Nyhetsbrev steigan.no 05.02.2022
Dagens overskrifter:
Stopp salget av norsk eiendom til skatteparadis!
«Vesten» si mjuke makt
Koronavaksine gis til barn – hva med mulige bivirkninger?
Stoltenberg ville ha bombet Libya igjen
Hvorfor politikere, myndighetspersoner og journalister ikke forstår hva de gjør med samfunnet
An offer he couldn’t refuse…
Stopp salget av norsk eiendom til skatteparadis!
Av Øyvind Andresen - 5. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/stopp-salget-av-norsk-eiendom-til-skatteparadis/
Av Øyvind Andresen.
Dagens Næringsliv avslører 29/1 i en stor reportasje hvordan 1350 eiendommer i Norge eies fra skatteparadiset Luxembourg. Norske vindmøller, vannkraftverk, bygårder, luksusvillaer, fjelleiendommer, omsorgsboliger og havneanlegg kontrolleres av skjulte eiere i storhertugdommet i hjertet av EU.
Mens nordmenn flest betaler sine skatter, har norske myndigheter ingen oversikt over hvor mange eiendommer som eies fra skatteparadis av rike nordmenn, fond og dollarmilliardærer.
Luxembourg blir rangert som nummer seks av de landene som tilrettelegger for skatteomgåelse fra selskaper. LuxLeaks-skandalen fra 2014 ga et innblikk i hvordan skattemyndighetene i Luxembourg og konsulentselskaper som PwC sørget for at multinasjonale selskaper kunne redusere skatteregningen sin til nærmest null. Likevel forsetter alt som før.
Skatteparadiser er røverhuler
Skatteparadis er ikke noe annet enn røverhuler der verdens rikeste gjemmer bort enorme verdier. Bruken av skatteparadis har pågått bare i noen tiår og er en global trussel mot velferd og miljø. Innvesteringene via skatteparadisene dreier seg om en flytting av enorme verdier som er unik i den globale historien.
Eva Joly kaller skatteparadisene «for hjertet i kapitalismen». Det er her svart og hvit kapital møtes, det er her det skjer hvitvasking av utbytte fra menneskesmugling, våpensalg og narkosalg. En voksende mafia gror fram globalt i allianse med finanssektoren.
Mens overvåkingskapitalistene med Facebook og Google i spissen, prøver å registrere alle bevegelsene i ditt privalliv, gjemmer den samme globale finanskapitalen seg bak ugjennomtrengelige eierskyer. Investorene skjuler seg bak truster, flere former for partnerskap og andre selskapsformer som vi ikke har her i landet. Gravende journalister har gjort en stor innsats for å lete fram de reele eierstrukturene, imellom med liv og helse på spill. Det er derfor prisverdig at DN går løs på dette området.
Skjulte eiere i Norge
I reportasjen i DN framgår det at ingen har oversikt over hvor mange eiendommer i Norge som eies fra skatteparadiser. Mange eiendomstransaksjoner i Norge går under radaren gjennom bruk av såkalte blankoskjøter, som ikke må tinglyses, og dermed ikke blir synlige for offentligheten. Det finnes ingen oversikt over bruken av blankoskjøter i Norge.
Det er heller ikke noe krav om å tinglyse eierskap til eiendom her i landet. En effekt av det, er at mer enn 100 000 døde mennesker er registrert som eiere av eiendom i det offentlige eiendomsregisteret.
Vind- og vannkraftverk eid fra Luxembourg
DN har i sin artikkel et digitalt kart med oversikt over alle disse faste eiendommene. På dette kartet har jeg funnet en rekke faste eiendommer i Agder som helt eller delvis eies fra Luxembourg. Det dreier seg om industribygg, lagerhaller, barnehager, men også i stor grad om en rekke mindre vannkraftverk.
Det er kjent at det er en økende tendens til at utenlandsk fond, registrert i skatteparadis, eier norsk vindkraftverk. Rapporten «Vindkraftens skyggesider» fra Tax Justice Network – Norge viser at dette gjelder 42% av vindkraftverkene. Blant annet er Tonstad vindkraftverk eid fra fond i Luxembourg.
Men det er mindre kjent at også private vannkraftverk eies av utenlandske fond som også opererer fra storhertugdømme. Det gjelder f.eks. Småkraft AS som eier og drifter over 160 kraftverk og er Europas største småkraftprodusent. Småkraft AS, stiftet i 2002, er et norsk kraftselskap som var eid av de fire selskapene Skagerak Energi, Agder Energi, BKK og Statkraft. I 2015 ble det solgt til det tyske investeringsfondet Aguila Capital med hovedkontor i Hamburg, men opererer også fra Luxembourg. De har også tidligere kjøpt mesteparten av norskeide Norsk Grønnkraft og har store aksjeposter i Tinfos AS og Jørpeland kraft. Aksjeposten på 36% i det historiske Tinfos, er direkte eid fra Luxembourg.
Aquila Capital er nå Norges og Europas største småkrafteier. Aquila er nå i ferd med å bygge et stort datalagringssenter i Ringerike.Det er verd å merke seg at Aquila også er aktiv i vindkraft. De eier blant annet Midtfjellet Vindkraft på Stord. Via datterselskapet Raven Project II Sarl fra Luxemburg eier de også det omstridte vindkraftverket Øyfjellet Wind i Vefsn i Nordland.
Tidligere ville politikerne stoppe utenlandske oppkjøp av norsk kraft. Nå er det motsatt. Slike oppkjøp blir oppmuntret av det offisielle Norge. Eva Nordlund i Nationen skriver 15/8 – 21:
«Trapper opp salget av Norge. En måned før valget trapper regjeringa opp salget av Norge. Til glede for Aquila Capital og andre internasjonale storaktører.»
For mindre vannkraftverk gjelder ikke kravet til offentlig eierskap. De private kraftselskapene står for ca 7 % av samla kraftproduksjon i Norge. Problemet er ikke at det finnes små kraftverk i privat eie, men at utenlanske investorer, gjemt i skatteparadis, profiterer på «pengemaskinene» som kraftstasjonene i realiteten er, særlig med høye strømpriser.
Norske myndigheter har vært klar over problemet med oppkjøp av norsk eiendommer lenge fra skattepardisene. Et første skritt må være å fjerne mulighetene til å ha eiendommer anonymt – og dermed skattefritt.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
Les også: Norske vannkraftverk er også eid fra skatteparadis
«Hvem eier Norge?»
»»Støtt Steigan.no og Mot Dag
«Vesten» si mjuke makt
Av Terje Valen - 5. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/vesten-si-mjuke-makt/
Av Terje Valen.
Bergensavisen hadde 2.2.2022 eit to-siders oppslag der dei skreiv om at «OL-vertslandet får kritikk av menneskerettighetsorganisasjoner». Den sentrale påstanden er at «Ifølge menneskerettsorganisasjoner har Kina internert over 1 million uigurar i leire i Xinjiang-provinsen, der de utsettes for tvangsarbeid, tvungen sterilisering, tortur og indoktrinering». Avisa viser særleg til Human Rights Watch.
Det burde i dag vere merkeleg at eit medium går på desse organisasjonane sine framstillingar. Alt frå 2012 vart det gjennomførd grundige undersøkingar som viste at dei fleste såkalla humanitære organisasjonane i dag er reiskap for «Vesten» si mjuke makt. Det vil først og fremst seie reiskap for USA og oligarkane der. Eg skal her vise til tre slike undersøkingar. Dei to første er utførd av den uavhengige undersøkande journalisten Cory Morningstar og den siste av Patrick Henningsen.
Cory Morningstar utførde to undersøkingar, ei i 2012-13 og ei i 2017.[i] Patrick Henningsen si undersøking vart publisert 15. mars 2016.[ii] For heile verda, med dei alliansefrie statane i spissen, er det kjende saker. I Haiti er det ein grueleg realitet.[iii] Det er berre i land som held seg til det USA-leia mediebiletet dette er ukjend. Det gjer sjølvsagt at vi heile tida får presentert USA sin propaganda gjennom desse humanitære organisasjonane som ikkje lenger er ikkje-statlege.
I dag veit vi at Human Right Watch, saman med Avaaz, Amnesty International og hundrevis av andre slike organisasjonar har vorte finansiert av USA gjennom USAID[iv], CIA sin underavdelingar, Carnegie, Soros, Bill Gates og USA sine vasallstatar i Europa, og at dei blir brukt systematisk i USA sitt arbeid for å halde på verdsherreveldet sitt.
Eit tidleg eksempel – Haiti
Eg skal først sjå på ei utvikling i Haiti som begynte lenge før dei undersøkingane eg har vist til ovanfor, men som er typisk. Vi begynner med då Aristides i 1994 kom tilbake til Haiti etter sitt besøk i Washington.
Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansiere – i sin tur – NGOar.
Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å omdanne jordbruket på Haiti til ein eksport retta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigen fjørfeproduksjon.
Her ser vi noko av systemet.
Morningstar si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks
Morningstar samanfattar hovudresultatet av den første undersøkinga slik:
«Denne undersøkande rapporten granskar dei viktigaste grunnleggarane av Avaaz, så vel som andre viktige søsterorganisasjonar tilknytt Avaaz som, hand i hand med Rockefellers, George Soros, Bill Gates og andre mektige elitar, formar det globale samfunnet omhyggeleg ved å utnytte og bygge videre på strategisk psykologisk marknadsføring, mjuk makt, teknologi og sosiale media – og formar offentleg konsensus, og dermed aksept, for illusorisk «grøn økonomi» og den nye utgåva av kolonialismen frå 2000-tallet. Ettersom vi nå lever i ei verd som er bortanfor det som er farleg, må samfunnet vere klar over, vere i stand til kritisk å analysere og til slutt avvise det nye angrepet av nøye orkestrert avpolitisering, temjing av befolkning, av propaganda og feilinformasjon som blir skapt og ført vidare av føretakseliten og dei noverande maktstrukturane som støttar agendaen deira. Det ideelle industrielle komplekset må vi forstå som ei drivkraft og eit maktinstrument, sjølve støtta og grunnlaget for imperiet sin dominans.»
Henningsen si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks
I starten av Henningsen si undersøking kan vi lese hans konklusjon:
Tross alt så 1900-tallet ei rekke feil frå ulike regjeringar for å dempe og stoppe nokre av dei mest forferdelege framvisingane av folkemord og brotsverk mot menneskeheita. Døra har blitt opna for at mange hjelpeorganisasjonar og menneskerettsorganisasjonar kan spele ei større rolle i å moderere internasjonale saker. Men ved nøyare ettersyn finn vi ein av de mest uheldige realitetane i geopolitikken frå 2000-tallet. Sjølv om mange hjelpeorganisasjonar som arbeider for menneskerettar fortsett å marknadsføre seg sjølv som «nøytrale» og «ikkje-partiske», er røynda nko heilt anna. Med offentleg skepsis på et all-time high er faren klar: Viss interessekonfliktar ikkje blir adressert på ein seriøs måte truar dei med å undergrave truverdet til heile den ikkje-statlege organisasjonssektoren (NGO) internasjonalt.
Et vanskeleg aspekt ved å analysere denne kampen for «oppfatnings-styring» er at dei fleste menneskeretts- og hjelpeorganisasjonar er bemanna og drive av gode, hardtarbeidande og ekstremt velutdanna individ, mange av dei utfører rollene sine med eit altruistisk hjarte og med dei beste intensjonar. For det meste er mange uvitande eller uinteresserte i kven som faktisk finansierer organisasjonane deira og kva disse økonomiske strengene betyr når det gjeld kva ein gitt organisasjon si haldning vil vere på et eit kvart spekter av geopolitiske spørsmål eller militære konfliktar. Det er absolutt sant at gjennom åra har oppriktige og dedikerte kampanjar frå organisasjonar bidradd til å frigjere personar som er urettmessig fengsla og det er oppnådd på grunn av ein prosess for å skaffe rettferd for dei det gjeld. Det er også sant at mange av dei same organisasjonane har bidratt til å auke medvitet om mange viktige sosiale og miljømessige spørsmål.
På grunn av auka finansiering frå føretaksinteresser og direkte kolbingar til statlege og politiske tenketankar de siste åra, har desse organisasjonane blitt stadig meir politisert, og tettare knytt til vestlege «innflytings-agentar». Som et resultat kan vi argumentere for at desse «menneskerettsorganisasjonane» på mange nivå kan bidra til sjølve problemet de hevder å jobbe med løyse – at dei er årsak til meir liding, daud og ustabilitet over hele verda gjennom deira marknadsføring av dei utanrikspolitiske måla i Washington, London, Paris og Brussel.
Problemet er både systemisk og institusjonelt. Som eit resultat har mange av den vestlege verdas leiande menneskerettsorganisasjonar med base i Nord-Amerika og Europa blitt spegelbiletet av ein vestleg utanrikspolitisk agenda og blitt verkelege mellommenn[v] for propagandaen for intervensjonar.»
Som Morningstar påviser er nett Human Rights Watch ein av dei første av dei humanitære organisasjonane som var med i dette spelet. Systemet var oppe og gjekk tidlegare, men der var med data-alderen og under Bara Obama at det verkeleg eksploderte. Det ville jo eg vere naivt å tru at verdas einast supermakt ikkje ville bruke dei nye dataverktøya i arbeidet for å halde på og sikre verdsherreveldet sitt.
Taber si innleiing til Morningstar sine undersøkingar
Innleiing til Cory Morningstar sin undersøking av NGOane av Jay Taber i Intercontinental Cry:
I den nyskapande studien sin, Science of Coercion (Vitskapen om tvang) observerte Christopher Simpson[vi] at vi kan forstå kommunikasjon både som ein kanal for og sjølve stoffet i menneskeleg kultur og medvit. Som Simpson merka seg, er psykologisk krigføring bruken av massekommunikasjon i moderne sosiale konfliktar.
I USA sin Army War College manual om psykologisk krigføring, er det uttalte målet å øydelegge fienden sin vilje og evne til å kjempe ved å ta frå dei støtte frå allierte og nøytrale. Nokre av metodane som blir brukt i handboka er å så usemje, mistillit, frykt og håpløyse.
I tiåra sidan desse publikasjonane først blei publisert, har ei ny form for psywar dukka opp i form av falskt håp. Med uavgrensa finansiering og organisatorisk støtte frå stiftelsar som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USA no, for regjeringspropagandaen sin, ein enorm ny hær av ideelle organisasjonar som, saman med føretaksmedia og den akademiske verda, fungerer både som ein tredje fløy av masse-medvit og ein femtekolonne for destabiliserings-kampanjar over heile verda. (Vi kan no føye til okkupasjonar. Merknad frå T.V.)
Når Cory Morningstar fangar Simulacrum[vii] i sin fleirdelte serie om det humanitær-industrielle komplekset, er temjinga av befolkninga gjort, og det einaste spørsmålet som står att er kva som vil skje viss og når denne kapitalistiske aktivismen blir sett som det han er. Ved å følgje pengane frå aristokratiske avleggarar til dei blir brukt for å skape falsk håp gjennom NGOane Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glaset for å avsløre korleis frivillige organisasjonar har blitt eit viktig verktøy for global dominans ved å bruke sosiale media som eit middel for sosial manipulasjon.
Når røyken som er skapt av falske progressive blir rydda, er alt som er igjen ei industriell øydemark av falsk håp og reelle truslar. Når forræderia til dei frivillige organisasjonane som Amnesty International og Human Rights Watch er kjend, kan vi endeleg begynne å utøve ansvaret vårt. Fram til då fortsett program som Democracy Now å vere lite meir enn vaksne versjonar av Sesame Street leikar for[viii] Che brigadar.[ix]
Med dette er du oppmoda om så sjå nærare på undersøkingane av det humanitær-industrielle kompleks av NGOar.
Terje Valen, fredag 4. februar 2022.
[i] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/10/avaaz-imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war/
[ii] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex
[iii] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/
https://www.usaid.gov/
[v] I den engelske teksten står det clearinghouses. Derfor kan den verkelege definisjonen av dette omgrepet vere verd å sjå på: https://www.investopedia.com/terms/c/clearinghouse.asp
[vi] https://www.goodreads.com/author/show/22877.Christopher_Simpson Her kan du sjå oversikt over Simpson sine viktige bøker.
[vii] https://en.wikipedia.org/wiki/Simulacrum
[viii] https://www.sesamestreet.org/games
[ix] http://www.canadiannetworkoncuba.ca/brigade/
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Valen.
Koronavaksine gis til barn – hva med mulige bivirkninger?
Av skribent - 5. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/koronavaksine-gis-til-barn-hva-med-mulige-bivirkninger/
Av Dag Bratlid, professor emeritus, barnelege
Fredag 14.1 ble det klart at Regjeringen har landet på å følge FHIs råd om å tilby koronavaksine til alle barn over fem år, særlig barn med kroniske sykdommer og barn i kontakt med sårbare personer. Det er fremdeles kun vaksinen fra Pfizer som er godkjent for barn, og det er presisert at det dreier seg om et tilbud som foreldre selv får vurdere – og ikke en anbefaling fra myndighetene.
Foreldre NRK har intervjuet er delt i synes på om de vil la sine barn vaksinere og det er også uenighet blant ekspertene. Professor Anne Spurkland ved Universitetet i Oslo uttalte i et telefonintervju med VG fredag ettermiddag at hun var positiv til at foreldre nå omsider kan velge selv, og at også barn som ikke tilhører risikogruppene skal kunne koronavaksineres. Hun trakk likevel frem bivirkningene av vaksinen som det fremste motargumentet. Vaksineforsker Gunnveig Grødeland, også ved Universitetet i Oslo, var imidlertid ikke like positiv som Spurkland, og mente at vaksinasjon bare bør vurderes av foreldre med barn i risikogruppene, siden risikoen for alvorlig sykdom er så lav at vaksinen gir liten mening. Grødeland pekte også på bivirkningene som et motargument, og direktør Geir Bukholm ved FHI uttalte i et TV-intervju at det særlig var faren for betennelse i hjertemuskulaturen (myocarditt), som man hadde registrert hos et stort antall ungdommer, som man var bekymret for kunne inntreffe også hos barn.
Risikoen for bivirkninger er selvfølgelig viktig når man skal vaksinere personer som vil ha liten eller ingen nytte av vaksinen. Ved svineinfluensapandemien i 2009 ble det også brukt vaksiner som var hastegodkjent uten de nødvendige kvalitets- og bivirkningskontrollene og myndighetene hadde derfor (som for koronavaksinene) gitt produsentene fritak for ansvar for eventuelle bivirkninger og skader av vaksinene. Selv om ingen døde av vaksinene, fikk likevel en rekke barn og unge (i mindre grad voksne) alvorlige og livsvarige bivirkninger, og veien til erstatning fra Staten ble svært lang for mange, opptil flere år for de som ikke med en gang ble trodd på at deres symptomer og plager, bl.a. søvnvansker og besvimelser (narkolepsi) skyldtes vaksinen de fikk mange måneder før symptomene viste seg. I følge ferske rapporter fra Legemiddelverket er antallet alvorlige bivirkninger av koronavaksinene 4 ganger hyppigere enn etter svineinfluensavaksinasjonen, og flere av disse har vært alvorlige hos unge mennesker som betennelser i hjertemuskel (myokarditt) og hjertepose (perikarditt).
I Norge er vi gjennom ordningen Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) «forsikret» mot feilbehandling og bivirkninger av legemidler og vaksiner som Staten har godkjent og som vi av helsevesenet har blitt anbefalt å benytte oss av. NPE kan på pasienten vegne fremme krav mot helse- og legemiddelforetak. Når det gjelder koronavaksinene har imidlertid helsemyndighetene og regjeringen på samme måte som ved svineinfluensavaksinen, gitt vaksineprodusentene immunitet mot ansvar for bivirkninger og skader, fordi vaksinene ikke var utprøvd i henhold til standard fremgangsmåte da de ble tatt i bruk.
Når det gjelder koronavaksine til barn, har myndighetene nå altså gjort den tilgjengelig for foreldre som ønsker å vaksinere sine barn, men de anbefaler ikke at foreldrene skal vaksinere barna sine, det må de vurdere selv. Denne ordbruken fra FHI skaper et betydelig problem for de dette gjelder. Når en behandling ellers i medisinen ikke er anbefalt, forstås det vanligvis fra legene og pasientene som at selv om denne behandlingen er tilgjengelig, anbefales den likevel ikke, med andre ord, denne behandlingen “bør du ikke ta”, i så fall gjør du det på eget ansvar. Det er jo egentlig ganske uforståelig at FHI sier at de ikke anbefaler å vaksinere disse barna, men samtidig ved rundskriv til kommunene legger opp til at dette er noe de «egentlig» ønsker, bl.a. med forslag om slik vaksinering i regi av skolene. Men når FHI altså ikke anbefaler vaksine til friske barn mellom 5 og 11 år, vil det si at foreldrene selv har ansvar for dersom det «skulle gå galt»?
Har staten i det hele tatt noe ansvar for alvorlige bivirkninger hos barn i disse aldersgruppene når foreldrene selv har valgt å vaksinere barna “på eget ansvar”? Myndighetene bør snarest klargjøre om alvorlige bivirkninger vil bli kompensert overfor foreldre som velger å la sine barn vaksinere «på eget ansvar».
«USAs spekulasjoner om falske flagg og kriseskuespillere fra Russland er selvdiskrediterende»
Av innsendt/red - 5. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/usas-spekulasjoner-om-falske-flagg-og-kriseskuespillere-fra-russland-er-selvdiskrediterende/
«Jeg husker masseødeleggelsesvåpen i Irak» kontrer seniorreporter Matt Lee da Ned Price, talsmann for det amerikanske utenriksdepartementet forsøkte seg på udokumenterte påstander om Russland på en pressekonferanse denne uken.
Price innleder pressekonferansen med å hevde:
«USA har informasjon om at Russland planlegger å iscenesette fabrikkerte angrep fra ukrainske militære eller etterretningsstyrker som et påskudd for en ytterligere invasjon av Ukraina.»
Seniorreporter fra Associated Press Matt Lee ønsket naturlig nok å kunne verifisere slike påstander:
«Du bare kommer her og sier dette og forventer at vi bare skal tro på det uten at du viser et fnugg av bevis på at det faktisk er sant.»
Lee ba Price, som er en tidligere CIA-tjenestemann, om å presentere konkrete bevis for regjeringens anklage om at Russland planlegger et forseggjort falskt flagg-angrep som involverer en propagandavideo … som viser lik, kriseskuespillere som utgir seg for å være sørgende , og bilder av ødelagte områder eller militært utstyr.»
Lee påpekte at han har all grunn til å være skeptisk til amerikanske myndigheters påstander, gitt løgnene som Bushadministrasjonen brukte for å rettferdiggjøre invasjonen og okkupasjonen av Irak og at Bidenadministrasjonen «ikke har vist noen bevis for å bekrefte» det påståtte komplottet.
New York Times omtalte saken tidligere i uken, «tjenestemenn ville ikke frigi noen direkte bevis for den russiske planen eller spesifisere hvordan de fikk vite om den, og å si at det ville kompromittere deres kilder og metoder.»
En av de mange som har kommentert utvekslingen er Edward Snowden som skriver på Twitter:
«Dette er vilt.
Utenriksdepartementets talsmann kan ikke forstå hvorfor Associated Press føler behov for å skille mellom en påstand og et faktum, og blir synlig fornærmet – og deretter sint – av antydningen om at påstandene hans kan kreve bevis for å bli akseptert som troverdige.»
«Jeg husker masseødeleggelsesvåpen i Irak»
Lee:
Hvor er den avklassifiserte informasjonen?
Price:
Jeg har nettopp levert den.
Lee:
Nei, du kom med en rekke påstander…det er ikke bevis, Ned. Det er du som sier det. Det er ikke bevis.
Price:
Hva vil du ha, Matt?
Lee:
Jeg vil gjerne se noen bevis.
Utvekslingen går frem og tilbake i over 10 minutter.
Price insisterte på at behovet for å beskytte etterretningskilder og metoder hindret noen deling av flere detaljer, men da Lee stod på saken ville Price anklage Lee nærmest for å være «på Russlands side»:
«Hvis du tviler på troverdigheten til den amerikanske regjeringen, til den britiske regjeringen, til andre regjeringer og vil, du vet, finne trøst i informasjon russerne legger ut, så er det opp til deg.»
Andrew Korybko, amerikansk journalist basert i Moskva kommenterer:
Den subversive antirussiske fraksjonen av USAs permanente militære, etterretnings- og diplomatiske byråkratier («deep state») er så desperat etter å provosere frem en russisk-ukrainsk proxykrig at den nå driver frem spekulasjoner om at Russland angivelig planlegger å gjennomføre et falskt flagg-angrep bestående av kriseskuespillere.
Utenriksdepartementets talsmann Ned Price delte denne påstanden uten noen som helst bevis under en pressekonferanse torsdag, noe Associated Press’ Matt Lee straks utfordret ham på. Sistnevnte sammenlignet til og med Prices spekulasjoner med «Alex Jones-territorium» under deres uforglemmelige utveksling.
USA hadde frem til dette tidspunktet benektet selve den konseptuelle eksistensen av falsk flagg-aksjoner og kriseskuespillere, etter å ha hevdet at selv det å diskutere slike ikke er annet enn «konspirasjonsteorier» til tross for at begge deler har blitt objektivt bekreftet å eksistere gjennom historien.
Russlands tidligere forsøk på å forhindre det de beskrev som USAs egne falske flagg-kjemiske våpenangrep i Syria ble alltid møtt med hån, fordømmelse og til og med forakt av det amerikanske etablissementet, men nå vil det samme etablissementet at verden blindt skal akseptere deres egne slike påstander om Russland. Denne øvelsen i selve definisjonen av dobbelttenkning er selvdiskrediterende og intellektuelt fornærmende.
For å være helt tydelig, falske flagg og kriseskuespillere er reelle, men ikke alle påstander om slikt er sanne. Den amerikanske regjeringen har ingen troverdighet på den internasjonale scenen etter å ha fabrikkert bevis om Iraks «masseødeleggelsesvåpen» og nylig nektet for Kabuls forestående fall til Taliban rett før det faktisk skjedde, blant mange andre eksempler som kan nevnes.
Ingen burde tro på USA når de ifølge Price hevder at Russland planlegger et falskt flagg-angrep i Øst-Ukraina eller til og med innenfor sitt eget territorium og planlegger å involvere kriseskuespillere som vil posere som «lik”. Ingen slike dramatiske anklager kan deles offentlig på noen seriøs måte innenfor rammen av å presentere faktiske bevis.
Det er mer enn arrogant for Price og hans «deep state»-støttespillere å forvente at noen tror blindt på spekulasjoner om Russland med falske flagg og kriseskuespillere. Det er mye mer troverdig at USA selv planlegger det som kan beskrives som et omvendt falskt flagg-scenario der dets etterretningsbyråer og/eller deres fullmektiger i Ukraina enten utfører sitt eget falske flagg-angrep som de skylder på Russland, eller faktisk slår til mot landet eller russisk-vennlige opprørere i Donbass, men beskriver deretter alle opptak fra det som et såkalt «russisk falskt flagg med kriseskuespillere». Tross alt er USAs evner til oppfatningsstyring (propaganda) mesterlige og godt dokumenterte, så de bør ikke undervurderes.
Et annet relevant poeng å ta opp er at Price fremsatte anklagen på tampen av vinter-OLs åpningsseremoni i Beijing som mange allerede hadde forventet at USA ville prøve å ødelegge på en eller annen måte. President Putin er for tiden i den kinesiske hovedstaden for å delta på denne seremonien og møte med sin motpart. Tatt i betraktning denne konteksten er det svært sannsynlig at USA antyder at de kan gå videre med det ovennevnte omvendte falsk flagg-scenarioet i de kommende dagene mens den russiske lederen fortsatt er i utlandet eller i det minste ønsker at dette scenariet skal henge tungt over hodet på ham som et Damokles-sverd. Sagt på en annen måte, dette er en psy-op mot både hele verden og president Putin personlig.
Dette betyr dog ikke at det automatisk vil lykkes. USA mangler allerede troverdighet, spesielt etter å ha fremsatt en så dramatisk falsk flagg- og kriseskuespillerpåstand om Russland uten foreløpig et fnugg av faktiske bevis når de blir offentlig utfordret av en erfaren journalist.
I det tilfellet at noe som ligner scenariet som Price delte ender opp med å skje, bør ingen tvile på at et slikt hendelsesforløp faktisk vil være på grunn av USAs eget omvendt-falske flagg-scenario og ikke hva de grunnløst anklaget Russland for. Det gjenstår å se om det i det hele tatt vil skje, men det faktum at Price tok opp sin forvrengte versjon av dette scenariet tyder på at USA seriøst vurderer det.
Andrew Korybko er en amerikansk politisk analytiker med base i Moskva. Han er en jevnlig bidragsyter til flere netttidsskrifter, og medlem av ekspertrådet for Institute of Strategic Studies and Predictions ved People’s Friendship University of Russia. Han spesialiserer seg på russiske anliggender og geopolitikk, nærmere bestemt USAs strategi i Eurasia. Hans andre fokusområder inkluderer taktikk for regimeendring, fargerevolusjoner og ukonvensjonell krigføring brukt over hele verden.
Stoltenberg ville ha bombet Libya igjen
Av Pål Steigan - 5. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/stoltenberg-ville-ha-bombet-libya-igjen/
Jens Stoltenberg ble naturligvis oppnevnt til sentralbanksjef. En av pådriverne for at han ble valgt var Hans Henrik Scheel. Han er finansråd, det vil si øverste administrative leder av Finansdepartementet. Han sitter også i IMFs Board of Governors, så vi får anta at den internasjonale finanskapitalen nå har fått sin mann på plass. Sammen med Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet vil Stoltenberg nå sørge for at Wall Street har full kontroll over Norges finanser.
Stoltenberg går fra jobben som generalsekretær i NATO, og det var som kjent en jobb han fikk fordi han sørget for at Norge gikk i spissen for å bombe Libya sønder og sammen. Dette var utvilsomt en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. Stoltenberg burde ikke ha vært på vei inn i Norges bank, han burde ha sittet på en tiltalebenk ved den internasjonale krigsforbryterdomstolen.
Petersenutvalget prøvde å frita norske politikere for skyld for de krigsforbrytelsene de var delaktige i overfor Libya. Utvalget skyldte på at norske politikere visste for lite og at de var avhengig av informasjon fra mediene og de allierte. (s. 78) Utvalget innrømmer at mediene hausset opp rapporter om et angivelig nært forestående folkemord og skrev:
«l Jazeera, Reuters, CNN og BBC rapporterte om luftangrep mot sivile i begynnelsen av mars, noe som i ettertid har vist seg vanskelig å verifisere. I rapporter og analyser er det blitt hevdet at vestlige etterretningstjenester ikke kunne innestå for vurderingene da ryktene begynte å svirre om et nært forestående folkemord i Benghazi i mars 2011. Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier.» (s. 67-68)
Utvalget er klar over at beslutninga om krigen ble tatt på et feil grunnlag, men mener altså at politikere må frikjennes fordi de ikke visste bedre. Utvalget er også klar over at krigen førte til at Libya ble ødelagt som stat og at jihadister tok kontrollen over enkelte områder, sjøl om man er veldig sparsomme med sannheten om de mest grufulle konsekvensene av bombekrigen og støtten til terroristene.
Utvalget innrømmer at norske fly bombet Gaddafis hovedkvarter i Tripoli og at NATO bombet presidentboligen der flere av hans familiemedlemmer ble drept. (s. 104-105) Dette skjedde på et tidspunkt da Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre forsikret det norske folk om at det ikke var et mål for krigen å styrte Gaddafi.
Ola Tunander skrev i boka Libyakrigen.
«– NATOs operasjon i Libya ledet til en total katastrofe, sier han. Utallige militsgrupper kriger nå mot hverandre, det gamle regimets våpenlagre har funnet veien til militante islamister over store deler av Nord-Afrika og Midtøsten, og Libya er blitt et senter for slavehandel.»
Dette er ubestridelige fakta, men Petersenutvalget mente at norske politikere var så dårlig informert at de likevel kan unnskyldes.
Stoltenberg angrer ingenting
Men den hovedskyldige for den norske bombekrigen mot Libya, mannen som kuppet det hele gjennom på tvers av Grunnloven og andre norske lover, angrer ingenting.
Dagsrevyen intervjuet ham 14. september, og han sa at han ville ha gjort akkurat det samme i dag. Typisk nok for Dagsrevyen fikk han ikke noen oppfølgingsspørsmål, og han ble ikke konfrontert med at konsekvensene av NATOs og Norges bombing ble at de ødela Afrikas mest velfungerende og velstående land. Men han vet det, og han sier altså at han ville gjort det samme igjen. Slik taler en vaneforbryter.
Og enda verre: Stoltenberg er generalsekretær for NATO og når han sier at han ville han bombet Libya på grunnlag av feilaktige rapporter, så sier han også at han kan tenke seg å gjøre det samme overfor andre land i framtida. Mannen er jo farlig.
Les også:
Libyakrigen – den største politiske skandalen i moderne norsk historie
Jagland: – Libyakrigen ulovlig, norsk presse driver bare propaganda om NATO
Terje Tvedt: – Norges Libya-traume
Hvorfor politikere, myndighetspersoner og journalister ikke forstår hva de gjør med samfunnet
Av skribent - 5. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/hvorfor-politikere-myndighetspersoner-og-journalister-ikke-forstar-hva-de-gjor-med-samfunnet/
Av Tom Green, Psykologspesialist
Meninger om Covid-situasjonen som for kort tid siden ble beskrevet som konspirasjonsteorier, er nå synlig både i dags-presse og i politikeres og myndighetspersoners uttalelser.
Meninger om covid-situasjonen som for kort tid siden ble beskrevet som konspirasjonsteorier, er nå synlig både i dags-presse og i politikeres og myndighetspersoners uttalelser, som rimelige eller adekvate spørsmål, for eksempel; – dør ikke sunne friske mennesker av covid; – er underliggende årsaker for smitte, innleggelser og dødstall veldig undervurdert; – er skadene av vaksinering større enn av covid; – gjør vaksinering immunforsvaret svakere; – er naturlig immunitet eller lett tilgjengelige medikamenter en bedre løsning enn vaksinering; – og, er det ikke omsorg for menneskehetens helse som er i høysete, men politiske og økonomiske interesser? – hva som blir en valid virkelighets-opplevelse av covid situasjonen i fremtiden er ikke godt å si, men, covid narrativet som politikere, myndighetspersoner og journalister har proklamert som fakta, fremstår mer og mer som et historisk scenario der de opptrer som medmennesker som ikke forstår hva de holder på med og hva de er med på å gjøre med samfunnet.
I tidligere artikler på Binders.info begrunner jeg psykologisk hvorfor det vil være ulogisk å ikke vurdere om det er noen få maktmennesker i verden som bevisst har skapt eller utnyttet Covid situasjonen på veien til et totalitært samfunn der de undertrykker alle oss andre, og at årsaken til et slikt tilsynelatende surrealistisk scenario, som nå utspiller seg åpenlyst i for eksempel Østerrike, New Zealand og Australia, er at bare et fåtall av oss har den tilstrekkelige mellom-menneskelig skjelne-evne til å kunne oppdage raskere hva som skjer rett foran øynene våre, og derfor tidsnok kan utgjøre en sterk nok opinion i møte med en mulig trussel for utviklingen av et mer humant vitende samfunn.
I dette innlegget begrunner jeg psykologisk at det vil være ulogisk å ikke vurdere om politikere, myndighetspersoner og journalister mangler denne mellom-menneskelige skjelne-evnen, og i faktisk human uvitenhet har latt seg påvirke til å manipulere oss andre til å innskrenke vår frihet, dekke til ansiktet, godta lockdowns og karantener, ikke-godkjente vaksiner, vaksine-pass og testing når vi snufser og hoster litt, og at folk flest på grunn av samme uvitenhet har latt seg påvirke til å la seg undertrykke uten å forstå eller uten å kreve å forstå hva det er som skjer, – en analyse som fremstår som mer nyansert og løsnings-orientert enn for eksempel å beskrive hverandre som idioter, psykopater, eller i en psykose-tilstand, – så nå til hvordan en slik analyse vil kunne se ut:
Hva er skjelne-evne?
Som beskrevet i tidligere artikler på Binders.info, så er en mellom-menneskelig skjelne-evne det samme som evnen til å skjelne mellom væremåter, for eksempel de forskjellige kombinasjoner av væremåtene konformitet, kontroll og generøsitet i andre, og ikke minst mellom de kombinasjoner av væremåter som er fremmede og som kan trigge så mye utrygghet at vi helst ikke vil vite av de, som for eksempel kombinasjonen av en kontrollerende væremåte og ingen generøsitet over hodet, som det jo vil være både ulogisk og historisk ignorant å utelukke at ikke kan utvikle seg uhemmet i noen av våre medmennesker, medmennesker som da både vil kunne være i stand til å ønske bevisst å ville leve ut sine storhets-fantasier om kontroll og makt, og som vil prøve alt de kan å gjøre det, om ikke opinionen raskt stopper forsøket, det kanskje mest kjente historiske eksemplet er Hitler og Nazismen, mens WEF (World Economic Forum), har vært vurdert som et moderne mer infiltrert og maskert forsøk på å tilegne seg en global kontroll og makt på få hender.
Hvordan utvikler vi skjelne-evne?
Når vi nå da først skal prøve å menneskelig-gjøre begreper som idioti, psykopati og psykose, og utvikle en mer faktisk human viten om hvilke mennesker rundt oss vi egentlig har med å gjøre, så er jo det fordi vi da raskere kan gjenkjenne flere variasjoner av væremåter, som reiser spørsmålet om hvordan vi kan utvikle en skarpere mellom-menneskelig skjelne-evne, som til forskjell fra diagnostisk kunnskap om andre mennesker, handler om vår forståelse av hvilken betydning utfordrende situasjoner vi møter i livet har for oss, og det faktum at når vi gjenkjenner våre egne reaksjoner i disse situasjonene, i andre, så fører det til en skarpere mellom-menneskelig skjelne-evne når vi møter nye utfordringer og vanskeligheter i livet, fordi vi utvikler vår innlevelse og intuisjon, det kalles livserfaring, for eksempel så kan vi hevde at så lenge vi ikke har en tilstrekkelig erfaring med betydningen av at frihet er tilstede, eller ikke er tilstede, i vårt eget liv, så kan vi ikke ta for gitt at vi ikke vil kunne forlange at andre gir fra seg denne fordelen, eller for den saks skyld, at vi selv gir den fra oss, rett og slett fordi vi ikke vet hva det er vi holder på med eller hva det er vi er med på å gjøre med oss selv og de rundt oss, ulogiske humane handlinger som selvfølgelig like fullt politikere, myndighetspersoner og journalister, kan komme i fare for å utføre, de er vanlige folk de som alle oss andre, med mer eller mindre begrenset livserfaring, så en måte å analysere spørsmålet om det er en manglende mellom-menneskelig skjelne-evne hos politikere, myndighetspersoner og journalister, som gjør at de i faktisk ren human uvitenhet har latt seg påvirke til å innskrenke andre menneskers frihet, ved påbud om å dekke til ansiktet, godta lockdowns og karantener, ikke-godkjente vaksiner, vaksine-pass og testing når det snufses og hostes litt, er med utgangspunkt i observasjoner av at vi mennesker mentalt er på forskjellig UPU-tilstand nivå.
Hva er en UPU-tilstand?
For å kunne forstå fullt og helt hva en UPU-tilstand er må du ha erfart kontrasten pluss står i til minus, som kort sagt er et resultat av akkumulert livs-erfaring, og som skaper UPU-tilstanden i utgangspunktet, men først, hva er pluss, og hva er minus?
Hva er pluss?
Pluss er utfoldelse, en fornemmelse av helhet og pluss i tilværelsen din som alltid er mer enn summen av tankene og følelsene dine.
Hva er minus?
Minus er begrensning, en fornemmelse av beredskap i deg som du tenker er helt nødvendig for ikke å bli syk eller dø.
U i Upu-tilstandene våre står for Uvitenhet og er liten personlig bevissthet om hvordan en fornemmelse av helhet og pluss i tilværelsen vår henger sammen med vellykket håndtering av vanskelige situasjoner i livet, en uvitenhet som når den er høy, gir en snever og ´kjedelig´ livsopplevelse, som bare kan bli mindre av motgang og motbakker i livet som gir oss tilstrekkelig nok muligheter for å ´jobbe´ med oss selv nok til å kunne øke bevisstheten om betydningen av for eksempel å være fri eller ufri selv i møte med de vanskeligste situasjoner i livet, som er ensbetydende med å kjenne seg selv og dermed, som allerede nevnt ovenfor, hvordan det er for medmennesker å være i forskjellige situasjoner i livet som vi ikke nødvendigvis selv har vært i, som er en schwung for vår mellommenneskelig skjelne-evne, som har vært nok fraværende for eksempel i uttalelser av Erna Solberg om uvaksinerte, nok til at hun har blitt tolket dit hen at hun ´går etter de uvaksinerte´.
P i uPu-tilstandene våre står for Primitivitet og er den resignerte eller autoritære væremåten som utvikler seg som reaksjon på den nevnte uvitenheten og den tilhørende snevre og ´kjedelige´ livsopplevelse, fordi en mangel av flere nivåer å reflektere på og et begrenset perspektiv, som vi får uten motbakker i livet, utgjør en mental nærings-mangel-tilstand som vi reagerer på fraværet av, enten ved å bruke andres styring av livene våre til å rettferdiggjøre at vi resignerer og heller følger flokken enn å reflektere selv, eller ved bruke andres bifall, tilslutning og valg-stemme til å rettferdiggjøre at vi kan styre og kontrollere den samme flokken, et scanarie som kommer tydeligst frem i urolige samfunns-perioder, der vi enten blir undertrykkere eller lar oss undertrykke, som det jo som kjent finnes utallige historiske eksempler på.
U i upU-tilstandene våre står for Uferdighet og er lite akkumulert erfaring med kontrasten pluss står i til minus i livet, som er livserfaring, som er, som forklart ovenfor, bygge-stenen til vår mellom-menneskelige skjelne-evne i en hver situasjon vi er i, og som i utfordrende situasjoner ofte glimrer med sitt fravær hos oss av almen-menneskelige grunner som har å gjøre med en generell beskjeden utnyttelse i det moderne menneske av vårt humane viten potensiale, altså vår uferdighet sett i et underytings-perspektiv, som for eksempel når Justin Trudeau, Statsminister i Canada, skal ´forfølge´, og Emmanuel Macron, Presidenten i Frankrike, skal ´plage´ de uvaksinerte, som på samme måte som med Erna Solberg eksemplet ovenfor, er adferd som vi, på grunnlag av det logiske psykologiske resonnementet ovenfor, seriøst må spørre oss om er et resultat av en faktisk human uvitenhet og manglende mellom-menneskelig skjelne-evne i disse lederne.
Alle selv-inspekterende mennesker vil måtte innrømme varierende nivåer av uvitenhet, primitivitet og uferdighet, i forskjellige situasjoner i livet, og som allerede nevnt, vi kan beskrive disse variasjonene som de tre 3 UPU-tilstandene våre, som manifisterer seg i henholdsvis konforme (UPU-tilstand 3 som er minus-nivået), kontrollerende (UPU-tilstand 2 som er myndighets-nivået), og generøse væremåter (UPU-tilstand 1 som er pluss-nivået), og som beskrevet i tidligere artikler på Binders.info utvikler de to første seg på livets Trygghets-skole, og den siste på livets Sannhets-skole som vi ikke blir tatt opp på fordi vi er statsminister, lege, advokat eller psykolog, men når livserfaring har lært oss en innlevingsevne i mellom-menneskelige situasjoner nok til ikke å reagere i belastende situasjoner med de to mer humane primitive væremåtene som da nettopp er 1) den konforme væremåten, som vi bruker når vår livsopplevelse formes av hva andre tenker er riktig eller galt og når vi for eksempel mener det er riktig å tilfredsstille andres behov, mens det som egentlig avgjør hva vi gjør er det fryktede eller ubehagelige mellom-menneskelige alternativet, som kan føre til at vi lar oss undertrykke uten å vite hva det er vi gjør, og 2) den kontrollerende væremåten, som vi bruker når vår livsopplevelse formes av hva vi selv tenker er riktig eller galt og for eksempel rettferdiggjør det med å velge å se bort fra at tilfredstillelsen av våre egne behov setter andre medmennesker i utilfredsstillende situasjoner, som kan føre til at vi undertrykker andre uten å vite hva det er vi gjør, som avdekker en mellom-menneskelig skjelne-evne som ikke er skarp nok enda, eller for uferdig, til å forstå hva det er vi er med på å gjøre med medmennesker rundt oss, og når det gjelder politikere, myndighetspersoner og journalister, hva det er de er med på å gjøre med samfunnet.
For, Sannhets-skolen blir vi først tatt opp på når vår livsopplevelse formes av hva ting handler om og vi manifesterer generøse væremåter, vurderer at tilfredsstillelsen av andres behov er viktigere enn våre egne av humane logiske grunner som med akkumulert livserfaring har kommet innenfra oss selv, en logikk som vi til og med kan lære oss å sette pris på, på vegne av vår egen personlige utvikling, og som nettopp derfor, når vi en gang skal gjøre en oppsummering over livene våre, er et nivå som bare ca 10% av oss kan si vi var mest på gjennom livet, et nivå som vi da på grunnlag av det logiske psykologiske resonnementet ovenfor må lære oss å ikke ta for gitt at politikere, myndighetspersoner og journalister er på.
Dette korte logiske psykologiske resonnementet, som er gjort med utgangspunkt i observasjoner av at vi mennesker mentalt er på forskjellig UPU-tilstand nivåer, støtter at det vil være ulogisk å ikke vurdere tilstedeværelse av en manglende mellom-menneskelig skjelne-evne, som er forklart ovenfor, hos politikere, myndighetspersoner og journalister, som den logiske psykologiske forklaringen til tiltak som lockdowns og karantener, påbud om munnbind og testing når det snufses og hostes litt, vaksinering med ikke-godkjente vaksiner og vaksine-pass, som har ledet samfunnet inn i en retning vi nå må velge om vi skal utgjøre en opinion mot, en opinion som hvis den skal lykkes, må ha en minst mulig uferdig mellom-menneskelig skjelne-evne som det aller viktigste ‘våpen’, som er det samme som en større faktisk human viten, slik at vi kan være med på å hindre en samfunnsutvikling som den vi så i Nazi-Tyskland før siste verdenskrig, med ledere, som i dagens samfunn, vil kunne finne på å rettferdiggjøre, ikke bare bruk av nye farlige virus-trusler, men også bruk av data- og miljø-trusler, til, i faktisk human uvitenhet, sette medmennesker opp mot hverandre, uten å forstå hva de er med på å gjøre med samfunnet.
Til slutt, så vil jeg legge til en tanke, nemlig den at det på grunnlag av resonnementet ovenfor, også kan vurderes om det samfunns-scenariet som har utspilt seg med covid i de siste åra ikke er så dumt at det ikke er godt for noe, i den forstand at det har blitt mye tydeligere hvor enormt mye viktigere human viten og mellom-menneskelig skjelne-evne er som byggestener for fremtidens samfunn enn det som det er også er blitt helt tydelig at ikke bare politikere, myndighetspersoner og journalister ikke har fått hodet sitt rundt enda, men som de fleste av oss ikke har fått hodet vårt rundt enda.
Denne artikkelen ble først publisert av Binders-initiativet.
An offer he couldn’t refuse…
Av Geir Sundet - 5. februar 2022
https://steigan.no/2022/02/an-offer-he-couldnt-refuse/
Politisk oppsigelse nr. 2
Av Geir Sundet.
I denne historia er et treff på kaia i Bergen i 1987 og en samtale mellom to trailersjåfører sentral. Jeg svingte semitraileren min opp langs skipssida til Statsråd Lehmkuhl for å parkere. Foran meg sto en Stavangerbil med farger fra et firma jeg kjørte for i 1977. Inne på Bryggestuen satt en venn og tidligere sjåførkollega. La oss kalle ham Jan, og la firmaet forbli anonymt.
Mens hovedtrekkene i Hammerverkkonflikten blei kjent gjennom hvitbøker og løpesedler, filmer og roman, var enkelte konspiratoriske handlinger ledelsen på verket foretok seg bare kjent for ytterst få. Momenter som lyste opp og forklarte sammenhenger dukka først opp seinere, på de underligste stedene – som denne kvelden, ved et bord inne på Bryggestuen over noen glass med øl.
Fra industriarbeider til sjåfør
Å få seg jobb etter å ha vært i sentrum for Hammerverkkonflikten i flere år var ikke lett. Men likevel på langt nær så vanskelig som man kunne frykte, for svartelista lakk som ei sil.
Aksjonskomiteen vår vurderte muligheten for å få tilbake jobbene på verket som mindre hvis vi var i arbeid andre steder, og avventa derfor først Byretten, og deretter Lagmannsretten. Men så begynte vi å gjøre framstøt, delvis av økonomiske grunner, delvis av mentalhygieniske. Telefonsamtaler som denne, med personalsjefen på en av industribedriftene i distriktet slo tydelig an tona.
Eldstemann i aksjonskomiteen, Arne Finnesand, fant våren 1976 ut at det kunne være lurt å ta klasse 2, tungbillappen. Han hadde en svigersønn vi hadde gjort noen jobber for, som også disponerte et par lastebiler. Noen bilinteresse hadde jeg knapt, men – hvorfor ikke? Lastebillappen ville gi flere bein å stå på, flere innganger til arbeidslivet. Sammen deltok vi på et frivillig teorikurs på kveldstid, jeg kjørte Stavanger rundt i fire timer med en gammel buss og kryssa deretter av nok riktige svar på en prøve hos bilsakkyndige. Så var jeg klar for oppkjøring.
– «Vi trenger ikke trene på rygging», sa sjåførlæreren. «Det pleier Bilsakkyndigen ikke å teste. Husk bare at hvis du får rygging må du be han gå ut og sjekke blindsona bak bussen. Ellers stryker du.»
Jeg fikk rygging. Bilsakkyndige smilte anerkjennende da jeg sendte han ut for å dirigere – jeg leita, fant til slutt reversen, og besto prøven.
Dermed hadde jeg tillatelse til å kjøre vogntog over hele Europa – selv uten å kunne rygge. Å rygge med bil og henger lærte jeg ei natt på en øde parkplass utenfor Hamburg åtte år seinere, helt aleine, men det er ei anna historie.
Vi tar et pengeskap!
Etter å ha prøvd meg litt i bilene til Arnes svigersønnen, og svingt så vidt innom et lite og useriøst firma hvor vi henta husholdningssøppel på åpen bil, blei jeg arbeidskamerat med Jan. I et av byens små, men velrenommerte selskap som både dreiv lokal- og langkjøring.
Jan var den ubestridte lederen i sjåførgjengen. Veteransjåfør, en som visste å si fra. Gift, med en sønn, og rundt ti år eldre enn meg – slik jeg oppfatta det. Jeg visste hvor reversen lå, men var ellers grønn som sjåfør. Vi blei øyeblikkelig gode kompiser, og fikk et vennskap som har beholdt sin hjertelighet de få gangene vi seinere med ujevne mellomrom har hatt kontakt i livet, slike det er i langtransportmiljøet. En bamseklem 20 år seinere på en restaurant i Ålborg. En hyggelig telefonsamtale etter 45 år, på 70 årsdagen.
Bilen jeg fikk å kjøre var ikke all verden, en Bedford med kran. Men den var ettersett og i orden. Av en eller annen grunn kjørte Jan rundt med «Gamlingen» når jeg fikk jobb i firmaet. Gamlingen hadde også kran, ei tynn vindskeiv ei, men god nok til å tåle et pengeskap. Og det var pengeskap vi jobba med, de gangene vi fikk oppdrag sammen.
Inne i banker og forretningsbygg blei vi møtt med en underdanig respekt, for faget, for den praktiske kunnskapen ingen av dem behersket; å få et pengeskap på flere hundre kilo på plass. Nå var det rett nok Jan som var fagmannen, dreven også i denne tralten, han som var ti år eldre enn meg, hadde en sønn og hadde kjørt langtransport. Som visste åssen pengeskap skulle manøvreres opp trapper, over dør-sviller og plasseres nøyaktig der banksjefene og direktørene ønsket. Jeg var novise i alt, men blei med inn i varmen, inn den tause beundringen. Det ga en euforisk følelse å labbe rundt i arbeidstøy og bli møtt med respekt fra slips, hvit-skjorter og tversoversløyfer, nylonstrømper og dyre drakter – etter flere runder i rettsapparatet hvor folk i de samme kostymene hadde løyet, fortalt skrøner og blitt trodd på av dommere og etterplapra av journalister.
I likhet med snekkerlag som har bygd bankhvelv og tøysa om å legge inn et isoporfelt eller to i en vegg eller et golv, fleipa også vi om å hente ut igjen pengeskapa noen måneder seinere – når de var tilstrekkelig fylt opp.
Politisk oppsigelse – igjen
Så var det slutt. Det gikk ikke mer enn halvannen måned før jeg fikk sparken. Junior, som seinere blei mellomleder i Lastebileierforbundet, hadde tydeligvis hatt tilgang til juridisk ekspertise. Oppsigelsen var fordekt som en innskrenking og oste dårlig samvittighet. Den var formulert som den fineste sluttattest og lå i postkassa mi en lørdag formiddag. Etter at vi hadde ønska hverandre god helg ved utskei fredag – uten et ord om brevet som var på vei. Og det var fullt av tull. Den var formulert slik at gamlesjefen skulle tilbake på kontoret etter en lengre sykeperiode, mens sønnen, daglig leder skulle tilbake i sjåførjobb. Dermed måtte den sist ansatte – meg – dessverre sies opp. At man uka før hadde ansatt fire sommervikarer blei ikke nevnt.
Bevisopptak til Høyesterett
Dette skjedde sommeren 1977. Hammerverksaka var enda ikke behandla i Høyesterett. Jan blei lei seg og trodde det var hans skyld. Jeg hadde nemlig måtte be meg fri en dag for å gå i retten, bevisopptak til Høyesterett, og seniorsjefen, en lun hyggelig fyr som hadde starta opp og drevet firmaet fra hestetransportens tid, hadde spurt Jan om han visste hvorfor jeg skulle i retten. Var det noe kriminelt? Jan hadde svart som sant var:
– «Geir er jo han på Hammerverket».
Min reaksjon mandagen etter var annerledes. Jeg sa at dette skuespillet kunne de holdt seg for gode til. Jeg skulle uansett flytte tilbake til hjembyen om kort tid, der kona mi hadde fått jobb. Gamlesjefen tilbød meg da på stående fot fem kroner mer i timen enn jeg hadde før, for å gjøre forefallende arbeid for han personlig fram til jeg reiste. Jeg godtok å beholde samme lønn som de andre – mot å slutte på timen når jeg fant en annen jobb.
To dager etter var jeg i ny jobb sammen med Arne hos hans svigersønn, og fikk min første Scania, en 56 med Be-Ge hytte, mens Arne kjørte 76.
Ti år seinere på kaia i Bergen låser jeg døra på den blå-hvite MAN Commanderen jeg kjører, åpner bakdørene på termotralla for å lufte ut fiskelukta, og slentrer inn på Bryggestuen. Jan sitter ved et vindusbord. Vi har knapt sett hverandre siden oppsigelsen. Oppdaterer hverandre på hvem vi har kjørt for og hva vi har kjørt. Han kjører for de samme fargene, mens jeg er i mitt åttende firma, har vært over største delen av Europa, store deler av Finnmark og Troms og de fleste byene i Norge. Nå føles aldersforskjellen mindre. Vi er faktisk født samme år. Han på våren, jeg på høsten. 10 måneder skiller oss. Vi snakker om forhold, om barn, hvor den og den er blitt av, og snart begynner husker du…?
Nede i andre eller tredje halvliteren er vi tilbake i banken med pengeskapene, og tida med Gamlingen. Så kommer oppsigelsen på bordet.
– «Fem år etter at du dro, var junior i det fortrolige hjørnet en dag. Han fortalte meg hva som skjedde da du fikk fyken. Norsk Hammerverk var jo en av kundene våre, og de hadde funnet ut at du jobba hos oss. Du husker kanskje at de gangene bilen din skulle på Hammerverket blei du med meg på pengeskap jobb? Så fikk Junior og Senior et tilbud som var umulig å avslå. Oppsigelse av deg – eller oppsigelse av kontrakten med Hammerverket.»
Filmen Gudfaren 2 gikk på kino samtidig med Hammerverksaka, lansert i USA 13 dager før jeg blei ansatt på Norsk Hammerverk. I en av de mest berømte scenene forteller unge Michael Corleone – Al Pacino – hvordan hans far, mafiaboss Vito Corleone – Gudfaren – fikk en underkontraktør til å gjøre som han ville.
My father gave him an offer he couldn't refuse.
Luca Brasi held a gun to his head,
and my father assured him that either his brains
-- or his signature -- would be on the contract.
That's a true story.
Hvem veit? Kanskje direktør Berner på Hammerverket var glad i kinofilmer? Eller kanskje lå det bare i ryggmarsrefleksene å gi den type tilbud til forretningsforbindelser? Tilbud de ikke kunne avslå.
Uansett – det er ei sann historie.
Fordypning:
Hvitbok fra de oppsagte Hammerverkarbeiderne
http://www.pdf-arkivet.no/streik/hammerverk_hvitbok_1b.pdf
Hvitbok nr 2 fra de oppsagte Hammerverkarbeiderne