Nyhetsbrev steigan.no 05.01.2024
Russlands import av kinesisk datastyrt produksjonsutstyr tidoblet uner Ukrainakrigen
Meningsløse prosjekter driver kraftprisen til himmels
Ukraina og Palestina: En dobbel trussel mot USAs hegemoni
Lovforslag i Representantenes hus krever at USA dropper anklagene mot Julian Assange
Bokomtale – Russland, Ukraina og Vesten av Jan-E. Askerøi
NRK: «Slår alarm: Rekordmange til lege med utmattelse»
Israel vil deportere Gazas befolkning til Afrika
Bare et «svært lite antall» Leopard 2-stridsvogner er operative i Ukraina
John Maersheimer: Folkemord i Gaza
Falske intellektuelle jobber for tenketanker som pusjer krig
Russlands import av kinesisk datastyrt produksjonsutstyr tidoblet uner Ukrainakrigen
Av red. PSt - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/russlands-import-av-kinesisk-datastyrt-produksjonsutstyr-tidoblet-uner-ukrainakrigen/
Kinesisk eksport av avansert maskinverktøy til Russland har tidoblet seg siden Russlands invasjon av Ukraina, med en betydelig økning i handelen med høypresisjons computer numerical control (CNC) enheter, rapporterte Financial Times.
Disse verktøyene, som er avgjørende for metallfresing med ekstrem presisjon, er nå hovedsakelig levert av Kina ettersom Moskva står overfor skjerpede restriksjoner på import fra EU.
Russiske tollrapporter avslørte en betydelig økning i import av CNC-verktøy fra Kina, som beløper seg til 68 millioner dollar, sammenlignet med 6,5 millioner dollar i februar 2022. Denne økningen i import sammenfaller med en merkbar nedgang i CNC-verktøy fra EU, Russlands historiske hovedkilde. Dataene indikerer at CNC-enheter av kinesisk opprinnelse utgjorde 57 % av russisk import etter verdi i juli, en sterk økning fra 12 % før krigen.
USA svarte på denne situasjonen i november ved å innføre omfattende sanksjoner mot store russiske importører av CNC-verktøy.
Dette viser enda en gang at sanksjonspolitikken ikke bare har vært ineffektiv, den har vært direkte kontraproduktiv sett fra et vestlig synspunkt. Den har bidratt til å sveise Russland og Kina sterkere sammen og har skapt en strategisk viktig samhandel de to landene i mellom. Samtidig har sanksjonene ødelagt det russiske markedet for Tyskland og andre europeiske produsenter av datastyrt maskinverktøy.
Smart!
Meningsløse prosjekter driver kraftprisen til himmels
Av red. PSt - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/meningslose-prosjekter-driver-kraftprisen-til-himmels/
«Norge trenger dobbelt så mye kraft for å unngå dramatiske strømpriser. – Situasjonen vi står i er prekær, og kraftbehovet øker dramatisk,» sier NHO-direktør Ole Erik Almlid og LO-leder Peggy Følsvik i en felles rapport om behovet for ny kraft. Dette skriver Nettavisen.
Fredag lanserer landets største arbeidsgiverorganisasjon og den dominerende fagforeningen et felles varsel om kritisk kraftmangel fremover.
I den nye rapporten, som er utarbeidet av analyseselskapet THEMA Consulting, legger de to organisasjonene frem 11 regionale kraftutredninger.
– Kartlegging vi har gjennomført viser at det per november 2023 foreligger søknader om tilknytning av 140 TWh økt kraftforbruk, som innebærer en dobling av Norges kraftproduksjon. Etterspørselen idag er langt høyere enn Energikommisjonens anbefalinger om å øke krafttilgangen med 60 TWh de neste ti årene, heter det i konklusjonen, som Nettavisen har fått tilgang til.
Mye høyere kraftpriser
Både arbeidsgiverne og arbeidstakerne frykter konsekvensene av politisk handlingslammelse hvis man ikke gjør et krafttak for å få opp energiproduksjonen.
Den mest umiddelbare løsningen er mer vindkraft på land, men også økt vannkraft, havvind, solkraft og energiøkonomisering.
«Trenger enormt mye kraft»
I rapporten ser analytikerne på hvilket behov som er innmeldt for ny kraft. «Krisefylket» er Nordland, er det trengs 31 milliarder kilowattimer mer strøm i året for å bygge hydrogenfabrikk, elektifisere industri og olje, samt transport, oppdrett, batteriproduksjon, datasenter og vanlig forbruk. Planene som nå foreligger om mer produksjon, er bare en dråpe i havet – og vi styrer rett mot et enormt underskudd eller gap mellom ønsket nytt forbruk og ny produksjon.
Nå kommer det flere vindmøller
Hvis LO/NHO før det som de vil, så betyr det massiv utbygging av vindkraft – eller en økning på rundt 60 prosent fra i dag.
De andre viktige tiltakene er:
Øke vannkraftproduksjonen med 10 TWH innen 2030.
Solkraft fra boligbygg og næringsbygg for 8 TWh
Så rask utbygging av havvind som overhodet mulig.
Energieffektivisering med varmepumper.
Forbedre kapasiteten i strømnettet ved å investere 10-15 milliarder kroner i året gjennom Statsnett.
Et innbilt underskudd drevet fram grådighet og meningsløse prosjekter
Det er ikke slik at Norge trenger batterifabrikker, hydorgenfabrikker eller at vi trenger å elektrifisere sokkelen eller bygge svært kraftkrevende datasentre. Dette er det bare investorer og finanskapitalister som har behov for, og de har fått LO til å gjøre jobben som nyttig idiot for seg. Vindkraft trenger vi heller ikke og vindtrubinene er langt fra bærekraftige. Det eneste LO-medlemmene får ut av dette er høyere strømpriser, mer fattigdom og ødelagt natur.
Det er finanskapitalen som bruker sin lobbymakt til å tvinge fram prosjekter som investorene vil tjene enormt mye på, men som landet ikke trenger og der de fleste av dem vil stå fram som hvite elefanter på rekke og rad. Det vil være den ene «månelandinga», eller skal vi heller si buklandinga, etter den andre. Slik vi så med den norske «batteriprodusenten» Freyr som til nå bare har produsert søkkrike direktører og at anlegget de skulle skape i Mo i Rana ser ut til å gå fløyten. Og vi så det med den svenske batterifabrikken Nilar er på vei mot skifteretten.
Å bruke vannkraft til å produsere hydrogen som så skal brukes som energikilde er også den rene galimatias.
Hydrogen er ingen energikilde! Hydrogen er en energibærer.
Avisa Klassekampen hadde et stort oppslag 28. desember 2019 under tittelen Det grønne i det blå som handlet om framtidas energikilder med stikktittelen Hva skal vi satse på etter 50 år med olje? Også i den artikkelen ga man inntrykk av at hydrogen er en energikilde, og vi ba dem om å slutte å spre denne misforståelsen. Det hjalp tydeligvis ikke.
For å produsere hydrogen, må du bruke energi, mye energi. Brukt i bil, får du tilbake vel en femdel av den energien som gikk med til å framstille hydrogenet.
I nyttårstalen 2007 var det daværende statsminister Jens Stoltenberg kom med sitt månelandingsprosjekt:
– Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.»
De rødgrønne brukte 7,2 milliarder kroner på utvikling av teknologier for fangst og lagring av CO2. 1,2 milliarder ble brukt på forskning på fullskalarensing på Mongstad.
I 2013 måtte man slå fast at dette var penger kastet rett ut av vinduet og at hele månelandinga hadde kræsjlandet. Den oppskrytte karbonfangsten hadde mislykkes totalt.
Også regjeringa Solberg ville bruke milliarder på karbonfangst, nemlig mellom 7,2 og 12,6 milliarder kroner.
I en rapport om karbonfangst og lagring fra 2017, som ble utført på oppdrag fra regjeringa, var konklusjonen at Norge bør droppe sine prosjekter for å fange og lagre CO₂, for de er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomme.
Ukraina og Palestina: En dobbel trussel mot USAs hegemoni
Av M. K. Bhadrakumar - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/ukraina-og-palestina-en-dobbel-trussel-mot-usas-hegemoni/
Utfallet av USA-ledede konflikter i Ukraina og Vest-Asia vil ha en dyp innvirkning på utviklingslandenes orden. Washington har allerede tapt førstnevnte, og dets store motstandere er klare til å sørge for at de også taper sistnevnte.
Geopolitiske analytikere er stort sett enige om at krigen i Ukraina og den vestasiatiske krisen vil diktere banen for verdenspolitikken i 2024. Men en reduksjonistisk tese dukker opp ved siden av som ser på Israel-Palestina-konflikten snevert i forhold til hva den innebærer for motstandskraften til USAs proxy-krig i Ukraina – antagelsen er at verdenspolitikkens sentrum ligger i Eurasia.
Virkeligheten er mer kompleks. Hver av disse to konfliktene har sin eksistensberettigelse og egen dynamikk, samtidig som de er sammenvevd.
Washington står til halsen i sitt engasjement i den nåværende fasen av den vestasiatiske krisen. Og den kan bli til en hengemyr, siden den også er sammenfiltret med innenrikspolitikk på en måte som Ukraina-krigen aldri har vært. Men så er utfallet av Ukraina-krigen allerede en selvfølge, og USA og dets allierte har innsett at Russland ikke kan beseires militært. Sluttspillet begrenser seg til en avtale om å avslutte konflikten på Russlands premisser.
Utvilsomt vil utfallet av Ukrainakrigen og løsningen av Israel-Palestina-konflikten, som er roten til den vestasiatiske krisen, ha en dyp innvirkning på den nye verdensordenen, og de to prosessene forsterker hverandre.
Russland innser dette fullt ut. President Vladimir Putins forbløffende «årsavslutninger» i oppkjøringen til nyttår taler for seg selv: dagslange besøk til Abu Dhabi og Riyadh (observert av en amerikansk president Joe Biden som lot til å være rammet av granatsjokk), etterfulgt av samtaler med Irans president og avrundet av med en telefonsamtale med den egyptiske presidenten.
I løpet av 48 timer eller så, koordinerte Putin kartet med sine emiratiske, saudiske, iranske og egyptiske kolleger som offisielt gikk inn gjennom BRICS-portalene 1. januar.
Den amerikanske intervensjonen i den vestasiatiske krisen som er under utvikling kan bare forstås fra et geopolitisk perspektiv ved å ta hensyn til Bidens instinktive fiendtlighet mot Russland. BRICS er i Washingtons geværsikte. USA forstår utmerket godt at den ekstra store tilstedeværelsen av vestasiatiske og arabiske nasjoner i BRICS – fire av ti medlemsland – er sentral i Putins store prosjekt for å restrukturere verdensordenen og begrave USAs eksepsjonalisme og hegemoni.
Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Iran er store oljeproduserende land. Russland har vært ganske eksplisitt om at det i løpet av sitt 2024-formannskap i BRICS vil presse på for opprettelsen av en valuta for å utfordre petrodollaren. Uten tvil vil BRICS-valutaen være i sentrum på gruppens toppmøte som skal arrangeres av Putin i Kazan, Russland i oktober.
I en spesiell tale 1. januar, som markerte starten på Russlands BRICS-formannskap, uttalte Putin sin forpliktelse til å «forsterke rollen til BRICS i det internasjonale pengesystemet, utvide både interbanksamarbeid og bruken av nasjonale valutaer i gjensidig handel.»
Hvis en BRICS-valuta brukes i stedet for dollar, kan det ha betydelig innvirkning på flere finanssektorer i den amerikanske økonomien, som energi- og råvaremarkeder, internasjonal handel og investeringer, kapitalmarkeder, teknologi og fintech, forbruksvarer og detaljhandel, reiser og turisme, og så videre.
Banksektoren vil motta det første slaget som til slutt kan smitte over på markedene. Og hvis Washington ikke klarer å finansiere sitt enorme underskudd, kan prisene på alle råvarer skyte i været eller til og med nå hyperinflasjon som så utløser et krasj i den amerikanske økonomien.
I mellomtiden har utbruddet av Israel-Palestina-konflikten gitt USA et alibi – «Israels selvforsvar» – for å slå seg tilbake på banen i vestasiatisk politikk. Washington har flere bekymringer, men i kjernen er de to målene om å gjenopplive Abraham-avtalen (forankret i Saudi-Israelisk tilnærming) og den samtidige sabotasjen av den Beijing-forhandlede saudi-iranske tilnærmingen.
Biden-administrasjonen regnet med det faktum at en israelsk-saudiarabisk avtale ville gi legitimitet til Tel Aviv og forkynne til den islamske verden at det ikke var noen religiøs begrunnelse for fiendtlighet mot Israel. Men Washington fornemmer at etter 7. oktober ikke ville være i stand til å sikre en Saudi-Israel-avtale i løpet av denne Biden-perioden, og alt som kan lokkes ut av Riyadh er en dør som står på gløtt for fremtidig diskusjon om emnet. Uten tvil er det et stort nederlag for USAs strategi for å avvikle palestinaspørsmålet.
I et mellomlangt perspektiv, hvis den russisk-saudiarabiske mekanismen kjent som OPEC+ frigjør verdens oljemarked fra amerikansk kontroll, driver BRICS en dolk inn i hjertet av USAs hegemoni som er forankret i at dollaren er «verdensvalutaen.»
Saudi-Arabia signerte nylig en valutabytteavtale verdt 7 milliarder dollar med Kina i et forsøk på å flytte mer av handelen deres bort fra dollaren. People’s Bank of China sa i en uttalelse at bytteordningen vil «hjelpe til å styrke finansielt samarbeid» og «legge til rette for mer praktisk handel og investeringer» mellom landene.
Fremover vil sensitive saudi-kinesiske transaksjoner på strategiske områder som blant annet forsvar, atomteknologi, heretter finne sted under den amerikanske radaren. Fra et kinesisk perspektiv, hvis landets strategiske handel er tilstrekkelig isolert fra ethvert USA-ledet program for anti-Kina-sanksjoner, kan Beijing posisjonere seg selvsikkert for å konfrontere USAs makt i Indo-Stillehavet. Dette er et talende eksempel på hvordan USAs strategi for Indo-Stillehavet vil miste trekkraft som følge av deres avtagende innflytelse i Vest-Asia.
Den konvensjonelle visdommen er at engasjement i det flyktige Vest-Asia distraherer Washington fra å ta hensyn til Indo-Stillehavet og Kina. I virkeligheten kompliserer imidlertid den avtagende innflytelsen i Vest-Asia USAs kapasitet til å motarbeide Kina både i regionen så vel som i Indo-Stillehavet. Utviklingen beveger seg i en retning der legitimasjonen til USA som stormakt er på et vendepunkt i Vest-Asia – og den erkjennelsen har lekket inn i andre geografiske regioner rundt om i verden.
Helt tilbake i 2007 skrev de anerkjente statsviterne John Mearsheimer fra University of Chicago og Stephen Walt fra John F. Kennedy School of Government ved Harvard med stor evne til forutsigelse i sitt berømte 34.000 ord lange essay med tittelen The Israel Lobby and US Foreign Policy at Israel har blitt en «strategisk belastning» for USA, men beholder sin sterke støtte på grunn av en velstående, velorganisert og forheksende lobby som har et «kvelertak» på kongressen og amerikanske eliter.
Forfatterne advarte om at Israel og dets lobby overdimensjonerte sitt ansvar for å overtale Bush-administrasjonen til å invadere Irak og kanskje en dag i nær framtid angripe atomanleggene i Iran.
Interessant nok fremhevet New York Times på nyttårsaften, i en spesialrapport basert på omfattende orientering fra topp amerikanske embetsmenn, at «Ingen annen episode [som krigen i Gaza] i det siste halve århundre har testet båndene mellom USA og Israel på en så intens og skjebnesvanger måte.»
Mens Israels barbariske handlinger i Gaza og dets koloniale prosjekt på den okkuperte Vestbredden blir avslørt og taper alle masker, og den israelske statens kampanje for å tvinge fram en palestinsk befolkningsmigrasjon skjer i full offentlighet, er to av USAs strategiske mål i regionen i ferd med å rakne: For det første gjenoppretting av Israels militære overlegenhet i styrkebalansen regionalt og spesielt overfor motstandsaksen; og for det andre gjenopplivingen av Abraham-avtalene der kronjuvelene ville ha vært en saudi-israelsk traktat.
Sett fra en annen vinkel blir retningene som Vest-Asias krise utspiller seg i, nøye overvåket av verdenssamfunnet, spesielt de i Asia-Stillehavsregionen. Mest bemerkelsesverdig her er at Russland og Kina har gitt USA frie hender til å navigere sine militære bevegelser – uimotsagt, så langt, i Rødehavet. Dette betyr at enhver brann i regionen vil være synonymt med et katastrofalt sammenbrudd av USAs strategi.
Rett etter USAs nederlag i Afghanistan i Sentral-Asia, og sammenfallende med en skammelig slutt på den USA-ledede proxy-krigen fra NATO mot Russland i Ukraina, vil et voldelig, grotesk tilbakeslag i Vest-Asia sende et rungende budskap over hele Asia om at det USA-ledede lokomotivet har gått tomt for damp. Blant sluttmottakerne av denne oppsiktsvekkende meldingen, står landene i ASEAN i fremste rekke. Hovedpoenget er at de overlappende jordskjelvene i Eurasia og Vest-Asia er klare til å smelte sammen til et klimaksøyeblikk for verdenspolitikken.
Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.
Ukraine and Palestine: A double threat to US hegemony
Lovforslag i Representantenes hus krever at USA dropper anklagene mot Julian Assange
Av Dave DeCamp - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/lovforslag-i-representantenes-hus-krever-at-usa-dropper-anklagene-mot-julian-assange/
Til våre lesere fra USA: Ring din representant og be dem støtte H.Res. 934.
Anti-War, 3. januar 2024.
En resolusjon introdusert i Representantenes hus i forrige måned oppfordrer USA til å droppe anklagene mot WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, som står overfor opptil 175 års fengsel dersom han blir utlevert til USA og dømt for journalistikk som avslørte amerikanske krigsforbrytelser.
Lovforslaget, introdusert av representanten Paul Gosar (R-AZ), uttrykker «Representantenes hus sin oppfatning av at regulære journalistiske aktiviteter, inkludert innhenting og publisering av informasjon, er beskyttet under Det første endringstillegget, og at den føderale regjeringen bør droppe alle anklager mot, og forsøk på å få utlevert Julian Assange.»
Assange, som har vært holdt i Londons Belmarsh fengsel siden 2019, har en høring planlagt ved Storbritannias høyesterett den 20. og den 21. februar for å anke utleveringen av ham til USA, som sannsynligvis er hans siste sjanse. I forkant av høringen ber WikiLeaks og Assanges supportere amerikanerne om å kontakte sine representanter i Representantenes hus og oppfordre dem til å støtte Gosars resolusjon.
Klikk her for å finne din representant, eller ring husets sentralbordoperatør på (202) 224-3121. Be dem om å støtte H.Res. 934 for å beskytte det første endringstillegget og pressefriheten.
Så langt har resolusjonen åtte medsponsorer: James McGovern D-MA), Thomas Massie (R-KY), Marjorie Taylor Greene (R-GA), Anna Paulina Luna (R-FL), Eric Burlison (R-MO), Jeff Duncan (R-SC), Ilhan Omar (D-MN) og Clay Higgins (R-LA).
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
Bill Introduced in House Calls for US to Drop Charges Against Julian Assange
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Bokomtale – Russland, Ukraina og Vesten av Jan-E. Askerøi
Av Lars Birkelund - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/bokomtale-russland-ukraina-og-vesten-av-jan-e-askeroi/
Boka har undertittelen En historisk og kulturell tilnærming.
Jan-E. Askerøi skriver om seg sjøl i etterordet:
Hvorfor begynner en 78-åring mot slutten av 2020 å skrive lange betraktninger om Russland og Vesten? Det skyldes delvis stadige og sterke oppfordringer om å entre banen, i særdeleshet fra Trude Malthe Thomassen. Uten henne ingen bok. Men etter hvert førte den stadig større faren for eskalering i Ukraina til at han endret oppfatning (…) En annen forklaring på mitt engasjement ligger i at Russland har fulgt meg gjennom hele livet og således blitt en av de viktigste trådene i livsveven min.
Mesteparten av boka ble således skrevet før Russlands invasjon 24. februar 2022.
Tidlig på 70-tallet ble Askerøi tatt opp på UDs aspirantkurs og «stikk i strid» med de rådene han fikk fra den norske ambassaden i Russland forelsket han seg i en russisk kvinne og giftet seg med henne i 1975. Han ble værende i det norske embedsverket til han ble pensjonert i 2010, «det meste av tiden i Næringsdepartementets forskningsavdeling. Også i departementet ble det kontakt med Russland».
Min oppfatning er at Askerøy har lykkes godt med å vise at også krigen i Ukraina har flere sider. Det som ga meg mest var hans perspektiver på «det russiske», den russiske folkesjelen, hvordan religion spiller en større rolle for russerne enn i Vesten og hvordan den russisk-ortodokse kristendommen skiller seg fra protestantismen og katolisismen.
Sjøl under det religion-fiendtlige Sovjet-regimet på 1970-tallet skal antall russiske kirkegjengere ha vært rundt 30 millioner. «Det er dobbelt så mange som det fantes partimedlemmer på den tiden» (side 37). «Moskvas selvbilde er at deres kirke representerer den sanne, opprinnelige kristendom. Den er da også ekstremt opptatt av å bevare det gamle, hvilket viser seg ikke bare i dogmene, men også i arkitekturen» (side 160).
Den russiske geografien med endeløse sletter (lett å invadere) er også med på å forklare russernes psyke og den nærmest altoppslukende redselen for igjen å bli invadert fra vest. Det flate landskapet (dette og mye annet er illustrert) har også gjort det lett å flytte på seg. Og ikke bare vestover. Det aller meste av Russlands enorme landområder ligger som kjent øst for hovedstaden Moskva.
Jeg vet ikke om Askerøi er antroposof, men det han skriver om Russland er en del basert på hva Rudolf Steiner skrev om Russland. Steiners påstand om at russerne er et fredsommelig folkeslag er det nok mange som reagerer på. Men likevel: «I motsetning til amerikanerne har ikke russerne utryddet sine ‘indianere’, det vil si basjkirerne, ostjakerne, mariserne, samoederne, bouriaterne, toungouserne, jakuterne, joukaghirerne, tchouktchererne og andre» (side 51).
Den geopolitiske utviklingen gjør Askerøi også godt rede for: Fra den første verdenskrigen, gjennom borgerkrigen (der kommende NATO-land var kraftig involvert i forsøk på å styrte bolsjevikregimet), mellomkrigstiden, andre verdenskrig, den kalde krigen og den skjebnesvangre utviklingen etter den kalde krigen fram til nå.
Det er en over 100 år lang historie om vestlig Russland-fiendtlighet, sjøl under andre verdenskrig, da de vestlige stormaktene var alliert med Sovjetrussland. Jfr visepresident, seinere president Harry Truman, da han 24. juni 1941, to dager etter Tysklands invasjon av Russland i 1941 skrev disse beryktede ord i New York Times: «Hvis vi ser at Tyskland vinner, må vi hjelpe Russland. Men hvis Russland vil vinne må vi hjelpe Tyskland, og la dem drepe så mange som mulig» (gjengitt på side 173 i Askerøis bok).
“If we see that Germany is winning we ought to help Russia and if Russia is winning we ought to help Germany, and that way let them kill as many as possible, although I don’t want to see Hitler victorious under any circumstances.”
Til slutt i etterordet skriver Askerøi:
«Hvis leseren innser at også krigen i Ukraina har flere sider, er hensikten med boken oppnådd. Men uansett hvilken holdning man måtte innta til denne krigen, tror jeg at alle mennesker er forenet i håpet om at denne forferdelige katastrofen snart må ta slutt».
Det siste er nok alle enige om, bortsett fra den bittelille minoriteten av vestlige krigshauker som til slutt drev Russland til å invadere Ukraina, der et vestlig-støttet regime siden 2014 har sagt rett ut at de fører krig mot Russland. Det har skjedd også med Norges støtte siden slutten av første halvår 2014.
NRK: «Slår alarm: Rekordmange til lege med utmattelse»
Av Kjetil Elvevold - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/nrk-slar-alarm-rekordmange-til-lege-med-utmattelse/
Dr. Scient. Kjetil Elvevold har sendt en epost til NRK på bakgrunn av deres oppslag 4. januar 2024 som sa: «Slår alarm: Rekordmange til lege med utmattelse«. NRKs artikkel lar leseren tro at utmattelsen skyldes et virus, mens Elvevold poengterer at man ikke berører elefanten i rommet, nemlig ettervirkningene av «vaksinene». Vi gjengir Elvevolds epost her, og lar gjerne NRKs medarbeider svare hvis man måtte ønske. – Red.
Jeg leste artikkelen «Slår alarm: Rekordmange til lege med utmattelse» på NRK.no 4 januar. Grunnen til at jeg sender denne eposten er «elefanten i rommet» som ingen av dere kom inn på. Det er de eksperimentelle vaksinene basert på mRNA pakket inn i lipide nanopartikler som etterhvert er injisert i størstedelen av befolkningen. Jeg skriver til dere fordi dette er en teknologi jeg kjenner svært godt til. Allerede i 2015 injiserte jeg lipide nanopartikler med mRNA (fra Moderna) inn i forsøksdyr og gjorde analyser. De forsøkene jeg utførte var blant de første i verden der man pakket mRNA istedet for siRNA inni de lipide nanopartiklene (teknologien ble i utgangspunktet designet for små siRNA og ikke de større mRNA). Jeg har 4 vitenskapelige publikasjoner som dokumenterer arbeidene med nanomedisiner sammen med AstraZeneca:
1. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/38055742/
2. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/31268069/
3. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/28373104/
4. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/28012994/
Jeg vil derfor på vitenskapelig grunnlag argumentere for at det mest sannsynlig er helt andre årsaker til sykefraværet enn det som kom frem i NRK-artikkelen. F.eks i den siste publikasjonen min, som er ca en mnd gammel, viser vi at man først nå er i ferd med å forstå hvordan de lipide nanopartiklene tas opp i cellene. Siden jeg har doktorgrad i cellebiologi er de intracellulære mekanismene noe jeg er spesielt interessert i. Det er viktig å forstå at man vet faktisk ikke engang hvordan partiklene tas opp, selv om det er en helt basic forståelse av mekanismene som burde vært på plass lenge før man injiserer dette i friske mennesker.
Men studier med radioaktivt merkede nanopartikler i rotter har vist at de ikke bare tas opp lokalt ved injeksjonsstedet (som det ble påstått), men de spres via lymfe og blodsirkulasjonen og tas deretter opp i organer i hele kroppen. Rottestudiene viste at de tas opp i eggstokkene, og det gjør det nok på mennesker også. Dette er svært uheldig siden dette er reproduksjonsorganene hos kvinner og det bør sees i sammenheng med de kjente menstruasjonsforstyrrelsene.
Og vi vet at fødselstallene i Norge har gått ned etter vaksine-utrullingen. Videre, etter opptak i cellene vet man heller ikke hvordan innholdet i nanopartiklene frigis i cytosol der «maskineriet» for proteinproduksjon er. Man vet heller ikke om det stemmer at spike-proteinet presenteres på MHC II og starter en immunrespons mot peptidbiten som presenteres der. Man bare sier at det er sånn uten noe bevis. Siden en av byggesteinene i mRNA er byttet ut med en kunstig byggestein vet man ingenting om hvor lang tid det tar før mRNA brytes ned eller hva de kunstige byggesteinene kan føre til. Man vet i det hele tatt lite om hva som egentlig skjer i cellene og i kroppen etter injeksjon.
Men nå begynner etterhvert resultater som ikke er levert av legemiddelindustrien å komme frem. Det er på tide at man får uavhengig forskningsresultater. Denne ble publisert i Nature. https://www.nature.com/articles/s41586-023-06800-3
Den viser at de syntetiske byggesteinene i vaksinene fører til store problemer for cellene når de skal syntetisere spike-proteinet. Det fører til at de produserer noe annet fordi cellenes «produksjons-apparat» forstår ikke bruksanvisningen (mRNA kan kalles en bruksanvisning). Langtidseffektene av dette vet ingen om. Men vi vet at det er ekstremt unaturlig.
I oktober 2023 kom Pfizer med en interessant pressemelding der de blant annet skriver om skadene fra deres egen comirnaty-vaksine. Litt nede på linken under
«INDICATION, AUTHORIZED USE AND IMPORTANT SAFETY INFORMATION FOR COMIRNATY» kan vi lese hva Pfizer selv skriver om bivirkninger av sin covid vaksine. Lista over bivirkninger er lang:
I juni i år publiserte Doctors for Covid Ethics (D4CE) en bok der de beskriver utfordringer med mRNA vaksinene. I boken går de gjennom immunologi, virologi og hvordan mRNA kan gjøre skader. Boken inneholder nesten 400 vitenskapelige referanser som er av verdi for de som ønsker å vite mer. Spesielt i kapittel 7 refereres det til vitenskapelige artikler publisert i 2022 0g 2023 der det beskrives vaksine-skader på pasienter. Så det er ikke det minste rart at sykefraværet er høyt. Her er link til en pdf-versjon av boka:
Selv om det er svært mange bieffekter av disse «vaksinene» så blir ikke alle syke og en grunn til det er at det er store variasjoner mellom vaksine batchene. Et nytt studie fra Danmark viser at ca 4% av vaksine-batchene står for nesten alle «adverse events».
https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/eci.13998
Det betyr altså at de som var uheldige og fikk en av disse batchene hadde mye større sjanse for å få en eller annen bivirkning. Hvis dette var ubevist fra en av de mange underleverandørene, så er store forskjeller mellom batchene uakseptabelt og et tegn på dårlig GLP (good laboratory practise) av vaksine-produsentene.
Hvis FHI vil gjøre som de tidligere har uttalt, dvs «snu hver en stein», så er det faktisk enda flere steiner FHI bør løfte på. Dr Magda Havas har doktorgrad innen kjemi og miljøforurensning, og har blant annet arbeidet med sur nedbør og vannkvalitet. Under er en link til et glimrende foredrag hun holdt i fjor der hun forklarer hvordan den økende menneskeskapte elektromagnetiske forurensningen er med på å gjøre deler av befolkningen syke. Når folk ikke fikk lov til å forlate hjemme sine i mars/april 2020 ble det satt opp 5G antenner i stor stil og mengden stråling vi utsettes for øker nesten for hver dag. Det er et foredrag på litt over en time og bør være interessant for alle som søker svar på hvorfor folk blir sykere og sykere.
Konklusjon
Det er absolutt ingen grunn til å tro at det høye sykefraværet skyldes et virus slik det antydes i NRK-artikkelen. Jeg mener den mest plausible forklaringen er vaksinene, og uavhengig forskning som etterhvert nå dukker opp tyder på det. Hadde norske myndigheter ønsket å finne ut av det hadde det vært enkelt å undersøke sykefraværet blant vaksinerte vs uvaksinerte. Gjerne også undersøke om det er forskjell i sykefraværet mellom de som utsettes for mye menneskeskap elektromagnetisk stråling vs de som ikke utsettes for stråling. Men det kommer neppe til å skje.
Det nærmeste man kommer vaksinert vs uvaksinert tror jeg er ved Office for National Statistics (ONS) i England. De har data tilgjengelig som viser hvor mange prosent av befolkningen som er vaksinerte/uvaksinert og hvor mange prosent vaksinerte vs uvaksinerte som er døde. Tallene viser at det er mye høyere dødlighet blant de vaksinerte. Så mye høyere at det er umulig å skylde på at det er de svakeste som er vaksinert. Og det er dermed ikke vanskelig å tenke seg at vaksinene da også fører til bieffekter som gir seg utslag i sykefravær.
mvh
Kjetil Elvevold
Dr Scient, Tromsø
Israel vil deportere Gazas befolkning til Afrika
Av red. PSt - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/israel-vil-deportere-gazas-befolkning-til-afrika/
En rapport i en israelsk mediekanal sier at flere afrikanske land kan være villige til å de palestinerne som blir etnisk renset fra Gaza. Dette skriver Middle East Eye.
Israelske tjenestemenn er i hemmelige samtaler med flere afrikanske land for å ta imot palestinere fra Gaza, rapporterte det israelske avisen Zman Yisrael onsdag.
Politikken for å rense Gaza for palestinere på engros, «blir sakte den ledende og offisielle politikken til regjeringen og koalisjonen,» heter det i rapporten.
I en tale til Zman Yisrael tirsdag sa Israels etterretningsminister Gila Gamaliel at «frivillig [emigrasjon] er den beste og mest realistiske planen for dagen etter kampene».
I følge rapporten fra Zman Yisrael virker «Kongo» villig til å ta imot tusenvis av palestinske flyktninger, selv om det ikke sto om det refererte til Den demokratiske republikken Kongo eller Republikken Kongo.
Den israelske regjeringen er opptatt av å si at palestinere ikke blir etnisk renset fra Gaza, men snarere at grepet vil være en «frivillig immigrasjonspolitikk».
PS:
En historiens ironi er at i 1903 foreslo Joseph Chamberlain overfor sionismens grunnlegger Theodor Herzl å opprette et reservat for jødene i Afrika, nærmere bestemt Guas Ngishu platået nær Nairobi.
Bare et «svært lite antall» Leopard 2-stridsvogner er operative i Ukraina
Av Kyle Anzalone - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/bare-et-svaert-lite-antall-leopard-2-stridsvogner-operative-i-ukraina/
Sebastian Schäfer, et tysk medlem av De grønne, oppfordrer produsentene til å produsere flere stridsvogndeler og sa at bare et «veldig lite antall» Leopard 2-stridvogner som ble overført til Ukraina, fortsatt er operative. Han sa ingenting om at stridsvognene er klimavennlige eller tilfredsstiller «det grønne skiftet».
3. januar 2024.
En tysk tjenestemann sier at et svært lite antall moderne tyske stridsvogner fortsatt opererer i Ukraina. Politikeren oppfordret den tyske produksjonsindustrien til å produsere flere deler for å kunne gjøre reparasjoner. Kievs støttespillere har tømt sine våpenlagre og sliter nå med å finne nok våpen til å holde det ukrainske militæret i kamp.
Sebastian Schäfer, et tysk medlem av De grønne, oppfordrer produsentene til å produsere flere stridsvogndeler og sa at bare et «veldig lite antall» Leopard 2-stridsvogner overført til Ukraina, fortsatt er operative.
«Bare noen få av de moderne Leopard 2-stridsvognene levert av Tyskland til Ukraina blir fortsatt utplassert i krigen – hovedsakelig fordi reservedeler til reparasjoner mangler, ifølge en beslutningstaker for forsvarsbudsjettet i Tysklands parlament,» rapporterer Business Insider.
Kiev mottok rundt 80 Leopard 2 Tanks fra vestlige støttespillere. USA og Storbritannia har bidratt med et mindre antall Abrams og Challenger Tanks. I tillegg har et utall land sendt Ukraina godt over 100 Leopard 1-stridsvogner.
Ødeleggelsen av Ukrainas stridsvogner kommer i tillegg til mangelen på frontlinjesoldater. USA har nesten brukt opp sitt lager av 155 mm granater. Det hvite hus har forsøkt å dekke over mangelen ved å sende Ukraina klaseammunisjon. Likevel rapporterer ukrainske soldater at de bare har forsyninger til å avfyre et dusin granater per dag.
Det vestlige lageret av luftvern er også i ferd med å gå tomt. Japan gikk nylig med på å sende amerikanske, japanskproduserte Patriot-missiler. De japanske missilene frigjør Washington til å sende Ukraina sine amerikanskproduserte missiler.
Storbritannia kunngjorde nylig at de hadde konvertert 200 luft-til-luft-missiler, som nå skal avfyres fra bakken, bli sendt til Ukraina. En høytstående forsvarstjenestemann i London advarte imidlertid om at de britiske våpenlagrene var brukt opp.
Originalen til denne artikkelen finner du her:
Only a ‘Very Small Number’ of Leopard 2 Tanks Operating in Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kyle Anzalone er nyhetsredaktør for Libertarian Institute, opinionsredaktør for Antiwar.com og medvert for Conflict of Interest sammen med Will Porter og Connor Freeman.
John Maersheimer: Folkemord i Gaza
Av John J. Maersheimer - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/john-maersheimer-folkemord-i-gaza/
4. januar 2024.
Jeg skriver for å flagge et virkelig viktig dokument som bør sirkuleres bredt og leses nøye av alle som er interessert i den pågående Gaza-krigen.
Spesielt sikter jeg til den 84 sider lange «søknaden» som Sør-Afrika sendte inn til Den internasjonale domstolen (ICJ) 29. desember 2023, der de anklaget Israel for å begå folkemord mot palestinerne i Gaza.1 Den fastholder at Israels handlinger siden krigen begynte 7. oktober 2023, «er ment å føre til ødeleggelsen av en betydelig del av den palestinske nasjonale, rasemessige og etniske … gruppen på Gazastripen.» (1) Denne anklagen passer klart inn under definisjonen av folkemord i Genève-konvensjonen, som Israel har undertegnet.2
Dokumentet er en ypperlig beskrivelse av hva Israel gjør i Gaza. Det er omfattende, velskrevet, godt argumentert og grundig dokumentert. Det har tre hovedkomponenter.
Først beskriver den i detalj grusomhetene som IDF har påført palestinerne siden 7. oktober 2023 og forklarer hvorfor mye mer død og ødeleggelse er i vente for dem.
For det andre gir dokumentet en betydelig mengde bevis som viser at israelske ledere har intensjoner om folkemord mot palestinerne. (59-69) Ja, kommentarene fra israelske ledere – alle samvittighetsfullt dokumentert – er sjokkerende. Man blir minnet om hvordan nazistene snakket om å håndtere jøder når man leser hvordan israelere i «posisjoner med høyeste ansvar» snakker om å håndtere palestinerne. (59) I hovedsak argumenterer dokumentet for at Israels handlinger i Gaza, kombinert med ledernes intensjonserklæringer, gjør det klart at israelsk politikk er «beregnet på å føre til fysisk ødeleggelse av palestinere i Gaza.» (39)
For det tredje går dokumentet langt i å sette Gaza-krigen inn i en bredere historisk sammenheng, og gjør det klart at Israel har behandlet palestinerne i Gaza som dyr i bur i mange år. Den siterer fra en rekke FN-rapporter som beskriver Israels grusomme behandling av palestinerne. Kort fortalt gjør dokumentet det klart at det israelerne har gjort i Gaza siden 7. oktober er en mer ekstrem versjon av hva de gjorde før 7. oktober.
Det er ingen tvil om at mange av fakta beskrevet i det sørafrikanske dokumentet tidligere har blitt rapportert i media. Det som gjør det så viktig, er imidlertid at dokumentet samler alle disse fakta på ett sted og gir en overordnet og grundig støttet beskrivelse av det israelske folkemordet. Med andre ord gir det det store bildet, samtidig som det ikke forsømmer detaljene.
Ikke overraskende har den israelske regjeringen stemplet anklagene som en «blodinjurie*» som «ikke har noe faktisk og juridisk grunnlag». Videre hevder Israel at «Sør-Afrika samarbeider med en terrorgruppe som krever ødeleggelse av staten Israel.»3 En nærmere lesning av dokumentet gjør det imidlertid klart at det ikke er grunnlag for disse påstandene. Faktisk er det vanskelig å se hvordan Israel vil være i stand til å forsvare seg på en rasjonell-juridisk måte når forhandlingene begynner. Tross alt er ubestridelige fakta vanskelig å bestride. *(blood-libel, påstander om at jødene brukte blodet fra kristne i religiøse ritualer, sirkulerte i fra middelalderen og frem til 1900-tallet. O.a.)
La meg gi noen flere observasjoner angående de sørafrikanske anklagene.
For det første understreker dokumentet at folkemord er forskjellig fra andre krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, selv om «det ofte er en nær sammenheng mellom alle slike handlinger». (1) For eksempel er det å angripe en sivilbefolkning for å bidra til å vinne en krig – slik det skjedde da Storbritannia og USA bombet tyske og japanske byer under andre verdenskrig – en krigsforbrytelse, men ikke folkemord. Storbritannia og USA prøvde ikke å ødelegge «en betydelig del» av, eller alle menneskene i de målrettede statene. Etnisk rensing understøttet av selektiv vold er også en krigsforbrytelse, selv om det heller ikke er folkemord, en handling som Omer Bartov, den israelskfødte Holocaust-eksperten, kaller «forbrytelsen av alle forbrytelser.»4
For ordens skyld, jeg trodde Israel var skyldig i alvorlige krigsforbrytelser – men ikke folkemord – i løpet av de to første månedene av krigen, selv om det var økende bevis for hva Bartov har kalt «folkemorderiske intensjoner» fra israelske lederes side.5 Men det ble klart for meg etter at våpenhvilen 24.-30. november 2023 ble avsluttet og Israel gikk tilbake på offensiven, at israelske ledere faktisk forsøkte å fysisk ødelegge en betydelig del av Gazas palestinske befolkning.
For det andre, selv om den sørafrikanske søknaden fokuserer på Israel, har den store implikasjoner for USA, spesielt president Biden og hans viktigste løytnanter. Hvorfor? For det er liten tvil om at Biden-administrasjonen medvirker til Israels folkemord, som også er en straffbar handling etter folkemordskonvensjonen. Til tross for hans innrømmelse av at Israel er engasjert i «vilkårlig bombing», har president Biden også uttalt at «vi kommer ikke til å gjøre en annen jævla ting enn å beskytte Israel. Ikke en eneste ting.»6 Han har vært tro mot sitt ord, og gått så langt som å omgå Kongressen to ganger for raskt å få ytterligere våpen til Israel. Hvis vi ser bort fra de juridiske implikasjonene av hans oppførsel, vil Bidens navn – og USAs navn – for alltid være forbundet med det som sannsynligvis vil bli et av lærebok-eksemplene i forsøk på folkemord.
For det tredje hadde jeg aldri trodd at jeg skulle se den dagen da Israel, et land fylt med Holocaust-overlevende og deres etterkommere, ville stå overfor en alvorlig anklage om folkemord. Uansett hvordan denne saken utspiller seg i ICJ – og her er jeg fullt klar over manøvrene som USA og Israel vil bruke for å unngå en rettferdig rettssak – vil Israel i fremtiden bli ansett som hovedansvarlig for et av de kanoniske tilfellene av folkemord.
For det fjerde understreker det sørafrikanske dokumentet at det ikke er noen grunn til å tro at dette folkemordet kommer til å ta slutt snart, med mindre ICJ lykkes med å gripe inn. Den siterer to ganger ordene til Israels statsminister Benjamin Netanyahu den 25. desember 2023, for å kraftfullt understreke sitt poeng: «Vi stopper ikke, vi fortsetter å kjempe, og vi utdyper kampene i de kommende dagene, og dette vil bli en lang kamp, og det er ikke i nærheten av å være over.» (8, 82) La oss håpe Sør-Afrika og IJC stopper kampene, men i siste instans er internasjonale domstolers makt til å tvinge land som Israel og USA ekstremt begrenset.
Endelig er USA et liberalt demokrati som er fylt med intellektuelle, avisredaktører, beslutningstakere, forståsegpåere og lærde som rutinemessig proklamerer sitt dype engasjement for å beskytte menneskerettighetene rundt om i verden. De har en tendens til å være svært vokale når land begår krigsforbrytelser, spesielt hvis USA eller noen av dets allierte er involvert. Når det gjelder Israels folkemord, har imidlertid de fleste menneskerettighets-nerdene i den liberale mainstream sagt lite om Israels brutale handlinger i Gaza eller den folkemorderiske retorikken til dets ledere. Forhåpentligvis vil de på et tidspunkt forklare sin urovekkende stillhet. Uansett vil historien ikke være snill mot dem, da de knapt sa et ord mens landet deres var medskyldig i en fryktelig forbrytelse, begått rett ut i det åpne for alle å se.
https://www.icj-cij.org/sites/default/files/case-related/192/192-20231228-app-01-00-en.pdf
https://www.nytimes.com/2023/11/10/opinion/israel-gaza-genocide-war.html
Originalen til denne artikkelen finner du her:
Genocide in Gaza – by John J. Mearsheimer – John’s Substack
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Nord-Korea med ny kurs?
Av Lars Birkelund - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/nord-korea-med-ny-kurs/
«Gjenforening med sør er ikke lenger mulig», skal Kim Jong-un ha sagt om Koreahalvøya i sin nyttårstale, iflg TV 2 nyttårsaften.1 «Nord-Korea kommer ikke lenger til å forsøke å oppnå forsoning og gjenforening med Sør-Korea», meldte NRK samme dag.2
Dette overrasket nok flere enn meg. Jeg spurte derfor min kontakt ved Nord-Koreas ambassade i Stockholm som svarte med «Report on 9th Enlarged Plenum of 8th WPK Central Committee».3 Den forteller om Nord-Koreas strategier og tiltak på en rekke områder, som helse, effektivisering av landbruk og industri, boligbygging, utdanning mm. Nedenfor følger et utdrag som er relevant for den nye politikken vedrørende gjenforening.
Jeg har her oversatt en tekst som først har blitt oversatt fra koreansk til engelsk. Jeg aner ikke hvor god den oversettelsen er. Men hvis språket i min oversettelse ikke flyter helt godt, kan det både skyldes unøyaktigheter i oversettelsen fra koreansk til engelsk og valg jeg har foretatt, med kompromisser mellom mest mulig ordrett gjengivelse og det som lyder godt på norsk. Parentesene i teksten inneholder mine kommentarer.
«I en lang periode som strekker seg over ikke bare ti år, men mer enn et halvt århundre, har ideen og linjen bak, og politikken for nasjonal gjenforening, som fastsatt av vårt parti4 og DPRK-regjeringen5 alltid hatt full støtte fra hele nasjonen samt verdens sympati. For det er rettferdige og rimelige krav. Men til ingen nytte, da nord-sør-relasjonene har vært som en ond sirkel, der skiftende regjeringer (i sør) har medført at perioder med ambisjoner om tilnærming har blitt avløst av perioder med avvisning, da dialog har blitt avløst av konfrontasjon.
Hvis det er en fellesnevner for de sør-koreanske herskernes ‘nord-politikk’ og ‘foreningspolitikk’ gjennom tidene, så er det målet om at DPRK-regimet skal bryte sammen og at gjenforening skal skje ved at Sør ‘absorberer’ Nord. Marionettregimet har endret seg mer enn ti ganger så langt, men dets grunnlinje med ‘forening under liberalt demokrati’ har alltid vært den samme.
Marionettstyrkenes skumle ambisjon om å ødelegge vårt sosiale system og vårt regime har forblitt den samme uansett om de forfekter ‘demokrati’ eller ‘konservatisme’, sa generalsekretæren, og fortsatte: Den generelle konklusjonen trukket av vårt parti, når vi ser tilbake på de langvarige nord-sør-relasjonene, er at gjenforening aldri kan oppnås med ROK-myndighetenes6 ‘forening ved absorpsjon’ og ‘forening under liberalt demokrati’ som er deres statspolitikk, og som er i skarp motsetning til vår linje for nasjonal gjenforening basert på én nasjon og én stat med to systemer.
Selv i dette øyeblikket hevder de sørkoreanske marionettene uten å nøle at DPRK og dets folk er territorium og en befolkning som ROK bør gjenvinne, og det er skamløst spesifisert i grunnloven til ROK at ‘ROKs territorium inneholder Koreansk halvøy og dens tilknyttede øyer’.
Realitetene krever at vi inntar et nytt standpunkt til nord-sør-relasjonene og gjenforeningspolitikken. Nå må vi innrømme virkeligheten og gjøre forholdet til de sørkoreanske marionett-dukkene klarere. Vi bør ikke lenger betrakte klanen, som offentlig definerer oss som ‘hovedfienden’ (3. januar meldte Libertarian Institute at Sør-Korea og USA sammen hadde hatt øvelser med sikte på å drepe Sør-Koreas leder Kim Jong Un7) og bare søker muligheter til ‘maktsammenbrudd’ og ‘forening ved absorpsjon’ i samspill med fremmede styrker, som en partner for forsoning og gjenforening.
Det er ikke bra for DPRKs prestisje og posisjon å diskutere spørsmålet om gjenforening med denne merkelige klanen, som ikke er mer enn koloniale sendemenn for USA, bare fordi de bruker det retoriske begrepet landsmenn (om nord-koreanere). Sør-Korea er for tiden ikke annet enn en hemiplegisk misdannelse og kolonial underordnet stat hvis politikk er fullstendig ute av drift. Hele samfunnet er tilsmusset av Yankee-kultur og forsvar og sikkerhet er totalt avhengig av USA.
Nord-sør-relasjonene har blitt fullstendig fiksert på fiendtligheter mot hverandre, som forholdet mellom to krigførende stater. De er ikke lenger basert på det som forener oss. Dette kan sies å være det som preger forholdet mellom nord og sør i dag (dette var vanskelig å oversette, så her har jeg tatt meg friheter for å forklare hva jeg tror er meningen med det sies heller enn å oversette ordrett).
Denne konklusjonen, som er basert på grundige undersøkelser og en anerkjennnelse av virkeligheten, understreker behovet for å iverksette tiltak for å justere og reformere organisasjonene som er ansvarlige for sakene knyttet til sør, inkludert United Front Department i partiets sentralkomité, og for å fundamentalt endre prinsippene og orienteringen av kampen».
Jeg tolker dette som at Nord-Korea (DPRK) ikke nødvendigvis har gitt opp håpet om gjenforening, men at de (inntil videre) har gitt opp å overbevise Sør om gjenforening under konseptet ‘én nasjon og én stat med to systemer’, altså no à la forholdet mellom Kina og Hong Kong (gjenforeningen av Tyskland kan sies å ha skjedd gjennom ‘absorbasjon’, altså at Vest-Tyskland overtok Øst-Tyskland og innførte sitt politiske og økonomiske system i hele Tyskland, samt at det østlige Tyskland i tillegg ble NATO og EU-territorium).
Nord-Koreas resignasjon forklares så med at det er umulig med gjenforening etter nevnte konsept så lenge USA har en så avgjørende innflytelse over Sør, eller marionettene i sør, som det heter i uttalelsen fra Nord-Koreas arbeiderparti. Den nord-koreanske kursendringen hviler altså, slik jeg tolker den, på et ønske om at Sør-Korea og USA skal forandre seg. Og det er mulig at nord mener det er mer sannsynlig nå enn tidligere, at verdens gang kan føre til at det nærmest skjer av seg sjøl, fordi det blir nødvendig for USA og dermed for Sør-Korea.
TV 2s artikkel, som benyttet seg av uttalelser fra professor Vladimir Tikhonov, som underviser i Koreastudier på Universitetet i Oslo, tolker også dette som et uttrykk for større sjøltillit i nord. For Nord-Korea står sterkere nå grunnet mer samarbeid med Russland mens USAs stilling i verden synes å bli svakere. Atomvåpnene har også gjort regimet mer uangripelig.
________________________________________
1. https://www.tv2.no/nyheter/utenriks/kims-sterke-advarsler-viser-hans-selvtillit/16340008/
3. http://www.solidnet.org/article/WP-of-Korea-Report-on-9th-Enlarged-Plenum-of-8th-WPK-Central-Committee/
4. Nord-Koreas arbeiderparti/Workers’ Party of Korea
5. Nord-Koreas regjering
6. Republic of Korea, dvs Sør-Korea.
7. https://libertarianinstitute.org/news/us-and-south-korea-conduct-training-simulating-assassination-of-kim-jong-un/
Falske intellektuelle jobber for tenketanker som pusjer krig
Av Jeremy Kuzmarov - 5. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/falske-intellektuelle-som-jobber-for-tenketanker-finansiert-av-vapenindustrien-driver-frem-stotte-til-krig-etter-krig-etter-krig/
De er finansiert av våpenindustrien og driver frem støtte til krig etter krig etter krig… Irak, Afghanistan, Libya, Syria, Ukraina, Russland, Kina og nå Iran.
Noen dager etter angrepene i Nord-Israel 7. oktober publiserte The Atlantic Council på sin nettside en provoserende artikkel av Jonathan Panikoff, en tidligere nasjonal etterretningsoffiser, med tittelen «Det spiller ingen rolle om Iran planla Hamas-angrepet – Teheran er fortsatt å klandre.»[1]
Jonathan Panikoff [Kilde: atlanticcouncil.org]
Artikkelen refererte til en artikkel i Wall Street Journal som ubegrunnet hevdet at Iran var ansvarlig for planleggingen av angrepene, og uttrykte tro på at selv om Iran ikke direkte planla det, var Iran fortsatt ansvarlig fordi de hadde støttet Hamas tidligere.
Artikkelen fortsatte med å støtte en aggressiv militær respons fra USA og Israel som potensielt kan innebære bombing av Iran. Sistnevnte var en langvarig drøm for neokonservative som har ønsket å styrte ayatollahenes regime siden det tok over fra sjahen, en amerikansk og israelsk klient, i en revolusjon i 1979.
I sin bok The Think Tank Racket: Managing the Information War With Russia (Clarity Press, 2023) ser Glenn Diesen på innflytelsen fra tenketanker som The Atlantic Council i å drive gigantiske amerikanske militærbudsjetter og endeløse kriger som ikke har noen ende i sikte.
Atlantic Council har vært spesielt hauk’ete med hensyn til Russland, og har bidratt til å gi næring til en proxy-krig mellom USA og Russland i Ukraina som har desimert en generasjon ukrainske og russiske ungdommer og etterlatt oss på terskelen til tredje verdenskrig.
The Think Tank Racket: Håndtering av informasjonskrigen med Russland
[Kilde: amazon.com]
Diesen er førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge og førsteamanuensis i tidsskriftet Russia in Global Affairs.
Boken hans understreker den utilbørlige innflytelsen til tenketankens pseudo-intellektuelle på grunn av deres allestedsnærværende tilstedeværelse i hovedstrømsmedia og akademia, og på grunn av deres forfatterskap av politiske rapporter som ofte styrer regjeringens politikk.
I stedet for å være balanserte eller på noen måte objektive i sin analyse, følger tenkesmi-stipendiatene en forhåndsbestemt fortelling.
I følge Diesen er jobben deres å produsere samtykke for målene til de som betaler dem – våpenprodusenter og oljeselskaper som tjener på krig, sammen med utenlandske regjeringer som frier til mer amerikansk militærhjelp.
Diesen skriver at «tenketanker har blitt et symptom på hyperkapitalisme der alle aspekter av samfunnet har blitt et vedheng til markedet. Selv politisk innflytelse er regulert av det frie markedet, der tenketanker er en viktig komponent.»
Diesen bemerker at en strålende prestasjon av propaganda har vært å overbevise befolkningen om at propaganda bare er et instrument for autoritære stater – som USA angivelig bekjemper – og ikke liberale demokratier.
Tenketankene bidrar til å få publikum til å frykte utenlandske trusler og støtte aggresjonskriger under dekke av å tilby uavhengige ekspertanalyser.
Paul Craig Roberts, assisterende finansminister for økonomisk politikk under Ronald Reagan, har kalt The Atlantic Council «markedsføringsarmen til militærsikkerhetskomplekset», mens Diesen kaller det «NATOs propagandafløy».
Hillary «hauken» Clinton ved prisutdelingen av Atlantic Council i 2013. [Kilde: mronline.org]
Ifølge Diesen avslører Atlantic Councils økonomiske rapport fra 2019/2020 at de mottok over en million dollar fra De forente arabiske emirater (UAE). De mottok også store bidrag fra British Foreign and Commonwealth Office, Facebook, Goldman Sachs, The Rockefeller Foundation, National Endowment for Democracy (NED), US State Department, en saudisk oljemilliardær (Bahaa Hariri), den ukrainske oligarken Viktor Pinchuk, Crescent Petroleum og Burisma, et energiselskap eid av ukrainske oligarker som utnevnte Hunter Biden til styret sammen med tidligere CIA-sjef mot terrorisme Cofer Black.
Atlantic Councils nære bånd til CIA ble enda tydeligere da deres tidligere administrerende visepresident, Damon Wilson, ble utnevnt til administrerende direktør for NED – The National Endowment for Democracy, en CIA-avlegger som fremmer propaganda og støtter dissidenter i land hvis regjeringer har vært målrettet av USA for regimeskifte.
[Kilde: thelibertybeacon.com]
Tidligere CIA-direktør James R. Woolsey er oppført som direktør for livstid for Atlantic Council, mens tidligere CIA-direktører Leon Panetta, Robert Gates og David Petraeus er oppført i styret, sammen med krigsforbrytere som Henry Kissinger og Condeleezza Rice.
I løpet av det siste tiåret har Atlantic Council publisert utallige rapporter om Russlands kleptokrati og desinformasjon som angivelig spres av Vladimir Putin, og har vært vertskap for anti-russiske dissidenter og hviterussiske opposisjonelle personer som Svetlana Tikhanovskaya, som ba om mer aggressiv intervensjon fra USA i hviterussisk politikk.
Et av medlemmene til The Atlantic Council, Michael Weiss, sprer sitt anti-Russland-invektiv som redaktør ved det populære nettmediet The Daily Beast. Han hjelper til med å drive et neo-McCarthy-nettsted, PropOrNot, som fremmer den verste typen fryktretorikk man kan tenke seg, og angriper uavhengige medier, inkludert Ron Paul Institute, for angivelig å fremme russisk propaganda.
Svetlana Tikhanovskaya [Kilde: tspr.org] og Michael Weiss [Kilde: linkedin.com]
I 2015 bidro Atlantic Council til å utarbeide et forslag om å bevæpne det ukrainske militæret med offensive våpen som Javelin antitankmissiler – samme år som det overrakte sin Distinguished Leadership Award – pris for utmerket lederskap -til Marillyn Adams Hewson, daværende administrerende direktør i Lockheed Martin, som produserer Javelin missiler og mange andre dødelige våpen.
Marillyn Hewson, Lockheed Martins administrerende direktør, mottok
Distinguished Leadership Award fra Atlantic Council i 2015. [Kilde: youtube.com]
Siden starten av Russlands spesial-militæroperasjon i Ukraina, har Atlantic Council doblet sin langvarige russofobi, og oppfordret til å bombe Russland og starte tredje verdenskrig.
Daværende visepresident Joe Biden i 2011 under seremonien for
prisutdelingen til Atlantic Council Distinguished Leadership Awards. [Kilde: grayzoneproject.com]
I februar i fjor argumenterte Matthew Kroenig, assisterende direktør for Atlantic Councils Scowcroft Center for Strategy and Security, for å vurdere USAs forebyggende bruk av «taktiske» atomvåpen.[2] Dette vil ikke bare drepe tusenvis av mennesker direkte, men sannsynligvis forårsake det forskerne karakteriserer som en «atomvinter» ved å injisere så mye røyk og rusk i luften at det vil blokkere sollys og forårsake et kraftig fall i globale temperaturer, noe som påvirker matproduksjonen over hele kloden.
Utløser nye kalde og varme kriger
Atlantic Councils støtte til krig med Russland er karakteristisk for tenketanker som spilte en avgjørende rolle i å presse på beslutningen om å utvide NATO etter den kalde krigen.
George F. Kennan og andre utenrikspolitiske eksperter hadde advart mot dette fordi NATO ble oppfattet som en fiendtlig militær allianse av Russland og det ville undergrave nye europeiske sikkerhetsinitiativer som involverer Russland. Robert S. McNamar, arkitekt for Vietnamkrigen på den tiden ba også om et nytt «fredsdividend» som USA ville redusere sitt militærbudsjett med og dekke sosiale behov med skattebetalernes dollar.
George F. Kennan [Kilde: history.com]
Det overordnede imperativet for våpenindustrien var imidlertid å revitalisere tankegangen i den kalde krigen for å sikre kontinuerlig høye militærbudsjetter, og utvidelsen av NATO og tenketankene ble vervet for å oppfylle dette målet.
Diesen påpeker at Brookings Institute, en av de eldste amerikanske tenketankene, spilte en sentral rolle i Russland Gate-jukset, som i stor grad bidro til spredningen av russofobi som lå til grunn for den amerikanske proxy-krigen mot Russland i Ukraina.
En primærforsker og bidragsyter til Steele-mappen, det banebrytende dokumentet i Russia Gate som spredte falsk informasjon om at Donald Trump ble utpresset på grunn av et angivelig møte med russiske prostituerte, var en ansatt ved Brookings Institute ved navn Igor Danchenko, som ble tiltalt av spesialrådgiver John Durham for å ha løyet for FBI.
Danchenko jobbet under Fiona Hill, seniorstipendiat ved Brookings Institute og anerkjent anti-russisk hauk, og hevdet å ha samlet inn belastende informasjon mot Trump fra et møte med presidenten for det russisk-amerikanske handelskammeret Sergey Millian, som sa at dette møtet faktisk aldri tok plass.[3]
Atlantic Council var en annen falsk leverandør av Russia Gate hvis inntekter økte tidoblet fra 2006-2016 da det begynte å demonisere Vladimir Putin og sverte politikere som Tulsi Gabbard som tok til orde for samarbeidsdiplomati mellom USA og Russland.
Ved å utelate det faktum at Putin revitaliserte Russlands økonomi etter de mislykkede privatiserings- og sjokkterapiinitiativene på 1990-tallet, fikk Atlantic Council folk til å tro at Putin invaderte Ukraina på et innfall og ville destabilisere hele Europa hvis han ikke ble stoppet.
Denne typen analyse tilslører den sanne opprinnelsen til konflikten i Ukraina og den vestlige rollen i å støtte NATO-utvidelsen og et kupp i 2014 mot Ukrainas lovlig valgte regjering ledet av Viktor Janukovitsj, som førte til utbruddet av borgerkrig.
Maidan-kupp i februar 2014 som ble støttet av The Atlantic Council
og andre tenketanker. [Kilde: businessinsider.com]
Atlantic Council fortsetter i dag sammen med andre tenketanker å hvitvaske ukrainske krigsforbrytelser, korrupsjon og nære bånd med ytre høyre og nynazister.
Michael McFaul, som er den tidligere amerikanske ambassadøren i Russland.
[Kilde: interfax.com]
Michael McFaul fra Hoover Institute feirer til og med den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskys nedbryting av opposisjonspolitikere og media, mens han hyklerisk framstiller kampen mot Russland som autoritarisme versus demokrati.
McFaul og andre har gjort det klart at et primært amerikansk utenrikspolitisk mål er å prøve å koble Ukraina og resten av Europa fra Russland samtidig som det utvider USAs naturgasssalg i Europa.
I 2019 ga RAND Corporation, tankesmien til etterretningsbyråene, ut en rapport som oppfordret til å true med NATO-utvidelse og bevæpning av Ukraina for å trekke Russland inn i en konflikt som ville få landet til å forstrekke seg både militært og økonomisk og få den russiske regjeringen til å miste nasjonal og internasjonal støtte.
Den samme rapporten tok til orde for å intensivere den ideologiske krigen og informasjonskrigen mot Russland for å svekke legitimiteten og stabiliteten til regjeringen, og ga uttrykk for støtte til korstoget mot korrupsjon til opposisjonslederen Alexei Navalnyj, som Diesen identifiserer som en britisk etterretningsaktiva som støtter politikk utformet for å svekke den russiske føderasjonen.
Tenketankens favoritt: Alexei Navalny [Kilde: cnn.com]
RAND hadde tidligere tatt til orde for å provosere borgerkrig i Syria gjennom skjulte aksjoner og informasjonskrigføring og ved å utnytte den vedvarende sjia-sunni-konflikten for å undergrave det nasjonalistiske Assad-regimet og trekke Russland inn i konflikten der.
RAND tok også til orde for destabilisering av Kaukasus for å skape sprekk mellom Russland og dets tradisjonelle allierte, Armenia, og dermed svekke Russland.
Dette sistnevnte målet ble oppnådd da Armenias statsminister Nikol Pashinyan uttrykte mistillit til Russlands evne til å beskytte dem etter at Aserbajdsjan – tungt bevæpnet av USA og Israel – invaderte den armenske enklaven Nagorno-Karabakh.
Vadimir Putin håndhilser på Armenias statsminister Nikol Pashinyan. RAND tok til orde for å prøve å svekke
russiske forhold til sin armenske allierte, noe som har blitt oppnådd i møte med en aserbajdsjansk
invasjon av den armenske enklaven Nagorno Karabakh. [Kilde: reuters.com]
RAND hadde også gitt politiske anbefalinger for å redusere russisk innflytelse i Moldova og undergrave russisk handel med Sentral-Asia og fremmet regimeskifte i Hviterussland for å destabilisere en russisk alliert og endre landets orientering vestover.
Etter denne resepten provoserte NED og andre amerikanske byråer i 2020 et opprør mot Hviterusslands sosialistiske leder Alexander Lukashenko, som ble demonisert i vestlige medier, selv om han bidro til å dempe ulikhet og fattigdom betraktelig samtidig som han motsto de raske privatiseringsinitiativene utført av andre post-sovjetiske ledere.
Fargerevolusjon i Hviterussland støttet av NED
– i henhold til RAND-spilleboken. [Kilde: BBC News]
CNAS og Team Biden
En av de mest innflytelsesrike tenketankene i dag er Center For a New American Security (CNAS), som mottok enorme summer fra oljeselskaper som Chevron og BP, finansgiganter som Bank of America og J.P. Morgan Chase, og Amazon og Google fra Big Tech.
CNASs tidligere administrerende direktør, Victoria Nuland, var en tidligere rådgiver for Dick Cheney og en sentral arkitekt bak kuppet i 2014 i Ukraina.[4]
CNAS’ grunnlegger, Michèle Flournoy, var styremedlem i forsvarsantreprenøren Booz Allen Hamilton. Som underforsvarsminister bidro sistnevnte til å utvikle politikk for motopprør for Afghanistan og bidro til å overbevise Barack Obama om å invadere Libya. Mer nylig har hun tatt til orde for en aggressiv militær oppbygging i Sør-Kinahavet for å motvirke et oppadstigende Kina.
Da Joe Biden ble president, ble minst 16 CNAS-alumner valgt ut til utenrikspolitiske stillinger. CNAS hadde presset hardt på for å gjøre Kamala Harris til visepresident da hennes utenrikspolitiske team besto av en hær av CNAS-tenketankere – inkludert Flournoy.
Utnevnelsen av CNAS-kandidater til prestisjetunge stillinger og deres lobbyinnflytelse illustrerer den såkalte svingdøren der tjenestemenn på høyt nivå i Det hvite hus og Pentagon som tjener militærindustriens interesser mens de er ved makten, blir belønnet med lukrative betalte jobber der de fortsetter å tjene samme underliggende interesser.
Diesen understreker på slutten av sin bok at tenketanker i det moderne USA har bidratt til å undergrave demokratiet og hindre USAs utenrikspolitikk i interessene til velstående selskaper som tjener på endeløse kriger. Han ser som en løsning flere offentlige avsløringer om kildene til tenketankfinansiering og offentlig press som kan bidra til å redusere deres innflytelse.
En annen mer radikal løsning er en sosialistisk revolusjon som vil resultere i nasjonalisering av våpenindustrien, ta profitt ut av krig, og reorganisere forskning, utvikling og produksjon mot å dekke menneskelige behov.
Panikoff er Atlantic Councils direktør for Scowcroft Middle East Security Initiative.
I John Bellamy Foster, John Ross og Deborah Veneziale, Washington’s New Cold War: A Socialist Perspective (New York: Monthly Review Press, 2023), 42.
Tenketanken New Knowledge laget en historie om russisk innblanding i delstatsvalget i Alabama i 2017 med den hensikt å forårsake nederlaget til den republikanske kandidaten Roy Moore.
Nuland var også stipendiat ved Brookings Institute.
Denne artikkelen ble publisert av CovertActionMagazine:
Fake Intellectuals Working For Think Tanks Funded By the Arms Industry Are Driving Support For War After War After War
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Jeremy Kuzmarov er administrerende redaktør for CovertAction Magazine. Han er forfatter av fire bøker om amerikansk utenrikspolitikk, inkludert Obama’s Unending Wars (Clarity Press, 2019) og The Russians Are Coming, Again, med John Marciano (Monthly Review Press, 2018).