Nyhetsbrev steigan.no 06.02.2024
En juksemaker går og en ny juksemaker kommer
Spania lover å øke støtten til UNRWA
Finanskapitalen er den egentlige drivkrafta bak «det grønne skiftet» og Net Zero
Det amerikanske presidentvalget og virkningen på global styring
Blir det monsterturbin i Gulen?
Motstandsgrupper angriper kurdiske SDF i Syria
Krigsdagbok del 95 – 26. til 30. november 2023
En juksemaker går og en ny juksemaker kommer
Av red. PSt - 6. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/en-juksemaker-gar-og-en-ny-juksemaker-kommer/
Sandra Borch måtte gå av på grunn av juks. Nå erstattes hun av en annen juksemaker. Støres ferske forsknings- og høyere utdanningsminister slapp unna Økokrim-etterforskning fordi saken var foreldet. Nå innrømmer han å ha forfalsket medlemslister.
Dette skriver Nettavisen/Firda.
På tidlig 2000-tallet sitter to unge medlemmer med en mistanke.
De er med i hvert sitt lokallag i Norsk Målungdom, en uavhengig organisasjon under Noregs Mållag.
De to begynner å lete. Alt gjøres bak ryggen på ledelsen i målungdommen. De samler tusenvis av dokumenter og skriver en 41 sider lang rapport som sendes til Økokrim og TV 2.
I 2002 kan TV 2-serien Rikets tilstand avsløre omfattende medlemsfusk i målungdommen. Organisasjonen har raket inn millioner i statsstøtte basert på oppblåste medlemslister og lokallag som kun eksisterte på papiret.
Økokrim etterforsker saken og seks tillitsvalgte dømmes til ubetinget fengselsstraff i Oslo tingrett. Én i 90 dager, to i 120 dager og tre i seks måneder, før mesteparten blir omgjort til betinget fengsel etter en ankesak.
Nettavisen og Firda har den siste tiden undersøkt Oddmund Løkensgard Hoels rolle i målungdommens svindel av skattepenger.
Hoel er ny forsknings- og høyere utdanningsminister for Senterpartiet.
Han satt i ledelsen i Norsk Målungdom (NMU) fra 1991 til 1994, først som generalsekretær og deretter som nestleder og medlem av sentralstyret. Senere satt han som leder i Noregs Mållag (1999-2002).
– Oddmund var en del av en organisasjonskultur som konstruerte og manipulerte medlemstall og lag slik at det kom inn penger, sier én av de to som avslørte svindelen i Norsk Målungdom.
Varsleren mener Hoel var en del av et nettverk av juksemakere som sørget for økonomisk støtte gjennom medlemssvindel.
VG skriver:
Innrømmer juks for å få mer penger: − Ja, det gjorde jeg bevisst
I møte med VG innrømmer han selv at han deltok i medlemsjuks fra tiden i ledelsen for Norsk målungdom.
– Det der burde ikke ha skjedd, sier Oddmund Hoel (Sp) til VG.
Han var daglig leder fra 1991 til 1992, nestleder fra 1992 til 1993 – og sentralstyremedlem fra 1993 til 1994.
– Som daglig leder og eneste ansatt hadde jeg ansvaret for å sende inn søknadene om statsstøtte. Da overrapporterte vi medlemstallet, sier Hoel.
– Var det bevisst?
– Ja, det gjorde jeg bevisst, sier han.
Han forklarer at de gjorde dette for å få mer støtte til organisasjonen enn det de hadde medlemstall til.
– Hvorfor gjorde dere det?
– Det var jo for å få mer i statsstøtte, sier han.
Vi må nesten sitere oss sjøl, og det med kildehenvisning:
Det må være tynt med folk i rekkene til Støre, eventuelt er jukset så utbredt at uansett hvem han velger finner han en juksemaker.
Spania lover å øke støtten til UNRWA
Av red. PSt - 6. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/spania-lover-a-oke-stotten-til-unrwa/
Spania har lovt å sende tilsvarende 3,8 millioner dollar i tilleggshjelp til UN Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA), sa utenriksminister Jose Manuel Albares til parlamentet i Madrid 5. februar.
Utspillet fra Spania kommer etter at vestlige nasjoner, inkludert Australia, Frankrike, Finland, USA og andre bestemte seg for å stanse finansieringen til hjelpeorganisasjonen etter en israelsk rapport som anklager 12 UNRWA-ansatte for å delta i den palestinske motstandsoperasjonen Al-Aqsa Flood 7. Oktober.
Spania bidro med nesten 20 millioner dollar til UNRWA i 2023, inkludert 10,8 millioner dollar som ble godkjent i desember etter en beslutning om å tredoble utvikling og humanitær bistand til de palestinske områdene.
Den palestinske statsministeren Mohammad Shtayyeh kunngjorde nylig at fem nasjoner har bekreftet sine intensjoner om å gjenoppta finansieringen til FN-byrået. Han oppga bare at en av dem var Canada.
Guyana lovet også 150.000 dollar. Den karibiske nasjonen sier at denne økonomiske støtten faller i tråd med deres oppfordring til en sterkere internasjonal respons på den pågående humanitære krisen i Gaza.
Malaysias statsminister Datuk Seri Anwar Ibrahim har sagt at Kuala Lumpur vil fortsette sin støtte til UNRWA og øke finansieringen om nødvendig.
«Folk dør, barn dør, kvinner blir drept, og du tar ett eller to tekniske poeng, selv om det skulle finnes noe grunnlag for dem, slutter du ikke å mate babyer», sa statsministeren.
Irland, Belgia og Norge lovte også å fortsette sin økonomiske støtte til UNRWA og bemerket at Gazas humanitære behov må tas i betraktning.
Medlemmer av flere FN-avdelinger sa tidligere i en uttalelse at «å trekke midler fra UNRWA er farlig og vil resultere i kollaps av det humanitære systemet i Gaza, med vidtrekkende humanitære og menneskerettighetsmessige konsekvenser i det okkuperte palestinske territoriet og i hele regionen».
Selv om påstander fra Israel mot UNRWA-ansatte blir tatt på alvor, sa UNRWA-generalkommissær Philippe Lazzarini i et intervju med Financial Times at Tel Aviv ikke la fram noe bevis for sine påstander til byrået.
«Generelt sett liker ingen i Israel UNRWAs mandat, og jo mer dogmatiske de er, jo mer vil de at UNRWA skal elimineres», la Lazzarini til.
For USAs del har utenriksminister Antony Blinken vist at Washington tar Israels påstander for pålydende, og sa til Times of Israel: «Vi har ikke hatt muligheten til å undersøke [påstandene] selv. Men de er svært, svært troverdige».
Nicaragua vil reise sak mot Tyskland, Canada, Storbritannia og Nederland
Den nicaraguanske regjeringen startet mandag forberedelser til å stille Tyskland, Storbritannia, Nederland og Canada for Den internasjonale domstolen (ICJ) for deres medvirkning til folkemordet mot det palestinske folket i Gaza ved å gi den israelske okkupasjonen våpnene og midlene å utføre den forferdelige handlingen. Dette skriver Al-Mayadeen.
Myndighetene i Nicaragua publiserte en offisiell uttalelse der de advarte regjeringene til de nevnte vestmaktene om at de i fellesskap kan være medskyldige i de «flagrante og systemiske bruddene» på konvensjonen om forebygging og straff av folkemordsforbrytelse og internasjonal humanitær rett på Gazastripen.
I notatet oppfordret Nicaragua de fire statene til umiddelbart å slutte å levere våpen, ammunisjon og teknologier til Israel fordi det kan bruke dem til å legge til rette for eller begå brudd på folkemordskonvensjonen i Gaza.
USAs styrting av Imran Khan
Av Jeffrey Sachs - 6. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/usas-styrting-av-imran-khan/
Common Dreams, 3. februar 2024
Et hovedinstrument for amerikansk utenrikspolitikk er skjult regimeskifte, som betyr en hemmelig handling fra den amerikanske regjeringen for å felle regjeringen i et annet land. Det er sterke grunner til å tro at amerikanske handlinger førte til at Pakistans statsminister Imran Khan ble fjernet fra makten i april 2022, etterfulgt av hans arrestasjon på oppdiktede anklager om korrupsjon og spionasje, og dommen denne uken til 10 års fengsel for spionasjen. Det politiske målet er å blokkere Pakistans mest populære politiker fra å komme tilbake til makten ved valget 8. februar.
Nøkkelen til hemmelige operasjoner er selvfølgelig at de er hemmelige og derfor kan benektes av den amerikanske regjeringen. Selv når bevisene kommer frem gjennom varslere eller lekkasjer, som de ofte gjør, avviser den amerikanske regjeringen ektheten av bevisene, og mainstream media ignorerer generelt historien fordi den motsier den offisielle fortellingen. Fordi redaktører ved disse vanlige utsalgsstedene ikke ønsker å tulle i «konspirasjonsteorier», eller ganske enkelt er glade for å være talerør for offisielle myndigheter, gir de den amerikanske regjeringen en veldig bred plass for faktiske konspirasjoner om regimeskifte.
Skjult regimeendring av USA er sjokkerende rutine. En autoritativ studie av professor Lindsay O’Rourke ved Boston University teller 64 skjulte regimeskifteoperasjoner av USA under den kalde krigen (1947 og 1989), og faktisk var antallet langt større fordi hun valgte å regne gjentatte forsøk i ett land som en enkelt utvidet episode. Siden den gang har amerikanske regimeskifteoperasjoner vært hyppige, som da president Barrack Obama ga CIA (Operation Timber Sycamore) i oppgave å styrte Syrias president Bashar al-Assad. Den hemmelige operasjonen forble hemmelig inntil flere år etter operasjonen, og selv da ble den knapt dekket av mainstream media.
Alt dette bringer oss til Pakistan, en annen sak der bevisene peker sterkt mot USA-ledet regimeendring. I dette tilfellet ønsket USA å felle regjeringen til statsminister Imran Khan, den karismatiske, talentfulle og enormt populære lederen i Pakistan, kjent både for sin verdensledende cricketmester og for sin nære kontakt med folket. Hans popularitet, uavhengighet og enorme talenter gjør ham til et hovedmål for USA, som bekymrer seg over populære ledere som ikke faller inn på linje med USAs politikk.
Imran Khans «synd» var å være for samarbeidsvillig med Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping, samtidig som han søkte normale forhold til USA. Det store mantraet for amerikansk utenrikspolitikk, og det aktiverende prinsippet til CIA, er at en utenlandsk leder er «enten med oss eller mot oss». Ledere som prøver å være nøytrale blant stormaktene er i stor fare for å miste sine posisjoner, eller til og med livet, på amerikansk oppfordring, siden USA ikke aksepterer nøytralitet. Ledere som søker nøytralitet kan dateres tilbake til Patrice Lumumba (Zaire), Norodom Sihanouk (Kambodsja), Viktor Janukovitsj (Ukraina) og mange andre, har blitt styrtet med den ikke så skjulte hånden til den amerikanske regjeringen.
Som mange ledere i utviklingsland, ønsker ikke Khan å bryte forholdet med verken USA eller Russland på grunn av Ukrainakrigen. Ved ren tilfeldighet av tidligere planlegging, var Khan tilfeldigvis i Moskva for å møte Putin dagen da Russland startet den spesielle militæroperasjonen (24. februar 2022). Fra starten gikk Khan inn for at konflikten i Ukraina skulle avgjøres ved forhandlingsbordet i stedet for på slagmarken. USA og EU vred armene på utenlandske ledere inkludert Khan for å falle på linje mot Putin og støtte vestlige sanksjoner mot Russland, men Khan gjorde motstand.
Khan beseglet sannsynligvis sin skjebne 6. mars da han holdt et stort møte i Nord-Pakistan. På demonstrasjonen skjelte han ut han, og spesielt 22 EU-ambassadører, for å ha presset ham til å fordømme Russland ved en avstemning i FN. Han spottet også NATOs krig mot terror i nabolandet Afghanistan som å ha vært fullstendig ødeleggende for Pakistan, uten anerkjennelse, respekt eller verdsettelse for Pakistans lidelser.
Khan fortalte de jublende folkemengdene: «EU-ambassadører skrev et brev til oss der de ba oss om å fordømme og stemme mot Russland… Hva synes dere om oss? Er vi deres slaver … at hva dere enn sier, skal vi gjøre det?” Han la til: «Vi er venner med Russland, og vi er også venner med Amerika; vi er venner med Kina og med Europa; vi er ikke i noen leir. Pakistan vil forbli nøytralt og samarbeide med dem som prøver å avslutte krigen i Ukraina.»
Hemmelige dokumenter viser at USA presset Pakistan til å fjerne Imran Khan
Fra USAs perspektiv er «nøytral» et krigersk ord. Den dystre oppfølgingen av Khan ble avslørt i august 2023 av etterforskningsreportere i The Intercept. Bare én dag etter Khans demonstrasjon møtte assisterende utenriksminister for Bureau of South and Central Asian Affairs Donald Lu i Washington med Pakistans ambassadør i USA, Asad Majeed Khan. Etter møtet sendte ambassadør Khan en hemmelig telegram (en «cypher») tilbake til Islamabad, som deretter ble lekket til The Intercept av en pakistansk militærtjenestemann.
Telegrammet forteller hvordan assisterende sekretær Lu hånte statsminister Khan for hans nøytrale holdning. Telegrammet siterer Lu for å si at «folk her og i Europa er ganske bekymret for hvorfor Pakistan inntar en så aggressivt nøytral posisjon (på Ukraina), hvis en slik posisjon i det hele tatt er mulig. Det virker ikke så nøytralt for oss.»
Lu formidlet deretter bunnlinjen til ambassadør Khan. «Jeg tror at hvis mistillitsavstemningen mot statsministeren lykkes, vil alt bli tilgitt i Washington fordi Russland-besøket blir sett på som en avgjørelse av statsministeren. Ellers tror jeg det blir tøft fremover.»
Fem uker senere den 10. april, med USAs direkte trussel over det mektige pakistanske militæret, og med militærets grep om det pakistanske parlamentet, avsatte parlamentet Khan i en mistillitsavstemning. I løpet av uker fulgte den nye regjeringen etter med frekt produserte anklager om korrupsjon mot Khan, for å sette ham i arrest og forhindre at han kom tilbake til makten. I en helt orwellsk vending, da Khan gjorde kjent eksistensen av det diplomatiske telegrammet som avslørte USAs rolle i hans utsetting, anklaget den nye regjeringen Khan for spionasje. Han har nå blitt dømt for disse skandaløse anklagene til10 års fengsel, mens den amerikanske regjeringen forblir taus om denne grove krenkelsen.
På spørsmål om Khans domfellelse hadde USAs utenriksdepartement følgende å si: «Det er en sak for de pakistanske domstolene.» Et slikt svar er et levende eksempel på hvordan USA-ledet regimeendring fungerer. Utenriksdepartementet støtter Khans fengsling på grunn av Khans offentlige avsløring av amerikanske handlinger.
Pakistans tidligere statsminister Imran Khan dømt til 14 års fengsel
Pakistan vil derfor holde valg 8. februar med sin mest populære demokratiske leder i fengsel og med Khans parti gjenstand for nådeløse angrep, politiske drap, mediablackout og annen hardhendt undertrykkelse. I alt dette er den amerikanske regjeringen fullstendig medskyldig. Så mye for USAs «demokratiske» verdier. Den amerikanske regjeringen har fått viljen sin for nå – og har dypt destabilisert en atomvåpennasjon med 240 millioner mennesker. Bare Khans løslatelse fra fengselet og hans deltakelse i det kommende valget kan gjenopprette stabiliteten.
Originalens tittel:
The US Toppling of Imran Khan
Oversatt for steigan.no av John Mero.
Finanskapitalen er den egentlige drivkrafta bak «det grønne skiftet» og Net Zero
Av Pål Steigan - 6. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/finanskapitalen-er-den-egentlige-drivkrafta-bak-det-gronne-skiftet-og-net-zero/
Vi har gjennom mange artikler påvist at «det grønne skiftet» ikke kan lykkes og at Net Zero, altså nullutslipp innen 2050 enten er umulig eller vil føre til at flertallet av menneskeheten sulter i hjel. Vi har også vist at de som tjener på dette er finanskapitalen. Men til nå har vi ikke kommet helt til bunns i hvordan dette henger sammen.
Den lille gangetabellen og det umulige Net Zero
Eksperter: WEFs mål om Net Zero vil drepe milliarder
Når vi graver i dokumentene som ligger bak denne politikken mener vi å ha kommet fram til de mekanismene som driver dette vanviddet, og ikke helt overraskende handler det om å sikre finanskapitalens interesser.
Den internasjonale konsulentbyrået McKinsey skriver i en rapport etter klimakonferansen COP28:
Klimateknologi får et ytterligere løft fra enestående regjeringsprogrammer i USA og Europa som vil slippe løs en flom av kapital for å møte utfordringen med å oppnå netto-nullutslippsforpliktelser innen 2050. Den amerikanske Inflation Reduction Act (IRA) vedtok i fjor, allokerer mer enn 370 milliarder dollar i midler for å dempe klimaendringene, mens EUs Green Deal potensielt kan dedikere mer enn 1 billion euro i offentlige og private midler til kampen. Sammen kan disse tiltakene åpne opp for flere muligheter for investorer i et marked som McKinsey anslår kan nå $9 billioner til $12 billioner i årlig investering innen 2030.
12 billioner dollar i årlig investering, det er rundt halvparten av USAs BNP. En norsk billion er det samme som en amerikansk trillion og betyr 1000 milliarder: 1.000.000.000.000 dollar.
«Net zero» som gjeldseksplosjon uten sidestykke
«Das also war des Pudels Kern», som Faust utbryter i Johann Wolfgang von Goethes stykke ved samme navn idet han innser at hunden egentlig var Mefistofeles, djevelen, i forkledning.
Det er altså den finanskapitalistiske djevelen som har iført seg grønne klær for å kamuflere sine egentlige hensikter.
Og som McKinsey også skriver:
Momentumet mot netto null er ubestridelig: nesten 90 prosent av utslippene er nå mål for reduksjon under Net Zero-forpliktelser, og finansinstitusjoner som er ansvarlige for mer enn 130 billioner dollar av kapital har erklært at de vil forvalte denne kapitalen på måter som er ment å holde oppvarmingen under 1,5°C.
For å følge disse finansbevegelsene er det opprettet forskjellige nettbaserte tjenester, slik som Net Zero Finance Tracker.
Og alt dette er bundet opp i «klimaavtaler», FNs «bærekraftmål» og dommedagsvisjonene til World Economic Forum. Politikerne bare utfører de ordrene som utstedes på vegne av finanskapitalen. Og dette vil vokse eksponentielt fram mot 2050 hvis ingen stopper dem.
Forsøk på å løse kapitalismens krise gjennom finansialisering av alt
Kapitalismen har vært i ei permanent krise i hele dette århundret, fra dotcom-krisa i 2001 via finanskrisa i 2008 til den nye finanskrisa som startet i 2019 og som ble håndtert gjennom koronalockdown og gjeldsøkninger i mange billionersklassen i 2020. Deretter har «det grønne skiftet» og opprustningspolitikken tatt over.
Og fordi det er lagt krav om prosentvis vekst av de «grønne» investeringene blir dette en enorm og ødeleggende kraft. Dette er klassekamp fra den bittelille finanskapitalistklassen på anabole steroider, og derfor er kampen mot vindkraftødeleggelsene, mot batterifabrikkene, mot ødeleggelsen av landbruket, mot plyndringa av havbunnen og mot krigspolitikken i sin ytterste forstand også klassekamp. Det er underklassenes kamp mot finanskapitalens forsøk på å ta total kontroll over jordas ressurser og skape et finanspolitisk tyranni.
Denne klassekampen kommer bare til å øke i takt med at konsekvensene av denne vanvittige politikken blir verre og verre. For begge sider er dette en skjebnesvanger og eksistensiell kamp.
Det amerikanske presidentvalget og virkningen på global styring
Av Glenn Diesen - 6. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/det-amerikanske-presidentvalget-og-virkningen-pa-global-styring/
Verden følger nøye med på det amerikanske presidentvalget, da det vil ha store implikasjoner for global styring. Biden og Trump har svært ulike syn på hvordan verden skal styres og hvordan USA skal svare på den relative nedgangen. Biden søker å gjenopprette unipolaritet med ideologiske, økonomiske og militære blokker for å utnytte lojalitet fra allierte og for å marginalisere motstandere. I kontrast har Trump en mer pragmatisk tilnærming der han anser alliansesystemet for å ha for store kostnader når det gjelder å subsidiere allierte og begrense diplomatiske løsninger med motstandere.
Global styring etter unipolaritet
USA etablerte en privilegert posisjon i nøkkelinstitusjoner for global styring etter andre verdenskrig. Bretton Woods-institusjonene og NATO sikret økonomisk og militær dominans i Vesten. Etter Sovjetunionens sammenbrudd hadde USA som mål å utvide sitt liberale hegemoni i Vesten til hele kloden.
USA utviklet en sikkerhetsstrategi basert på global forrang og utvidet NATO med antagelsen om at USAs overveldende dominans ville dempe det internasjonale anarkiet og stormaktrivaliseringen. Liberale handelsavtaler ville sementere USAs posisjon på toppen av globale verdikjeder. Å erstatte folkeretten med den såkalte «regelbaserte internasjonale orden», basert på suveren ulikhet, ville legge til rette for hegemoni og en opphøyet rolle for liberale demokratiske verdier.
Imidlertid er unipolaritet et tidsbegrenset fenomen da det avhenger av å forhindre fremveksten av rivaler, og verdier blir korrumpert ettersom de bare blir instrumenter for maktpolitikk. USA bruker forutsigbart sine ressurser og legitimitet for å opprettholde hegemoni, og rivaliserende makter balanserer kollektivt USAs hegemoniske ambisjoner ved å mangfoldigjøre økonomiske forbindelser, reagere militært og utvikle nye regionale institusjoner for global styring.
Videre var Den kalde krigen en unik periode i historien da kommunistiske motstandere i stor grad var frakoblet fra internasjonale markeder, mens den militære duellen styrket alliansens solidaritet i den grad den hadde en formildende effekt på økonomisk rivalisering mellom kapitalistiske allierte. Etter den kalde krigen ble tidligere kommunistiske giganter som Kina og Russland stadig dyktigere i økonomisk statsmakt og kunne ikke tilstrekkelig innkvarteres i et USA-ledet økonomisk system.
Alliansesystemet begynte også å svinne hen når det gjaldt motytelser, der USA subsidierer europeisk sikkerhet i bytte mot politisk innflytelse. Washington skiftet sitt strategiske fokus og ressurser til Asia og krevde samtidig at europeiske allierte viste geoøkonomisk lojalitet i stedet for å danne uavhengige økonomiske forbindelser med rivaler som Kina og Russland. I motsetning til dette hadde europeerne som mål å bruke kollektiv forhandlingsmakt gjennom EU for å etablere autonomi og et likeverdig partnerskap med USA.
Det er nå tydelig at det unipolare øyeblikket har kommet til en slutt. Etter å ha utmattet seg i mislykkede evighetskriger mot svake motstandere, forbereder det amerikanske militæret seg på krig mot Russland, Kina og en regional krig i Midtøsten. Den «regelbaserte internasjonale orden» avvises av andre stormakter. USAs økonomiske tvang for å hindre fremveksten av nye maktsentre stimulerer bare frikobling fra amerikansk teknologi, industri, transportkorridorer, banker, betalingssystem og dollar. Den amerikanske økonomien sliter under ikke-bærekraftig gjeld og inflasjon, mens den sosioøkonomiske nedgangen gir næring til politisk polarisering og ustabilitet. Det er innenfor denne konteksten at amerikanerne stemmer for en ny president for å finne nye løsninger på global styring.
Bidens globale styring: Ideologi og blokkpolitikk
Biden søker å gjenopprette USAs globale forrang ved å gjenopplive et alliansesystem fra den kalde krigen som deler verden inn i avhengige allierte versus svekkede motstandere: Europa settes opp mot Russland, de arabiske statene mot Iran, India mot Kina, osv. Inkluderende internasjonale institusjoner for global styring vil deretter bli svekket og erstattet av konfronterende økonomiske blokker og militære blokker.
Bidens blokkpolitikk legitimeres av unyansert forenkling når verdens kompleksitet reduseres til en ideologisk kamp mellom liberale demokratier og autoritære stater. Den ideologiske retorikken innebærer et krav om geoøkonomisk lojalitet fra den «frie verden», samtidig som den bidrar til et altfor aggressivt og udiplomatisk språk ettersom fiendtlige ledere som Vladimir Putin og Xi Jinping omtales som «diktatorer».
Multilateralisme er omfavnet i den grad det forsterker amerikansk lederskap. Biden er mindre fiendtlig innstilt til FN og EU enn sin forgjenger, og under hans administrasjon ble USA igjen med i Verdens helseorganisasjon (WHO) og Paris-klimaavtalen. Biden sluttet seg imidlertid ikke til atomavtalen med Iran igjen, eller nedskalerte den økonomiske tvangen mot Kina, som har som mål å repatriere forsyningskjedene. Institusjoner som kan legge begrensninger på USA, som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Den internasjonale domstolen (ICJ), vil ha begrenset støtte fra både Biden og Trump.
Den forverrede sosioøkonomiske og politiske situasjonen i USA vil også påvirke Bidens forpliktelse til global styring. Biden vil fortsette å være motvillig til å inngå noen nye ambisiøse handelsavtaler, ettersom de innenlandske taperne fra globalisering og nyliberal økonomi søker tilflukt blant den populistiske opposisjonen. Biden vil være nølende med å akseptere frihandelsordninger i områder der Kina har et teknologisk og industrielt fortrinn, og innsatsen for å avskjære Europa fra russisk energi og kinesisk teknologi vil ytterligere dele verden inn i rivaliserende økonomiske blokker. Europeerne er svekket og blir overdrevent avhengige av USA, i den grad at enhver ambisjon om «strategisk autonomi» og «europeisk suverenitet» må oppgis. Videre har Biden også vist vilje til å kannibalisere alliertes industrier med initiativer som US Inflation Reduction Act.
Trumps globale styring: America First og stormaktspragmatisme
Trump søker å gjenopprette amerikansk storhet ved å redusere kostnadene for alliansesystemet og hegemoniet. Allianser mot strategiske rivaler blir ikke sett på som bærekraftige eller ønskelige hvis de innebærer overføring av relativ økonomisk makt til allierte. Trump har antydet at NATO er en «foreldet» relikvie fra Den kalde krigen, ettersom europeerne bør bidra mer til sin egen sikkerhet. USA bør kanskje redusere sin tilstedeværelse i Midtøsten, og allierte bør på en eller annen måte betale USA for sikkerheten det gir. Økonomiske avtaler som Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) og Trans-Pacific Partnership (TPP) ville fremme amerikansk lederskap, men de ble forlatt på grunn av de overdrevne kostnadene når det gjelder overføring av økonomisk fordel fra USA til sine allierte. Trump avviser ikke det amerikanske imperiet, men ønsker å gjøre det bærekraftig ved å sikre bedre avkastning på investeringene.
Fordi Trump er mindre forpliktet til alliansesystemet og ikke tynget av ideologiske dogmer, kan han ta en mer pragmatisk tilnærming til annen stormakt. Trump kan gjøre politiske avtaler med motstandere, bruke vennlig og diplomatisk språk når han refererer til Vladimir Putin og Xi Jinping, og til og med foreta diplomatiske besøk til Nord-Korea. Mens Bidens oppdeling av verden i liberale demokratier versus autoritære stater gjør Russland til en motstander, konverterer Trumps syn på verden som nasjonalister/patrioter versus kosmopolitter/globalister, Russland til en mulig alliert. Dette ideologiske synet utfyller de pragmatiske betraktningene om ikke å skyve Russland inn i armene på Kina som USAs viktigste rival når det gjelder økonomisk makt.
Global styring vil være nyttebetont og det overordnede målet er å gjenopprette konkurransefortrinn vis-à-vis Kina. I sin appell til en misfornøyd offentlighet har Trump en tendens til og overdrevent gi Kina skylden for USAs økonomiske problemer. Økonomisk tvang mot Kina har som formål å gjenopprette USAs teknologiske/industrielle fortrinn og beskytte arbeidsplasser hjemme. De økonomiske nasjonalistiske ideene gjenspeiler det amerikanske systemet i det 19. århundre, der økonomisk politikk er basert på «rettferdig handel» i stedet for frihandel. Trump stiller tilsynelatende spørsmål ved hele sikkerhetsarrangementet i Europa etter Den kalde krigen, som et kostbart forsøk på å subsidiere et Europa med avtagende relevans, som har konvertert Russland til en fiende og presset det inn i armene på Kina. Trumps uklare forpliktelse til NATO førte til at Kongressen godkjente et lovforslag som forbød presidenter og ensidig trekke USA ut av NATO.
Congress approves bill barring presidents from unilaterally exiting NATO – The Washington Post
Mens Trump tar til orde for et bedre forhold til Russland, vil hans presidentskap trolig ikke levere på dette målet. USA kan betraktes som en irrasjonell aktør i den grad at landet har politiske interne kamper om sin utenrikspolitikk. I 2016 konstruerte Clinton-kampanjen Steele Dossier og Russiagate-bløffen for å skildre Trump som en agent for Kreml. I valget i 2020 anklaget Biden-kampanjen Hunter Biden-laptop-skandalen for å være en russisk desinformasjonskampanje og anklaget Russland for å utlove dusør for amerikanske tropper i Afghanistan. Disse falske påstandene hadde som mål å avlede og få Trump til å virke svak overfor Russland, noe som brakte forholdet til Russland til historiske lavmål og til og med bidro til den nåværende krigen i Ukraina.
Både Biden og Trump forsøker å reversere USAs relative nedgang i verden, som vil ha dyptgripende innvirkning på global styring. Mens Bidens mål om å gjenopprette USAs storhet med ideologiske alliansesystemer vil fragmentere global styring i regionale blokker, vil Trump søke en generell tilbaketrekking fra institusjoner for global styring i den grad de tapper amerikanske ressurser og hindrer pragmatiske hensyn.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av professor Glenn Diesen her:
The US Presidential Election and the Impact on Global Governance
Vi publiserer den her med forfatterens velvillige godkjenning.
Vår redaksjon har det fulle ansvaret for oversettelsen.
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Glenn Diesen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Diesens primære forskning er geoøkonomien i eurasisk integrasjon og russisk konservatisme. Diesen har skrevet 11 bøker, der den siste er «Ukraina-krigen og den eurasiske verdensorden».
Blir det monsterturbin i Gulen?
Av skribent - 6. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/blir-det-monsterturbin-i-gulen/
Eivind Salen i Motvind Norge skriver på Facebook:
De største turbinene i Norge nå er satt opp i Finnskogen, på Øyfjellet og mellom de lave knausene i skjærgården på Lutelandet. En stor tragedie alle tre. Turbinene på Kjølberget – Finnskogen – er aller størst, tårnhøyde 145 meter, og rotordiameter 150 meter. Når rotordiameteren er 150 meter, er hvert vingeblad 75 meter. Oslo Plaza er 110 meter, Tyholttårnet 80 meter og Kristiandsand domkirke 70 meter. Der er størrelsesforholdene.
Øyfjellet og Lutelandet har samme turbintype, Nordex 149 (149 meter i rotordiameter), og de er begge satt opp på tårn på 105 meter. De har installert effekt hver av dem på 5,5-5,7 MW, og er de kraftigste i Norge. En turbin fra Lutelandet er vist i modellen til Bård S. Solem.
Det grøsser i ryggmargen å se monsteret til General Electric, 250 meter i rotordiameter. Den er ikke ment å plasseres på land, blant folk, støyen og synsinntrykket av 3x Oslo Plaza sveivende rundt i toppen av Nye Nexantårnet (150 meter), det er uutholdelig.
Harald Dirdal i Ny Energi har funnet seg et offer i Gulen kommune, der de har vedtak om ikke å tillate vindkraftverk i naturen, mens de her kan lure seg unna ved å sette monsterturbinen opp langs en kai.
Ny Energi er enda et av disse tomme selskapene som jakter på konsesjoner for å kunne pumpe seg opp til lukrative spekulasjonsobjekter på internasjonale børser. Ifølge Proff.no hadde selskapet er «resultat» på -9 kroner i 2022.
Eivind Salen skriver:
Aldri noensinne har jeg sett en turbin som støyer så forferdelig som denne monsterturbinen. Kildestøyen er hele 113,9 dBA ved vindstyrke 8 m/s. Det er – skam å melde – estimatet på en ANNEN TURBIN, MED ROTORDIAMETER PÅ 220 METER, Haliade-X-turbinen, i Rotterdam. Men Harald Dirdal, som har regien, regner med at denne informasjonen drukner i det 175 sider store dokumentet konsekvensutredningen er.
Det er dypt mistenkelig, langt over grensen til svindel, at denne støyende monsterturbinen skal gi kun 45 dBA for en støyfølsom eiendom 1484 meter unna. Gulen kommune må beskytte sine innbyggere!
Norges Vassdrag og Energidirektorat kommer ikke til å gjøre det. De svikter. De har satt en medarbeider på saken, og han refererer til samtale med – Harald Dirdal (!) – når han får henvendelser fra kommunen, om hvordan saken skal gå. Noen må skrive det, informasjonen må ut, det er sånn levende mennesker i boligene sine blir gjort til tall i statistikk – se bildet i midten GNR 63/6, 43,2, følelelsesløse tall. Men det er altså mennesker som har livene sine, og boligene sine, der.
Hvem er Georgine Wind AS?
Så er det spørsmålet hvem han som har skrevet under konsesjonssøknaden egentlig representerer. Det er opprettet et selskap med et navn: Georgine Wind AS. Det ble opprettet 1. juni i fjor, så vidt i tide til å være den som skriver søknaden. Egenkapitalen er 30 000 kroner, en snau månedslønn, etter skatt.
Proff.no skriver: «Georgine Wind AS inngår i et konsern med totalt 969 selskaper. Morselskapet er Nytt Foretak AS.» Dette «konsernet» er Sonic Titan AS. Som har null i omsetning og null i inntekt.
Eivind Salen kommenterer:
De skal altså stå til ansvar for et 250 meter høyt monster i stål, kobber, sjeldne jordmetaller og alle de giftige stoffene turbinvingene består av. Selskapet har en styreleder, og et styremedlem. Men de kan altså søke om konsesjon til å sette opp et støyhelvete og stjele hundretusener av kroner i redusert eiendomsverdi for alle berørte, og Harald Dirdal i selskapet Ny Energi AS rydder vei i kommune og stat, politikere og forvaltning, om at dette er grei skuring, bare å sette i gang konsekvensutredning, se om fordelene er større enn ulempene.
Det er folkemøte i Gulen i dag. Skjønner du hvor alvorlig dette er? Neste gang er det deg, kommunen din og staten din gir blaffen i, og en utbygger med betalte lurendreiere får kommunen og staten med på, alltid i en voldsom hast, og alltid sånn at de tar gevinsten, mens du og oss andre får kostnaden og risikoen.
Denne monsterturbinen er et skrekkeksempel på hvor syk energiforvaltningen og arealforvaltningen er, her i landet hvor vi hadde det så godt og hadde sånn tillit til hverandre, bare for få år siden. Nå er vi nødt til å kjempe for å få det tilbake.
Kampen står nå.
Ola Borten Moe begynner å ane hvor vilt det er
I en kronikk på NRK Ytring skrev Ola Borten Moe:
Med dagens teknologi vil vi trenge ca. 10 000 nye vindmøller på land for å elektrifisere Norge og produsere strøm tilsvarende mengden fossil energi mange mener vi skal erstatte. Til sammenligning står det 277 vindmøller på Fosen.
Vi kommer dermed til å trenge 36 nye vindparker på størrelse med Fosen de neste 26 årene for å komme i mål. De fleste av oss vil mene at det er langt over tålegrensen for bruk av norsk natur.
Ja, det er hvis vi absolutt skal nå disse «klimamålene»? Men hvorfor skal vi det?
Motstandsgrupper angriper kurdiske SDF i Syria
Av red. PSt - 6. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/motstandsgrupper-angriper-kurdiske-sdf-i-syria/
De syriske demokratiske styrkene (SDF) kunngjorde 5. februar at sju av deres medlemmer ble drept og 18 ble såret Deir Ezzor-guvernement i Syria som følge av et droneangrep som traff et treningsakademi i det USA-okkuperte oljefeltet Al-Omar. Dette skriver nyhetsdeskene i The Cradle.
Ifølge det britiske-baserte Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) markerer droneangrepet «det første svaret» fra lokale motstandsgrupper mot den amerikanske okkupasjonshæren etter dødelige luftangrep som rammet Irak og Syria i helgen.
Les: Multiple SDF fighters killed after one-way attack drone targets US base in Syria
I en uttalelse utstedt mandag hevdet SDF sin «rett til å gi et passende militært svar på kilden til angrepet». De har ikke klargjort hva som gir dem denne retten så lenge de bidrar til USAs ulovlige okkupasjon av syrisk territorium.
Paraplygruppa Islamic Resistance in Iraq (IRI) tok på seg ansvaret for det nattlige droneangrepet og sa i en uttalelse at de fortsatte operasjonene kommer «som svar på massakrene som blir begått av [Israel] mot palestinske sivile.»
I løpet av det siste året har Washingtons kurdiske stedfortreder vært utsatt for kontinuerlige angrep fra IRI, den tyrkiske hæren og lokale arabiske stammer som har satt i gang et opprør mot SDF-myndighetene i det nordøstlige Syria.
I forrige uke ble minst åtte drept etter et angrep fra de lokale stammene på SDF-posisjoner i Deir Ezzor. Voldelige sammenstøt brøt også ut nylig mellom den tyrkisk-støttede nasjonale hæren og SDF, etter et forsøk på infiltrasjon fra SDF i landsbyene Jalbal og Kemar på den nordlige landsbygda i Aleppo.
SDF hjelper Washington med å opprettholde kontrollen over nesten 30 prosent av Syrias territorium og er en integrert partner i den pågående plyndringa av landets naturressurser. Den kurdiske militsen samarbeidet med den amerikanske hæren i 2017 for å ta kontroll over områdene i Deir Ezzor øst for Eufrat under kappløpet mot Damaskus og dets russiske og iranske allierte for å beseire ISIS og få kontroll over Syrias store olje- og hveteproduserende regioner.
SDF kontrollerer også minst 20 provisoriske fengsler for rundt 10 000 ISIS-militante, som amerikanske tjenestemenn tidligere har beskrevet som en ISIS «hær i beredskap» og dens «neste generasjon».
Krigsdagbok del 95 – 26. til 30. november 2023
Av Lars Birkelund - 6. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/krigsdagbok-del-95-26-til-30-november-2023/
Dette er 95. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
26. november
Folk ser nå at Israels krigføring er langt mer brutal enn Russlands. Dessuten prioriterer USA, hovedleverandør av våpen til USA/NATOs marionetter i Kiev, nå å levere våpen til Israel. Derfor har det oppstått panikk i og rundt Den norske Helsingforskomiteen, der Aage Borchgrevink, Bjørn Johan Berger og andre plutselig påstår at Russland har drept langt flere sivile enn de tallene FN opererer med. «Så mange som 100.000 sivile», har blant annet Jan Ottesen sagt, og det kun knyttet til kampene om Mariupol.
Jeg sier ikke dette fordi jeg støtter Russlands krigføring. Jeg sier det fordi Kiev-regimet IKKE fortjener støtte, da regimet sjøl, med NATO, framprovoserte Russlands invasjon.
Utvilsomt ble det drept mange under kampene om Mariupol i fjor. Men det var jo krigshandlinger mellom to relativt jevnbyrdige parter, ikke den ‘slakten’ av sivile vi har sett i Gaza siden 7. oktober. Altså bør vi gå ut i fra at det ble drept flest soldater eller stridende.
Det betyr dessuten at både Russland og Ukraina har ansvar for sivile som ble drept under kampene om Mariuopol, ikke bare Russland, som russofobene vil at vi skal tro.
Nyhetsdesken TV 2 avslørte, tilsynelatende uten at de skjønte det, at de ukrainske fascistene i Azov Battalion hindret sivile i å evakuere fra Mariupol med begrunnelsen: «vi må jo ha noen å forsvare». Dette er naturligvis brudd på krigens folkerett, noe en våken Jan-Erik Gaup påpekte da.
Her en video med vitneutsagn fra beboere av Mariupol: https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/videos/316381201238990
Flere finnes i denne linken:
Seinere samme dag:
Syriske soldater som deserterte fra den syriske hæren og syrere som flyktet for å slippe å forsvare landet sitt ble hyllet som helter i norske medier. Det samme med russere som flykter ut. Men ukrainske menn som flykter fordi de ikke vil forsvare regimet der, bør returneres, mener Robert Mood, iflg Nettavisen og Thomas Paust i går.
Jeg syns Mood har hatt mange gode kommenterer både når det gjelder Syria, Russland og Ukraina. Men hans «soldatmentalitet», hans pliktfølelse etter flere tiår som yrkesmilitær, synes å ha en tendens til å vinne over den «sivile» delen av ham. Ved en annen anledning sa han at han ville ha vervet seg som soldat for Ukraina hvis han i dag hadde vært en ung mann. Det forundret meg etter å ha lest hvor kraftig han har kritisert Ukrainas myndigheter og USA/NATO/Norges politikk overfor Russland og Ukraina.
«Robert Mood (født 1958) er norsk offiser, generalløytnant. Han har vært generalinspektør for Hæren og var i 2012 sjef for FNs observatørstyrke i Syria (UNSMIS) etter tidligere å ha vært sjef for FNs observatørkorps i Midtøsten (UNTSO). Høsten 2017 ble han valgt til president i Norges Røde kors» – Wikipedia.
Seinere samme dag:
«Russerne rekker akkurat å feire før de må trekke seg ut av Bakhmut» (20. mai).
«Putin fremstår som svært svak nå. Russland er på randen av borgerkrig» (24. juni).
«Putin er svekket og det er bra for Ukraina» (25. juni).
«Den ukrainske strategien virker» (7. september).
«Ukraina vinner slaget om Svartehavet» (14. september).
«Kritisk for russerne ved flere frontavsnitt» (20. september).
Hvordan vil disse håpefulle overskriftene fra Nettavisen og Jørn A. Sund-Henriksen stå seg om et år eller ti? Eller nå? Var de uttrykk for annet enn ønsketenkning med sikte på å holde den norske kampmoralen oppe? Eller trodde Nettavisen og Sund-Henriksen virkelig at Ukraina var i ferd med å vinne krigen?
Det siste er i så fall typisk for hvordan vestlige medier og ledere lar seg lure av egen propaganda om at Russland er svakt og nærmest konstant på randen av sammenbrudd. Hvis de ikke hadde undervurdert Russland hadde de neppe turt å yppe til krig mot Russland, som de gjorde i åtte år fram til Russlands invasjon 24. februar i fjor.
Seinere samme dag:
Norske politikere sier at de ikke kan gå inn for sanksjoner mot Israel fordi de ikke vil klare å få andre land med seg. Men det var ikke sånn de tenkte da de gikk inn for et internasjonalt forbud mot klasevåpen og etterpå var stolte da de fikk med seg de fleste landene i verden.
27. november
Dette bildet fra min Facebook viser en av måtene Jens Stoltenberg provoserte Russland på i månedene før Russlands invasjon i fjor. Han visste det kunne føre til krig, grunnet Russlands og andres advarsler over mange år. Likevel gjorde han det, uten noen gang å være villig til kompromisser. Mette Kongshem, som skrev kommentaren, er en pensjonert norsk ambassadør.
Seinere samme dag:
«Utviklingen av norske missiler er en suksesshistorie. Norsk forsvarsindustri med Kongsberg i spissen har unik kompetanse og produserer missiler i verdenstoppen. Prosjektet vil bidra til å videreutvikle den strategisk viktige teknologikompetansen, slik at vi også i framtiden kan utvikle missiler som er attraktive for andre NATO-land og nære allierte», sier ‘forsvarsminister’ Bjørn Arild Gram.
https://borsen.dagbladet.no/nyheter/vil-lage-dette/80569082
Norge er ikke blant de landene som har militærparader på nasjonaldagen. Det skal vi være glade for. Men ellers er ikke Norge så mye bedre enn «land vi ikke liker å sammenligne oss med».
For Norge er faktisk et svært militarisert samfunn. Et av symptomene på det er at norske medier hyller nyvinninger innen våpen, som Dagbladets hyllest av et nytt «supermissil» her. Når man ser slikt, som også forekommer på NRK og Nyhetsdesken TV 2, får man i blant assosiasjoner til nettopp «land vi ikke liker å sammenligne oss med». Som jubelen i Nord-Korea når den store lederen lanserer et nytt militært våpen der. Under fernissen av barnetog på 17. mai og imaget som «fredsnasjon» er Norge et av verdens mest krigerske land. Ja, faktisk mer enn «land vi ikke liker å sammenligne oss med».
Seinere samme dag:
Zelensky-regimet kan være i ferd med å lide samme skjebne som USA/NATOs marionettregime i Afghanistan. Det klappet sammen to uker etter at USA evakuerte fra landet, dels fordi USA skjønte at de hadde tapt krigen, dels fordi USA da hadde bestemt seg for krig mot Russland. Dette med hjelp av Zelensky-regimet, og andre nyttige idioter, som norske politikere og Jens Stoltenberg. Og norske redaktører og ‘journalister’.
Viktor Orban har skjønt det, sikkert også mange andre vestlige ledere. Men han er en av få som tør å si det, foreløpig. Han har heller ikke akseptert Sverige som NATO-medlem.
Seinere samme dag:
Richard Haas har vært rådgiver for fire USA-presidenter og i 20 år var han president for USAs mektigste tenketank, Council on Foreign Relations. Blant medlemmene i CFR finner vi de fleste av USAs presidenter og visepresidenter fra begge partier, nesten alle utenriksministre, forsvarsministre og finansministre i USA, mange høytstående militære kommandanter i USA og NATO. Osv, osv.
20. november sa Haas til MSNBC at USA/NATOs krig mot Russland ikke bare er tapt, det er også umulig å vinne den, uansett hvor mye våpen som leveres. Hvorfor skulle han av alle si det hvis han ikke oppriktig tror det?
https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/videos/879668460091653
28. november
Espen Barth Eide, Norges utenriksminister, innrømmer nå at NATO/EU-lands ‘gode’ rykte blir ødelagt av hykleri, dvs «forskjellsbehandlingen» av Russland og Israel. Ryktet er imidlertid ikke så godt som han tror. Det var tross alt kolonimakter som dannet NATO og EU, noe det er lite oppmerksomhet om i Norge. Men nå blir hykleriet åpenbart for alle.
Seinere samme dag:
Du skylder på USA for alt som er galt, har mange sagt til meg gjennom årene.
De har et poeng. Men jeg har også gode grunner til det. For det finnes ikke frihet uten ansvar. Og USA har insistert på friheten til å lede/styre verden i over 30 år. Da må USA også ta ansvar for at verden har utviklet seg til det verre. Og det fra et godt utgangspunkt. For da den kalde krigen tok slutt rådet et velbegrunnet håp om avspenning, nedrustning og fred i verden. Det som skjedde var at USA utnytta situasjonen til å flerdoble antallet militære intervensjoner/kriger/statskupp, både i Europa, Afrika, Midøsten og Latin-Amerika. Samt å skaffe militærbaser i ca 150 land, gjennom kriger, trusler og bestikkelser.
Men det er ikke bare det USA har gjort, det er også det USA ikke har gjort. For USA er det eneste landet som kunne ha fått Israel til å besinne seg. Men USA har snarere oppmuntret Israel med mange milliarder dollar i støtte i hvert år.
30. november
«Diplomater forteller løgner som blir til sannheter fordi mediene gjengir løgnene uten innvendinger». Jeg tror det var en pensjonert britisk diplomat som sa noe sånt for rundt 100 år siden. Pensjonister kan nemlig fortelle sannheten uten å bli straffet karrieremessig. Det betyr riktignok ikke at alle pensjonister forteller sannheten. Kun de med samvittighet.
Intet har forandret seg i og med at ‘diplomater’ som Jens Stoltenberg fortsatt får lov til å spre sine løgner gjennom mediene uten at de protesterer (i virkeligheten stiller han kun krav til Russland og er ikke villig til å gi noe tilbake, så han er det motsatte av å være diplomatisk, snarere en provokatør). Løgner som at Ukraina aldri «utgjorde noen trussel mot Russland» og at Russlands invasjon dermed var «helt uprovosert». Løgner som at Ukraina har tatt tilbake halvparten av de områdene Russland først tok. Alt dette sier han som USAs tjener og for å få oss til å ønske flere våpen til Ukraina.
Stoltenberg er på langt nær like kritisk til Israel, som oppfører seg minst ti ganger verre enn Russland. «Natos generalsekretær Jens Stoltenberg vil ikke svare direkte på om han mener Israel bryter folkeretten i Gaza eller ei», meldte ABC nyheter i går. Han vil riktignok ha våpenhvile mellom Israel og Palestina, men først da USA gikk inn for det. Da USA til slutt gikk inn for det var det fordi det ble for pinlig å være den eneste stormakten som ikke ville det. USA frykter nok dessuten at krigen går dårlig for Israel. Så da er det opportunt med våpenhvile. Men ikke i Ukraina. Våpenhvile er bra i Gaza, men ikke i Ukraina mener jugeren Jens, inntil USA mener noe annet.
Seinere samme dag:
Da Alexey Arestovich gikk av, eller ble presset til å gå av som rådgiver for Volodomyr Zelensky for ti måneder siden, var jeg spent på hva han ville komme til å si. Og han har ikke skuffet, som jeg har vist noen eksempler på.
Nå har han sagt at det tilbudet Russland kom med til Ukraina i mars/april i fjor (som USA/UK presset Zelensky til ikke å godta) var svært godt, at Ukraina burde ha tatt det i mot og at det hadde spart opptil 300 000 ukrainske liv. Mer og mer av Russlands ‘propaganda’ viser seg altså å være sann. Se video:
Alex Christoforou kommenterer her fra 18 minutter: