Nyhetsbrev steigan.no 04.09.2022
Den internasjonale kjempen Paul Robeson
Ukrainsk eks-general: – Vi har tapt hundretusener
Den internasjonale gruppa for de uvaksinerte rapporterer sine funn
Kjempedemonstrasjon i Praha mot regjeringa, energiprisene, NATO og EU
Bondeprotestene fortsetter i Europa
Men oppfatningen kan jo være riktig
Journalister som utfordrer NATO-narrativer er nå ‘informasjonsterrorister’
De syv uovervinnelige
Av Geir Sundet - 3. september 2022
https://steigan.no/2022/09/de-syv-uovervinnelige/
Av Geir Sundet.
Kjell og jeg satt i min semitrailer på kaia i Felixtowe og delte ei flaske vin da det banka på døra. Vi sto parkert slik at vi stirra på skutesida til containerferga som skulle frakte oss til Gøteborg, og venta på å kjøre ombord. Tor Line hadde et nytt skip denne gang, Tor Dania. Skipsspedisjonen lenger nede langs kaia var imidlertid den samme gamle, men den og skipet skulle snart spille en helt annen rolle enn vanlig.
Vi så fram til å komme ombord, til 37 timer med videofilmer og vodka fra slappkista* – hvor skrukorken skulle slåes av i to raske håndbevegelser, en mot deg, så korken begynner å spinne, og en rett opp – slik at korken forsvant for aldri å bli skudd på igjen. På disse overfartene var vi vanligvis aleine, eller to – tre sjåfører, men i dag sto det tre biler ved siden av våre to, med tilsammen sju mann.
Etter en del turer sammen, var Kjell blitt en av mine beste venner. Hans måte å snakke til folk gjorde inntrykk og blei respektert. Det skjedde stadig vekk morsomme og gjerne uventa ting når vi lasta eller lossa, og ikke minst når vi venta på lass. Regelverket blei ikke alltid fulgt, men vi landa som regel på beina, kanskje jeg mer enn han. Hadde vi anledning, tok vi en fest.
Akkurat nå satt vi og mimra om at vi kvelden i forveien hadde kjørt flere kilometer i fylla ut av en liten landsby – med en politibil som forridder. Kjell viste om en pub i landsbyen, og der hadde vi tatt kvelden. Bilene sto parkert ved bygrensa, ti minutters spasertur unna.
Etter en strålende kveld, hvor vi blei sittende en time etter stengetid sammen med ekteparet som eide og dreiv puben og snakke om gamle Bedforder, sto to politifolk og venta på oss ved bilene.
– Dere kan ikke stå her med kjølemaskinene på! Folk i nabolaget klager.
– Vi kan ikke slå dem av, sa Kjell, da blir de dypfrosne pizzabunnene ødelagt!
– Vi kan vise dere en parkplass utenfor byen. Følg oss.
– Går ikke. Vi har drukket!
– Hvor mye?
Vi telte over og anslo at omregna i øl blei det åtte pinter, selv om det kanskje var å ta hardt i.
– No problem – drive slowly.
Så, etter at to norsk semier med katastrofelys hadde kjørt bak politibilen et par kilometer på venstre side av veien til parkeringsplassen, kom begge offiserene ut av bilen.
– Dere er hjertelig velkommen tilbake ved seinere anledninger. Parker her, ring oss, så kjører vi dere fram og tilbake.
Mens vi friska opp minnene fra kvelden før, og fra forskjellige landsbypuber, vertshus og kneiper vi hadde besøkt utenfor Liverpool mens vi venta på lass – blei vi klar over bankinga på bildøra, og rulla ned vinduet.
Utenfor bilen sto en smilende, bukkende og svært høflig funksjonær fra skipsspedisjonen. Han fortalte beklagende at ferga vi skulle med var helt ny, og den hadde ikke like mange lugarer som den gamle, kun fem. Dermed var vi, beklagelig nok, overbooka, for bestillingene var gjort etter kapasiteten på den gamle båten.
I godt humør som vi var, og for å retter opp en slik beklagelig feil sa vi oss villige til å sove i bilene. Det gjør vi jo hele tida likevel.
De andre bilene på kaia var en svensk termo semi fra Frigoscania med to mann på bilen. Bortenfor den, en spesialbil med svenske skilt, en toaksla sjuogenhalv tonner med et stort overbygg av tre med lufteluker, dører på siden og løftelem bak. Også den med to mann. Den femte og siste bilen var en stor varebil med engelske skilt. Sjåføren slo i døra mi kort tid etter at speditøren.
– Those fucking bastards, var åpningsreplikken. – I’m an irish communist, and these fuckin’ bastards are fucking with us. Han hadde funnet ut at dette var andre turen med den nye ferga, ikke første, og Tor Line hadde overbooka med vilje. Vi burde nekte å kjøre ombord.
– Tja. Da stilte saken seg litt annerledes også for oss. Heller ikke vi likte å blir lurt. Vi var med.
Iren samla raskt hele gjengen bak aksjonen.
Litt seinere var fergefunksjonæren tilbake. Han beklaga igjen. Denne gangen tilbød han Kjell og meg fly til Gøteborg. Jeg synes dette var en flott ide.
–Vil ikke sa Kjell.
–Hvorfor ikke? Tenk på den festen vi kan ha. Fly til Sverige. Hotell i Gøteborg!
–Vil ikke, gjentok Kjell. Jeg har 60 flasker.
Om dette var noe han fant på – om han hadde flyskrekk, ikke ville skilles fra bilen eller hadde andre grunner veit jeg ikke, men jeg ville ikke fly uten Kjell. Så der vi sto.
–Sorry. Can’t do.
Da iren blei klart over at vi hadde tilbudt oss å sove i bilene foreslo han at ingen kjørte ombord før vi fikk 200 pund hver. 2000 kroner, tilsvarende 5000 kroner i dag. Det blei formidla fergefunksjonæren som nok en gang forsvant. Alle sju samla seg nå på kaia foran bilene.
– Når han kommer tilbake kommer han til å tilby 100. Det nekter vi, sa iren.
Ganske riktig. Etter fem minutter var han tilbake i den lille speditørbilen, og snudde så på ny.
– Nå kommer han til å si at de ikke har penger, og at vi må ta det opp med ledelsen i Gøteborg i morra.
Også det stemte. Vi flirte.
Etter en lengre pause kom han tilbake, nå med et dokument til hver enkelt, underskrevet og stemplet, hvor vi blei lova 200 pund ved ankomst Gøteborg. Etter en kort diskusjon blei vi enig om å godta det. Under tvil. Antagelig troverdig nok at fergekontoret ikke hadde liggende 1400 pund i kontakter. Så vi kjørte ombord. Normal avgang var klokka 19. Nå var vi forsinka. Kjell hadde ikke riktig strømkopling på sitt aggregat og måtte ta heisen opp og stå i friluft på øvre dekk, mens jeg fikk strømkobling på nedre.
Vi samla oss raskt i messa alle syv i en aldri så liten seiersrus. Vi fikk kjøpt ei kasse øl fra slappkista, og jekka opp hver vår mens vi venta på at stuerten skulle lage middag.
Spesialbilen viste seg å være en dyrebil som hadde henta fem løver og en tiger i en dyrepark i England. Turen var planlagt i flere månder. Løvemannen fortalte at transporten ikke kunne gå med passasjerferge på grunn av de ville dyra, og at han hadde booka flere måneder i forveien.
Iren bodde i London, tidligere langtransportsjåfør som hadde gitt seg med kjøring for noen år siden. Nå hadde han blitt bedt om om å ta et spesiallass med medisiner til Helsinki i Finnland. Det ville han ikke. De hadde fortsatt å mase og lokka med den beste ferga som gikk, med de vakreste kvinnene man kunne tenke seg, og en helt vidunderlig mat. En opplevelse for livet. Those fuckin’ bastards.
– And than I «feckin» ended up here with six guys, på en båt uten kvinnfolk og uten nok lugarer. Som attpåtil var bevisst overbooka.
Det skulle bli verre. Etter et par øl, i stigende atmosfære av samhold og seier, kom kapteinen, en liten danske, tassende med stor uniformslue og nystrøken uniform. Han tenkte kanskje han skulle gjøre det hele godt igjen med å forklare, beklage og unnskylde. Det fikk han ikke riktig til, og oppnådde bare å få kjeft. Han ville ikke innrømme at Tor Line bevist hadde overbooka. Det hele var en beklagelig feil. Iren ga han inn, og Løvemannen var ikke nådig.
Så reiste Kjell seg som enda ikke hadde sagt så mye. Stemninga var nå ganske faenivoldsk. Han tok et par skritt ut på golvet, retta en slapp pekefinger mot panna til kapteinen og sa et ord: «Bøtteknott».
Dermed var det slutt. Kokken smalt igjen luka til messa. Her skal ingen få mat. Kapteinen snudde på hælen og gikk til lugaren sin – eller broa – eller hvor nå kapteiner går mens de furter.
Vi andre blei sittende og åpne hjertene våre for hverandre rundt øl-kassa som blei stadig lettere.
Sjøl var jeg ikke sjøsterk de første årene jeg kjørte ute, men så lenge jeg lå på ryggen holdt jeg sjøsjuken på avstand. Snart måtte jeg klatre ned gjennom lukten av salt og solarolje til nedre dekk hvor jeg krøyp under dyna i lastebilhytta. Der lå jeg i 19 timer i strekk, mens en kraftig kuling jobba med skuta og kasta henne i alle retninger.
-o0o-
Da vi begynte å se land i Sverige, og igjen var samla i messa, var iren dritnervøs. Han som hadde opptråd som general på kaia i Felixtowe så nå for seg store politistyrker som sto klar i Gøteborg for å bure han inn. Han hadde tidligere kjørt Midtøsten, og kjente en sjåfør i Malmø som han hadde reddet ut av ørken i hine hårde dager. Kanskje han kunne mobliseres? Kanskje han hadde en gjeng? Pengene kom vi ikke til å få, those fucking bastards hadde sikkert noe i ermet.
Hva han hadde erfaring med tidligere i livet veit jeg ikke, men rundt ølkassa hadde vi funnet hverandre i felles kommunistiske sympatier. Politisk undertrykkelse i Irland og Nord-Irland har vært av en hardere og mer voldelig karakter enn i Norge. Sjøl hadde jeg også mine erfaringer, og jeg sto nærmest baugporten. Det var en strategisk posisjon og jeg forsikra han at jeg kunne blokkere ilandkjøringa. En rask telefon til svenske media ville gi speditøren og rederiet en publisitet de nødig ville ha. Vi hadde gode kort. Å tillate en sjåfør å ligge i bilen på nedre dekk i kuling ville heller ikke ta seg godt ut. Rykte sa at laustrallene hadde slitt seg i liknende vær på første tur, og deler av dekket var rydda med showeldozer.
Da losen kom ombord fra Losbåten fulgte en representant for speditøren med ombord. Vi blei innkalt til kapteinens kontor, og overlevert hver vår konvolutt med 200 pund. Representanten beklaget det inntrufne på det dypeste, og lovte at det aldri skulle skje igjen.
-o0o-
Denne turen foregikk i siste halvdel av åttitallet. Etter immigrasjonskontoret så jeg aldri iren igjen. Han som klarte å forene sju tilfeldige karer til en enhet som tvang ferjeselskapet til å betale oss 14 tusen kroner som kompensasjon for tabben sin. Jeg så heller ikke Løvemannen, assistenten hans eller de to svenskene fra Frigoscandia, men Kjell og jeg møttes med ujevne mellomrom, og en replikk gikk stadig igjen:
Bøtteknott!
* Slappkiste. For folk som ikke har kjørt containerferger eller vært til sjøss; Slappkiste er et sjømannsuttrykk for ei kiste med artikler til salgs for mannskapet på et skip, med varer som sjokolade, toalettartikler, tobakk og alkohol.
Den internasjonale kjempen Paul Robeson
Av Bertil Carlman - 4. september 2022
https://steigan.no/2022/09/den-internasjonale-kjempen-paul-robeson/
Paul Robeson (1898–1976) var en amerikansk sanger og skuespiller. Han var også en glødende forkjemper for de svartes rettigheter. På grunn av kommunistiske sympatier var han i 1950–1958 nektet utreisetillatelse fra USA. I 1958–1963 var han bosatt i Storbritannia. Som konsertsanger (fra 1925) ble han berømt som fremragende tolker av spirituals og verdenskjent gjennom sine mange grammofoninnspillinger. Han turnerte i Europa, og hadde konsert i Oslo i 1949. Bertil Carlberg har oversatt en artikkel av den kinesiske professoren Gao Yunxiang om hvorfor Robeson var så høyt elsket i Kina.
Introduksjon av Bertil Carlberg
Sedan något år får jag ständiga nyhetsbrev från Friends of Socialist China. I och med det senaste brevet,”Varför Folkrepubliken Kina omfamnade Paul Robeson” råkar ett par av mina funderingar om honom åter dyka upp.
Här är först en kort video från 2015 som beskriver honom bra (Paul Robeson.) Wikipedia skriver så här om honom: Political views of Paul Robeson ”Underhållaren och aktivisten Paul Robesons politiska filosofi och uttalade åsikter om inhemska och internationella kommunistiska länder och rörelser, var föremål för stor oro för västerländska massmedia och USA:s regering under det kalla kriget. Hans åsikter orsakade också kontroverser inom raden av svarta organisationer och inom underhållningsindustrin.” Man kan också på nätet läsa ”Robeson identifierades aldrig officiellt som medlem av kommunistpartiet i USA (CPUSA) nationellt eller internationellt. Robesons tro på socialism, hans band till CPUSA och vänsterfackföreningar, och hans erfarenheter i Sovjetunionen fortsätter att orsaka kontroverser bland historiker och forskare såväl som fans och journalister.” Han gjorde också en inspelning av Sovjetunionens nationalhymn.
Min tidigare tanke var att göra en artikel som jämförde senatsförhöret av Paul R. den 31:a maj 1948, med senatsutfrågningen av George Galloway den 3:e november 2012, men det blev aldrig av. Men nu då jag fått veta mer om Pål Robesons förhållande till Kina, är det väl lämpligt att översätta artikeln jag fick, och som skrivits av professor Gao Yunxiang.
Why the People’s Republic of China embraced Paul Robeson – Friends of Socialist China
Nedanstående artikel av Gao Yunxiang (professor i historia vid Toronto Metropolitan University i Kanada och författare till den kritikerrosade Arise, Africa! Vråla, Kina! Svarta och kinesiska medborgare i världen under det tjugonde århundradet, publicerad förra året) är en fascinerande och detaljerad redogörelse för de speciella relationerna mellan den kinesiska revolutionen och den stora afroamerikanska sångaren, skådespelaren och marxisten Paul Robeson (1898–1976), som är från 1930-talet och som fortfarande påverkar oss. Professor Gao beskriver detta som «en del av historien som förbinder svart internationalism med kinesiska och kinesisk-amerikanska människors erfarenheter.»
Hon förklarar att den Kinas kärlek till Robeson «härrör mest av allt från hans roll i att över världen sprida folkrepubliken Kinas framtida nationalsång». Introducerad i november 1940, uttryckte dess texter för Robeson, «beslutsamheten hos världens förtryckta, i deras kamp för befrielse.» I november 1941 spelade han in den på ett album tillsammans med Chinese People’s Chorus, som hade organiserats av medlemmar i Chinese Hand Laundry Alliance, en viktig arbetarklassorganisation i New York Citys Chinatown. Soong Qingling, änka efter Kinas första president dr. Sun Yat-sen, och senare hederspresident i Folkrepubliken Kina, beskrev Robeson som «folkets röst i alla länder».
Robesons kopplingar till det kinesiska folkets kamp och ambitioner går dock tillbaka till åtminstone 1935, då han i London träffade Mei Lanfang, betraktad som fadern till den moderna Pekingoperan, som återvände från tre veckors framgångsrika framträdanden i Sovjetunionen.
Den 1 oktober 1949, när ordförande Mao proklamerade grundandet av Folkrepubliken Kina, sjöng Robeson nationalsången på Gatorna i Harlem, och kopplade sina gratulationer till den kinesiska ledaren. Trots ondskefull förföljelse stod han på sig, när kinesiska styrkor gick in i Koreakriget. Ömsesidigt stöd mellan Folkrepubliken Kina och Demokratiska folkrepubliken Korea skulle, insisterade han, vara den «stora sanningen» i deras gemensamma resa till frihet. Det var bara logiskt för kinesiska volontärer att komma till «det heroiska koreanska folkets hjälp».
Artikeln belyser också hur filmen ”The proud Valley” från 1940, med Robeson i huvudrollen, och som utspelar sig i gruvsamhällena i södra Wales, visades i Kina på 1950-talet samt hans deltagande i vänskapsaktiviteter för Kina i Storbritannien efter att myndigheterna i USA tvingades återställa hans pass.
Även om den här artikeln innehåller ett par påståenden i sina slutsatser som redaktörerna för denna webbplats inte håller med om, publicerar vi den igen, eftersom det fascinerande och rörliga historiska materialet, som den presenterar, måste göras känt för en så bred publik som möjligt. Artikeln publicerades ursprungligen av Aeon Newsletter i Australien.
Hvorfor Folkerepublikken Kina omfavnet Paul Robeson
Av professor Gao Yunxiang.
Flera gånger under de senaste åren har kinesiska programföretag sänt program som innehåller Paul Robeson (1898–1976), en av de mest populära afroamerikanska sångarna och skådespelarna på sin tid, och en välkänd medborgarrättsaktivist. China National Radio och olika kanaler i den mycket inflytelserika China Central TV visade Robeson på program 2009, 2012 och 2021 vilka berättade om Kinas motstånd mot utländska militär aggression. Detta är en anmärkningsvärd stor täckning i kinesiska medier av en amerikan som dog för flera decennier sedan. Även om det inte är allmänt känt i USA, fortsätter förhållandet mellan Robeson och Kina att skapa genklang i dagens Kina. Det är en del av den historia som förbinder svart internationalism med erfarenheterna från kinesiska och kinesisk-amerikanska människor. Robeson var en av de viktigaste personerna i en allians mellan det maoistiska Kina och politiskt radikala afroamerikaner.
Den kinesiska kärleken till Robeson härrör mest av allt från hans roll i att över jorden sprida Folkrepubliken Kinas framtida nationalsång. I november 1940, i New York City, fick Robeson ett telefonsamtal från den kinesiska författaren och filosofen Lin Yutang. Lin bad Robeson att träffa en nykomling från Kina: Liu Liangmo, en produktiv journalist, begåvad musiker och kristen aktivist. Inom en halvtimme var Robeson i Lins lägenhet för ett möte. I sina många artiklar som publicerades i kinesiskspråkiga tidskrifter, påpekade Liu att Robeson «strålade mot mig med sitt vänliga leende och höll fast mina händer i sina gigantiska händer». De två blev snabbt vänner.
Robeson frågade om ’masssångrörelsen’ som Liu hade initierat i Kina. Liu berättade för honom om den nya genren av kinesisk kamp och folksånger, som han hade hjälpt till att skriva inför krigsmobiliseringen, och han sjöng några stycken. Robesons favorit var signaturstycket ’Chee Lai!’ eller ‘March of the Volunteers’ eftersom, som han förklarade, dess lyrik ‘Stå upp, ni som vägrar att vara bondslavar!’ uttryckte beslutsamheten hos världens förtryckta, i deras kamp för befrielse. Robeson lyssnade uppmärksamt på Lius återgivning av låten, gjorde några anteckningar och gav sig av med en kopia av texten. En stjärnklar natt, veckor senare, deltog Liu i en Robeson-konsert utomhus på Lewisohn Stadium på campus vid City College of New York. Robeson sjöng många ”Negro Spirituals” och sånger om nationella strider mot fascismen; sedan meddelade han: ‘Jag ska sjunga en kinesisk kampsång ikväll för att hedra det kinesiska folket, och den låten är ‘Chee Lai!’ Robeson, erinrade sig Liu, sjöng på perfekt kinesiska.
Omslag till albumet Chee Lai! inspelad av Paul Robeson, Liu Liangmo och Chinese People’s Chorus för Keynote Records 1941
I november 1941 spelade Robeson, Liu och Chinese People’s Chorus (som Liu hade organiserat bland medlemmar i Chinese Hand Laundry Alliance, en fackförening i New York Citys Chinatown) ett album med Keynote Records med titeln Chee Lai! Sånger från Nya Kina. Lius marginalanteckningar för albumet berättar, att han såg samarbetet som «ett starkt tecken på solidaritet mellan kineserna och ’Negro people’». Robesons anteckningar lyder:
Chee Lai! (Stå upp!) är på miljontals kinesers läppar i dag, ett slags inofficiell hymn, har jag fått höra, som kännetecknar detta folks oövervinnerliga anda. Det är ett nöje och ett privilegium att få sjunga både denna sång, med modern komposition, och de gamla folkvisor som en nation i kamp har satt nya ord på.
Madame Sun Yat-sen (Soong Ching-ling), ……….. berömde Robeson som «folkets röst i alla länder» och «vår egen Liu Liang-mo, som har lärt en nation av soldater, gerillatrupper, bönder och vägbyggare att sjunga medan de sliter och slåss.» Madame Sun tillade att hon hoppades att albumet med låtar «som blandar harmonierna i öst och väst [skulle] vara ett annat band mellan fria folk.» New York Times hyllade albumet som ett av årets bästa, och det blev snabbt populärt runt om i världen.
Under 1940- och 50-talen gjorde Robeson flera repriser av ‘Chee Lai!’ vid sina många konserter i Nordamerika och Europa, och låten blev en del av det västerländska livet. Hollywoods filmskapare antog «Chee Lai!» som ledmotiv till MGM-filmen Dragon Seed (1944), med Katharine Hepburn i huvudrollen och ursprung i Nobelpristagaren Pearl S Bucks bästsäljande roman om Kinas motståndskrig mot Japan. US Army Air Force Orchestra spelade melodin i början och slutet av en film producerad av det amerikanska utrikesdepartementet, Why we fight: the Battle of China (1944), regisserad av Frank Capra.
Robeson och Lius samarbeten var en del av Robesons allianser med vänsterkinesiska konstnärer som kom på besök. Bland dem Robeson blev vän med fanns Pearl S Buck, romanförfattaren och ’vakthållaren’ för kinafrågor i USA, Anna May Wong, en känd kinesisk-amerikansk skådespelerska, Madame Sun Yat-sen och Mei Lanfang, Kinas mest framstående operasångare. Mannen som kinesiska statliga medier skulle kalla «Black King of Songs» och Mei – «King of Peking Opera» – hade träffats i London 1935. Mei anlände dit i maj, efter ett tre veckors framgångsrikt framträdanden i Moskva och Leningrad med Hu Die(Butterfly Wu) – framröstad till Kinas «Filmdrottning» av fans 1933. Robeson var i London och agerade i Stevedore (1934), en pjäs om svart-vit arbetarenhet som hade producerats i New York City.
Robeson, som nu etablerat sig som en orädd och pålitlig vän till Kina, blev politiskt gift i USA
Robesons antagande av låten ‘Chee Lai!’ i sin repertoar ledde till ett närmare förhållande med det kinesiska kommunistpartiet (KKP) och med Folkrepubliken Kina., Efter KKPs seger över nationalisterna år 1949, gjorde det segrande partiet ‘Chee Lai!’ till Kinas nationalsång. Den 1:a oktober, sjöng Robeson «Chee Lai!» på Harlems gator för att fira tillkännagivandet av folkrepubliken Kinas etablering. Han skickade ett telegram till Mao Zedong för att gratulera den nya regeringen: «Vi firar Folkrepubliken Kinas födelse, eftersom den är en stor kraft i kampen för världsfred och mänsklig frihet.» People´s Daily och Xinhua News Agency, språkrör för KKP, publicerade Robesons telegram. Robeson, som nu etablerade sig som en orädd och pålitlig vän till Kina, blev politiskt gift i USA.
Den 20 april 1949 hade Robeson sagt till World Congress of Partisans for Peace i Paris att det var «otänkbart att amerikanska negrer skulle gå i krig mot Sovjetunionen [och] för dem som har förtryckt oss i generationer.» Jackie Robinson, den afroamerikanska basebollstjärnan som Robeson hade hjälpt med att bli integrerad i spelet, fördömde Robesons uttalande. Men den afroamerikanska intellektuella medborgaraktivisten W. E. B. Du Bois stod fast vid Robeson, som han påminde om i sin självbiografi (1968):
Robeson sa att hans folk ville ha fred och ’aldrig skulle slåss mot Sovjetunionen.’ Jag gick med de tusentals i vild hyllning.
Detta var för Amerika hans brott. Han kanske hatar vem som helst. Han kanske är med och mördar runt om i världen. Men att förklara att han älskade Sovjetunionen och inte skulle gå med i krig mot det – det var det värsta brott som USA kände till … Ändå har Paul Robeson behållit sin själ och stått på sig. Ändå älskar och hedrar han Sovjetunionen. Ändå har han hopp för Amerika. Ändå hävdar han sin tro på Gud.
People’s Daily fördömde Robinson och försvarade Robeson. [Tidningen] rapporterade Robesons tal och lyfte fram de stående ovationer som stjärnan fick från de 2 000 deltagarna inklusive Nobelpristagaren och kärnforskaren Frédéric Joliot-Curie och Pablo Picasso, en vän till Robeson.
Robesons band med Folkrepubliken Kina och Sovjetunionen lockade fram protester i USA. I augusti 1949, under Peekskill-upploppen i staten New York, attackerade högermobbar en offentlig konsert där Robeson skulle sjunga. Snart drog USA:s utrikesdepartementet in Robesons pass och stoppade hans karriär. Efter dess svåra födelse mitt i det intensifierade kalla kriget, konfronterade det framväxande Kina samtidigt [genom sitt deltagande] i Koreakriget en supermakt med kärnvapen.
I sina skrifter och tal, och i kinesiska statliga medier, gav Robeson och Kina varandra orubbligt stöd. Robeson meddelade att kommunistregeringarnas ömsesidiga stöd skulle vara den «stora sanningen» i deras gemensamma resa till frihet. Således var det bara logiskt för de kinesiska volontärerna att komma till «det heroiska koreanska folkets hjälp», insisterade Robeson. Han var fast övertygad om att Kinas deltagande i Koreakriget var avgörande för att försvara väl förtjänad «frihet, värdighet och säkerhet» för miljontals människor i Asien. People’s Daily citerade en nationell undersökning i USA som visade på majoritetsstöd för att omedelbart avsluta Koreakriget och gav Robeson och Du Bois ’credit’ för att ha påverkat denna trend i den allmänna opinionen.
När nyheterna om Peekskill-upploppen rullade runt om i världen, utfärdade China Federation of Literary and Art Circles och China National Association of Musicians ett gemensamt offentligt brev för att trösta Robeson och uttrycka «vår enorma vrede och stenhårda protest mot brotten från de amerikanska fascistiska banditer som attackerar konserterna med ’the Black King of Songs’». I brevet stod det: «Vi sänder vår broderliga tröst till Robeson från fjärran och välkomnar honom varmt till det befriade Kina.»
Berättelsen om «The Black King of Songs» förändrades i Kina, från exotiserad underhållare till heroisk förebild
Under hela 1950-talet främjade Kina Robeson som en heroisk revolutionär modell för att inspirera de socialistiska medborgarna i Kina. Robeson delade denna höga ställning med några andra utlänningar, inklusive den Nobelprisvinnande forskaren Marie Curie; det vietnamesiska kommunistpartiets ledare Ho Chi Minh, den legendariska kanadensiska läkaren Norman Bethune, och Lu Xun, fader till Kinas moderna litteratur. Robeson var den enda svarta personen som ärades så högt, och detta faktum revolutionerade bilden av svarta människor i Kina och blev en milstolpe i kinesisk-afrikanska relationer.
Robeson gjorde det möjligt för KKP att kontrastera USA:s demokratiska system med Jim Crow-rasism som var apartheidlivet för miljontals svarta amerikaner. Uppmuntrade att acceptera Robeson som en heroisk revolutionär modell, bombarderades massorna i Kina med reklammaterial om honom. Robeson återinfördes som «the Black King of Songs» som ”förkroppsligade det perfekta äktenskapet mellan konst och politik för de förtryckta massorna i världen”. Hans gamla vän Liu Liangmo skrev en artikel med titeln ‘Paul Robeson: The People’s Singer’ och den cirkulerade i Kina och i amerikanska Chinatowns mellan 1949 och 1950. Efter ett decennium som främjade Kinas sak för afroamerikaner i USA, hade Liu just återvänt till Kina för att fungera som tjänsteman på en hög kulturell nivå. Han var pionjär genom att hylla svart amerikansk storhet för det kinesiska folket. Hans artikel om Robeson, skriven månader före utropandet av [folkrepubliken] Kina, förändrade den vanliga berättelsen i Kina om «the Black King of Songs», från exotisk underhållare till en heroisk förebild. Efter Lius artikel översattes Shirley Graham Du Bois biografi om Robeson till kinesiska: Paul Robeson, Citizen of the World. För att ingjuta långvariga budskap på barn inriktade sig vissa kinesiska publikationer år1949 på tecknade serier. Samlingar av Robesons låtar, kallade «Black spirituals» med texter på både engelska och kinesiska och förenklade musiknoter, blev tillgängliga för allmänheten.
I mitten av 1900-talet växte Robeson till en ikon för internationalism och socialistiska värderingar. Kinesiska författare hyllade de fysiska egenskaperna hos «the Black King of Songs» och lyfte fram hans hudfärg i diskussioner om hans konst och politik. People’s Daily utropade: «Så länge vi har Robeson, är svart musiks bidrag till världskulturen självförklarande.» I samma tidning fanns redaktören Yuan Shuipais poesi som berättade om Peekskill -upploppen: ‘Robesons mörka ansikte lyser och Robesons låtar klingar.’ Titeln på biografin Paul Robeson: Citizen of the World belyser hans internationalism. Omslag av alla publikationer om Robeson dominerades av en mörk bakgrund, som indikerar hans ras, i vilken hans ansikte är suddigt och med kinesiska tecken i blodrött, som symboliserar hans vänsterism.
Omslaget till den kinesiska översättningen av Paul Robeson själv utgivna memoarer Here I Stand (1958)
Film bidrog också till Robesons popularitet som hjälte i Kina. Under Republiken Kinas tid (1912–49) dominerades representationen av svarta människor av stereotypa «primitiva» atletiska och musikaliska personligheter och kommersialiserad exotism. De vanliga medierna framställde sällan svarta kändisar men de hade med Robeson. Hans mest kända film, The Emperor Jones (1933), visades på Shanghais teatrar. Med åberopande av den tragiska kinesiska historiska hjälten Xiang Yuöversattes filmen och fick namnet End of the King. Shanghai Daily, den kanske mest populära samtida tidskriften, hade en annons som marknadsförde filmen som ett «Lifetime Masterpiece av Paul Robeson». Annonsen innehöll en koppling som sammanfattade Xiang Yus nederlag.
Filmskapare i Folkrepubliken Kina deltog också i det transkontinentala samarbetet med den uppmärksammade Joris Ivens-dokumentären The Song of the Rivers (1954) [tyskt ljud och engelsk text]. Filmen skildrar Robeson som symbolen för global proletär solidaritet och illustrerar arbetarnas gemensamma öden och förhoppningar vid floderna Volga, Mississippi, Nilen, Yangtze, Amazonas och Ganges. Shanghai Film Studio översatte den omedelbart till kinesiska. Medan den nya regimen i allmänhet avvisade Hollywood- och europeiska filmer, fördes en brittisk film med Robeson – The Proud valley (1940), om en amerikansk sjöman som går med i ett gruvsamhälle i södra Wales och delar sina passioner och kamp – till kinesisk publik runt 1956 och mottogs väl. Med en stillbild från filmen rapporterade People’s Daily 1959, att den kinesiska publiken firade Robesons 61-årsdag med en visning.
Proud Valley presenterade den muskulösa och barbröstade Robeson som en gruvarbetare som kämpade i en arbetskonflikt, och gav Kinas socialistiska medborgare en modell av maskulinitet. Paul Robesons «nakna manlighet», som «vissa vita människor är rädda för», som W E B Du Bois tidigare hade noterat, var inte ny i Kina. Nie Er, den begåvade kompositören av ‘Chee Lai!’, hade utgett sig för att vara en svart gruvarbetare i filmen The Glory of Motherhood (1933), ibland översatt som The Light of Maternal Instinct. Nie distribuerade stolt till vänner bilder av sig själv med namnteckning på. Han var halvnaken och målad mörk för att likna Robeson.
Robeson hade sjungit «Chee Lai!» för att berätta om folkets lidande och kamp i det mörka «gamla Kina»
Folkrepubliken använde också Robesons atletiska kropp för att lyfta fram skillnaden mellan «onormal» och korrupt kommersialiserad professionell sport – i både kapitalistiska länder och de koloniala fördragshamnarna i det «gamla Kina» – och socialistisk sport för medborgarnas och nationens välbefinnande. Kinesiska medier motiverade Robesons korta karriär som professionell idrottare som en nödvändighet för en bra familjeman som «pressades av tyngre skyldigheter efter sitt äktenskap». Och man gav honom applåder för att han förstod att de kapitalistiska ägarna drev sina arenor och lag som företag, och utnyttjade idrottare som riskerade sina liv för att ge vinst. De som skrev om honom noterade att amerikanska affärsmän försökte locka Robeson till en mycket rasistisk och kontroversiell professionell boxning genom att lova honom titeln «King of Boxing» samt stor rikedom, men Robeson vägrade helt och hållet.
År 1958 beslutade USA: s högsta domstol att utrikesdepartementet saknade befogenhet att neka pass till medborgare som vägrade att underteckna försäkran om att de inte var kommunister. Robeson skaffade omedelbart ett nytt pass. Kinas statliga medier firade hans nya frihet att resa som en triumf för rättvisa, fred och demokrati. Mellan 1958 och 1960 följde People’s DailyRobesons resor och hyllade hans fortsatta tillgivenhet för Kina. Tidningen rapporterade att sångaren hyllade stödet från det kinesiska folket, genom att reprisera kinesiska folksånger, inklusive klassikern «Over That Faraway Place», anpassad från en kazakisk folklåt, vid sin Carnegie Hallkonsert och vid British Peace Councilmötet i London 1958. Tidningen firade att Robeson «sjöng för det nya Kinas 10-årsdag» vid en konsert 1959 anordnad av Sino-British Friendship Association på Princes Theatre i London. People’s Daily kommenterade också att medan Robeson hade sjungit «Chee Lai!» för att berätta om folkets lidande och kamp i det mörka «gamla Kina», framförde han romantiska folksånger som «Over That Faraway Place» för att återspegla optimismen och lyckan i det nya Kina. 1960 deltog Robeson och hans fru tillsammans med 9 000 personer i den första kinesiska filmfestivalen i London. Den organiserades av British Academy of Film and Television Arts.
Tjänstemän från USA såg till att Robesons pass «inte var giltigt för resor till eller i kommunistkontrollerade delar av Kina [,] Korea [och] Vietnam [,] eller till eller i områden i Albanien [och] Ungern.» Så People’s Daily presenterade sin återförening med kinesiska delegater i London för att framställa en rosig bild av socialistisk utveckling, medan det stora språnget pågick. Denna radikala kampanj, som syftade till att komma ikapp och överträffa industrialiseringen i Storbritannien och USA och att bygga socialismen «bättre, snabbare och billigare», ledde till stor hungersnöd för 20–30 miljoner människor.
Robeson hade redan storvulna ideologiska och konstnärliga visioner, innan han först stötte på vänsterkineser och det kinesiska kommunistpartiet. Ändå formade dessa kontakter påtagligt hans filosofiska, politiska och personliga uppfattningar om livet och om framtiden. Kina blev en glad förlängning av hans vänsteråsikter. Robeson hade förutspått att den kommunistiska segern 1949 gjorde Kina till modell för miljoner människor att besegra kolonialismen. Han föreställde sig på ett romantiskt vis, att den färgade världen kunde se det stigande Kina som en «ny stjärna i öst … som pekar ut vägen från imperialistiskt slaveri till självständighet och jämlikhet. Kina har visat vägen.»
Vänsterns arv att framställa afroamerikanska figurer som de sanna revolutionärerna fick Folkrepubliken Kina att omfamna Robeson som en hjälte och en förebild. Robesons offentliga stöd motiverade KKP:s engagemang i Koreakriget och gjorde det lättare för dess nya diplomatiska försvar och taktik. När Kina motsatte sig den sovjetiska dominansen av världskommunismen och [när Kina] strävade efter ledarskap för tredje världen (som band Kinas öden med tidigare jordbrukskolonier i Asien, Afrika och Latinamerika), överbryggade Robesons gigantiska globala position Kinas allians med Afrika. Men efter den kinesisk-sovjetiska splittringen i början av 1960-talet tystnade Kinas statliga medier och utgivare om Robeson. Hans 70-årsdag 1968 gled förbi utan förvarning i Kina, även om hans tidigare födelsedagar firades som statliga angelägenheter. Robesons ståndpunkt som förespråkade fredlig samexistens mellan länder med olika system, mycket applåderad av Kina under Koreakriget, hamnade nu på fel sida av spänningarna mellan Sovjetunionen och Kina.
1976, med slutet av de radikala maoistiska åren, kom Robeson tillbaka som en hjälte, och han är idag fortfarande populär i Kina. Även när Kina går från kommunism till fullskalig kapitalism, behåller Robeson en speciell plats i nationens hjärta. Olika statliga organ, inklusive Soong Qingling (Madame Sun Yat-sen) Foundation, China Society for People’s Friendship Studies och China Daily organiserade en hyllning den 9 april 2008, som markerade Robesons 110-årsdag. Hans version av «Chee Lai!» spelades i Grand Hall på folkkongressen i Peking under Nie Er Music Week 2009. Robeson hyllas för att ha spridit Kinas nationalsång över världen, för sina sånger som fick hjärtan att beröras, för sina bidrag till den kinesiska nationens befrielse – och för vänskapen mellan folket i Kina och USA, särskilt afroamerikaner. Hans klassiska ”Ol’ Man River” fortsätter att fascinera kineserna.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Ukrainsk eks-general: – Vi har tapt hundretusener
Av red. PSt - 4. september 2022
https://steigan.no/2022/09/ukrainsk-eks-general-vi-har-tapt-hundretusener/
General Sergey Krivonos, som tidligere var nestleder for Det nasjonal sikkerhets- og forsvarsrådet i Ukraina, kom med uttalelser som var ekstremt ubehagelige for Kiev-regimet. Den pensjonerte generalen svarte på spørsmål fra ukrainske journalister og sa at de uopprettelige tapene til den ukrainske hæren ikke kan sammenlignes med tallene som er presentert av landets tjenestemenn, inkludert representanter for generalstaben.
Sergey Krivonos bemerket at de uopprettelige tapene for Ukraina siden 24. februar ikke er titalls, men hundretusener. Ifølge Krivonos overlevde «Ukraina i februar-mars-april» ikke på grunn av myndighetenes handlinger, men på grunn av «folkets selvorganisering».
General Krivonos:
Det var menneskene som organiserte seg og gjorde alt uten å vente på noen kommandoer.
Den tidligere nestlederen i det nasjonale sikkerhets- og forsvarsrådet forstår ikke hvorfor hundretusener av ukrainske sikkerhetstjenestemenn, inkludert de som ble mobilisert, døde. Husk at for noen uker siden kunngjorde generalstaben for de væpnede styrker i Ukraina at siden 24. februar utgjorde de uopprettelige tapene til den ukrainske hæren rundt 9,5 tusen mennesker. Det viser seg at dette er en undervurdering av de reelle tapstallene dusinvis av ganger.
Den ukrainske generalstaben sa for få uker siden at de samlede tapene til hæren siden 24. februar var 9.500 folk. Hvis vi skal tro den tidligere general Krivonos er det virkelige tallet flere titall ganger høyere.
Den ukrainske generalstaben sier at uttalelsene til general Krivonos er «uakseptable under en militær unntakstilstand».
Den internasjonale gruppa for de uvaksinerte rapporterer sine funn
Av skribent - 4. september 2022
https://steigan.no/2022/09/den-internasjonale-gruppa-for-de-uvaksinerte-rapporterer-sine-funn/
Av Dr Rachel Nicoll, 31. august 2022 13:05
Det er tydelig at mange nå våkner opp til erkjennelsen av at mye av regjeringens fortelling om pandemien var feil og at mange av de forebyggende tiltakene mot covid-19 gjorde mer skade enn nytte. Begge kandidatene til Storbritannias statsminister har nylig innrømmet at nedstengningene var en feil. Spesielt mange av den intetanende offentligheten som underkastet seg vaksinasjonene begynner nå å stille spørsmål ved behovet for dem. Vaksinasjoner har ikke oppfylt påstandene til produsenter og myndigheter, og få i mainstream-vitenskapen ser ut til å ha forutsett de hyppige mutasjonene som gjør de tidlige vaksinene stort sett ubrukelige. Flere begynner nå å stille spørsmål ved de uventede, og noen ganger dødelige, tilstandene som noen av de vaksinerte på mystisk vis utvikler like etter vaksinasjon. Andre har rett og slett «vaksinetrøtthet» og orker ikke ta flere stikk.
Videre er det de som kan noe om immunologi og kan se at naturlig immunitet fra å ha fått viruset gir dem utmerket beskyttelse (ikke bare antistoffer, men også den lengre varige T-celle-immuniteten) mot mange fremtidige varianter. De har også lenge erkjent at du ikke kan stoppe spredning av et svært smittsomt virus, slik det ble erkjent i den evidensbaserte britiske pandemiplanen, som lunefullt ble forkastet av Boris Johnson og hans ‘ekspert’-rådgivere. De kan også se at disse ekspertenes anbefalte metoder for å unngå viruset (masker, nedstengning, sosial distansering) ikke har fungert, og vi ser nå resultatene av ‘Zero Covid’-politikken i Kina, hvor påfølgende byer blir plassert tilbake i lockdown.
Interessant nok har US Centers for Disease Control (CDC), som ga de offisielle anbefalingene om lockdown, masker og sosial distansering gjennom hele pandemien, som ble fulgt slavisk i Storbritannia og andre steder, nå stille endret sin veiledning til å gå inn for personlig ansvar ved å uttale at
«Personer kan bruke informasjon om det nåværende nivået av COVID-19-påvirkning på deres samfunn for å bestemme hvilken forebyggende atferd de skal bruke og når.»
De anbefaler nå den individuelle risikovurderingen og risikobaserte mottiltak som mange av oss har tatt til orde for fra starten av pandemien, siden eldre og de med komorbiditet alltid har vært i mye større risiko enn friske barn og unge voksne. Faktisk kunne mye av den reviderte CDC-veiledningen vært klippet og limt inn fra Den store Barrington-erklæringen . Det er bare så synd at så mange av oss har blitt angrepet, kansellert og sparket fra jobben for å ha sagt dette fra begynnelsen.
Les: Den store Barrington-deklarasjonen
Selv om det tidlig i pandemien var mye snakk om å oppnå ‘flokkimmunitet’ gjennom infeksjon eller vaksinasjon, hører vi ikke lenger noe om dette, siden det har blitt klart at vaksinasjon ikke gir flokkimmunitet; å oppnå flokkimmunitet gjennom infeksjon ville oppheve gyldigheten til vaksinen. Selvfølgelig, siden vaksinasjoner ble introdusert, har det blitt umulig å vurdere naturlig flokkimmunitet, men det er ingen grunn til å anta at det ikke ville blitt oppnådd uten vaksiner; det er mange bevis på eksisterende immunitet mot andre koronavirus.
Det er ikke klart nøyaktig hvor mange av oss som er helt uvaksinerte; Tallene varierer fra 5 millioner (offisielle regjeringskilder i Storbritannia) til over 23 millioner (andre kilder). Dette betyr noe, fordi over 23 millioner representerer rundt 35 % av den britiske befolkningen, en ikke ubetydelig andel. Interessant nok er disse 35 % nøyaktig samme andel som det offisielle antallet uvaksinerte globalt. Så mye for at de uvaksinerte er en liten og ubetydelig minoritet! Vi kan alle huske hvordan regjeringer rundt om i verden har forsøkt å stigmatisere uvaksinerte som pariaer de siste 18 månedene på grunn av deres «egoisme» ved å nekte å ta vaksinen, og dermed sette andre i fare ved å potensielt overføre COVID-19. Likevel tyder alle bevis på at vaksinasjon ikke forhindrer overføring av COVID-19, et punkt som selv vaksineprodusentene nå erkjenner. CDC har også stilltiende erkjent dette ved å uttale at «forebyggingsanbefalinger ikke lenger skiller basert på en persons vaksinasjonsstatus fordi gjennombruddsinfeksjoner forekommer». Det gir til og med motvillig naturlig immunitet ved å si:
«Personer som har hatt COVID-19, men ikke er vaksinert, har en viss grad av beskyttelse mot alvorlig sykdom fra deres tidligere infeksjon.»
Og hvem, etter minst to og et halvt år med eksponering for et svært overførbart virus, har ikke hatt COVID-19, selv asymptomatisk? Så hvorfor bry seg med å vaksinere i det hele tatt?
Så hva er erfaringene til de uvaksinerte? En fersk studie ledet av Dr. Rob Verkerk fra Alliance for Natural Health International, som evaluerte undersøkelsesresultater fra 18 500 fullstendig uvaksinerte respondenter i en undersøkelse utført av det internasjonale, Storbritannia-baserte Control Group Cooperative, fant at årsakene til å unngå covid-19-vaksinasjon inkluderte mistillit til helsemyndigheter, myndigheter eller farmasøytisk industri, utilstrekkelig bevis på sikkerhet eller effektivitet og bekymringer over potensielle skader eller uønskede reaksjoner. Over 70 % stolte på naturlige midler for forebygging og behandling, mens to tredjedeler også brukte gjenbrukte, generiske, off-patenterte legemidler som ivermektin og hydroksyklorokin, som ikke gir noen inntekter til verdens ledende farmasøytiske selskaper.
Les: Ny studie: Bruk av ivermectin reduserte dødsrisikoen fra covid-19 med opp til 92%
Så var disse uvaksinerte personene alle Covid-frie? Nei, og det var verken forventet eller ønsket – man kan ikke bygge opp naturlig immunitet uten å pådra seg infeksjonen. Blant dem som fikk covid-19 i løpet av rapporteringsperioden, rapporterte bare 0,4 % sykehusinnleggelse (enten som inne- eller poliklinisk). Siden dette var en internasjonal kohort, er det ikke mulig å sammenligne dette tallet med nasjonale sykehusinnleggelsesrater, som ofte ikke er tilgjengelige. Imidlertid er en rate på 0,4 % tilstrekkelig lav til å antyde at de uvaksinerte ikke har lagt en betydelig ekstra belastning på helsevesenet. Selv om det har vært mange medieoverskrifter som snakker om ‘pandemien til de uvaksinerte’, var de faktiske bevisene for dette alltid tynne i praksis og har siden fordampet totalt. Dette gjelder spesielt når man husker på at alle som pådrar seg COVID-19 innen to uker etter vaksinasjon er merket som «uvaksinerte». I stedet, en nyere studie viste at det i Storbritannia er et økende antall covid-19-tilfeller, sykehusinnleggelser og dødsfall blant vaksinerte eldre.
Videre rapporterte det store flertallet av respondentene fra sykehusinnlagte kontrollgruppe at de ikke hadde bruk av naturlige midler eller gjenbrukte legemidler på sykehus, noe som reflekterer den vanlige oppfatningen om at disse produktene ikke fungerer og ikke bør brukes i helsevesenet. Dette betydde at enhver pågående fordel de kunne ha opplevd av disse rettsmidlene umiddelbart ble begrenset. Selv om det ikke er nevnt av forfatterne, var en annen faktor som potensielt kan påvirke alvorlighetsgraden av sykdom i denne gruppen av individer som trodde på egenomsorg den sannsynlige lavere forekomsten av komorbiditeter (fedme, type 2-diabetes, hjerte- og karsykdommer osv.), som man har funnet ut vil forutsi mer alvorlig sykdom.
Foruroligende nok rapporterte respondentene om en høy forekomst av psykiske helseproblemer. Mye av dette er sannsynligvis på grunn av den legaliserte oppsigelsen fra jobber på grunn av å være uvaksinert (nådde en topp på 29 % hos respondenter fra Australia og New Zealand), de personlige hatkampanjene som mange opplever og er et mål for offentlig mobbing (57 % til 61 % i Australia, New Zealand, Vest- og Sør-Europa og Sør-Amerika). Andre nyttige punkter fra undersøkelsen inkluderer det faktum at de som rapporterte at de aldri hadde på seg masker, også opplevde den laveste forekomsten av mistenkt eller bekreftet COVID-19, noe som nok en gang indikerer at masker er ineffektive når det gjelder å stoppe et virus.
Denne studien ble opprinnelig plassert sammen med preprintserveren ResearchGate, men ble fjernet med den begrunnelse at «innholdet kan utsette [ResearchGate] for skade, potensielt juridisk ansvar, eller [var] i strid med [dens] vilkår». Heldigvis holdt Dr. Verkerks team og Control Group Cooperative ut og analysen og tolkningen, i revidert og til og med utvidet form, har nå blitt vellykket fagfellevurdert og publisert i det mye dristigere International Journal of Vaccine Theory, Practice and Research . En utmerket kommentar til denne studien er lagt ut av Alliance for Natural Health.
Dr. Rachel Nicoll er medisinsk forsker, foreleser og forfatter.
Denne artikkelen ble først publisert av Daily Sceptic.
Kjempedemonstrasjon i Praha mot regjeringa, energiprisene, NATO og EU
Av red. PSt - 4. september 2022
https://steigan.no/2022/09/kjempedemonstrasjon-i-praha-mot-regjeringa-energiprisene-nato-og-eu/
Det var ifølge tsjekkisk politi 70.000 mennesker som fylte den gigantiske og symbolske plassen Václavské náměstí i Praha lørdag 3. september 2022. De demonstrerte mot den sittende regjeringa, mot de enorme energiprisen samt mot EU og NATO. Demonstrantene vil ha slutt på sanksjonene mot Russland og slutt på støtten til krigen i Ukraina.
Den tsjekkiske nyhetskanalen Blesk.cz skriver:
Mange demonstranter hadde med seg tsjekkiske flagg, noen også trommer og bannere med inskripsjoner som Vannkoker for hver gris eller Tanks til ukrainere og to gensere til oss. De ropte slagord mot EU, NATO, statsminister Petar Fial (ODS), mot Green Deal for Europe og mot regjeringens avvisning av Russland.
(Tsjekkerne liker ironiske paroler og slagord i tradisjonen til Den tapre soldaten Svejk.)
Arrangørene sa at dersom regjeringa ikke gikk av innen 25. september, ville de varsle nye aksjoner. De planlegger en ny protest 28. september. «Vi krever regjeringas umiddelbare avgang,» sa arrangørene. » Vi krever etablering av en midlertidig regjering av eksperter og utlysning av tidlige valg. Dersom regjeringa ikke går av innen 25. september, vil vi erklære retten til motstand i henhold til den tsjekkiske republikkens grunnlov ved en landsomfattende demonstrasjon og kunngjøre tvangsaksjoner. Vi forhandler allerede med fagforeninger, gründere, bønder, ordførere, transportører og andre organisasjoner for å erklære streik», advarte de.
«Målet med demonstrasjonen vår er å kreve endringer, hovedsakelig for å løse problemet med energipriser, spesielt elektrisitet og gass, som vil ødelegge økonomien vår denne høsten,» sa Jiri Havel, medarrangør av arrangementet, til nyhetsnettstedet iDNES.cz.
Statsminister Petr Fiala kalte demonstrantene «pro-russiske» og «ekstremistiske». Det kan de ta med knusende ro. Det virkelighetsfjerne aristokratiet som styrer Europa rett ned i avgrunnen kaller alle som protesterer på galskapen deres for «pro-russiske» og «ekstremistiske».
Opprøret er i gang
Vi skrev i går: Opprøret kommer, det ulmer og vil slå ut i åpne flammer. Det er sjelden vi får rett så fort. Men NB: Dette er bare begynnelsen.
Det virkelighetsfjerne europeiske aristokratiet fra Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide til Emmanuel Macron og Annalena Baerbock tror de bare kan kaste millioner på millioner av mennesker ut i fattigdom og nød uten at det får noen konsekvenser.
De må tro om igjen. «De har mistet himmelens mandat» som man sier i Kina. I gode tider kan nok aristokratiet, som er et bedre ord enn det misvisende eliten (siden de ikke er noen elite), leve i sus og dus med sine gigantiske formuer uten at folkemassene stiller dem til regnskap. Men når systemet ikke lenger leverer pølsene, men tvert om tar fra folk både levebrødet og det som er av livskvalitet, vil grunnen falle ut under føttene på aristokratene. Vi garanterer ikke at det blir vakkert.
Det kommer mer – mye mer.
Bondeprotestene fortsetter i Europa
Av Romy Rohmann - 4. september 2022
https://steigan.no/2022/09/bondeprotestene-fortsetter-i-europa/
Mens den europeiske befolkninga går svært harde tider i møte, bønder og småbedrifter legges ned på grunn av høye mat- og energipriser feirer EU -politikere, som er ansvarlige for den økonomiske katastrofen, sin månedslønn på € 10 000 med sang og dans. De bør kastes.
Av Romy Rohmann
I Mainz, Tyskland var det store bondeprotester mot landbrukspolitikken og prisøkningen på bøndenes innsatsfaktorer. Dette går utover matforsyningen
Men dette skjedde ikke bare i Mainz, Tyske bønder reiser seg i Stuttgart, Hamburg, Hannover, Dresden, Würzburg og mange andre byer i Tyskland. Masseprotester mot EUs klimapolitikk som ødelegger den europeiske landbrukssektoren. Det blir nok mange protester utover høsten i Europa.
I Belgia protesterte også bøndene og blokkerte Hoogstraten. Noen av dem gikk også inn i offentlig bygninger og fortsatte demonstrasjonen.
Dette var bare en knippe av de protestene som foregår mot politikernes omlegging av landbruket og hele vårt matsystem, som vi har skrevet om her på steigan.no tidligere.
Planen for transformeringa av vårt matsystem er det institusjoner som World Economic Forum, Bill og Melinda Gates Foundation, Rockefeller Foundation og en rekke transnasjonale selskaper som står bak, de som presser fram en politikk i ulike stater over hele kloden. Disse organisasjonene later om de har et klimafokus og er opptatt av matforsyningen i verden.
EU har utarbeidet sin egen plan for å endre vårt matsystem som er svært «inspirert» dette som ble presentert på FNs «food system summit» som de kaller Farm To Fork – strategien som er en «grønn bærekraftig» strategi som sjølsagt krever massiv endring av verdens matsystemer i tråd med FNs bærekrafts mål innen 2030.
Les: Bondeprotestene i Nederland – et opprør mot en omlegging av våre globale matsystemer
I Norge er Bondeopprøret i gang igjen.
https://steigan.no/2022/08/bondeopproret-i-norge-lever-videre/
og sjøl om bonden på Toten som vi bla så på NRK Dagsnytt på Fredag, ikke ville kalle det han gjorde for en aksjon, men en konsekvens så sier denne «konsekvensen» sitt og han er ikke aleine. Det er flere grønnsaksbønder som melder om at dette blir en «konsekvens».
Disse videoene over er delt bare de siste 2-3 dagene, så helt avslutningsvis en liten snutt; No Farmers No food, sett gjerne på lyden
Disse videoene over er delt bare de siste 2-3 dagene, så helt avslutningsvis en liten snutt; No Farmers No food, sett gjerne på lyden.
Men oppfatningen kan jo være riktig
Av Stig R. Wigestrand - 4. september 2022
https://steigan.no/2022/09/men-oppfatningen-kan-jo-vaere-riktig/
Kritisk tenkning innebærer nysgjerrighet på det man er uenig med
Av Stig R. Wigestrand.
Mange unge tør ikke lenger si det de mener, og halvparten av 15-25 åringene bekrefter dette, og sier at samfunnet er blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Ytringsfriheten er under økende press, og ressurser brukes for å se nærmere på saken, for eksempel Kierulf-utvalget.
Menneskets natur er en viktig del av dette bildet. Vi er programmert for å manipulere og baksnakke, og for å gå på løsning før vi har stilt et eneste spørsmål. Gruppetenkning og bekreftelsesbias forsterkes enormt av tiden foran skjermen, krydret med en utbredt og tankeløs bruk av merkelapper og hersketeknikker som stanser nyansert refleksjon før den har begynt; fornekter, skeptiker, hatefull, konspirasjonsteoretiker. Og glem ikke at «vi må stole på vitenskapen».
Så utbredt er denne tankeløsheten blitt at en lærebok i norsk for 10. trinn faktisk nå karakteriserer mennesker på denne måten, pussig nok i et kapittel med fokus på kritisk tenkning (!).
Les: Med Fabel 10 fabler Aschehoug for ungdomstrinnet
Men vitenskapens tradisjon er å stille stadig nye spørsmål, for å forstå mer. Ubehagelige spørsmål inkludert. Man egner seg dårlig som forsker om man ikke er en smule skeptisk av natur.
Men hvorfor er ytringsfrihet så grunnleggende viktig?
I 1859 la den britiske filosofen John Stuart Mill fram sitt berømte essay On Liberty, hvor blant annet tre argumenter for ytringsfrihet presenteres. Det Mill fryktet var ikke sensur fra myndighetene, men fra samfunnet forøvrig – den moralsk ladede pekefingeren i viktoriatidens England.
Sosiale medier forsterker i dag en moderne versjon av viktoriatidens pekefinger, men vi har kanskje også myndigheter, en organisering av samfunnet, et teknokrati – som hemmer oss?
Et eksempel er fastlegen i Bergen, Axel Heienberg, som hevder at han på grunn av ny innsikt ikke lenger anbefaler coronavaksinen. Fylkeslegen har besluttet å ikke gjøre tilsyn, men FHIs svar er «vi liker det ikke».
Hvilke tankesett ligger bak en slik respons, og kan maktorganer som overprøver faglige og etiske vurderinger de selv ikke har gjort, være mildt sagt uheldig? Heienbergs tanker kan jo være av interesse for flere.
Mills første argument: Oppfatningen kan være riktig.
Hvis bare én person i hele verden har én oppfatning, og alle andre har en annen – er det like galt å sensurere den enes oppfatning som å sensurere hele resten av verden.
I Heienbergs tilfelle betyr det at dersom han har rett, må vi andre gis mulighet til å bli klokere gjennom å høre hans oppfatning. Men om Heienberg tar feil må vi også gis mulighet til å høre hans oppfatning – slik at vi kan raffinere og forsterke vårt eget ståsted.
Dersom FHI forstår verdien i Mills klassiske tenkning setter de ikke på autopilot og sier at «dette liker vi ikke». De sier heller «Hm. Vi er nysgjerrig på hvilke argumenter han kan legge fram. Rett eller galt – vi kan kanskje lære noe nytt».
Det er interessant å oppleve fraværet av en slik tenkning hos de som bør ha den som en ryggmarksrefleks.
Mills andre argument: Den som bare kjenner sitt eget syn på saken, forstår svært lite av hele saken.
Dersom en person eller et miljø er så overbevist om sitt eget standpunkt at man nekter å lytte til et annet – vil ens eget standpunkt bare være et dødt dogme, og ikke en levende sannhet – fordi en levende sannhet må utsettes for kontinuerlig, åpen og fryktløs debatt, hevder Mill.
Er det mulig å tolke FHIs reaksjoner på Heienberg, eller myndighetenes manglende interesse for å drøfte sin egen pandemihåndtering for den saks skyld, som et ønske om å forstå mer enn sitt eget standpunkt?
Mills tredje argument: Sannheten finnes mellom ulike oppfatninger.
I stedet for at én oppfatning er gal, og en annen riktig, er det også mulig at sannheten eksisterer et sted midt i mellom. Nettopp derfor, sier Mill, trenger vi oppfatninger som utfordrer de etablerte sannhetene.
Mills frykt var altså ikke primært knyttet til sensur fra myndighetene, men det moralske presset fra samfunnet. I dag sliter vi med begge deler, forsterket 1000 ganger, eller mer. Ikke rart at mange unge, og eldre, opplever det vanskelig å dele sine tanker, undring og skepsis.
Stig R. Wigestrand, ph.d.
Førsteamanuensis i pedagogikk, Universitetet i Sørøst-Norge
Vi publiserer denne artikkelen av Stig R. Wigestrand med forfatterens velvillige godkjenning
Journalister som utfordrer NATO-narrativer er nå ‘informasjonsterrorister’
Av Vanessa Beeley - 4. september 2022
https://steigan.no/2022/09/journalister-som-utfordrer-nato-narrativer-er-na-informasjonsterrorister/
Av Vanessa Beeley. – 22. august 2022
En rundbordssamtale sponset av det amerikanske utenriksdepartementet om å «bekjempe desinformasjon» ble nylig holdt i Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd.
«Informasjonsterrorister bør vite at de må svare for loven som krigsforbrytere» Andrii Shapovalov
I følge pressemeldingen deltok «NGOer, massemedier og internasjonale eksperter» i rundebordsdiskusjonene. Delegatene diskuterte «desinformasjonsmetoder» brukt i Ukraina og i utlandet. På dagsordenen var lovlig og statlig forebygging av «forfalskninger og desinformasjon i sammenheng med cybersikkerhet».
Andrii Shapovalov, leder av det ukrainske senteret for bekjempelse av desinformasjon, understreket at de som «bevisst sprer desinformasjon er informasjonsterrorister». Shapovalov anbefalte endringer i lovgivningen for å slå ned på disse terroristene – noe som minner om undertrykkelsen av media og informasjonskanaler av Nazi-Tyskland før andre verdenskrig. Shapovalov fastslo at «informasjonsterrorister burde vite at de må svare for loven som krigsforbrytere».
Det sier seg selv at knusing av dissens er avgjørende for at offentlig støtte til NATOs stedfortrederkrig i Ukraina skal opprettholdes. Russiske medier er allerede slettet fra den vestlig kontrollerte internettsfæren. Ukrainske ‘drapslister’ som den beryktede Myrotvorets inkluderer allerede den modige kanadiske uavhengige journalisten Eva Bartlett og den frittalende Pink Floyd-medgründeren Roger Waters.
Bartlett ble også doxxet på Twitter av det tidligere britiske Conservative Party partiets parlamentsmedlem Louise Mensch som varslet ukrainske spesialstyrker om hennes tilstedeværelse i Donetsk. Noen dager senere ble det utført et angrep på hotellet i Donetsk som huset flere journalister inkludert Bartlett – tilfeldighet?
Eva Bartlett: – Jeg er på «hit-lista» i Kiev over uønskede journalister
Den tyske journalisten Alina Lipp har effektivt blitt sanksjonert og truet med påtale av den tyske regjeringen for å ha rapportert om de daglige grusomhetene begått av ukrainske nazistyrker mot sivile i Donetsk og Lughansk. Lipp sa til Stalkerzone:
De stengte nettopp bankkontoen min. Så stengte de kontoen til faren min. For en måned siden la jeg merke til at alle pengene forsvant fra kontoen min – 1600 euro. Jeg skjønte at noe skjedde i Tyskland. For noen dager siden fikk jeg melding fra påtalemyndigheten, og det ble opprettet straffesak mot meg for støtte til spesialaksjonen. I Tyskland regnes spesialoperasjoner som en forbrytelse, og jeg er også kriminell. Jeg risikerer tre års fengsel eller en stor bot.
Den britiske journalisten Graham Philips har blitt ulovlig sanksjonert av det britiske regimet uten noen etterforskning eller at Philips har fått «rett til å svare». De fleste mediereportasjer om dette bruddet på hans menneskerettigheter beskriver Philips som «en av de mest fremtredende pro-Kreml-konspirasjonsteoretikere». En kjent svertemetode brukt av NATO-vennlige medier for å dehumanisere og diskreditere kritiske røster.
Lik mange andre journalister som blir angrepet, bor Philips i Donbass hvilket har blitt truet med brutal etnisk rensing av NATO-stedfordtredende ukrainske nazistiske og ultranasjonalistiske styrker siden det Washingtons Victoria Nuland -konstruerte kuppet i 2014.
Disse journalistene gir stemmer til de russisktalende ukrainerne som har vært utsatt for grufulle krigsforbrytelser, tortur, internering og forfølgelse i åtte år og ignorert av Vesten. For dette skal de nå utpekes som «informasjonsterrorister» – fordi de avslører terrorisme sanksjonert av NATOs medlemsland.
Nye organisasjoner dukker opp i Storbritannia som Molfar Global, hvis ‘Book of Orcs’-prosjekt sysselsetter 200 påståtte frivillige for å identifisere ‘russiske (orker) krigsforbrytere’ og for å sette sammen en lovlig ‘drapsliste’. ‘Ork’-terminologien er en annen dehumaniseringsprosess, som konverterer russiske borgere og militære til fantasy science fiction-monstre for å myke opp vestlige offentligheter for tiltakene som blir tatt for å stille og straffe dem for… å være russisk eller snakke russisk. De oppgir på hjemmesiden deres:
Enhver russisk okkupant må identifiseres og straffes i henhold til loven. Krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten har ingen foreldelsesfrist. Derfor satte vi oss som mål å finne alle og hindre dem i å unnslippe rettferdigheten.
Hvem bestemmer hvem som skal settes på listen? Hvem bestemmer deres skjebne? Hvilken rettferdighet? I et land dyppet i korrupsjon som Ukraina – hvor henrettelser eller forsvinninger av dissidenter og politisk eller medieopposisjon er en vanlig foreteelse – hvem skal stilles til ansvar for tiltak som er tatt mot de som er oppført på ‘Ork- drapslisten‘? Dette er lovløs justis som faller inn under paraplyen av USAs «regelbasert global styring» – underlegg deg eller dø, og nyinnrettet lovgivning vil legalisere din død eller statssanksjonert attentat.
Arrangørene av rundebordet var National Security Service Academy, US State Department/Department of Defence-finansierte Civilian Research and Development Fund (CRDF Global Urkaine), International Academy of Information og det amerikanske utenriksdepartementet-tilknyttede National Cyber Security Cluster.
Tentaklene til amerikansk- og britiskdominerte etterretningsbyråer sprer seg lenger og dypere inn i samfunnet og prøver å kvele motstand mot deres respektive regimes undertrykkende innenrikspolitikk og evigvarende utenrikspolitiske krigsmål. Vi er alle under angrep, vi står alle overfor samme skjebne som Julian Assange hvis vi ikke bryter sirkelen og begynner å slå tilbake.
Hvis du motsetter deg imperialistiske kriger, rasisme, nazisme, terrorisme, voldelig ekstremisme, globalt helsetyranni, teknokratisk overherredømme, rovdyrklasseelitisme og farmasøytisk kontrollert eugenikk – er du en «terrorist». Vi er alle «terrorister».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Vanessa Beeley: Journalists who challenge NATO narratives are now ‘information terrorists’
Vanessa Beeley er en av de modige gravende og undersøkende journalistene som våger å stå opp mot det stadig mer omfattende diktaturet. Vi hadde gleden av å kunne presentere henne for et norsk publikum på Mot Dag-konferansen i 2019: Vanessa Beeley: Den grove politivolden mot de gule vestene i Frankrike
Denne artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Craig Murray: Marx hadde rett
Av Craig Murray - 4. september 2022
https://steigan.no/2022/09/craig-murray-marx-hadde-rett/
Kapitalismens krise er nå over oss. Det er ingen lindrende tiltak som vil gjøre situasjonen utholdelig.
Tidligere ambassadør for Storbritannia og verdensberømt fredsaktivist Cray Murray har møtt den skarpe kanten av den britiske klassestaten da han fulgte hele den skandaløse rettssaka mot Julian Assange og ga verden innsikt i hvordan den britiske staten i samarbeid med USA undertrykker pressefriheten og det frie ordet. Han har vært medlem av The Liberal Party, men har sett hvordan det partiet forfalt og ble irrelevant, i likhet med Labour. Craig Murray ble også sjøl dømt til åtte måneders fengsel i ei rettssak som han sjøl med rette kaller «kafkaaktig». Han har med gru sett framveksten av den nyliberale staten og sammenbruddet til det som var ei fri presse. Hans erfaringer har tvunget ham til å trekke den konklusjonen han gjør i overskriften.
– Red.
Av Craig Murray – 31. august 2022
Jeg har aldri sett på meg selv som en marxist. Jeg ble voksen på slutten av den ene, 40 år lange perioden i den vestlige sivilisasjonens historie da det var en reduksjon i gapet mellom de rike og vanlige mennesker.
Som en konsekvens trodde jeg at et tolerabelt samfunn kunne oppnås ved enkle tiltak for å forbedre kapitalismen. Jeg vokste opp med offentlig eierskap av tjenester, naturlige monopoler og strategiske industrier, med gratis helsetjenester og medisiner, gratis universitetsundervisning med gode vedlikeholdstilskudd, skoler under kontroll av folkevalgte kommunestyrer, kontrollerte rettferdige husleier inkludert privat sektor og betydelige offentlige boliger. Vi trodde det skulle vare evig.
I 1973 meldte jeg meg inn i Liberal Party. Mye av partiets manifest fra 1974 kunne jeg fortsatt tro på nå. De ovennevnte tingene som offentlig eierskap til tjenester, store industrier og gratis utdanning var ikke i manifestet fordi de ikke trengte å være – de eksisterte allerede og var den grunnleggende strukturen.
Manifestet la til ting som en grunnleggende garantert inntekt for alle i samfunnet, obligatoriske arbeiderandeler i de bransjene som ikke er nasjonalisert, arbeiderråd og husleiefrysing i både offentlig og privat sektor.
Jeg hevder ikke det var et stort sosialistisk dokument – det var tegn på at høyreorientert tankegods kom snikende inn som f.eks. indirekte skatt. Men sannheten er at Liberal Partys manifest fra 1974 var minst like venstre som tidligere Labour-leder Jeremy Corbyns manifest. Noen av ideene var langt forut for sin tid – som ideen om at kontinuerlig økonomisk vekst og økende forbruk ikke var bærekraftig eller ønskelig.
Når jeg i hovedsak tror på de samme tingene nå, befinner jeg meg helt til venstre – uten å ha flyttet meg!
Her er et par utdrag fra det liberale manifestet fra 1974 som kan overraske deg. Denne typen språk vil du ikke høre fra Keir Starmers Labour Party – faktisk ville det sannsynligvis få deg kastet ut:
Liberal Party er selvfølgelig forsvunnet, sammen med de radikale, anti-krigs, anti-fagforening -tradisjonene til britisk liberalisme. Det ble utvannet gjennom sammenslåingen med det sosialdemokratiske partiet og til slutt fjernet helt av [tidligere visestatsminister] Nick Clegg, [nå president for globale anliggender ved Meta Platforms], og «Orange Bookers» som gjorde hybridpartiet fullstendig nyliberalt, en doktrine som nesten ikke ligner den liberalismen det hevder å ville gjenopprette.
De hardføre sjelene som følger og støtter denne bloggen, er vitne til de siste hurraropene etter arven fra politisk tankegang gitt av John Stuart Mill, William Hazlitt, John Ruskin, John A. Hobson, Charles Kingsley, Bertrand Russell, William Beveridge og mange andre, ikrydret Piotr Kropotkin og Pierre-Joseph Proudhon.
Jeg ser ikke for meg noen videre generasjon aktiv i politikken som vil forsøke å utvikle sitt verdensbilde med disse tenkerne som deres primære motivatorer.
Men poenget med dette selvopptatte røret er at jeg ikke er marxist og kommer ikke fra en organisert arbeider- eller sosialistbakgrunn eller tankesett.
Læren om nyliberalisme
Nøkkeltanken som jeg vasser meg mot igjennom denne sørpete forklaringen er denne: Jeg vokste opp i den ene epoken da kapitalismen var tilstrekkelig moderert av lindrende tiltak til at det virket som en rimelig måte å drive samfunnet på.
Det endte rundt 1980 da doktrinen om nyliberalisme tok tak i den vestlige verden. I Storbritannia kontrollerer denne doktrinen nå de konservative, Lib Dem, Labor og Scottish National-partiene og fremmes nådeløst av både statlige og kommersielle medier.
Resultatet av denne nyliberale dominansen har vært en massiv og akselererende økning i gapet mellom de ultrarike og resten av samfunnet, i den grad vanlige, en gang middelklassemennesker sliter med å betale regningene som kreves for å leve. Situasjonen har blitt uholdbar.
Kort sagt viser det seg at Marx hadde rett. Kapitalismens krise er nå over oss. Nyliberalisme (et annet ord for å bevisst designe statlige systemer for å føre til utrolige konsentrasjoner av rikdom midt i generell fattigdom) nærmer seg slutten.
Det er ingen lindrende tiltak som vil gjøre situasjonen utholdelig. En radikal endring i eierskapet av ressursene er det eneste som vil løse situasjonen – fra offentlig eierskap av alle energiselskaper, fra hydrokarbonutvinningsanlegg som Shell og BP, til gass-, elektrisitets- og drivstoffgeneratorer og produsenter, distributører og forhandlere.
Det er bare én sektor og kun starten. Men det er en god start. Jeg passerer ofte Grangemouth-raffineriet og er overrasket over at hele det store området, det enorme utstyret, alle de kjemikaliene og prosessene, først og fremst går til fordel for Storbritannias rikeste mann, Jim Ratcliffe, som vurderer å kjøpe Manchester United som sitt neste leketøy, mens hans arbeidere protesterer mot nok et reelt lønnskutt. Denne uanstendigheten kan ikke fortsette for alltid.
Kriger er ikke en følge av nyliberalismen. De er en vesentlig del av programmet, fordi uhemmet forbrukerisme krever massiv anskaffelse av naturressurser. Konstant krig har den nyttige sidegevinsten for den globale eliten at den gir enorm profitt til militærindustrien.
Kostnadene ved menneskelig elendighet og død holdes på diskret avstand fra den vestlige verden, bortsett fra flyktningstrømmene, som i økende grad møtes med en fornektelse av menneskeheten.
Fremming av kontinuerlig krig har ført til akselerasjon av krisen. Mye av den nåværende levekostnadseksplosjonen kan direkte tilskrives den provoserte, langvarige og meningsløse krigen i Ukraina, mens nyliberal doktrine forbyr kontroll over den grufulle assosierte profittjakten til energiselskapene.
Det kommer til å være et sinne blant befolkningen til våren med en styrke og rekkevidde som jeg ikke har sett i min levetid. De ultrarike og deres politiske tjenere vet dette, og derfor iverksettes det kraftige tiltak for å forhindre offentlig protester.
Den nye politiloven er et av en rekke tiltak som settes inn for å slå ned på veier for fri ytring av misnøye. Demonstrasjoner kan ganske enkelt forbys hvis de er «støyende» eller er en «ulempe». Marsjen på millioner mennesker mot Irak-krigen i London, for eksempel, kunne vært forbudt på begge grunnlag.
Jeg møtte og snakket sist helg på Beautiful Days-festivalen med den beundringsverdige Steve Bray; vi er ikke enige om alt, men hans bekymring er ekte. Han begynner å bli vant til å bli fjernet av politiet fra parlamentetsplassen etter å ha blitt spesifikt målrettet i lovgivningen. Jeg minnet ham – og jeg minner deg om – at Blair-regjeringen også forbød protester nær Westminster-parlamentet.
Intoleranse ovenfor dissens er et trekk ved moderne nyliberalisme som folk i Canada og New Zealand også er vitne til – eller som Julian Assange kanskje forteller deg.
Men i tillegg til lovgivende og statlige angrep på protester, øker den nyliberale staten også sine mer subtile kontrollelementer. Sikkerhetstjenestene utvides kontinuerlig. Media er ikke bare stadig mer konsentrert, de er i økende grad under direkte sikkerhetstjenesteinnflytelse – Integrity Initiative, Paul Mason-avsløringene og den knapt fordekte agentvirksomheten til Luke Harding og Mark Urban, er alle små elementer av et massivt nett designet for å kontrollere befolkningens tanker.
Craig Murray er forfatter, kringkaster og menneskerettighetsaktivist. Han var britisk ambassadør i Usbekistan fra august 2002 til oktober 2004 og rektor ved University of Dundee fra 2007 til 2010.
Denne artikkelen ble først publisert på ConsortiumNews.
Craig Murrays enestående og avslørende reportasjeserie fra rettssaka mot Assange har vi gjengitt detaljert her på steigan.no.
Se også bloggen til Craig Murray: CraigMurray.org.uk
Den er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.