Nyhetsbrev steigan.no 06.10.2022
Derfor hevder toneangivende stemmer at tilskudd av vitamin C er uten effekt
Media skjuler den fascistiske ideologien til ukrainsk milits som besøker Kongressen
Adresseavisen Midt-Norges frie stemme?
Smittevernsaker forsvinner i rettssystemet
Det store spillet i Ukraina spinner ut av kontroll
Tulsi Gabbard: «Dette kan føre til kjernefysisk holocaust»
Det er noen hindre i veien for økt sjølforsyning, Næringsindustrien er en av dem
40 år siden «U-2-episoden under vann»
Derfor hevder toneangivende stemmer at tilskudd av vitamin C er uten effekt
Av Thore K. Aalberg - 6. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/derfor-hevder-toneangivende-stemmer-at-tilskudd-av-vitamin-c-er-uten-effekt/
Av Thore Aalberg, hemali.
«Effekten av vitaminer og kosttilskudd er ikke godt nok dokumentert.» Hørt den før? Det er ikke effekten som mangler, men fri forskning.
Legemiddelindustriens forskningsfond finansierer medisinske studier. Det er et etterprøvbart faktum, ikke en konspirasjonsteori. I studiene oppgis det hvordan de er finansiert, det er bare å lese og telle. Alle studier som viser at medisiner virker er offentlig tilgjengelig, gratis, så tell i vei.
Legemiddelindustrien finansierer meget sjelden forskning på mikronutrienter. Det ville ikke jeg heller ha gjort, hvis jeg levde av å selge legemidler.
Hvis vi ser på hvem som finansierer studier på mikronutrienter, (mikronæringsstoffer) som C-vitamin, er de ofte merket “Not funded”. Forskerne har altså finansiert studiene med egne midler. Disse studiene er ofte gjennomført på dugnad.
Legemiddelindustrien betaler ikke for forskning på vitamin C
Legemiddelindustrien finansierer meget sjelden forskning på mikronutrienter. Det ville ikke jeg heller ha gjort hvis jeg levde av å selge legemidler.
Derfor eksisterer det også svært få av de studiene som viser effekt av kosttilskudd. De få som finnes er små, nettopp på grunn av svært begrenset finansiering.
Slike studier finner sjelden at mikronutrienter “virker”, og det er ikke rart. Virkningen er biokjemisk, ikke medisinsk.
Toneangivende stemmer som Folkeopplysningens Anders Wahl på NRK baserer sin kunnskap om mikronutrienter på medisinske studier. Disse er typisk gjennomført etter de samme protokollene som legemiddelstudier. Studiene tester vitaminer og mineraler for å finne ut om de har samme egenskaper som legemidler. Slike studier finner sjelden at mikronutrienter “virker”, og det er ikke rart. Vitaminer og mineraler er råvarer, ikke legemidler. Virkningen er biokjemisk, ikke medisinsk.
Les: – Journalister er allergiske mot vitaminer generelt, og ved korona spesielt.
Kroppen bruker magnesium som en råvare
Ta for eksempel magnesium, en råvare som brukes i produksjon av blant annet bilfelger. Magnesium er ikke et legemiddel, men et metall. Kroppen bruker også metallet magnesium som en råvare. Vitaminer og mineraler er råvarer som inngår i kroppens produksjon av blant annet enzymer og hormoner.
Kroppen trenger vitaminer og mineraler i en kjedet sirkel
Sink er et metall som brukes til å galvanisere spiker. Kroppen bruker sink til blant annet å produsere enzymet som omdanner vitamin D til hormonet som styrer produksjonen av immunceller. (Lenker til fagfellevurdert vitenskapelig litteratur publisert i anerkjente akademiske tidsskrift nederst.)
Hvis kroppen mangler sink, kan vi ikke produsere immunceller. Hvis vi mangler D-vitamin, får vi heller ikke til å produsere immunceller. Og mangler vi magesium, kan vi ikke ta opp D-vitamin slik at kroppen evner å produsere hormonet som styrer uttrykket til genene som utløser produksjon av immunceller.
Mangel på sink, magnesium eller D-vitamin kan altså utløse det legene kaller ervervet immunsvikt.
Men dette vet ikke Andreas Wahl
Anders Wahl vet ikke dette. Den biokjemiske funksjonen til mikronutrienter står ikke beskrevet i de medisinske studiene Wahl støtter seg til. Der står det bare hvorvidt mikronutrienter virker som medisin eller ikke. Wahl har helt rett i at mikronutrienter ikke er medisiner.
Wahl baserer seg også på ernæringsfysiologer som hardnakket påstår at vi får i oss nok mikronutrienter ved å spise mat. Hvis det er sant, hvordan kan det da ha seg at store deler av befolkningen ifølge Helsedirektoratet har mangel på vitaminer og mineraler? Kommer det av at store deler av befolkningen spiser for lite mat?
Hva er poenget med å etterspørre studier som viser at vitaminer virker som legemidler når vitaminer og mineraler ikke er legemidler?
Denne artikkelen ble først publisert av hemali.
Media skjuler den fascistiske ideologien til ukrainsk milits som besøker Kongressen
Av skribent - 6. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/media-skjuler-den-fascistiske-ideologien-til-ukrainsk-milits-som-besoker-kongressen/
Vestlige medier fortsetter å avnazifisere Ukraina ved å late som om nazigruppene i landet som de lenge har fordømt, nå er en harmløs samling av kjendiser.
Moon of Alabama, 5. oktober 2022
Man kan følge disse endringene gjennom forskjellige artikler i New York Times:
På militærjakken hans var et symbol som ofte ble brukt av Azov-bataljonen, en ukrainsk nynazistisk paramilitær organisasjon.
Forsvarere av den ukrainske Azov-bataljonen, som FBI kaller «en paramilitær enhet» beryktet for sin «tilknytning til nynazistisk ideologi», anklager oss for å være en del av en Kreml-kampanje for å «demonisere» gruppen.
Facebook sa i forrige uke at de gjorde et unntak fra sine regler om antiekstremisme for å tillate ros til Ukrainas høyreekstreme militærenhet Azov-bataljonen, «kun i sammenheng med å forsvare Ukraina, eller i deres rolle som en del av Ukrainas nasjonalgarde».
Disse scenene er fra videoer delt på nettet de siste dagene av Azov-regimentet, en enhet i det ukrainske militæret som sier at de ble tatt i labyrintlignende bunkere under Azovstal-stålverket i Mariupol, Ukraina.
Som jeg skrev tidligere:
Det som en gang var «en ukrainsk nynazistisk paramilitær organisasjon» som til og med FBI sa er beryktet for sin «tilknytning til nynazistisk ideologi» ble først ommerket som bare «ytre høyre» før det ble en vanlig «enhet i det ukrainske militæret».
I dag toppet New York Times denne utviklingen ved å gjøre en pressemelding fra den ukrainske regjeringen om til en tåredryppende historie om gjenforeningen av frigjorte Azov-tapere med familiene deres:
Frigitte Azov-kommandører har et følelsesmessig gjensyn med familiemedlemmer i Tyrkia.
Kommandører for Ukrainas berømte Azov-bataljon hadde en følelsesmessig gjenforening med sine familier i Tyrkia, sa ukrainske tjenestemenn, og hedret krigere som ble løslatt fra russisk fangenskap i forrige måned som en del av det største fangebyttet siden starten av krigen.
Blant de 215 ukrainske krigsfangene som ble løslatt i utvekslingen, var 108 medlemmer av Azov-bataljonen. Gruppens forsvar av Azovstal-stålverket i Mariupol – den sørlige havnebyen som ble desimert av russiske styrker i de første månedene av krigen – har blitt et mektig symbol på lidelsene som er påført av Russland og Ukrainas motstand.
I henhold til vilkårene for byttet må lederne for bataljonen forbli i Tyrkia til krigen er slutt som meglet fram i utvekslingen. Etter måneder med venting ble de gjenforent med familiemedlemmer på mandag, ifølge en uttalelse fra kontoret til president Volodymyr Zelensky i Ukraina og fotografier distribuert av den ukrainske presidentens pressetjeneste.
«Det er mange følelser,» sa Ukrainas førstedame, Olena Zelenska, som deltok på møtet, i et innlegg på Telegram. «Veien fram til dette øyeblikket var lang og vanskelig. Endelig klarte de å klemme hverandre».
…
Fru Zelenska sa at hun ga Azov-bataljonens medlemmer «takk fra Ukraina, fra presidenten og alle menneskene de kjemper for».
Hvordan kan noen som jobber i New York Times ikke skamme seg over denne hvitvaskingen av en dypt fascistisk organisasjon.
NYT er langt fra den eneste i ‘vestlig’ media som gjør dette. Det var lett å finne rundt 40 historier i tradisjonelle medier som mellom 2014 og april 2022 diskuterte den ‘kontroversielle’ nazi-ideologien til Azov og andre ukrainske militser. Så endret dekningen brått og gjorde disse fascistiske gruppene til harmløse patrioter.
Andre har gjort lignende analyser:
For å få en bedre følelse av hvordan canadiske mediers tilnærming til rapportering om Azov-regimentet (tidligere Azov-bataljonen) har endret seg gjennom årene, søkte vi etter hver omtale av gruppen i arkivene til Toronto Star, Globe and Mail, og National Post. Vi søkte også gjennom nettstedet til CBC News, samt noen av sendingene deres. Alle de 90 unike omtalene vi fant (per 10. august) ble samlet, sammen med beskrivelsen av Azov gitt i nevnte artikkel eller sending som ble notert for sammenligning.
Vi fant ut at disse nyhetsmediene (og teletjenestene mye av dekningen baserte seg på) gikk fra å direkte anerkjenne Azovs nynazistiske ideologi til å antyde at gruppen bare er «kontroversiell» eller har en «rutet fortid». Noen rapporter inkluderte ingen kvalifiseringer i det hele tatt, og presenterte ganske enkelt gruppen som bare en annen ukrainsk militærenhet som kjemper mot Russland.
Det er ikke bare media, men også politikere som har gjort helomvending fra å fordømme Azov og andre nazigrupper til å ønske dem velkommen som gjester i Washington DC.
27. mars 2018 rapporterte The Hill:
Kongressen forbyr våpen til ukrainsk milits knyttet til nynazister
En liten bestemmelse i det 2232 sider lange lovforslaget om offentlige utgifter som ble vedtatt forrige uke, forbyr amerikanske våpen å gå til en kontroversiell ultranasjonalistisk milits i Ukraina som åpent har akseptert nynazister i sine rekker.
Midler autorisert av kongressen de siste tre årene har inkludert et forbud mot amerikansk bistand til Ukraina å gå til Azov-bataljonen, men bestemmelsen ble fjernet før endelig godkjenning hvert år.
Imidlertid ble det stipulert om 1,3 billioner dollar i militær støtte som ble godkjent forrige uke at «ingen av midlene som gjøres tilgjengelig ved denne lov kan brukes til å gi våpen, trening eller annen bistand til Azov-bataljonen».
«Hvit overherredømme og nynazisme er uakseptabelt og har ingen plass i vår verden,» sa rep. Ro Khanna (D-Calif.), en frittalende kritiker av å gi våpen til Ukraina i en uttalelse til The Hill tirsdag. «Jeg er veldig glad for at den nylig vedtatte loven hindrer USA i å gi våpen- og treningshjelp til den nynazistiske Azov-bataljonen som kjemper i Ukraina».
Et år senere ble det språket igjen fjernet fra loven som godkjente støtten.
Tre år senere blir de samme nazistene møtt av fremtredende medlemmer av kongressen:
Demokratenes representant i California, Adam Schiff, som tok Russiagate-løgnen så langt som noen, inviterte nynazister som tjenestegjorde i Ukrainas Azov-bataljon til den amerikanske hovedstaden og møtte dem mandag.
«Den amerikanske venstresiden stiller seg åpent på linje med nazister mens de fremstiller hjemlig politisk opposisjon som nazister som utgjør en fare for demokratiet», sa Sean Adl-Tabatabai i en News Punch-analyse 27. september.
Hvor fort de ser ut til å glemme.
For bare tre år siden signerte 40 amerikanske senatorer et brev der de krevde at Azov-bataljonen ble lagt til en liste over terrororganisasjoner.
…
Da det ble rapportert at Azov-bataljonen sto midt i kampen mot Russlands invasjon i år, behandlet imidlertid demokratene og deres allierte fra den tradisjonelle pressen dem mer som helter enn terrorister, sier kritikere.
…
Under besøket skal de ukrainske soldatene ha takket den amerikanske kongressen for milliardbistanden den har godkjent så langt… og deretter bedt om mer.
Det er en hel serie med bilder av demokratiske kongressmedlemmer og senatorer som møter slike grupper, lagt ut av Daria Kaleniuk, assisterende direktør for en ukrainsk aktivistgruppe kalt Anti-Corruption Action Centre. Dette er en amerikansk regjeringsfinansiert ikke-statlig organisasjon i Kiev. Sammen med Ukrainas kontroversielle nasjonale anti-korrupsjonsbyrå er det en politisk håndhever som anklager alle i Ukraina for «korrupsjon» så snart de avviker fra den USA-dikterte linjen. Tilbake i juli gikk det til og med etter Zelensky:
Mange politiske eksperter og anti-korrupsjonsaktivister så på fjerningen av Ivan Bakanov, leder av Ukrainas statlige etterretningstjeneste, SBU, og Iryna Venediktova, landets riksadvokat, ved presidentdekret som at Zelensky utnyttet ekstraordinær krigsmyndighet for å konsolidere sin egen makt.
«Det er ikke for å gjøre det som er rett. Det er for å få mer kontroll over våre øverste rettshåndhevelsesorganer», sa Tetiana Shevchuk, en advokat og aktivist ved det Kiev-baserte Anti-Corruption Action Center, i et intervju.
Medlemmer av Azov i mørke dresser i Kongressen.
Det USA-finansierte Anti-Corruption Action Center fremmer nå besøk av fascister til maktsenteret i USA. Demokratene ønsker dem velkommen. Deres hat mot alt Russisk lar dem alliere seg med selv de verste menneskene man kan tenke seg, mens den tradisjonelle pressen gir dekning for disse menneskenes hatefulle ideologi.
Opprinnelig publisert av Moon of Alabama:
Media Hide Fascist Ideology Of Ukrainian Militia Which Visit Congress
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Ukrainas hevn mot Vesten
Av Bhadrakumar - 6. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/ukrainas-hevn-mot-vesten/
Ettersom maktbalansen endres igjen i Ukraina, vil gjenklangen påvirke selve enheten i EU-prosjektet.
Av M. K. Bhadrakumar.
The Cradle, 5. oktober 2022.
Vektorpolitikken i Ukraina har lagt nye dimensjoner til den 222 dager gamle konflikten.
Vanligvis bør enhver konfliktatferd avsluttes når en ny maktbalanse er bestemt. Men en ny «balansering» vil ikke ta slutt før en balanse faktisk er oppnådd – og det finnes mange bevis for at Ukraina er i ferd med å gå inn i enda en «re-balansering».
Den russiske Dumaens ratifisering av annekteringen av fire regioner i Ukraina (folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, samt Kherson- og Zaporozhye-regionene), og vedtakene av de relevante lovene, skaper en ny dynamikk og vil ta litt tid å skape en ny styrkebalanse på bakken i Ukraina.
I mellomtiden er det ytre miljøet også fenomenalt i endring. Den stadig dypere energikrisa i Europa etter sabotasjen mot Nord Stream-gassrørledningene blir en alvorlig motsigelse. Det er ikke mulig å si hvordan den vil bli løst.
Dermed oppstår en kompleks situasjon, ettersom alt dette også skjer på bakgrunn av en massiv russisk militær oppbygging rundt Ukraina i Kharkov-regionen og i den sørlige Svartehavsregionen, med lange rustningskonvoier på vei mot Krim fra Russland .
Russlands nye grenser
Dumaens enstemmige ratifisering av innlemmelsen av fire regioner i Russland på mandag var å forvente, den relevante lovgivningen ble behørig ratifisert på tirsdag av Føderasjonsrådet (parlamentets overhus), og muligens vil også president Putin signere den dokumentene i dag, og dermed trer den i kraft. Det vil si at fra 5. oktober vil de annekterte ukrainske regionene ha blitt en del av Russland.
Viktigere er det at Dumaen har godkjent regjeringens forslag om etablering av de nye regionenes grenser, basert på avgrensningen av territorier som «eksisterte på dagen for etableringen og tiltredelsen til Russland.»
De relevante traktatene skisserer at grensene ved siden av et fremmed lands territorium vil være Russlands nye statsgrense. Enkelt sagt, de gamle grensene for sovjettiden blir gjenopprettet i disse regionene.
Fastsettelsen av de russiske statsgrensene har sikkerhetsmessige implikasjoner. I Donbass- og Zaporozhye-regionene er det store områder som fortsatt er under kontroll av de ukrainske styrkene. Byen Liman i republikken Donetsk ble gjenerobret av de ukrainske styrkene for bare tre dager siden. De ukrainske inngrepene i Kherson fortsetter. Det er meldt om harde kamper.
Åpenbart gjenstår det mye uavsluttet for at Moskva skal få kontroll over de «okkuperte» områdene som tidligere utgjorde en del av Donetsk og Lugansk. Zaporozhye-regionen (som også tilfeldigvis er en viktig kystregion ved Azovhavet og utgjør en del av det russerne historisk kaller «Novorossiya»), er en annen prioritet der selve hovedstaden i oblasten ennå ikke er under russisk kontroll.
«Nyet» fra NATO
I den fremvoksende situasjonen søkte Ukrainas president Volodymyr Zelensky formelt om hurtigbehandling av Ukrainas NATO-medlemskap, men i løpet av timer helte alliansen kaldt vann over den forespørselen, og forklarte at enhver beslutning vil kreve støtte fra alle 30 medlemslandene.
Det signaliserer at det ikke kommer til å være noen NATO-intervensjon i Ukraina. Moskva vil ta det til etterretning. Den nylige «høyttenkningen» om bruk av atomvåpen ser ut til å ha tjent sin hensikt.
USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivans møte med lederen av Ukrainas presidentkontor Andriy Yermak i Istanbul søndag var en lavmælt affære. Det hvite hus sa at Sullivan lovet Washingtons standhaftige støtte til Ukrainas suverenitet og territorielle integritet, og diskuterte med Yermak situasjonen ved Zaporozhye kjernekraftverk og Ukrainas fortsatte arbeid med FN for å eksportere mat til verden.
Tekstgjengivelsen fra Det hvite hus av president Joe Bidens samtale med Zelensky på mandag nevnte en ny sikkerhetshjelpspakke på 625 millioner dollar fra Washington som inkluderer ytterligere våpen og utstyr, inkludert HIMARS, artillerisystemer og ammunisjon, og pansrede kjøretøy. Biden «lovte å fortsette å støtte Ukraina når det forsvarer seg mot russisk aggresjon så lenge det tar.»
Senere sa USAs utenriksminister Antony Blinken at den nylige bistandsleveringen ville bringe de totale kostnadene for amerikansk militærhjelp til Ukraina til mer enn 17,5 milliarder dollar. «Nyligere utvikling … styrker bare vår besluttsomhet,» sa Blinken i en uttalelse tirsdag. «Vi vil fortsette å stå sammen med folket i Ukraina.»
«De ressursene vi leverer er nøye kalibrert for å gjøre mest mulig forskjell på slagmarka og styrke Ukrainas hånd ved forhandlingsbordet når tiden er inne,» la han til.
Fornyer Russlands strategi
På den annen side vil den russiske militærkommandoen trolig måtte tilbakestille parametrene for de spesielle militære operasjonene, siden dens styrker heretter vil ivareta landets territorielle integritet og suverenitet. Hvilken form den har, gjenstår å se.
Så langt har den faktiske russiske utplasseringen vært mindre enn 100.000 soldater. Det meste av kampene ble utført av militsgruppene som krigere fra Donbass og Tsjetsjenia og Wagner-gruppa av eks-spesialtjenestepersonell og andre frivillige fra Russland.
Uten tvil vil induksjonen av 300.000 soldater med tidligere militær erfaring påvirke den samlede militære balansen til Russlands fordel. Forsvarsminister Sergei Shoigu har sagt at ytterligere 70.000 mann også har meldt seg frivillig, noe som vil sette den totale styrken til de ekstra styrkene på rundt 370.000.
Dette er en enorm økning. For å få en følelse av proporsjoner: på toppen av Vietnamkrigen, var den amerikanske utplasseringen på rundt en halv million soldater. For første gang vil Russland ha enorm numerisk overlegenhet over ukrainske styrker. Derfor er det fullt tenkelig at det gamle mønsteret med å «male i stykker» de ukrainske styrkene kan endre seg, og målet vil være å avslutte krigen raskt og bestemt.
USAs beslutning om å opprette et kommandosenter utenfor Ukraina (i Tyskland) ser ut til å forutse russiske angrep på kommandosentraler i Kiev og andre steder med mye større bruk av luftkraft, som i Syria. Faktisk ledet den nye sjefen for det vestlige militærdistriktet generalløytnant Roman Berdnikov tidligere den russiske intervensjonen i Syria.
Militære eksperter regner med at når høstregnet gir etter for vinteren og bakken fryser til, vil de russiske operasjonene intensiveres. Stemmer av dissens er hørt i det siste i Russland om at krigen snirkler seg uten noen tidslinje som sådan. Dette kan endre seg.
Enkelt sagt nærmer det seg raskt det punktet de Russland ikke vil ha noe annet alternativ enn å presse på for et regimeskifte i Kiev og bane vei for et helt nytt ukrainsk lederskap som rister av seg det knipetangliknende anglo-amerikanske grepet, og er villig til å gjrøe en avtale med Russland.
Et kafkask øyeblikk
Ikke overraskende vender oppmerksomheten i Europa seg mer og mer mot den økonomiske krisen med truende tosifret inflasjon og resesjon, som kan føre til sosial uro og politisk uro over hele kontinentet. Den økende offentlige misnøyen går allerede over til protester i mange europeiske land. Krisen kan bare bli dypere når vinteren setter inn.
Det kan tenkes at skiftet i den folkelige stemningen kan få de europeiske regjeringene til å konsentrere seg om sine hjemlige spørsmål i stedet for å boltre seg i Ukraina-krigen. Den ivrigste tilhengeren av en åpen krig med Russland er Storbritannia, men til og med London er fanget opp i sine egne massive økonomiske (og politiske) kriser. Statsminister Liz Truss kjemper for politisk overlevelse. De konservative har praktisk talt mistet sitt mandat til å styre.
Tysklands knipe
Igjen stoppet opposisjonsblokken fra sentrum-høyre CDU/CSU i den tyske Forbundsdagen et forslag som oppfordret regjeringen til «umiddelbart» å tillate eksport av tyske kampvogner og infanteri-kampvogner til Ukraina. Politico rapporterte at «En avstemning om våpenleveranser i Forbundsdagen ville ha risikert å avsløre fatale sprekker i regjeringas enhet og kunne til og med ha ført til et nederlag for kansler Olaf Scholz i parlamentet.»
På den annen side står den tyske regjeringen også overfor økende press fra de østeuropeiske allierte de siste ukene for å drastisk øke omfanget og typen av Berlins militære støtte til Ukraina.
Det innflytelsesrike magasinet Foreign Policy i Washington skrev forrige uke: «I øynene til Berlins NATO-allierte i Øst-Europa, spesielt landene som grenser til Russland, gjør Tyskland, det økonomiske og politiske maktsenteret i Europa, ikke på langt nær nok. Og jo lenger det utsettes, jo mer risikerer det et langsiktig diplomatisk brudd med de allierte i øst.»
Men til tross for denne presstaktikken, viser meningsmålinger at mens rundt 70 prosent av tyskerne støtter Ukraina generelt, er det bare 35 prosent som støtter sterkere militær støtte.
I denne situasjonen føyer sabotasjen av Nord Stream-gassrørledningen seg inn i energikrisen i Europa og truer europeiske land med «avindustrialisering».
Spesielt for Tyskland er landets økonomiske modell knyttet til tilgjengeligheten av rikelig gassforsyning fra Russland, gjennom langsiktige kontrakter, til billige priser, gjennom rørledninger. Det er klart at sabotasjen av Nord Stream har monumentale implikasjoner.
Riktignok beregnet den som utførte det terrorangrepet klokelig at russisk gass ikke skulle strømme til Europa i overskuelig fremtid. Den evige frykten i Washington er at en tysk-russisk nærhet kan utvikle seg hvis energibåndene gjenopprettes. Dessuten har amerikanske oljeselskaper i dag en enorm fortjeneste i det europeiske energimarkedet, og erstatter Russland ved å selge LNG til fem til seks ganger den amerikanske innenlandske prisen.
Hindre russisk-tysk forsoning
Det som kompliserer saken er at Europa trenger energisikkerhet på kort og mellomlang sikt uten også å ødelegge klimamålene. Det betyr økt geopolitisk følsomhet. Poenget er at Europas ordnede energiovergang bort fra fossilt brensel trenger russisk gass og ble bygget ut fra den tidligere antakelsen om at det ville være billig og rikelig med naturgass.
Uten tvil fortsatte Moskva å håpe at Nord Stream til slutt ville være en katalysator for å helbrede bruddet i tysk-russiske energibånd. Interessant nok sa den russiske energigiganten Gazprom på mandag for europeiske gasskunder at en del av det skadede Nord Stream-nettverket fortsatt kunne transportere drivstoff — men bare på den nybygde Nord Stream 2. Nord Stream 1 er praktisk talt ødelagt.
En Gazprom-uttalelse i deres Telegram-konto sa at en av de tre linjene til Nord Stream 2 forblir upåvirket og gassgiganten har senket trykket for å inspisere koblingen for skade og potensielle lekkasjer. Nord Stream 2 har en kapasitet på å overføre 55 milliarder kubikkmeter per år, noe som betyr at linje B kan levere så mye som 27,5 milliarder kubikkmeter per år til Tyskland over Østersjøen.
Nord Stream 2 krever imidlertid EU-godkjenning, noe som er problematisk med tanke på spenningene mellom Brussel og Moskva. Disse spenningene kan bare øke dersom EU godkjenner den USA-ledede beslutningen fra G7-landene om å innføre et pristak på russisk olje.
Det er absolutt også Washingtons kalkyle – hold Tyskland nede og hold Russland utenfor. Spøkelset som hjemsøker Washington er at Berlin kan miste interessen for Ukraina-krigen. Atlantisistenes fremgang i maktsjiktene i Berlin de siste årene – og deres tilknytning til de virulent russofobiske EU-byråkratene i Brussel – har så langt fungert utmerket i Washingtons favør.
EU er faktisk slutt
Men bakken under føttene forskyver seg, slik den dramatiske vendingen i Sveriges og Italias politikk har vist.
Ikke undervurder «Meloni-effekten.» Sakens kjerne er at de høyreekstreme kreftene alltid har mer å tilby velgerne i tider med utrygghet og økonomisk motgang.
Også i Frankrike er president Macron immobilisert, mangler parlamentarisk flertall for lovgivning, og slites ned av seriekriser. Når det gjelder Storbritannia, fremhever finanskrisen utløst av finansminister Kwasi Kwartengs budsjett, fundamentalt mangelen på gjennomførbare alternative økonomiske modeller. Sterling er i fritt fall. To påfølgende Tory-administrasjoner klarte ikke å komme opp med en post-Brexit-modell, mens Labour aldri ønsket Brexit. Truss-regjeringen er siste sjanse til å virkelig få Brexit i stand, men ingen holder pusten. Og så, Syndfloden – hendelser vil trenge seg på.
Alt dette betyr er at de tre viktigste maktsentrene i eurosonen og Storbritannia finner det vanskelig å unnslippe den gamle, døende industrielle verdenen på 1900-tallet, og dette er ikke det beste tidspunktet for å ta fatt på den halv million sterke russiske allierte styrker i Ukraina, Biden-administrasjonens bravader til tross.
Ikke legg noen vekt på det første toppmøtet til Det europeiske politiske fellesskapet (EPC) i Praha på onsdag som samler lederne for 27 EU-medlemsland og opptil 17 ikke-EU-land – nemlig Storbritannia, Tyrkia, Nord-Makedonia, Montenegro, Albania, Serbia, Kosovo, Bosnia-Hercegovina, Georgia, Ukraina, Moldova, Norge, Sveits, Island, Liechtenstein, Armenia, Aserbajdsjan og Israel.
Den enkle sannheten er at det europeiske integrasjonsprosjektet er over. Ethvert forsøk på å tvinge det fram vil gi alvorlig tilbakeslag. Når vi ser tilbake, har derfor bruddet med Russland innledet et nytt geopolitisk landskap i Europa der Brussels gåte angående EU-utvidelse står avslørt og ribbet til skinnet. EPC er ikke annet enn et forkledd fransk triks for å bremse det faktiske EU-medlemskapet for land i Øst-Europa og på Balkan.
EPC-toppmøtet på Praha slott tjener bare til å markere at dette er et kafkask øyeblikk i europeisk politikk. Dette må være Ukrainas hevn mot Europa for å iscenesette et så kynisk, voldelig kupp i 2014 for å kutte navlestrengen med Russland.
Denne artikkelen ble først publisert i The Cradle: Ukraine’s revenge on the West
Adresseavisen Midt-Norges frie stemme?
Av Thore K. Aalberg - 6. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/adresseavisen-midt-norges-frie-stemme/
Adresseavisen-gruppen er nå blitt til Polaris Media Midt-Norge, hvor Adresseavisen er den dominerende. Mediehuset Polaris Medias største eiere er Schibsted, Nya Wermlands-Tidningens AB, Must Invest og Artic Funds LC. Til sammen eier disse 75 % av konsernet. Adresseavisen har i realiteten hatt monopol i Trondheim siden 1996 da Arbeider Avisa ble lagt ned. Nettavisa Nidaros kom på banen fra 2020 og utgjør neppe noen stor konkurrent til Adresseavisen.
Av Thore K. Aalberg.
Avisen ynder å kalle seg Midt-Norges frie stemme. Og stemmen er fri for den som deler avisens redaksjonelle linje. Følgende korrespondanse gir en pekepinn på hvor mange runder en opposisjonell må ta for i det hele tatt for å komme til ordet.
Som et svar på et leserinnlegg i Adresseavisen skriver jeg bl.a. at en representant for Abelia, Lars Kristian Bredahl, sier mye fornuftig om demens i avisen 11.7. «Han nevner testing, sette inn tidlige tiltak og å forebygge. Eksempel på det siste er fysisk aktivitet. Det han ikke sier noe om er hvordan man gjennom bl.a. ernæring kan forebygge demens. Mye tyder på at også demens er en sivilisasjonssykdom».
En knapp måned etterpå kommer en kronikk i avisen skrevet av ernæringsfysiolog, Charlotte Peersen, i Trondheim kommune. Hun slakter mitt leserinnlegg. Jeg skriver til debattredaksjonen 7.8.: «Vedlagt følger kronikk som svar på Charlotte Peersens kronikk som hevder at den forskningen jeg henviser til ikke holder mål. For en med forskerkompetanse er noe av det verste å bli beskyldt for å være uvitenskapelig. Så vidt jeg kjenner til er det vanlig å få tilsvar når man er navngitt». 17.8. skriver jeg med kopi til redaktøren: «Jeg kan ikke se å ha fått svar på innsendt tekst. Jeg imøteser svar innen en uke». 17.8. får jeg følgende svar fra debattamsvarlig i avisen, Andrea Tiltnes: «Hei, beklager sent svar. Svarinnlegg hos oss er som hovedregel på maks 2500 tegn med mellomrom. Om du ønsker å svare, så må du kutte ned teksten til den lengden. Fint om du også legger ved link til kilder».
Som skribent i mange år av både debattinnlegg og kronikker, er jeg ikke vant til at redaksjonen krever detaljerte kilder på det som er kontroversielt. Jeg svarer 19.8. «Hei Jeg antar at det gjelder den samme raske tilbakemelding på mottatt kronikk som for debattinnlegg. Jeg takker for at det beklages. Jeg ser det står at svarinnlegg som HOVEDREGEL er på maks 2500 tegn. Jeg tolker det som at det kan gjøres unntak. Siden det tok 10 dager med purring før jeg fikk svar, er det vel mulig å gjøre et unntak denne gangen. Jeg vil anta at for leseren vil et svarinnlegg på debattsiden, oppleves som bedre desto kortere tid det går mellom kronikk og svarinnlegg. Som svar får jeg: «Hei, igjen! Om du ønsker at det skal bli vurdert til papir, så er det størst sjanse for at vi får plass til det om det er på inntil 2500 tegn. Vi vil selvfølgelig vurdere det om det er lenger også, men det kan ikke være over 3500 tegn med mellomrom. Alle våre innlegg publiseres på midtnorskdebatt.no og noen trykkes også i papiravisa». 22.8. svarer jeg: «Vedlagt følger tilsvar. Jeg er kjent med at det er vanlig i seriøse aviser at tilsvar gis på papir når den som har utløst tilsvar har det på papir». Denne gangen går det bare to dager før jeg får svar.
«Hei, igjen! Beklager at det har tatt tid å svare på innlegget ditt. Det har rett og slett vært veldig travelt på grunn av feriebemanning. Noen steder er det setninger som må skrives om litt slik at det fremkommer tydelig at det er meningsinnhold. Det er også noen ting jeg ikke har funnet kilder på, og noen fornavn som mangler. Jeg foreslår også å kutte ut avsnittet om ADHD og atutisme ettersom verken ditt første innlegg eller Peersens handler om det. Jeg svarer 26.8.: «Ble Peersen bedt om å endre på noe i den innsendte kronikken. Hvis ja, hva da? Hvis nei, hvorfor ikke? Er det nytt at en kronikk blir sett på som en vitenskapelig artikkel? Er det nytt at avisen gir forslag om hva som er relevant eller ikke å ta med i en kronikk»? Samme dag får jeg følgende svar: «Jeg kan ikke gå inn i hvilken dialog vi har hatt med andre debattanter på forhånd, men det er helt vanlig praksis at vi foreslår endringer i både debattinnlegg og kronikker. På nettsidene våre står det også at vi forbeholder oss retten til å forkorte og redigere, men i praksis gjør vi stort sett ikke det uten å ha en dialog med innleggsforfatteren: https://www.midtnorskdebatt.no/meninger/i/L5nbBJ/slik-skriver-du-for-adresseavisen-midtnorsk-debatt». Jeg svarer samme dag: «Jeg tar info til etterretning. Jeg kommer tilbake med en redigert tekst. Jeg har sett eksempler på tilsvar uten endringer, selv om det skulle vært gjort. Men kan jeg komme tilbake til det ved en senere anledning». Bakgrunnen for det jeg skriver, er den erfaringen jeg gjorde med avisen for tre å siden da den promoterte influensavaksine ukritisk. Jeg henviste til forskning som var gjort, hvor det ble hevdet at den eneste virkningen av influensavaksine var bivirkninger. Da fikk jeg to tilsvar hvor jeg ble tillagt meninger om andre vaksiner. En var en tåredryppende historie om en som fikk polio før vaksinen kom, og at jeg ville hindre andre i å få glede av den. Jeg sendte tilsvar, uten å få respons. Etter å ha kontaktet redaktøren, kom tilsvaret på nettet og ikke i papirutgaven.
29.8. sender jeg følgende e-post: «Hei Vedlagt: redigert tekst». Svar 1.9.: «Hei, igjen! Da er innlegget ditt publisert: https://www.midtnorskdebatt.no/meninger/i/VPl9Ql/demens-og-andre-sykdommer-kan-baade-forebygges-og-stoppes». Jeg svarer 4.9.: «Hei Jeg takker for info. Jeg ser at mitt tilsvar er lagt ut på nettet selv om det er mindre enn 2500 tegn. Hva er begrunnelsen for det»? Da jeg ikke får svar i løpet av en uke, sender jeg følgende tekst, med kopi til redaktøren: «Jeg kan ikke se å ha fått svar på min henvendelse. Jeg gjør oppmerksom på at ifølge PPU er det god presseetikk at formen for tilsvar skal være på samme måte som det det gis tilsvar på. Det er ikke gjort i dette tilfelle».
Dagen etter blir jeg oppringt av debattansvarlig og sier at hvis jeg insisterer, vil min tekst komme i papirutgaven om et par dager. 15.9. kommer den på trykk i papirutgaven, men da uten kilder, som debattansvarlig ba meg komme med. Ganske amputert i forhold til de nesten 5500 tegnene som min opprinnelige kronikk inneholdt.
Smittevernsaker forsvinner i rettssystemet
Av Eirik Værnes - 6. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/smittevernsaker-forsvinner-i-rettssystemet/
20.000 kroner kunne boten komme på hvis man krysset grensen til Norge uten å ta PCR-test i januar 2021. Da kom det nye regler om testing. Men var obligatorisk testing ved grensen noen gang lovlig? Spørsmålet får vi ikke svar på fordi smittevernsakene som blir anket ikke kommer opp i retten – i alle fall ikke i de sakene hvor siktede er representert av advokat. De blir henlagt eller forsvinner i systemet.
Av Eirik Værnes.
Advokat Barbro Paulsen har bistått mange av dem som er siktet for brudd på smittevernreglene i deres kamp mot rettssystemet. Hun har sendt brev til retten og påtalemyndigheten forut for tingrettsbehandling, samt støtteskriv ved anke til lagmannsretten på vegne av de siktede. Der påpeker hun blant annet saksbehandlingsfeil i foreleggene som ble delt ut ved grensen til dem som nektet å la seg teste med PCR-tester. Når feilene blir påpekt, og dokumentasjon på PCR-testens upålitelighet fremlagt for retten, trekkes og henlegges ofte sakene. Et par av sakene har også bare «forsvunnet» i systemet uten at hverken advokat eller siktede hørte noe mer. Etter å ha arbeidet med en del av disse sakene er hennes oppfatning at praksisen er sprikende og utfallet avhengig av om man kjenner jussen.
Paulsen uttaler til dette: «Før man ser på de mange midlertidige krisefullmakter, anbefalinger og forskrifter som gjelder i saker om PCR-tester ved grenseoverganger – og for øvrig når det gjelder alle inngripende tiltak mot en borger – bør man først ta stilling til lovligheten av selve inngrepet, og hvorvidt disse utgjør en krenkelse av Grunnloven eller EMK.
Det er også rettssikkerhetsmessig betenkelig at praksisen på de forskjellige grenseovergangene i Norge ikke er konsekvent, at oppfølgingen av sakene i etterkant er ulik og at domstolen enda ikke – så vidt meg bekjent – har avklart dette spørsmålet.
Legalitetsprinsippet er et av våre viktigste rettsprinsipper og det at folk skal kunne forutberegne sin rettsstilling er helt sentralt i rettsstaten. Min erfaring er at disse sakene enten trekkes og deretter henlegges, og dette gjerne bare et par dager før hovedforhandling. Videre er det problematisk at da har allerede klientene betalt honorar til advokaten, noe som kunne vært unngått om sakene ble trukket langt tidligere, slik jeg alltid gir påtalemyndigheten mulighet til. Det som er enda mer kritikkverdig at man til nå ikke har fått dekket sakskostnadene i etterkant, noe som straffeprosessloven legger opp til, dersom staten unødig har straffeforfulgt en borger»
Sak 1: Forelegg opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil
2. juni 2021. Et par ble stanset av politi og HV-patrulje da de krysset grensen ved Riksåsen med bil. Paret nektet å la seg teste, og fikk et forelegg på 10.000 kroner. De følte seg tvunget til å vedta boten, og fikk inntrykk av at det ikke ville nytte å gjøre noe annet.
De siktede nektet å betale forelegget og begrunnet dette med at forelegget inneholdt saksbehandlingsfeil. Forelegget nevnte ikke at Covid-19-forskriften §4d på dette tidspunktet gjaldt situasjoner hvor «overtredelsen var skjedd uten rimelig grunn», som kan anses å utgjøre et straffbarhetsvilkår, ifølge lagmannsretten.
I svarbrevet skriver de siktede videre at smittevernloven ikke gjelder for friske personer, og at det ikke forelå noen klar medisinskfaglig begrunnelse for å kreve test av dem. Kravet var et ulovlig, unødvendig og uforholdsmessig inngrep i deres bevegelsesfrihet. De hadde rimelig grunn til å ikke la seg teste.
Lagmannsretten opphevet forelegget på grunn av saksbehandlingsfeilen da boten ble skrevet. De la til grunn at det ikke nevnes i forelegget at Covid-19-forskriften §4d har vært forbeholdt situasjoner hvor overtredelsen har skjedd uten rimelig grunn.
Sak 2: Saken ble «trukket»
Legen reiser over grensen uten å teste seg, og forklarer at ligger medisinske årsaker bak dette valget og at han testet seg rett før avreise, under 24 timer tidligere. Han blir siktet for å «forsettlig eller grovt uaktsomt» å ha overtrådt bestemmelsen om at reisende skulle testes ved grensen inn til Norge. Han lot være å teste seg da han ankom Norge fra Tyskland, selv om han forklarte at han ikke kunne testes av helsemessige årsaker.
Advokat Barbro Paulsen gjorde i et brev til Oslo tingrett og påtalemyndigheten oppmerksom på at forelegget ikke inneholdt straffbarhetsvilkåret «rimelig grunn», som nevnt i forrige sak: Straffeansvar har vært forbeholdt situasjoner hvor overtredelsen er skjedd uten rimelig grunn.
Påtalemyndigheten trakk saken to dager før hovedforhandling, herunder henlagt «på bevisets stilling», uten ytterligere begrunnelse.
Sak 3: Saken forsvant
Karl William Lindberg ankom Norge med buss ved Ørje i Marker i mai 2021. Han ønsket ikke å teste seg, og ble sendt til karantenehotell med tre andre. Dagen etter dro han hjem til Oslo. Noen måneder senere kom forelegget i posten. En bot på 10 000 kroner. Han ble 6. oktober 2021 dømt til å betale denne boten.
I støtteskriv til anke over dommen gjør advokat Barbro Paulsen retten oppmerksom på at forskriften Lindberg ble siktet for var opphevet på det tidspunktet hovedforhandlingene pågikk, og at han derfor ikke kunnen dømmes etter den.
Lindberg sendte selv en presentasjon til retten hvor han grundig dokumenterte manglene ved PCR-testen.
Etter å ha sendt støtteskriv til anke og presentasjonen «forsvant» saken og advokat Paulsen og Lindberg hørte aldri mer, hverken fra retten eller påtalemyndigheten.
Lyssky
PCR-testene har blitt beskyldt for mye: å være upålitelige og falske, å lyve, å produsere smittetall som er så store at de skremmer hele befolkningen til å adlyde myndighetenes minste vink, hamstre hermetikk og toalettpapir, og ellers holde seg hjemme. Testene ble holdt oppe av WHO som en løsning for å hindre spredning, men de skapte bare mer frykt. Forsøk på å komme til bunns i om testen faktisk virket i tråd med sin hensikt, ble viet lite oppmerksomhet av verdens helsemyndigheter. De etterhvert mange forskere som advarte mot misbruken av PCR-testen som et diagnostisk verktøy mot Covid-19, fikk ingen plass i vanlig hovedstrøms-media. Å gå rettens vei virket for mange som en løsning for å få slutt på galskapen i begynnelsen av korona-krisen. Men også der vred testen seg unna oppmerksomhetens lys.
Troll skal forsvinne i sola. Men disse PCR-test-trollene forsvinner bare inn i fjellene igjen. Blir de værende der for å vente på neste pandemi, når de igjen kan komme ut og skremme oss med smittetall, mens fokuset på rettssikkerhet og medisinskfaglighet blir borte i panikken?
Hvis det er tilfellet er det godt å huske på at de som har gjort seg kjent med sine rettigheter, lest seg opp på vitenskap og medisin, og står fast ved sine prinsipper, de står støtt. Det har de gjort gjennom hele pandemien, og anklagene og bøtene på tusenvis av kroner forsvinner som dugg for solen.
steigan.no har vært en kritisk motstemme under hele koronahysteriet og vi har brakt mange faktabaserte og kritiske studier og innlegg mot PCR-testene.
Les også: PCR-testane har gjort det dei skulle i COVID-«krisa». No blir dei kansellerte – overalt
Britisk forskning: PCR-testene er upålitelige, dyre og bortkastet
PCR-testen – enorme feil og mangler gjør den ubrukelig
WHO innrømmer endelig at PCR-testen skaper falske positive
Vitenskapsfolk dumper PCR-testen
Det store spillet i Ukraina spinner ut av kontroll
Av Jeffrey Sachs - 6. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/det-store-spillet-i-ukraina-spinner-ut-av-kontroll/
Av Jeffrey Sachs, 1. oktober, 2022
USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski beskrev som kjent Ukraina som et «geopolitisk omdreiningspunkt» for Eurasia, sentralt for både amerikansk og russisk makt. Siden Russland ser sine vitale sikkerhetsinteresser stå på spill i den nåværende konflikten, eskalerer krigen i Ukraina raskt til et kjernefysisk oppgjør. Det haster for både USA og Russland å vise tilbakeholdenhet før katastrofen rammer.
Siden midten av det 19. århundre har Vesten konkurrert med Russland om Krim og mer spesifikt, sjømakt i Svartehavet. I Krimkrigen (1853–56) erobret Storbritannia og Frankrike Sevastopol og forviste midlertidig Russlands marine fra Svartehavet. Den nåværende konflikten er i hovedsak Den andre Krimkrigen. Denne gangen søker en USA-ledet militærallianse å utvide NATO til Ukraina og Georgia, slik at fem NATO-medlemmer kan omringe Svartehavet.
USA har lenge ansett ethvert inngrep fra stormakter på den vestlige halvkule som en direkte trussel mot amerikansk sikkerhet, som dateres tilbake til Monroe-doktrinen fra 1823, som sier: «Vi skylder derfor oppriktighet og de vennskapelige relasjonene som eksisterer mellom USA og disse [europeiske] maktene å erklære at vi bør vurdere ethvert forsøk fra deres side på å utvide sitt system til enhver del av denne halvkulen som farlig for vår fred og sikkerhet.»
I 1961 invaderte USA Cuba da Cubas revolusjonære leder Fidel Castro så til Sovjetunionen for støtte. USA var ikke særlig interessert i Cubas «rett» til å alliere seg med hvilket land de ville – påstanden USA hevder om Ukrainas angivelige rett til å bli med i NATO. Den mislykkede amerikanske invasjonen i 1961 førte til Sovjetunionens beslutning om å plassere offensive atomvåpen på Cuba i 1962, noe som igjen førte til Cubakrisen for nøyaktig 60 år siden denne måneden. Den krisen brakte verden til randen av atomkrig.
Likevel har ikke USAs respekt for sine egne sikkerhetsinteresser i Amerika stoppet dem fra å gripe inn i kjernen av Russlands sikkerhetsinteresser i Russlands nabolag. Etter hvert som Sovjetunionen ble svekket, kom amerikanske politiske ledere til å tro at det amerikanske militæret kunne operere som det ville. I 1991 forklarte forsvarsminister Paul Wolfowitz til general Wesley Clark at USA kan utplassere sin militære styrke i Midtøsten «og Sovjetunionen vil ikke stoppe oss». USAs nasjonale sikkerhetstjenestemenn bestemte seg for å styrte Midtøsten-regimer alliert med Sovjetunionen, og å krenke Russlands sikkerhetsinteresser.
I 1990 ga Tyskland og USA forsikringer til den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov om at Sovjetunionen kunne oppløse sin egen militærallianse, Warszawapakten, uten frykt for at NATO ville utvide østover for å erstatte Sovjetunionen. De vant Gorbatsjovs samtykke til tysk gjenforening i 1990 på dette grunnlaget. Men med Sovjetunionens undergang, trakk president Bill Clinton tilbake dette løftet ved å støtte utvidelsen av NATO østover.
Russlands president Boris Jeltsin protesterte høylytt, men kunne ikke gjøre noe for å stoppe det. George Kennan, USAs nestor for statsmakt med Russland, erklærte at NATOs ekspansjon «er begynnelsen på en ny kald krig».
Under Clintons ledelse ekspanderte NATO til Polen, Ungarn og Tsjekkia i 1999. Fem år senere, under president George W. Bush jr. utvidet NATO til ytterligere syv land: de baltiske statene (Estland, Latvia og Litauen), Svartehavet (Bulgaria og Romania), Balkan (Slovenia) og Slovakia. Under president Barack Obama utvidet NATO til Albania og Kroatia i 2009, og under president Donald Trump, til Montenegro i 2019.
Russlands motstand mot NATO-utvidelse ble kraftig intensivert i 1999 da NATO-landene ignorerte FN og angrep Serbia, Russlands allierte, og stivnet ytterligere på 2000-tallet med USAs valgte kriger i Irak, Syria og Libya. På sikkerhets-konferansen i München i 2007 erklærte president Putin at NATO-utvidelse representerer en «alvorlig provokasjon som reduserer nivået av gjensidig tillit».
Putin fortsatte: «Og vi har rett til å spørre: mot hvem er denne utvidelsen ment? Og hva skjedde med forsikringene fra [om ingen NATO-utvidelse] våre vestlige partnere som ble gitt etter oppløsningen av Warszawapakten? Hvor er disse erklæringene i dag? Ingen husker dem engang. Men jeg vil tillate meg å minne dette publikum om hva som ble sagt. Jeg vil gjerne sitere talen til NATOs generalsekretær Woerner i Brussel den 17. mai 1990. Han sa den gangen at «det faktum at vi er klare til ikke å plassere en NATO-hær utenfor tysk territorium, gir Sovjetunionen en fast sikkerhetsgaranti.» Hvor er disse garantiene?»
Også i 2007, da NATO tok opp to svartehavsland, Bulgaria og Romania, etablerte USA Black Sea Area Task Group (opprinnelig Task Force East). Så i 2008 økte USA spenningene mellom USA og Russland ytterligere, ved å erklære at NATO ville ekspandere helt til hjertet av Svartehavet, ved å innlemme Ukraina og Georgia, og true Russlands marinetilgang til Svartehavet, Middelhavet og Midtøsten. Med Ukrainas og Georgias inntreden, ville Russland bli omringet av fem NATO-land i Svartehavet: Bulgaria, Georgia, Romania, Tyrkia og Ukraina.
Russland ble opprinnelig beskyttet mot ukrainsk NATO-utvidelse av Ukrainas pro-russiske president, Viktor Janukovitsj, som ledet det ukrainske parlamentet til å erklære Ukrainas nøytralitet i 2010. Men i 2014 bidro USA til å styrte Janukovitsj og brakte en sterkt anti-russisk regjering til makten. Ukraina-krigen brøt ut på det tidspunktet, med Russland som raskt gjenerobret Krim og støttet pro-russiske separatister i Donbass, regionen i Øst-Ukraina med en relativt høy andel av russisk befolkning. Ukrainas parlament forlot formelt nøytraliteten senere i 2014.
Ukraina og russiskstøttede separatister i Donbass har kjempet en brutal krig i 8 år. Forsøk på å avslutte krigen i Donbass gjennom Minsk-avtalene mislyktes da Ukrainas ledere bestemte seg for ikke å respektere avtalene, som krevde autonomi – indre selvstyre, for Donbass. Etter 2014 pøste USA inn massive mengder våpen til Ukraina og bidro til å omstrukturere Ukrainas militære til å være inter-operabelt med NATO, som det fremgår av årets kamper.
Den russiske invasjonen i 2022 ville trolig vært avverget dersom Biden hadde gått med på Putins krav på slutten av 2021 om å avslutte NATOs utvidelse østover. Krigen ville trolig ha blitt avsluttet i mars 2022, da regjeringene i Ukraina og Russland utvekslet et utkast til fredsavtale basert på ukrainsk nøytralitet. Bak kulissene presset USA og Storbritannia Zelensky til å avvise enhver avtale med Putin og til å slåss videre. På det tidspunktet gikk Ukraina bort fra forhandlingene.
Russland vil eskalere etter behov, muligens til atomvåpen, for å unngå militært nederlag og NATOs videre utvidelse østover. Atomtrusselen er ikke tom, men et mål på den russiske ledelsens oppfatning av sine sikkerhetsinteresser som står på spill. Skremmende nok var USA også beredt til å bruke atomvåpen under Cubakrisen, en høytstående ukrainsk regjeringsrådgiver oppfordret nylig USA til å lansere atomangrep «så snart Russland engang tenker på å utføre atomangrep», en sikker oppskrift på tredje verdenskrig. Vi er igjen på randen av atomkatastrofe.
President John F. Kennedy lærte om kjernefysisk konfrontasjon under Cuba-krisen. Han desarmerte denne krisen, ikke med viljestyrke eller amerikansk militærmakt, men ved diplomati og kompromiss, og fjernet amerikanske atomraketter i Tyrkia i bytte mot at Sovjetunionen fjernet sine atomraketter på Cuba. Året etter søkte han fred med Sovjetunionen og undertegnet en nedrustningsavtale, Partial Nuclear Test Ban Treaty.
I juni 1963 uttalte Kennedy den essensielle sannheten som kan holde oss i live i dag: «Fremfor alt, mens vi forsvarer våre egne vitale interesser, må atommaktene avverge de konfrontasjonene som bringer en motstander til et valg mellom en ydmykende retrett eller en atomkrig. Å vedta en slik kurs i atomalderen ville bare være bevis på konkursen i vår politikk – eller for et kollektivt dødsønske for verden.»
Det haster med å komme tilbake til utkastet til fredsavtale mellom Russland og Ukraina fra slutten av mars, basert på ikke-utvidelse av NATO. Dagens vanskelige situasjon kan lett spinne ut av kontroll, som verden har gjort ved så mange tidligere anledninger – men denne gangen med muligheten for atom-katastrofe. Selve overlevelsen til verden avhenger av klokskap, diplomati og kompromiss fra alle sider.
Originalens tittel: The great game in Ukraine is spinning out of control
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Jeffrey D. Sachs, professor i bærekraftig utvikling og professor i helsepolitikk og ledelse ved Columbia University, er direktør for Columbias senter for bærekraftig utvikling og FNs utviklingsnettverk for bærekraftige løsninger. Han har vært spesialrådgiver for tre generalsekretærer i FN. Hans bøker inkluderer The End of Poverty, Common Wealth, The Age of Sustainable Development, Building the New American Economy, og senest, A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism.
Tulsi Gabbard: «Dette kan føre til kjernefysisk holocaust»
Av red. PSt - 6. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/tulsi-gabbard-dette-kan-fore-til-kjernefysisk-holocaust/
Tidligere presidentkandidat i USA, Tulsi Gabbard, snakker med Tucker Carlson om sabotasjen mot Nordstream-rørledningene og hva den kan føre til. Gabbard har sjøl en militær karriere og har grad som oberstløytnant.
ingsindustrien er en av dem
Av Romy Rohmann - 6. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/det-er-noen-hindre-i-veien-for-okt-sjolforsyning-naeringsindustrien-er-en-av-dem/
I år kunne vi vært nesten sjølforsynte med matkorn. I en verden møkende sult hadde det jo vært fint om vi slapp å importere. Men nei, de store dagligvarekjedene forlanger import.
Av Romy Rohmann.
Kornhøsten har vært fantastisk i år, oppslag som dette har preget lokalaviser mange steder.
Her fra Oppland Arbeiderblad 06.09.2022.
I år kunne vi vært nesten sjølforsynt på matkorn, norske kornbønder har i år produsert 256.000 tonn med mathvete. Behovet for matkorn er 274.000 tonn ifølge FK Agri.
Dette er vel bra, da slipper vi vel å importere noe særlig matkorn som vi veit at sårt trengs andre steder i verden.
Men nei, vi skal importere. De største industribakeriene i Norge som styres av de store dagligvarekjedene krever nemlig en viss grad av importert matkorn.
I en rapport utgitt i 2017, Rom for bruk av Norsk korn, sies det at graden av importert matkorn er avhengig av kvaliteten, men vi kan også lese at behovet for høyere gluten i melet har økt på grunn av nye trender i produktutviklinga.
Det vil si at sjøl om vi har matkorn av så god kvalitet at det vanligvis ville bli brukt som matkorn, vil likevel 71.000 tonn ikke bli brukt til matkorn i år, noe av dette vil gå til dyrefor og noe vil kanskje bli lagret.
Vi vil i år importere 100.000 tonn som sikkert kunne vært brukt til å dekke behovet andre steder i verden. På vår statistikk vil vi da komme ned i en sjølforsyningsprosent på rundt 67% mens vi kunne ha hatt 93%.
I år har norske bønder på tross av ekstreme gjødsels- og drivstoffpriser stått på for å produsere matkorn i ei tid hvor «matkrise» har versert i nyhetsbildet. Bøndene har tatt samfunnsansvar og gjort sitt, også blir 71 000 tonn matkorn produsert i Norge brukt til dyrefor. Dette er matkorn som du, jeg og andre fint kunne brukt til å bake både brød og kaker, men som tydeligvis ikke passer våre største industribakerier.
Det vi også veit er at norske kornbønder i år også har produsert 110.000 tonn med hvete som ikke tilfredsstiller dagens krav til mathvete. Noe som betyr at hadde det vært skikkelig krise hadde vi vært 100% selvforsynte med matkorn.
På sine nettsider skriver FK Agri i forbindelse med utarbeidelsen av denne rapporten nevnt ovenfor.
Rommet for norsk korn er mellom anna påverka av at industrien har behov for råvarer med kvalitetar som ikkje blir dyrka i Norge. I rapporten «Rom for bruk av norsk korn» er behovet for slik import analysert. Analysen er gjort ut frå dagens marknadar for matmjøl og kraftfôr. Rapporten vil bli lagd til grunn for Norske Felleskjøp sine tilrådingar om importkvoter.
Så uansett hvor mye matkorn og hvor høy kvalitet det er på matkornet som produseres vil bakeindustrien ha matkorn som ikke er dyrka i Norge, forstå det den som vil.
PS. Kanskje norske mager ikke har så godt av alt dette høyere gluten innholdet heller, med så mange med glutenallergi og glutenintoleranse vi nå har.
40 år siden «U-2-episoden under vann»
Av Ola Tunander - 6. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/__trashed/
Hva skjedde da den svenske patruljebåten Väktaren slapp en synkemine klokken 14.40 den 5. oktober 1982, spør Ola Tunander. Et stort antall kilder peker på at et lite undervannsfartøy ble senket eller ble alvorlig skadet. En tidligere visesjef for CIA og en tidligere marineminister i USA snakket begge om denne hendelsen som en «Underwater U-2», som betyr at denne begivenhet kan ha hatt samme betydning som nedskytingen av det amerikanske U-2 flyet over Sovjet i mai 1960.
Noen ord om artikkelen og forfatteren Ola Tunander
Ubåtepisodene på 80-tallet og spesielt hendelsene i Hårsfjärden ved Muskö Örlogsbase i 1982 var av enorm betydning for svenskenes oppfattelse om en trussel fra Moskva. Sverige ble forandret fra det ene året til det andre. Frem til 1980 hadde 25-30 % av svenskene oppfattet Sovjetunionen som en direkte trussel eller som fiendtlig mot Sverige. Tre år senere, i 1983, hadde dette tallet blitt forandret til 83 %. Sverige hadde blitt til et annet land. Hele opinionen snudde. Den russiske trusselen dominerte over alt annet. Det svenske Socialdemokratiske partiet, som nå satt i regjering, var nødt til å gå på defensiven.
Denne artikkelen (lenke nederst på siden) vil studere en spesifikk hendelse: hva som skjedde da den svenske patruljebåten Väktaren slapp en synkemine klokken 14.40 den 5. oktober 1982. Det finnes ikke noen endelige beviser, men det finnes et stort antall kilder som peker på at et lite undervannsfartøy ble senket eller ble alvorlig skadet ved dette tidspunktet. Uttalelser fra både svenske og amerikanske beslutningsfattere på både sivil og militær side peker i denne retning. En tidligere visesjef for CIA og en tidligere marineminister i USA snakket både om denne hendelsen som en «Underwater U-2», hvilket betyr at denne begivenhet kan ha hatt den samme signifikansen som nedskytingen av det amerikanske U-2 flyet over Sovjet i mai 1960, men det var ikke noe som ble offentlig om den svenske hendelsen.
Men først noen innledende ord om artikkelens bakgrunnshistorie og meg som forfatter. Jeg skrev min doktoravhandling på 80-tallet om amerikansk “Martime strategy”, og på 90-tallet redigerte/skrev jeg bøker om europeisk geopolitikk og om Barents Regionen (med forord av Thorvald Stoltenberg).
Jeg var seniorforsker på Institutt for fredsforskning (PRIO) og leder for programmet om Utenriks- og sikkerhetspolitikk. Mine bøker var på pensum på europeiske universitet og på militære høyskoler, også i USA. Jeg deltok på mange sikkerhetspolitiske konferanser, ibland som Norges representant, og jeg var sivil ekspert i den svenske Ubåtsutredningen 2000-2001. Jeg skrev også en egen større bok om ubåtsjakten Hårsfjärden (Norstedts, 2001), som var første-side-stoff i de store avisene.
Jeg skrev artikler for Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet, men også for norske aviser som Aftenposten og Dagbladet. Min engelske bok om ubåtoperasjonene, The Secret War against Sweden: US and British Submarine Deception in the 1980s (Frank Cass) ble publisert i 2004, og de tyske tv-kanalene Arte og ZDF gjorde en dokumentar om ubåtsoperasjoner som til dels bygget på mitt arbeide. Den ble siden oversatt til engelsk og vist av det britiske History Channel.
I 2000 fortalte den amerikanske tidligere forsvarsministeren Caspar Weinberger i et langt intervju på svensk tv at vestlige ubåter regelmessig hadde operert i svenske farvann på 80-tallet for å teste svensk beredskap etter konsultasjoner mellom noen i den svenske og amerikanske marinen. Bortsett fra en sovjetisk ubåt som hadde gått på grunn ved Karlskrona i 1981 hadde det til synelatende ikke vært noen russisk aktivitet i indre svenske farvann. Etter intervjuet satt jeg i tv-studio sammen med tidligere svenske statsministeren Ingvar Carlsson for å kommentere Weinbergers påstander. Carlsson sa at dette er alvorlig og må utredes, og jeg hadde allerede skrevet en hel del om dissa tingene.
Det var imidlertid sterke krefter som ville stoppe at dette ble publisert. At ubåtene ikke hadde vært russiske eller sovjetiske, men at det var amerikansk-britisk aktivitet for å teste den svenske marinen og for å forandre svensk og europeisk opinion, og ikke minst for å lure den svenske regjering, ble ikke tatt vel imot, særlig blant de ansvarlige på svensk og amerikansk side. Jeg skrev for et amerikansk-sveitsisk historikerprosjekt om Den kalde krigen (2005), og en 400-siders rapport om den tekniske bevisningen for operasjonene i svenske farvann for Stockholms og Göteborgs Universitet 2007/2009. Også svenske SVT gjorte to dokumentarer med utgangspunkt i mitt materiale, men kritikken ble nå stadig mer «skitten».
Da den britiske avisen Sunday Times gjorde et intervju med meg i 2008, forsøkte Carl Bildts kontor å stoppe det. Bildt var da utenriksminister. Han hadde hatt en sentral rolle i ubåtsaffæren. På 80-tallet hadde han informert den amerikanske ambassaden uten å rapportere til den svenske regjering. Jeg fikk sterk støtte fra den finske presidenten Mauno Koivisto i 2008 og ikke minst fra Danmarks store offentlige utredning Danmark under den kolde krig (2005). Men det fantes folk i det svenske systemet som gjorde alt for å bakvaske det jeg hadde gjort, og noen generaler og admiraler i Norge regnet meg som «politisk flyktning».
Det ble ikke bedre etter at jeg skrev en artikkel «Subs and PSYOPs» (om ubåter og psykologiske operasjoner) i 2012 for det britisk-amerikanske etterretnings-tidsskriftet Intelligence and National Security. Noen av de svenske offiserer som hadde avslørt ting offentlig ble behandlet ille. Etter intervjuet med Weinberger og etter tilsetningen av den svenske Ubåtsutredningen mente en majoritet av det svenske folket at ubåtene kan ha vært fra vest, men 14 år senere, på tross av tidligere nevnte danske og svenske offisielle utredninger, var alt dette glemt. I 2014 var det en stor ubåtjakt i Stockholms skjærgård, men alle de store avisene og tv-kanalene snakket nå om russiske ubåter. På tross av at Russland da bare hadde en ubåt i Østersjøen og på tross av at den seneste svenske utredningen, «det offisielle Sverige», hadde konkludert med at både vestlige og sovjetiske ubåter kunne ha vært skyldige til krenkelser, fantes det nå fra 2014 bare påstander om russiske ubåter. «Beviset» viste seg å være et signal til en svensk meteorologisk bøye.
Hovedsekretæren i Ubåtsutredningen (2001) og i den svenske Säkerhetspolitiske utredningen (2002), ambassadør Mathias Mossberg, skrev en bok, I mörka vatten: Hur det svenska folket fördes bakom ljuset i ubåtsfrågan (Karneval, 2009/2016). Han skrev om hvordan både det svenske folket og den svenske regjering var blitt lurt. Det hadde ikke egentlig vært sovjetiske, men vestlige ubåter. Mossberg hadde vært sjef for UDs Analysegruppe og for UDs Sovjetavdeling. Både Mossberg og jeg var intervjuet av Arte og ZDF i deres nye dokumentar (2015) om den kalde krigen i Nord-Europa og om president Ronald Reagans «deception-operasjoner».
SVT planla å sende dokumentaren og de oversatte den til svensk, men den ble stoppet. Mossberg skrev siden forord til min nye større bok på 1,2 kilo, Det svenske ubåtskriget (Medströms, 2019), og flere av de mest sentrale ambassadørene i Sverige, de som på 80-, 90, og 2000-tall hadde vært «det offisielle Sverige», skrev en meget positiv anmeldelse av boken. Men ingen av de store avisene tok den inn. Ingen av de større avisene skrev et eneste ord. Forlaget Medströms lanserte boken først på Armemuseum og siden på det sosialdemokratiske ABF-huset. Medströms hadde tidligere gitt ut bøker om den svenske etterretningens historie, til og med en større bok om familien Bildts historie, og på tross for at innholdet i boken min var eksplosivt for Sverige var det ikke noen avis som anmelde den. En journalist i en sentral avis sa at han ikke torde ta i den.
Jeg holdt imidlertid foredrag med samtaler på Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) i februar 2020, der boken også ble lansert. Noen folk på svensk side var ikke glade for det og uttrykket utilfredshet. Men hva man ikke lenger kunne si i Sverige, kunne man faktisk si i Norge. Jeg skrev også en bok Navigations-experten (Karneval, 2021) om den grunnstøtte sovjetiske ubåten i Karlskrona 1981 til 40-årsjubeleet 2021. Boken bygget blant annet på ny informasjon fra daværende stabssjefen i Karlskrona, Karl Andersson, som hadde vært ansvarlig for forhørene med den sovjetiske besetningen. Han hadde i 1981 blitt «Ubåts-Kalle» med hele det svenske folket og han hadde vært medias storfavoritt, men nå sa han ting som svenske media ikke ville lytte til. Han sporte seg hvorfor to amerikanske attacheer hadde kommet til Karlskrona og var på plass før det hendte. Ingen av de store avisene anmeldte boken.
Jeg tenkte da at det var meningsløst å forsøke å skrive en svensk artikkel til 40-årsjubeleet til ubåtjakten 1982. Det var nok bedre å skrive en norsk artikkel, hvilket jeg nå har gjort. Jeg sende den først til NUPIs tidsskrift Internasjonal Politikk (IP) tidlig i mai, men fikk svar i juli at den nok var for mye av en «historisk analyse» for IP. Det er klart at den er historisk, og jeg hadde kanskje kunnet gjøre parallellen til situasjonen i dag mer tydelig. Men jeg tror ikke at man kan forstå dagens politiserte media-verden uten å skjønne hva som hendte på 80-tallet. Mitt problem var at det nå åpenbart var for seint å sende den til et historisk tidsskrift med tidkrevende fagfellevurdering. Jeg sendte den til et kulturtidskrift, men i september ble jeg informert om at den ikke riktig passet til dets profil.
Den eneste muligheten for å nå publikum før 40-årsjubeleet var nå en nettpublisering. Derfor vendte jeg meg til Spartakus, som tidligere har tatt inn artikler som ikke helt har vært i linje med offisiell politikk, og som kanskje kunne være interessert i disse avsløringene fra CIA og US Navy. Resultatet er vedlagt artikkel.
Ola Tunander
Last ned artikkelen som PDF-fil her
U-2 under vann 1 oktober 2022LAST NED
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.