Nyhetsbrev steigan.no 06.05.2023
Den våte drømmen er å splitte opp Russland i mange småstater
Parkinsons lov, imperiets dekadanse og den uproduktive skravleklassen
Et kongelig forslag: Brev fra Julian Assange til kong Charles III
Jordbruksforhandlingene: Statens tilbud – mer av det samme, raskere …
«Nesten en tredjedel av verdensøkonomien er nå underlagt sanksjoner»
Lekkasjer skapte spenning mellom USA og Ukraina
Da trailersjåførene stjal showet
Den våte drømmen er å splitte opp Russland i mange småstater
Av red. PSt - 6. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/den-vate-drommen-er-a-splitte-opp-russland-i-mange-smastater/
I lange tider har vestlige imperialister drømt om å dele opp det veldige Russland i mange småstater, såpass små og svake at de kan fordøyes en for en.
Dette sies ikke så veldig offisielt i Washington og London, men det er sånt det snakkes om i bakrommene, og noen fusentaster slipper katta ut av sekken, slik som Gunther Fehlinger:
Han øsnker også å dele opp Kina på samme måte:
Lars Birkelund kommenterer dette på Facebook:
Gunther Fehlinger er NATO- og EU-tilhenger og arbeider for at Russland skal splittes opp i 41 stater. Han har altså omtrent samme mål som mange vestlige strateger på høyt nivå og jeg vet at det også er mange i Norge som syns det er en god ide. Dette er naturligvis russerne klar over og dermed vet de at de fører en eksistensiell krig, med USA/NATO/EU/Ukraina som motpart.
Fehlinger er en fjott, men det er mektigere krefter enn ham som mener akkurat det samme, slik som for eksempel Hudson Institute:
A New Architecture for Northern Eurasia: The Sixth Free Nations of Post-Russia Forum
Drømmen holdes også i live av Newsweek: Russia Could Collapse Into ‘New States’ After Ukrainian Victory: Economist.
Våken gladjente
Av Julie Foss - 6. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/vaken-gladjente/
Jeg har fått en ny guilty pleasure (etter at jeg brøt med Kardashians, trengte jeg rett og slett en ny). Og det som nå gir meg great pleasure i livet, er å lese folks bio. Jeg vil ikke si jeg ler avdem. Fortrinnsvis ler jeg med dem. Det eneste minuset, selvfølgelig, er at jeg ikke helt vet om de ler selv. Og så er det ikke det at det er så mye å le av, for tiden. For all del, ikke. Men vi må vel le der vi kan, antar jeg. Jeg må le der jeg kan. Og Facebook Bio er rett og slett en gullgruve. Et unikum. Et skattekammer av dimensjoner. Det er fornøyelsespark. Markjordbær. Det er rekreasjon i hektiske tider.
Dessuten er det som med andre guilty pleasures. Det er vondtgodt. Det er mye godt og gøy, – men så er det litt vondt og. Og iblant har jeg tatt meg i å ønske og ringe folk. «Ja, hei du, er det Glenn-the warrior?» (hvorpå han svarer bekreftende ja). «Yes … ehm … Nei, altså, jeg bare tenkte litt på det du sier. Med at du er warrior og sånn. Eller, skriver da. Og det tviler jeg jo ikke på. At du er warrior, liksom. Absolutt ikke. For du har ikke tenkt på om du ville snudd det på hodet, litt. Fokusert mer på kjærlighet, på en måte. Ehm … nei …». Så ville jeg lagt på. Jeg har jo ikke sagt at det ville gått bra hver gang. Men jeg ville selvfølgelig prøvd igjen.
«Ja, hei du. Jeg ser jo at du har så mye bra på hjertet for tiden. Og det er jo kjempebra. Men så tror jeg kanskje at det Lord of Lords, da, kanskje kan bli litt mye for folk. Misforstå meg rett, altså. Jeg skjønner jo hvorfor du gjør det og sånn. Virkelig. Men … jeg lurer kanskje bare på om du kanskje kunne nådd flere, da, om du på en måte … droppet det».
Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi konspirasjonsteoretikere har til dels tung tematikk å formidle. Og det er vel ingen overdrivelse å si at vi kunne trengt en kommunikasjonsrådgiver iblant. Men der har vi det altså. Det er forskjell på fiffen og oss. Men det er aldri så gærent at det ikke er godt for noe.
«Warrior. Love and light»
«Frihetskjemper og gamle biler»
«Anita- frihetsgudinne. På vei inn i ny dimensjon»
«Wisdom to the people»
«Jeg er en mann som er 45 år og som er født i juni og som er glad i antikke møbler. Våken»
Så har du de med tro på seg selv.
«I am the change you want to see in the world. Join me»
«Fixing the world, comment by comment». Det er jo nesten som jeg skulle skrevet fixing the world, text by text, det. Det er klart det er fristende. Men det er jo ikke sikkert det er innafor.
Samtidig innser jeg at det er litt flott og. Folk gir en god dag i hvordan de fremstår. Hva folk tenker. Som er ganske befriende og. Det er jo ikke sikkert det er så tillitsvekkende, alltid. At det gir så mange lesere, lyttere og seere, selvsagt. Men det er heller ikke alt i livet, -og selv gode budskap må vike iblant. For selvet. Egoet. For å bjuda på seg sjøl. Være tro mot seg sjøl. Eller i alt det mørke, gi andre noe å le av.
Så da 1.april stod for døren, for noen uker siden, bestemte jeg meg for å endre bio. I en slags kollektiv sympati med andre. For å ha det litt gøy på selve tøysedagen. Dessuten; hvilken mulighet til å få teste egoet! Om så kun for en dag (jeg jobber for øvrig med egoet for å kjøre en snarlig dag nummer to). Om så, kun på tøysedagen. Biografien var av svært kortfattig størrelse, riktignok, men hvis ord og innhold gir enorme implikasjoner og komplikasjoner, for undertegnede. Potensielt. Jeg kjenner meg allerede sterkere.
Parkinsons lov, imperiets dekadanse og den uproduktive skravleklassen
Av Pål Steigan - 6. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/parkinsons-lov-imperiets-dekadanse-og-den-uproduktive-skravleklassen/
I artikkelen «Parkinsons lov» i vår tid henter førsteamanuensis(p) i kybernetikk Trond Andresen fram briten Cyril N. Parkinson humoristiske artikkel i The Economist i 1955 om «Parkinson’s law».
Andresen skriver:
Cyril Parkinson hadde bakgrunn fra britisk «civil service», og hadde lenge undret seg over veksten i byråkratiet der – for eksempel at antall ansatte som stelte med de britiske koloniene økte hele tida, på tross av at koloniveldet var under avvikling. Med et glimt i øyet framsatte Parkinson «vitenskapelige lover» for hvordan byråkratier utvikler seg. For eksempel hevdet han at den typiske vekstraten for antall ansatte i et byråkrati er 5 til 7% per år. Han forklarer veksten med to mekanismer: 1. «En byråkrati-sjef ønsker økning i antall underordnede, ikke i antall rivaler», og 2. «Byråkrati-sjefer skaper arbeid til hverandre». Han lanserte også en matematisk formel som ga en «ineffektivitetskoeffisient» for komitéer. Den var blant annet en funksjon av komitéens størrelse.
Parkinson har også sagt bevingede ord som «byråkratiet vokser til det fyller bygningen» og andre perler.
Andresen oppdaterer Parkinson tilNorge i vår tid og skriver:
Byråkrativekst er sjølforsterkende og parasittisk. Og som om offentlig og privat byråkrativekst ikke er nok, kommer det til en flora av moderne statsstøtta NGO-er, statsfinansiering av partiansatte og lignende. Det som var gratis aktivistinnsats i gamle dager, er blitt en karrierevei.
Behovet for seriøs kritikk og forståelse av byråkrati er derfor enda viktigere nå enn i Cyril Parkinsons tid. Men dette kan systemkritikere ikke overlate til The Economist og blåfargede «humorister».
Parkinson skrev om det døende britiske imperiet
Andresen peker helt riktig på at Parkinson hadde bakgrunn fra britisk «civil service», kort sagt byråkratiet til Det britiske imperiet. Og det hadde begynt å råtne på rot allerede på slutten av 1800-tallet. Den engelske økonomen J. A. Hobson ga i 1902 ut boka Imperialism – a study. Han beskrev hvordan Imperiet utviklet seg til en snylterstat, noe som ikke minst hadde en dramatisk virkning på den hjemlige økonomien og samfunnslivet.
«Først er det den økonomiske snyltingen, idet den herskende stat bruker sine provinser, kolonier og avhengige land til å berike sin herskende klasse og til bestikke sin underklasse, for at denne skal holde seg i ro.»
Friedrich Engels hadde foregrepet Hobson og skrev i et brev til Karl Marx den 7, oktober 1858:
«… det engelske proletariat blir faktisk mer og mer borgerlig, slik at denne mest borgerlige av alle nasjoner synes å ville ende med å ha et borgerlig aristokrati og et borgerlig proletariat ved siden av borgerskapet. Hos en nasjon som utbytter hele verden, er dette riktignok på sett og vis i sin orden.»
I et brev til Karl Kautsky av 12. september 1882 skriver Engels:
«De spør meg hva de engelske arbeiderne tenker om kolonipolitikken? Å, de tenker akkurat det samme som om politikk i det hele tatt. Her fins det jo ikke noe arbeiderparti, det fins bare konservative og liberale radikale, og arbeiderne går villig med på å nyte godt av Englands verdensmarkeds- og kolonimonopol.»
Under det friske inntrykk av Boerkrigen skildret Hobson sammenhengen mellom imperialismen og finansmennenes interesser, deres voksende profitt på kontrakter, leveranser osv. og skrev:
«De krefter som bestemmer kursen for denne utpregede snylterpolitikk, er kapitalistene; men de samme motiver har også sin virkning på visse arbeiderkretser. I mange byer er de viktigste industrigrener avhengige av regjeringsbestillinger, og imperialismen sentrene for metall- og skipsbygningsindustrien står ikke minst i samband med denne kjensgjerning. »
Da Parkinson skrev om det britiske byråkratiets vekst et halvt hundre år seinere var det om et fallent og forhenværende imperium, et rike som hadde mistet sin dynamikk og sin kreativitet på alle andre områder enn å finne opp stadig flere måter å gjøre unyttige ting på og dermed sysselsette et stort, systemlojalt sjikt av byråkrater og papirflyttere som levde av den imperialistiske superprofitten.
Kuwait-Norge lider av den samme sjuken
Norges gjennombrudd som oljenasjon gjorde Norge nesten over natta til at land av samme type. Staten kan nå innrullere alle tidligere folkelige organisasjoner og bevegelser i sin organisme uten at det merkes på profittraten og deres ansatte kan gjøres til lojale papirflyttere for den stadig mer krigerske og stadig mindre produktive norske imperialismen.
Norge har lagt ned eller er i ferd med å legge ned svært mye av de produktive næringene i Norge og eksportert jobbene ikke minst til Kina. Igjen sitter et statlig og privat byråkrati som vokser som kreft.
I Vesten har outsourcinga av produksjonen gjort at man blir sittende med en ikke-produktiv middelklasse som lønnes av den imperialistiske superprofitten. Norge som oljeimperialist har skapt et bistands-/NGO-sjikt som stort sett lever av å finpusse seinkapitalismens fortellinger. Og de får gjerne enda en komité som skal lage begrunnelser for å ansette flere som dem. De er blitt «menn (og kvinner) uten egenskaper», som Robert Musil ville ha sagt.
Norge har i likhet med andre tidligere industriland flagget ut sin industri til Asia, og ikke minst til Kina. Samtidig har vi fått et stort mellomsjikt av folk som ikke driver med noen form for direkte produksjon. Antallet bønder og fiskere har gått voldsomt ned. I 2018 var det flere som jobbet i akademiske yrker enn det var bønder, fiskere, industri- og transportarbeidere til sammen. 27% mot 17%. I 1999 var forholdet 10% mot 22%. Dette er intet mindre enn dramatisk.
I samme periode er Norge definitivt blitt et aktivt imperialistisk land, ikke minst på grunn av vår rolle som oljeproduserende land. Gjennom det er vi også blitt knyttet tett til den globaliserte kapitalismen. Og den har også forandret seg dramatisk siden 1970-tallet.
I et av de viktigste styringsdokumentene for norsk imperialisme, Stortingsmelding 15 (2008–2009) skrev regjeringa Stoltenberg:
Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)
Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner.
Les: Styringsdokument for norsk imperialisme
Disse organisasjonene er også arbeidsplass og karrieremuligheter for store deler av den småborgerlige venstresida i Norge, og det har vist seg at de også i veldig stor grad har sugd til seg imperialismens ideologi og tankesett. Det samme gjelder de stort sett statsstøttede mediene i Norge.
Derfor er det heller ingen tilfeldighet at Norge i dag har den mest militaristiske venstresida i Europa, for ikke å si i verden.
Vi er blitt som det dekadente og fallerende Storbritannia, bare at for oss gikk det mye fortere. Derfor gjelder Parkinsons lover også i høyeste grad hos oss.
Et kongelig forslag: Brev fra Julian Assange til kong Charles III
Av Julian Assange - 6. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/et-kongelig-forslag-brev-fra-julian-assange-til-kong-charles-iii/
5. mai 2023
Til Hans Majestet Kong Charles III,
Ved kroningen av min konge synes jeg det bare var passende å gi Dem en hjertelig invitasjon til å minnes denne betydningsfulle begivenheten ved å besøke Deres eget rike i riket: Hans Majestets fengsel Belmarsh.
De vil uten tvil huske de kloke ordene til en anerkjent dramatiker: «Barmhjertighetens kvalitet er ikke anstrengt. Den faller ned som det milde regnet fra himmelen på stedet nedenfor.» (William Shakespeare, “The Merchant of Venice,” o.a.)
Ah, men hva kunne denne skalden vite om barmhjertighet overfor regnskapet ved begynnelsen av Deres historiske regjeringstid? Tross alt kan man virkelig kjenne kvaliteten til et samfunn etter hvordan det behandler sine fanger, og Deres rike har ganske visst utmerket seg i den forbindelse.
Your Majesty’s Prison Belmarsh ligger på den prestisjetunge adressen One Western Way, London, kun en kort revejakt fra Old Royal Naval College i Greenwich. Hvor herlig det må være å ha et så anerkjent etablissement som bærer Deres navn.
«Man kan virkelig kjenne kvaliteten til et samfunn ved hvordan det behandler sine fanger»
Det er her 687 av Deres lojale undersåtter holdes, og støtter Storbritannias renommé som nasjonen med den største fengselspopulasjonen i Vest-Europa. Som Deres edle regjering nylig har erklært, gjennomgår kongeriket Deres for øyeblikket «den største utvidelsen av fengselsplasser på over et århundre», med sine ambisiøse anslag som viser en økning av fangebefolkningen fra 82.000 til 106.000 i løpet av de neste fire årene. Litt av et ettermæle å få.
Som en politisk fange, holdt på Deres Majestets nåde på vegne av en flau utenlandsk hersker, er jeg beæret over å bo innenfor murene til denne institusjonen i verdensklasse. Sannelig, Deres rike kjenner ingen grenser.
Under besøket Deres vil De ha muligheten til å nyte de kulinariske herlighetene tilberedt for dine lojale undersåtter på et sjenerøst budsjett på to pund per dag. Nyt de blandede tunfiskhodene og de allestedsnærværende rekonstituerte formene som angivelig er laget av kylling. Og ikke bekymre Dem, for i motsetning til mindre institusjoner som Alcatraz eller San Quentin, er det ingen felles servering i en messehall. På Belmarsh spiser fanger alene i cellene sine, og sikrer den ytterste intimitet ved måltidet.
Utover de smakfulle gledene, kan jeg forsikre Dem om at Belmarsh gir rikelig med utdanningsmuligheter for fagene Deres. Som Ordspråkene 22:6 sier: «Opplær et barn i veien det skal gå, og når det blir gammelt, skal det ikke vike fra det.» Observer de snublende køene ved medisinluken, der innsatte samler reseptene sine, ikke for daglig bruk, men for den horisontutvidende opplevelsen av en «stor dag ute» – alt på en gang.
De vil også få muligheten til å vise respekt til min avdøde venn Manoel Santos, en homofil mann som sto overfor deportasjon til Bolsonaros Brasil, som tok sitt eget liv bare åtte meter fra cellen min ved å bruke et grovt tau laget av sengetøyet hans. Hans utsøkte tenorstemme ble nå stille for alltid.
«Min avdøde venn Manoel Santos … tok sitt eget liv bare åtte meter fra cellen min»
Gå lenger inn i dypet av Belmarsh, og De vil finne det mest isolerte stedet innenfor murene: Healthcare, eller «Hellcare» som innbyggerne kjærlig kaller det. Her vil De kunne beundre fornuftige regler utformet for alles sikkerhet, for eksempel forbud mot sjakk, samtidig som man tillater det langt mindre farlige spillet dam.
Dypt inne i Hellcare ligger det mest strålende oppløftende stedet i hele Belmarsh, ja, hele Storbritannia: den sublime navngitte Belmarsh End of Life Suite. Lytt nøye, og De vil kanskje høre fangenes rop om «Bror, jeg skal dø her inne», et vitnesbyrd om kvaliteten på både liv og død i fengselet Deres.
Men frykt ikke, for det er skjønnhet å finne innenfor disse veggene. La øynene Deres nyte de pittoreske kråkene som hekker i barberbladpiggtråden og de hundrevis av sultne rottene som regner Belmarsh som sitt hjem. Og hvis De kommer om våren, kan De til og med få et glimt av andungene lagt av egensindige stokkender på fengselsområdet. Men ikke utsett det, for de glupske rottene sørger for at livene deres er flyktige.
Jeg ber Dem, kong Charles, om å besøke Hans Majestets fengsel Belmarsh, for det er en ære som sømmer seg for en konge. Når De tar fatt på Deres regjeringstid, må De alltid huske ordene i King James Bible: «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet» (Matteus 5:7). Og må barmhjertighet være ledende lys for Deres rike, både innenfor og utenfor Belmarshs murer.
Deres mest hengivne undersått,
Julian Assange
A9379AY
Brevet fra Julian Assange ble publisert på DeclassifiedUK.
A Kingly Proposal: Letter from Julian Assange to King Charles III
Jordbruksforhandlingene: Statens tilbud – mer av det samme, raskere …
Av Romy Rohmann - 6. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/jordbruksforhandlingene-statens-tilbud-mer-av-det-samme-raskere/
Staten la fram sitt tilbud til bøndene fredag 5. mai klokka 13. Umiddelbart fikk det meg til å tenke på ei gammal vise fra søttitallet:
Bygdevise, kanskje mer kjent som Kor er hammaren, Edvard,
Kor er hammaren Edvard du treng han vel no
Når døra skal spikrast igjen
For i utbygda Edvard skal ingen mann bo
Du skal reise til byen min venn
Og sjarken din Edvard ka gjer du med han
Nu når garna for godt heng på hjell
Ta mesanen punn armen sett sjarken på land
For kvar fiskar er tid å ta kveld
Og det nyharva stykkjet bak fjøsen ein stad
Det får småbjørka få att til års
For det veit du då Edvard du skal herifrå
Du skal aldri meir stampe til gårds
Du skal aldri meir drage eit nattstie bruk
Hive uer og torsk kvar for seg
Og det hjelp ikkje Edvard å lengte seg sjuk
Industrihallen ventar på deg
Industrihallen ventar bruk hammaren godt
Og få sjarken i støa fortøyd
Det du pusla med Edvard det vart altfor smått
Økonoman er dårleg fornøyd
De har avgjort du Edvard innpå et kontor
At den bygda du bor i skal bort
Men det kunne du vanskelig vette i fjor
Då var valg friar løftet for stort
Og fjøset du bygde på lovnad om veg
Det får du la stå der det står
Og den jorda du pløydde som stort gledde deg
Ho vart liggande usådd i år
Sei til kjerringa Edvard når alt er gjort klårt
Ta fram såkornet bak oss eit brød
Vi skal feire vår avskjed om enn det er sårt
I fabrikkhallen trengs ikkje frø
Kor er hammaren Edvard du treng han vel no
Når døra skal spikrast igjen
For i utbygda Edvard skal ingen mann bo
Du skal reise til byen min venn
Nedleggelse og avvikling av gårdsbruk har vært og vil bli det videre resultatet av dagens politikk, med det resultat at Norsk sjølforsyninga vi gå ytterligere ned. Raseringa av Norsk matproduksjon fortsetter med rask fart. NBS ville lagt fram et krav om de hadde fått lov, som ville stoppe denne utviklinga, legge om jordbruket og som Tor Jacob Solberg, leder av NBS sier; vi vil produsere mat i et evighetsperspektiv. Det er på tide å endre matproduksjonen slik at ord og begreper som bærekraftig og produksjon på lag med naturen får en reell betydning og ikke blir tomme fraser basert på et «grønt skifte» som absolutt ikke har noe med grønt å gjøre
Noen hadde ei litt mer optimistisk tru på at ei regjering med SP ville bli bedre for Bønder og Småbrukere i Norge, noen hadde tru på at forståelsen for hvor viktig matproduksjon i Norge var for vår beredskap skulle være høyere i ei regjering bestående av AP/SP. Noen hadde kanskje også tru på at regjeringa ville forsøke å innfri sin egen regjeringsplattform. Så feil kunne man også ta. Denne regjeringa viderefører en politikk som betyr nedleggelse av gårdsbruk, sentralisering, avfolking av distriktene og lavere sjølforsyning og dermed ytterligere svekka beredskap i Norge. Vi gjør oss avhengig av import i en verden hvor «kampen om kontrollen over maten» blir viktigere og viktigere.
Vi har skrevet mye om angrepene på landbruket både i utlandet og her til lands på Steigan.no og igjen vil jeg vise til en svært god oppsummering av alle de angrepene vi har sett mot bønder og lokal matproduksjon de seinere åra skrevet av Thomas Fazi.
Vi vil alle tape på den globale krigen mot bøndene – The Great Food Reset har begynt.
Tradisjonelt jordbruk rammes imidlertid nå av et angrep uten sidestykke. Små og mellomstore bønder blir utsatt for sosiale og økonomiske forhold der de rett og slett ikke kan overleve. Bondegårder forsvinner i et alarmerende tempo over hele Europa og andre regioner, til fordel for verdens matoligarker – og alt dette gjøres i bærekraftens navn.
Les mer her: https://steigan.no/2023/03/the-great-food-reset-har-begynt/
Da AP nå på Landsmøtet behandla et forslag fra Trøndelag AP om å tidfeste inntekstutjevningen innen 2026, den inntektsutjevningen som ble lovet i Hurdalserklæringa og som er en forutsetning for å nå økt sjølforsyning som også ligger i Hurdalserklæringa, blei det stemt ned.
https://landbruk24.no/trondelag-arbeiderparti-vil-tette-inntektsgapet-innen-2026/
Dersom det er slik at politikerne ikke ønsker eller har vilje til å sikre norsk matproduksjon, så er det kanskje greit at de sier klart ifra om dette. Bøndene kan finne seg andre jobber, det kan ikke være den enkelte bondes private ansvar å produsere mat til det norske folk.
Det nærmeste inntektsnivået vi kan referere til for bonden er 212.000 kroner, som er beregningene Grytten-utvalget la fram i sin NOU 2022:14.
Dette skreiv vi 28.april etter at Staten valgte å gå videre til forhandlinger kun med Bondelaget https://steigan.no/2023/04/jordbruksoppgjoret-er-hurdalsplattformen-dod/
Så står vi nå de den 5. mai:
Staten tilbyr 3,3 milliarder i jordbruksoppgjøret, og kravet fra Bondelaget er på 6,9 milliarder.
NBS sitt krav er dessverre ikke tilgjengelig og åpent for folk flest, det kan først publiseres etter at forhandlingene er avslutta. Men beregninger, som vil bli publisert seinere, viser at alt under ca 6,5 milliarder vil bety nedgang for bøndene slik som dagens situasjon er, og skulle vi ha noen bedring eller endring er det klart at BL krav er altfor lite.
Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Tor Jacob Solberg, kaller tilbudet en hån, skriver kommunikasjonsansvarlig Nora May Engeseth på NBS sin hjemmeside 5.mai etter at Staten la fram sitt tilbud i går.
For bonden betyr dette tilbudet at vi i 2024 skal ha en reell kjøpekraftsnedgang. Dette fører ikke til økt sjølforsyning eller sosial sikkerhet for bonden, sier leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Tor Jacob Solberg.
Med dette tilbudet vil norske bønder fortsatt tjene mindre enn minstelønn i samfunnet. Det er et særdeles alvorlig signal regjeringen sender når de ikke tar våre klare virkelighetsbeskrivelser på alvor, sier Solberg.
https://www.smabrukarlaget.no/aktuelt/nyheter/solberg-om-statens-tilbud-en-haan/
Bondelaget skal bruke helga på å lese tilbudet og så er forhandlingene i gang. Forhandlingene skal være avsluttet innen 16. mai og proposisjonen om jordbruksoppgjøret sendes Stortinget i slutten av mai. Vi får håpe stortingspolitikerne ser sitt ansvar når den framforhandlede avtalen kommer til deres bord.
Som vi skreiv om på Steigan.no 28.april har SV, Rødt, MDG og Venstre uttrykt skepsis til årets jordbruksforhandlinger:
Når den framforhandlede avtalen og proposisjonen om jordbruksoppgjøret sendes Stortinget i slutten av mai bør den være god, og i tråd med Hurdalserklæringa, ellers kan det vel hende at den verken får støtte fra SV, R, MDG eller V og det vil jo by på problemer for regjeringa. Det er ikke lett å spå hva som kan skje dersom Regjeringa vil måtte søke støtte fra Høyre for å få avtalen i havn.
https://steigan.no/2023/04/jordbruksoppgjoret-er-hurdalsplattformen-dod/
Rasmus Hansson (MDG) sendte følgende spørsmål i Regjeringa i Stortingets spørretime:
Dokument nr. 15:2098 (2022-2023)
Innlevert: 28.04.2023
Sendt: 02.05.2023
Til behandling
Rasmus Hansson (MDG)
Spørsmål
Rasmus Hansson (MDG): Å øke selvforsyningen til 50 prosent, og å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper, er blant de mest sentrale målene for jordbrukspolitikken.
På hvilken måte mener landbruksministeren at Norges Bondelags krav er bedre egnet til å sikre disse jordbrukspolitiske målene enn Bonde- og Småbrukarlagets krav?
Begrunnelse
I Jordbruksavtalen for 2022 slås det fast at formålet med jordbruksavtalen er “å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift.”. Blant de fastlagte målene for jordbruket finner vi blant annet disse:
“Leggje fram og gjennomføre ein opptrappingsplan for trygg matproduksjon på norske ressursar og setje eit mål for sjølvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent.” (Hurdalsplattformen)
“Legge frem en forpliktende og tidfestet plan i løpet av 2022 for å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet. Inntektsgapet skal tettes uavhengig av bruksstørrelse, produksjon og landsdel”. (Vedtak 35 i forbindelse med Stortingets behandling av Statsbudsjettet for 2022)”
Posisjonsnotatene for jordbruksforhandlingene fra Norges Bondelag og Norsk Bonde- og småbrukarlag (NBS) er offentliggjort. NBS slår fast at de vil prioritere tiltak som bidrar til å nå fastsatte mål for jordbruket, herunder å øke selvforsyningsgraden til 50 prosent, og å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet. NBS skriver også i sitt posisjonsnotat at de vil endre eller fjerne tiltak som vil bidra negativt til å nå de samme målene.
Bondelagets posisjonsnotat er først og fremst et økonomisk krav. Det framgår ikke hvordan kravet vil bidra til å oppfylle vedtatte jordbrukspolitiske mål. Likevel har landbruksministeren valgt å gå videre i forhandlinger med Norges Bondelag, og ikke NBS, der det framgår tydelig at hovedhensikten med kravet er å bidra til å oppfylle jordbrukspolitiske mål.
Jordbruket er avgjørende for samfunnets totalberedskap. Inntektsutjevning er en forutsetning for å øke selvforsyningen, og en forutsetning for å skape framtidstro i jordbruket.
Svar
Svaret er ennå ikke tilgjengelig
Nationen skriver etter å ha snakket med ulike partier:
«Landbrukspolitisk talsperson i Rødt, Geir Jørgensen, mener at tilbudet er oppskrifta på nedlagte bruk og jager folk ut av bygdene.
Dette er et slag i ansiktet på norsk landbruk. Igjen og igjen ser vi at regjeringa ikke tar innover seg den alvorlige situasjonen norsk landbruk står i, sier Jørgensen.
Han går langt i å avvise tilbudet og kaller det et «lusebud».
Det er ganske oppsiktsvekkende at staten kaller dette et meget godt tilbud, det viser kun at de ikke har kontakt med grasrota i landbruket og heller ikke Senterpartiet har kontakt med eget parti. De har lovet inntektsløft og styrking av selvforsyninga i egen regjeringserklæring og dette bringer oss ikke i riktig retning.
Den norske stat sliter ikke finansielt og bør ha alle kort på hånda til å gi bonden en real inntektsøkning, mener Jørgensen.
Å styrke inntekten til bonden er ikke inflasjonsdrivende, det er tvert imot godt for norsk økonomi og handelsøkonomi at vi produserer mer. Så jeg mener at her nytter det ikke å gjemme seg bak renteheving, inflasjon og det man ellers argumenterer for å knipe igjen.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) er heller ikke nådig i sine uttalelser:
Helt utrolig. Milliardsummen er langt ifra nok, ifølge Torgeir Knag Fylkesnes (SV).
Vi har ikke tid til skambud. Matsikkerheten trues globalt og norsk jordbruk står i en kritisk situasjon. Et samlet storting har bedt regjeringa betydelig styrke matsikkerheten i den tiden vi er i, sier nestlederen og partiets landbrukspolitiske talsperson.
Fylkesnes viser til at partiet har inngått en avtale med regjeringa om styrking av jordbruket og selvforsyningen.
Da er det svært rart at regjeringen ikke følger dette opp. Med et sånt tilbud vil ikke inntektsgapet mellom bønder og andre i samfunnet tettes før jordbruket ligger brakk.
Han mener tilbudet nå vil være dukken for flere bønder.
Vi står nå i fare for at det blir færre bønder, og at mer jord går ut av bruk. Det motsatte må skje. Det er helt utrolig at vi ikke ser et bedre tilbud fra staten med Senterpartiet ved roret, sier han og tilføyer:
Nei, dette er overraskende og skuffende. Bøndene har en stor jobb foran seg for å mobilisere en bedre avtale før saken kommer til Stortinget.«
Nationen skriver også videre:
«Heller ikke partileder i KrF og tidligere landbruksminister, Olaug Bollestad, er fornøyd med dagens tilbud.
Dette tilbudet er ikke godt nok. Det er mange bønder som teller på knappene nå. Når kun én av fire vil anbefale ungdommen en framtid som matprodusenter, er dette en alvorlig situasjon.
Hun mener det er viktig at staten strekker seg, og advarer mot at alle vil «kjenne på konsekvensen av svekket selvforsyning og svakere distrikter».«
Da er det bare å avvente situasjonen og se hva Bondelaget gjør, vi går noen interessante dager i møte, grasrota i Bondelaget har kanskje noe de mener om dette?
«Nesten en tredjedel av verdensøkonomien er nå underlagt sanksjoner»
Av skribent - 6. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/nesten-en-tredjedel-av-verdensokonomien-er-na-underlagt-sanksjoner/
Av Moon of Alabama.
Senter for økonomisk og politisk forskning (CEPR) publiserte nettopp en studie om: De menneskelige konsekvensene av økonomiske sanksjoner.
Resultatene er som enhver observatør av slike handlinger forventer. Sanksjoner brukes for bredt. De tjener nesten aldri sitt antatte opprinnelige formål og når ikke målene sine. De skader de fattige mer enn de lederne i det eller det landet som man angivelig vil ramme.
Disse tallene er imidlertid forbløffende:
I løpet av de siste seks tiårene har det vært en betydelig vekst i bruken av økonomiske sanksjoner fra vestlige makter og internasjonale organisasjoner. Mindre enn 4 prosent av landene ble underlagt sanksjoner pålagt av USA, EU eller FN på begynnelsen av 1960-tallet. i dag har andelen steget til 27 prosent. Størrelsene er de samme når vi vurderer deres innvirkning på den globale økonomien: Andelen av verdens BNP produsert i sanksjonerte land steg fra mindre enn 4 prosent til 29 prosent i samme periode. Med andre ord er mer enn en fjerdedel av landene og nesten en tredjedel av verdensøkonomien nå underlagt sanksjoner fra FN eller vestlige nasjoner.
I henhold til folkeretten har bare sanksjoner pålagt av FNs sikkerhetsråd juridisk status. Sanksjoner fra USA eller EU er under internasjonal lov ulovlig bruk av statlige instrumenter. USA bruker stadig sanksjoner for å presse under nasjoner for å gjøre sitt bud. Fram til den nylige krigen i Ukraina har EU brukt sanksjoner mest for å «gjøre noe» fordi det hadde gått tom for ideer eller diplomatiske evner.
De nylige sanksjonene mot Russland viste seg å skade russerne mye mindre enn de skader menneskene som bor i EU. Det var en katastrofal feil av EU-ledere å forhåndsgodkjenne sanksjonene USA hadde presset på før Russland gikk inn i borgerkrigen i Ukraina. Konsekvensene var åpenbart ikke forstått eller gjennomtenkt.
Når nesten en tredjedel av verdensøkonomien er under sanksjoner, taper de andre to tredjedelene også. Det vil derfor være fornuftig for alle å avskaffe alle sanksjoner som ikke er utstedt av FNs Sikkerhetsråd. Selv sanksjoner fra Sikkerhetsrådet bør bare brukes sparsomt og på en svært snevert målrettet måte. Sanksjoner som rammer hele økonomien i et land er umenneskelige og bør forbys.
Denne artikkelen ble publisert av Moon of Alabama:
‘Nearly A Third Of The World Economy Is Now Subject To Sanctions’
Fotnote: Norge og de norske politikerne støtter EUs og USAs sanksjonspolitikk.
Se også: Sanctions Kill: a book, a webinar, a movement
U.S. war on the defenseless / Sanctions harm one-third of world’s people
Lekkasjer skapte spenning mellom USA og Ukraina
Av Kyle Anzalone - 6. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/lekkasjer-skapte-spenning-mellom-usa-og-ukraina/
Kiev virker frustrert over Det hvite hus over lekkasjer av høyt klassifiserte dokumenter. Ukrainas president Volodymyr Zelensky sa at han fikk vite om lekkasjen gjennom media og at han ennå ikke har snakket med president Joe Biden om dokumentsamlingen.
«Jeg mottok ikke informasjon fra Det hvite hus eller Pentagon på forhånd,» sa Zelensky. «Vi hadde ikke den informasjonen. Jeg personlig gjorde ikke det. Det er definitivt en dårlig historie.» Washington Post rapporterer at samtalen på høyeste nivå om lekkasjene til dags dato var mellom utenriksminister Antony Blinken og hans ukrainske kollega Dmytro Kuleba.
Økende antall amerikanere vil at Washington skal presse på for fred i Ukraina.
Dokumentene, som angivelig ble lekket av Massachusetts Air National Guardsman Jack Tiexiera, tegner et dystert bilde for den ukrainske krigsinnsatsen. Dokumentene viser at den forventede motoffensiven kanskje ikke vil lykkes. Blant andre viktige avsløringer avslørte dokumentene at russiske styrker deaktiverte amerikanskproduserte smarte bomber, Kiev går tom for luftvern og at Det hvite hus spionerer på Zelensky-administrasjonen.
Den ukrainske lederen sa at han ikke var fri til å si sin mening om dokumentene som som hadde kommet ut til offentligheten. «Jeg kan ikke risikere staten vår.» Zelensky fortsatte: «Der jeg kan snakke ærlig, gjør jeg det. Men det er høy risiko… Jeg ville fortalt alle hva jeg synes om dem. Men her er historien litt annerledes. Vi er alle ansvarlige.»
Imidlertid var Zelensky villig til å framføre noen klager under sitt en times private intervju med Washington Post- reportere. «Det er ugunstig for oss … det er ikke gunstig for omdømmet til Det hvite hus, og jeg tror det ikke er gunstig for omdømmet til USA,» sa han.
Lekkasjene har skapt noen friksjoner mellom Washington og Kiev. The Post snakket med navngitte ukrainske tjenestemenn som mener «Washingtons manglende evne til å beskytte sensitiv informasjon kan føre til at Kiev deler mindre etterretning med USA.»
Zelensky nektet å bekrefte dokumentenes autentisitet, men hevdet lekkasjen var til fordel for Russland. «For oss er alt som informerer fienden vår på forhånd på en eller annen måte definitivt et minus for oss. Jeg ser ingen fordeler her,» sa Zelensky.
Denne artikkelen ble først publisert av Libertarian Institute:
Discord Leaks Created Tension Between the US and Ukraine
Rentene opp, økonomien ned
Av Michael Roberts - 6. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/rentene-opp-okonomien-ned/
Av Michael Roberts.
De to viktigste sentralbankene i de avanserte kapitalistiske økonomiene, den amerikanske sentralbanken og den europeiske sentralbanken (ECB), hevet sine ‘politiske’ renter igjen denne uka. Styringsrenten setter gulvet for alle lånerenter i disse økonomiene. Begge sentralbankene hevet renten med ytterligere 0,25 %, så Feds rente ligger nå på 5,25 % og ECBs på 3,7 %. Dette sammenlignet med henholdsvis 0,25 % og 0 % for to år siden.
Målet med disse økningene er å «kontrollere» inflasjonen og drive de høye rentene tilbake til den såkalte målrenten som begge sentralbankene har på 2 %. Jeg og andre har hevdet bestemt, med bevis, at denne pengepolitiske innstrammingspolitikken vil ha liten effekt på å få ned inflasjonen fordi årsakene til inflasjonen ikke ligger i overdreven pengemengde (den monetaristiske teorien) eller i overdreven lønn som driver opp prisene (den keynesianske teori). Ingen av disse teoriene støttes empirisk.
Årsaken til den akselererende inflasjonen de siste to årene er å finne restriksjoner på tilbudet, både i produksjon og transport, dels fra blokkeringer i forsyningskjeden etter covid-nedturen, dels fra Russland-Ukraina-krigen og dels fra svært lavt nivå på produktivitetsveksten i de viktigste varesektorene i verdensøkonomien. Tilførselsmangelen har gjort det mulig for multinasjonale energi- og matprodusenter å heve prisene til det ekstreme – se de enorme fortjenestene som de store oljeselskapene har gjort. Disse råvarekostnadene har så blitt ført gjennom av selskaper i prisstigninger til ‘sluttforbrukeren’ – hovedsakelig husholdninger. Det har vært profitt som har fått mest fra inflasjonsspiralen, ikke lønninger. Reallønnen (dvs. etter fradrag for inflasjon) i omtrent alle økonomier har falt de siste to årene.
I løpet av de siste to årene har det vært en gjennomsnittlig prisvekst på rundt 15 % (og mye høyere på energi og mat). Den overordnede inflasjonsraten i de store økonomiene har bare så vidt begynt å avta på grunn av slutten på blokkeringene på tilbudssiden og fordi de store økonomiene bremser raskt mot en resesjon og realinntektene faller. Pengepolitikken til Fed og ECB har ikke vært driverne for inflasjonsreduksjon. Og likevel fortsetter sentralbanklederne å gjenta til det kjedsommelige historien om at denne smertefulle prosessen med renteøkninger ikke kan unngås og er den eneste måten å få ned inflasjonen på. Husk kommentarene til Bank of Englands sjeføkonom: Huw Pill:
«I Storbritannia må noen akseptere på en eller annen måte at de har det verre og slutte å prøve å opprettholde sin reelle kjøpekraft ved å by opp prisene, enten det er gjennom høyere lønn eller å overføre energikostnader til kunder osv.»
Hvis du fjerner de fallende prisene på energi og mat, forblir de underliggende inflasjonsratene i USA og Europa «klebrige». Faktisk er «kjerne»-inflasjonen fortsatt nær 6 % på årsbasis i begge områder, mer enn tre ganger sentralbankenes mål på 2 % inflasjon.
Virkningen av sentralbankrenteøkninger har ikke vært så mye på å drive ned inflasjonen som på å drive økonomier inn i en lavkonjunktur; og på å generere ei bankkrise når svakere banker kollapser i møte med økende lånekostnader og fallende priser på de obligasjonsmidlene de har. I Europa er det store fallet i etterspørselen etter lån fra både husholdninger og bedrifter et talende tegn på virkningen av pengeinnstramninger – mens avviklingen av den historiske sveitsiske banken Credit Suisse er en indikator på at bankkrisa ikke er begrenset til USA.
Eurosonens låneetterspørsel faller:
I USA er det en liknende historie. Der ruller bankkrisa videre, først med kollapsen til First Republic Bank forrige uke, slukt opp av JP Morgan med søtningsmidler fra regjeringa; og så umiddelbart etter den siste økninga fra Fed, nyheten om at en annen californisk bank, PacWest, hadde bedt om ekstra finansiering for å overleve. Aksjeindeksen for små banker har stupt ettersom investorer frykter ytterligere konkurser framover.
Til tross for dette argumenterer Jay Powell, sjef for Fed, for at bankkrisa er under kontroll (som inflasjonen) og at resesjon i amerikansk økonomi også vil bli unngått – selv om Feds egne økonomer spår en «mild resesjon» i USA de neste to kvartalene i år, før eventuell bedring. Faktisk, til tross for bankkrisa, har Fed gått tilbake til å redusere obligasjonsbeholdningen (dvs. å stramme inn kreditt).
Federal Reserve balanse $mrd
Men bak den selvsikre tonen til Powell ligger usikkerhet. Fed ser ut til å vente med ytterligere økninger og håper at inflasjonen vil falle uten ytterligere tiltak. På Feds pressekonferanse kommenterte Powell: «Jeg mener det er en følelse av at vi er mye nærmere slutten av dette enn begynnelsen. At, dere vet, som jeg nevnte, hvis man legger sammen alle innstramningene som skjer gjennom ulike kanaler, føler vi at vi nærmer oss eller kanskje til og med der.» Men han gjorde også klart at det heller ikke var utsikter til noen reduksjon i styringsrenten. Så smerten vil fortsette.
ECB var enda mer krigersk. ECB-president Lagarde sa på sin pressekonferanse at «Vi stopper ikke og har lenger vei å gå. Vi fortsetter prosessen med økninger. Vi er på en reise og har ikke kommet fram ennå.» Hun var tydelig på at målet til ECB var å presse økonomien ned. «Inflasjonen er på vei ned og kredittutlånet avtar. Men denne strammere pengepolitikken har ikke påvirket «realøkonomien» ennå. Vi må se den delen av prosessen skje.»
Arbeidstakere, spesielt i Europa, kjemper hardt for å gjenopprette tapet i realinntekter ved å oppnå økte lønninger. Men det kan bare bety lavere fortjeneste hvis det ikke kommer økt produktivitet ut av arbeidsstyrken. Og produktivitetsveksten faller i USA, ned 2,7 % i første kvartal i år og mer eller mindre flat i eurosonen.
Fortjenestemarginene (profitt per produksjonsenhet), etter å ha nådd historiske høyder i fjor, faller tilbake og den totale selskapenes resultatvekst avtar raskt.
Dette vil på sikt føre til fall i produktive investeringer og konkurser blant de mindre og svakere selskapene. Inflasjonsratene vil da falle (selv om de fortsatt vil være høyere enn før COVID), men kun på bekostning av økende arbeidsledighet og resesjon.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Michael Roberts:
Rates up, economy down
Da trailersjåførene stjal showet
Av Steppeulven - 6. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/da-trailersjaforene-stjal-showet/
1. mai i Mandal 1988
Av Steppeulven.
Jeg satt i bilen min nede i Sydsverige og venta på lass da telefonen ringte. Håpet var å få et eplelass til Oslo etter nettopp å ha tømt ei tralle full av grønnsaker fra Albenga og Milano på lageret hos ICA i Helsingborg.
– «Hei, det er Vidar. Du? E har tenkt på noe.»
Vidar og jeg hadde kjent hverandre i mange år. Fra den tida jeg kjørte Bedford og han var sykkelreparatør. Han var en av dem som visste hva folk tenkte. Ikke som tankeleser, men han lukta seg fram til holdninger og standpunkt. Det skyldes antagelig at han hadde fingeren på pulsen, kjente en haug med folk og bevegde seg i mange kretser – selv om han nå ratta en Scania 142 med henger, og stort sett kjørte en tur i uka på kontinentet. At kona Wenche hadde egen butikk der halve byen var innom var sikkert heller ingen ulempe. Vidars forslag var stort sett alltid kloke og fornuftige.
– «Det er jo snart 1. mai. Og du? Åssen tror du det hadde vært hvis mi stilte opp i toget? Med bilane? Det er jo arbeiderklassens kampdag, ikke sant? Hvor man kommer med krav. Og i år kommer han jo på ein søndag!»
– «Tenker du på diettsaka?»
– «Ja. E traff ein fra Marnar Brug for noen dager siden. De støtter oss heilt. Det gjør de på Kjettingen au. Og på Stålen. Mi har veldig stor oppslutning om dette blant folk i byen.»
Dette, handla om arbeidet vi hadde holdt på med i flere år for å få ei ordning på dietten. Vi kunne nemlig trekke fra diett på selvangivelsen for de bortedøgna vi hadde. For de fleste utgjorde det rundt 10 000 kroner. For noen av sjåførene med mest døgn kunne fratrekket bli så stort at det nærma seg 20 tusen i reduksjon på skatten. Altså 20 tusen kroner ekstra i lomma, eller – slik det var for de fleste – til nedbetaling på lånet. Tilsvarende nær 50 tusen i dag. Men ikke alle ligningsfunksjonærer godtok dette. Det hjalp ikke å kjøre samme rute eller i samme firma, vi hadde sågar to brødre som blei ligna forskjellige, fordi de tilhørte to forskjellige ligningskontor. Stikkordene var hotellsatsen, pensjonatsatsen eller brakkesatsen. Vi førte opp hotellsatsen, den høyeste, slik statsansatte gjorde. Men noen ligningskontor godtok bare brakkesatsen. Eller forlangte fullt regnskap med kvitteringer for hele året. Kvitteringer for ei pølse her og ei cola der? Kyss meg i raua, var sjåførenes svar.
Etter som vi satte oss inn i reglene fant vi også ut at Stortingsrepresentanter fikk to ganger hotellsatsen – uten krav til kvitteringer. Når vi visste hvor mange ganger vi blei påspandert et måltid eller invitert på en mottakelse i forhold til hva en stortingsrepresentant blei, så føltes ikke det noe mer rettferdig. Men så var det jo dem som fastsatte reglene. Både for seg sjøl og oss.
I Mandal hadde Knut Strand tatt initiativ til et møte for alle sjåførene i oktober 1986 som jeg fikk i jobb å innkalle til. Knut var leder for Cowboyklubben i Norge, en sammenslutning for walkie-talkie entusiaster hvor mange trailersjåfører var med, og en av de mest erfarne sjåførene i byen. I februar 1988 danna vi ei sjåførforeningen som fikk navnet Mandal og omegn Trailerorganisasjon, MOTO. I styret satt Torbjørn Aunevik, Tor Sverre Wiblemo, Knut Strand, John Førland og Jan Birkeland i tillegg til Vidar og meg. Harald Solberg fra Kvinesdal steppa inn da Knut i en periode flytta fra byen.
MOTO var nok mer en aksjon enn en organisasjon. Vi hadde møter, lagde underskriftslister, trykka opp klistremerke til å ha bak på bilene og blei intervjua i avisene. Og nå lurte altså Vidar på om vi ikke skulle delta i 1. maitoget.
At 1. mai falt på en søndag var viktig. Resten av uka var vi spredd rundt på motorveier og landeveier i Norge og store deler av Europa, men i helga var de fleste hjemom. Jeg synes idéen var glimrende. Og spesielt fordi den kom fra Vidar. For det var jeg som var den røde av oss to. Vidar var den blå. Og ingen av oss likte Arbeiderpartiet. Det gjorde hele idéen ekstra interessant.
-«Du kjenner jo de folkane som arrangerer dette, så du kan vel høre med de?»
Jeg tenkte at fristen for paroler og sånt sikkert var gått ut, men jeg kunne høre med Lillian Olsen som sikkert stelte med toget også i år.
Mens 1. mai engang var arbeiderklassen dag, var den i større og større grad blitt Arbeiderpartiets, delvis med SV på slep. Og Lillian Olsen var sammen med mannen Sigurd Birger personifisering av partiet lokalt. De var stort sett uenige med meg i det meste fordi jeg var for kommunistisk for dem, men da jeg ringte henne noen minutter seinere fikk jeg ja med det samme. En gjeng med sjåfører kunne gi litt liv til arrangementet. Vi kunne stille med biler hvis vi ville, og jeg kunne få holde en appell på Speilen der toget skulle avsluttes med eget møte.
– «Hva tror du de andre gudan tenker Vidar? Har du snakka med de?»
– «Nei, men tror du ikkje det går greit?»
Jeg fikk ordna meg lass så jeg kom hjemom til første lørdag. Møteplassen for langtransportgjengen i MOTO var fra tre til fem på ettermiddagen, på Skjebstad Grendehus. Diskusjonen blei lang og meiningene var mange. Noen ville ikke gå. – Mi bare driter oss ut. Noen syntes vi skulle kjøre med så mange biler som mulig. – Nei, alle bilene vil bare bli oppfatta som en provokasjon. – Jeg støtter ikke arbeiderpartiet. – Jeg feirer ikke 1. mai. – Jeg synes vi skal gå på ei rekke uten biler. En fra hvert firma. – Men tenk på effekten, hele byen vil få vite om kravet vårt! – Det kan bli noe å snakke om når vi er pensjonister og sitter på benken i brokrysset!
Vi landa på et kompromiss – slik vi ofte gjorde. Og blei enige. Tilslutt. Etter at alle var hørt. Vi landa på en bil fra hvert firma. Alle bileierne var i utgangspunktet for at vi skulle få den høye diettsatsen, NLF hadde til og med proklamert opptil flere ganger at saken var vunnet.
Jeg hadde avklart med min sjef at jeg kunne bruke bilen «min». Dermed måtte planen legges for rekkefølgen de andre bileierne måtte spørres i. – Han vil ikke la oss ha firmabil i tog hvis ikke alle er der. – Hun er modig nok til å bruke bilen hvis sjefen din har sagt ja. – Hvis alle de andre stiller kan vi få det til hos oss også.
Vi endte opp med tre paroler og seks biler. Alle store firma var representert:
FULL DIETTSATS FOR TRAILERSJÅFØRER
INGEN FORSKJELL PÅ HVIT-SKJORTE OG T-SKJORTE
INGEN FORSKJELL PÅ STATS OG PRIVATANSATTE
Ti – elleve mann, sjåførbarn og ungene fra gata fylte bilene.
At vi dominerte toget fullstendig er ingen overdrivelse. Sjelden har det blitt blåst mer i trykklufthorn og signalisert at tilskuerne ville ha enda mer lyd. På fortauene gikk høye armer som stempler.
Det eneste lille svikten i opplegget var at han som skulle stå på den høye trappa på bakketoppen ved Solborg Hotell og ta bilde av alle bilene skrått ovenfra hadde valgt i gå på kino med ungene sine uten å overlate fotojobben til noen andre. Seks biler med paroler i den trange gata med hvite sørlandshus på begge sider og Uranienborg i bakgrunnen hadde garantert blitt årets bilde.
Før toget var Vidar på besøk hjemme hos meg for å lage apell. Under trappa i ganga hadde jeg et lite skrivebord med en Amstrad datamaskin med kassettspiller, skriveprogram og nåleprinter innkjøpt for den første lønna jeg fikk fra termokjøring i 1985. Skjerm med grønne bokstaver og et blinkende felt. Vidar var imponert. Ganske vilt å kunne skrive 1. mai appell på en datamaskin. Om noen år kommer det vel en knapp på disse maskinene som gjør at de kan skrive ut en 1. mai appell sjøl. Vi himla med øyene og lo rått. At dagens AI programmer 35 år seinere faktisk kan gjøre det, på et nivå der antagelig ingen vil merke forskjell fra en standard 1. maitale fra en utsendt koryfé var hinsides hva vi kunne tenke oss.
Trailersjåførene stjal hele showet
Vi prega hele forsida i lokalavisa dagen etter 1. mai. «Selv om 1. maikomiteen i Mandal hadde fått vår lokale stortingsrepresentant – Sigurd Verdal – til å være hovedtaler på Speilen, var det trailersjåførene i Mandal og omegn som stjal showet» skreiv journalisten, i en artikkel som stort sett handla om oss og vårt diettkrav.
Artikkelen blei avslutta på side 6, hvor det helt til slutt blei referert at stortingsrepresentant Faremo, som også var Visepresident i Lagtinget, hadde kritisert Fremskrittspartiet i sin tale.
For oss som deltok var det inspirerende å se den makta vi satt med når vi turte å bruke den og klarte å bli enige.
Vi satte oss i respekt. Vi fikk respekt. Det skapte en entusiasme og et samhold som fulgte oss i mange år.
Etterord
Diettsaka fortsatte å rulle og gå. Underskriftskampanja vi satt i gang på trailerkafeene på Sørlandet fikk oppslutning fra ca. 1200 sjåfører fra 350 av landets kommuner, og blei overlevert sammen med medlemslistene til TIA. Resultatet blei nye regler fra Skattedirektoratet som bl.a garanterer alle sjåfører pensjonatsattsen. Dessuten holdt det nå med 1-2 måneders dokumentasjon av utgiftene for å få hotellsatsen.
Noen lastebileiere fortsatte å utbetale full lønn og lot sjåførene få skattefordelen fra Ligningskontoret. Andre derimot grabbet fordelene sjøl ved å utbetale så mye diett som skattemyndighetene godtok. Dette trakk de fra lønna. Sjåførene fikk dermed mindre lønn, mindre feriepenger og mindre pensjonspoeng, mens lastebileierne slapp unna med mindre arbeidsgiveravgift og altså mindre feriepenger.
Dermed blei diettsaka et tveegga sverd for sjåførene som vi etter hvert la mindre vekt på, og tilslutt fikk inn i en tariffavtale på slutten av nittitallet.
I Danmark blokkerte og sperra eksportsjåførene Padborg grense inn i Tyskland i fire døgn i November 1996 for å få rettferdige regler der nede. De fikk en økning på 100 kroner etter 4 døgns blokade, etter å ha oppnådd seks kroner ved årelangt arbeid etter spillereglene.