Nyhetsbrev steigan.no 05.10.2023
Olena Zelenska skal ha brukt 1.100.000 dollar på Cartier-smykker
Jeffrey Sachs: Utover den neokonservative fiaskoen i Ukraina
SOS: Demokratiet må voktes og vernes
Angrepet på Nord Stream – og Norges rolle
MTB Kvikk-skandalen og AMS-pandemien gjelder samme sak: et énøyd strålevern
Norske avlsforskere frykter at norske selskaper skal miste konkurransekraft
USA er i ferd med å gå tom for penger til å betale ukrainske statslønninger
Olena Zelenska skal ha brukt 1.100.000 dollar på Cartier-smykker
Av red. PSt - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/olena-zelenska-skal-ha-brukt-1-100-000-dollar-pa-cartier-smykker/
Zelenskys kone skal ha brukt 1 100 000 dollar på en shoppingtur i NYC mens hun besøkte USA sammen med mannen sin for å støtte opp om fortsatt støtte fra Washington. Dette skriver den nigerianske avisa The Nation.
Under besøket holdt Zelensky sin første personlige tale til FNs generalforsamling, møtte lovgivere på Capitol Hill og besøkte også Det hvite hus. Mens Zelensky ba om mer penger fra Washington ble hans kone Olena Zelenska sett på Fifth Avenue i New York.
New Yorks Fifth Avenue er byens mest kjente handlegate, og sannsynligvis den mest kjente handlegate i verden. Mange prestisjetunge og eksklusive butikker kan bli funnet mellom 49th og 60th Street på Fifth Avenue, inkludert Armani, Gucci, Bergdorf Goodman, Harry Winston, Cartier. Moderne kjendiser blir ofte sett iført CARTIER-plagg: Angelina Jolie, Kylie Jenner, Lupita Nyong’o og … Olena Zelenska. Ifølge våre kilder er kona til den ukrainske presidenten en hardbarket Cartier-entusiast. Dessuten har hun også besøkt det berømte Cartier Mansion under den ukrainske presidentens besøk til NYC for å tale til FNs generalforsamling, og har angivelig brukt $1.100.000 på smykker.
Ifølge informasjon som er innhentet av journalisten Boukari Ouédraogo fra en tidligere ansatt i Cartier-butikken, besøkte Olena Zelenska butikken under hennes og ektemannens besøk i New York. «Jeg prøvde å ta henne med på en rask omvisning, men hun var ikke interessert,» minnes eksansatte videre.
Zelenskas besøk i luksusbutikken endte opp på en veldig uventet måte da hun kjeftet på den ansatte som prøvde å hjelpe henne med en «Hvem sa at jeg trenger din mening?»-tirade. Etter det, ifølge boutique-eks-arbeideren, hadde Zelenska en prat med sjefen. Eksarbeideren aner ikke hva diskusjonen handlet om, men dagen etter fikk hun sparken fra butikken.
The Nation legger fram en kvittering fra Cartier som skal underbygge den ansattes historie:
Olena Zelenskas sans for ekstrem luksus er et sårt punkt for krigspartiet og mediene deres. Både Reuters og Newsweek har prøvd å kvele slike historier tidligere:
Fact Check: Did Zelensky’s Wife Go on $40K Shopping Spree in Paris?
Fact Check-Image of Ukraine’s first lady Olena Zelenska wearing luxury brands is altered
Vi har ikke registrert om de også forsøker å «faktasjekke» denne historien i hjel, men faktum er at det ukrainske presidentparet er korrupte oligarker. Dette er allerede veldokumentert.
Mye tyder på at denne undersøkelsen ble støttet av amerikansk etterretning, men i denne sammenhengen gjør det den ikke mindre troverdig:
Pandora Papers avslører offshoreformuen til den ukrainske presidenten og hans indre krets
Historien viser hvor viktig det er at entusiastene på Stortinget med Rødt i spissen sørger for enda flere milliarder til Ukraina. Det ville jo være for ille om landets førstedame ikke skulle få råd til nye handlerunder i Paris og New York.
Jeffrey Sachs: Utover den neokonservative fiaskoen i Ukraina
Av Jeffrey Sachs - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/jeffrey-sachs-utover-den-neokonservative-fiaskoen-i-ukraina/
Fire hendelser har knust NATOs pådriv for utvidelse østover. Nå vil beslutninger fra USA og Russland bety enormt mye for hele verdens fred, sikkerhet og velvære.
Av Jeffrey D. Sachs Common Dreams, 4. oktober, 2023
Vi går inn i sluttfasen av den 30-årige amerikanske neokonservative fiaskoen i Ukraina. Neocon-planen med å omringe Russland i Svartehavsregionen, utført av NATO, har mislyktes. USA og Russlands beslutninger vil nå bety enormt mye for fred, sikkerhet og velvære for hele verden.
Fire hendelser har knust de nykonservatives håp om NATO-utvidelse østover, til Ukraina, Georgia og videre.
Den første er ukomplisert. Ukraina har blitt ødelagt på slagmarken, med tragiske og forferdelige tap. Russland vinner utmattelseskrigen, et utfall som var forutsigbart fra starten av, men som de neokonservative og mainstream media fortsetter å benekte.
Den andre er kollaps i støtten i Europa for den amerikanske neocon-strategien. Polen snakker ikke lenger med Ukraina. Ungarn har lenge motarbeidet de nykonservative. Slovakia har valgt en anti-neocon regjering. EU-ledere – inkludert Frankrikes president Emmanuel Macron, Italias statsminister Giorgia Meloni, Spanias fungerende statsminister Pedro Sanchez, Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, Storbritannias statsminister Rishi Sunak og andre – har misbilligelsesvurderinger langt høyere enn godkjenninger.
Det tredje er kuttet i USAs økonomiske støtte til Ukraina. Grasrota i det republikanske partiet, flere av partiets presidentkandidater og et økende antall republikanske medlemmer av Kongressen motsetter seg mer utgifter til Ukraina. I forslaget om å holde regjeringen i gang, fjernet republikanerne ny økonomisk støtte til Ukraina. Det hvite hus har bedt om ny bistandslovgivning, men dette blir en kamp i motbakke.
Den fjerde, og mest presserende fra Ukrainas synspunkt, er sannsynligheten for en russisk offensiv. Ukrainas tap er på hundretusener, og Ukraina har brukt og brent gjennom artilleri, luftvern, stridsvogner og andre tunge våpen. Russland vil trolig følge opp med en massiv offensiv.
De nykonservative har skapt fullstendige katastrofer i Afghanistan, Irak, Syria, Libya og nå Ukraina. Det amerikanske politiske systemet har ennå ikke stilt de neokonservative til ansvar, siden utenrikspolitikken utføres med lite offentlig eller kongress-gransking til dags dato. Mainstream media har tatt parti med slagordene til de nykonservative.
Ukraina står i fare for økonomisk, befolkningsmessig og militær kollaps. Hva bør den amerikanske regjeringen gjøre for å møte denne mulige katastrofen?
Det haster med å endre kurs. Storbritannia råder USA til å eskalere, ettersom Storbritannia sitter fast i imperiedrømmer fra det 19. århundre. Amerikanske neocons sitter fast i imperialistisk storskryt. Kjøligere hoder trenger raskt å vinne frem.
President Joe Biden bør umiddelbart informere president Vladimir Putin om at USA vil avslutte NATO-utvidelsen østover hvis USA og Russland kommer til en ny avtale om sikkerhetsordninger. Ved å avslutte NATO-utvidelsen kan USA fortsatt redde Ukraina fra de politiske fiaskoene de siste 30 årene.
Biden bør gå med på å forhandle om en sikkerhetsordning av den typen, men ikke presise detaljer, i Putins forslag fra 17. desember 2021. Biden nektet tåpelig å forhandle med Putin i desember 2021. Det er på tide å forhandle nå.
Det er fire nøkler til en avtale. For det første, som en del av en samlet avtale, bør Biden være enig i at NATO ikke vil utvide østover, men ikke reversere den tidligere NATO-utvidelsen. NATO vil selvsagt ikke tolerere russiske inngrep i eksisterende NATO-land. Både Russland og USA vil forplikte seg til å unngå provokasjoner nær Russlands grenser, inkludert provoserende utplassering av raketter, militærøvelser og lignende.
For det andre bør den nye sikkerhetsavtalen mellom USA og Russland omfatte atomvåpen. USAs ensidige tilbaketrekning fra Anti-Ballistic Missile Treaty i 2002, etterfulgt av utplassering av Aegis-missiler i Polen og Romania, økte spenningene alvorlig, som ble ytterligere forverret av USAs tilbaketrekning fra Intermediate Nuclear Force Agreement i 2019 og Russlands suspensjon av New Start-traktaten i 2023.
Russiske ledere har gjentatte ganger pekt på amerikanske raketter nær Russland, uhindret av den forlatte ABM-avtalen, som en alvorlig trussel mot Russlands nasjonale sikkerhet.
For det tredje ville Russland og Ukraina bli enige om nye grenser, der den overveldende etniske russiske Krim-halvøya og de tungt etniske russiske distriktene i Øst-Ukraina ville forbli en del av Russland. Grenseendringene vil bli ledsaget av sikkerhetsgarantier for Ukraina, støttet enstemmig av FNs sikkerhetsråd og andre stater som Tyskland, Tyrkia og India.
For det fjerde, som en del av en avtale, ville USA, Russland og EU gjenopprette handel, finans, kulturutveksling og turistforbindelser. Det er absolutt på tide igjen å høre Rakhmaninov og Tsjaikovsky i amerikanske og europeiske konsertsaler.
Grenseendringer er siste utvei og bør gjøres i regi av FNs sikkerhetsråd. De må aldri være en invitasjon til ytterligere territorielle krav, for eksempel fra Russland om etniske russere i andre land. Likevel endres grensene, og USA har nylig støttet to grenseendringer.
NATO bombet Serbia i 47 dager før landet ga fra seg regionen med albansk flertall i Kosovo. I 2008 anerkjente USA Kosovo som en suveren nasjon. Den amerikanske regjeringen støttet på samme måte Sør-Sudans opprør for å løsrive seg fra Sudan.
Hvis Russland, Ukraina eller USA senere bryter den nye avtalen, vil de utfordre resten av verden. Som president John F. Kennedy en gang observerte, «selv de mest fiendtlige nasjonene kan stoles på i å akseptere og holde disse traktatforpliktelsene, og bare de traktatforpliktelsene, som er i deres egen interesse.»
De amerikanske neocons bærer mye av skylden for å undergrave Ukrainas grenser fra 1991. Russland gjorde ikke krav på Krim før etter den USA-støttede styrtingen av Ukrainas president Viktor Janukovitsj i 2014. Russland annekterte heller ikke Donbass etter 2014, og oppfordret i stedet Ukraina til å respektere den FN-støttede Minsk II-avtalen, basert på autonomi for Donbass. De neokonservative foretrakk å bevæpne Ukraina for å gjenerobre Donbass med makt i stedet for å gi Donbass autonomi.
Den langsiktige nøkkelen til fred i Europa er kollektiv sikkerhet, slik Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) etterlyser.
Ifølge OSSE-avtalene vil OSSEs medlemsland «ikke styrke sin sikkerhet på bekostning av andre staters sikkerhet».
Nykonservativ unilateralisme undergravde Europas kollektive sikkerhet ved å presse frem NATO-utvidelse uten hensyn til tredjeparter, spesielt Russland. Europa – inkludert EU, Russland og Ukraina – trenger mer OSSE og mindre nykonservativ unilateralisme som nøkkelen til varig fred i Europa.
Denne artikkelen er fra Common Dreams.
Jeffrey Sachs: Beyond the Neocon Debacle in Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og er for tiden pådriver for bærekraftsmålene under generalsekretær António Guterres. Sachs er forfatter av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development, (2015) med Ban Ki-moon.
SOS: Demokratiet må voktes og vernes
Av Kari Elisabet Svare - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/sos-demokratiet-ma-voktes-og-vernes/
Det virker som om politikerne har glemt oppdraget sitt: Å holde grunnloven i hevd samt forvalte landet til folkets, det vil si vårt beste. Det hele har sklidd ut, noe som åpenbares via det ene ansvars- og tillitsbruddet etter det andre. Skandale følger skandale. Bra at det vekker oppsikt. Selvsagt er det ikke greit at folkevalgte benytter sin posisjon til å berike seg selv. I tillegg bør det være forbudt å avgi råderett samt selge norske ressurser uten folkets samtykke.
Selvtekt
Politikere har en tendens til å overkjøre både folkeviljen og rettssystemet. Mer enn 700 dager etter at Høyesterett ugyldiggjorde konsesjonene til Fosen Vind, svirrer møllevingene fortsatt. Det er ikke anledning til å anke dommer fra landets høyeste rettsinstans. Men i stedet for å la den få konsekvenser, trekker regjeringa ut tida. Det snakkes om ny utredning og nytt vedtak, men først skal riksmekleren utføre det nytteløse oppdraget regjeringa har gitt ham: Å megle mellom vindkrafteierne og reindriftssamene.
Kan det være at de durer fram på dette viset fordi de regner med at EUs 4. energimarkedspakke vil skli glatt igjennom? I så fall får EU evigvarende bestemmelsesrett over strømkabler ut av landet, hjemfallsretten, prissettingen, konsesjonsbehandling av vindkraft på norsk jord.
Innen Fosen Saken er avklart, starter de en ny. Det «lønner det seg» for «noen» å montere flere omstridte master og møller på samiske beitemarker. Planen er ikke konsultert med Sametinget, slik det påstås fra regjeringshold. «Ap og bransjen planlegger også å bygge ei ny eksportlinje. Prosjektet har ikke vært på høring, men det fortelles at planlegginga av denne tvillinglinja allerede er godt i gang», skriver lederen for Motvind Nord, Ragnhild Sandøy.
Hvem tjener på storstilte vindutbygging? Store konsern og rikinger? Og hvem taper? Vil folk flest få utbyggingskostnadene på nettleia?
Styringsmakt: En illusjon
Vi har nettopp vært med å bestemme hvem som skal bestemme. Valgkonseptet bygges på en illusjon, så lenge ingen snakker om hvor mye råderett som er gitt bort. Våre folkevalgte har til sammen innført 13 til 14 tusen EØS-direktiver. At disse mangler angrerett, utgjør i seg selv alvorlige demokratibrudd. Det er dem som snakker varmt om EU-medlemskap. For da får vi innflytelse. Nok et forvillet synsbedrag. Av EU-parlamentets 705 stoler vil Norge få maks 12. Hva slags påvirkningskraft gir det?
Nasjonalt svik
Endring av standpunkt er ikke i orden når det får alvorlige følger. «Arbeiderpartiet ville ikke på vilkår inngått en avtale som svekket nasjonalt eierskap, suverenitet og styringsrett over våre naturressurser. Dette har ligget i vår historie siden vannkraften ble underlagt konsesjonslover», sa Støre like før det skulle stemmes over Acer. Med et flertallig nei fra Ap ville ikke «byrået for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter» fått ja. Så gjorde partiet tvert om, og forslaget ble vedtatt. Hvem helomvendte Støre over natta?
Både Stoltenberg-, Solberg- og Støres regjeringer har avgitt nasjonal råderett og skritt for skritt forvandlet landets strømproduksjonen fra å være et nasjonalt gode og produksjonfortrinn til å bli en børsnotert markedsvare. Børs forbinder jeg med spekulasjon.
Den 5. september startet behandlingen av «Nei til EUs» søksmål. Om man ser på den samlede suverenitetsavståelsen, er ikke innføringen av Acer «lite inngripende». Når landets råderett står i fare kreves 3/4-dels flertall, samt at minst 2/3 av nasjonalforsamlingen må være til stede. Saken ble avgjort med såkalt alminnelig flertall. «Stortingets Acer-vedtak er dermed ikke legalt, men «et uttrykk for en praksis som i realiteten endrer grunnloven», skrev Morten Harper i Klassekampen 2/9.
Krigsforbrytelser
Ikke bare overstyres Norge av ytre instanser som EU, men også NATO. Den 16.mars 2011 var den gang utenriksminister, Jonas G. Støre, sterkt uenig i å gå til aksjon mot Gaddafi. Aldri i verden om han ville innføre demokrati med hjelp av bomber. Allerede neste dag ville han allikevel. Norske jagerflypiloter ble beordret til å slippe dødelig last over over tettbygde strøk og byer der den libyske befolkningen led like mye under våre angrep som ukrainerne gjør under russernes. (Brennpunktfilmen «De gode bombene» avslører norske krigsforbrytelser)
Forholdet til USA og Frankrike var dessverre viktigere for Stoltenberg enn moralsk adferd. Sarkozy, nå korrupsjonsanklaget eks-president, var pådriver for krigen. Han tok diskre kontakt med London og deretter USA. Uten å analysere og diskutere konsekvensene gikk Norge til angrep. Intervensjonen ble fremstilt som en aksjon for å redde libyske liv, men var i virkeligheten politisk styrt med regimeskifte som mål. Slike saker er langt mer alvorlig enn solbriller og pengesnusk, men skaper minimalt med oppstuss og dør fort bort.
Dagens ufattelige flomkatastrofe i Libya kan sies å skyldes Gaddafis fall. Han straffet regimekritikk, men ellers var landet hans velfungerende og velferdsordninger mange og rause. Etter hans død har nasjonen vært voldelig og preget av forfall og mislighold. Ansvarlige styresmakter finnes ikke. Hadde Gadaffi fått beholde makta, kunne katastrofen vært unngått.
Grunnloven skal i prinsippet stå over alle Norges lover
I praksis blir den stadig overkjørt. Overvåkning av det norske folk har lenge vært mulig. Nå er det i tillegg legalt til tross for at retten til et privatliv er nedfelt i grunnlovens § 102: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv og sin kommunikasjon.» Lagring av voksende mengder data er svært kostbart og dekkes av skattekroner. Vi betaler med andre ord for vår egen overvåkning.
§1 «Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike» brytes når det bygges amerikanske baser på norsk jord der USAs rettigheter overgår norsk lov og norske myndligheter kan nektes inspeksjon.
§ 100 i Norges Grunnlov sikrer at alle har rett til ytringsfrihet og tilgang til offentlig informasjon. Til tross er det fortsatt slik at små partier ikke blir synliggjort under valgkamper. I mange år var MDG et parti som havnet i sekken: «De andre» og fikk ikke delta i en eneste debatt.
§112 i Norges Grunnlov handler om miljøvern, og om hvordan dette skal bevares for framtidige generasjoner. «Greenpeace» og «Natur og Ungdom» har saksøkt staten for brudd på denne paragrafen.
Hemmelighold
Åpenhet bør være selvsagt i et folkestyre. Bare det at regjeringa nylig fremmet forslag om innstramming av offentlighetsloven er betenkelig. De avsløres i forsøk på å innskrenke offentlig innsyn. Nesten 3400 høringssvar ga nærmest full slakt. Fint at de dropper lovforslaget. Men gir de seg med det?
Allerede er et nytt forslag ute på høring. Olje- og energidepartementet ønsker å endre offentlegforskrifta § 9 i havenergiloven. Går dette igjennom, kan de holde behandling av havvindsøknader og -konsesjoner hemmelig. Disse vindmølleparkene bygges i norske kyst- og havområder. Miljørisikoen er høyst usikker.Over halvparten av vindfortjenesten havner per i dag i skatteparadis, men det er tydeligvis ikke nok.
Har vi demokrati uten innsyn?
Enhver bestrebelse på hemmelighold bør møtes med den største skepsis og spørsmål som hvorfor? Hva er det som ikke tåler dagens lys? Som da Erna ville verne sin koronastrategi 60 år fram i tid. Var hun inhabil etter å ha sponset Koalisjonen for forebygging av epidemier, CEPI, og Vaksinealliansen Gavi med 13 milliarder? I Sør-Afrika ble styresmaktene presset til å legge fram kontrakten de hadde inngått med Pfizer i mars 2021. I den står det blant annet: «Kjøper erkjenner at de langsiktige effektene og effekten av vaksinen foreløpig ikke er kjent, og at det kan være bivirkninger som ikke er kjent for øyeblikket.» Statsministeren visste med andre ord at bivirkningene var ukjent og frontet dermed et vaksineeksperiment. Vaksineprodusentene som tjente rått.
Den siste rapporten fra Legemiddelverket bekrefter at nesten 8.000 så langt er rammet av alvorlige bivirkninger. Hvor høyt må tallet være før det regnes som alvorlig? Når folk forteller at de lider av langcovid, bruker jeg å spørre om de har tatt vaksine. Så langt har svaret vært ja. Men hvordan kan noen vite sikkert hva som har skylda?
Dessverre er det ingen som krever alle kort på bordet i den saken. Full åpenhet sitter likeledes langt inne når det gjelder Sindres eskapader, men blir vanskelig å unngå.
Politikere bør være til å stole på. Kan vi godta utilgivelig svik? På tide at de blir personlig ansvarliggjort og folkestyret strammet opp. Det bør innføres røde kort og munnkurver, og de burde avsettes når de tjener andres interesser enn folkets. Men ikke noe parti snakker om å gi folket større innflytelse.
Til sist oppfordrer jeg alle til å sende inn høringsforslag og si nei til: Forslag av regulering av innsyn i havvindsøknader. Frist: 13.10.2023
I tillegg håper jeg mange stiller på Fredsinitiativet 2022 og Internasjonal kvinneliga for fred og frihets arrangement på Eisdvoll Plass lørdag 7. september klokka 16:00-18:00. STOPP KRIGEN I UKRAINA!
Kari Elisabet Svare
Angrepet på Nord Stream – og Norges rolle
Av Ola Tunander - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/angrepet-pa-nord-stream-og-norges-rolle/
Ble statsminister Jonas Gahr Støre informert forut for sprengningen?
Artikkelen ble først publisert på Substack med tittelen «The attack on Nord Stream: a short introduction – Briefing material for Dirk Pohlmann’s speech before the UN Security Council 26 September 2023«
Behandlingen i FNs sikkerhetsråd ligger her: https://media.un.org/en/asset/k10/k10v7a2hzd
Dette innlegget er hentet fra Trønderrød
Beslutningen om å ødelegge Nord Stream 26. september -22 var den «ultimate fornærmelse» mot Norge. Dette kommer jeg tilbake til. Først sakens tekniske realiteter.
Plassering
Eksplosivene ble utplassert I Bornholmsbassenget ved en dybde på 75-80 meter. Men ved en militær operasjon ville man mest sannsynlig ha brukt en dekompresjonskammer, både på grunn av dybden og tiden som ville trenges for deployeringen. Historien om en liten seilbåt som den tyske Andromeda fremstår da som mindre seriøs. Den er for liten for å ta viktig utstyr om bord.
For det andre ville vanlige dykkere deployere eksplosivene på 30-40 meters dyp før eller etter Nord Stream passerte Bornholmsbassenget, mens avanserte militære dykkere ville deployere dem utenfor rekkevidde for vanlige dykkere ved en dybde på 75-80 meter. Dette faktum gjør historien om en liten seilbåt lite troverdig.
Svenske myndigheter hevder at størrelsen på «jordskjelvet» av den andre eksplosjonen var 2, 3 på Richter skalaen. Norges seismologiske stasjon NORSAR, med lang erfaring med undervannseksplosjoner, sier at en styrke på 2,1-2,3 tilsvarer 650-900 kg TNT, noe som vil bety nærmere 900 kg TNT for 2,3.
Flere seismologiske stasjoner hevdet imidlertid at størrelsen var mye høyere. GEOFON i Potsdam sa at størrelsen var 3, 1, noe som ville tilsvare flere tonn TNT (på grunn av den logaritmiske skalaen).
Dette må ha vært uført av et statlig organ, hevdet danske og svenske myndigheter.
Dekkoperasjonene
Når du gjør en stor profesjonell operasjon, trenger du for det førsteen dekkoperasjon for utplassering av bomberne, og for det andre må du koble utplasseringen fra utløsningen av bombene. Ellers ville folk lett finne ut hvem gjerningsmennene er.
Det åpenbare dekket var øvelsen BALTOPS-22 i juni 2022 med 45 skip fra ulike Nato-land. De øvde minekrigføring med dykkere og UUVer (Unmanned Underwater Vehicles). Amerikanske skip som det lille «hangarskipet» USS Kearsarge (257 meter) og USS Gunstone Hall (190 meter) var begge i stand til å bringe en miniubåt, noe som kunne ha vært nyttig for utplassering av eksplosiver på en slik dybde.
Ett vitne, så vel som mest sannsynlig en CIA-kilde av Seymour Hersh, har begge hevdet at dykkere fra US Navy med utstyr for dypvannsdykking fra Panama City i Florida var til stede (se hovedartikkel på Substack). Disse dykkerne hadde ingenting med øvelsen å gjøre. De hadde helt annet utstyr. De var mest sannsynlig blitt brukt til å utplassere bombene.
Dersom eksplosjonene hadde funnet sted kort tid etter BALTOPS-øvelsen, ville alle ha forstått hvem som var ansvarlig. Man måtte derfor koble utplasseringen av bombene fra utløsningen av dem. Seymour Hersh hevder at de hadde sluppet en sonarbøye fra et P-8A Poseidon-fly, et fly som ble brukt til å slippe sonarbøyer. Bøyen hadde sendt et kodet signal som utløste tidsinnstillingen til bombene. Dette er en enkel og praktisk måte å gjøre det på.
Sonar utløser eksplosjonen når det passet USA
Seymour Hersh’ kilder (angivelig fra CIA) fortalte ham også at USA hadde brukt et norsk Poseidon-fly for å trekke i avtrekkeren. Amerikanere liker «plausibel deniability». De foretrekker å la andre gjøre «den skitne jobben», men det er noe vi må legge til. Nordmennene hadde kjøpt fem Poseidon fra USA og Norge begynte å motta dem våren 2022, men det oppsto tekniske problemer, og prosjektet ble forsinket. Den første testflyvningen var i juni. Før oktober hadde de bare fløyet med to fly, og de hadde bare én langtur (ned til Sørlandet). Flyene ville ikke være operative før i 2023.
Et slikt angrep på rørledningen vil heller ikke passe inn i tradisjonell norsk sikkerhetspolitikk. Det er sannsynlig at nordmenn på høyere nivå hadde trukket seg ut.
Den 21. september fløy en amerikansk Poseidon fra Sigonella i Italia opp til Nordholz/Cuxhaven (Tyskland), og i tre netter (22.-25. september) fløy den frem og tilbake over Bornholm. 26. september gikk den tilbake til Sigonella. Den kunne lett ha sluppet en sonarbøye over sjøen like ved Bornholm, men det er ikke noe poeng å forsøke legge skylden på en norsk Poseidon hvis du selv flyr frem og tilbake i området med din egen Poseidon. USA hadde i hvert fall ikke brukt en norsk Poseidon til «plausibel deniability».
Men hvis Hersh hadde rett i at nordmennene etter planen skulle slippe sonarbøyen, måtte amerikanerne på Sigonella hente den fra Norge. 14. september fløy et amerikansk Hercules-fly en direkterute 7 timer opp fra Sigonella til Andenes-Andøya, Nord-Norge (90 km nord for den norske Poseidon-basen på Evenes) og deretter tilbake til Sigonella over Keflavik. Vi har grunn til å tro at dette Hercules-fly hentet noe veldig viktig i Norge – en bestemt sonarbøye – og deretter brakte den til Sigonella.
Amerikansk Poseidon patruljerer området for eksplosjonene
To timer før den første eksplosjonen klokken 02.03 (sentraleuropeisk sommertid og norsk tid) forlot en amerikansk Poseidon Keflavik på Island med kurs for farvannet øst for Bornholm. Den ankom Bornholm en time etter den første eksplosjonen. På tidspunktet for eksplosjonen, da den amerikanske Poseidon var sørvest for Norge, forlot et amerikansk tankfly US Spangdahlem Air Base (Tyskland) for Polen for å lufttanke (fylle drivstoff på) Poseidon-flyet, slik at det ville være i stand til å patruljere farvannet øst for Bornholm i de kommende fire timene.
Den amerikanske Poseidon gikk ut over Østersjøen igjen. Den skrudde av transponderen klokken 05.10 norsk tid og skrudde den på igjen tre timer senere, fortsatt øst for Bornholm. Klokka 09:00 fløy Poseidon-flyet over eksplosjonsstedet (for siste gang), og umiddelbart deretter klatret det til en høyde på 10.000 meter og returnerte til Keflavik.
At et P-8A Poseidon patruljerte farvannet øst for Bornholm i timevis om natten og tidlig morgen etter det mest dramatiske angrepet på sivil infrastruktur noensinne, kan ikke forklares som en tilfeldighet, og beslutningen om å patruljere dette området ble tatt før den første eksplosjonen. Amerikanerne visste definitivt at eksplosjonen ville skje og når.
Ble tidspunktet for sprengningen bestemt for å ydmyke Norge?
Norsk etterretning har stått amerikansk etterretning svært nær. Dette var tilfelle i 1990, og det er enda mer sant i dag, men å angripe en russisk rørledning og kanskje utløse en krig med Russland har vært så langt fra norsk tradisjonell politikk som det kunne.
Nøyaktig hva som skjedde i fjor sommer vet vi ikke, men 20. september opplyste Statsministerens kontor alle aviser og nyhetsbyråer at statsminister Jonas Gahr Støre skulle til Polen for åpningen av den nye norsk-dansk-polske rørledningen («Baltic Pipe») 27. september. Det var den viktigste innvielsen det året, og det var åpenbart at statsministrene i de tre landene pluss den polske presidenten ville feire den nye rørledningen.
19.-22. september var imidlertid Støre i USA. Han og forsvarsministeren hadde en guidet tur med marineminister Carlos Del Toro på Norfolk Naval Base (Washington). Han møtte også utenriksminister Anthony Blinken i FN i New York. 22. september bemerket Statsministerens kontor at Støre hadde avlyst sin tur til åpningen i Polen.
Norway Prime Minister, Minister of Defense, SECNAV Visit USS Gerald R. Ford
Han kunne selvfølgelig ikke reise til Polen, fordi dette i praksis ville vært en feiring av angrepet på Nord Stream-rørledningen dagen før. Det ville fremstått som en feiring av elimineringen av Norges største gasskonkurrent til Europa. Støre måtte ha blitt informert om det kommende angrepet på Nord Stream av Del Toro og Blinken. I stedet for å reise til Polen 26.-27. september, dro Støre på en skolekonkurranse i Kristiansand (26. september), og han så på noen tall i budsjettet (27. september).
Beslutningen om å ødelegge Nord Stream 26. september var den «ultimate fornærmelse» mot Norge. Etterpå fremstår det som en straff av Norge for å ha trukket seg fra operasjonen.
At statsminister Støre avlyste sin reise til Polen på kort varsel (uten å gjøre noe spesielt i Norge), viser at han må ha blitt informert om beslutningen om å ta ut Nord Stream på sin reise til USA 19.-22. september. Dette angrepet var veldig arrogant, en krigserklæring, og amerikanerne prøvde ikke engang å skjule sine spor.
MTB Kvikk-skandalen og AMS-pandemien gjelder samme sak: et énøyd strålevern
Av Einar Flydal - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/mtb-kvikk-skandalen-og-ams-pandemien-gjelder-samme-sak-et-enoyd-stralevern/
Det er en uting når media skriver sterkt mangelfullt om noe som angår mange, men avviser korrigerende kommentarer fra sentrale aktører i saken. I dette tilfellet gjelder det den åtte millioner kroner dyre rettsprosessen om de nye strømmålerne som BT/E24 skrev om på nettet den 30.09. og BT på trykk den 2.10.2023. Jeg var en en hovedmann bak saken, men fikk mine kommentarer til saken avvist. Derfor går jeg til andre med dem – her lett utvidet:
Jeg startet det hele fordi jeg etter et helt arbeidsliv innen IKT i næringsliv og skoleverk, forskning og undervisning, gjorde et 15 års dypdykk i helse- og miljøvirkningene fra den samme teknologien. Det jeg fant, overrasket meg stort: Ikke bare mobiler, men alt moderne trådløst svekker folkehelsa på bred front. Hvordan kan det da være tillatt?
Så lærte jeg om motortorpedobåten Kvikk og besetningen som fikk kreft og barn som ble født med store skader. Og så kom det vi burde kalle «AMS-pandemien»: Folk ble akutt dårlige av de nye «smarte» strømmålerne som ble installert i alle hjem – i Norge som i alle andre land der de innføres.
Jeg lærte etter hvert at de to – Kvikksaken og AMS-pandemien – har samme årsak, og derfor måtte til rettsapparatet.
Felles årsak: strålevernets én-faktor-forklaring
Mange lesere av Bergens Tidende husker nok hvordan BT-journalisten Inge Sellevåg på 1990-tallet utrettelig avslørte skandalen rundt motortorpedobåten Kvikk og besetningen som fikk kreft og barn som ble født med store skader. Ombord i MTB Kvikk var det sterke sendere som skulle jamme andre skips radiokommunikasjon. Besetningen ble kraftig eksponert. Liknende tilfeller fantes i USA. Skadevirkninger, bl.a. på sæd og DNA, var for lengst godt dokumentert. Men ikke noe av dette var nok til at Strålevernet fant at det var en sammenheng. Energien fra senderne var angivelig ikke «sterk nok» og man manglet en forklaring på hvordan så svak energi kunne gi skade.
De fleste kjenner også til noen som påstår at de ikke tåler strålingen fra AMS-målere, WiFi, mobiltelefoner og andre moderne trådløse sendere. Strålingen fra slike kilder har særdeles mye mindre energi i seg. Likevel får folk de samme akutte helseplagene som i andre land der slike målere er innført, og gjerne fullstendig uventet: søvnløshet, hodepine, tinnitus, leddsmerter, tanketåke, hjertearytmier, m.m.
Det er nemlig slett ikke bare energimengden i strålingen det kommer an på, men vel så mye helt andre faktorer, som pulsenes bråhet, hyppighet og relative styrke. De påvirker på cellenivå og forstyrrer en rekke prosesser nesten uansett hvor svake de er. Flere slike mekanismer er kjente, og har vært det i 60 år eller mer. Faktisk viser en gjennomgang at av samtlige fagfellevurderte studier på området publisert siden 1990 (i databasen Medline), gjør de langt fleste studiene studiene funn av helseskadelige virkninger – akutt eller over tid – selv ved slik svak eksponering.
Begge sakene viser hvordan Strålevernet svikter når det avviser at strålingen kan gi helseplager og ‑skader. For der i gården holder man seg bare til energimengden, som i praksis betyr bare å se på oppvarmingsrisiko. At noen kan være overfølsomme for slike svake signaler, avvises – for det foregår jo ingen skadelig oppvarming! At skader likevel oppstår, at statistiske mønstre blir tydelige med andre kriterier, og at overfølsomhet for selv svært svake signaler har vært observert siden slutten av 1700-tallet, men har økt med moderne elektronikk og digitale sendere, preller av som vann på gåsa.
Strålevernet (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet) baserer seg på slike undersøkelser som står til stryk i metodelære. Men å ta slikt opp med Strålevernet og Helsedirektoratet har vært som å snakke til veggen. Foreldede fagtradisjoner fra atomfysikken og politiske bindinger ser ut til styre kursen. Strålevernet forsikrer dermed om at forskningen «ikke gir grunnlag for» strengere grenser og unndrar seg ansvar ved bare å gi «anbefalte grenseverdier». I praksis er man overlatt til eget skjønn, som selvsagt de færreste har på et slikt område.
Verken strømmålere, mobilmaster eller WiFi-rutere gir oppvarmingsfare, men gir likefullt en del folk betydelige helseplager, og gir oss alle, og naturen rundt oss, en kontinuerlig belastning, 24/7/365. AMS-målerne er i en særstilling, for de kan jo ikke slås av. Pulsingen fra dem er langt skarpere og sterkere enn fra f.eks. en iPhone eller Samsung smarttelefon.
Da man begynte å installere AMS-målere i Norge ca. 2017, lente NVE og Helsedirektoratet seg til Strålevernet. Målerne, med sine mikrobølgesendere, kunne altså ikke gi helseplager. Det ble gitt adgang til fritak mot legeattest, men leger fikk raskt forbud mot å skrive ut attester som kunne komme i konflikt med kunnskapsgrunnlaget som styrer Strålevernet og Helsedirektoratet. Dermed ble det bare rundt 5000 fritak fra målernes sendere.
Fritak fra «skitten strøm» blir ikke gitt. «Skitten strøm» er bransjesjargong for elektrisk støy og relativt høyfrekvent pulsing i strømnettet. Med digitaliseringen er slike pulser blitt et stort og velkjent teknisk problem, mens den biologiske siden er ukjent for de fleste. Alle AMS-målere skaper «skitten strøm», i likhet med mye annet man har i huset, så som LED-pærer, ladere, elektromotorer, m.m. Enkelte personer er så váre for slike pulser at de renser huset for slike kilder, bruker spesielle filtre, eller foretrekker å leve uten strøm framfor «skitten strøm».
Rettsapparatet ble eneste dermed alternativ for å nå gjennom til forvaltningen. For det kunne da umulig være lov å installere måleutstyr i sikringsskapet dersom folk blir syke av det?
Svikten i rettssystemet
Kort fortalt samlet jeg inn penger og engasjerte advokater i tre ulike advokatkontorer for å få laget utredninger om AMS-målerne, helsa og jussen. Alle rapportene konkluderte med at innføringen var på svak juridisk grunn dersom helsevirkningene var reelle. Men kunne man nekte installasjon når innvendingene mot ny måler gjaldt egen og husstandens helse?
Jeg engasjerte en fjerde, advokat Hugo P. Matre, partner i Advokat Schjødt AS, og samlet inn mer penger til en pilotsak for å få en juridisk avklaring av lovligheten av slike målere, eller av å nekte installasjon. NHO-organisasjonen Energi Norge (nå Fornybar Norge) ønsket ikke å medvirke til en slik avklaring.
Vi reiste da i tur og orden fem søksmål der nettselskapene trakk seg, og gikk deretter inn i en sak der flere kunder hadde gått til felts mot Elvia. Den saken kjørte vi så fra tingretten og hele veien helt til topps – uten at domstolene ville vurdere helserisikoen:
Tingretten avviste å bruke fagdommere og lente seg på vurderingene til Strålevernet (DSA). Vår omfattende dokumentasjon ble ikke en gang vurdert. Lagmannsretten ville heller ikke ha hjelp fra fagdommere og siterte bare tingrettens vurdering. Ikke en gang saksøkernes ekspertvitner, internasjonalt kjente forskere som har medvirket i en rekke internasjonale kommisjoner, også offentlige amerikanske, fikk gehør i retten. Deres budskap var krystallklart: – Slik stråling skaper helseproblemer – akutte så vel som på sikt. Og noen er ekstra følsomme! De dokumenterte påstandene ved å legge fram forskningsresultater i fleng og føre bevis etter anerkjente metoder.
Helseskadelige virkninger måtte være «åpenbart grunnløse» for at saksøkerne skulle tape saken og saksøkernes helseplager var ikke omstridt. Likevel ble søksmålet tapt. Retten foretok ingen selvstendig vurdering. Deretter ble anken til høyesterett, men avvist uten begrunnelse.
En slik håndtering er i realiteten rettsnekt og brudd på grunnleggende rettigheter. Det skaper misttillit til rettsapparatet, som er det siste vårt samfunn trenger.
Saken om helseplager fra AMS-målerne ble derfor klagd inn til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, men ble avslått, uten noen begrunnelse. Rettsvesenet har fra bunn til topp, i likhet med forvaltningsorganer som NVE, RME, Energiklagenemnda, Helsedirektoratet m.fl., veket unna å foreta en selvstendig vurdering av det saken faktisk gjaldt: om det fantes en helserisiko – eller en mulighet for en slik – som burde hensyntas. Fantes den, kunne saksøkernes innvendinger ikke være «åpenbart grunnløse».
En slik vurdering ville ikke være særlig vanskelig å foreta: Selv de dokumenter som Strålevernet støtter seg til, hevder at forskningen ikke gir grunnlag for å avvise noen helserisiko. Den hevder bare at helsefaren ikke er endelig og klart påvist å være knyttet til noen terskel for oppvarmingsfare, målt som energiintensitet over et tidrom på noen minutter.
Hva viser kostnadene ved å få prøvd en slik sak?
Siden regnskapet ikke er avsluttet, kan jeg ikke gi et eksakt fordeling her og nå. Jeg gir derfor omtrentlige tall, mens saken ennå er aktuell:
Det hele har i alt kostet 8.013.138 NOK siden sommeren 2018. Utredninger av generelt saksgrunnlag og alle de fem første sakene er tatt med i dette beløpet. Ellers fordeler kostnadene seg slik: Rundt 240.000 er gått til konsulentrapporter og til amerikanske ekspertvitner (som har avstått fra vanlige honorarer «over there»). Rundt 10.000 er gått til kontorhold. Å bringe saken inn for EMD (Menneskerettsdomstolen) kostet ca. 700.000. Resten fordeler seg omtrent likt på saksøkernes og motpartens advokatfirmaer (og mindre beløp til domstolene), ettersom saksøkerne ble idømt motpartens sakskostnader, til tross for at så godt som all utredning og dokumentasjon i saken er levert av saksøkerne.
Kostnadene viser at ingen vanlige enkeltpersoner kan ta sjansen på slike rettsprosesser – uansett om de har rett eller ikke. Å stå opp mot store selskaper og staten for å forsvare elementære rettigheter til helse og miljø gjennom rettssystemet må derfor finansieres gjennom innsamlinger. Og det krever tusenvis av timer frivillig, ulønnet innsats. Kostnadene er i seg selv et problem for rettssikkerheten, selv i en sak med svært lave beviskrav: «ikke åpenbart grunnløst».
En seier
Siden lagmannsrettens dom er blitt stående, er den gjeldende rett. Dommen stadfester det selvsagte – at nettselskapet skal ha adgang til å skifte ut måleren når det ikke foreligger fritak. Men den gir også en meget viktig seier til saksøkerne og til de leger som har trosset Helsedirektoratets forbud mot attester:
Lagmannsretten ga en klar anvisning på hvordan leger kan skrive attester som forplikter nettselskapene til å gi fritak, både fra sender i måleren, og fra «skitten strøm» (linjebundet spenningsstøy).
Dommen pålegger nettselskapene å løse problemet der en legeattest foreligger. Per dato respekterer ikke nettselskapene dommen mht «skitten strøm»: De hevder at de er pålagt av NVE å skifte ut de gamle målerne, noe de helt klart ikke er når det er gitt fritak. De hevder også at det ikke fins målere som ikke lager «skitten strøm», til tross for at slike målere er handelsvare.
Konklusjon
Vi har et Strålevern (DSA) som ikke anbefaler vern mot mer enn de aller groveste stråleskadene, som er de som er knyttet til oppvarming. De andre går under radaren. Og vi har et helsevesen og en IKT-næring som baserer seg på dette mangelfulle strålevernet.
Ett av flere mulige juridiske spor er nå prøvd helt til topps, ventelig det som det skulle være lettest å vinne fram med juridisk. Men rettssystemet baserte seg utrolig nok på Strålevernets oppfatninger, altså nettopp de som saken utfordret, og unnlot å gjøre en selvstendig bevisvurdering.
Derimot er retten til frihet fra helseplager fra mikrobølger og «skitten strøm» blitt blitt styrket gjennom lagmannsrettens dom.
Det er all grunn til å være skuffet over – eller oppleve det som direkte pinlig på vårt samfunns vegne – hvordan rettsapparatet har fungert, og hvordan NVE, NHO-organisasjonen Fornybar Norge og nettselskapene utviser sitt samfunns- og miljøansvar i sakene om AMS-målerne og helsa.
Einar Flydal
Nyttige og opplysende lenker
Dommen fra lagmannsretten: https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2022/11/Borgarting-lagmannsrett-Dom_av_3.11.2022_SladdetGult-1.pdf
Dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen: https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2023/09/2023.09.21-EMD.-Avslag-pa-klage-Andersen-Others-v.-Norway_sladdet.pdf
Framgangsmåte for å skrive attester og søke fritak: https://einarflydal.com/2022/12/13/nyhet-framgangsmate-for-a-soke-fritak-fra-ams-maler/
Framgangsmåte for å klage over avslag vedr. fritak for «skitten strøm»: https://einarflydal.com/2023/09/21/ams-og-skitten-strom-klag-til-ledelsen-i-nettselskapet-her-far-du-malen/
Faglig og populærfagliglitteratur om stråling og helse – på norsk: https://einarflydal.com/utredninger-boker-m-m-a-laste-ned-bestille/
Norske avlsforskere frykter at norske selskaper skal miste konkurransekraft
Av Romy Rohmann - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/norsk-avlsforskerne-frykter-at-norske-selskapene-skal-miste-konkurransekraft/
Alle de andre får lov, bare ikke vi …. Du har kanskje hørt argumentasjonen, nå er det Forskningssjef i Geno, Håvard Tajet, forskningssjef i Norsvin, Eli Grindflek og prosjektleder for genteknologi i Heidner Biocluster Sigrid Bratlie som håper på ei oppmyking i regelverket slik at norske avlsmiljøer kan konkurrere på samme vilkår som selskaper i andre verdensdeler, de ønsker at Norge skal tillate genredigering som et supplement i avlsarbeidet.
Konkurrentene kan ha genredigerte dyr på markedet allerede i 2024.
Det blir en kamp rundt det nye GMO regelverket.
Vi skrev om dette på steigan.no blant annet den 14. juni.
6. juni overleverte leder i Genteknologiutvalget, Anna Wargelius, utredningen om genteknologi til Klima- og miljøminister Espen Barth Eide, rapporten heter «Genteknologi i en bærekraftig fremtid».
Verden står fremfor en rekke store utfordringer: klimaendringer, matforsyningsproblemer og helseutfordringer. For å møte disse utfordringene trenger vi teknologi, og én av de teknologiene er genteknologi, innledet Wargelius sin presentasjon med, da hun lanserte rapporten.
Denne offentlige utredningen legger fram analyser og anbefalinger for hvordan Norge framover kan regulere og bruke genteknologi framover.
Mens NOU 2023:18 Genteknologi i en bærekraftig framtid, fortsatt er ute til høring har Mattilsynet godkjent rapsolje fra genmodifisert raps til bruk i fiskefor.
Nå foregår det et stort press på en liberalisering av genteknologiloven og avlslagene presser på, Nationen skriver om dette 30. september.
Vi konkurrerer ikke på like vilkår, Norsvin og Geno liker å kalle seg verdensledende innen husdyravl. Norske NRF-gener og norske svinegener eksporteres til hele verden, nå frykter avlsforskerne at de norske selskapene skal miste konkurransekraft.
Geno og Norsvin har vært verdensledende på husdyravl, men mener det vil sakke akterut når de internasjonale konkurrentene tar i bruk genredigering. De norske avlsmiljøene ønsker at Norge myker opp regleverket og går inn med mer penger.
Nationen skriver:
I dag er norske svinebønder redde for afrikansk svinepest, mens amerikanske bønder frykter sykdommen PRRS. Hva om avlsselskapene kunne lage griser som er resistente mot disse sykdommene?
Dette er ikke science fiction. Konkurrentene til Norsvin har ved hjelp av genredigering allerede kommet langt i å utvikle griser som er resistente mot sykdommen PRRS. De planlegger å få grisene på verdensmarkedet første halvår 2024, sier forskningssjef i Norsvin, Eli Grindflek.
De skriver videre:
Prosjektleder for genteknologi i Heidner Bicluster, Sigrid Bratlie, presenterer et verdenskart som viser hvordan genredigering er regulert i ulike verdensdeler. EU og Norge har et langt strengere regelverk enn hele resten av verden.
Forskningssjef i Norsvin, Eli Grindflek, håper politikerne forstår at det vil være vanskelig for norske avlsmiljøer å konkurrere på verdensmarkedet hvis de skal forholde seg til langt strengere regler for genredigering enn konkurrentene.
Vi konkurrerer om de samme kundene på verdensmarkedet, men vi konkurrerer ikke på samme vilkår når det gjelder teknologi. Vi liker å si at vi er verdensledende, men vi er ikke verdensledende på genteknologi. Vi henger allerede bak. Nå må vi sørge for å ikke havne enda lenger bak. Det krever både penger og regelverksendringer, sier Grindflek.
Genteknologi presenteres som løsningen på de utfordringene næringa står overfor og det er mye penger i dette. En av Norsvins største konkurrenter, britiske Pic, brukte bare i fjor rundt 15 millioner euro på genteknologisk utvikling av griser som er resistente mot virussykdommen PRRS.
Virussykdommen PRRS koster amerikanske svinebønder 650 millioner dollar årlig og dersom man blir kvitt denne sykdommen blir vil det få stor betydning for både bøndenes økonomi, dyrevelferden og avlsselskapenes konkurransekraft.
Grindflek sier videre til Nationen: Det er en helt ny konkurransesituasjon for oss å skulle konkurrere med selskaper som kan tilby et slikt avlsmateriale.
Norge har 15 prosent markedsandel i USA og Administrerende direktør i Norsvin, Olav Eik-Nes mener at Norge kan øke denne til 30 prosent dersom vi kan tilby sykdomsresistente griser, noe som kan det bety merinntekter på 22 millioner euro.
Prosjektleder for genteknologi i Heidner Bicluster, Sigrid Bratlie sier til Nationen:
I høringsrunden forventer jeg at mange vil støtte oss på en oppmyking av regelverket, men hvis vi skal få en oppmyking må politikerne overbevises. Der tror jeg landbruket sitter på nøkkelen. Fiskeindustrien er med, de medisinske miljøene er med, men landbruket sitter på gjerdet. Det er på tide at landbruket hopper ned fra gjerdet og sier at dette er noe vi ønsker for å bevare landbrukets konkurransekraft og styrke bærekraften i matproduksjonen.
Hun jobber også med genteknologi i Kreftforeningen og er overrasket over hvor mye mer motstand genredigering møter i landbruket enn i humanmedisinen.
Hun avslutter med:
I humanmedisinen er alle enige om at disse teknologiene er bra, men i landbruket sitter alle og trår vannet. Derfor er det viktig at vi får fram hvilke endringer genteknologi kan medføre både i form av bedre dyrevelferd, mer bærekraftig matproduksjon og bedre økonomi.
Vi er ikke aleine om å behandle nytt regelverk om genredigering, EU-kommisjonens forslag til regulering av genredigerte planter ligger nært opp til det flertallet i NOU-en foreslår. Norge er bundet opp mot EUs regelverk for GMO gjennom EØS-avtalen.
EU-forslaget kom i juli, rundt en måned etter at NOU-en hadde blitt overlevert til Klima- og miljøminister Espen Barth-Eide. Det er fortsatt usikkert om kommisjonens forslag vil gå gjennom, da det er stor uenighet om regulering av genteknologi innad i EU.
Du kan lese NOU-en her:
Når alt raser sammen
Av George Chabert - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/nar-alt-raser-sammen/
På 1500-tallet, sto en gammel man ved Lisboas strandbredde og så på karavellene som skulle seile ut i verden. Camões beretter: «Tre ganger rynket han misfornøyd pannen: Åh, trang til å kommandere! Åh, forfengelige grådighet! Du som sløser, du som stjeler av undersåtter, kongeriker, skatter og rikdom. De hyller deg som edel, og de hyller deg som høvding, selv om du er et avskyelig menneske. Til hvilke nye katastrofer vil du føre disse rikene og disse folkene?»
Rundt midten av 1900-tallet hadde europeere utryddet et stort antall folkeslag verden rundt. Bare i Brasil, mellom 1900 og 1950, ble hundre stammer totalt utryddet. I 1876 døde den siste tasmanske kvinne. Hennes legeme ble utsilt på et museum. I USA, mellom 1865 og 1872, ble et urfolk nær San Francisco jaget på som kaniner. Et par familier klarte å rømme og holde seg gjemt i førti år. I 1911 ble siste overlevende funnet, en naken utmagret man i femtiårsalderen. Han døde i 1916, som dørvakt på et hotell.
Med tiden økte krigen Vesten drev mot verden i omfang og i grusomhet. I Vietnam soldater som voldtok og deretter drepte kvinner, bar tittelen «dobbeltveteraner». Kvinner ble voldtatt, lemlestet og fikk vaginaen revet opp med kniv eller bajonett. En kvinne ble drept ved at munningen på et gevær ble stukket inn i skjeden hennes og avtrekkeren ble trukket av. Og det var napalm bombene. Et barn fikk øyelokkene, nesen og leppene brent bort. Han var halvveis på vei til å bli en hodeskalle, men var fortsatt i live. Nguyen Van Tuan overlevde: «Skolekameratene mine ble brent under halsen, alle døde.» Hollywoods Sean Penn sier det slik: «Det finnes ingen større humanitær styrke på planeten enn det amerikanske militæret.»
Som den gamle man fra Lisboa advarte, grenseløs grådighet har en pris, og Vesten har betalt prisen med sin sjel. Dens verdier er nå tomme begrep for å rettferdiggjøre en rovdyrpolitikk som overalt skaper uutholdelige sosiale ulikheter. Diplomati er nå begrenset til trusler, sanksjoner og bruk av militærmakt.
Vi har sett det før. For mer enn to hundre år siden, forsøkte det franske keiserrike, i republikkens og frihetens navn, å innføre en blokade av England. For å håndheve blokaden invaderte den franske hæren den iberiske halvøy og Russland. Det ble for mye. Russland knuste den franske hæren i Moskva i 1812 og i Paris i 1814. Waterloo ble det franske keiserrikets siste krampetrekk.
Vestens blokade av Russland har slått feil. Russlands økonomi og militærmakt har forsterket seg mens mange i Amerika og i Europas nå strever, Tyskland går inn i en periode med avindustrialisering, og våpenlagrene tømmes. Om noe, krig og sanksjoner akselererer utviklingen av et økonomisk, finansielt og militært alternativ til den amerikanske etterkrigsverdensorden.
Desperate etter å stanse forfallet, gjør USA og EU alt for at ødeleggelsen av Ukraina fortsetter så lenge som mulig og truer allerede med å fremprovosere enda en krig, denne gangen med Kina. At mer enn 600.000 mennesker har blitt drept i Ukraina så langt, de aller fleste av dem ukrainere, spiller like lite rolle som massakren av vietnameserne og alle de andre. Senatoren Richard Blumenthal sier det slik: «Amerikanere bør være fornøyde med at vi får pengene våres på våres Ukrainainvesteringer. Vi har bidratt til å gjenopprette troen og tilliten til amerikansk lederskap – både moralsk og militært. Alt uten at en eneste amerikansk soldat har blitt skadet eller mistet livet.»
Vesten er ved veis ende, og ingen vil gråte for den. Vestens Waterloo vil nok komme, antagelig ved Taiwanstredet. Med mindre den kontinuerlige krigseskaleringen i Ukraina utvikler seg til en full krig mellom NATO og Russland, på Europas jord, der alt startet ved Lisboas strandbredde for femhundre år siden.
Kilder:
Luis de Camões, Os Lusíadas, 1572
List of massacres of Indigenous Australians
Claude Lévy-Strauss, «Le métier d’éthnologue», 1961 https://www.radiofrance.fr/franceculture/grille-programmes?date=17-09-2023
Nick Turse, Kill Anything That Moves: The Real American War in Vietnam, 2013
USA er i ferd med å gå tom for penger til å betale ukrainske statslønninger
Av Dave DeCamp - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/usa-er-i-ferd-med-a-ga-tom-for-penger-til-a-betale-ukrainske-statslonninger/
Tjenestemenn forteller The Wall Street Journal at finansieringssystemet vil løpe ut i neste måned hvis kongressen ikke godkjenner mer hjelp.
Anti-War, 3. oktober 2023.
USA vil gå tom for penger til å betale for ukrainske statslønninger og tjenester innen neste måned hvis Kongressen ikke godkjenner mer Ukraina-hjelp, rapporterte The Wall Street Journal tirsdag, med henvisning til ikke-navngitte amerikanske og ukrainske tjenestemenn.
USA og Ukrainas andre vestlige støttespillere har betalt lønn til rundt 150.000 offentlig ansatte i Ukraina. Dette har blitt gjort gjennom en form for amerikansk støtte kjent som direkte budsjettstøtte som gis gjennom US Agency for International Development (USAID) og Verdensbanken.
Ifølge Journal har Verdensbanken sendt $ 23,4 milliarder til Ukraina gjennom programmet, med $ 20,2 milliarder finansiert av USA og $ 2 milliarder fra Storbritannia. USAID forventes å gi ytterligere 1,15 milliarder dollar denne måneden, men fremtidige utbetalinger er uklare.
WSJ skriver:
Den europeiske union er en enda større giver enn USA for sivil bistand, og store økonomier som Japan kan trappe opp hvis amerikansk bistand forsvinner, sa tjenestemenn. Likevel blir amerikansk økonomisk og militær bistand – som EU ikke kan matche – sett på som et barometer på Vestens evne til å fortsette å støtte krigen.
En fersk rapport fra 60 Minutes viste hvordan USAs økonomiske bistand til Ukraina ikke bare finansierer regjeringen. Den amerikanske bistanden subsidierer også småbedrifter og bidrar til å kjøpe frø og gjødsel til ukrainske bønder. Eieren av en strikkevirksomhet i Ukraina snakket med 60 Minutes og erkjente at finansiering for selskapet hennes ble gitt av amerikanske skattebetalere.
Journal-rapporten sa at hvis Kongressen ikke godkjenner hjelpen snart, kan Ukraina bruke midler som er satt av til senere utgifter for å komme seg gjennom november og desember, men utsiktene for 2024 er uklare. Andre land og EU kan også muligens øke utgiftene til økonomisk bistand til Ukraina.
PS:
Norge gir to milliarder kroner til drift av den ukrainske staten
Og i Norge er det knapt nok diskusjon om at staten prioriterer ukrainske statsansatte over egne borgere.
Denne artikkelen ble først publosert av Anti-War:
The US Is Running Out of Money to Pay Ukrainian Government Salaries
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Dømt til å tape (2)
Av John J. Maersheimer - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/domt-til-a-tape-2/
Dette er del to i John J. Maersheimers artikkel om den ukrainske motoffensiven. Første del finner du her: Dømt til å tape (1)
Historien om blitzkrig
La oss nå se på hvordan de historiske kildene passer med disse analytiske rammene som beskriver blitzkrigens ABC. Det har vært 11 blitzkriger siden ankomsten av panservognen på slagmarken, hvorav fire involverte reale kamper, hvorav syv var ikke-reale kamper. Angriperen lyktes i en av de fire reale kampene og i alle de syv ikke-reale kampene. (Maersheimer bruker begrepet fair fight, vi har valgt å oversette det med real kamp, o.a.)
Tyskland lanserte fem store offensiver i andre verdenskrig: mot Polen i 1939, Frankrike i 1940, Sovjetunionen i 1941 og på nytt i 1942, og mot de allierte hærene i 1944. Wehrmacht brukte ikke en blitzkrig-strategi mot Polen, selv om betydelige tankstyrker var engasjert i operasjonen.[19] De valset ganske enkelt over det polske militæret i det som helt klart var en ikke-real kamp. Ett år senere, våren 1940, lanserte tyskerne en blitzkrig i Frankrike og vant en avgjørende seier. Det var det første tilfellet av blitzkrig, og det var en real kamp. Året etter invaderte Hitlers styrker Sovjetunionen, og engasjerte seg i en annen real kamp. De benyttet blitzkrig, som hadde som mål å påføre Den røde armé et avgjørende nederlag vest for elven Dnepr. De klarte ikke å oppnå dette målet, og offensiven stoppet til slutt opp utenfor Moskva tidlig i desember 1941. I et forsøk på å unngå en utmattelseskrig lanserte Wehrmacht en ny offensiv mot Den røde armé i slutten av juni 1942, denne gangen kjørte den dypt mot de oljerike områdene i Kaukasus og Sør-Russland, i håp om at erobringen av dem ville gi Sovjetunionen et dødelig slag. Til tross for imponerende seire i de første månedene av felttoget, kom blitzkrigen i 1942 til kort og Wehrmacht endte opp i en utmattelseskrig på østfronten. Til slutt lanserte tyskerne en blitzkrig i Ardennene i desember 1944, i håp om å splitte og alvorlig svekke de amerikanske og britiske armeene, erobre den viktige havnen i Antwerpen, og forhåpentligvis tvinge de allierte til å overgi seg. Til tross for et innledende gjennombrudd mislyktes den tyske offensiven.
Det israelske forsvaret (IDF) lanserte blitzkrig mot den egyptiske hæren i 1956 og 1967. I begge tilfeller beseiret israelerne egypterne, men ingen av dem var en real kamp ettersom IDF var en overlegen kampstyrke. Det har vært fem andre blitzkriger i tillegg til de fire tyske og to israelske tilfellene: den sovjetiske offensiven i 1945 mot Japans Kwantung-hær i Mandsjuria, den nordkoreanske invasjonen av Sør-Korea i 1950, den indiske offensiven mot Øst-Pakistan i 1971, det vietnamesiske angrepet inn i Kambodsja i 1979, og det USA-ledede angrepet mot den irakiske hæren i Kuwait i 1991. Disse krigene, som de to israelske eksemplene, var urett-ferdige kamper.[20]
Denne korte historien peker på at Frankrikes fall i 1940 er det eneste tilfellet der en blitzkrig lyktes i en real kamp. Og mens den tyske seieren er en av de mest imponerende kampanjene i militærhistorien, var det nære på. [21] Wehrmacht ville sannsynligvis ikke ha oppnådd en rask og avgjørende seier hvis de franske styrkene hadde blitt utplassert noe annerledes, eller hvis de forsvarende styrkene hadde reagert raskere og mer effektivt på det kritisk viktige tyske gjennombruddet ved Sedan. De tre andre reale kampene involverte også Wehrmacht; i hvert tilfelle forpurret enten Den røde armé eller de allierte den tyske blitzkrigen. De andre syv tilfellene var alle ikke-reale kamper der angriperen ikke overraskende scoret en avgjørende seier. Ikke i noe tilfelle ble en blitzkrieg brukt for å vinne en begrenset seier. Målet i alle elleve tilfellene var å avgjørende beseire målstatens militære.
Når det gjelder forsvarerens strategi, ble det brukt en fremskutt forsvars-strategi i alle elleve tilfeller. Det er ikke overraskende at det ikke er tilfelle av at en målstat bruker et mobilt forsvar, da den strategien er den mest krevende og den mest risikable. Det er heller ikke snakk om at en forsvarer stoler på et forsvar i dybden for å hindre en blitzkrig, noe som er overraskende da det er godt egnet til det formålet.[22] Det synes klart at gitt de tilgjengelige ressursene, foretrakk kommandørene å plassere hovedtyngden av styrkene sine godt fremover og ikke bekymre seg mye om å tett befolke de påfølgende forsvarslinjene.
I de elleve tilfellene av blitzkrig, som alle involverte å angripe en motstander som brukte en fremskutt forsvarsstrategi, brøt de angripende styrkene gjennom den første forsvarslinjen hver gang. I åtte av de elleve tilfellene førte den påfølgende dype strategiske gjennomtrengningen til en avgjørende seier.[23] De tre unntakene er de tyske blitzkrigene mot Den røde armé i 1941 og 1942, og mot de allierte i 1944. I alle tre tilfellene var forsvareren i stand til å skape nye forsvarslinjer i bakover og slite ned Wehrmacht. I virkeligheten ble både Den røde armés og de alliertes fremskutte forsvarsstrategi forvandlet til et forsvar i dybden, som tidligere understreket, er ideelt egnet for å beseire en blitzkrig.
Ukrainas dødsdømte offensiv
Denne korte historien om blitzkrig, kombinert med en forståelse av hvordan denne strategien fungerer, kaster mye lys over utsiktene til at den ukrainske motoffensiven skulle lykkes. Faktisk viser bevisene at Kievs blitzkrig nesten ikke hadde noen sjanse til å lykkes. For det første var Ukraina engasjert i en real kamp, noe som betydde at nesten alt måtte gå riktig for at strategien skulle fungere etter hensikten. Den ukrainske hæren var imidlertid dårlig egnet til å lansere en blitzkrig, og for å gjøre vondt verre, slo den til mot et formidabelt forsvar i dybden. Ukrainas eneste håp var at den russiske hæren ville kollapse når motoffensiven var i gang. Men det var en overflod av bevis som indikerte at russerne ble bedre krigere som sannsynligvis ville gjøre hard motstand. Likevel, selv om ukrainerne var i stand til å gjennomføre et mirakel og få blitzkrig til å fungere, ville krigen likevel fortsette, fordi Kievs blitzkrieg ikke hadde som mål å avgjørende beseire russerne, som ville overleve til å kjempe en annen dag. Enkelt sagt, det var ingen måte Ukraina kunne unngå å fortsette sin utmattelseskrig med Russland.
En real kamp
For å avgjøre om Ukraina var engasjert i en real eller ikke-real kamp som går inn i motoffensiven, er det nødvendig å sammenligne mengden og kvaliteten på troppene, samt våpen i motstandernes armeer.
Når det gjelder antall soldater hver side hadde klar for kampen, er det umulig å få nøyaktige tall. Likevel indikerer de tilgjengelige bevisene at størrelsen på de to styrkene som gikk inn i motoffensiven var omtrent lik. Jeg anslår at hver side hadde omtrent 250.000 soldater som var forberedt på kampen.[24] Interessant nok kan jeg ikke finne bevis for at noen hevdet at noen av sidene hadde en meningsfull numerisk fordel like før motoffensiven. Ukrainas virkelige problem var fremtiden, ikke nåtiden, ettersom balansen mellom soldater kommer til å skifte mot dem over tid. Russland har en mye større befolkning å trekke fra – en 5:1-fordel – og militæret vokser seg større for hver dag som går. I tillegg til de 300.000 reservistene som ble mobilisert i oktober 2022, melder det russiske forsvarsdepartementet at 231.000 personer vervet seg til militæret i løpet av de første syv månedene av 2023.[25]
Når det gjelder kvaliteten på disse kampstyrkene – inkludert deres besluttsomhet – ser det ut til at det er liten forskjell mellom de to sidene. Man hører ofte påstanden i Vesten om at russerne «lider av alvorlige moral- og andre systemiske problemer», og at det dermed var en god sjanse for at de ville slå sprekker i møte med motoffensiven.[26] Men det er ikke det synet man vanligvis hører fra det ukrainske militæret (som kjemper kampene), der det er allment anerkjent at den russiske hæren har blitt en mer formidabel kampstyrke siden krigen startet og ikke kommer til å kollapse med det første.[27] Faktisk viser det faktum at russiske styrker klarte å slite ned ukrainerne, som kjempet tappert og iherdig, i det voldsomt omstridte slaget om Bakhmut – som skjedde i månedene før motoffensiven begynte – at ukrainerne ikke hadde en meningsfull kvalitativ fordel på slagmarken, sent på våren 2023.
Når det gjelder våpnene som var tilgjengelige for begge armeene, hadde Russland sikkert en fordel, ganske enkelt fordi de hadde mye mer artilleri enn Ukraina. Selv om noe av Ukrainas vestlig leverte artilleri var kvalitativt overlegent Russlands, var det ikke i nærheten av å gjøre opp for den kvantitative ubalansen. Likevel hadde Ukraina nok artilleri til å føre et gjennombruddsslag. For å utføre den dype strategiske penetrasjonen er artilleri mindre viktig på grunn av den viktige rollen som nærstøtte fra luften forventes å spille i den fasen av kampanjen. Når det gjelder stridsvogner, pansrede kampkjøretøyer og andre våpen i motstandernes styrker, var det grov en likhet når det gjaldt kvalitet og kvantitet. Som med antall tropper, vil den situasjonen endre seg til Russlands fordel over tid.
Kort sagt, gitt den russiske fordelen i artilleri, er det ikke en åpen og lukket sak at dette var en real kamp. Men gitt den grove balansen mellom soldater og andre typer våpen, og det faktum at artilleri ikke er like viktig for de angripende styrkene i en blitzkrieg som det er for utmattelseskrigføring, virker det rimelig å kalle det en real kamp. Likevel, hvis man skal argumentere for at dette var en ikke-real kamp, var det russerne – ikke ukrainerne – som hadde en fordel da motoffensiven startet 4. juni.
Som understreket er Wehrmachts seier i Frankrike i 1940 det eneste tilfellet av at en blitzkrieg lykkes i en real kamp. Hvor sannsynlig var det at den ukrainske motoffensiven skulle legge til et nytt eksempel i historien? For å svare på det spørsmålet, er det viktig å vurdere hvor dyktig den ukrainske hæren var til å utføre en blitzkrig og hvor godt forberedt russerne var for å forhindre det utfallet.
Ukrainske evner til å lansere en Blitzkrieg
Det er ingen tvil om at blitzkrig, for å sitere Barry Posen, er «en av de mest skremmende militære oppgavene».[28] De angripende ukrainske styrkene, som han bemerker, måtte «bryte gjennom tette, godt forberedte defensive stillinger, finne noe manøvreringsrom, og deretter enten bevege seg raskt mot et viktig geografisk mål som Azovhavet, i håp om å løse opp restene av den forsvarende russiske hæren underveis, eller raskt forsøke å omringe en del av Russlands betydelige styrker i håp om å utslette dem.» Den dype strategiske penetrasjonen måtte med andre ord utføres raskt, mens de forsvarende russiske styrkene var på hælene. Det betydde at gjennombruddsslaget også måtte vinnes raskt, slik at russerne ikke ville ha tid til å flytte reservene sine for å forsegle eventuelle gjennomtrengninger av frontlinjen.[29]
Denne vanskelige oppgaven krever naturligvis svært godt trente og erfarne soldater organisert i store panseravdelinger – det være seg brigader eller divisjoner – som kan operere sammen på slagmarken. Nøkkelenhetene i den ukrainske hæren som hadde til oppgave å få blitzkrig til å fungere, var dårlig trent og manglet kamperfaring, spesielt når det gjelder pansret krigføring. Hovedstyrken besto av 12 brigader, hvorav ni var bevæpnet og trent i 4-6 uker.[30] Mange av de 36.000 soldatene i de ni brigadene var ferske rekrutter. Det er verdt å merke seg at bare 11 prosent av de 20.000 ukrainske soldatene som Storbritannia har trent siden krigen startet, hadde noen militær erfaring.[31]
Det er rett og slett ingen måte en rekrutt kan bli omgjort til en svært kompetent soldat med bare 4-6 ukers trening. Det er umulig å gjøre noe mer enn å lære det grunnleggende om soldattjeneste på så kort tid. For å forsterke problemet var vektleggingen i treningen på å gjøre rekrutter til soldater som kunne kjempe sammen i små enheter, ikke på å trene og forme de 9 eller 12 brigadene i hovedangrepsstyrken til å operere sammen på slag-marken.[32] Videre er det bevis på at i noen tilfeller ble de tre bataljonene som var i disse brigadene trent i forskjellige land.[33] Ikke overraskende bemerket to vestlige forsvarsanalytikere som besøkte krigssonen etter at motoffensiven begynte, at: «Vi er overbevist om at selv om ukrainske styrker kan kjempe på en kombinert våpenmåte, kan de ennå ikke gjøre det i stor skala.»[34]
Mye er gjort ut av det faktum at USA og NATO mer generelt er forpliktet til å trene ukrainerne til å engasjere seg i «kombinerte våpenoperasjoner», som skulle gå langt i retning av å forberede dem på motoffensiven.[35] Faktum er at de vestlige hærene i 2023 hadde liten erfaring med pansret krigføring – Irak-krigen fant sted for 20 år siden i 2003 og den irakiske hæren gikk raskt i oppløsning. Og de hadde ingen erfaring med å kjempe en krig som var en real kamp. Som den pensjonerte amerikanske generalen Ben Hodges, som en gang hadde kommandert den amerikanske hæren i Europa, bemerket: «Jeg var absolutt aldri involvert i en kamp så stor, voldelig og desorienterende som kampene som pågår i Ukraina.»[36] Eller som en ukrainsk bataljonskommandør bemerket om sine amerikanske trenere: «De kjempet i Afghanistan og Irak, og fienden der er ikke som russerne.»[37]
For å gjøre vondt verre, var ikke bare Ukrainas pansrede neve dårlig trent for den vanskelige oppgaven den ble bedt om å utføre, men den var også fylt med soldater som hadde liten kamperfaring. Dette problemet hadde to relaterte årsaker. For det første hadde mange ukrainske soldater blitt drept eller alvorlig såret i løpet av de første 15 månedene av krigen, noe som begrenset antall kampveteraner tilgjengelig for motoffensiven. For det andre måtte Ukraina beholde de fleste av sine beste krigere som hadde overlevd ved frontlinjene, for å føre den pågående krigen.[38] Kampen om Bakhmut, som fant sted i månedene før motoffensiven og som Kiev var fast bestemt på å vinne, var spesielt viktig i denne forbindelse, da det var som en virvelstrøm som sugde inn mange av Ukrainas beste kampstyrker.
Det er neppe overraskende at The New York Times etter at motoffensiven begynte, rapporterte at ukrainske «soldater langs frontlinjen beskyldte kommandanter for å presse ferske rekrutter i kamp og bruke uprøvde enheter for å gå i spissen for motoffensiven. Andre kritiserte utilstrekkeligheten av noen uker med grunnleggende trening i forskjellige NATO-land.»[39]
Den ukrainske motoffensiven sto overfor et annet stort problem: mangel på nærstøtte til de angripende styrkene. Det er nesten umulig for en blitzkrig å fungere uten nærstøtte, spesielt for den dype strategiske penetrasjonen, men det betyr mye selv for å vinne gjennombruddskampen. Som John Nagl, en pensjonert oberst som underviser i krigføring ved US Army War College, sa det: «Amerika ville aldri forsøke å beseire et forberedt forsvar uten luftoverlegenhet, men de [ukrainerne] har ikke luftoverlegenhet. Det er umulig å overvurdere hvor viktig luftoverlegenhet er for å kjempe en bakkekamp til en rimelig pris i tap.»[40] På samme måte sa general Hodges: «Disse ukrainske troppene blir sendt for å gjøre noe vi aldri ville gjøre – lansere en motoffensiv uten total luftoverlegenhet.»[41]
Til slutt, selv om Ukraina hadde mottatt et betydelig antall stridsvogner og pansrede kampkjøretøy fra Vesten, mottok de ikke så mange som de ba om, og de ble gitt en rekke forskjellige typer, noe som førte til problemer med interoperabilitet og vedlikehold. Ukrainerne hadde også mangel på mineryddingsutstyr, noe som er en nødvendighet i en stor konvensjonell landkrig. Det er ikke overraskende, gitt alle disse manglene, at The Wall Street Journal rapporterte etter at motoffensiven hadde begynt at «vestlige militære tjenestemenn visste at Kiev ikke hadde all trening eller våpen – fra granater til krigsfly – som de trengte for å løsrive russiske styrker. Men de håpet at ukrainsk mot og snarrådighet ville redde dagen.»[42] I tillegg til denne ønsketenkningen er det betydelig bevis på at mange i Vesten tåpelig nok trodde at den russiske hæren ville prestere dårlig, om ikke kollapse, i møte med motoffensiven.
Originalens tittel:
Bound to Lose – Ukraine’s 2023 Counteroffensive
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dette er del 2 i en artikkel som er delt i tre. Første del finner du her.
Referanser: —>ligger på https://steigan.no/2023/10/domt-til-a-tape-2/
Silje snakker med Pål Steigan
Av Silje Schevig - 5. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/silje-snakker-med-pal-steigan/
I 10. episode av Snakk med Silje, som ble spilt inn i august, hadde jeg besøk av Pål Steigan. Du får høre om hans perspektiver på betente politiske tema og hva som gjør at han mener det er viktig å formidle disse tingene.
Han forteller om forskjeller i religiøsitet og kultur i Italia og Norge om sitt perspektiv på statskuppet i Afrika, hvordan han driver gravejournalistikk og hvorfor det er viktig å følge pengene. Vi fikk litt dårlig tid i denne praten, så det blir en episode til med Steigan hvor han forteller mer om disse tingene, om kommunismen, sin barndom, om foreldrene sine og hvordan det har vært med å forme han som menneske.
Pål Steigan er en tidligere politiker, industriarbeider, forlagsredaktør, forfatter, avisredaktør og selvstendig næringsdrivende innenfor områdene kultur og informasjonsteknologi.
Han var partileder i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP m-l) fra 1975 til 1984, og i Rød Valgallianse (RV) fra 1975 til 1979. Fra 1985 til 1999 arbeidet Steigan som forlagsredaktør og systemkonsulent i Cappelen forlag, der han i en årrekke sto ansvarlig for utgivelsen av Caplex. Han var også ansvarlig for utgivelsen av Europas første leksikon på CD-ROM i 1987 og Nordens første multimedia-leksikon i 1991.
Sammen med Tron Øgrim tok han initiativet til etableringen av Klassekampen i 1969 og startet sin egen nettavis Steigan.no i 2014 som har bidratt til at han har vært i hardt vær på grunn av sine kontroversielle perspektiver på både pandemihåndtering og internasjonal politikk.
Episoden ligger på både YouTube, Apple Podkaster og Spotify