Nyhetsbrev steigan.no 06.06.2023
Belgia spør Ukraina om belgiske rifler ble brukt i angrep på Russland
Selv New York Times innrømmer nå at Ukraina har et naziproblem
Hvorfor land må forlate Verdens helseorganisasjon
Ukraina lanserer sitt motangrep
Den planlagte kumassakren i Irland
Krigsdagbok del 60 – 30. april til 3. mai 2023
«Om å føre fred» – Scott Ritter om sin reise til Russland
Belgia spør Ukraina om belgiske rifler ble brukt i angrep på Russland
Av Dave DeCamp - 6. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/belgia-spor-ukraina-om-belgiske-rifler-ble-brukt-i-angrep-pa-russland/
Amerikanske tjenestemenn fortalte Washington Post at pro-Kiev-krigere som angrep Russlands Belgorod-region var bevæpnet med belgiske og tsjekkiske rifler.
Belgias statsminister Alexander De Croo sa mandag at regjeringen hans spør Ukraina om belgiske rifler ble brukt av pro-Kiev-krigere i et nylig angrep på Russlands Belgorod-region.
De Croos kommentarer kom etter at amerikanske tjenestemenn fortalte The Washington Post at grupper av russiske frivillige som kjempet for Ukraina var bevæpnet med USA-lagde pansrede kjøretøyer og rifler som ble laget i Belgia og Tsjekkia under et raid på Belgorod.
«Vårt forsvarsdepartement og dets etterretningsbyråer har startet en etterforskning og ber om informasjon for å fastslå nøyaktig hva som har skjedd,» sa De Croo, ifølge Al Jazeera.
«Europeiske våpen blir levert til Ukraina under forutsetning av at de brukes på ukrainsk territorium med det formål å forsvare det territoriet. Og vi har strenge kontroller på plass for å se at dette er tilfelle,» la han til.
De to gruppene som tok æren for Belgorod-angrepet – Freedom of Russia Legion og Russian Volunteer Corps – har innrømmet å ha brukt NATO-våpen.
«Det grunnleggende militære utstyret som riflene og maskingeværene, de er åpenbart en del av utrustningen til de vanlige krigerne i Ukraina fordi begge disse gruppene er en del av den internasjonale legionen, som er en del av de ukrainske væpnede styrkene,» sa Ilya Ponomarev, en politisk representant for Freedom of Russia Legion, til Al Jazeera forrige måned.
Denis Nikitin, lederen av det russiske frivilligkorpset, en gruppe åpne nynazister, fortalte Financial Times at krigerne hans var bevæpnet med amerikanske panserkjøretøyer, inkludert MRAP-er og Humvees, i det angrepet over grensa til Russland som ble satt i gang 22. mai. De russiske frivillige gruppene har angivelig gjennomført flere angrep i Belgorod siden 22. mai og sa søndag at de tok russiske soldater til fange.
Selv New York Times innrømmer nå at Ukraina har et naziproblem
Av red. PSt - 6. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/selv-new-york-times-innrommer-na-at-ukraina-har-et-naziproblem/
I en artikkel i New York Times 5. juni 2023 innrømmes det nå at Ukraina har et naziproblem, men pussig nok er det viktigste for The Gray Lady, som avisa også kalles, ikke at nazistene har stor innflytelse i Ukraina, men at nazisymbolene kan gi Putin vann på mølla.
Nazi Symbols on Ukraine’s Front Lines Highlight Thorny Issues of History
Soldatenes bruk av nazistiske emblemer risikerer å gi næring til russisk propaganda og spre bilder som Vesten har brukt et halvt århundre på å prøve å eliminere.
Videre skriver avisa:
Ukraina har jobbet i årevis gjennom lovgivning og militær omstrukturering for å inneholde en ytre høyreekstrem bevegelse hvis medlemmer stolt bærer symboler gjennomsyret av nazistenes historie og går inn for synspunkter som er fiendtlige til venstreorienterte, L.G.B.T.Q. bevegelser og etniske minoriteter. Men noen medlemmer av disse gruppene har kjempet mot Russland siden Kreml ulovlig annekterte en del av Krim-regionen i Ukraina i 2014 og er nå en del av den bredere militære strukturen. Noen blir sett på som nasjonale helter, selv om ytre høyre forblir marginalisert politisk.
Nå ja. Det er fortellingen til de naive og de som ikke har fulgt med.
Et faktum er at nasjonalforsamlinga i Kiev har vedtatt at Stepan Bandera og de andre folkemorderiske nazikollaboratørene er landets nasjonalhelter og at det er forbudt å kritisere dem.
Israels president fordømte ukrainsk nazisme i Kiev
Israels president Reuven Rivlin besøkte Kiev og holdt en tale til nasjonalforsamlinga Verkhovna Rada i anledning 75-årsdagen for jødemassakrene ved Babij Jar. Til ei forsamling full av tilhengere av fascisten Stepan Bandera og den ukrainske nazi-organisasjonen OUN sa han blant annet følgende:
Omkring 1,5 millioner jøder ble drept på territoriet til det moderne Ukraina under den annen verdenskrig, ved Babij Jar og mange andre steder. De ble skutt i skogene, nær grøfter og diker og så skuffet ned i massegraver. Mange av kollaboratørene som utførte disse forbrytelsene var ukrainere, inkludert OUN-militser, som utmerket seg spesielt ved å spotte jøder, drepe dem eller overlevere dem til tyskerne.
Dette kan ikke ha skapt begeistring i salen. Den samme nasjonalforsamlinga vedtok 9. april 2015 både å forby kommunismen og alle kommunistiske symboler og samtidig å gjøre kritikk av OUN, Stepan Bandera og andre ukrainske fascister ulovlig. I loven, som på engelsk bærer tittelen On Legal Status and to commemorate fighters for Ukraine’s independence in the twentieth century heter det:
Public denial of the legitimacy of the struggle for the independence of Ukraine in the twentieth century recognized insult to the memory of fighters for independence of Ukraine in the XX century constitutes disparagement of the Ukrainian people and is illegal.
Den israelske presidenten forbrøt seg altså mot ukrainsk lov ved å nevne sannheten om de ukrainske nazistenes forbrytelser. Fascisten Oleh Lyaskho, som var leder av parlamentsgruppa til Det radikale partiet, svarte da også på Facebook med å kreve en unnskyldning fra Rivlin.
Tilbake til New York Times som skriver:
Ikonografien til disse gruppene, inkludert en lapp med hodeskalle som ble båret av konsentrasjonsleirvakter (Totenkopf, o.a.) og et symbol kjent som Black Sun, vises nå med en viss regelmessighet på uniformene til soldater som kjemper i frontlinjen, inkludert soldater som sier bildene. symboliserer ukrainsk suverenitet og stolthet, og ikke nazisme.
Disse folkene vet utmerket godt hva de gjør. Naziikonografien er valgt med omhu og uttrtykker ideologien til Azov, Aidar og de andre gruppene som utgjør kaderen i de ukrainske væpnede styrkene.
Azov har brukt disse symbolene i alle fall siden 2014:
Tilbake til NYT:
På kort sikt truer det med å forsterke Mr. Putins propaganda og helle bensin på bålet til hans falske påstander om at Ukraina må «avnasifiseres» – en posisjon som ignorerer det faktum at Ukrainas president, Volodymyr Zelensky, er jødisk. Mer generelt risikerer Ukrainas ambivalens rundt disse symbolene, og noen ganger til og med aksepten av dem, å gi nytt, mainstream liv til ikoner som Vesten har brukt mer enn et halvt århundre på å prøve å eliminere.
Det å være jødisk hindrer dessverre ikke folk fra å begå forbrytelser eller fra å støtte nazister, slik Ukraina er et godt eksempel på. Oligarken Ihor Kolomoysky er en ledende talsmann for et av de jødiske samfunnene i Ukraina. det har ikke forhindret at han har vært hovedsponsor for grupper som Azov og Aidar og har brukt dem som sine militser.
Les: Hvordan en ukrainsk milliardær finansierte Hunter Biden, president Zelenskij og nynazistenes Azov-bataljon
Igor Kolomoysky har vært en toppfinansierer av Azov-bataljonen siden den ble dannet i 2014. Han har også finansiert private militser som Dnipro- og Aidar-bataljonene og har personlig utplassert dem for å beskytte sine økonomiske interesser.
Hvem finansierte Azov før de ble en del av Ukrainas væpnede styrker? Enheten fikk støtte fra Ukrainas innenriksminister i 2014, da regjeringa hadde erkjent at deres eget militær var for svakt til å bekjempe de pro-russiske separatistene og stolte på paramilitære frivillige styrker.
Disse styrkene ble privat finansiert av oligarker – den mest kjente var Igor Kolomoisky, en energimagnatmilliardær og daværende guvernør i Dnipropetrovska-regionen.
Newsweek :
Grupper av høyreorienterte ukrainske nasjonalister begår krigsforbrytelser i de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina, ifølge en rapport fra Amnesty International, ettersom bevis dukket opp i lokale medier på at frivillige militser halshugger ofrene sine.
Væpnede frivillige som omtaler seg selv som Aidar-bataljonen «har vært involvert i omfattende overgrep, inkludert bortføringer, ulovlig internering, mishandling, tyveri, utpressing og mulige henrettelser», sa Amnesty …
Aidar-bataljonen er offentlig støttet av den ukrainske oligarken Ihor Kolomoyskyi, som også angivelig finansierer Azov, Donbas, Dnepr 1, Dnepr 2 frivillige bataljoner, som opererer under ordre fra Kiev.
Reuters :
Noen av Ukrainas private bataljoner har sverte landets internasjonale rykte med sine ekstremistiske synspunkter. Azov-bataljonen, delvis finansiert av Taruta og Kolomoisky, bruker nazistenes Wolfsangel-symbol som sin logo, og mange av medlemmene går åpent inn for nynazistiske, antisemittiske synspunkter. Bataljonsmedlemmene har snakket om å «bringe krigen til Kiev» og sa at Ukraina trenger «en sterk diktator for å komme til makten som kan utgyte mye blod, men forene nasjonen i prosessen».
Les resten av artikkelen her.
Tilbake til NYT:
«Det som bekymrer meg, i ukrainsk kontekst, er at folk i Ukraina som er i lederstillinger, enten ikke gjør det eller så er de ikke villige til å anerkjenne og forstå hvordan disse symbolene blir sett på utenfor Ukraina,» sa Michael Colborne. en forsker ved etterforskningsgruppen Bellingcat som studerer den internasjonale ytre høyresiden. «Jeg tror ukrainere i økende grad må innse at disse bildene undergraver støtten til landet.»
Det er fascinerende at ei avis som påberoper seg sin redaksjonelle integritet fortsatt kan bruke Bellingcat som kilde:
Bellingcat funded by US and UK intelligence contractors that aided extremists in Syria
Bortsett fra det er det også verdt å legge merke til at det som bekymrer NYT og Bellingcat ikke er den åpenbare og veldokumenterte nazismen i Ukraina, men at det at den kommer til syne kan bli et argument for Putin.
Litt mer graving fra NYT så ville de ha funnet ut at også den ukrainske hærsjefen hyller Bandera:
Her hjemme noterer vi oss an de smågruppene som liker å lage slåsskamper med ubetydelige grupper som SIAN under paroler som «ingen nazister i våre gater» heller ikke har reagert på den hitleristiske nazismen i Ukraina, men tvert om later til å befinne seg vel med å støtte det mest nazifiserte regimet Europa har sett siden 1945.
Les også det jødiske tidsskriftet Forward: Om nazimonumenter i Ukraina
Hvorfor land må forlate Verdens helseorganisasjon
Av Joseph Mercola - 6. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/hvorfor-land-ma-forlate-verdens-helseorganisasjon/
Utdrag av artikkelen Why Countries Must Leave the World Health Organization.
Land som verdsetter individuell frihet og respekterer kroppslig autonomi, har bare ett valg: Gå ut av Verdens helseorganisasjon.
One Health er kulminasjonen av en storslått global plan som plasserer menneskers helse, dyrehelse, miljøhensyn, mat, reiser, bolig og alt annet under én enkelt paraply, og WHO blir satt opp som den sentrale beslutningstaker og oppsynsmann for det hele.
One Health er basert på forutsetningen om at et bredt spekter av aspekter ved liv og miljø kan påvirke helsen og derfor faller inn under «potensialet» til å forårsake skade. One Health-agendaen inkluderer medisin, mat og landbruk, kommunikasjon, økonomi, sivilsamfunn, global handel og forretningsdrift, forskning, ikke-smittsomme sykdommer, mental helse, arealbruk, sykdomsovervåking og mye mer.
Bak kulissene har One Health-partnerskap allerede blitt dannet i mange land rundt om i verden. One Health-nettverket ble bygget og utvidet i USA først og fremst ved å kutte i offentlige helsemidler. One Health gikk deretter inn med finansiering, men mottakere av One Health-stipend måtte selvfølgelig omfavne konseptet og formidle ut til andre.
One Health er også bakt inn i de foreslåtte endringene til 2005 International Health Regulations (IHR), som World Health Assembly (WHA) etter planen skal stemme over i mai 2024. Slik vil WHO få myndighet til å diktere hvordan vi lever livene våre.
WHO har til hensikt å gjennomføre et internasjonalt program kalt One Health, som formelt ble vedtatt av WHO og G20 helseministrene i 2017.Begrepet «One Health» ble først myntet av EcoHealth Alliance, gruppen som bestilte den risikable gain of function forskningen til Wuhan Institute of Virology (WIV), laboratoriet som SARS-CoV-2 dukket opp fra.
I ettertid er det lett å se at globalistenes plan for å konsentrere makten har vært under arbeid i flere tiår, og spilleplanen er alltid den samme: «Gi oss mer makt så vi kan beskytte deg og sørge for at du er trygg». Akk, hver gang vi gir dem mer makt, finner vi oss både mindre trygge og mindre frie.
Hva er One Health?
I videoen ovenfor forklarer Dr. Meryl Nass implikasjonene av One Health. Kort sagt, hele vår livsstil, vår frihet, vår livskvalitet – ja, vår menneskelighet, står nå på spill.
Som Nass forklarer, var One Health-konseptet opprinnelig basert på konseptet om at veterinærer og leger hadde en bedre sjanse til å bekjempe zoonotiske sykdommer – infeksjoner som hopper fra dyr til menneske – ved å samarbeide. Selv om det er en rimelig idé, ble konseptet kapret av globalister som så at det kunne brukes til å få makt og kontroll over hele verden.
One Health-agendaen er basert på forutsetningen om at et bredt spekter av alt som har å gjøre med liv og miljø kan påvirke helsen og derfor faller inn under «potensialet» til å forårsake skade.
WHO vil ha makt til å diktere alle fasetter av livene våre
Hvis WHOs foreslåtte pandemiavtale blir vedtatt, vil WHO ha ensidig makt til å ta beslutninger om alle disse områdene, og dens diktater vil erstatte og overstyre alle lokale, statlige og føderale lover.
For eksempel, under One Health, vil WHO kunne erklære klimaendringer som en helsenødsituasjon og implementere «klimalockdown» «for å håndtere det. De vil være i stand til å begrense lokale og internasjonale reiser under dekke av miljø og/eller menneskers helse, implementere et vaksinepasskrav som et biosikkerhetstiltak, radikalt endre dietter rundt om i verden i navnet til dyrevelferd og miljøvern, og mye mer.
Som Nass bemerker «prøver de i bunn og grunn å legge alt i verden under One Health.» I mellomtiden mangler One Health «et konseptuelt system, bevis fra den virkelige verden og en metode for å bli implementert og evaluert,» bemerker hun.
Selve den felles handlingsplanen One Health er ren ordsalat. Det forteller oss ingenting, egentlig, annet enn at det handler om å danne en global koalisjon for å «gjennomføre endring» og transformere livet på «globalt, regionalt og landnivå» under dekke av «helse.»
Les resten av denne artikkelen her, men vær klar over at den snart vil bli fjernet, så det kan være en god idé å ta en kopi.
Gå også inn på nettsidene til One Health og les dem sjøl. Du vil se at de er identiske med WHO-sidene, bare at de nå kalles One Health.
Se også: Quadripartite call to action for One Health for a safer world
Vår merknad er at dette globalistiske grepet bærer mange av fascismens kjennetegn. Det er totalitært, det er korporativt, det er diktatorisk og det prøver å få alle innbyggerne til å underkaste seg en felles ideologi og et styre som ikke er kontrollerbart eller transparent, men som er samkjørt med de sterkeste kapitalkreftene i verden.
Ukraina lanserer sitt motangrep
Av skribent - 6. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/ukraina-lanserer-sitt-motangrep/
Den lenge annonserte ukrainske motoffensiven har startet. Nye ukrainske enheter som man aldri tidligere har kommet til fronten.
Angrepet ble satt i gang av Ukraina av politiske årsaker under press fra landets ‘vestlige’ sponsorer. Militært er det usannsynlig at det blir vellykket, men det vil tære på det som er igjen av Ukrainas militære kapasitet.
Angrepene ble gjennomført langs hele fronten. I nord mot Belgograd, mot øst og, med flest styrker, mot sør. Det var så langt liten eller ingen suksess i noen av angrepene.
Den daglige rapporten fra det russiske forsvarsdepartementet viser som ukrainske tap i løpet av de siste 24 timene 910 soldater, 16 stridsvogner, 33 pansrede kampkjøretøyer/infanteri og rundt 30 lastebiler.
Så langt har bare de fremste posisjonene til russiske tropper blitt angrepet. Det er to til tre godt organiserte forsvarslinjer bak disse. Russerne kan falle tilbake når det trengs og la artilleriet og luftvåpenet ødelegge sine angripende fiender.
Som jeg skrev tidligere om eventuelle angrep i retning av Tokmak og Melitopol:
Sett fra et strategisk synspunkt er det valgte målet det riktige. Det er imidlertid også der det russiske militæret har forberedt sine sterkeste forsvarslinjer.
Kilde:@Inkvisiit, Scribblemaps
I militære bøker er dette kjent som «lagdelt forsvar» med tre linjer med godt forberedte posisjoner ti kilometer fra hverandre. Hver linje består av tankhindringer, minebelter, forberedte anti-tank posisjoner for å overvåke og motvirke potensielle gjennombruddsforsøk og godt forberedt artilleristøtte bak neste forsvarslinje.
Å knekke en slik nøtt uten luftstøtte og uten betydelig artillerifordel er nesten umulig.
Det kan fortsatt komme større angrep i andre retninger. Men hvor mange kan det være?
Som en tidligere svensk offiser, Mikael Valtersson, bemerker:
4. juni UkrAF har skalert opp offensive operasjoner på sørfronten, men tapene er for høye for langvarig suksess. Tidligere operasjoner var hovedsakelig rekognosering i kraft med kampgrupper på avdelings- og kompanistørrelse. I går så det ut til at de ukrainske styrkene var kampgrupper av bataljonsstørrelse. Ifølge russisk MoD var 8 UkrAF-bataljoner involvert i offensive operasjoner SE for Mala Tokmachka (1), ved Vremivka-utspringet (2) og øst for Vuhledar mot Velikonovoselovka (3). Kampene var intense, men de fleste steder ble ukrainske styrker slått tilbake, hovedsakelig av intense russiske artilleri- og luftangrep. Noen steder lyktes UkrAF å erobre et par hundre meter….[Hvis de russiske tallene stemmer], ser utsiktene for en ukrainsk motoffensiv veldig svake ut. Dette er selv om vi ikke tar hensyn til den pågående intense russiske luft- og artillerioffensiven mot UkrAF-troppekonsentrasjoner, ammunisjon og drivstoffdepoter.
Med tap på over 1000 KIA og WIA betyr det at en ukrainsk brigade på 4000 mann mister minst 25 prosent av sin mannskap.Det er på randen av å gjøre en brigade ubrukelig.To dagers kamp med slike tap ville ødelegge en brigades kampevne.24 dager med slike tap ville i realiteten ødelegge hele knyttneven på 12 brigader UkrAF har samlet for motoffensiven.Med tap på rundt 12 brigader, 25 000 KIA/WIA, 250 stridsvogner og 1000 IFVs/APCs ville alle de strategiske reservene UkrAF har bygget i løpet av de siste 6 månedene være borte.I bytte kunne den ukrainske siden ha avansert kanskje 10 km noen steder eller mer generelt 2-3 km langs kanskje halve sørfronten.
Igjen, HVIS de russiske påstandene er sanne, må RuAF føle seg lettet og UkrAF svært bekymret over resultatene av kampene på sørfronten 4. juni.
Jeg har en sterk mistanke om at det russiske militæret vil la de ukrainske angrepene gå sin gang for deretter å sette i gang egne angrep i større skala mot et svekket ukrainsk forsvar.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Moon of Alabama:
Ukraine Launches Its Counterattack
Se også kommentaren til den tidligere USA-soldaten Brian Berletic:
Dark Truth Behind Ukraine’s NATO-Armed Border Raids + Cost of Attrition Continues to Mount
Den planlagte kumassakren i Irland
Av skribent - 6. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/den-planlagte-kumassakren-i-irland/
Den irske regjeringen arbeider sigende med planer om å slakte rundt 200.000 melkekyr for å nå sine klimamål. Det er galskap.
Dette skriver Jamie Blackett i The Telegraph.
Han fortsetter:
Den utilsiktede skaden av netto null begynner nå å komme ubehagelig nær oss. De første nederlandske bønder ble truet med tvangskjøp for å tilfredsstille EUs utslippsmål, noe som førte til et nytt opprør der. Nå er det Irlands tur, hvor regjeringen etter sigende ser på planer om å slakte rundt 200.000 kyr for å nå sine klimamål. Ordningen vil være litt som frivillig oppsigelse, med bønder som tilbys økonomiske kompensasjoner til å gi fra seg kyrne.
Britiske kjøtte- og melkebønder er nå veldig nervøse. Det virker stadig tydeligere at det er en øko-modernistisk agenda for å avskaffe konvensjonelt kjøtt. Det er ikke bare Extinction Rebellion-mobben heller, mange av verdens politikere er med.
Å bruke enorme summer av skattebetalernes penger på å ødelegge produktive dyr ville være en perfekt oppsummering av netto null-galskapen som infiserer Vesten. Det irske landbruksdepartementet har sagt at rapporten bare var et «modelldokument», men ingen fornuftig regjering ville engang finne på å inkludere en slik plan i «en diskusjonsprosess». Hvorfor? Fordi det er irrasjonelt.
Nederlandske og irske politikere har ikke klart å erkjenne at regenerative oppdrettsteknikker lar husdyrbønder bidra til å dempe klimaendringene ved å binde karbon i jorda. Teknologien som trengs for å måle jordkarbon nøyaktig, er nylig utviklet av et britisk selskap, Ecometric. Resultatene er oppsiktsvekkende. Noen britiske husdyrbønder får nå betalt for netto karbon som er bundet i jorda etter at metanet fra deres rapende kyr er blitt gjort rede for. Det ville bety å endre måten vi driver jordbruk for å anvende holistiske metoder, hovedsakelig erstatte kornbaserte storfedietter med gras, men det kan gjøres.
Kommentar:
Vi tar med dette som en advarsel. Denne politiske kugalskapen er ikke noe nederlandsk eller irsk fenomen. Det er en global politisk epidemi fra et ideologisk virus som er plantet av de kreftene som er interessert i å ødelegge tradisjonelt landbruk og erstatte det med industri de kan tjene grovt på. De vet utmerket godt at alt som kan merkes «for klimaet» selger i den urbane middelklassen i Vesten og slukes rått av mediene og av politikere som tenker mer på hvordan de skal bli gjenvalgt enn på hva som er bra for menneskeheten. Praktisk produksjon og arbeid med jord og husdyr har de så allikevel ingen peiling på.
Derfor må vi anta at dette er et virus som også vil smitte til Norge og at det knapt finnes folk i det politiske «toppsjiktet» som er i stand til å stå imot det.
På steigan.no vil du finne mange artikler som er basert på virkeligheten i landbruket og som avslører den moderne kugalskapen for det den er, er dårlig tilslørt kampanje fra en rovgrisk agrobusiness-lobby.
Les: Når skal vi slutte med denne galskapen presentert som «det grønne skiftet»?
Krigsdagbok del 60 – 30. april til 3. mai 2023
Av Lars Birkelund - 6. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/krigsdagbok-del-60-30-april-til-3-mai-2023/
Dette er 60. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.30. april.
30. april
For å forstå og løse globale problemer kan det være nyttig å se på hvordan vi løser lokale problemer.
Jeg bor på Grünerløkka i Oslo og får i likhet med naboer flere ganger i året varsel om utbyggingsplaner eller annet i mitt nærområde. Meningen med det er å gi beboere, næringsdrivende og andre en sjanse til å uttale seg før det eventuelt foretas endringer som berører våre dagligliv. I noen tilfeller fører det til at planer blir stoppet eller endret. Det forekommer også på nasjonalt plan, som den såkalte Fosen-saken er det siste eksempelet på. Norske myndigheter ignorerte først advarslene, i år har de beklaget håndteringen av saken.
Så hvorfor bør det være annerledes i verdenssamfunnet, der så mye mer står på spill? Faktum er at både Russland og mange i Norge/Vesten siden 90-tallet har advart mot NATO-utvidelsene og hva de kan føre til. Disse advarslene har NATO kort og godt ignorert. Hva skjedde så? Jo, akkurat det som det ble advart mot, nemlig krig. Til og med Joe Biden advarte mot NATO-utvidelser, i 1997. Da han ble president førte han samme politikk som han advarte mot i 1997 og som hans forgjengere hadde ført.
Har norske/vestlige ledere beklaget noe som helst? Nei, de fortsetter på samme gale galei, der de spiller russisk rulett med vår framtid, ute av stand til å innrømme at de har begått så mye som EN feil. Konklusjonen må bli at Norge/Vesten har totalt uansvarlige, inkompetente og svært farlige ledere.
2. mai
Norske medier holder daglig dommedag over Russlands krigsinnsats. Men hva skal man si om norske mediers krigsinnsats hvis Russland vinner krigen?
Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Men Russlands invasjon av Ukraina ble framprovosert av USA/NATO/EU/Ukraina, særlig kuppet i 2014 og kuppmakernes bruk av flyvåpen og annet mot beboerne i Donbass fra samme år. Sannsynligvis var invasjonen også ønsket. USA har lyktes med slike provokasjoner før (Korea i 1950 og Afghanistan i 1979).
Det betyr ikke at Russlands invasjon var lovlig, jeg klandrer naturligvis ikke andre enn Russland for den. Men her er det mange faktorer som må veies mot hverandre.
Hvis man legger til grunn at USA/NATO/EU/Ukraina med vilje provoserte Russland til å invadere Ukraina må de også ha lagt til grunn at de skulle få nærmest hele verden med seg mot Russland. I så fall har de feilet på en måte som blir skjebnesvanger for dem selv. For disse de facto kolonimaktenes verdenshegemoni i mer enn hundre år faller med denne krigen, en krig de kunne ha unngått med noen små kompromisser med Russland. Og det faller fordi oppadstigende stormakter som Kina og India (tidligere kolonisert og plyndret av kolonimaktene i NATO/EU) så og si har tatt Russlands parti, i likhet med med et stort flertall av verdens land, som enten er nøytrale til krigen eller støtter Russland, ved å handle (mer) med Russland enn tidligere.
Dette skiftet i verdensordenen hadde nok kommet uansett og skiftet er ikke annet enn rettferdig. Men kolonimaktene har sørget for at skiftet skjer raskere og langt blodigere enn det ellers ville ha gjort. Og norske medier og myndigheter vil da vise seg å ha vært på feil side av historien, som da de støttet krigene mot Afghanistan, Libya og Syria.
Seinere samme dag.
Georgia har vært ‘aspirant’ til EU, men EU sier nå nei fordi Georgia ikke vil bli slagmark i USA/NATO/EUs krig mot Russland, slik Ukraina er. Der røk det håpet også for norske myndigheter. Krigslykken står dem ikke bi. Georgia beskylder Ukraina for å ha prøvd å få til et statskupp i mars mens Russland beskylder Vesten for det samme. Jfr de store demonstrasjonene som pågikk da i Georgia.
3. mai
Slik lød det i min Facebook-post fra 3. mai 2014:
«Den som tror at norske regjeringer vet hva de gjør i utenrikspolitikken bør tenke om igjen. 72% av ukrainerne har «liten eller ingen tillit» til Jatsjenjuk-regjeringen, som i februar kom til makten med vold og med Norge/Vestens støtte. Dette iflg meningsmåling gjengitt i Aftenposten i dag.
«Mindre enn halvparten» av ukrainerne tror landet klarer å gjennomføre et fritt og rettferdig valg 25. mai. Det betyr mest sannsynlig at den tapende part, hvem det enn blir, vil hevde valgjuks, uansett om valgjuks forekommer, og at volden vil fortsette.
Norsk/vestlig utenrikspolitikk er en skandale, livsfarlig for Norge og for verden. Resultatene ser man i dag iblant annet Ukraina (hvor Norge støtter hel og halvfascistiske voldsmenn) og i Syria og Libya (hvor Norge støtter/støttet islamister)».
Seinere samme dag:
«Russiske skip avslørt av radiomeldinger» (NRK). «Russiske skip var i nærheten av eksplosjonsstedet på Nord Stream» (NTB – Norsk Telegrambyrå og ABC Nyheter). «Russiske skip var i nærheten av eksplosjonsstedet på Nord Stream» (VG med nøyaktig samme ordlyd). «Russiske skip var i nærheten av eksplosjonsstedet på Nord Stream» (Aftenposten med nøyaktig samme ordlyd).
Norske medier jobber på spreng for å få oss til å tro at det var Russland som sprengte Nord Stream, til tross for at USA så å si annonserte det på forhånd OG uttrykte glede over det etterpå. De er NATOs medier og det er krigspropaganda de holder på med.
Østersjøen er jo praktisk talt NATO-hav. Så det var naturligvis først og fremst NATO-fartøy der, da som nå. Når man anklager NATO og/eller Jens Stoltenberg for noe må man ha bevis, når man anklager Russland for noe er det nok med et rykte fra en anonym kilde. Det gjelder også andre land, som Kina, Iran og Syria. Det er også propaganda.
Seinere samme dag:
USA er ikke tilfreds med å ha militærbaser i over 100 land, nå skal de også påtvinges Finland, som ser ut til å være rede.
Svaret på dette kan bli at Russland, Kina, Iran, Syria med flere skaffer militærbaser i USAs naboland. Canada er ikke realistisk. Men Cuba og Mexico er realistisk. Antagelig også flere i Latin Amerika.
Seinere samme dag:
Massakren som norske/vestlige politikere, medier og ‘menneskerettighetsorganisasjoner’ har ‘glemt’. Aldri har de krevd at de ansvarlig bør straffes, sjøl om noen av gjerningsmennene ble filmet mens de skjøt på folk som prøvde å redde seg ut av en brennende bygning.
Seinere samme dag:
«Kast mest mulig dritt og håp at noe fester seg» – propagandaknep.
NRK innrømmer at det ikke finnes bevis for at Russland sprengte Nord Stream, men satser allikevel mye på å få oss til å tro at det var Russland, som på Dagsrevyen i dag. «Skyggekrigen» – en TV-serie i tre deler er dog det mest drastiske av disse tiltakene, en serie som også kommer med en mengde andre udokumenterte påstander om Russland.
Alle som har fulgt med vet at det er mest sannsynlig at USA sprengte Nord Stream. Det er det også mange på høyt nivå i USA som sier. Men de blir sensurert av NRK og andre (statsstøttede) norske medier, i likhet med nordmenn som kan finne på å si det som sannsynligvis er sannheten.
NATO-mediene leter etter halmstrå som skal få oss til å tro at det var Russland som gjorde det, mens de lukker øyne og ører for annet. Det er krigspropaganda.
Seinere samme dag:
Norske politikere forteller åpenbare usannheter, og de får lov til det så lenge usannhetene er politisk korrekte. Her tidligere ambassadør Mette Kongshem om ett tilfelle som involverer både Guri Melby, Anniken Huitfeldt og NRKs Sigrid Sollund. Kongshem på Facebook i går:
«Dax 18 i dag der Venstre-leder Guri Melby nok en gang repeterer sitt fordreide budskap om at det var president Putin som stengte de russiske gasskranene til Europa (for to år siden, sa hun, noe som gjør at påstanden er enda mer absurd, min bemerkning). Når denne påstanden gjentas ofte nok håper hun kanskje at det nesten blir sannhet. Men som hun selv burde vite, er dette ikke riktig. Presset på Tyskland for å stenge Northstream I og II startet ihvertfall under Trump. Han ville selge amerikansk flytende – og dyrere- gass til Europa. Men politikken ble videreført med Biden og så kom EU på banen, presset av de baltiske land og Polen i første rekke, og så ble presset på Tyskland for tungt etter angrepet på Ukraina. Vi så alle en molefonken Scholtz dra hjem fra Washington og skrudde kranen igjen, med de enorme konsekvenser det har fått for energisituasjonen i Europa.
Men hvorfor får Melby sitte og si dette som alle vet er uriktig uten å bli motsagt av programleder eller motdebattanten, utenriksminister Huitfeldt? Det slår meg at i altfor mange tilfeller slår ikke programledere i NRK ned på direkte feil som fremføres, og korrigerer? Tør de ikke være maktkritiske»?
Krigsdagbok del 59 – 25. til 29. april 2023
Krigsdagbok del 58 – 19. til 23. april 2023
Krigsdagbok del 57 – 7. til 18. april 2023
Krigsdagbok del 56 – 1. til 6. april 2023
Krigsdagbok del 55 – 27. til 31. mars 2023
Krigsdagbok del 54 – 21. til 26. mars 2023
Krigsdagbok del 53 – 12. til 20. mars 2023
Krigsdagbok del 51 – 3. til 5. mars 2023
Krigsdagbok del 50 – 20. til 27. februar 2023
Krigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Krigsdagbok del 48 – 4. til 9. februar 2023
Krigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023
Krigsdagbok del 46 – 25. til 30. januar 2023
Krigsdagbok del 45 – 15. til 20. januar til 2023
Krigsdagbok del 44 – 6. til 14. januar 2023
Krigsdagbok del 43 – 30. desember 2022 til 5. januar 2023
Krigsdagbok del 42 – 16. til 25. desember 2022
Krigsdagbok del 41 – 12. til 13. desember 2022
Krigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022
Krigsdagbok del 39 – 22. november til 1. desember 2022
Krigsdagbok del 38 – 19. til 21. november 2022
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Krigsdagbok del 35, 15. til 19. oktober 2022
Krigsdagbok del 34
Krigsdagbok del 33, 1. til 12. oktober 2022
Krigsdagbok del 32, 20. til 30. september 2022
Krigsdagbok del 31, 9. til 19. september 2022
Krigsdagbok del 30, 29. august til 8. september 2022
Krigsdagbok del 29, 21. til 28. august 2022
Krigsdagbok del 28, 7. til 18. august 2022
Krigsdagbok del 27, 28. juli til 6. august
Krigsdagbok del 26, 21. til 27. juli
Krigsdagbok del 25, 12. til 20. juli
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022
Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022
Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni
Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022
Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022
Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022
Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
@Krigsdagbok
«Om å føre fred» – Scott Ritter om sin reise til Russland
Av Scott Ritter - 6. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/om-a-fore-fred-scott-ritter-om-sin-reise-til-russland/
Hvordan en omvisning i Russland viste meg at propaganda forvrenger virkeligheten i amerikanernes sinn.
Min månedlange rundtur i landet var en øyeåpnende opplevelse, og det samme var fiendtligheten som møtte meg hjemme.
I slutten av april dro datteren min Victoria og jeg fra New York Citys JFK-flyplass, på vei til den sibirske byen Novosibirsk, det første bestemmelsesstedet for en 26-dagers, 12-byers tur i Russland.
Mens det offisielle formålet med besøket var forretninger (jeg drev reklame for boken min, Disarmament Race, som er utgitt på russisk av forlaget Komsomolskaya Pravda), var det uoffisielle – og for meg, viktigste – formålet med besøket en mulighet til å bedre forstå dagens Russland. For å gjøre dette ville jeg grave dypere i russisk historie, få et bedre grep om kulturen, og i denne prosessen prøve å forstå den «russiske sjelen» på en så nøyaktig måte som mulig.
Fra mitt perspektiv ble begge målene nådd. Jeg er tilbøyelig til å tro at Komsomolskaya Pravda var fornøyd med resultatene av en turné som fikk positiv mediedekning, resulterte i godt besøkte arrangementer i town hall-stil med kraftige spørsmål-og-svar-økter, og som angivelig resulterte i det første opplag av 10.000 bøker ble solgt ut i løpet av noen dager. Gjennom den betydelige omgangen jeg hadde med russere fra alle samfunnslag, fikk jeg en dypere innsikt i kompleksiteten til det som er den moderne russiske nasjonen rundt 2023. Imidlertid innså jeg at en artikulert definisjon av ‘den russiske sjelen’ – hvis det i det hele tatt var mulig – krever dypere innsikt i mengden av data og opplevelser som er hentet under denne reisen enn det en får over noen dager, og er utenfor rammen av denne artikkelen.
Jeg dro på dette eventyret fullt klar over eksistensen av en informasjonspandemi i USA kjent som russofobi, og jeg har alltid trodd at jeg var realistisk med hensyn til utfordringene jeg måtte møte i forsøket på å konvertere min russiske erfaring til en faktabasert vaksine for å motvirke denne sykdommen i detn amerikanske folkesjelen. Men omfanget av hindringene jeg så for meg å overvinne bleknet i forhold til virkeligheten som traff hjem bokstavelig talt da jeg gikk av flyet på vei hjem, da Victoria og jeg begge ble trukket ut av passkontrollen i timelange avhør av etterforskere fra tollvesenet og grensebeskyttelsen som spesialiserer seg på reisende fra utpekte nasjoner som Russland.
Jeg vil starte med å understreke at behandlingen min datter og jeg fikk var profesjonell og høflig. Jeg forstår den politiske virkeligheten i tiden vi lever i, og den antatte nødvendigheten av å avhøre amerikanske borgere som reiser til Russland mens forholdet mellom våre to nasjoner er på et rekordlavt nivå. Min bekymring er ikke i gjennomføringen av avhøret, men snarere innholdet i den grunnleggende informasjonen som spørsmålene som ble stilt til meg var basert på. Som CBP-offiseren (Customs and Border Protection officer) innrømmet, hadde han intervjuet hundrevis av russere etter starten av den militære operasjonen i Ukraina i februar 2022. Bildet han hadde av Russland var utelukkende forankret i perspektivet til politiske dissidenter som hadde ei høne å plukke med president Vladimir Putin, og fortellingene de malte fram om Russland hadde blitt evangeliet for CBP. I forlengelsen har det i stor grad påvirket den samlede vurderingen fra den amerikanske regjeringen, siden disse dissidentebriefingene utgjør en viktig kilde til den primære etterretningen som brukes av nasjonale sikkerhetsanalytikere i hele det amerikanske etterretningsmiljøet.
Kort sagt, avhøret mitt ble raskt en debatt mellom meg selv på den ene siden, og en kombinasjon av Alexey Navalnyj (den fengslede russiske opposisjonsfiguren som de fleste russiske dissidentene støtter, ifølge offiseren) og den ukrainske regjeringen på den andre. Så godt som hvert punkt jeg kom med ble umiddelbart definert som «pro-russisk propaganda». Jeg prøvde å gi CBP-offiseren et inntrykk av virkeligheten i Russland av i dag, spesielt angående både det høye nivået av støtte til, og underliggende kritikk av, den russiske regjeringen når det gjelder militærkampanjen i Ukraina. Men til sjuende og sist ble argumentene mine, og faktaene de var basert på, kategorisert som «Kreml-talepunkter» uansett hvor hardt jeg prøvde. Jeg forlot avhøret med en ny forståelse av hvor dypt inngrodd i det intellektuelle DNAet til den offisielle amerikanske regjeringen Navalnyj og ukrainske fortellinger har blitt, og hvor vanskelig det vil være å utrydde dem.
Jeg hadde hatt et visst håp om at jeg ville være i stand til å engasjere meg på en ansvarlig måte med noen elementer fra mainstream media om besøket mitt og det jeg opplevde, og ved å gjøre det bidra til å gjøre noe for å motarbeide den offisielle amerikanske linjen om Russland. Som sådan, da jeg ble kontaktet av en lokal spaltist for den store regionale avisen, ringte jeg ham tilbake i håp om at han ville være interessert i å skrive noe som nøyaktig kunne fange innholdet og tonen i turen min.
Jeg nevner verken avisen eller spaltisten, for det enkle faktum at jeg ikke vet om det kommer en artikkel eller hva det faktiske innholdet vil være. Det jeg imidlertid vet er dette – han var kjent med mange av intervjuene jeg ga mens jeg var i Russland (de ble publisert på amerikanske sosiale medier), og som sådan hadde han tilstrekkelig grunnlag til å stille relevante spørsmål.
I stedet søkte spaltisten å nevne utsagn jeg kom med under disse intervjuene, uten noen faktisk kontekst, for å framstille meg som en pro-russisk markskriker. Og da jeg sto imot, vendte han seg til den eldgamle taktikken med å ta opp en tidligere straffedom som en måte å definere meg og, i forlengelse, min reise. Dette er tilsynelatende hva som passerer for journalistikk i USA i dag. Jeg håper at hendelser beviser at jeg tar feil, men dette er ikke min første medie-rodeo – jeg vet hvordan spillet spilles, og hvordan spillerne oppfører seg. Dessverre ser det ut til at ethvert håp jeg hadde satt om å få støtte fra lokale, regionale og nasjonale hovedstrømsmedier for å hjelpe til med å spre mine russiske erfaringer, innsikter og analyser på en nøyaktig og rettferdig måte, har vært feilplassert. Hovedstrømsmediene vil fortsette å gjøre det de har gjort i mange år nå – ukritisk gjenta den offisielle fortellingen og undergrave alle som våger å utfordre den.
Da jeg kom hjem, fikk jeg tilgang til e-postkontoen min, noe jeg ikke var i stand til å gjøre mens jeg var i Russland, og snublet umiddelbart over en intern diskusjon blant mennesker jeg respekterer, som har lignende faglig bakgrunn og antikrigsholdninger. Det dreide seg om spørsmålet om det var noe mer Russland, og spesielt Putin, kunne ha gjort for å unngå en krig i Ukraina. Noen i denne gruppen insisterte på at Putin ikke hadde noe annet valg enn å handle, mens andre hevdet at det alltid var andre alternativer enn krig som kunne vært fulgt.
Det som slo meg med denne debatten var realiteten at den underliggende analysen, bortsett fra svært få unntak, ble utført fra et amerikansk synspunkt, med liten eller ingen hensyn til hva som ville være politisk mulig i Russland, eller hva det faktiske grunnlaget for problemene som ble diskutert var. Speilbildet av amerikanske perspektiver på den russiske virkeligheten resulterte i opprettelsen av en motfortelling som var like grunnleggende mangelfull i sin tenkemåte som den var i sitt faktagrunnlag. For de som hevdet at Putin kunne ha unngått krig, manglet argumentene forankring i russisk virkelighet eller sakens fakta.
Mangelen på innsikt i hvordan Russland fungerer, skapte kunstige forventninger til russisk oppførsel som, når de ikke ble oppfylt, genererte angst blant deltakerne om de uansvarlige handlingene til Putin og hans regjering, som igjen bidro til å nære en generell anti-russisk fortelling. Som denne debatten understreket, selv blant velmenende mennesker som er tilbøyelige til å ha et åpent sinn om landet, skaper russofobi og en generell uvitenhet om den russiske virkeligheten forutinntatte intellektuelle hindringer som er vanskelige å overvinne.
Biproduktet av en så fundamentalt mangelfull tilnærming til å forstå Russland er den hatfylte retorikken til politikere som den republikanske senatoren Lyndsey Graham i Sør-Carolina, en livslang russofob, som gol om at amerikanske skattebetalerdollar brukt til å finansiere militærhjelp til Kiev er «de beste pengene» vi noen gang har brukt» og gledet seg over hvordan «russere dør» i krigen. Under normale omstendigheter vil en slik blodretorikk bli åpenlyst utfordret av de fleste amerikanere som i strid med våre verdier. Russofobi er imidlertid en sjelelig sykdom, hvis symptomer er at den avslutter enhver rasjonell tenkning.
Arbeidsoppgavene mine står klare for meg. Mens jeg er skremt av utfordringene som umiddelbart manifesterte seg da jeg kom tilbake, er jeg optimistisk til at jeg vil lykkes. Jeg er styrket og oppmuntret av kraften i de inntrykkene jeg fikk under min reise i Russland, spesielt entusiasmen til menneskene som betrodde meg sine følelser. Jeg er også oppmuntret av støtten som finnes i de sosiale medienes verden, der ideer som utfordrer den offisielle fortellingen utveksles fritt, og skaper et momentum som har potensial til å forme tenkningen og holdningene til et betydelig antall av mine medamerikanere.
Det definerende temaet for mitt besøk i Russland og den dannelses- og bevissthetsreisen som dette var er «å føre fred.» Den underliggende antakelsen er at de prosessene som trengs involverer uunngåelige konflikter av ideologisk karakter. For å vinne, må de som er engasjert i denne kampanjen mønstre alle faktabaserte argumenter som er mulige for å motvirke den regjeringsstøttede mainstream-narrativet. Denne typen aktivitet kan ikke skje i et vakuum, men må snarere være forankret i den eldgamle maksimen om «kjenn din fiende».
I stedet for å bli motløs av realiteten til CBP-avhør, den forhåndsinntatte synsvinkelen til amerikanske journalister, eller mangelen på levedyktig russisk kontekst i de relevante debattene og diskusjonene om landet som foregår i USA, akkurat nå, er jeg styrket av det faktum at jeg har stått ansikt til ansikt med fienden tidlig i denne kampen, jeg har satt meg inn i deres modus operandi, og som sådan vil være i stand til å gjøre de justeringer i strategi og taktikk som er nødvendige for å seire.
Krigen mot russofobi kom aldri til å bli lett. Men av hensyn til fremtiden til USA, Russland og resten av verden, er det en som må vinnes. «Waging Peace» er ikke en tilfeldig sak, men snarere en kamp av eksistensielle proporsjoner.
Vi vil vinne, for om ikke annet så er ikke å tape et alternativ.
—-
Scott Ritter er en tidligere US Marine Corps etterretningsoffiser og forfatter av «Nedrustning i Perestroikas tid: våpenkontroll og slutten av Sovjetunionen.» Han tjenestegjorde i Sovjetunionen som inspektør som implementerte INF-traktaten, i general Schwarzkopfs stab under Gulfkrigen, og fra 1991-1998 som FNs våpeninspektør.
Artikkelen er her:
‘Waging Peace’: How a tour of Russia showed me that propaganda perverts reality in the minds of Americans
Oversatt til norsk for steigan.no av John Mero.
Oversetters kommentar:
For et norsk publikum er det fort gjort å finne ut at Scott Ritters artikkel er like så gyldig for Norge. Dette kom særlig frem i klartekst i forskning.nos intervju med Janne Haaland Matlary, som viser hennes fullstendige mangel på innsikt når hun bare ureflektert repeterer vestlig propaganda. Anniken Huitfeldt og Guri Melby er i samme liga.
https://forskning.no/beredskap-krig-ukraina/ukraina-krigen-verden-blir-ikke-den-samme-sier-forsker-janne-haaland-matlary/2205163