Nyhetsbrev steigan.no 06.07.2025
Victoria Nuland: Allerede i 2016 hadde USA «rådgivere» i alle viktige departementer i Ukraina
Analyse: Irans missiler rammet fem israelske militærbaser
BlackRock gir opp sitt Ukraina-fond
Et kupp: Det nasjonale strømranet
Demokrati og diktatur er som tvillinger – del 1
Bekymkringer som Klassekampen ikke tar på alvor
«Det gjør sterkt inntrykk på meg»
Frankrike ønsker seg en rolle i Iran-konflikten
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Victoria Nuland: Allerede i 2016 hadde USA «rådgivere» i alle viktige departementer i Ukraina
Av red. PSt - 6. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/victoria-nuland-allerede-i-2016-hadde-usa-radgivere-i-alle-viktige-departementer-i-ukraina/
I en høring i Kongressen i USA i 2016 sa daværende assisterende utenriksminister Victoria Nuland at amerikanske rådgivere var plassert i 12 ukrainske departementer, amerikansk-trente politifolk opererte i 18 byer, det amerikanske finansdepartementet nedla 60 ukrainske banker samtidig som de beskyttet innskytere på en praktisk måte, og 266 millioner dollar var investert i trening av ukrainske tropper.
Hele vitnemålet til Nuland finnes her:
Victoria Nuland var en av sjefsarkitektene bak det CIA-styrte kuppet i Kiev i februar 2014, og hun skrøt allerede før kuppet av at USA hadde investert 5 milliarder dollar i regimeskifte i Ukraina.
Og likevel fortsetter mediene og politikerne å fortelle oss at Russlands invasjon i februar 2022 var «uprovosert».
Les: Meet the Americans Who Put Together the Coup in Kiev
Analyse: Irans missiler rammet fem israelske militærbaser
Av red. PSt - 6. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/analyse-irans-missiler-rammet-fem-israelske-militaerbaser/
Satellittbilder analysert av forskere ved Oregon State University viser at iranske missiler traff fem israelske militæranlegg under forrige måneds 12-dagers krig, ifølge en rapport fra Telegraph.
Den britiske avisen skriver at seks iranske missiler traff mål i de nordlige, sentrale og sørlige regionene av de israelsk okkuperte områdene, inkludert et etterretningssenter og en logistikkbase.
Funnene var basert på radarsatellittdata som identifiserte eksplosjonsskader som samsvarte med missilangrep.
Disse angrepene var tidligere ikke offentliggjort av det israelske militæret på grunn av strenge sensurlover. Israelske myndigheter har ikke offentlig erkjent angrepene, og det israelske militæret nektet å kommentere da de ble kontaktet av Telegraph, sa avisen.
Militærsensurlover i Israel begrenser publiseringen av sensitiv sikkerhetsinformasjon, spesielt under aktive konflikter.
Under krigen hevdet israelske tjenestemenn og USA at omtrent 84 % av de iranske missilene ble avskåret av israelske og amerikanske luftforsvarssystemer.
Ifølge Telegraph indikerer imidlertid dataanalyse at et økende antall iranske missiler trengte gjennom det mye omtalte luftforsvaret i løpet av de første åtte dagene av konflikten.
Siden 1948 har ingen andre enn Iran jevnet med jorden dusinvis av bygninger i Tel Aviv, utslettet over 11 300 leiligheter, angrepet militærbaser, flyplasser og energidepoter på bare 12 dager – og tvunget Israel til å trygle om våpenhvile.
Les også: How Iran struck heart of Israel’s military-scientific hub
BlackRock gir opp sitt Ukraina-fond
Av red. PSt - 6. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/blackrock-gir-opp-sitt-ukraina-fond/
Financial Times skrev sommeren 2023 at BlackRock and JPMorgan help set up Ukraine reconstruction bank, altså BlackRock og USAs største bank skal opprette en «gjenoppbyggingsbank» i Ukraina. Banken skulle få en åpningskapital på 411 milliarder dollar. Til sammenlikning var Ukrainas totale bruttonasjonalprodukt 190 milliarder dollar i 2024. Åpningsverdien til fondet var altså tenkt å være mer enn det dobbelte av landets samlede BNP.
Nå er planen gitt opp.
BlackRock har droppet dette investeringsfondet.
Det er Bloomberg som skriver dette. Dette er også omtalt med skuffelse i Kyiv Post.
I virkeligheten ble denne beslutninga tatt for lenge siden. BlackRock bestemte seg for dette da Trump vant valget i USA. Da innså de at det ikke ville bli noen investorjubel i Ukraina.
Philipp Hildebrand, nestleder i BlackRock, hadde tidligere sagt at prosjektet var utformet for å kombinere tilskudd, gjeldsinstrumenter og egenkapital.
I januar bestemte imidlertid BlackRock seg for å stanse prosessen, med henvisning til «mangel på interesse» – hovedsakelig fra USA. Washington støttet ikke formelt initiativet, til tross for Ukrainas forventninger.
En talsperson for BlackRock bekreftet at selskapet avsluttet sitt pro bono-rådgivningsarbeid for det ukrainske fondet i 2024 og for øyeblikket ikke har noe aktivt mandat fra den ukrainske regjeringen.
Det var forventet at Ukrainas gjenoppbyggingsbank, som ble utviklet med hjelp fra store globale investeringsbanker, inkludert BlackRock og JPMorgan Chase, skulle ha startet driften i løpet av året i januar 2024.
Kyiv Post skriver at Frankrike jobber med at alternativ, men man kan trygt gå ut fra at den fuglen aldri kommer til å fly. Når verdens største investeringsfond ikke klarer å skaffe interesserte investorer er det totalt usannsynlig at Macrons Frankrike skulle klare det. De klarer jo knapt å skaffe investorer til egen industri.
Det var meningen at BlackRocks Ukraina-fond skulle bli presentert på Ukraine Recovery Conference i Roma neste uke, men det blir det altså ingenting av.
Men næringsminister Cecilie Myrseth skal dit og norske skattebetalere må regne med at hun vil øse ut enda noen norske skattemilliarder. Hva er det man sier: Fools rush in where angels fear to thread? (Idiotene stormer inn der englene ikke tør gå.)
Et kupp: Det nasjonale strømranet
Av Ove Bengt Berg - 6. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/et-kupp-det-nasjonale-stromranet/
Om Øystein Norengs bok Kraften, makten og pengene
I Norge har det skjedd et strømran som et nasjonalt kupp. De økte strømprisene er et resultat av at inntekten til strømbrukerne, husholdningene og næringslivet, er overført til produsentene og selgerne av kraft, og til staten gjennom skatter og avgifter. Dette skriver Øystein Noreng om i boka Kraften, makten og pengene som nylig blei utgitt.
Forlaget skriver om boka: «Det skandaløse er at et omfattende inngrep i norsk økonomi som dette aldri har vært gjenstand for politisk debatt eller demokratisk behandling». Det var ikke noen nødvendige markedsbehov for å øke strømprisene, skriver Noreng i boka.
Øystein Noreng er professor em. i petroleumsøkonomi med en doktorgrad fra Paris i statsvitenskap. Han har dessuten vært tilsatt i Statoil, Finansdepartementet og Rockefellersenteret i New York. Norengs bok er utgitt på Svein Sandnes Bokforlag i serien Norge i en ny verden. Fordi seriens redaktører mener at en sånn bokserie er nødvendig da de etablerte partiene mister grepet om velgerne fordi de ikke kommuniserer med velgerne om de sakene velgerne er opptatt av. Som en norsk variant av det Wolfgang Streeck har kalt «De utstøttes tilbakekomst». Forlagets serieredaktører mener at Noreng med boka presenterer et urovekkende, men nødvendig og sant bilde av norsk energipolitikk. Og det gjør Noreng.
Norengs formål med boka er å drøfte spranget i de norske strømprisene med Norges valutaproblem. Og det politiske spillet i Norge om strømpriskrisen, de europeiske problemene med elektrisitetsforsyninga. Og hva som kan skje framover. Det lykkes han godt med.
Boka er på nesten 200 sider pakka med analyser basert på fakta og med en forståelse av ikke bare økonomi og energimarkedet, men også med allsidig politisk analyse. Det bidrar til å heve nytten av boka at forfatteren ikke bare har greie på økonomiske forhold, hele energimarkedet gjennom mange tiårs allsidig praktisk arbeid med energi, men også skjønner seg godt på politikk, det vil si politiske vedtaksprosesser med sin praktiske erfaring med politikkutforming med utgangspunkt i en fransk doktorgrad i politisk vitenskap.
Den kampen om fellesskapets eiendom til vannkrafta som raste for over hundre år sia, og der nasjonens og folkets eiendomsrett blei vedtatt til stor og viktig betydning for Norges næringsliv og det norske folkets velferd, er over og er tapt nå. Verdien av elektrisiteten er gitt til aktører, dels statlige, som gjør hva de vil og sørger for at EU styrer strømpolitikken noe som gir disse statlige oligarkene mest inntekter. Mens kampen om eierskapet til norsk vannkraft foregikk i full offentlighet for mer enn 100 år sia, er det i dag ingen offentlig diskusjon om dette helt avgjørende eierskiftet.
Kapitlet om strømkuppet er nærmest opprørende å lese med sin dokumentasjon av hva som har skjedd og hvem som har tapt og tjent på de økte strømprisene. Dette er opplysninger som de statsfinansierte mediene sørger for å holde skjult. Noreng viser til at i første kvartal i 2020 betalte husholdningene 33 øre per kilowattime, og i tredje kvartal 2022 åtte ganger så mye, kr 2,62. Stortinget var i 2021 veldig opptatt av den sterke økninga av strømprisen fram mot vinteren 2021. Støres regjerings påstand med støtte av «opposisjonen» er at de høye strømprisene har økt som en følge av Russlands invasjon i Ukraina i februar 2022. Det er en påstand som er i strid med faktum, prisene steig før av helt andre grunner.
Økninga av strømprisene er et resultat av en bevisst politikk, lagt til rette og utvikla av tidligere regjeringer over lang tid. Noreng skriver om hensikten med omlegginga av eiendoms- og styringsrett over prisen uten å ta hensyn til samfunnet: «Signalet er bevisst nedprioritering av sysselsetting til gunst for kapitalinntekter. Salg av billig kraft til de tyske statsbaner viser også en nedprioritering av norske kunder. Volum og priser på kontraktene med utenlandske strømkunder er imidlertid en statshemmelighet i Norge».
Utenom den usanne påstanden om at Ukrainakrigen er årsak til økninga av strømprisene, går Noreng nærmere inn på de sosiale konsekvensene for strømpolitikken. At strømstøtta som blei innført er gunstigst for dem med høyest inntekt. Og alle de sprikende og motstridende forklaringene på at strømprisene øker.
Hvorfor skal vi ha offentlig eie av strømproduksjonen hvis innbyggerne og næringslivet ikke skal få noen fordel av det, spør Noreng. Det er det et eget avsnitt om.
Noreng tar også grundig for seg hva som er av regler i EU og hva som gjelder etter EØS-avtalen. Han viser til at der EU-medlemmet Frankrike har vedtatt å måtte ta nasjonale hensyn til egen nasjons interesser, og gjerne politiske hensyn til at det er nødvendig for ethvert fransk regime å ta litt hensyn til å ikke provosere befolkninga så mye at de må gå av. Norges ledere gjør i stedet alt for å tekkes det de tror er EUs vilje uten å tørre å ta hensyn til norske interesser.
Noreng påviser norske politikeres uvitenhet da Erna Solberg som statsminister lovpriste det frie markedet med karakteristikken «da går kraften der behovet er størst, og prisen er høyest». Det som skjedde vinteren 2024 skriver Noreng var at «kjøpere med mange penger, som Tyskland, ved statlige subsidier kunne by opp prisene på gass og strøm, til ulempe for andre kjøpere, for deretter ved nye subsidier selge gassen og strømmen til lavere priser til egne forbrukere, også til ulempe for andre. …Tyske subsidier driver opp strømprisene for norske brukere». Som Noreng skriver, Solberg burde ha sagt, om hun skjønner noe som helst av energimarkedet, at i det påståtte frie markedet, går krafta ikke går dit behovet er størst og prisen er høyest, men «da går kraften dit myndighetene har mest penger til å sikre sine forbrukere».
Noreng konstaterer at «det er påfallende at for EØS-landet Norge skal det være vanskelig å gripe inn overfor strømprisene, mens …» alle andre EU-land kan gjøre det ingen norsk regjering tør gjøre; å ivareta egne nasjonale interesser.
Er fallet i kronekursen tilsikta? På ti år fra 2013 halverte verdien av den norske krona seg overfor euro. Det er ikke lett å forstå denne betydelige svekkinga av kroneverdien når Norge er en gjeldfri nasjon med en formue som utgjør ti ganger statsbudsjettet og med overskudd i årlige budsjetter. Lav kronekurs svekker vanlige lønnstakere mest, ikke fordi utenlandsreiser blir dyrere, men fordi alle de importerte varene vi kjøper blir dyrere. Samtidig med at kronekursen faller, stiger verdien av oljefondet. Da får store regjeringspartier mer penger til å kjøpe politisk støtte fra små særpartier for å beholde regjeringsbilene.
Noreng skriver kunnskapsrikt og inngående om alle kompliserende forhold som har betydning for valutakursen — som generell tillit og finansfolks mulige tru på eller frykt for at det grønne skiftet blir reelt. Det er likevel vanskelig å forstå at det ikke er en ønska utvikling med lavere kronekurs og at det ikke finnes opposisjon i Norge mot en sånn utvikling.
Energi, alt fra produksjon, til bruk, til pris og den makta det er å ha energi, er ikke allmenn kunnskap i Norge. Det er nasjonalt skadelig. Trass i at Norge er Europas eneste energistormakt. Vi har olje, vi har gass og vi har vannkraft. Denne makta bruker norske statsledere til å krype på knær for EU og alle andre Europas stater. Tross denne betydelige makta Norge har, finnes det ingen tenkelig regjering i Norge som tør å bruke denne makta til fordel for Norge.
Virkeligheten er at det finnes ingen annen stat i hele verden der det nasjonale politiske ledersjiktet er så ivrig å underkaste seg øvrige land på bekostning av egne interesser. Sjøl stater som nesten ikke har nåla i veggen er mer opptatt av å ivareta egne interesser enn det ynkelige norske ledersjiktet.
Noreng trekker fram et politisk ønske på energisektoren som har økonomiske politiske implikasjoner som det er grunn til å poengtere. Nestleder i Høyre, Nicolai Astrup vil selge Statkraft, viser Noreng til. Er det til Tyskland Astrup vil selge Statkraft til? Tør Høyre, eller noen i Norge, kreve betalt for salget? Noreng oppsummerer, uten å ta med betydninga av olje og gass, bare vannkraft, og setter Astrups ønske om salg av Statkraft inn i et tidligere tysk ønske:
«Kraftselskap i EU, ikke minst i Tyskland, kan derimot ha en sterk interesse av kontroll over norsk vannkraft på grunn av fleksibiliteten og muligheten til å styrke topplasten. I ettertid kan det fortone seg som en realisering av en av planene fra 1930-årene for Großraum Europa».
Det er ikke lett å forstå verken det nasjonale knefallet eller alle de markedsmessige, økonomiske og politiske forholda knytta til energipolitikken. For dem som vil prøve å forstå hva alt dette dreier seg om, er det beste rådet jeg har er at de bør kjøpe og lese denne boka om Kraften, makten og pengene før den blir utsolgt. Boka er en motstemme — en grundig og viktig motstemme.
PS: Boka er i en delikat fysisk form.
Den kan bestilles hos Svein Sandnes Bokforlag.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
Demokrati og diktatur er som tvillinger – del 1
Av Bertil Carlman - 6. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/demokrati-og-diktatur-er-som-tvillinger-del-1/
Vår svenske skribent Bertil Carlman har skrevet en artikkelserie om demokrati og diktatur. Dette er første del i en serie på fire.
I den intressanta artikeln Dagen etter seiersdagen skriver Esha Krishnaswamy: «Mens verden feiret 80-årsjubileet for Seiersdagen tidligere i mai, spredde man en komfortabel historie om at nazistene forsvant ut i eteren, for aldri å bli sett igjen. Dessverre er dette bare en myte. Verken Wehrmacht, nazistene eller deres kollaboratører bare forsvant. I stedet, dagen etter Seiersdagen, ble mange nazistiske tjenestemenn og deres kollaboratørstyrker rekruttert av Vesten for å fortsette sin kamp mot kommunismen.» Vad är då detta ’kommunism’, som tydligt sedan lång tid tillbaka uppfattas som det grundläggande stora hotet mot Väst. I Väst är det framför allt USA-imperiet, den döende hegemonen, som ser det så. På senare tid har vi även sett, att ett antal tidigare relativt självständiga stater i Europa, som Schweiz, Finland och de skandinaviska länderna, helhjärtat slutit upp i denna syn. Hegemonen ser tydligt Kina som det största hotet. Lyssna till exempel på förre sjöofficeren i USA:s flotta, Bobby Jones China Quickly OUTMANEUVERS Trump as he SURRENDERS. Ben Norton har också skrivit och talat om detta tydliga utpekande av Kina som det stora hotet. US VP JD Vance announces new strategy of blatant imperialism, aimed at China.
För den stora majoriteten av invånarna i Väst, är kommunism framför allt en ideologi som är emot demokrati. Men nu är även begreppet demokrati ett mycket komplext begrepp.
Wikipedia skriver: «Demokrati är ett styrelseskick där makten i en stat eller annan organisation utgår från dess medborgare, invånare, deltagare eller medlemmar. Demokrati är ett omtvistat politiskt begrepp och det finns många olika sätt att definiera och kategorisera demokrati. Det är dock oomtvistat att demokrati innebär att folket har den slutgiltiga makten över staten.» Sista meningen är dock en lögn. Den lögnen beror på att W. använder ordet/begreppet folket som något entydigt. Att folket, beroende på hur man definierar det, består av olika klasser, med olika och i väsentliga avseenden motstridiga intressen ingår inte i Wikipedias förklaring. W. utgår ifrån den i Väst härskande borgarklassens definition. (Vad är då borgarklass; kan man naturligtvis fråga!) Det finns många ord eller begrepp som är problematiska ur denna synpunkt. Så skriver t.ex Vijay Prashad i sin artikel Please Ensure That the Planet Does Not Burn«Problemet med termen antropocen (som började användas först av forskare, sedan av samhällsvetare) är att den antyder att människor – som en odifferentierad helhet – har skapat den ekologiska kris vi står inför. Detta tonar subtilt ner det kapitalistiska systemets roll och dess medföljande klass- och nationella klyftor.» Vi måste alltid vara medvetna om att den härskande klassen ständigt också använder språket som ett vapen för att behålla sin makt; i stort som i smått, i riksdag såväl som på enskilda arbetsplatser och informationsorgan. När jag nu avser att närmare syna begreppet demokrati så är det utifrån staters styrelseskick, och har alltså inget med föreningsdemokrati eller arbetsplatsdemokrati eller liknande att göra. Och eftersom framförallt Kina utpekas, så kommer min genomgång att vara koncentrerad på utvecklingen i det landet.
För oss i Skandinavien så handlar beskrivningen om ländernas demokrati framförallt om mer formella frågor som yttrandefrihet, föreningsfrihet, demonstrationsrätt och rösträtt. Vi tar frågor som säkerhet, mat för dagen, tak över huvudet, sjukvård, åldringsvård och utbildning som mer eller mindre självklara; åtminstone fram till för några årtionden sedan. I det Globala Syd är det inte så. Därför har naturligtvis misstänksamheten gentemot oss i Väst alltid varit stor. I vår så kallade hjälp till länderna i det Globala Syd, så predikar vi ständigt om de mer formella frågorna, men är mycket sällan i grunden behjälpliga med de mer basala frågorna. Ett glädjande uppror mot detta hyckleri sprider sig nu. Tydligast ser vi det i Afrika. Där är det till och med så, att många människor nu klart säger «Vi vill inte ha er demokrati!»Startskottet för den senaste frigörelsevågen har gått. Mängder av kanaler på Youtube visar detta: Botswana’s New President Joins Forces with Captain Traoré | Demands African Military Industry. Exemplet för fram ett allvarligt ’hot’ mot framförallt USA-imperiet, det handlar nämligen om frigörelse från beroendet av Västs vapenindustri, den industri som genererar vapenlobbyn, som sedan till mycket stor del ekonomiskt skapar grunden för den parlamentariska form av demokrati som vi har i Väst, framför all i USA.
Alla västerlänningar i min ålder fick i skolan lära sig svaret på vad som menas med demokrati. Jag har skrivit om det tidigare Vasallene MÅ kalle Russland «et regime», men tar det igen, eftersom flera länder, vilka följer dessa kriterier, som till exempel Ryssland, ändå anklagas för att vara diktaturer, autokratier eller liknande. Svaren i skolan på vad som menas med en demokrati kunde vara mer eller mindre väl definierade, som uppfattningen att i en demokrati har vi maktdelning:
Den verkställande makten: Detta innefattar regeringen och dess myndigheter. De ansvarar för att genomföra och verkställa lagarna som stiftats av lagstiftande makt.
Den lagstiftande makten: Detta innefattar parlamentet eller riksdagen. De ansvarar för att stifta lagar och besluta om statens budget.
Den dömande makten: Detta innefattar domstolarna. De ansvarar för att tolka lagarna och döma i rättstvister och brottsmål.
Sedan tillkommer sådant som tredje statsmakten, det vill säga massmedia (siffran tre beror på hur man räknar; se länken).
I skolan fick vi inte lära oss, att mat för dagen, tak över huvudet, rimlig sjuk- och åldringsvård samt skolutbildning skulle ingå i vad en demokrati erbjuder. (FN:s Allmänna förklaring om de mänskliga rättigheterna) Sedan finns det andra varianter på hur en parlamentarisk demokrati kan styras. Sverige har mycket mindre av ministerstyre jämfört med vad Sveriges skandinaviska grannar, Norge och Danmark, har. Det kunde vi märka under den så kallade Covid-pandemin, 2020 – 2023, då den svenska folkhälsomyndighetens accepterade rekommendationer gjorde, att Sveriges folk inte drabbades lika hårt av felaktiga och till och med olagliga beslut av regeringsledare som ville verka vara ’kraftfulla’. Framför allt kunde vi se att svenska barn inte blev lika illa behandlade som de blev i merparten av länderna i Europa. Skillnaderna är inte kvalitativa det ser vi nu när alla de tre skandinaviska länderna sluter upp bakom NATO:s stöd till den allt annat än ’demokratiska’ regeringen i Kiev.
För många av oss västerlänningar, och definitivt för politikerkasten i USA, har Kina sedan ett par årtionden utpekats som det största hotet mot «den västerländska friheten, den västerländska demokratin.» Idag, med D. Trump som president i USA, är det väldigt tydligt att de styrande i USA, ja faktiskt även hela ’deep state’, är inställd på konflikt med Kina. Ute i den stora världen, där den stora majoriteten av jordens befolkning lever, den värld som numer ofta kallas för det Globala Syd, där ute är intresset för Kina stort och det ökar. Men där är intresset klart av ett positivt slag. Där ute undrar man «Vad är det som gör Kina så framgångsrikt?» «Varför verkar Kina inte ha samma imperialistiska politik som västerlänningar bruka ha, när de handlar med oss?» «Hur styrs Kina egentligen?» Man undrar naturligtvis också, om Kina har någon strategi inför Trumpregeringens hot. Den sista frågan besvaras på ett utmärkt sätt i denna video Kishore Mahbubani REVEALS China’s Strategy to Counter USA.
Frågorna om styrelseskicket i Kina måste alltså utredas bättre, särskilt som överheten även i Europa kallar Kina för en diktatur och att landet är ett hot. Hur har till exempel nättidningen steigan.no. belyst frågan? Om man söker på ordet Kina får man över 4 000 träffar. Söker man på Kina/BRICS får man över 400 träffar. Söker man på Kina/GCI får man 12 träffar och söker man på Kina/demokrati får man över tusen träffar. Inläggen i den senare sökningen innehåller en del negativa kommentarer, och även i andra inlägg märker man, att frågan om demokrati i Kina är dåligt belyst hos oss i den avlägsna världsdelen Europa, i de små vasallstaterna i Skandinavien.
En som på ett bra sätt förklarar åtminstone delar av hur Kina styrs är professor Jenny Clegg. I en artikel China’s democracy: how the National People’s Congress works förklarar hon en speciell institution som finns i Kina och som är mycket viktig att förstå, om man vill veta om Kina ’trots allt’ är en demokrati. Wikipedias förklaring av vad den nasjonale folkekongressen är, innebär att den närmast är en institution som kan liknas vid parlament i Europa, eller som vi kallar det i Skandinavien, riksdag, storting och folketing. Här följer nu en översättning av Jenny Cleggs artikel, som får avsluta första delen av min artikelserie.
Kinas demokrati: hvordan den nasjonale folkekongressen fungerer
Västerländska medier avfärdar den nationella folkkongressen samtidigt som man ignorerar dess omfattande konsultationsprocesser, massiva mekanismer för allmänhetens deltagande och en nivåindelad struktur som omfattar miljontals deputerade, förklarar Jenny Clegg:
Kinas nationella folkkongress (NPC) med nästan 3000 medlemmar har just samlats för sitt årliga möte i Peking. Västerländska mainstream-medier avfärdar ständigt Kinas viktigaste lagstiftande församling som ett «gummistämpelparlament» – och upprepar tanklöst frasen för att bedöva läsarnas sinnen för alla andra tankar än att Kina måste vara en diktatur.
Att det finns andra former av demokrati – idén om demokratisk centralism, deliberativ demokrati, har funnits i över 100 år – kan inte de traditionella medierna förstå.
Det är sant att Nationella Folkkongressen bara sammanträder två veckor om året och aldrig verkar förkasta någon lagstiftning som läggs fram för den. Anledningen till att lagar antas enhälligt är dock att de genomgår en lång och mödosam process av överläggningar, samråd och revideringar för att säkerställa, att oenigheter och skillnader tas upp och att konsensus slutligen uppnås.
Folkkongressens struktur, som lånades från Sovjetunionen 1954 vid sidan av systemen för offentligt ägande och femårsplaner, fungerar genom nivåer som sträcker sig från kåkstäder upp genom län och provinser till den nationella nivån. Det omfattar nästan 3 miljoner deputerade, 95 procent på kommun- och länsnivå; Icke-kommunistiska partimedlemmar utgör minst en tredjedel av dessa. Byarna är självstyrande – val i dem, som infördes 1998, hålls vart 3–5 år.
Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse – den andra delen av de «två sessionerna» – bildar parallella nivåer som fungerar som rådgivare och konsulterande. Den inkluderar de åtta demokratiska partierna som ursprungligen deltog i den kinesiska revolutionen och som idag fortsätter att representera intellektuella och yrkesverksamma.
Nomineringar till kongressledamöter uppmuntras från arbetsplatser, landsbygds- och stadssamhällen, fackföreningar, kvinnoorganisationer och andra massorganisationer. Arbetare i främsta ledet, jordbrukare och nationella minoriteter är representerade ända upp på nationell nivå inom ramen för ett kvotsystem. Partiet och högre delstatsnivåer övervakar valen och godkänner kandidater både för att säkerställa inkludering mellan olika sociala grupper och för att gå i god för kandidaternas kompetens.
Systemet bygger dock inte bara på val – det handlar också om samråd, beslutsfattande, förvaltning och tillsyn. I linje med det marxistiska perspektivet, och i motsats till den liberala myten om maktdelning, har den verkställande, lagstiftande och dömande makten ett nära samarbete, där partiet formulerar åsikter som ska omprövas och underbyggas genom folkkongresserna, och sedan omvandlas till lagstiftning som utgör grunden för styrsystemet.
De deputerade förväntas fungera som «en bro mellan partiet, staten och folket» och tillbringa huvuddelen av ferierna med att bedriva forskning, utföra inspektioner och omfattande konsultationer, och sedan formulera förslag som ska bli föremål för rigorös debatt och revision.
Efter att ha upphört att fungera under kulturrevolutionen har Nationella folkkongressen antagit en enorm mängd lagar sedan 1978 – med internationella mått mätt är lagarna i allmänhet progressiva. För att se till att lagarna genomförs, förväntas kongressens ledamöter också hålla kontakt med domstolar och tillsynsinstitutioner.
För att lagarna ska vara genomförbara, och för att de ska vara i samklang med och förstås av den breda allmänheten, äger samråd rum med fackföreningar, kvinnoorganisationer och andra massorganisationer – liksom med experter och de demokratiska partierna. Lagar som särskilt rör den bredare allmänhetens omedelbara intressen – såsom kvinnors och arbetares rättigheter – läggs fram i form av utkast för offentlig debatt och kommentarer: utkastet till den 14:e femårsplanen (2021 – 2025) fick en miljon förslag från allmänheten inom två veckor.
Under 2016 valdes ett antal stadsdistrikt ut för att fungera som grundläggande lagstiftande kontaktpunkter för Nationella folkkongressens ständiga kommitté, för att öka deltagandet i det politiska beslutsfattandet. Dessa gräsrotsenheter använder sig av forum på gatunivå och på «innergårdar», med offentliga utfrågningar som hålls i distrikt, på industrier, små och medelstora företag samt regeringskontor, för att samla in åsikter och samla in förslag till lagstiftning och förbättringar av lagförslag.
Hongqiao Streets lagstiftande gräsrotsenhet i Shanghai, till exempel, höll mer än 50 forum för lagstiftningsförslag under 2020, det första året som den existerade – mer än 1 000 personer deltog i uppmaningen att lämna kommentarer och slutligen lämnades 366 lagändringar och rekommendationer in, varav 66 antogs av Shanghais kommunala folkkongress. Lagen om skydd av kvinnors rättigheter och intressen (det reviderade utkastet) väckte stort intresse hos allmänheten och fick flest kommentarer och förslag, med stöd av en viss grad av lobbyverksamhet från icke-statliga organisationer.
Den populära 12345 Citizen Service Hotline, som inrättats i kinesiska städer, fungerar inte bara som en mekanism för medborgare att söka råd, utan också för att uttrycka klagomål och kritisera de lokala myndigheternas arbete, vilket hjälper till att lyfta fram områden där både regler och kadrernas prestationer behöver förbättras.
Under 2018 inrättade Nationella folkkongressen också en nationell tillsynskommission för att stärka Xi Jinpings antikorruptionssystem. Och 2021, i ett stort steg framåt, antogs en ny lag som ger medborgarna rätt att kritisera och komma med förslag och klagomål om statliga organ och tjänstemän, inklusive rätten att stämma regeringstjänstemän. [I Sverige avskaffades tjänstemannaansvaret den 1 januari 1976. Det innebar att tjänstemän i Sverige inte längre kan dömas för att ha underlåtit att följa lagen i sin myndighetsutövning.]
Nationella folkkongressen beslutar officiellt om den ekonomiska politiken och har i år förbundit sig till samma mål som 2024: 5 procents BNP-tillväxt, skapande av 12 miljoner arbetstillfällen, inkomster för att hålla jämna steg med tillväxten, samt en militärutgift på 7,2 procent, det vill säga över tillväxttakten men fortfarande under Natos snart brutna mål på 2 procent av BNP. Stödet kommer att gå till teknikinvesteringar, grön utveckling, ökad konsumtion, privata och små företag och en börssanering.
«För brett och vagt», säger västerländska kommentatorer, men det faktum att Kina håller fast vid förra årets mål, att stabilisera sysselsättning, handel och valuta, säger en hel del om regeringens förtroende trots Trumps turbulens.
Kinas deliberativa demokrati har fortfarande en lång väg att gå – för det första är könsrepresentationen dålig och hålls delvis tillbaka av skillnader i pensionsålder mellan män och kvinnor. Att stärka gräsrotsdeltagandet, representationen, ansvarsutkrävandet och genomförandet av lagen – allt behövs för att främja en människocentrerad strategi. Moderniseringen av den socialistiska demokratin i Kina är verkligen fortfarande ett pågående arbete.
Dette er første del i en serie på fire.
Artiklene har emneknaggen @Demokrati-diktatur
Dette er samtidig en debattartikkel i en langsom og langvarig Kina-debatt på steigan.no.
Bekymkringer som Klassekampen ikke tar på alvor
Av leserinnlegg - 6. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/bekymkringer-som-klassekampen-ikke-tar-pa-alvor/
Mange som leser Steigans nyhetsbrev har sikkert forsøkt å sende inn leserbrev til avisenes debattsider. Men tilhører man ikke kjendisene, kommer de sjelden på trykk. Frustrerte kan muligens finne trøst i min opplevelse, nemlig at Klassekampen har refusert 14 innspill i perioden 10.12.24 – 02.07.25. Dette skriver Jan E. Askerøi i dette leserinnlegget. Han er forfatter av boka “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming”.
Disse 14 innleggene fokuserer på krigen i Ukraina og de interne trusler mot demokratiet i Norge. Truslene skyldes i mine øyne dels myndighetenes trang til å fortie og kontrollere, dels medienes svik mot ytringsfriheten. Det overrasker at Klassekampen ikke tar disse spørsmålene og bekymringene på alvor. Desto viktigere blir pusterøret Steigans nyhetsbrev.
De som er opptatt av denne tematikken, vil trolig ha interesse av min bok “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming” (Paradigmeskifte forlag). Lars Birkelund omtalte boken i Steigans nyhetsbrev 5.1.24.
Her følger de 14 debattinnleggene i kronologisk rekkefølge.
1. OSS GAMLINGER IMELLOM
Innsendt 10.12.24
I Klassekampen mandag 9.12.25 heter det i en overskrift at “å bli gammel er å plutselig se seg selv utenfra og tenke: Hvor kom den gamle fyren fra?”. For meg derimot minner det å bli gammel om å sitte i telefonen og høre en telefonsvarer som forsikrer meg om at jeg “rykker stadig fremover i køen”.
Så hva om vi gamlinger begynner å tenke på hva vi skal gjøre såvel med kloden som med oss selv i den tiden vi har igjen? Det er mye å ta fatt i!
2. “RUSSLAND HAR STENGT GASSKRANENE” Innsendt 2.1.25
“Russland har stengt gasskranene” lyder Klassekampens overskrift på en NTB-melding som avisen gjengir torsdag 2. januar. Atter blir Russland uthengt som den store, stygge bjørnen – og det på en tilsynelatende uangripelig måte. For vitterlig er det Russland som stanser gasseksporten via Ukraina. Men hvorfor skal Russland klandres? Hadde Russland noe valg? Saken er jo den at Ukraina nekter å fornye den russisk-ukrainske transittavtalen. Russland ville forlenge den. Men Ukraina sa nei.
Dette gjenspeiles ikke i NTB meldingen, som heller ikke informerer oss om at Østerrike, Ungarn, Slovakia og Italia alle har bedt Ukraina om å forlenge avtalen. Hvis NTB hadde tilstrebet objektiv informasjonsformidling, ville denne saken blitt fremstilt på en helt annen måte.
3. PENGER OG KRIG Innsendt 7.1.25
Et oppslag i ABC Nyheter 7.1.2025 lyder ordrett slik: «Lederen for Natos militærkomité, admiral Rob Bauer, mener banker og pensjonsfond er «dumme» om de ikke investerer mer i våpenindustrien. Nå må finansinstitusjoner heve blikket og tilpasse seg et økt trusselnivå, sier Bauer i et intervju med Financial Times. Hvis ikke risikerer de å gå glipp av store fortjenester ettersom etterspørselen etter forsvarsmateriell øker dramatisk i kjølvannet av Ukraina-krigen, påpeker han. – Hvorfor blir man ikke overbevist av tusenvis av milliarder dollar? Hva har skjedd med forretningsinstinktet? Er dere dumme”, spør Bauer, og viser til de enorme summene Nato-landene kommer til å bruke på forsvar de neste tiårene. – “Men det er fortsatt pensjonsfond og banker som sier at det ikke er etisk å investere i forsvarskapabiliteter fordi våpen dreper folk”, innrømmer han, men fortsetter: “Særlig mindre våpenprodusenter, som er viktige i verdikjeden, har ofte problemer med å få lån til å oppskalere produksjonen”. Dette må man naturligvis gjøre noe med…
De som måtte anse penger som livets eneste verdi, må nødvendigvis være enige med Bauer. Men de som fremdeles har bevart et snev av sin moralske sans, finner admiralens oppfordring forkastelig.
4. TRENGER VI SENSUR? Innsendt 12.1.25
Den 10. og 11. januar melder Klassekampen at Mark Zuckerberg, sjefen for Meta/Facebook, innrømmer ulovlig sensur mot millioner av mennesker og lover å slutte med det. Han vil også kaste faktasjekkere ut av Facebook. I følge Zuckerberg har faktasjekkerne vist seg å være partiske og i for stor grad inntatt en politisk slagside. Derfor vil han avslutte samarbeidet med internasjonale faktasjekkorganisasjoner. Ved samme anledning beskylder han Det hvite hus for å ha presset selskapet til å sensurere sann informasjon om vaksinesikkerhet og om vaksinens bivirkninger. Zuckerberg avrunder med å slå alarm mot den «evig økende mengden lover» i Europa som «institusjonaliserer sensur».
Selv om det ikke sies eksplisitt, er det skjellig grunn til å tro at det har vært utøvet et lignende press når det gjelder omtalen av krigene i Ukraina og i Midt-Østen.
Alt i alt kan jeg ikke skjønne annet enn at Zuckerbergs beslutning må være et skritt i demokratisk retning. For som Francis Fukuyama skriver i boken ‘Liberalismens utfordringer’: “Det er ikke i første rekke autoritære stater som truer liberale demokratier… Det er våre egne handlinger. Det liberale demokratis sterkeste kort er å tåle kritikk”.
Dette må tas på alvor. Derfor overrasker det meg når kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery reagerer på denne nyheten med å si at hvis faktasjekken avskaffes, vil “resultatet være at desinformasjon og falske nyheter vil spre seg i enda større grad… Dette har ingenting å gjøre med ytringsfrihet”. Men, hvis dette ikke gjelder sensur og ytringsfrihet, hva gjelder det da? Forstår hun ikke at i samme grad som demokratiet bruker udemokratiske midler for å beskytte seg, svekker det seg selv? Tror hun virkelig at faktasjekkere kan etablere vanntette skott mellom meninger og fakta? Hvilke suksesshistorier kan faktisk.no vise til siden oppstarten i 2017?
Dessverre ser det ut til at våre myndigheter blir stadig mer engstelig for debatt, kritikk og tvil. Den enstemmighet som hersker i utenrikspolitikken, synes å være målet på alle områder. Men sensur er sensur, uansett om den brukes i det ondes eller det godes tjeneste. I fjor vedtok Stortinget tiltak for å hindre påvirkning fra fremmed etterretning. I år skal regjeringen legge frem forslag for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon, tiltak som Klassekampen på lederplass har betegnet som opprettelsen av et nytt sannhetsministerium. Videre advarer professor Hans Petter Graver mot å utvide regjeringens krisefullmakter. Og endelig medfører endringer i Smittevernloven at regjeringen får anledning til å innføre vaksinetvang og til å avskaffe bevegelses-, møte- og forsamlingsfriheten.
Til sammen dreier det seg om institusjonalisert sensur. Avvikende oppfatninger knebles. Sensur vil ubønnhørlig jevne ut veien mot et autorativt styresett. Trenger vi sensur? Er vi villige til å ta risikoen for at det kan bære galt av sted?
5. MINKENDE TILLIT TIL NORSKE MYNDIGHETER Innsendt 15.1.25
Ifølge ‘OECD Survey on Drivers of Trust in Public Institutions 2024’ «har Norge det største fallet i tillit til Storting og regjering … av alle de undersøkte landene i den siste OECD-undersøkelsen om tillit», rapporterer Harald Borgebund i Dagens Næringsliv 8.1.25. Jeg tror at årsakene er de strenge koronatiltakene, vaksinestriden, strømkrise, inflasjon og svekket kjøpekraft, kaos i skolen og politikerskandaler som plagiering, pendlerboliger, aksjer og solbriller. Dessuten vil jeg minne om medienes ensidige fremstilling av krigen i Ukraina. Borgebund konkluderer med at Norge er i ferd med å utvikle seg fra et ‘høytillitssamfunn’ til et ‘lavtillitssamfunn’.
Denne trenden i retning av økende mistillit går ikke upåaktet hen hos våre myndigheter. F.eks. arrangerte Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet den såkalte Tillitsreformuka 11.-15. november 2024. Men det er bare den velfriserte toppen av kransekaken. Den instinktive og fundamentale reaksjonen hos våre myndigheter synes å være frykt, frykt for at trenden skal fortsette. Og klarer de ikke å bremse denne utviklingen med kakepynt i form av tillitsreformer, ser de ingen annen utvei enn å kneble motstridende oppfatninger. Men forstår de ikke at sensur i lengden bare vil føre til det motsatte resultat?
Det er mye sant i det gamle ordtaket om at fisken råtner fra hodet.
6. ÅPENT BREV TIL KULTUR- OG LIKESTILLINGSMINISTER LUBNA JAFFERY Innsendt 30.1.25
Jeg antar at du er for ytringsfrihet. Men da kan du ikke få både i pose og sekk. For ytringsfriheten må også omfatte dine meningsmotstandere. Faktasjekk derimot har et helt annet formål, den vil begrense debatten, sensurere den, etablere grenser for hva man skal få lov til å mene.
Hvis du er for ytringsfriheten, er det derfor fristende å spørre om du seiler under falsk flagg.
7. JA TIL FRED, JA TIL FOR! Innsendt 25.5.25
Syver Kleve Kolstad hadde et innlegg i Klassekampen fredag 23.5. under overskriften “Ja til fred, nei til FOR”.
Jeg tror han husker feil når han skriver at FORs representanter i NRK-debatten konsekvent nektet å ta avstand fra Russlands brutale invasjon av Ukraina. Glen Diesen sa jo da klart fra at Russlands invasjon er folkerettsstridig.
Men er krigen uprovosert? Kolstad skriver at Vesten “var delaktig i å drive frem krigen, men at dette ikke på noen måte rettferdiggjør Russlands drap på 13.000 sivile ukrainere”.
Ingen krig kan rettferdiggjøre drap på sivile. Så langt er vi fullt ut enige. Men jeg stusser over antallet og antar at dette estimatet kommer fra ukrainske eller vestlige kilder. I disse propagandatider bør man kanskje være forsiktig med slike tall. Skal drap tallfestes, bør det gjelde begge veier. Derfor burde han ha minnet om at den antiterror-operasjonen som myndighetene i Kiev igangsatte mot provinsene i øst i 2014, antas å ha kostet 14.000-17.000 mennesker livet, de fleste sivile. Ikke vet jeg hva som er sant, men at et betydelig antall sivile på begge sider har mistet livet, hersker det liten tvil om. Og det må fordømmes.
Til slutt skriver Kolstad at FOR saboterer muligheten til fred fordi partiet “er sponset av en Putin-vennlig milliardær”. Denne tankegangen forstår jeg ikke. Uten FOR og uten denne milliardæren ville ingen “kritiske stemmer ha sluppet til” i det hele tatt.
Derfor sier jeg “Ja til fred, ja til FOR!”.
8. VESTENS FEIL? Innsendt 10.06.25
I Klassekampen 7. juni benekter Kåre Johan Mjør at Russlands anneksjon av Krim og støtte til opprørerne i Donetsk og Lugansk skulle ha noe med Russlands frykt for NATOs ekspansjon å gjøre. Videre påstår han at heller ikke Russlands invasjon av Ukraina 24.2.2025 kan anses som en reaksjon på NATOs utvidelser østover.
Dette er et helt sentralt punkt i forståelsen av krigen i Ukraina. For skulle det være riktig, kan så godt som all skyld legges på Russland. Da blir svaret på overskriftens spørsmål benektende: “Nei, denne krigen er ikke Vestens feil”.
Men hvordan vet Mjør det? Han legger ikke frem ett eneste argument som støtter et slikt syn. Men nøyer seg med å påstå at Russlands bekymring for NATO bare er et “skalkeskjul” og at Russlands mål “er å kontrollera Ukraina og stoppa landet si vestvending”. Men selv en slik påstand motsier da ikke russernes frykt for NATO?
Det overrasker at Mjør ikke viser noen forståelse for Russlands sikkerhetsinteresser og røde linjer. For det gjør nemlig Keith Kellogg, USAs spesialutsending til Ukraina og Russland. I et intervju med ABC News 30.5.25 uttalte han bl.a. følgende: “USA forstår at Ukraina er et spørsmål om nasjonal sikkerhet for Russland. Russernes bekymringer er berettigede. Nato må slutte å akseptere nye østeuropeiske land, det vil si ikke bare Ukraina, men også Moldova og Georgia”.
Mitt svar på Mjørs spørsmål blir derfor: “Ja, Vesten er medskyldig i Ukraina-krigen”.
9. KLASSEKAMPENS DEKNING AV KRIGEN I UKRAINA. SPØRSMÅL TIL ANSVARLIG REDAKTØR Innsendt 11.6.25
Pressens ‘Vær Varsom-plakat’ begynner med å erklære at pressen må være ‘sannhetssøkende’ og forsikrer at ‘debatt og samfunnskritikk’ hører til pressens viktige oppgaver. Videre står det: “Pressen har også et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk”. Endelig fastslår plakaten at pressen har “plikt til å sette kritisk søkelys” på seg selv, jfr 1.1, 1.2 og 1.4.
Mitt spørsmål til ansvarlig redaktør Mari Skurdal er: Mener du at Klassekampens dekning av krigen i Ukraina oppfyller disse målsettingene?
10. ISRAEL, IRAN og 13. JUNI
Innsendt 13.6.25
Fredag den 13. juni så jeg på Dagsrevyen klokken syv om kvelden. Den hadde naturligvis Israels angrep på Iran som førsteoppslag. Nå var alle som uttalte seg, unisont dypt bekymret for hva angrepet kunne føre til. Blant disse var også vår statsminister. Men ikke én eneste av de tilstedeværende fordømte Israels angrep! Det var akkurat som om det var helt på sin plass.
Og jeg som trodde Vesten gikk i bresjen for frihet, demokrati og menneskerettigheter.
11. ISRAEL, IRAN OG RUSSLAND Innsendt 15.6.25
Når det gjelder Israels angrep på Iran 13. juni, meldte The Times of Israel to dager senere at Israel hadde bygd en hemmelig dronebase inne på iransk territorium og smuglet inn avanserte våpen for å ødelegge det iranske luftforsvaret. Det er samme taktikk som Vesten og Ukraina brukte den 1. juni i angrepet på russiske flyplasser helt nord ved Murmansk hvor russerne har stasjonert fly med atomvåpen. Det israelsk-amerikanske angrepet på Iran kan således tolkes som en advarsel til Russland. Og indirekte til Briks-landenes og Kinas investeringsplaner i landtransport i Midt-Østen.
Dessuten må man ikke glemme at i nord grenser Iran ikke bare til Tyrkia, men også til Armenia og Aserbajdsjan (det vil si til Kaukasus), Det kaspiske hav og Turkmenistan. Hvis Israel og Vesten oppnår regimeskifte i Iran og klarer å holde russerne stangen i Ukraina, vil Russland bli omringet som aldri før.
Men i samme grad som russerne måtte føle seg tvunget opp i et hjørne, kan de bli tvunget til å svare med alle de våpen som de har til rådighet. Er det ikke på tide å stanse denne eskalerende galskapen før det blir for sent?
12. NATO-TOPPMØTET I HAAG Innsendt 1.7.25
På det nylig avholdte Nato-toppmøte i Haag istemte samtlige deltagere ifølge VG unisont et “takk Gud for USA!” Så vidt jeg kan forstå, skyldes deltagernes dype takknemlighet ikke bare angrepet på Iran, men først og fremst vedtaket om å bruke 5 % av BNP på opprusting og støtte til Ukraina.
På forhånd hadde generalsekretær Rutte sendt en panegyrisk hilsen til president Trump. Dette minner meg om det apokryfe skriftet Siraks Bok hvor det bl.a. heter: “Kast deg ikke i støvet for et tåpelig menneske, og ta ikke parti for den mektige. Kjemp for sannheten inntil døden, så vil Gud Herren stride for deg” (4,27-28). Jeg har en mistanke om at Vesten ikke kjemper på Guds side i denne saken.
Men mye mer alvorlig er det at Vesten hylder den regelbaserte verdensorden, frihet, demokrati og menneskerettigheter samtidig som våre toppolitikere ikke løfter en finger for å stanse nedslaktingen i Gaza. Om dette hykleriet sier neste vers i Siraks Bok: “Vær ikke skarp med din tunge, men treg og slapp i dine handlinger”.
Man kan bli deprimert av mindre…
13. ET NYTT KRIGSTRIBUNAL Innsendt 2.7.25
Ifølge Klassekampen 10. mai opplyser statssekretær i UD, Maria Varteressian, at 40 land vil opprette et krigstribunal for å etterforske russiske ledere og maktpersoner for angrepskrigen mot Ukraina. Dette kommer i tillegg til arrestordren mot president Putin fra Den internasjonale straffedomstolen i Haag.
Opprettelsen skal tjene to formål. For det første å “holde Russland ansvarlig for krigen”. For det andre å finne de ansvarlige for begåtte krigsforbrytelser.
Klassekampens journalist spør om tribunalet også skal etterforske ukrainske krigsforbrytelser. Til det svarer statssekretæren at tribunalets mandat er “å rette seg mot Russland og aggresjonsbrotsverka”. Men det skal være likhet for loven. Hvis det fremlegges bevis på alvorlige forbrytelser fra ukrainsk side, kan vi ikke se bort fra det, sier hun.
To kommentarer.
Det første formålet betyr at man uten videre holder Russland eneansvarlig for krigen. Det er det delte meninger om. Professor Glenn Diesen bemerket en gang at de som mener at krigen i Ukraina startet 24. februar 2022, logisk nok legger all skyld på Russland. At Russland den dagen angrep Ukraina, er nemlig et ubestridelig faktum. Men gjør det alt annet irrelevant? Hvis man forsøker å grave i forhistorien, forstår man nemlig raskt at krigen ikke begynte i et vakuum, men at dens røtter kan følges helt tilbake til 2008 eller tidligere. I en slik kontekst kan ikke Vesten benekte sitt medansvar. Som Dostojevskij sa det: Vi er alle skyldige i alt.
Likeledes gir det andre formålet grunn til bekymring. Statssekretæren har nemlig åpenbart vondt for å innse at også ukrainerne kan begå krigsforbrytelser. Men vis meg den krig hvor krigsforbrytelser ikke er blitt begått av alle parter!
Det er bra at krigsforbrytelser straffes. Og at det skal være likhet for loven. Men slik det her fremstilles, har jeg mine tvil når det gjelder tribunalets iver etter å jakte på bevis for ukrainske brudd på krigens regler. I hvert fall så lenge det ikke inngår eksplisitt i tribunalets mandat.
Så hvorfor ikke inkludere Ukraina i mandatet? Hvis Ukraina virkelig ikke har begått noen krigsforbrytelser, er det jo intet å engste seg for.
Klassekampen meddeler 27.6.25 at Zelenskyj og Europarådet nettopp har signert avtalen om opprettelse av denne spesialdomstolen. Nå gjelder det å overtale flest mulig land til å slutte seg til avtalen. Det sies intet om Norge. Men som vanlig vil vi vel være best i klassen. Og som vanlig er krigsforbrytelser utelukkende noe som de barbariske russerne begår.
14. LITT YDMYKHET Innsendt 2.7.25
Den 24. februar 2022 gikk Russland til angrep på Ukraina. Det er en handling som må fordømmes på det skarpeste. Og som blir det. Men har vi dermed sagt alt? For det er da et faktum at Vesten har startet ikke bare én, men flere kriger? Må ikke også disse fordømmes og sanksjoneres?
Vi nordmenn anser oss jo for å være kristne. Således burde vi kjenne til Bergprekenens ord slik evangelisten Matteus gjengir dem.
Der sier Kristus bl.a.: “Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes”. Han fortsetter med det retoriske spørsmålet “Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var?” Konklusjonen som Kristus trekker, lyder slik: “Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øie, så kan du se å dra splinten ut av din brors øie!” (Mt 7,1-5)
Det kanskje overtydelige poenget her er at hvis du har ydmykhet nok til å innse dine egne feil og mangler, da blir det enklere å sette deg ned med din motstander og finne en fredelig løsning, for eksempel på krigen i Ukraina.
Braanen om PÅL STEIGAN
Av leserinnlegg - 6. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/braanen-om-pal-steigan/
I Klassekampen omtaler Bjørgulv Braanen noe Marit Arnstad skal ha sagt nylig om noe hun kaller ‘jegismen’, en tendens i tiden til å påberope seg selv fortjenesten av hva et fellesskap står bak. Ordet er kanskje nytt. ‘Tendensen’ det skal angi, er imidlertid ganske velkjent, med tallrike deltagere fra Arnstads egen krets.
Leserinnlegg.
Braanens artikkel har imidlertid et pussig innslag: Pål Steigan, Braanens gamle uvenn. Hør:
«Derfor er det også så provoserende når jeg leser intervjuer med Pål Steigan i Ny Tid, der han tar personlig ære for det meste, fra å stifte Klassekampen til å bygge opp avisa og Oktober til «varemerker».
Det er spesielt merkelig fordi ml-bevegelsen i så ekstrem grad var en kollektiv bevegelse. Medlemmene og ledelsen brukte til og med dekknavn! Hvem som foreslo hva, var fullstendig uviktig. Alle var en del av et fellesskap, et politisk kollektiv. Å komme i ettertid, som enkeltperson, å ta æren for det hele, spesielt det som gikk bra, og påberope seg eierskap til både Klassekampen og Oktobers seinere gjennomslag, hører ikke noe sted hjemme – i tillegg til at det er fullstendig feil og fortegnet.
Da Oktober og Klassekampen kjempet seg ut av de første årenes politiske sekterisme, og etter hvert ble relativt suksessrike institusjoner, var Steigan snarere en motstander enn en støttespiller. Og hvor er alle de andre? Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Finn Sjue og Sigurd Allern? De som bygde opp Klassekampen og Duplotrykk? Steinar Hinkel og Arne Hedemann. Og Vigdis Vollset, som sto for distribusjonen. Og Per Selvik, disponenten, som spilte en så avgjørende rolle? Og Synnøve Andreassen, Marga van der Wahl og Sveinung Mjelde, som inntil nylig var styreleder i Klassekampen. Og i Oktober, Knut Johansen og Geir Berdahl, og seinere Geir Gulliksen og Ingeri Engelstad?».
Jeg har i godt voksen alder hatt gleden av å treffe Pål Steigan som inspirerende driver, sammen med kone og hyggelige medarbeidere, av et gedigent kultursenter/politisk verksted, i og rundt et konvertert gammelt kloster i småbyen Tolfa, en knapp times togreise nord for Roma. Her bor og virker han store deler av året. Han driver samtidig nokså energisk sin nettavis steigan.no med et imponerende antall følgere i Norge og verden rundt. Nettavisen er en utsøkt informasjons-, debatt- og agitasjonskilde som jeg selv i mange år nå har hatt stor glede av.
Jeg opplevde den politiske bevegelsen som Steigan m.fl. sto i spissen for fra midt i 60-årene og et par tiår fremover med ganske skeptiske øyne og ører, for å si det forsiktig. Jeg var selv en patent, uprofilert, sosialist uten partitilknytning. Suf’erne, ml’erne og akp’erne var fra mitt ståsted noen rare dyr som mye til min ergrelse herjet rundt i Studentersamfundet og tallrike andre forsamlinger og bevegelser. Jeg fikk selv ingen tilknytning til hva disse ‘politisk forrykte’ folka stod for.
Det ble derfor langt på vei en merkverdighet for meg, i langt fremskreden alder, og med en temmelig borgerlig yrkeskarriere bak meg, å oppdage hvem denne Steigan var. Jeg leste jo litt av og om ham i årenes løp, men det var internettet som gjorde at jeg for alvor begynte å følge ham. Jeg oppdaget en åpenbart intelligent og kunnskapsrik fyr som rett og slett hadde mye å by på. Dette synet delte jeg med mange vil jeg tro.
Er Pål Steigan, som Braanens artikkel mer enn antyder, narsissistisk, selvovervurderende, ute av stand til å se seg selv som del av et fellesskap? Ikke i utpreget grad. Han har – med rette – opplevd seg selv som en slags ener, med energi, fantasi, pågangsmot og tro på at det nytter langt utover snittet.
Han har helt klart all grunn til å omtale seg selv som en ledende og sentral person i alle de sammenhengene Braanen nevner i sin artikkel, men han ville ikke et øyeblikk finne på å si at han gjorde det alene. Steigan har bl.a. skrevet selvbiografiske bøker som er vel verdt å lese.
Gjør man det oppdager man at han i høy grad nettopp nettopp holder fellesskapet som en høy verdi og drivkraft, hvor han ikke minst omtaler medkombattanter, også flere av personene Braanen ramser opp i sitatet ovenfor, både som med- og motspillere. Særlig Tron Øgrim får tildels en større rolle enn ham selv i mange sammenhenger. Jeg kan riktignok i farten ikke huske at han omtaler Braanen!
Braanen omtaler som det fremgår et intervju med Steigan i Ny Tid, et organ som ble for radikalt for Klassekampen å samleve med. Er det ikke slik at intervjuer blir skrevet av den som intervjuer, og ikke intervjuobjektet? Jeg skriver ikke selv aviser, men dette burde være kjent for Braanen.
Steigan er høy på seg selv, og jeg tør si; han har god grunn til å være det. Han har helt sikkert vært manipulerende, er det nok fortsatt. Har noen hørt om politiske lederskikkelser som ikke har vært det, mer eller mindre?
Steigans oppfatninger og meninger står i dag tildels i sterk kontrast til hva Klassekampen målbærer. Det har han all ære av. Avisen føyer seg, med sine mange titalls statsstøttemillioner mer og mer inn i det korpset av mainstream media som er kvelende enige om alt vesentlig her i landet. Det er fristende å se Braanens litt bisarre Steigan-innslag i denne artikkelen om Arnstad først og fremst som utslag av den konkurransen Braanen og Klassekampen står i overfor Steigan og den klassekampen hans virksomhet representerer. Braanen, også i sin tid kåret som landets ypperste intellektuelle, burde for egen del ha spart seg dette.
John I. Henriksen jihenriksen@gmail.com
Denne artikkelen ble refusert i avisa Klassekampen.
Noen har behov for å bedrive «fadermord»
Noen mennesker har et sterkt behov for å bedrive det som kan kalles politisk eller ideologisk «fadermord». Det gjelder særlig folk som ikke sjøl var med på å forme begivenhetene. Dette er en lett forståelig psykologisk mekanisme. La dem det.
Pål Steigan, sjefredaktør steigan.no.
«Det gjør sterkt inntrykk på meg»
Av Eva Thomassen - 6. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/det-gjor-sterkt-inntrykk-pa-meg/
Vi kan lese at den norske regjeringen har opphevet sanksjonene mot Syria. Det er jo generøst av Norge. De visste jo at det var hungersnød i Syria. De visste at over 90% levde under fattigdomsgrensen og de visste at sanksjonene gjorde at gjenoppbygging av landet var umulig. De visste det ville føre til død, sult og ødeleggelse av landet. Norge visste at sanksjonene innført siden 2011 ville drive Syria i avgrunnen.
Påvirkningsagentene
Bistandsorganisasjonene visste det jo også. De fikk 20 milliarder norske skattekroner som skulle gå til «det syriske folket». Det sto det på tiggerbrevene vi fikk i postkassa til jul og på bøssene under TV-aksjonene at pengene skulle gå til «det syriske folket». Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Kirkens nødhjelp, NORWAC, CARE, Leger Uten Grenser har vært trofaste mot «det syriske folket» i 14 år. Eller? Hvem har de såkalte bistandsorganisasjonene egentlig vært trofaste mot? Ikke mot det syriske folket! De har vært trofaste mot norsk utenrikspolitikk i Syria. Du biter ikke hånda som mater deg. Skal du får tilskudd fra UD må du vise deg verdig. I Stortingsmelding 15 (2008/2009), omtales bistandsarbeidere som «påvirkningsagenter». Det er en symbiose mellom UD og bistandsorganisasjoner. UD sier Assad dreper egen befolkning. De trenger bevis. Det står NGOene for. Lokalansatte får penger mot å si Assad dreper egen befolkning. Mediene formidler det til oss i sofaen. Vi stoler på mediene. Mer penger til «det syriske folket».
Regimeskifte
Norge har fulgt USAs utenrikspolitikk i Syria. Regimeskifte. Våpnene har blant annet vært sult og terror. Løgner. Demonisering av president Assad, Man kan jo ikke gi bistand til Assad. Da er vi med på å gi han legitimitet. Han er illegitim. Han må vi sanksjonere. Han vil vi bli kvitt. Dette må vi ikke si høyt. Vi må designe en opposisjon. Den skal være legitim. Vi må si at vi gir bistand til «det syriske folket». Bistandsorganisasjonene må si at de gir bistand til «det syriske folket». Mediene må si Norge gir bistand til «det syriske folket». Alle partier må si de gir bistand til «det syriske folket». Venstresida må si vi gir bistand til «det syriske folket». Sier du noe annet støtter du despoten.
Sanksjonene rammer bare despoten fikk vi høre. Det er han vi vil ramme. Han dreper egen befolkning. Men, hvordan skal det syriske folket få bistand når vi vil sanksjonere Assad? Hvordan sanksjonerer man en president? Samtidig som man gir folket bistand? Hvordan skal man klare å gi bistand uten å gå om myndighetene. Man gir ikke bistand. Man gir kun bistand der Assad ikke har kontroll. Hva med folk i de områdene der Assad- regjeringen har kontroll? Hysj. Hvem har kontroll i de områdene Assad- regjeringen ikke har kontroll? Nettopp. Terrorgrupper. Vi kaller dem opposisjon. Vi kaller det «revolusjon». Hvorfor gir man bistand til terrorgrupper? Vi fikk jo høre at vi var i Syria for å bekjempe terrorgrupper. Vi sendte 60 spesialsoldater og deltok i en amerikanskledet koalisjon på 80 land som har vært i Syria siden 2014 for å bekjempe nettopp IS. Hvordan kan det da ha seg at IS nå styrer Syria? Komplisert? Nei. Terrorgruppene skulle brukes til å styrte Assad. De må få bistand. Sanksjoner til befolkningen. Å utmatte befolkningen gjør dem desperate.
Råtten
Har vi ført en så råtten politikk? Ja! Terrorgruppa Hayat Tahir al-Sham (HTS) som tok makten ved et godt hjulpet væpna kupp i 8. desember 2024 har holdt til i Idlib. Terroristen Muhammad al-Jolani som nå har utnevnt seg selv til president ved navnet Ahmed al- Sharaa- var leder for HTS. Han og terrorgruppa hans i Idlib har fått bistand direkte inn fra Tyrkia. Kontroll over grensene, penger, våpen, koner, mat, sykehus, klær. Fri flyt av såkalte «fremmedkrigere» eller utenlandske terrorister om du vil. Alt en terrorist trenger for å gjøre jobben som proxy.
President
Så sitter omsider Jolani i presidentpalasset i Damaskus. Han er forvirret. Det er jo ikke noe mat å få tak i. Plutselig blir Jolani rammet av sanksjonene beregnet på Assad. Eller rettere sagt beregnet på folket. Norge og de andre vestlige landene fikk det travelt. De måtte oppheve sanksjonene. FNs spesialutsending for Syria, Geir Pedersen, løp fra varde til vadre og ropte at nå må sanksjonene oppheves. Det blir ingen gjenoppbygging eller mat på bordet om ikke sanksjonene oppheves.
Men, er en terrorist bedre enn Assad? Spiller ingen rolle. Vi har blitt kvitt Assad. Det har vi prøvd på i 14 år og nå har vi lyktes.
Hvordan gjøre en terrorist spiselig? Ta på han slips, gi han talekurs, medietrening, avtaler om audienser, besøk. Fjerne han fra terrorlister. Få han til å legge ned terrorgruppa HTS.
«Sterkt inntrykk» 1
Utenriksminister Barth Eide var tidlig ute med en visitt, håndtrykk, bilde fra spasertur blant ruiner. «Det gjør sterkt inntrykk på meg».
Norge har alltid med penger på tur. 500 millioner lommepenger til terroristen.
, «Vi skal fortsette det mangeårige norske engasjementet for det syriske folket». Hvilket engasjement?
«Sterkt inntrykk» 2
Så dro utviklingsminister Åsmund Aukrust til Syria. Kjenner han Syria? Vi har ikke hørt han uttale seg om Syria før. Han snakket og gikk en tur blant ruiner. «Det gjør sterkt inntrykk på meg». Frem med pengeveska.
– Historien om fremtidens Syria skrives nå, sier Aukrust
Konstruktiv venn
Utenriksministeren inviterer den nye syriske utenriksministeren, terroristen al- Shaibani til Norge. Barth Eide ville være en fortrolig venn med Jolani. På møtet var også den samme Aukrust. Syria og Norge har felles interesser sier Aukrust. Aukrust gjentar nesten det samme Barth Eide sa i 2012: Norge ønsker å være en aktiv støttespiller. Aukrust har også lært å si de riktige tingene.
Rosinen i pølsa
Jolani treffer president Trump i Saudi Arabia i juni, Der står de samlet. Kronprinsen av Saudi Arabia, Jolani og Trump. Trump synes Jolani var en tøffing, pen og med en tøff bakgrunn.
Den bakgrunnen kjenner USA godt til. Han var del av Al-Qaida i Irak, drepte amerikanere, satt fem år i diverse amerikanske fengsler sammen med Abu Bakr al- Bagdhadi. Begge løslatt samtidig. Begge dro til Syria da regimeskiftekrigen startet i 2011 eller revolusjonen som enkelte kalte den. Begge samarbeidet med vestlig etterretning. Baghdadi stiftet IS. Jolani Al-Nusra.
Trump opphever sanksjonene mot Syria. EU opphever sanksjonene mot Syria. Norge opphever sanksjonene mot Syria. I nevnte rekkefølge.
Jubler det syriske folket? Ingen vet. Ingen har snakket med dem.
Det det syriske folket vet og som ingen bryr seg om i vesten er at Jolani ikke har endret seg. Han fortsetter å begå terror. Denne gangen gjennom egne proxyterrorister. Det foregår massakre mot alawitter og kristne. Branner i kirker, selvmordsbombere, tortur, fengslinger, plyndringer, ødeleggelser av historiske monumenter osv. Akkurat som han har drevet sin virksomhet på siden 2011 i Syria og siden 2003 i Irak. Vi hører ikke om det. Det gjør åpenbart ikke «et sterkt inntrykk».
Israel
For Trump har premisset for å oppheve sanksjonene vært at Jolani har lovet å inngå vennskap og samarbeid med Israel. Å kvitte seg med palestinske frigjøringsbevegelser i Syria. Arrestere lederne som f.eks. lederen av PFLP. Lovet at Israel får bruke syriske luftrom. Lovet at Israel skal få deler av Golan og at han uten betingelser blir del av Abraham Accords. Lovet å ta «fremmedkrigere» inn i hæren Jolani har etablert som for så vidt allerede består av terrorister.
Sterkt inntrykk
Det som gjør sterkt inntrykk på meg er hvor mye makt politikere har. Hvor løgnaktig de er og hvordan de bruker makten til å drepe et helt folk om det er det som skal til for å nå målet med politikken. Uten å blunke. De har nå fått på plass en terrorist i Syria og han skal vi støtte. Vi bare omskriver historien. Det er de som kjempet mot terrorgruppene som nå er terrorister. Det gjelder størstedelen av den syriske befolkningen. Hvor mye makt mediene har og hvor mye makt støtteapparatet regjeringen har til sin disposisjon. Bistandsorganisasjonene er et slikt støtteapparat. De blir eksperter. Får tilgang til mediene.
Kynisk, iskaldt og full av løgner. Jeg har vært i Syria fem ganger siden 2015. Vasset i ruiner. Skrevet til UD. Skrevet i mediene. Problemet med meg er at jeg har avdekket løgnen og vist krigsforbrytelsene som våre regjeringer og bistandsorganisasjoner har begått mot det syriske folket. I 2017 sendte de faktisk.no på meg. Jeg skrev at norsk bistand gikk til terrorfinansiering. Jeg kunne dokumentere det. Ser man i dag i 2025 hadde jeg rett i 2015 og jeg har rett i dag. Jolani sier det selv. Han har levd på bistandsmidler.
Det som kanskje gjør sterkest inntrykk på meg er medienes mangel på moral. De er medskyldige, men ingen blir straffet. De kunne jo i det miste bedt det syriske folket om unnskyldning.
Les:
Peace with Israel Tops the Agenda for Syria’s New Leaders
Frankrike ønsker seg en rolle i Iran-konflikten
Av M. K. Bhadrakumar - 6. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/frankrike-onsker-seg-en-rolle-i-iran-konflikten/
Hørte du den knasende lyden av is som sprakk på den frosne innsjøen i forbindelsene mellom Russland og Frankrike 1. juli? President Vladimir Putins beslutning om å ta en telefonsamtale med sin franske motpart Emmanuel Macron den dagen, for første gang siden september 2022, betyr at den vestlige fortellingen om å «viske ut» Russland i stedfortrederkrigen i Ukraina har raknet fullstendig.
Denne fortellingen, som hadde som mål å skape et fiendebilde av Russland, var basert på en bisarr tankeprosess om at Kreml hadde til hensikt å invadere Europa, men nå tjener den ingen hensikt ettersom hovedpersonene i stedfortrederkrigen i det kollektive vesten – USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland – innser at krigen er ugjenkallelig tapt, og at det er på tide å gå videre.
Det første tegnet på det viste seg på de nylige G7- og NATO-toppmøtene forrige måned. Som oppfølging av nyhetene fra NATO-toppmøtet har Putin siden gitt grønt lys til et russisk-amerikansk toppmøte i nær fremtid, noe president Trump har ønsket seg. (Se bloggen min Trump dytter Europa til å lette på Russland, Deccan Herald, 1. juni 2025.)
Nå er det Macrons tur til å synkronisere klokken sin. Det går rykter om at den tyske kansleren snart kan følge i Macrons fotspor.
Putin og Macron ser tydeligvis behovet for å gjenoppta samarbeidet for å normalisere de russisk-franske båndene. Det er en økende erkjennelse av at Russlands krav om å forhandle frem en sikkerhetsarkitektur for Europa, som var et av Kremls kjernekrav da de valgte de spesielle militære operasjonene i Ukraina i februar 2022, viser tegn til sakte, men sikkert å få fotfeste hos Trump. Han har ensidig begynt å lempe på noen økonomiske sanksjoner mot Russland, noe som også vil bety at han tar kontroll over EUs hensynsløse handlinger mot Russland. Kanskje denne antagelsen er å se forbi kurven, men det er bare logisk.
Fra det russiske referatet av samtalen mellom Putin og Macron går det frem at diskusjonen dreide seg om to temaer – den kritiske situasjonen i Midtøsten og krigen i Ukraina. Den to timer lange diskusjonen gikk absolutt utover en dyptgående utveksling.
Det russiske referatet inntar en positiv tone generelt sett om at de to landene, i det minste med tanke på situasjonen i Midtøsten, til tross for tidligere uenighet og bitterhet, kan finne en tilnærming når det gjelder Iran-situasjonen i kjølvannet av det amerikanske angrepet, i den grad de «bar et særlig ansvar for å opprettholde fred og sikkerhet» i Vest-Asia som permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd, «samt for å bevare det globale ikke-spredningsregimet».
Det er viktig å merke seg at de to lederne «bemerket at det var avgjørende å respektere Teherans legitime rett til å utvikle fredelig atomteknologi og fortsette å oppfylle sine forpliktelser i henhold til traktaten om ikke-spredning av atomvåpen, som inkluderer samarbeid med IAEA». Dette er en stødig russisk posisjon som Frankrike ser ut til å være enig i.
(IAEA, Det internasjonale atomenergibyrået.)
Samtalen var betimelig fordi E-3 [Frankrike, Storbritannia og Tyskland] nå må varsle FNs sikkerhetsråd dersom de har til hensikt å bruke den såkalte «snapback-mekanismen» for å gjeninnføre sanksjonsregimet mot Iran [påstanden om at Iran har brutt bestemmelsene i JCOPA], ettersom selve 2015-avtalen utløper i oktober. Tiden er i ferd med å renne ut.
(JCPOA, Joint Comprehensive Plan of Action, avtale fra 2015 som begrenser Irans kjernefysiske program.)
Det særegne ved «snapback-mekanismen» er at den er immun mot veto fra ethvert permanent medlem (i dette tilfellet Russland eller Kina). Ironisk nok var denne uvanlige ideen tanken til de russiske forhandlerne som en garanti til europeerne om at Iran hadde til hensikt å overholde JCPOA i bokstav og ånd i løpet av tiårsperioden frem til oktober i år.
USA er ikke lenger kvalifisert til å påberope seg JCPOA, og det er en vanskelig avgjørelse for E-3 i dagens omstendigheter, ettersom Iran kan trekke seg helt fra ikke-spredningsavtalen (NPT) hvis det kommer til stykket, slik at landet ikke lenger er ansvarlig overfor FN.
Ordlyden i den russiske uttalelsen – «for å bevare det globale ikke-spredningsregimet» – er en indikasjon på at Russland og Frankrike har en vedvarende interesse i at Iran fortsetter som NPT-medlem. Det store spørsmålet er om vi får et glimt av en mulig løsning på problemet basert på en slags fleksibilitet fra USAs side til å innrømme Irans rett til å anrike uran?
En slik mulighet kan ikke utelukkes, selv om Israel ikke vil gi opp sitt maksimalistiske standpunkt om at Iran ikke skal ha noen rett til å anrike uran, uavhengig av NPT.
Konklusjonen er at Russland og Frankrike har understreket viktigheten av å «løse krisen rundt Irans atomprogram og eventuelle andre uenigheter som oppstår i Midtøsten utelukkende via politiske og diplomatiske midler». Putin og Macron har en forståelse av å «opprettholde kontakten for å koordinere sine holdninger om nødvendig» i den nåværende uroen der det finnes bevegelige deler.
Interessant nok hadde Macron en samtale med Irans president Masoud Pezeshkian dagen før samtalen med Putin, hvor han uttrykte bekymring over Teherans beslutning om å suspendere samarbeidet med Det internasjonale atomenergibyrået.
Når det gjelder Ukrainakrigen, er russiske og franske posisjoner fortsatt milevis fra hverandre. Det er bare å forvente. Putin vil neppe endre holdning, slik ordlyden i uttalelsen ettertrykkelig sier. Uansett regner Russland med USA som sin viktigste samtalepartner. Og avsløringen om at USAs våpenforsyninger til Ukraina så godt som har stoppet, er et kraftig signal til europeerne om å revurdere sine egne forpliktelser.
Macron befinner seg i en vanskelig situasjon, som aldri før på flere år. Den fransk-tyske aksen fungerer ikke lenger i EU. Macron har nærmet seg den britiske statsministeren Keir Starmer, men sistnevnte sliter selv med kraftig kritikk innad i Arbeiderpartiet om at hans overdrevne engasjement i Ukraina har gått på bekostning av neglisjering av innenriksspørsmål. Labour ligger nå bak Nigel Farages populistiske Reform UK på meningsmålingene.
Uansett har Starmer gitt opp den vanvittige ideen om en «koalisjon av de villige» som kan fortsette Ukrainakrigen selv uten USA. Det etterlater Macron i en vanskelig situasjon, med Trump som holder ham på armlengdes avstand. På sidelinjen av G7-toppmøtet latterliggjorde Trump Macron offentlig. Det er begynnende tegn på at Frankrike allerede er i ferd med å slå tilbake i Ukrainakrigen. Putin forstår alt dette, men han viste det ikke.
Putin og Macron har lang historie tilbake i tid. Men de ser ut til å ha bestemt seg for å glemme at så sent som i mars kalte de hverandre stygge ord.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.