Nyhetsbrev steigan.no 06.03.2023
Krigsbevilgningene vil koste arbeidsfolk dyrt
Ukraina: En krig for å få slutt på alle kriger i Europa
East Palestine, Ohio og oligarkiet
Lockdown Files: Sannheten om fryktkampanjen som skulle tvinge Storbritannia i kne
Arktis: Den nye kalde krigens vinder uler ved polarsirkelen
Endringer i valgsystemet på Svalbard vekker sinne, Støre ble møtt med demonstrasjoner
Arktis er neste front i den nye kalde krigen
Krigsbevilgningene vil koste arbeidsfolk dyrt
Av red. PSt - 6. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/krigsbevilgningene-vil-koste-arbeidsfolk-dyrt/
Jonas Gahr Støre gir klare signaler om at mye av valgløftene til den «rødgrønne» regjeringa vil bli satt på vent på grunn av de enorme krigsbevilgningene til Ukraina. Venstresida på Stortinegt som har gitt sin entusiastiske, eller nærmest overstrømmende støtte til disse krigsbevilgningene møter nå seg sjøl i døra. For det er velgerne deres som vil få regninga for denne militarismen.
– Det er helt åpenbart at vi må holde igjen på en del områder i forhold til hva ambisjonene våre er. Kostnadene til Ukraina-forhold er jo nesten på nivå med våre samlede valgløfter, som vi da må sette litt til side, sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) til NTB.
Støre er klar på at konsekvensene av Ukraina-krigen vil prege statsbudsjettet også neste år, både direkte og indirekte.
– Direkte fordi vi skal betale for flere flyktninger, styrket forsvar og hjelp til Ukraina. Men også indirekte fordi nesten alle andre poster blir berørt av det krigen har forårsaket, nemlig økte priser, mangel på en del varer og store utfordringer i det internasjonale handelssystemet, sier statsministeren.
Da statsbudsjettet for 2023 ble lagt frem i oktober i fjor, ble forsvarsbudsjettet økt med 4,5 milliarder kroner. Det tilsvarte en økning på 7,8 prosent fra året før, og Forsvaret ble utpekt til en av budsjettvinnerne.
Støre ble spurt om han vil utsette lftene i Hurdalsplattformen ytterligere og han svarte blant annet:
«det sier seg selv at når en helt uforutsett krig biter inn i kostnadene sånn som det gjør, så må det tas fra et sted. Når man da skal være ansvarlig, må man da holde igjen på andre områder.»
Eller sagt i klartekst: Det vil bli tatt penger (mye penger) fra andre poster på budsjettet for å dekke inn krigsbevilgningene. Dette vil svi for «vanlige folk», som Støre kaller oss på valgplakater.
Rødt støtter krigsbevilgningene
Partileder Bjørnar Moxnes skrev i en epost til Klassekampen 7. februar:
«Debatten går nå i partiet om hvordan Rødt skal stille seg til norske våpenleveranser. Vår vedtatte politikk er i dag å ikke støtte norske våpenleveranser, men vi har ikke gått inn for noen våpenembargo mot Ukraina. Vi er for at samme beløp gis som økonomisk støtte som Ukraina kan disponere til humanitære og militære formål, slik de selv ønsker.»
Klassekampen skriver:
Statssekretær ved Statsministerens kontor (SMK) Kristoffer Thoner skriv til Klassekampen at pengane som skal gå til militær støtte i den politiske avtala regjeringa no ønskjer, både kan handle om å sende eigne våpen og å sende våpen gjennom ein mekanisme som allereie eksisterer mellom fleire land.
Statsminister Støre hadde måndag eit møte med alle dei parlamentariske leiarane i Stortinget. Det Støre vil ha dei andre partia med på er ein avtale som forpliktar Noreg til å gje 15 milliardar kroner til Ukraina kvart år dei neste fem år, og i tillegg gje fem milliardar i 2023 som bistand til dei som er råka av matvarekrisa utløyst av krigen. Det er viktig for regjeringa å få ei breidde i Stortinget til å forplikte seg til støtta over fem år.
Tidligere nestleder i Rødt Marielle Leraand skriver om dette på Facebook:
Dette her er jo det samme som å si at den ukrainske regjeringa selvsagt også kan kjøpe våpen for pengene som Rødt går inn for uansett. Så hva er da poenget med å opprettholde et «nei til våpenstøtte» -vedtak på kommende landsmøte?
Og ikke minst; Rødt er for å bevilge like mye penger som regjeringa. Dette betyr at dersom den ukrainske regjeringa VELGER å bruke de 75 milliardene som er forslått over de neste 5 årene utelukkende på VÅPEN, så er det altså ingenting i Rødts «alternative» forslag som vil hindre dem i det.
Og dette vil Rødt fortsette å foreslå og stemme over de neste 5 årene?
Dette betyr at Rødt nå i virkeligheten støtter en politikk der milliarder tas fra områder som handler om næringsutvikling, infrastruktur, helse, sosiale formål, pensjoner og lønn for å kaste dem ned i det svarte hullet som er Ukraina og krigen der. De kan godt snakke på høygir om Forskjells-Norge, men fra nå av bidrar Rødts stortinsgruppe aktivt til å øke forskjellene, til stor glede for våpenindustrien og oligarkene i Ukraina.
Det finnes ingen gratis lunsj.
Penger til Europas mest korrupte land
Moxnes & co som vanligvis er imot skatteparadiser og korrupsjon har altså valgt å se bort fra at Ukraina er notorisk beryktet for å være det mest korrupte landet i Europa, der sjøl presidenten har bygd seg opp store svarte formuer i ulandet og der det mest av økonomisk støtte fra utlandet havner helt andre steder enn det giverne hadde tenkt, ikke sjelden havner de hos Monacobataljonen eller på Côte d’Azur.
Les: Pandora Papers avslører offshoreformuen til den ukrainske presidenten og hans indre krets
EU avslørte storstilt korrupsjon i Ukraina – og overførte så 7,8 milliarder euro
Penger til krig og oligarker og ikke til vanlige folk
Ukraina: En krig for å få slutt på alle kriger i Europa
Av Bhadrakumar - 6. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/ukraina-en-krig-for-a-fa-slutt-pa-alle-kriger-i-europa/
Den kjappe visitten i Det hvite hus i Washington på fredag til Tysklands kansler Olaf Scholz er fortsatt en gåte pakket inn i et mysterium. Scholz landet i Washington DC, kjørte til Det hvite hus og ble mottatt av president Biden i Det ovale kontoret for en samtale som varte i over en time. Ingen medhjelpere var til stede. Og så fløy han tilbake til Berlin.
Av M. K. Bhadrakumar.
Associated Press rapporterte kryptisk: «Hvis det ble inngått noen avtaler eller lagt noen planer, sa ikke Det hvite hus noe om det.» Scholz hadde understreket da han forlot Berlin at han og Biden «ønsker å snakke direkte med hverandre». Scholz nevnte «en global situasjon der ting har blitt veldig vanskelige.» Han sa: «Det er viktig at nære venner som oss kan snakke om alle disse spørsmålene sammen, kontinuerlig.»
Det offisielle referatet av møtet nevnte at de to lederne diskuterte krigen i Ukraina og «utvekslet perspektiver på andre globale spørsmål».
I bemerkninger før møtet ønsket Biden Scholz overstrømmende velkommen og hyllet sistnevntes «sterke og stødige ledelse.» Scholz svarte kort at «dette er et veldig, veldig viktig år på grunn av den svært farlige trusselen mot freden som kommer fra et Russland som har invadert Ukraina.» Fremstillingen til Det hvite hus er at de to lederne «gjentok sin forpliktelse til å pålegge Russland kostnader for dets aggresjon så lenge det er nødvendig».
Scholz’ lynvisitt til Det ovale kontor kom på et avgjørende øyeblikk i Ukraina-konflikten. Russland har grepet initiativet i Donbass-kampanjen og våroffensiven kan starte i løpet av de kommende ukene. Ukrainas militære har fått seg noen tunge slag, og landet er nesten helt avhengig av vestlige økonomiske utdelinger og militærhjelp for å overleve.
Det viktigste er at Kievs vestlige støttespillere ikke lenger er sikre på sin evne til å gjenvinne hele det territoriet som er under russisk kontroll – omtrent en femtedel av det tidligere Ukraina. Det sniker seg fram en oppfatning i vestlig tenkning, bak all retorikk, om at byrden av krigsinnsatsen ikke kommer til å være bærekraftig lenge hvis konflikten strekker seg inn i en ubestemt fremtid.
Støtten til Ukraina avtar i den vestlige opinionen. En ny meningsmåling fra The Associated Press-NORC Center for Public Affairs Research viser at mens 19 % av amerikanerne har tillit til Bidens evne til å håndtere situasjonen i Ukraina, sier 37 % at de bare har en viss tillit og 43 % har knapt noen.
Et stort flertall av voksne, inkludert de fleste demokrater, ønsker ikke at Biden skal stille som president i 2024. Mange uttrykker også liten tillit til evnene hans.
Scholz samtale med Biden under fire øyne fant sted bare en uke etter sistnevntes triumferende hemmelige tur til Kiev for å markere ettårsdagen for krigen. I virkeligheten er demonstrasjonen av vestlig enhet med Ukraina som Biden hevder finnes, spinkel mot et bakteppe av påkjenninger innenfor den transatlantiske alliansen og en økende følelse av mismot om at krigen ikke har noen avslutning i sikte.
Kjernen i saken er at Ukraina-konflikten har knust den eksisterende sikkerhetsarkitekturen i Europa. Tyskland, Europas kraftsenter, er hardt rammet. De tyske velgerne er stadig mer skeptiske til Vestens tilnærming til krigen. Det har vært opphisset diskusjon i Tyskland om funnene til den anerkjente amerikanske journalisten Seymour Hersh angående sabotasjen av Nord Stream.
Les: Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream-rørledningen
Etter at Scholz kom tilbake til Berlin, på lørdag, stemplet Sevim Dagdelen, leder av Die Linke – parlamentsmedlem siden 2005 – sabotasjen av Nord Stream som et terrorangrep, og la til at den tyske regjeringen er forpliktet til å granske saken. og finne den skyldige.
Hvis Scholz var kjent med Bidens plan om å ødelegge Nord Stream, betyr det en konspirasjonshandling. En stor tysk nasjonal strategisk eiendom eid i joint venture med Russland ble ødelagt, noe som skadet landets økonomi alvorlig og påvirket titalls millioner arbeidsplasser, og satt mange liv i fare.
Tyskland har måttet betale 10 ganger markedsprisen for gass for å styrke sine reserver. Europa har gått i fellen med å bli svært avhengig av amerikansk energiimport. USA er hovedprofitøren på Europas energikrise og den påfølgende «avindustrialiseringen» og «industrielle uthulingen». En dyp resesjon ser ut til å være uunngåelig i Tyskland. Dette klimaet varsler alvorlige konsekvenser for den tyske regjeringen, ettersom valget til Forbundsdagen i 2025 nærmer seg.
To dager etter at Russlands spesialoperasjon i Ukraina startet, hadde Scholz sverget i sin berømte «Zeitenwende»-tale i Forbundsdagen at Tyskland, som lenge har vært på vakt mot militarisering, ville ta skritt for å øke forsvarsutgiftene. Men Wolfgang Schmidt, Scholz’ stabssjef og mangeårige venn, erkjente denne uken at en budsjettkrise sannsynligvis ville hindre Berlin i å oppfylle løftet om økte forsvarsutgifter. «Vi må være ærlige om dette,» sa han til Wall Street Journal: «Ambisjon og virkelighet er to forskjellige ting.»
Det som kompliserer saken ytterligere er et voksende skisma i Europa om hvordan krigen skal avsluttes. Mens gamle europeere, inkludert Scholz, oppfordrer til fredsforhandlinger nå, roper de russofobiske østeuropeiske og baltiske lederne på Russlands nederlag og et regimeskifte i Moskva. Ifølge Politico måtte Biden levere en påminnelse til Bucharest Nine, som han hadde et møte med i Warszawa etter reisen til Kiev om at målet med krigen ikke er å fjerne regimet til Putin.
I mellomtiden bygger det opp frustrasjon i Europa over at kontinentet befinner seg i en blindvei. Så langt har mangelen på europeisk samhold gitt politisk rom for USA til å splitte og herske. Men hvis Europa i dag befinner seg i en underordnet posisjon, må det også bære en del av skylden for det. Europas manglende evne til å definere sine egne kjerneinteresser så langt svekket dets indre samhold, mens mangelen på internt samhold dømte det til en underordnet rolle.
Dermed har europeisk strategisk autonomi blitt meningsløst snakk. Ungarns statsminister Viktor Orbán sa forrige uke at den viktigste erkjennelsen av krigen er at «Europa har trukket seg tilbake fra debatten.»
«I beslutningene som ble vedtatt i Brussel, gjenerkjenner jeg amerikanske interesser oftere enn europeiske,» la han til, og påpekte også at i dag i en krig som finner sted i Europa, «har amerikanerne det siste ordet.»
Bjelle på katten
Inn kommer Rishi Sunak. I den rådende komplekse situasjonen er det ingen som er bedre enn den britiske statsministeren Sunak til å sette bjelle på katten, så å si. Storbritannia har upåklagelig legitimasjon som en betrodd venn av den ukrainske presidenten Vladimir Zelensky og Sunak har overtatt arven etter av sine diskrediterte forgjengere Boris Johnson og Lis Truss.
Enda viktigere er det at denne lærde, ungdommelige statsministeren er i ferd med å gå videre. Sunak var aldri en ivrig tilhenger av Brexit – og han er heller ikke en tankeløs russofob. Han har satt sitt kompass for å navigere Storbritannia mot roligere farvann, noe som krever å gjøre opp med EU for å hjelpe Storbritannias økonomiske oppgang, og han håper å lede de konservative i neste års parlamentsvalg mot en solid valgseier. En overreaksjon i Ukraina kan han ikke risikere. Punktum.
Det er altså at Sunak i forrige måned reiste den fristende ideen opp om å sette Ukraina på NATO-toppmøtets agenda i juni i Madrid. Dette er et tilbud til Zelensky om å diskutere en pakke med insentiver som ville gi Kiev mye bredere tilgang til avansert militærutstyr og et opplegg for å overbevise den ukrainske lederen om å gå inn for fredssamtaler med Moskva. Dette er realistisk, gitt den dypere private tvilen blant politikere i London, Paris og Berlin om krigens gang og den opprørende forståelsen av at Vesten bare kan bidra til å opprettholde krigsinnsatsen en begrenset tid.
Den franske presidenten Emmanuel Macron og kansler Scholz er på samme side som Sunak. Biden-administrasjonen er inne på det, men Zelensky er ikke så lett å ha med å gjøre. En sikkerhetspakt med Nato kan bli nødvendig, bortsett fra å få om bord de ildsprutende «nyeuropeerne» i Øst-Europa og Baltikum.
Den gode delen er at Storbritannia, Frankrike og Tyskland er i dette sammen. Likevel er veien videre lang og svingete. For Putin vil bunnlinjen være at ingen NATO-medlemskap for Ukraina og at man må ta utgangspunkt i forholdene på bakken. Men fundamentalt sett ville fredssamtaler rettferdiggjøre eksistensgrunnlaget for Russlands spesielle militæroperasjon, som hadde som mål å tvinge Vesten til å forhandle om NATO-utvidelse.
AP rapporterte at da en-til-en-møtet i Oval Office ble avsluttet, gikk Biden og Scholz over gangen til Roosevelt-rommet, hvor de amerikanske og tyske tjenestemennene hadde minglet. Biden spøkte tilsynelatende med at de to lederne hadde løst alle verdens problemer selv. Sånt gir et positivt spinn.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Ukraine: A war to end all wars in Europe
Lytt til vår podcast på Spotify for 50 kroner per måned!
East Palestine, Ohio og oligarkiet
Av skribent - 6. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/east-palestine-ohio-og-oligarkiet/
En avsporing av godstog brakte miljøkatastrofe til en liten by i Ohio. Mens omstendighetene er noe unike, fulgte hendelsene et forutsigbart mønster i et land drevet av og for den herskende klassen.
Av Margaret Kimberley, Black Agenda Report.
USA er et oligarki. Å understreke dette faktumet forklarer hendelser som kan virke mystiske hvis denne enkle sannheten blir sagt i klartekst. Den herskende klassen har full kontroll og sørger for at deres behov blir dekket. De ser bort fra allmennheten, og alle påstander om demokrati blir lett avslørt som en grusom bløff. Amerikanerne har ingen representasjon i kongressen eller Det hvite hus, og hovedstrømsmediene er også en del av den oligarkiske klassen. De avslører ingenting som deres forbryterpartnere ønsker å skjule. Myndighetenes handling og passivitet i kjølvannet av et godstogavsporing gir talende eksempler på alle disse dynamikkene.
3. februar 2023 sporet et 150-vogners godstog fra Norfolk Southern av i East Palestine, Ohio, nær Pennsylvania-grensen. Tjue av disse vognene fraktet kjemikalier som vinylklorid, butylakrylat, etylenglykol, isobutylen og etylheksylakrylat. Man trenger ikke være vitenskapsmann for å finne ut at ingen av disse skal være i luft eller vann.
Til tross for fotografiske og videobevis på en miljøkatastrofe, fikk ulykken i utgangspunktet liten medieoppmerksomhet. Ingenting blir dekket med mindre Biden-administrasjonen vil at det skal bli det, og East-Palestine nådde ikke gjennom da det var tid for å hisse opp krigspropagandaen om Ukraina. I tillegg hadde Biden allerede gjort det klart at jernbanene er untouchables som man skal berolige. De er blant dem som ble lovet at «ingenting ville endre seg fundamentalt» og han holdt løftet sitt til dem ved å gi avsporingen liten oppmerksomhet. Imidlertid ga han disse selskapene all den oppmerksomheten de krevde.
Da jernbanefagforeninger avviste en kontrakt som ikke inkluderte bestemmelser om betalt sykefravær, forbød Biden-administrasjonen dem å streike. Det pågikk et falskt show blant «progressive» om at de hadde gjort en god handel, men de løy. Barack Obama ekskluderte jernbanene fra et krav om at føderale entreprenører skal gi betalt sykefravær. Biden kunne ha utstedt en ordre som endret denne politikken. Men han hadde ingen intensjon om å gjøre noe som kunne opprøre oligarkene, og Det demokratiske partiet lyktes i å presentere ei falsk fortelling.
Pete Buttigieg er minister for Department of Transportation (DOT), og er ansvarlig for å føre tilsyn med jernbanesikkerheten. Men han har gjort det klart at han følger sjefens diktat for å ikke endre noenting som ville opprørt deres oligarkiske sjefer.
Som transportminister har Buttigieg muligheten til å regulere selskaper som flyselskaper med hensyn til deres offentlige tjenester. Da en rekke flyselskaper fra Southwest lot tusenvis av passasjerer strande uten mulligheter til å fly i løpet av høytiden, gjorde Buttigieg et flott show med å si at hendene hans var bundet. Selvfølgelig er han den ene personen som kan lede flyselskapene eller ilegge dem store bøter. Buttigieg hadde ingenting å stille opp da folket trengte handling fra ham
Det tok Buttigieg tre uker å dukke opp i East-Palestine, og han gjorde det først etter at Donald Trump var på besøk. Byens innbyggere kan ha hatt det bedre uten ham. Da han ankom, sutret han om jernbaneselskaper, «som kjemper mot oss hver gang vi prøver å lage en forskrift». Det er vanskelig å tro at Buttigieg gjør noen innsats for å slå tilbake når bedriftstopper forteller ham hva han skal gjøre.
Tvillingene regjering og kapital jobbet sammen for å dekke over rotet sitt. Ohios republikanske guvernør Mike DeWine og Bidens EPA-administrator Michael Regan brukte et triks de hadde lært av Barack Obamas og hans opptreden i Flint, Michigan. De drakk teatralsk drikkevann fra East-Palestine. Heldigvis har USA fortsatt mange advokater, og et av mange søksmål som er anlagt de siste dagene, sier at stuntet drev «hån mot Ohio-borgere».
Det er ikke komplisert å skjønne hva som har skjedd med godstogforskriftene. Trump angret regelverket som Obama vedtok, men Biden angret ikke det Trump hadde gjort. Men enda verre, gjeldende forskrifter tillot Norfolk Souther å slippe unna med å ikke merke toget som fraktet farlig materiale fordi det også fraktet hvete og grønnsaker. Over hele landet går tog gjennom boligområder med farlig materiale, men loven krever ikke at noen skal informeres om farene. Og ja, oligarkene liker det sånn.
Biden-administrasjonen stiller seg på Norfolk Southerns side i en sak for Høyesterett. En arbeider hevder å ha utviklet kreft som følge av eksponering for kreftfremkallende stoffer uten å ha hatt riktig verneutstyr. Norfolk Southern ønsker å begrense saksøkere fra å velge hvor de vil reise sak, en praksis som selskpene sjøl benytter seg av, men som de vil nekte alle andre. Biden-administrasjonen sendte retten et innspill til fordel for Norfolk Southern. Det spiller ingen rolle om presidentene er demokrater eller republikanere, til sjuende og sist ender de opp med å gjøre det oligarkene vil.
Neste år i 2024 vil folket bli utsatt for den fireårige politiske bløffen, dvs. et presidentvalg. La oss si sannheten før teatret begynner på nytt. Makta ligger ikke hos presidenten. Den ligger hos folkene som hyrer presidenten, og de bryr seg ikke om jernbanearbeidere eller andre arbeidere eller folk som har farlige kjemikalier som reiser gjennom lokalsamfunnene deres. Skulle en ulykke skje, vil leieknektene deres bare drikke vann foran kameraet.
Fra Black Agenda Report
East Palestine, Ohio and the Oligarchy
East Palestine var ikke den eneste:
Flertallet vil ha fred
Av Kari Elisabet Svare - 6. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/flertallet-vil-ha-fred/
Det gjentas til stadighet at angrepet på Ukraina skjedde uprovosert, men ingen krig starter grunnløst og brått. Vi serveres en fortelling full av hull. Forsøker man å fylle disse, blir man stemplet på verste vis. Men hvordan kan krigen diskuteres hvis essensielle fakta utelates?
Hvem støtter vi?
Det var begredelig lite oppstuss da Avisa «Die Welt» gjenga følgende ytring fra Tysklands utenriksminister:«Vi fører en krig mot Russland, ikke mot hverandre.». På et møte i Finland vedsto Stoltenberg at Natos allierte har vært tilstede i Ukraina siden 2014 og trent, utstyrt og støttet den ukrainske hæren. Slike uttalelser levner liten tvil om at både NATO og EU er involvert. Hvilken krigsaktør sponser vi i tilfelle med våpen og penger?
Fakta som ikke passer
At Minsk Avtalen var en bedragersk akt vekker likeså minimal oppsikt. Avtalen ble inngått mellom Ukrainas regjering og opprørerne i øst om våpenhvile samt forhandlinger om delvis selvstyre i Donetsk og Luhansk. Tysklands og Frankrikes statsministere stilte som garantister. «Merkel og jeg løy», innrømmet Hollande. Men uansett hvor graverende overtramp som avsløres synes det mulig å slå hull på tidas vedtatte sannhet.
Selv ikke saken til den kjente gravejournalisten Seymour Hersh får plass på avisenes forsider når han forteller at USA sto bak sprengningen av gassrørledningen i Østersjøen, med norsk assistanse! En slik avsløring burde skapt rabalder. Det dreier seg ikke bare om sabotasje, men terrorhandling og grov miljøkriminalitet. I tillegg er det en krigserklæring.
Klassekampen snakker artikkelen hans ned fredag 10/2. Kildematerialet er tynt skriver Eirik Grasaas-Stavenes. Hersh henviser til kun en person som har hatt kjennskap til den operasjonelle planleggingen, så ja. Men kunne denne personen sagt sannheten uten å få livsvarig opphold i et amerikansk fengsel? Tyske etterforskere har foreløpig ikke funnet ut hvem som står bak. Men ville de frigitt bevis hvis USA var skyldig? Noe som er svært sannsynlig siden amerikanerne aktivt har forsøkt å hindre ferdigstillelse. Nå er den ødelagt, og Europa må kjøpe dyr amerikansk vare.
Er prinsipper til for å brytes? Eller følges?
«Stortingets 1959-vedtak om eksportkontroll ligger fast. Vi eksportere ikke våpen til områder der det er krig eller krig truer», sa Anniken Huitfeldt i januar 2022. I følge Sven G. Holtsmark har alle mistolket dette vedtaket. Det er ikke lov å selge våpen, hevder han, men å donere går greit. Hva med borgerkriger? Stoltenberg har jo innrømmet at NATO har vært til stede siden 2014. På det tidspunktet valgte alliansen side i en intern strid mellom utbryterregionene og landets egen hær.
Risikoen for eskalering blir farlig underkommunisert
Til tross for at mye taler imot, biter Vesten seg fast i at det russiske imperiet i ren råskap har gått løs på en fullstendig uskyldig part. Derfor må vi hjelpe dem i kampen, som de også fører for å bevare vår, ja hele klodens frihet. Skritt for skritt beveger vi oss bort fra tradisjon om ikkeleveranse til å bidra med rakettvern, missiler og nå også stridsvogner. For hver donasjon øker vi fiendeskapet med Russland. Zelewski får stort sett det han peker på. Nå krever han krigsfly. UK vil trene jagerpiloter. Mest sannsynligvis følger snart flyene etter.
«En farlig økning av konfliktnivået». Slik kommenteres leveransen av stridsvogner fra russisk hold. Bør vi være redde? «Nei», lyder svaret. «Russisk retorikk er forutsigbar og ikke til å ta alvorlig.» Men er det ikke nettopp det vi bør? Ville angrepet på Ukraina vært unngått hadde vi hørt bedre etter?
Ethvert forsøk på å ta tilbake Krim vil være fatalt. «Russland kommer ikke til å falle uten å ta med seg Europa i fallet», advarer Cecilie Hellestvedt.
Det globale flertall følger ikke opp
Det gjelder sanksjoneringa av Russland, vestens sannhetsversjon samt våpenbidrag. Hvis 50 land gir militært utstyr, betyr det at 145 lar være. «USA og NATO – og Ukranias president- bærer sin del av ansvaret ved å presse Russland og avansere østover uten å gi Moskva reelle sikkerhetsgarantier», ytrer Brasils nye president Lula. Sør-Amerikas ledere lar seg ikke lokke til å sende russisk krigsmateriell i bytte mot splitter nytt amerikansk. «Det vil bety å delta aktivt», hevder Lula.
Også i Asia og Afrika deler mange land samme syn. USA/NATO begår folkerettsbrudd når det passer. Å kreve solidaritet med Europa fordi Russland utgjør en eksistensiell trussel, er direkte frekt. Afrikanere sliter med egne problemer. EU bruker for eksempel enorme summer på å stenge ute flyktninger fra sør, men se på ukrainerne. Der åpner de grenser og pengesekker uten forbehold.
Intens interaksjon
Kinas toppdiplomat Wang Yi har besøkt Frankrike, Italia, Ungarn samt Sikkerhetskonferansen i München for «å selge inn» sitt syn på krigen, mens Russland har vært på «sjarmoffensiv» i Afrika. Slik ordlegger norske reportere seg. USAs utenriksminister Blinken, som også har vært på på rundreise, slipper den slags fargelegging.
I skrivende stund befinner Wang Yi seg i Moskva for å styrke samarbeidet, og Kinas president Xi Jinping har varslet besøk hos Putin. På årsdagen for krigsutbruddet vil han holde en tale. Vi må tenke rasjonelt, mener Xi, og arbeids fram er fredsløsning. Mexico har tilbudt seg å holde samtaler. Også i USA finnes det krefter som hevder at fred må prioriteres. I Europa sier Østerrike (Ikke Nato-medlem), Ungarn, Kroatia og Bulgaria (medlemmer) nei til donasjon av krigsmateriell. Mens vi, som er i mindretall, forholder oss kun til en blodtørstig løsning.
Lyves det om nok en krig som ikke kan vinnes?
«The Afghanistan papers» avslørte at amerikanske styresmakter hadde brukt vanvittige summer på en krig, som de løgnaktig omtalte som vellykket i to tiår. Dessuten dekket de over grov korrupsjon. På 70-tallet avdekket «Pentagon Papers» at USAs regjering bevisst hadde løyet om Vietnamkrigen. Lyves det på ny om nok en krig som ikke kan vinnes?
Det hevdes at menneskeliv vil bli spart ved å satse for fullt på seier ved hjelp av bombing og drap. Kjør inn så mye krigsmateriell som mulig. Ta kverken på Putin fortest rå. Hvor mange liv vil det denne hypotesen koste? I tillegg til andre kostnader? Alle kriger ender, og en dag tar også denne slutt. Da skal vi fortsatt stå ukrainerne bi og hjelpe med å gjenreise landet. Jo lenger krigen varer, jo større blir oppbygningsarbeidet.
Det skal ikke stå på penger
Her hjemme varsler regjeringen fire magre år og betydelig kutt i oljepengebruken. De skylder på inflasjonen, at norsk økonomi ikke tåler at vi ivaretar hjemlige behov. Penger ut av landet derimot går fint. Oljefondet er fett, og politikerne sluser gladelig 75 milliarder inn i et land som var superkorrupt før krigen brøt ut. I «Pandora papers» fra 2021 dukker Zelenskiys navn opp. De lekkede dokumentene viste at presidenten og hans partnere hadde etablert seg i skatteparadiser.
Ytringsfriheten blør grunnet følelsesladet folkeopinion
Norge er atter aktivt med i en krig på bortebane. Å tro noe annet er selvbedrag. Hvordan kan vi markere motstand mot USAs og NATOs politikk? Når det ikke er mulig å påpeke at både de og Zelenskiy spiller sentrale roller uten å bli sabla ned.
Og har vi virkelig endret prinsippet om ikke å bidra med våpen til å gjøre nettopp det hvis bare folk kjemper legale motstandskamper? Da må vi i tilfelle involvere oss i en rekke konflikter og donere våpen til palestinere og kurdere med flere.
At fredskreftene på venstresida splittes er forferdelig trist. Man må ha prinsippet prenta inn i ryggraden for å stå imot presset fra den allmenne folkemeninga.
Håper Rødt står av stormen. Ellers har vi ikke lenger noe fredsparti på Tinget.
Som sagt sporer jeg stor aktivitet for tida: Mange samtaler og statsbesøk myntet på å fremme fred, mens Vestens ¼ dels mindretall fremmer ufred. FNs generalsekretær fordømmer Russland med sterke ord og håper at flere enn de 60 nasjonene som på forhånd har lovet støtte vil stiller seg bak.
Er det mulig å håpe at fornuften seirer? Det er ikke kun i Kinas interesse å få slutt på krigen, som suger enorme ressurser og forhindrer samarbeid og samhandling.
Lockdown Files: Sannheten om fryktkampanjen som skulle tvinge Storbritannia i kne
Av red. PSt - 6. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/lockdown-files-sannheten-om-fryktkampanjen-som-skulle-tvinge-storbritannia-i-kne/
Den britiske avisa The Telegraph har fått tak i store mengder interne meldinger i det britiske regjeringsapparatet som viser hvor kynisk myndighetene løy, manipulerte og brukte frykt og skremsler for å få folk til å bøye seg under de drakoniske koronareglene. 1. mars 2023 hadde avisa flere artikler under fellestittelen: Lockdown Files. Vi har omtalt dem her. Og avsløringene fortsetter. De forteller om helseminister Matt Hancock og hans «prosjekt frykt» og om hvordan BBC ble et redskap for denne kampanjen.
Matt Hancocks plan om å «skremme livskiten av alle» om Covid
Lekkede WhatsApp-meldinger avslører hvordan Storbritannias helseminister håpet å sjokkere publikum til å overholde stadig skiftende lockdownregler I løpet av pandemien strevde tjenestemenn og ministre med hvordan de skulle sikre at offentligheten overholdt stadig skiftende begrensninger.
Et våpen i arsenalet deres var frykt. “We frighten the pants off everyone,” foreslo Matt Hancock i en WhatsApp-melding til sin medierådgiver. Den daværende helseministeren var ikke alene i sitt ønske om å skremme publikum til å overholde reglene. WhatsApp-meldingene som The Telegraph har sett viser hvordan flere medlemmer av Mr Hancocks team engasjerte seg i en slags «Project Fear», der de snakket om hvordan man kan bruke «frykt og skyldfølelse» for å få folk til å adlyde lockdown.
I juni 2020 var antall registrerte Covid-tilfeller bare 689, og regjeringen var bare dager unna å gjenåpne puber, restauranter og frisørsalonger. Men 30. juni 2020 hadde Leicester nettopp gått inn i en lokal lockdown. I en WhatsApp-gruppe kalt «Local Action Committee», rapporterte Emma Dean, Mr Hancocks spesialrådgiver for politikk, tilbake til gruppen et rykte om at Milton Keynes kan være den neste byen som er kastet inn i en lokal lockdown.
Dette ga ammunisjon til å dra i gang fryktkampanjen på nytt.
Regjeringa hadde begynt å publisere en såkalt «overvåkningsliste» over de verst rammede områdene i landet, ikke minst for å rettferdiggjøre og forklare offentligheten behovet for lokale nedstengninger.
Men den 7. oktober 2020 skrotet ministrene publiseringen av lista – tanken var tilsynelatende at tallene økte og at det ville få innbyggere og politikere på steder som Leicester til å stille spørsmål ved hvorfor de ble trukket ut for lokale nedstengninger.
«Project Fear»-forfattere diskuterte når de skulle «distribuere» en ny Covid-variant
I en melding sa kabinettsekretær Simon Case at «frykt-/skyldfaktoren» var «viktig» for å «øke opp meldingene» under den tredje nasjonale nedstengninga i januar 2021.
I en WhatsApp-samtale den 13. desember, innhentet av The Telegraph, informerte Damon Poole, en av Mr Hancocks medierådgivere, sjefen sin om at Tory-parlamentsmedlemmer var «rasende allerede over utsiktene» til strengere Covid-tiltak og foreslo «vi kan få en topp med ny variant».
Kommentaren antydet at de trodde belastningen kunne være nyttig for å forberede grunnen for en fremtidig nedstengning og tøffere restriksjoner i oppkjøringen til julen 2020.
Hancock svarte da: «Vi skremmer buksene av alle med den nye varianten.»
Mr Poole var enig og sa: «Jepp, det er det som vil få til en skikkelig endring.»
Diskusjonen kom to dager etter at Hancock ble informert om fremveksten av en ny variant – kjent som alfa- eller Kent-varianten, i desember 2020. En økning i tilfeller førte senere til at julen ble avlyst 19. desember.
Hancock uttrykte sin bekymring for at samtaler om Brexit ville dominere overskrifter og redusere virkningen, og spurte Poole om hans medieråd. «Når distribuerer vi den nye varianten,» spurte Hancock.
«De forferdelige konsekvensene av Matt Hancocks skremmetaktikk for lockdown»
I en annen artikkel i The Telegraph skriver Isabel Oakeshott om de forferdelige psykiske konsekvensene som fulgte av Hancocks skremselspropaganda. Hun viser til en skjebne, en fentenårig guttunge som ble så skremt av fryktpropagandaen at han endte med å ta livet av seg. Mora hans forsøkte å holde ham vekk fra TVen der frykten ble spredt, men lyktes ikke.
«Han bet neglene ned til beinet. Han var bokstavelig talt redd for lufta han pustet inn. Han hadde på seg en maske overalt, sier moren.
Isabel Oakeshott skriver at politikerne og byråkratene ikke brydde seg om konsekvene av fryktkampanjene sine, bare om sin egen posisjon på meningsmålingene.
BBC var med på sammensvergelsen mot publikum
Janet Daley skriver The BBC conspired in the campaign of fear that kept Britain locked up.
Ministre og kringkastere behandlet kampen mot viruset som en krig – noe som rettferdiggjorde å knuse all dissens.
Det handlet ikke om vitenskap, det handlet om politikk. Det var åpenbart så snart regjeringen begynte å snakke om å FollowThe Science som om det var en fast mengde av åpenbare sannheter. Ingen som kan noe om vitenskap kunne si noe slikt med mindre de var engasjert i en bevisst villedende kampanje for offentlig tvang.
Den rene absurditeten og meningsløsheten ved så mange av restriksjonene på det normale livet burde ha avslørt spillet: dette programmet ble laget for å skremme til ikke å informere og for å få tvil eller skepsis til å fremstå som moralsk uansvarlig – som er nøyaktig det motsatte av hva vitenskapen gjør. Men de av oss som fordømte alt dette på den tiden, protesterte ikke bare mot et intellektuelt svik – men også mot avviklingen av en tradisjon med åpen argumentasjon og rasjonell debatt som hadde skapt den moderne verden.
Det man manipulerte med her var forholdene som gjør livet gjenkjennelig menneskelig: intimitetene og båndene som er det vi vinner på personlige relasjoner og følelsesmessig helse. Mye av dette gikk langt utover det vi generelt anser som autoritarisme: selv den østtyske Stasi forbød ikke barn å klemme besteforeldrene sine, eller forbød seksuelle forhold mellom mennesker som bodde i forskjellige husholdninger.
Lockdown Files viser at BBC var helt og fullt med på fryktkampanjen og spilte en sentral rolle i å piske folk på geledd.
Det samme skjedde i Norge
Å se avsløringene i Storbritannia er for Norge å se seg sjøl i speilet. Ministrene, helsebyråkratene og mediene gjorde akkurat det samme hos oss. Ved daglige overdoser med fryktkampanjer og stadig vekslende, sjølmotsigende og meningsløse «tiltak», restriksjoner, påbud og ordre holdt de befolkninga nede i frykt og villrede. Vi få som opponerte ble angrepet, forsøkt latterliggjort eller simpelthen forsøkt tiet i hjel. Og Janet Daley har rett: kampanjene, påbudene, frihetsberøvelsen og hatbudkspene mot enhver opposisjon gikk DDR en høy gang.
Eller som i Italia: Ikke en gang Mussolini forsøkte å nekte folk å treffe hverandre, lage fester, arrangere brylupper, gå i begravelser ellr delta i gudstjenester. Men det gjorde regjeringa Draghi med Solberg hakk i hæl. Og alle «redaktørstyrte medier» fra VG til Klassekampen kappet om å være den flinkeste gutten i klassen. Uten mediene hadde det vært umulig å tvinge folk i kne til de grader som det som ble gjort.
Arktis: Den nye kalde krigens vinder uler ved polarsirkelen
Av red. PSt - 6. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/arktis-den-nye-kalde-krigens-vinder-uler-ved-polarsirkelen/
I to artikler i dag tar vi opp spørsmål som er knyttet til den nye kalde krigen i Arktis. Den ene tar for seg den geopolitisk striden om Arktis og den andre Norges forvaltning av Svalbard. Vi må innse at den nye kalde krigen kommer veldig nær oss og at det er store strategiske, militære og økonomiske interesser som står på spill. Norge ville hatt alt å tjene på å opprettholde en mest mulig nøytral og upartisk linje. Men med det NATO-regimet vi har i Norge for tida er det dessverre lite sannsynlig at det vil skje. Vi har tidligere publisert en del artikler om striden om Arktis, ikke minst knyttet til kampen om Grønland. Vi henter fram igjen noen av dem her:
https://steigan.no/2023/01/den-nye-kalde-krigens-vinder-uler-ved-polarsirkelen/
https://steigan.no/2020/01/berlingske-arktis-kan-bli-det-nye-midtosten/
https://steigan.no/2021/08/ung-gronlender-vil-ikke-ha-usas-militaere-og-en-ny-kald-krig-pa-gronland/
https://steigan.no/2020/05/gronland-i-skuddlinja/
https://steigan.no/2019/12/usas-taktikk-for-a-ta-kontroll-over-gronland/
https://steigan.no/2019/08/gronland-vi-er-ikke-til-salgs/
https://steigan.no/2018/09/kina-vil-bygge-silkevei-til-gronland/
Endringer i valgsystemet på Svalbard vekker sinne, Støre ble møtt med demonstrasjoner
Av Romy Rohmann - 6. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/endringer-i-valgsystemet-pa-svalbard-vekker-sinne-store-ble-mott-med-demonstrasjoner/
Statsministeren var på Svalbard torsdag 2.mars for blant annet å åpne en folkehøyskole, der blei han møtt av demonstranter, både Fosen-aktivister og de som protesterte mot det nye valgsystemet var møtt fram.
Av Romy Rohmann
Det bor i dag vel 2500 personer i Longyearbyen. Rundt 750 av disse er utlendinger. Tidligere var det slik at utenlandske statsborgere kunne avgi stemme og stille som kandidater ved lokalvalget på Svalbard, så lenge de først hadde bodd der i tre år. Det ble innført nye regler som ble vedtatt i sommer som sier at utenlandske statsborgere må ha bodd tre år på fastlandet i Norge for å ha stemmerett og være valgbar til lokalstyret i Longyearbyen.
Disse nye reglene vil frata flere hundre utenlandske statsborgere stemmeretten på Svalbard.
Pressemelding som kom fra regjeringa om de nye valgreglene som ble vedtatt i sommer kan du lese her:
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/endrer-reglene-for-valg-til-longyearbyen-lokalstyre/id2919502/
En av demonstrantene, Sally Hovelsø er dansk og har bodd på Svalbard i 12 år, hun sier til NTB:
Det er helt fuckings på trynet! Nå har vi nettopp vært gjennom et VM hvor det har vært masse snakk om migrantarbeidere og deres manglende rettigheter. Men faktum er at utenlandske arbeidere på Svalbard ikke har flere rettigheter enn de har i Qatar.
Mange av oss har bodd her i veldig mange år. Stemmeretten, den mest grunnleggende rettigheten man har i et samfunn, er tatt fra oss, sier Hovelsø.
Det lokale AP på Svalbard har vært delt i synet på denne valgendringa og sier de i liten grad har vært involvert i dette. De mener det har vært en unormal prosess. De opplever at de normalt blir orientert om prosesser som skal starte opp som gjelder Svalbard, men i denne saken fikk vi egentlig bare det ferdige høringsforslaget rett over bordet som alle andre, sier en av lokallagslederne.
Lederen i Svalbard Arbeiderparti, Svein Jonny Albrigtsen, synes Qatar-sammenligningen er litt drøy, men er enig i at rettighetene til utenlandske arbeidere på Svalbard er et stort problem.
I prinsippet kan de få 10 kroner i timelønn, sier han.
Han vil at allmenngjøringsloven skal bli gjeldende på Svalbard, en sak som ble sendt ut på høring i 2021, men som siden har stoppet litt opp. Dette vil kunne gi arbeidere flere rettigheter.
Ingen demokratiske rettigheter og «slavelønn» – Quatar-sammenlikningen er kanskje ikke helt feil likevel.
Arktis er neste front i den nye kalde krigen
Av skribent - 6. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/arktis-er-neste-front-i-den-nye-kalde-krigen/
Med rike naturressurser og geostrategisk plassert, er Arktis raskt i ferd med å bli en militarisert sone for maktpolitikk i den nye kalde krigen, bestridt av USA og Europa, Russland og Kina.
Av Renate Bridenthal 1. mars 2023
Arktis var stort sett en fredelig sone som huset samarbeidende internasjonal vitenskapelig forskning. Men i dag er det raskt i ferd med å bli en av militarisert maktpolitikk.
Tungt bevæpnede nasjoner omgir det smeltende ishavet, med sitt ustabile miljø med eroderende strandlinjer, tilgjengelige naturressurser og omstridte maritime passasjer.
I februar lanserte USA lite publiserte, månedlange militærøvelser i Arktis, arrangert av Finland og Norge.
Pentagons europeiske kommando beskrev øvelsene – kalt Arctic Forge 23, Defense Exercise North og Joint Viking – som en måte «å demonstrere beredskap ved å utplassere en troverdig kampstyrke for å forsterke makten i NATOs nordlige flanke».
Øvelsene samlet mer enn 10 000 militært personell fra USA, Storbritannia, Tyskland, Nederland, Danmark, Finland og Norge.
Faktiske fiendtligheter kunne potensielt ha brutt ut tidligere i februar, da det amerikanske militæret skjøt ned en uidentifisert gjenstand over Alaska, like etter at et amerikansk jagerfly brakte ned en påstått kinesisk spionballong over Atlanterhavet.
Ballongen over Alaska viste seg å tilhøre en amerikansk hobbyklubb, men en følelse av trussel vedvarte.
En måte folk blir oppmerksomme på forestående konflikter på er gjennom underholdningsindustrien, som er en viktig del av prosessen med å forme opinionen.
Akkurat nå gjør en dansk serie kalt «Borgen – Power & Glory» nettopp det, og avslører den økende betydningen av Arktis som et «geopolitisk brennpunkt i verdenspolitikken».
Borgen tar opp temaet naturressurser i Arktis som skaper strid mellom USA, Russland og Kina.
Serien sentrerer seg om Grønland, en dansk eiendom med en uavhengighetsbevegelse som vokser etter oppdagelsen av en viktig ressurs. I dramaet er det olje. I virkeligheten er det sjeldne jordartselementer.
https://steigan.no/2019/12/usas-taktikk-for-a-ta-kontroll-over-gronland/
I dramaet skaper dette spenning for den danske regjeringen, fanget i en stor maktkamp mellom USA, Kina og Russland. I realiteten er Grønland bare en del av en gryende konflikt i Arktis, ikke bare om ressurser, men også om passasje gjennom havet som har blitt mer farbart på grunn av akselererte klimaendringer.
Den skumle presentasjonen av Kinas representant i Borgen skaper frykt for Kinas faktiske tilstedeværelse i Arktis. Det har et samarbeidsprosjekt for gruvedrift av uran og sjeldne jordarter med Australia i Sør-Grønland, som lar to kinesiske firmaer lede i prosessering og markedsføring av materialene. Kina utforsker også sink-, jern- og oljeforekomster på Grønland.
Ikke bare har denne aktiviteten skapt bekymring for konkurransedyktig tilgang til sjeldne jordarter, men i tilfellet med Grønland har den reist sikkerhetsspørsmål for Danmark, et medlem av NATO.
Som et resultat har Danmark revidert sin sikkerhetspolitikk, i det magasinet Foreign Policy beskrev som en ny «geopolitisk slagmark».
Som et ekko av amerikanske sikkerhetsbekymringer har Danmark også økt sitt militærbudsjett med en såkalt «arktisk kapasitetspakke» for å forbedre overvåkingen med droner, satellitter og radar.
Grønland er relativt autonomt fra Danmark hvor de deler sete i Arktisk Råd, men har en uavhengighetsbevegelse som kan oppfylle sitt mål med rikdommen som gruvene tilbyr.
Dette vil koste Danmark setet i Arktisk råd, og med det tilstedeværelsen av et NATO-medlem.
Arktisk råd, etablert i 1996, definerer seg selv som «det ledende mellomstatlige forumet som fremmer samarbeid, koordinering og samhandling mellom de arktiske statene, arktiske urfolk og andre arktiske innbyggere om felles arktiske spørsmål».
Dermed ble et tilbud fra Kina om å bygge en flyplass på Grønland forhindret av den danske regjeringen. Dette til tross for at Grønlands fiskerinæring var åpen for markedsføringsmulighetene den ga, og for et eventuelt løfte om uavhengighet.
https://steigan.no/2018/09/kina-vil-bygge-silkevei-til-gronland/
Kina, som har sine egne bekymringer over utenlandsk intervensjon i Tibet, Xinjiang og Taiwan, er imidlertid ikke villig til å blande seg politisk i Grønland.
Videre var intervensjon fra USA sannsynlig – som dramatisert i Borgen – gitt den amerikanske flybasen på Thule, som er hjemsted for US Space Force og et globalt nettverk av missilvarslingssensorer.
En vellykket uavhengighetsbevegelse på Grønland vil føre til at Danmark mister sin status som arktisk stat, samt potensielt true Washingtons fortsatte bruk av basen.
Klimaendringer påvirker geopolitikken i Arktis
Foruten spørsmålet om Grønland, har farbarheten i Polhavet på grunn av tining skapt flere geopolitiske spørsmål. Det forkorter nå Kinas handelsrute med Europa og tilbyr et alternativ til Malakkastredet, som amerikanske krigsskip kan blokkere i tilfelle en konflikt.
Faktisk foretok en kinesisk isbryter full transitt gjennom Arktis til Island i 2012. Og i 2023 utførte Kina sin tredje reise for å bevise sin handelsevne og styrket også det vitenskapelige samarbeidet mellom de to landene.
Selv om Kina ikke i seg selv er en arktisk stat, har det uttrykt sine internasjonale krav i sin arktiske politikk fra 2018: «Situasjonen i arktis går nå utover dens opprinnelige regionale natur, og har en vital betydning for interessene til stater utenfor regionen… med globale implikasjoner og internasjonale konsekvenser».
Beijing hevder «rettigheter med hensyn til vitenskapelig forskning, navigasjon, overflyvning, fiske, legging av undersjøiske kabler og rørledninger i åpent hav og andre relevante havområder i Polhavet, og rettigheter til ressursutforskning og utnyttelse i området».
Den hevder videre at geografisk sett er Kinas klimasystem og økologiske miljø påvirket av arktiske hendelser, og fortjener derfor å bli konsultert i spørsmål om sikkerhet og global styring.
Mer selvhevdende, forventer Kina nå å spille en viktig rolle i å utvide nettverket av skipsruter i Arktis i form av en polar silkevei «for å lette tilkobling og bærekraftig økonomisk og sosial utvikling av Arktis».
Disse ambisjonene har skremt vestlige land, til tross for Kinas erklærte hensikter : respekt, samarbeid, vinn-vinn-resultat og bærekraft.
På den annen side aksepterer noen vestlige militære observatører Kinas interesse for og bidrag til ressursutvikling og vitenskapelig samarbeid i Arktis. Det demper frykten for Kinas bruk av passasjeretten gjennom arktiske farvann.
Videre har Kina ennå ikke investert i noen russisk arktisk havn i Russland, og ingen felles marineøvelser har blitt holdt i russisk farvann i Arktis.
Til sist vil Kinas posisjon som en akkreditert observatør til Arktisk råd begrense alle politiske utfordringer det måtte skape. Som en akademisk artikkel fra 2022 publisert av det amerikanske flyvåpenet sa det: «Kina er ikke en likeverdig konkurrent i Arktis».
Partnerskapet Kina-Russland
Den økende nærheten til Kina og Russland reiser likevel nye spørsmål om en skiftende maktbalanse i regionen.
Russlands nordlige grense okkuperer over halve kystlinjen av polarhavet, noe som gir den krav på offshoreressurser som olje. Nordøstpassasjen, som omkranser lengden av Russlands nordlige grense, tilbyr en skipsleie for kinesisk handel med Europa.
Historisk sett har Russland sett på ruten som innenfor sin innflytelsessfære og har ikke akseptert Kinas betegnelse på en polarsilkevei.
Ukraina-krigen har imidlertid gjort Russland mer avhengig av Kina. Partnerskapet deres kan endre maktbalansen i regionen.
Fra og med 2021 ledet Russland Arktisk råd for en periode på to år. Men rundebordsmøtene for de arktiske forsvarssjefene og de arktiske sikkerhetsstyrkene har ekskludert Russland, etter en demokratisk folkeavstemning med mer enn 90 % godkjenning førte til annekteringen av Krim i 2014.
NATO hevder å oppfatte en trussel, og har gjenopplivet et gammelt uttrykk for den kalde krigen, med henvisning til den «nordlige flanken» for dette området, og utforsket dets potensielt konfliktfylte forhold til Russland i den sammenheng.
For Moskva er forsvar av dens nordlige grense et viktig sikkerhetssak. Men med gjenopplivingen av spenningen i den kalde krigen, anser USA og NATO Russlands militarisering som en trussel, og de remilitariserer også.
Som Vijay Prashad har vist, bringer NATOs såkalte «Center of Excellence – Cold Weather Operations», basert i Norge, vestlige allierte sammen for halvårlige militærøvelser i Arktis.
Skulle Finland og Sverige bli med i NATO, ville Russland bli konfrontert med en falanks av motstandere i Arktisk råd og bli omringet nord og vest av fiendtlige styrker.
Følgelig er stabiliteten i den arktiske regionen nå truet.
Arktis: en skattekiste av naturressurser
I tillegg til sin geostrategiske plassering er Arktis avgjørende for sine naturressurser.
90 prosent av Russlands nåværende gassproduksjon og 60 prosent av oljeproduksjonen foregår i Arktis. Regionen har svimlende 60 prosent av Russlands gass- og oljereserver.
Det russiske Arktis har også store forekomster av kull, petroleum og naturgass, samt diamanter, gull, nikkel, kobolt, kobber, palladium, platina, sink og sjeldne jordmetaller.
I tillegg ønsker Russland å gjøre regionen mer gjestfri, til og med turistvennlig. Den planlegger å bygge nye byer, samt havner, flyplasser og IT-utstyr.
Disse planene inkluderer måter å forhindre de negative virkningene av denne utviklingen på klimaendringer, som Arktis er svært sårbart for.
Til slutt er den nordlige sjøveien, gjort farbar av den russiske flåten på 40 isbrytere, inkludert fire atomdrevne og flere på vei, en konfliktsak i havretten.
Russland anser dette som en nasjonal farled. Men hvis utenlandske skip skal passere gjennom for handel, må det bli en internasjonal rute, muligens åpen for fiendtlige krigsskip også.
Konflikten i Øst-Europa, på Russlands vestlige grense, har økt Moskvas frykt for omringing, også i nord.
USA og NATO truer med å forstyrre balansen i Arktis
Danmark, med sin selvstyrte region Grønland, manøvrer sammen med Norge for stillingsfordel i Arktis. Som medlemmer av NATO har de deltatt i manøvrer de anser som en form for avskrekking.
Skulle Finland og Sverige også bli med i NATO, vil Russlands nordlige grense møte en militarisert front inkludert Canada, USA og Island.
En hårfin balanse for å unngå krig har så langt blitt opprettholdt i Arktisk råd. Imidlertid blir denne likevekten i økende grad utfordret av en økt diplomatisk og militær tilstedeværelse av USA i Arktis, som har skapt stillingen som «Ambassador-At-Large for the Arctic Region», og som utvikler Army Arctic Special Operations Forces.
Et uttalt oppdrag til disse amerikanske spesialstyrkene er å utnytte den spesialiserte arktiske kunnskapen til urfolk til militære formål og for å forhindre deres «sårbarhet for andre påvirkninger».
Gitt den skadelige omsorgssvikten som inuitter fra Alaska og Canada og samer i de andre arktiske nasjonalstatene er utsatt for, er dette en reell bekymring.
Et dokument fra den amerikanske hæren fra 2021 kunngjorde at Washington må «gjenvinne arktisk dominans» og «vinne» i regionen.
Stabssjefen forutså nordlige ruter hvorfra tropper kunne utplasseres fra Alaska til punkter rundt om i verden. Den anerkjente også viktigheten av arktiske ressurser, som sjeldne mineraler hvilket trengs for komponenter til flymotorer og avanserte våpen.
En ny NATO Arctic Command forventer å etablere et formelt arktisk sikkerhetsforum som inkluderer den USA-ledede militæralliansen.
Mens sivile observatører anerkjenner Russlands rett til å forsvare sin nordlige grense, og oppfordrer til individuell saksbehandling av uenigheter for å opprettholde stabilitet, anbefaler det amerikanske militæret en militærstrategisk linje i Arktisk Råd sammen med sine NATO-allierte, som snart kan omfatte Sverige og Finland.
Ikke bare er den nordlige sjøveien langs Russlands kyst omstridt i havretten, men det er også Nordvestpassasjen i det vestlige Arktis, som grenser til Canada, Grønland og Alaska.
I dette tilfellet er Canada enig med Russland i at å opprettholde nasjonal kontroll er et spørsmål om suveren rett.
Andre stater med stor kommersiell sjøtrafikk, som Tyskland, Japan og Sør-Korea, krever imidlertid internasjonal passasjerett under FNs havrettskonvensjon.
Kina kan også kreve denne retten når det gjelder Nordøstpassasjen, selv om det ville være i konflikt med russiske interesser.
Rettighetene til urfolk i Arktis
Den økte spenningen over Nordvestpassasjen har fått den kanadiske regjeringen til å fri til sin inuittbefolkning, hvis bosettingsområde omfatter de fleste rutene for Nordvestpassasjen.
Jordkravsavtalen fra 1993 gir imidlertid ikke urbefolkningen myndighet over havområder, kun konsultasjon.
Denne avtalen ble med hell brukt i inuittenes uttalelse til støtte for Canadas tilbakevisning til den tidligere amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo, som bryskt fordømte Ottawas krav over Nordvestpassasjen som «illegitim».
Miljøspørsmål og urfolks liv får oppmerksomhet i denne politiske virvelen, men er hovedsakelig av retorisk betydning.
Skadene forårsaket av fossilbrenselindustrien og av nye teknologier innen «grønn» gruvedrift fortsetter å presse urbeflokningen lenger bort fra deres land og setter deres naturlige matforsyning i fare, men de får en sterkere politisk stemme i de kommende rivaliseringene mellom deres respektive nasjonalstater.
Både inuitfolket i det vestlige Arktis og samene i det østlige Arktis har utviklet sirkumpolare organisasjoner som deltar i styringen av Arktis.
Statene som koloniserte dem og der de nå er minoriteter, interesserer seg i større grad for å opprettholde sin lojalitet og tilegne seg kunnskap om arktiske forhold i tilfelle konflikter.
Inuittene i den vestlige regionen av USA, Canada og Grønland har til sammen anslagsvis 180 000 innbyggere.
16 500 er i Alaska, organisert i Alaska Federation of Nations. Resolusjonene fra årsmøtet i oktober 2022 gjenspeiler harme over mange vanskeligheter: nedgangen i bestanden av fiskerier som truer matsikkerheten; en narkotikaepidemi av fentanyl, heroin og amfetamin; en høy forekomst av vold i hjemmet, seksuell vold og savnede og drepte personer; avfall og forurensninger etterlatt av militæret og andre offentlige etater; pågående beslagleggelse av innfødte land; og utilstrekkelig tilgang til utdanning og næringsliv.
Spesielt gripende er en resolusjon «som ber staten Alaska om å avslutte sin praksis med å kreve fraskrivelser av suveren immunitet som en betingelse for å motta tilskuddsmidler».
De mer enn 70 000 inuittene i Canada er i stor grad urbanisert, på grunn av en lang historie med tvungen assimilering. Med høy arbeidsledighet, lave lønninger og dårlige boliger har de betydelig matusikkerhet, høye nivåer av fengsling og ungdomsselvmord.
På 1970-tallet ble det dannet en organisasjon av inuitter for å beskytte deres individuelle og kulturelle rettigheter, samt landkrav. Det er en del av Inuit Circumpolar Council, som forbinder med inuitter i Alaska og Grønland, og har koblet til FN.
Samene er et historisk nomadisk gjeterfolk som en gang vandret fritt og nå er delt med cirka 20 000 i Sverige, 50 000 i Norge, 8 000 i Finland og 2 000 i Russland.
I alle disse statene lider de av pågående landovertakelser som forstyrrer reinbeiteveiene; diskriminering; og voldelig rasisme. Forsettlig avliving av reinflokker har plaget samene i Sverige, til tross for regjeringens forsøk på forsoning og noe finansiering.
Samene i Finland lider på samme måte tap av jord, hemming av reindriften og mangel på makt over tilgang til ressurser på deres gjenværende land. Finland hyller nå samisk kulturturisme.
Samene i Norge har organisert seg mot infrastrukturprosjekter som truer enda mer jordtap, til liten nytte.
Samene i Russland, den minste gruppen, gjenopprettet kontakten med de andre i 1991. Byforholdene deres er ikke bedre enn samenes andre steder, men reindriften deres har et unikt problem.
De hadde blitt organisert i kooperativer som nå har vanskeligheter med å omstille seg til nye forhold for pågående industrialisering. Som andre steder fortsetter denne utviklingen å tilrane seg beitemarkene deres. I tillegg har turistfiske redusert mattilgangen.
I likhet med inuittene har samene en sirkumpolar organisasjon for felles interesser, et samisk råd bestående av tre parlamenter som representerer urbefolkningen i Sverige, Norge og Finland. De russiske samene er representert av frivillige organisasjoner.
Krigen i Ukraina har skapt splittelse blant samene. I april 2022 suspenderte rådet det formelle forholdet til den russiske gruppen, som støttet den russiske føderasjonen, noe som varslet inntrengningen av subarktisk politikk i polarområdet.
De relativt fredelige dagene i Arktis er over. Oppvarmingen øker den geopolitiske varmen i polarområdet, og bringer tankene til et gammelt ordtak: «Det som skjer i Arktis forblir ikke i Arktis».
Denne artikkelen ble først publisert av GeopoliticalEconomy:
Eurasia
The Arctic is the next frontier in the new cold war
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Renate Bridenthal er pensjonert professor i historie som underviste ved Brooklyn College fra 1967 til 2001. Hun var medredaktør av en mye brukt lærebok om kvinners historie i Europa og har medredigert og vært medforfatter av mange flere bøker, inkludert The Hidden History of Crime, Corruption, and States (2013). Hun er også mangeårig medlem av redaksjonen for det akademiske tidsskriftet Science & Society.