Nyhetsbrev steigan.no 04.10.2023
Vindturbiner er i praksis grov miljøkriminalitet
Storbritannia har gått tom for militært utstyr å gi Ukraina
Rentefest til 50 milliarder i DNB
USA ser på korrupsjon i Ukraina som en stor trussel
De falske argumentene for NATO-medlemskap (og Klassekampens falskhet om samme)
USA tar kontrollen over EU/Europa gjennom NATO
Representantenes hus i USA kaster McCarthy som speaker
Vindturbiner er i praksis grov miljøkriminalitet
Av skribent - 4. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/vindturbiner-er-i-praksis-grov-miljokriminalitet/
Vindturbinanlegg på land og til havs forårsaker en fryktelig nedgang i bestanden av ørner og hvaler.
Av Chis Morrison.
Ytterligere bevis på belastningen som vindturbiner på land gjør på lokale ørnebestander har dukket opp i Tasmania. Den lokale kilehaleørnen antas å være nede på bare 1000 individer, men i løpet av de siste 12 årene har minst 270 fugler blitt drept eller skadet av vindturbiner. I følge en fersk artikkel i Australian Field Ornithology har ytterligere 49 sårbare havørner også blitt drept i denne perioden.
Omfanget av ødeleggelse er sjokkerende, men det kan være mye verre enn rapportert. I følge forfatteren Gregory Pullen er informasjon om ørnedøden «ikke lett tilgjengelig». Hans tall er fra en rekke kilder, også årsrapporter. Han antyder at tallet på uregistrerte skader er høyere, siden de fleste er registrert anekdotisk og ikke er et resultat av systematisk undersøkelse. Den tasmanske kilehaleørnen er oppført som truet art.
Store rovfugler som ørn er spesielt utsatt for gigantiske vindturbinblader, siden de er avhengige av luftstrømmer for vedvarende flukt, men få aktivister og fuglevern-grupper klager når den naturlige flyveien til rovfugler står i veien for grønn fremgang. Den australske klimajournalisten Jo Nova har skilt seg ut fra mengden, og bemerket at i Tasmania ødelegger De Grønne naturen – igjen. «Det handler ikke om miljøet,» sa hun. Hun la til at det er planer om å bygge opptil 10 vindturbinanlegg over Tasmania.
Det handler ikke om miljøet i California heller, hvor USAs nasjonalfugl, hvithodehavørnen og mange andre rovfugler blir masseslaktet i vindturbinanleggene. Dette som følge av lovgivernes nylige beslutning om å lempe på kontrollen med beskyttelse av tidligere helt beskyttede arter, for å ikke hindre utbyggingen av fornybar energi. Imidlertid fortsetter det å dukke opp bevis for at slaktingen har pågått i årevis. I fjor ble NextEra, et av USAs største energiselskaper, bøtelagt med 8 millioner dollar etter at 150 ørner ble drept i vindturbinanleggene i åtte stater. I følge Golden Gate Audubon Society har et vindturbinkompleks i Altamont drept 75-100 kongeørner hvert år siden 1980-tallet.
Dyreslaktingen stopper selvfølgelig ikke ved store fugler. En rekke studier har pekt på ødeleggelsen av millioner av flaggermus og mindre fugler hvert år, av turbinblader med hastigheter som nærmer seg 241 km/t.
I Storbritannia begynner det å bli lagt merke til at grønn teknologi gir få arbeidsplasser. Gary Smith, lederen av Storbritannias største fagforening, sa nylig at lokalsamfunn langs Nordsjøen kan se vindturbinanlegg, «men ikke jobber med dem», og la til at mye av det grønne arbeidet ser ut til å være enten London-basert lobbyvirksomhet, eller å rydde bort døde dyr fra vindparkblader. «Det er vanligvis en mann i en robåt som plukker opp de døde fuglene», observerte han.
Det begynner å bli åpenbart at mange av de grønne teknologiene som foreslås for å erstatte fossilt brensel, har store miljøkostnader. Enten det er åpen koboltgruvedrift med barnearbeid, eller å grave ut store jordmasser for å bygge vindturbiner, og den forferdelige virkningen er helt åpenbar. Den typiske holdningen viser Audubon California Policy Director Mark Lynas, som sa at vi trenger fornybare energiressurser, og han ønsket ikke å se ørnedød «bli brukt mot ren energi».
Et annet område hvor det bryter ut økologikamper er på østkysten av Amerika, hvor hvaler strander ved kysten av New Jersey og New York i alarmerende antall. I første halvår i år har over 40 hvaler dødd på denne måten. Store områder av det lokale havet her blir omgjort til industrielle vindparker. Miljøforkjemperen Michael Shellenberger sier at de enorme anleggene forårsaker miljøskader i de tidligere uberørte farvannene. «Det er den største miljøskandalen i verden».
Vannet utenfor østkysten er viktige føde- og yngleplasser for store pattedyr som hvaler og delfiner, og for den sjeldne Nordkaper bardehvalen. Shellenberger har nylig publisert en dokumentar kalt Thrown to the Wind som viser hvaler truffet av skip, og ekkolodd med så høyt desibelnivå at det skiller mødre fra kalvene deres. Filmen viser miljøvernere med ekkolodd som måler 150 dBs til sjøs – tilsvarende rundt 90 dBs på land. På land vil dette tilsvare støyen fra en hårføner. For mennesker kan langvarig støy mye over 70 dBs begynne å skade hørselen.
Når de gigantiske turbinene er bygget, er det fare for at den enorme opprøringen av vannet av de gigantiske knivene, vil forstyrre og drepe plankton og ødelegge matforsyningen til hvalene. Men for øyeblikket er alt rigget til fordel for den grønne lobbyen. Det vil det kreve mer enn bare en robåt full av beskyttede døde ørner for å stoppe de nye grønne vindbaronene.
Fra The Daily Sceptic, publisert 1 oktober 2023.
Oversatt fra engelsk og forkortet av Northern Light for Derimot.no. Linker i orginalartikkelen.
Orginalartikkel: Horrendous Number of Eagle Deaths From Wind Farms.
Les: Wind energy company pleads guilty after at least 150 eagles killed in U.S.
Storbritannia har gått tom for militært utstyr å gi Ukraina
Av Dave DeCamp - 4. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/storbritannia-har-gatt-tom-for-militaert-utstyr-a-gi-ukraina/
En britisk militærkilde sier til The Telegraph: «Vi har gitt bort omtrent så mye vi har råd til».
Anti-War, 3. oktober 2023.
Storbritannia har gått tom for militært utstyr som de kan gi til Ukraina, ifølge en høytstående britisk militærkilde til The Telegraph.
«Vi har gitt bort omtrent så mye vi har råd til», sier den ikke navngitte kilden til avisen, og legger til at Storbritannia har en rolle å spille i å oppmuntre andre nasjoner til å fortsette å bevæpne Ukraina.
«Vi vil fortsette å skaffe utstyr for å sørge for Ukraina, men det de trenger nå er ting som luftvernressurser og artilleriammunisjon, og vi har gått tomme for alt det», sier kilden.
Storbritannia har vært en trofast tilhenger av stedfortrederkrigen i Ukraina og har ledet mange eskaleringer i NATO-støtten, inkludert levering av Storm Shadow cruise-missiler, som har en rekkevidde på 155 miles, og giftig utarmet uranammunisjon for bruk med britiskproduserte Challenger 2-tanks.
Telegraph-rapporten kom etter at Ben Wallace, som gikk av som forsvars-minister i forrige måned, sa at han oppfordret statsminister Rishi Sunak til å bruke ytterligere milliarder slik at Storbritannia kunne gå forbi Tyskland som Ukrainas øverste støttespiller i Europa. Kilden som uttaler seg til The Telegraph sier at ansvaret ikke bør ligge på London for å gi «milliardene» Wallace har bedt om. «Å gi flere milliarder betyr ikke å gi milliarder i britisk utstyr», sier kilden.
Storbritannias mangel på våpen til Ukraina er det siste tegnet på at Natos støtte til stedfortrederkrigen er i ferd med å sprekke. Polen erklærte nylig at de ikke lenger ville forsyne Ukraina med våpen på grunn av en kornfeide, Slovakia valgte en kandidat som drev valgkamp for å avslutte militærstøtten til Ukraina, og Kongressen har fortsatt ikke godkjent de ekstra 24 milliarder dollar i utgifter til krigen som president Biden ønsker.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Britain Has Run Out of Military Equipment to Give Ukraine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Rentefest til 50 milliarder i DNB
Av red. PSt - 4. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/rentefest-til-50-milliarder-i-dnb/
Renteoppgangen gjør at analytikerne regner med at DNB klarer å oppnå et årsresultat før skatt på rekordhøye 50 milliarder kroner – 27 prosent mer enn i 2022, skriver Finansavisen. Største eier i DNB er staten ved Næringsdepartementet.
Rentepolitikken til Norges Bank har skapt jubeltilstander hos finanskapitalen.
Norges desidert største bank – delvis statseide DNB – var som vanlig først ute av storbankene med rentehevinga.
Norges Bank varslet i fjor at det ville bli sju nye renteøkninger fram til 2024.
Samtidig vet bankene å flå kundene sine.
De fleste banker bruker åtte ganger så lang tid på å øke renten på innskudd som på lån. Kundene har gått glipp av rundt 700 millioner kroner, ifølge Forbrukerrådet.
Mange har registrert at bankene er kjappe med å sette opp lånerenten, men at det tar tid før innskuddsrenten følger etter. Dette tidsintervallet gir bankene millioninntekter, mens kundene snytes for økt avkastning på sine innskudd.
Forbrukerrådet reagerer sterkt på denne åpenbart bevisste politikken fra bankenes side:
– Bankene melker innskuddskundene. Overskuddene bankene får på høye utlånsrenter og lave innskuddsrenter gir underskudd i husholdningsbudsjettene til mange familier i Norge, sier Inger Lise Blyverket, direktør i Forbrukerrådet til NTB.
Og det delvis statseide banken DNB er en av verstingene. DNB har også en spesiell historie.
Litt nepotisme fra eldre dager:
Marius Reikerås skriver på Facebook:
Da Jens Stoltenberg giftet seg med Ingrid Schulerud i 1987, var Rune Bjerke Stoltenbergs forlover.
I januar 2007, tiltrådte Rune Bjerke som ny sjef i statseide DnB. Og hvem var statsminister da?
Jo, det var Jens Stoltenberg det.
En av Stoltenbergs daværende statssekretærer, heter Libe Rieber-Mohn. Og hvem er hun gift med? Jo, Rune Bjerke.
Også daværende leder av Kredittilsynet, altså han som skal sjekke habilitetsreglene, Bjørn Skogstad Aamo, hadde sin bakgrunn fra Ap, hvor han blant annet hadde vært statssekretær i Finansdepartementet og ansatt ved Statsministerens kontor.
Kraftig hopp i DNBs renteinntekter – vil dele ut 19 milliarder i utbytte
Storbanken dro inn over 14 milliarder i renteinntekter i fjerde kvartal, det meste noensinne, skrev E24 i februar.
Store overskudd gir utbytter til eierne. Etter «gode resultater på alle områder av banken» vil styret foreslå et utbytte på 12,5 pr. aksje i utbytte til aksjonærene.
Det tilsvarer et samlet beløp på rundt 19 milliarder kroner. Banken varsler også at den vil starte et program for tilbakekjøp av aksjer, som tilsvarer inntil 0,5 prosent av aksjene.
Proff viser at DNB også er eid av gamle kjente på Wall Street. JPMorgan Chase med 12.88% og State Street med 10 %.
Så finanskapitalen kan feire mens hundretusener av nordmenn sliter med de daglige utgiftene.
USA ser på korrupsjon i Ukraina som en stor trussel
Av red. PSt - 4. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/usa-ser-pa-korrupsjon-i-ukraina-som-en-stor-trussel/
Ifølge den systemlojale avisa Politico viser et hemmelig dokumentet at USA er mye mer bekymret for korrupsjonen i Ukraina enn de vil si offentlig. Dette kommer til uttrykk i en lekket amerikansk regjeringsstrategi melder POLITICO mandag.
Utenriksdepartementet i USA offentliggjorde i det stille en 22-siders offentlig versjon av en integrert landstrategi for Ukraina som gjør det klart at korrupsjon er en stor bekymring for USA. Strategien skisserer langsiktige mål for USAs politikk i Ukraina med vekt på å utrydde korrupsjon. «Ukraina må drepe korrupsjonsdragen en gang for alle», heter det i det offentlige dokumentet.
Ifølge POLITICO er den konfidensielle versjonen av strategien tre ganger så lang og bruker mye sterkere språk når man diskuterer Ukrainas korrupsjon. Det konfidensielle dokumentet advarer:
Den «sensitive, men uklassifiserte» versjonen av den langsiktige amerikanske planen beskriver en rekke skritt Washington tar for å hjelpe Kiev med å utrydde korrupsjon og tjuveri og ellers reformere en rekke ukrainske sektorer. Dokumentet understreker at korrupsjon kan få vestlige allierte til å forlate Ukrainas kamp mot Russlands invasjon, og at Kiev ikke kan utsette innsatsen mot korrupsjon.
«Oppfatninger av korrupsjon på høyt nivå», advarer den konfidensielle versjonen av dokumentet, kan «undergrave den ukrainske offentlighetens og utenlandske lederes tillit til krigstidsregjeringen».
Det har lenge vært kjent at Ukraina er et av Europas mest korrupte land.
Aftenposten avslører den enorme korrupsjonen i Ukraina.
Sannheten om korrupsjon, fattigdom, prostitusjon og utnyttelse i Ukraina.
2016: Pengefondet IMF truer med å bryte med Ukraina på grunn av korrupsjon.
Medier i USA gjenoppdager korrupsjonen i Ukraina.
USA har forsøkt å bagatellisere problemet ettersom det har pøst titalls milliarder dollar i våpen og økonomisk hjelp siden den russiske invasjonen. Men nylige korrupsjonsskandaler har brakt ukrainsk korrupsjon tilbake i nyhetene og resultert i masseoppsigelser, inkludert president Volodymyr Zelenskys nylige avskjedigelse av sin forsvarsminister og seks viseforsvarsministre.
En amerikansk tjenestemann som snakket med Politico erkjente at «det er noen ærlige samtaler som skjer bak kulissene» angående Ukrainas korrupsjon. En annen amerikansk tjenestemann sa at Biden-administrasjonen diskuterte med ukrainske embetsrepresentanter ideen om muligens å betinge fremtidig økonomisk bistand på «reformer for å løse korrupsjon og gjøre Ukraina til et mer attraktivt sted for private investeringer».
Administrasjonen ønsker å presse Ukraina til å redusere svindelen og korrupsjon, ikke minst fordi amerikanske dollar står på spill. Men å være for høylytt om dette kan oppmuntre motstandere av amerikansk bistand til Ukraina, mange av dem republikanske lovgivere som prøver å blokkere slik bistand. Enhver oppfatning av svekket amerikansk støtte til Kiev kan også få flere europeiske land til å tenke seg om to ganger.
Her hjemme har et samstemt Storting lukket øynene for korrupsjonen i Ukraina. Til og med partier som SV og Rødt som pleier å være på vakt mot tjuveri av offentlige penger, later som om de ikke har hørt om korrupsjonen i Ukraina og øser milliarder av skattekroner ned i den svarte avgrunnen som er Ukraina. Mesteparten av pengene vil de aldri kunne gjøre rede for. Denne blåøyde naiviteten har gjort Norge til det ideelle landet å forsyne seg fra, og Norge er da også suverent på toppen av lista over land som gir mest penger til Ukraina målt etter BNP.
Tjenestemannen som uttalte seg til Politico sa at ideen om betingelser for militærhjelp ikke blir diskutert ettersom administrasjonen er fast bestemt på å holde stedfortrederkrigen gående, uansett hvilke risikoer eller kostnader som er involvert.
Andre langsiktige mål for Ukraina som er skissert i strategien, inkluderer at Ukrainas militære vedtar NATO-standarder og etablerer en «innenlandsk forsvarsindustri» i Ukraina som er «i stand til å støtte kjernebehov». Strategien krever også opprettelsen av en «motstandsplan på nasjonalt nivå», noe som kan bety at USA støtter et opprør hvis Russland tar mer territorium. Utenriksdepartementet ville ikke avklare dette punktet da de ble spurt av Politico.
Dømt til å tape (1)
Av John J. Maersheimer - 4. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/domt-til-a-tape-1/
Ukrainas motoffensiv i 2023
2. september 2023.
Det er nå klart at Ukrainas etterlengtede motoffensiv har vært en kolossal fiasko.[1] Etter tre måneder har den ukrainske hæren gjort lite fremgang i å presse russerne tilbake. Faktisk har den ennå ikke kommet forbi den såkalte «gråsonen», den sterkt omstridte landstripen som ligger foran den første hovedlinjen til det russiske forsvaret. New York Times rapporterer at «I løpet av de to første ukene av motoffensiven ble så mye som 20 prosent av våpnene Ukraina sendte til slagmarken skadet eller ødelagt, ifølge amerikanske og europeiske tjenestemenn. Tapene inkluderte noen av de formidable vestlige kampmaskinene – stridsvogner og pansrede personellkjøretøy – som ukrainerne regnet med ville slå russerne tilbake.»[2] Ifølge praktisk talt alle beretninger om kampene har ukrainske tropper lidd enorme tap.[3] Alle de ni oppskrytte brigadene som NATO bevæpnet og trente for motoffensiven har blitt tygd opp på slagmarken.
Den ukrainske motoffensiven var dømt til å mislykkes fra starten. En titt på styrkeoppstillingen på begge sider og hva den ukrainske hæren prøvde å gjøre, kombinert med en forståelse av historien om konvensjonell landkrig, gjør det klart at det var praktisk talt ingen sjanse for at de angripende ukrainske styrkene kunne beseire Russlands forsvarende styrker og oppnå sine politiske mål.
Ukraina og dets vestlige støttespillere håpet at den ukrainske hæren kunne utføre en klassisk blitzkrieg-strategi for å unnslippe utmattelseskrigen som kvernet den ned. Den planen krevde å slå et stort hull i Russlands forsvars-linjer og deretter kjøre dypt inn i russisk-kontrollert territorium, ikke bare erobre territorium underveis, men levere et hammerslag mot den russiske hæren. Som de historiske kildene tydeliggjør, er dette en spesielt vanskelig operasjon å gjennomføre når de angripende styrkene er engasjert i en rett-ferdig kamp – en som involverer to omtrent like parter militært. Ukrainerne var ikke bare involvert i en rettferdig kamp, men de var også dårlig forberedt på å utføre en blitzkrig og sto overfor en motstander som var godt posisjonert for å hindre en. Kort fortalt ble kortene stokket mot den ukrainske mot-offensiven helt fra starten.
Ikke desto mindre var det en gjennomgripende optimisme for Ukrainas utsikter på slagmarken blant vestlige beslutningstakere, forståsegpåere og lederskribenter i hovedstrømsmediene, pensjonerte generaler og andre eksperter i det amerikanske og europeiske utenrikspolitiske etablissementet.[4] Den pensjonerte generalen David Petraeus kommentarer like før motoffensiven fanger den rådende tidsånden: «Jeg tror at denne motoffensiven kommer til å bli veldig imponerende.» Han beskrev deretter ukrainerne som effektivt utførte en vellykket blitzkrig mot russiske styrker.[5]
Faktisk la vestlige ledere og mainstream media betydelig press på Kiev for å starte motoffensiven i månedene før den begynte 4. juni. På den tiden slepte Ukrainas ledere føttene etter seg og viste liten entusiasme for å starte den planlagte blitzkrigen, sannsynligvis fordi i det minste noen av dem forsto at de ble ledet til slakt. Ukrainas president Volodymyr Zelensky sa senere den 21. juli at: «Vi hadde planer om å starte den til våren, men det gjorde vi ikke fordi vi ærlig talt ikke hadde nok ammunisjon og bevæpning og ikke nok skikkelig trente brigader.»[6] Videre, etter at motoffensiven begynte, fortalte general Valerii Zaluzhnyi, det ukrainske militærets øverst-kommanderende, sint til The Washington Post at han følte at Vesten ikke hadde gitt Ukraina tilstrekkelige våpen og at «uten å bli fullt forsynt, er disse planene ikke gjennomførbare i det hele tatt. Men de blir gjennomført.»[7]
Selv etter at motoffensiven kjørte seg fast, noe som skjedde kort tid etter at den startet, fortsatte mange optimister å tilby håp om at den til slutt ville lykkes, selv om antallet har falt over tid. Den pensjonerte amerikanske generalen Ben Hodges, en av de mest entusiastiske talsmennene for lanseringen av blitzkrig, hevdet den 15. juni: «Jeg tror ukrainerne kan og vil vinne denne kampen.»[8] Dara Massicot, en fremtredende ekspert ofte sitert i mainstream media, uttalte 19. juli at «Til nå holder de russiske frontlinjene, til tross for Kremls dysfunksjonelle beslutninger. Likevel øker det kumulative presset av dårlige valg. Russiske frontlinjer kan slå sprekker slik Hemingway en gang skrev om å gå konkurs: «gradvis, så plutselig». Michael Kofman, en annen ekspert ofte sitert av hovedstrømspressen, hevdet den 2. august at «motoffensiven i seg selv ikke har mislyktes», mens The Economist kjørte en artikkel den 16. august som proklamerte: «Ukrainas motoffensiv gjør sakte fremskritt: Ti uker inn begynner hæren å finne ut hva som fungerer.»[9]
En uke senere, den 22. august, da det var vanskelig å benekte at mot-offensiven var i alvorlige problemer og det knapt var noen sjanse for å rette opp situasjonen, uttalte Jake Sullivan, USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver: «Vi vurderer ikke at konflikten er fastlåst. Vi ser at Ukraina fortsetter å ta territorium på en metodisk, systematisk basis.»[10]
Sullivans kommentarer til tross, mange i Vesten erkjenner nå at mot-offensiven har mislyktes, og Ukraina er dømt til å kjempe en utmattelseskrig som det er usannsynlig å vinne, hovedsakelig fordi konflikten sakte for-vandles fra en rettferdig kamp til en urettferdig kamp. Men det burde på forhånd ha vært åpenbart for Ukrainas vestlige heiagjenger, at blitzkrigen de omfavnet var dømt til å mislykkes, og at det ga liten mening å presse Ukraina til å lansere den.
Ukrainas teori om seier
Det russiske og ukrainske militæret har vært engasjert i en rettferdig kamp siden krigen startet i februar 2022. Den russiske invasjonsstyrken, som på det meste besto av 190.000 soldater, erobret en betydelig del av ukrainsk territorium, men fant seg snart overbelastet. Med andre ord hadde de ikke tilstrekkelige tropper til å forsvare alt ukrainsk territorium de kontrollerte. Følgelig trakk russerne tilbake de fleste av sine styrker fra Kharkiv oblast, noe som tillot den ukrainske hæren å overvelde de gjenværende få. Deretter ble den overbelastede russiske hæren tvunget til å trekke seg tilbake fra Kherson-oblasten som ligger på vestbredden av elven Dnepr, som den ukrainske hæren deretter okkuperte uten kamp. Før russerne trakk seg ut, påførte de imidlertid de ukrainske styrkene som forsøkte å drive dem ut av Kherson enorme tap. En bataljonskommandør rapporterte at hans tap var så høye at han måtte «erstatte medlemmene av sin enhet tre ganger».[11] Disse to taktiske nederlagene fant sted på sensommeren og høsten 2022.
Som svar på hendelsene i Kharkiv og Kherson mobiliserte Putin 300.000 soldater i september 2022. De ville trenge noen måneder med trening før de var helt klare til kamp. Russerne oppskalerte også den pågående innsatsen for å erobre Bakhmut i november 2022. Ukrainerne svarte på utfordringen i Bakhmut, og de to partene gikk inn i en lang og hard kamp om kontrollen over byen, som til slutt endte med russisk seier i slutten av mai 2023.
Bakhmut var et alvorlig nederlag for Ukraina, delvis fordi Zelensky offentlig sa at han og hans generaler var fast bestemt på å holde byen og fordi han forpliktet mange av Ukrainas beste enheter til kampen.[12] Enda viktigere, Ukraina led store tap i det flere måneder lange slaget.[13] For å gjøre vondt verre, ville krigen sannsynligvis bli en urettferdig kamp i månedene fremover, fordi russerne hadde fått omtrent en 5: 1 fordel i befolkningsstørrelse i kjøl-vannet av de tidlige kampene, noe som betydde at de kunne mobilisere en mye større hær enn Ukraina, noe som ga dem en fordel som betyr mye i utmattelseskrig. Videre hadde russerne allerede en betydelig fordel i artilleri, det viktigste våpenet i en utmattelseskrig som den som utkjempes i Ukraina. Verken Kiev eller Vesten hadde kapasitet til å rette opp denne ubalansen, som ble anslått til å være et sted mellom 5:1 og 10:1 i Russlands favør.[14]
Faktisk var det grunn til å tro at Vesten kanskje ikke ville forbli fullt for-pliktet til å forsyne Ukraina med våpnene de desperat trengte, som inkluderte andre typer våpen i tillegg til artilleri, som stridsvogner, pansrede kamp-kjøretøy, droner og fly. Det var økende bevis på krigstretthet i Vesten, og i tillegg sto USA overfor en trussel fra Kina i Øst-Asia, som var en større fare for amerikanske interesser enn den russiske trusselen. Kort sagt, Ukraina ville sannsynligvis tape i en langvarig utmattelseskrig, fordi det ville være en urett-ferdig kamp.
Både Ukraina og Vesten hadde derfor et kraftig insentiv til å finne en smart strategi som raskt ville gi en militær seier som ville avslutte krigen på gunstige vilkår for dem.[15] Dette betydde at Ukraina måtte bruke en blitzkrig-strategi, som er den eneste måten å unngå eller unnslippe en utmattelseskrig i en konkurranse mellom to likeverdige landhærer som står overfor hverandre over en kontinuerlig front.[16]
Blitzkrigens ABC
En blitzkrig er avhengig av mobiliteten og hastigheten som ligger i en pansret angrepsstyrke for å beseire en motstander uten å delta i en rekke blodige og langvarige kamper.[17] Denne strategien er basert på antagelsen om at mot-standerens hær er en stor og kompleks maskin som er rettet mot å kjempe langs en veletablert forsvarslinje. Bak maskinen ligger et sårbart nettverk, som består av mange kommunikasjonslinjer, som informasjon og forsyninger beveger seg langs, samt viktige knutepunkter der de ulike linjene krysser hverandre. Ødeleggelse av dette sentralnervesystemet er ensbetydende med ødeleggelsen av den forsvarende hæren.
En blitzkrieg involverer to store operasjoner: å vinne et gjennombruddsslag og utføre en dyp strategisk penetrasjon. For å være mer spesifikk, angriperen har som mål å i smug konsentrere sine pansrede styrker på et bestemt sted eller to langs frontlinjen, hvor forsvarerens styrke-til-rom-forhold er lavt og hvor angriperen kan oppnå numerisk overlegenhet over forsvareren. Et forsvar som er tynt spredt og underlegent er relativt enkelt å bryte gjennom. Etter å ha åpnet et hull eller to i forsvarerens frontlinje, søker angriperen å bevege seg raskt inn i dypet av forsvaret før målstatens styrker kan bevege seg for å kutte penetrasjonen. Selv om det kan være nødvendig å delta i planlagt kamp for å oppnå det første gjennombruddet, legges det stor vekt på å unngå flere kamper av denne typen. I stedet følger angriperen minste motstands vei, dypt inn i forsvarerens bakside.
Stridsvognen, med sin iboende fleksibilitet, er det ideelle våpenet for å få en blitzkrig til å fungere. Artilleri spiller imidlertid ikke en viktig rolle i blitz-krig, delvis fordi det krever betydelig logistisk støtte, noe som forstyrrer den raske bevegelsen av styrker i en andrebølge inn i det ekspanderende brohode og mer generelt er en hemsko for mobilitet. Videre ville bruk av storskala artilleriutveksling kaste bort verdifull tid og bremse de fremrykkende pansrede styrkene. Nærstøtte gir derimot ingen av disse problemene. Gitt den iboende fleksibiliteten til fly, droner og helikoptre, er dette flygende artilleriet et utmerket motstykke til raskt bevegelige pansrede styrker.
Som det burde være åpenbart, krever en blitzkrig en fleksibel kommando-struktur, befolket fra topp til bunn med soldater som er i stand til å utøve initiativ i kampsituasjoner der krigens tåke noen ganger er tykk. En blitzkrig er ikke basert på en rigid plan som sjefene må følge nøye. Faktisk er det motsatte sant. Før angrepet starter, settes et overordnet mål, og detaljerte planer for gjennombruddskampen utarbeides. Det er imidlertid ingen rigide retningslinjer for offiserene å følge når de utfører den dype strategiske penetrasjonen. Den underliggende antagelsen er at ingen kan forutsi med noen grad av sikkerhet hvordan kampen vil utvikle seg. Usikkerhet vil være vanlig, og derfor må risiko tas. I hovedsak legges en høy pris på en sjefs evne til å ta raske beslutninger som vil gjøre det mulig for de pansrede styrkene å opprettholde en høy hastighet på fremrykning i kjølvannet av å vinne gjennombruddskampen. Dristighet er viktig, selv når informasjonen er ufullstendig, slik at den angripende hæren kan opprettholde initiativet.
Til slutt passer det med noen ord om målene knyttet til blitzkrieg. Det vanlige målet er å avgjørende beseire forsvarerens militære styrker. Det er imidlertid mulig å bruke en blitzkrig for å vinne en begrenset seier, hvor de forsvarende styrkene er omringet og slått, men ikke fullstendig beseiret, og hvor angriperen erobrer en betydelig del av forsvarerens territorium. Problemet med å ikke vinne en avgjørende seier er imidlertid at kampene sannsynligvis vil fortsette, noe som nesten helt sikkert betyr en utmattelseskrig. Moderne kriger, bør det understrekes, har ikke bare en tendens til å eskalere, men de er også vanskelige å avslutte. Dermed har ledere et kraftig incitament til å bruke en blitzkrig for å vinne en avgjørende seier over den forsvarende hæren, og ikke å forfølge en begrenset seier.
Forsvareren hentes inn
Frem til nå har vektleggingen vært på hvordan angriperen utfører en blitz-krig. Men for fullt ut å forstå hvordan en blitzkrig fungerer og sannsynlig-heten for at en lykkes, er det viktig å vurdere forsvarerens evner, så vel som dens strategi for å hindre en blitzkrig.
Det sentrale spørsmålet om evner, kapasiteter, er hvordan styrkeforholdet mellom forsvarer og angriper ser ut. Er det grov likhet når det gjelder kvalitet og kvantitet av både deres tropper og deres bevæpning? I så fall er en rettferdig kamp i vente. Hvis den ene siden imidlertid har klart overlegne kampstyrker når det gjelder enten kvalitet, kvantitet eller begge deler, vil det være en urettferdig kamp. Forskjellen mellom en rettferdig og en urettferdig kamp betyr mye for å avgjøre en blitzkrigs utsikter til suksess.
For det første er det mye vanskeligere å få en blitzkrig til å fungere i en rettferdig kamp, fordi forsvareren ikke er utkonkurrert fra begynnelsen. Det er en kamp mellom to formidable kampstyrker, ikke misforhold, noe som gjør det vanskelig for angriperen å være sikker på suksess. I tillegg er konsekvensene av en mislykket blitzkrig markant forskjellige i de to kamp-typene. Hvis en blitzkrieg mislykkes i en rettferdig kamp, vil resultatet sann-synligvis bli en langvarig utmattelseskrig der utfallet er vanskelig å forutsi. Tross alt er konflikten mellom jevne motstandere. Men hvis en blitzkrig varer kort tid i en urettferdig kamp, er angriperen nesten sikker på å vinne den påfølgende krigen ganske raskt og enkelt, ganske enkelt fordi den har en markert materiell fordel over forsvareren.
Forsvarerens strategi for å hindre en blitzkrig har også stor innflytelse på utfallet.[18] På det mest grunnleggende nivået kan målstaten utplassere sine styrker på tre forskjellige måter: fremskutt forsvar, forsvar i dybden og mobilt forsvar.
Med fremskutt forsvar er de fleste av forsvarerens styrker plassert på linjen som skiller motstanderens hærer for å hindre angriperen i å gjøre et gjennom-brudd. Forsvareren lokaliserer også et rimelig antall av sine kampstyrker bak frontlinjen i mobile reserver som kan bevege seg raskt for å stenge et mulig gjennombrudd. Hovedvekten er imidlertid på å forsvare seg i kraft langs den første kontaktlinjen. Det er imidlertid ikke til å benekte at forsvareren kan være taktisk fleksibel i hvordan den håndterer de angripende styrkene langs frontlinjen. For eksempel kan den forsøke å trekke angriperen inn i kontrollerte soner der de kan bli slått av artilleri.
Forsvar i dybden består av en rekke godt forsvarte linjer – en, et godt stykke bak den andre – som er utformet for å slite ned den angripende hæren mens den kjemper seg gjennom hvert forsvarsbelte. Ikke bare er det vanskelig for de angripende styrkene å bryte gjennom den første forsvarslinjen, men selv om de gjør det, er det ingen mulighet for å løpe fra forsvarerens reserver og utføre en dyp strategisk penetrasjon. I stedet må angriperen kjempe en rekke planlagte kamper mens den forsøker å slå gjennom forsvarerens påfølgende forsvarslinjer.
Forsvar i dybden er ideelt egnet for å hindre en blitzkrig. Det er sannsynligvis den beste av de tre strategiene for det formålet. Den største ulempen er at det vanligvis krever et spesielt stort antall tropper. Det krever også at forsvareren ikke maksimerer antall tropper og hindringer som den plasserer ved front-linjen, men i stedet sørger for at hver forsvarslinje er tett befolket med barrierer og soldater. Selvfølgelig kan forsvarende tropper langs kontaktlinjen trekke seg tilbake til forsvarslinjer bak dem. Mange kommandanter vil imidlertid være tilbøyelige til å forsvare den fremre kanten av kampområdet med så mange tropper som mulig.
Til slutt er det mobilt forsvar, som er den dristigste av de tre strategiene. Forsvareren plasserer en liten del av troppene sine i fremskutte posisjoner, hvor de kan hindre de angripende styrkene noe, men ellers lar dem trenge dypt inn i det bakre området. På riktig tidspunkt bruker forsvareren sitt knock out slag – en stor gruppe av sine egne mobile styrker – til å slå inn i flankene av penetrasjonen og avskjære de angripende styrkene fra basen. I realiteten er de invaderende styrkene omringet og isolert, noe som gjør dem til et lett mål for ødeleggelse. Mobilt forsvar er en svært krevende og risikabel strategi, spesielt sammenlignet med de to andre forsvarsstrategiene, som ganske enkelt tar sikte på å slite ned de angripende pansrede styrkene ved å tvinge dem til å kjempe seg gjennom godt befestede forsvarsstillinger.
Del 2 av denne artikkelen kommer i morgen. Artikkelen er i tre deler.
[1] Dette stykket hadde stor nytte av kommentarer fra Ramzy Mardini og Barry Posen.
[2] https://www.nytimes.com/2023/08/02/us/politics/ukraine-troops-counteroffensive-training.html?smid=nytcore-ios-share&referringSource=articleShare
[3] https://www.bbc.co.uk/news/world-europe-66581217
[4] Så langt jeg kan se, var den eneste vestlige politikeren eller etablissements-kommentatoren som hevdet at motoffensiven ville mislykkes, den ungarske statsministeren Viktor Orban. Han sa at det «ville være et blodbad» og at Ukraina ikke ville vinne en meningsfull militær seier. https://www.rt.com/news/577355-orban-hungary-ukraine-counteroffensive/ Det er verdt å merke seg at general Milley, lederen for Joint Chiefs of Staff, i november 2022, argumenterte for at Kiev burde forhandle om en løsning, fordi utsiktene på slagmarken bare kom til å forverres fremover. Hans råd, som ble avvist av Ukraina og Det hvite hus, ser ut til å argumentere mot å starte motoffensiven. https://www.washingtonpost.com/opinions/2023/07/26/ukraine-counteroffensive-negotiations-milley-biden/Til slutt er det flere personer som opererer på alternative medier som hevdet at motoffensiven ville mislykkes før den ble lansert. De inkluderer Brian Berletic, Alex Christoforou, Glenn Diesen, Douglas Macgregor, Moon of Alabama, Alexander Mercouris og Scott Ritter.
[5] https://www.theguardian.com/world/live/2023/jun/03/russia-ukraine-war-live-russian-army-may-struggle-in-bakhmut-compared-with-wagner-uk-mod-suggests?page=with:block-647afd7a8f08b007454b97f0#block-647afd7a8f08b007454b97f0
[6] https://www.nytimes.com/2023/08/02/us/politics/ukraine-troops-counteroffensive-training.html
[7] https://www.washingtonpost.com/world/2023/06/30/valery-zaluzhny-ukraine-general-interview/
[8] https://www.washingtonpost.com/opinions/2023/06/16/ukraine-counteroffensive-russia-understand-strategy/?utm_campaign=wp_post_most&utm_medium=email&utm_source=newsletter&wpisrc=nl_most&carta-url=https%3A%2F%2Fs2.washingtonpost.com%2Fcar-ln-tr%2F3a52598%2F648c8835f0ea7a403ec966f3%2F5972c5a9ae7e8a1cf4af1c87%2F52%2F72%2F648c8835f0ea7a403ec966f3
[9] https://www.nytimes.com/2023/07/19/opinion/putin-prigozhin-military-russia.html
https://www.economist.com/europe/2023/08/16/ukraines-counter-offensive-is-making-progress-slowly
https://time.com/6300772/ukraine-counteroffensive-can-still-succeed/
Ukrainas motoffensiv: Setter forventninger
2 måneder siden · 165 liker · 17 kommentarer · Lawrence Freedman
https://www.foreignaffairs.com/ukraine/putin-running-out-options-ukraine
https://www.theatlantic.com/newsletters/archive/2023/08/ukraine-counteroffensive-russia-war/674899/
https://www.rand.org/blog/2023/07/a-winnable-war.html
https://www.washingtonpost.com/opinions/2023/07/18/ukraine-war-west-gloom/
https://www.nytimes.com/2023/08/02/us/politics/ukraine-troops-counteroffensive-training.html
[10] https://www.politico.com/newsletters/national-security-daily/2023/08/22/we-do-not-assess-that-the-conflict-is-a-stalemate-00112284
[11] https://www.nytimes.com/2023/08/07/world/europe/ukraine-marines-counteroffensive.html
[12] https://www.nytimes.com/2023/03/22/world/europe/zelensky-bakhmut-ukraine.html
[13] https://www.bbc.com/news/world-europe-64935449
[15] https://www.washingtonpost.com/national-security/2023/06/14/ukraine-counteroffensive-biden-support/
https://www.politico.com/news/2023/06/08/biden-ukraine-counteroffensive-00101088
https://www.cnn.com/2023/08/04/politics/cnn-poll-ukraine/index.html
[16] Man hører noen ganger kritikk av de britiske generalene i første verdenskrig for ikke å finne en smart strategi for å unngå de dødelige utmattelseskampene på vestfronten. De var «esler», slik går argumentet, som var fornøyd med å sende et stort antall britiske soldater til deres død. Sannheten er at disse generalene prøvde hardt å finne en smart måte å vinne en rask seier på – Storbritannia fant opp stridsvognen for dette formålet – men det var ingen på den tiden, siden blitzkrig da ikke var et levedyktig alternativ. Se John J. Mearsheimer, B.H. Liddell Hart og historiens vekt (Ithaca, NY: Cornell University Press, 1988), kapittel 3.
[17] Min tenkning om blitzkrig og konvensjonell landkrig mer generelt er beskrevet i større detalj i, John J. Mearsheimer, Conventional Deterrence (New York: Cornell University Press, 1983); John J. Mearsheimer, «Assessing the Conventional Balance: The 3:1 Rule and Its Critics», International Security, Vol. 13, No. 4 (Spring 1989), s. 54-89; John J. Mearsheimer, «Correspondence: Reassessing Net Assessment», International Security, Vol. 13, No. 4 (Spring 1989), s. 128-44; John J. Mearsheimer, «Numbers, Strategy, and the European Balance», International Security, Vol. 12, No. 4 (Spring 1988), s. 174-85; John J. Mearsheimer, «Maneuver, Mobile Defense and the NATO Central Front», International Security, Vol. 6, No. 3 (Winter 1981/1982), s. 104-22; og Mearsheimer, Liddell Hart and the Weight of History.
[18] Terrenget som en blitzkrig strides om, påvirker også utfallet på viktige måter. Men jeg utdyper ikke det elementet i ligningen på grunn av plassbegrensninger.
De falske argumentene for NATO-medlemskap (og Klassekampens falskhet om samme)
Av Lars Birkelund - 4. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/de-falske-argumentene-for-nato-medlemskap-og-klassekampens-falskhet-om-samme/
Denne artikkelen ble refusert av Klassekampen.
Jeg hadde lenge problemer med å kontre argumentet om at alle land fritt kan velge militære alliansepartnere, sjøl om det i prinsippet er riktig. Men jeg ante at det var noe hyklersk med det, da mange av de som argumenterte slik egentlig kun mente at land fritt kunne bli med i NATO, mens de fordømte/motarbeidet tilløp til militært samarbeid i andre deler av verden.
Vestlige ledere la heller ikke skjul på at de gjerne så at de tidligere Warzawapakt-landene ble med i NATO. Jeg husker at Harald Eia og Bård Tufte Johansen lagde noe sånt som en parodi over ‘framsnakkingen’ av de baltiske landene i norske medier. Jeg tror det var på slutten av 90-tallet. Og fra omtrent samme tid begynte nordmenn å frekventere disse landene som turister. I ettertid må denne framsnakkingen av Latvia, Litauen, Estland og andre land i Øst-Europa sees på som del av kampanjen for at de skulle bli med i NATO. For de ble glorifisert, noe som førte til at de baltiske landene ble attraktive reisemål og dermed til valuta til disse landenes slunkne statskasser.
I alle fall er det sikkert at det er mer enn EN grunn, frykt for Russland, som var årsak til at land har blitt med i NATO. Norge ble med etter en kampanje som både besto av skremselspropaganda/løgner og bestikkelser, som man trygt kan kalle den såkalte Marshallhjelpen. For norske myndigheter fikk beskjed om at Norge kunne få mer slik ‘hjelp’ hvis de ble med i NATO mens Russland, NATO-landenes helt avgjørende allierte under andre verdenskrig, ble utelukket fra å få Marshallhjelp, som kom med betingelser som USA visste Russland ikke ville akseptere. Hastings Lionel Ismay (Lord Ismay), NATOs første generalsekretær, sa at NATO hadde tre formål: «Å holde amerikanerne inne, russerne ute og tyskerne nede». Og det er sånn NATO opptrer den dag i dag.
NATOs ‘hjelp’ til andre land har også bestått i å støtte antirussiske krefter, samt reklame for NATO. Det siste sa Kai Eide at han drev med i Georgia og Ukraina da han var NATO-ambassadør 2002-2006. Og Jens Stoltenberg var i 2018 på ‘valgkamp’ i Nord-Makedonia med sikte på at landet skulle bli med i NATO, noe Nord-Makedonia ble i 2020.
Mest fatal ble USA/NATO/EUs ‘hjelp’ til Ukraina fra 1992, da NATOs samarbeid med Ukraina begynte. I 1999 deltok Ukraina i militærøvelser med NATO der NATO ikke la skjul på at Russland var fienden de øvde på å krige mot. Dette var mens Russland var i sin verste krise siden andre verdenskrig og derfor hadde mer enn nok med sine egne problemer. USA/NATO/EU gjorde knapt noe for å hjelpe Russland med disse problemene. Tvert i mot, de var med på å forårsake dem.
I virkeligheten kan ingen gjøre akkurat som de vil, alle må ta hensyn til hverandre. Det gjelder sjølsagt også stater. USA/NATO/EU ignorerte Russlands bekymringer i 30 år, inkludert mange advarsler også fra mange ansvarlige og kompetente mennesker i Vesten. Men USA/NATO/EU «gikk rett på samme hvem de støtte på», som vi lekte i skolegården da jeg gikk på barneskolen. Men USA/NATO/EUs «leker» er farlige. Det har mange land erfart. Nå har «leken» blitt farlig for dem sjøl.
Mange advarte, som sagt. Helt siden 90-tallet. Til og med Joe Biden, i 1997.
Men da han ble visepresident (i 2009) og president (i 2021) førte han samme politikk som sine forgjengere. Problemet er derfor at Vesten mangler ansvarlige seriøse og kompetente ledere.
I Krig, som bestilt? NATO, Ukraina, Russland, russofobi og andre årsaker til krigen i (om) Ukraina skriver jeg mye om hvordan og hvorfor NATO ble dannet, hva som førte fram til at Norge ble med allerede da NATO ble stiftet i 1949 og hva NATO har blitt brukt til. Denne boka har avisa som hevder at den er NATO-motstander og «venstresidas avis» så langt nektet å gi noe som helst form for oppmerksomhet. Klassekampen har ikke en gang sørget for å gi den til noen som kan ‘slakte’ den, som KK gjorde med Vardøger 40-2023 og Krigen i Ukraina (redaktør Tormod Heier), som begge uttrykker kritikk av USA/NATO/Norges våpenstøtte til Ukraina.
Min forrige bok, Norges krig mot Syria, sørget KK også for å ‘slakte’, ved å gi den til en antisyrisk aktivist av en anmelder, noe som var i tråd med KKs støtte til krigen mot Syria. Den støtten ble kanskje ikke uttrykt like klart som støtten til krigen mot Russland i Ukraina. Men den kom tydelig til uttrykk ved måten KK omtalte krigen på.
Jeg vet at mange vil oppfatte meg som sur og bitter fordi KK ikke har villet omtale Krig, som bestilt? Men jeg hadde ikke sagt noe hvis det kun hadde dreid seg om meg. Poenget er å peke på en trend, som rammer flere enn meg og som henger sammen med KKs dekning av krigen forøvrig. KK tillater lett at skribenter som Jonas Bals får breie seg med artikler som stempler Russland som fascistisk, mens det er langt vanskeligere eller umulig å få publisert artikler om russofobi (som en av årsakene til krigen) eller som tar opp Norges medansvar for at det ble krig. Jeg vet fordi jeg har prøvd.
I andre NATO-land finnes det opposisjonspartier og opposisjonsmedier. I Norge finnes praktisk talt bare ett opposisjonsmedium, Steigan.no, som vi blir forsøkt skremt til ikke å bruke. Også KK deltar i mobbingen av steigan.no. Når alt kommer til alt er det grunn til å tro at Norge er blant de aller mest ensrettede NATO-landene.
1. august kjeftet KK på Ungarn fordi de nøler med å slippe Sverige inn i NATO og fordi de ikke lar seg kue av EU. Alt dette tatt i betraktning: er Klassekampen virkelig venstresidas avis, NATO og EU-motstander, anti-imperialistisk? Tro det den som vil.
USA tar kontrollen over EU/Europa gjennom NATO
Av Wolfang Streeck - 4. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/usa-tar-kontrollen-over-eu-europa-gjennom-nato/
Den 22. september i år la Wolfgang Streeck ut dette essayet på sin hjemmeside og nettstedet Makroskop. Det gjengis her med Streecks tillatelse. Streecks hovedpoeng er at krigen i Ukraina fører til USAs kontroll over EU, og at EUs tanker som en tredje alliansefri stormakt mellom USA og Kina dermed umuliggjøres. EU vil bli USAs underordna kamporganisjon. Noe Streeck tidligere har omtalt i essayet «Kongens tilbakekomst».
Streeck peker på at USAs behov, og krigen i Ukraina, har ført til et behov for deglobalisering. Det må nå EU tilpasse seg. Noe som inntil nylig ikke var «noe annet enn en venstreorientert absurditet», skriver han. I stedet vil EU få oppgaven med å skaffe penger til gjenoppbygginga av Ukraina, noe ikke USA vil avse en eneste dollar til. Europeernes betaling av gjenoppbygginga vil bli fjerna fra de nasjonale budsjettene, og skjult i EUs utgifter, langt fra europeernes informasjon.
Kulturkonflikter mellom «illiberale» (Polen, Ungarn) og «liberale» demokratier vil overskygges av NATOs og USAs geostrategiske mål.
«Et EU underlagt NATO [vil] bli avhengig av den bisarre innenrikspolitikken til en stormakt i tilbakegang, USA, som forbereder seg på en global konfrontasjon med en framvoksende stormakt, Kina. Ingen steder i Vest-Europa gjøres det i dag seriøse forberedelser for den eventualiteten at Trump enten blir gjenvalgt i 2024 – noe som slett ikke virker umulig – eller at en ny Trump tar hans plass.»
Ove Bengt Berg
Wolfgang Streeck:
EU, NATO og den neste nye verdensorden
De nye oppgavene som møter EU i kjølvannet av Ukraina-krisen og underordninga under NATOs geostrategi, er langt fra å få EU til å glemme sine gamle problemer — de kommer i stedet til å skjerpe dem.
Krig er historiens ultimate stokastiske [tilfeldig, noe uventa] kilde, og når den først har begynt, er det ingen ende på overraskelsene. Sjøl om krigen i Ukraina langt fra er over, har den i hvert fall foreløpig satt en stopper for enhver visjon om et suverent, om et ikke-imperialistisk statssystem i Europa. Den ser også ut til å ha gitt dødsstøtet til den franske drømmen om å omdanne det liberale imperiet EU til et strategisk autonomt tredje globalt maktsenter — uavhengig av både et Kina i vekst og et USA i tilbakegang — og som er i stand til å konkurrere med begge på en troverdig måte.
Den russiske invasjonen av Ukraina ser i hvert fall foreløpig ut til å ha gitt et svar på spørsmålet om en postneoliberal europeisk orden ved å gjenopplive en modell fra den kalde krigen som lenge har vært ansett som forelda: Et USA-leda forent Europa som fungerer som et transatlantisk brohode for USA i konfrontasjonen med en felles fiende — den gang Sovjetunionen og nå Russland. Innlemmelsen i et gjenoppstått, remilitarisert «Vesten» med nye funksjoner som en europeisk underavdeling av NATO, sistnevnte også kjent som det amerikanske militærapparatet, ser foreløpig ut til å ha beskytta EU mot de destruktive sentrifugalkreftene som lenge har slitt i EU, riktignok uten å eliminere dem for alltid. Ved å gjenopprette Vesten nøytraliserte krigen de mange konfliktlinjene som EU inntil nylig hadde truet med å bryte sammen. Samtidig blei USAs dominans over Vest-Europa styrka, inkludert dens internasjonale organisasjon, EU.
Framfor alt har gjenopprettinga av Vesten under amerikansk dominans endra forholdet mellom NATO og EU på lengre sikt til fordel for en arbeidsdeling som etablerer NATOs forrang over EU. På en interessant måte har dette også bidratt til å lege kløften mellom det kontinentale Europa og Storbritannia som oppstod etter Brexit. Det faktum at NATO inkluderer Storbritannia ved siden av de ledende EU-landa, gjør at Storbritannia igjen får en framtredende europeisk rolle gjennom sitt spesielle forhold til USA.
Hvilken innvirkning dette har på den internasjonale statusen til et land som Frankrike, blei demonstrert av en avtale mellom USA, Storbritannia og Australia i 2021 – AUCUS-pakten – der Australia kansellerte en avtale med Frankrike fra 2016 om franske dieseldrevne ubåter og i stedet forplikta seg til å utvikle atomdrevne ubåter sammen med USA og Storbritannia. Det var ei beslutning som tydelig viste hvor grensene gikk for et franskleda EU som verdensmakt.
EUs avhengighet av NATO
NATOs framvekst som den dominerende krafta i det vesteuropeiske statssystemet førte til at EU blei degradert til en hjelpeorganisasjon for NATO underordna USAs strategiske mål, og ikke bare i Europa [1]. USA hadde lenge, sia 1990-tallet, sett på EU som et slags venterom eller treningsleir for framtidige NATO-medlemmer. Særlig dem som grenser til Russland, som Georgia og Ukraina, men også statene på Vest-Balkan.
EU insisterte på sine egne opptaksprosedyrer, som inkluderer langvarige forhandlinger om de nasjonale institusjonelle og økonomiske betingelsene som må oppfylles som en forutsetning for formelt medlemskap. Det dreier seg blant annet om å begrense den framtidige belastninga på EU-budsjettet og sikre at de politiske elitene i disse landa er tilstrekkelig «proeuropeisk» oppdratt til ikke å skape problemer for en sentralisert tekno-meratokratisk administrasjon i Vest-Europa. For USA har dette lenge virka altfor pedantisk, sett ut fra deres geostrategiske mål. Det var særlig Frankrike som motsatte seg og fortsatt motsetter seg en altfor liberal «utviding» av unionen, av frykt for at det ville stå i veien for å utvikle unionen sterkere i samsvar med franske ideer.
Med Ukraina-krigen ble visjonen om EU som et mottakssenter for kommende NATO-medlemmer mer og mer en styrende realitet. Det er riktig at krigen sannsynligvis vil forhindre Ukrainas NATO-medlemskap på kort sikt. Det er i hvert fall USAs nåværende holdning, uttrykt ved at en fredsavtale mellom Ukraina og Russland er en forutsetning for NATO-medlemskap. Det forutsetter et militært nederlag for Russland på Ukrainas og USAs betingelser. Som kompensasjon kan EU imidlertid tilby raskt EU-medlemskap, ikke minst fordi dette vil sikre midler til å reparere skadene som krigen har forårsaket. Penger mm som USA kanskje kan skaffe, men som USA helt sikkert ikke ønsker å bidra til.
Det virker dessuten sannsynlig at Frankrike ikke lenger vil være i stand til å blokkere EU-medlemskap for land som Albania, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Kosovo og Serbia. Avhengig av hvordan krigen utvikler seg, kan til og med Georgia og Armenia bli innvilga en medlemsliknende tilknytning. Det er gjennomførbart på kort sikt, men er noe som vil stille svært store krav til EU-budsjettet på lengre sikt [2].
Krigsøkonomiens deglobalisering
I tillegg til å måtte tilby en form for medlemskap til land i den vesteuropeiske periferien som er strategisk viktige for USA, blei EU under krigen et organ for planlegging, koordinering og overvåking av europeiske økonomiske sanksjoner mot Russland og i økende grad Kina. I tillegg fører sanksjoner i dag til en djuptgripende omorganisering av forsyningskjedenes mange greiner fra den nyliberale tidsalderen og til den nye verdensordenen. Nå som tilpassa en framvoksende multipolar verden med vekt på økonomisk sikkerhet og politisk autonomi. EU, som i en periode var globaliseringens motor, er derfor i ferd med å omgjøre seg til et organ for deglobalisering. En deglobalisering som inntil nylig ikke så ut til å være noe annet enn en venstreorientert absurditet.
Å korte ned forsyningskjedene er mindre en politisk oppgave enn en oppgave for teknokratisk ekspertise. Det er vanskelig nok med tanke på den store gjensidige økonomiske avhengigheten som blei utvikla i den globale nyliberalismens tid. Politisk å vedta hvilke sanksjoner som skal iverksettes og hvor internasjonale produksjons- og handelsrelasjoner fortsatt skal anses som trygge, forbeholder nasjonale regjeringer seg retten til å bestemme. Det er alltid under oppsyn av sin nå viktigste internasjonale organisasjon, NATO, som uimotsagt kontrolleres av sitt sterkeste medlemsland, USA.
Sjøl om industripolitikken kan få en renessanse under USAs innsats for avglobalisering, er det lite sannsynlig at dette vil være til fordel for EU og dets prosjekt om en markedssentralisert europeisk samlingsregjering. Mens NATO ikke har den nødvendige økonomiske kunnskapen til å vurdere konsekvensene av sanksjonene for Russland på den ene siden og for Vest-Europa på den andre, har det blitt klart at det samme gjelder også for EU.
Det bør ikke undervurderes at EU vil bli tildelt en ledende rolle av USA og NATO når det gjelder å stille offentlige midler til rådighet for gjenoppbygginga av Ukraina etter krigens slutt. EUs evne til å påta seg offentlig gjeld som er mindre politisk iøynefallende enn den er på nasjonalt nivå er god – som i tilfellet med Corona Recovery and Resilience Fund (CRRF). Noe som er en første materialisering av det Kommisjonen kaller Next Generation EU (NGEU). [3] Økt felles EU-gjeld vil sannsynligvis bli brukt permanent og i stor skala for å mobilisere europeiske bidrag til de langsiktige ikke-militære kostnadene ved krigen. Erfaringene viser at det amerikanske bidraget vil være begrenset til, og slutte med, militære kampoperasjoner [4]. Det vil også være behov for bidrag fra EZB [Den europeiske sentralbanken], som i kampen mot «sekulær stagnasjon» [Sekulær stagnasjon er en situasjon med lav økonomisk vekst i lang tid, og der episoder med full sysselsetting er sporadiske og fjernt fra hverandre.]. Og seinere mot pandemien. For eksempel private investorer som kjøper statsgjeld som indirekte statsfinansiering utenom de europeiske traktatene.
Gamle og nye forpliktelser
De nye oppgavene som tilfaller EU i kjølvannet av Ukraina-krisen og underordninga under NATOs geostrategi, fører på ingen måte til at de gamle EU-problemene er glemt. Tvert imot forsterkes de enda mer. På EUs vestlige flanke har Storbritannia som nevnt komt sterkt tilbake på den europeiske scenen gjennom sin tette allianse med USA i NATO. Mer som tidligere en underkommandant enn et medlemsland [5]. I sør er det ingen grunn til å anta at NATOs nye europeiske lederrolle vil bidra til å forbedre Italias økonomiske resultater. Tvert imot vil sanksjonene og de reduserte forsyningskjedene påføre Middelhavsøkonomiene ekstra kostnader, som for alle andre. Det vil helt sikkert bli krevd kompensasjon for disse kostnadene.
De rike EU-landa vil imidlertid være travelt opptatt med å øke forsvarsutgiftene sine til de stadig høyere nivåene som NATO krever. Trass i innbyggernes forventa motstand, og i tillegg til at de gir økonomisk støtte til andre EU-land som er på vei mot NATO-medlemskap. Dette vil øke konkurransen om EU-støtten ytterligere, også på grunn av nye, krigsrelaterte behov i de østlige medlemslanda, for eksempel på grunn av mottak av videre økning av mottak av ukrainske flyktninger og ukrainske landbruksprodukter. Planer om å kutte økonomisk støtte til land som Polen og Ungarn på grunn av manglende «rettssikkerhet» vil bli forelda etter hvert som kulturkonflikter mellom «illiberale» og «liberale» demokratier vil overskygges av NATOs og USAs geostrategiske mål.
Samtidig som kostnadene for det rike Nordvest for det som i Brussel-sjargongen kalles «samhørighet» vil øke [6], uten at det økonomiske gapet mellom Nord- og Sør-Europa blir mindre, er en politisk maktforskyvning innad i EU til fordel for de østlige frontlinjestatene i full gang. Vestlige tiltak for kulturell omskolering virker stadig mer smålige i møte med millioner av flyktninger som ankommer et land som Polen, og USA kan forventes å se stadig mindre grunn til å presse sine østeuropeiske allierte til å tilpasse seg tyske eller nederlandske liberale holdninger.
Siden USA sier at de forbereder seg på en krig som vil vare i flere år — noe som bare er logisk hvis målet er regimeskifte i Russland eller, når alt kommer til alt, til en permanent svekkelse av Russland — da må et lands vilje til å ta imot amerikanske tropper, fly og missiler være viktigere enn de finstilte demokratiske vilkåra. I et EU som på ubestemt tid vil forvandle seg til en slags overnasjonal paramilitær bistandstjeneste, vil statene på østfronten i stor grad kunne bestemme den felles utenrikspolitiske agendaen. I dette arbeidet vil de få støtte fra USA, som har en geostrategisk interesse i å holde Russland politisk, økonomisk og militært i sjakk og atskilt fra Vest-Europa. Dette vil sannsynligvis føre til at USA, med hjelp av sine østeuropeiske allierte og med NATO som megler, i praksis vil erstatte EUs potensielle dobbelthegemon, den fransk-tyske «tandem».
Etter hvert, enten krigen tar slutt snart eller trekker ut i tid, vil et EU underlagt NATO bli avhengig av den bisarre innenrikspolitikken til en stormakt i tilbakegang, USA, som forbereder seg på en global konfrontasjon med en framvoksende stormakt, Kina. Ingen steder i Vest-Europa gjøres det i dag seriøse forberedelser for den eventualiteten at Trump enten blir gjenvalgt i 2024 – noe som slett ikke virker umulig – eller at en ny Trump tar hans plass.
Sjøl med Biden eller en moderat republikaner vil den amerikanske imperialismens korte tidsperspektiv, som vi i Europa i dag beleilig nok ikke husker, være en stadig fare eller en kilde til konstant usikkerhet. Irak, Libya, Syria og Afghanistan er eksempler på den amerikanske tendensen til å trekke seg ut når nasjonsbyggingen av en eller annen grunn mislykkes, og etterlater seg et dødelig rot som andre må rydde opp i hvis de er interessert i et minimum av internasjonal orden på dørstokken sin. [7].
Etter imperialismen
EU har alltid vært i endring, og har gjennomgått en rekke stadier fra å være et instrument for økonomisk planleggingssamarbeid mellom seks nabostater (i Polanyis forstand: «regional planlegging») til den nyliberale epokens postdemokratiske teknokrati og merkantilisme. I de siste åra av den nye verdensordenen etter 1990 gikk den inn i en periode med institusjonell stagnasjon med 28 medlemmer, en fastlåst situasjon i en dragkamp mellom sentraliserende og desentraliserende krefter, med en tendens til gradvis oppløsning; funksjonell eller til og med formell.
Dette skyldtes blant annet at den såkalte «integrasjonen» av Europa hadde trengt inn på områder av det nasjonale økonomiske, politiske og kulturelle livet som medlemslanda ikke ønska eller kunne overlate til overnasjonal utforming. [Bortsett fra én stat i Europa. Mrk Politikus]. I tillegg kom de ulike nasjonale interessene som oppstod nettopp som følge av en integrasjon som hadde ulike nasjonale virkninger på grunn av de ulike nasjonale forutsetningene. Sammen med den stadige territorielle utvidelsen av unionen førte dette og andre utviklingstrekk til et internt interessemangfold som ikke lenger kunne ignoreres politisk, og som begynte å overbelaste unionens antatt sentrale styringsevne.
Integrasjonsmodeller som ville ha gått ut på å stabilisere EU som internasjonal organisasjon ved hjelp av mindre i stedet for mer integrasjon, hadde aldri noen sjanse og blei heller aldri lytta til. De blei motarbeida av kompleksiteten i de eksisterende traktatene (acquis communautaire), de tekniske krava til den felles valutaen og medlemsstatenes manglende tillit til egen evne til å styre seg selv. I tillegg lokka de mange mulighetene som EUs flernivåsystem gir nasjonale politiske eliter til å bruke EU som en dumpingplass for problemer de ikke kan eller vil håndtere – for eksempel regulering av uønska innvandring.
Det er også verdt å nevne «Europas» hellige moralske status blant en ny, postmaterialistisk middelklasse og de uforenlige imperiale interessene til de to største EU-landa, Tyskland og Frankrike. I denne situasjonen, etter at EU i hovedsak måtte overlate håndteringa av covid-19-pandemien til medlemslanda, påførte krigen i Ukraina det vesteuropeiske statssystemet en ny form for sentralisering, en geostrategisk sentralisering leda av en ikke-europeisk makt, USA, forankret i NATO som en transatlantisk internasjonal organisasjon hvis utvetydige formål er å «fortsette politikken med andre midler» (Carl von Clausewitz).
Vil USA være i stand til å holde sammen et — snart enda større — EU, sentralisert, forent, fokusert på et felles mål, seier over en felles fiende, gamle og nye interne konflikter overvinni, tildekka, overbygd eller undertrykt, den mangfoldige nasjonale egenviljen disiplinert av en overmektig ekstern hegemon? Selv om krigen i Ukraina på et eller annet tidspunkt skulle ta slutt, kan USA fortsatt ha behov for et Europa som er integrert på USAs ordre hvis en krig i Stillehavet skulle komme i stedet. Riktignok er det ikke sikkert at Kina som ny felles fiende virker truende nok for europeerne til at de vil fortsette å underkaste seg amerikansk lederskap på bekostning av egne nasjonale interesser. I så fall kan de gamle motsetningene mellom land som Tyskland, Frankrike, Italia og Polen komme til syne igjen — motsetninger som uunngåelig står i veien for en overnasjonal integrasjon innenfra.
En kan trygt anta at USA vil forsøke å tone ned de ideologiske og kulturelle forskjellene mellom statene i Vest- og Øst-Europa så mye som mulig av hensyn til Europas samhold på den internasjonale scenen under amerikansk ledelse. Men det er lite sannsynlig at land som Frankrike og Tyskland også har dette som mål. Spesielt hvis USAs interesse for den europeiske krigen skulle avta, slik det er forutsigbart at USA kommer til å gjøre. Om USA skulle kjøre seg fast et eller annet sted i Øst-Ukraina, vil EU-landa være mindre og mindre villige til å la seg disiplinere av Brussel eller Berlin på vegne av Washington. For å ta imot ordre om for eksempel hvilke økonomiske forbindelser de skal opprettholde med hvilket land og hvordan de generelt skal posisjonere seg i en multipolar verden, hvis en slik verden skulle oppstå.
I den grad USA etter krigen mot Russland vil vende seg mot nye arenaer for å forfølge sin selvpålagte verdenshistoriske misjon om å erstatte verdens autoritære «onde» imperier med kapitalistiske demokratier (som alltid må forlate eldre byggeplasser uferdige i all hast), vil det sannsynligvis vise seg at grensene for hva som er mulig i den europeiske integrasjonen ikke kan skyves merkbart framover og oppover i det lange løp uten press utafra. En europeisk superstat, hvor sentimentalt tiltalende den enn måtte være for enkelte i Tyskland, i hvert fall så lenge man kan forestille seg dens egenskaper etter det de velger å se for seg, vil aldri bli mer enn et luftslott i det lange løp. De europeiske statene må derfor tenke på andre måter å hevde interesser sine i verden utafor Europa på — hvis de ikke nøyer seg med å overlate dette til USA.
Hvis det eneste alternativet til et Europa som en transatlantisk forlengelse av USA er en enhetlig, sentralisert, hierarkisk styrt, suveren overnasjonal superstat, finnes det egentlig ikke noe slikt alternativ, gitt Europas djupt forankra nasjonale mangfold. Sjøl et USA-leda Europa som det i Ukraina-krigen vil bli påvirka av dette. For et regionalt hegemoni i Carl Schmitts forstand, som ville gi stabilitet innad og muliggjøre maktbruk utad, er utsiktene dystre. Enten det blir med USA eller med Tyskland som hegemon. Et dobbeltstyre med Tyskland og Frankrike er utenkelig.
Konklusjonen er derfor åpenbar:
Hvis Europa ønsker å ha en stemme i en framtidig multipolar verden, må Europa lære å organisere seg sjøl, i stedet for som en enhetlig enhetsstat eller et amerikansk imperium som en kvasi-kooperativ sammenslutning av uavhengige nasjonalstater. Som noen ganger representerer sine interesser aleine og noen ganger i allianse med andre. Det vil si som et Europa av «variabel geometri» eller av «far-» eller «moderland», som kan deles i to eller flere land. Et «moder»-land som slutter seg til en global allianse av andre alliansefrie land, og dermed bryter med USAs dominans, i håp om at USA etter hvert vil være villig til å slutte seg fredelig til en global allianse av alliansefrie land som ett land blant andre.
Streecks fotnoter:
[1] Det er i denne konteksten en må se de tilsynelatende amerikanske bestrebelsene på å gjøre EU-kommisjonens president, von der Leyen, til NATOs generalsekretær i 2024 som Stoltenbergs etterfølger — en klar forfremmelse for den karrierebevisste kandidaten. Ikke bare vil hun kunne bli værende i Brussel, men hun vil også vite bedre enn noen andre hvordan EU fungerer innad i organisasjonen og hvilke skjeletter som finnes i skapene.
[2] I forberedelsene har Frankrike foreslått å innføre et slags annenrangs medlemskap for nye medlemmer for å skape et «Europa i flere hastigheter», mens Tyskland vurderer en reform av flertallsavstemningene i Rådet som vil gjøre det umulig for små land å nedlegge veto, særlig når det gjelder EUs utenrikspolitikk. Ingen av forslagene vil imidlertid få den nødvendige enstemmige støtten blant medlemslandene.
[3] En av disse fancy merkelappene som EU stadig finner opp, men glemmer kort tid etter, og som bidrar til forvirringen om hva som er og hva som ikke er tilfelle i Brussel.
[4] I februar 2022 beslagla for eksempel Biden-administrasjonen halvparten av den afghanske sentralbankens fryste midler, som var deponert hos Federal Reserve i New York, for å gjøre dem tilgjengelige for de overlevende etter 11. september og deres advokater. De beslaglagte midlene beløp seg til 3,5 milliarder dollar. Noen uker senere forsøkte en internasjonal giverkonferanse arrangert av FN sammen med Tyskland, Storbritannia og Qatar å samle inn 4,4 milliarder dollar for å få slutt på massesult i Afghanistan etter den amerikanske tilbaketrekningen under Talibans styre. Bare 2,44 milliarder blei samla inn av de 41 nasjonene som (nesten) var til stede.
[5] Se Boris Johnsons bidrag til sammenbruddet i Istanbul-forhandlingene mellom Russland og Ukraina i mars 2022, etter krigsutbruddet.
[6] Finansiert blant annet fra et eget «samhørighetsfond» [solidaritetsfond], som støtter medlemsland med et BNP per innbygger på mindre enn en milliard euro.
Ansvarlig for oversettelsen til norsk er Ove Bengt Berg, redaktør for Politikus.
Representantenes hus i USA kaster McCarthy som speaker
Av Dave DeCamp - 4. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/representantenes-hus-i-usa-kaster-mccarthy-som-speaker/
Representanten Matt Gaetz lanserte forslaget etter å ha anklaget Kevin McCarthy for å ha inngått en hemmelig avtale med president Biden om Ukraina-hjelp. McCarthy er den første speakeren i Representantenes hus som blir kastet.
Representantenes hus stemte tirsdag for å avsette representanten Kevin McCarthy (R-CA) som speaker. Det var første gang i historien at en speaker i Representantenes hus ble fjernet gjennom en resolusjon om å kaste ham. (Speakeren er den som setter dagsordenen og leder møtene i huset. Han er den andre i rekkefølgen til å overta dersom presidenten skulle falle fra.)
Tiltaket ble lansert mandag av representanten Matt Gaetz, som introduserte en privilegert resolusjon om å kaste speakeren etter å ha anklaget McCarthy for å ha inngått en hemmelig avtale med president Biden om Ukraina-hjelp.
Siden en håndfull republikanere støttet Gaetz’ manøver, trengte McCarthy noen demokrater for å støtte ham for å overleve, men ingen gjorde det. Den endelige avstemningen ble 216 mot 210, der åtte republikanere og hver demokrat stemte for å fjerne McCarthy.
Det er ingen klar kandidat til å erstatte McCarthy, men i mellomtiden, ifølge CNN, vil representanten Patrick McHenry (R-NC) fungere som midlertidig speaker.
Gaetz hadde lenge truet med å starte et forsøk på å fjerne McCarthy. Hans beslutning om å gjennomføre forslaget kom som respons på det midlertidige forslaget om finansiering, som ble vedtatt av Representantenes hus på lørdag og signert av president Biden for å avverge nedstengning av statlige byråer.
Representantenes hus fjernet milliarder i Ukraina-bistand fra finansieringsforslaget, men Gaetz sa at McCarthy må ha inngått en hemmelig avtale siden demokratene støttet den uansett. President Biden sa søndag at han forventet at McCarthy ville «holde sitt ord og sikre vedtaket om støtte til Ukraina i dette kritiske øyeblikket».
Mens flertallet i Kongressen fortsatt støtter stedfortrederkrigen i Ukraina, er det et betydelig faktum at hardnakkede motstandere av politikken, som Gaetz, har makt over ledelsen i Representantenes hus. Motstanden mot stedfortrederkrig blant republikanerne i Kongressen vil trolig fortsette å vokse ettersom en fersk CNN-meningsmåling fant at 71% av republikanske velgere ikke vil at mer utgifter til Ukraina skal godkjennes.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
House Ousts McCarthy as Speaker
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp