Nyhetsbrev steigan.no 05.07.2025
Russland trapper opp offensivene på to fronter i Ukraina
HL-senterets moralske kollaps i møte med folkemord i sann tid
Israel, USA og Iran: Krigen har nettopp begynt
Mytene om Andrew Wakefield – del 6
Stopp våpenkappløpet – med Sigurd Allern
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
Russland trapper opp offensivene på to fronter i Ukraina
Av red. PSt - 5. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/russland-trapper-opp-offensivene-pa-to-fronter-i-ukraina/
Vestlige medier har begynt å innse det som har vært klart lenge. Langsomt, men sikkert taper Vesten krigen i Ukraina, og USAs stans i våpeneksporten gjør krisa på østfronten enda verre.
Nyhetsbyrået AP skriver fra Kiev:
– Et oppløftet Russland har trappet opp militære offensiver på to fronter i Ukraina. De sprer Kievs verdifulle reservetropper og truer med å utvide kampene til en ny ukrainsk region, ettersom begge sider søker en fordel før kampsesongen avtar til høsten.
Moskva har som mål å maksimere sine territoriale gevinster før de seriøst vurderer en full våpenhvile, sier analytikere og militære befal. Ukraina ønsker å bremse den russiske fremrykningen så lenge som mulig og redusere store tap.
Kreml-styrkene vinner stadig terreng i det strategiske logistikknutepunktet Pokrovsk i øst, og erobringen av dette området ville gitt dem en stor seier på slagmarken og bringe dem nærmere å erobre hele Donetsk-regionen. Kampene der har også for første gang ført til kamphandlinger ved grensen til den nærliggende Dnipropetrovsk-regionen.
I et forsøk på å hindre Moskva i å styrke disse posisjonene i øst, prøver ukrainske styrker å holde tilbake noen av Russlands beste og mest kampherdede tropper hundrevis av kilometer unna, i den nordøstlige Sumy-regionen.
BBCs kart viser at froten har beveget seg vestover sakte, men sikkert:
Flere vestlige medier mener nå at det er et sannsynlig og kanskje realistisk mål for Russland å erobre hele Donetsk denne sommeren.
Ukrainske styrker intensiverte sine egne angrep i Sumy i april og gjennomførte til og med en liten offensiv inn i Russlands naboregion Kursk for å forhindre at opptil 60 000 kampherdede russiske styrker ble flyttet for å forsterke posisjoner i Donetsk-, Zaporizjzja- og Kherson-regionene, sa Ukrainas øverste hærfører, general Oleksandr Syrskyi, forrige uke.
Russiske styrker rykker nå inn i Dnipropetrovsk-regionen. Å bringe krigen til en sjette ukrainsk region ville være skadelig for ukrainsk moral og gi Russland mer innflytelse i forhandlingene hvis styrkene deres klarer å få fotfeste der, skriver AP.
Kirill Budanov, sjef for Ukrainas militære etterretningstjeneste HUR, har erkjent at Kiev mangler evnen til å presse russiske styrker tilbake, og hevder at bare forhandlinger kan endre konfliktens forløp i vesentlig grad.
«Umenneskelig» avgjørelse
Kunngjøringen fra USA om å stanse våpenforsendelsene til Ukraina sendte sjokkbølger gjennom landet, og presidentens rådgiver Mykhailo Podolyak sa ifølge CNN at det ville være «svært merkelig» og «umenneskelig» å slutte å levere missiler som brukes til å beskytte sivile.
Men til tross for den panikkartede reaksjonen var ikke tiltaket helt uventet. Trump har truet med å trekke tilbake støtten til Ukraina i et forsøk på å tvinge Kiev til forhandlingsbordet, og han har tidligere kortvarig satt nødhjelpsforsendelser på pause.
Ukraina har denne uka innkalt en høytstående diplomat fra USAs ambassade i Kyiv etter at Det hvite hus plutselig besluttet å stanse flere leveranser av avanserte våpen, skriver Financial Times.
«Enhver forsinkelse eller nøling med å støtte Ukrainas forsvarsevne oppmuntrer bare aggressoren til å fortsette krigen og terrorhandlingene, i stedet for å søke fred», ifølge Ukrainas utenriksdepartement.
4. juli ble Kiev utsatt for et av de største russiske angrepene noensinne:
«Ukraina kan forsvinne fra kartet»
I et intervju med Sky News Australia onsdag sa Trumps tidligere militærrådgiver oberst Douglas McGregor at Ukraina kunne forsvinne fra kartet med mindre konflikten med Russland løses fredelig.
På spørsmål om hva annet som kunne gjøres for å hjelpe Ukraina i den pågående militære konflikten, sa McGregor: «Jo lenger dette fortsetter, desto flere mennesker blir unødvendig slaktet, og skaden på Ukraina er større», sa han, og la til at Ukraina nå «effektivt er en mislykket stat, og den kan bli fullstendig utslettet fra kartet».
MacGregor bemerket at Ukrainas militære har lidd enorme tap under konflikten, og at russiske styrker «på ingen måte var overbelastet eller skadet på dette tidspunktet», og argumenterte for at «vi trenger våpenhvile», og at land som Australia burde presse på for det, siden «ingen i Washington kommer til å gjøre det».
Ledende nazist får toppjobb i Kiev
Den ukrainske regjeringa har utnevnt en betydelig fascistisk ideolog til ny leder for sin historiske institusjon.
Alexander Alferov, en tidligere offiser i den tredje angrepsbrigaden og [tidligere] Azov-bataljonen, ble ny leder for Instituttet for nasjonalt minne. Avgjørelsen om utnevnelsen ble tatt av ministerkabinettet.
Alferov er fascist. Han var den ideologiske sjefen for Azov-brigaden. Instituttet for nasjonalt minne er det ledende instituttet i Ukraina for å forme den nasjonale ideologien. En nazist i den stillingen vil ha en enorm politisk-ideologisk makt.
I 2014, da grunnleggeren og lederen av Azov, Andriy Biletsky, ble medlem av parlamentet, ble Alferov hans pressesekretær. Fra vinteren 2014 til juni 2015 var han også sjef for pressetjenesten til Azov-regimentet.
Norge kjøper droner til Ukraina for 6,5 milliarder kroner
Norge vil støtte Ukraina med droner og droneteknologi fra ukrainsk og annen europeisk industri til en verdi av 6,5 milliarder kroner.
– Droner er helt avgjørende for Ukraina i deres forsvarskamp mot Russland. De er viktige for å beskytte kritisk infrastruktur og i kampene ved frontlinjen. Det norske bidraget er en betydelig satsing på Ukrainas evne til å gjennomføre nødvendig overvåkning og operasjoner med droner, sier statsminister Jonas Gahr Støre.
Det norske milliardregnet gjør Norge fattigere, men det vil ikke endre utfallet av krigen. I den grad det vil ha noen virkning, vil det bidra til at krigen varer litt lenger, at enda flere ukrainere dør og at det endelige kompromisset blir enda dårligere for Ukraina.
HL-senterets moralske kollaps i møte med folkemord i sann tid
Av red. PSt - 5. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/hl-senterets-moralske-kollaps-i-mote-med-folkemord-i-sann-tid/
Hvordan har HL-senteret tenkt å gjenreise seg etter Israels folkemord på palestinske liv?
Det er ironisk at en forskningsinstitusjon som vier seg til et av historiens mørkeste kapitler, synes å mangle faglig troverdighet når den samme dehumaniseringen og brutaliteten overfor uskyldige folk folder seg ut i sanntid.
Dette skriver filosof Farhan Shah i Forskersonen. Innlegget er signert av ni andre.
Farhan Shah skriver videre:
HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) bærer ansvaret i Norge for å bevare minnet om Holocaust og for å ivareta livssynsminoritetenes vilkår og rettigheter.
Når de velger talende taushet og en tafatt holdning fremfor tydelighet i møte med det som utspiller seg i Gaza, reiser det seg fundamentale spørsmål om hvorvidt institusjonen yter sitt samfunnsmessige og faglig kritiske mandat rettferdighet.
Hvordan kan det ha seg at dette senteret, som er tuftet på visjonen om «aldri igjen», ser seg fornøyd med å være øredøvende stille overfor en systematisk eliminering av sivile liv?
Skolebokeksempel på ansvarsfraskrivelse
HL-senterets nylige uttalelse om at det sannsynligvis er snakk om et folkemord, fremsettes etter 21 måneder med en systematisk ødeleggelse og dehumanisering av sivile liv uten sidestykke i vår tid, avslører en faglig og etisk krise i ordets opprinnelige forstand.
Faglig og etisk fallitterklæring
Denne vegringen mot å ta et klart og tydelig standpunkt avslører etter vårt syn et paradoks. Altså, en institusjon som etter deres egne ord skal rette et kritisk søkelys på Holocaust og andre folkemord, henfaller selv til en posisjon som opprettholder, sågar konsoliderer, marginaliseringen av ikke-jødiske minoriteter og menneskeliv som lider under et folkemord.
Innlegget er signert av de følgende:
Kari Kvernberg Dajani, lektor
Hege Hermansen, professor ved OsloMet
Gada Azam, statsviter og menneskerettighetsaktivist
Marthe Valle, sykepleier
Aman Dip Singh, psykolog, spesialisering i psykoanalytisk psykoterapi
Rasah Abdallah, Palestinaaktivist og medlem av UIA (Universitetet i Agder) for Palestine
Mariam Dajani, medisinstudent og norsk-palestiner
Frida Zalissa Arnesen Koanda, psykolog
Solveig Bøe, filosof ved NTNU
Les resten av innlegget her.
Kommentar: Ikke første gang HL-senteret svikter
Vi har gjentatte ganger pekt på at HL-senteret har vendt det døve øret og det blinde øyet mot gjenreisinga av den største nazi-bevegelsen i Europa siden Adolf Hitlers NSDAP, men det har vært helt umulig å få senterets høytlønte forskere og ledere til å si et negativt ord om Azov, Høyre sektor eller gjenreisinga av nazi-monumenter over hele Ukraina.
Forsker ved HL-senteret Bernt Hagtvet og HL-senteret som institusjon har vært fullstendig tause om nazistenes forbrytelser i Ukraina, inkludert pogromen i Odessa.
Israel, USA og Iran: Krigen har nettopp begynt
Av skribent - 5. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/israel-usa-og-iran-krigen-har-nettopp-begynt/
Den gamle neokonservative drømmen om å omforme Midtøsten gjennom en rekke regimeskifter til fordel for USA og Israel, som ble lagt på is i et tiår, har kommet tilbake i forgrunnen.
1. juli 2025
Merknad: Del 2 av denne artikkelen kommer neste uke.
Den plutselige våpenhvilen som ble «pålagt» Israel og Iran 24. juni av USAs president Donald Trump, i det mange har kalt «tolvdagerskrigen», markerer mest sannsynlig ikke slutten på fiendtlighetene, men snarere begynnelsen på en bredere og farligere konflikt om hegemoni i Midtøsten, med mulige globale konsekvenser.
De tolv dagene med konflikt vi har vært vitne til utgjør et destabiliserende kvalitetssprang i konfrontasjonen mellom Israel og Iran, som har gått fra de siste tiårenes «skyggekrig» til et direkte militært sammenstøt.
I det første tilfellet hadde Iran bekymret Israel hovedsakelig gjennom sine regionale allierte, først og fremst Hamas og Hizbollah. Israel hadde på sin side gjennomført en rekke skjulte operasjoner – sabotasjeaksjoner og målrettede attentater – på iransk jord, ofte ved å utnytte lokale partnere.
I det andre tilfellet har de to landene gjensidig angrepet hverandres territorier med direkte militære angrep (dog på avstand siden de ikke er naboer). De første tegnene på dette kvalitetsspranget var «missilutvekslingene» som fant sted mellom de to landene i april og oktober 2024.
Både i «skyggekrigen» de siste tiårene og i den direkte konflikten som endte 24. juni, har Israel blitt støttet av USA.
«Ekte menn vil til Teheran»
Siden revolusjonen i 1979, da Iran trakk seg ut av det amerikanske alliansesystemet i regionen, har Washington ansett Den islamske republikken som en fiende som må elimineres.
Den amerikanske tilnærmingen forble uendret selv etter at det iranske revolusjonære presset mistet sin opprinnelige momentum og det ble klart at det ikke ville spre seg utenfor Iran.
Siden årtusenskiftet har landet i årevis vært det ettertraktede siste trofeet i en nykonservativ plan for å omforme Midtøsten for å permanent sikre israelsk-amerikansk hegemoni i regionen.
Dette målet ble tydelig formulert i et dokument fra 1996 skrevet av en gruppe neokonservative strateger ledet av Richard Perle, med tittelen «Et rent brudd: En ny strategi for å sikre riket».
I årene med den amerikanske invasjonen av Irak var det en frase som opprinnelig skal ha blitt ytret av en høytstående britisk tjenestemann, på moten i neokonservative kretser: «Alle vil til Bagdad. Ekte menn vil til Teheran».
Så sent som i 2009 var ideen om regimeskifte i Iran fullt ut på moten i korridorene til det amerikanske etablissementet, noe som ble bekreftet av en rapport fra Brookings Institution (en av de mest innflytelsesrike amerikanske tenketankene) med tittelen: «Hvilken vei til Persia? Alternativer for en ny amerikansk strategi mot Iran».
Rapportens femte kapittel, med tittelen «Overlat det til Bibi: Å tillate eller oppmuntre til et israelsk militærangrep», virker bemerkelsesverdig forutseende.
Etter George W. Bushs nederlag i Irak og Afghanistan, og Israels nederlag i krigen med Hizbollah i Libanon i 2006, hadde de neokonservative planene for Midtøsten gradvis falmet i bakgrunnen.
Etter å ha fått nok en fiasko i Syria, der Washington hadde forsøkt et nytt regimeskifte i kjølvannet av de arabiske opprørene i 2011, hadde Obama-administrasjonen forsøkt å implementere den annonserte « dreiningen » mot Asia for å begrense Kinas fremvekst, og støttet Maidan-opprøret i Kiev i en anti-russisk tone i 2014.
Et år senere, nettopp med tanke på en gradvis tilbaketrekking fra Midtøsten, hadde Obama inngått en avtale med Teheran, den såkalte Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), om å legge atomspørsmålet på is og finne en skjør modus vivendi med Iran. Dette ville ha tillatt Washington å se andre steder.
I årene som fulgte, ville amerikanske presidenters oppmerksomhet bli rettet mot konfrontasjonen med Moskva i Ukraina, handelskrigen med Beijing, og mer generelt som den fornyede «konkurransen mellom stormakter».
I Washington hadde Midtøsten falt i glemmeboken, noe som førte til en avkjøling av forholdet til historiske allierte som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, og til en stadig mer markert kinesisk økonomisk penetrasjon i Gulfen.
Nye amerikanske planer i Midtøsten
Biden-administrasjonen innså tapet av innflytelse i Midtøsten og planla et amerikansk comeback i regionen i 2023, basert på nye sikkerhetsavtaler med USAs viktigste partnere i Gulfen, gjenopplivingen av Abraham-avtalene som ble introdusert av forgjenger Donald Trump for å normalisere forholdet mellom Israel og arabiske land, og kunngjøringen av en økonomisk korridor – India-Midtøsten-Europa økonomiske korridor (IMEC) – som skulle sementere den nye amerikanske sikkerhetsarkitekturen i regionen når det gjelder logistikk og handel.
IMEC ble foreslått som et klart (og arrogant) alternativ til Belt and Road-initiativet (BRI, den kinesiske «Silkeveien») med sikte på å forsøke å demme opp for Beijings inntreden i regionen.
Abraham-avtalene var ment å skape en regional arabisk-israelsk-amerikansk front med sikte på å isolere Iran og dets regionale allierte i den såkalte «motstandsaksen» (Hamas, Hizbollah, Syria, sjiamuslimske militser i Irak og Ansar Allah i Jemen).
Denne planen ville imidlertid blitt kastet i kaos av Hamas-angrepet 7. oktober 2023 og den ekstremt voldelige israelske militære responsen, som var dømt til å provosere frem en reaksjon fra Hizbollah i Libanon, fra irakiske sjiamuslimske militser og fra Ansar Allah (også kjent som «houthiene» etter grunnleggeren) i solidaritet med Hamas og palestinerne i Gaza.
Den nye destabiliseringen av Midtøsten stilte spørsmål ved hele arkitekturen til IMEC og Abraham-avtalene: en økonomisk korridor ville aldri ha sett dagens lys i et område rystet av konflikter, og en normalisering av forholdet (spesielt) mellom Saudi-Arabia og Israel var utenkelig mens Tel Avivs hær utrydder palestinerne.
Av denne grunn har Biden-administrasjonen, selv om den aldri har nektet logistisk støtte og forsyning av våpen som er essensielle for at den israelske militæroperasjonen skal fungere, gjentatte ganger forsøkt å motvirke israelske planer om å utvide konflikten på regional skala, og i stedet foreslått en politisk løsning i Gaza som Netanyahu-regjeringen alltid har avvist.
Vendepunktet i september 2024
Vendepunktet som bidro til å fjerne tvilen til mange amerikanske strateger og flere medlemmer av Biden-administrasjonen var den imponerende operasjonen som ble utført av den israelske hæren i Libanon 27. september 2024, som førte til elimineringen av Hizbollahs generalsekretær, Hassan Nasrallah, og halshuggingen av hele gruppens ledelse.
Den operasjonen – som var avhengig av en skremmende etterretningskapasitet som tillot Israel å rekonstruere bevegelsene til hovedlederne i den libanesiske bevegelsen med ekstrem presisjon, og å slå til i riktig øyeblikk med ødeleggende effekt – fikk mange i Washington til å revurdere sine posisjoner.
Utsiktene til å gi et dødelig slag mot et andre ledd i den pro-iranske aksen, etter den militære nedskaleringen av Hamas i Gaza, har fått politikere og eksperter i Washington til å vurdere strategien om å bruke Israel som et «batteri» for å undergrave motstandsaksen og isolere Iran som levedyktig.
Det er interessant å huske at Jared Kushner, Trumps svigersønn (som da var engasjert i presidentkampanjen), ved akkurat den anledningen skrev i et langt innlegg på X (Twitter) at Hizbollah var et våpen rettet mot Israels tempel. Dette våpenet hadde forhindret ødeleggelsen av iranske atomkraftanlegg frem til det øyeblikket.
Kushner hevdet at uten Hizbollah var Iran mye svakere og utsatt for mulige angrep.
Slike oppfatninger ble ytterligere styrket i Washington etter Bashar al-Assads dramatiske fall i Syria i desember 2024 og den påfølgende nedbyggingen av Damaskus’ gjenværende militærapparat gjennom en systematisk israelsk bombekampanje, som etterlot syrisk luftrom under full israelsk kontroll.
Den gamle neokonservative drømmen om å omforme Midtøsten gjennom en rekke regimeskifter til fordel for USA og Israel, som ble lagt på is i et tiår, dukket opp igjen med kraft og på en helt uventet måte.
Assads fall isolerte Hizbollah i nabolandet Libanon, og ble enormt svekket av den brutale militære konflikten med Israel som endte med våpenhvilen 27. november (som stadig ble brutt av Tel Aviv).
Gaza, uten annen støtte enn fra en begrenset Ansar Allah fra det avsidesliggende Jemen, ble overlatt til sin tragiske skjebne alene.
Øst for Syria, nå helt ufarlig, fortsatte USA å utøve betydelig innflytelse i Irak og kontrollere luftrommet.
Det var dermed et «mulighetsvindu», skrev israelske kommentatorer, til å angripe iranske atomanlegg i lys av Teherans svake og isolerte tilstand, og eksistensen av en trygg korridor til den iranske grensen gjennom luftrommet i Syria og Irak.
Hva er Teherans atomprogram til for?
På dette tidspunktet er det viktig å avklare at det iranske atomprogrammet var et nyttig påskudd for å angripe Iran militært, men det var ikke det virkelige målet som avgjorde denne handlingen.
Som analytiker Sina Toossi skrev, bør ikke Teherans atomprogram tolkes som et «ideologisk korstog for å få besittelse av bomben», men som et verktøy kalibrert for å oppnå mål om avskrekking og forhandlingsmakt i forhandlinger.
Det bør ikke glemmes at Den islamske republikken har vært under økonomisk embargo og konstant militær trussel siden starten i 1979, særlig fra USA (inkludert gjennom Washingtons støtte til regionale aktører som Saddam Hussein under Iran-Irak-krigen i 1980–88).
For å komme seg ut av denne fastlåste situasjonen har Teheran tydd til diverse virkemidler, blant annet etableringen av en akse av regionale allierte som skulle danne en slags sikkerhetssone rundt Iran, og utviklingen av et ballistisk missilprogram (spesielt for å overvinne mangelen på et militært luftvåpen) og et atomvåpenprogram.
Gjennom sistnevnte har Teheran blitt en «latent» atommakt som, selv om den ennå ikke har vist noen intensjon om å bygge et atomvåpen, har nesten all infrastrukturen og den vitenskapelige kunnskapen til å produsere et.
Den iranske strategien forfølger flere mål: å bruke elementene i atomprogrammet som et forhandlingskort i forhandlinger for å oppnå avskaffelse av sanksjoner (som ikke bare gjelder kjernekraft, og delvis går forut for den), å styrke instrumentene som garanterer dens politiske, økonomiske og vitenskapelige uavhengighet i et generelt fiendtlig miljø, og absolutt å holde veien åpen for bygging av en atombombe i tilfelle en ekstern eksistensiell trussel materialiserer seg.
I de senere år har iranske politiske ledere vist at de er villige til å ikke krysse terskelen til latent atomkraft ved å inngå en avtale (den nevnte JCPOA) med Obama-administrasjonen i 2015.
Avtalen satte verifiserbare grenser for Irans atomprogram og et strengt overvåkingsregime over landets atomanlegg, i bytte mot sikkerhetsgarantier og løftet om sanksjonslette.
Som jeg nevnte i en tidligere artikkel, var det Trump som ensidig trakk seg fra atomavtalen (som Iran overholdt) i 2018, og dermed la grunnlaget for den nåværende krisen.
Til tross for dette, ifølge de nyeste anslagene fra amerikansk etterretning, har Iran ikke reaktivert sitt militære atomprogram (suspendert siden 2003), og ville trenge ytterligere tre år på å bygge et atomvåpen (miniatyrisere et stridshode og bygge et ballistisk missil som kan romme det) dersom de skulle ta en politisk beslutning i denne retningen.
Det er derfor tydelig at problemet Iran representerer i motstandernes øyne ikke er legemliggjort av selve atomprogrammet, men av den iranske viljen til ikke å underkaste seg den israelsk-amerikanske hegemoniske arkitekturen i Midtøsten, noe som automatisk gjør dem til en konkurrent på regionalt nivå.
Det er like viktig å merke seg at regjeringen ledet av den reformistiske presidenten Masoud Pezeshkian (som tiltrådte 30. juli 2024) blant punktene i sitt politiske program hadde å gjenåpne forhandlingene med USA for å oppnå forsoning med Vesten (et foretak som allerede før ham hadde blitt forsøkt, uten hell, av personer som Mohammad Khatami og Hassan Rouhani, underskrivere av JCPOA).
Intervensjonistfronten i Israel og USA
Til tross for at det de siste månedene har startet forhandlinger mellom Iran og Trump-administrasjonen for å løse atomtvisten på en fredelig måte, har det i samme periode dukket opp en «krigsgruppe» som er fast bestemt på å iverksette militære tiltak mot Teheran.
Dette partiet var svært sterkt, først og fremst i Israel, hvor en hel politisk klasse var for utsiktene til et angrep. 13. juni (da militæroperasjonen startet) uttrykte de en masse (inkludert medlemmer av opposisjonen) sin støtte til statsminister Netanyahu.
Under tolvdagerskrigen forsvant alle kontroversene knyttet til 7. oktober, frigjøringen av gislene, håndteringen av krigen i Gaza og den institusjonelle konflikten i Israel fra den israelske mediehorisonten, noe som ga vei for en gjenforening på politisk og offentlig opinion-nivå.
To sentrale personer i planleggingen av angrepet på Iran var Mossad-direktør David Barnea og luftforsvarssjef Tomer Bar.
En annen nøkkelperson, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Tzachi Hanegbi, spilte en nøkkelrolle i å få godkjenning fra de væpnede styrkenes kommandør Eyal Zamir.
Hærens godkjenning markerte et klart brudd med fortiden. Siden 2007 har faktisk alle sjefene for den israelske hæren – fra Gabi Ashkenazi til Benny Gantz og Gadi Eisenkot – vært imot ideen om å angripe Iran militært.
Barnea, på sin side, forvandlet Mossad radikalt, og introduserte teknologiske innovasjoner innen overvåking, sporing og spionasje, og i bruken av kunstig intelligens, noe som muliggjorde «halshugging»-operasjoner av Hizbollah-ledelsen i Libanon og militærlederne i Iran, og de målrettede attentatene mot Hamas-ledere fra Beirut til Teheran.
I likhet med Netanyahu var Barnea imot atomavtalen fra 2015. Han koordinerte også tett med CIA, som igjen spilte en nøkkelrolle i forberedelsene til tolvdagerskrigen.
I tillegg til CIA-direktør John Ratcliffe, har general Michael «Erik» Kurilla, kommandør for US Central Command med ansvar for Midtøsten-regionen, vært en sentral alliert av Israel innenfor Trump-administrasjonen.
Flere kilder peker på Kurilla som nøkkelelementet i administrasjonen som førte til godkjenningen av angrepet mot Teheran.
Kurilla, som ofte beskrives som radikalt pro-Israelsk, har alltid sett på Iran som en trussel som må utryddes. Det er han som initierte og ledet den mislykkede bombekampanjen mot Ansar Allah i Jemen.
Bak Kurillas besluttsomhet om å nøytralisere Iran ligger hans tro på eksistensen av et nært forhold mellom Teheran på den ene siden, og Moskva og Beijing på den andre.
Som han forklarte til Representantenes hus’ komité for væpnede styrker i 2023, kommer halvparten av oljen og mer enn en tredjedel av naturgassen som forbrukes av kineserne fra Midtøsten, og mye av den sendes gjennom Hormuzstredet. «Det gjør dem sårbare», konkluderte Kurilla.
For ham betydde det å angripe Teheran derfor også å svekke Kina og Russland.
Denne oppfatningen deles av andre i Washington, særlig blant republikanere og neokonservative. Israel-lobbyen har åpenbart støttet hele operasjonen, og har lagt press selv på de demokratene som har vært motvillige til å støtte den.
Denne brede fronten la grunnlaget for en skjerping av administrasjonens forhandlingsposisjoner, noe som brakte forhandlingene med Teheran til randen av å mislykkes, og samtidig grunnlaget for planleggingen og gjennomføringen av angrepet.
Denne artikkelen ble publisert på italiensk på bloggen til Roberto Iannuzzi.
Nussir har mye å skjule
Av Svein Lund - 5. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/nussir-har-mye-a-skjule/
To ganger med fire års mellomrom har Nussir ASA starta opp anleggsarbeid for gruve i Repparfjorden. Begge gangene med full støtte av Hammerfest kommune.
Begge gangene måtte kommunen se seg nødt til å stanse arbeidet fordi det ikke forelå en gyldig byggetillatelse. De som innbilte seg at dette selskapet hadde evne til å lære av sine egne tabber, tok skammelig feil.
Investorene og EU-kommisjonen som har gitt gruveprosjektet sin velsignelse, må begynne å lure på hva de har blitt narra med på.
Siden 2007 har Nussir hatt en plan for at gruva skal være i drift i løpet av 2-4 år. Planen nå er ikke en plan for når det skal være drift, men en plan for en undersøkelsesstoll som også skal kunne brukes til gruveinngang. Først når denne er ferdig, skal eierselskapet Blue Moon ta endelig investeringsbeslutning.
Det er altså ikke gjort noe vedtak om innkjøp av alt utstyret som skal til med knusere, flotasjon osv. Det ligger ennå minst et år fram i tida. Det finnes ingen driftsplan, som skal være klar et halvt år før man begynner utdriving i konsesjonsområdet, dit man vil komme lenge før undersøkelsesstollen er ferdig.
Nussir har skrevet en avfallshandteringsplan, men den er ikke godkjent, noe den skulle ha vært i 2011. Det finnes ingen energikonsesjon for strømmen til den oppskrytte helelektriske gruva. Derfor blei arbeidet starta opp med dieseldrevne maskiner, stikk i strid med dette løftet.
Det finnes ingen avtale med reindrifta, sjøl om det har gått over ti år siden direktør Rushfeldt sa at det ikke blir noen gruve uten slik avtale. Når det nå viser seg at det heller ikke er noen byggetillatelse, er det prikken over i-en. Nussir, kommunen og media synes nå å tro at det bare er å skrive et papir og få kommunens underskrift på, så kan de starte igjen. Men en byggetillatelse er siste klarering, som forutsetter at alle andre tillatelser er på plass. Og det er de ikke.
I Nussir ASA har Øystein Rushfeldt vært den som har uttalt seg helt fra han kom inn som daglig leder i 2009. Styreleder, største aksjonær og økonomisjef har nekta å svare i media og vist til daglig leder. De siste åra har han blitt mer og mer vanskelig å få i tale, og da Blue Moon kom inn i bildet, sa Rushfeldt at det ikke var han som skulle uttale seg lenger, det skulle Blue Moon gjøre. Øverste sjefen i Blue Moon var først positiv til å gi intervju, helt til han fikk spørsmåla. Da slutta også han å svare.
For to år siden engasjerte Nussir ASA det svenske konsulentselskapet Enact til å utrede om Nussir-prosjektet sto i fare for å bryte menneskerettene. Utredninga er for lengst levert, men den er ikke publisert og utrederen viser til oppdragsgiver. Som nekter å svare på spørsmål om denne utredningen. Hva sier det om innholdet?
I 2023 fortalte Nussir at de skal kjøpe elektriske maskiner fra svenske Epiroc. På spørsmål til Epiroc svarer de at de ikke kan opplyse noe, og viser til Nussir. Som ikke vil svare.
På eInnsyn, den «offentlige» postjournalen, kan man finne hundrevis av brev om Nussir-saka til og fra offentlige myndigheter. Men en stor del av disse blir media nekta innsyn i, ofte etter at Nussir har bedt om at dokumentene ikke blir utlevert.
Nussir har levert sitt arkiv til Riksarkivet, men nekter samtidig innsyn i det.
Fortsatt har dette gruveprosjektet støtte fra øvrigheta, fra Hammerfest kommune og helt opp til statsministeren og EU-kommisjonen. Hvor lenge kan de fortsette å støtte et selskap som er så gjennomført upålitelig og som ikke tåler dagens lys over sine gjerninger?
Svein Lund gruve.info
Nussir-aksjonistene fikk bøter på 88.000 kroner – politiet trekker dem tilbake
Aksjonsleir ved Repparfjorden
Mytene om Andrew Wakefield – del 6
Av Foreningen lov og helse - 5. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/mytene-om-andrew-wakefield-del-6/
Tema for denne delen: den viktige høyesterettsdommen.
Av Terje Hansen.
Foreningen lov og helse, 4. juli 2025
Dette er del 6 i en serie på 8 deler.
Hele affæren med Wakefield og hans gruppe så ut til å ende med dommen fra tilsynsorganet The General Medical Council (GMC), en dom som kom i mai 2010. Det var for øvrig bare Murch, Wakefield og Walker-Smith av de totalt 13 forfatterne som hadde blitt stevnet inn for GMC.
Murch ble som nevnt tidligere frikjent, mens de to andre ble felt.
Men saken var ikke helt over her. Walker-Smith var underveis i de årene saken ble behandlet gått av med pensjon, hans ripe i lakken rent karriere-messig samt økonomisk var sånn sett ikke av den verste sorten. Men, med Skaftnesmos ord:
På den andre side var hans ettermæle og profesjonelle ære komplett ruinert. Og for Walker-Smith, som hadde en lang og meget aktet karriere bak seg som lege og forsker betød dette mer enn penger. Fallhøyden var enorm. Fra å være en av verdens fremste eksperter innenfor sitt felt, gastroenterologi, skulle han altså ende opp stemplet som skurk? Den gamle hedersmannen var slett ikke innstilt på å akseptere dette. Derfor appellerte han saken inn for The High Court of Justice.
Innledningsvis startet også Wakefield en lignende prosess. En slik rettsprosess kostet imidlertid mye penger og pga. mangel på økonomiske midler måtte Wakefield etter hvert trekke stevningen. Walker-Smith derimot hadde nok penger til å fullføre saken til veis ende. Dommen falt mars 2012, her er sammendraget, og her er hele dommen i sin fulle lengde.
Høyesteretts dom ble ikke pen for GMC. Før jeg skal vise konklusjonen, som ble at GMC’s dom ble opphevet på alle punkter, har vi for eksempel dette midt inne i domsutledningen:
Her fikk altså GMC ganske hard medfart.
Så over til slutten hvor konklusjonen i dommen blir formulert:
Jeg skal oversette dette til norsk:
Av ovennevnte grunner, både når det gjelder de generelle problemstillinger, Lancet-artikkelen og i forbindelse med de individuelle barna var (GMC-) panelets overordnede konklusjon om at professor Walker-Smith var skyldig i alvorlig profesjonell forsømmelse feilaktig på to måter: utilstrekkelig og overfladisk resonnement, og på en rekke forskjellige måter en feil konklusjon.
Siste avsnitt:
Jeg skal igjen oversette til norsk:
(GMC-) Panelets avgjørelse kan ikke bli stående. Jeg opphever den derfor. Miss Glynn ber meg ikke, på grunnlag av fornuftige instruksjoner, om å sende den tilbake til ny vurdering. Sluttresultatet er at både konstateringen av alvorlig profesjonell forsømmelse og sanksjonen om fjerning oppheves.
Et litt artig poeng her dreier seg om de «fornuftige instruksjonene» som GMC’s advokat Joanna Glynn hadde fått om å ikke anke. Hvis vi skal oversette denne formuleringen fra den noe forfinede britisk-juridisk språkdrakt til et mer røft gatespråk kunne det sikkert blitt noe sånt som «saken deres er så inn i he….te tynn suppe at dere må ikke finne på å anke dette og dumme dere enda mere ut«.
Hva har dette å si for Andrew Wakefield?
Den fullstendige renvaskingen som professor Walker-Smith fikk av Høyesterett, og den ganske fundamentale smadringen GMC opplevde i samme sak, var av stor betydning også for Wakefield. Grunnen til det var ganske enkelt at anklagene mot Wakefield var akkurat de samme som var rettet mot Walker-Smith! Disse to var de to fremste lederne for den medisinske gruppen på 13 forskere/terapeuter, og GMC’s nærmest helt oppdiktede anklager gjaldt dem begge. Disse anklagene var altså behandlet og vurdert i Høyesterett, da riktignok på vegne av Walker-Smith. Men det kan vanskelig vurderes annerledes enn at de anklagene Høyesterett frikjente Walker-Smith for, i praksis også gjaldt en frikjennelse av Wakefield.
Hvis noen innvender at Wakefield aldri formelt ble frikjent, har de rett i det. Men han ble i stor grad, muligens fullstendig, frikjent moralsk, faglig og praktisk sett.
I neste del skal jeg se litt på følgende spørsmål: er autisme et resultat av MMR-vaksine og relaterte tarmlidelser? Og var Wakefield-gruppen de eneste som hevdet å ha funnet alarmerende indikasjoner på dette?
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
Artiklene har emneknaggen @Wakefield.
Ny sti i skogen
Av Bjarne Berg Wig - 5. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/ny-sti-i-skogen/
Å endre tenkemåte og dermed forbedre vår praksis, er som å lage en ny sti i skogen. Først må vi bestemme hvor den nye stien skal gå, og så må vi slutte å tråkke i den gamle. Vi må la den gamle gro igjen. Den nye stien er å åpne for nye perspektiver og utfordre gamle dogmer. Vi må rett og slett rydde vekk begreper og modeller som åpenbart hindrer ny kunnskap. Dette er ikke lett, men helt nødvendig.
Hva er høyre, og hva er venstre? Hva er en sosialist, eller kommunist? Eller en konservativ, eller liberal? Slike ord, bilder og symboler som tilhører dem stammer fra en tid langt, langt tilbake. Slike begreper i form av ord og mentale modeller, stenger oss inne i stereotyper som tilhører fortid, ikke framtid. Enten må de fylles med nytt konkret innhold eller de må erstattes av nye. Den virkelig verden i dag er mer kompleks og sammensatt en den var. Endringstakten er ikke bare raskere, den er dramatisk mye raskere. Begrepene vi bruker i politisk diskusjon er skapt i en helt annen tid. For eksempel begrepene høyre- og venstresiden stammer tilbake til den franske stenderforsamlingen 1789. De som var kongetro satt til høyre for presidentstolen (la droite) og de radikale satt til venstre. Dette ble arvet i Norge gjennom partinavnene Høyre og Venstre. Å observere politisk debatt (NRK, CNN, BBC…) er som et teaterstykke av Ibsen, «Den politiske kannestøper» (etter også Ludwig Holberg). Man slår hverandre i hodet med begreper uten mening, totalt frikobla fra kunnskap.
Det er ikke underholdende, men bare flaut.
«Oppgjør» med Marxismen?
Kunnskap er mentale modeller som forsøker å forstå og forklare den virkelig verden og – for å forbedre den. Når vi skal tråkke opp en ny sti, er det i begynnelsen – kronglete. Det var så mye lettere å gå den gamle. Når noen krever at jeg som gammel marxist skal ta et «oppgjør» med marxismen er dette nettopp å tråkke en gammel dogmatisk sti. «Oppgjør» er noe religiøst. Forskning og kunnskapsbasert dialog derimot er den nye, men «vanskelige» stien. Marx understreket at han absolutt ikke var «Marxist», men sammen med Hegel, Feuerbach og mange andre – en systemtenker av sin tid. Det handlet om å utvikle teorier om verden som kunne forklare skjulte sammenhenger. Karl Marx` (1818-1883) store prosjekt var å forstå den historiske og materielle framveksten av kapitalismen som system, og hvorfor dette økonomiske systemet står i direkte motsetning til idealene fra den franske revolusjonen (frihet, likhet, broderskap) og den amerikanske revolusjonen (demokrati).
Systemtenkning består av et dynamisk forhold mellom å forstå virkelig verden som systemer på den ene siden, og vår tenkning (som også et system) om virkelig verden på den annen. Vi kan bruke begrepene tenkebevissthet og tenkemodenhet. Å forstå den virkelige verden som system handler om å avdekke gjensidig avhengige sammenhenger vi ikke kan se med det blotte øyet. Det vi kan se, er hendelser og ting. Når de beveger seg, aner vi relasjoner – årsak-virkninger men under der igjen ligger skjulte strukturer. Slike skjulte strukturer oppdages ikke ved å se på enkelthendelser, men ved å studere deres dynamiske bevegelser over tid. Dette er den ene siden ved systemtenkning. Den andre siden er tenkning. Det vil si – hvordan vår hjerne bygger mentale modeller. Her er det gjort store vitenskapelige gjennombrudd de siste tiårene. Dr. Derek Cabrera ved Cornell University[1] oppdaget hjernens grunnfunksjoner som han ga navnet DSRP. DSRP er teorien om hvordan hjernen vår ordner informasjon.
D står for distinksjon – vi ser hva ting eller ideer er ved å skille dem fra hva de ikke er.
S står for system, vi kan dele ting eller ideer opp i mindre deler (zoome inn) eller se dem som del av noe større (zoome ut).
R står for relasjon, observere aksjon-reaksjon sammenhenger.
Og sist P står for perspektiv. Vi kan se ting eller ideer ut fra ulike synsvinkler.
Cabreras forskning viser også at folk flest i liten grad bruker disse medfødte funksjonene. (For eksempel ta ulike perspektiver). Men med øvelse, kan alle raskt bli bedre.
Forskning viser også hvordan vi mennesker har en evolusjonært arvet svakhet ved at vi trekker konklusjoner og lager fortellinger basert på liten kunnskap[2]. Selv fakta og data blir filtrert bort fordi de ikke stemmer med det bildet hjernen vår har av virkeligheten. Hjernen vår «tror ikke» og avviser informasjon som ikke «stemmer» med egne mentale modeller. Det er mye lettere å gå den gamle stien…
Frihet, likhet, broderskap og ekte demokrati.
Disse idealene kan bare realiseres med at vi våger å tråkke opp denne nye systemtenkerstien. Det starter med en erkjennelse, nemlig at ingen har «rett». Mentale modeller er bare mentale modeller. Teorier som forklarer virkelig verden må alltid bli utfordret. Som gammel «marxist» må jeg etterprøve og ha et granskende blikk på f.eks. Marx teori (I Kapitalen) om profittratens fallende tendens. Stemmer den? Eller må den utforskes videre?
Det vi må streve etter er:
Samspill mellom forskningsfeltet og praksisfeltet. Evidensbasert kunnskap. Vi må «søke sannheten gjennom fakta».
Grunnleggende respekt og tillit til arbeiderklassen, deres kunnskap og erfaringer. Det må skapes et vannskille mellom reaksjonær veldedighet (godhetstyranniet, synes synd på) på den ene siden og mobilisering av sterke lærende felleskap på den andre.
Utforske mulighetene i ny teknologi. AI (kunstig intelligens), og en formidabel mengde med nye teknologier som gjør at vi kan jobbe mye mindre og løse mange av de store og små problemene i verden.
Som kulturpersonligheten Erik Bye formulerte det: «vi må be om kursen mot Landet Som Skal Bli». Han skrev det så vakkert: «Det finnes en melodi i et hvert menneske. Å fremelske den er å arbeide for kultur”.[3]
Denne oppgaven må ikke låses inn i fastlåste og utdaterte politiske dogmer, men handle om et lærende samspill mellom vanlige folk og forskning.
Bjarne Berg Wig
Daglig leder, Institute for Learning Organizations
Medlem av Tenketanken ALIOS (Akselerert Læring i Organisasjoner og Samfunn)
https://www.cabreralab.science
[2] Se Daniel Kahnemann. Tenke fort og langsomt og https://en.wikipedia.org/wiki/Thinking,_Fast_and_Slow
[3] Asbjørn Bakke. Biografien om Erik By.
A New Path in the Forest
Changing the way we think—and thereby improving our practice—is like creating a new path in the forest: – First, we must decide where the new path should go, and then we must stop walking the old one. We need to let the old path grow over. The new path means opening up to new perspectives and challenging old dogmas. We must actively clear away concepts and models that clearly hinder new knowledge. This is not easy, but it is crucial.
What is “right,” and what is “left”? What is a socialist or a communist? A conservative or a liberal? These words, images, and symbols originate from a time long, long ago. As concepts and mental models, they trap us in stereotypes that belong to the past, not the future. They must either be filled with new, concrete content—or replaced entirely. The real world today is far more complex and dynamic than it used to be. The pace of change is not only faster; it is dramatically faster. The concepts we use in political debate were created in a completely different era. For instance, the left-right divide dates to the French National Assembly in 1789: those loyal to the king sat to the right of the president (la droite), and the radicals sat to the left. This legacy lives on in Norwegian party names like Høyre and Venstre. Watching political debate today (on NRK, CNN, BBC…) feels like a theatrical play by Henrik Ibsen—or perhaps Holberg’s Den Politiske Kannestøper. Politicians beat each other with words that have lost their meaning, totally disconnected from knowledge.
It’s not entertaining. It’s just embarrassing.
A Reckoning with Marxism?
Knowledge consists of mental models that attempt to understand and explain the real world—and to improve it. When we begin to tread a new path, it is often rough at first. It was so much easier to walk the old one! When someone demands that I, as a former Marxist, must “renounce” Marxism, they are insisting on walking an old, dogmatic trail. “Renunciation” is a religious concept. Scientific and knowledge-based dialogue, on the other hand, is the new—but more difficult—path. Karl Marx (1818–1883) himself emphasized that he was not a “Marxist.” Like Hegel, Feuerbach, and others, he was a systems thinker of his time. His goal was to develop theories about the world that could uncover hidden connections. Marx’s great project was to understand the historical and material development of capitalism as a system—and to show why this system stands in direct opposition to the ideals of the French Revolution (liberty, equality, fraternity) and the American Revolution (democracy).
Systems thinking consists of a dynamic relationship between two elements: understanding the real world as systems and understanding our thinking about those systems (which is itself a system). We might use the terms thinking awareness and thinking maturity. Understanding the world as a system means revealing interdependent relationships that we often cannot observe directly. We can see events and things, and when they move, we sense relationships—cause and effect—but beneath all that lie hidden structures. These structures cannot be discovered by observing single events, but by studying their dynamic patterns over time. The other side of systems thinking is about thinking how our brain builds mental models. In recent decades, major scientific breakthroughs have been made in this area. Dr. Derek Cabrera at Cornell University discovered the brain’s core functions and developed the DSRP theory—a model for how we structure knowledge.
D stands for Distinction – we understand things by distinguishing them from what they are not.
S is for System – we can break things down into parts (zoom in) or see them as part of something larger (zoom out).
R is for Relationship – observing action-reaction connections.
P stands for Perspective – we can view things from different angles or viewpoints.
Cabrera’s research shows that most people rarely use these innate functions (for example, adopting alternative perspectives). But with practice, anyone can improve.
Research also shows that humans have an evolutionary weakness: we jump to conclusions and construct stories based on very limited knowledge. Even facts and data are filtered out if they don’t match the mental image we already have of reality. Our brains “disbelieve” and reject information that contradicts our internal models. It’s much easier to walk the old path…
Freedom, Equality, Fraternity, and True Democracy
These ideals can only be realized if we dare to walk the new path of systems thinking. It starts with a recognition: no one is “right.” Mental models are just that—mental models not real world. Theories that explain the world must always be challenged. As an old “Marxist,” I must re-examine Marx’s theory (for example, in Capital) of the falling rate of profit.
– Does it hold true? Or does it need further exploration?
What we must strive for is:
Interaction between research and practice – Evidence-based knowledge. We must “seek truth through facts.”
Fundamental respect and trust in the working class, their knowledge and lived experience. We must draw a clear line between reactionary charity (the tyranny of pity) on one side, and the mobilization of strong learning communities on the other.
Exploration of new technologies – Artificial Intelligence (AI), and a vast array of innovations that enable us to work less while solving major and minor global problems.
As Norwegian cultural figure Erik Bye (1926-2004) once said, “We must ask for the course to the Land That Is Yet to Be.” He wrote so beautifully: “There is a melody in every human being. To nurture it is to work for culture.”
This task must not be locked inside outdated political dogmas. It must be about a learning interaction between billions of people and scientific research.
Bjarne Berg Wig
Managing Director, Institute for Learning Organizations
Member of the Think Tank ALIOS (Accelerated Learning in Organizations and Society)
1 https://www.cabreralab.science
[3] Se Daniel Kahnemann. Tenke fort og langsomt og https://en.wikipedia.org/wiki/Thinking,_Fast_and_Slow
[3] Asbjørn Bakke. Biografien om Erik By.
NATO forlater Zelensky i Haag
Av Ted Snider - 5. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/nato-forlater-zelensky-i-haag/
Da det nylige NATO-toppmøtet i Haag åpnet, holdt NATOs generalsekretær Rutte en pressekonferanse med Ukrainas president Volodymyr Zelensky. Rutte fortalte Zelensky at nåværende beslutninger om Ukraina, «egentlig bygger på Washington, toppmøtet i fjor, der vi bestemte oss for at det er denne irreversible veien for Ukraina inn i NATO». Han gir deretter den vage forsikringen om at «vi bygger den broen mens vi snakker». Rutte la deretter til: «Selvfølgelig kan jeg ikke avsløre noe om toppmøteerklæringen».
Antiwar.com, 3. juli 2025
Zelensky, som om han ikke hørte den kvalifikasjonen, sier: «Beslutningen fra Washington-toppmøtet, som var veldig viktig i fjor, viktig at denne retningen ikke endres».
Zelensky hevder offentlig at retningen ikke endrer seg. Men den har allerede endret seg. NATO har gått videre; Zelensky har ikke gjort det. Den irreversible kursen reverseres.
Zelensky dro til Haag og presset fortsatt på for NATO-medlemskap. Men NATO mangler den nødvendige enstemmigheten for å gi det, og USAs president Trump har allerede utelukket det. Spørsmålet om ukrainsk medlemskap i NATO var ikke engang på årets agenda under toppmøtet.
Zelensky, som «ble behandlet som en VIP» på hvert NATO-toppmøte siden Russlands invasjon, ble «henvist til bakgrunnen», ifølge The Washington Post. Han «ble ikke fetert som tidligere år», sier The New York Times seg enig i. «Han var ikke engang sentrum for oppmerksomheten». Da toppmøtet nærmet seg var det ikke engang klart at Zelensky ville delta. Han deltok på den offisielle middagen for NATO-ledere som ble arrangert av kongen av Nederland, men i år ble han ikke invitert til å delta på plenumssesjonene.
Rådsmøtet mellom Ukraina og NATO, som var planlagt for statsoverhoder for å diskutere krigen med Russland, ble nedgradert til utenriksministernivå.
USA har ikke annonsert noen ny militærhjelp til Ukraina siden Trump kom tilbake til embetet, og USA har motstått press om å innføre nye sanksjoner mot Russland. 25. juni så det ut til at USAs utenriksminister Marco Rubio utelukket nye sanksjoner i nær fremtid, for hvis USA innførte dem, ville de miste evnen til å forhandle, «til å snakke med dem om våpenhvilen».
Til slutt nevnte erklæringen fra toppmøtet i Haag knapt Russland eller landets krig med Ukraina. Mens Washington-erklæringen fra 2024 sa at «Russland bærer eneansvaret for sin angrepskrig mot Ukraina», nektet Haag-erklæringen fra 2025 å tildele noen slik skyld. Mens 2024-erklæringen sa at «vi vil fortsette å støtte [Ukraina] på landets irreversible vei til full euro-atlantisk integrasjon, inkludert NATO-medlemskap», inneholdt Haag-erklæringen fra 2025 ikke ett ord om at Ukraina skulle bli med i NATO.
Den korte erklæringen fra 2025 refererte bare vagt til Russland som en «langsiktig trussel … til euro-atlantisk sikkerhet». Ikke bare var den «irreversible veien til … NATO-medlemskap» droppet fra erklæringen, ikke engang militær støtte til Ukraina fortjente en egen del i erklæringen. Støtte til Ukraina ble begravd i avsnittet om medlemmer som ble enige om å forplikte 5% av BNP årlig til forsvar.
Og selv her var ordlyden et slag mot Ukraina. Erklæringen sier at «allierte bekrefter deres varige suverene forpliktelser til å gi støtte til Ukraina, hvis sikkerhet bidrar til vår». Det subtile her er inkluderingen av ordet «suveren».
Innlemmelsen av ordet endrer forpliktelsen, fra en omfattende NATO-forpliktelse til en beslutning som skal tas individuelt av hvert medlem. Ian Proud, som fungerte som økonomisk rådgiver ved den britiske ambassaden i Moskva fra 2014 til 2019, forklarte meg: «Ordlyden i kommunikéene fra toppmøtet blir finkjemmet i flere uker i forkant av ethvert toppmøte, med delegasjoner som presser på for det som for utenforstående kan virke som mindre endringer i teksten. Derfor var det bevisst og fullt av mening å inkludere ordet «suveren» i det korte kommunikéet fra NATO-toppmøtet i Haag. Fjern ordet, og setningen «De allierte bekrefter sin forpliktelse til å gi støtte til Ukraina», vil antyde at støtte til Ukraina var en forpliktelse for hele NATO. Inkluder det, og setningen får en helt ny betydning, spesifikk for hvert NATO-medlemsland, med den klare implikasjonen at støtte var et spørsmål om nasjonalt valg».
Proud la til at ordlyden i erklæringen «forpliktelser’, gir den ultimate komme seg ut-klausulen for Trump-administrasjonen, fra å gi fortsatt økonomisk støtte til Kiev, mens europeerne øker sitt spill».
Øyeblikkets sorg er faren som ligger latent i at realitetene har forlatt Zelenskys fortelling. NATO har forflyttet seg videre fra medlemskap for Ukraina, men Zelensky har ikke endret Ukrainas krav eller forhandlingsposisjon, for å tilpasse seg denne virkeligheten. Det fortsatte kravet i forhandlingene om NATO-medlemskap, er forhandlingenes død. USA har vært tydelige på at de ikke vil innvilge det. NATO har vært tydelig i sine handlinger at de ikke vil innvilge det. Og Russland vil aldri innvilge det: det er grunnen til at de gikk til krig.
Erklæringen fra NATO-toppmøtet i 2025 publiserer tydelig slutten på Ukrainas NATO-ambisjoner, i det minste i enhver overskuelig fremtid. Zelensky som klamrer seg til troen på at NATOs «retning ikke endres», vil bare bringe fortsatt krig til Ukraina, uten gevinst. Toppmøtet er et klart signal til Zelensky, for at Ukraina skal overleve og blomstre, må han droppe Ukrainas NATO-søknad.
Den nye virkeligheten som dukket opp fra toppmøtet i Haag, har svært brede implikasjoner for Ukraina og dets vestlige partnere. Richard Sakwa, professor emeritus i russisk og europeisk politikk ved University of Kent, fortalte meg at «Det nylige NATO-toppmøtet har avslørt den voksende splittelsen mellom hva Ukrainas nåværende lederskap ønsker og hva Vesten er villig, eller faktisk i stand til, å levere». Han forklarte deretter den bredere konteksten. «Dette gjelder ikke bare den utvannede uttalelsen om Ukrainas utsikter for å bli med i NATO, sammenlignet med den rungende støtten til Ukrainas NATO-ambisjoner på jubileumstoppmøtet i Washington i 2024, men også Ukrainas EU-medlemskap. Et økende antall medlemsland blir ukomfortable av ideen. Dette antyder», sier han, «at ekspansjonen av det politiske Vesten, som har pågått siden slutten av den kalde krigen, har nådd sine naturlige grenser; mens det politiske Vesten selv blir stadig mer fragmentert».
NATO-toppmøtet var et skuffende slag for Ukraina, hvis lederskap hadde blitt lovet så mye hvis de ville stå opp mot Russland for Vesten. Men Ukraina må nå tilpasse seg denne nye virkeligheten, forlate sine NATO-ambisjoner og fokusere på å forhandle om de virkelige spørsmålene som vil holde liv i håpet om overlevelse, sikkerhet og velstand i fremtiden.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Leaving Zelensky Behind
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Ted Snider er en regelmessig spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie ved Antiwar.com og The Libertarian Institute. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft og The American Conservative så vel som andre utgivere. For å støtte arbeidet hans eller for media eller virtuelle presentasjonsforespørsler, kontakt ham på tedsnider@bell.net.
Stopp våpenkappløpet – med Sigurd Allern
Av Terje Alnes - 5. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/stopp-vapenkapplopet-med-sigurd-allern/
Medieovervåkerne sesong 3, episode 2.
NATO har vedtatt at alle medlemsland skal bruke 5% av BNP på «forsvar» innen 2035. Regjeringen Støre stiller seg bak vedtaket. For Norge betyr det 215 milliarder kroner pr. år. Skjønner vi hvor mye penger dette er? Forstår vi konsekvensene av dette vedtaket?
Dagens gjest er Sigurd Allern, professor emeritus i journalistikk og mangeårig redaktør i avisa Klassekampen. Sammen med Roy Pedersen er han redaktør for en ny antologi – Stopp våpenkappløpet – som imøtegår krigspropagandaen om nødvendigheten av den massive opprustningen som vi daglig indoktrineres med i mediene.
For å forstå hvilke folk det er som styrer oss: NATOs generalsekretær Mark Rutte sendte denne tekstmeldingen til Donald Trump før toppmøtet i Haag:
Herr president, kjære Donald,
Gratulerer og takk for din avgjørende handling i Iran, det var virkelig ekstraordinært, og noe som ingen av oss turte å gjøre. Det gjør oss alle tryggere. Du flyr inn til atter en suksess i Haag i kveld. Det var ikke lett, men vi fikk dem alle med på fem prosent!
Donald, du har drevet oss inn i et veldig, veldig viktig øyeblikk for Amerika og Europa – og verden. Du kommer til å oppnå noe stort INGEN amerikansk president på flere tiår kunne ha fått til.
Europa kommer til å betale på en STOR måte, som de burde gjøre, og det vil være din seier.
Trygg reise og ser deg på Hans majestets middag! – Mark Rutte.
Og slike ledere skal vi ha tillit til?
Denne samtalen ble presentert av Spartakus.
To spisser i trafikken
Av Steppeulven - 5. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/to-spisser-i-trafikken/
En kompis av meg kom kjørende en av smågatene rundt Bislet Stadion i Oslo. Parkerte biler på begge sider, og en jeep – type Børstraktor foran. Denne stanser plutselig midt i gata, og ut hopper en dresskledd unggutt med hvitt silkeskjerf nonchalant vikla rundt nakken. Han begynner å gå mot nærmeste husinngang.
Klassekampen 23. september 1988
Kompisen min får ned vinduet i en fart og roper:
– «Du har vel for helvete ikke tenkt å parkere her??»
Jappen snur seg og slår ut med henda:
– «Verden er min», og forsvinner.
Dette er lenge siden. Disse kjappe unggutta har forlengst forlatt bakgatene. På motorveien har de lagt seg i forbikjøringsfila.
– «Hvorfor skal jeg ligge i høyrefeltet så andre kan komme fram? Min oppgave her i livet er å komme fram sjøl», tenker de. Så der ligger de, uansett om det måtte være ledig i høyrefeltet eller ikke. Etterhvert har de skapt en bølge, en venstrebølge. Alle har det travelt, alle vil fram, og venstre er jo forbikjøringsporet. Så mens de fleste før kjørte i høyre felt og slapp de raske forbi i venstre, så ligger nå alle i venstre, og ingen kommer forbi. Men utviklinga stopper sjølsagt ikke der. Markedet skaper sine egne lover. Så når venstre felt er fullt, og ingen lenger kjører i høyre, så begynner de raskeste å kjøre forbi i høyre. Altså på innsida. Både farlig og ulovlig.
Egotripperne i trafikken er internasjonale. Sjølsagt med nasjonale særtrekk. Engelskmenna kjører på høyresida, og foretar høflige forbikjøringer til venstre. Italienerne kjører midt i veien og forbikjører på begge sider mens de bruker lys og fløyte.
Vi er mange som av forskjellige grunner ikke kan fordra pøbelens herjinger. Hva gjør vi?
Den Tyske Staten har forstått at «Ordnung muss sein». Uten regler som blir fulgt bryter kapitalismen sammen. De har starta reklamekampanje på motorveien.
– «Rechts ist recht. Danke kollega».
For en del av debattantene i Klassekampen kan kanskje Den Polske Løsningen virke tiltrekkende. Ti års leveringstid på privatbiler, toppfart 75 km i timen, rasjonering på fem liter bensin i måneden, dekk som stadig vekk eksploderer, motorer som bryter sammen, gamle utgåtte lastebiler, en rekke usikra jernbaneoverganger som slår hjula av bila, elendig veidekke, og til slutt nesten ingen varer å frakte. Forbikjøringer? Umulig.
Motorveiens Internasjonale Proletariat. Hva gjør vi? Store i kjeften på andres bekostning? Aldri vike for noen som er mindre?
Vi hadde en episode nord for Gøteborg her en ettermiddag. Det var veiarbeid, og motorveien var innsnevra til en veibane. Det oppstod kilometerlange køer. Veivesenet skiltet:
– «Venstre felt stengt. Kjør til høyre». Og det gjorde svenskene. Men også her fantes det nye mennesket. Han fortsatte i venstre, og andre fulgte ham. Dermed blei det stillstand i høyre, for alle bakfra kjørte forbi og inn foran. Helt til en av gutta foreslo på walkien:
– «Hør du Norrmann. Det her vil vi inte med om längre, eller hur? Vi bildar blokk!» Og den blei effektiv. Jeg la meg ut til venstre foran en Opel Diktator, med en ung pen herremann i hvit dress. Har de ingen fantasi? Så kjørte jeg opp på sida av den svenske långtradaren, og der lå vi side om side inn i solnedgangen, med diktatoren bak. Jeg kunne faktisk kjenne hvordan temperaturen økte der bak. Han blinka med lysene, brukte fløyte, og hadde et voldsomt show på gang. Men høyrefeltet fikk fart på seg igjen. For køsnikerne blei liggende bak. Framme ved innsnevringa holdt traileren fra ASG igjen så jeg gled inn foran den, men tetta raskt igjen for diktatoren. Og det gjorde tydeligvis de andre i køa som hadde likt aksjonen vår, for jeg var flere kilometer forbi innsnevringa før jeg blei forbikjørt av en hvit, glovarm Opel Diktator GSI Turbo, eller hva de nå kaller disse bila sine, med en dresskledd direktørramp som gav meg fingeren gjennom den elektriske takluka. Men han visste bare så altfor godt at yrkessjåførene hadde vist makta si, og dette slaget hadde han tapt.
Parola gir seg jo nærmest sjøl i våre dager:
KVINNER OG TUNGTRANSPORTSJÅFØRER
ENHET I KAMPEN MOT PRIVATBILPØBELEN!!!
Steppeulven
Etterskrift fra 2025
Sluttparola er antagelig uforståelig for folk som ikke opplevde denne tida. Den var et forsøk på en uærbødig fleip som spilte på at det hersket et syn i akp(ml) om at arbeiderklassen nå hadde fått to spisser, det tradisjonelle kjerneproletariatet og de kvinnelige arbeiderne.
https://www.akp.no/hefter/sostrekamerater/kap8-htd1.htm