Nyhetsbrev steigan.no 05.12.2022
Krigen i Ukraina handler om fortsatt USA-dominans i verden – Russland vinner den krigen også
Macrons USA-besøk forteller om Europas fremmedgjøring
Det undervises mindre og mindre på norsk på høyskoler og universiteter
Nigeria: Våpen levert til Ukraina «begynner å filtrere» til Afrika
Det globale sør føder et nytt betalingssystem som endrer spillet
Japansk professor i medisin: – Milliarder av liv kan være i fare på grunn av vaksinen
Myten om den ukrainske folkehæren er ødelagt
Om fortellerkunstens rolle i krig
Krigen i Ukraina handler om fortsatt USA-dominans i verden – Russland vinner den krigen også
Av skribent - 5. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/krigen-i-ukraina-handler-om-fortsatt-usa-dominans-i-verden-russland-vinner-den-krigen-ogsa/
Av Helmholtz Smith, A Son of American Revolution.
Vestlige medier behandler krigen i Ukraina isolert, men sannheten er at det bare er én slagmark i en verdenskrig. Russland vet det – «USA ønsker å svekke og ødelegge Russland, og bruker Ukraina som «det området slossingen pågår. USA medier: «Russlands invasjon river i stykker den regelbaserte internasjonale orden som holder oss alle trygge» (oversatt fra Nytale – «truer vår dominans».) Det USA-sentriske systemet kjemper over hele verden for å opprettholde sin overlegenhet.
Og hvordan går den utvidete krigen? For USA og dets allierte – det selvoppnevnte «Internasjonale Samfunnet» – er svaret: ikke særlig godt. Deres antagelse om at sanksjoner ville kollapse den russiske økonomien og styrte Putin har ført til tilbakeslag: Det verste eksemplet er Storbritannias levestandard, men også: Europeiske kraftpriser knuser rekorder, inflasjon øker amerikanske husholdningers utgifter. Mange flere slike overskrifter. Selv den russofobiske «festningen» The Economist må innrømme «Når Europa faller inn i resesjon, klatrer Russland ut».
Trodde de, da de sanksjonerte verdens største energieksportør og to av de viktigste kaliumeksportørene, at prisene på drivstoff og mat ville gå ned?
Alliert partner vakler. Ankara har effektivt gitt USA skylden for de siste terrorangrepene og angriper åpent amerikanske allierte i Syria. Polens president innrømmer «Jeg trenger ikke en krig med Russland». Zelinskys insistering på at et russisk missil traff Polen når alle vet at det ikke gjorde det, «ødelegges [vår] tillit til dem». Europeere begynner å forstå at Washington har holdt europeerne for idioter. Hvor mange europeiske produsenter flytter til USA? Hvem sprengte Nordstream? Et mysterium for hemmelig til å svare på (men det var ikke Russland). Vestlige økonomier vil ikke bli bedre, vinteren er «blitt et våpen», inflasjon, arbeidsledighet og misnøye vil vokse.
Et år etter at han invaderte Sovjetunionen, inviterte Hitler seg selv til Marshal Mannerheims bursdagsfest. Finnene avlyttet jernbanevognen og tok Hitler i å innrømme at tyske våpen bare var egnet for «godt vær». Vi ser det samme i Ukraina – NATOs våpen er delikate; tidligere «vidundervåpen» som Javelin er skuffende; luftvern stopper ikke missiler. Faktisk er det eneste «vidundervåpenet» med stor effekt HIMARS, men stridshodene er små og de siste «leveransene» har ikke engang blitt bygget.
NATOs våpenproduksjon er også for «godvær». En tung artilleridag i Afghanistan var på 300 skudd, og for det var amerikansk produksjon på omtrent 80 000 155 mm skudd i året nok. Men Ukraina skyter angivelig 20 ganger så mange per dag og Russland sju ganger så mye (som Ukraina). En av de få forutseende stykkene publisert av etablissementspressen var «The Return of Industrial Warfare» i juni. Det påpekte det som nå er åpenbart for alle – NATO har ikke produksjonen til å holde tritt med etterspørselen. Brian Berletic har holdt styr på den avtagende mengden og kvaliteten på våpen sendt fra USA. Dette kan best eksemplifiseres ved det 60 år gamle HAWK luftvernsystemet som nettopp ble sendt. 50 år gamle Gepards. «Oppgradert» (20 år siden) T-55 stridsvogner. Ikke flere 155 mm kanoner, nå 105 mm kanoner. Selv de «ukritiske , dvs. de tamme» mediene er bekymret – «Ukrainas appetitt på våpen belaster vestlige lagre», «U.S. og NATO kjemper for å bevæpne Ukraina og fylle opp sine egne arsenaler.» Det er planer om å øke produksjonen, men det er år unna.
Et av Moskvas mål er å demilitarisere Ukraina; aldri i sine villeste drømmer kunne den ha forutsett at den også ville demilitarisere NATO. Skrytet «Hvordan kan Russland håpe å vinne et våpenkappløp når Vestens samlede BNP er 40 billioner dollar …?» mister poenget – våpen skyter granater, ikke glanset papir (eller pengesedler, red).
Det er mere. Vesten elsker å kalle seg det «internasjonale fellesskapet», men selv etablissementet må nå innrømme at det meste av verden ikke er enig. Se på utvalget av land som ønsker å komme inn i BRICS eller SCO. Hvor entusiastiske vil kalde arbeidsløse europeere være når ytterligere et par millioner ukrainere ankommer og forventer å bli plassert på hotell? Det er protester hele tiden over hele Europa – hvor lenge kan de ignoreres? Er Europa virkelig på vei mot middelalderen? Hvor mange mennesker vil dø av kulde? Flere og flere land beveger seg bort fra amerikanske dollar – hva skjer når det bare er en annen nasjonal valuta som dusinvis av andre? Hva skjer etter at det siste eldre våpenet er gravd ut av den siste lagerbingen og sendt? Hvor er Plan B?
De var så sikre på at rubelen ville bli søppel at de ikke brydde seg om plan B. Alt som er igjen er mer bomull og høy skriking: «Sanksjoner har svekket Russland og sådd tvil om Putins lederskap. Mer press er nødvendig for å få slutt på krigen.»
Riktignok, men presset er ikke på Russland. Russland kan vente – tiden er på sin side i den store krigen.
Originalen: RUSSIA IS WINNING THE BIG WAR TOO
Oversatt til norsk av redaksjonen i Derimot.no.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Macrons USA-besøk forteller om Europas fremmedgjøring
Av Bhadrakumar - 5. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/macrons-usa-besok-forteller-om-europas-fremmedgjoring/
Statsbesøket av den franske presidenten Emmanuel Macron i USA skiller seg ut som merkestein for de justeringene som finner sted på bakgrunn i de historiske forandringene i verdensordenen.
Av M. K. Bhadrakumar.
De to lederne gikk ekstraordinært langt for å demonstrere godlynt kameratskap, men hvor langt imponerte det de to statsmennene presterte – den akademiske Macron som den mest uttalte europeiske talsmannen for europeisk integrasjon og strategiske autonomi overfor USA – og Biden, en veteran innen internasjonalt diplomati? Tiden vil vise det.
Macron markerte alt i utgangspunktet sin dype forskjell til USAs holdning til Ukraina, et tema som dominerte besøket hans. I en kommentar i Paris lørdag etter hjemkomsten, under et intervju for den franske kanalen TF1 sa Macron sa:
«Vi må tenke på sikkerhetsarkitekturen som vi skal leve med i morgen. Jeg snakker spesielt om Russlands president Vladimir Putins ord om at NATO nærmer seg Russlands grenser og utplasserer våpen som kan true landet. Dette spørsmålet vil være en del av fredsdiskusjonene, og vi må forberede oss på det som vil komme etter [den ukrainske konflikten], og tenke hvordan vi kan beskytte våre allierte og samtidig gi Russland garantier for sin egen sikkerhet, når partene kommer tilbake til forhandlingsbordet.»
Macron kom med bemerkningen mens nedtellingen er i gang for en forventet storstilt russisk vinteroffensiv i Ukraina.
Mens den felleserklæringen som ble gitt etter Macrons besøk viser at USA og Frankrike er på samme side i sin kritikk av Moskvas gjennomføring av krigen i Ukraina, kan man ikke unngå å merke seg nyansene i de respektive formuleringene som de to lederne brukte under sin felles pressekonferanse .
Biden gikk selvfølgelig rett til angrep på Putin og holdt ham personlig ansvarlig, men Macron holdt tilbake. Interessant nok kan den tyske forbundskansleren Olaf Scholz også ha markert sin avstand fra Biden ved å innlede en samtale med Putin på fredag, hans andre på rad på få måneder.
Den publiserte teksten fra Moskva fremhevet at mens Scholz kritiserte Russlands opptreden under konflikten, fortsatte han med å diskutere andre spørsmål med Putin, og de ble enige om å holde kontakten.
Både Frankrike og Tyskland er sterkt bekymret for en mulig eskalering av krigen i Ukraina, mens USA er fokusert på å støtte Kiev «så lenge det kreves».
Macron fremhevet Frankrikes tredelte tilnærming: «Hjelp Ukraina å stå imot»; «Forhindre enhver risiko for eskalering i denne konflikten»; og, «sørg for at når tiden kommer, på grunnlag av vilkår som skal settes av ukrainere selv, bidra til å bygge fred.» Men Biden var kategorisk at «det er én måte for denne krigen å avslutte den rasjonelle måten: Putin må trekke seg ut av Ukraina.»
Macron hevdet at «Vi må jobbe med det som kan føre til en fredsavtale, men det er opp til ham [den ukrainske presidenten Zelensky] å fortelle oss når den tid kommer og hva ukrainernes valg er.»
Macron understreket indirekte behovet for fleksibilitet, og sa: «Hvis vi ønsker en bærekraftig fred, må vi respektere at det er ukrainerne som bestemme øyeblikket og betingelsene de vil forhandle om for sitt territorium og sin fremtid.»
Merkelig nok nevnte Biden aldri Zelensky en gang, mens Macon åpent skrøt av «president Zelenskys innsats for å prøve å finne en vei, en vei til fred mens han ledet den heroiske motstanden.»
Macron understreket: «Jeg tror veldig mye behov for å fortsette å engasjere seg med ham [Zelensky] fordi det er en genuin vilje, på vegne av Ukraina, til å diskutere disse sakene. Og vi erkjenner det, og vi berømmer det.»
Bortsett fra Ukraina, som forventet, var Macrons største bekymring den nylige inflasjonsreduksjonsloven, en pakke på 369 milliarder dollar med subsidier og skattelettelser vedtatt av Biden-administrasjonen for å styrke amerikanske grønne virksomheter, som fra et europeisk perspektiv utgjør et proteksjonistisk tiltak som oppmuntrer selskaper til å flytte investeringer fra Europa og motiverer kunder til å «kjøpe amerikansk».
Bare en måned gjenstår før de endelige bestemmelsene i den amerikanske loven trer i kraft 1. januar. Tyskland og Frankrike har slått tilbake ved å gå sammen for å støtte et fransk fremstøt for en mer subsidiebasert industripolitikk i EU.
Under samtalene i Det hvite hus med Macron innrømmet Biden at det var «feil» i utrullingen av USAs multi-milliard-dollar-pakke med grønne subsidier. For å sitere Biden, «Det er justeringer vi kan gjøre som fundamentalt kan gjøre det lettere for europeiske land å delta, det er en sak som må løses.»
Bemerkningen tillater kanskje Macron å hevde at han har noe å ta med hjem fra besøket. Men hvor langt Bidens ord blir omsatt til praksis gjenstår å se, ettersom sjansene for at Kongressen endrer loven kan diskuteres, spesielt ettersom republikanerne er satt til å ta smal kontroll over huset.
Det er klart at Biden-Macron-møtet ikke inkluderer et gjennombrudd for Europas bekymringer. Bidens grunnleggende holdning er at «USA kommer ikke med noen unnskyldning,» siden IRA-lovgivningen tar sikte på å «sikre at USA fortsetter … ikke å måtte stole på noen andres forsyningskjede. Vi er – vi er vår egen forsyningskjede.»
Macron bemerket at han hadde «noen veldig ærlige diskusjoner». Han understreket, «Frankrike kom rett og slett ikke for å be om fritak eller noe annet for – for økonomien vår, men ganske enkelt for å diskutere konsekvensene av denne lovgivningen … Vi vil fortsette å bevege oss fremover som europeere. Og vi er ikke her bare for å be om «bevis på kjærlighet». «
Amerikanerne tjener en formue på Ukraina-krigen – selger mer gass til Europa til langt høyere priser og øker våpeneksporten til NATO-land som har levert militært utstyr til Ukraina. EU-landene lider når krigen i Ukraina tipper dem inn i resesjon, med inflasjon som skyter fart og en ødeleggende klem på energiforsyningen som truer med strømbrudd og rasjonering denne vinteren.
Det «grønne skiftet» i USA på bekostning av europeisk industri kaster skygger over Indo-Stillehavsstrategien. De nylige besøkene av Scholz og Charles Michel, president for Det europeiske råd, til Beijing i rask rekkefølge understreker at spenningene i den transatlantiske alliansen som et produkt av Ukraina-krigen har sine ringvirkninger.
Macrons besøk i Washington viste at Frankrikes hovedinteresse ligger i «å bygge motstandskraft på Stillehavsøyene». Apropos Kina hadde Biden-Macron fellesuttalelse ikke noe nytt å kunngjøre. Den tydde til en balansert formulering om at USA og Frankrike vil «fortsette å koordinere våre bekymringer angående Kinas utfordring til den regelbaserte internasjonale orden, inkludert respekt for menneskerettigheter, og å jobbe sammen med Kina om viktige globale spørsmål som klimaendringer. ”
Når det gjaldt Taiwan bekreftet fellesuttalelsen ganske enkelt «viktigheten av å opprettholde fred og stabilitet over Taiwanstredet». Det kan tenkes at det knusende nederlaget Tsai Ing-wen led i det nylige taiwanske lokalvalget hadde en dempende effekt.
I alle fall, i sine respektive åpningskommentarer på pressekonferansen om Indo-Stillehavsstrategien, mens Biden begrenset seg til en bemerkning eller to, hoppet Macron rett og slett over emnet.
Beijing må i det stille være fornøyd med at Michel valgte torsdag for sitt besøk. President Xi Jinping satte pris på EUs «velvilje til å styrke forholdet til Kina.» Xi bemerket at jo mer ustabil den internasjonale situasjonen blir og jo mer akutte utfordringer verden står overfor, jo større global betydning får forholdet mellom Kina og EU.
EUs utenrikspolitikk står ved et veiskille der de må avgjøre hvorvidt de skal konfrontere eller samarbeide med Kina. Global Times skrev at Michels besøk «sendte et signal som representerer rasjonelle stemmer, det vil si å nekte å følge USA og behandle Kina først og fremst gjennom et politisk og ideologisk perspektiv … Det USA ønsker er hegemoni, men Europa vil overleve, og EU kan ikke oppnå det uten Kina.»
Poenget er at etter hvert som konflikten i Ukraina eskalerer, kan neokonserne i Biden-administrasjonen føle seg opprømte, men de begynnende spenningene i de transatlantiske forholdene kan bare forverres.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M, K, Bhadrakumar.
Det undervises mindre og mindre på norsk på høyskoler og universiteter
Av Romy Rohmann - 5. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/det-undervises-mindre-og-mindre-pa-norsk-pa-hoyskoler-og-universiteter/
NHH har startet en jobb med å oversette faguttrykk og begreper til norsk og får skryt av Språkrådet.
Av Romy Rohmann
Hvert fjerde emne på universiteter og høyskoler undervises nå på engelsk. Det er stadig mer av undervisningen ved universiteter og høgskoler som foregår på engelsk, andelen emner ved statlige institusjoner som blir undervist på et annet språk enn norsk, har økt fra 16,2 prosent i 2012 til 27,6 prosent i 2021. Det viser tall fra tilstandsrapporten for høyere utdanning, melder Khrono.
Høyest er andelen innafor naturvitenskapelige og tekniske fag med en andel på 49 prosent.
NTNU og Universitetet i Oslo, de to største universitetene i Norge blir nesten fire av ti emner undervist på et fremmedspråk.
Forskning.no skriver:
Dette er ikke uproblematisk, mener terminolog Marita Kristiansen ved Universitetet i Bergen. Hun sier man forstår ting bedre når man får det presentert på eget morsmål.
Når du skal lære deg et nytt fag, kobler du det til eksisterende kunnskap. Den koblingen skjer ved ting du allerede har på plass på morsmålet ditt. Og selv om vi kan være gode i engelsk, er det ikke sånn at vi reflekterer, tenker og kobler like godt på engelsk som på norsk, sier hun.
Kristiansen minner om at de aller fleste studentene, over 90 prosent, skal jobbe i det offentlige eller det private næringsliv i Norge.
Så behovet for å kommunisere faget ditt på norsk er også stort, sier hun.
Nå har Institutt for fagspråk og interkulturell kommunikasjon ved NHH kommet med et digitalt oppslagsverk med 8 000 oversettelser av økonomiske faguttrykk og begreper fra engelsk til norsk, fritt til bruk.
Basen ble lansert i høst og er tilgjengelig for alle, du finner den her: Norges Handelshøyskoles termbase for økonomisk-administrative fag.
Gisle Andersen, professor ved Institutt for fagspråk og interkulturell kommunikasjon, NHH forteller at forløperen til termbasen begynte med prosjektet KB-N – Kunnskapsbank for norsk økonomisk- administrative fagdomene, finansiert av Forskningsrådet rundt millenniumskiftet, ved prof. Magnar Brekke og førsteamanuensis Marita Kristiansen.
Prosjektet utviklet metoder og produserte store datamengder. Men det ble liggende uten videre oppdateringer og utvidelser, sier han og legger til:
I dag har vi litt annen tilnærming. Vi tar for oss ett og ett av fagene på bachelor- og mastergraden ved NHH. Slik sørger vi for at vi får stadig nye byggesteiner for å få økt antall fagområder med norsk terminologi.
Han forteller videre at institutt for fagspråk og interkulturell kommunikasjon har eksistert som fagspråklig miljø like lenge som NHH.
Da høyskolen ble grunnlagt i 1936, var det en selvfølge å tilby studentene undervisning i fremmedspråk. De som gikk her skulle ut i verden og jobbe, og de trengte kunnskap om språk for næringslivet. I dag er engelsk det viktigste språket for økonomer i en globalisert verden, men vi har også en klar språkpolitikk på NHH, sier han og utdyper. Språkpolitikken på NHH sier at vi skal ha en fagterminologi på norsk innenfor NHHs fagområder. Dette er også i tråd med språkpolitikken fra eieren vår, Kunnskapsdepartementet.
På samme vis som terminolog Marita Kristiansen ved Universitetet i Bergen nevner han viktigheten av norsk språk både for å forstå og forklare. Dersom man ikke har ord og begreper på morsmålet vil mange ha problemer med å forstå vanskelige økonomiske sammenhenger og for ikke å snakke om å kunne forklare dette til andre.
Åse Wetås, direktør i Språkrådet skryter av NHH og sier: Høyskolen er et strålende eksempel på god språkbevissthet i akademia, og de følger aktivt opp kravene universitets- og høgskoleloven stiller til utvikling av norsk fagspråk. Med lanseringen av en egen termbase, tar de et offensivt grep. De tilbyr studentene en ressurs som kan gjøre det er lettere å lykkes med økonomistudiene.
Åse Wetås minner i en artikkel i NFFO, Norges faglitterær forfatter- og oversetter Forening om at:
Universitets- og høgskolesektoren har et lovpålagt ansvar for å styrke og utvikle norsk fagspråk på alle fagområder, og hun tror det er fornuftig å primært rette tiltakene inn mot undervisning og formidling.
Wetås uttrykker også bekymring for vi som samfunn kan komme i en situasjon der vi mangler norsk fagspråk, slik at deling av forskningsresultater blir vanskelig, noe som viktig for demokratiet og helt nødvendig for en opplyste offentlige samtale.
Hun skriver videre:
I tillegg vil mangelen på norsk fagspråk kunne føre til at studenter som uteksamineres fra norske utdanningsinstitusjoner mangler et norsk fagspråk som skal gjøre dem kvalifiserte for det norske arbeidslivet – offentlig så vel som privat.
Statistikken viser at 90 prosent av studentene ved norske høyere utdanningsinstitusjoner går ut i det norske arbeidslivet, og da er det veldig uheldig om de ikke mestrer faget sitt på norsk.
https://nffo.no/aktuelt/nyheter/kampen-for-det-norske-forskningsspraket
Nigeria: Våpen levert til Ukraina «begynner å filtrere» til Afrika
Av red. PSt - 5. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/nigeria-vapen-levert-til-ukraina-begynner-a-filtrere-til-afrika/
Nigerias president Muhammadu Buhari oppfordrer statsoverhoder fra nabostater som deltar i Lake Chad Basin Commission til å ta på alvor at det nå smugles vestlige våpen fra Ukraina til Afrika. Dette skriver den libanesiske avisa Al-Mayadeen.
Våpen levert til Ukraina fra vestlige land «begynner å strømme» inn til områdene rundt Tsjadsjøen, advarte Nigerias president Muhammadu Buhari denne uka.
Presidenten henvendte seg til statsoverhodene fra nabostater som deltar i Lake Chad Basin Commission på tirsdag i den nigerianske hovedstaden Abuja, og sa:
«Dessverre tjener situasjonen i Sahel og den rasende krigen i Ukraina som viktige kilder til våpen og jagerfly. som styrker rekkene til terroristene i regionen.»
Buhari oppfordret deretter sine kolleger til å øke sikkerhetssamarbeidet for å konfrontere problemet med våpensmugling .
Den nigerianske presidenten gikk med på å trappe opp den militære koordineringen i disse landenes krig mot Boko Haram og ISIS-terrorister, som nå tilsynelatende mottar våpen fra Ukraina. Nigerias avtalepartnere er Benin, Tsjad, Niger og Den sentralafrikanske republikk.
I forrige måned sa finsk politi at noen av de «store mengdene» med våpen som ble sendt til Ukraina hadde kommet til Finland, der «tre av verdens største motorsykkelgjenger» nå opererer, inkludert Bandidos MC, som «har en filial i hver større by i Ukraina.»
https://steigan.no/2022/11/vapen-til-ukraina-havner-hos-kriminelle/
I august avslørte et amerikansk nyhetsbyrå at en sjokkerende stor mengde våpen på vei mot Ukraina ikke var sporbar. «Rundt 30% av den når sin endelige destinasjon,» sa en tweet som senere ble slettet etter at en sverm av nettroll angrep den.
https://steigan.no/2022/08/bare-30-prosent-av-de-vestlige-vapnene-til-ukraina-nar-fram-dit-de-skal/
Den russiske forsvarsministeren Sergei Shoigu har tidligere sagt at våpnene som ble levert av Vesten til Ukraina, havnet på det svarte markedet og spredte seg over Vest-Asia.
På samme måte hadde Russlands utenriksminister Sergey Lavrov påpekt at Stingers og Javelin-missiler, levert av Vesten til Kiev, allerede ble solgt med rabatt på det svarte markedet og har dukket opp i Albania og Kosovo, noe Russland har advart mot lenge.
Ukraina har mottatt milliarder på milliarder av dollar i våpen fra USA og dets allierte som Storbritannia og andre NATO-stater de siste månedene.
Det globale sør føder et nytt betalingssystem som endrer spillet
Av Pepe Escobar - 5. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/det-globale-sor-foder-et-nytt-betalingssystem-som-endrer-spillet/
Eurasia Economic Union utfordrer det vestlige pengesystemet og leder det globale sør mot et nytt felles betalingssystem for å omgå amerikanske dollar.
Av Pepe Escobar, The Cradle, 30. november 2022
Eurasia Economic Union (EAEU) fremskynder utformingen av et felles betalingssystem, som har vært tett diskutert i nesten et år med kineserne, under ledelse av Sergej Glazjev, EAEUs minister med ansvar for integrering og makroøkonomi.
Gjennom sitt reguleringsorgan, den eurasiske økonomiske kommisjonen (EEC), har EAEU nettopp utvidet et svært seriøst forslag til BRICS-nasjonene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) som på avgjørende vis, allerede er på vei til å bli til BRICS+ : et slags G20 i det globale sør.
Systemet vil inkludere et enkelt betalingskort – i direkte konkurranse med Visa og Mastercard – som slår sammen de allerede eksisterende russiske MIR, Kinas UnionPay, Indias RuPay, Brasils Elo og andre.
Det vil representere en direkte utfordring mot det vestlig utformede (og håndhevede) monetære systemet. Og det kommer rett i etterkant av at BRICS-medlemmer allerede har bilateral handel med lokale valutaer og omgår amerikanske dollar.
Denne EAEU-BRICS-unionen var lenge i støpeskjeen – og vil nå også gå mot å forutse en ytterligere geoøkonomisk fusjon med medlemsnasjonene i Shanghai Cooperation Organization (SCO).
EAEU ble opprettet i 2015 som en tollunion av Russland, Kasakhstan og Hviterussland, et år senere ble Armenia og Kirgisistan medlemmer. Vietnam er allerede en EAEU-frihandelspartner, og nylig etablerte SCO-medlem Iran, inngår også en avtale.
EAEU er designet for å implementere fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidere mellom medlemslandene. Ukraina ville ha vært et EAEU-medlem hvis det ikke var for Maidan-kuppet i 2014, som Barack Obama-administrasjonen tok initiativ til.
Vladimir Kovalyov, rådgiver for EECs formann, oppsummerte det hele til den russiske avisen Izvestia. Fokuset er å etablere et felles finansmarked, og prioriteringen er å utvikle et felles «bytteområde»: «Vi har gjort betydelige fremskritt, og nå er arbeidet fokusert på sektorer som bank, forsikring og aksjemarkedet.»
Et nytt reguleringsorgan for det foreslåtte felles EEU-BRICS finanssystemet vil snart bli etablert.
I mellomtiden har handel og økonomisk samarbeid mellom EAEU og BRICS økt 1,5 ganger i første halvdel av 2022 alene.
BRICS-andelen i den totale omsetningen til EAEU har nådd 30 prosent, avslørte Kovalyov på BRICS International Business Forum sist mandag i Moskva:
«Det er tilrådelig å kombinere potensialene til BRICS og EAEUs makrofinansielle utviklingsinstitusjoner, spesielt BRICS New Development Bank, Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), så vel som nasjonale utviklingsinstitusjoner. Dette vil gjøre det mulig å oppnå en synergistisk effekt og sikre synkrone investeringer i bærekraftig infrastruktur, innovativ produksjon og fornybare energikilder.»
Her ser vi nok en gang den fremadskridende konvergensen mellom ikke bare BRICS og EAEU, men også finansinstitusjonene som er dypt involvert i prosjekter under Kina-ledede New Silk Roads, eller Belt and Road Initiative (BRI).
Stoppe plyndringens tidsalder
Som om alt dette ikke var stort nok skifte i det politiske spillet, øker Russlands president Vladimir Putin innsatsen ved å etterlyse et nytt internasjonalt betalingssystem basert på blockchain og digitale valutaer.
Prosjektet for et slikt system ble nylig presentert på 1st Eurasian Economic Forum i Bishkek.
På forumet godkjente EAEU et utkast til avtale om grenseoverskridende plassering og sirkulasjon av verdipapirer i medlemslandene, og endret tekniske forskrifter.
Det neste store skrittet er å organisere agendaen for et avgjørende møte i Det øverste eurasiske økonomiske råd 14. desember i Moskva. Putin vil være der – personlig. Og det er ingenting han ville elske mer enn å komme med en kunngjøring som forandrer spillet.
Alle disse grepene får enda større betydning ettersom de kobles til raskt økende, sammenknyttende handel mellom Russland, Kina, India og Iran: fra Russlands satsing på å bygge nye rørledninger som betjener det kinesiske markedet – til Russland, Kasakhstan og Usbekistan diskuterer en gassunion for både innenlandske forsyninger og eksport, spesielt til hovedkunden Kina.
Sakte men sikkert, det som dukker opp er det store bildet av en ugjenkallelig splittet verden med et dobbelt handel/sirkulasjonssystem: det ene vil dreie seg om restene av dollarsystemet, det andre bygges sentrert om foreningen av BRICS, EAEU, og SCO.
Drivende lenger nede i veien, den nylige patetiske metaforen laget av en tafatt eurokrat-sjef: «jungelen» bryter seg løs fra «hagen» med hevn. Måtte bruddet vedvare, ettersom et nytt internasjonalt betalingssystem – og deretter en ny valuta – vil ta sikte på å stoppe den vestlig sentrerte, plyndringens tidsalder for godt.
Originalen ble publisert i The Cradle:
The Global South births a new game-changing payment system
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Japansk professor i medisin: – Milliarder av liv kan være i fare på grunn av vaksinen
Av red. PSt - 5. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/japansk-professor-i-medisin-milliarder-av-liv-kan-vaere-i-fare-pa-grunn-av-vaksinen/
Dr. Masanori Fukushima, professor emeritus ved Kyoto-universitetet sa under en sesjon med helsedepartementet i den japanske nasjonalforsamlinga:
«Den skaden som forårsaket av vaksiner er nå et globalt problem. Halvparten av dødsfallene etter vaksinasjon skyldes kardiovaskulære skader og hjerteskade. Jeg er sikker på at dere vet dette altfor godt. Gitt det høye antallet vaksinasjoner og gitt det store spekteret av bivirkninger, kan milliarder av liv til slutt være i fare.
Alle mennesker som har hypertensive kriser er ofre for denne vaksinen. Nesten 2000 mennesker har dødd av vaksinen, men etter min mening er det mange flere.»
Video tatt fra en ekstraordinær sesjon holdt 25. november 2022 i Representantenes hus i Tokyo, med slektningene til ofrene, Pr. Fukushima, Pr. Kojima, Pr. Sano foran medlemmene av Helsedepartementet.
Dr. Fukushima har blant annet vært direktør og leder for
Translational Research Centerfor Medical Innovation (TRI),
Foundation for Biomedical Research and Innovation at Kobe (FBRI)
Myten om den ukrainske folkehæren er ødelagt
Av skribent - 5. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/myten-om-den-ukrainske-folkehaeren-er-odelagt/
Ukrainas hær en den største, mest kamptrente og best utstyrte i Europa vest for Russland. Den er skapt av NATO med det formålet å ødelegge Russland. Det kan gå akkurat motsatt.
I denne nettavisa har vi både dokumentert og advart mot krigen i Ukraina, både fordi den har en ødeleggende virkning på Ukraina og fordi den bringer oss mange hakk nærmere en atomkrig. Krenkelsene av folkeretten startet ikke 24. februar i år, men med det illegal, USA-styre kuppet i landet 22. februar 2014. Pogromene mot de russisktalende anført av nazister av Hitler-typen gjorde at folket i Donbass gjorde opprør og etablerte sine to «folkerepublikker». I den første delen av denne krigen gikk den ukrainske gæren på store nederlag og undertegnet Minsk-avtalen som skulle sikre Ukrainas integritet og innbyggerne i Donbass fred.
Slik gikk det som kjent ikke. NATO startet i 2015 med å gjøre den ukrainske hæren om til en av NATOs aller sterkeste hærer.
Det var den hæren som var klar til den kommende europeiske storkrigen, som vi nå er inne i.
På venstresida og blant annet i Rødt er det trukket sammenlikninger mellom denne krigen og frigjøringskrigen i Vietnam.
Ingenting kan være mer feilaktig. Det er så langt fra virkeligheten som det kan være.
Ukrainas hær er ikke lenger hva den var i 2015. Den hæren som kjemper og dør i Ukraina nå er konstruert, trent, finansiert, bygd opp og utstyrt av USA/NATO. Det er antakelig NATOs nest største hær, større enn den tyrkiske.
Hæren USA/NATO bygde i Ukraina, ved begynnelsen av 2022, hadde vokst opp til å bli den største og best bevæpnede landstyrken i Europa. Med nesten alle målinger var den kraftigere enn de kombinerte hærene til Tyskland, Frankrike og Italia.
Denne tabellen er tatt ut fra Military Strength Comparisons for 2022:
Det ukrainske militæret ble spesialbygd for å tjene det amerikanske imperiets interesser i dets lenge etablerte mål om å lamme Russland og forhindre at det noen gang igjen kunne ha global innflytelse; for å gjennomføre den endelige oppdelinga av landet og redusere det til et svakt fragment av dets tidligere status og ære.
Denne hæren kan med rimelig god grunn kalles Mother of All Proxy Armies, og det er den hæren Russland ødelegger systematisk og grundig i Ukraina.
Hvis Russland skulle lykkes med dette, er det ikke bare Ukraina som er slått militært, men først og fremst det samlede NATO.
Den nye middelklassen
Av Tollef Hovig - 5. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/den-nye-middelklassen/
Av Tollef Hovig.
Det finnes for tiden mange analyser og kommentarer som forkludrer det som skjer i samfunnet. Et eksempel kan være inndelingen i «de bofaste» (Somewheres) og de fleksible (Anywheres) utformet av briten David Goodhart. De bofaste har lokale røtter og er konservativt anlagt, mens de fleksible er urbane, kan flytte på seg og kan raskt tilpasse seg til endringer. En definisjon som tilsier at de gule vestene i Frankrike er de nye konservative. En definisjon designet for å framstille den urbane middelklassen som de nye radikale. De fleksible har fått flere navn. I europeisk sosiologisk terminologi kalles de det øvre sjiktet av akademikere, andre bruker benevnelsen den virtuelle epost-kasten eller globalister. Hva er realitetene under dette forkludrende røykteppet?
Hva består den nye middelklassen av
Bildet av den tradisjonelle middelklassen som fortsatt mange har i hodet; er læreren, doktoren og presten. Dette er et svært foreldet bilde. USA (NAICS) og Europa (NACE) har litt forskjellig inndeling i sine statistikker for sysselsetting og BNP. Men i store trekk består den nye middelklassen av gruppene under. I NAICS kodesystemet er det gruppene som begynner med tallet 5, som utgjør den nye middelklassen.
63% av den nye middelklassen (gruppene 521,522,523,524,525,531,532,551,561) er i USA sysselsatt med ulike typer kapitalforvaltning. De resterende skaper infrastrukturen disse bruker, eller propagandaen (informasjonen) for deres ideer og virksomhet. Det finnes grupper i ytterkanten av dette bildet, som ikke hører hjemme her, likeledes som det finnes grupper i andre klasse som hører hjemme her. Finurlige definisjonsdiskusjoner av disse yttergrensene får være til en annen gang. De samme gruppene som de vi ser over i NAICS kodesystemet, finnes i det europeiske NACE kodeoppbyggingen, men under litt andre navn.
Hvordan har den nye middelklassen utviklet seg
Hvis vi ser på utviklingen i USA, utgjorde den nye middelklassen i 1950 ca. 6% av de sysselsatte, og hadde en andel på 16% av BNP. I 1970 var andelene henholdsvis 9% og 23%. I 1990 var andelene vokst til 15% og 28%, og i 2019 var andelene 22% av de sysselsatte og 39% av BNP. Samtidig, i 2019 var andelene til den samlede varesirkulasjonen 35% av de sysselsatte og 34% av BNP, BNP verdien til den nye middelklassen – «kapitalforvaltningsklassen» var altså større enn BNP verdien av den samlede varesirkulasjonen. For resten av de sysselsatte i USA, var andelene til personlig tjenesteyting 30% av de sysselsatte og 15% av BNP, mens den siste gruppen statlig administrasjon hadde en andel på 13% av de sysselsatte og 12% av BNP. Dette er en uvanlig høy andel i forhold til andre land, noe som skyldes det enorme amerikanske militærforbruket.
Utviklingen i Europa har et litt annet tidsbilde, men følger det samme sporet. I England vokste andelen sysselsatte i den nye middelklassen fra 6% i 1970 til 18% i 2019, og andelen av BNP i samme tidsrommet fra 11% til 46%. I EU var andelene i 2019 17% av de sysselsatte og 28% av BNP.
Det meste av den nye middelklassens vekst, skjer naturlig nok i fasen fra 1970 – 2020. En fase jeg ved flere anledninger har kalt kapitalismens voksenalder. Kapitalismen er i denne fasen finansiert, ikke gjennom fortjenester som følge av forbedringer i produksjonen, men som følge av dannelsen av et gjeldsberg, finansiert gjennom de private bankenes «pengetrykking». Dette er finansnæringenes gullalder, og veksten i den nye middelklassen er en naturlig følge av denne fasen i kapitalismen. Når denne fasen tar slutt i 2020 og dens andel av BNP er større enn den samlede varesirkulasjonens andel, både i USA og England, har denne nye middelklassen opparbeidet seg både politiske interesser og en betydelig politisk betydning.
Denne «kapitalforvaltningsklassen» er det Goodhart ønsker å framstille som de progressive og radikale gjennom begrepet «Anywheres». Det kan derfor være interessant å se litt nærmere på den nye middelklassens forhold til politikk.
Kapitaleiernes og den nye middelklassens politiske interesser
Det store problemet, elefanten i rommet, for høyinntektslandene i den fasen av kapitalismen som har startet nå, er hvordan kapitaleierne skal få finansiert sin fortjeneste. Fortjeneste ved hjelp av forbedringer i produksjonen tok slutt i 1970, og fortjeneste gjennom oppbygging av gjeldsberg med tilhørende verdistigning av kapitalen, tok slutt i 2019. Hva er nå kapitaleiernes muligheter? Dersom man ser på det gjennom markedsbriller er svaret enkelt, tilbudet må ned og etterspørselen opp. Hvis de klarer det, kan de øke prisene og redde fortjenesten, uten å forbedre produksjonen eller å øke det private gjeldsberget. En slik prisøkning vil medføre en gigantisk omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne.
Vi er vitne til starten på denne omfordelingen nå. Kapitaleiernes ønske er naturligvis å øke etterspørselen ved hjelp av sentralbankpenger. Det er statens oppgave. Tilbudet må ned, og det politiske redskapet for å få det til må utvikles. Ned med tilbudet og opp med etterspørselen, er det politiske problemet som vil dominere tiden som kommer, i kapitalismens alderdom.
Her er det den nye middelklassen kommer inn i bildet. Så langt har denne nye «kapitalforvaltningsklassen» fungert som fotsoldater for kapitaleiernes interesser. La oss se litt nærmere på det.
Pandemien
Hvis vi ser på pandemien, ser vi et par hovedtrekk. Pandemien fungerte for det første som en politisk begrunnelse for å trykke sentralbankpenger i alle høyinntektsland. En voldsom innsprøyting av kapital i den kapitalistiske sirkulasjonen. USA var oppe i godt over 20% av årlig BNP. En sikker måte å øke etterspørselen på. Mye av støtten gikk direkte til bedriftene, noe gikk som støtte til husholdningene. Begge disse formene for støtte inngår i den kapitalistiske sirkulasjonen, og vil i sum øke etterspørselen i samfunnet.
Den andre effekten er mer politisk betont, og ville neppe vært mulig uten den nye middelklassen. WHO framstår for de fleste som et slags FN på helseområdet. WHO framstilles som summen av alle lands nasjonale helseorganisasjoner. Men det bildet er jo bare sprøyt, medlemslandenes kontingenter utgjør rundt 20% av WHO’s budsjett. Resten er frivillige donasjoner. Av disse er 88% knyttet opp til formål definert av de som gir donasjonene. Det skulle vært artig og visst hvilke formål nummer fire på listen over donorer, GAVI (Global alliance for vaccines og immunization) har knyttet sine donasjoner til, eller nummer to på listen Bill og Melinda Gates fond. WHO er i realiteten en privat organisasjon dominert av store kapitalkrefter. De frivillige donasjonene til WHO utgjør samlet 2,2 milliard US dollar. Samtidig har de som produserer vaksinene, som det viser seg ikke fungerer særlig godt, Pfizer, BioNTech og Moderna hatt en fortjeneste på 34 milliarder US dollar. Styrt av WHO har den nye middelklassen vært solide støttespillere for vaksineindustrien. Den nye middelklassen har heller ikke kvidd seg for å gå til angrep på de delene av det arbeidende folket som ikke umiddelbart har godtatt kapitaleiernes interesser som de eneste legitime. De har stort sett også støttet de disiplinerende befolkningstiltak; vaksinepass, smitteapp, reiserestriksjoner, portforbud etc, WHO har vært så sterk forkjemper for.
Det grønne skiftet
Det grønne skiftet tjener to formål for kapitaleierne. Det kan brukes til både å begrense tilbudet, og til innsprøyting av sentralbankpenger. Forspillet til dagens situasjon på dette området, har pågått i mange år. Det har bestått i å piske opp stemningen og hysteriet rundt det grønne skiftet. Politikere uten særlige kunnskaper om feltet har konkurrert i å vedta imponerende målsettinger. Media hausser opp alle personer som kan fungere i mediesammenheng til å piske opp stemningen, og en varm dag får mange bekymrede artikler, mens en kald dag forbigås i stillhet. Dette forspillet, med den nye middelklassen i førersetet, har nå pågått så lenge at det er politisk mulig for kapitaleierne å høste gevinster. I USA har de nettopp vedtatt en ny kapitalinnsprøyting fra sentralbanken til den kapitalistiske sirkulasjonen på 600 milliarder US dollar, noe som utgjør 2,6% av BNP. Politisk begrunnes pakken med at 370 milliarder av dette skal gå til klima og energi. I Europa prøver EU med direkte omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne gjennom klimakvoter. Overflatisk sett, ser det ut som et bytte mellom bedrifter som forurenser mye, med de som forurenser mindre. I realiteten er det en utgiftsøkning som veltes over på det arbeidende folket. Mer spesielt er det at den nye middelklassen har tatt grepet om utforming av det som kalles EU’s taksonomi. Der er det foreslått en ordning som belønner eller straffer boliger etter hvilken energiklasse de er i. Belønning og straff skrives ut som høye eller lave boliglånsrenter. Det er bare nye leiligheter i storbyene som kan oppnå de beste energiklassene. Det er der den nye middelklassen stort sett bor. Eldre hus og eneboliger i periferien har ingen muligheter til å oppnå gode energiklasser, og vil følgelig bli straffet i form av dyrere renter på huslån. Dersom man virkelig hadde ønsket å gjøre noe med oppvarmingen av hus, hadde det vel vært naturlig å gå i gang med å forbedre energiklassen til hus med dårlig isolering og dårlig energiklasse. I stedet, setter man opp en ordning for å belønne de som bor i nye leiligheter i byen. Når vi vet at utslipp fra oppvarming av husholdninger er forsvinnende lite, blir dette ikke annet enn et egoistisk, klimafiendtlig grep fra den nye middelklassen. I Norge utgjør CO2 utslippene fra oppvarming av husholdningene 0%, og de samlede klimagassutslippene som består av raskt nedbrytbar metangass, 6 promille av de totale utslippene til luft. På den bakgrunnen synes EU det er betimelig at de som bor i leilighet i byen skal favoriseres. «Anywheres» i arbeid. At denne typen politikk skaper motsetninger mellom distrikt og by virker ikke veldig rart.
Kapitaleiernes klimainteresser er vevd sammen med geopolitiske spørsmål. USA har i årevis ført kriger i Midt-Østen for å sikre seg kontroll over oljeforsyningen. Frackingteknologien endret dette spillet, og det har lenge vært kjent at USA ville gå fra netto olje- og gassimportør til å bli selvforsynt, og gå over til å bli netto olje- og gasseksportør rundt 2020. Derav ser man den avtagende interessen i USA for Midt-Østen, for annet enn enkel plyndring av olje, f.eks. i nordøst Syria. Det som i stedet for har blitt ønskelig er å begrense tilbudet av olje- og gass, for å drive olje- og gassprisene til eksportmarkedene opp. Europa er et foretrukket marked for denne eksporten fra USA. Krig, sanksjoner, sprengning av gassrørledninger har vært nyttige faktorer for å få firedoble eksportpriser for gass til Europa. Den nye middelklassen har dekket bordet for dette, gjennom å føre en uansvarlig energipolitikk, hvor det største siktemålet har vært reduksjon av fossil energi, uten forsvarlige alternativer.
Geopolitisk sett er det kapitaleierne i USA som er den sterkeste interessegruppen, og har de største militære virkemidlene og det beste propagandaapparatet. Det har vist seg at den nye middelklassen rent geopolitisk, er mer eller mindre underlagt amerikanske kapitaleieres interesser i alle saker.
Den nye middelklassens politiske innflytelse
Som alle andre klasser, ønsker den nye middelklassen å ha størst mulig politisk innflytelse. For styringspartier av gammelt konservativt merke (Høyre) eller av sosialdemokratisk type (AP), er den nye «kapitalforvaltningsklassen» dypt involvert. I de nye «grønne» miljøpartiene er de fullstendig dominerende. De fleste venstrepartier i Europa, ikke minst i Skandinavia, har blitt skapt og vært dominert av «den gamle middelklassen». Disse venstrepartiene har nå kommet under tung innflytelse av den nye middelklassen. At begrepet «woke», (å nekte folk taletid) har blitt dagligdags i disse venstrepartiene, viser hvor sterk denne innflytelsen er. Kanselleringskulturen kommer fra de rike i samfunnet, og har funnet sin kanal gjennom den nye middelklassen. Den gamle kulturen til de bedrestilte (på vestkanten) var; har du ikke penger er du ikke verdt noe. Den har blitt omdannet til at; har du ikke de riktige meningene er du ikke verdt noe. Man kan forvente at framtiden vil by på økende spenninger i disse venstrepartiene, mellom den gamle og den nye middelklassens politiske ideer.
Den nye middelklassens framtid
Som vi så innledningsvis, er den nye middelklassens vekst et resultat av finanskapitalens (les gjeldsbergets) vekst i kapitalismens voksenalder, perioden fra 1970- tallet til 2020. Den endrede finansiering av kapitaleierne tilsier at det vil bli mindre behov for tjenestene til den nye middelklassen. Selv om kapitaleierne gjør så godt de kan for å opprettholde fortjenestene og derigjennom kapitalverdiene sine, er det en kamp de vil tape i lengden. Når kapitalverdiene reduseres, enten gjennom konkurser eller andre former for nedskrivninger, vil det medføre en reduksjon i kapital til forvaltning, og dermed færre «kapitalforvaltere».
Om fortellerkunstens rolle i krig
Av Pål Steigan - 5. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/om-fortellerkunstens-rolle-i-krig/
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert 19.november 2014. Vi publiserer den på nytt fordi erfaringene med koronakrisa og krigene i Syria og Ukraina viser at fortellerkunsten og narrativene har spilt en svært viktig. Sjøl stilt overfor enorme mengder fakta som underminerer og ødelegger de offisielle fortellingene, holder svært mange mennesker fast ved de narrativene de en gang ble beveget av.
Av Pål Steigan, 19. november 2014.
I 1990 var det ei ung jente som ga et tåredryppende vitnesbyrd om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Hun kalte seg Nayira. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsemessig rolle i den første Gulkrigen mot Irak. Problemet var at hele saka var en bløff. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre. Kilde: Wikipedia.
Denne historia har alt. Ung, gråtende jente, premature spedbarn, barbariske soldater. Som Frank Zappa ville ha sagt: It is carefully designed to suck the twelve year old listeners into our camp.
Det var PR-byrået Hill & Knowlton, verdens eldste PR-byrå, som sto for manus, regi, styling og trening av jenta før vitnemålet. Vitnemålet var sånn at kristne pasifister skulle reagere med å støtte krigen mot Irak. (Hill & Knowlton jobbet for tobakksindustrien for å undergrave forskning som viste skadevirkning med tobakksrøyking og for oljeselskapene i dag for å undergrave kritikk av skadelige virkninger ved fracking.)
Et langt mer berømt tilfelle er naturligvis USAs utenriksminister Colin Powells presentasjon i FNs sikkerhetsråd, der han la fram falske «bevis» for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Det var også svindel fra ende til annen, men ble formidlet av alle de store mediene som om det var det hellige evangelium.
Dette handler om fortellerkunstens rolle i krig. Hvorfor er slike fortellinger viktige? Jo, fordi hjernene våre trenger fortellinger for å få verden til å henge sammen. Fakta og resonnementer er viktige, men ikke tilstrekkelige. De må henge på fortellinger for å fungere. Faktisk er det sånn at hjernene våre forkaster fakta og argumenter som ikke er i samsvar med den fortellinga vi tror på
Historien om Sybaris
I oldtida fantes det to greske bystater i Sør-Italia, helt nede under foten av støvelen. Den ene het Kroton og den andre het Sybaris. De var rivaler. De ble begge grunnlagt ca. 700 før vår tidsregning. Sybaris var en rik by på grunn av sitt fruktbare landbruk og en omfattende handel i Middelhavet, og i Hellas ble den berømt og beryktet som en by for overdreven luksus og nytelse. Ordet sybaritt, som fortsatt finnes i språket, ble ensbetydende med en hedonist, en person som velter seg i overdreven luksus. I 510 ble byen overfalt og plyndret av tropper fra Kroton. Sannsynligvis brukte Kroton myten om Sybaris til å rettferdiggjøre angrepet. Begrepet har overlevd som en negativ fortelling om taperne.
Men det finnes en annen fortelling om Sybaris, og den sier at folk der levde et godt liv og var lite krigerske. Det som ga størst prestisje i byen var å lage en virkelig god matrett og byens rikfolk rivaliserte om å skaffe seg de beste kokkene. Denne fortellinga har ikke overlevd på samme måte, og det viser hvor sterk en negativ fortelling kan være.
Napoleon var ikke liten
De fleste i vår kulturkrets og i min generasjon har en rekke negative bilder i hodet når de tenker på Napoleon Bonaparte. Blant annet har vi den forestillinga at han var en liten mann. Men det var han ikke. I forhold til sine samtidige skal han ha vært normalt høy, men når vi tror at han var en liten pusling, er det fordi britisk propaganda for vel 200 år siden sa at han var det. Dette var en del av fortellinga som det britiske imperiet brukte i kampen mot erkefienden. Og igjen har den vist seg uhyre levedyktig.
Hjernen er sånn
Det finnes utallige liknende fortellinger som har hatt lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre, men som likevel har blitt hengende, fordi de har brent seg fast i den kollektive hukommelsen. Man kan naturligvis (og med rette) si at det er sånn fordi seierherrene skriver historien. Men det finnes også en annen grunn. Det er nemlig slik at hjernene våre trenger fortellinger for å få en kompleks og vanskelig verden til å henge sammen.
Fra de tidligste tider har mennesker sittet rundt leirbålene og fortalt hverandre fortellinger. De har ofte handlet om familiens, stammens, klanens, folkets opphav. Det har vært fortellinger om heltegjerninger og skurker, om gullaldre og motgang, og alt mulig annet. Men fortellingene har ikke bare vært tidtrøyte og underholdning. De har bidratt til å holde folk sammen, til å motivere dem og til å styrke moralen, ikke minst i vanskelige tider.
George P. Lakoff er en amerikansk forsker, en såkalt kognitiv lingvist. Han argumenterer for at fortellinger og metaforer er helt sentrale for måten vi tenker og handler på. En begrepsmessig metafor er ikke bare et språklig grep som brukes i kommunikasjon, den former også måten vi tenker på og det vi gjør. I boka Metaphors We Live By (1980) skriver han og Mark Johnson om hvordan hverdagsspråket er fullt av sånne metaforer som vi ofte ikke legger merke til.
Lakoff har også utviklet begerepet embodied mind, altså at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer. Han argumenterer for at begrepene våre, selv de mest anayltiske av dem, er langt fra så krystallklare og kategoriske som vi liker å tenke at de er. Tvert om er de like sammensatte og uklare som resten av kroppen vår. «Vi er nevrale skapninger. Våre hjerner henter stoff fra resten av kroppene våre, og slik de fungerer i verden bidrar til å strukturere de begrepene vi bruker til å tenke. Vi kan ikke tenke hva som helst – bare hva våre kroppslige hjerner tillater oss.»
Lakoff mener at dette får politisk betydning. Han sier at splittelsen mellom liberalere og konservative i USA ikke bare handler om politikk, men om hvilke metaforer de tenker etter. Begge parter tenker på forholdet mellom staten og innbyggerne i en foreldre-barn-metafor. Hos de konservative er det den strenge foreldren (faren) som oppdrar barna (innbyggerne) til å klare seg sjøl. Hos de liberale er det den omsorgsfulle foreldren som sørger for å holde de grunnleggende gode barna unna det som er vondt og vanskelig i verden.
USA har en del sterke fortellinger som er med på å konstituere amerikanernes identitet og deres sjøloppfatning. Bare tenk på hvor sterkt ordet freedom – frihet er i all amerikansk retorikk. Eller alle fortellingene om «rags to riches», altså forestillinga om at USA er landet der skopussergutten kan bli milliardær. Dette er jo egentlig bare en variant av Askepott-fortellingene som er svært gamle og som finnes i mange varianter i mange kulturer. I virkelighetens USA er den sosiale mobiliteten faktisk mye mindre enn den er for eksempel i Norge. Men det spiller ingen rolle så lenge de fleste amerikanere, og ikke så få nordmenn tror at det er omvendt.
Drømmemaskinenes rolle
I dette perspektivet er ikke Hollywood bare en underholdningsindustri, men en kollektiv drømmemaskin som er med på å opprettholde en sjøloppfatning og en historiefortelling som i virkelighetens verden der gått ut på dato, men som bidrar til å holde samfunnet sammen og troen på framtida oppe.
Da Berlin-muren falt viste det seg at millioner av mennesker «bak jernteppet» hadde trodd på disse fortellingene og ville få en del av den amerikanske drømmen som de hadde fått et fristende glimt av gjennom filmene. Denne lengten etter det forgjettede land er sentral i for eksempel filmen L’America (1994) av Gianni Amelio. Den handler om albanere følger denne drømmen, men slett ikke havner i noe forgjettet land.
Jeg husker jeg møtte motstykket til denne forestillinga i det den gang sosialistiske (og autoritære) Albania. I forbifarten kom jeg til å si at det var vanlig for arbeidere i Norge å eie en bil. Da ble jeg avbrutt av en partikommisær som sa at jeg løy, at det ikke kunne være sånn, fordi arbeidere i vest var undertrykt og utbytta. Jeg prøvde å forklare at de to tingene ikke nødvendigvis sto i motsetning til hverandre. Men han ville ikke tro meg. Han hadde kjøpt myndighetenes fortelling om Vesten. Men under overflaten, utenfor partipropagandaens rekkevidde, levde negasjonen av negasjonen. Der fantes forestillinga om at ikke bare var Vesten bra, men alt i Vesten var minst like bra som på de mest glorifiserte hollywoodfilmer.
Om Putins ondskap
Det hadde ikke gått mange timene etter at Malaysia Airlines MH17 ble skutt ned før de store massemediene hadde slått fast hvem som var skyldig:
Det fantes ingen beviser for at det var Russland som skjøt ned flyet, og i dag sier ikke en gang Barack Obama at det var Russland eller russisktalende opprøre som skjøt ned flyet. Legg merke til hva han sa om dette under G20-møtet i Australia:
Vi leder verden i å håndtere ebola i Vest-Afrika og i å gå imot Russlands aggresjon mot Ukraina – som er en trussel mot verden, slik vi så i den frastøtende nedskytinga av MH17, en tragedie som tok så mange uskyldige liv, og blant dem deres egne landsmenn.
Obama sier ikke her eksplisitt at Russland skjøt ned flyet, antakelig fordi han vet at det ikke er sant. Men han stoler på at hans publikum allerede har den fortellinga brent inn på sine mentale harddisker, slik at det holder for ham å antyde det.
Dette viser hvor viktig kampen om fortellinga er, selv i moderne krig. Kriger avgjøres av våpen og styrkeforhold, javel, men uten fortellinger kan de likevel ikke fungere. Derfor er kampen om fortellinga også en kamp om førsteinntrykket, om hvilken fortelling som skal feste seg. Man får ikke mange sjanser til å gjøre et godt førsteinntrykk. Er det først gjort, spiller det ikke så mye rolle om faktiske undersøkelser et år seinere skulle vise noe annet.
Demokrater som ikke ser fascister
Hele den ukrainske Maidan-revolusjonen var en slik Hollywood-fortelling. I henhold til denne fortellinga dreide det seg om frihetselskende unge mennesker som gikk til opprør mot oligarker og korrupsjon mot en umenneskelig diktator. At opprøret faktisk var finansiert av noen av de rikeste oligarkene og CIA, og at oligarkene og korrupsjonen står vel så sterkt etter opprøret som før, spiller knapt noen rolle for den som har kjøpt fortellinga om EuroMaidan. Jeg diskuterer med folk, som regner seg som demokrater, og til og med som sosialister – og som sikkert er det også, men som ikke vil se fascistenes sterke posisjon i Ukraina, sjøl når de marsjerer under SS-runer og hyller folkemordere som Stepan Bandera.
Kampen om fortellingene
På steigan.no prøver vi hele tida å gå bak makthavernes fortellinger og undergrave dem. Vi gjør det dels fordi fortellingene er løgnaktige, men også fordi de er farlige. Slike fortellinger kan få folk til å drepe hverandre. Fortellinga om «Gaddafi som ville drepe sitt folk» fikk kristne pasifister til å forlange bombing av Libya. Fortellinga var en løgn, noe som er påvist gang på gang, men det hjelper ikke så mye så lenge folk tror på den.
Vår jobb er å gjøre så godt vi kan for å punktere imperiets fortellinger, men også etter hvert å bygge opp alternative fortellinger. For den politisk kampen vinnes ikke gjennom å ha de beste argumentene, du må også ha de beste fortellingene.
——————
Hvis du liker denne nettavisa og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, går det an å gi et økonomisk bidrag, stort eller lite. Se nedenfor.