Nyhetsbrev steigan.no 05.05.2024
Vindkraftvadalene driver massiv ødeleggelse av norsk natur
Cameron: Ukraina kan angripe Russland med britiske våpen
Dekorert USA-oberstløytnant: «Det er totalt umulig for Ukraina å vinne krigen mot Russland»
Når ansatte velger bedre arbeidsvilkår blir det blir framstilt som lureri
Det brygger opp til krig i Stillehavet. Vil Aukus gjøre de samme feilene som Nato?
Russland–Iran–Kina leter etter en ny global sikkerhetsorden
Sjokktall omkring dødelighet blant unge fra covidvaksinene
Insektene i Norge forsvinner med 14% per år. Vet vi ikke hvorfor?
Vindkraftvadalene driver massiv ødeleggelse av norsk natur
Av red. PSt - 5. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/vindkraftvadalene-driver-massiv-odeleggelse-av-norsk-natur/
«I mine 14 år som Widerøe-pilot, har jeg sett kystlandskap etter kystlandskap bli dandert med vindmøller», skrev pilot Karstein Horn i 2022.
«Tidligere denne uka fløy jeg og mitt crew den ytre ”leia” fra Hasvik på Sørøya, til Hammerfest. En av våre vakreste etapper, langs Norges fjerde største øy med uberørt natur. Frem til nå.
Seks vindturbiner er satt opp mellom Dønnesfjord og Breivikbotn. Høyden på noen av de er mer enn 50% høyere enn hva som var søkt om. (Reglen er at de kan bygge 50% over godkjent i søknad)».
Foto: Pilot Karstein Horn.
Cameron: Ukraina kan angripe Russland med britiske våpen
Av red. PSt - 5. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/cameron-ukraina-kan-angripe-russland-med-britiske-vapen/
Klokka tikker tydeligvis ubønnhørlig mot en direkte krig mellom Vesten og Russland. Storbritannias tidligere statsminister David cameron, eller Baron Cameron of Chipping Norton, som er hans adelige tittel, har nylig godkjent at Ukraina kan bruke britiske våpen til å angripe mål inne i Russland.
Ukraina har «rett» til å bruke britiskleverte våpen for å angripe Russland på dets eget territorium, sa Storbritannias utenriksminister David Cameron på en reise til Kiev.
I et intervju med Reuters sa Cameron at det var opp til Ukraina å bestemme hvordan britiske våpen brukes.
På spørsmål om det inkluderte mål inne i Russland, sa han: «Ukraina har den retten. Akkurat som Russland slår inn i Ukraina, kan du ganske lett forstå hvorfor Ukraina føler behov for å sørge for at de forsvarer seg selv».
Politico kommenterer:
Siden begynnelsen av krigen har Ukrainas vestlige partnere satt én betingelse for at Kiev skal fortsette å få militærhjelp – ikke slå til i Russland. Men land som Finland og Latvia har siden sagt at de støtter Ukrainas rett til å bruke våpen de har gitt for å forsvare seg, inkludert angrep på Russland.
Cameron, en tidligere britisk statsminister som vendte tilbake til frontlinjepolitikken sent i fjor, talte på sin andre tur til Kiev siden han begynte på jobben.
Det kommer ei uke etter at Storbritannia kunngjorde sin største militære hjelpepakke til Ukraina noensinne. I en ytterligere demonstrasjon av støtte lovet Cameron 3 milliarder pund årlig militærhjelp til Ukraina «så lang tid det måtte ta».
Det russiske utenriksdepartementets talskvinne Maria Zakharova kommenterte dette slik: «Dette er første gang en vestlig politiker så ærlig har erkjent det som lenge har vært en velkjent hemmelighet for et flertall av verdens land: At Vesten fører en skjult krig mot Russland med hendene til ukrainere». «Russland vil svare hvis Ukraina satte i gang angrep mot russisk territorium med britiske våpen», la hun til.
«Hvor uansvarlig og uforstående må du være for ikke å innse hva slike uttalelser fører til, spesielt med hensyn til land med atomvåpen», sa Zakharova i en orientering.
Et britisk angrep på Russland kan føre til et russisk angrep på Storbritannia eller britiske baser
Russland har all grunn til å betrakte dette som at Storbritannia ikke bare godkjenner, men oppmuntrer Ukraina til å bruke britiske våpen mot russisk territorium. Når det gjelder avanserte vestlige våpen, så kommer de alltid med trent vestlig personell. Slike angrep må derfor i Moskva oppfattes som angrep styrt fra London. Det gjør britisk territorium til legitimt mål for russisk gjengjeldelse.
Og her snakker vi om to nasjoner som begger har kjernefysiske våpen.
Hvor uansvarlig går det an å bli?
Og til krigshisserne her hjemme: Det er dette dere er med på.
Dekorert USA-oberstløytnant: «Det er totalt umulig for Ukraina å vinne krigen mot Russland»
Av red. PSt - 5. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/dekorert-usa-oberstloytnant-det-er-totalt-umulig-for-ukraina-a-vinne-krigen-mot-russland/
Oberstløytnant Daniel L. Davis er en pensjonert fire ganger kampveteran som tjenestegjorde i den amerikanske hæren i 21 år. Han ble tildelt bronsestjernemedaljen for tapperhet i slaget ved 73 Easting under Gulfkrigen i 1991 og tildelt en bronsestjernemedalje i Afghanistan i 2011.
Ved Defense Priorities er Davis seniorstipendiat med fokus på amerikansk utenrikspolitikk, internasjonal sikkerhet, militær analyse og andre relaterte emner. Davis er forfatter av «The Eleventh Hour in 2020 America». Artiklene hans om forsvar, utenrikssaker og sosiale spørsmål har blitt publisert i The Washington Post, The New York Times, Chicago Tribune, USA Today, Newsweek, CNN, Fox News, The Guardian, TIME, Politico og andre publikasjoner. Han er en hyppig gjest på Fox News, Fox Business News, NBC News, BBC, CNN og andre TV-nettverk. Davis var også mottaker av 2012 Ridenhour Prize for Truth-telling.
Vi understreker dette for å gjøre det klart at det er en militær fagperson og ingen tradisjonell systemkritiker som uttaler seg.
Han har også vært fast spaltist på nettstedet 19fortyfive.
Daniel Davis har sympati med Ukraina og er kritisk til Russland. Men i likhet med oberst Macgregor er han kommet til at dette er en krig Ukraina ikke kan vinne, og at videre krig bare vil ødelegge Ukraina enda mer og føre til at enda mange titusener av unge ukrainere vil komme til å dø for en feilslått strategi.
Daniel Davis skrev i 2023 at Russland har lært av de feilene landet gjorde under den første delen av krigen, og at endringene i taktikk og operasjonsmåte nå gjør at Russland sakte, men sikkert er i ferd med å vinne krigen.
Sad Reality: The Ukraine War Is Now Going Russia’s Way.
I mars i år holdt han et kort innlegg på en konferanse om Kongressbevilgningene til Ukraina. Konferansen ble arrangert av forumet Open to debate, som holdes under paraplyen til Council on Foreign Relations, tenketanken som er det nærmeste man kommer herskerklassens egentlige parti i USA. Blant andre deltakere på konferansen var John Mearsheimer. Dette viser at enkelte steder i USA, også svært nær maktsentrene, er det en takhøyde som ganske enkelt ikke finnes i Norge.
Der sa han med tyngde at det ikke finnes noen måte Ukraina kan vinne denne krigen på:
Når ansatte velger bedre arbeidsvilkår blir det blir framstilt som lureri
Av Romy Rohmann - 5. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/nar-ansatte-velger-bedre-arbeidsvilkar-blir-det-blir-framstilt-som-lureri/
Professor: Sykepleiere og leger er i ferd med å lure både kommuner og sykehus, dette skriver flere medier denne uka. Men det handler om at myndighetene med vilje har lagt til rette for privatisering.
Se: Professor: – Sykepleiere og leger er i ferd med å lure både kommuner og sykehus
Tilsvarende i NRK.
Leger og sykepleiere går ut av faste stillinger, tar seg jobb i et vikarbyrå og tilbyr halvparten av sin arbeidskraft til dobbelt av prisen, sa Terje P. Hagen, professor ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, om den omfattende bruken av vikarer i helsevesenet på en KS-konferanse tidligere denne uken.
Kommunenes innbyggere har behov for mye mer tjenester enn det kommunene kan tilby. Dette skyldes sjølsagt kommuneøkonomi, og at kommunene ikke kan tilby arbeidsbetingelser som arbeidstakerne er fornøyd med. Da legges sjølsagt skylda på arbeidstakerne som velger bort offentlig ansettelse. Da må det sjølsagt en samlet innsats fra kommunene til for å få bukt med dette «uvesenet».
KS hadde en konferanse denne uka med tittelen: Bærekraftige helse- og velferdstjenester – fra kunnskap til handling, hvor de framstilte utfordringa slik.
(Bilde fra KS konferansen)
Her vises det til hvordan vikarbyråene lokker til seg ansatte med lukrative betingelser. Vikarbyråene kan tilby bedre betaling og mer fleksible ordninger.
Når vi veit hvordan helsepersonell i det offentlige beskriver hverdagen sin skal det antakelig ikke så mye til å tilby bedre betingelser. At kommunene så må bruke flerfoldige millioner på vikarer leid inn fra vikarbyråer for å få drifta til å gå rundt er jo ikke rart.
Det ville antakelig være mye bedre å tilby bedre arbeidsbetingelser.
Kommunedirektør Kjell Hugvik i Bodø kommune forteller at kommunen brukte 30 millioner kroner på vikarer i 2021, mens det i år kan bli 120 millioner.
Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen (Ap) mener at kommunene må komme i gang med en koordinert innsats er nødvendig, for dette er ikke noe en enkelt aktør kan gjøre alene. Når vi ser hvordan innleiekulturen nå vokser fram, er det en politisk oppgave for oss også å bidra til å hjelpe kommunene med gode løsninger, sier hun.
Denne konferansen fokuserte på hvordan kommunene skal løse sine utfordringer med ei økende gruppe som trenger hjelp, ei økt eldre befolkning/eldrebølgen, og mangel på fagpersonell.
Det blei vist til vellykka resultater hvor man fikk utsatt innleggelse på sjukehjemsplass, ved hjelp av pårørende og teknologi.
Det ble også presentert noe som ble kalt «bærekraftige bemanningsløsninger» etter 4,5 time hvor temaet var hvordan beholde og rekruttere ansatte, og her blei det presentert noen tiltak, men det blei uttrykt av her var ikke KS og fagforeningene helt enige.
Omorganiseringer og flere prosjekter var sjølsagt nødvendig, men det som de ansattes organisasjoner har påpekt lenge blei ikke særlig berørt eller tatt hensyn til utfra hva jeg kunne se i denne konferansen.
Vi skreiv i november om manglende oppfølging av riksrevisjonens rapport om bemanningsutfordringene her på steigan.no.
Helseforetakene: det er fortsatt store bemanningsutfordringer fire år etter riksrevisjonens forrige rapport, mangel på bemanning kan få alvorlige konsekvenser for tjenestetilbudet til pasientene.
Det er gått fire år siden Riksrevisjonen la fram en rapport som viste at helseforetakene har store bemanningsutfordringer som kan få alvorlige konsekvenser for pasientene. Nå kom oppfølgingsundersøkelsen og fortsatt har bemanningssituasjonen på sykehus ikke blitt bedre. Den kan fortsatt få alvorlige konsekvenser for pasientene. Mange jobber fortsatt deltid, sykefraværet har steget og turnover er på samme nivå.
Riksrevisjonens rapport som kom 26.11.2019 oppsummerte hovedfunnene slik:
Helseforetakene har store utfordringer med å rekruttere og beholde sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere
Blant sykepleiere og jordmødre jobber to av tre deltid.
Bemanningsutfordringer påvirker hvordan de ansatte opplever kvaliteten på pasientbehandlingen
Helseforetakene legger ikke godt nok til rette for å skape en heltidskultur og beholde sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere
De regionale helseforetakene og helseforetakene legger ikke godt nok til rette for å sikre nok rekruttering av sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere.
I flere artikler her på steigan.no (bruk søkeord helse) har vi skrevet hva både legeforeninga og Norsk sykepleierforbund mener må til for å løse bemanningsutfordringene vi står i – det er kanskje lurt å lytte til dem før det offentlige mister enda flere.
Høsten 2022 gikk ei gruppe i den Norske legeforening ut og pekte på tiltak for å beholde de fastleger vi har. De skreiv bla:
Mens over 200 000 nordmenn står uten fastlege, står samtlige fastleger med et mangelfullt offentlig tilbud for kunnskapstilgang og faglig oppdatering. Tiden er overmoden for å hjelpe fastleger på alle måter vi kan.
Norsk helsevesen er avhengig av en velfungerende fastlegeordning. Dette har hele Norges befolkning blitt oppmerksomme på gjennom den pågående krisen i ordningen. Men fastlegeordningen trenger ikke bare rekruttering av nye kolleger. Fastleger trenger også at forholdene legges til rette for god, effektiv og faglig forsvarlig behandling. Et lite, men viktig bidrag vil være å sikre solid formidling av oppdatert, tilgjengelig og praktisk rettet kunnskap.
Vi skreiv dette i juli 2022:
På sin nettside skriver Norsk sykepleierforbund noe om hva som må til for å dekke dette behovet:
«Den store sykepleiermangelen i Norge utfordrer både pasientsikkerhet og målet om et likeverdig helsetilbud i hele landet. For å dekke pasientenes og samfunnets behov må sykepleiere ha attraktive lønns- og arbeidsvilkår. Dette vil sikre rekruttering, mobilisere arbeidskraftreserven, og gjøre at helsetjenesten beholder kvalifisert personale. Sykepleiere må derfor tilbys heltidsstillinger, helsefremmende arbeidstidsordninger og konkurransedyktig lønn».
Vi veit også at 1 av 5 utdanna sjukepleiere ikke jobber i helsesektoren. En undersøkelse gjort av Sykepleien i 2021 viser også at 72% av sykepleierne i kommunene har vurdert å slutte.
En bemanning som ikke er i samsvar med behovene samt lønn, er begrunnelsene som kommer fra sykepleierne.
I tillegg til mangelen på sykepleiere har vi også en legemangel, fastlegemangelen er stor og i mars 2022 sto 150.000 nordmenn uten fastlege.
Fastlegene har lenge rapportert om hvor dårlig avtalene for fastlegene er og at dette er utslagsgivende for rekrutteringen og grunnen til at mange slutter. Først 30. juni ble partene enige om årets normaltariff. Normaltariffen regulerer økonomien og rammevilkårene innenfor fastlege- og avtalespesialistordningen.
Det er flott at helsepersonell gjør det som er best for seg, en skulle tro at med slik stor mangel på fagpersonell i det offentlige at arbeidsgiver hadde strukket seg noe mer for å rekruttere og beholde. Men lojaliteten til budsjettrammene er vel grunnen til at disse arbeidsgiverrepresentantene er i disse jobbene de er i. Men dyrt blir det, tjenestene blir ikke bedre og det er oss dette går ut over.
Det skrytes jo så mye av «trepartssamarbeidet» her til lands. Er det bare skryt?
Det brygger opp til krig i Stillehavet. Vil Aukus gjøre de samme feilene som Nato?
Av Thomas Fazi - 5. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/det-brygger-opp-til-krig-i-stillehavet-vil-aukus-gjore-de-samme-feilene-som-nato/
Australia er ikke bestemt til å bli en suveren partner, men «Amerikas militære utskytingsrampe i Asia».
UnHerd, 19. april 2024
USA kan miste terreng til nye globale makter på mange måter, men når det gjelder å så konflikt rundt om i verden, forblir landet uovertruffent. Mens USA langsomt overlater Ukraina til sin egen skjebne, etter å ha spilt en avgjørende rolle i å utløse denne konflikten i utgangspunktet, og samtidig som det bidrar til den farlige eskaleringen i Midtøsten, legger landet også grunnlaget for en fremtidig krig med Kina i Asia.
I mye av det siste halve århundret har USA og dets allierte i Asia-Stillehavsområdet, skydd en kollektiv NATO-lignende tilnærming til sikkerhet i regionen, og har i stedet valgt et såkalt nav-og-eiker-system: med USA som knutepunkt og ulike bilaterale og multilaterale allianser som eiker for et ideelt «sikkerhetshjul». I løpet av de siste årene, midt i økende spenninger med Beijing, har disse initiativene blitt flere, med overlappende politiske, militære og økonomiske avtaler som har skapt, med The Economists ord, «et stadig tykkere gitter i Kinas periferi».
USA synes imidlertid nå fast bestemt på å ta denne tilnærmingen et skritt videre, ved å forvandle sitt lappeteppe av ordninger til en fullverdig militærallianse: et asiatisk NATO. Det første vesentlige skrittet i denne retningen var etableringen, i Biden-administrasjonens tidlige dager, av Australia-Storbritannia-USA-pakten (Aukus), et nytt trilateralt militærpartnerskap som inkluderte, som sin sentrale søyle, levering av atomdrevne (men ikke atomvåpenbestykkede) ubåter til Australia. Prosjektet ble i utgangspunktet møtt med skepsis og fiendtlighet – spesielt, som man kunne ha forventet, fra Kina, som sa at partnerskapet risikerte «alvorlig skade på regional fred».
Selv om dette førte til en treg start for den nye alliansen, har Aukus skutt fart de siste månedene. De tre landene kunngjorde nylig lanseringen av søyle II i pakten, som vil se medlemmene samarbeide om neste generasjons militære teknologier – inkludert kvanteberegning, kunstig intelligens, hypersoniske våpen og undersjøiske evner – og bestemme om de skal invitere nye medlemmer, som Sør-Korea, Canada, New Zealand og Japan. Tidligere denne måneden skrev USAs ambassadør til Japan, Rahm Emanuel, at Japan var «i ferd med å bli den første ekstra pilar II-partneren».
I løpet av det siste året har USA og landets allierte i regionen ettertrykkelig benektet at disse trekkene er rettet mot å etablere et «asiatisk NATO». Slike forsikringer veier imidlertid ikke mye i disse dager – spesielt i Kina. Tross alt er USA veldig åpent om det faktum at de anser Kina for å være sin største «fremadstormende trussel» – og flere høytstående amerikanske tjenestemenn har hevdet at de anser en krig mellom USA og Kina i de kommende årene for å være så godt som uunngåelig. Faktisk har NATO selv erklært Kina for å være en «systemisk utfordring». I mellomtiden utdyper USAs allierte i regionen sine forbindelser med selve NATO, gjennom såkalte individuelt tilpassede partnerskapsprogrammer (ITPP), og lederne av Australia, Japan, Korea og New Zealand ble invitert som gjester til et NATO-toppmøte i Litauen i fjor, der kommunikéet nevnte Kina mer enn et dusin ganger for tvangsmessige og destabiliserende militære og økonomiske handlinger.
Den vestlige fortellingen er at den militære oppbyggingen i Asia-Stillehavet bare er et svar på Kinas stadig mer selvsikre holdning i regionen – og handler derfor om avskrekking, ikke eskalering, og bør ikke oppfattes av Kina som en trussel. Men skal vi forvente at Kina skal ta vårt ord for det? Beijing har faktisk gjort det veldig klart at de ser på Aukus, og den voksende amerikanske militære tilstedeværelsen i Asia-Stillehavet, som en trussel – spesielt i lys av den nye amerikanske viseutenriksministeren Kurt Campbells innrømmelse, av at «Aukus-ubåter er beregnet på en potensiell krig med Kina om Taiwan».
I denne sammenhengen virker Campbells argument om at Aukus vil «styrke fred og stabilitet mer generelt» i regionen, i beste fall naivt, og i verste fall bedragersk. Det er faktisk vanskelig å se hvordan det å helle militært maskineri inn i en allerede ustabil region, ikke vil føre til den eskalerende spiralen som Aukus styrking og ekspansjon angivelig er rettet inn mot å forhindre: full krig mellom USA og Kina.
Hvis alt dette føles kjent, er det fordi det er det. På mange måter minner det som skjer med Aukus i Asia-Stillehavet om NATOs ekspansjon mot Russlands grense etter nittitallet. Selv da hevdet Nato at utvidelsen var defensiv i sin natur og ikke burde bli sett på som en trussel av Russland. Likevel forsto utallige amerikanske politikere og diplomater, inkludert George Kennan og Bill Clinton, at NATO-utvidelsen ville bli en selvoppfyllende profeti: uavhengig av vestlige forsikringer, ville det skape et sikkerhetsdilemma for Russland, og på et tidspunkt invitere til et gjengjeldelsessvar fra sistnevnte, og dermed skape selve sikkerhetstrusselen som NATO-utvidelsen angivelig forsvarte seg mot. Dette er selvfølgelig akkurat det som skjedde, som til slutt førte til de tragiske hendelsene som fortsatt utspiller seg i Ukraina.
I dag utfolder en lignende selvoppfyllende profeti seg i Asia-Stillehavet. Når det gjelder utvidelsen av Aukus, tar USA igjen i bruk den samme inkrementelle, eller «salamitaktikken», som de gjorde under NATOs ekspansjon: den kutter av tynne skiver gradvis – beveger seg i små skritt – slik at ingen enkelt handling kan brukes av den andre siden for å rettferdiggjøre en større respons, mens de over tid oppnår det ønskede (og offisielt benektede) resultatet.
Gjennom NATOs gradvise utvidelse gjorde denne strategien Washington i stand til å avvise enhver anklage og å fremstille Russlands svar som uforholdsmessige. Et lignende argument brukes i dag for å avvise kinesiske bekymringer om Aukus pilar II: Det siste, hevder USA, innebærer ganske enkelt større militærteknologisk samarbeid mellom allierte land, ikke etableringen av en fullstendig militærallianse. Men selvfølgelig er økende «felles evner og interoperabilitet» mellom land – akkurat som USA gjorde i Ukraina i opptakten til Russlands invasjon – et skritt i den retningen.
En annen taktikk plukket fra Natos dreiebok er «avskrekkings-samarbeid-dikotomien» – et begrep skapt av den norske statsviteren Glenn Diesen, for å beskrive hvordan NATO ekspanderte samtidig som det fortsatte å fremme samarbeid med Russland på flere områder. En lignende tilnærming i dag har blitt adoptert i land som Australia og New Zealand: mens de utdyper sine relasjoner med USA og NATO i sammenheng med erklærte militære sikkerhetsallianser som er anti-Kina, fortsetter de å uttrykke sin iver etter å opprettholde solide økonomiske bånd med Kina.
Nå kan dette virke forståelig: Kina i dag er den øverste handelspartneren for de fleste amerikanske allierte og partnere i Asia-Stillehavsregionen, inkludert Australia og New Zealand. Men det taler også til irrasjonaliteten i denne tilnærmingen til Kina. Tross alt er det uklart nøyaktig hvordan Kina representerer en «trussel» mot disse landene – med mindre man tolker en slutt på amerikansk dominans i Asia-Stillehavsregionen, og fremveksten av en mer polisentrisk orden med flere maktsentre, for å være en iboende trussel, som faktisk synes å være tilfelle. Som Helen Clark, tidligere statsminister i New Zealand, spurte om rapporter om at regjeringen vurderer å bli med i Aukus:
«Hvorfor trenger vi en militærallianse, angivelig innrettet på å forsvare oss fra vår viktigste handelspartner? Dette henger liksom ikke helt sammen».
Som svar kan lokale politikere fortelle seg selv – og sine borgere – at militære allianser som Aukus ikke kompromitterer landets suverenitet, og at de forblir ansvarlige for utenrikspolitikken. NATOs historie forteller imidlertid en annen historie: USA-ledede militærallianser av denne typen skaper en sti av avhengighet, som gjør det svært vanskelig for enkeltmedlemmer å løsrive seg fra de utenrikspolitiske beslutningene som blir tatt i Washington, selv om de er uenige med dem. Igjen, historien om Nato-utvidelsen er lærerik her. Da president Clinton forsøkte å fremme utplasseringen av strategiske rakettforsvarssystemer i Øst-Europa, møtte han sterk motstand fra flere europeiske land. Men Washington, som de facto leder av det dominerende sikkerhetssystemet i Europa, brukte metodisk kravet om «alliansesolidaritet» for å dempe kritikk fra allierte. Etter hvert stilte Nato-allierte seg på rekke og rad – akkurat som de gjorde etter Russlands invasjon av Ukraina.
I denne forstand ville land som Australia og New Zealand være naive i å tro at de kunne unngå å bli trukket inn i en fremtidig konflikt mellom USA og Kina. Aukus betyr effektivt sett å overgi sin utenrikspolitikk til USA. Tross alt har amerikanerne vært ganske åpne om det faktum at de ser på Aukus som et NATO-lignende middel for å hevde amerikansk hegemoni over regionen. Campbell, sjefarkitekten for Bidens Asia-strategi, har åpent innrømmet at Aukus handler om å «låse [Australia] inne for de neste 40 årene» – dvs. underordne landet USAs geopolitiske strategi.
Den australske regjeringen har ofte uttalt at Aukus «ikke involverer noen ante facto forpliktelse til å delta i, eller bli ledet i samsvar med, militære operasjoner i noe annet land». Men de ble nylig avvist av ingen ringere enn Campbell selv, som ifølge Financial Review bekreftet at «Washington ikke ville overføre juvelen i sin krone – atomdrevne ubåter – hvis de ikke hadde endelig innflytelse over deres operasjonelle bruk, spesielt hvis det oppstår en konflikt med Kina». Som The Economist nylig observerte, er Australia ikke bestemt til å bli en suveren partner, men «Amerikas militære utskytingsrampe i Asia».
Våre allierte i Asia står dermed overfor et valg: De kan enten velge å utnytte sin unike geografiske posisjon og fungere som en bro mellom øst og vest; eller de kan velge å bli redskaper for amerikansk militarisme og stormaktskonfrontasjon. For å se hvordan det sistnevnte kan ende opp, trenger de bare å se til Europa.
Artikkelen ble publisert av UnHerd.
A war is brewing in the Pacific
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Thomas Fazi er spaltist og oversetter i UnHerd. Hans siste bok er The Covid Consensus, skrevet sammen med Toby Green.
Russland–Iran–Kina leter etter en ny global sikkerhetsorden
Av Pepe Escobar - 5. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/russland-iran-kina-leter-etter-en-ny-global-sikkerhetsorden/
Mens det kollektive vesten er grepet av en eksistensiell legitimitetskrise, utarbeider Russland, Iran og Kina sin egen sikkerhetsorden for å beskytte resten av verden fra «folkemorderne».
Hegemonen har ingen anelse om hva som venter den eksepsjonalistiske tankegangen: Kina har begynt å røre i den sivilisatoriske gryta uten å bry seg om en uunngåelig rekke sanksjoner som kommer tidlig i 2025 og/eller etter en mulig kollaps av det internasjonale finanssystemet.
Forrige uke ble USAs utenriksminister Anthony Blinken og hans liste over vrangforestillinger fra USA ønsket velkommen i Beijing av utenriksminister Wang Yi og president Xi Jinping som lite mer enn en irriterende mygg. Wang understreket ifølge referatene at Teheran har rett til å forsvare seg mot Israels makulering av Wien-konvensjonen da landet angrep det iranske konsulatet i Damaskus.
I FNs sikkerhetsråd stiller Kina nå åpent spørsmålstegn ved ikke bare det statsstyrte terrorangrepet på Nord Streams, men også USA-Israel-kombinasjonens blokkering av palestinsk stat. Dessuten er Beijing, akkurat som Moskva nylig, vertskap for Palestinas politiske fraksjoner sammen på en konferanse som tar sikte på å forene dem.
Neste tirsdag, bare to dager før Moskva feirer Seiersdagen, slutten av den store patriotiske krigen, vil Xi lande i Beograd for å minne hele verden om 25-årsjubileet for bombingen av den kinesiske ambassaden av USA, Storbritannia og NATO.
Russland ga i mellomtiden en plattform for UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, som Israel har forsøkt å frata finansiell støtte – for å forklare høye representanter for BRICS-10 den katastrofale humanitære situasjonen i Gaza, som beskrevet av UNRWAs generalkommissær Philippe Lazzarini.
Kort sagt, seriøs politisk virksomhet blir allerede drevet utenfor det korrupte FN-systemet, ettersom FN går i oppløsning til et korporativt skall der USA som største aksjonær dikterer alle vilkår.
Nok et sentralt eksempel på BRICS som det nye FN: Russlands sikkerhetsrådsleder Nikolai Patrusjev møttes i St. Petersburg 23. april med sin kinesiske kollega Chen Wenqing på sidelinjen av det 12. internasjonale sikkerhetstoppmøtet, og samlet over 100 nasjoner, inkludert sikkerhetssjefene for BRICS-10 medlemmene Iran, India, Brasil og Sør-Afrika, samt Irak.
SCO sikkerhetsshow
Men det viktigste veiskillet de siste dagene var forsvarstoppmøtet i Shanghai Cooperation Organization (SCO) i Astana, Kasakhstan. For første gang møtte den nye kinesiske forsvarsministeren, Dong Jun, sin russiske motpart, Sergei Sjoigu, for å understreke deres omfattende strategiske partnerskap.
Dong understreket i betydelig grad den «dynamiske» karakteren av militær interaksjon mellom Kina og Russland, mens Sjoigu forsterket det og sa at det «setter en modell for mellomstatlige forhold» basert på gjensidig respekt og delte strategiske interesser.
Da han talte til hele SCO-forsamlingen, tilbakeviste Sjoigu ettertrykkelig den massive vestlige propagandakampanjen om en russisk «trussel» mot NATO.
Alle var på SCOs forsvarsministermøte – inkludert, ved samme bord, India, Iran, Pakistan og Hviterussland som observatør. Minsk er ivrige etter å bli med i SCO.
De sammenfallende strategiske partnerskapene mellom Russland og Iran og Kina var helt synkronisert. I tillegg til at Dong møtte Sjoigu, møtte han også den iranske forsvarsministeren brigadegeneral Mohammad Reza Ashtiani, som ga en overstrømmende ros av Beijings fordømmelse av det israelske terrorflyangrepet i Damaskus.
Det som nå skjer mellom Beijing og Teheran er en reprise av det som startet i fjor mellom Moskva og Teheran, da et medlem av den iranske delegasjonen på besøk i Russland bemerket at begge parter hadde blitt enige om et gjensidig «alt dere trenger» på høyt nivå-forhold.
I Astana var Dongs støtte til Iran umiskjennelig. Ikke bare inviterte han Ashtiani til en sikkerhetskonferanse i Beijing, som gjenspeiler den iranske posisjonen, han krevde også en umiddelbar våpenhvile i Gaza og levering av humanitær hjelp.
Sjoigu ga i møte med Ashtiani en ekstra kontekst da han minnet om at «den felles kampen mot internasjonal terrorisme i Syria er et levende eksempel på våre langvarige vennlige forhold». Den russiske forsvarsministeren leverte deretter sitt hovedpoeng:
Den nåværende militærpolitiske situasjonen og truslene mot våre stater forplikter oss … til felles tilnærminger for å bygge en rettferdig verdensorden basert på likhet for alle deltakere i det internasjonale samfunnet.
En ny global sikkerhetsorden
Etablering av en ny global sikkerhetsorden er midt i hjertet av BRICS-10-planleggingen – på nivå med de-dollariseringsdebatten. Alt dette er forbannelse for det kollektive vesten, som ikke er i stand til å forstå de mangefasetterte, sammenvevde partnerskapene mellom Russland, Iran og Kina.
Og samhandlingen fortsetter på det personlige planet. Russlands president Vladimir Putin besøker Beijing senere denne måneden. På Gaza er Russland–Iran–Kina-posisjonen i fullstendig synkronisering: Israel begår folkemord. For EU – og NATOstan som helhet – er ikke dette folkemord: blokken støtter Israel uansett.
Etter at Iran, den 13. april, endret spillet i Vest-Asia for godt, uten engang å bruke sine fineste hypersoniske missiler, er nøkkelspørsmålet for den globale majoriteten sterkt: til syvende og sist, hvem vil begrense folkemordene, og hvordan? Diplomatiske kilder antyder at dette vil bli diskutert ansikt til ansikt av Putin og Xi.
Som en kinesisk lærd, med enestående presisjon, bemerker:
Denne gangen står barbarene overfor en 5000-årig vedvarende skriftlig sivilisasjon, bevæpnet med Sun Tzus Art of War, Maos tanker, Xis strategi for dobbel sirkulasjon, Belt and Road, BRICS, renminbi-digitalisering, Russland og Kina ubegrenset, verdens mektigste produksjonsindustri, teknologisk overlegenhet, økonomisk kraftsenter og støtte fra det globale sør.
Alt dette mot en polarisert Hegemon i ubalanse, med dets folkemordsbelagte hangarskip i Vest-Asia som spinner totalt ut av kontroll.
USAs trusler om et «klart valg» mellom å avslutte flere viktige deler av det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina eller å møte en tsunami med sanksjoner, vinner ikke gehør i Beijing. Det samme gjelder Washingtons ønskedrøm om å hindre BRICS-medlemmer fra å droppe den amerikanske dollaren.
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har gjort det helt klart at Moskva og Beijing nesten har nådd det punktet der de forlater den amerikanske dollaren i bilateral handel. Og det direkte tyveriet av russiske eiendeler fra det kollektive vesten er den ultimate røde linjen for BRICS – og alle andre nasjoner som ser på med gru – som helhet: dette er definitivt et imperium som ikke er avtalekompetent, som Lavrov har understreket siden sent i 2021.
Jaroslav Lisovolik, grunnlegger av BRICS+ Analytics, avviser Hegemonens trusler mot BRICS ettersom veikartet mot et alternativt betalingssystem fortsatt er i sin spede begynnelse. Når det gjelder handel mellom Russland og Kina har høyhastighetstoget som ikke handler i dollar allerede forlatt stasjonen.
Likevel gjenstår nøkkelspørsmålet: Hvordan vil Russland–Iran–Kina som BRICS-ledere, SCO-medlemmer, og samtidig topp tre «eksistensielle trusler» mot Hegemonen, kunne begynne å implementere en ny global sikkerhetsarkitektur uten å konfrontere folkemorderne?
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle:
The Russia–Iran–China search for a new global security order
Narrativer og kreftøkningen
Av Foreningen lov og helse - 5. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/narrativer-og-kreftokningen/
Av Terje, Foreningen lov og helse.
En av mine favorittsysler er å analysere noen av de mange narrativene som pumpes ut over eteren i Norge, og nå skal det dreie seg om kreft. Et epidemiologisk fenomen seneste årene er at krefttallene øker. Statistikken viser det, men man merker også i sine nære bekjentskapskretser en markant økning blant annet av historier om folk som allerede har kreft, og hvor kreften er under kontroll, men hvor kreften nærmest “eksploderer” i kroppen. For eks. kjenner jeg personlig til 5 slike tilfeller bare i min krets, og andre jeg snakker om har samme opplevelse. Statistikken bekrefter jo som sagt også disse anekdotiske erfaringene, men jeg mistenker at den såkalte “turbokreften” (at kreft som egentlig er under kontroll “eksploderer”) ikke fanges direkte opp av statistikken, fordi uansett om kreften er under kontroll, eller har eksplodert teller den vel bare som ett tilfelle.
Det er for øvrig ikke bare i Norge kreft-omfanget øker, også i resten av Vesten som for eks. i UK. Én av Storbritannias prominente onkologer Angus Dalgleish har febrilsk prøvd å advare mot denne trenden som har en del korrelasjoner med at befolkningen ble vaksinert.
Det er også flere og flere andre som hevder at mRNA-vaksinene mot Covid-19 i mange tilfeller forårsaker, her en studie fra Japan.
En av de fremste promotører av virkelighetsfjerne narrativer i Norge er ass. helsedirektør Espen Nakstad. Han har lenge vært skråsikker på at vaksinen ikke har noe med saken å gjøre når det gjelder noe som helst problematisk. I artikkelen hos NRK trekker han frem at befolkningen blir eldre som en av forklaringene til at folk plutselig begynte å bli mye mer syke og svake. I året 2021 ble rett og slett befolkningen akutt et par hakk mer gamle, og spesielt fra sommer/høst 2021 (da massevaksineringen ble gjennomført).
Et svært viktig element av den mer langsomme narrativ-konstrueringen som går over litt lengre tid er sensuren og algoritmene som ligger i søkemotorene på internett, så som google.com, hvor KI (såkalt kunstig intelligens) blir en mer og mer viktig del. En verden der KI i større og større grad lynende raskt skal fortelle oss hvordan “virkeligheten” er på vei inn i full fart (what could go wrong).
Så til poenget med dette, og poenget er bare en liten men litt artig anekdote. Da jeg for noen uker siden søkte på google.com om kreftøkningen, ville Googles KI ha meg til å tro på følgende narrativ:
At den uthevede delen av svaret dens ikke har noe med spørsmålet å gjøre er én ting og vittig nok. Og som om noen har hevdet at ingen hadde kreft før. Men så kommer egentlig det viktigste, (og vittigeste) hvor kreft presenteres nærmest som en naturlov og hvor kausalitet og statistisk insidens blandes sammen. Budskapet er altså: mennesker får rett og slett kreft (naturlov), og lever du lenger så er det naturlig at du får kreft. Akkurat som at jo mer du kjører bil jo større sjans er det for at du en dag ender i en bilulykke. Så hvis du så en dag kræsjer, så er årsaken til ulykken at du kjører mye bil.
Men vi kan faktisk kose oss enda mer – for siste setning om at en årsak til kreft er at vi overlever sykdommer er også relativt ubetalelig. Flere og flere får kreft, noe som er ledd i en egentlig positiv trend med andre ord.
Oppsummert kan det på en måte sies slik: det er en økning i kreft fordi vi blir friskere.
Vi kan også dra argumentasjonsrekken andre verden – i KI’s verden vil i så måte en kur mot kreft være at folk dør tidlig (eller begynner å dø mer av sykdommer). For det vil jo etter “kreft-naturloven” medføre at insidensen vil gå ned.
Kanskje noen skal foreslå dette for helseministeren – at kreftstrategien skal omfatte å slutte å behandle folk for andre sykdommer?
Sjokktall omkring dødelighet blant unge fra covidvaksinene
Av enigma - 5. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/sjokktall-omkring-dodelighet-blant-unge-fra-covidvaksinene/
enigma
Hvorfor snakker man ikke om dette? Spørsmålet besvares av finansmann Edward Dowd i dette ferske intervjuet med utgangspunkt i høy overdødelighet blant unge i tilknytning til covidvaksinene. Han tar også for seg tallgrunnlaget vedrørende skader og bivirkninger der utfallet ikke har medført død, noe som medvirker til å gi et detaljert bilde omkring alvorligheten i situasjonen. Dowd er forfatteren bak boka «Cause Unknown: The Epidemic of Sudden Deaths in 2021 & 2022.»
Edward Dowd var kapitalforvalter hos BlackRock og er en tallknuser av rang.
Mr. Jekielek: Du var på dette programmet for halvannet år siden, og vi snakket om noen forbløffende data som du hadde satt sammen rundt økningen i overdødelighet, og en rekke andre relaterte problemer. Du vitnet nylig i Kongressen. Hva er bunnlinjen av det du har funnet nå?
Mr. Dowd: Hovedpoenget er dette. Det var en enorm mengde overflødige dødsfall som virkelig nådde toppen i 2021, og begynte deretter å falle igjen i 2022 og 2023. Det overskytende dødstallet siden vaksinasjonen er at rundt 1,1 millioner for mange amerikanere døde, og 300.000 av disse var mellom 15 år og 64. Det sammenlignes med 2020, hvor 458.000 mennesker døde, og det var stort sett eldre amerikanere. Bare 27 prosent var mellom 15 og 64 år. Det endret seg i 2021 til rundt 47 prosent.
Faktisk var det absolutte tallet i 2020 124.000 mellom 15 og 64 år. Det gikk opp til 215.000, en økning på 74 prosent fra 2020 til 2021. Det er slående for meg, fordi vi ble fortalt at viruset stort sett drepte eldre amerikanere med komorbiditeter (andre mulige dødsårsaker, o.a.). Hvorfor ble det da et skifte i sammensetningen i 2021? Fordi et like stort antall amerikanere døde overtallig hvert år, men vi gikk over til at nesten halvparten av disse amerikanerne var i arbeidsfør alder.
Kilder: The Epoch Times
I 2022 ble det registrert en overdødelighet på hele 11,5 prosent, som tilsvarer 4.682 flere dødsfall enn forventet. Tall NRK har innhentet viser en betydelig overdødelighet også i yngre aldersgrupper.
Se også:
Insektene i Norge forsvinner med 14% per år. Vet vi ikke hvorfor?
Av Einar Flydal - 5. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/insektene-i-norge-forsvinner-med-14-per-ar-vet-vi-ikke-hvorfor/
NRK meldte 2. mai både i radio og TV at insektene forsvinner i rask takt. NINA – Norsk institutt for naturforskning (NINA) – har forsket på saken siden 2020. Prosjektet finner så langt årsaker i klimaendringene, og fra før vet vi at årsakene kan være mange: I ulik forskning blir endringer i arealbruk, mer intensivt landbruk, overdreven bruk av insektmidler samt klimaendringer trukket fram som årsaker til tap av insekter.
Men menneskeskapte elektromagnetiske felt fra trådløs kommunikasjon og høyspentledninger blir ikke nevnt. Store mengder forskning viser at her finner vi også er en svært vesentlig årsak. Er temaet tabu, eller skyldes det ganske enkelt at forskerne ikke kan noe om det?
Jeg sendte derfor en epost til NINAs prosjektleder og til journalisten i NRK.no som skrev om saken samme kveld:
Hei,
Jeg ser at omtalen i NRK og på nettsiden til prosjektet at dere finner forklaringer først og fremst i klimaendringer. Og at de spiller en rolle, vil jeg ikke trekke i tvil. Men det er også en kjent sak at både forskere og andre lettere finner det de leter etter, enn andre forklaringer som supplerer eller motsier. (Det gjelder selvsagt også meg.)
Jeg har etter rundt 40 år innen IKT og telekom brukt rundt 15 år på å gå i dybden på temaet helse- og miljøvirkninger fra menneskeskapte elektromagnetiske felt.
Det fins en meget rikholdig primærlitteratur på området skadelige helsevirkninger på generell biologi, og etter hvert flere omfattende litteraturstudier på insekter.
De siste årene har det blant forskere innen dette feltet særlig vært fokus på hvordan de ganske lavfrekvente komponentene i all trådløs kommunikasjon bidrar til økt produksjon av ROS (oksidanter) og dermed forårsaker et vidt spekter av skadelige virkninger.
Også lab-studier og feltstudier viser betydelig følsomhet knyttet elektromagnetiske felt, uten at man har noen direkte årsaksforklaring.
Disse, samt at mikrobølger i seg selv har bølgelengder som gir resonans i hele insektkropper, kan i høy grad bidra til å forklare insektnedgangen, også i Norge.
Jeg legger ved en enkelt oversiktsstudie over ulike dyrs følsomhet for slike felt, en liten studie av maur, en populærfaglig sammenstilling med omfattende referanser av den tyske biologen Ulrich Warnke, og viser ellers til litteraturen som du finner i bloggpostene her:
https://einarflydal.com/?s=insekter
En nøkkel for å forstå hvordan slike forklaringer kan ha noe for seg til tross for at eksponeringens styrker er svært langt under gjeldende grenseverdier (for mennesker), er at grenseverdiene er fastsatt utfra oppvarmingspotensialet, mens vi her snakker om helt andre mekanismer (f.eks. forstyrrelser av aksjonspotensialet i kalsiumkanaler, vridning av kollagen og resonansvirkninger) som ikke kartlegges når man måler på dose-respons-sammenhenger utfra energiintensitet alene, slik man gjør ved fastsettelse av grenseverdier (og som er lagt til grunn for EU-studien Buglife 2018, som derfor ikke finner noen påvirkning fra slike kilder).
Med vennlig hilsen
Einar Flydal
[Vedleggene jeg sendte med, finner du her:]
Sam J. England and Daniel Robert: The ecology of electricity and electroreception, Biol. Rev. (2022), 97, pp. 383–413. 383, doi: 10.1111/brv.12804, https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/brv.12804
Marie-Claire Cammaerts and Olle Johansson: Ants can be used as bio-indicators to reveal biological effects of electromagnetic waves from some wireless apparatus, Electromagn Biol Med, Early Online: 1–7, 2013, https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23977878 (som må kjøpes, men jeg har omtalt den i bloggpost 02.09.2020)
og
Warnke, Ulrich: Bees, birds and mankind – Destroying Nature by ‘Electrosmog’, Effects of Wireless Communication Technologies Series, Kompetenzinitiative, Kempten, 2007, http://kompetenzinitiative.net/KIT/KIT/english-brochures/
Så får vi se om noen plukker opp denne forskningen og trekker den inn i prosjektet.
Jeg burde selvsagt også lagt til den nye og mest omfattende studien av insekter og elektromagnetiske felt som er gjort til nå:
Thill, Alain, Cammaerts, Marie-Claire and Balmori, Alfonso. «Biological effects of electromagnetic fields on insects: a systematic review and meta-analysis» Reviews on Environmental Health, 2023. https://doi.org/10.1515/reveh-2023-0072
Einar Flydal, den 4. mai 2024
Denne teksten ble først publisert på
http://einarflydal.com
den 4.5.2024