Nyhetsbrev steigan.no 05.05.2025
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
EU-kritiker vant første runde av presidentvalget i Romania
Jemenittisk missil angriper Israels Ben Gurion-flyplass
Det engelsk-nazistiske globale imperiet som nesten så dagens lys
Klassekampen på kant med hvitvaskingsloven
Krigsdagbok del 192 – 26. og 27. april 2025
USA leder an i økningen av de globale militærutgiftene
Planen om å styrte Ibrahim Traoré slo feil
Eggum, Skarvøy og Solvang – om å kvitte seg med en brysom LO-leder
Filippinene: Fattigdom i paradis
EU-kritiker vant første runde av presidentvalget i Romania
Av red. PSt - 5. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/eu-kritiker-vant-forste-runde-av-presidentvalget-i-romania/
Fredskandidaten og EU-kritikeren George Simion sikret en avgjørende seier søndag i første runde av Romanias presidentvalg, viste nesten fullstendige valgdata. Valget fant sted måneder etter at det forrige presidentvalget ble annulert og kastet EU og NATOs medlemsland inn i den verste politiske krisa på flere tiår.
Simion, den 38 år gamle lederen av Alliansen for forente rumenere, eller AUR, overgikk langt alle andre kandidater med 40,5% av stemmene, viser offisielle valgdata, etter at 99% av stemmene ble talt opp fra søndagens avstemning.
Langt bak på andreplass var Bucuresti-ordfører Nicusor Dan med 20,89%, og på tredjeplass regjeringskoalisjonens felleskandidat, Crin Antonescu, med 20,34%. Han innrømmet nederlag etter midnatt, og sa at han tror det er et «irreversibelt resultat».
Resultatene fra de ulike valgkretsene viser hvor knusende valgseieren var:
Hvis det ikke skulle skje noe ekstremt igjen, tyder alt på at George Simion vil vinne andre valgomgang. Han har sagt at han vil sørge for at Călin Georgescu får en framtredende plass i rumensk politikk.
Vestlige medier kaller disse politikerne for «hard-høyre» og «ekstrem-høyre», men det er i hovedsak fordi de er for nasjonal sjølråderett og mot EU-kommisjonens diktatur. Dessuten er de imot fortsatt krig i Ukraina.
Simion er sterk tilhenger av Donald Trump og en beundrer av Italias Giorgia Meloni. Ut fra det han har sagt og gjort står han fram som det som kan kalles næringslivshøyre. Men det er ikke det som får sirenene til å gå i Brussel. Det Ursula von der Leyen er rasende på er at Simion ikke vil bøye nakken for kommisjonen.
Jemenittisk missil angriper Israels Ben Gurion-flyplass
Av Dave DeCamp - 5. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/jemenittisk-missil-angriper-israels-ben-gurion-flyplass/
USA har lansert over 1.000 luftangrep mot Jemen siden 15. mars, men har feilet i å avskrekke houthiene.
Antiwar.com, 4. mai 2025.
Et missil avfyrt fra Jemen traff en adkomstvei på området til Israels Ben Gurion-flyplass på søndag, da en tung amerikansk bombekampanje ikke har klart å avskrekke Jemens houthier, som offisielt er kjent som Ansar Allah.
Ifølge The Times of Israel prøvde det israelske militæret flere ganger å avskjære missilet, men mislyktes. Et amerikansk missilsystem, Terminal High Altitude Area Defense (THAAD) som er utplassert i Israel, klarte heller ikke å avskjære det jemenittiske missilet.
Missilet etterlot seg et krater og seks personer ble skadet av angrepet, ingen av dem alvorlig. Houthiene har avfyrt en rekke missiler og droner mot Israel siden det israelske militæret gjenopptok sin folkemorderiske krig mot Gaza den 18. mars, men angrepet søndag markerte første gang et jemenittisk missil nådde Israels luftforsvar.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu sa søndag at Israel ville svare på houthi-angrepet. «Vi har handlet mot dem tidligere, og vi vil handle igjen i fremtiden», sa han. «Dette er ikke en gang og ferdig, men det vil bli noen store treff».
Israel lanserte noen få runder med luftangrep mot Jemen i fjor, men har ikke gjort det under Trump-administrasjonen. I mars rapporterte det israelske nyhetsnettstedet Ynet, at USA har bedt Israel om ikke å svare på houthienes angrep og sa at amerikanske styrker vil håndtere gjengjeldelsen.
Siden 15. mars har USA lansert over 1.000 angrep på Jemen, og drept mer enn 200 sivile. Trump-administrasjonen startet bombekampanjen som svar på at houthiene kunngjorde at de ville gjeninnføre sin blokade mot israelsk skipsfart, etter at Israel innførte en total blokade av Gaza i strid med våpenhvileavtalen.
Houthiene, som er kjent for sin motstandskraft, har sverget at de ikke vil stoppe sine angrep på Israel eller avslutte blokaden av israelsk skipsfart, med mindre det blir våpenhvile i Gaza og en slutt på den israelske beleiringen. De har tilbudt å slutte å angripe amerikanske krigsskip dersom USA slutter å bombe Jemen, men Trump-administrasjonen har ikke vist noen interesse for tilbudet.
Forsvarsminister Pete Hegseth truet nylig Iran på grunn av situasjonen i Jemen, og anklaget Teheran for å gi «dødelig» støtte til den jemenittiske gruppen og advarte om at det ville få konsekvenser. Mens houthiene er på linje med Iran, lager de sine missiler innenriks, noe til og med president Trump har erkjent. De amerikanske truslene mot Teheran antyder at frustrasjon over å ikke avskrekke houthiene, kan føre til at USA angriper Iran.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Yemeni Missile Strikes Israel’s Ben Gurion Airport
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Ukraine is Now Trump’s War – John Mearsheimer, Alexander Mercouris & Glenn Diesen
Trump’s Middle East Gamble Just Blew Up | Larry C. Johnson & Col. Larry Wilkerson
US Talks «Peace» With Russia as US-trained Operators Kill Russian Generals in Moscow
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Houthiene sier USA har gjennomført ti luftangrep i Jemen 04:52
Houthiene hevder at USA har gjennomført ti luftangrep i og rundt Jemens hovedstad Sana etter at en houthi-rakett slo ned like ved Israels største flyplass. Helsedepartementet, som houthiene også kontrollerer, oppgir at 14 mennesker ble såret i luftangrep mot bydelen Sawan. Også denne opplysningen er viderebrakt av Saba. USA hadde natt til mandag ikke kommentert påstandene. (NRK)
Det engelsk-nazistiske globale imperiet som nesten så dagens lys
Av Kit Klarenberg - 5. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/det-engelsk-nazistiske-globale-imperiet-som-nesten-sa-dagens-lys/
Når fredsdagen nærmer seg, forsøker vestlige tjenestemenn, forståsegpåere og journalister i stor grad å utnytte 80-årsjubileet for nazismens nederlag til politiske formål. Europeiske ledere har truet statsledere mot å delta i Russlands store seiersparade 9. mai. I mellomtiden trekker utallige kilder historiske sammenligninger mellom ettergivenhet mot Nazi-Tyskland gjennom 1930-tallet, og Trump-administrasjonens pågående bestrebelser for å inngå en avtale med Moskva, for å få slutt på stedfortrederkrigen i Ukraina.
Global Delinquents, 4. mai 2025.
Som The Atlantic uttrykte det i mars: «Trump tilbyr Putin et nytt München» – en referanse til München-avtalen fra september 1938, der vestlige makter, ledet av Storbritannia, ga en stor del av Tsjekkoslovakia til Nazi-Tyskland. Fortellinger i hovedstrømsmedier om forsoning, hevder at dette representerte politikkens apoteose – dens siste handling, som man trodde ville tilfredsstille Adolf Hitlers ekspansjonistiske ambisjoner permanent, men som faktisk gjorde andre verdenskrig uunngåelig.
Appeasement – forsoning, er universelt akseptert i dag i Vesten som et velment, men til slutt katastrofalt mislykket og misforstått forsøk på å unngå en ny global konflikt med Tyskland, for fredens skyld. Ifølge denne lesningen gjorde europeiske regjeringer visse innrømmelser til Hitler, samtidig som de vendte det blinde øyet til grove brudd på Versailles-traktaten etter første verdenskrig, som opprettelsen av Luftwaffe i februar 1935, og Nazi-Tysklands militære okkupasjon av Rhinland, i mai året etter.
I virkeligheten, fra Storbritannias perspektiv, var München-avtalen ment å bare være starten på en bredere prosess som ville kulminere i «verdenspolitisk partnerskap» mellom London og Berlin. To måneder tidligere tok Federation of British Industries (FBI), i dag kjent som Confederation of British Industry, kontakt med sin nazistiske motpart, Reichsgruppe Industrie (RI). De to ble ivrig enige om at deres respektive regjeringer skulle gå inn i formelle forhandlinger om anglo-tysk økonomisk integrasjon.
Representanter for disse organisasjonene møttes ansikt til ansikt i London 9. november det året. Toppmøtet gikk svært bra, og en formell konferanse i Düsseldorf var planlagt til mars neste år. Tilfeldigvis, senere på kvelden i Berlin, brøt Krystallnatten ut, med nazistiske paramilitære som brente og ødela synagoger og jødiske forretninger over hele Tyskland. Den mest beryktede pogromen i historien var ingen avskrekking for fortsatte diskusjoner og møter mellom FBI og RI-representanter. En måned senere inngikk de en formell avtale om opprettelsen av et internasjonalt, anglo-nazistisk kullkartell.
Britiske tjenestemenn støttet fullt ut dette spirende forholdet, og mente det ville gi et avgjørende grunnlag for fremtidig allianse med Nazi-Tyskland på andre felt. Videre var det håpet at Berlins industrielle og teknologiske dyktighet ville gjenopplive Storbritannias økonomi hjemme og i hele imperiet, som lå stadig mer bak det oppadstigende USA. I februar 1939 foretok representanter for britisk regjering og industri en pilegrimsreise til Berlin, for å feste med høytstående nazistiske embetsmenn, i forkant av neste måneds felleskonferanse.
Da FBI-representanter forberedte seg på å reise til Düsseldorf i mars, informerte den britiske kabinettsjefen Walter Runciman – en ivrig forkjemper for forsoning, og hovedarkitekten bak Tsjekkoslovakias oppdeling – dem: «Mine herrer, freden i Europa er i deres hender». I en bisarr vri ankom de 14. mars, mens Tsjekkoslovakias president Emil Hácha var i Berlin for å møte Hitler. Da han ble tilbudt valget mellom å fritt tillate nazitropper å komme inn i landet hans, eller at Luftwaffe reduserte Praha til ruiner før en full invasjon, fikk han et hjerteinfarkt.
Etter å ha kommet til hektene, valgte Hácha det førstnevnte alternativet. Düsseldorf-konferansen begynte neste morgen, da nazistiske stridsvogner dundret uhindret inn i Tsjekkoslovakia. Mot dette monstrøse bakteppet ble en 12-punkts erklæring utarbeidet av FBI og RI. Den så for seg «et verdensøkonomisk partnerskap mellom næringslivet» i Berlin og London. I august samme år møtte representanter for FBI i hemmelighet Herman Göring for å salve avtalen. I mellomtiden hadde den britiske regjeringen via bakkanaler gitt et formelt tilbud om vidtrekkende «samarbeid» med Nazi-Tyskland.
Politisk partnerskap
I april 1938 ble den dyktige og erfarne diplomaten Herbert von Dirksen, utnevnt til Nazi-Tysklands ambassadør i London. Som en engasjert nasjonalsosialist og rabiat antisemitt næret han også en spesielt instinktiv avsky for polakker, og mente at de var undermennesker, og støttet ivrig Polens totale utslettelse. Til tross for dette, på grunn av sin flytende engelsk og aristokratiske manerer, sjarmerte han både britiske tjenestemenn og borgere, og ble allment oppfattet lokalt som Nazi-Tysklands respektable ansikt.
Enda viktigere var det imidlertid at Dirksen – i likhet med mange mektige elementer i det britiske etablissementet – var overbevist om at ikke bare kunne krig unngås, men at London og Berlin i stedet ville smi en global økonomisk, militær og politisk allianse. Hans 18 måneder i Storbritannia før utbruddet av andre verdenskrig ble brukt til å jobbe utrettelig for å nå disse målene, ved å etablere og opprettholde kommunikasjonslinjer mellom tjenestemenn og beslutningstakere i de to landene, mens han forsøkte å megle avtaler.
Dirksen publiserte en offisiell memoarbok i 1950, som beskriver hans lange diplomatiske karriere. Langt mer avslørende innsikt i perioden rett før andre verdenskrig, og innsatsen bak kulissene for å oppnå varig avspenning mellom Storbritannia og Nazi-Tyskland, finnes imidlertid i de praktisk talt ukjente Dirksen Papers, en to-binds fortegnelse utgitt av Sovjetunionens Foreign Languages Publishing House, uten hans samtykke. De inneholder private meldinger sendt til og fra Dirksen, dagboknotater og notater han skrev for seg selv, aldri ment for offentlig bruk.
Documents And Materials Relating To The Eve Of The Second World War Ii
Innholdet ble hentet fra en stor mengde dokumenter funnet av Den røde armé etter at den erobret Gröditzberg, et slott eid av Dirksen, hvor han tilbrakte mesteparten av andre verdenskrig. Historikere i hovedstrømmen har markant nok ikke gjort bruk av Dirksen-papirene. Hvorvidt dette skyldes dokumentenes eksplosive avsløringer, som utgjør en rekke alvorlige trusler mot etablerte vestlige fortellinger om andre verdenskrig, og avslører mye som den britiske regjeringen ønsker skal forbli hemmelig for alltid, er et spørsmål om spekulasjoner.
Umiddelbart etter at andre verdenskrig begynte, følte Dirksen «sterkt» en «forpliktelse» til å forfatte en detaljert obduksjon om fiaskoen i Storbritannias fredstilnærmelser til Nazi-Tyskland, og hans egne. Han var spesielt tvunget til å skrive den, ettersom «alle viktige dokumenter» i Berlins London-ambassade hadde blitt brent etter Storbritannias formelle krigserklæring, den 3. september 1939. Dirksen reflekterte over sine opplevelser og snakket om «det tragiske og avgjørende ved fremveksten av den nye anglo-tyske krigen»:
«Tyskland krevde en likeverdig plass med Storbritannia som en verdensmakt … Storbritannia var i prinsippet forberedt på å gi etter. Men mens Tyskland krevde umiddelbar, fullstendig og utvetydig tilfredsstillelse av sine krav, Storbritannia – selv om det var klart til å gi avkall på sine østlige forpliktelser, og … tillate Tyskland en dominerende posisjon i Øst- og Sørøst-Europa, og å diskutere ekte verdenspolitisk partnerskap med Tyskland – ønsket at dette bare skulle gjøres gjennom forhandlinger og en gradvis revisjon av britisk politikk».
‘Tysk svar’
Dirksen beklaget, at fra Londons perspektiv, kunne denne radikale endringen i den globale orden «gjennomføres i løpet av en periode på måneder, men ikke på dager eller uker». En annen snublestein var at britene og franskmennene ga en «garanti» for å forsvare Polen, i tilfelle det ble angrepet av Nazi-Tyskland, i mars 1939. Denne krigerske holdningen – sammen med krigerske taler fra statsminister Neville Chamberlain – var i total strid med samtidige, forsonende tilnærminger som konferansen i Düsseldorf, og de private holdningene og ytringene fra britiske tjenestemenn til sine nazistiske kolleger.
Uansett ser det ut til at London umiddelbart angret på sitt løfte om å forsvare Polen. Dirksen skriver i sin obduksjon, hvordan høytstående britiske embetsmenn senere fortalte ham at de søkte «en anglo-tysk entente», som ville «gjøre Storbritannias garantipolitikk overflødig» og «gjøre det mulig for Storbritannia å frigjøre landet fra sin knipe med hensyn til Polen», slik at Warszawa ville «bli overlatt til å møte Tyskland alene».
I midten av juli 1939 henvendte Horace Wilson – en ekstremt mektig embetsmann og Chamberlains høyre hånd – seg til Görings sjefsassistent Helmuth Wohlthat, under et besøk i London. Wilson «skisserte et program for en omfattende justering av anglo-tyske relasjoner» for ham, som utgjorde en radikal overhaling av de to landenes «politiske, militære og økonomiske ordninger». Dette inkluderte «en ikke-angrepspakt», eksplisitt opptatt av å makulere Storbritannias «garanti» til Warszawa. Dirksen bemerket:
«Det underliggende formålet med denne traktaten var å gjøre det mulig for britene gradvis å fri seg fra sine forpliktelser overfor Polen, med den begrunnelse at de hadde … sikret Tysklands avkall på aggresjonsmetoder».
Andre steder ble «omfattende» forslag til økonomisk samarbeid skissert, med løftet om «forhandlinger … som skal foretas i kolonispørsmål, forsyninger av råvarer til Tyskland, avgrensning av industrimarkeder, internasjonale gjeldsproblemer og anvendelse av klausulen om den mest begunstigede nasjon». I tillegg vil en omorganisering av «stormaktenes interessesfærer» være oppe til diskusjon, og åpne døren for ytterligere nazistisk territoriell ekspansjon. Dirksen gjør det klart at disse store planene ble fullt ut støttet på den britiske regjeringens høyeste nivåer:
«Viktigheten av Wilsons forslag ble demonstrert av det faktum at Wilson inviterte Wohlthat til å få dem bekreftet av Chamberlain personlig».
Under sitt opphold i London hadde Wohlthat også omfattende diskusjoner med handelsminister for utlandet, Robert Hudson, som fortalte ham at «tre store regioner tilbød de to nasjonene et enormt felt for økonomisk aktivitet». Dette inkluderte det eksisterende britiske imperiet, Kina og Russland. «Her var enighet mulig; som også i andre regioner», inkludert Balkan, hvor «England ikke hadde noen økonomiske ambisjoner». Med andre ord, det ressursrike Jugoslavia ville være Nazi-Tysklands til å ta, under betingelsene om «verdenspolitisk partnerskap» med Storbritannia.
Dirksen skisserte innholdet i Wohlthats samtaler med Hudson og Wilson i et «strengt hemmelig» internt notat, og bemerket begeistret at «England alene ikke kunne ta tilstrekkelig vare på sitt enorme imperium, og det ville være fullt mulig for Tyskland å bli gitt en ganske omfattende andel». Et telegram sendt til Dirksen fra det tyske utenriksdepartementet den 31. juli 1939, registrerte at Wohlthat hadde informert Göring om Storbritannias hemmelige forslag, som igjen varslet nazistenes utenriksminister Joachim von Ribbentrop.
Dirksen bemerket et annet sted at Wohl spesifikt spurte britene hvordan slike forhandlinger «kunne settes på et håndgripelig grunnlag». Wilson informerte ham om at «det avgjørende» var at Hitler skulle «[gjøre sin vilje kjent», ved offisielt å autorisere en høytstående nazitjenestemann til å diskutere «programmet». Wilson «understreket videre sterkt den store verdien den britiske regjeringen la på et tysk svar» på disse tilbudene, og hvordan London «anså at det å gli inn i krig var det eneste alternativet».
‘Autoritære regimer’
Det kom tilsynelatende aldri noe «svar». 1. september 1939 invaderte Nazi-Tyskland Polen, Storbritannia erklærte krig mot Tyskland to dager senere, og resten er historie – om enn historie som er gjenstand for bestemt tilsløring, konstant omskriving og bevisst forvrengning. Meningsmålinger blant europeiske borgere, utført umiddelbart etter andre verdenskrig, viste at det var liten offentlig tvil om at Den røde armé var hovedansvarlig for ødeleggelsen av Nazi-Tyskland, mens Storbritannia og USA ble oppfattet som bare å spille mindre roller.
For eksempel, i 1945, mente 57 % av franske borgere at Moskva «bidro mest til Tysklands nederlag i 1945» – bare 20 % nevnte USA og 12 % Storbritannia. I 2015 anerkjente mindre enn en fjerdedel av de spurte den sovjetiske rollen, og 54 % mente at USA var den ultimate beseirer av nazismen. I mellomtiden fant en undersøkelse på 80-årsjubileet for D-dagen i juni 2024, at 42 % av britene mente at deres eget land hadde gjort mer for å knuse Hitler, enn alle andre allierte til sammen.
Den samme meningsmålingen identifiserte et svimlende nivå av uvitenhet blant britiske borgere, i alle aldre, om andre verdenskrig mer generelt, med bare to tredjedeler av de spurte i stand til å plassere D-dagen som å ha funnet sted under den konflikten. Meningsmålerne målte ikke offentlighetens kunnskap om Storbritannias langvarige, samordnede forsøk på å smi et globalt imperium med Nazi-Tyskland, i forkant av krigen, selv om det satses høyt på at tallet ville være omtrent null.
I mellomtiden innførte Europaparlamentet i 2009 en minnedag den 23. august hvert år, for å «markere den europeiske minnedagen for ofre for alle totalitære og autoritære regimer». Dette er bare ett av flere moderne fremstøt for å perverst blande sammen kommunisme og nazisme, samtidig som Wehrmacht– og SS-kollaboratører, Holocaust-gjerningsmenn og ultranasjonalister og fascister, i land frigjort av Den røde armé, forvandles til ofre, og legger skylden for den andre verdenskrigen ved Russlands føtter, som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten.
Det tjenestemenn i London foreslo for Hitler i 1939, setter vilkårene i den kontroversielle avtalen mellom Molotow-Ribbentrop, fullstendig i skyggen, men det vil selvfølgelig ikke bli tatt hensyn til dette når fredsdagen feires i vestlige hovedsteder i 2025. I Storbritannia har regjeringen «oppfordret» publikum til å arrangere gatefester, og delta på en marsj med over 1.300 uniformerte soldater, fra Parliament Square til Buckingham Palace. Det er en bitter ironi at prosesjonen vil starte og slutte på de samme stedene, der støtten til Nazi-Tyskland for åtte tiår siden var sterkest i landet.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Global Delinquents:
The Anglo-Nazi Global Empire That Almost Was
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Alle mine undersøkelser er gratis å lese, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du verdsetter denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
Klassekampen på kant med hvitvaskingsloven
Av Øyvind Andresen - 5. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/klassekampen-pa-kant-med-hvitvaskingsloven/
2. mai har Klassekampen igjen annonser for organisasjonen «Aksjon for borgerlig valgseier» som mottar anonyme gaver. Denne gangen er annonsen over to hele sider, noe som bringer 100.000 kroner rett inn i Klassekampens kasse.
Klassekampen har tidligere intervjuet talspersonen for «Aksjon for borgerlig valgseier» Ole Gunnar Hauso som i en uttalelse i 2021 ikke kunne garantere at det ikke var narkopenger i fondet deres. Alle partier utenom FrP sier nei til å bli finansiert av skjulte kilder. Til og med Civita nekter å ta imot penger fra «Aksjon for borgerlig valgseier». Dagens Næringslivs redaktør skriver at «vi ønsker ikke å publisere reklame fra en avsender som etter vår mening opererer i strid med lovens intensjon».
Også sist høst hadde KK en serie annonser fra denne organisasjonen, og i den forbindelse kontaktet jeg redaktør Mari Skurdal med følgende spørsmål:
«Hvilken vurdering ligger til grunn for at sosialistiske Klassekampen likevel publiserer disse annonsene som det markedsliberalistiske Dagens Næringsliv ikke ønsker?»
Hun svarte på epost:
«Vi tar ikke inn rasistiske annonser eller sex-annonser, men utover det har vi få retningslinjer. Politiske partier er bundet av regler for pengestøtte, men det er ikke vi. Vi vurderer først og fremst selve annonsen, ikke opphavet, slik det også er med andre ytringer i avisa. Beste hilsen Mari Skurdal».
Skatteekspert: – Klassekampen med tvilsom forhold til hvitvaskingsloven
Jeg har vært i kontakt med Gregar Berg-Rolness som har arbeidet mange år i Skattetaten. I 2016 ga han ut boken «Skatteparadisene og den internasjonale selskapsskatteretten», og i 2020 «Overskuddsflytting – Aggressiv skatteplanlegging i den globale økonomien». Han jobber frivillig som faglig rådgiver for Tax Justice Norge.
Han skriver i en kommentar på bloggen min:
«Klassekampen bør ha ei skarpere linje mot hemmelige makt- og eierstrukturer. Panama Papers avslørte hvordan kriminelle elementer opererte i samrøre med multinasjonale selskaper og eiermiljøer.
Klassekampen kommer også i et tvilsomt forhold til hvitvaskingsloven. Her er hva Chatgpt sier om den saken:
Hvitvaskingsloven i Norge (Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering) stiller primært krav til finansinstitusjoner, advokater og andre rapporteringspliktige enheter for å forhindre hvitvasking og terrorfinansiering. Loven legger imidlertid også vekt på betydningen av å kjenne til sine kunder og deres handlinger, noe som kan være relevant for media som aksepterer annonser.
Relevant punkter:
Kundeforhold og aktsomhetsplikt: Hvitvaskingsloven krever at rapporteringspliktige enheter gjennomfører kundekontroll og sørger for å kjenne til hvem kundene er. Selv om media vanligvis ikke er direkte rapporteringspliktige, kan dette være relevant dersom media formidler annonser fra personer eller selskaper som kan knyttes til ulovlige aktiviteter.
Medias ansvar for annonsering: Medias ansvar overfor annonser reguleres i hovedsak av andre lover, som markedsføringsloven og straffeloven, men hvis media mottar betaling fra kilder som kan kobles til ulovlige handlinger (som hvitvasking), kan de risikere å bli implisert. Medier som aksepterer anonyme eller uidentifiserte annonsører kan utilsiktet bidra til hvitvasking.
Varslingsplikt og rapportering: Selv om media ikke nødvendigvis er rapporteringspliktige under hvitvaskingsloven, har de en generell samfunnsforpliktelse til å unngå å bistå i ulovlige handlinger. Hvis det er mistanke om at en annonsør er involvert i hvitvasking, kan det være aktuelt å varsle relevante myndigheter.
Oppsummering:
Selv om hvitvaskingsloven ikke spesifikt retter seg mot media, kan prinsippene om aktsomhet og det å kjenne sine kunder være relevante. Media bør forsikre seg om at de vet hvem som annonserer, spesielt for å unngå å bli knyttet til hvitvasking eller andre ulovlige aktiviteter.»
Min kommentar: Finnes det ingen grenser for Klassekampen?
Klassekampen har denne formålsparagrafen:
«Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold, ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn».
Her er det langt fra fine ord til praksis. KK mottok i 2024 45 millioner i offentlig støtte, men dette er tydeligvis ikke nok. Kassa må også få tilskudd fra skitne penger. Den kapitalistiske økonomien preges av krig, korrupsjon, miljøødeleggelser, utbytting, menneskesmugling og barnearbeid, og profitten skjules ikke minst i skatteparadis der den hvitvaskes og brukes videre til blant annet politisk påvirkning. Ved å motta skitne penger fra ukjente kilder, mister Klassekampen troverdighet som kritisk avis.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
Krigsdagbok del 192 – 26. og 27. april 2025
Av Lars Birkelund - 5. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/krigsdagbok-del-192-26-og-27-april-2025/
Dette er 192. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.
26. april
Den antirussiske krigspropagandisten Bjørn Johan Berger har blitt tatt inn i rådet til Helsingforskomiteen, mens Øystein Djupedal forteller at han har blitt tatt inn i styret. Jeg vet ikke så mye om ham, bortsett fra at han er «AP-konvertitt» (fra SV) og krigshisser, også da NATO/Norge bomba Jugoslavia og Libya. Poenget her er at det er nettopp slike folk nevnte «menneskerettighetsorganisasjon» vil ha: russofober og krigshissere.
Seinere samme dag:
Christian Jensen, ‘ansvarlig’ redaktør for den danske avisen Politiken, spilte en mystisk rolle da Stortinget økte bevilgningene til proxykrigen mot Russland fra 35 til 85 milliarder kroner for året 2025.
Han hadde før dette skjelt ut regjeringen og Stortinget for å være gjerrige med disse krigsbevilgningene. Denne innblandingen i Norges indre anliggender likte norske medier. Dette også da han noe seinere, 6. mars, var i Stortinget. Det var samme dag som bevilgningene ble så kraftig trappet opp.
Jeg skrev da: «»Christian Jenssen fra den danske avisen Politikken i vandrehallen på stortinget med statsministeren. Dansken har vært kritisk til Norges støtte til Ukraina og mener det er for lite». Dette melder NTB.
Hva pokker gjør Christian Jenssen i Stortinget? Konspirerer han med Venstre og Guri Melby mot Regjeringen (Norge) (for å øke bevilgningene)?»
I alle fall ble bevilgningen økt fra 35 til 85 milliarder kroner få timer seinere, uten at det betyr at Jenssen spilte noen avgjørende rolle. Men mystisk var det.
Nå har den ‘ansvarlige’ redaktøren skjønt at han har vært uansvarlig, like uansvarlige som norske medier og politikere. For nå har han, på overtid, innsett at Europa har tapt krigen. Ove Bengt Berg skrev denne omtalen:
Seinere samme dag:
NATO og Russlands krig om Ukraina, eller proxykrigen i Ukraina, startet i 2014. Det samme gjelder borgerkrigen i Ukraina.
Kun ytterst få ganger siden da har det hendt at norske medier har vært på den russiske siden av fronten. Det skyldes at de er redde for at vi skal få sympati med Russland, eller som i dette tilfellet, med befolkningen i Donbass i øst-Ukraina, som siden 2014 har ønsket Russlands hjelp og beskyttelse. Her et tilfelle fra desember 2016 hvor det også, indirekte, bekreftes at Kiev saboterte Minsk-avtalene:
«Ifølge Minsk-avtalen skal det østlige Ukraina få selvstyre. Dette er vedtatt av den ukrainske nasjonalforsamlingen, men vil først tre i kraft etter at lokalvalg er avholdt og en ny grunnlov har trådt i kraft. Det skulle skje innen utgangen av 2015, men har foreløpig ikke skjedd (…)
Huset til Nikolaj Sjulipa er truffet av granater 13 ganger på to og et halvt år.
For ham startet det 26. mai 2014, da ukrainske styrker forsøkte å ta tilbake kontrollen over flyplassen fra separatistene.
Jeg hadde akkurat fått ferdig det lille huset mitt, men så begynte den ukrainske hæren og flyvåpenet å bombe og skyte, sier Nikolaj Sjulipa.
NRK møter ham ute på Stravtonautgaten i nærheten av det som en gang var flyplassen i Donetsk. Her er det knapt et eneste hel bygning å se. I dag er Nikolaj Sjulipa en bitter mann og tror Donbass aldri kan bli en del av Ukraina. Den pensjonerte gruvearbeideren vil ikke ha noe med Ukraina å gjøre.– Det er bedre at vi går sammen med Russland, det er mer rettferdighet der, sier han».
Kiev brukte altså flyvåpenet mot egen befolkning allerede 26. mai 2014. Og dette var ikke det første tilfellet.
https://www.nrk.no/urix/xl/den-glemte-krigen-1.13253339?
27. april
52% av ukrainerne ville i november at deres ledere snarest mulig skulle forhandle fram en slutt på krigen. Nå har det gått nesten et halvt år mens regjeringen og Stortinget fortsetter å støtte det mindretallet på 38 % som vil fortsette krigen. https://news.gallup.com/poll/653495/half-ukrainians-quick-negotiated-end-war.aspx
Seinere samme dag:
Jeg hadde ingen sterke meninger om corona-nedstengingene fra mars 2020 og nesten to år framover, og forholdt meg ganske lojalt til dem.
Men jeg sa likevel ganske tidlig etter nedstengingen at regjeringen og Stortinget med dette lærer mye om hva de kan tillate seg av autoritære tiltak uten at folk protester (noen få protesterte riktignok). For hvis de klarer å overbevise tilstrekkelig mange om at de har gode grunner for å gjøre noe, kan de innføre diktatur rett foran øynene våre. Og de få som protesterer vil bli stemplet som ekstremister, eventuelt putinister, terrorister og konspirasjonsteoretikere (og satt i fengsel).
Forskjellen er at de denne gangen ikke har alle mediene med seg, tilsynelatende. Så da blir det vanskeligere å lure folk. Men det kan også tenkes at alle mediene etter hvert blir lydige. Som under coronaen og som følge av nye lover Stortinget vedtar.
Dette skrev jeg på X i går. Nå tyder det på at regjeringen faktisk har tatt til seg kritikken, både fra visse juridiske eksperter, med Benedikte Moltumyr Høgberg i spissen og medier som steigan.no og Nettavisen ved Gunnar Stavrum.
Seinere samme dag:
Spørsmålene Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg garantert IKKE stilte til Trump:
1. Når skal du slutte å plage Cuba og Venezuela?
2. Når skal du slutte å støtte Israels folkemord?
3. Når skal du slutte med terrorbombingen av Yemen?
4. Hvem sprengte Nord Stream?
Seinere samme dag:
Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, KrF Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har siden januar i fjor arbeidet med lover som ville ha innført diktatur i Norge, da de i praksis ble stanset av Benedikte Moltumyr Høgbergs innlegg på Facebook. Det var altså hun som gjorde det norske medier burde ha gjort og hun sto som en påle under NRKs Debatten i dag. Det gjorde også debattleder Fredrik Solvang. Den debatten bør alle nordmenn se. Ja, jeg vil si det er en plikt. https://tv.nrk.no/serie/debatten/sesong/202504/episode/NNFA51042425
Hadde det vært mulig å hindre diktaturet uten Facebook? Skjønt, vi må være OBS på at loven kan bli vedtatt seinere med noen kosmetiske forandringer.
Seinere samme dag:
Sterkt om hvordan serberne ser på resultatet av NATOs bombing i 1999, tatt opp med mitt mobilkamera 11. april 2025.
Seinere samme dag:
Jeg har ikke tall hvor mange ganger jeg har blitt kalt «trumpist», til tross for at jeg har kritisert ham omtrent like mange ganger. Pussig da å observere hvor lett Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg slipper unna med å smiske for ham.
Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok
USA leder an i økningen av de globale militærutgiftene
Av skribent - 5. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/usa-leder-an-i-okningen-av-de-globale-militaerutgiftene/
For andre år på rad økte militærutgiftene i alle verdens fem geografiske regioner, midt i verdensomspennende spenninger, ifølge Stockholm International Peace Research Institute.
Common Dreams, 29. april 2025.
Militære utgifter steg over hele verden, til 2.718 billioner dollar i fjor, noe som betyr at de «har økt hvert år i et helt tiår, og gikk opp med 37 % mellom 2015 og 2024», ifølge en årsrapport utgitt i april.
Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har sporet konflikt, nedrustning og våpen i nesten seks tiår. Utgiftsrapporten for 2024 sier at «for andre år på rad økte militærutgiftene i alle verdens fem geografiske regioner, noe som gjenspeiler økte geopolitiske spenninger over hele kloden».
I en uttalelse på mandag fremhevet Xiao Liang, en forsker ved SIPRI Military Expenditure and Arms Production Program, at «over 100 land rundt om i verden økte sine militærutgifter i 2024».
«Dette var virkelig uten sidestykke … Det var den høyeste økningen fra år til år siden slutten av den kalde krigen», sa Liang til Agence France-Press, mens han erkjente at det kan ha vært større hopp under den kalde krigen, men Sovjetunionens data er ikke tilgjengelige.
Liang advarte om at «etter hvert som regjeringer i økende grad prioriterer militær sikkerhet, ofte på bekostning av andre budsjettområder, kan de økonomiske og sosiale avveiningene ha betydelige effekter på samfunn i årene som kommer».
USA – der republikanske lovgivere for tiden koker sammen en plan for å gi enda mer penger til et Pentagon, som aldri har bestått en revisjon – lå foran alle land, med 997 milliarder dollar i militærutgifter.
Rapporten påpeker at USA ikke bare bevilget «3,2 ganger mer enn den nest største forbrukeren», men også «sto for 37% av de globale militærutgiftene i 2024 og 66% av utgiftene til NATO-medlemmene».
På andreplass kom Kina, med anslagsvis 314 milliarder dollar i utgifter. Nan Tian, direktør for SIPRI Military Expenditure and Arms Production Program, slo alarm om utgiftene i Asia.
«Store militære forbrukere i Asia-Stillehavsregionen investerer økende ressurser i avanserte militære evner», sa Tian. «Med flere uløste tvister og økende spenninger, risikerer disse investeringene å sende regionen inn i en farlig spiral av våpenkappløp».
På tredjeplass kom Russland, med anslagsvis 149 milliarder dollar i utgifter. Russland er fortsatt i krig etter å ha lansert en fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022. Resten av topp fem var Tyskland (88,5 milliarder dollar) og India (86,1 milliarder dollar).
De ble etterfulgt av Storbritannia, Saudi-Arabia, Ukraina, Frankrike, Japan, Sør-Korea, Israel, Polen, Italia og Australia. Rapporten sier at «til sammen sto de 15 største forbrukerne i 2024 for 80% av de globale militærutgiftene (2.185 milliarder dollar) og for 79% av den totale økningen i utgiftene i løpet av året. Alle 15 landene økte sine militærutgifter i 2024».
«De to største prosentvise økningene fra år til år i denne gruppen var i Israel (+65%) og Russland (+38%), noe som fremhever effekten av store konflikter på utgiftstrender i 2024», fortsetter publikasjonen. Israel har vært engasjert i et USA-støttet militært angrep på Gazastripen – globalt fordømt som folkemord – siden oktober 2023.
«Russland økte nok en gang sine militærutgifter betydelig, og utvidet utgiftsgapet til Ukraina», bemerket SIPRI-forsker Diego Lopes da Silva. «Ukraina allokerer for tiden alle sine skatteinntekter til militæret. I et så stramt finanspolitisk rom vil det være utfordrende for Ukraina å fortsette å øke sine militærutgifter».
Russlands president Vladimir Putin kunngjorde mandag en kommende tre-dagers våpenhvile for å feire 80-årsjubileet for slutten av andre verdenskrig i Europa. Som svar ba Ukrainas president Volodymyr Zelensky om en umiddelbar månedslang våpenhvile.
Alle NATO-medlemmene økte militærutgiftene i fjor, som SIPRI-forsker Jade Guiberteau Ricard sa var «hovedsakelig drevet av den pågående russiske trusselen og bekymringer for mulig amerikansk tilbaketrekning innen alliansen».
«Det er verdt å si at å øke utgiftene alene ikke nødvendigvis vil føre til betydelig større militær kapasitet eller uavhengighet fra USA», la eksperten til. «Det er langt mer komplekse oppgaver».
En annen SIPRI-forsker, Lorenzo Scarazzato, fremhevet at «for første gang siden gjenforeningen ble Tyskland den største militære forbrukeren i Vest-Europa, som skyldtes spesialforsvarsfondet på € 100 milliarder som ble kunngjort i 2022».
«Den siste politikken som er vedtatt i Tyskland og mange andre europeiske land, tyder på at Europa har gått inn i en periode med høye og økende militærutgifter, som sannsynligvis vil fortsette i overskuelig fremtid», sa Scarazzato.
Når det gjelder Midtøsten, sa SIPRI-forsker Zubaida Kari at «til tross for utbredte forventninger om at mange land i Midtøsten ville øke sine militærutgifter i 2024, var store økninger begrenset til Israel og Libanon».
I tillegg til å slakte minst titusenvis av palestinere i Gaza, i de siste nesten 19 månedene, har Israel drept tusenvis av mennesker i Libanon, mens de angivelig har rettet seg mot den politiske og paramilitære gruppen Hizbollah.
Kari sa at andre steder i regionen «økte land enten ikke utgiftene vesentlig som respons på krigen i Gaza, eller ble forhindret fra å gjøre det av økonomiske begrensninger».
Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams:
US Led Surge in Global Military Spending in 2024
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jessica Corbett er seniorredaktør og skribent for Common Dreams.
Planen om å styrte Ibrahim Traoré slo feil
Av Bertil Carlman - 5. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/planen-om-a-styrte-ibrahim-traore-slo-feil/
Frigjøringskampen i Afrika er noe man stadig vekk kan glede seg over.
Hur många av oss i Europa minns berättelsen om Piltdownmannen? Det var ett av de mest berömda vetenskapliga bedrägerierna i historien. Piltdown-mannen var ett falskt fossil som presenterades 1912 av Charles Dawson, en amatörarkeolog i England. Han påstod att han hade hittat rester av en tidigare okänd förmänniska i Piltdown, Sussex. Fossilet bestod av en mänsklig skalle och en orangutangkäke, men det tog över 40 år innan forskare avslöjade att det var en förfalskning. Bedrägeriet lurade många experter och påverkade forskningen om människans utveckling under flera decennier. Det var först på 1950-talet som avancerade analyser visade att fossilet var en sammansättning av olika ben från moderna arter, som hade manipulerats för att se gammalt ut.
När man läser om Dawson, är det uppenbart dels att han inte hade problem med vetenskapliga kriterier eller anspråkslöshet, och att han var en av dem som kämpade för att det brittiska imperiet skulle behålla sin glans. Det som inte framgår, är varför det var så lätt att dupera andra forskare från det brittiska imperiet. Inte heller hittar jag någon koppling till att en arbetare vid namn Daniel Hartmann år 1907 hittat en fossil käke i Mauer, nära Heidelberg i Tyskland. Antropologen Otto Schoetensack gav år 1908 namnet Homo heidelbergensis till den art av förmänniska som käken kunde antas komma från. Jo jag hittar att Charles Dawson skulle ha skrivit till en vän, paleontologen sir Arthur Smith Woodward att han funnit «en tjock del av en mänsklig(?) skalle som kan konkurrera med H. heidelbergensis i soliditet».
Förmänniska i Tyskland 1907 och falsk förmänniska i Storbritannien 1912, två år in i första världskriget! Då, precis som idag när USA/NATO/Eu kämpar mot en växande multipolär världsordning, är historieförfalskning ett viktigt instrument. Men eftersom de naturvetenskapliga verktygen idag är mycket mer utvecklade, än vad de var för bara några årtionden sedan, avslöjas allt fler förfalskningar, som till exempel Likkledet i Torino, vilket påstås vara Jesus begravningsduk.
Jag antar att både C. Dawson (1864 – 1916) och O. Schoetensack (1850 – 1912), vilka naturligtvis sympatiserade med var sin motståndare under första världskriget, bägge skulle blivit djupt besvikna om de hade vetat att Ut ur Afrika-hypotesen skulle presenteras på 1980-talet. När dessa forskare levde var nämligen den allmänna uppfattningen i Europa, att folken i Afrika inte bara var ociviliserade, de tillhörde en underlägsen ras.
Utan att lägga något negativt i det, skulle man kunna säga att det idag pågår en tydlig och glädjande civilisationsprocess i Afrika. Den viktigaste ingrediensen i denna process är verklig frigörelse från såväl nykolonialism från Europa som imperialism från USA. Den processen möter naturligtvis ett stort motstånd:
När Ibrahim Traoré tog kontroll över Burkina Faso i september 2022 och avsatte interimspresident Paul-Henri Sandaogo Damiba i en statskupp, blev han vid 37 års ålder den för närvarande näst yngste statschefen på jorden. Som student var han medlem i den marxistiska organisationen Association nationale des étudiants du Burkina (ANEB), där vi nog kan anta att han tränat en del på att bli den utmärkte talare han är, både på franska och engelska. Eftersom han under sin tid som statschef kraftigt har distanserat Burkina Faso från sin tidigare kolonialmakt, Frankrike, och spelat en avgörande roll i grundandet av Alliance of Sahel States, försöker nu de gamla kolonialmakterna, i detta fall främst Frankrike, se till att han idag, precis som Thomas Sankara 1987, blir mördad.
Skriver jag idag in Ibrahim Traoré som sökord på Youtube, får jag mängder med träffar.
Breaking News: Capt. Ibrahim Traore Finally Responds To US General Langley #TheAfricaNewsChannel
Ibrahim Traore almost shades tears as he speaks about the useless African Union. #traore #africa,
AFRICOM Created a Hero? — Attacks on Ibrahim Traore Backfire as Africans Rally to His Support
Burkinabes Sleep Outside Captain Ibrahim Traore’s House to Protect Him
Why Ibrahim Traoré Is a Threat
Titlarna talar ett tydligt språk, och hade jag haft kraft till det, skulle jag ha lyssnat på ett tiotal för att sedan göra en sammanfattning i artikelform. Nu har jag bland alla videoklipp som jag ägnat många timmar till att se och lyssna på, hittat följande The African leader who betrayed Traore: Watch before it is deleted Det klippet är ett av flera som beskriver det senaste mordförsöket på honom och det följs av en textsammanfattning som följer nedan på svenska. Den danska kommentatorn Søren M. Chr. Bisgaard (@Sirnkissako) skriver om videon «Som dansk, efter att ha bott hela mitt vuxna liv i Asien, varav de senaste 48 i Japan, stöder jag helt och hållet Traore som en sann och genuin humanist hängiven sitt folk och land. En sann hjälte i mänsklighetens namn. Må Burkina Faso leda resten av Afrika till värdig frihet från västerländsk kolonialism och frigöra Afrikas kreativa krafter».
Bertil Carlman
Den afrikanske lederen som forrådte Traoré
Den 16 april 2025 – ett datum som nästan förändrade Afrikas historia för alltid. En tyst men dödlig komplott höll på att utvecklas – en konspiration som var så farlig att den syftade till att mörda president Ibrahim Traoré och störta Burkina Faso i kaos. Men det var inte bara ett svek från skuggorna.
Det var en samordnad allians mellan interna förrädare och terroristnätverk, redo att attackera både civila och militärer. Planen lyckades nästan… tills något anmärkningsvärt hände. Lojala soldater inom den burkinska militären vägrade att sälja ut sitt land. De avslöjade komplotten – men faran slutade inte där.
Det är här saker och ting tar en oroväckande vändning: Hjärnan bakom kuppen? Han flydde – inte för att gömma sig, utan i armarna på en annan afrikansk stat. Välkomnad, inte bestraffad. Varför skulle Elfenbenskusten ge skydd åt någon som försökte förstöra Burkina Faso inifrån? Är detta bara politik – eller något mycket mer ondskefullt? Och den påstådda arkitekten bakom denna komplott? Inte en rebell. Inte en utländsk agent. Men Barry Abdurahmane – en högt uppsatt officer inom Traorés egna led.
Vad händer egentligen bakom kulisserna i Västafrika? Låt oss se närmare på det. Tänk på det. En man som var betrodd med landets säkerhet blev dess motståndare. Barry hade tillgång till extremt känslig militär underrättelse på hög nivå. Och väl medveten om den förödelse den kunde åstadkomma, gav han den till terroristledare i stället för att skydda den.
Detta var inget fel. Det var inte ett snedsteg. Det var ett medvetet förräderi. Trots att han visste att oskyldiga liv skulle gå till spillo, fortsatte han och gjorde det. I vilket syfte? Styrka? Vedergällning? Kontanter? Barry förrådde administrationen på mer än ett sätt. Varje burkinabo som tror på fred, enighet och en framtid fri från anarki stödd av yttre krafter förråddes av honom.
Denna typ av förräderi splittrar länder inifrån och ut. Barry agerade dock inte ensam. Han övertalade människor att ansluta sig till hans perversa syften genom att använda sitt inflytande. Löften om rikedom, makt och höga poster lockade till sig officerskollegor i Burkina Fasos väpnade styrkor, soldater som hade svurit att försvara landet. Om de bara hade bidragit till Traorés fall.
För att göra saken värre kontaktade Barry milisorganisationen VDM. Förutom att betala dem, ingöt han känslor av svek i deras tankar och uppmuntrade dem att vända sig mot den nation de skulle försvara. Det handlade om mer än ett kuppförsök. Konflikten var psykologisk. Och medan alla andra spelade dam, spelade Barry schack.
Sedan försvann han. Så enkelt är det. Försvann spårlöst. Innan Burkina Fasos underrättelsetjänst gjorde en skrämmande upptäckt visste ingen på flera veckor vart han hade försvunnit. Det var till Elfenbenskusten som Barry hade flytt. Underrättelsekällor säger att det fortfarande finns en plan för att döda Traoré och störta Burkina Faso i fullständigt kaos.
Från Abidjan, Elfenbenskusten, organiseras det. Det nya målet? Att attackera före juni 2025. Detta går längre än enkelt förräderi. Det är en dold konflikt. Och tiden håller på att rinna ut. Den 16 april misslyckades de. Men de bokade helt enkelt om datumet i stället för att säga upp sig. Från och med nu är den nya tidsfristen före juni 2025. Det är mer än bara oroande.
Det är förödande. Vi har beskyllt västvärlden för att ha orsakat kaos och splittring i Afrika i många år. Men vad gör man när det är ens eget folk som skapar förödelse? Dessa invånare i Burkina Faso har förrått allt som deras nation har att erbjuda.
Soldiers arrested in Burkina Faso coup attempt
Eggum, Skarvøy og Solvang – om å kvitte seg med en brysom LO-leder
Av Jan Christensen - 5. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/eggum-skarvoy-og-solvang-om-a-kvitte-seg-med-en-brysom-lo-leder/
Få dager før første mai ledet både TV2 og NRK et korstog mot Jørn Eggum, Fellesforbundets leder som til uka skulle velges til LO-leder. I TV2 het journalisten Lars Joakim Skarvøy. Han var den samme som stod bak storoppslag om Trond Giskes «kvinnehistorier». Det endte med at Skarvøy fikk sparken fra VG, mens Giske mistet nestlederjobb og tillit i Arbeiderpartiet.
I NRKs Debatten hadde Fredrik Solvang regien i det som overhodet ikke var noe debatt, men et ensidig og uimotsagt partsinnlegg fra ei fordums og forsmådd elskerinne. Solvang har nært vennskap med milliardærene Stein Erik Hagen og Christian Ringnes. For noen år siden var han på hemmelig luksuscruise. I ettertid kom det fram at han ble påspandert av den sistnevnte eiendomsinvestoren, og at NRK ikke var informert.
Dyneløfting appellerer til folks moral og dobbeltmoral. Når mannen framstilles som horebukk og dama som utnyttet, kommer stormen. Sympatien ligger hos den svake.
Men denne historien handlet om noe mer. Derfor kom skittentøyvasken nå, og ikke for flere år siden.
Eggum handlet uklokt, og er enig.
Når styret i Fellesforbundet etter gjentagne klager måtte ta affære og avsette den aktuelle tillitsvalgte/»hemmelige» elskerinne, skulle Eggum meldt seg inhabil. Og holdt seg vekk fra diskusjonen om eventuell kompensasjon, betalt av medlemmenes kontingentpenger.
Hans «snillhet» og dårlige dømmekraft ble hans bane: Ingen første mai tale. Ikke lenger LO-lederkandidat. Sjukmeldt.
Hvordan den fordums elskerinna takler etterdønningene, kjenner jeg ikke til.
På sine offentlige Facebooksider har hun – i likhet med mange andre – gjentagne ganger oppdatert eget profilbilde.
Hvorfor beskyttet ikke media henne mot seg selv?
Er hun troverdig, eller mest opptatt av hevn?
Som godt voksen turde hun angivelig ikke å si nei til sex, men finner det nå riktig å stå offentlig fram med sine gamle intimhistorier.
Hvorfor fortier og juger hun, blant annet om hvorfor hun omsider ble avsatt som tillitsvalgt?
Hvorfor brukte hun ikke fagbevegelsens eget varslingssystem om hun følte seg seksuelt misbrukt, ikke fagbevegelsens fiender?
Følg pengene! Hvem tjener på det som skjer?
Etter mitt syn er det nettopp her svaret ligger. At Eggum ble tvunget til å trekke seg som kommende LO-leder er del av et større spill. På samme måte som da Gerd-Liv Valla som LO-leder truet Stoltenbergs posisjon, og da Giske seilte opp som rival til Støre.
Mange har mye å vinne på mest mulig markedsøkonomi og mest mulig EU. Innflytelsesrike folk som tenker motsatt, må nøytraliseres.
Grav i deres privatliv, finn svakheter og overdramatiser!
Hvorfor var Eggum truende?
Som mangeårig leder av Fellesforbundet har Eggum markert seg stadig sterkere i norsk kraftpolitikk. Han får mye av æren – eller skylda – for strømstøtta. Bedre – eller verre – han vil ut av ACER, ha politisk styring av krafta, strømpriser som folk kan leve med og reforhande kraftkabel-avtalene med utlandet.
Dette er musikk i ørene for oss som er i mot dagens markedsbaserte strømsystem. ACER og kraftkabler gir oss europeiske strømpriser. Et nei kan tvinge fram viktige endringer.
Med Eggum som LO-leder, ville denne nasjonale kraftkampen fått fornyet styrke. Forholdet mellom vår politiske elite og EU kunne blitt mer anstrengt.
Ville en Støre, Stoltenberg, Erna Solberg – eller den velbeslåtte Europabevegelsen – følt seg vel med en sånn LO-leder? Neppe. Og hva med alle våre kraftlobbyister og strømselskaper som nå – på vanlige folks bekostning – har gode tider og større milliardoverskudd enn noen gang? Og hva med den norske «dypstaten», hemmelige nettverk av topper innafor næringsliv, forsvar og samfunn og som mange mener er de som virkelig bestemmer over norsk politikk?
Skarvøy, Solvang og den nå så berømte kvinnelige eks-tillitsvalgte, tjener disse kreftene. Hvilken uttelling vil de få? Fordummende likerklikk, nye posisjoner, materielle goder? Langt mer enn den millionen Eggum ville kompensere ei som også falt for eget grep?
Når får vi vite sannheten?
Vi har alle våre feil og mangler.
Eggums svekkede dømmekraft strir mot sunn fornuft. Det gjør også mange av de siste års politikerskandaler. Blind tillit og for mye makt konsentrert på få hender, svekker folkestyret. Hvor mange av de som moraliserer mest, sitter selv i glasshus?
Å bli tillitsvalgt kan være en ensom jobb. Ofte velges den som er minst flink til å si nei, eller den som er mest opptatt av personlig karrierebygging. Sånt åpner for maktarroganse og overdreven tro på egne vurderinger, samt manglende kontroll og feedback fra medlemmene. Hvordan kan makt forvaltes til beste for dem som har gitt tillit?
Tidligere hadde fagbevegelsen LO-skolen på Sørmarka og Arbeidernes Opplysningsforbund, AOF. De er begge historie. Nå høstes bitre frukter av manglende tillitsvalgtskolering.Til mindre og tettere samfunn, til større er faren for kameraderi og inhabilitet. Folk får posisjoner og fordeler ut fra bekjentskaper. Å spille på sex og sjarm er ikke uvanlig. De færreste maktforhold er likeverdige. Hvem som utnytter hvem, er ofte uklart.
LOs valgkomite må nå finne en ny lederkandidat. Kanskje blir det Frode Alfheim? Han som aldri har gått gradene i fagbevegelsen, som alltid har vært lojal mot Ap-ledelsen og – som er tilhenger av ACER.
Et godt valg for dem som frykter en utfordrende LO-leder.
Med Alfheim på LO-toppen blir det underordnet om han glad i damer eller munk.
Skarvøy, Solvang og deres bakmenn vil kjenne sin besøkelsestid.
Jan Christensen
Og avisa Klassekampen har denne forsida i dag:
Filippinene: Fattigdom i paradis
Av Terje Alnes - 5. mai 2025
https://steigan.no/2025/05/filippinene-fattigdom-i-paradis/
Hvordan kan du ha glede av rikdommen din når naboen utenfor muren mangler alt?
(Dette er den andre reportasjen fra Filippinene, som jeg besøkte fra 4. til 25. april 2025.)
Da jeg kom til Filippinene første gang i 2003 var jeg fullt klar over fattigdommen som mange filippinere lever under. Likevel var det første møtet et sjokk. Den enorme mengden av lutfattige mennesker som bor i skur langs veiene over hele landet, det brutale møtet med familier som bor på gata i Manila, små unger, nærmest nakne, som sover på papplater utendørs i den overopphetede hovedstaden, der luften stinker eksos fra overfylte jeepneys som stanger seg vei gjennom trafikkaoset … for ikke å tenke på hvor de samme bostedsløse kan finne skjul når troperegnet høljer ned i ukevis, og gatene blir ufremkommelige av skittent, helsefarlig vann.
Disse marginaliserte tiggerne stikker hånden ut mot deg i håp om å få noen pesos når du passerer. Dette er noe det filippinske «demokratiet» ikke får bukt med, der en stor del av befolkningens helt grunnleggende behov rett og slett ignoreres og alt fortsetter som før, i valg etter valg. Dette er den filippinske kapitalismens ansikt, og det sier alt du trenger å vite om de som styrer i dette landet.
Denne siden av filippinsk virkelighet vil du som førstegangs besøkende straks la deg forferde av, men det er en virkelighet som mange filippinere ikke egentlig ser, fordi de bostedsløse alltid har vært der, det har alltid vært mange lutfattige som lever fra hånd til munn, som om det er en naturtilstand.
Mange av tiggerne har dessuten bare seg selv å takke, siden de velger å oppholde seg i Manila når de egentlig hører hjemme et sted ute i provinsen, der de har hus og familie. Dette kunne en ung mann fra den utdannede middelklassen fortelle meg. I de verste fattigstrøkene i Manila bor det ganske riktig mange med bakgrunn fra provinsene. Som i andre megabyer rundt om i verden er det mange som velger å flytte fra provinsen og inn til byene i håp om et bedre liv. For heller ikke i provinsen er det mulig å finne en jobb som gir en inntekt som kan forsørge familien. Slik ender mange opp som squatters i slumstrøk som Isla Puting Bato i bydelen Tondo, som er Manilas største slumområde med rundt 650.000 innbyggere.
I 2010 bodde 45,3% av filippinerne i byer, i 2020 hadde andelen steget til 54%! Det pågår altså en rask urbanisering, noe som særlig merkes i hovedstaden. Manilas befolkning er i 2025 anslått til 15.230.600. Av disse er hele 3,1 millioner hjemløse! Byen har dermed det høyeste antallet hjemløse i hele verden. På Filippinene er mer enn 1,2 millioner barn hjemløse, og over halvparten av disse befinner seg i Manila.
Da jeg var på Filippinene i 2023 hadde jeg et visuelt inntrykk av at utviklingen kanskje gikk riktig vei. Var det ikke færre tiggere i gatene? Sannsynligvis var jeg selv blitt en smule immun mot det åpenbare synet av bunnløs fattigdom, for statistikken gir ikke medhold til inntrykket.
Les også: I Dutertes buk (fra en reise til Filippinene i 2017)
Expaten, de velstående og den arbeidende filippiner
På mine seks reiser til Filippinene har jeg vært heldig og blitt invitert inn i mange sosial miljøer. Her er noen refleksjoner jeg har gjort meg, så får jeg heller si unnskyld til dem som føler seg fornærmet av det jeg har å si.
Jeg har besøkt expatene som skryter av Filippinene som paradiset på jord, i kontrast til det traurige sosialdemokratiet de selv har flyttet fra. Her er alt så billig! Arbeidskraften er også billig, så en norsk trygdemottaker kan godt ansette en hushjelp som gjør hverdagen lettere. Så sitter de der i et nybygd hus, med filippinere på alle kanter, og er en slags konge på haugen. Så lenge det varer. De kan jo ikke språket, bare engelsk, de blir aldri integrert i det filippinske samfunnet, og de aner egentlig ikke hva som foregår rundt dem. Ikke at de bryr seg så mye om akkurat det. Fattigfolket i rønnene ser de bare gjennom bilvinduet, det er ingen sosial kontakt.
Dette er noe jeg ikke forstår: Hvordan kan du selv oppleve å være i paradiset når naboen utenfor muren din mangler alt?
Jeg har besøkt velstående filippinere i flotte hjem, med en levestandard som langt overgår den jeg selv og min krets har i Norge. Disse bor i inngjerdede nabolag, der væpnede vakter står i porten. I oppkjørselen og i garasjen står nye og store biler parkert, det mangler ikke på noe. Merkeklær og designvesker er standard utrustning, tjenerskap likeså. Hvor kommer pengene fra? Det er ikke alltid lett å skjønne. Men vi forstår at «businessen» gir god avkastning. Ofte er det også politiske posisjoner inne i bildet. Det er tydeligvis slik det henger sammen: For å lykkes i politikken må du være rik, og om du ikke er rik før du lykkes i politikken så gjør politikken deg rik.
Men jeg har også møtt helt vanlige filippinere som strever med å få økonomien til å gå rundt. Som sjåføren fra Quezon City som inviterte meg hjem til sitt lille hus, der han bor sammen med kone og fire barn på et areal som tvinger en vestlig kropp til å rygge baklengs ut døra hvis han må snu deg. Men kos klarte de å skape, og et hjem var det.
Så var det bygningsarbeideren som i snart 30 år har jobbet og slitt i og rundt Manila, uten å klare å ta steget ut av den squatterhytta han bygde seg da han kom inn fra provinsen. Siden har familien økt til seks barn, og nå har de eldste barna selv blitt foreldre, men jobb eller eget hus har de ikke, så alle lever på hans inntekt. Ingen av barna har klart å fullføre skolen.
Hvordan er vilkårene i arbeidslivet? Det er helt vanlig å jobbe 10 timer 6 dager i uka. Minimumslønna, som de fleste i organisert arbeid har, er i 2025 på 645 pesos pr. dag; noe som tilsvarer ca. 125 kr. Men dette er i Manila, eller i National Capital Region (NCR), som det kalles. Ute i provinsen er minimumslønna lavere. Så kan du tenke deg hvordan en familie på 6-7 personer har det om de skal klare seg på en inntekt, noe mange må gjøre.
Overbefolkning og økonomisk vanstyre
I liten grad synes myndighetene å være opptatt av befolkningsutviklingen som en årsak til fattigdom. Folketallet har passert 116 millioner med god margin, og det på et areal som er klart mindre enn Norges! Klarer du å forestille deg hvordan Norge hadde sett ut med 116 millioner innbyggere eller mer? Fødselsraten er fortsatt betydelig høyere enn verdensgjennomsnittet og gjennomsnittet for den sørøstasiatiske regionen. I dag er 54,6% av befolkningen under 30 år.
Gjennom 1960-tallet var Filippinene det nest rikeste landet i Asia, etter Japan. Helt frem til 1970-tallet var Filippinene på samme økonomiske utviklingsnivå som Japan, Taiwan og Sør-Korea. Hva skjedde?
I 1960 hadde Filippinene ca. 28 millioner innbyggere. I 1980 passerte folketallet 48 millioner, i 2000 hadde landet nesten 80 millioner innbyggere. 100 millioner ble passert i 2012, og prognosen sier at 125 millioner filippinere vil bo på øyene i 2035. Vi skal også vite at millioner av filippinere har emigrert i denne perioden med eksplosiv befolkningsvekst.
Befolkningsutviklingen forklarer ikke fattigdommen alene. Det økonomiske vanstyret under Ferdinand Marcos fra 1965 til 1986 kjørte økonomien i grøfta, og etterlot Filippinene med en stor utenlandsgjeld.
I Kina var ett-barns politikken en viktig faktor som bidro til utryddelsen av ekstrem fattigdom. I tillegg har Kina en regjering som jobber systematisk for befolkningens beste. På Filippinene finnes ingenting av dette. Alle presidenter etter diktatoren Marcos har ført den samme nyliberale politikken, en politikk som ikke har løst fattigdomsutfordringene, men som derimot har begunstiget de rike og opprettholdt sosial ulikhet.
Lockdown rammet de fattige hardest
Covid-19, og den påfølgende nedstengingen, satte kampen mot fattigdommen kraftig tilbake på Filippinene. Andelen fattige økte fra 16,7% i 2018 til 18,1% i 2021. Dette tilsvarer 19,9 millioner fattige, en økning på 2,3 millioner i løpet av perioden.
Til tross for ti år med fremgang når det gjelder å redusere ulikheten, har Filippinene en av de høyeste Gini-koeffisientene i Øst-Asia og Stillehavsregionen.[1] «Selv om ulikheten ikke så ut til å ha økt umiddelbart etter covid-19, kan de langvarige effektene av krisen på utviklingen av humankapital, matvareusikkerhet og overgang til mindre produktive jobber og sektorer, som i uforholdsmessig stor grad rammet fattige og sårbare husholdninger, øke ulikheten i årene som kommer», sier Verdensbanken.
Selv om den økonomiske veksten var på 7,6% i 2022, noe som er høyere enn i de fleste nabolandene, har den økende inflasjonen undergravd gevinstene. Siden mat og energi står for rundt 70% av de fattige husholdningenes utgifter, fører den kraftige prisstigningen til redusert kjøpekraft.
Den offisiell fattigdomsstatistikk for 2023 viser tegn på redusert fattigdom, ifølge myndighetene. 11 av landets 18 regioner kan vise til positive tall. Likevel: «Vi erkjenner de økende levekostnadene og utfordringene som filippinerne står overfor på grunn av høy inflasjon. Ingen ringere enn presidenten selv har understreket at statistikken vi måler og publiserer, mister sin betydning når filippinerne ikke har råd til grunnleggende nødvendigheter som mat».
To verdener som ikke møtes
Det er en underlig virkelighet som møter deg hvis du tar turen til Makati, det moderne forretningsstrøket i Manila. Her ser du ingen tiggere, gatene er ryddige, trafikken velregulert. Enorme høyhus med eksklusive leiligheter, store kjøpesentre som tilbyr alle kjente merkevarer, 5-stjerners hoteller, flotte restauranter.
Ti minutter unna med bil, i Pasay eller Malate, befinner du deg i en annen verden, der kaoset tilsynelatende rår, der folkemengdene til tider virker overveldende, der støvet og eksosen gjør det ubehagelig å trekke pusten. Det er to verdener side om side, men som lever adskilte liv og som ikke møte
[1] Gini-koeffisienten viser inntektsforskjeller summert for hele befolkningen på en skala fra 0 (likhet) til 1 (ulikhet).
Denne artikkelen ble publisert av Spartakus.
Den forrige artikkelen finner du her:
