Nyhetsbrev steigan.no 05.02.2023
Nyhetsbrev steigan.no 05.02.2023
Stopp USAs innblanding på Taiwan
Vietnam ser en felles fremtid med Kina
Mistanker om skittent spill fra sikkerhetstjenesten i Tysklands høyreekstreme «kupp»
Den USA-ledede alliansens krig mot Russland feiler nå på alle områder
«Mer av alt – raskere» er en stor trussel mot vår natur og folks nærmiljø
Terror som påskudd: USA spiller IS og kurderne for å opprettholde okkupasjonen av Syria
Stopp USAs innblanding på Taiwan
Av skribent - 5. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/stopp-usas-innblanding-pa-taiwan/
Intervju med Arbeiderpartiet på Taiwan.
Av redaksjonen i No Cold War.
Vi er veldig glade for å publisere dette viktige og informative intervjuet med Wu Rong-yuan, formann for Arbeiderpartiet i Taiwan, øyas største venstreorienterte politiske parti. Wu forklarer at Arbeiderpartiet ble grunnlagt i mars 1989 av tre grupper av mennesker: politiske veteranfanger fra krigslovperioden, som hadde fortsatt kampen gjennom mange år i fengsel; progressive intellektuelle som hadde gruppert seg rundt tidsskrifter publisert på 1970- og 1980-tallet; og noen ledere for de pågående arbeider- og sosiale bevegelsene.
Gjennom denne omgrupperingen så partiet på seg selv som kraften som forener arbeiderbevegelsen med den kinesiske gjenforeningsbevegelsen. Ved å reflektere over sin egen erfaring som student på 1970-tallet, forklarer Wu at han og hans samtidige hadde en sterk kinesisk nasjonal identitet, men begynte å stille spørsmål ved representasjonen av den av samtidens Kuomintang (den gang det regjerende partiet på øya). De ble i stedet inspirert av grunnleggeren Dr. Sun Yat-sens mer prososialistiske orientering, sammen med studentbevegelsene i Japan, Europa og Nord-Amerika og kampen mot Vietnamkrigen og for afroamerikanske borgerrettigheter.
«Mine personlige politiske synspunkter stoppet ikke ved å kritisere kapitalismen og gå inn for antiimperialisme, men var også preget av en sterk identifikasjon med vårt moderland.»
Som et resultat ble han arrestert og dømt til døden. Dette ble senere omgjort til livsvarig fengsel og deretter til 15 år. Det var i fengselet «at jeg møtte mange kjente politiske fanger som, til tross for å ha vært fengslet i nesten 20 år, ikke var demoraliserte. De var fortsatt ved godt mot.»
Med ord som vil gi gjenklang hos revolusjonære fra Irland til Sør-Afrika og fra Chile til Palestina, siterer han Lin Shu-yang. Han var æresformann i partiet til sin død i 2012, og satt i fengsel i 34 år og syv måneder: «Fengsel er en skole for revolusjonære, så vi må holde fast ved våre prinsipper og opprettholde vår kampånd».
Lin sa en gang at ser på Taiwan-spørsmålet fra et historisk perspektiv, vil landets fullstendige forening fullføre frigjøringsbevegelsen til hele den kinesiske nasjonen, som er fortsettelsen av den antiimperialistiske, antiføydale og antikoloniale kinesiske nasjonale frigjøringsbevegelsen som dateres tilbake til 1800-tallet. Som svar på et spørsmål om hva slags parti Arbeiderpartiet er, forklarer Wu:
«Siden det ble grunnlagt har Arbeiderpartiet representert interessene til arbeiderklassen i Taiwan. Derfor har vi vært fullt engasjert som et politisk parti i Taiwans arbeiderbevegelse, bevegelsen mot imperialistisk dominans og innblanding, og i gjenforeningsbevegelsen … I Taiwans arbeiderpartis analyse av den sosiale og økonomiske situasjonen i Taiwan, på det nåværende historiske stadiet, er motsetningen mellom forening og uavhengighet hovedmotsigelsen i Taiwan, mens motsetningen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er den grunnleggende motsetningen. Arbeiderpartiet har alltid fulgt prinsippet om ett Kina … Hovedmotsigelsen har ikke endret seg, uavhengig av hvilket politisk parti som har hatt makten i Taiwan.»
Intervjuet tar også for seg Arbeiderpartiets syn på den nåværende krigen i Ukraina, med Wu Rong-yuan som uttaler:
«Vi tror at den russisk-ukrainske krigen ble forårsaket av utvidelsen av den USA-ledede militæralliansen fra NATO i øst. Vi motsetter oss imidlertid bruken av krig som et middel for å løse denne tvisten, og vi oppfordrer begge sider til å sette seg ned for forhandlinger og samtaler. Det er nå klart at dette er en stedfortrederkrig, og Ukraina er bare kanonføde for Washington.»
Situasjonen er imidlertid annerledes enn Taiwans: «Taiwan er ikke Ukraina, fordi Taiwan er en del av Kina. Taiwan og fastlands-Kina er ett land. Det er et innenrikspolitisk spørsmål.»
Wu knytter det provoserende besøket til Taiwan av USAs speaker Nancy Pelosi sist sommer til en fornyet bølge av undertrykkelse på øya, inkludert innstramming av såkalte «nasjonale sikkerhetslover» og fabrikasjon av angivelig «spionasje»– hendelser. Målet for dette har inkludert fastlandsstudenter, pensjonert militærpersonell, Hong Kong-forretningsmenn og politikere, som tar til orde for gjenforening.
*
Intervjuet ble utført av Wim De Ceukelaire fra Belgia’s ‘Médecine pour le Peuple’ og har tidligere vært publisert på engelsk på nettstedet No Cold War. Intervjuet er oversatt til svensk av Bertil Carlman.
Intervju med Arbeiderpartiet på Taiwan
I väst är mycket lite känt om Taiwans politik och historia. Vissa kommer ihåg att ön styrdes av Kuomintang-diktaturen i årtionden under senare hälften av 1900-talet. Andra vet att ön sedan den blev en presidentstyrd demokrati på 1990-talet, har den haft ett tvåpartisystem med Kuomintang och Demokratiska progressiva partiet (DPP) som de största politiska partierna. Få känner till ert parti, Taiwans arbetarparti. Kan du berätta om dess historia?
Wu Rong-yuan: Taiwans arbetarparti grundades i mars 1989 av tre grupper av människor. Först veteraner bland de politiska fångarna från krigsrättsperioden i Taiwan. De fortsatte sin kamp under lång tid efter att de fängslades. För det andra en samling progressiva intellektuella, som förenades av den välkända tidningen «China Tide« (夏潮) på 1970-talet och den lika framstående publikationen «The Human World» (人間) på 1980-talet, inklusive Chen Ying-zhen (陳映真), Su Qing-li (蘇慶黎), Wang Li-xia (汪立峽) och andra. För det tredje fanns det några ledare för arbetar- och sociala rörelser vid den tiden, såsom Luo Mei-wen(羅美文) (nu medlem av Hsinchu County Council), Ngan Kun-chuan (顏坤泉) och andra.
När Taiwans arbetarparti bildades, inledde det den tredje perioden i vänsterns historia på ön. Den första perioden, från början av 1920-talet till 1931, definierades av motståndet mot det japanska imperiets kolonialstyre [i]. Den andra perioden, från 1945 till 1950-talet, präglades av de «gamla klasskamraternas»deltagande i den nya demokratiska revolutionen [ii] på Taiwan. Den tredje perioden, från 1988 och framåt, [iii] har kännetecknats av att arbetarrörelsen återförenats med rörelsen för Kinas återförening. Därför kan vi säga att Taiwans arbetarparti har ärvt historien om det taiwanesiska folkets vänsterrörelse sedan 1920-talet, och det har fortsatt historien om sin patriotiska antiimperialistiska och enande rörelse, som avbröts i nästan 40 år på grund av den så kallade «vita terrorn».
Varje höst hyllar Taiwans arbetarparti, och många grupper som är för ett enande, offren som dog under den «vita terrorn» i Taipei City. Kan du berätta mer om vad som hände med dem?
Wu Rong-yuan: Mitt hjärta är tungt när jag pratar om denna historiska tragedi. De flesta av offren för den vita terrorn i Taiwan under 1950-talet var lokalpatriotiska progressiva. Tusentals dödades och minst 140 000 fängslades under svåra förhållanden.
Under Taiwans krigslagar anslöt sig de tidigare politiska fångarna över hela ön (efter att de släppts ur fängelset) till organisationer för ömsesidig hjälp. Omedelbart efter att krigsrätten upphävts i oktober 1987, bildades ”Taiwans Politiska fångars förening för ömsesidig hjälp”, och i mars året därpå valdes Lin Shu-Yang (林書揚), den politiska fånge i Taiwan som suttit fängslad längst tid, till ordförande. Föreningsmedlemmarna kallade varandra «gamla klasskamrater» och arbetade hårt för att fortsätta traditionen med det taiwanesiska folkets antiimperialistiska patriotiska rörelse.
Dessa «gamla klasskamrater» hade varit ögonvittnen till japansk kolonial dominans och till inbördeskriget mellan Kinas kommunistiska parti och Kuomintang. När krigslagarna hade upphävts, lade de grunden för ett antal enande organisationer, inklusive Taiwans arbetarparti.
Hade du själv erfarenheter av förtryck?
Wu Rong-yuan: I början av 1970-talet, när jag var student, hade unga taiwanesiska studenter en stark kinesisk nationell identitet. De mer kritiskt sinnade unga taiwaneserna började ifrågasätta Kuomintang eftersom dess version av nationalism var full av meningslösa formaliteter och lät ihålig. Istället inspirerades vi av Sun Yat-sens uttalande att «socialism och kommunism är lösningen på människors försörjning» [iv] ochvid den tiden identifierade vi oss med de amerikanska, europeiska och japanska studentrörelserna, liksom med Vietnamrörelsen mot krig och med den afroamerikanska medborgarrättsrörelsen.
Under denna period påverkades Taiwan också av två stora internationella händelser. Den ena var av resolution 2758 som antogs av FN:s generalförsamling 1971. Den erkände Folkrepubliken Kinas regering som Kinas enda legitima företrädare i FN. [v] Den andra var «Defend the Diaoyu Islands movement» [vi]som hävdade kinesisk suveränitet över dessa öar, när USA överlämnade dem till Japan. På så sätt kom mina personliga politiska åsikter inte att stanna vid att kritisera kapitalismen och förespråka antiimperialism, utan kännetecknades också av en stark identifikation med vårt fosterland.
Jag arresterades för att ha organiserat «kommunistpartiet vid National Cheng Kung University» med mina klasskamrater på college, och jag dömdes till döden av de taiwanesiska myndigheterna. Straffet omvandlades senare till livstids fängelse och sedan till tidsbegränsat fängelse. För en ung politisk fånge betydde det 15 år.
Vid den tiden sändes politiska fångar till Green Island, mer känd som Bålens Ö, för att avtjäna sina straff. Det var där jag träffade många kända politiska fångar, som trots att de suttit fängslade i nästan 20 år, inte var demoraliserade. De var fortfarande på gott humör och visade en rationell inställning till livet. Det jag lärde mig av mina föregångare i fängelset på Green Island gav mig en systematisk förståelse för patriotism och socialism. De «gamla klasskamraternas» ideal blev den politiska och ideologiska inspirationen för mitt arbete i den patriotiska föreningsrörelsen efter min frigivning från fängelset.
Vilka var de människor som du träffade på Green Island?
Wu Rong-yuan: Jag var mest imponerad av de bortgångna kamraterna som Lin Shu-yang, Chen Ming-zhong (陈明忠) och Chen Ying-zhen, som alla på ett viktigt sätt bidrog till grundandet och utvecklingen av Taiwans arbetarparti. Lin Shu-yang var hedersordförande för Labourpartiet fram till sin död 2012. När jag var på Green Island brukade Lin Shu-yang säga: «Fängelset är en skola för revolutionärer, så vi måste hålla oss till våra principer och behålla vår kampanda.» Lin var en enastående ledare och teoretiker för den patriotiska föreningsrörelsen i Taiwan. Efter att han släppts ur fängelset, skrev och översatte han många artiklar om relationer över sundet, Taiwans historia, marxismen och den internationella situationen.
Lin Shu-yang, som hade suttit fängslad i 34 år och 7 månader, betonade ofta vikten av att kombinera teori och praktik, och han försökte att på bästa vara personligen involverad i olika rörelser, som vi var engagerade i. Lin sa en gång att när man tittar på Taiwan-frågan ur det historiska perspektivet skulle landets fullständiga enande slutföra befrielserörelsen för hela den kinesiska nationen. Detta är fortsättningen på den antiimperialistiska, anti-feodala och antikoloniala kinesiska nationella befrielserörelsen, som går tillbaka till 19-talet.
Chen Ming-zhong var också en av de viktigaste grundarna av Taiwans arbetarparti. Under krigsrättstiden riskerade han att beställa progressiva böcker och frivilligt fotokopierade artiklar som var läsvärda, och han rekommenderade dem till «Gamla klasskamrater» som ville lära sig. Han var särskilt engagerad i den socialistiska revolutionen och byggandet av Kina och mänsklighetens socialistiska framtid och författade en bok med titeln «Kinas väg till socialism». Hans biografi, «No Regrets», har blivit en referensbok för ungdomar som vill förstå Taiwans verkliga historia.
Chen Ying-zhen var en annan stark anhängare och främjare av Taiwans arbetarparti efter hans frigivning. Han hade redan skrivit ett antal romaner innan han fängslades. 1985 ledde han skapandet av en nyhets- och fotojournalistiktidning, kallad «The Human World», som hade en djupgående inverkan på de sociala rörelserna i Taiwan. Han har varit den viktigaste bidragsgivaren till ”rörelsen för enande” och vänstern i Taiwan.
Chen var också en revolutionär utövare, och han var närvarande vid första maj-mötena för taiwanesiska arbetare, protesten mot USA:s invasion av Irak och demonstrationen mot ockupationen av Diaoyuöarna. När arrangörerna bjöd in honom att tala, höll han livfulla tal för att inspirera deltagarna. Och när han inte hade möjlighet att tala, skulle han bära fanan tillsammans med de andra, precis som alla vanliga medlemmar i gruppen. Och han tyckte också om det.
Du har gett oss en viktig översikt över Taiwans senaste historia. Kan du berätta mer om Labourpartiet? Vilken typ av parti är det, och hur har det utvecklats sedan det grundades 1989?
Wu Rong-yuan: Sedan det grundades har Labourpartiet representerat arbetarklassens intressen i Taiwan. Därför har vi som politiskt parti fullt ut deltagit i Taiwans arbetarrörelse, rörelsen mot imperialistisk dominans och inblandning, och i rörelsen för återförening.
För att ge er ett exempel på vårt inflytande i arbetarrörelsen, kan vi se på hur Taiwans fackliga samorganisation bildades år 2000. Det var den första allmänna fackföreningen efter diktaturens slut. Vid det konstituerande mötet delades arbetarrörelsens bidragspris ut till arbetarrörelsens ledare och intellektuella. Av de fem personer som nominerades av arbetarrörelsen var tre medlemmar i Labourpartiet.
För närvarande främjar Labourpartiet de årliga aktiviteterna på 1:a maj (Labour Day) tillsammans med olika arbetarorganisationer på Taiwan. Vi har också kontor för att tillhandahålla tjänster till arbetarrörelsen i städerna Hsinchu, Taichung och Kaohsiung, liksom på norra, centrala och södra Taiwan.
Dessutom insisterar vi på att kombinera sociala och politiska rörelser och har deltagit i lokala val i mer än ett decennium. Vi hoppas få platser för att representera folkets synvinkel genom vårt deltagande, så att vi kan fortsätta att utöka vårt inflytande och få gynnsamma förutsättningar att tjäna folket. För närvarande har Labourpartiet två platser i Hsinchu County,[vii] vilket är resultatet av dess hårda arbete under ogynnsamma omständigheter.
I Taiwans arbetarpartis analys av den sociala och ekonomiska situationen i Taiwan i det nuvarande historiska skedet, är motsättningen mellan enande och självständighet huvudmotsättningen i Taiwans, medan motsättningen mellan arbetarklassen och borgarklassen är den grundläggande motsättningen. Labourpartiet har alltid hållit fast vid principen om ett enda Kina.
Inför nedgången för den internationella socialistiska rörelsen på 1990-talet, och den efterföljande försämringen av Taiwans politiska och sociala situation, befinner sig partiet i en mycket svår situation. Det blir emellertid allt tydligare att dess analys fortfarande är giltig. Huvudmotsättningen har inte förändrats oavsett vilket politiskt parti som har haft makten i Taiwan. Det har blivit mer och mer uttalat i Taiwans politiska miljö och till och med i allmänhetens dagliga liv.
Kriget i Ukraina har skärpt motsättningarna mellan Väst och Ryssland, och motsättningarna med Kina har också blivit mer framträdande. I västerländska medier har många kommentatorer börjat jämföra Taiwan med Ukraina. Hur ställer du dig till den analysen? Står Taiwan också inför hotet om en militär invasion?
Wu Rong-yuan: Vi tror att det rysk-ukrainska kriget orsakades av utvidgningen av den USA-ledda Nato-militäralliansen i öster. Vi motsätter oss dock användningen av krig som ett sätt att lösa denna tvist och vi uppmanar båda sidor att sätta sig ner för förhandlingar och samtal.
Det står nu klart att detta är ett proxykrig, och att Ukraina bara är kanonmat för Washington. USA får ekonomiska fördelar av kriget, inklusive expansionen av den globala vapenmarknaden och militära fördelar av att försvaga Ryssland. Därför, om USA inte är villigt att stoppa kriget, kommer kriget inte att sluta. Vi måste kraftfullt fördöma USA:s imperium.
Taiwan är inte Ukraina, eftersom Taiwan är en del av Kina. Taiwan och det kinesiska fastlandet är ett land. Det är en inrikespolitisk fråga. Det rysk-ukrainska kriget har dock gett oss mycket insikt; vi är oroliga för att Taiwan på liknande sätt kan användas som ombud för att starta ett krig i Taiwansundet. USA kan till exempel medvetet låta Taiwan korsa Kinas röda linje och provocera fastlandet att attackera. En sådan taktik skulle kunna användas som en del av Washingtons ansträngningar att begränsa och bromsa Kinas uppgång.
Nu mer än någonsin vill vi ha fred i Taiwansundet. Så vi måste besegra USA:s försök att tillsammans med konservativa regimer i Ostasien omringa Kina och trappa upp konflikten.
När ett antal högprofilerade amerikanska politiker besökte Taiwan i somras, framför allt det amerikanska representanthusets talman Nancy Pelosi, skapade det spänningar mot det kinesiska fastlandet. Intressant nog verkade Taiwans regering, ledd av president Tsai Ing-wen, välkomna dessa besök och hon har i allmänhet varit mycket mottaglig för USA:s försök att trumma fram spänningar med Kina. Hur förklarar du detta?
Wu Rong-yuan: Framväxten av separatiststyrkorna «Taiwans självständighet» eller det styrande Demokratiska progressiva partiet (DPP) har sina historiska rötter. DPP är representant för den lokala borgarklassen i Taiwan, som framträdde som en politisk kraft i slutet av krigsrättsperioden, då Kuomintang var vid makten. När nu deras ekonomiska situation har förbättrats, är DPP inte längre nöjt med att ha pengar men ingen makt.
Deras antikommunistiska politik, och deras önskan om ett västerländskt politiskt system, ledde gradvis till bildandet av en separatistisk politisk linje «ett Kina, ett Taiwan». Efter flera förändringar av den politiska makten mellan dessa två största partier har «Taiwans självständighetsstyrkor» nu blivit större, och de går längre och längre på vägen mot nationell utbrytning och driver förbindelserna över sundet in i en allt farligare situation.
«Taiwans självständighetsstyrkor» har suttit vid makten två gånger [viii] men har fortfarande inte vågat röra den politiska röda linje som fastlandet dragit upp. «Taiwans självständighetsstyrkor» förstår att de kommer att betala ett pris om de korsar den. Därför försöker DPP-myndigheterna stärka öns säkerhetssystem. Internt blåser de upp den så kallade Taiwan-nationalismideologin, och externt förlitar de sig på USA (och Japan) för att motstå det kinesiska fastlandet.
I valet i januari 2020 vann DPP och dess ledare, Tsai Ing-wen, och kom till makten för andra gången. Men dessförinnan, i lokalvalet 2018, led den styrande DPP-regeringen ett nederlag utan motstycke, och 2019 hade Tsais popularitet sjunkit till bara 15 procent. Inför valet 2020 hade vilken observatör som helst trott att det inte fanns något hopp om Tsais omval.
Som ett resultat lanserade Tsais regering en desperat motattack och började skapa en antikommunistisk politisk atmosfär. Tsai Ing-wen-administrationen började trumma upp «spionerihändelser». Fastlandsstudenter, pensionerad militär personal, affärsmän i Hongkong och politiker som förespråkar enande anklagades för spionage. Under andra halvåret 2019 stärkte DPP den nationella säkerhetslagstiftningen med en bestämmelse riktad mot så kallade «agenter från det kinesiska kommunistpartiet». Det är förbjudet för människor eller organisationer att agera som «agenter» på fastlandet eller att delta i politisk propaganda som anses äventyra den nationella säkerheten. Detta påminner om det kalla kriget: regimen kan kriminalisera vem den vill.
Dessutom antogs ytterligare nya säkerhetslagar, och en ny bestämmelse lades till i förordningen om folkrelationer över sundet, för att de facto blockera möjligheten för regeringen att underteckna något politiskt avtal med fastlandet. Denna bestämmelse föreskriver att en politisk överenskommelse med fastlandet kräver närvaro av tre fjärdedelar av medlemmarna i den lagstiftande yuanen (parlamentet) och godkännande av tre fjärdedelar. Det är en högre tröskel än vad som krävs för en grundlagsändring!
2018–19 eskalerade Trump-administrationen sitt handelskrig mot Kina under förevändning att Kina stal amerikanska immateriella rättigheter och affärshemligheter. Vissa DPP-politiker var överlyckliga över denna utveckling, de välkomnade öppet återkomsten av det antikommunistiska kalla kriget, och de argumenterade för att Taiwan skulle återgå till sitt gamla antikommunistiska system. Vissa oberoende taiwanesiska ledare och DPP-ledare har till och med fört in tidningsannonser, som uppmanar oppositionen Kuomintang och DPP att återgå till det gamla antikommunistiska systemet under Chiang Kai-shek.
Kort sagt, efter att ha lidit ett förkrossande nederlag i lokalvalet 2018, förgiftade Tsai Ing-wens regering den antikommunistiska och anti-kinesiska atmosfären både i och utanför Taiwan. På mindre än ett år ökade administrationens stöd i opinionsmätningarna till nästan 60 procent, och den vann valet 2020 med 57,1 procent av rösterna. Utifrån detta borde man kunna föreställa sig den våldsamt antikommunistiska och antikinesiska atmosfär som för närvarande råder på Taiwan.
Taiwan återvänder gradvis till det tidigare diktatoriska systemet. För ett och ett halvt år sedan fick en nyhetskanal i Taiwan, som motsatte sig DPP, på falska grunder sin licens indragen av regeringen. Samtidigt är det ett erkänt faktum att DPP använder regeringens budget för att upprätthålla en stor onlinearmé, för att manipulera den allmänna opinionen på ett organiserat sätt. När människor publicerar eller på internet delar kommentarer, som är kritiska mot regeringen, åtalas de ofta av denna, för att de påstås ha skapat eller spridit falska nyheter; dessa anklagelser följs enligt en lagstiftning som går tillbaka till krigsrättstiden. Den är nu omdöpt till Social Order Maintenance Law (Loven for opprettholdelse av sosial orden).
DPP har etablerat en högerextrem, antikommunistisk, anti-kinesisk och pro-USA regim. Den antikommunistiska operationen från 2019 till 2020 har varit ganska framgångsrik, när det gäller att sprida rädsla bland allmänheten. Som ett resultat har nästan ingen under de senaste åren vågat motsätta sig den ökande statsskuld som byggts upp genom vapenköp från USA. På uppdrag av Washington, har Taiwans försvarsutgifter stigit till 2,3 procent av BNP, vilket har en allvarlig inverkan på social välfärd och utbildning. Trots detta har USA inte lättat på sitt tryck på Taiwan att öka militärutgifterna, och USA kräver att regeringen ökar sina utgifter till 3 procent av BNP. På uppdrag av USA kommer DPP-regeringen också att ändra militärtjänstsystemet till ett ettårigt värnpliktssystem.
Det är en mycket oroande utveckling. Hur förstår befolkningen situationen, särskilt den ökande närheten till USA?
Wu Rong-yuan: Som ett resultat av kriget i Ukraina, ser fler och fler människor I Taiwan USA:s sanna ansikte. I synnerhet ser de att USA självt inte skickar trupper för att stödja Ukraina, men fortsätter att leverera vapen så att det ukrainska folket fortsätter att offra sitt liv för att kämpa mot Ryssland.
Tidigare trodde de flesta taiwaneser, att USA skulle skicka trupper för att stödja ön i händelse av ett krig i Taiwansundet. Men enligt den senaste mätningen har antalet taiwaneser som «starkt tror» eller «tror ganska mycket» att USA skulle skicka trupper till Taiwan i en sådan situation, sjunkit till 36,3 procent. Vi hoppas, att det taiwanesiska folkets minskade förtroende för Förenta staterna, kommer att bidra till att en atmosfär av försoning byggs upp mellan de två sidorna av Taiwansundet.
Men vi är inte optimistiska. Det finns fortfarande många självständighetsvänliga krafter i Taiwan som är övertygade om att Taiwans geografiska läge, till skillnad från Ukrainas, är strategiskt viktigt för USA för att kunna blockera det kinesiska fastlandet, och att Washington kommer att skicka trupper till Taiwan i händelse av ett krig kring sundet. Dessutom ser DPP, och andra självständighetsvänliga styrkor, det rysk-ukrainska kriget som ett viktigt tillfälle att fortsätta öka de militära inköpen från USA och intensifiera militariseringen.
Som en destabiliserande faktor hänvisade du till Förenta staternas växande inflytande i Taiwan under den tidigare presidenten, Donald Trump. Under president Joe Biden har spänningarna eskalerat ytterligare, inklusive det senaste antagandet av Taiwan Enhanced Resilience Act (tidigare känd som Taiwan Policy Act). Vad tror du ligger bakom trenden? Varför är USA intresserat av att öka spänningarna med Kina i Taiwanfrågan?
Wu Rong-yuan: Målet med Taiwan Policy Act är att främja USA:s egna strategiska intressen i Taiwans namn. Det syftar till att provocera Kina och utmana Kinas fredliga återföreningspolitik. Politiskt avser man att skapa «ett Kina, ett Taiwan» genom att stärka förbindelserna med Taiwan och undergräva den internationellt erkända principen om ett Kina.
Militärt ger det de taiwanesiska myndigheterna status som en viktig allierad, som inte är Nato, och inrättar det så kallade «Taiwan Security Assistance Initiative» för att tillhandahålla 4,5 miljarder US-dollar i utländsk militär finansiering under de kommande fyra åren. Dessa medel kommer att användas för att finansiera ytterligare vapenförsäljning till Taiwan, i avsikt att lagra en enorm vapenarsenal på ön, och göra ön till slagfältets frontlinje, och naturligtvis till förmån för USA:s vapenindustri.
Ekonomiskt tvingar det viktiga företag som Taiwan Semiconductor Manufacturing Company (TSMC), att bygga upp fabriker i USA i ett försök att skära av det naturliga samarbetet mellan de två sidorna av Taiwansundet. Ännu värre är att det nyligen har förekommit ett antal rapporter i amerikanska medier om att Washington avser att sabotera och förstöra viktiga halvledarindustrier på ön Taiwan, i en så kallad «Taiwan-kinesisk förstörelse» -komplott.
När det gäller den allmänna opinionen och propagandan, har Förenta staterna stigmatiserat nationella insatser för enande mellan de två sidorna av Taiwansundet, har och vilselett världen genom att hänvisa till det som aggression. USA anser att status quo med «fred utan enande eller separation» över Taiwansundet ligger i dess nationella intresse. USA har dock trappat upp sin användning av det så kallade «Taiwan-kortet», som har uppmuntrat separatister, förändrat status quo i Taiwansundet och skapat spänningar i regionen.
Inför dessa provokationer kommer det kinesiska fastlandet säkerligen att stärka sitt försvar av sin territoriella suveränitet, vilket exemplifieras av den senaste militärövningen runt Taiwan som en reaktion på Pelosis besök. Detta beror på att Kina anser att lösningen på Taiwanfrågan och förverkligandet av enandet ligger i dess kärnintresse.
För att upprätthålla freden i Taiwansundet, och undvika krigets gissel, är det nödvändigt att stoppa USA:s inblandning, att uppmuntra utbyten över sundet enligt principen om ett enda Kina, och att gå mot slutförandet av den nationella återföreningen genom internt samråd på grundval av jämlikhet. Därför är Labourpartiets slogan: «Ett Kina på båda sidor om Taiwansundet för fredlig utveckling».
Vilka är de konkreta förslagen från Taiwans arbetarparti för att lösa upp spänningarna?
Wu Rong-yuan: Inför den nuvarande allvarliga och spända situationen i Taiwansundet, förespråkar vi i Labourpartiet fredsförhandlingar och fredlig återförening. Vi tror att Taiwan efter återföreningen över sundet inte längre kommer att vara en nykoloni under Förenta staternas och Japans hegemoniska kontroll, och att Taiwans folk, efter att ha återvänt till den kinesiska nationella gemenskapen, kommer att ha makten. Utan Förenta staternas externa inblandning, och utan den press som vapenköpen innebär för Taiwans finanser, kommer Taiwans budgetmedel att finnas tillgängliga för att öka folkets välfärd.
Slutligen uppmanar vi det kinesiska folket på båda sidor av Taiwansundet, och det progressiva fredsälskande folket i världen, att förena sig mot Förenta staternas hegemoniska ingripande i Kinas inre angelägenheter och i Taiwanfrågan.
Med tack till fru Wang Juan-ping (王娟萍) för hennes hjälp med översättningar.
[i] Taiwan was occupied by Japan from 1895 to 1945. After the violent suppression of local resistance, came a period of enlightened colonial rule in the 1920s until Japanese militarism got the upper hand in the 1930s, and especially the 1931 Japanese invasion of Manchuria on the Mainland.
[ii] According to the theory of the two-stage revolution, the New Democratic Revolution is the first stage that countries have to go through as long as they are subjected to imperialist domination. The New Democratic Revolution aims to defeat imperialist domination and bring an end to feudal exploitation. In the case of China, the Communist Party of China successfully completed this stage in 1949, when it defeated Chiang Kai-shek’s Kuomintang and established the People’s Republic. This was also the start of the second stage, the socialist revolution.
[iii] This is the period after the lifting of martial law in July 1987.
[iv] Sun Yat-sen (1866-1925) became the first provisional president of China and the first leader of the Kuomintang in 1912. In 1923, he forged an alliance between the Kuomintang and the Communist Party of China. Sun is unique among 20th-century Chinese leaders for being widely revered in both Mainland China and Taiwan. According to Sun Yat-sen, the three people’s principles are nationalism, democracy and people’s livelihood.
[v] China was one of the original member states of the United Nations, which was created in 1945. At that time, the Republic of China (ROC), led by the Kuomintang, was the government of China and even when they didn’t control Mainland China anymore, tthis government held on to the seat of China in the United Nations. It is only in 1971 that United Nations General Assembly Resolution 2758 on the “Restoration of the lawful rights of the People’s Republic of China in the United Nations” recognised the PRC as “the only legitimate representative of China to the United Nations” and removed “the representatives of Chiang Kai-shek” (referring to the ROC) from the United Nations.
[vi] The Diaoyu islands, also known by their Japanese name as the Senkaku islands, are a group of uninhabited islands in the East China Sea, that were annexed by Japan in 1895 and came under United States occupation in 1945. The United States turned them over to Japan in 1972.
[vii] Hsinchu County is one of the 13 administrative regions of Taiwan.
[viii] The DPP was in power for the first time from 2000 to 2008 under president Chen Shui-bian.
Dette intervjuet ble opprinnelig publisert av No Cold War:
Stop US interference: Interview with the Labour Party of Taiwan
Vietnam ser en felles fremtid med Kina
Av Bhadrakumar - 5. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/vietnam-ser-en-felles-fremtid-med-kina/
Det hadde noe uunngåelig over seg da Vietnams president Nguyen Xuan Phuc trakk seg for fjorten dager siden. Mediene var fulle av spekulasjoner i flere uker som involverte Phucs nære familiemedlemmer i korrupsjonsskandaler.
Av M. K. Bhadrakumar.
Flere dusin tjenestemenn, inkludert to visestatsministre, ble tidligere fjernet fra sine stillinger i store skandaler med prisfiksing og tvilsomme provisjoner for Covid-19-testsett, samt bestikkelser for seter på charterfly som returnerte vietnamesiske statsborgere til landet under pandemien.
Det tiår gamle anti-korrupsjonsarbeidet til det vietnamesiske kommunistpartiets (KPV) generalsekretær, Nguyen Phu Trong, skjøt fart de siste årene og ser ut til å være motivert av bekymringer som er slående like de som Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) og Xi Jinping har gitt uttrykk for. Fundamentalt sett er drivkraften bak det hele KPVs legitimitet som regjerende parti.
KPVs prioriteringer har endret seg etter tiår med imponerende økonomisk vekst. Vietnam er nest etter Hong Kong og Singapore når det gjelder økonomisk dynamikk i regionen. Hvis man skal ha en økonomi som er sterkt avhengig av handel og utenlandske investeringer, er det å fremme et sunt miljø for bedrifter ved å dempe utbredt korrupsjon en presserende nødvendighet for å tiltrekke utenlandske investorer. Ikke minst gjelder dette i en tid da globale produsenter har forsøkt å finne alternativer til Kina for sine forsyningskjeder.
Dessuten kan problemer i økonomisk utvikling føre til misnøye blant folk og påvirke sosial stabilitet, bremse økonomisk vekst og til slutt føre til tap av folks tillit til KPVs legitimitet. Den Berlin-baserte tenketanken The 2021 Corruption Perceptions Index av Transparency International rangerte Kina som nummer 66 blant 180 land og Vietnam på 87. plass, men i score sikret Kina bare 45 poeng av 100 og Vietnam 39.
Merkelig nok listet den felles erklæringen ut etter Trongs besøk i Beijing i november opp «forebygging og kontroll av korrupsjon og negative fenomener» blant samarbeidsområder mellom Vietnam og Kina. Dette var det første besøket på høyt nivå fra Kina etter partikonkongressen i oktober. KPV tar i bruk Kinas anti-korrupsjonskampanjer, og har angivelig bedt Kina om å trene sine kadrer til å gjennomføre anti-korrupsjonsundersøkelser.
Kinesisk styringspraksis er også tilstede i Vietnam – økende kontroll over internett, styrking av partiets makt, større statlig tilstedeværelse i økonomien og svekkelse av den utbredte innflytelsen fra næringslivet. I fjor ble 539 partimedlemmer tiltalt eller «disiplinert» for korrupsjon og «bevisste forseelser», inkludert ministre, topptjenestemenn og diplomater, mens politiet etterforsket 453 korrupsjonssaker, en økning på 50 prosent fra 2021.
I sitt nyttårsbrev for det nye måneåret for to uker siden skrev Xi Jinping til Trong: «Kina og Vietnam er et fellesskap med en felles fremtid som har strategisk betydning.» Trong svarte på sin side at han er «klar til å samarbeide med generalsekretær kamerat Xi Jinping for å… gjennomføre strategisk kommunikasjon om teorier og praksiser for begge lands respektive sosialistiske utvikling, og kartlegge kursen og lage strategiske planer for å sikre at relasjonene mellom to partier og to land utvikler seg kontinuerlig og når nye høyder.»
Motivasjonen bak anti-korrupsjonssatsingen i både Kina og Vietnam er i utgangspunktet å sikre at kommunistpartiet fortsetter å ha folkets støtte, og dermed befeste partiets sentrale rolle i landets politikk. KPV ser på sin «storebror» KKP for å søke en retning i neste fase av økonomisk fremgang som en «moderne og utviklet sosialistisk makt» (målet som ble satt på partikongressen til KPV i 2021.)
Det kan ikke være tilfeldig at ledende partifolkene som har blitt avsatt hovedsakelig representerte den «vestlige» fraksjonen eller den såkalte teknokratiske fløyen, noe som tyder på at Trong også er bekymret for partiets ideologiske og moralske integritet. Trong har angivelig en sterk avsky for de politiske klientnettverkene i partiet (klient her i betydning av korrupte relasjoner, o.a.).
Phuc som tidligere statsminister (2016-2021) er mye kreditert for å satt i verk reformer til fordel for forretningslivet. En kommentar i Deutsche Welle beskrev Phuc som en «vestorientert leder.» Den sa: «Han blir sett på som en av de viktigste teknokratene i det regjerende kommunistpartiet, og han hadde utviklet nære forbindelser med vestlige hovedsteder i løpet av sin tid i embetet. Omstillingen forventes å sementere makten til landets sikkerhetselite.»
Dette synet deles ofte av vestlige analytikere. Deutsche Welle-analysen beklaget: «Vietnams forretningsmessige og politiske forhold til vestlige stater har blitt enormt forbedret de siste årene… Men vietnamesiske kommunistiske apparater forblir skeptiske til vestlige intensjoner. Mange av dem frykter at vestlige demokratier sikter mot regimeskifte i ettpartistaten, og de rangerer på utenlandske organisasjoner som foreleser for regjeringen om menneskerettigheter …
«Det fremadstigende offentlige sikkerhetsapparatet er uten tvil mest på vakt mot samhandling med vestlige demokratier. Samtidig mister utenlandske diplomater raskt sine mest pålitelige kanaler i partiet, den typen tjenestemenn som uformelt gir informasjon og støtte.»
Noen vestlige analytikere sammenligner Trongs konsolidering av sin autoritet med konsolideringen av makten i Kina under Xi Jinping. Bill Hayton, den velkjente Vietnam-overvåkeren og forfatteren (Vietnam: The Rising Dragon) ved Chatham House (senteret for britisk overvåking og strategi, o.a.) bemerket sardonisk at Vietnams ledere ser på KKP «som en venn i deres kamp for å opprettholde kontrollen over Vietnam».
Hayton slo hardt: «Jeg tror det er en advarsel om at disse menneskene faktisk ikke skynder seg å omfavne USA som en alliert eller noe sånt, at de står vakt om sin egen autonomi, sine egne måter å gjøre ting på, og det faktisk de ser på Kina mer som en ideologisk partner enn USA. Og derfor vil Kina og Vietnam komme til å prøve å balansere sine relasjoner for alltid. Vietnam vil ikke komme løpende til USA.»
En slik paranoia stammer sannsynligvis fra frustrasjonen over at Vietnam er i ferd med å drive bort fra USAs Indo-Stillehavsstrategi på et tidspunkt da det i maktdynamikken i Asia-Stillehavsregionen kunne ha vært en «vippestat» for å begrense Kina. Vesten var trygg på sitt stadig større nettverk med fraksjoner innenfor den regjerende eliten i landet.
Phuc hadde ledet et press for å forbedre forholdet til USA, møtte ofte toppledere og var regelmessig tilstede på World Economic Forum i Davos. Likevel er paradokset at Vietnams økonomiske politikk neppe vil endre seg fundamentalt under partisjef Trongs ledelse. Den virkelige bekymringen til vestlige ledere er at maktbalansen i KPV og regjeringen nå kan utvikle seg mer til fordel for Kina og Russland.
Avsettelsen av Phuc kan ha en enklere forklaring: KPV-ledelsen har mistillit til ledere som er mer direkte involvert i næringslivet, og korrupsjon utgjør en eksistensiell trussel mot partiets integritet og legitimitet.
KPV-sentralkomiteens kunngjøring om Phucs avgang ga Phuc stor ros. Men den insisterte på at «han bærer lederens politiske ansvar for å la mange tjenestemenn, inkludert to visestatsministre og tre statsråder begå urett og feil som har fått svært alvorlige konsekvenser… Phuc, som er tydelig klar over sitt ansvar overfor partiet og folket, har sendt inn sin søknad om å få trekke seg fra sine posisjoner, slutte å jobbe og gå av med pensjon…»
Vi merker oss at den amerikanske regjeringsfinansierte Radio Free Asia inneholdt en kritisk kommentar som konkluderte med at «omstillingen setter scenen for mer indre maktkamp i oppkjøringen til valg av partileder i 2026 … Phuc ble sett på som en betryggende figur for vietnamesisk næringsliv og utenlandske investorer, og avsettelsen av ham avslører sprekker i toppen av det kommunistiske partiet.» Kanalen avslører sin irritasjon over at de best lagte planene for å oppfordre til et regimeskifte kan ha blitt forpurret. BBC la også på en lignende linje:
«Å lese vietnamesisk politikk er alltid vanskelig – kommunistpartiet tar sine beslutninger bak lukkede dører. Men generalsekretær Nguyen Phu Trong som er kjent for sin harde linje fikk en enestående tredje periode på fjorårets partikongress, og ser ut til å konsolidere sin autoritet ved å fjerne høytstående embetsmenn som blir sett på som mer vestlig og pro-business. Offisielt skjer alt dette i navnet til å bekjempe korrupsjon, men det er en indikasjon på en maktkamp i toppen av partiet… den sannsynlige forfremmelsen av flere sikkerhetsfokuserte tjenestemenn til toppen av partiet vil være dårlige nyheter.»
Trong har veltet Vestens spill. Betydningsfullt nok gjorde han dette etter at han kom tilbake fra et vellykket besøk til Beijing i oktober-november, hvor Trong og Xi Jinping bestemte seg for å styrke og utdype det omfattende strategiske samarbeidet og partnerskapet i den nye epoken.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Vietnam sees a shared future with China
Mistanker om skittent spill fra sikkerhetstjenesten i Tysklands høyreekstreme «kupp»
Av Kit Klarenberg - 5. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/mistanker-om-skittent-spill-fra-sikkerhetstjenesten-i-tysklands-hoyreekstreme-kupp/
En massiv politirazzia hindret ekstremistiske planer om å velte Tysklands regjering. Men tidspunktet for komplottet og hvor absurd det var reiste spørsmål om en statlig sikkerhetstjeneste spilte en rolle i å sette det i gang, noe man har sett mange ganger i Tysklands fortid.
Av Kit Klarenberg, The Grayzone.
Om morgenen den 7. desember 2022 gjennomførte Tysklands sikkerhetstjenester den største politirazziaen i sin historie, da 3000 sikkerhetspolitifolk stormet 130 eiendommer spredt over nesten hele landet, så vel som i Østerrike og Italia.
Da politiaksjonen var over, hadde 25 personer blitt arrestert for å ha konspirert for å styrte den tyske regjeringen. De sto anklaget for å ha planlagt å storme parlamentet, arrestere lovgivere og erklære gjenopprettelsen av landets monarki med makt, ledet av aristokraten Heinrich XIII Reuss.
En nærmere undersøkelse av politiaksjonen og tidspunktet for den, reiser imidlertid alvorlige spørsmål om legitimiteten til det påståtte kuppet, og om den tyske sikkerhetsstaten spilte en rolle i å sette det i gang. I så fall ville det passe inn i det historiske mønsteret av statens infiltrasjon av ekstremistiske bevegelser siden etterkrigstiden. I 2003 ble en tysk domstol tvunget til å gi opp en sak mot en beryktet nynazistisk gruppe, da retten fastslo at organisasjonen i det minste var delvis, om ikke helt, kontrollert av statlige agenturer.
De mistenkte som er anklaget for å ha planlagt å styrte Tysklands regjering er en del av en bevegelse kjent som Reichsbürger, eller rikets borgere. Denne gruppen sies å avvise Forbundsrepublikken Tysklands legitimitet, og hevder at landet faktisk ikke er en suveren stat, men et selskap opprettet av USA og Storbritannia etter andre verdenskrig.
Det er bare ett slående aspekt av en hendelse så sønderskutt av farseaktige elementer og overskrifter egnet som klikkagn, at det ser ut til å ha blitt skreddersydd for å skape sensasjon i mediene. En kjendiskokk som er rekruttert til «å ta over kantinene i det nye tyske riket» er blant de arresterte, det samme er et tidligere parlamentsmedlem for det høyreorienterte partiet Alternative für Deutschland (AfD). Det samme er en russisk statsborger, kjæresten til Reuss, som angivelig kontaktet Moskvas ambassade i Tyskland for å diskutere en ny verdensorden etter kuppet.
Myndighetene hadde tydeligvis planlagt en intens kurtisering av mediene og inviterte grupper med journalister til å dokumentere raidene i sanntid, og sørget derfor for at medier over hele verden nesten umiddelbart ble tapetsert med bilder av kuppmakerne som ble eskortert bort i håndjern. I alt ble 125 politifolk utplassert for hver mistenkte som ble tatt inn til avhør, noe som åpenbart var både ekstraordinært og overdrevent.
Gitt hastigheten som store tyske nyhetskilder som Der Spiegel publiserte detaljerte, lange rapporter om raidene, har noen til og med antydet at enkelte artikler ble utarbeidet i forkant av politiets feiende arrestasjoner, og at journalister og redaktører hadde ventet en stund på denne dagen. Uhyggelig nok, i en siden-slettet tweet den 6. desember, spådde ARD-journalist Georg Heil tilfeldigvis: «Jeg mistenker at det vil komme mange ‘eksklusive’ nyheter i morgen.»
Mange myndighetspersoner har aggressivt kjørt linjen at konspiratørene «ikke er ufarlige, gale mennesker», og mediene har behandlet kuppet med største alvor. Den tyske statskringkasteren Deutsche Welle har innrømmet at Reichsbürger ikke engang hadde en fjerneste realistisk utsikt til å styrte regjeringen. Mer generelt erkjente DW at et statskupp «knapt kunne lykkes i Tyskland», ettersom «statsordenen og grunnloven er for solid».
Selv om bare en håndfull våpen ble beslaglagt i politiraidene, har innenriksminister Nancy Faeser erklært at Tysklands allerede strenge våpenlover vil bli strammet ytterligere inn som svar på det angivelige, forpurrede opprøret. Det er nesten sikkert at Berlins sikkerhets- og etterretningstjenester også vil bli gitt forbedret kapasitet til å overvåke og trakassere borgere og undertrykke uro, gitt at de er svært nidkjære i å kriminalisere dissens på politisk hensiktsmessige tidspunkter.
I april 2021, da den tyske regjeringen forberedte seg til å pålegge strengere pandemirestriksjoner, ble den konfrontert med sterk opposisjon fra offentligheten, og et flertall av politiske partier over hele det politiske spekteret. Da etablerte Berlins innenlandske sikkerhetstjeneste, kjent som Bundesamt für Verfassungsschutz, eller BfV, en ny, spesialtilpasset overvåkingskategori for motstandere av nedstengningen.
Byrået hevdet at motstand mot nedstengningsordrer representerte en undergravende trussel mot staten, men at den ikke falt inn under eksisterende bekymringskategorier som ytre høyre, ytre venstre eller islamsk terrorisme.
Trekket forbød effektivt all agitasjon mot nedstengning i Tyskland, mens det klassifiserte alle som ble arrestert for slik aktivitet, som på det tidspunktet gjaldt tusenvis, til tross for forfatningsdomstolens avgjørelse et år tidligere, at Covid-19-restriksjoner ikke skulle gjelde demonstrasjoner, ville folk likevel være skyldig i ekstremistiske handlinger.
Den garanterte også utvidede fullmakter og byråkratiske ressurser til BfV, som brukte disse i desember, da organet slo ned på Reichsbürgers angivelige opprørskomplott.
Tysklands regjering infiltrerer ytre høyre
Tyske mediers overveiende fokus på komplottmakerne i Reichsbürgers påståtte «ytre høyre» karakter er slående, BfV beregner at av de anslagsvis 21.000 tilhengerne i Tyskland, er bare omkring fem prosent «høyreekstremister».
Disse tallene kan virke uvanlig spesifikke, men BfV er godt rustet til å oppgi dem med høy grad av sikkerhet. Faktisk er byråets overvåkning og infiltrasjon av Tysklands ytre høyre så omfattende at bevegelsen, i det minste delvis, har vært drevet og til og med finansiert av staten.
Denne urovekkende virkeligheten ble blottlagt i januar 2001, da alle grener av den tyske regjeringen ba Berlins føderale forfatningsdomstol om å etterforske det ultranasjonalistiske Nasjonaldemokratiske partiet (NPD) og avgjøre om det var grunnlovsstridig. Deres hensikt var å direkte forby partiet.
Den saken som fulgte kollapset i 2003, etter at forfatningsdomstolen fastslo at mange NPD-medlemmer og viktige personer, inkludert minst 30 av de mest fremtredende figurene, var hemmelige agenter eller informanter for BfV. Dessuten var mye av regjeringens sak mot partiet basert på uttalelser og arbeider publisert av enkeltpersoner på byråets lønningsliste. En antisemittisk NPD-pamflett som var fremtredende i bevisene som ble gitt til domstolen, ble for eksempel forfattet av en undercover-operatør.
Som følge av dette kom domstolen til at det var umulig å fastslå hvilke uttalelser, publikasjoner og handlinger som var tilskrevet parten, som hadde blitt påvirket av BfV. Etterforskerne spekulerte i at ODs virksomhet kan ha vært bevisst og aktivt styrt av byrået til å støtte forbud mot partiet.
Denne forklaringen er svært usannsynlig gitt det faktum at fornyede samtaler for ODs forbud i 2011, ble avfeid av BfV med den begrunnelse at det ville være nødvendig å deaktivere partiets 130 personer sterke nettverk av etteretningsinformanter i partiet, halvparten av dem nynazister, som ga uvurderlig etterretning om en rekke hemmelighetsfulle høyrebevegelser.
Det er derfor tilsvarende usannsynlig, som den etablerte historien om «kuppet» hevder, at komplottmakerne bare kom under BfVs oppmerksomhet for første gang i april i år, etter arrestasjonen av fire medlemmer av United Patriots, en undergruppe av Reichsbürger. De konspirerte angivelig for å ødelegge kraftverk for å forårsake en landsomfattende mørklegging, og kidnappe helseminister Karl Lauterbach.
Reichsbürger hadde vært på BfVs radar i årevis. I mars 2020, etter en skyteepisode i Hanau som førte til at ni immigranter døde, forbød Tysklands sentralregjering gruppen, og flere av dens medlemmer ble arrestert.
Den ekstremistiske gruppen var fremtredende i BfVs årsrapport for 2021, det samme var den Covid-19 skeptiske Querdenken-bevegelsen, som kuppmakerne også ble koblet til. Sistnevnte ble spesielt referert av BfV i sin offisielle begrunnelse for å opprette en ny overvåkingskategori for motstandere av nedstengningen.
Som sådan var «kupp»-konspiratørene ugjendrivelig knyttet til en rekke grupper, offisielt bekreftet å være under intensiv overvåkning av BfV. Disse gruppene ville dermed ha blitt sterkt penetrert av agenter og informanter, som rapporterte om alle medlemmenes bevegelser. Når det gjelder AfD-partiet betyr klassifikasjonen som en mistenkt ekstremistisk gruppe at all privat kommunikasjon fra alle som er knyttet til partiet blir grundig registrert og lagret. (Overs.utheving)
Den aristokratiske Reichsbürger-lederen Reuss og hans medsammensvorne ble angivelig gjenstand for interesse fra BfV etter arrestasjonene av partiets undergruppemedlemmer i United Patriot. «Veldig tidlig,» ifølge byråpresident Thomas Haldenwang, «hadde BfV en veldig klar oversikt over deres planer.»
Myndighetene hadde nøye overvåket deres kommunikasjon og kontakter fra det tidspunktet, samlet etterretning om det bredere nettverket de opererte i og bygget saker mot dem. Hvis de virkelig utgjorde en alvorlig, umiddelbar trussel mot Tysklands konstitusjonelle orden, eller deres planer om å gjøre det var velutviklede og nær realisering, kunne tiltak sikkert ha blitt tatt mye tidligere.
Haldenwang hevder at BfV så på i sanntid da plottet «ble mer og mer konkret og våpen ble anskaffet». Spørsmålet om hvorvidt BfV-provokatører oppmuntret og/eller hjalp noen av konspiratørene med å fremme sine opprørske fantasier i løpet av denne perioden, er fortsatt åpent og åpenbart.
Tross alt ga de åtte månedene hvor plottet utviklet seg, god tid til å plassere agenter i en gruppe, eller rekruttere dem.
Etter vanvittig medieoppmerksomhet forsvinner «kuppet» fra overskriftene
Et av de mest bemerkelsesverdige aspektene ved «kuppet» er hvor raskt det forsvant fra overskriftene etter den første serien av raid. Etter en bølge av minutt-for-minutt-rapportering, en hendelse av angivelig seismisk, historisk betydning, slik Bloomberg-spaltisten Andreas Kluth erklærte. Den skulle angivelig handle om at Berlin avverget etableringen av et «Det fjerde riket,» men har opphørt å være av noen interesse i det hele tatt for mainstream-journalister selv i Tyskland.
Etter en slik skremmende hendelse, der Tyskland angivelig ble reddet fra Hitlers andre gjenkomst, virket det rimelig å forvente mer uhyggelige detaljer om konspiratørenes store plan. I det minste noen av de lovede arrestasjoner av andre medlemmer av den ekstremistiske cellen, burde ha materialisert seg nå.
Men bortsett fra en rekke møter i Forbundsdagen bak lukkede dører den 12. desember, der det ble hevdet at komplottmakerne hadde drømt om å opprette 280 paramilitære enheter med oppgave å «arrestere og henrette» folk etter at regjeringen ble styrtet, har myndighetene forholdt seg forbløffende stille siden 7. desember. Og de veldresserte nyhetsmediene har lojalt fulgt statens taktstokk og latt «kuppet» falle nesten helt ut av radaren.
Medienes plutselige, manglende interesse for Reichsbürger-komplottet minner om nok en angivelig kuppkonspirasjon fra ytre høyre i Tyskland. I april 2017 ble landet oversvømt med rapporter om en 28 år gammel soldat i Bundeswehr, kjent som «Franco A», som hadde blitt arrestert for å planlegge å utføre voldelige angrep på tyske politikere, aktivister og journalister.
Franco A. Ble fremstilt som et ledende medlem av den høyreekstreme terrorgruppen Nordkreuz og skal ha registrert seg som syrisk flyktning hos tyske myndigheter i desember 2015. Hans påståtte hensikt var bevisst å legge igjen fingeravtrykkene sine på åstedene for alvorlige forbrytelser i håp om at de ville bli knyttet hans syriske alter ego, og dermed utløse landsomfattende voldelige overgrep mot innvandrere over hele landet.
Myndigheter erklærte senere at undersøkelser av Franco A avslørte at han var en del av et mye bredere komplott blant Tysklands elitekommando for spesialstyrker (Kommando Spezialkräfte – KSK), for å oppnå «Dag X», hvorpå de ville bortføre og henrette en rekke tyske politikere.
Saken førte til internasjonalt ramaskrik, så vel som utbredt offentlig debatt om i hvilken grad Bundeswehr hadde blitt smittet med farlige, revolusjonære elementer fra ytre høyre. Den offisielle granskningen utgjorde til slutt imidlertid ingenting.
I november 2017, seks måneder etter arrestasjonen, ble Franco A løslatt fra varetekt, som Berlins føderale domstol bemerket, «underbygger ikke resultatene så langt av etterforskningen, den sterke mistanken om at en alvorlig handling som truer staten var under forberedelse.»
En politirazzia tre måneder tidligere mot KSK-hovedkvarteret, klarte heller ikke å avdekke noen indikasjon på undergravende intensjoner eller aktiviteter blant deres operatører. Konklusjonen med at fravær av bevis, ikke er bevis for fravær, spekulerte politiet i at kommandoen hadde blitt tipset på forhånd, og siktet straks en soldat kjent som Peter W, som de anklaget for i hemmelighet å lede den høyreekstreme gruppen Hannibal, med å hjelpe de mistenkte med å dekke sporene sine.
Peter W ble behørig frikjent i mars 2019, og fortsetter tilsynelatende å tjene i de tyske væpnede styrker til denne dag. Han argumenterte med hell i retten at sosialdemokratiske partitilhengere innen Tysklands justisdepartement grovt overdrev og forvrengte hans sak for å sette den regjerende CDU-ledede regjeringen i forlegenhet med tanke på forut for valget.
I mellomtiden fikk Nordkreuz’ antatte leder og grunnlegger, en veteran fra politiet, snikskytter og skyteinstruktør, kjent som «Marko G», en betinget dom på 21 måneder i desember samme år. Til tross for at våpen og ammunisjon ble funnet hjemme hos ham, ble arsenalet ansett for å være stort sett lovlig, og flere «grunnlovsstridige» kommentarer han kom med i en privat gruppechat, antydet verken at han hadde til hensikt å styrte regjeringen eller utføre terrorangrep.
Franco A ble til slutt dømt til fem og et halvt års fengsel for besittelse av ulovlige våpen og bedrageri, i juli 2022. Ingen konkrete bevis for en samordnet innsats, enn si et ønske, om å styrte den tyske regjeringen, fra hans side, har noen gang kommet for en dag. I mellomtiden ble KSK omorganisert og delvis oppløst på grunn av det påståtte nivået av høyreekstremisme innen egne rekker, selv om det ikke ble gjort ytterligere arrestasjoner.
«Spenningsstrategi» tilbake til Europa?
Spøkelset av en hemmelig fascistisk forbindelse, som er fast bestemt på å gripe makten i Berlin gjennom drastisk vold, er en forestilling tyske myndigheter, politikere og journalister lenge har vært ivrige etter å trylle frem. Selv om det kan være liten tvil at det moderne Tyskland er hjemsted for et for stort antall nynazister og fascister, der i det minste noen av dem er voldelige og farlige, har de liten eller ingen sjanse til å true landets konstitusjonelle orden.
Det er også sant at disse ekstremistiske kreftene er godt representert i militæret og sikkerhetstjenestene. I november 2018 fikk BfV-sjef Hans Georg Maasen sparken for å ha formidlet rasistiske konspirasjonsteorier. På den tiden ble det spekulert i at hans politiske synspunkter kan ha ført til at byrået vendte det blinde øye til aktivitetene til landets ytre høyre i løpet av hans seksårige periode.
Maasens forgjenger Heinz Fromm forlot også sin post i skam etter at det ble avslørt at BfV makulerte filer relatert til Den nasjonalsosialistiske undergrunnen (NSU), en nynazistisk terroristgruppe som ustraffet utførte mord, bankran og bombeangrep over hele Tyskland i et tiår.
Spørsmål florerer den dag i dag om hvorvidt NSU var aktivt beskyttet mot etterforskning og pågripelse av BfV-statens sikkerhetstjenester. Det er også uklart hvorfor en av byråets ansatte, referert til av andre spioner som «Lille Adolf» for hans høyreekstreme synspunkter, var til stede på åstedet for et av gruppens drap. Det som er bekreftet er at NSU var i direkte, regelmessig kontakt med mange BfV-informanter, og indirekte mottok byrå-midler gjennom den tyske statlige sikkerhetsorganisasjonen.
Dette var neppe første gang høyreekstreme terrorister har klart å slippe unna med regelrette drap i Europa. Gjennom den kalde krigen administrerte britiske og amerikanske spioner i forbindelse med NATO, et nettverk av hemmelige fascisthærer som begikk utallige voldelige, kriminelle handlinger som del av en «spenningsstrategi», utformet for å diskreditere venstresiden, og rettferdiggjøre stadig større sikkerhetstiltak. I Italia var dette samarbeidet kjent som Operation Gladio.
Mange terrorangrep utført i denne perioden forblir enten offisielt uløste, eller de sannsynlige gjerningsmennene har aldri blitt stilt for retten. Gladio-operatøren Vincenzo Vinciguerra som ble fengslet på livstid for en bilbombe som drepte tre politibetjenter og skadet to, forklarte i senere år hvorfor, og blottla «spenningsstrategien» i sterke detaljer:
«Vi skulle angripe sivile, kvinner og barn, uskyldige mennesker utenfor den politiske arenaen. Årsaken var enkel, tvinge publikum til å vende seg til staten og be om større sikkerhet … Folk ville villig bytte sin frihet for sikkerheten ved å kunne gå i gatene, gå på tog eller gå inn i en bank. Dette var den politiske logikken bak bombeangrepene. De forblir ustraffet fordi staten ikke kan fordømme seg selv.»
Etterdønningene av den dødelige Bombingen av Piazza Fontana i Milano, desember 1969. En anarkist ble beskyldt for bombingen, men den ble utført av høyreorienterte statlige etterretningskrefter, som del av «spenningsstrategien».
Vinciguerras ord resonerer sterkt mot bakteppet med det nylige Reichsbürger «kuppet», ettersom det angivelige komplottet ikke kunne ha kommet på et mer passende tidspunkt for den tyske regjeringen. Gjennom hele 2022 har embetsrepresentanter i Berlin åpent uttrykt angst overfor utsiktene til masseopprør på grunn av en negativ spiral i leve- og energikostnader. Selv om det knapt rapporteres i mainstream media, har store protester vokst i størrelse og hyppighet. Tysklands forbundskansler Olaf Scholz har kalt situasjonen «en kruttønne for samfunnet.»
Det er ikke usannsynlig at landet vil falle inn i en dyp, kvernende lavkonjunktur i nær fremtid; noen analytikere har spådd en eventuell avindustrialisering. Offentlighetens oppslutning om Scholz administrasjonen er allerede sunket betydelig. Motsatt har AfD, som er imot å bevæpne Ukraina og sanksjonere Russland, nådd nær rekordnivåer på meningsmålingene, og ligger an til å komme på førsteplass i flere delstatsvalg i 2024.
Med vestlige regjeringer som ikke lenger er i stand til å utnytte Covid-19-pandemien til å knuse dissens, samle borgere bak upopulære administrasjoner og utvide systemer for overvåking og sosial kontroll, trapper etterretningstjenester i hele Europa og Nord-Amerika igjen opp frykten for terrorisme, for å skremme befolkningen til underkastelse, denne gangen i form av hjemlige, høyreekstreme elementer.
Hvis tyske spioner hadde ønsket å pønske ut et terrorkomplott under falskt flagg, som oppnådde maksimal visuell og politisk innvirkning, og uten noen risiko for nasjonal sikkerhet, kunne ikke «kuppet» de så heroisk avslørte den 7. desember, vært bedre unnfanget.
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:
Suspicions of state security set-up in Germany’s far-right ‘coup’
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i utformingen av politikk og oppfatninger.
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Les også: Om hvordan CIA lager falske radikale organisasjoner
Det hemmelige komplottet mellom CIA, mafiaen og fascistene i Italia for å manipulere italiensk politikk
Blyårene i Italia – terroren, staten og fascismen
Den USA-ledede alliansens krig mot Russland feiler nå på alle områder
Av skribent - 5. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/den-usa-ledede-alliansens-krig-mot-russland-feiler-na-pa-alle-omrader/
Det er en amerikansk og alliert stedfortrederkrig mot Russland som siden 24. februar 2022 har herjet på slagmarkene i Ukraina, og hvert eneste aspekt av den har så langt feilet. (Ukraina-Russland-krigen er faktisk en USA-Russland krig, fordi USA har kontrollert Ukrainas regjering helt siden februar 2014)
Av Eric Zuesse – 3. februar 2023
Militært har konsensusen blant eksperter i de amerikanske og allierte landene endret seg fra at Russland tapte krigen i 2022 da russiske styrker trakk seg tilbake fra Kharkiv på våren og Kherson på høsten, til at det er de amerikanske og allierte styrkene (disse er ukrainske soldater som er utstyrt med amerikansk og alliert finansiering og våpen) som nå taper krigen mens NATO går tom for våpen og ammunisjon til å sende dit, og likevel fortsetter Russland uavbrutt å levere nye våpen og ammunisjon og sakte, men sikkert tar ny mark i Ukraina. Denne utmattelseskrigen går veldig dårlig for Vesten (den amerikanske imperiale regjeringen og dens utenlandske ‘allierte’ eller kolonier — spesielt de i Europa: EU og NATO).
Økonomisk sier ekspertuttalelser i Vesten i økende grad at sanksjonene deres som var ment å kvele Russlands økonomi så langt har vært en massiv og slående fiasko, som sannsynligvis har gjort mer skade på USAs europeiske ‘allierte’ enn på Russland. Hvis dette viser seg å være sant, vil hele trossystemet som har stått bak Vestens anti-Russland-sanksjoner (som faktisk begynte med Obama-tidens Magnitsky Act-sanksjoner i 2012) kollapse.
Den 31. januar hadde New York Times overskriften «Russland omgår vestlige straffer med hjelp av venner: En økning i handel med Russlands naboer og allierte gir én grunn til at økonomien forblir så motstandsdyktig etter omfattende sanksjoner». Avisen rapporterte videre:
Russisk handel ser i stor grad ut til å ha returnert til der den var før invasjonen av Ukraina i februar i fjor. Analytikere anslår at Russlands import allerede kan ha kommet seg til førkrigsnivå, eller vil snart gjøre det, avhengig av modellene deres.
Delvis kan det skyldes at mange nasjoner har funnet det vanskelig å slutte i Russland. Nyere undersøkelser viste at færre enn 9 prosent av selskapene basert i EU og G7-landene hadde solgt noen av sine russiske datterselskaper. Og maritime sporingsfirmaer har sett en økning i aktiviteten til handelsflåter som kan hjelpe Russland med å eksportere sin energi, og tilsynelatende omgå vestlige restriksjoner på disse salgene. …
Noen selskaper, inkludert H&M, IBM, Volkswagen og Maersk, stanset operasjoner i Russland etter invasjonen, med henvisning til moralske og logistiske grunner. Men den russiske økonomien har vist seg overraskende motstandsdyktig, og har reist spørsmål om effektiviteten til Vestens sanksjoner. Land har hatt vanskeligheter med å redusere avhengigheten av Russland for energi og andre grunnleggende råvarer, og den russiske sentralbanken har klart å støtte opp verdien av rubelen og holde finansmarkedene stabile.
Mandag sa Det internasjonale pengefondet at det nå forventer at den russiske økonomien vil vokse med 0,3 prosent i år, en kraftig forbedring fra det tidligere anslaget som var en sammentrekning på 2,3 prosent. …
Matthew Klein, en økonomiskribent og medforfatter av «Trade Wars Are Class Wars», er en [av de pro-amerikanske ekspertene som synes dataene er urovekkende]…. Global eksport til Russland har mest sannsynlig hentet seg inn fullt ut i desember, selv om mange land ennå ikke har publisert sine handelsdata for måneden, sa han.
«Det meste av denne oppgangen har samlet sett vært drevet av Kina og Tyrkia», sa Klein.
Det er uklart hvor mye av denne handelen som bryter med sanksjoner pålagt av USA og Europa, men mønstrene er «mistenkelige», sa han. «Det ville være i samsvar med ideen om at det er måter å omgå noen av sanksjonene».
Silverado Policy Accelerator, en ideell organisasjon i Washington, publiserte nylig en lignende analyse som anslo at verdien av russisk import fra resten av verden hadde oversteget nivåene før krigen i september.
Samsung og Apple, tidligere store leverandører av russiske mobiltelefoner, trakk seg ut av det russiske markedet etter invasjonen. Eksporten av populære kinesiske telefonmerker, som Xiaomi, Realme og Honor, falt også i utgangspunktet da selskaper slet med å forstå og takle nye restriksjoner på sending av teknologi eller internasjonale betalinger til Russland.
Men etter en «tilpasningsperiode» begynte kinesiske merker å ta av i Russland. … Den samlede kinesiske eksporten til Russland nådde rekordhøyde i desember, og bidro til å oppveie et bratt fall i handelen med Europa. … Forsendelser til Russland av andre produkter, som personbiler, har også tatt seg opp igjen. Og Kina har økt eksporten av halvledere til Russland, selv om Russlands totale brikkeimport forblir under førkrigsnivået. …
Ami Daniel, administrerende direktør i Windward, et maritimt dataselskap, sa at han hadde sett hundrevis av tilfeller der folk fra land som De forente arabiske emirater, India, Kina, Pakistan, Indonesia og Malaysia kjøpte fartøyer for å prøve å sette opp et ikke-vestlig handelsrammeverk for Russland.
«I utgangspunktet har Russland forberedt seg på å kunne handle utenfor regelverket», sa han.
New York Times er en av den amerikanske regjeringens fremste propagandister, så alle ekspertene som den intervjuet for artikkelen var de som den amerikanske regjeringen godkjenner og de er ikke på noen av CIAs, Googles eller andres lister over personer som ikke skal kunne intervjues. For eksempel: påstanden om at «Russland har i bunn og grunn forberedt seg på å kunne handle utenfor regelverket» er usann, fordi for at en internasjonal sanksjon skal være i samsvar med, og en del av internasjonal lov, må den sanksjonen først godkjennes av FNs sikkerhetsråd. En artikkel fra 2013 med navn «Effectiveness Of Economic Sanctions: Empirical Research Revisited» (også her), publisert av Clute Institute, gir en god oppsummering av den folkerettslige statusen til sanksjoner; og på denne artikkelens fjerde side står det:
[FNs] Sikkerhetsråd er et av de seks hovedorganene i FN, og dets fullmakter inkluderer etablering av «sanksjoner» som et tiltak som skal tas mot en stat for å fremme internasjonal fred og sikkerhet. Sett artikkel 41 og 25 i kapittel VII samlet, skal alle økonomiske sanksjoner godkjent av Sikkerhetsrådet bli obligatoriske for alle medlemmer.
Hvis ikke, er de ikke «obligatoriske», men bare frivillige. Ingen amerikansk sanksjon mot Russland (og begge nasjonene er blant de fem permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet) har noen gang blitt «godkjent av Sikkerhetsrådet». Følgelig var den setningen i NYTs artikkel en løgn – den internasjonale handelen mellom Russland og andre nasjoner er ikke «handel utenfor regelverket». Det er bare utenfor USAs lov (og disse sanksjonene begynte å bli pålagt av USA under Obama i 2012, på grunnlag av løgner, selv på den tiden), men USA er ikke en internasjonal organisasjon og har ingen autorisasjon til å opptre som om det er FN; så ingen nasjon har noen internasjonal juridisk forpliktelse til å følge det som i hovedsak er tvang fra det amerikanske regimet. NYTs uttalelse om at dette er «handel utenfor lov og rett» er løgn.
Til tross for at NYT er et amerikansk propagandaorgan og dermed tidligere har kjørt hardt på at Russland taper krigen i Ukraina, retter avisen seg nå for de nye instruksjonene den har fra agenter for sin regjering, og disse instruksjonene ser ut til å være å klargjøre den amerikanske befolkningen for nederlag i Ukraina. Det vil ikke være som nederlagene USA har opplevd på steder som Vietnam, Irak, Libya, Jemen, Venezuela og Afghanistan, for dette vil helt klart være – hvis det skjer i det hele tatt – et nederlag mot Russland, nasjonen som den amerikanske regjeringen har forsøkt å beseire siden 24. februar 1990. Et nederlag av en slik størrelsesorden vil være et vendepunkt i verdenshistorien.
Denne artikkelen ble publisert av The Duran:
All aspects of the U.S.-and-allied war against Russia are now failing
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Eric Zuesse er skribent for nettmagasinet The Duran.
– Det er på tide at det vitenskapelige miljøet innrømmer at vi tok feil om COVID og at det kostet liv
Av red./KAJ - 5. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/det-er-pa-tide-at-det-vitenskapelige-miljoet-innrommer-at-vi-tok-feil-om-covid-og-at-det-kostet-liv/
I en kronikk i magasinet Newsweek tar 7. års medisin- og doktorgradstudent Kevin Bass et oppgjør med politikken som har blitt ført med nedstengninger og maskepåbud. Mye av det han tar oppgjør med er aktuelt for Norge. Våre myndigheter førte samme type politikk, og ytringsrommet for de som kritiserte og motsatte seg politikken møtte strenge sanksjoner, latterliggjøring, utestengelse og straff.
På Twitter skriver Bass:
“Jeg tok feil når det gjaldt lockdowns og mandater. Jeg tok feil, og grunnen til at jeg tok feil var min tribalisme, følelsene mine og min forvrengte forståelse av menneskets natur og viruset. Det betyr ikke så mye, men jeg ville be om unnskyldning for at jeg tok feil.
Mens mer innflytelsesrike mennesker enn meg selv ikke gjør det, kan jeg.
Det er OK å ta feil og innrømme hvor man tok feil og hva man lærte.
Det er en sentral del av måten vitenskapen fungerer på.”
Bass var positiv til måte myndigheten gikk frem mens tiltakene og restriksjonene stod og understreker at han som medisinstudent og forsker sterkt støttet innsatsen til folkehelsemyndighetene når det gjaldt COVID-19.
Jeg trodde at myndighetene svarte på den største folkehelsekrisen i våre liv med medfølelse, flid og vitenskapelig ekspertise. Jeg var med dem da de ba om nedstengninger, vaksiner og boostere.
Vi i det vitenskapelige miljøet tok feil. Og det kostet liv.
Jeg ser nå at det vitenskapelige miljøet fra CDC til WHO til FDA og deres representanter, gjentatte ganger overvurderte bevisene og villedet publikum om sine egne synspunkter og retningslinjer, inkludert om naturlig kontra kunstig immunitet, skolestengninger og sykdomsoverføring, aerosolspredning, maskepåbud og vaksinens effektivitet og sikkerhet, spesielt blant unge. Alt dette var vitenskapelige feil der og da, ikke bare i ettertid. Utrolig nok fortsetter noen av disse obfuskasjonene til i dag.
Men kanskje viktigere enn noen individuell feil var hvor iboende feil den generelle tilnærmingen til det vitenskapelige samfunnet var, og fortsetter å være. Det var galt på en måte som undergravde dens effektivitet og resulterte i tusenvis om ikke millioner av dødsfall som kunne ha vært forebygget.
Bass tar et kraftig oppgjør med mentalitet og fremferd i vitenskapelige miljøer både innad og mot mennesker som ikke delte deres synspunkter:
Det vi ikke helt forstod, er at preferanser bestemmer hvordan vitenskapelig ekspertise brukes, og at våre preferanser kan være – ja, våre preferanser var – veldig forskjellige fra mange av menneskene vi betjener. Vi opprettet retningslinjer basert på våre preferanser, og begrunnet det deretter med data. Og så fremstilte vi de som motarbeidet vår innsats som villedede, uvitende, egoistiske og onde.
Vi gjorde vitenskap til en lagsport, og ved å gjøre det var det ikke lenger vitenskap. Det ble oss mot dem, og «de» svarte på den eneste måten noen kunne forvente at de skulle gjøre det: ved å gjøre motstand.
Bass’ beskrivelse av tilstandene og konsekvensene i hans hjemland USA kunne vært skrevet om Norge:
Vi ekskluderte viktige deler av befolkningen fra politikkutvikling og forviste kritikere, noe som betydde at vi satte inn en monolittisk reaksjon på tvers av en eksepsjonelt mangfoldig nasjon, skapte et samfunn mer splittet enn noen gang, og forverret langvarige helsemessige og økonomiske forskjeller.
Vår emosjonelle respons og inngrodde partiskhet forhindret oss i å se den fulle virkningen av våre handlinger på menneskene vi er ment å skulle tjene. Vi minimaliserte systematisk ulempene ved intervensjonene vi påla – påtvunget uten innspill, samtykke eller anerkjennelse fra de som ble tvunget til å leve med dem. Ved å gjøre det, krenket vi autonomien til de som ville bli mest negativt påvirket av vår politikk: de fattige, arbeiderklassen, småbedriftseiere, svarte og latinoer og barn. Disse populasjonene ble oversett fordi de ble gjort usynlige for oss ved den systematiske ekskludering fra den dominerende, korporatiserte mediemaskinen som antok allvitenhet.
Denne skjevheten i byrde har også forekommet i Norge. Etniske minoriteter med mange barn i små leiligheter led naturligvis i langt større grad enn de som bor i store villaer med hage og egen PC til både voksne og barn.
Norske redaksjoner ignorerte fullstendig, eller til og med latterliggjorde tiltak som The Great Barrington Declaration, det har også mediefavoritten molekylærbiolog Anne Spurkland, som har mottatt en halv million kroner for formidling av Covid-19 informasjon, og som har vært en ivrig pådriver for Covid-19 vaksinering av voksne og barn. Hun påstår at de norske legene som har signert på Great Barrington erklæringen er kjøpt og betalt.
Hovedstrømspreessen ga ingen plass til betydelige vitenskapsfolk som sa klart ifra at fenomenet verken var spesielt farlig for de aller fleste, og at nedstengninger og masker ikke hadde noe for seg.
De fleste av oss uttalte oss ikke til støtte for alternative synspunkter, og mange av oss prøvde å undertrykke dem. Da sterke vitenskapelige stemmer som de verdenskjente Stanford-professorene John Ioannidis, Jay Bhattacharya og Scott Atlas, eller -professorene Vinay Prasad og Monica Gandhi fra University of California San Francisco, slo alarm på vegne av sårbare samfunn, møtte de streng kritikk fra nådeløse mobber av kritikere og motstandere i det vitenskapelige miljøet – ofte ikke på grunnlag av fakta, men utelukkende på grunnlag av forskjeller i vitenskapelig mening.
Bass tar også for seg hvordan hetsen av kritiske stemmer har ført til det han omtaler som en katastrofe for allmennhetens tillit til pandemiresponsen og hvordan den amerikanske regjeringen konspirerte med Big Tech for å aggressivt undertrykke kritikk og meninger, og slettet de gyldige politiske bekymringene til regjeringens motstandere. Dette har også rammet norske kritikere.
Dette pågår fremdeles. Både Facebook, YouTube og Instagram driver utstrakt sensur. Det har også Twitter gjort og etter at Elon Musk investerte i plattformen har en mengde avsløringer kommet for dagen om hvordan Twitter utførte sensur og utestengelse nærmest på bestillingen fra den amerikanske regjeringen. I dag er debattklimaet på Twitter ikke til å kjenne igjen, og viktige forskere, leger, journalister har fått tilbake sine konti.
Og dette til tross for at pandemipolitikken ble skapt av et syltynt stykke av det amerikanske samfunnet som opphøyde seg til å presidere over arbeiderklassen – medlemmer av akademia, regjeringen, medisin, journalistikk, teknologi og folkehelse, som er høyt utdannede og privilegert. Fra komforten av sitt privilegium, hegner denne eliten til paternalisme, i motsetning til gjennomsnittlige amerikanere som hegner om det å stole på seg selv og hvis daglige liv rutinemessig krever at de regner med risiko. At mange av våre ledere forsømte å ta hensyn til den levde opplevelsen til dem på tvers av klasseskillet, er utilbørlig.
Uforståelig for oss på grunn av dette klasseskillet, dømte vi strengt lockdown-kritikere som late, bakpå, til og med onde. De som representerte deres interesser avfeide vi som samvittighetsløse snyltere. Vi trodde «feilinformasjon» fyrte opp de uvitende, og vi nektet å akseptere at slike mennesker rett og slett hadde et annet, gyldig synspunkt.
Vi laget politikk for folket uten å konsultere dem. Hvis våre offentlige helsemyndigheter hadde ledet med mindre hybris, kunne forløpet av pandemien i USA ha hatt et helt annet utfall, med langt færre tapte liv.
I stedet har vi vært vitne til et massivt og pågående tap av liv i Amerika på grunn av mistillit til vaksiner og helsevesenet; en massiv konsentrasjon av rikdom av allerede velstående eliter; en økning i selvmord og våpenvold, spesielt blant de fattige; en nesten dobling av depresjon og angstlidelser, spesielt blant unge; et katastrofalt tap av utdanning blant allerede vanskeligstilte barn; og blant de mest sårbare, et massivt tap av tillit til helsevesenet, vitenskapen, vitenskapelige myndigheter og politiske ledere som sådan.
Det er alltid greit å stille seg spørsmål om hvorfor og hvorfor nå, når ytringer som for ikke lenge siden knapt var mulig å få publisert i hovedstrømspresse, og også å legge merke til hvem som «får lov» til å gjøre det.
Motivasjonen min for å skrive dette er enkel: Det står klart for meg at for at offentlig tillit skal gjenopprettes til vitenskapen, bør forskere offentlig diskutere hva som gikk riktig og hva som gikk galt under pandemien, og hvor vi kunne ha gjort det bedre.
Det er OK å ta feil og innrømme hvor man tok feil og hva man lærte. Det er en sentral del av måten vitenskapen fungerer på. Likevel frykter jeg at mange er for forankret i gruppetenkning – og for redde for å ta ansvar offentlig – til å gjøre dette.
Vi venter i spenning på at norske myndigheter, helsebyråkrater, redaktører og andre som har vært pådrivere og utførere av “tiltak” og restriksjoner, vaksinepropaganda, “koronapass”, yrkesforbud for ikke-vaksinerte, internering og skremselspropaganda også vil innrømme at de tok feil, og gjerne også komme med en beklagelse. Konsekvensene av det de har gjort er svært alvorlige, noen av skadene vil aldri la seg reparere, liv har gått tapt.
Bass avslutter sin kronikk:
Å løse disse problemene på lang sikt krever et større engasjement for pluralisme og toleranse i institusjonene våre, herunder inkludering av kritiske, om enn upopulære stemmer.Intellektuell elitisme, credentialisme og klassisme må ta slutt. Å gjenopprette tilliten til folkehelsen – og vårt demokrati – er avhengig av det.
Her på steigan.no har vi siden “covid” ble lansert i mars 2020 publisert en rekke av det som kan kalles “motstemmer”. Vi har nærmest vært alene om det.
Hele kronikken kan leses her, den inneholder lenker.
It’s Time for the Scientific Community to Admit We Were Wrong About COVID and It Cost Lives | Opinion
«Mer av alt – raskere» er en stor trussel mot vår natur og folks nærmiljø
Av skribent - 5. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/mer-av-alt-raskere-er-en-stor-trussel-mot-var-natur-og-folks-naermiljo/
«Mer av alt – raskere», som Energikommisjonen foreslår, er en stor trussel mot naturen og mot folks nærmiljø, mener Motvind Norge. Les pressemeldingen her!
Av Motvind Norge.
Energikommisjonen presenterte 1. februar sin nye rapport med den virkelighetsfjerne Ole Brumm-tittelen «Mer av alt – raskere». Rapporten er i stor grad en oppskalering av regjeringens politikk der de durer på med store vindkraftprosjekt på våre fjell og heier. Kommisjonen har åpenbart ikke tatt inn over seg budskapet i naturavtalen Norge nylig signerte i Montreal, som fastslår at vi ikke kan fortsette å forbruke naturen til industriformål.
Energikommisjonen foreslår at 15 % av grunnrenteskatten skal tilfalle kommunene. Dette er et svært skadelig forslag! Det gjør nasjonens felleseide naturverdier og friluftsområder til objekter man kan få adgang til å ødelegge for penger. Kommisjonen forstår åpenbart ikke konsekvensene av det de foreslår. Det er uforsvarlig å gi økonomiske gulrøtter til et formål som vil innebære at små fattige utkantkommuner blir presset til å si ja til store naturinngrep som det vil ta titusener av år for naturen å lege. Naturen er et felleseie som vi alle taper på å miste. Grunnrenten må derfor tas inn i statskassen.
Det foreslås å halvere saksbehandlingstiden for vindkonsesjoner. Dette er et knefall for EU og tilpasning til EU-direktiver som krever at behandlingstiden for nye konsesjoner skal reduseres til to år. En slik endring vil ytterligere svekke den norske konsesjonsprosessen for vindkraft. En prosess som hittil har bidratt til mistillit til både forvaltning og energipolitikk og har fått mye kritikk for mangelfulle undersøkelser og utredninger. Kortere saksbehandlingstid vil også medføre en økning i det betydelige demokratiske underskuddet som allerede ligger i dagens konsesjonsprosess med hemmelighold og utbredt politisk manipulasjon for å få vindkraftsaker gjennom i kommunestyrer.
Det er veldig positivt at Energikommisjonen går inn for en storsatsing på energieffektivisering med mål om 20 TWh innen 2030. Det er på linje med Motvind Norges estimat på 17 TWh og IEA som sier at 40 % av utslippsreduksjonene innen 2040 må komme fra energieffektivisering. Motvind Norge støtter dette forslaget som er et slakt av både denne og foregående regjeringers tafatte ambisjoner for energieffektivisering på bare 10 TWh. Som kjent har det skjedd lite, selv med disse lave ambisjonene.
Energikommisjonen ser også for seg en storsatsing på vindkraft til havs. Motvind Norge deler fiskeriorganisasjonenes syn når de sier at dette er for altfor dårlig utredet og mener det er uansvarlig å beslutte før man vet mer.
Energikommisjonen mener at klimamålene ser svært ambisiøse ut. Disse målene, samtidig med ambisjonene om stor økning i forbruk og vekst, driver frem et kraftbehov vi ikke kan, eller bør, innfri. Resultatet er et selvpåført hastverk som er bestemt uten at man har regnet på, eller opplyst om, hva det vil koste både økonomisk, i forbruk og ødeleggelse av natur og tap av mykere verdier som bolyst, rekreasjon og naturglede. Redusert hastverk kan redusere konfliktnivået og bedre sikre at klimamålene i Norge, som har verdens reneste kraftsystem, blir gjennomført på en måte som reduserer de store konfliktene og ikke svekker befolkningens tillit og holdninger til både regjering og forvaltning.
Les NOU 2023:3 «Mer av alt – raskere» her!
Denne pressemeldinga ble publisert av Motvind Norge.
Terror som påskudd: USA spiller IS og kurderne for å opprettholde okkupasjonen av Syria
Av skribent - 5. februar 2023
https://steigan.no/2023/02/terror-som-paskudd-usa-spiller-is-og-kurderne-for-a-opprettholde-okkupasjonen-av-syria/
Det blir stadig vanskeligere å ignorere. Den vedvarende tilstedeværelsen til ISIS i den syriske ørkenen, tjener bare USAs mål om å fortsette sin militære okkupasjon og støtte til kurdisk separatisme.
Av Syriakorrespondenten til The Cradle.
I mars 2019 skremte den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump Washingtons krigsetablissement, ved å kunngjøre at oppdraget med å «eliminere terrorisme» hadde blitt fullført i Syria.
Syv måneder senere styrket Trump sine påstander ved å feire drapet på ISIS-lederen, Abu Bakr al-Baghdadi, utført av en amerikansk spesialstyrke, i en operasjon på landsbygda i Idlib, nord i landet.
I virkeligheten hadde den amerikanske presidenten fisket etter å forlate Syria i en viss tid, og fraværet av terrorisme ga den unnskyldningen. Trump hadde lovet sin velgerbase å avvikle dyre utenlandske militære eventyr, og så på de høye kostnadene ved militær utplassering i Syria som uforholdsmessige i forhold til de gevinstene som den ga.
Mens han trakk amerikanske styrker tilbake fra forskjellige steder i Syria, nord og nordøst, ble den amerikanske presidenten presset til å opprettholde et lite antall tropper på den oljerike landsbygda i Hasakah og Deir Ezzor, og i Al-Tanf-basen, et område som er avgjørende for Israels strategiske interesser, ettersom det ligger på grensen til Irak og Jordan, og på den hypotetiske veien som kunne forbinde Teheran med Beirut.
Trump, kjent for sine frekke proklamasjoner, uttalte offentlig at «oljeinteresser» var grunnen til å holde denne lille kontingenten av amerikanske tropper i den krigsherjede staten i Levanten. Den fullstendige tilbaketrekningen av amerikanske styrker ville ha banet vei for syriske og russiske tropper til å ta tilbake kontrollen over nordøst, og for Moskva å gå videre med sin fredsplan gjennom Astana-prosessen, med Iran og Tyrkia.
«Bekjempe terror» fasaden
Med den demokratiske presidenten Joe Bidens ankomst til Det hvite hus, endret Washington sine prioriteringer og forsøkte å opprettholde en langvarig tilstedeværelse i Syria under påskudd av å «bekjempe terrorisme». ISIS-celler ble magisk reaktivert i den syriske ørkenen, en utvikling som sirkulerte tungt i amerikanske medier gjennom «etterretningskilder». Dette førte til beskyldninger fra Moskva om at Washington støtter terrorisme fra den syriske opposisjonens Al-Tanf-base, som russiske fly bombet i juli i fjor.
Midt i eskalerende fiendtligheter mellom USA og Russland om Ukraina, har syriske feltkilder informert The Cradle om eksistensen av kommunikasjons-kanaler mellom Al-Tanf-basen og ISIS-celler som utfører spredte angrep i den syriske ørkenen mot den syriske arabiske hæren (SAA) og dens allierte, Iran-støttede fraksjoner.
Kildene har også bemerket et markant skifte i både taktikken til ISIS og terrorgruppens tilgang til avanserte våpen og moderne kommunikasjonsutstyr, som har blitt oppdaget i deres gjemmesteder. Gitt Iraks strenge tiltak for all grensepassering med Syria, de har gravd en grøft langs grensen, bygd et separasjonsgjerde og installert overvåkningskameraer og kontrollposter, er det usannsynlig at ISIS kunne skaffe seg disse ressursene uten støtte fra en mektig nasjon.
Kurdiske styrker bruker ISIS-trusselen
Under enhver tyrkisk trussel om å angripe USA-støttede kurdiske styrker i landets nordlige provinser, reiser De syriske demokratiske styrkene (SDF) ISIS- spøkelset og dens ekspansjon, som brukes til å rettferdiggjøre den fortsatte kurdiske okkupasjonen av Nord-Syria for å slå tilbake disse angrepene.
Dette mønsteret gjentok seg under den tyrkiske Eufrat Shield-operasjonen mot ISIS og kurdiske mål i 2016-2017, Olivengren-operasjonen i 2018 da tyrkiske styrker invaderte Afrin på landsbygda i Aleppo, og den tyrkiske offensiven i 2019, kalt fredsvår-operasjonen.
Trenden fortsatte i desember i fjor, da Ankara truet med å angripe kurdiskkontrollerte områder nord i Syria. SDF, som hadde stanset operasjonene mot IS, omgjorde raskt sin beslutning to dager senere.
I tillegg til å spille ISIS-kortet for å rettferdiggjøre sin relevans, har SDF, som er tilknyttet Det kurdiske demokratiske unionspartiet (PYD), som Ankara anser som en forlengelse av Kurdistans arbeiderparti (PKK), et annet virkemiddel de ofte bruker.
Den kurdiske gruppen kontrollerer dusinvis av fengsler som huser tusenvis av ISIS-ledere, krigere og deres familier, hvorav de mest beryktede er Al-Hol-leiren, nær den irakiske grensen og Al-Sinaa-fengselet i Hasakah-guvernementet.
Og SDF, i samarbeid med amerikanske strateger, har brukt denne innflytelsen til å løslate ISIS-medlemmer og deres familier fra leirer eller for å tillate rømninger fra fengsler på viktige tidspunkter.
Så hvorfor øker ISIS-angrepene?
En klar sammenheng kan observeres mellom økningen i ISIS-angrep og amerikanske forsøk på å styrke sin tilstedeværelse i Syria for å «bekjempe terror». Etter en periode med relativ tilbakegang under Trumps presidentskap, har terrororganisasjonen gjenvunnet styrke, ironisk nok, etter Bidens beslutning om å utvide operasjonene mot ISIS.
Tidlig i 2022 lanserte ISIS et angrep på Al-Sinaa-fengselet, som holder fremtredende ISIS-ledere og krigere fengslet. Operasjonen kom mindre enn tre uker etter flere bemerkelsesverdige utviklinger: For det første brakte internasjonale koalisjonsstyrker inn store våpenforsendelser, inkludert Bradley-kjøretøy og antitankvåpen. For det andre returnerte koalisjonsstyrkene til Lafarge-basen på den strategiske internasjonale motorveien, M4 nord for Aleppo; For det tredje hadde vestlige styrker nettopp fullført vedlikeholds-operasjoner for oljefeltene.
Spesielt fant angrepet også sted etter at amerikanske Caesar Act-sanksjoner ble løftet fra områder kontrollert av SDF og Turkiye.
USAs støtte til SDF, gjennom å unnta kurdiske områder fra Caesar Act, demonstrerer Washingtons mål om å styrke den kurdiske autonome administrasjonen i SDF-kontrollerte områder. Dette tjener til å sikre en fortsatt amerikansk tilstedeværelse og fotfeste i ressursrike nordøstlige Syria, i tilfelle en fremtidig tilbaketrekking av tropper og pågående hindring av russisk fredsarbeid for å stabilisere landet.
Terrorisme: et verktøy for amerikansk ekspansjonisme
Så snart Ankara uttrykte sin vilje til å forsone seg med Damaskus, begynte USA å forberede seg på en ny utplassering av tropper, for å befeste sin posisjon i Syria, særlig siden tilnærming, støttet av Russland og Iran, avhenger av flere viktige avtaler, hvorav den mest fremtredende krever at amerikanske styrker forlater landet som en nødvendighet for en politisk løsning.
Den nye amerikanske militære ekspansjonen, som i hovedsak er en ny utplassering, returnerer tropper til tidligere baser i den tidligere ISIS-høyborgen Al-Raqqa-guvernementet, helt til grensen til Tyrkia, omstrukturerer og revitaliserer den jihadist-innordnede Raqqa-revolusjonære brigaden (Liwa Thuwwar al-Raqqa), og gir dem våpen og utstyr for å danne en SDF-lignende styrke i denne overveiende arabiske provinsen.
I desember 2022 lanserte ISIS en rekke angrep i Raqqa, som tjente som det nødvendige påskuddet for USA og SDF til å starte en storstilt sikkerhetsoperasjon i og rundt guvernementet. Det amerikanske militæret brukte angrepene som en mulighet til å reposisjonere sine styrker, bringe inn tungt maskineri og rehabilitere landingsplasser for helikoptre.
På samme måte lanserte USA-ledede koalisjonsstyrker og SDF, sikkerhetskampanjen Al-Jazeera Thunderbolt, i og rundt Al-Hasakah tidlig i år, noe som resulterte i arrestasjonen av 154 ISIS-medlemmer, ifølge en SDF-uttalelse 7. januar. Imidlertid ble disse tallene trukket i tvil av lokalbefolkningen, som anklaget SDF og koalisjonsstyrker for å arrestere utallige uskyldige sivile, i Tel Hamis-området.
Lokale kilder beskylder SDF for å utarbeide vilkårlige lister som inkluderer personlige mål, som har ført til anklager mot uskyldige mennesker, arrestasjonen av motstandere av amerikansk okkupasjon, som ikke har noe å gjøre med ISIS, og et ønske om å øke antallet fanger som en del av «showet» som følger med alle amerikanske operasjoner.
I lys av disse fakta forventer syriske militære kilder i den østlige ørkenen en økning i ISIS-angrep, spesielt ettersom syrisk-tyrkiske forhandlinger om forsoning, utvikler seg og utøver negativt press på amerikanske ambisjoner i Nord-Syria. Kildene sier at forbindelsen mellom USA og ISIS, som brukes opportunistisk og strategisk for å oppnå politiske mål, ikke lenger er en hemmelighet og vil bare samle ytterligere damp i månedene som kommer.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle:
The terrorism pretext: US-ISIS-Kurdish nexus preserves occupation of Syria
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
https://open.substack.com/pub/pierrekory/p/we-all-got-fooled-again?r=9ynmp&utm_medium=ios&utm_campaign=post