Nyhetsbrev steigan.no 05.09.2023
Konkurranseutsetting, Hjelmengutvalg og folkevalgte
Amerikansk storavis med nye detaljer om Terje Rød-Larsen og Jeffrey Epstein
Ingen frist for Frankrike når et «Nytt Afrika» stiger fram
Ukrainakrigen: Skandale over oppblåst pris på militærjakker kjøpt fra Tyrkia
Masseprotester i Niger krever tilbaketrekking av franske tropper
50 år etter kuppet mot Allende møttes bevegelser og intellektuell i Chile
Krigsdagbok del 73 – 10. til 15. juli 2023
Konkurranseutsetting, Hjelmengutvalg og folkevalgte
Av Jan Christensen - 5. september 2023
https://steigan.no/2023/09/konkurranseutsetting-hjelmengutvalg-og-folkevalgte/
I dag innskrenker EØS-avtalen vårt demokrati og handlefrihet på stadig flere områder. Lokalt som sentralt.
Over halvparten av sakene som avgjøres i kommuner og fylkeskommuner, berøres av EØS-avtalen*.
Til større kommuner, til mer EØS-overstyring.
Bevisstheten om sånt er lav, også blant lokalpolitikerne.
Dermed kan resultatet bli ytterligere EU-tilpasning og enda større bruk av markedsløsninger. Fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital blir viktigere enn innbyggernes behov.
Om våre folkevalgte lar seg styre av lover og regler lagd i Brussel, ender de opp som EUs nikkedukker. Drammen kommunale elektrisitetsverk, etablert 1903, er eksempel på en sånn utvikling.
Tidligere bestemte de folkevalgte strømprisene fra år til år.
Strøm ble sett på som nødvendig infrastruktur. Strømprisene ble derfor fastsatt etter selvkost-prinsippet, med nødvendig påslag for vedlikehold og nyanskaffelser. Kommunen skulle ikke tjene penger på noe som alle trengte.
I 1994, samme år som EØS-avtalen trådte i kraft, ble elektrisitetsverket delt: Drammen Kraft skulle produsere strøm. Drammen energinett skulle distribuere strømmen.
Få år seinere kom sammenslåinger med andre strømselskaper.
I 2016 ble Glitre energi etablert. I fjor vedtok flertallet i Drammen kommunestyre at Glitre skulle bli en del av det enda større Agder energi, nå Å energi.
Til tross for fortsatt offentlig eierskap, har byens folkevalgte mindre innflytelse enn noen gang. I tillegg er styret – på initiativ fra Høyre – «profesjonalisert». Styrerepresentanter som var mest opptatt av «forretningsmessig» drift kom inn, de folkevalgte forsvant.
Disse «forretningsmessige» prinsippene er videreført i Å, og har betydd følgende: Strøm er en vare som selges på børs til de som betaler mest. Lave produksjonskostnader og høye strømpriser gir eventyrlige fortjenester. Deler av overskuddet brukes til praktbygg og millionutbetalinger til sjefer og ansatte. Høyere energipriser gir eierkommunene solide utbytter som for eksempel kan brukes til lavere formueskatt eller til å hindre innføring av eiendomsskatt. Store satsinger på mer eller mindre tvilsomme prosjekter som AMS-strømmålere, vindkraft og batterifabrikker. Dyrere og mer uforutsigbare strømpriser for folk flest.
Med dagens lovverk kan opptil 40% av Norges strømproduksjon eies av private interesser. Med en EØS-avtale som oppmuntrer til konkurranseutsetting av kommunale tjenester/oppgaver, står eierskap for fall. Kommunene selger seg ned, eller ut. Private interesser overtar. Avhengig av hvilke personer og partier som styrer.
Her er noen aktuelle eksempler:
Vannforsyning. I dag får Drammens innbyggere vann fra det interkommunale Glitre til selvkost. Vannkvaliteten er god, folk slipper å kjøpe vann på flasker. Samtidig forsvinner en stor andel av vannet under overføringen. Ledningsnettet trenger oppgradering. Dette kan bli dyrt. Hvor skal pengene tas fra?
Drastisk å heve vannavgiftene, sikrer neppe gjenvalg.
Løsningen kan være å selge – eller «konkurranseutsette».
Da styrkes kommunekassene med hundrevis av millioner. Til gjengjeld bestemmes drift og pris av kommersielle interesser, som har overskudd som målsetting. Kostnadene veltes i større grad over på innbyggerne. Politikerne kan toe sine hender. Vannforsyningen er ikke lenger deres ansvar.
Renovasjon. I Drammen har vi Rfd – Renovasjonsselskapet for Drammensregionen. De eier bl.a. søppelgjenvinnings-anlegget på Lindum, der avfall-levering er gratis for byens innbyggere. Private interesser har allerede signalisert ønske om å kjøpe Lindum.
For å sikre fortsatt gratis søppel-mottak? Neppe.
Foreløpig har byens rødgrønne sagt nei, men hva om høyresida overtar?
I Oslo ble for noen år siden søppeltømminga konkurranseutsatt. Daværende Høyrebyråd mente at kommunen ville spare store beløp. Etter noen år gikk søppel-selskapet, Veireno, konkurs. Mens eieren, Jonny Enger, tok ut 8,7 millioner i utbytte, tapte kommunen og private leverandører nærmere en halv milliard kroner.
Renovasjonstjenesten i Oslo er nå rekommunalisert, men Høyre vil fortsatt ha tjenesten på anbud. Dette skaper ikke minst usikkerhet blant de ansatte.
Svømmehaller. De fleste svømmehaller drives i dag av kommunene. Kostnader og billettpriser varierer.
For barnefamilier kan badebesøk være en dyr affære. I sommer valgte Drammen å gi barnefamiliene gratis adgang. Det kostet, men ble en stor suksess.
Ville sånt vært mulig om Drammensbadet ble drevet etter «forretningsmessige» prinsipper? Neppe.
Ville sånt vært mulig om vi i Drammen også hadde hatt en svømmehall som ble drevet av private interesser? Neppe.
Da ville det vært forbudt med forskjellsbehandling.
Drammensbadet ville blitt tvunget til å drive forretningsmessig, det vil si gå med overskudd. Som en markedsaktør, under samme vilkår som det private badet.
Om dette ville være til gavn eller savn for byens innbyggere, er underordnet.
Barnehager. I dag eier det offentlige rundt halvparten av barnehagene. Den andre halvparten eies av ideelle og kommersielle interesser. Mens de ideelle er i tilbakegang, er de kommersielle på fremmarsj. Historien viser at kommersielle etter hvert blir kjøpt opp av store utenlandske konsern, der fortjeneste er viktigst. Sånt går på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser, faglighet og bemanning. Vi får velferdsprofitører med sugerør i statskassa. Deler av offentlige tilskudd, våre skattepenger, plasseres i skatteparadis.
For EU er det å drive barnehage ingen kommunal oppgave. Med EØS-avtalen i ryggen og kontrollorganet ESA som vaktbikkje, kan «markedsorienterte» kommunestyrer privatisere stadig flere offentlige barnehager.
Sjukehjem. For 20 år siden ønsket det Høyre- og Fremskrittspartidominerte kommunestyret i Drammen, å konkurranseutsette Fjell sjukehjem. Kommunen opprettet et eget kommunalt selskap som skulle konkurrere med de kommersielle. De vant – uten noe som helst konkurranse. Ingen andre la inn anbud.
Seinere har det vært taust om sjukehjemsanbud i Drammen, men hvor lenge?
En lærdom fra dette privatiseringsforsøket var at ingen kunne levere kvalitetssikra sjukehjemstjenester billigere enn kommunen. En annen lærdom var at denne konkurranse-prosessen kostet kommunen millioner av kroner.
Nå har høyresiden lært seg andre taktikker for å skumme fløten: Private bygger og eier sjukehjems-bygningene og leier i stedet ut til kommunen. Til «markedsleie».
På litt lengre sikt betyr dette økte kommunale utgifter og usikkerhet. De private skal tjene penger på sin utleievirksomhet. Hva om andre aktører vil betale mer enn kommunen?
Nedlegging av kommunale tjenester går på bekostning av alle, og spesielt for de av oss som har mest bruk for felleskaps-løsninger. Tjenester blir dyrere for folk flest. Tjenestene kan også gå konkurs, eventuelt også falle helt bort.
Hjelmeng-utvalget, oppnevnt av Erna Solbergs tidligere Høyreregjering, kom med mange innspill om hvilke tjenester som kommunene burde konkurranseutsette og kvitte seg med. Foruten de ovennevnte, ble også pekt på kulturhus og kulturskoler, skolefritidsordning, gravplass-stell, treningstilbud, kantiner, parkering, brannvesen, veibelysning og havner.
Når en tidligere kommunal tjeneste overtas av private, kan EU/EØS med hjelp av kontrollorganet ESA og EFTA-domstolen hindre at den tas tilbake i kommunal drift.
EU/EØS blir dermed et redskap for varig utarming og nedlegging av offentlige tjenester.
Om ei drøy uke er det valg. I mange kommuner er høyresida på fremmarsj. Hvem vi stemmer inn i kommunestyrene kan derfor få stor betydning for lokal EU-tilpasning – også etter de kommende fire årene.
Med en EØS-avtale erstattet av en likeverdig handelsavtale, ville mye vært enklere. Gjenoppretting av nasjonal uavhengighet og folkestyre. EU/EØS-vennlige partier med Høyre, Venstre og MDG i spissen som ikke lenger fikk klippekort på markedsvennlig høyrepolitikk.
Jan Christensen
*Jamfør utredning fra By- og regionforskningsinstittet (NIBR, 2018). Antallet er trolig høyere i dag.
Fra nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU, 2. september 2023.
Tror du at valget er viktig?
Av leserinnlegg - 5. september 2023
https://steigan.no/2023/09/tror-du-at-valget-er-viktig/
Av Trond Ali Linstad, leserinnlegg.
Du møter press for å stemme ved valg. Kommunevalg eller stortingsvalg. Du hører du er betydningsfull og viktig. Du kan legge fram ditt syn, fremme dine interesser og vinne gjennomslag for det. Tror du det, tar du feil.
For det første gjelder det dine dypere interesser. Du er blitt matet med hva de skal være. For det er andre som former tenkning, fremmer interesser, øver påtrykk og bidrar til hva du skal ønske og mene; hvem å være. Du er i virkeligheten manipulert. Av de som styrer og har påvirkningskraft i samfunnet. Vokt deg for dem.
Det er de med stor kapital, som eier arbeidssteder og bedrifter, styrer aviser og andre medier, er ledende i det offentlige rom. Tenk deg om; er ikke de fleste tanker, forslag og nyheter du får, i medier, blader og aviser, stort sett omtrent like? Du tilegner deg dem, de blir del av deg. Og så inviteres du til valg, om variasjoner av dem; de ledende tanker, i det «demokratiske» systemet. Du blir, på norsk: «bondefanget».
De makthavende og styrende – de med dominerende ideologi og tenkning: overklassen i samfunnet, kan vi kalle dem – påvirker oss alle, vi blir formet av dem. Som kloke folk har påpekt: «Den styrende klasses tenkning og ideologi blir samfunnets tenkning og ideologi.» Ved valg ber de om bekreftelse på det. Vi skynder oss til urnene, gjør vår «valgplikt».
Etter valget får vi bifall fra aviser, TV og andre om vi møter opp i tilstrekkelig antall. Det var et vellykket valg; «demokratiet» lever.
Så fordummende er dette blitt at kvaliteter ikke etterspørres. Middelmådigheter finner sin plass, glir greit gjennom. Det være seg til kommunestyrer eller regjering. Med oss på lasset.
Kritikk rammer oss selv! Skjerper vi oss ikke? Tenk nytt om det.
Kommune- og stortingsvalg
Amerikansk storavis med nye detaljer om Terje Rød-Larsen og Jeffrey Epstein
Av red. PSt - 5. september 2023
https://steigan.no/2023/09/amerikansk-storavis-med-nye-detaljer-om-terje-rod-larsen-og-jeffrey-epstein/
Toppdiplomat Terje Rød-Larsen var så ofte innom den avdøde overgriperen og finansmannens hjem i New York at personalet visste at de måtte ha agurker klare for hans gin, skriver Wall Street Journal i en fersk avsløring. Dette skriver DN.
Den amerikanske storavisen Wall Street Journal (WSJ) har publisert en serie artikler ved navn «Epstein-dokumentene». Artikkelserien baserer seg på dokumenter avisen har fått tilgang til om den avdøde overgriperen og finansmannen Jeffrey Epstein. Informasjonen i artiklene skal være basert på «tusenvis av sider med e-poster og kalendere», i hovedsak fra perioden 2013 til 2017.
Kontakt med mektige personer
I lørdagsutgaven, som ble publisert 2. september, skriver WSJ om Jeffrey Epsteins møter med politikere og ledere, og hvilke tjenester han utførte for dem. Dokumentene som avisen har fått tilgang til, skal blant annet inneholde nye detaljer om hvor ofte, og hvor Epstein møtte sine bekjentskaper.
Terje Rød-Larsen fremstår som en viktig brikke i hvitvaskingen av sexforbryteren Jeffrey Epstein.
Dette skrev Aftenpostens Harald Stanghelle på prioritert plass i avisa 23. desember 2019. Epstein fikk en dom for pedofili i 2008. Dommen var knusende, for sjøl om han bare ble dømt for ett tilfelle av ovegrep og fikk en svært mild straff, var det klart at han hadde begått overgrep mot mange unge jenter og lagd et omfattende system for å utnytte dem. Dette er omtalt slik i Wikipedias artikkel i 2011. Stanghelle skriver:
«Etter den knusende dommen i 2008 for sexovergrep trakk mange av de innflytelsesrike og viktige vennene seg unna Epstein. Det var ikke like stas lenger å bli assosiert med en mann som kynisk misbrukte pur unge jenter. Middagene, festene og turene med Epsteins privatfly hadde fått en flau bismak.»
Epstein fortsatte med sexorgiene, men han trengte en utvei for å finne veien tilbake til «det gode selskap». Metoden han brukte var penger. Han kjøpte seg et rykte som velgjører og humanist. Han begynte å gi store summer til diverse «aktverdige formål». Og da pengene lå på bordet – eller var overført til konto – glemte mange beleilig den knusende dommen for pedofili. Som Stanghelle skriver: «en av dem som aktivt lot seg bruke i denne hvitvaskingskampanjen var nettopp Terje Rød-Larsen»:
«Allerede i 2010 finnes det spor av de første donasjonene til IPI. Og i 2017 fikk tenketanken hele 375.000 dollar (3,37 millioner kroner) av Epsteins stiftelse Gratitude America LTD. Stiftelsens egen oversikt viser at dette gjør IPI til den største mottageren av Epstein-penger dette året.»
IPI, eller International Peace Institute, er en stiftelse der Terje Rød-Larsen er president. Donasjonen fra Epstein er dokumentert i ei melding fra «Jeffrey Epstein VI Foundation» i 2012.
Gjeldsbrev avslører: Terje Rød-Larsen skyldte Jeffrey Epstein 130.000 dollar
Et gjeldsbrev, instruksjoner på epost og en foreslått betaling tilknyttet fredsarbeid i Mongolia: Nye dokumenter viser tette forbindelser mellom Terje Rød-Larsen og Jeffrey Epstein. Dette skriver Dagens Næringsliv, som fortsetter:
På et tidspunkt skyldte Terje Rød-Larsen et betydelig beløp privat til Jeffrey Epstein. Senere ville han at FN-tilknyttede og norskstøttede IPI skulle sende penger til finansmannen.
Det står få detaljer i dokumentet Terje Rød-Larsen signerte i juli 2013: Et gjeldsbrev der han forpliktet seg til å betale Jeffrey Epstein 130.000 dollar.
Beløpet tilsvarte da like under 800.000 kroner.
I gjeldsbrevet står det at Rød-Larsen hadde en frist til å gjøre opp for seg: 31. desember 2013. DN har ikke fått svar på spørsmål om hva han skyldte penger for, og om gjelden ble betalt.
Riksrevisjonen med knusende kritikk av UDs støtte til Terje Rød-Larsens organisasjon
«Utenriksdepartementet kontrollerte ikke hvordan International Peace Institute (IPI) brukte pengene, brøt reglene for saksbehandling og tok ikke habilitetsspørsmålet på alvor, viser vår undersøkelse.»
Det skriver Riksrevisjonen, som torsdag 3. juni 2021 publiserte en rapport om Utenriksdepartementets støtte til tankesmien International Peace Institute. Dette skriver Gard Oterholm og Tore Gjerstad i Dagens Næringsliv.
«Ikke sånn et departement skal opptre»
– Thorbjørn Jagland tok imot Jeffrey Epstein og Bill Gates i sin Strasbourg-residens
Thorbjørn Jagland benektet overfor Nobelkomiteens leder å ha møtt Jeffrey Epstein. Men i 2013 var det et møte hjemme hos Jagland, der både Epstein og Bill Gates var til stede. Dette skriver Dagens Næringsliv 2. oktober 2020.
Kronprinsesse Mette-Marits forklaring om kontakten med Epstein holder ikke
Kronprinsesse Mette-Marit innrømmer at hun har hatt flere møter med den pedofilidømte Jeffrey Epstein i perioden 2011–2013 og hun beklager at hun ikke sjekket fortiden hans grundigere, skriver DN.
Kronprinsessen innrømmer nå at hun har møtt Epstein flere ganger både i Norge og i USA og at hun en gang møtte han i hans hjem i New York. Det var altså ikke et tilfeldig eller enkeltstående møte. Det var en serie med møter, og det gjør Epstein til en prioritert kontakt for Mette-Marit i perioden 2011–2013.
Terje Rød-Larsen og kona Mona Juul er en del av det norske jetsettet. De var sentrale operatører for den katastrofale Oslo-avtalen og det overrasket ingen at Mona Juul fikk den prestisjetunge jobben som norsk FN-ambassadør. Hun har vært både statssekretær for Arbeiderpartiet og ekspedisjonssjef. Også hun har møtt Epstein i diplomatiske kretser i New York.
Fortsatt er det mye offentligheten ikke vet om forholdet mellom det norske jetsettet og det korrupte nettverket til Jeffrey Epstein/ Mossad. Men som avsløringene i WSJ viser er det bare et tidsspørsmål før det vil sive ut mye mer.
Ingen frist for Frankrike når et «Nytt Afrika» stiger fram
Av Pepe Escobar - 5. september 2023
https://steigan.no/2023/09/ingen-frist-for-frankrike-nar-et-nytt-afrika-stiger-fram/
I likhet med dominobrikker faller afrikanske stater én etter én utenfor nykolonialismens lenker. Tsjad, Guinea, Mali, Burkina Faso, Niger og nå Gabon sier «nei» til Frankrikes mangeårige dominans av afrikanske økonomiske, politiske, økonomiske og sikkerhetsspørsmål.
Ved å legge til to nye afrikanske medlemsland til sin liste, viste forrige ukes toppmøte i Johannesburg som varslet den utvidede BRICS 11 nok en gang at eurasisk integrasjon er uløselig knyttet til integreringen av Afro-Eurasia.
Hviterussland foreslår nå å holde et felles toppmøte mellom BRICS 11, Shanghai Cooperation Organization (SCO) og Eurasia Economic Union (EAEU). President Aleksandr Lukasjenkos visjon for konvergensen av disse multilaterale organisasjonene kan på sikt føre til toppmøtene til alle multipolariteters mor.
Men Afro-Eurasia er et mye mer komplisert forslag. Afrika ligger fortsatt langt etter sine eurasiske fettere på veien mot å bryte nykolonialismens lenker.
Kontinentet i dag står overfor fryktelige odds i kampen mot de dypt forankrede finansielle og politiske institusjonene av kolonisering , spesielt når det gjelder å knuse fransk monetært hegemoni i form av Franc CFA – eller Communauté Financière Africaine (African Financial Community).
Likevel faller den ene dominobrikken etter den andre – Tsjad, Guinea, Mali, Burkina Faso, Niger og nå Gabon. Denne prosessen har allerede gjort Burkina Fasos president, kaptein Ibrahim Traoré, til en ny helt i den multipolare verden – ettersom et fortumlet og forvirret kollektivt vesten ikke engang kan begynne å forstå tilbakeslaget representert av de 8 kuppene i Vest- og Sentral-Afrika på mindre enn 3 år.
Bye bye Bongo
Militære offiserer bestemte seg for å ta makten i Gabon etter at hyperpro-Frankrike president Ali Bongo vant et tvilsomt valg som «manglet troverdighet». Institusjoner ble oppløst. Grensene til Kamerun, Ekvatorial-Guinea og Republikken Kongo ble stengt. Alle sikkerhetsavtaler med Frankrike ble annullert. Ingen vet hva som vil skje med den franske militærbasen.
Alt som var så populært som det kommer: soldater tok til gatene i hovedstaden Libreville i gledessang, heiet på av tilskuere.
Bongo og faren, som gikk foran ham, har styrt Gabon siden 1967. Han ble utdannet ved en fransk privatskole og ble uteksaminert fra Sorbonne. Gabon er en liten nasjon på 2,4 millioner med en liten hær på 5000 personell som kan passe inn i Donald Trumps toppleilighet. Over 30 prosent av befolkningen lever på mindre enn 1 dollar om dagen, og over 60 prosent av regionene har null tilgang til helsetjenester og drikkevann.
De militære sa at Bongos 14-årige styre førte til en «forverring av sosial samhørighet» som satte landet «i kaos».
Det franske gruveselskapet Eramet stoppet sin virksomhet etter kuppet. De har nesten monopol. Gabon handler om overdådig mineralrikdom – i gull, diamanter, mangan, uran, niob, jernmalm, for ikke å snakke om olje, naturgass og vannkraft. I OPEC-medlemmet Gabon dreier praktisk talt hele økonomien seg om gruvedrift.
Saken om Niger er enda mer kompleks. Frankrike utnytter uran og svært ren bensin samt andre typer mineralrikdom. Og amerikanerne er på stedet og driver tre baser i Niger med opptil 4000 militære. Den strategiske nøkkelnoden i deres ‘Empire of Bases’ er droneanlegget i Agadez, kjent som Niger Air Base 201, den nest største i Afrika etter Djibouti.
Franske og amerikanske interesser kolliderer imidlertid når det kommer til sagaen om gassrørledningen Trans-Sahara. Etter at Washington brøt navlestrengen mellom Russland og Europa ved å bombe Nord Streams, trengte EU, og spesielt Tyskland, et alternativ.
Algerisk gassforsyning kan knapt dekke Sør-Europa. Amerikansk gass er fryktelig dyrt. Den ideelle løsningen for europeere ville være nigeriansk gass som krysser Sahara og deretter det dype Middelhavet.
Nigeria, med 5,7 billioner kubikkmeter, har enda mer gass enn Algerie og muligens Venezuela. Til sammenligning har Norge 2 billioner kubikkmeter. Men Nigerias problem er hvordan man pumper gassen sin til fjerne kunder – så Niger blir et viktig transittland.
Når det kommer til Nigers rolle, er energi faktisk et mye større spill enn det ofte utpekte uranet – som faktisk ikke er så strategisk verken for Frankrike eller EU fordi Niger bare er den femte største verdensleverandøren, langt bak Kasakhstan og Canada.
Likevel er det ultimate franske marerittet å miste de saftige uranavtalene pluss en Mali-remiks: Russland, post-Prighozin, ankommer Niger i full styrke med en samtidig utvisning av det franske militæret.
Å legge til Gabon gjør ting bare vanskeligere. Økende russisk innflytelse kan føre til å øke forsyningslinjene til opprørere i Kamerun og Nigeria, og privilegert tilgang til Den sentralafrikanske republikk, der russisk tilstedeværelse allerede er sterk.
Det er ikke rart at den frankofile Paul Biya, som har sittet ved makten i 41 år i Kamerun, har valgt å rense sine væpnede styrker etter kuppet i Gabon. Kamerun kan bli den neste dominoen som faller.
ECOWAS møter AFRICOM
Amerikanerne, som det står nå, spiller Sphynx (et populært rollespill, o.a.). Det er så langt ingen bevis for at Nigers militære ønsker at Agadez-basen skal legges ned. Pentagon har investert en formue i sine baser for å spionere på en stor del av Sahel og mest av alt Libya.
Omtrent det eneste Paris og Washington er enige om, er at under dekke av ECOWAS (det økonomiske fellesskapet i vestafrikanske stater) bør de hardest mulige sanksjonene ilegges en av verdens fattigste nasjoner (hvor bare 21 % av befolkningen har tilgang til elektrisitet) – og de burde være mye verre enn de som ble pålagt Elfenbenskysten i 2010.
Så er det trusselen om krig. Se for deg absurditeten i at ECOWAS invaderer et land som allerede kjemper to kriger mot terror på to separate fronter: Mot Boko Haram i sørøst og mot ISIS i treriksregionen (Mali, Burkina Faso, Niger, o.a.).
ECOWAS, en av 8 afrikanske politiske og økonomiske unioner, er et beryktet kaos. Den pakker sammen 15 medlemsnasjoner – frankofon, anglofon og en lusofon (portugisisktalende, o.a.) – i Sentral- og Vest-Afrika, og den er full av intern splittelse.
Franskmennene og amerikanerne ønsket først at ECOWAS skulle invadere Niger som deres «fredsbevarende» marionett. Men det fungerte ikke på grunn av folkelig press mot det. Så de byttet til en form for diplomati. Likevel forblir tropper i beredskap, og en mystisk «D-Dag» er satt for invasjonen.
Rollen til Den afrikanske union (AU) er enda mer mørklagt. Opprinnelig sto de mot kuppet og suspenderte Nigers medlemskap. Så snudde de og fordømte den mulige vestligstøttede invasjonen. Naboer har stengt grensene til Niger.
ECOWAS vil implodere uten støtte fra USA, Frankrike og NATO. Allerede er det egentlig en tannløs chihuahua – spesielt etter at Russland og Kina har demonstrert via BRICS-toppmøtet sin myke makt over hele Afrika.
Vestlig politikk i Sahel-malstrømmen ser ut til å bestå av å redde alt de kan fra en mulig uavgrenset sammenbrudd – selv om de stoiske folkene i Niger er ugjennomtrengelige for hvilken fortelling vesten prøver å lage.
Det er viktig å huske på at Nigers hovedparti, «National Movement for the Defense of the Homeland» representert ved general Abdourahamane Tchiani, har blitt støttet av Pentagon – komplett med militær trening – fra begynnelsen.
Pentagon er dypt infiltrert i Afrika og knyttet til 53 nasjoner. Det viktigste amerikanske konseptet siden tidlig på 2000-tallet var alltid å militarisere Afrika og gjøre det om til «krig mot terror»-mat. Som Dick Cheney-regimet spant det i 2002: «Afrika er en strategisk prioritet i kampen mot terrorisme.»
Det er grunnlaget for den amerikanske militærkommandoen AFRICOM og utallige «samarbeidspartnerskap» satt opp i bilaterale avtaler. For alle praktiske formål har AFRICOM okkupert store deler av Afrika siden 2007.
Hvor søt er kolonifrancen min
Det er absolutt umulig for noen over hele det globale sør, globalt flertall eller «Global Globe» (copyright Lukashenko) å forstå Afrikas nåværende uro uten å forstå den franske nykolonialismen.
Nøkkelen er selvfølgelig CFA-francen, den «koloniale francen» som ble introdusert i 1945 i Fransk Afrika, som fortsatt overlever selv etter at CFA – med en fiffig terminologisk vri – begynte å stå for «African Financial Community».
Les: CFA-franc – hvordan Frankrike underutviklet Afrika
Hele verden husker at etter den globale finanskrisen i 2008 ba Libyas leder Muammar Gaddafi om etablering av en pan-afrikansk valuta knyttet til gull.
På den tiden hadde Libya rundt 150 tonn gull, som de lagret hjemme, og ikke i London, Paris eller New York-banker. Med litt mer gull ville den panafrikanske valutaen ha fått sitt eget uavhengige finanssenter i Tripoli – og alt basert på en suveren gullreserve.
For mange afrikanske nasjoner var det den definitive plan B for å omgå det vestlige finanssystemet.
Hele verden husker også hva som skjedde i 2011. Det første luftangrepet mot Libya kom fra et fransk Mirage-jagerfly. Frankrikes bombekampanje startet allerede før slutten av nødsamtalene i Paris mellom vestlige ledere.
Les: De gode bombene
I mars 2011 ble Frankrike det første landet i verden som anerkjente opprørets nasjonale overgangsråd som den legitime regjeringen i Libya. I 2015 avslørte de notorisk hackede e-postene fra USAs tidligere utenriksminister Hillary Clinton hva Frankrike holdt på med i Libya: «Ønsket om å oppnå en større andel i libysk oljeproduksjon», for å øke fransk innflytelse i Nord-Afrika, og for å blokkere Gaddafis planlegger å lage en pan-afrikansk valuta som skal erstatte CFA-francen som er trykt i Frankrike.
Det er ikke rart at det kollektive vesten er livredd for Russland i Afrika – og ikke bare på grunn av vaktskiftet i Tsjad, Mali, Burkina Faso, Niger og nå Gabon: Moskva har aldri forsøkt å rane eller slavebinde Afrika.
Russland behandler afrikanere som suverene mennesker, engasjerer seg ikke i Forever Wars, og tapper ikke Afrika for ressurser mens de betaler småpenger for dem. I mellomtiden oversetter fransk etterretning og CIAs «utenrikspolitikk» til å korrumpere afrikanske ledere til margen og utslette de som er ubestikkelige.
Du har rett til ingen pengepolitikk
CFA-svindelen får mafiaen til å se ut som gatebander. Det betyr i hovedsak at pengepolitikken til flere suverene afrikanske nasjoner er kontrollert av det franske statskassen i Paris.
Sentralbanken i hver afrikansk nasjon ble opprinnelig pålagt å holde minst 65 prosent av sine årlige valutareserver på en «driftskonto» hos det franske statskassen, pluss ytterligere 20 prosent for å dekke finansielle «forpliktelser».
Selv etter at noen milde «reformer» ble vedtatt siden september 2005, ble disse nasjonene fortsatt pålagt å overføre 50 prosent av valutaen til Paris, pluss 20 prosent moms.
Og det blir verre. CFA-sentralbankene pålegger et tak på kreditt til hvert medlemsland. Det franske finansdepartementet investerer disse afrikanske utenriksreservene i sitt eget navn på Paris-børsen og trekker inn massive fortjenester for Afrikas regning.
Det harde faktum er at mer enn 80 prosent av valutareservene til afrikanske nasjoner har vært på «operasjonskontoer» kontrollert av det franske finansdepartementet siden 1961. Kort sagt, ingen av disse statene har suverenitet over sin pengepolitikk.
Men tyveriet stopper ikke der: det franske statskassen bruker afrikanske reserver som om de var fransk kapital, som sikkerhet for å pantsette eiendeler til franske betalinger til EU og ECB.
På tvers av «Françafrique«-spekteret kontrollerer Frankrike fortsatt i dag valutaen, valutareservene, comprador-elitene og handelsvirksomheten.
Eksemplene er mange: Det franske konglomeratet Bollorés kontroll over havne- og sjøtransport i hele Vest-Afrika; Bouygues/Vinci dominerer konstruksjon og offentlige arbeider, vann- og elektrisitetsdistribusjon; Total har store eierandeler i olje og gass. Og så er det France Telecom og storbank – Societé Generale, Credit Lyonnais, BNP-Paribas, AXA (forsikring) og så videre.
Frankrike kontrollerer de facto i overveldende grad infrastrukturen i det frankofone Afrika. Det er et virtuelt monopol.
«Françafrique» handler om hardcore neokolonialisme. Retningslinjer utstedes av presidenten for republikken Frankrike og hans «afrikanske celle.» De har ingenting å gjøre med parlamentet, eller noen demokratisk prosess, helt siden Charles De Gaulles tid.
Den «afrikanske cellen» er en slags generalkommando. De bruker det franske militærapparatet til å installere «vennlige» kompradorledere og kvitte seg med dem som truer systemet. Det er ikke noe diplomati involvert. Foreløpig rapporterer cellen utelukkende til Le Petit Roi, Emmanuel Macron.
Karavaner med narkotika, diamanter og gull
Paris overvåket fullstendig drapet på Burkina Fasos antikoloniale leder Thomas Sankara, i 1987. Sankara hadde kommet til makten via et folkekupp i 1983, for så å bli styrtet og myrdet fire år senere.
Når det gjelder den virkelige «krigen mot terror» i den afrikanske Sahel, har den ingenting å gjøre med de infantile fiksjonene som selges i Vesten. Det er ingen arabiske «terrorister» i Sahel, som jeg så da jeg dro på backpacking over Vest-Afrika noen måneder før 9/11. De er lokalbefolkningen som konverterte til salafisme på nettet, med intensjon om å opprette en islamsk stat for å bedre kontrollere smuglerruter over Sahel.
De sagnomsuste eldgamle saltkaravanene som trafikkerer Sahel fra Mali til Sør-Europa og Vest-Asia, er nå karavaner med narkotika, diamanter og gull. Det er dette som for eksempel finansierte Al-Qaida i den islamske Maghreb (AQIM), den gang støttet av wahhabiske galninger i Saudi-Arabia og Gulfen.
Etter at Libya ble ødelagt av NATO tidlig i 2011, var det ikke lenger «beskyttelse», så de veststøttede salafi-jihadistene som kjempet mot Gaddafi tilbød Sahel-smuglerne samme beskyttelse som før – pluss mange våpen.
Diverse Mali-stammer fortsetter den lystige smuglingen av alt de har lyst på. AQIM trekker fortsatt ut ulovlig beskatning. ISIS i Libya er dypt inne i menneske- og narkotikahandel. Og Boko Haram velter seg i kokain- og heroinmarkedet.
Det er en viss grad av afrikansk samarbeid for å bekjempe disse gruppene. Det var noe som het G5 Sahel, med fokus på sikkerhet og utvikling. Men etter at Burkina Faso, Niger, Mali og Tsjad gikk militærveien, er det bare Mauritania som gjenstår. Det nye West Africa Junta Belt ønsker selvfølgelig å ødelegge terrorgrupper, men mest av alt ønsker de å bekjempe Françafrique, og det faktum at deres nasjonale interesser alltid avgjøres i Paris.
Frankrike har i flere tiår sørget for at det er svært lite handel innenfor Afrika. Innlandsnasjoner trenger sårt naboer for transitt. De produserer for det meste råvarer for eksport. Det er praktisk talt ingen anstendige lagringsfasiliteter, svak energiforsyning og forferdelig intra-afrikansk transportinfrastruktur: det er hva Chinese Belt and Road Initiative (BRI)-prosjekter er opptatt av å ta tak i i Afrika.
I mars 2018 kom 44 statsoverhoder med African Continental Free Trade Area (ACFTA) – det største i verden når det gjelder befolkning (1,3 milliarder mennesker) og geografi. I januar 2022 etablerte de Pan-African Payment and Settlement System (PAPSS) – fokusert på betalinger for selskaper i Afrika i lokal valuta.
Så uunngåelig vil de gå for en felles valuta lenger fram. Gjett hva som er i veien for dem: den Paris-pålagte CFA.
Noen få kosmetiske tiltak garanterer fortsatt direkte kontroll fra det franske statskassen på enhver mulig ny afrikansk valuta som blir etablert, preferanse for franske selskaper i anbudsprosesser, monopoler og stasjonering av franske tropper. Kuppet i Niger representerer et slags «vi orker ikke mer».
Alt det ovennevnte illustrerer hva den uunnværlige økonomen Michael Hudson har beskrevet i alle sine arbeider: kraften til den utplyndringsmodellen. Hudson har vist hvordan bunnlinjen er kontroll over verdens ressurser; det er det som definerer en global makt, og i tilfellet Frankrike, en global mellommakt.
Frankrike har vist hvor enkelt det er å kontrollere ressurser via kontroll over pengepolitikken og sette opp monopoler i disse ressursrike nasjonene for å utvinne og eksportere, ved å bruke virtuell slavearbeid uten miljø- eller helseforskrifter.
Det er også viktig for utnyttende nykolonialisme å hindre de ressursrike nasjonene fra å bruke sine egne ressurser til å vokse sine egne økonomier. Men nå sier de afrikanske dominobrikkene endelig: «Spillet er over.» Er ekte avkolonisering endelig i horisonten?
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i The Cradle:
No respite for France as a ‘New Africa’ rises
Ukrainakrigen: Skandale over oppblåst pris på militærjakker kjøpt fra Tyrkia
Av skribent - 5. september 2023
https://steigan.no/2023/09/ukrainakrigen-skandale-over-oppblast-pris-pa-militaerjakker-kjopt-fra-tyrkia/
Det ukrainske forsvarsdepartementet får kritikk etter at prisen på utstyr tredoblet seg på vei til landet.
Av Middle East Eye, 30. august 2023
En skandale har brutt ut i Ukraina etter at det ble rapportert at forsvarsdepartementet betalte en enormt oppblåst pris for en bestilling av ubrukelige jakker fra Tyrkia.
Tidligere denne måneden rapporterte ukrainske medier at departementet hadde kjøpt 233.000 vinterjakker for 20 millioner dollar fra et tyrkisk firma.
Dokumentasjon beregnet på tollvesenet, avslørte imidlertid at kostnadene ved en av forsendelsene for et parti på 4.900 jakker på vei fra Tyrkia til Ukraina hadde tredoblet seg, og økte fra 142.000 dollar til 421.000 dollar.
Det ble også avslørt at jakkene var lette i stedet for vinterklær, som bestilt.
Den ukrainske journalisten Jurij Nikolov, som først meldte om skandalen, sa at situasjonen var et «rot», med høsten på vei og landet hans nedsunket i konflikt.
«Høsten kommer, og dette er virkelig et rot. Ukrainerne har ikke laget noen jakker. Så tilbake i sommer sa disse folkene at de ville gi oss noe tyrkisk dritt», sier han i et intervju med nyhetskanalen Ukrainska Pravda.
Massevis av biler kom fra Tyrkia, fulle av disse jakkene, som kostet 28 dollar da de forlot Tyrkia og 86 dollar da de kom frem. Jeg har sett hvordan disse fakturaene endret seg underveis. Den første fakturaen sier «kamuflasjejakke» og den siste, priset til $ 86, sier «vinterjakke».
Ifølge Ukrainska Pravda ble jakkene levert av Vector Avia, et tyrkisk selskap deleid av den ukrainske forretningsmannen Roman Pletnov.
En annen medeier i selskapet er Oleksandr Kasai, nevø av Hennadii Kasai, parlamentsmedlem for Ukrainas parti Folkets tjener og medlem av parlamentskomiteen for nasjonal sikkerhet, forsvar og etterretning.
Pågående etterforskning
25. august sa Ukrainas forsvarsminister Oleksii Reznikov at dersom påstandene viste seg å være sanne, ville han trekke seg.
En ukrainsk regjeringskilde fortalte Middle East Eye at skandalen «ikke hadde noe å gjøre med tyrkiske selskaper som selger overprisede materialer».
«Noen ukrainere bruker ikke vanlige kanaler, som ambassader, for å gjøre innkjøp fordi det reduserer risikoen for korrupsjon», sier de.
«I dette tilfellet er det en påstand om at et selskap nær et ukrainsk parlamentsmedlem kjøpte militærjakker fra det tyrkiske selskapet til en vanlig pris og solgte det til forsvarsdepartementet med en oppblåst pris for å oppnå urettferdig fortjeneste. Det er en pågående etterforskning av saken.»
Tyrkia, som er Nato-medlem, har klart å beholde gode forbindelser med både Russland og Ukraina de siste 18 månedene av krigen, og var i fjor med på å megle frem fangeutvekslinger.
Både Ukrainas president Volodymyr Zelensky og hans tyrkiske kollega Recep Tayyip Erdogan har sagt at fangeutveksling vil være et av de viktigste samtaleemnene når sistnevnte møter Vladimir Putin neste måned.
Tyrkia har ikke sluttet seg til sine vestlige allierte i å innføre økonomiske sanksjoner mot Russland, men har i mellomtiden levert våpen til Ukraina og bedt om at landets suverenitet respekteres.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av Middle East Eye:
Ukraine war: Scandal over inflated price of military jackets bought from Turkey
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kommentar:
La denne saka med jakkene stå som en liten illustrasjon på de enorme mulighetene for svindel, korrupsjon og rent tjuveri som oppstår når titalls milliarder av dollar flommer inn i Europas mest korrupte land.
Vi våger den påstanden at når samtlige partier på Stortinget fra FRP til Rødt stemmer entusiastisk for å gi minst 15 milliarder kroner i året de kommende fem år til Ukraina, så har de ingen form for kontroll med hvor disse pengene havner. En del mennesker kommer til å bli veldig rike og de kriminelle nettverkene i verden vil flomme over med våpen og utstyr.
Red.
Masseprotester i Niger krever tilbaketrekking av franske tropper
Av skribent - 5. september 2023
https://steigan.no/2023/09/masseprotester-i-niger-krever-tilbaketrekking-av-franske-tropper/
Av WSWS.
Titusenvis av mennesker samlet seg lørdag i en protestmarsj utenfor den franske militærbasen i Niamey, Nigers hovedstad, med krav om at franske tropper må forlate Niger.
Frankrikes president Emmanuel Macron har nektet å trekke sine tropper ut av denne tidligere franske kolonien, under påskudd om at militærregimet i Niger som har forlangt det, kom til makten i et kupp 26. juli. Macron poserer som en forsvarer av demokratiet mot kuppet som veltet Nigers franskstøttede president Mohamed Bazoum. På dette grunnlaget opprettholder Macron de franske troppenes tilstedeværelse i Niger, og han avviser også det nigerske regimets krav om at han erstatter M. Sylvain Itté, den franske ambassadøren til Niger.
Lørdagens masseprotest i Niamey avslørte svindelen i Macrons nykoloniale argumenter. Det er i realiteten framfor alt Nigers folk, og ikke den nigerske militærjuntaen, som vil se en slutt på den franske militære tilstedeværelsen i Niger, og for øvrig over hele Sahelregionen. Som også i nabolandene Mali og Burkina Faso, begge land franske tropper det siste året måtte forlate etter å ha ført en blodig ni-år-lang krig der, er det i Niger et eksplosivt raseri mot fransk imperialisme og dens NATO-allierte.
Demonstranter samlet seg lørdag ettermiddag på Escadrille-plassen i Niamey, foran portene til den franske militærbasen i hovedstaden, etter mindre protester der torsdag og fredag. De ropte ut slagord som oppfordret franske tropper til umiddelbart å forlate Niger, en ledende leverandør av uran og andre kritisk viktige råvarer til store franske selskaper. Demonstrantene holdt opp plakater der det sto: «Frankrike er ei igle som suger nigereres blod», «Niger for nigerere, Afrika for afrikanere» og «Modige mennesker i Afrika, ingenting kan noen gang igjen få stoppet oss».
Demonstranten Yacouba Issoufou sa til Reuters: «Vi er i dag beredt til å ofre oss, fordi vi er stolte. … De plyndret våre ressurser, og så ble vi vâr det. Så nå skal de pelle seg vekk.»
Mariama Amadou, en annen demonstrant i Niamey, sa til Hindustan Times: «Vårt eneste forlangende, vårt ultimate krav, er franskmennenes avreise, avreise, avreise, alle av dem som er på Nigers territorium. Vi trenger ikke disse menneskene her, vi trenger dem ikke, og vi gjentar: Vi er beredt til å dø for å forsvare landet vårt. Vi er beredt til å dø for å få dem ut. De må dra, vi trenger dem ikke her.»
Protesten i Niamey kom samtidig med voksende motstand og protester over hele Vest-Afrika mot imperialist-drevne økonomiske sanksjoner og planer for en invasjon av Niger, Mali og Burkina Faso fra landene i Det økonomiske forbundet av vestafrikanske stater, Economic Community of West African States (ECOWAS).
Macron har oppfordret til en slik invasjon, med det siktmål å anvende ECOWAS-tropper som kanonfôr for en fransk-ledet kampanje for å gjenerobre landene franske tropper ble tvunget til å forlate. Regimene i Nigeria, Elfenbenkysten (Côte d’Ivoire), Senegal og Benin har uttrykt deres beredskap for å sende tropper til en intervensjon i Niger.
ECOWAS-sanksjoner har allerede hatt en ruinerende effekt på det fattige Niger, og har ført til strømavbrudd og bremset handelen med viktige farmasøytiske produkter, mat og andre viktige varer. Sanksjonene har så langt kostet anslagsvis 13 milliarder nairas (€ 15 milliarder) i ukentlig handel bare mellom Niger og Nigeria.
Planer om krig med Niger forårsaket i forrige måned protester som rystet byen Kano, nord i Nigeria. Demonstranter der bar plakater som sa: «Krig mot Niger er urettferdighet», «Dette er Amerikas håndverk», «Det er rettferdighet vi vil ha» og «Niger er vårt». Dagsavisa Vanguard i Nigeria bemerket om det planlagte ECOWAS-militæroppdraget at «de fleste nigerianere er i stor grad mot det».
Selv innen de makthavende kretsene i Nigeria er det voksende bekymring for utsiktene til en fullskala krig. ECOWAS-parlamentarikeren Idris Wase sa: «Vi burde være forsiktige med å starte noe vi ikke kan fullføre. Da krigen mellom Russland og Ukraina startet trodde mange det skulle bli en brå og rask krig. Ett år etter, og krigen pågår fortsatt … Sub-regionale militærsjefer [i Nigeria] vet hva de kan ha økonomisk utbytte av. Det er derfor de er ivrige etter å intervenere militært i Niger. De fleste av dem er korrupte. Enhver type krig mot Niger vil ha negative konsekvenser for 60 prosent av Nigeria, og da spesielt det nordlige Nigeria.»
Nigerske migrantarbeidere i Senegal snakket også med Radio France Internationale, for å gi uttrykk for deres opposisjon mot ECOWAS-sanksjonene og deres krigsplaner. Tassiou, en migrantarbeider i Dakar, sa: «Vi bor i utlandet, vi kan ikke dra noe sted, vi kan ikke ta flyreiser for å komme hjem. Skal vi sende penger via bankene er det ikke mulig lenger, nå som handelen er blokkert. Det er blokkert for å kunne sende penger for å hjelpe våre familier.»
Abdourahmane, en nigerer som arbeider i finanssektoren i Senegal, fordømte en potensiell militær ECOWAS-intervensjon, og uttalte: «Senegalesere jeg snakker med på kontoret støtter generelt ikke denne militærintervensjonen. Og jeg mener at ingen afrikaner i dag bør forsvare denne intervensjonen, fordi det ville bli en kamp mellom afrikanere.»
Faren for krig vokser imidlertid raskt. Spesielt fordi konflikten i Afrika er i ferd med å bli tilknyttet NATOs raskt eskalerende krig med Russland i Ukraina, så vel som planer for en amerikansk militær konfrontasjon med Kina. Militærjuntaene i Niger, Mali og Burkina Faso har alle søkt tilknyttinger til de russiske private militærkontraktørene i Wagner-gruppa, eller direkte med offisielle russiske militærerepresentanter.
Kina, som har selskaper i Niger i arbeid med en oljerørledning til Benin, og forøvrig bygger matforedlingsanlegg i landet, står overfor faren for at de franskstøttede sanksjonene blokkerer deres industriplaner. Beijing har forsiktig signalisert sin støtte til juntaen i Niamey. Jiang Feng, Kinas ambassadør til Niger, møtte fredag den nigerske forsvarsministeren Salifou Mody. Jiang fortalte Mody at Nigers regjering har Kinas «støtte», rapporterte nyhetsbyrået Agence Nigériane de Presse.
Regjeringene i Tyrkia, Egypt og Algerie har også alle kritisert oppfordringer om en ECOWAS-intervensjon. Den tyrkiske regjeringen ville angivelig selge Niger Bayraktar-droner, som de også leverer Ukraina midt under NATO-krigen mot Russland, om ECOWAS skulle prøve å invadere.
Støttedemonstrasjon for Niger i nabolandet Burkina Faso:
Du finner mer stoff på steigan.no om Niger.
50 år etter kuppet mot Allende møttes bevegelser og intellektuell i Chile
Av skribent - 5. september 2023
https://steigan.no/2023/09/50-ar-etter-kuppet-mot-allende-mottes-bevegelser-og-intellektuell-i-chile/
De har diskutert vilkårene for å bygge sosialisme i Latin-Amerika.
Av Zoe Alexandra, Peoples Dispatch.
Konferansen ‘Latin America and Caribbean Dilemmas of Humanity’ fant sted i den chilenske hovedstaden fra 2. til 4. september. Konferansen søkte å stimulere til debatt og diskusjon om å bygge sosialisme og finne løsninger for å takle de store krisene som er skapt av kapitalismen.
Konferansen som ble organisert av den regionale sosiale bevegelsesplattformen ALBA Movimientos og International Peoples’ Assembly (IPA), vil blible holdt i ‘Open University of Recoleta’. Detn fant sted samtidig med en rekke historiske minnemarkeringer i den chilenske hovedstaden for å markere 50-årsdagen for statskuppet mot Salvador Allendes Folkefront-regjering og 53-årsjubiléet for Folkeenhetens seier.
Ledende intellektuelle og medlemmer av folkebevegelser, fagforeninger og venstrepartier fra regionen deltok, som Daniel Jadué, tidligere chilensk presidentkandidat og ordfører i Recoleta [en intervju med honom av Vijay Prashad finns här på svenska Hur framtiden kan skapas ö.a.], Blanca Eekhout, medlem av Venezuelas nasjonalforsamling, Barbara Flores Casamayor, fra Cubas Fidel Castro-senter, Atilio Borón, argentinsk intellektuell, Vijay Prashad, indisk historiker og direktør for Tricontinental Institute, og Hector Bejar, peruansk intellektuell.
Laura Capote fra ALBA Movimientos-sekretariatet sa til ‘Peoples Dispatch’:
«Fra Latin-Amerika og Karibia fremmer vi den regionale konferansen for menneskehetens dilemmaer som en del av den globale prosessen, og forstår at stemmen og analysen fra vårt kontinent om mekanismene og verktøyene for å overvinne sivilisasjonskrisen med en frigjørende horisont er grunnleggende. Vi forstår at verden ser på Latin-Amerika og Karibia og deres revolusjonære prosesser. Vi vet at i ethvert hjørne av verden er den kubanske revolusjonen et viktig symbol, den venezuelanske revolusjonen er også et symbol.»
«Og faktum er at vi har revolusjonære prosesser av sosialistisk karakter som er i live og har motstått imperialismens angrep i økonomiske, politiske, kommersielle, militære termer,» understreket hun, og la til: «Imperialismen har fortsatt ikke vært i stand til å beseire våre revolusjoner. Tvert imot, våre revolusjoner fortsetter å drive og inspirere de andre landene på vårt kontinent.»
I løpet av de tre dagene engasjerte deltakerne seg i diskusjoner om den nåværende politiske konteksten i regionen i dag, sosialisme som et svar på de viktigste dilemmaene i regionen, utfordringene og erfaringene med å bygge sosialisme; suverenitet og kontinental enhet for å konfrontere imperialistisk dominans, dilemmaene og utfordringene med å organisere arbeiderklassen for sosialismens kamp, kulturkampen og kampen om ideer for byggingen av vår sosialistiske prosjekt, forsvaret av livets felles goder og nye former for tilknytning til jorden og byggingen av folkesentrert demokrati for å etablere sosialisme.
Capote fremhevet: «Det er også et øyeblikk for å knytte dette til vår analyse av konteksten på kontinentalt nivå. Vi har gitt kanskje for mye plass og for mye trykk til den forsonende diskursen, til sentrumsdiskursen, til diskursen som ikke bruker press, og tror at vi med disse kan samle krefter. Men historien viser oss det motsatte. Vi lever i et øyeblikk der nyfascismen og de nye rettighetene radikaliseres, så vi må være villige til å radikalisere vårt prosjekt, vårt humanistiske prosjekt, vårt transformasjonsprosjekt som overvinner sivilisasjonskrisen.»
Konferansen i Chile er en av ulike regionale prosesser som fant sted i forkant av ‘III International Conference of Dilemmas of Humanity’ i Johannesburg, Sør-Afrika fra 14-19 oktober. Regionale konferanser har også blitt arrangert i Bela Bela, Sør-Afrika, Atlanta, USA og Tunis, Tunisia. Debattene og diskusjonene i disse regionale rommene vil bli systematisert og integrert i diskusjonene i Johannesburg.
Andre artikler av Zoe Alexandra.
Oversatt for steigan.no av Bertil Carlman.
Krigsdagbok del 73 – 10. til 15. juli 2023
Av Lars Birkelund - 5. september 2023
https://steigan.no/2023/09/krigsdagbok-del-73-10-til-15-juli-2023/
Dette er 73. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
10. juli
Det er, når alt kommer til alt, bedre at Russland vinner krigen enn at USA/NATO/EU/Ukraina vinner den. Dette fordi Russland har en mer begrenset målsetning med krigen.
USA/NATO ønsker å bruke krigen, og annet (som støtte til separatister inne i Russland), til å splitte opp Russland ala Jugoslavia på 90-tallet. Putin krevde på sin side aldri noe mer enn nøytralitet av Ukraina før 2014, altså et Ukraina utenfor NATO og med en politikk som er nøytral/ikke-fiendtlig. Men det ble umulig etter kuppet i 2014, da USA/NATO/EU lyktes med å skaffe et marionettregime som har indoktrinert sine barn til å hate Russland og russere, forbudt medier og politiske partier som vil ha bedre forbindelser til Russland, reist statuer av fascister, bombet den russiske befolkningen i Donbass osv. Et regime med ledere som siden 2014 har sagt at de fører krig mot Russland og latt seg væpne til tennene av NATO for å gjøre nettopp det.
Russland kom med et ultimatum til NATO i desember 2021, der det mest sentrale kravet var at NATO skulle garantere at Ukraina ikke kan bli med i NATO. Det hadde ikke kostet NATO noe å inngå en slik avtale. Men NATO sa nei og fortsatte å trappe opp krigen i Donbass sammen med sine marionetter i Kiev. Dette til tross for at Joe Biden, Jonas Gahr Støre med flere sa at de trodde at dette ville føre til at Russland invaderte Ukraina. Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde.
Krigen i Georgia i 2008 viste oss at Russland trakk seg ut etter at de hadde utført oppdraget sitt. Den begynte med at Georgia angrep Sør-Osettia, som hadde revet seg løs fra Georgia etter en krig tidlig på 90-tallet og som hadde hatt de facto sjølstyre siden da. Under angrepet ble det drept russiske soldater som var der som del av en flernasjonal fredsbevarende styrke. Russland reagerte resolutt ved å invadere Georgia og drive georgiske styrker ut av Sør-Osettia.
Poenget er altså at Russland trakk seg ut av Georgia etterpå, etter en krig som varte en knapp uke, mens NATO-propagandaen går ut på at Russland vil angripe flere land hvis de lykkes med å ta Ukraina. Hvis det hadde vært sant hadde Russland naturligvis blitt værende i Georgia når de først var der.
Russland kommer dog ikke til å trekke seg ut av hele Ukraina, men beholde Donbass og Krim. Kanskje de også vil ta mer av kysten, inkludert Odessa. Jo lenger tid det tar før Ukraina kapitulerer, jo mer av Ukraina er det sannsynlig at Russland vil overta. Hovedpoenget for Russland er imidlertid å få slutt på Kiev-regimets fiendtligheter, både overfor Russland og befolkningen i Donbass og på Krim, og få garantier for at Ukraina ikke blir med i NATO.
Hvis NATO hadde vært villig til å gi noe etter for Russlands krav fra desember 2021 hadde sannsynligvis invasjonen vært unngått og Donbass ville fortsatt ha vært ukrainsk (sjøl om befolkningen der antagelig heller vil at Donbass skal være del av Russland).
Grunnproblemet er, slik jeg ser det, den vestlige mentaliteten som går ut på at ‘vi’ kan stille krav til Russland mens Russland ikke kan stille krav til oss.
Et moment til: krigen i eller om Ukraina er også en krig om en ny verdensorden, der USA med NATO og EUs hjelp ønsker å beholde det hegemoniet de har hatt siden 1945. Dette mens nærmest alle landene utenfor NATO, for det meste fattige land, ser at krigen er en katalysator for en ny og mer rettferdig verdensorden. Derfor forholder de seg enten nøytrale eller støttende til Russland. Dessuten kan man i disse landene ane en viss skadefryd over at Europa får smake litt av sin egen ‘medisin’: krig. Og de ser på den som en mulighet for å utvikle en ny og mer rettferdig verdensorden, som Kina og Russland allerede har utropt.
Krigen i/om Ukraina er tragisk, men dette kan bli en følge av den. Den store tragedien er at det hadde vært mulig å utvikle en ny og mer rettferdig verdensorden uten krig, hvis USA/NATO/EU hadde vært villig til å overgi noe av sin makt til andre.
Seinere samme dag:
Tobias Sæther fra det norske ‘forsvaret’ gjorde ikke noe annet enn å forsvare USAs leveranser av klasebomber til Ukraina i dag på Dagsnytt 18.
Seinere samme dag:
«Erdogan vil ratifisere svensk Nato-medlemskap. Det opplyste Natos generalsekretær Jens Stoltenberg på en pressekonferanse i Vilnius mandag kveld. Avtalen innebærer at Erdogan vil fremme et forslag om ratifisering av svensk Nato-medlemskap for det tyrkiske parlamentet» (NRK).
Dette var dårlige nyheter. Men: «Erdogan vil fremme et forslag om ratifisering av svensk Nato-medlemskap for det tyrkiske parlamentet». Spørsmålet da er om parlamentet vil godta det. Og hva med EU-spørsmålet? Tidligere i dag sa Erdogan at Tyrkia må få bli med i EU hvis Sverige skal få bli med i NATO.
12. juli
NATO tvinger i virkeligheten Kiev-regimet til å fortsette krigen i steden for å forhandle om fred. Dette fordi NATOs holdning om at Ukraina ikke kan bli med i NATO før Ukraina har vunnet krigen, fører til at Ukraina ikke kan bli medlem hvis regimet/Zelensky går inn for fred. NATO vil krige mot Russland til siste ukrainer.
Seinere samme dag:
Det at Ukraina skal gi fra seg territorier er ikke noen perfekt løsning. Men den er bedre enn alternativene. Derfor velkommen etter til Janne Haaland Matlary:
«Å ta tilbake alt okkupert territorium er sannsynligvis helt urealistisk nå, spesielt Krim. Dersom frontlinjen ikke kan brytes ned i sommer, skjer det ikke i vinter heller. Jo lenger krigen varer, desto verre for Ukraina på alle måter – økonomien ødelegges, vestens donorvilje svekkes, USA blir mindre engasjert og befolkningen orker ikke mer. De unge drar».
Seinere samme dag:
Indiske Hindustan Times gir et annet bilde av Zelenskys ‘suksess’ på NATOs toppmøte: Offisielt ble han hyllet. Men når det ble mer uformelt var det knapt noen som ville snakke med ham. Kan det skyldes at NATO-landenes ledere vet at de kommer med løfter de ikke kan oppfylle?
14. juli
En halv sannhet kan være en hel løgn.
All denne ståheien om USAs (kommende) leveranser av klasevåpen til Ukraina, men ikke et ord om at Ukraina har brukt det siden august 2014, og heller ingen interesse for hvem som leverte de våpnene. Human Rights Watch omtalte dette 20. oktober 2014 og fortalte at mange sivile hadde blitt drept, inkludert en sveitsisk Røde Kors-medarbeider, mens medier som New York Times, The Guardian og NRK omtalte HRWs rapport.
Rapportens tittel og ingress: «Utbredt bruk av klaseammunisjon. Regjeringen er ansvarlig for klasevåpenangrep på Donetsk».
I lederen 14. juli sier at Aftenposten at Russland juger når de hevder at de ikke bruker klasevåpen. Mulig det, da det juges heftig under krig fra alle parter. Men Norge og Aftenpostens allierte i Ukraina var altså først ute med klasevåpen, for nesten ni år siden.
Det er bra at Aftenposten tar avstand fra klasevåpen. Men når Aftenposten beskylder andre for å juge bør de ikke sjøl komme med halvsannheter. En halv sannhet kan som kjent være en hel løgn.
Seinere samme dag:
Ukraina var på randen av krig allerede i 2004, under den såkalte Oransjerevolusjonen, som USA/NATO/EU med Norge støttet. For også da kom det opp krav om sjølstyre evt løsrivelse i Donbass. Krigsfaren ble bekreftet gjennom lekkasjer til Wikileaks, som viste at USA i februar 2008 var klar over at det å ta Ukraina inn i NATO kunne føre til borgerkrig og eventuell russisk invasjon.
Allikevel bestemte NATO seg for at Ukraina SKAL bli med, på sikt, tross stor motstand i det ukrainske folket. Dette er trippel tragisk da det har vist seg at det er et tomt løfte. Hundretusenvis av ukrainere har blitt drept eller såret i troen på at Ukraina kan bli med i NATO hvis de klarer å nedkjempe Russland, mens mange millioner ukrainere har flyktet ut av landet pga en krig som lett kunne ha vært unngått, hvis vestlige ledere hadde vært ansvarlige, seriøse og kompetente.
Mannen som skaffet oss nevnte, og andre, historiske lekkasjer sitter i fengsel.
15. juli
Det er lettere å lure folk enn å få dem til å innse at de har blitt lurt.
Forskning tyder på at det er ti ganger lettere. Og, ja, det er vondt å oppleve at man har blitt lurt. Det er derfor vi vegrer oss mot å erkjenne det, med mindre det dreier seg om helt harmløse forhold, som en aprilsnarr. Ekstra vanskelig er det hvis det er noe vi har trodd fast på store deler av livet, da kan det føles som om grunnen forsvinner under føttene og at livet mister mening. Et ekteskap som går i oppløsning kan ha den virkningen.
Store deler av det norske folk har blitt lurt til å tro at NATO er en forsvarsallianse og det er ikke så rart, da det er det norske kvinner og menn har blitt indoktrinert med i 75 år. Men hvordan kan en organisasjon som har begått uprovoserte angrepskriger minst to ganger (Jugoslavia, 1999, og Libya, 2011) være en forsvarsallianse? Det hører med til helheten at alliansen har ført til at USA mye lettere får med Norge og andre NATO-land på sine uprovoserte kriger.
Allikevel vil dessverre denne misforståelsen råde blant mange også framover, da mediene og politikerne gjentar løgnen daglig. Helt usant er det heller ikke, da NATO forsvarer Ukraina nå. Men, stopp en halv, Ukraina er jo ikke med i NATO!!!
NATO er først og fremst kolonimakters organ for å herske over verden. Da NATO ble dannet i 1949 hersket de over nesten hele verden bortsett fra Russland og Øst-Europa. Og det var altså Russland de allierte seg mot, i håp om også å kunne herske over Russland.
De har ikke gitt opp. Nå bruker de Ukraina til formålet.
Seinere samme dag:
«Samholdet» i NATO blir sterkere og sterkere. Den bulgarske presidenten Rumen Radev har sagt at Ukraina har skylda for krigen og at hele Europa betaler prisen for at Ukraina insisterer på å fortsette den. Og Zelensky ble sint på ham fordi han kalte krigen for ‘konflikt’ i steden for ‘krig’.