Nyhetsbrev steigan.no 05.03.2024
Putins atomvarsel er direkte og eksplisitt
Israels e-krigføring: bruk av smarttelefoner for å drepe i Libanon
Havvind-utbyggere vil ha 3600 kroner fra hver familie i subsidier – hvert eneste år
81 år siden den første massehenrettelsen av kommunister i Norge
Ytringsfriheten angripes av sine egne forsvarere!
Krigsdagbok del 99 – 26. til 31. desember 2023
Putins atomvarsel er direkte og eksplisitt
Av M. K. Bhadrakumar - 5. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/putins-atomvarsel-er-direkte-og-eksplisitt/
Faren for at krigen mellom NATO og Russland i Ukraina kan utløse en atomkrig er reell. Dette er ikke noe å ta lett på, men må tas ytterst alvorlig. Dette skriver den indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar.
Armageddon-spøkelset har blitt påkalt ofte nok under den 2 år gamle krigen i Ukraina til at referansen til det i Russlands president Vladimir Putins tale i det føderale parlamentet i Russland torsdag hadde en kjent klang. Der ligger risikoen for feilvurdering fra det vestlige publikummets side hvis de tror at Putin bare var «roper ulv».
Tre ting må bemerkes innledningsvis. For det første har Putin vært eksplisitt og direkte. Han gir forhåndsvarsel om at han er forpliktet til å svare med kjernefysisk kapasitet dersom den russiske statsdannelsen er truet. Ved å unngå insinuasjoner eller mørke hint kom Putin faktisk med en dyster erklæring av epokegjørende betydning.
For det andre talte Putin til den føderale forsamlingen foran crème de la crème av den russiske eliten og gjorde hele nasjonen klar over at landet kan bli presset inn i en atomkrig for å bevare sin eksistens.
For det tredje kommer dette i en kontekst av dumdristige, dumdristige vestlige statsmenn som er desperate etter å avverge et forestående nederlag i krigen, som de startet i første omgang, med den uttalte intensjon om å ødelegge Russlands økonomi og skape sosia og politiske ustabilitet som ville føre til et regimeskifte i Kreml.
I virkeligheten er USAs forsvarsminister Lloyd Austins prognose torsdag under en kongresshøring i Washington om at «NATO vil være i kamp med Russland» hvis Ukraina ble beseiret, manifestasjonen av en knipe som Biden-administrasjonen står overfor etter å ha ført Europa til randen av et grusomt nederlag i Ukraina. Dette har skapt alvorlig usikkerhet angående Europas økonomiske utvikling og avindustrialisering på grunn av tilbakeslaget når det gjelder sanksjoner mot Russland.
Kort sagt, det Austin mente var at hvis Ukraina taper, vil NATO måtte gå mot Russland, da ellers vil den fremtidige troverdigheten til det vestlige alliansesystemet være i fare. Det er en oppfordring til Europa om å samles for en kontinental krig.
Det Frankrikes president Emmanuel Macron uttalte mandag i forrige uke var også et uttrykk for den samme tankegangen, da han forårsaket en storm ved å antyde at det var en mulighet å sende bakketropper for å hjelpe Kiev.
For å sitere Macron: «Det er ingen konsensus i dag om å sende bakketropper offisielt, men … ingenting er utelukket. Vi vil gjøre hva som helst for å sikre at Russland ikke kan vinne denne krigen. Russlands nederlag er uunnværlig for Europas sikkerhet og stabilitet».
Macron talte etter et toppmøte med 20 europeiske land i Paris der et «begrenset dokument» under diskusjon hadde antydet «at en rekke NATO- og EU-medlemsland vurderte å sende tropper til Ukraina på bilateral basis», ifølge den slovakiske statsministeren Robert Fico.
Fico sa at dokumentet «sender rystelser nedover ryggraden», da det antydet at «en rekke NATO- og EU-medlemsstater vurderer å sende tropper til Ukraina på bilateral basis».
Ficos avsløring kan ikke ha kommet som en overraskelse for Moskva, som nå har lagt til offentliggjort transkripsjonen av en konfidensiell samtale mellom to tyske generaler den 19. februar som diskuterte scenariet for et potensielt angrep på Krimbroen med Taurus-missiler og mulig utplassering av kampstyrker fra Berlin i Ukraina, noe som motsier alle offentlige fornektelser fra kansler Olaf Scholz.
Passende nok kalte den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov transkripsjonen «en skrikende åpenbaring». Interessant nok avslører transkripsjonen at amerikanske og britiske militære allerede er utplassert i Ukraina – noe Moskva har påstått i flere måneder – og andre detaljer også.
Dette er et sannhetens øyeblikk for Russland. Etter å ha lært å leve med den jevne oppgraderingen av vestlige våpen levert til Ukraina, som nå inkluderer Patriot-missiler og F-16 jagerfly, etter å ha signalisert forgjeves at ethvert angrep på Krim eller ethvert angrep på russisk territorium ville bli sett på som en rød linje, etter forsiktig å omgå USA-Storbritannias deltakelse i operasjoner for å bringe krigen hjem til russisk territorium har Macrons krigerske uttalelse forrige uke blitt den velkjente siste dråpen for Kreml. Moskva ser for seg vestlig kamputplassering for å kjempe og drepe russiske soldater og erobre territorier på vegne av Kiev.
I talen torsdag, som nesten utelukkende var viet et enormt ambisiøst og fremtidsrettet veikart for å ta opp sosiale og økonomiske spørsmål under den nye normaliteten Russland har oppnådd på tross av vestlige sanksjoner, kom Putin med en advarsel til hele Vesten ved å legge atomvåpen på bordet.
Putin understreket at enhver (ytterligere) kryssing av de uskrevne grunnreglene vil være uakseptabel. Så lenge USA og dets NATO-allierte gir militær bistand til Ukraina, men ikke angriper Russlands jord og ikke direkte engasjerer seg i kamp, vil Russland begrense seg til å bruke konvensjonelle våpen.
Hovedtrekket i Putins bemerkninger ligger i hans avslag på å akseptere en skjebne for Russland i eksistensielle termer arrangert av Vesten. Tankegangen bak er ikke vanskelig å forstå. Enkelt sagt vil Russland ikke tillate noe forsøk fra USA og dets allierte på å omforme situasjonen på bakken ved å påvirke frontlinjene med NATOs militære personell støttet av avanserte våpen- og satellittkapasiteter.
Putin har lagt ballen solid i den vestlige banehalvdelen der det er Vesten som må avgjøre om NATO vil risikere en atomkonfrontasjon, noe som selvsagt ikke er Russlands valg.
Konteksten som alt dette utspiller seg i, har blitt innrammet av lederen for et NATO-land, Ungarns statsminister Viktor Orbán da han talte til et forum av toppdiplomater i Antalya i den tyrkiske rivieraen i helgen og understreket at «europeere sammen med ukrainerne taper krigen og har ingen anelse om hvordan man kan finne en vei ut av denne situasjonen».
Orbán sa: «Vi, europeere er nå i en vanskelig posisjon,» og la til at europeiske land gjorde konflikten i Ukraina «til sin egen krig» og innser for sent at tiden ikke er på Ukrainas side. «Tiden er på Russlands side. Det er derfor det er nødvendig å stoppe fiendtlighetene umiddelbart».
Som han sa det: «Hvis du tror at dette er din krig, men fienden er sterkere enn deg og har fordeler på slagmarken, i dette tilfellet er du i tapernes leir, og det vil ikke være en lett oppgave å finne en vei ut av denne situasjonen. Nå taper vi europeere sammen med ukrainerne denne krigen og har ingen anelse om hvordan vi skal finne en vei ut av denne situasjonen, en vei ut av denne konflikten. Dette er et veldig alvorlig problem».
Dette er sakens kjerne. Under disse omstendighetene er poenget at det vil være katastrofalt lureri fra den vestlige ledelsen og den offentlige opinionen å ikke forstå den fulle betydningen av Putins sterke advarsel om at Moskva mener det de har sagt, nemlig at de vil se på alle vestlig kamputplassering i Ukraina fra NATO-land som en krigshandling.
Og ganske riktig, hvis Russland står overfor risikoen for militært nederlag i Ukraina i hendene på NATO-styrker ved kampdeployering og Donbass- og Novorossiya-regionene står i fare for å bli underkuet igjen, vil det true stabiliteten og integriteten til Russland som stat – og utfordre legitimiteten til Kreml-ledelsen selv – der spørsmålet om bruk av atomvåpen kan bli mer aktuelt.
For å komme tilbake til poenget, kikket Putin gjennom det russiske arsenalet som styrker landets kjernefysiske overlegenhet i dag, og som USA umulig kan matche. Og han avklassifiserte ytterligere noe topphemmelig informasjon: «Anstrengelsene for å utvikle flere andre nye våpensystemer fortsetter, og vi forventer å høre enda mer om prestasjonene til våre forskere og våpenprodusenter».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhdrakumar.
Putin’s nuclear warning is direct and explicit
Det russiske forsvarsdepartemetet har publisert et dokument som beskriver hvordan de ser for ser et NATO-angrep på Russland.
Defense Ministry Reveals Possible Scenario of Attack on Russia.
Israels e-krigføring: bruk av smarttelefoner for å drepe i Libanon
Av skribent - 5. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/israels-e-krigforing-bruk-av-smarttelefoner-for-a-drepe-i-libanon/
Israels militære trenger gjennom hverdagslige libanesiske smarttelefoner og nabolags sikkerhetskameraer som en del av et formidabelt overvåkings- og spionasjeoppdrag for å drepe Hezbollah-krigere og deres familier.
Nylig har det vært en mengde rapporter som beskriver Israels evner innen overvåking og sporing av mobile enheter i forbindelse med Tel Avivs militære aggresjon mot Sør-Libanon.
Disse hemmelige operasjonene, som ofte involverer målrettede attentater fra droner eller krigsfly, ble utført ved å utnytte tilstedeværelsen av mobiltelefoner – både smarttelefoner og vanlige enheter – blant libanesiske motstandsfolk mens de var engasjert i grenseoverskridende operasjoner til støtte for den palestinske motstanden etter at Al-Aqsa-flommen ble lansert.
Israelsk etterretning bruker dataene fra disse enhetene, inkludert GPS-aktiverte smartklokker, for å finne plasseringen av mål og spore bevegelsene til militsfolk.
I tillegg har det vært rapporter om at Israel utnytter enhetene som eies av venner og familier til motstandskjempere, som kanskje ikke er fullt klar over risikoen ved sin teknologibruk. Denne mangelen på bevissthet åpner muligheter for israelsk etterretning til å samle informasjon gjennom elektroniske midler, for eksempel smart-TVer koblet til internett eller andre elektroniske enheter som overfører data.
Denne sårbarheten ble anerkjent av Hizbollahs generalsekretær Hassan Nasrallah, som i en tale 13. februar oppfordret sine partisaner i sør til å «kaste» smarttelefoner, som han beskrev som «spionenheter».
Overvåkingstaktikker og bedragstrategier
Israel er kjent for å bruke en rekke taktikker, inkludert å lage falske online-profiler, for å samle personlige data og metadata om krigerne. Denne informasjonen, kombinert med avanserte teknologiske systemer og kunstig intelligens, hjelper til med å identifisere og rette presisjonsangrep mot individer.
For å motvirke israelsk overvåking har den libanesiske motstanden vært aktiv i å demontere radar- og spionsystemer utplassert av det israelske militæret langs den libanesisk-palestinske grensa gjennom hele sitt engasjement i denne krigen som nå omfatter hele regionen.
Men som svar har Israel vendt seg til å bruke kameraer plassert i hjem, nabolag og gater, ofte ved å trenge inn i eksisterende overvåkingsnettverk. I et forsøk på å hindre denne taktikken, har Hezbollah oppfordret innbyggere i grensebyer i Sør-Libanon til å deaktivere overvåkingskameraer i hjem og butikke.
Dette kommer i tillegg til de mistenkelige henvendelsene fra enkeltpersoner som hevder å representere offisielle eller private foreninger og institusjoner, som søker informasjon om familiemedlemmer, eller spør om spesifikke individer tilknyttet motstanden. Flere hjem har opplevd israelsk beskytning etter slike oppfordringer, ifølge kilder fra Alhurra (AFP).
Dyktigheten til Israels elektroniske og teknologiske arsenal er allment anerkjent, og posisjonerer landet som en av de globale lederne innen spionasjeteknologiindustrien. Okkupasjonsstatens 8200 etterretningsenhet, som ofte blir sammenlignet med globale teknologiske etterretningsbyråer, har befestet Tel Avivs posisjon i det digitale spionasje- og overvåkingsmiljøet.
I løpet av de siste årene har internasjonale lekkasjer og spionvareskandaler avslørt eksistensen av svært effektive israelske spionasjesystemer, alt fra åpen kildekode-intelligens (OSINT) til menneskelig intelligens (HUMINT), alt sømløst integrert med banebrytende kunstig intelligens.
Slipper løs Pegasus
Blant de mest beryktede elektroniske spionasjeprogrammene er «Pegasus», passende kalt overvåkingens «bevingede hest». Human Rights Watchs detaljerte rapport tidlig i 2022 kastet lys over programmets omfattende personvernbrudd, og avslørte dets ulovlige og hemmelighetsfulle installasjon på smarttelefoner:
Programvaren introduseres i det skjulte på folks mobiltelefoner. Når Pegasus er på enheten, kan klienten gjøre den om til et kraftig overvåkingsverktøy ved å få full tilgang til kameraet, anrop, media, mikrofon, e-post, tekstmeldinger og andre funksjoner, noe som muliggjør overvåking av den målrettede personen og deres kontakter.
«Zero Click»-utnyttelsen, såkalt fordi den ikke krever noen handling fra eieren for å kompromittere enheten, «er en avansert og sofistikert angrepsteknikk som er effektiv til å kompromittere enheter, samtidig som den er svært vanskelig for målet å oppdage eller forhindre».
Spesielt bekymringsfullt er Pegasus’ evne til å avlytte WhatsApp-anrop, og utnytte brukernes antagelse om absolutt sikkerhet. Når spionvaren er lastet ned til enheten, kan den «operative hackeren» gjøre den om til et omfattende overvåkingsverktøy, og få full tilgang til innholdet gjennom kameraet, bilder, videoer, mikrofon, e-post, tekstmeldinger og til og med kryptert materiale.
Libanon har vært involvert i slike overvåkingsarbeid, som fremhevet av Citizen Labs rapport som identifiserer det som et av de 45 landene som er utsatt for Pegasus-operasjoner.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
Israel’s e-warfare: using smartphones to kill the Lebanese resistance
Den er litt forkortet.
Havvind-utbyggere vil ha 3600 kroner fra hver familie i subsidier – hvert eneste år
Av red. PSt - 5. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/havvind-utbyggere-vil-ha-3600-kroner-fra-hver-familie-i-subsidier-hvert-eneste-ar/
Havvind er blitt så dyrt at de som vil bygge ut vil ha et en helt unik milliardsubsidiering. Deep Wind Offshore, Odfjell Oceanwind og Å Energi vil har fem milliarder i årlige statlige subsidier til havvindsatsing, skriver E24.
De tre selskapene foreslår å opprette et fond som skal finansiere havvindutbygginger i tilknytning til olje- og gassfeltene på sokkelen, som skal bruke stadig mer strøm.
Forslaget ble presentert under et havvindseminar SV arrangerte på Stortinget denne uka.
– Fondet tilbyr direkte støtte som gjør at man kan gjennomføre havvindprosjekter, sier direktør for rammevilkår Øyvind Stakkeland i Å Energi (tidligere Agder Energi) under seminaret.
De tre aktørene mener at et slikt fond bør få inn rundt fem milliarder kroner per år, som fortløpende utbetales i støtte til havvindprosjekter.
Han sier at et flytende havvindprosjekt kan kreve rundt 1,50 kroner kilowattimen for å være lønnsomt. Strømmen kan potensielt selges til fastlandsindustrien for rundt 50 øre kilowattimen, påpeker han.
– Så blir det et finansieringsbehov på én krone per kilowattime. Da vil fem milliarder kroner kunne generere fem terawattimer i året i produksjon, sier Lund.
De tre aktørene ønsker å bruke deler av CO₂-avgiftene og kombinere det med en elavgift til et fond som bygges med cirka fem milliarder kroner hvert år, sier Per Lund til E24.
Oljebransjen har foreslått lignende grep. Sammenslutningen KonKraft ønsker å øremerke CO₂-avgiften til et fond av samme type som det eksisterende NOx-fondet, for å finansiere utslippskutt på sokkelen.
Odfjell Oceanwind jobber for tiden med prosjektet Goliatwind, som nylig har vært på høring.
På spørsmål fra E24 om dette er et forsøk på «å få et sugerør inn i statskassen», svarer Per Lund i Odfjell Oceanwind følgende:
– Vi tror dette er en pragmatisk, god løsning som det er en mulighet for å åpne et politisk kompromiss rundt, sier han.
Han avviser at det vil være lurt å droppe havvind, siden det har blitt så dyrt.
– Det vil være veldig dumt for vårt selskap.
Frekkhetens nådegave
Det å i det hele tatt foreslå at norske familier skal belastes med 3600 kroner kroner i året hver for å holde disse selskapene i live er en så himmelropende frekkhet at man nesten blir satt ut.
Så langt har illusjonen om «det grønne skiftet» drevet det at det er mulig å servere noe sånt.
Dette beviser det vi har pekt på lenge på steigan.no: Havvind blir aldri lønnsomt. Det er en hvit elefant som straks bør sendes til de evige jaktmarker.
Det er ikke minst regjeringa som har skapt klimaet for denne typen vanvidd. Den har for lengst gjort det klart at Norge skal oppleve et «havvindeventyr»! Det dreier seg om mange titalls milliarder i statlige subsidier, som altså også norske familier skal få lov til å betale.
Paretos investeringsdirektør Lars Ove Skorpen sier til Nettavisen:
– Opprinnelig var støtten begrenset til 15 milliarder kroner, men tilbakemeldingene førte til at myndighetene økte støtten til 23 milliarder.
Alle vet av bitter erfaring at slike forhåndsanslag i milliardklassen gjerne kan ganges med tre eller fire.
Skrekktall for flytende havvind: – Kan koste 250 milliarder
I juni i fjor skrev Nettavisen.
250 milliarder for full utbygging
Ifølge Europower varierer anslagene på kostnadene kraftig, men det mest sannsynlige anslaget er at anlegget vil kreve en strømpris gjennom hele sin levetid på 1,50 kroner per kWh pluss moms. I verste fall kan det bli 2,11 kroner.
Området utenfor Utsira er ment å bli delt opp i tre vindparker, med en kapasitet på 500 MW hver. Europower har regnet seg fram til at hver av disse vil koste over 83 milliarder kroner.
«Regjeringen har lyst ut tre felt på Utsira Nord. Dersom alle tre feltene blir bygget ut, totalt 1500 MW, blir totalkostnaden på rundt 250 milliarder kroner», skriver Europower.
Norge skal gi milliard-støtte til ulønnsomme prosjekter – slik at enda flere ulønnsomme fabrikker kan bygges.
Suppestasjon for milliardærene
Dette handler ikke om klima. Det handler ikke om miljø. Det handler ikke om et ønske om å dekke Norges kraftbehov. Dette er bare enda et opplagg for at de rike skal plyndre statskassa, det vil si vanlige mennesker i Norge, med «grønne» argumenter.
Noen kommer nemlig til å bli vanvittig rike på denne «klimasatsinga».
Det regjeringa gjør er å lage suppestasjoner for de rike der de med henvisning til «klimamålene» kan få overført titalls av milliarder kroner til totalt meningsløse og ulønnsomme prosjekter. Og fordi de er ulønnsomme, vil vi aldri kunne leve av dem. For regjeringa er ikke det noe problem. Det er bare å tømme ytterligere milliarder ut av statskassa i enda flere subsidier.
Disse 250 milliardene, som sikkert blir overskredet de også, kommer nemlig til å havne der de alltid havner. Mottakerne har navn og adresse. Det er de som allerede er vanvittig rike fra før og deres bakmenn. Det er energi- og kraftspekulantene, det er Kjell Inge Røkke og det er BlackRock og de vanlige mistenkte.
Og dette kan Støre & co gjøre til applaus fra «miljøpartiene» og Manifest Tankesmie fordi det angivelig er «grønt».
Hvor lenge vil det norske folket finne seg i denne galskapen?
Les: Havvind er ikke bærekraftig
På «venstresida» er det Magnus Marsdal og Manifest som har vært megafoner for havvind (subsidiert av Kjell Inge Røkke), men foreløpig har de ikke lykkes i å selge denne hvite elefanten til egne partifeller:
Røkke og Marsdal/Manifest tapte igjen på Rødts landsmøte om havvind
81 år siden den første massehenrettelsen av kommunister i Norge
Av skribent - 5. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/81-ar-siden-den-forste-massehenrettelsen-av-kommunister-i-norge/
”Vi skal dø oppreist, gutter”
1. mars for 81 år siden, kom den første tyske massehenrettelsen av kommunister i Norge.
Av Terje Halvorsen, Derimot.no.
Det var bare to ikke-kommunister blant de 17 som ble skutt i Trandumskogen 1. mars 1943. De to var Gustav Neraasen fra Øyer i Gudbrandsdalen, som ble dømt for å ha oppbevart et våpenlager, og Reidar Svendsen fra Oslo, som hadde skjult en tysk desertør.
Helt fra høsten 1941 hadde Gestapo drevet en iherdig jakt på kommunistenes motstandsarbeid – etter hvert med betydelig suksess. Til utgangen av 1942 var nærmere 1000 personer blitt arrestert for motstandsvirksomhet i regi av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Alle de 15 henrettede kommunistene var blant disse. Året 1943 var alt blitt innledet med en planlagt tysk storaksjon mot NKP. For første gang aksjonerte ikke Gestapo mot kommunister som det var konkret mistanke mot, men baserte seg på nylagde lister der kommunister på frifot skulle arresteres. Mange ble tatt, men de kom først for retten seinere.
Hvorfor kom disse henrettelsene nå? Bakgrunnen var selvsagt den generelle jakten på kommunister, inklusive Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon. Kommunistene drev en omfattende, intens og mangfoldig motstandsvirksomhet. Illegale aviser med massespredning, omfattende organisering av militære grupper, sabotasje, etterretningsvirksomhet og organisert flukttransport til Sverige var blant de virksomhetene Gestapo og deres norske hjelpere i Statspolitiet jaktet på. Bak virksomheten sto partiorganisasjonen – den skulle være motoren i motstandsarbeidet. Flere som har skrevet om kommunistisk motstand har ikke skjønt dette. Men Gestapo forsto det!
Den 2. februar 1943 kapitulerte generalfeltmarskalk Paulus’ 6. armé etter lange og blodige kamper ved Stalingrad. Dette tyske nederlaget ble et vendepunkt i verdenskrigen og innledet en tysk retrett. Selv om ikke alle tyskere fullt ut forsto alvoret i situasjonen, var nederlaget et hardt slag som krevde mottiltak. Tyskland erklærte ”total krig”. En rekke fanger, også norske, ble henrettet i tyske konsentrasjonsleire. Massehenrettelse av kommunister ble et logisk svar i Norge.
De 15 hadde ulik bakgrunn. Noen var framtredende parti- og motstandsledere. Ottar Lie var mangeårig organisasjonsleder og var nå viseorganisasjonsleder i det illegale partiet. Sammen med tidligere leder av NKU Arne Gauslaa, som nå var øverste organisasjonsleder, hadde han med hjelp av lokale krefter klart å bygge det forbudte partiet opp til 2500—3000 medlemmer sommeren 1942. Det var samme medlemstall som partiet hadde da det som første parti i Norge ble forbudt i august 1940. Lie ble tatt ved Gestapos aksjon mot partiets organisasjonssenter på Modum i oktober 1942 da Gauslaa ble drept i skuddveksling og fluktforsøk. Lie ble grovt torturert.
Bjarne Dalland fra Bergen, tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet, var partiets leder på Vestlandet og medlem av den sentralkomiteen (SK) som ble valgt på nyttårsaften 1941. Lars Nordbø var førkrigsmedlem av SK og ble leder av en etterretningsgruppe – et slags norsk ”Røde orkester” – som fra sommeren 1940 samlet militære opplysninger mot tyskerne, trolig for den sovjetiske militære etterretningsorganisasjonen GRU. Også Arne Stensrud og Sigurd Syversen hadde arbeidet for Nordbø. Olav Kvernmo hadde vært leder for partiets forlag, hadde viktige posisjoner i partiet og var med på å lage illegale aviser. Ole Kjell Karlsen var tidligere spaniakjemper og medlem av NKPs illegale distriktsstyre for Oslo/Akershus.
Harald Slåttelid hadde vært landsstyremedlem i partiet og redaktør av partiorganet Hardanger Arbeiderblad i Odda, en av NKPs bastioner. Hans sønn Ørnulv hadde vært leder av NKPs illegale ”ungdomsapparat” og døde i fengselet etter arrestasjon i mai 1942, angivelig etter selvmord. Oppsiktsvekkende var at ytterligere sju av de dødsdømte var fra Hardanger: Ingolf Kleppestø, Artur Berg, Thor Espelid, Olaf Prestegaard, Knut Veka og Leif Kindem, alle fra Odda, og Theodor Danielsen fra Ålvik. De var alle tatt for illegal virksomhet for NKP, men det gjaldt også mange flere som ikke fikk dødsdom. Denne vilkårlige jussen var politisk gjennomtenkt: åpenbart ville en ramme lokalsamfunnet Odda hardt for å skremme fra videre motstandsarbeid for NKP.
Bildet av en bevisst anti-kommunistisk hevnaksjon for nederlaget ved Stalingrad blir tydelig også ut fra andre fakta. Ni av dødsdommene ble avsagt så seint som 27. februar – to dager før henrettelsen. Gestapo hadde hastverk, for det var lagt opp til en massehenrettelse.
Det politiske motivet i den tyske rettsprosessen er også påpekt av historiker Berit Nøkleby. Ottar Lie hadde ingen forsvarer og ble bevisst dømt etter en eldre forordning i stedet for en nyere som kunne gitt mildere straff. Dommeren begrunnet det med Lies politiske overbevisning:
”Tiltalte er fortsatt overbevist kommunist, så med hensyn til hans karakter må enhver tanke på mildere straff bortfalle. Den som under en slik skjebnekamp som den tyske nasjon for tiden fører mot kommunismen, entydig slår inn på motstanderens linje, må utryddes av hensyn til den tyske sikkerhet … ”
De sytten ble da også dømt for ”bolsjevikisk undergravingsarbeid” og ”virksomhet for en fiendtlig stat”.
15 av de dømte ble plassert på ”Fallskjermen” på Grini – endestasjonen før henrettelse. Natten til 1. mars kom kommandanten på Grini opp til dem og varslet om hva som skulle skje. Han sa at fordi de var kommunister, ville de ikke bli begravet som skikkelige mennesker, men få sin aske strødd for alle vinder. Ottar Lie svarte: ”Hva som skjer med oss etter døden har ingen betydning, herr kommandant. Vi har fylt vår misjon”.
De dødsdømte på ”Fallskjermen” brukte siste kvelden til å skrive et brev til sine nærmeste – på dopapir. De skrev også et felles brev til sine medfanger:
”Til kameratene på Grini.
Vi sender dere alle vår hilsen. Den nasjonale front mot fascismen som er
bygget opp i Norge, må dere underbygge og forsterke. Vårt mål og deres
mål er et fritt selvstendig Norge hvor nordmenn skal styre og skape lyse
og levelige vilkår for alle. I kampen for dette må alle uoverensstemmelser
skyves til side. Ut av vårt land med tyskere og quislinger. Leve et fritt og
selvstendig Norge. Leve de som i dag kjemper for de undertrykte folks
frihet.
Hilsen og håndslag til dere alle.
Tidlig om morgenen 1. mars ble de femten hentet og beordret inn i lastebiler – bakbundet og lenket sammen to og to. En medfange forteller at det siste han hørte var en høy stemme som sa:
”Vi skal dø oppreist, gutter”.
Fridtjof Nansens sønn Odd Nansen skildrer i sin dagbok hvordan massehenrettelsen ble opplevd av de gjenværende fangene på Grini:
”Tidlig i morges ved femtiden ble de femten dødsdømte hentet og kjørt
vekk. Alle forsto hva det betydde da nyheten spredte seg på morgenappellen.
Tausheten la seg over hele plassen – over to tusen sørget over sine falne
kamerater, og sikkert mange svor hevn over dem i sitt stille sinn”.
Dette skulle ikke bli den siste massehenrettelsen av kommunister. 19. mai falt nye skudd – denne gangen på Kristiansten festning i Trondheim. Ti dødsdømte menn fra Trondheim og Strinda som hadde vært aktive i motstandsarbeid for NKP, ble henrettet for ”virksomhet til fordel for en fiendtlig stat” og for ”militære forberedelser for å kunne gripe inn i kampen på fiendens side i tilfelle av en invasjon”. Den fremste av de drepte var urmaker Henry Thingstad, tidligere leder av Sør –Trøndelag AIF og organisasjonsleder i NKPs illegale distriktsstyre. Både han og flere av de øvrige var blitt torturert i angiveren Henry Rinnans hovedkvartér.
Den 17. november falt nye skudd på Kristiansten. Åtte nye kommunister ble henrettet – flere av dem etter tortur i Rinnans ”bandekloster”. De mest kjente var brødrene Carsten og Reidar Wæhrdal. Partidistriktets politiske leder Arne Margido Johansen hadde fått alvorlige skuddskader ved arrestasjonen og måtte bringes til rettssalen på båre. Han døde før han kunne henrettes. Dommen sa at de dømte ”hadde forsøkt å gjenoppbygge det kommunistiske parti i Trondheim og omegn”, spredt illegale aviser og vært medansvarlig for et attentat – ”et gement mord”. Dette var rettet mot Rinnan, men mislyktes, og de dømte hadde ikke hatt noen befatning med det. Tidligere var fanger blitt henrettet ved fangeleiren Falstad. Men av de totalt 28 som ble henrettet på Kristiansten i løpet av krigen, var 18 kommunister.
Også utover i 1944 og 1945 ble en rekke kommunister henrettet, fra høsten 1944 ofte uten dom. Men de ble ikke henrettet i større grupper av nesten bare kommunister. Nærmest kom henrettelser på Trandum i september 1944 der 13 av de 17 var tilknyttet Sunde eller NKP. Mest påfallende er de dommene som ikke ble effektuert. 10. februar 1945 ble NKPs sabotasjeleder for Oslo-regionen Ragnar Sollie –”Pelle” – og ni av hans kampfeller dømt til døden ved standrett. Avisene meldte om dommene og at de var ”fullbyrdet”. Og det ble de – for fem av dem. Men Sollie selv og fire andre ble i stedet holdt fengslet på Akershus festning. Deres dommer ble aldri fullbyrdet fordi Gestapo åpenbart håpet å få flere opplysninger ved fortsatte avhør.
Henrettelsene, selvmord, mishandling, døde i skuddveksling og i fengsler og konsentrasjonsleire brakte kommunistenes tap i været. Tar en med ”partisanene” i nord, som arbeidet for sovjetisk etterretning og hvor ikke alle var kommunister, kommer tallet på døde med tilknytning til kommunistisk motstand opp i mellom 150 og 200. ”Kommunistene tok store og skremmende tap uten å la seg knekke”. Det var historieprofessor Magne Skodvins ord i NRK i 1969.
Historiker Terje Halvorsen
Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen torsdag 1. mars 2018
Gjengitt her etter Derimot.no.
NATOs lek med ilden
Av skribent - 5. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/natos-lek-med-ilden/
Av Håkon Lutdal, tidligere oberstløytnant.
Så er det kanskje i ferd med å skje det man har fryktet, at USAs og NATOs avstandskrig med Russland blir direktekrig ved at NATO-styrker går inn i Ukraina. Frankrikes president Macron utelukker ikke at dette vil skje. Bare det at presidenten i et av NATOS viktigste land lanserer tanken bringer faren for storkrig et hakk videre. Da blir det fort en diskusjon for og imot, og det skal ikke mye historisk kunnskap til for å frykte at USA blir for, og dermed hele halehenget, NATO.
Vesten kunne ved et snev av politisk klokskap forhindret Russlands storangrep på Ukraina. Dette er påpekt fra mange hold, fra Brasils president til Torbjørn Jagland. Særlig klokt har det heller ikke vært å danse etter president Zelenskyjs pipe i ett og alt, og bare pøse på med våpen, uten det minste krav eller forbehold. Bedre hjelp til å ødelegge sitt land kunne han ikke ha fått, med angrep og motangrep i det uendelige. Fortsettelsen av krigen vil ødelegge landet totalt, og true verdensfreden ytterligere. Krigen må derfor stoppes nå.
Spørsmålet er hvorvidt USA og NATO er i stand til, og villig til, å analysere situasjonen bedre enn hittil, og dermed være med å redusere krigen i stedet for å øke den og sette hele verdensfreden i fare. Troen på at den igangsatte våpenoppbygging i NATO skal trygge freden er nærmest enfoldig. Det er snarere det motsatte som skjer, det bidrar bare til å øke spenningen, og ikke minst mistroen landene imellom. Nye tiår med kald krig blir vanskelig å unngå. I «Debatten» forleden grenset det til pinlig å høre forsvarsministerens innøvde og ensporede tale, og i særlig grad partiet Venstres ledere, som i sin vane tro roper etter mer, og er det mest «krigerske» partiet på Stortinget, nå mer våpen til Ukraina og kraftigere militæroppbygning i Norge. Heldigvis var det klar tale fra noen med mer enn en tanke i hodet, blant annet fra tidligere general Robert Mood, som i klare ordelag påpeker at dialog er nødvendig parallelt med støtten. NRK hadde denne gang sluppet til flere kompetente personer som talte for forhandlinger, og at det gjelder å unngå en evigvarende krig og en frossen løsning. Professor Kalle Moene beskrev våpenopprustningen i verden som helhet som en kollektiv ufornuft. Enig.
Vesten har gjort det meste galt før og under krigen. I stedet for å gjøre det Jagland påpekte, å ta Russland på alvor, svarte NATO med avvisende arroganse, og i «demokratiets navn», med et ønske om å svekke landet mest mulig, militært og økonomisk.
Tiden er nå inne til å la realitetene sige inn, og forholde seg til den aktuelle situasjonen. Frasen om å vinne krigen, underforstått at Ukraina får tilbake alle landområder og blir medlem av NATO må legges på hylla. Det å «vinne» bør omdefineres til å få slutt på krigen på en slik måte at Ukraina består som et eget land, og at den eksisterende situasjonen blir utgangspunkt for forhandlingene. Det vil være til beste for Ukraina og minst farlig for verdensfreden. Det er også den eneste måten for Vesten til å komme seg ut av denne spagaten på.
Tidligere oberstløytnant Håkon Lutdal har hatt lederansvar i Unifil i Libanon, vært landslagssjef i friidrett og var en god 1500 meterløper. Han har også vært kommunaldirektør i Drammen kommune og sjef for Statens kantiner. Innlegget gjengis med Lutdals velvillige tillatelse.
Ytringsfriheten angripes av sine egne forsvarere!
Av skribent - 5. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/ytringsfriheten-angripes-av-sine-egne-forsvarere/
Det journalistiske havariet er at pressen nå vasker sine hender og ser vekk fra overdødelighet, vaksineskader og skadene vi har blitt påført av en autoritetstro presse.
Av Kjell Schevig, først publisert på hans blogg.
Ytringsfrihet: Årlig bruker staten 7 milliarder på å holde de tradisjonelle mediene i live, hvorav 6,4 milliarder går til NRK. Resultatet er et pressekorps som har latt seg kjøpe til å undergrave ytringsfriheten.
I mange år abonnerte jeg på Aftenposten. Det var en svært god avis, og jeg må innrømme at jeg følte meg både intellektuell og viktig der jeg satt på kontoret og brettet ut de svære avisflakene. Men nå føler jeg mest tristhet og savn, som om en god venn har avgått med døden.
Det samme kan sies om Dagsrevyen i NRK.
Når brorparten av journalistenes lønninger bevilges av makteliten, så er det ikke så underlig at pressens lojalitet primært ligger hos makteliten.
Selvkritikk
Mange mener at pressen sviktet sitt samfunnsoppdrag under koronapanikken, samt at de etterpå lurte seg unna et oppgjør med sin egen rolle, med unntak av en halvhjertet innrømmelse fra TV2. I programmet «Hadde Svein rett?», sier Kadafi Zaman at: «Vi var en del av flokken og videreformidlet alt, uten å være kritiske.»
Men selvkritikk er ikke en øvelse pressen liker, og Aftenposten-kommentator Joacim Lund rykket straks ut og slaktet programmet som «et journalistisk havari». Det vesentlige for Lund er at Svein Østvik av mange blir sett på som en konspirasjonsteoretiker. Men i sin analyse omgår Lund det grunnleggende spørsmålet: Hadde Svein rett?
Kommentariatet
I sitt essay «Hva skal vi med kommentariatet?» påpeker Eva Grinde at kommentarjournalistikken skal slå konkurrenten på innsikt, kunnskap og analyse. Men når jeg leser Joacim Lunds kommentar, så mangler jo disse elementene. Lunds problem er at Svein faktisk hadde rett, fordi en FHI-studie viser at brukere av munnbind hadde en høyere forekomst av Covid-smitte enn ikke-brukere.
I desember 2021 skrev Lund en artikkel hvor han hevdet at uvaksinerte hadde frarøvet majoriteten av Norges befolkning muligheten til et åpent samfunn og en normal livsutfoldelse. Også her unnlot Lund å stille det sentrale spørsmålet: Hvorfor er det viktig å skille ut uvaksinerte fra vaksinerte, når vaksinen hverken hindrer smitte eller sykdom?
Formyndermennesker
Hvorfor tyr en Aftenposten-kommentator til en så primitiv hersketeknikk som feilaktig å stemple Svein Østvik som konspirasjonsteoretiker?
Jeg mistenker at svaret er å finne i Jens Bjørneboes beskrivelse av formyndermennesket; «en menneskeart som ser sin høyeste glede i å bestemme over andre menneskers tankeliv, lesning, ytring og livsanskuelse».
Det vesentlige for Lund er at Svein Østvik av mange blir sett på som en konspirasjonsteoretiker.
Ytringsfrihet i fare
Når brorparten av journalistenes lønninger bevilges av makteliten, så er det ikke så underlig at pressens lojalitet primært ligger hos makteliten. Men makteliten støtter seg igjen på internasjonale organer, slik som FN og World Economic Forum. Da er det ikke så rart at journalistene også bøyer kne for de samme internasjonale organene.
Etter mange års erfaring med klimapropaganda er norsk presse drillet i hvordan såkalte klimafornektere skal stenges ute, forties, demoniseres og latterliggjøres. Med hersketeknikkene allerede innøvd, ble det også lett å henge ut skeptikere til meteren, masker og vaksiner.
NRK iscenesatte slik en tarvelig forestilling hvor charter-Svein alene måtte møte Helsedirektoratets jurist og lege, Espen Nakstad til debatt. Charter-Svein, med bare Romerike Folkehøgskole under beltet, var selvsagt sjanseløs. Og det var vel også NRKs poeng, fordi de på forhånd hadde lurt Charter-Svein til å tro at han skulle få faglig støtte i debatten. Men dette er metoder som våre liberale eliter åpenbart foretrekker å bruke.
Journalistisk havari
Skjebnens ironi ville det likevel slik at det nå er Espen Nakstad som har et forklaringsproblem, og ikke Svein Østvik. Tiltakene som Nakstad foreskrev, gjorde mer skade enn nytte, og vaksinene hans var verken trygge eller effektive.
Journalister skulle egentlig ha forsvart Grunnlovens paragraf 100, men i stedet har de angrepet den.
Mer fra Hemali om media og sensur
TV2 vil fortsatt ikke snakke med Hemali.
– Munnbindet legaliserte mobbing, og det gikk utover Svein Østvik.
Hør Svein Østvik i Hemalipdden: Helt uten maske.
Svein Østvik: – Media jubler når jeg blir hånet.
Journalist mener at hun var i blodtåke: – Jeg bidro til frykt og stigma, det kjennes ikke godt.
Til Hemalis kritikere: – Dere eier sannheten like lite som oss.
Denne artikkelen ble publisert av hemali.
Likhet for folkeretten?
Av Hans Ebbing - 5. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/likhet-for-folkeretten/
Utenriksdepartementet hadde en kronikk i Klassekampen 26. februar om likhet for folkeretten. Jeg sendte inn samme dag dette innlegget som ble refusert.
Under overskriften «Betydningen av et prinsipp» går Utenriksdepartementet (UD) v/ statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik i rette med Sør-Afrika fordi Sør-Afrika, som har anklaget Israel for brudd på folkeretten (jf. sak om folkemord på Gaza-stripen), ikke samtidig kritiserer Russlands brudd på folkeretten den 24. februar 2022. UD minner oss om likhetsprinsippet for folkeretten.
Mener UD at Sør-Afrikas sak mot Israel svekkes fordi Sør-Afrika, slik UD synes å mene, ikke samtidig skal ha kritisert Russland for folkerettsbruddet 24. februar?
For å gjøre det helt klart er Russlands invasjon i Ukraina et opplagt brudd på folkeretten. Dette var Russland sjølsagt klar over. Likevel var Russland villig til å ta de politiske kostnadene med å bryte folkeretten på denne dramatiske måten med sin «militære spesialoperasjon».
Men et brudd på folkeretten kommer sjelden alene. Det kan inngå som et ledd i og resultat av flere forutgående folkerettsbrudd. For eksempel er Vestens bestrebelser på å innlemme Ukraina i NATO et solid og brudd på den folkerettslig bindende avtalen om at NATO ikke skulle utvide «en tomme mot øst». At denne avtalen, som først ble gitt muntlig av USAs utenriksminister James Baker 9. februar 1990 til Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov, er folkerettslig forpliktende, er det bred enighet om, men ikke i NATO og dermed heller ikke for norsk utenrikspolitikk.
Den skjebne som Minsk 2-avtalen led, er et annet ledd i kjeden av brudd på folkeretten og på betydningen av likebehandling av denne. Minsk-avtalen av 12. februar 2015 var en avtale mellom Ukraina og Russland om å sikre fred i Ukraina og delvis autonomi for de to «russiske» oblastene i Donbas innenfor rammen av Ukrainas statsordning. Tyskland og Frankrike stilte som garantister for avtalen. I tillegg var den også stadfestet enstemmig av FNs sikkerhetsråd (res. 2202). Slik fikk avtalen en «tung» folkerettslig status utover forholdet mellom Russland og Ukraina og internt i Ukraina. Brudd på denne avtalen ville være et tilsvarende «tungt» brudd på folkeretten som ville sette den internasjonale fred i fare slik vi har sett. Bruddet kom klarest til uttrykk med NATOs opprustning av Ukraina i perioden opp mot 24. februar 2022. Seinere har tidligere tyske rikskansler Angela Merkel med støtte fra tidligere president i Frankrike Francois Hollande vedgått at denne avtalen ble gjort for å vinne tid slik at Ukraina kunne opprustes under ledelse av NATO og dets generalsekretær Jens Stoltenberg med sikte på et oppgjør med Russland seinere. Avtalen var alt i utgangspunktet en kalkulert svindel i regi av NATO. Stoltenberg er nå foreslått som vinner av Nobels fredspris 2024.
UD har helt rett: Likhet for folkeretten er mer lik for noen enn for andre.
Krigsdagbok del 99 – 26. til 31. desember 2023
Av Lars Birkelund - 5. mars 2024
https://steigan.no/2024/03/krigsdagbok-del-99-26-til-31-desember-2023/
Dette er 99. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
26. desember
Jonas Gahr Støre er «bekymret» for eskalering i Midtøsten på Dagsrevyen i dag. Ja, Netanyahu sa så seint som i går at han ville trappe opp. Og det gjør han med våpen fra USA, samt delvis fra norske Nammo, uten at Støre bekymrer seg for noe av dette.
Jeg vet ikke, men det kan tenkes at Netanyahu utnytter vestlige politikeres ‘julemodus’ til å trappe opp. Det er også mulig at han tenker at han må gjøre mest mulig før houtienes blokade fører til matmangel i Israel. Men opptrappingen til Israel fører også til at andre trapper opp. Israel sier nå at de er under angrep fra «syv ulike områder». Med dette håper Israel antagelig å kunne mobilisere det de fortsatt måtte ha av venner i verden.
27. desember
«You can fool all the people some of the time, and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time. » – Abraham Lincoln.
Det kan ikke sies for ofte, det må gjentas så lenge våre medier og politikere fortsetter å spille uskyldige og juge: Krigen i Ukraina er en følge av vestlig imperialisme, ikke russisk imperialisme. Russlands invasjon er en konsekvens av at kolonimaktene i NATO og EU ønsker å dominere hele verden. Denne ambisjonen lå bak da de lyktes med å skaffe et antirussisk marionettregime i Ukraina i 2014, som de siden da har brukt til krig mot Russland. Neste mål er Kina, vel og merke hvis de klarer å ta Russland.
Norske politikere og mediene deres har hele tiden støttet dette, dels fordi de er nyttige idioter for kolonimaktene, dels fordi de deler drømmen om å splitte opp Russland i mindre land, som det er lettere å dominere/herske over. Som de bidro til i Jugoslavia på 90-tallet.
Nå har Russland tatt over nok en ukrainsk by og slik kommer Russland til å fortsette inntil marionettregimet i Kiev kapitulerer. Det betyr at Ukraina vil miste mer og mer territorium takket være vestlig ‘hjelp’.
Hvor lenge skal norske regjeringer og storting fortsette å bruke ukrainere som kanonføde i den håpløse krigen mot Russland? Hvor går grensen for hvor mange ukrainere de er villig til å sløse bort fordi de ikke sjøl tør å gå i krigen? 500 000? En million? To millioner? Fem millioner?
Og hvorfor risikere verdenskrig for det korrupte og halvfascistiske Zelensky-regimet, som har seg sjøl (og NATO) å takke for at Russland invaderte? Her adresserer jeg redaktørene i de største norske mediene: Vibeke Furst Haugen, Olav Terjeson Sandnes, Trine Eilertsen, Gard Steiro, Alexandra Beverfjord, Tore Ryssdalsnes.
Seinere samme dag:
Zelensky har sagt at han vil gjøre Ukraina til et Israel i Europa. Altså et folkemorderisk apartheid-regime som tjener USAs interesser. Dette vekker begeistring i MIFF, her ved leder Conrad Myrland.
https://twitter.com/miffno/status/1739944865
Seinere samme dag:
Mange vestlige politikere prøver å få oss til å tro at USA/NATO/EU ønsket å inkludere Russland. Mange tror sikkert det også. Men sannheten er jo at NATO ble dannet for å ekskludere Russland, isolere Russland mest mulig, og at EU nærmest er NATO i Europa. Kai Eide gir her Ine Eriksen Søreide det hun fortjener:
Seinere samme dag:
USA med rævdiltere i Norge har kalt en rekke statsledere for Hitler, bortsett fra han som fortjener det mest: Netanyahu.
Seinere samme dag:
Israel sier at de fører krig mot Hamas, noe norske politikere og mediene deres har akseptert siden de bruker begreper som «Israels krig mot Hamas». Men på Vestbredden er det Fatah som styrer, ikke Hamas. Allikevel herjer Israel der også. Ja, Israel har drept, terrorisert og fordrevet palestinere i 75 år.
Det at norske medier og politikere bruker Israels offisielle begrepsbruk om dette, er som om de skulle ha brukt Russlands offisielle begrepsbruk, «militær spesialoperasjon» om Russlands krigføring i Ukraina.
Seinere samme dag:
Alexey Arestovich, gaven som gir og gir, særlig etter at han fikk sparken av Zelensky for nærmere et år siden. Ukraina bør søke fred med Russland og gå sammen med Russland om å saksøke Vesten, sier han her: https://www.facebook.com/messenger_media?attachment_id=7217761708286565&message_id=mid.%24cAAAAAAQvv3qS3J4gXmMq1jUDrFgA&thread_id=553192189
Klippet er tatt fra dette intervjuet av 21. desember:
Seinere samme dag:
En god nyhet i alt det elendige: USA har et økende problem med rekruttering til sitt militære. Årsaken er at flere og flere skjønner at USAs militære ikke er til for å forsvare USA, men for å tjene USAs styrtrike elite, sier Brian Berletic, som sjøl er veteran. Men det er likevel USA norske politikere satser på for å forsvare Norge. Skal man le eller gråte av dem?
28. desember
Da tidligere NATO-diplomat Kai Eide, via TV 2, snakket fornuft til Jens Stoltenberg om interessesfærer. Til ingen nytte, da Stoltenberg insisterer på vrangforestillinger, som at det ikke finnes noe som heter interessesfærer. Og Stoltenberg, han av alle, er nærmest en guru for norske politikere, journalister og redaktører. Hvordan kan det gå galt?
https://www.tv2.no/video/nyhetene/kai-eide-uttaler-seg-for-hardt/1712785/
Seinere samme dag:
Det finnes sikkert politikere og embedsmenn på høyt nivå i Norge som tenker at det er på tide å trekke i nødbremsen: Nok er nok. Dette er farlig. Vi driver verden stadig nærmere atomkrig, med vår politikk i Midtøsten og i Ukraina (faren for atomkrig er etter min mening størst i Midtøsten, grunnet en stadig mer presset Netanyahu).
Men hva gjør de i så fall? Hvis de går ut i mediene med det vil de få sparken eller det som verre er. Og hvis de snakker med kolleger om det risikerer de å bli avlyttet (av USA) eller angitt av kolleger.
Det at ingen så langt har trukket i nødbremsen viser at de ikke har mot eller integritet. For slike politikere og embedsmenn finnes i blant annet USA, der toppbyråkraten Josh Paul nylig sa opp jobben i protest mot USAs våpenleveranser til Israel. «Nå ber han Norge heve stemmen for å stanse krigen i Gaza», skrev NRK 22. desember. Men slik hjelp får han ikke. Ikke fra Jonas Gahr Støre. Heller ikke fra den såkalte opposisjonen i Norge. Like lite som fra mediene.
Craig Murray var britisk ambassadør til Usbekistan fra august 2002 til oktober 2004, men kom i unåde i Storbritannia fordi han rapporterte om torturen myndighetene i Usbekistan brukte og som Tony Blairs regjering så gjennom fingrene på. Han ble fengslet en periode for noen år siden (Steigan.no var meg bekjent det eneste mediet i Norge som fortalte om det) og nå er han på flukt grunnet frykt for å bli arrestert på ny, som en ny Julian Assange. I denne artikkelen forteller han om hva vi har lært i 2023.
«Jeg har forlatt landet fordi jeg frykter at jeg offisielt er «under etterforskning» i henhold til terrorloven, og jeg frykter at jeg vil bli arrestert og satt i fengsel i to år i påvente av rettssaken. Mange mennesker har blitt arrestert for å uttrykke sin forferdelse over massakren gjennom plakater, ord eller til og med sanger som politiet dømmer som «støtende».
Politiaksjoner er ofte forårsaket av instruksjoner fra selvutnevnte, sionistiske utenom-juridiske organisasjoner».
Tenk om også Norge hadde hatt noen topp-politikere og byråkrater med integritet?
29. desember
Carl Bildt, tidligere statsminister i Sverige, jubler over at G7-landene har bestemt seg for å stjele 300 milliarder dollar fra Russland. Jeg går ut i fra at EU vil slutte seg til dette tyveriet, i likhet med Jonas Gahr Støre og den såkalte opposisjonen i Norge, samt norske medier. Og det er tyveri, uansett hva man mener om Russland.
Men hva lærer andre land av dette? De lærer at de ikke kan investere noe i NATO/EU-landene og i hvert fall ikke i USA. For det NATO/EU-landene kan gjøre mot Russland, verdens største land, kan de sjølsagt også gjøre mot mindre land. Slik slår USA/Vesten nok en spiker i sin egen kiste som verdens hegemon.
Seinere samme dag:
Noen av de som er enige med meg om Russland/Ukraina/NATO er uenige med meg om Israel/Palestina. Og omvendt.
Jeg har inntrykk av det mest dreier seg om religion. Det er dermed ikke prinsipper, men fordommer eller antagelser om hvilken religion som er best/verst som ligger til grunn for en del menneskers holdning til konfliktene. For: på den ene siden er det mange kristne som liker Russland fordi de ser på Russland som et land som står opp for kristendommen. På den andre siden er det mange som støtter Israel fordi de ser på Israel som et land som bekjemper islam. Israels propaganda har nemlig de siste 20-30 årene lyktes med å få mange til å tro at konflikten mellom Israel og Palestina bunner i religion. Anders Behring Breivik er en av dem. Vi vet alle hva det førte til.
Krigen i Midtøsten mellom Israel og Palestina dreier seg om det kriger vanligvis dreier seg om: retten til å dyrke jorda og andre naturresurser. Krigen i Ukraina er i mindre grad en krig om naturressurser. Dvs, for ukrainerne er den det. Men det er ikke naturresurser som motiverer Russland, for det har Russland nok av. Men når Russland først tar over ukrainske landområder vil de sjølsagt bruke ressursene der.
Krigen i Ukraina er mest av alt en krig om Ukraina, der kolonimaktene i NATO og EU på den ene siden og Russland på den andre kjemper om innflytelse over landet. Religion brukes til en viss grad til å mobilisere til krigene, både i Ukraina, Russland, Palestina og Israel. Men religion er ikke årsak til noen av krigene.
Her
har ellers John Mearsheimer en god forklaring på hva realpolitikk er. God, men irriterende for de som tror at Norge og allierte er mer humane enn andre land. I Norge har vi nemlig blitt indoktrinert med at det er absolutte forskjeller mellom «diktaturer» og «demokratier», at det står mellom godt og ondt, svart og hvitt. At land enten er demokratiske eller diktatoriske, når det i virkeligheten dreier seg om varierende grader av demokrati/diktatur innen hvert enkelt land.
30. desember
«Apparatsjik kan bety en fantasifattig, lojal partisoldat som gradvis klatrer i et kommunistisk system for å oppnå egne privilegier» – Wikipedia. Men begrepet passer også på mange i Norge i dag, sjøl om Norge ikke er kommunistisk. Ja, det passer antagelig på alle land gjennom alle tider. .
Er Gaza nå så pinlig for norske politikere at de prøver å villede oss ved å rette oppmerksomheten mot Russland? Eivind Vad Petersson, statssekretær i UD, er en av mange norske roboter som har blitt programmert til å bruke begrepet «fullskala invasjon» om Russlands krigføring i Ukraina. I går ga NRKs Dagsrevyen ham god anledning til det. Men han ble ikke bedt om å fordømme Israels folkemord på palestinere, som er laaaaaaaaaaangt verre.
Ja, Russland har invadert Ukraina. Men invasjonen var hverken fullskala eller uprovosert. NATO-roboter som Peterson insisterer på løgnen til tross for at han var med på å framprovosere Russlands invasjon.
Seinere samme dag:
Hvis Vesten hadde hatt ansvarlige, kompetente og seriøse ledere hadde det 1) ikke blitt krig i Ukraina. Og da hadde de 2) for lengst innført våpenembargo mot Israel.
Begge deler er tegn på at Vesten har et alvorlig systemisk problem, et system der «dritten flyter til toppen». For USAs militærindustrielle kompleks har enorm innflytelse på hvilke politikere som (ikke) når til toppen, også i Norge. Dette fordi USA overvåker politikere og slik, gjennom hjelpere i Norge, kan fryse ut politikere de ser på som uønskede gjennom ryktespredning og/eller offentlig skittkasting.
Hva så med ikke-vestlige ledere? De har sjølsagt også ansvar. Ja, vi har alle et ansvar for å si i fra om urett og helst gjøre noe med det. Det finnes ikke frihet uten ansvar og slett ikke lederskap uten ansvar.
Men: Det er Vesten med USA på toppen som insisterer på å styre verden. Da følger det naturligvis med et helt spesielt ansvar for å hindre kriger. Og det gjelder sjølsagt aller mest USAs presidenter.
FN ble dannet rett etter andre verdenskrig, 24. oktober 1945, med et formål om at konflikter skulle løses på fredelig vis. I stedet har USA flere ganger lyktes med å lure og bruke FN til å føre krig, første gang allerede i 1950, mot Nord-Korea. De som styrer USA, hvem det enn er, har slik vist at de ikke fortjener den tilliten norske og andre vestlige ledere har gitt dem.
31. desember
Facebook-minne fra nyttårsaften 2000. Jeg syns jeg var vågal da jeg antydet at USA kunne komme til å bruke sabotasje/terror mot Nord Stream. Det syntes jeg da, men ikke nå.
Seinere samme dag:
2023 – året det var så bratt.
Sant å si har vi ikke hatt annet enn ‘bratte’ år siden 2020. For coronaen førte til enda mer av den polariseringen som norske medier og myndigheter bekymret seg for i en årrekke også før det, men som de har vært med på å skape med en splittende politikk. Det inkluderer Stortingets knefall for EU i energipolitikken, som har svært liten folkelig oppslutning.
Da Russland invaderte Ukraina i 2022 ble det naturligvis enda ‘brattere’ og enda mer polarisert. Men invasjonen skyldtes en vestlig politikk som norske medier og politikere støttet. Så de har ingen rett til å spille uskyldige.
Så var det i grunn bare et tidsspørsmål før det ville bryte ut ny krig mellom Israel og Palestina. Eller krigen mellom Israel og Hamas, som norske politikere, redaktører og journalister har blitt instruert til å kalle den. Men denne gangen er faren for eskalering og spredning til andre land mye større enn tidligere. Og det er fortsatt Norges allierte, med USA på toppen, som muliggjør Israels folkemord.
Norge leverer også våpen til Israel, gjennom Nammo. Norske politikere kunne ha stanset dette våpensalget. Men de tør ikke, av hensyn til USA. Norge kan rett og slett ikke kalles en fri, sjølstendig og uavhengig stat.
Når vi nå går inn i et nytt år anser jeg faren for ytterligere eskalering i Midøsten for større enn våpenhvile. I alle fall varig våpenhvile. Når det gjelder Russland og Ukraina er jeg litt mer optimistisk. Uansett tror jeg at 2024 blir enda brattere enn 2023. Men vi kan ikke annet enn å håpe på det beste.
Ha et så godt nytt år som mulig.