Nyhetsbrev steigan.no 06.01.2023
Her er COVID-vaksineskaderapporten CDC ble tvunget til å frigi
Stormaktskonflikt om Cookøyene
Kina-debatt: – En god artikkel fra Global Times
Med et øye på Iran vader Netanyahu inn i Ukrainakrigen
Historisk tilbakeblikk: CIA-kuppet i Iran i 1953
CIA står bak hemmelige planer om å kidnappe, torturere og myrde ukrainske dissidenter
Falskspillerne – kollektivt forræderi
Her er COVID-vaksineskaderapporten CDC ble tvunget til å frigi
Av skribent - 6. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/her-er-covid-vaksineskaderapporten-cdc-ble-tvunget-til-a-frigi/
Centers for Disease Control and Preventions rapporteringssystem for vaksinebivirkninger for mRNA COVID-19-vaksiner viser klare faresignaler for død og en rekke svært bekymrende skader på hjerte, nervesystem, blødninger, hematologiske, immunsystem og menstruasjonsbivirkninger og andre hendelser blant amerikanske voksne.
Sammendrag
Centers for Disease Control and Prevention (CDC) Vaccine Adverse Event Reporting System (VAERS) sikkerhetssignalanalyse basert på rapporter fra 14. desember 2020 – 29. juli 2022, for mRNA COVID-19-vaksiner viser klare sikkerhetssignaler for død og en rekke svært bekymrende trombo-emboliske, hjerte-, nevrologiske, hemorragiske, hematologiske, immunsystem og menstruasjonsbivirkninger (AE) blant amerikanske voksne.
Det var 770 forskjellige typer uønskede hendelser som viste sikkerhetssignaler i alderen 18+, hvorav mer enn 500 (eller 2/3) hadde et større sikkerhetssignal enn myokarditt/perikarditt.
CDC-analysen viser at antallet alvorlige bivirkninger rapportert på mindre enn to år for mRNA COVID-19-vaksiner er 5,5 ganger større enn alle alvorlige rapporter for vaksiner gitt til voksne i USA siden 2009 (~73 000 vs. ~13 000).
Dobbelt så mange mRNA-covid-19-vaksinerapporter ble klassifisert som alvorlige sammenlignet med alle andre vaksiner gitt til voksne (11 % vs. 5,5 %). Dette oppfyller CDC-definisjonen av et sikkerhetssignal.
Det er 96 sikkerhetssignaler for 12-17 åringer, som inkluderer: myokarditt, perikarditt, Bells parese, kjønnssår, høyt blodtrykk og hjertefrekvens, menstruasjonsuregelmessigheter, hjerteklaffinkompetanse, lungeemboli, hjertearytmier, perikardiale og pleural effusjon, blindtarmbetennelse og perforert blindtarm, immun trombocytopeni, brystsmerter, økte troponinnivåer, intensivbehandling og antikoagulasjonsbehandling.
Det er 66 sikkerhetssignaler for 5-11 åringer, som inkluderer: myokarditt, perikarditt, ventrikulær dysfunksjon og hjerteklaffinkompetanse, perikardial og pleural effusjon, brystsmerter, blindtarmbetennelse og blindtarmbetennelse, Kawasakis sykdom, menstruasjonsbrudd og vaksineinfeksjoner, vitiligo. .
Sikkerhetssignalene kan ikke avvises som på grunn av «stimulert», overdreven, uredelig eller på annen måte kunstig oppblåst rapportering, og de kan heller ikke avvises på grunn av det enorme antallet covid-19-vaksiner som administreres.
Les resten av artikkelen her: Here’s the COVID Vaccine Injury Report CDC Was Forced to Release
Stormaktskonflikt om Cookøyene
Av Proletären - 6. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/stormaktskonflikt-om-cookoyene/
Konflikten med Kina ligger bak USAs plutselige interesse for Cookøyene.
Av Proletären.
Den lilla ögruppen Cooköarna ligger i Stilla havet mitt emellan Hawaii och Australien. USA:s president Biden visste kanske inte för ett par månader sedan ens var öarna ligger, men häromveckan rapporterade New York Times att USA nu gett Cooköarna sitt formella erkännande till att bli medlem i FN.
De 18.000 invånarna har under mer än 100 år varit som en boll som sparkats först till brittiskt styre och sedan vidare till Nya Zeeland, för vilka Cooköarna blivit en slags koloni.
Invånarna har medborgarskap där, men någon typ av självständighet för Cooköarna har Nya Zeeland aldrig tidigare önskat. Tvärtom har politiken varit att ett minskat inflytande över Cooköarna inte är önskvärt.
Idag låter det annorlunda efter att storebror har talat, och Nya Zeelands förklaringar om att den hastigt ändrade politiken egentligen är ett eget val klingar falska.
New York Times har också pratat med Cooköarnas så kallade premiärminister, som säger att han inte endast önskar medlemskap i FN utan även vill ha IMF, Internationella valutafonden, till sina öar. IMF innebär att det kommer att bli mycket synd om öborna, men vad beror USA:s nyfunna intresse för dessa på?
Allt handlar om konkurrensen med Kina om makt och inflytande i Stillahavsområdet. I april i år skrev Salomonöarna under ett säkerhetsavtal med Kina. Ett lite yrvaket USA kallade då till toppmöte i Washington med 14 önationer i Stilla havet, där även Cooköarna fick delta.
Många deltagande nationer var rena lydstater till USA, men Salomonöarna vägrade att skriva under slutdeklarationen innan alla hänvisningar i den till Taiwan tagits bort. Man ville inte riskera sitt goda förhållande till Kina.
Östaterna är av mycket olika storlek, från de små Cooköarna till Papua Nya Guinea som utgör hälften av jordens näst största ö.
I slutet av september undertecknades sedan en så kallad överenskommelse om partnerskap som på papperet omfattade nästan allt. Klimatåtgärder, USA:s rätt till fiske i området, polisutbildning från FBI och vad som kallas säkerhetsåtgärder.
Men de rena löftena från USA är begränsade. Totalt lovar man att bidra med drygt 800 miljoner dollar till de 14 staterna under en icke exakt tidsperiod, vilket inte kan ha gjort dessa överlyckliga.
I Peking tar man förmodligen allt detta rätt lugnt. Vad USA lovat är endast en mindre bråkdel av de satsningar Kina varje år gör utomlands genom de stora projekten i sitt BRI, den nya sidenvägen.
Originalen:
STORMAKTSKONFLIKT BAKOM NYVAKET ÖINTRESSE
Fakta:
Cookøyene er en øygruppe i Stillehavet. Landet er en assosiert stat og en del av New Zealand. Øygruppen består av 15 små øyer, hvorav Rarotonga er den største. Totalt areal er 237 km², og hovedstaden er Avarua. Landet har rundt 20 000 innbyggere.
Kilde: Wikipedia
Global Times: China launches diplomatic activities to boost ties with South Pacific islands; ‘US, Australian containment strategy doomed to fail’
Kina-debatt: – En god artikkel fra Global Times
Av Terje Sørensen - 6. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/kina-debatt-en-god-artikkel-fra-global-times/
En god og ærlig redegjørelse fra offisiell kinesiske nettavis
Etter en generell invitasjon for ikke så lenge siden fra «steigan.no» om leserdeltakelse i en Kina-debatt, la jeg inn en artikkel skrevet av Larry Romanoff og oversatt fra engelsk til norsk av meg. Noen andre skribenter fulgte senere opp med sine egne inserater.
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Jeg er ingen Kina-ekspert – faktisk har jeg aldri vært der bortsett fra som ung sjømann å ha seilt mellom Fastlands-Kina og Taiwan frem og tilbake fra Persiabukta til ulike havner i Japan et par, tre ganger. Men landet har interessert meg lenge, og interessen er tiltagende. Blant annet leser jeg daglig den fastlandskinesiske nettavisen «Global Times» vel vitende om at den er eid, betalt og styrt av myndighetene der. Men det er ikke veldig mye ulikt de fleste norske medier som i ulik grad enten er eid, betalt og styrt direkte av myndighetene her hjemme eller indirekte de facto via pressestøtte. Jeg har aldri målt min egen IQ, men føler at den ligger innenfor et ‘normalnivå’, og mer skal det ikke til for meg for å skille «fake and real news». «Global Times» har en omtale av seg selv på https://www.globaltimes.cn/about-us/index.html. Den synes jeg er svært god og ærlig. Her er den, også denne gangen oversatt av meg.
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Global Times: Om oss
Et halvt århundre har gått siden Kina og verden startet utveksling. For Kina har den raske utviklingen de siste tiårene overgått hastigheten for å bli forstått av andre land.
Hvis du tilfeldigvis bor i Kina, eller du er interessert i Kinas fremgang, kan du ha en sterkere følelse av forandring ettersom landet nå har blitt en virvel av transformasjoner etter flere tiår med sosial og økonomisk utvikling. Et rekordhøyt antall mennesker løftes ut av fattigdom, og flere kinesiske industrimagnater er kommet med på listen over verdens rikeste, men rikdomsgapet og det travle sekulære livet har også ført til en gjennomtrengende følelse av angst i en stadig skiftende verden. Landet prøver å gjenopprette kontakten med verden gjennom de gamle rutene våre forfedre en gang bygget til tross for geopolitiske spill og andre trusler slik som ekstremisme som lurer i mørket. Mens verden er ivrig opptatt av Kina, gjør landets økende velstand og raske utvikling også noen nervøse.
Og stemmene fra publikum blir høyere for hver dag som går. Folk registrerer hva de har opplevd og roper ut hvordan de har det. Et kaleidoskop av ideer deles på sosiale medier, noe som ofte skaper hysteri. Et slikt bakteppe er perfekt for drama og også for journalistikk. Dekning av Kina er mer sannsynlig å komme som overskrifter i dag enn på noe annet tidspunkt i fortiden.
Global Times ble lansert i april 2009. Fra den dagen den ble lansert, brøt Global Times forsøksvis vekk fra den journalistiske tradisjonen som anses som normal i det kinesiske medielandskapet, som unngår å berøre konflikt og konfrontasjon. Den distanserer seg imidlertid fra den andre ytterligheten, nemlig den utformede provokasjonen som er vanlig i vestlige mediers Kina-reportasje. Gitt omstendighetene i Kina, gjør Global Times store anstrengelser for å presentere fakta og synspunkter som kan hjelpe leserne til å forstå Kina bedre.
Mediebransjen selv har opplevd transformasjon de siste årene. The Global Times har utviklet ulike plattformer for å nå våre lesere og publikum, noe som har vist seg svært vellykket. Det som forblir uendret er vår beslutning om å være et uunnværlig verktøy for leserne for å tilegne seg Kinas politikk og utviklingstrend. For alle som er interessert i Kina for å finne ut hva som skjer og hvorfor det skjer i den raskt skiftende nasjonen, er det på høy tid å eliminere verdens ‘informasjonsunderskudd’ overfor Kina.
Etter å ha hatt over 40 år med mirakuløs utvikling, er Kina i ferd med å utdype sin reform og åpning. Det antas at et mer velstående, avansert og pluralistisk Kina vil ta form i nær fremtid. The Global Times ser frem til flere muligheter for å samarbeide med alle våre venner.
Den engelske nettversjonen av Global Times finner du her.
Med et øye på Iran vader Netanyahu inn i Ukrainakrigen
Av Bhadrakumar - 6. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/med-et-oye-pa-iran-vader-netanyahu-inn-i-ukrainakrigen/
I sin andre tilbakekomst som Israels statsminister, har Benjamin Netanyahu fått en hard start. Det internasjonale klimaet han opererte så dyktig i gjennom nærmere 15 år i to perioder som statsminister har endret seg til det ugjenkjennelige.
Av M. K. Bhadrakumar.
Netanyahus utenrikspolitiske arv har blitt sløv – hovedsakelig Abraham Accords og Israels enorme følgeforhold til Russland, som begge påvirket betydelig det tøffe nabolaget der han med suksess navigerte Israels kjerneinteresser.
Å puste nytt liv i de to nevnte vektorene – Abrahamavtalene (normalisering av forholdet mellom Israel og araberstatene, o.a.) og Israels forhold til Russland – vil forbli topprioriteter for Netanyahu. Mens Israel-Saudi-relasjoner påvirker regional sikkerhet, vil Israels forhold til Russland ha vidtrekkende konsekvenser for Israels sikkerhet. Det er tre grunner til det.
For det første er Putin i krig med USA og den vestlige verden som er Israels tradisjonelle allierte. Men Netanyahu er alt annet enn en endimensjonal mann. Stol på at han kommer til å utnytte utfordringer til å skape nye muligheter.
For det andre har det en stor betydning for ham å gjenerobre dynamikken i forholdet til Moskva. Russland er blitt en fullverdig vestasiatisk aktør i dag, og er uten tvil på visse måter en mer effektiv regional partner for Israel enn USA. USAs tilbaketrekning er tydelig å se for enhver, og den påfølgende nedgangen i deres evne til å utnytte allierte som Saudi-Arabia, Emiratene eller Egypt rammer israelske interesser.
For det tredje, i løpet av disse 18 månedene som Netanyahu var fraværende, har Russland og Iran snudd sitt vanskelige forhold til en kvasiallianse, takket være vestlige sanksjoner mot Moskva. Netanyahu aner dumheten til et Vesten som prøver å «slette» Russland.
Media diskuterer en mulig avtale mellom Moskva og Teheran om Russlands Su-35 Super Flanker multirolle 4+ generasjons jagerfly. Det som gir et spennende preg, er at de stadig dypere militære båndene mellom dem faller sammen med Teherans intensjon om å utvide sitt program for anrikning av uran. Iran nådde angivelig 60 % anrikning av uran ved sitt Fordow-anrikningsanlegg og har angivelig informert IAEA om at de hadde begynt å anrike uran på høyere nivåer.
Så er det den syriske planen, som riktignok er i annen rekke, der Israel fortsetter å operere i landets luftrom, som Russland kontrollerer, hovedsakelig på grunn av den hemmelige forståelsen mellom Netanyahu og Putin der Moskva gikk med på israelske aktiviteter for å begrense Iran og dets militsgrupper og knuse Irans forsøk på å gjøre Syria til enda en «motstandsfront» som Libanon eller Gaza.
Imidlertid er det Ukrainakrigen som dramatisk har løftet de strategiske båndene mellom Russland og Iran til et høyere nivå. Netanyahu innser at den nystartede russisk-iranske kvasialliansen kan takles hvis den russiske avhengigheten av iransk militærteknologi rulles tilbake.
Det krever til syvende og sist at Ukrainakrigen bør bringes til en slutt før heller enn senere, og også en lettelse i de vestlige sanksjonene. Krigen bør absolutt ikke få fortsette sin nåværende ubestemte kurs. Det er nettopp her Netanyahu kan forventes å konsentrere sin formidable diplomatiske dyktighet.
Signalene er der allerede. Rett etter å ha overtatt som ny utenriksminister i Netanyahus regjering mandag, uttalte Eli Cohen at han skulle ha en samtale med sin russiske kollega Sergey Lavrov 3. januar. (Samtalen fant sted som planlagt, o.a.)
Måten Cohen formulerte dette avvæpnende enkle utspillet på under sin åpningstale (som ble sendt direkte av det israelske utenriksdepartementets pressetjeneste) må noteres nøye: «I morgen skal jeg snakke med Russlands utenriksminister Sergey Lavrov og senere med andre europeiske ministre.»
Tidligere, i en nylig tale, antydet Cohen at i spørsmålet om Russland og Ukraina, vil Netanyahu-regjeringen være diskret i sine offentlige ytringer, og antyder en stor kurskorreksjon i retning av å engasjere Russland. Den avtroppende israelske statsministeren Yair Lapid hadde fordømt Russland offentlig. Siden den russiske operasjonen i Ukraina startet 24. februar, har Lapid som utenriksminister aldri snakket med Lavrov – eller med Putin, mens han fungerte som midlertidig statsminister.
Men selv under Lapid gikk ikke Israels pro-Kiev-politikk langt utover retorikken. Den israelske ambassadøren til Kiev, Michael Brodsky sa nylig til Washington Post at Israels forhold til Russland skaper «grenser som ikke kan overvinnes». Brodsky la til at Israel er klar over «frustrasjonen til noen ukrainske jøder», men «ingen regjering i Israel kommer til å sette denne interessen [overfor Russland] i fare til fordel for noen andre, inkludert ukrainerne.» Brodsky bemerket også at Israels situasjon er «utsatt», siden landet ikke er en del av NATO, og de fleste ukrainske jøder forstår at Israel er i en «vanskelig posisjon».
For Israel er Russland ikke som et hvilket som helst land. De russisktalende utgjør 15 % av Israels befolkning. Det er en innflytelsesrik velgerskare i israelsk innenrikspolitikk og har slektskap med den jødiske befolkningen i Russland. Russiske investeringer i Israel er ganske betydelige, og det er en åpen hemmelighet at Russlands oligarker ser på Israel som et hjem borte fra hjemmet.
Det er slik at navlestrengene som knytter russisk kultur og historie sammen med Jerusalem ikke lett kan bli ødelagt. Først i forrige uke gjentok Moskva sitt krav om å få tilbake russiske eiendeler i Israel. Tidligere statsminister Sergei Stepashin som håndterer saken kunngjorde i Moskva at Russland vil sende et krav til israelsk domstol for Maria Magdalena-kirken, Kristi himmelfartskapell og Viri Galilaei-kirken!
Maria Magdalena kirke, ortodokse kristne kirke på Oljeberget over Tempelhøyden i Jerusalem bygget i 1888 av tsar Alexander III og hans brødre for å hedre moren deres.
Putin har også krevd en slutt på rettssaken som hindret overføringen av Alexander Nevsky-kirken i Gamlebyen, etter forpliktelser gitt av Benjamin Netanyahu i en tidligere periode som statsminister. Det kan tenkes at slike krav er en del av intern russisk politikk også.
Kreml føler seg opprømt over at Netanyahu er tilbake i den diplomatiske kretsen. Det som er mest gledelig vil være at i motsetning til det forrige israelske regjeringen, vil ikke Netanyahu passivt akseptere en underordnet rolle i det amerikansk-israelske partnerskapet.
Netanyahu har drevet omfattende nettverksbygging med amerikanske eliter, og han vil ikke nøle med å utnytte det hvis israelske interesser står på spill. Og uten tvil er Israel en interessent i Ukrainakrisen, og israelske interesser er godt tjent med å skape rom for at fredssamtaler kan starte mellom Moskva og Kiev.
Putin er lydhør for Netanyahu som kan spille en rolle for Biden-administrasjonen, som ingen andre vestlige ledere kan gjøre i dag. På den annen side er Irans atomprogram i ferd med å bli en rykende vulkan, og det kan komme til et punkt veldig snart der Netanyahu vil bli tvunget til å handle. Og det kan skje i valgåret 2024, noe Bidenadministrasjonen har dårlig råd til å takle. Man kan si at for Israel er Ukrainakonflikten og Irans mulige bombe så å si sydd sammen ved hoftene.
Putin sa i et budskap til Netanyahu torsdag: «I Russland setter vi stor pris på ditt personlige og langvarige bidrag til å styrke vennskapelige forhold mellom våre to land.» Russlands utenriksdepartement sa at det er «klart for konstruktivt samarbeid» med Israel for å «rydde opp i klimaet i Midtøsten og den internasjonale scenen generelt».
22. desember ringte Putin Netanyahu for å gratulere ham med valgseieren og etableringen av en ny regjering, mens Netanyahus kontor avslørte i en uttalelse at samtalen hovedsakelig dreide seg om konflikten i Ukraina. Netanyahu sa til Putin at han håper en løsning for å avslutte fiendtlighetene vil bli funnet så snart som mulig, og med det også de påfølgende lidelsene.
Netanyahu sa også til Putin at han er fast bestemt på å hindre Iran i å skaffe atomvåpen og dempe Teherans forsøk på å etablere militær tilstedeværelse i Libanon og Syria langs Israels nordlige grense.
Man bør ikke være tvil om at Putin og Netanyahu er lydhøre for hverandre. Poenget er at Moskva vinner hvis diplomatiet dukker opp igjen av ruinene i Ukrainaspørsmålet. Det er absolutt langt fra slik at Russland nyter ødeleggelsen av Ukraina eller sorgene til broderfolket.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
With eye on Iran, Netanyahu wades into Ukraine war
Historisk tilbakeblikk: CIA-kuppet i Iran i 1953
Av Jon Nordmo - 6. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/historisk-tilbakeblikk-cia-kuppet-i-iran-i-1953/
Jon Nordmo skriver en serie historiebøker med tittelen «Verdens Historie i min Levetid». Bind 1 omhandler tiden 1953 – 1965 og bind to omhandler tiden 1965 – 1975. De er ferdig skrevet og trykt. Med forfatterens velvillige tillatelse gjengir vi kapittelet om kuppet i Iran i 1953. – Red.
Kuppet i Iran
Av Jon Nordmo.
En viktig hendelse som gjør at man bedre forstår hvordan maktforholdene i verden er og hvordan ulike mektige land er i stand til å få det som de vil, er kuppet i Iran.
Olje var etter første verdenskrig blitt utrolig viktig for alle samfunn. Nesten all transport – båter, lastebiler, tog, fly og biler ble drevet av bensin eller diesel som blir laget av olje. Kraftverk som sørget for at industrien fikk strøm til å drive alle sine maskiner, ble også drevet av olje,
Med andre ord: Olje var (og er fremdeles) livsnødvendig for alle verdens samfunn. Den som eide og kontrollerte utvinning og salg av olje, satt derved på en enorm makt (og ble samtidig skikkelig rik).
I dag hentes olje opp fra mange ulike steder. Den teknologiske utviklingen er kommet så langt at man til og med kan finne olje og hente den opp flere km under havbunnen. Det kunne man ikke før. Da boret man en dyp brønn i en eller annen ørken og satset på at man «traff» en underjordisk oljesjø. Helt på slump var det ikke.
Tvert imot. Høyt spesialiserte geologer analyserte ulike jordprøver osv og kunne faktisk med en relativt stor grad av sannsynlighet fortelle hvor man skulle borre for å finne olje. Men lett var det ikke.
Oljen i verden kom på denne tiden hovedsakelig fra USA, Sovjetunionen og noen av ørken landene i Midt Østen. USA var et sterkt og mektig land med en egen avansert industri som kunne finne olje, ta den opp og raffinere den (forvandle den til bensin og diesel). Sovjetunionen likeså. I disse to områdene var det vanskelig for andre land å få fingrene i rikdommene og kontroll over oljen.
Noe annet var det med ørken landene i Midt-Østen.
Det var særlig to forhold som gjorde at dette ble «lett match» for Europeerne.
For det første var disse landene stort sett alle ganske så industrielt underutviklet. Hvis de skulle kunne gjøre seg nytte av «sitt sorte gull», dvs finne oljen, ta den opp og raffinere den og få den solgt på verdensmarkedet, så var de helt avhengige av tekniske eksperter enten fra Europa, USA eller Sovjetunionen. Sovjetunionen og USA hadde mer enn nok med å utvikle sine egne enorme land som nærmest flommet over av olje og andre verdifulle naturressurser. De var ikke særlig interessert.
England derimot. Europas mest industrielt utviklet land. Verdens største kolonimakt som hentet inn ufattelige verdier fra sine kolonier spredt rundt i hele verden (The sun never sets in The British Empire). De hadde både kapital og den nødvendige tekniske kunnskapen som var nødvendig for å utvikle oljeindustrien.
Det andre forholdet som gjorde «erobringen av oljelandene» til en lett match, var at de var styrt av noen forholdsvis eneveldige konger som var mest interessert i å berike seg selv og ikke sørge for nasjonens beste. De var mer enn villig til å lage avtaler som innebar at utlendingene fikk det som de ville – såfremt litt dryppet på dem selv.
Som et eksempel på de utrolige avtalene som ble laget, var konsesjonen som fikk navnet «Arcy Concession». (etter den engelske finans-mannen Arcy). Den ga selskapet til Arcy eiendomsrett til all olje, gass og alle mineraler (gull, sølv, jern osv) som måtte finnes over eller under jorden i et bestemt område av Iran.
Dette området var på 1,25 millioner. Altså 4 ganger så stort som Norge! Det utgjorde ¾ av hele landet Iran. Avtalen skulle gjelde i 60 år.
Hva skulle selskapet betale for denne utrolige gaven?
Jo. 400.000 kr kontant til Sjahen (kongen). I tillegg skulle kongen få aksjer i selskapet til en verdi av 400 000 kroner. Og så skulle Iran få 16% av overskuddet fra salget av oljen og mineralene. (Det var selskapet som selv regnet ut og opplyste om sitt overskudd. Iran hadde ikke rett til å se regnskapene!)
Sjahen nølte en god stund før han underskrev avtalen, men da selskapet la 100.000 kroner kontant på bordet og sa det var en ekstra gave for hans underskrift – ja så skrev han under!
Og dermed ble et engelske selskap eier av alt som fantes under bakken i ¾ av det enorme landet! Og det beste av alt: Det var helt lovlig. Det var en avtale underskrevet av regjeringen. Den var ikke påtvunget landet ved trusler eller makt. Den var dermed juridisk bindende. I 60 år!
Misnøyen vokser
Etterhvert begynte fler og fler, både politikere og akademikere i Iran å mene at avtalen gavnet utlendingene, men slettes ikke landet selv. Prosentdelen av hva Iran fikk av overskuddet, var bare smuler i forhold til verdien av det som ble tatt opp og solgt. Avtalen ble forsøkt reforhandlet. Opptil flere ganger. Og det lyktes å endre på enkelte ting i den. Men slettes ikke nok til at iranerne opplevde avtalen som rettferdig. (De hadde også et skjevt blikk til Saudi Arabia som hadde en avtale med amerikanske selskaper om å dele overskuddet 50 – 50.) Men maktforholdene var tydelige. Engelskmennene satt med to avgjørende trumf. Ekspertisen! Og pengene til leteboring og raffinering.
I 1951 skjedde det avgjørende. Parlamentet i Iran vedtok å nasjonalisere Anglo Iranian Oil Company. (De som sto for utvinning og raffinering av oljen i Iran). Dette vedtaket var historisk fordi det var første gang at et vedtak i parlamentet (stortinget) var enstemmig! Alle partier uansett hvor uenig de var om andre ting. Å nasjonalisere betyr å erklære at det fra nå av er landets egen eiendom og ingen andres. På toppen av det hele valgte også parlamentet Mohammed Mossadegh til ny statsminister. Han var en meget bestemt herremann som ikke ville vike fra parlamentets beslutning. Uansett trusler.
Englands vrede
Det ble ikke bare med trusler. Å tillate at Iran selv skulle få pengene for sin olje var uakseptabelt. På dette tidspunktet kom faktisk 75% av all olje til Europa fra Iran. Det var enorme verdier. Iran fikk nå virkelig føle Englands vrede og makt. Raffineriene i landet ble stengt (de var alle engelske) og ekspertene som drev dem ble fløyet tilbake til England. England satte i verk en total boikott av iransk olje – og fikk med seg alle andre oljeselskaper og land. Ingen skulle kjøpe iransk olje og landet skulle tvinges i kne økonomisk. Og de gikk ned i knestående! Faktisk sank Irans oljeproduksjon fra 650 000 fat pr dag til 20 000 fat pr dag. Oljen var nesten eneste eksport inntektskilde, så det ble skikkelig smalhans for staten. I tillegg fikk engelskmennene i stand at ethvert tankskip som trosset boikotten og fraktet iransk olje, ville bli svartelistet og det rederiet ville aldri mer få kontrakter til å frakte olje. Av noen! Ingen ville frakte den lille oljen som Iran klarte å produsere.
Så henvendte England seg til USA og foreslo at de skulle invadere Iran og besette oljefeltene.
Men det fikk de ikke USA med på.
Sult og fattigdom
Virkningene av Englands handlinger ble katastrofale for befolkningen. Prisene steg på alle varer, det ble matmangel og sult, det ble ikke mulig å kjøpe medisiner og medisinsk utstyr, transportsystemet brøt sammen fordi det ikke var bensin eller reservedeler…
For England var dette ikke et problem. Nøden og elendigheten var selve målet! De satset på at befolkningen ville få det så forferdelig at de ville sørge for å fjerne Mossadegh og gi plass til et nytt styre som ville komme til fornuft, reversere nasjonaliseringen og akseptere Englands «tilbud».
Og sommeren 1953 lyktes det. Et militærkupp ledet av Shah Reza Pahlavi grep makten og avsatte Mossadegh. Men de undervurderte hans popularitet. Folk i hundretusenvis tok til gatene og det hele endte med at kuppmakerne måtte rømme landet og Mossadegh ble gjeninnsatt som statsminister. Mere populær enn noensinne.
Nå kom USA på banen.
I samarbeid med England tok de fatt med stor tålmodighet og grundighet, å undergrave Mossadeghs styre og å gjøre det upopulært hos folket. Ingen lett oppgave. For det første var Mossadegh og hans regjering uhyre populær fordi de «sto opp for Iran» mot de fremmede maktene. For det andre hadde USA liten erfaring med dette. Faktisk var dette første gangen USA fjernet en, av dem, uønsket regjering i et fremmed land uten å invadere landet og med makt innsette den presidenten de ville ha.
De brukte pressen. De kjøpte opp aviser. De bestakk redaktører til å trykke en flom av negative artikler om landets statsminister. Rykter, sladder, usannheter. Ingenting var for grovt. Videre artikler som la skylden på de økonomiske vanskelige tidene på regjeringen til Mossadegh.
De brukte militæret. Samlet høytstående offiserer og planla hvem som skulle gjøre hva når signalet ble gitt. Hvilke baser som skulle besettes, hvem som skulle arresteres. Og så ble offiserene betalt rundhåndet for å være med på laget.
De skapte uroligheter. Det ble delt ut store mengder penger til folk som sa seg villig
til å dra ut i gatene og lage fullstendig kaos. Rett og slett en mobb. Brenne bygninger, brenne biler, angripe ordensmakten (de som forsøkte å opprettholde lov og orden)
Og når alt var klart?
Da gikk mobben i gang. Flommet ut i gatene og laget kaos.
Så gikk militæret i gang. Mossadegh og hans regjering og støttespillere ble arrestert. Soldater og politi som var lojale mot regjeringen ble avsatt / arrestert.
Radiostasjoner som var lojale mot regjeringen ble overtatt av kuppmakerne.
Strategiske punkter som flyplasser, regjeringsbygninger ble besatt.
Og Sjahen ble transportert tilbake og ble gjeninnsatt som konge. I alle de privateide media ble han hyllet som den som nå skulle redde Iran fra det fullkomne kaos.
Straks overførte USA enorme pengesummer til den nye regjeringen. Her skulle det ikke mangle noe. Mat ble fløyet inn, samt medisiner og teknisk utstyr. Folket skulle oppleve hvordan Sjahens styre effektivt tok seg av deres problemer – i motsetning til Mossadeghs udugelige styre som bare hadde gitt fattigdom og nød.
Mossadegh ble fengslet dømt for høyforræderi. Han døde i 1967, uten å ha blitt satt fri. Hans utenriksminister ble henrettet. Og Sjahen satte i verk en klappjakt på alle som kunne tenke seg å motsette seg hans kupp. De ble fengslet, uten lov og dom, eller bare forsvant.
Brutalt – men effektivt. Han fikk kontroll.
Da signalet var gitt strømmet «mobben» ut i gatene
Som takk for innsatsen fikk nå USA istedenfor England (!) kontroll over 40% av oljeressursene i landet. Dette var ikke England særlig fornøyd med, men måtte godta det.
Mission Accomplished! Slik lager man et kupp. En god og nyttig erfaring … (Er det noen som tenker på de interessante begivenhetene i Ukraina? Eller Hviterussland?)
Det som er litt interessant med akkurat dette kuppet, er at det er gjennom frigitte CIA arkiver at vi har kunnet lese om hvordan det ble tenkt, hva som ble planlagt og hvordan det hele ble utført! Hvordan USA planla og gjennomførte sitt første kupp i Midt Østen, mot en lovlig valgt regjering.
At USA sto ved roret i dette kuppet ble senere også bekreftet av USAs Utenriksminister Madelaine Albright i 2000 da hun offentlig innrømmet at «The US. played a significant role in orchestrating the overthrow of Irans popular prime minister Muahammed Mossadegh.» Avsløringen av dette var pinlig for USA som jo presenterte seg, og fremdeles presenterer seg som demokratiets utrettelige forsvarer. Ekstra pinlig faktisk fordi det er gjennom CIA sine egne frigitte dokumenter at USAs rolle i selve planleggingen og utførelsen av kuppet er blitt dokumentert!
Men når media spiller på lag og fortier innrømmelsen og den da bare blir kjent for et lite fåtall spesielt engasjerte dissidenter, så blir bildet av USA som selve ledestjernen for rettferdighets søkende, demokratisk innstilte mennesker ikke rokket ved.
CIA står bak hemmelige planer om å kidnappe, torturere og myrde ukrainske dissidenter
Av Jeremy Kuzmarov - 6. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/cia-star-bak-hemmelige-planer-om-a-kidnappe-torturere-og-myrde-ukrainske-dissidenter/
Det gjøres for president Zelensky, sier ukrainsk avhopper
Av Jeremy Kuzmarov, 25. april 2022
Teknikker for tortur og drap brukt av SBU (Ukrainas CIA) minner om USAs brutale «Operation Phoenix» i Vietnam
Vasily Prozorov, en tidligere offiser ved Ukrainas sikkerhetstjenester (SBU), uttalte kort tid etter at han hoppet av til Russland i 2018 at SBU hadde blitt rådført av CIA siden 2014.
«CIA-ansatte [som har vært til stede i Kyiv siden 2014] er bosatt i hemmelige leiligheter og forstadshus,» sa han. «Imidlertid kommer de ofte til SBUs sentrale kontor for å holde for eksempel spesifikke møter eller planlegge hemmelige operasjoner.»
Vasily Prozorov (venstre) på jobb i anti-terrorist operasjonssonen i Donetsk-regionen med oberst Sergey Krivonos.
Vasily Prozorov [Kilde: tellerreport.com]. [
Prozorovs avsløringer får ekstremt illevarslende implikasjoner i lys av en ny rapport fra The Grayzone Project som beskriver SBUs deltakelse i en kampanje av attentat, kidnapping og tortur, overvåket av Ukrainas president og vestlige mediers yndling, Volodymyr Zelensky.
Kampanjen kan sammenlignes med Operasjon Phoenix i Sør-Vietnam, som resulterte i drap, fengsling og tortur av tusenvis av sørvietnamesere, inkludert sivile tjenestemenn anklaget for å være lojale mot den venstreorienterte, antiimperialistiske Nasjonale frigjøringsfronten (NLF).
Under kongresshøringer i 1971 sa Ogden Reid (D-NY) at «hvis unionen hadde hatt et Phoenix-program under borgerkrigen, ville målene ha vært sivile som Jefferson Davis eller borgermesteren i Macon, Georgia.»[1]
I det ukrainske tilfellet var et av målene for SBUs-dødsskvadroner ordføreren i den østlige byen Kreminna, på den ukrainsk-kontrollerte siden av Luhansk, Volodymyr Struk.
1. mars ble Struk kidnappet av menn i militæruniform og deretter skutt i hjertet, med sin torturerte kropp vist for publikum. Struk skal ha oppfordret sine ukrainske kolleger til å inngå kompromisser og forhandle med prorussiske tjenestemenn.
Anton Gerashchenko, en rådgiver for det ukrainske innenriksdepartementet, feiret drapet på borgermesteren og erklærte på sin Telegram-side: «Det er én forræder mindre i Ukraina.»
Anton Gerashchenko [Kilde: charter97.org]
Gerashchenko har samlet en «svarteliste over fiender av staten.» Det inkluderer journalister som har blitt myrdet av statsstøttede dødsskvadroner, som den fremtredende spaltisten Oles Buzina, hvis navn hadde dukket opp på listen.[2]
Oles Buzina [Kilde: wikipedia.org]
Åstedet for drapet på Buzina. [Kilde: mintpressnews.com]
Per i dag er elleve ordførere i ukrainske byer savnet. 7. mars ble ordføreren i Gostomel, Yuri Prylypko, funnet myrdet. Det rapporteres at Prylypko hadde inngått forhandlinger med det russiske militæret om å organisere en humanitær korridor for evakuering av byens innbyggere – en rød linje for ukrainske ultranasjonalister som lenge hadde vært i konflikt med borgermesterens kontor. (Ukrainerne hevder at Prylopko ble drept av russiske soldater mens de delte ut mat og medisiner)
Yuri Prylypko [Kilde: ukrinform.net]
Så var det drapet på Denis Kireev, et toppmedlem i det ukrainske forhandlingsteamet, som ble drept i fullt dagslys i Kiev etter den første runden med samtaler med Russland. Kireev ble senere anklaget i lokale ukrainske medier for «forræderi».
Denis Kireev [Kilde: timesofisrael.com]
President Zelensky uttalte at «det ville få konsekvenser for kollaboratører», og indikerte sin støtte til Phoenix-lignende operasjoner.
Politistat
For tiden promoterer Zelensky et lovforslag som vil utvide SBUs fullmakter. Lederen av SBU, Ivan Bakonov, er en nær venn av ham.
Ivan Bakonov [Kilde: wikipedia.org]
Direktøren for SBUs kontraspionasje, Oleksandr Poklad, har kallenavnet «Kveleren». Han har rykte på seg for å bruke tortur og diverse skitne triks for å sette opp sjefenes politiske rivaler for anklager om forræderi.
Zelensky undertegnet lovgivning for å utvide SBUs fullmakter. [Kilde: globalhappenings.com]
I en utøvende ordre den 19. mars innførte Zelensky untakstilstand for å forby 11 opposisjonspartier. De forbudte partiene besto av hele det venstreorienterte, sosialistiske eller anti-NATO-spekteret i Ukraina. De inkluderte For Life Party, Venstreopposisjonen, Ukrainas progressive sosialistparti, Ukrainas sosialistiske parti, Unionen av venstrekrefter, Sosialister, Shariy-partiet, Vår, Stat, Opposisjonsblokken og Volodymyr Saldo-blokken.
Åpent fascistiske og pro-nazistiske partier som Azov National Corps ble stående uberørt.
Den 12. april kunngjorde Zelensky SBUs arrestasjon av sin viktigste politiske rival, Viktor Medvedchuk. På et bilde som ble utgitt for publikum, syntes Medvedchuks ansikt å være hovent og forslått, sannsynlige resultatet av juling av SBUs bøller.
[Kilde: thegrayzone.com]
Innsatte anså SBU-drevne fengsler for å være «som et lite Guantanamo». Juling fant sted til alle døgnets tider, midt i bakteppet av ukrainsk nasjonalistisk musikk.
Phoenix Redux
Douglas Valentine, forfatter av den banebrytende boken The Phoenix Program (1990), ser uhyggelige paralleller mellom det opprinnelige Phoenix-programmet og Zelenskys virksomhet i dag. I begge tilfeller fortalte Valentine CAM i et eksklusivt intervju, «nøytralisme ble ikke tolerert.»
[Kilde: mymetmedia.com]
Valentine fortalte hvordan den legendariske CIA-offiseren Lucien Conein hadde fortalt ham at Phoenix var «et veldig godt utpressingsopplegg for sentralregjeringen. ‘ Hvis du ikke gjør det jeg vil, er du VC [Vietcong].'»
Lucien Conein [Kilde: nsarchive.gwu.edu]
Dette ligner på Ukraina i dag – eksemplifisert ved drap på regjeringsforhandlere som taler for fred med Russland, eller ordførere som inntar en linje for kompromiss eller nøytralitet.
Valentine bemerket at under Phoenix, eller Phung Hoang som det ble kalt av CIAs sørvietnamesiske kolleger, var rettssikkerheten helt ikke-eksisterende. Sørvietnamesiske sivile hvis navn dukket opp på svartelister kunne bli kidnappet, torturert og myrdet ganske enkelt på ordet til en anonym informant – som igjen skjer i Ukraina.
Fortellende nok, etter Volodymyr Struks død, hevdet Anton Gerashchenko at Struk hadde blitt dømt av «folketribunalets domstol» i stedet for noen formell juridisk rettsinstans.
Struk: drept etter en «folketribunalets rettssak», Phoenix-stil. [Kilde: thegrayzone.com]
Herjinger mot enhver og alle gjentakelser av intern politisk opposisjon
Grayzone-prosjektet rapporterte at siden russiske tropper gikk inn i Ukraina den 24. februar, hadde «Ukrainas sikkerhetstjeneste SBU vært på krigsstien mot enhver gjentakelse av intern politisk opposisjon,» som faktisk ligner mye på Phoenix. «Venstreorienterte ukrainske aktivister har møtt spesielt hard behandling, inkludert kidnapping og tortur.»
Den 3. mars, i byen Dnipro, raidet SBU-offiserer ledsaget av Azov-ultranasjonalister, hjemmene til aktivister med organisasjonen Livizja (venstre), som har organisert seg mot nedskjæringer av sosiale utgifter og høyreorientert mediepropaganda.
Mens en aktivist sa at Azov-medlemmet «kuttet av meg håret med en kniv», fortsatte statens sikkerhetsagenter å torturere hennes ektemann Alexander Matjuschenko, trykke et pistolløp mot hodet hans og tvinge ham til gjentatte ganger å rope ut den nasjonalistiske hilsenen «Slava Ukraini!»
«Så la de poser over hodene våre, bandt hendene våre med tape og tok oss med til SBU-bygningen i en bil. Der fortsatte de å forhøre oss og truet med å kutte av oss ørene», sier Matjuschenkos kone til den tyske publikasjonen Junge Welt.
Azov-medlemmene og SBU-agentene registrerte tortursesjonen og publiserte bilder av Matjuschenkos blodige ansikt på nettet.
Torturen av den venstreorienterte aktivisten Alexander Matjuschenko den 3. mars i Dnipro, avbildet av Azov-medlemmer og lagt ut på Telegram av byen Dnipro. [Kilde: thegrayzone.com]
Matjuschenko ble fengslet med den begrunnelse at han «gjennomførte en aggressiv krig eller militæroperasjon», og står nå overfor 10 til 15 års fengsel. Til tross for at han har blitt påført flere brukne ribbein etter å ha blitt slått av statsstøttede ultranasjonalister, har han blitt nektet kausjon. I mellomtiden har dusinvis av andre venstreorienterte blitt fengslet på lignende anklager i Dnipro.
Blant de som ble målrettet av SBU var Mikhail og Aleksander Kononovich, medlemmer av den forbudte leninistiske kommunistiske ungdomsunionen i Ukraina. Begge ble arrestert og fengslet den 6. mars og anklaget for å «spre pro-russiske og pro-hviterussiske synspunkter».
Mikhail og Aleksander Kononovich [Kilde: change.org]
I de følgende dagene arresterte SBU kringkastingsjournalisten Yan Taksyur og siktet ham for forræderi; menneskerettighetsaktivist Elena Berezhnaya; Elena Viacheslavovna, en menneskerettighetsforkjemper hvis far Mikhail ble brent til døde under det ultranasjonalistiske mobbangrepet den 2. mai 2014 på antiMaidan-demonstranter utenfor Fagforeningens hus i Odessa; uavhengig journalist Yuri Tkachev, som ble anklaget for forræderi; den funksjonshemmede rettighetsaktivisten Oleg Novikov, som ble fengslet i tre år i april, med den begrunnelse at han støttet «separatisme»; og et ukjent antall andre mennesker.
Yuri Tkachev [Source: pressenza.com]
Oleg Novikov i arrest.
[Kilde: thegrayzone.com]
Disse sakene minner alle om Føniks-programmet i Vietnam, der Provincial Reconnaissance Units (PRU) – skvadroner av leiesoldater trent av CIA, målrettet menneskerettigheter og andre politiske aktivister, journalister og motstandere av Thieu-Ky-klikken, som Washington hadde bygd opp i Sør-Vietnam.
Nguyen Van Thieu, til venstre, og Nguyen Cao Ky, i midten. [Kilde: nytimes.com]
I Ukraina-saken kan Zelensky ha gått et skritt videre: Det er rapporter om at SBU-agenter har forsøkt å kidnappe og drepe dissidenter i utlandet, deriblant opposisjonsfiguren Anatolij Shariy, en kritiker av Zelensky og hans forgjenger Petro Porosjenko og Maidan-kuppet i 2014, han ble brennmerket av litauiske medier som en «Putins favorittvenn».
Fascistisk avstamning
Ifølge nettstedet World Socialist har SBU – en etterfølger av den stalinistiske hemmelige etterretningstjenesten KGB i Ukraina – langvarige bånd til det ukrainske ytrehøyre, inkludert den nyfascistiske Azov-bataljonen.
Den har vært sterkt involvert i den ukrainske statens bestrebelser for å rehabilitere nazi-kollaboratørorganisasjonene Den ukrainske opprørshæren (UPA) og Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), som under andre verdenskrig ble ledet av fascisten Stepan Bandera.
En avlegger av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister poserer for et bilde med amerikanske supportere tidlig på 1930-tallet. [Kilde: encyclopediaofukraine.com]
Valentyn Nalyvaichenko, den første lederen av SBU etter Euromaidan-regimeendringsoperasjonen fra 2013 til 2014, erklærte i 2015 at SBU «ikke trenger å finne opp noe nytt, det er viktig å bygge videre på tradisjonene fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og UPA i årene 1930 til 1950».
Under andre verdenskrig var ukrainske fascister i OUN-B involvert i massakrene på titusenvis av jøder og polakker, så vel som av ukrainske motstandere av fascismen. Etter krigen og langt inn på 1950-tallet var både OUN-B og UPA engasjert i et opprør mot sovjetisk styre, med støtte fra CIA, der UPA drepte ytterligere 20 000 ukrainske sivile.
CIA-pasifisering
Ikke overraskende, kanskje gitt hans historiske utsikter, næret Nalyvaichenko tette bånd til Washington da han fungerte som generalkonsul for den ukrainske ambassaden i USA under George W. Bush-administrasjonen. I løpet av den tiden ble Nalyvaichenko rekruttert av CIA, ifølge hans forgjenger ved SBU, Alexander Yakimenko, som tjente under den russisk-orienterte regjeringen til den avsatte presidenten Viktor Janukovitsj.[3]
Douglas Valentine mener at CIA «anvender den samme organisasjonsstrukturen i Ukraina som de brukte i Sør-Vietnam for å gjennomføre en oppdatert versjon av det typiske ‘to-lags’ Phoenix-programmet. Det øverste nivået skal sikre politisk kontroll, det nedre sjiktet for å pasifisere befolkningen.»
Valentine fortsatte:
«Organisatorisk koordinerer Phoenix CIAs utenlandske etterretning og hemmelige aksjonsoffiserer og operasjoner fra høyeste nasjonale nivå gjennom provinsene ned til de mest avsidesliggende territoriale utpostene.
Utenlandske etterretningsoffiserer råder sikkerhetstjenesten SBU for å sikre «toppnivå» ved intern sikkerhet og politisk kontroll; og ukrainske CIA-agenter kjører operasjoner inn i Donbas, Russland og Hviterussland, og sender ulovlige reisende, smuglere og agenter for å sette opp agentnett og trenge inn i fienden på hans territorium, [og utføre] sabotasje og undergraving. SBU og ukrainske CIA er der drapslister blir forfattet. CIA-offiserer råder militære, militser og leiesoldater i politiske, paramilitære og psykologiske operasjoner som kan benektes, til å terrorisere og på annen måte overtale sivilbefolkningen til å støtte Zelensky, mens de demoraliserer og kjemper mot fienden.»
Som i Vietnam kan noen av CIA-agentene operere under dekke av utenriksdepartementets drevne polititreningsprogrammer som ble innført i Ukraina etter Maidan-kuppet i 2014.[4] Andre var kjent for å ha blitt tildelt spesialiserte paramilitære enheter som kjempet i Øst-Ukraina.[5]
[Kilde: video.foxnews.com]
Føniks stiger alltid opp fra asken
Ifølge Valentine har katastrofen som nå utspiller seg i Ukraina lenge vært på trappene. Fra 1991 med Sovjetunionens fall, begynte CIA å kjøpe eiendom og sette opp organisasjoner og bedrifter i Ukraina, slik at det ville ha fronter og trygge hus.
«Alle disse tingene tjener som steder hvor CIA-offiserer kan møtes og plotte og engasjere seg i ensidige rekrutteringer for å sette politikere og embets- og forretningsmenn på steder som kan sikre at CIA kan omorganisere økonomien og regjeringen og sette en forsvarsminister og innenriksminister i posisjoner og som er på lønningslisten, som da vil utnevne politisjefer som vil være på CIAs lønningsliste – med det formål å fremme amerikansk politikk, ikke Ukrainsk-politikk.»
Det endelige målet siden 1991 var å starte en krig i Ukraina mot Russland, noe som svekker Russland, men også tvinger ukrainere til å flykte fra krigssonene. Så snart det skjer, går prisene ned, og hvem skal gå inn der for å kjøpe det opp?
I mellomtiden, sier Valentine, «bygger CIA en kompatibel sivil base gjennom ensidige rekrutteringer. Også amerikanske universiteter og fagforeninger sender rådgivere for å bidra til å skape skoler og indoktrinere ungdom og arbeidere.
Bedriftsrådgivere oppretter en rotaryklubb og et handelskammer. De oppretter et utenriksråd. Dette er hvordan CIA styrer et fremmed samfunn: gjennom eierskap av eiendom og å ha de rette menneskene i regjeringens sikkerhets- og forsvarsindustri og kontroll over de sivile institusjonene.»
Ifølge Valentine «jobber CIA med bankfolk. De vil at ukrainere skal sette pengene sine i et meglerfirma i Morgan Stanley i Kiev. De ønsker å suge livet ut av ukrainere. Folk gjør det med løftet om en lysere fremtid – andre blir bestukket, atter andre som Zelensky blir etter min ydmyke mening utpresset.»
«Uansett, CIA manipulerer dem i retning amerikansk politikk. CIA-offiserer rekrutterer folk og setter dem på plass, og får dem til å signere kontrakter.
Det ville være som om russerne kommer hit til USA og rekrutterer folk og våre politistyrker og våre regjeringsinstitusjoner. Det er ulovlig. Du kan ikke gjøre det. Du kan ikke ta penger fra en utenlandsk etterretningstjeneste og jobbe mot din egen regjering, men det er det CIA gjør i Ukraina akkurat nå, i massiv skala.»
Valentine bemerker videre:
«De finner alltid en grunn til å starte en krig, slik at de kan sende neste generasjon unge menn ut i kamp, for å lære å drepe folk på den mest brutale måten – det er Phoenix, som alltid reiser seg fra krigens aske. USA har et imperativ om å være så superaggressiv som mulig, slik at det ikke mister overtaket. Hvis dens rovgriske impuls til å dominere ble opphøyet i Vietnam, betyr det ikke at soldatene og spionene ikke kommer til å dukke opp et annet sted. De kommer alltid til å dukke opp et annet sted. Det gjør de alltid. Som i Ukraina.»
Hvor er kongressens tilsyn?
Valentine påpekte at ved avslutningen av kongresshøringene om det opprinnelige Phoenix-programmet i 1971, uttalte representantene Pete McCloskey (R-CA), John Conyers (D-MI), Ben Rosenthal (D-NY) og Bella Abzug (D-NY) sin overbevisning om at «folket i disse USA … har bevisst pålagt det vietnamesiske folket et rettssystem som riktignok nekter dem rettssikkerhet. På den måten ser vi ut til å ha brutt Genève-konvensjonen fra 1949 om beskyttelse av sivile mennesker i krigstid».
«Noen av oss som har besøkt Vietnam,» sa de videre, «deler en reell frykt for at Føniks-programmet er et instrument for terror … og at amerikansk sivilt og militært personell har deltatt i over tre år i bevisst fornektelse av rettssikkerheten til tusenvis av mennesker som holdes i hemmelige avhørssentre bygget med amerikanske dollar». De la til at «Kongressen har en plikt til å handle raskt og besluttsomt for å se til at de involverte praksisene blir avsluttet umiddelbart.»[6]
Hvor er kongressens tilsyn med CIAs overgrep i Ukraina? Og mainstream medias gransking, som ville generere den type offentlig forargelse som er nødvendig for å iverksette kongresshøringer?
Douglas Valentine, Føniks-programmet (Lincoln, NE: iUniverse, 2000), 13. ↑
Buzina talte for enhet mellom Ukraina, Hviterussland og Russland og kjempet for å forby nynazistisk organisering. ↑
Mintpress rapporterte at CIA har en hel etasje i SBU-hovedkvarteret i Kyiv. ↑
For det historiske mønsteret, se Jeremy Kuzmarov, Modernizing Repression: Police Training and Nation Building in the American Century (Amherst, MA: University of Massachusetts Press, 2012). ↑
CIA-agenter trente sine ukrainske kolleger, ifølge en Yahoo News-avsløring, i snikskytterteknikker og bruk av Javelin-antitankmissiler. ↑
Valentine, Føniks-programmet, 235. ↑
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Falskspillerne – kollektivt forræderi
Av Eva Thomassen - 6. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/falskspillerne-kollektivt-forraederi/
I nylig intervju med The Kyiv Independent innrømmer den tidligere franske presidenten Hollande at også han undertegnet Minskavtalen for å lure Putin i en felle. Få Putin til å tro at Minskavtalen skulle være en avtale om fred for befolkningen i Donbass.
Av Eva Thomassen.
Tidligere forbundskansler Merkel og tidligere president Porosjenko har også i det siste innrømmet at Minskavtalen var rett og slett ikke verdt annet enn det papiret den var skrevet på. De undertegnet avtalen for at Ukraina kunne kjøpe seg til å bygge opp de militære styrkene til den sterkeste hæren i Europa. Det sto NATO for. NATO skilte ikke mellom nazister og ordinære soldater. Nazibataljonen Azov var en slik gruppe Norge og andre NATO-land trente. Ukraina ble et fristed for nazister fra hele verden. Det viktigste var at de fikk trening i å hate russere. Og, nærmest være besatt av å få lov å drepe russere. Donbass ble et fristed for alt det Minskavtalen skulle forhindre det ble.
Det Merkel, Porosjenko og Hollande i realiteten gjorde var å undertegne dødsattesten til den russisktalende befolkningen i Donbass.
Hvorfor innrømmer Merkel og Hollande dette nå?
Ikke ligger de for døden. Er de fornøyd med det de ser på bakken? At resultatet av løgnen gir resultater? At de vil vise solidaritet og stolthet overfor alle som har vært med på løgnen? Alle allierte i NATO? At menneskeliv ikke betyr noe? Selv ikke europeiske menneskeliv? At målet om å knuse Russland kan bli virkelighet- bare man kriger nok. Tyskland og Frankrike som i sin tid satte på bremsen for ukrainsk medlemskap i NATO i 2008 ser i dag at det var en lur vurdering. Det var først nå den ukrainske hæren var gryteklar som proxyhær. Først nå den innfrir noen av betingelsene for NATO-medlemskap. Gir tilbake det vi sådde.
Har Norge også drevet et dobbeltspill?
https://steigan.no/2022/12/har-norge-ogsa-drevet-et-dobbeltspill-i-ukraina/
Ledere som liker krig
At NATO oppfattes som en eksistensiell trussel mot Russlands sikkerhet er noe Putin allerede under sikkerhetskonferansen i München i 2007 advarte mot.
NATO ble etablert av USA for å «beskytte» Europa mot Sovjetunionen under den kalde krigen. USA dro Europa inn i noe som skulle vise seg å bli en tragedie for Europa og freden i Europa. Europa har ingen garantier for at USA vil komme oss til unnsetning ved en eventuell krig. Krigen i Ukraina viser tydelig at NATOs eskalering av den vil dra Europa inn en krig mellom USA og Russland. Og, det er ikke Putins feil.
At ledere i Europa i dag følger USA inn i en eventuell tredje verdenskrig er noe resten av verden sitter og ser med vantro på. Vi i Europa er fortsatt beruset av rollefiguren Zelensky.
Frykten for spredning
Vi får høre fra våre ledere at om vi ikke sender våpen og penger vil Russland angripe resten av Europa. Vi må derfor ikke la Russland vinne denne krigen. Fred er ikke et våpen. Krig er våpenet.
NATO-landene har snart ikke våpen igjen. Hadde våre ledere trodd at Russland ville føre denne krigen videre i Europa så gir man vel ikke bort våpen opprinnelig ment som forsvar av eget land. Dersom Russland vinner denne krigen vil et helt kontinent være forsvarsløst mot Russland? Med andre ord. Våre ledere gambler med våre liv dersom det er for å beskytte oss de kriger i Ukraina. Dette er irrasjonelt, men brukes som et narrativ videreformidlet 24/7 siden 24 februar i alle vestlige medier og blant de fleste som har disse avisene som eneste kilde. Verdt å bemerke at EU har stengt alle russiske medier. Zelensky har stengt alle medier. Da gjenstår propagandaen og krigen i Ukraina er den største propagandakrigen i historien.
Lederne i NATO er glad i krig. Norge har deltatt i alle amerikanske kriger siden 1990. Med Ukraina er det 11 kriger. Daværende statsminister, nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, har deltatt i mange kriger. Støre også. Stoltenberg slapp 588 bomber over Libya og ville gjort det om igjen. Støre er enig. Støre priser og er personlig venn med Hillary Clinton som ikke er kjent som en fredsdue. Obama fikk fredsprisen for sine kriger. God venn av Stoltenberg. Så krig er ikke ukjent. Men, menneskene i landene krigene pågår er ukjente.
Les: Norge donerer artillerigranater til Ukraina
Kollokvium
De politiske lederne møtes, snakker med Zelensky på videolink. Han legger inn bestillinger. Våre ledere noterer. Fordeler bestillingene. Og, sender våpnene og pengene etter avtale. Det er på disse møtene lederne våre blir enige i hva de skal si til egen befolkning. Hvilke løgner som virker overbevisende. «Putin» er en gjenganger. Norge sender 32 trailere med bruer, EU sender 50 millioner lyspærer. Norge sender NAMAS. 14, 4 milliarder skattekroner har Støre brukt på 10 måneder. Han har lovet å bruke mer. Egen befolkning har han satt på sparebluss.
Støres første dag på jobben etter jul. Nei, det var ikke strømprisene han var opptatt av. Han hadde Zelensky på tråden og lovet mer penger og våpen.
«Fred»: Julebudskapet til Stoltenberg
Stoltenberg har nå i jula kommet opp med et fredsforslag. Våpen for fred. Det er på slagmarken det skal bli fred. Først skal mennesker slaktes, bli kanonføde, blodbad, drepte soldater, ødelagt land. Over 100 000 unge ukrainske soldater er drept. Nye skal trenes av blant annet Norge. Da blir det fred.
Europa
Det vi ser i Europa i dag er resultatene etter Merkels 16 år som sentral leder i Europa. Hva har hun etterlatt seg? Et kontinent med middelmådige ledere, ikke én statsleder. Et Europa uten moral. Et Europa i krig. Et Tyskland med ledere som sender Europa ned i fattigdom. Et Europa som risikerer en atomkrig på eget kontinent. Fred var det bare Putin som trodde på.
En verden som nok en gang får bekreftet at Europa og vestens ledere ikke er til å stole på. Men, hvem kan vi stole på? Vi som bor i Europa. Vi vil ha fred, men det får vi ikke. Vi bestemmer ikke. Vi blir ikke lyttet til. Vi blir lurt vi også.
Krigsforbryterdomstol
Forræderi som kan gi opphav til en krigsforbryterdomstol.
Merkel, Holland og den da presidenten Porosjenko har 14 000 liv på samvittigheten samt lidelser for millioner av befolkningen i Donbass- fra 2014-2022-
Det er nevnt at dette bør føre til opprettelsen av en internasjonal krigsforbrytertribunal:
Putin trodde på diplomati. Han var den eneste som trodde på diplomati. Han ble lurt. Nå er det ingen i Europa han kan stole på. Men, han har fått rett. Minskavtalen ble sabotert. Han fikk NATO på dørterskelen. Krigen raser. Fred er blitt et fremmedord. Våre ledere spiller et høyt spill. De leker med våre liv. Vet de det selv? Eller lider de av amerikansk «eksepsjonalisme»?
Pill råtten modellering
Av Robert W. Malone - 6. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/pill-ratten-modellering/
På ’an igjen. Flere bevis for påført skade.
Robert W Malone MD, MS, 30, desember 2022.
Ein ny forskningsrapport (Age-stratified infection fatality rate of COVID-19 in the non-elderly population i tidsskriftet Environmental Research, Volume 216, Part 3, 1 Januar 2023, 114655) dokumenterer at dødsraten før vaksinering var ekstremt låg blant yngre:
«Infeksjonsfatalitetsraten til COVID-19 i den yngre befolkninga, oppdelt etter alder
Samandrag
Den største byrden ved COVID-19 er det dei eldre som ber, og personar som bur på sjukeheimar er særleg sårbare. Men 94% av folka i verda er yngre enn 70 år og 86% er yngre enn 60 år. Føremålet med denne studien var å nøyaktig estimere infeksjonsfatalitetsraten (IFR) [dødsrate etter smitte med koronaviruset CoV-2, mrk.] til COVID-19 blant den ikkje-eldre befolkninga i fråvære av vaksinering eller tidlegare infeksjon. I systematiske søk i SeroTracker og PubMed (protocol: https://osf.io/xvupr), identifiserte vi 40 eigna nasjonale studiar på seroprevalens [andel av målpopulasjonen som er råka av eit virus, mrk.] som dekka 38 land som hadde samla inn seroprevalens-data frå før vaksineringa starta. For 29 land (24 høginntektsland og 5 andre) fanst det offentleg tilgjengelege aldersoppdelte data for COVID-19-død, og aldersoppdelt seroprevalens-informasjon var tilgjengeleg og inkludert i dei primære analysane. IFR’ane hadde ein median på 0,034% (kvartilbredde (IQR) 0,013–0,056%) for aldersgruppa 0–59 år, og 0,095% (IQR 0,036–0,119%) for aldersgruppa 0–69 år. IFR- medianen var 0,0003% for aldersgruppa 0–19 år, 0,002% for 20–29 år, 0,011% for 30–39 år, 0,035% for 40–49 år, 0,123% for 50–59 år, og 0,506% for 60–69 år. IFR aukar cirka 4 gongar kvart 10. år. Når vi inkluderer data frå 9 andre land med tillagt aldersdistribusjon for COVID-19-dødsfall, får vi ein IFR-median på 0,025–0,032% for 0–59 år og 0,063–0,082% for 0–69 år. Meta-regresjonsanalyse indikerte også ein global IFR på hhv. 0,03% og 0,07% i desse aldersgruppene.
Det var svært store forskjellar mellom landa, noko som kanskje gjenspeglar forskjellar innan komorbiditet (andre underliggande/medverkande dødsårsaker, mrk.] og andre faktorar. Desse estimata gir ei grunnlinje som ein kan basere vidare IFR-nedgang på, etter omfattande bruk av vaksinasjon, tidlegare infeksjonar og danninga av nye [virus]variantar.
Utifrå dataa over, var den mediane infeksjonsdødsraten (IFR) under PRE-VAKSINASJONSÆRAEN:
0,0003% for aldersgruppa 0–19 år
0,002% for aldersgruppa 20–29 år
0,011% for aldersgruppa 30–39 år
0,035% for aldersgruppa 40–49 år
0,123% for aldersgruppa 50–59 år
0,506% for aldersgruppa 60–69 år
0,034% for aldersgruppa 0–59 år
0,095% for aldersgruppa 0–69 år.
Desse IFR-estimata for den ikkje-eldre befolkninga er mykje lågare enn tidlegare kalkulasjonar og modellar har lagt til grunn.»
Er det nokon som hugsar tilbake til tidleg i 2020? Dei dystre spådommane om ei global katastrofe – av dødsratar og smitteratar (R0) som ein ikkje hadde sett maken til i moderne tid for ein respirasjonssjukdom? Spådommane gjekk ut på at «det nye koronaviruset», som dei då kalla det, ville bli den neste Spanskesjuka. At einaste løysing var å stenge ned (lockdown) heile nasjonar. Dette var modelleringa som forårsaka at regjeringar over heile verda fekk panikk. Dette var modelleringa som fekk massemedia til å overopphete og bryte saman.
Ein vitskapsmann som tydeleg stod i spissen for denne innsatsen og førte verda ut på ville vegar med sine dystre spådommar, var Neil Ferguson, PhD ved Imperial College.
Fergusons team ved Imperial College i London har tatt æra for å ha redda millionar av liv gjennom lockdown-politikken som implementerte modellane hans. Det var Imperial College-modellane som fortalde om millionar av dødsfall det første året i Storbritannia, dersom det ikkje vart implementert strenge nedstengingar. Då det hadde blitt implementert, var Ferguson og Imperial college raskt ute og tok æra for «nedstengingssuksessen».
Estimatet på 3,1 millionar liv redda av dr. Ferguson hadde dei kome fram til under ei «latterleg uvitskapeleg øving, der dei hadde til hensikt å validere sin eigen modell ved å bruke sine eigne hypotetiske projeksjonar kontrafaktisk for å vise kva som ville skje utan nedstengingar». Andre modellar og empiriske data har diskreditert Ferguson sine modellar, men skaden var allereie skjedd. Nedstengingar, karantene, munnbind, dårleg uttesta naudbruksgodkjende (EUA) produkt – som til dømes eksperimentelle vaksinar – har gjort alvorleg skade på oss alle. Når alt kjem til alt, var i det heile tatt noko av det nødvendig?
Igjen og igjen, år etter år, tiår etter tiår har helsevesenet i England (NHS) og regjeringar rundt om i verda, inkludert vår, bede dr. Ferguson om å modellere infeksjonssjukdommar. Ferguson gir dei det dei vil ha. Ein grunn for byråkratane, den administrative staten, til å atter ein gong ta eit steg opp og vere viktige. Ein av dei pessimistiske undergangsmodellane hans kan auke nasjonale kriseberedskapsbudsjett til astronomiske storleikar. Det er rå makt for ein beskjeden offentleg helsetenestemann. Kva skulle ein ikkje like med det?
Bortsett frå eitt kvasi-faktum (factoid):
Fergusons prediksjonar om skyhøge dødstal var grovt overdrivne.
Nedstengnings-politikken var meningsløs og bygget på meningsløse modeller.
Men dette var ikkje første gong Fergusons mislykka smittesjukdomsmodellar har snubla opp på verdsscena. Her er to døme på tidlegare spådommar han har kome med:
Ferguson predikerte at oppimot 150 millionar menneske kunne miste livet av fugleinfluensaen under utbrotet i 2005. Prediksjonen feila sjokkerande. Dei reelle tala vart at det i heile verda døydde totalt 282 menneske av sjukdommen mellom 2003 og 2009.
I 2009 predikerte ein av Fergusons modellar at 65 000 menneske kunne døy av svineinfluensa-utbrotet i Storbritannia – det sluttlege talet vart under 500. Det var denne modelleringa som forårsaka panikk hos så mange offentlege helsetenestemenn, og som skapte ein verdsomfemnande panikk blant styresmakter og folk flest.
Så korfor tydde Boris Johnson og regjeringa vår til hans modellar for rettleiing tidleg i COVID-krisa? Korfor aksepterte dei Fergusons påstandar om at nedstenging ville fungere, utan noko bevis eller offisielle politiske retningslinjer som skulle tyde på at slike drakoniske tiltak ville gjere noko frå eller til i det heile?
Var dei berre så naive?
Her er det at det blir endå villare. Det finst dei som pasjonert argumenterer for at modelleringa som Ferguson gjorde tilbake i tidleg 2020 er bevis for at 1) dei ikkje-farmasøytiske inngrepa (nedstenging og munnbind) fungerte fordi (sirkulær logikk her) modell-føreseiingane hans ikkje slo til, og 2) at vaksinane fungerte umåteleg bra fordi, igjen, modell-føreseiingane hans ikkje slo til.
Men så var det altså ikkje sånn. Ein viktig ny studie dokumenterer at dødsraten før vaksineringa starta var ekstremt låg i den yngre befolkninga. Det vil seie fleire bevis for at modellane til Ferguson tok feil (igjen), og kva for vi høyre frå dei statsstøtta media?
Ein kollega av meg som sit i senatet i USA rapporterte nyleg tilbake til meg om at republikanske senatorar gav kvarandre high five om warp-speed-suksessen som var basert på fergusons modelleringsdata. Slikt kan ein ikkje dikte opp.
Oversatt av derimot.no.