Nyhetsbrev steigan.no 06.06.2022
Kjenn din fiende – deg kjenner du jo selv?
Guri Melby har valgt president i Hviterussland
LO-ledelsen knuste all kraftopposisjon på kongressen
Nato brøt FN-mandatet de fikk i Libya
Fra britiske trollfarmer til skjulte psyops: Den urovekkende bakgrunnen til Nina Jankowicz
Norske politikere og bedrifter i milliardærklubbens garn
Kjenn din fiende – deg kjenner du jo selv?
Av Knut Erik Aagaard - 6. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/kjenn-din-fiende-deg-kjenner-du-jo-selv/
Statskanalens intervju 03.06.2022 med Vladimir Putin om kornkrisen i Ukraina
Oversatt av dr. philos. Knut Erik Aagaard
Dette intervjuet ble forsøkt gjengitt og forvansket av avisen VG, og sikkert av mange andre aviser, søndag 05.06.22. Man fremholder gjennom «eksperter» at Putin gir et skalkeskjul for å tåkelegge Russlands okkupasjon av Ukrainas sørkyst, og blokkert tilgangen til ukrainske havner i Svartehavet. President Zelenskij siteres på at denne blokaden øker faren for sult i land som er avhengige av korn fra Ukraina, og at Putin serverer kyniske løgner om situasjonen. Ekspertene mener Putins forslag er helt urealistiske. For fattige land trenger korn for å bake brød. En ukrainsk ambassadør mener Russland har stjålet ukrainsk korn for å selge det til Tyrkia fra Krim, en halvøy Tyrkia ikke anerkjenner som russisk. Ekspertene føyer til at Russland skal ha sprengt en bro på en av eksportveiene, og at kornutførsel derfor kan bli vanskelig. Oversetteren minner om at Hannibal satte over Alpene med hele sine hær og trettisju strategiske kampelefanter allerede for 2200 år siden, at Napoleon med sin hær gjorde det samme for 220 år siden, i bukser med røde render i, og antar at militæringeniører med moderne metoder endog kan klare å forsere en elv. Her er Putins ord, så kan leserne dømme selv.
For eventuelt tungnemme faktasjekkere: Denne kilden er helt russisk. Det er også Vladimir Putin.
Red.
Intervjuer: De har nettopp snakket med Senegals president, i hans egenskap av formann for Den afrikanske union. Han snakket om det, og mange andre land uttrykker bekymring, ikke bare for en matvarekrise, men for omfattende sultkatastrofer i verden. Prisene stiger sterkt på matvarer, på olje og gass og annet som henger sammen med dette. Vesten beskylder naturligvis oss for alt dette. Hva er Deres vurdering, av situasjonen akkurat nå, og hvordan vil det utvikle seg videre på mat- og energimarkedet?
Vladimir Putin: Ja, vi ser forsøk på å legge skylden for matvarekrisen og energikrisen på oss, på Russland. Hvorfor?
For det første: Problemene med matforsyning oppsto ikke i går, og heller ikke ved innledningen av vår militære spesialoperasjon i Ukraina. Problemene viste seg allerede i februar 2020, med bestrebelsene på å bekjempe konsekvensene av Corona-pandemien, da vi fikk en svekkelse av verdensøkonomien, da det ble nødvendig å bremse verdensøkonomien. Noe bedre fant de ikke på, i USA, i de finansielle og økonomiske eliter, enn å overøse økonomien med penger til støtte for befolkningen, og til støtte for utvalgte bransjer av økonomien.
Og selv gjorde vi jo noe av det samme, men på en litt annen måte. Jeg drister meg til å hevde – det er jo åpenbart – vi gjorde dette svært mye mer forsiktig, på en mer målrettet måte, og oppnådde gode resultater uten at tiltakene spilte over på de makroøkonomiske parametre, og heller ikke i overdreven grad på inflasjonsraten.
I USA var det helt motsatt. På nesten to år, fra februar 2020 til slutten av 2021, økte amerikanerne pengemengden med 5,9 trillioner dollar, en uhørt aktivisering av seddelpressene. Pengemengden i landet økte med 38,6 prosent. Finanseliten gikk åpenbart ut fra dollaren som global reservevaluta og regnet med at den økte pengemengden som vanlig ville bli absorbert av verdenssamfunnet, uten særlig merkbare konsekvenser for amerikansk økonomi. Men det gikk ikke slik. Rettskafne folk i USA – de har slike der òg – finansministeren, for eksempel, hevdet nylig at USA hadde begått en feil. Og denne feiltagelsen fra den amerikanske finanseliten har ikke den ringeste sammenheng med Russlands opptreden i Ukraina. Overhodet ikke. Dette første, alvorlige, skrittet førte til begynnelsen av den uheldige utviklingen på matvareforsyningen, for de første prisene som steg, var matprisene.
Den andre årsaken er Europakommisjonens og de europeiske landenes kortsiktige politikk, som førte til energikrisen. Min egen mening er at mange politiske krefter i Europa og USA begynte å spekulere i folkenes naturlige klimabekymring, for utviklingen av vårt klima, ved å fremme «grønn» politikk. Dette var jo tilsynelatende bra. Men det er ikke bra når det grunnløst gis et inntrykk av at dette allerede nå må gjøres i energipolitikken. Man anbefaler nye alternative energikilder, solenergi, for eksempel, vindkraft, hydrogen og så videre. Men i dag har disse energikildene foreløpig ikke tilstrekkelig volum, ennå ikke lav nok pris, ikke høy nok kvalitet. Samtidig begynte man å nedvurdere betydningen av de tradisjonelle energikildene, i første rekke fossil energi.
Hva førte det til? Bankene sluttet under press å gi kreditt for slik produksjon, forsikringsselskapene sluttet å forsikre slik produksjon, man nedprioriterte bygging av infrastruktur for transport av slike produkter, gass- og rørledninger, for eksempel. Det ble allokert mindre areal for slik produksjon og så videre. Alt dette førte til underinvestering i den internasjonale energisektoren. Resultatet var økte priser.
I fjor var det for eksempel mindre vind enn forventet, vinteren trakk ut, og prisene begynte å stige. Dessuten ville europeerne ikke høre på våre tilbud om å opprettholde langsiktige energikontrakter til lave priser, og om bygging av olje- og gassledninger. Noen stengte de også. Det er fortsatt noen igjen av dem, men de nedprioriteres. Europas energimarked var svekket. Russland har absolutt intet med dette å gjøre.
Så snart energiprisene steg, steg også gjødselprisene, for en stor del av gjødselproduksjonen foregår ved hjelp av naturgass. Gassprisen og gjødselprisen er nødvendigvis sammenknyttet, den ene fører til den andre. Og så snart gjødselprisen steg, sank produksjonen. Den var mindre rentabel, gassen var for dyr, selskaper ble nedlagt, blant annet i Europa. Det globale tilbudet på gjødsel falt brått, mens gjødselprisen steg dramatisk. Helt uventet for en rekke europeiske politikere. Og vi hadde advart dem på forhånd.
Da vår spesialoperasjon først var i gang, iverksatte våre britiske og amerikanske såkalte partnere tiltak som forverret situasjonen på disse områdene, matforsyning, energileveranser og gjødselforsyning. Russland har en global markedsandel for gjødsel på 25 prosent. Som Lukashenko sier, og det stemmer antagelig, har Hviterussland og Russland en global markedsandel på 45 prosent av kaliumbasert gjødsel. Dette er et enormt volum. Så snart det ble klart at vår gjødsel ble borte fra verdensmarkedet, så steg prisene både på gjødsel og mat, for det andre følger av det første. Innhøstingen avhenger av den mengde gjødsel jorden tilføres. Det er en kjedereaksjon. Russland har intet med dette å gjøre. Våre såkalte partnere gjorde en serie feilgrep, og nå ser de etter noen å legge skylden på. Og den mest nærliggende å legge skylden på, er naturligvis Russland.
Intervjuer: Nå har EU innført en sjette sanksjonspakke, som rammer en av Russlands viktigste produsenter av gjødsel. Hva kan det føre til?
VP: Situasjonen blir bare verre. Først la amerikanerne og britene sanksjoner på vår gjødselseksport. Amerikanerne, som så hvor det bar, fjernet dem igjen. Men ikke europeerne. Underhånden har de sagt: «Jo, jo, dette er viktig, vi skal tenke på det», men nå har de bare forverret situasjonen, det blir mindre gjødsel på verdensmarkedet. Matproduksjonen blir svekket og prisene vil bare stige. Dette er en kortsiktig, feilaktig, nærmest tåpelig politikk som fører oss inn i en blindgate.
Intervjuer: Men nå sies det, fra ganske høye katetere, at kornet jo er der i virkeligheten, det ligger på lagre i ukrainske havner, men Russland vil liksom hindre Ukraina i å utføre dette kornet.
VP: Dette er en bløff. Det er noen objektive faktorer her. For det første: Verden produserer hvert år 800 millioner tonn korn. Vi blir fortalt at ukrainerne er klare til å eksportere 20 millioner tonn. Det er 2,5 prosent av verdensproduksjonen. Men hvete er er bare 20 prosent av verdens matvareproduksjon – tallene er fra FN – og Ukrainas 20 millioner tonn hvete er bare 0,5 prosent av verdens matvareproduksjon. Det er lite.
Det er her snakk om potensiell eksport. Amerikanerne sier at ukrainerne ikke kan eksportere mer enn 6 millioner tonn hvete. Etter tall fra vårt landbruksdepartement, er det bare 5 millioner tonn hvete, og, etter våre tall, 7 millioner tonn mais. Dette er som man forstår lite i forhold til verdens behov. For å sette det i relieff: Russland eksporterer i år 37 millioner tonn hvete. Neste år regner vi med å kunne eksportere 50 millioner tonn.
Russland er ingen hindring når det gjelder utførsel av ukrainsk korn, og det foreligger en rekke muligheter til å utføre dette kornet. Man kan for det første frakte dette kornet over Svartehavet fra havner kontrollert av Ukraina, fra Odessa og nærliggende havner. Det er jo ikke vi som har minelagt de ukrainske havnene – det har ukrainerne selv gjort. Hvis ukrainerne fjerner minene, kan korntransporten foregå uhindret. Vi garanterer sikker og fri passasje til internasjonalt farvann. Hvis de fjerner minene og de skipene de selv har senket i havneinnløpene for å hindre innseiling, så er vi klare til å sikre passasjen, og vi vil ikke benytte en slik anledning til å foreta noe angrep på disse havnene fra havet.
For det andre er det flere muligheter. Havnene ved Azovhavet, fra Berdjansk til Mariupol, befinner seg under vår kontroll. Vi er klar til å sikre utførsel av ukrainsk korn fra disse havnene, det reiser ingen problemer. Vi er allerede nesten ferdig med å fjerne de minene som ukrainerne hadde lagt (i tre dybdelag) i disse havnene. Vi sørger for fri transport av kornet til disse havnene.
For det tredje kan man føre dette kornet opp Donau, gjennom Romania. Det kan også gjøres gjennom Ungarn eller Polen. Noen problemer er det her – sporvidden er en annen – men det er bare å lesse om på andre godsvogner, det tar bare noen timer.
Men det aller enkleste er selvfølgelig utførsel gjennom Hviterussland til Østersjø-havnene og derfra til ethvert punkt på planeten. Da må man bare fjerne noen sanksjoner mot Hviterussland. Det er ikke vår sak, men Lukashenko stiller spørsmålet nettopp slik: Hvis man faktisk ønsker å løse dette problemet, i den grad det overhodet eksisterer, så er den enkleste løsningen gjennom Hviterussland. Altså: Problemet med utførsel av korn fra Ukraina eksisterer ikke.
Intervjuer: Hvilke er de logistiske utfordringene og betingelsene for utførsel av korn fra våre havner ved Azovhavet?
VP: Det er ingen betingelser. Vi garanterer sikker transport, fri seiling, adgang til disse havnene, også for tredjelands skip, og deres ferdsel på Azovhavet og Svartehavet i ønskede retninger. Det er forresten en rekke utenlandske skip som er innestengt i ukrainske havner, mange titalls skip, og mannskapene holdes som gisler, til denne dag.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Guri Melby har valgt president i Hviterussland
Av red. PSt - 6. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/guri-melby-har-valgt-president-i-hviterussland/
Venstres leder Guri Melby, som også er parlamentarisk leder for Venstre på Stortinget, skriver på Facebook:
For noen uker siden møtte jeg Svetlana Tsikhanouskaya her i Oslo. En utrolig tøff og klok politiker. Hun er Belarus sin lovlig valgte president, men er tvunget i eksil av landets diktator.
Tsikhanouskaya har bedt norske myndigheter om å endre den norske omtalen av Hviterussland til Belarus. Jeg mener at det er et spørsmål hun som landets lovlig valgte president bør få bestemme. Derfor er jeg glad for at vi bruker solidaritetsdagen med Belarus til å kaste ut begrepet Hviterussland og erstatte det med et ord befolkningen selv ønsker seg.
Vi har tidligere pekt på at det er en merkelig form for «sollidaritetspolitikk» som består i å endre den norske navneformen på Hviterussland til Belarus, siden for det første er landets offisielle navn, som også brukes av presidenten i Hviterussland og siden det for det andre simpelthen betyr Hviterussland.
Les: Hviterussland endrer navnet på den norske utenriksministeren…
Det får så være. Norske politikere elsker å drive symbolpolitikk, siden de ikke mestrer noen annen form for politikk.
Men her får vi altså vite at ifølge Guri Melby er Svetlana Tsikhanouskaya landets «lovlig valgte president».
Når ble hun det, liksom?
Det er kjent at opposisjonen mener at det ble begått valgfusk i forbindelse med presidentvalget i 2020 der Alyaksandr Lukashenka fikk 80,2% av stemmene og Tsikhanouskaya 9,9% Kilde: CIA.gov. Og det kan jo ikke utelukkes. Valgfusk er utbredt i vår tid, også i land som USA og Frankrike, så vi vil ikke utelukke dette for Hviterusslands del uten å ha undersøkt det.
Men fra 9,9% til flertall, er ikke det et ganske stivt stykke?
Tydeligvis ikke for Venstre og Guri Melby. Kanskje Lukashenka bude svare med å velge ny leder i Venstre?
Utryddelse?
Av Bjørn Richter - 6. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/utryddelse/
Av Bjørn Otto Richter.
Vår kunstneriske medarbeider Bjørn Otto Richter har hentet fram et bilde han lagde for mange år tilbake som en kommentar til dagens situasjon.
Verket har tittelen Extinction?
LO-ledelsen knuste all kraftopposisjon på kongressen
Av red. PSt - 6. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/lo-ledelsen-knuste-all-kraftopposisjon-pa-kongressen/
LO-kongressens flertall slapp ikke igjennom noen av kravene fra den interne kraft-opposisjonen, om endringer i norsk energipolitikk, skriver avisa VG.
Gjennom flere voteringer avviste flertallet på LOs øverste organ forslag etter forslag om radikale endringer som Industriaksjonen har frontet:
Kraft-opprørernes forslag om å kutte i krafteksport når fyllingsgraden er lav, ble avvist. Flertallet var så klart at opptelling av stemmer ikke var nødvendig. Om lag 60 prosent av salen sa nei.
LO-kongressens flertall var heller ikke enig med de i fagbevegelsen som vil bryte med EUs energibyrå ACER og de omstridte energimarkedspakkene som følger av EØS-avtalen. Forslaget om at LO skal arbeide for å ta energipakkene og ACER ut av EØS-avtalen ble nedstemt med om lag to tredels flertall på LO-kongressen fredag.
Et forslag om at Statnett skal eie og drive samtlige strømkabler til utlandet, ble heller ikke vedtatt.
– Tapte alle slag
– Det er bare å innrømme at vi tapte alle slag knyttet til kraft. Ikke engang å regulere eksporten når fyllingsgraden er så lav som nå, ville LO-kongressen være med på, sier Boye Ullmann i Industriaksjonen.
Flau bris
Kongressen har vært preget av et stort opprør mot utenlandskabler og tilknytningen til Acer, skriver Fri Fagbevegelse, som fortsetter:
Men dramatikken ble mer for en flau bris å regne under avstemningene. Tre forslag ble klart nedstemt: Krav om at fyllingsgraden i vannmagasinene må reguleres slik at det ikke er netto krafteksport over utenlandskablene når fyllingsgrad er under det normale for årstiden, at Acer skulle tas ut av EØS-avtalen og at det må tas strukturelle grep for å ta politisk kontroll over kraften.
Et forslag om at Statnett skal eie og drive samtlige strømkabler til utlandet, ble heller ikke vedtatt.
– Om det ble flau bris eller hva, det får de som er eksperter på havvind vurdere. Men det ble i alle fall ingen storm, sier Are Tomasgard til FriFagbevegelse.
Kraftoverføringa fortsetter som før, og med den strømpriskrisa
LO-kongressen vil ikke ta noe oppgjør med det liberaliserte kraftmarkedet som har ført til gigantprofitter til kraftselskapene og enorme strømregninger for vanlige folk, inkludert LOs egne medlemmer. I stedet vil LO gi almisser til de fattigste, slik regjeringa vil:
Inntil prisene er stabilisert mener LO det er viktig at strømstøtteordningen videreføres, og at det vurderes etablering av ordninger for deler av næringslivet som ikke har tilgang til langsiktige industrikraftordninger og at lange fastprisløsninger må videreutvikles.
Full rulle for havvind
LO mener havvind har et stort potensial og at Norge må ha høye ambisjoner for satsingen på havvind. Og LO opprettholder myten om at strømpriskrisa i Norge har med for lav produksjon å gjøre:
LO mener det «må være en overordnet ambisjon at vi får en balanse mellom forbruk og produksjon av kraft som fører oss tilbake til normale kraftpriser i Sør-Norge».
Totalt nederlag for kraftopposisjonen på grunn av APs makt i LO
Statsminister Jonas Gahr Støre gikk i spissen for å knuse kraftopposisjonen på LO-kongressen, og det er ingen tvil om at det er nettopp Arbeiderpartiets kontroll over LO-toppene som gjør det mulig for dem å redusere landets største fagorganisasjon til en tamsau for regjeringa i alle store politiske og økonomiske spørsmål.
Når kapitalens interesser i de store spørsmålene er sikret, tar ikke LO-ledelsen det så tungt at den ble nedstemt på spørsmålet om boikott av Israel.
LO-ledelsen ønsker ikke en internasjonal boikott av Israel, sier LO-lederen, og fastslår samtidig:
– Når flertallet på kongressen ønsket det sånn, er det dette som blir vår politikk, sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik på en pressekonferanse i Oslo Kongressenter.
Så kunne opposisjonen reise hjem med et lite plaster på såret etter å ha blitt feid over ende i de store klassekampsakene.
Nato brøt FN-mandatet de fikk i Libya
Av skribent - 6. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/nato-brot-fn-mandatet-de-fikk-i-libya/
FNs toppmann i Libya seier NATO-bombinga gjekk utover sitt mandat.
Ian Martin seier Nato-statane si utplassering av spesialstyrkar vart «medvite halde skjult» for tryggingsrådet til FN
Av Phil Miller, Declassified UK.
Sir John Chilcot si maraton-gransking av Irak-krigen har fått mykje kritikk for å gå for tregt. Då rekommandasjonane vart leverte til Whitehall, hadde ein annan intervensjon allereie funne stad i Libya.
Men i det minste vart Storbritannia sin invasjon av Irak i 2003 oppfatta som katastrofal nok til at ei gransking på toppnivå vart gitt løyve til. David Cameron sitt eventyr i Libya, på den andre sida, har bleikna bort frå folks medvit, bortsett frå ein kort revisjon av ein komite av «bakbenksparlamentarikarar».
Etter styrtinga av oberst Muammar Gaddafi i 2011, har post-revolusjons-Libya raskt sokke ned i ein blodig borgarkrig, og blitt ei trygg hamn for internasjonal terrorisme. Det NATO-støtta regimeskiftet har sannsynlegvis forårsaka fleire problem enn det har løyst.
Sidan 2014 har Foreign Office [no Foreign, Commonwealth & Development Office, etter ei samanslåing i 2020, mrk] frårådd mot alle reiser til den nord-afrikanske nasjonen av tryggleiksomsyn. Sonen til Gaddafi, Saif al-Islam, blir vurdert til å ha gode sjansar for å vinne presidentvalet neste månad, trass i at han er etterlyst av Den internasjonale straffedomstolen, ICC.
I desse tider, når det burde føregå sjelegransking om NATOs merittar, så er det det motsette som skjer. Ein krev ukritisk støtte til den «defensive alliansen» med NATO si innstilling til Russland, sjølv om liknande scenario presenterer seg for politikarane.
Eitt unntak er Ian Martin, som dreiv FNs bistandsoppdrag i Libya i åra 2011-12. Sjølv om den nye boka hans kom ut i januar, rett før Vladimir Putin invaderte Ukraina, er mange av tankane hans om Libya relevante for korleis Whitehall no tilnærmar seg Russland.
Til dømes: kor går grensa der militær hjelp skiftar frå defensiv til offensiv? Er det mogleg å kome til eit fredeleg, politisk forlik, eller er regimeskifte det eigentlege målet? Kan det forsvarast å ha britiske spesialstyrkar der? Har ICC si rolle blitt politisert? Nøyaktig kven er det som mottar dei vestlege våpena, og kva vil dei gjere med dei når konflikten er over?
Martin, tidlegare sjef for Amnesty International, er ikkje imot vestleg militær intervensjon i seg sjølv. Han støtta at australske troppar gjekk inn i Aust-Timor i 1999, men seier han var «sterkt imot den illegale invasjonen til USA/Storbritannia i Irak, og avslutta mitt langvarige medlemskap i Tony Blairs Labour Party.»
Denne haldninga til internasjonale relasjonar gjer han til ein edrueleg dommar over hendingar i Libya. Han meiner ein militær intervensjon i byrjinga var rettmessig, på grunn av Gaddafis harde retorikk og handsaming av fredelege demonstrantar. Men han føler at spådommane om eit folkemord (som Storbritannias militære leiar, general Richards var oppslukt av) «verkar, når ein no ser tilbake på det, ha vore vilt oppblåste».
Støtta til rebellane
Etter at sanksjonar og eit våpenembargo feila i å avskrekke Gaddafi, kom FNs Tryggingsråd med ein ny resolusjon den 17. mars 2011, som autoriserte «alle nødvendige tiltak» for å beskytte sivilistar. Martin analyserer geopolitikken ved den avrøystinga, og fangar opp dynamikken blant medlemmane frå både nord og sør.
Avgjerande vart det at Russland og Kina avstod frå å stemme, og i praksis tillot eit kortvarig mandat til å stoppe represaliar frå Gaddafi i opprørskontrollerte område i aust-Libya. Men Storbritannia, USA og Frankrike tolka resolusjonen annleis: som ei blankofullmakt til å bombe regjeringstru styrkar kor som helst i landet.
Bombemåla deira inkluderte hovudstaden i Libya, i vest, der sjølv ein Gaddafi-familiebustad og fleire statlege satellitt-TV-sendarar vart råka. Luftkrigen stoppa ikkje før rebellane hadde tatt makta.
“Nato-operasjonane hadde gradvis utvida seg frå å hindre angrep frå Gaddafis styrkar til å støtte rebellane si framrykking,» skriv Martin. Britiske kamphelikopter var sentrale, seier han, «i støtta til det siste angrepet på Tripoli» i august 2011.
Han trur der var «mission creep» [ein gradvis utviding av dei opprinnelege måla for krigen, mrk.] og at «NATOs argument om at støtta deira til rebellane sine angrep på Tripoli – og, etter at den byen fall, på Sirte og Bani Walid – var nødvendig for å beskytte sivile, er ikkje overbevisande.»
Martin verkar særleg skeptisk til NATOs påstand om at dei ikkje hadde skjønt at dei spora ein konvoi der Gaddafi var med den dagen han vart drepen i Sirte i oktober 2011. Martin fortel at det var over 100 folk som såg det på direkten i NATO sin kommandobunker, i staden for dei vanlege 30. NATO stoppa luftkrigen sin få dagar etterpå.
Dei langsiktige konsekvensane av at den vestlege alliansen overskreid FN-mandatet, kan ikkje undervurderast. Martin kommenterer: «Det er ikkje mogleg å tru at dei ville ha fått dei nødvendige stemmene i Tryggingsrådet, for ikkje å nemne tilbakehaldet av veto frå Russland og Kina, dersom det fulle omfanget av militærkampanjen hadde vore kjent.»
Nokre lærde seier at Libya-krigen eliminerte dei siste restane av tillit som Kreml hadde att overfor NATO. Putin skal ha vore fiksert av videoopptak av lynsjinga av Gaddafi i Sirte. At han i det siste har slått ned på opposisjonsrørsler i Russland, Kviterussland og Kazakhstan, er kanskje delvis motivert av ei frykt for at han kan kome til å dele Gaddafi sin skjebne.
«Spørsmål om ansvar»
Jo lenger NATO sleppte bomber, desto større vart risikoen for å råke sivile mål. Martin rosar NATO for at dei tok forholdsreglar som resulterte i «framragande få sivile tap» og at dei «strengt følgde dei militære direktiva», noko som gjorde at dei var «ute av stand til å angripe rundt 70% av måla i databasen sin.»
Men han ignorerer ikkje at ein del av dei 7,642 luft-til-bakke-våpena som NATO sleppte faktisk drepte sivile, tvert imot påstanden alliansen først kom med: at det var null stadfesta sivile tap.
Martin siterer estimat på mellom 55 døde (Amnesty) opp til 403 (Airwars). Han kritiserer NATOs overkommando for at dei nektar å etterforske slike tilfelle sjølv, og NATO-medlemmar for å kaste ansvaret over på kvarandre. Han føler situasjonen «reiser store spørsmål om ansvar».
NATO var også meint å handheve FNs våpenembargo mot Libya, men i staden sleppte dei igjennom våpenlaster frå Golf-statane som skulle til rebellane. Qatar leverte, ifølge rapportar, 20 000 tonn med våpen, noko Martin kallar eit «massivt brot på våpenembargoet».
Dei sameinte arabiske emirata, UAE, bygde ei flystripe i fjella for sine hemmelege leveransar. Britiske spesialstyrkar arbeidde med logistikken ved desse forsyningane. Frankrike sleppte ned frå fly rakettutskytningsutstyr og maskingevær, og dei informerte ikkje FN om det før det vart ein offentleg skandale.
Eit anna ankepunkt for Martin, er at individuelle NATO-medlemmar brukte bakkestyrkar, og vi veit framleis svært lite om kva dei gjorde. Han kritiserer ein «mangel på transparens kring omfattande bilaterale, militære operasjonar, inkludert utplassering av hemmelege spesialstyrkar i Libya» av vestlege statar og Golf-statar.
Sjølv om FN-resolusjonen utelukka ein «framand okkupasjonsstyrke», gjekk britiske spesialstyrkar så langt som til å følge og rådgi ein rebell-kommandant gjennom avansementet mot Tripoli. Qatars stabssjef hevda han utplasserte «hundretals» av sine angrepsstyrkar i kvar region av Libya.
Martin beklagar at «sidan spesialstyrkeoperasjonane og annan militær assistanse ikkje var offisielt kunngjorde, så har legaliteten deira blitt lite debattert». Han seier slike oppdrag vart «medvite halde skjult» for FNs Tryggingsråd, og Storbritannia «sa framleis ikkje eit ord om nærværet til spesialstyrkane sine under kampane.»
Til sjuande og sist, seier han, er det slik at «den hemmeleghaldne rolla til spesialstyrkar reiser verkeleg store spørsmål om eige og internasjonalt ansvar for demokratiske land.»
Gi freden ein sjanse?
Ein annan konsekvens ved å fortsette NATOs militære intervensjon, var at den reduserte utsiktene til eit fredeleg, politisk forlik, og gjorde ein siger på slagmarka til einaste tenkelege sluttspel. Storbritannias general Richards argumenterte faktisk for ei våpenkvile og forhandlingar etter at den opprinnelege trusselen mot sivile i Benghazi var borte, men Cameron sette seg imot det.
Dei ekstreme vanskane som post-revolusjonsregjeringa i Libya støytte på når dei skulle sameine landet, burde vekke ettertanke rundt spørsmålet om ikkje eit framforhandla utfall ville ha vore betre. Martin utforska det litt i djubden, og eit problematisk bilde dannar seg.
Eit møte, ansikt-til-ansikt, mellom ein FN-utsending og Gaddafi i Tripoli vart droppa på grunn av frykt for at NATO skulle bombe lokasjonen deira. FN-talsmannen møtte sonen hans i staden, men sjølv den lokasjonen var ikkje klarert av NATO og resulterte i ei «nære-på»-hending.
Sjølv om Noreg sleppte rundt 10% av NATO-bombene over Libya, var dei den mest proaktive allianse-medlemmen når det galdt å søke forhandlingar. Utanriksministeren deira kritiserte «tankegangen i London og Paris» for at dei ikkje var interesserte i å forhandle fram fred, og argumenterte med at det ville ha vore betre å «oppnå eit mindre dramatisk utfall og unngå at den libyske staten kollapsa.»
Martin meiner Storbritannia var altfor avvisande mot Den afrikanske unionen, AU, sine forsøk på å mekle mellom Gaddafi og rebellane. Britiske diplomatar dreiv til og med lobbyverksemd mot AU sine planar om å be om våpenkvile. Han føler at denne tilnærminga gav rebellane «lite incentiv for å inngå kompromiss».
Martin erkjenner at sjølv den beste av fredsplanar kunne ha feila, men «terpinga på at det var Gaddafi som var ekstremt umedgjerleg og hadde skapt eit virulent hat blant mange libyarar, det var langt ifrå det som vart prøvd.»
Internasjonal rettferd
Forhandlingsforsøk rakna ofte på det betente spørsmålet om Gaddafis lagnad: fengsel, eksil eller berre avskjed. Overraskande nok, var sjølv dei mest maksimalistiske aktørane opne for mindre scenario enn å sende Gaddafi til Haag.
Ein utviklingsminister i Storbritannia vurderte å sende Gaddafi til eksil i Ekvatorielle Guinea, som ikkje var underlagt ICC. Så seint som i juni 2011, fortalde sjølv rebelleiaren Mustafa Abdul Jalil FN uoffisielt at Gaddafi kunne få bli i Libya dersom han trekte seg og styrkane sine tilbake.
Likevel fann den internasjonale domstolen velbehag i å gå etter Gaddafi-regimet, og reduserte utsiktene til ei framforhandla maktoverføring endå meir. Aktoren poserte til og med for eit fotografi i ruinane av ei stridsvogn som NATO hadde bomba, og gav dermed ICCs politikk eit tarveleg preg.
I denne saka er Martin temmeleg skarp: «Sjølv om ICC sin aktor sa han ville etterforske krigsbrotsverk på begge sider, så gjorde iveren hans etter å gripe skuldingane om at Gaddafi dreiv ein politikk for å oppmuntre styrkane sine til valdtekt, med hundretals offer, og forsyne dei med ’Viagra-liknande medikament’, ingenting for å forsterke ei oppfatning av objektivitet, når skuldingane fekk passere utan stadfesting.»
Martin minner også lesarane om at libyske rebellar også drap sivile, og at NATO – trass mandatet til å beskytte alle sivile – ikkje gjekk imellom. «Takinga av Sirte skjedde verkeleg ikkje utan uhyrlegheiter,» seier han. Human Rights Watch fann 53 lik der, tydelegvis av Gaddafi-støttespelarar. Nokre av dei såg ut til å ha blitt avretta.
«NATO feila i å gjere noko med rebellane sine brotsverk,» trur Martin, fordi «dei skjedde i tett befolka område der NATO allereie hadde vanskeleg for å skille mellom dei ulike fraksjonane; luftangrep ville sette fleire sivile i fare; og rebell-brotsverka var uorganiserte og splitta.»
I éin by godkjende opprørskommandantane «forsøk på å provosere Gaddafis artilleri til å skyte i retning av sivile, slik at NATO skulle angripe.» Afrikanske immigrant-arbeidarar i Libya var, seier Martin, «offer for alvorlege brot på menneskerettane,». Mange statsborgarar av land sør for Sahara vart «brutalt angripne og drepne.»
Oppfatninga av NATO sin dobbeltmoral i forhold til menneskerettar og internasjonal justis har berre blitt skjerpa sidan Libya-krigen. Trump sanksjonerte ICC-sjefsaktoren for å ha prøvd å etterforske USA sine uhyrlegheiter i Afghanistan.
Ho har seinare blitt erstatta av ein britisk advokat, som den britiske regjeringa entusiastisk finansierer for å få etterforska russiske krigsbrotsverk i Ukraina.
«Failed state»
Trass i at NATO styrta Gaddafi, har det etter revolusjonen blitt mykje vanskelegare å oppnå stabilitet i Libya og så langt unna som Mali. «NATO sine luftangrep har blåse loket at Gaddafi sine lager og bidradd til ein straum av våpen ut av Libya og inn i Sahel,» seier Martin.
Opprørarane sitt Nasjonale overgangsråd (National Transitional Council, NTC) var leidd av Jalil og Mahmoud Jibril, som begge hoppa av frå Gaddafis regime tidleg i starten av opprøret. Avhopping var ei av dei viktigaste årsakene til at revolusjonen sigra, men tidlegare medlemmar av det gamle regimet vart ofte behandla med mistenksamheit av religiøst konservative rebellar som såg på dei som altfor sekulære.
Les: Stoltenberg ville ha bombet Libya igjen
Martin seier at «Islamistiske krigarar vart eit svært stort element av dei væpna gruppene», med Qatar som «styrte sine forsyningar til islamistiske nettverk.» Han seier dette fekk «langvarige konsekvensar» og at «væpninga og treninga av ulike væpna grupper utanfor nokon kommandokjede forverra dei seinare utfordringane med å hevde statsautoritet over dei.»
NTCs Warriors Affairs Commission identifiserte 162 702 krigarar som hadde tatt del i revolusjonen. Desse, på si side, svor truskap til eit hundretal ulike militsgrupper. Desse måtte enten demobiliserast eller bli integrerte inn i formelle statstryggingsorgan.
Britiske strategar identifiserte den mest kritiske utfordringa for tryggleiken, på eit tidleg stadium, som «å sikre at anti-Gaddafi-milits ikkje utviklar seg til væpna vingar i politiske fraksjonar». Det skulle vise seg å bli umogleg.
Mange islamistar danna politiske parti og stilte i raskt arrangerte demokratiske val – ei hending Martin ser på som «ei betydeleg organisatorisk bragd». Og i motsetning til i Egypt, der Den muslimske brorskapen vann president-valet i juni 2021, makta ikkje islamistane å vinne Libyas stemme den følgande månaden.
Men den nye administrasjonen skulle lite på at militsen sikra tryggleik, og det skapte ein sårbar dynamikk. «Heller enn å demobilisere, greip væpna grupper inn for å beskytte sine politiske og økonomiske interesser,» seier han.
Sjølv om mange islamistar avskydde terrorisme, fanst det dei som ikkje gjorde det og som såg sitt snitt til å etablere butikk i etterkrigs-Libya. I april 2012, vart Martin sitt køyretøy angripe med ei lita sprengladning (IED) i Benghazi, Libyas nest største by. Seinare, i september, tok ein Al-Qaeda-franchise livet av USAs ambassadør.
Martin drog frå Libya ikkje lenge etter valet, og ga smålåtent roret over til ein arabisk-talande, regional ekspert.
Slik får altså boka hans ein bråstopp i utforskinga av korleis desse dynamiske prosessane til sist fekk Libya til å kollapse og avla terroristangrep i Europa. Men den tilbyr ein tidsriktig og grundig gjennomtenkt kontekst for å forstå kva som skjedde i 2011 og utover.
Phil Miller
26. mai, 2022
Boka til Ian Martin, ‘All Necessary Measures? The United Nations and International Intervention in Libya’, er publisert på Hurst (£30).
Kjelde: Declassified UK
Omsett av Monica Sortland for Derimot.no.
Sivilisasjonens skjebne
Av skribent - 6. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/sivilisasjonens-skjebne/
Förord till Michael Hudsons bok The Destiny of Civilization
Av professor Wen Teijun, Executive Dean, Institute of Rural Reconstruction of China, Southwest University i Kina. Oversatt til svensk av Bertil Carlman.
Förord till Civilisationens öde, av Michael Hudson
Den viktigaste faktor, som påverkar den globala ekonomin, är den ökande belastningen som orsakas av USA:s hegemoni. Dess diplomati har format ekonomierna och handelsregler som upprätthålls av IMF, Världsbanken och andra internationella institutioner, och gjort det till USA:s fördel efter andra världskriget. USA: s ledarskap nådde sin topp med sin seger över Sovjetunionen i det kalla kriget fram till 1991, och som konsoliderats av en alltmer aggressiv militär diplomati under de efterföljande tjugo åren. Men sedan 2008 har denna amerikanska diplomati blivit så aggressiv, att den nu är självdestruktiv, driver andra nationer ut ur den amerikanska omloppsbanan, vilket leder till att USA:s internationella inflytande alltmer minskar dess förmåga att suga ut världens inkomst och rikedom för sig själv, trots sin egen försvagade ekonomiska makt.
Den huvudsakliga konflikten i dagens värld är mellan USA och Kina. Denna bok av professor Hudson förklarar denna konflikt som en process av internationell omvandling, framför allt inom ekonomiska system och politik. Han förklarar varför konflikten mellan USA och Kina inte bara kan betraktas som marknadskonkurrens mellan två industriella rivaler. Det är en bredare konflikt mellan olika politiskt-ekonomiska system – inte bara mellan kapitalismen och socialismen som sådan, utan mellan logiken i en industriell ekonomi och logiken i en finansierad rentierekonomi som blir alltmer beroende av utländsk subvention och exploatering när dess egen inhemska ekonomi krymper.
Professor Hudson strävar efter att återuppliva klassisk politisk ekonomi för att vända den neoklassiska kontrarevolutionen. Kärnan i 1800-talets politiska ekonomi var dess konceptuella ram för värde-, pris- och ränteteori. Dess idé om en fri marknad var en marknad fri från ekonomisk ränta – definierad som överskottet av marknadspriset över inneboende kostnadsvärde och därmed ointjänad inkomst. Det klassiska målet var att befria marknader från godsägare, monopol och fordringsägare. Ändå har det omvända skett i väst, särskilt sedan globaliseringen av den nyliberala politiken på 1980-talet.
Historiskt sett var sättet för industrinationer att få rikedom och makt att göra sin regering tillräckligt stark för att förhindra att en rentierklass dominerar, och faktiskt att undertrycka rentiersektorn som helhet. För att främja industriellt välstånd tillhandahöll regeringarna offentliga tjänster för att minska kostnaderna för att leva och göra affärer. Grundläggande tjänster tillhandahölls till subventionerade priser, som skulle ha ersatts av exploaterande monopolpriser om viktig offentlig infrastruktur överlämnades till privata ägare.
Ekonomiskt sett är den viktigaste tjänsten som alla ekonomier behöver för att fungera ett smidigt tillhandahållande av pengar och bankkrediter. När det privatiseras blir det en ränteutvinnande förkvävande del. Det är därför ekonomer från 1800-talet, som utvecklade industrikapitalismens logik, drog slutsatsen att pengar och banktjänster behövde vara ett allmännyttigt företag för att minimera finansiella omkostnader som är onödiga för industriproduktionen.
Dagens antiklassiska ekonomi betraktar finansiella avgifter som inkomst som tjänas produktivt genom att tillhandahålla en «tjänst», som kategoriseras som produktion och därmed en del av bruttonationalprodukten (BNP). Denna statistiska metod behandlar finansiella vinster, tillsammans med andra former av ekonomisk ränta, som tillägg till BNP, inte som en ytterligare börda. Detta skapar en illusion av att den reala ekonomin växer. Men det som faktiskt växer är rentiersektorn, som inte skapar verkligt ekonomiskt värde, utan bara överför inkomster från gäldenärer, hyresgäster och konsumenter till fordringsägare, hyresvärdar och monopolister. Detta rentierövertagande uppnås genom att privatisera den offentliga sektorn för att skapa ränteutvinningsmedel för monopolkapital, organiserat främst av finanssektorn.
Denna bok av professor Hudson är baserad på föreläsningsserien om finanskapitalism som han presenterade för ”Global University for Sustainability”. Serien riktar sig till den kinesiska publiken eftersom han anser att Kinas blandekonomi med sin klassiska industripolitik bäst har lyckats undvika den nyliberala amerikanska sjukdomen. Dessa föreläsningar förklarar varför USA och andra västerländska ekonomier har förlorat sin tidigare fart: En liten rentierklass har fått kontroll och blivit den nya centralplaneraren, som använder sin makt för att dränera inkomster från alltmer skuldsatt och med höga kostnader påförd arbetskraft och industri. Den amerikanska sjukdomen ”avindustrialisering” har uppstått genom att kostnaderna för industriproduktionen har blåsts upp av de ekonomiska räntor som utvunnits av denna klass under det system av finansialiserad monopolkapitalism som nu råder i hela västvärlden.
Den politiska frågan för Kina är hur landet bäst kan behålla sin fördel, och faktiskt undvika att falla offer för amerikanska ideologiska och diplomatiska påtryckningar. Professor Hudson sammanfattar sitt recept på följande sätt:
För det första bör nationell statistik skilja de produktiva sektorer som skapar verkligt värde från de finansiella rentiersektorerna som bara överför inkomster från resten av ekonomin till sig själva. En överföringsbetalning är inte produktion.
För det andra har alla framgångsrika ekonomier varit blandekonomier. Pengar och krediter, mark, offentliga tjänster och naturresurser bör kontrolleras av regeringen så att de kan tillhandahållas till [rimlig] kostnad eller på subventionerad basis, vilket sänker levnadskostnaderna och skapar affärer i den privata sektorn.
För det tredje är sättet att förhindra improduktiva skuldomkostnader att beskatta bort ekonomisk ränta så att den inte kommer att finansiseras och betalas ut till banker som ränta av spekulanter och köpare av ränteutvinningsmöjligheter.
En central punkt i professor Hudsons analys är att amerikansk diplomati är en förlängning av den nyliberala ideologi som sponsras av dess rentieroligarki. «Amerikansk exceptionalism» innebär att USA kan ignorera internationella lagar, diktera andra länders politik och kräva att de avstår från kontrollen över potentiella ränteavkastande tillgångar (bank, utvinning av mineralresurser och högteknologiska monopol) till amerikanska multinationella företag och till USA:s ekonomiska satelliter.
Under nästan 75 år sedan andra världskriget har lagar införts som gynnar borgenärer i alla nationer inom USA:s diplomatiska krets. Denna amerikanska drivkraft har medfört åtstramningar för länder i det Globala Syd, när de inte har kunnat betala sina i dollar satta skulder, offrat sin inhemska ekonomi och deras folks välbefinnande för att betala utländska obligationsinnehavare.
Det ironiska är att USA självt är världens i särklass största internationella gäldenär. USA har förvandlat det dollariserade systemet med internationella betalningar till ett sätt att få andra länder att finansiera sina globala militära utgifter genom att få valutareserverna i världens centralbanker att ta form av lån till det amerikanska finansdepartementet – innehav av amerikanska statspapper, amerikansk bankinlåning och andra i dollar satta tillgångar. Det är underkastelsen under dagens skuldbaserade dollarhegemoni. För att bryta sig ur denna dollarfälla bör Kina förena sig med andra oberoende nationer för att utveckla ett nytt system för internationella betalningar och formulera nya principer i internationell rätt för handels- och investeringsförbindelser. Dessa principer kräver en övergripande ekonomisk och politisk doktrin, i linje med vad som beskrivs i denna bok.
Vad jag tycker är konstigt är att trots att västvärldens ekonomiska, politiska, sociala och kulturella problem (som härrör från dess nyliberala antiklassiska ideologi) varit uppenbar under många år, ser många människor i Kina fortfarande till västerländska skolor och ledare för vägledning, som om deras egna inhemska institutioner, egen civilisation och till och med deras egen ras är underlägsna. Ett lands nederlag börjar med nederlaget för folkets självförtroende i sina olika verksamheter. Men som amerikansk forskare erkänner professor Hudson, som har studerat amerikanska finanser hela sitt liv och arbetat på Wall Street i årtionden, Kinas institutionella fördelar. Så länge vi har den vetenskapliga andan att fortsätta självreflektion, självkorrigering och självförbättring, finns det ingen anledning att inte tro att Kinas sociala organisation och dess ideologi om gemensamt välstånd kan leda samhället mot en högre form av civilisation. Nyckeln är att sträva efter vår institutionella fördel och överge bristerna i de postindustriella västerländska rentierekonomierna, inte följa den västerländska nyliberala vägen och hamna i beroende av den amerikanska hegemonin och ideologin en ideologi som har stoppat upp välståndet i de flesta västerländska ekonomier, utsatta som de är för skuldtyngande åtstramningar.
Bakom dagens finanskapitalistiska kris ligger alltså en djup civilisationskris. Världen står vid ett vägskäl där hela mänskligheten nu delar en gemensam framtidsutsikt: barbari eller ekologisk civilisation.
Fra britiske trollfarmer til skjulte psyops: Den urovekkende bakgrunnen til Nina Jankowicz
Av skribent - 6. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/fra-britiske-trollfarmer-til-skjulte-psyops-den-urovekkende-bakgrunnen-til-nina-jankowicz/
Washington Post avslørte onsdag at det svært kontroversielle ‘Disinformation Governance Board’, som ble lansert av det amerikanske Department of Homeland Security med stor fanfare bare tre uker tidligere, skulle stenge, og at dets direktør, Nina Jankowicz – tidligere stipendiat ved semi-statlige tankesmien Wilson Center og det ukrainske utenriksdepartementets kommunikasjonsrådgiver – hadde trukket seg.
Den eksklusive rapporten, forfattet av Taylor Lorenz, gikk til store lengder for å forklare styrets oppløsning som et resultat av grov sabotasje fra høyreekstreme aktivister, som engasjerte seg i «koordinerte nettangrep» på dets «velkjente», «velansette» sjef, og utsatte henne for en «uavlatelig bølge av trakassering», som tjente til å «avspore» Biden-administrasjonens velvillige innsats for å takle det «hastende og viktige problemet» med desinformasjon.
I virkeligheten var folks motstand mot styret, som brøt ut umiddelbart etter dets offisielle lansering 27. april, omfattende, og alt annet enn partipolitisk eller personlig. Fremtredende rettighetsgrupper og lovgivere uttrykte alvorlige bekymringer om dens lovlighet etter grunnloven og den åpenbare risikoen for at den skulle tjene som en statlig sensurmekanisme, med mange sammenligninger trukket til det beryktede sannhetsministeriet som manes frem av George Orwell i ‘1984’.
Mange legitime, viktige innvendinger av Jankowicz ble også reist, inkludert hennes historie med å baktale uavhengige nyhetskanaler, som The Grayzone, som «russisk desinformasjon»; vanvittige angrep på WikiLeaks og dens fengslede grunnlegger, Julian Assange; og som entusiastisk talsmann på vegne av den tidligere MI6-spionen Christopher Steele, forfatter av den fullstendig miskrediterte «Trump-Russia» -rapporten som produserte utallige helt fiktive historier i de tradisjonelle mediene, hvorav mange siden da har blitt delvis eller helt trukket tilbake.
Mens hun var i Kiev, var Jankowicz vert for YouTube-kanalen til den britiske og amerikanske regjeringsfinansierte «faktasjekkeren» StopFake, som i det uendelige har hvitvasket spørsmålet om utbredt fascisme i Ukraina. Jankowicz er selv direkte involvert i denne skammelige og misvisende produksjonen. I januar 2017 presenterte hun en rapport foran kamera som fremhever dydene til fire nasjonale paramilitære enheter, inkludert den åpent nynazistiske Azov-bataljonen, knyttet til alvorlige menneskerettighetsbrudd og brutale krigsforbrytelser.
Til tross for Lorenz‘ vennskap med Jankowicz, er det ganske spesielt at en av USAs ledende aviser – som i 2017 tok i bruk slagordet «demokratiet dør i mørket», inspirert av kjente sitater til forsvar for den den grunnlovsfestede retten til ytringsfrihet, og fordømmer offisiell hemmelighold – beklager bortfallet av en lyssky regjeringsenhet satt til å avgjøre hva som utgjør «falske nyheter», og ikke minst for sin entusiastiske støtte for dets eksistens til å begynne med.
«Med vilje falsk og ærekrenkende»
Til tross for at Jankowiczs profesjonelle aktiviteter og offentlige uttalelser ga så rikelig ammunisjon til kritikere, overså selv hennes mest høylytte motstandere det mest urovekkende aspektet ved CV-en hennes – nemlig at hun sitter i det rådgivende styret for Open Information Partnership (OIP), en psykologisk krigføringsoperasjon til det britiske utenriksdepartementet.
Detaljer om når denne rollen begynte, hva den innebærer, og godtgjørelsen hun mottar, hvis noen, er ikke klare. Det er også en stilling som knapt har blitt nevnt. Den eneste offentlige referansen til den på nettet i dag finnes i Jankowiczs Pulitzer Center- biografi. Så igjen, ganske ironisk gitt organisasjonens navn, er OIP i seg selv markant ugjennomsiktig.
OIPs offisielle nettsted framstiller tiltaket simpelthen som et «mangfoldig nettverk» av «undersøkende journalister, veldedige organisasjoner, tankesmier, akademikere, frivillige organisasjoner, aktivister og faktasjekkere, aktive i over 20 land», som siden februar 2019 har «stått i mot den økende strømmen av desinformasjon – i nyhetene, på sosiale medier og på tvers av vår offentlige diskurs – som vi mener er en eksistensiell trussel mot demokratiet».
Det tilbys lite ytterligere belysning av OIPs aktiviteter og mål, men dets opprinnelige «partnere» gir grunn til bekymring. De inkluderer NATO-propaganda -avleggeren The Atlantic Councils Digital Forensic Research Lab; og Zinc Network, et britisk kommunikasjonsbyrå som administrerer skjulte psyops-kampanjer – mange eksplisitt rettet mot muslimer – over hele verden for en rekke klienter, inkludert det britiske innenriksdepartementet, USAID, og Pentagon.
Det kontroversielle amerikanske og britiske regjeringsfinansierte etterforskningsnettstedet Bellingcat – en fremtredende formidler, forsterker og godkjenner av vestlig nasjonal sikkerhetspropaganda, som teller en rekke individer med militær- og etterretningsbakgrunn blant sine bidragsytere – var også en av OIPs grunnleggere, som trente journalister utenlands under dens regi i to år fra lansering.
Hvis disse navnene ikke er tilstrekkelig til å vekke betydelig mistenksomhet mot OIP, er dens skumle sanne natur rikelig understreket av en rekke dokumenter lekket fra utenriksdepartement nå gjennomgått av MintPress News.
Disse inkriminerende papirene avslører at OIP er ‘flaggskip’-komponenten i et bredere kald-krig –lignende tiltak for å «svekke den russiske statens innflytelse» i Moskvas «nærområde» ─ konstellasjonen av land som omfatter det tidligere Sovjetunionen, Warszawapakten, og Jugoslavia – finansiert med over 100 millioner dollar av London fra 2017 og utover.
OIP alene mottok en tidel av det i løpet av de to første driftsårene for å «bruke publikumsorientert kommunikasjon for å undergrave troverdigheten til desinformasjonskilder for spesifikke målgrupper» i regionen og konstruere det «mangfoldige nettverket» som det refereres til på organisasjonens nettsted.
Medlemmer av denne kjernen får opplæring i «beste praksis for å avsløre og motvirke desinformasjon» på tvers av en rekke disipliner, fra «forskning på åpne kildekoder, til produksjon av virale videoer og digital målretting, samt cybersikkerhet, injurier og databeskyttelse». Deltakende enheter øker deretter «tempoet, omfanget og kvaliteten» på produksjonen deres og optimaliserer fokus mot målgrupper «sårbare» for russisk propaganda i takt med «samkjøring av kampanjer og organisasjoner på tvers av landegrensene».
Dette ville vært vel og bra, bortsett fra at de lekkede filene tydeliggjør at OIP egentlig ikke er opptatt av å motvirke «falske nyheter» i det hele tatt, men i realiteten drevet av et ønske om å skjule fakta og plagsomme perspektiver den britiske staten ikke vil ha i det offentlige domene, via manipulasjon, forvrengning og løgner.
Ta for eksempel følgende utsnitt fra ett dokument, som uten ironi beklager at en av de viktigste barrierene for å bekjempe russisk «desinformasjon» er at «visse Kreml-støttede fortellinger er faktisk sanne [uthevelse tilføyd]».
«Å svare på ubeleilige sannheter, i motsetning til ren propaganda, er naturlig nok mer problematisk», forklarte dokumentene.
Se også på fotsoldatene utplassert av OIP for å «reagere» på slike «ubeleilige sannheter». En lekket datafil vurderer 56 organisasjoner identifisert av utenriksdepartementet som potensielle nettverksmedlemmer, inkludert OIP-grunnlegger Bellingcat. Eliot Higgins’ beryktede ‘laptop jockeys’ ble dømt til å være «noe diskreditert, både for å ha spredt desinformasjon og ved å være villig til å produsere rapporter for alle som var villige til å betale».
Enda hardere ordelag var forbeholdt den Tallinn-baserte faktasjekkeren Propastop, som ble funnet å ha «bånd til både den estiske regjeringen og nyfascistiske grupper».
«Propastop har vært involvert i å oppfordre til vold mot Estlands russiske minoritet», heter det fordømmende nok i vurderingen. «Rapporteringen er ansett for å mangle troverdighet, og de har publisert en rekke med vilje falske og ærekrenkende artikler om russiske medier».
I mellomtiden ble et potensielt nettverksmedlem International Centre for Defense and Security funnet å være «finansiert av og politisk knyttet til den estiske staten, nærmere bestemt forsvarsdepartementet, som er tilsynelatende uavhengig uten egentlig å være det».
«Det er mer respektabelt enn Propastop, og er ikke knyttet til ytre høyre, selv om det gjenspeiler den aggressive nasjonalismen til den estiske regjeringen», konkluderte vurderingen.
Til tross for disse fordømmelsene, ble begge organisasjonene – blant mange andre omtalte medlemmer som det ble reist betydelig tvil om – en del av OIPs nettverk, gitt finansiering, støtte og publisitet fra utenriksdepartementet, og plasserte tilsynelatende produksjonen og driften deres under veiledning av Jankowicz.
«Russisk innblanding»
Gitt denne sammensetningen var det kanskje ikke overraskende velforstått internt i OIP «[at å bli] tolket som en britisk sponset desinformasjons- eller trollfabrikk var en betydelig risiko».
For å redusere denne faren lovet Zinc Network å «få prosjektet til å se ut som at det var innenfor den etablerte og aksepterte sektoren for nøytral medieutvikling og faktasjekking» [uthevelse lagt til]. Noe som utvilsomt er bakgrunnen for de høytsvevende referansene om å forsvare demokratiet på OIPs nettsider i dag.
De lekkede dokumentene inneholder mange urovekkende eksempler på OIPs virke.
I Ukraina, trente de f.eks. 12 online-påvirkere «for å motvirke Kreml-støttede meldinger gjennom innovative redaksjonelle strategier, målgrupperetting og produksjonsmodeller», og hjalp deres «fengende innhold» til å nå ut til «millioner av mennesker». I Russland og Sentral-Asia ble et nettverk av YouTubere i all hemmelighet betalt for å lage videoer som fremmet «demokratiske verdier»; «kommunikasjon om prosjektene» ble nøye skjult for å sikre nettverkets eksistens, og Londons rolle i å administrere det ble merket «konfidensielt».
Samtidig mottok nettpersonligheter i de baltiske statene skjult «personlig merkevarestrategi formet av individuell målgruppeanalyse, vekststrategier for deres sosiale medieplattform, og digital markedsføring og kampanjeopplæring».
Langt fra å fremme uavhengig borgerjournalistikk, var disse initiativene helt tydelig en falsk grasrotbevegelse, opprettet av en håndplukket hemmelig kjerne av effektive britiske agenter hjulpet av OIP til å generere profesjonell propaganda – lesing av manus som effektivt ble utarbeidet av utenriksdepartementet – som deretter ble forsterket globalt av organisasjonens nettverksmedlemmer. Det er åpenbare likheter med dette og når USAs nasjonale sikkerhetsråd ga direkte veiledninger til Tik Tok-stjerner om Washingtons «strategiske mål» i Ukraina-konflikten.
Dette blir videre underbygget da Zinc Network skrøt av å opprettholde sine nettverk av påvirkere «over lengre tidsperioder, noe som gjør oss i stand til å levere både langsiktige strategiske meldinger til publikum, men også å gjennomføre flerlags ‘rask respons’-kommunikasjon etter viktige hendelser.»
En slik nøkkelbegivenhet som det ble vist til var en protest i april 2018 i Moskva mot restriksjoner på bruken av meldingsappen Telegram. Zink var «i stand til å få ut en mengde innhold innen 12 timer» etter at demonstrasjonen startet. Det er nesten utenkelig at i det minste noe av denne produksjonen ikke tok seg inn i vestlige medier, noe som ga protestene nesten full dekning. I så fall ville publikum i de forskjellige landene ha vært totalt uvitende om at den faktisk ble finansiert og delvis produsert av London.
Det er likevel et åpent spørsmål – og det samme gjelder i hvilken grad OIP har påvirket utfallet av valg som «finner sted i land av spesiell interesse» [uthevelse lagt til] for utenriksdepartementet, et av organisasjonens hovedmål. Nettverksmedlemmer er opplært i å «identifisere nøkkeltrender og viktige øyeblikk i aktivitet eller fortellinger» under valgkampanjer og å «intensivere» deres propagandaproduksjon når valgdagen nærmer seg.
I mai 2019 innkalte Nord-Makedonia til et presidentvalg, der pro-NATO-kandidat Stevo Pendarovski ble valgt. Deretter «utplasserte OIP et lag» for å tilby to ukers intensiv opplæring til en lokal mediautgiver i landet, som utenriksdepartementet hadde identifisert som et «prioritert» mål i de tidlige stadiene av OIPs virke. Bellingcat ga en lærerik økt til utgiveren via webinar i juni 2020, for å «svare på» valgresultatet etter Londons uttrykkelige forespørsel. I en pervers ironi publiserte Bellingcat neste måned en rapport om påstått «russisk innblanding» i Nord-Makedonia i forkant av landets stortingsvalg.
I november samme år hadde Moldova et eget presidentvalg, som førte til at lignende kandidater sto opp mot hverandre – den pro-russiske sittende Igor Dodon og den pro-vestlige oppkomlingen Maia Sandu. Sistnevnte seiret, en valgseier som den tradisjonelle pressen erkjente kom som en overraskelse.
OIP-medlem MEMO 98, en Slovakia-basert valgobservatør, ga ut en dybdestudie av valget deretter, og tilskrev Sandus sjokkseier til hennes ferdigheter med sosiale medier. OIP rangerer Moldova som «det mest vitale området» i nettverket sitt, på grunn av at regionen angivelig er «nesten utelukkende under Russlands innflytelsessfære».
Følgelig er to Chisinau-baserte organisasjoner, Association of Independent Press og Newsmaker, OIP-medlemmer. MEMO 98 kan ha vært medvirkende til å «identifisere nøkkeltrender og viktige øyeblikk i aktivitet eller fortellinger» i løpet av valgkampen. Funnene dets informerte om «fengende innhold» som skulle kringkastes via de to og et mer omfattende OIP-nettverk lokalt og internasjonalt til støtte for Sandus kandidatur.
Fortsettelse følger?
Å holde OIPs interne arbeid så tett bevoktet fra omverdenen som mulig var av største betydning for utenriksdepartementet.
En del av et dokument om strategier rundt «risikostyring» for prosjektet anså det som «viktig» at OIPs hovedkontor har sitt egen sikkerhetsgruppe, «befolket med kvalifisert personell», inkludert «tidligere operatører fra militær- og sikkerhetstjenestene». Alle ansatte og nettverksmedlemmer er «underlagt nasjonal sikkerhetskontroll», med operasjonsbase «i en ubestemmelig bygning som unngår oppmerksomhet», hvis nøyaktige koordinater er ukjente.
Plasseringen av hovedkvarteret er ikke annonsert eller kjent; alle vinduer er «skjermet fra innsyn»; strenge «adgangskontroller» – inkludert «forsterkede lufttette dører», video-overvåkning, og et «separat møterom» for «sensitive møter» – er også på plass. Et tilsvarende slør av intenst hemmelighold omhyllet også DHS Disinformation Governance Board.
Etter å ha lansert DGB uten noen som helst klarhet angående dets funksjoner, ansvar, og hvorvidt det ville bli regulert eller underlagt demokratisk tilsyn, svarte sjef for sikkerhetstjenesten Homeland Security, Alejandro Mayorkas, på den innledende mistillitsbølgen ved å tilby forsikringer om at enheten ikke ville ha noe operative funksjoner, og ville absolutt ikke overvåke eller overvåke amerikanske statsborgeres uttalelser hverken på nett eller andre steder og ville i stedet bare arbeide for «beste praksis» mot desinformasjon.
Slike løfter gjorde forutsigbart nok lite for å vekke tillit da det åpenbart gir lite mening i å opprette en ny avdeling av en føderal utøvende avdeling som ikke har noen operasjonelle krefter hverken nå eller i fremtiden. Og faktisk er CIA og NSA på samme måte forbudt ved lov fra innenlandske aktiviteter – men begge bryter rutinemessig denne avgjørende restriksjonen uten vanskeligheter eller konsekvenser.
Deretter utstedte Department of Homeland Security et faktaark som lovet at DGB bare ville ha kontroll med svart propaganda spredt av «fremmede stater som Russland, Kina og Iran», og la til at departementet var «dypt forpliktet til å gjøre alt sitt arbeid på en måte som beskytter amerikaneres ytringsfrihet, sivile rettigheter, sivile friheter og personvern».
Selvfølgelig hevder en rekke andre vestlige statlige og semi-statlige anti-desinformasjonstiltak at de på samme måte følger disse prinsippene, enda de i virkeligheten fungerer som sensurapparater for etablissementet, ved å godkjenne etablissementkontrollerte nyhetsorganisasjoner mens de svartelister og baktaler alternative medier, inkludert MintPress. For eksempel slik som Open Information Partnership, et spesielt glorete eksempel på den fremvoksende, aggressive trenden mot direkte statlig diktat over hva som er sant og usant, og hva innbyggerne har lov til å vite.
Som sådan er det nødvendig å spørre om organisasjonen representerer en blåkopi av Disinformation Governance Board; om Jankowiczs rolle i det var en faktor i hennes rekruttering til DHS; og om unnskyldende nekrologer publisert av The Washington Post og The New York Times – som på falskt grunnlag hevdet at DGBs opphør var påvirket av «desinformasjon» – er et tegn på hvordan begge utgiverne ville hatt vesentlig fordel av virksomheten.
Organisasjonens raske og uhøytidelige kansellering representerer en ikke ubetydelig seier for folkemakten: bekymrede borgere, uavhengige journalister og forskere ledet an i å slå alarm. Det er imidlertid liten grunn til å tro at trusselen har blitt permanent overvunnet. I virkeligheten har nok bare det at folket var i stand til å utfordre den varme velkomsten gitt til Jankowicz av flertallet av gjengse forståsegpåere, og presset tjenestemenn til å forkaste satsingen, gjort DGBs oppdrag enda mer påkrevet.
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist og bidragsyter til MintPress News som utforsker rollen til etterretningstjenester i utformingen av politikk og oppfatninger. Arbeidet hans har tidligere dukket opp i The Cradle, Declassified UK og Grayzone.
Originalens tittel: From UK Troll Farms to Covert Psyops: The Troubling Past of Nina Jankowicz
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Norske politikere og bedrifter i milliardærklubbens garn
Av Pål Steigan - 6. juni 2022
https://steigan.no/2022/06/norske-politikere-og-bedrifter-i-milliardaerklubbens-garn/
Milliardærklubben World Economic Forum er milliardærenes globale fellesorganisasjon. Der jobber de aktivt og konkret for å omskape verden i sitt eget bilde. Og de har kjøpt og smigret politikere og andre nøkkelpersoner til å være med på laget.
At norske Børge Brende er president i WEF, er gammelt nytt. Det vil også være godt kjent at Arbeiderpartiets Espen Barth Eide var administrerende direktør for World Economic Forum til han kom hjem for å drive valgkamp.
Men de er mange flere
Signaturen Alice W. har lett fram andre norske personer og bedrifter på nettsidene til World Economic Forum og skriver på Twitter.
Bedriftene
En av Norges aller rikeste menn, Johan H. Andresen, skriver entusiastisk i E24 om sitt møte med WEF i dialogen om Ukraina:
Jo, siste dag, og det siste møtet jeg var invitert til, het Special Public-Private Dialogue: CEOs for Ukraine. Jeg møtte opp, glad og uforberedt, og tenkte at jeg fikk sette meg bakerst mot veggen i det ganske lille møterommet. Men nei. En vennlig stemme sa: «Mr. Andresen, we have a seat for you.” Hm. Joda, det stemte, det. Og stolene var stilt mot hverandre … Og jeg satt på den ene første raden. Midt imot satt Yulia Svyrydenko, Ukrainas visestatsminister og økonomiminister, til høyre for henne, Vitalij Klitsjko, borgermester i Kyiv, og på den andre siden, Ursula von der Leyen, president for EU-kommisjonen, og Børge Brende, president for World Economic Forum. Ved siden av meg satt Vladimir Klitsjko, bror av Vitalij og også ex tungvektsbokser, nå «gentle giant», som takket meg for at Elopak hadde vært så lenge i Ukraina. Deretter Johannes Hahn, EUs budsjettkommisær, tydelig utskremt av von der Leyen, for han hadde et ansiktsuttrykk som sa: «Dette blir dyrt og kan komme helt ut av kontroll!» For ja, dette dreide seg naturligvis nettopp om hvordan vi skulle gjenoppbygge og modernisere det fremtidige Ukraina.
Politikerne
Enda så godt arbeid Alice W. har gjort, er lista neppe komplett.
Vi mottar gjerne tips om flere med tilknytning til WEF. Det er enkelt å sjekke en person, i nettleseren skriver du: http://weforum.org/people/<navn på person, små bokstaver, bindestrek for mellomrom, æ=ae, ø=o, å=a> Eksempel: jens-stoltenberg
Det er ikke bare sjølskryt når Klaus Schwab erklærer:
– Vi infiltrerer regjeringer over hele verden
Kapitalens klasseorganisasjon – monopolkapitalens verdenskongress
World Economic Forum (WEF), som har holdt sitt årlige toppmøte i Sveits, kalles med rette for «milliardærklubben». Det er viktig å være klar over at dette ikke er fleip eller sjikane. Hvis det er noe møte i verden som kan kalles monopolkapitalens verdenskongress, så er det nettopp det møtet som holdes hvert år i alpebyen Davos-Klosters. Det er derfor all mulig grunn til å legge vekt på hva miliardærene (og deres dresserte politikere) foretar seg på dette møtet, og hva slags linjer og politikk de legger fram. For dette vil etter all sannsynlighet vinne gjenklang i styrerom og parlamenter over hele jorda. De 0,01% rikeste har diskutert hvordan de skal bli enda rikere, og det er dumt å ikke studere hvordan de har tenkt å gjøre det.
Se liste over partnere.
Så sannelig finner vi ikke
Bill & Melinda Gates Foundation og BlackRock, Pfizer, Moderna, Johnson & Johnson. Og Goldman Sachs, Citi, Deutsche Bank, Fidelity International, Morgan Stanley og naturligvis de største bankene i verden, de kinesiske: Industrial and Commercial Bank of China (ICBC), Bank of China, China Construction Bank og Bank of China.
Kapitalens politikerbasar
De politikerne som blir invitert til møtene i WEF føler seg opplagt svært smigret, og de blir så mjuke i kantene at de kunne egne seg som smørepålegg. Det gjelder også enkelte næringslivstopper som endelig får si det de egentlig mener, slik som Kjerstin Braathen i DNB:
Kjerstin Braathen i DNB: «Energiomstilling vil skape energiknapphet og smerte, men det er verdt det»
«Young Global Leaders»
Så har man naturligvis Klaus Schwabs egenrugekasse eller oppdrettsanlegg for nye politiske kaniner, Young Global Leaders.
Både kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit er med, og før dem har blant annet Angela Merkel, Sarkozy, Barroso, Tony Blair, Gordon Brown, Eivind Reiten, Mona Sahlin og og Viktor Órban vært med. Hvor? Jo, i Young Global Leaders (YGL), som best kan beskrives som milliardærklassens oppdrettsanlegg. Det er et forum som er opprettet under World Economic Forum (WEF).
Hvert år plukker de ut ledere under 40 til å være med i forumet og året etter blir de fleste av dem med i det som kalles YGL Alumni Community. Dermed opprettholder de kontakten seg i mellom og blir knyttet sammen med tidligere kull av oppdrettsledere. Dette forumet sier om seg sjøl:
Etter en transformativ personlig og profesjonell reise som ung global leder, inviteres medlemmene våre til å bli med i YGL Alumni Community.
Som forvaltere av Forum of Young Global Leaders, legemliggjør og opprettholder YGL Alumni Community YGL-etoset. Fellesskapet fremmer medlemmenes fortsatte vekst som ansvarlige ledere, styrker livslange forbindelser og driver løsninger på komplekse sosiale, miljømessige og økonomiske globale problemer.
Som ei gruppe på over 600+ fagpersoner i over 90 land over hele verden, er YGL Alumni engasjert i aktiviteter som tar sikte på å forbedre verdens tilstand. De er administrerende direktører for Fortune 500-selskaper, i kongehus, i ledende frivillige organisasjoner og nasjonale ideelle organisasjoner, offentlige personer i sivilsamfunnet, sportspersonligheter og mer.
På denne måten sørger WEF, som jo består av de 1000 rikeste selskapene i verden, for at det produseres en jevn strøm av ledere som er alet opp til å føre deres globalistiske politikk, og som holder sammen ed andre av samme slag.
Les også: World Economic Forums «Young Global Leaders» avslørt
På toppen av dette kommer ungdomsklubben til WEF, The Global Shapers Community. Dette er per 6, juni 2022 et nettverk av 10.392 «shapers» og 4.120 «alumni» i 148 land.
Alumni are citizens of the world capable of building bridges across cultures and between business, government and civil society. Alumni serve as champions of the community, helping local hubs in ways large and small. Alumni volunteer their time and expertise to local hubs as board members, advisers and mentors, facilitating high-value connections and introductions in their cities and sharing best practices on processes like hub membership, governance, projects and partnerships.
Les: World Economic Forum lager kunstig ungdomsbevegelse
På møtene lages det allianser og partnerskap der multinasjonale selskaper, politikere og andre maktpersoner knyttes sammen for å drive gjennom bestemte agendaer, slik som for eksempel First Movers Coalition:
First Movers Coalition, lansert av World Economic Forum og USAs spesielle presidentutsending for klima John Kerry på COP26, har utvidet seg fra de første 35 selskaper til 55 selskaper, med en samlet markedsverdi på rundt 8,5 billioner dollar.
Og med alt dette er det ikke bare stormannsgalskap da Klaus Schwab kunne erklære på det siste møtet i i WEF: – Framtida bygges av oss, den mektige forsamlinga i dette rommet
Les også: Global Redesign Initiative – et initiativ for å nytegne den rådende verdensorden
«Det er mer mellom himmel og jord enn det som kan rommes i din filosofi, Horatio»
Det er karakteristisk for den konservative delen av venstresida at de ikke har fått med seg det enorme maktskiftet som har skjedd innenfor kapitalismen i retning finansoligarkene, særlig de siste 20 årene. Derfor skriver for eksempel skribenten Oscar Dybedal en «kritikk» av undertegnede og steigan.no, hvor han ikke et sekund går inn på vår dokumentasjon, men prøver å plassere oss, via stedfortreder, innenfor, hva ellers, en proto-fascistisk diskurs fra 1800-tallet. Fakta om dagens klasser og maktforhold, holder han seg for god til å røre ved. Eller som han skriver i sitt faktafrie essay:
«Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel. Han har utropt til hovedfiende en liten gruppe finansfyrster som ikke tilhører noen nasjon, og som dessuten fører krig mot nasjonalstaten.»
For Dybedal er tydeligvis ikke finansfyrstene noen hovedfiende, men det er de for alle oss andre. Dette viser ei side ved venstresidas tragedie. Vi har ikke hatt noen omfattende klasseanalyse på 40 år. Folk som bekjenner seg til venstresida veit ingenting om klasser og makt i dag, og kommer derfor ofte i skade for å støtte den internasjonale finanskapitalens agendaer, fordi den gjerne presenteres under «grønne» og «progressive» etiketter, mens hensikten bare er nettopp å knuse nasjonalstatene, og gjennom det også det regulerte arbeidslivet som arbeiderklassen måtte ha tilkjempet seg, for å tilrane seg ressursene og skape et globalt diktatur.