gråsonen som ligger foran Russlands viktigste forsvarslinjer, der, som en ukrainsk soldat sa det, «De ventet bare på oss … forberedte stillinger overalt. Det var en vegg av stål. Det var fryktelig.»[48] Som nevnt rapporterer vestlige tjenestemenn at Ukraina mistet omtrent 20 prosent av våpnene de brukte på slagmarken i løpet av de to første ukene av motoffensiven, som inkluderte et stort antall stridsvogner og pansrede kampvogner som Vesten hadde gitt.[49]
Det ukrainske militæret endret raskt taktikk etter de første tilbakeslagene, og i stedet for å prøve å kjempe seg gjennom gråsonen med pansrede styrker, bestemte de seg for å prøve å slite ut de russiske styrkene ved å angripe dem med små infanterienheter støttet av massive artilleribeskytninger. Disse ble noen ganger kalt «myggtaktikk» i Vesten.[50] Mens denne nye tilnærmingen reduserte Ukrainas tap noe, gjorde de angripende styrkene liten fremgang og var ofte målet for drepende ild. I slutten av juli startet Ukraina et nytt stort angrep med stridsvogner og pansrede kampkjøretøy.[51] Igjen gjorde de angripende styrkene liten fremgang og mistet et stort antall menn og utstyr. Så var det tilbake til myggtaktikken. Som The Wall Street Journal formulerte det etter to måneders kamper, er den ukrainske motoffensiven «en langsom og blodig fremrykning til fots».[52]
Faktisk hadde Ukraina gitt opp å utføre en blitzkrig, som bare kan oppnås med en stor mengde pansrede styrker, ikke med infanterister som beveger seg til fots og støttet av artilleri. Selvfølgelig gir det liten mening å til og med behandle blitzkrig som et seriøst alternativ når de ukrainske styrkene ikke hadde klart å nå Russlands første befestede forsvarslinje, langt mindre bryte gjennom den. Enkelt sagt, det var ingen sjanse for at Ukraina skulle kopiere bragden Wehrmacht gjennomførte mot franske og britiske styrker i 1940. Ukraina var i stedet dømt til å utkjempe en utmattelseskrig som i første verdenskrig på vestfronten, der de store tapene i motoffensiven ville gi landet en stor ulempe fremover.
Det er verdt å merke seg at mens den ukrainske hæren førte sin mislykkede motoffensiv langs de sørlige og østlige delene av kontaktlinjen, var den russiske hæren på offensiven i nord og presset mot den ukrainsk-kontrollerte byen Kupiansk. Russerne gjorde sakte, men jevn fremgang, slik at Ukrainas kommanderende general i krigsteatret kunngjorde 25. august at «vi må umiddelbart ta alle tiltak for å styrke vårt forsvar på de truede linjene».[53]
Det er nå allment anerkjent at motoffensiven har mislyktes, og det er ingen seriøse utsikter til at Ukraina plutselig oppnår suksess før verken høstregnet eller ukrainske ledere stenger den ned.[54] For eksempel kjørte The Kyiv Independent nylig en historie med tittelen: «Inching Forward in Bakhmut Counteroffensive, Ukraine’s Hardened Units Look Ahead to Long, Grim War.»[55] På lignende vis publiserte The Washington Post en artikkel 10. august som understreket den mørke stemningen i Ukraina: «To måneder etter at Ukraina gikk til angrep, med lite synlig fremgang ved fronten og en ubarmhjertig, blodig sommer over hele landet, har fortellingen om enhet og endeløs utholdenhet begynt å bli slitt. Antallet døde – utallige tusener – øker daglig. Millioner er på flukt og ser ingen sjanse til å vende hjem. I hvert hjørne av landet er sivile utmattet etter en flom av nylige russiske angrep. Ukrainere, som har stort behov for gode nyheter, får rett og slett ingen.»[56]
Vestlige eliter kaver nå etter å finne en måte å redde den forverrede situasjonen på. Noen har fortsatt håp om at å gi Ukraina et eller annet nytt våpen som på magisk vis vil snu ting på slagmarken. F-16 og ATACMS- raketter nevnes hyppigst i denne forbindelse. Men som general Milley sa det da han kastet kaldt vann på ideen om at en håndfull F-16-fly ville reversere Ukrainas hell: «Det er ingen sølvkule i krig. Resultatene av slag og kriger er funksjonen til mange, mange variabler.»[57]
Andre fokuserer på hvordan Ukraina kjemper. Noen hevder at Ukraina må bli dyktigere til å gjennomføre «kombinerte våpenoperasjoner».[58] Men det blir aldri gjort klart hvordan det kan gjøres, siden vestlige trenere prøvde å lære bort den ferdigheten en gang og tilsynelatende mislyktes. Videre blir det aldri forklart hvordan kombinerte våpenoperasjoner, som ikke er en strategi, får Ukraina ut av den nåværende utmattelseskrigen. Noen hevder at Ukraina må legge mer vekt på manøvrering, noe som ofte står i kontrast til utmattelse. Men manøver er en slagmarkstaktikk, ikke en strategi for å beseire en motstander. Det er klart at manøvrering betyr mye for å utføre en dyp strategisk penetrasjon, selv om den er av begrenset nytte for å vinne gjennombrudds-kamper.[59] Man kan også ha en utmattelseskrig der begge sider regelmessig engasjerer seg i mobile kamper som legger stor vekt på manøvrering. Men nøkkelspørsmålet, som talsmenn for større manøvrering aldri adresserer, er hvordan den fungerer på strategisk nivå for å tillate Ukraina å unnslippe den kvernende utmattelseskrigen de nå står overfor?
Det ser ut til at de fleste vestlige eliter og ukrainere flest er resignert over det faktum at det ikke er mulig å unnslippe en blodig utmattelseskrig med Russland.[60] Det virker også som mange tviler på om Ukraina kan seire i den kampen, noe som selvfølgelig er en av hovedårsakene til at utenrikspolitiske eliter og beslutningstakere i Vesten presset så hardt på for motoffensiven. De forsto at Ukraina ville være i dype problemer i en lang krig. Tross alt har Russland en 5:1 fordel i arbeidskraft og evne – i hvert fall på kort til mellomlang sikt – til å produsere mer artilleri og andre viktige våpen enn Ukraina og Vesten til sammen. Videre er det ikke klart at Vesten, spesielt USA, vil forbli fullt forpliktet til å støtte Ukraina når det er lite håp om seier. Så Ukraina – med Vesten som presser bakfra – gamblet på at blitzkrig ville gi midler til å unnslippe utmattelseskrig og til slutt seire over Russland. Men strategien viste seg å være en dyster fiasko. Nå er det vanskelig å fortelle en historie om Ukrainas fremtid som har en lykkelig slutt.
Mørket foran oss
Hva skjer videre? To punkter er på sin plass.
For det første vil det være et skyldspill i månedene fremover om hvem som bærer ansvaret for den katastrofale motoffensiven. Faktisk har det allerede startet.[61] Få vil innrømme at de tok feil da de trodde at motoffensiven hadde en rimelig sjanse til å lykkes eller var sikker på å lykkes. Det vil sikkert være sant i USA, hvor ansvarlighet er et foreldet konsept. Mange ukrainere vil klandre Vesten for å presse dem til å lansere blitzkrig når Vesten ikke hadde klart å gi dem alle våpnene de hadde bedt om. Selvfølgelig vil Vesten være skyldig som anklaget, men ukrainske ledere har handlekraft og kunne ha stått opp mot amerikansk press. Tross alt står landets overlevelse på spill, og de ville ha vært bedre stilt med å holde seg på defensiven, hvor de ville ha lidd færre tap og økt sjansene for å beholde territoriet som de nå kontrollerer.
De kommende beskyldningene vil være stygge og vil hindre Ukrainas forsøk på å holde seg i kampen mot Russland.
For det andre vil mange i Vesten hevde at tiden nå er moden for diplomati. Den mislykkede motoffensiven viser at Ukraina ikke kan seire på slag-marken, vil argumentet lyde, og dermed er det fornuftig å få til en fredsavtale med Russland, selv om Kiev og Vesten må gjøre innrømmelser. Situasjonen vil tross alt bare bli verre for Ukraina hvis krigen fortsetter.
Dessverre er det ingen diplomatisk løsning i sikte. Det er uforsonlige forskjeller mellom de to sidene når det gjelder sikkerhetsgarantier for Ukraina og territorium, som står i veien for en meningsfull fredsavtale. Av forståelige grunner er Ukraina dypt forpliktet til å få tilbake alt landet de har mistet til Russland, som inkluderer Krim og oblastene Donetsk, Kherson, Luhansk og Zaporizhzhia. Men Moskva har allerede annektert disse områdene og gjort det klart at de ikke har til hensikt å returnere dem til Kiev.
Det andre uløselige spørsmålet gjelder Ukrainas forhold til Vesten. Av forståelige grunner insisterer Ukraina på at de trenger en sikkerhetsgaranti, som bare kan komme fra USA og NATO. Russland på sin side insisterer på at Ukraina må være nøytralt og må avslutte sitt sikkerhetsforhold til Vesten. Faktisk var dette problemet hovedårsaken til den nåværende krigen, selv om amerikanske og europeiske utenrikspolitiske eliter nekter å tro det.[62] Moskva var ikke villig til å tolerere at Ukraina ble med i NATO. Det er ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å se hvordan begge sider kan være fornøyd med enten territorial- eller nøytralitetsspørsmålet.
I tillegg til disse hindringene ser begge sider hverandre som en eksistensiell trussel, som er et enormt hinder for enhver form for meningsfylt kompromiss. Det er for eksempel vanskelig å forestille seg at USA skal ta sine våpensikter fra Russland i overskuelig fremtid. Det mest sannsynlige resultatet er at krigen vil fortsette og til slutt ende i en frossen konflikt med Russland i besittelse av en betydelig del av ukrainsk territorium. Men det utfallet vil ikke sette en stopper for konkurransen og konflikten mellom Russland og Ukraina eller mellom Russland og Vesten.
Originalens tittel:
Bound to Lose – Ukraine’s 2023 Counteroffensive
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dette er del 3 i en artikkel som er delt i tre. Første del finner du her. Andre del finner du her.
Referanser ligger i artikkelen på steigan.no—>https://steigan.no/2023/10/domt-til-a-tape-3/
Penger, våpen og situasjonen i Norge
Av Pål Steigan - 6. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/penger-vapen-og-situasjonen-i-norge/
Norge er i ferd med å få en ny massefattigdom. Dette er ingen naturkatastrofe. Det er resultat av en villet politikk tvunget fram av finanskapitalen og gjennomført av politikerne med sosialdemokratiet i spissen.
Ei sosialdemokratisk regjering driver store deler av arbeiderklassen ned i en fattigdom som vi ikke har sett i Norge siden det Einar Gerhardsen kalte «de harde trettiåra».
De fortsetter den raseringa av norsk økonomi som ble påbegynt av Erna Solberg & co under den totalt unødvendige og meningsløse lockdownpolitikken. Det har fortsatt med ødeleggelsen av det robuste og velfungerende norske systemet for en sosial strømforsyning. Og nå drives hundretusener ut i akutt krise på grunn av rentehevingene til Norges Bank.
Hadde regjeringa villet kunne den satt strømprisen til 30 øre per kWh, men den vil ikke prioritere det norske folket, men sørge for at Norge er en energikoloni for EU. Renteøkningene er også helt unødvendige sett fra hensynet til norsk økonomi. Men for eierne av bankene er det jo julaften i oktober.
Og det toppes av at et samlet Storting prioriterer å gi minst 100 milliarder kroner til ukrainske oligarker og internasjonal våpenindustri. Også sjølerklærte sosialister prioriterer våpenindustrien foran arbeidsfolk i Norge.
Sjefredaktør Pål Steigan i steigan.no forklarer sammenhenger og årsaker til denne krisa.
Bildet som følger denne artikkelen er fra Fattighuset i Oslo og viser køen utenfor matutleveringa deres20. september 2023. De harde trettiåra er her igjen.
Tyskland vil ikke sende cruisemissiler, et nytt tilbakeslag for Kiev
Av Kyle Anzalone - 6. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/tyskland-vil-ikke-sende-cruisemissiler-et-nytt-tilbakeslag-for-kiev/
4. oktober, 2023
En tysk avis rapporterte at Berlin ikke har noen kortsiktige planer om å sende Taurus cruise missiler til Kiev. Avvisningen kommer etter en rekke innrømmelser fra vestlige land om at deres evne til å bevæpne Ukraina nærmer seg slutten.
Avisa Bild rapporterte at Tyskland ikke var villig til å sende Taurus-missiler til Ukraina av frykt for at Kiev ville bruke ammunisjonen til å ramme Kertsj-broen. Broen forbinder Sør-Russland med Krim-halvøya, og Kreml ser på den som kritisk infrastruktur.
Ukraina har angrepet Kertsj-broen ved flere anledninger. Vellykkede operasjoner mot veibanen har resultert i at Moskva har eskalert sine angrep av ukrainsk infrastruktur.
Moskva ser på Kievs angrep på sitt territorium som direkte vestlig krigføring mot Russland. Nylig kritiserte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov USA for å føre en stedfortrederkrig i Ukraina. «Uansett hva de sier, [USA] kontrollerer denne krigen, de leverer våpen, ammunisjon, etterretningsinformasjon, data fra satellitter, de fører en krig mot oss,» sa han.
Det tyske avslaget på å forsyne Ukraina med kryssermissiler kommer etter en rekke tilbakeslag for president Volodymyr Zelenskys krigsinnsats. Kievs motoffensiv i sommer klarte ikke å nå noen av sine mål.
Da mistet Zelensky en betydelig oppslutning i Øst-Europa. Polen kunngjorde en slutt på våpenoverføringer til Kiev etter at den ukrainske presidenten angrep Warszawa under sin FN-tale. Ungarn erklærte en total slutt på støtten til Kiev, og slovakene valgte et parti som gikk til valg på en plattform for å kutte Ukrainas militærhjelp.
Tirsdag advarte den nederlandske admiralen Rob Bauer om at vestlige land ikke kan produsere nok våpen til å dekke Ukrainas militære behov.
«Og det har ført til høyere priser, allerede før krigen. Og det har faktisk blitt forsterket av at vi nå gir bort våpensystemer til Ukraina, som er flott, og ammunisjon, men ikke fra fulle lagre», sier han. «Vi begynte å gi bort fra halvfulle eller lavere lagre i Europa, og derfor er bunnen av tønnen nå synlig.»
Samme dag rapporterte Telegraph at en ikke-navngitt britisk tjenestemann uttrykte at Storbritannia har gått tom for militært utstyr som de kan gi til Ukraina: «Vi har gitt bort omtrent så mye vi har råd til,» sa tjenestemannen til utgiveren.
President Joe Biden har fortsatt å gjenta at Vesten er forpliktet til å bevæpne Ukraina «så lenge det trengs». Men Washingtons våpenlagre går også tomme. Mangel på 155 MM-granater og ATACMS-missiler førte til at Det hvite hus sendte Kiev ulovlig klaseammunisjon.
Originalen finner du her:
Germany Denies Ukraine Cruise Missiles, Marking Another Setback for Kiev
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kyle Anzalone er nyhetsredaktør for Libertarian Institute, opinionsredaktør for Antiwar.com og medvert for interessekonflikter sammen med Will Porter og Connor Freeman.