Nyhetsbrev steigan.no 04.07.2025
«Gigantisk svindel» i USAs helsesektor
Aliyev forventer å bli global stjerne ved å hisse opp problemer med Russland
Krigsdagbok del 211 – 23. og 24. juni 2025
Trump forlater det ukrainske militærkasinoet
Israelske styrker dreper 139 palestinere i Gaza i løpet av 24 timer
Rørosmeieriet: Bruken av Bovaer bryter med prinsippene for økologisk landbruk
Hvorfor nekter FHI å gi innsyn i helsedata?
Israels euforiske «seier» over Iran viker raskt for desillusjon
Hvem sine interesser skaper den massive krigshissingen?
Ny FN – rapport: Oljefondet har investert 1275 milliarder i okkupasjon og folkemord
Gi et bidrag til Mot Dag AS og støtt driften og utviklingen av steigan.no!
«Gigantisk svindel» i USAs helsesektor
Av red. PSt - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/gigantisk-svindel-i-usas-helsesektor/
Justisdepartementet i USA kunngjorde mandag straffeanklager mot mer enn 300 personer for deres påståtte involvering i helsesvindel til en verdi av mer enn 14,6 milliarder dollar.
Dette skriver nettavisa The Hill.
Ifølge justisdepartementet (DOJ) resulterte deres nasjonale helsesvindelforsøk i 2025 i straffeanklager mot 324 tiltalte på tvers av 50 føderale distrikter. Disse tiltalte inkluderer 96 leger, sykepleiere, farmasøyter og annet autorisert helsepersonell.
Personene var angivelig involvert i helsesvindel til en verdi av totalt 14,6 milliarder dollar i tilsiktet tap, der myndighetene beslagla mer enn 245 millioner dollar i «kontanter, luksusbiler, kryptovaluta og andre eiendeler».
Ytterligere 4 milliarder dollar i falske og uredelige krav ble stoppet av Centers for Medicare and Medicaid Services som en del av justisdepartementets forsøk. Sivile forlik med 106 tiltalte til en verdi av totalt 34,3 millioner dollar ble også kunngjort som en del av operasjonen.
«Vi ser på tyveri av offentlige midler på samme måte. Det er en forbrytelse mot oss alle. I dag, i samarbeid med justisdepartementet og våre føderale partnere, kunngjør vi resultatene fra den største etterforskningen av helsesvindel, målt etter økonomiske tap, i justisdepartementets historie», sa FBIs visedirektør Dan Bongino i en uttalelse på den sosiale plattformen X.
«Resultater teller. Snakk er billig. Og dette er ikke engang begynnelsen på begynnelsen. Hvis du stjeler fra offentligheten, eller bryter din tjenesteed, så kommer vi også etter deg», sa Bongino.
Joseph Nocella jr., amerikansk statsadvokat for Eastern District of New York, sa i en uttalelse at 11 personer knyttet til en «transnasjonal kriminell organisasjon» basert i Russland ble siktet som en del av oppgjør i en sak med tittelen «Operation Gold Rush».
I saken skal de tiltalte ha tjent millioner på en helsesvindelordning der de kjøpte dusinvis av selskaper for holdbart medisinsk utstyr som kunne sende inn krav til Medicare og Medicare Supplement Insurers. Ved å ta kontroll over disse selskapene, er de tiltalte anklaget for å ha sendt inn falske og uredelige helseforsikringskrav til en verdi av milliarder av dollar til Medicare.
Aliyev forventer å bli global stjerne ved å hisse opp problemer med Russland
Av Andrew Korybko - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/aliyev-forventer-a-bli-global-stjerne-ved-a-hisse-opp-problemer-med-russland/
Dette kan slå tilbake dersom det globale sør oppfatter ham som en vestlig stedfortreder, og Russland intensiverer sine asymmetriske reaksjoner, så det er best for ham å gi etter før det er for sent.
Aserbajdsjansk president Ilham Aliyev var hittil kjent som en pragmatisk leder som aktivt allierte seg mellom konkurrerende maktsentra. Som en del av denne politikken ble Aserbajdsjan og Russland strategiske allierte, men han satte plutselig deres gjensidig fordelaktige forhold i fare ved å hisse opp til mye omtalte problemer med Russland den siste uken, noe leserne kan lære mer om her og her. Det var fullstendig ukarakteristisk for ham å gjøre dette, og dermed reiste han spørsmål om motivene hans.
Kort sagt, Aserbajdsjan ser ut til å utnytte rapporter om at Armenia kan komme til å åpne «Zangezur-korridoren», men uten å la landet komme under russisk kontroll slik det ble avtalt. Det ville effektivisere Tyrkias militære logistikk til Sentral-Asia og dermed gi landet en turboladet oppgang som en eurasisk stormakt på bekostning av russisk innflytelse der. Selv om det skjer, kan Aliyev fortsatt opprettholde landets strategiske bånd med Russland, så han kan uten tvil ha imagerelaterte motiver for å sette dem i fare på et uventet tidspunkt.
For å forklare det, kan hans beslutning om å skape problemer med Russland delvis være ment å sementere hans posisjon blant de sentralasiatiske medlemmene av den tyrkiske blokken som Ankara søker å samle på grunnlag av «Organisasjonen av tyrkiske stater» (OTS). Ved å fremstille sine handlinger som «å stå opp mot Russland», kan han prøve å inspirere dem til å følge hans eksempel i fremtidige konflikter med dem. Hvis han lykkes, kan innflytelsen han får over dem bidra til å forhindre at Aserbajdsjan blir Tyrkias juniorpartner i OTS.
Aliyev er allerede populær i den bredere muslimske verden («Ummah») utenfor Sentral-Asia etter å ha fordrevet Armenias okkupasjonsstyrker fra landet sitt. Aserbajdsjans eksempel på å «stå opp mot Russland» kan dermed inspirere andre mellomstore og mindre muslimske stater til å gjøre det samme overfor andre stormakter. Gjennom disse midlene kan hans personlige innflytelse og Aserbajdsjans nasjonale innflytelse spre seg videre over den østlige halvkule, noe han kan forvente å gi ham og landet hans flere fordeler.
Et annet bilderelatert motiv kan være knyttet til resten av det globale sørs oppfatning av Aserbajdsjan. Landet hans ledet den ikke-allierte bevegelsen fra 2019-2023, som katapulterte sin innflytelse blant dette mangfoldige samfunnet av land. Han kan derfor også ha ønsket å la Aserbajdsjan tjene som et eksempel for dem alle ved å fremstille sine siste trekk som legemliggjørende prinsippene de alle følger for å maksimere utvide Aserbajdsjans og sin egen innflytelse.
Den uerstattelige rollen Aserbajdsjan spiller for å sette fart på Tyrkias fremvekst som en eurasisk stormakt på bekostning av russisk innflytelse i Sentral-Asia, kan parres med innflytelsen han ønsker å oppnå over hele ikke-vesten for å legge til rette for en tilnærming til USA og EU. De utnyttet den andre Karabakh-krigen til å anklage ham for «etnisk rensing» som en del av et knep for å gjøre Armenia til deres bastion for regional innflytelse, men de kan snart omfavne ham nå som han «står opp mot Russland».
Disse motivene tyder på at Aliyev forventer å bli global berømmelse ved å skape mye omtalte problemer med Russland. Bortsett fra denne ambisjonen, kan han også ha blitt villedet av Erdogan til å tro at Aserbajdsjan vil tjene på å åpne Vestens «andre front» mot Russland, om enn bare en politisk en (i hvert fall foreløpig). Dette kan slå tilbake hvis det globale sør oppfatter ham som en vestlig stedfortreder og Russland intensiverer sine asymmetriske reaksjoner, så det er best for ham å gi etter før det er for sent.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Andrew Korybko.
Krigsdagbok del 211 – 23. og 24. juni 2025
Av Lars Birkelund - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/krigsdagbok-del-211-23-og-24-juni-2025/
Dette er 211. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.
23. juni
Norsk-iranere som prater pent eller nyansert om Iran er uønsket i norske medier, lik russere som prater slik om Russland og kinesere som prater slik om Kina. Motsatt med de iranerne som snakker negativt om Iran, de løftes opp og frem. Som på Stortinget, der den anti-iranske iraneren Masud Gharahkhani har vært president siden 2021.
Jeg har de siste dagene korrespondert med en iransk-født kvinne. Jeg kaller henne Kari for anledningen. Hun kom til Norge på 1980-tallet, da det var krig mellom Iran og Irak. USA/NATO/Israel støtta da Irak. Seinere gikk som kjent USA/NATO/Israel også til krig mot Irak, i 1991 og 2003.
Jeg ble kjent med Kari rundt 1990. Hun er sekulær, altså en ikke-religiøs iraner. Jeg kan ikke si så mye mer om henne, da det hun sier om Iran er upopulært i Norge, så hun ønsker ikke å bli identifisert.
Grunnet den anti-iranske propagandaen i Norge siden 1979, er det vanlig å tro at «presteregimet» er upopulært blant iranerne, så upopulært at mange tror at de fleste iranerne støtter Israel og USAs krig mot Iran.
Men det handler ikke nødvendigvis om å være populær. Ta Jonas Gahr Støre, han er en av de minst populære statsministrene Norge har hatt. Likevel vil de aller fleste nordmenn støtte ham og hans regjering hvis Norge skulle ha blitt angrepet. Slik naturligvis også i Iran.
Her er noe av det Kari har skrevet til meg:
«Jeg har vært stolt av Irans rolle i å opprettholde en maktbalanse i Midtøsten – noe jeg mener er viktig. Da jeg forlot Iran, var de politiske forholdene svært strenge. Mye har endret seg siden den gang, og dagens Iran kan ikke sammenlignes med den tiden.
Jeg har stemt på den nåværende presidenten, og mener at vestlige normer eller livsstil ikke bør være målestokk for å dømme andre land.
Som ung opplevde jeg et langt mer autoritært regime under Shahen, der folk kunne bli fengslet eller henrettet for noe så uskyldig som en barnebok. Samtidig kan jeg ikke ignorere det vestlige hykleriet som ofte legger lokk på ubehagelige sannheter for å fremme egne interesser».
Jeg spurte: Er dette med manglende rettigheter for kvinner i Iran noe som brukes av Vesten/Israel i propagandakrigen mot Iran?
«Absolutt! I dag så jeg en som hadde kommentert Netanyahu – Israels statsminister – da han brukte slagordet “Kvinne, liv, frihet” for å oppfordre iranere til opprør. Da svarte unge kvinner i Teheran, uten hijab, ved å løfte skjerfene sine og si: “Ikke bruk dette med din krigerske munn! Vi står for Iran!”
Slike utspill fra Israel styrker faktisk den nasjonale samlingen i Iran. Når landet trues utenfra, stiller folket seg bak myndighetene – uavhengig av interne uenigheter.
Den nye presidenten har valgt en god strategi ved å stoppe de strenge reglene mot kvinner. «Vi står for Iran!” Angrepet til Iran mobiliserer faktisk veldig sterk.
Den nye presidenten har valgt en klok strategi ved å trappe ned de strengeste reglene rettet mot kvinner. Mange av utfordringene i Iran gjelder ikke lenger det ytre – det er et land som, tross umenneskelige økonomiske sanksjoner, har stått imot presset. Jeg er stolt av å komme fra et sted med så rik historie, dyp kultur og motstandsdyktig befolkning. Dette er vestens kvalmeste propaganda – den evige eksporten av “demokrati”.
Dette er sitat av en iransk kunstner, Kolega, som skrev på sin Facebook: ‘War unites and mobilizes the entire nation against the aggressor. Therefore, the attack of Genocidal Izrael against Iran is a gift to the Iranian regime.
On the other hand, the «lines of flight» over the occupied territories bring a moment of joy and hope to the victims of genocide. I hope Iran will bring more hope and make the aggressors beg for peace. Free Palestine, From the River to the Sea!»
De to bildene var noe jeg fikk fra Grok da jeg ba Grok om å tegne et bilde av en middelaldrende iransk kvinne.
Seinere samme dag:
Jonas Gahr Støre fikk etter hvert mannet seg opp til å si at USAs angrep på Iran er i strid med folkeretten. Frankrikes president Emmanuel Macron sa i dag det samme. Men NATOs generalsekretær, Mark Rutte, støtter angrepet. Det hadde også Jens Stoltenberg gjort hvis han fortsatt hadde hatt den jobben, som går ut på å være USAs slave. Jens likte det så godt at han ble i jobben i ti år. Her en artikkel jeg skrev da Rutte tiltrådte:
Seinere samme dag:
Roghieh Asgari Torvund ble født i Iran og er gammel nok til både å ha opplevd det vestlig-støttede sjah-regimet og «presteregimet»:
«Iran har i tiår vært utsatt for sanksjoner, sabotasje og cyberangrep – og likevel fortsatt å utvikle seg. Jeg har selv reist tilbake og sett endringene som skjer i det stille. Denne prosessen nevnes knapt i vestlige medier – fordi den ikke passer inn i bildet av Iran som statisk og undertrykkende». https://www.facebook.com/roghie.torvund/posts/10163384825331115
24. juni
Norske forsvarsministere har lisens til å juge. Det kan man trygt slå fast i og med at de stadig slipper unna med løgner blant annet hos NRK.
Tore O. Sandvik er sjølsagt ikke noe unntak. Alle vet 1) at det er Donald Trump som har presset Norge til å bruke mer enn dobbelt så mye på «forsvar», fra 2 % av BNP til 5 %. Og 2) at Trump også forventer/krever at Norge skal bruke pengene på USA-produserte våpen.
Likevel skylder Sandvik på Putin, Putin, Putin og med løgner om at Russland ønsker å ta over mer eller mindre hele Europa. Hvis det hadde vært sant kunne Russland lett å ha tatt hele Georgia i 2008, under en krig som Georgia startet, men som Russland vant i løpet av fem dager. I dag er forholdet mellom Russland og Georgia bedre enn forholdet mellom Georgia og NATO/EU.
Regjeringen (Norge) og Stortinget VALGTE å bli med på krigen mot Russland og var dessuten med på å provosere fram krigen. Derfor er ikke forholdet innad i NATO så godt heller, sjøl om Sandvig prøver å lure oss til å tro det.
Hvis Norge hadde hatt kritiske journalister hadde de filleristet sånne som Sandvik, Jens Stoltenberg og Ine Eriksen Søreide.
Seinere samme dag:
Forbereder USA/NATO/Israel et terrorangrep som de skal gi Iran skylda for?
Det vil i så fall være svært beleilig for dem som ønsker full krig mot Iran. De er det mange av også i Norge. Og NATO har bedrevet terror i Europa før, som «kommunister» fikk skylda for: «This BBC series is about a far-right secret army, operated by the CIA and MI6 through NATO, which killed hundreds of innocent Europeans and attempted to blame the deaths on Baader Meinhof, Red Brigades and other left wing groups».
NATO-kringkasteren NRK gjenga i går helt ukritisk påstander fra blant annet USA, som går ut på at Iran kan komme til å bruke «svenske kriminelle toppleder» til terror. «Det skal pågå et aktivt søk etter personer som kan utføre angrep i Sverige, Danmark og Tyskland». https://www.nrk.no/urix/svt_-_den-kurdiske-reven_-jakter-voldsutforere-i-europa-pa-vegne-av-iran-1.17466152
Det gir seg sjøl at Iran ikke ønsker krig med USA/NATO/Israel. Men mange i Israel og i USA/NATO ønsker krig mot Iran. Ja, de har allerede startet krigen. De trenger derfor et påskudd som kan få blant annet Regjeringen (Norge) og Stortinget til å bli med på krigen.
Vi får håpe det ikke blir noe terror. Men hvis det likevel skjer, og hvis Iran får skylda, er det sannsynligvis et nytt tilfelle av NATO og/eller israelsk terror. Glem heller ikke USAs angrep på Nord Stream som ‘de’ beskyldte Russland for og som ble brukt for å få Sverige og Finland inn i NATO. I går hadde ellers også Glenn Diesen en podcast om NATO-terror:
Seinere samme dag:
Iranere jubler over det de ser på som (en foreløpig) seier over Israel (og USA). Det har de faktisk gode grunner til, i og med at Israel hadde klart å slå ut Irans luftvern før de angrep. Det ble heller ikke noe av det folkeopprøret mot «presteregimet» som NATO-medier og politikere trodde på og propaganderte for.
Videoen kan sjølsagt sees på som statlig iransk propaganda. Men statlig propaganda gjelder også for norske mediers negative dekning av Iran siden 1980.
Seinere samme dag:
I går refererte NRK i en artikkel helt ukritiske påstander fra blant annet USA, som går ut på at Iran kan komme til å bruke «svenske kriminelle toppledere» til terror i Europa. Men hvorfor skulle Iran gjøre det? Ingen som hadde kritiske kommentarer til dette ble rådspurt av NRK.
I dag gjentok NATO-kringkasteren slikt på Dagsnytt 18, fortsatt uten noen som hadde kritiske kommentarer. For jeg kan ikke med min beste vilje se at Iran har interesse av å begå terror for å ramme Europa, slik NRK påstår, da det vil føre til at Europa med Norge i enda større grad slår seg sammen med Israel og USA mot Iran.
Det gir seg sjøl at Iran vil unngå det. Derfor er det mer sannsynlig at ‘noen’ planlegger et falsk flagg, som de vil gi Iran skylda for, med blant annet NRK som budbringer. Nå som det har blitt våpenhvile finnes det nok et motiv fra USA/NATO/Israels side. NATOs generalsekretær Mark Rutte gratulerte i dag USA med angrepet på Iran for to dager siden.
Når hverken NRK eller Cathrine Thorleifsson, som skal være ekspert, klarer å oppgi bedre motiver enn at Iran ønsker å «ramme» Europa kan vi gå ut fra at det ikke finnes noe motiv. For det å ønske å ramme Europa er ikke noe motiv i seg sjøl. Tvert i mot, da det vil slå tilbake på Iran.
Hvis NRK hadde vært fri, kritisk og uavhengig hadde de enten latt være å sende dette, eller invitert eksperter med bredere kompetanse enn Thorleifsson.
Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok
Trump forlater det ukrainske militærkasinoet
Av Larry Johnson - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/trump-forlater-det-ukrainske-militaerkasinoet/
Pentagon kunngjør at den ukrainske festen er over: USA stanser noen våpenforsendelser til Ukraina på grunn av bekymringer om at landets egne lagre har sunket for mye, sa tjenestemenn tirsdag, et tilbakeslag for landet i forsøket på å avverge eskalerende angrep fra Russland.
Noe ammunisjon ble tidligere lovet til Ukraina under Biden-administrasjonen for å hjelpe landets forsvar under den mer enn tre år lange krigen. Pausen gjenspeiler et nytt sett med prioriteringer under president Donald Trump og kom etter at tjenestemenn i forsvarsdepartementet gransket nåværende amerikanske lagre og uttrykte bekymringer.
Dette betyr at Ukraina IKKE VIL få mer:
PAC3 Patriot-missiler
155 mm artillerigranater
GMLRS-raketter
Stinger-, AIM-7- og Hellfire-missiler
Mens Det hvite hus insisterte på at de bare «setter amerikanske interesser først», avslører tiltaket at USA har et alvorlig problem med å produsere visse våpensystemer, og at forsyningene er på eller nær kritiske nivåer.
Tenk på at dette har skjedd med Terminal High Altitude Area Defense-systemet, også kjent som THAAD, som ble distribuert til Israel. USA produserer for tiden omtrent 50–60 THAAD-missiler (avskjæringsmissiler) per år til en pris på 13 millioner dollar per missil. Produksjonstallet gjenspeiler nylige produksjonsrater per 2025, som har økt for å møte både innenlandsk og internasjonal etterspørsel.
Lockheed Martin, den primære produsenten, rapporterte tidligere at de produserte så mange som åtte missiler per måned, noe som tilsvarer maksimalt 96 per år, men nyere og mye siterte estimater plasserer den årlige produksjonen nærmere 50–60 avskjæringsmissiler. La meg gjenta det … 50–60 i året. Denne produksjonsraten er betydelig gitt de høye kostnadene og det begrensede globale lageret av THAAD-missiler.
I løpet av den 12 dager lange krigen med Iran brukte USA opp 15–20% av sitt globale THAAD-arsenal til støtte for Israel, noe som fremhever både den høye operative etterspørselen og det relativt langsomme tempoet disse avskjæringsmissilene kan produseres. Hadde krigen fortsatt i ytterligere to uker, er det sannsynlig at USA ville ha brukt opp hele forsyningen av THAAD-er.
Vi har vært vitne til en lignende mangel med GBU-57 Massive Ordnance Penetrator (MOP)-bombene, som ble sluppet på iranske atomanlegg 22. juni. Selv om det nøyaktige antallet i USAs beholdning ikke er offentliggjort, mener eksperter at det nåværende amerikanske lageret sannsynligvis er færre enn 50 enheter. Imidlertid bygger Boeing, i samarbeid med McAlester Army Ammunition Plant i Oklahoma, for tiden mellom 72 og 96 GBU-57 Massive Ordnance Penetrators (MOP-er) per år. Dette er basert på en nylig produksjonsutvidelse som ble fullført i midten av 2024, som økte produksjonen fra to bomber per måned (24 per år) til minst seks, og potensielt opptil åtte bomber per måned. Derfor er den nye årlige produksjonsraten anslått til 72 til 96 enheter.
Og så har vi Patriot-missilene. Lockheed Martin har også den kontrakten og produserer angivelig 550 missiler per år. En Patriot-missilutskyter kan bære et ulikt antall missiler avhengig av missiltypen:
PAC-2-missiler: Opptil 4 missiler per utskyter.
PAC-3 CRI-missiler: Opptil 16 missiler per utskyter.
PAC-3 MSE-missiler: Opptil 12 missiler per utskyter.
Vanligvis avfyres det minst to Patriot-missiler for hver trussel som nærmer seg, for eksempel mot et missil eller en drone. For to dager siden avfyrte Russland over 500 missiler og droner inn i Ukraina. Hvis Ukraina fortsatt hadde fungerende Patriot-missilutskytere og en forsyning av missiler, ville det russiske angrepet ha tømt både USAs og Ukrainas forsyning av missiler.
Har noen i Washington lært noe som helst av krigen i Ukraina? Forstår de nå at USA ikke er i stand til å matche russerne eller kineserne i produksjonen av våpen som brukes på slagmarken? Jeg tror ikke det. Trump fortsetter å banke seg for brystet, mens han insisterer på at Amerika har verdens største militære. Her er en nyhetsflash, Don: Nei, det har du ikke.
I mellomtiden er det i Moskva et glimt av håp om at ikke alle europeiske ledere er gale. Putin og Macron pratet på telefon 1. juli, og det så ut til å gå bra. Her er Kremls referat:
De to lederne hadde en detaljert diskusjon om situasjonen i Midtøsten i sammenheng med Iran-Israel-konfrontasjonen og de nylige amerikanske angrepene på iranske atomanlegg.
Putin og Macron understreket Russlands og Frankrikes spesielle ansvar som permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd for å opprettholde global fred og sikkerhet, spesielt i Midtøsten, samt for å opprettholde regimet for ikke-spredning av atomvåpen. De understreket viktigheten av å respektere Irans legitime rett til å utvikle et fredelig atomprogram og til å fortsette å oppfylle sine forpliktelser i henhold til ikke-spredningsavtalen, inkludert samarbeid med IAEA.
Begge lederne tok til orde for å løse den iranske atomkrisen – så vel som andre regionale konflikter – utelukkende gjennom politiske og diplomatiske midler. De ble enige om å holde kontakten for muligens å koordinere sine posisjoner.
Putin gjentok i en diskusjon om situasjonen i Ukraina at konflikten er et direkte resultat av vestlig politikk, som i årevis har ignorert Russlands sikkerhetsinteresser, fremmet et anti-russisk fotfeste i Ukraina og oppmuntret til brudd på rettighetene til russisktalende befolkninger. Han bemerket at Vesten fortsetter å forlenge fiendtlighetene ved å levere moderne våpen til Kiev.
Når det gjelder utsiktene for fred, bekreftet den russiske presidenten Russlands grunnleggende holdning: eventuelle avtaler må være omfattende, langsiktige og adressere de underliggende årsakene til konflikten, samtidig som de gjenspeiler de nye territoriale realitetene.
Samtalen mellom Putin og Macron var innholdsrik.
Putin rikket seg ikke en tomme når det gjaldt Russlands vilkår for en forhandlet slutt på krigen. Dette markerte den første høflige samtalen mellom de to siden september 2022. Putin og Macron diskuterte sine respektive roller i FNs sikkerhetsråd. Basert på min korte erfaring der i april 2024, kan jeg uten forbehold si at den franske representanten er en komplett dust. Så det faktum at Putin og Macron snakker om hvordan FNs sikkerhetsråd kan spille en mer konstruktiv rolle, kan tyde på at den franske ambassadøren kommer til å bli instruert til å begynne å oppføre seg og snakke som en diplomat.
Hva tror du Trumps reaksjon vil være når han finner ut at Putin og Macron prater? Jeg tipper at han vil bli opprørt over at han ikke lenger er den eneste verdenslederen i Putins liv. Men fikk du med deg hva Putin sa om vestlig ansvar?
Han bemerket at Vesten fortsetter å forlenge fiendtlighetene ved å levere moderne våpen til Kiev.
Kan det være at Pentagons kunngjøring om at de ikke lenger leverer «moderne våpen» til Ukraina var et signal til Putin om at USA avslutter sin rolle i Ukraina? Veldig interessant.
Denne artikkelen ble publisert på SONAR21.
Israelske styrker dreper 139 palestinere i Gaza i løpet av 24 timer
Av Dave DeCamp - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/israelske-styrker-dreper-139-palestinere-i-gaza-i-lopet-av-24-timer/
Israelske medier har bekreftet at israelske tropper har blitt beordret til å skyte på ubevæpnede palestinere, og IDF har innrømmet å ha drept sivile i nærheten av hjelpeområder, selv om de bestrider helsedepartementets tall.
Antiwar.com, 2. juli 2025.
Gazas helsedepartement sa onsdag at israelske styrker drepte minst 139 palestinere og såret 487 i løpet av den foregående 24-timersperioden, ettersom USA-støttede, israelske angrep er trappet opp over hele stripen og IDF fortsetter å drepe mennesker som søker hjelp.
Helsedepartementet sa at likene til tre personer drept av tidligere israelske angrep også ble funnet i ruinene. «Det er fortsatt en rekke ofre under ruinene og på gatene, og ambulanse- og sivilforsvarsmannskaper kan ikke nå dem», skrev departementet på Telegram.
Al Jazeera rapporterte at minst 11 palestinere ble drept onsdag mens de ventet på hjelp. Helsedepartementet sa at totalt 39 palestinere som søkte hjelp ble drept i løpet av de siste 24 timene, noe som bringer det totale antallet palestinere drept under forsøk på å skaffe mat siden den amerikanske og israelsk-støttede Gaza Humanitarian Foundation (GHF) begynte å operere i slutten av mai, til 640.
Israelske medier har bekreftet at israelske tropper har blitt beordret til å skyte på ubevæpnede palestinere, og IDF har innrømmet å ha drept sivile i nærheten av hjelpeområder, selv om de bestrider helsedepartementets tall. Til tross for avsløringene har ikke bistandsmassakrene påvirket USAs støtte til Israel, og Trump-administrasjonen finansierer nå også GHF.
Israelske angrep på onsdag inkluderte bombingen av en bygning som huser fordrevne palestinere i Zeitoun-nabolaget i Gaza by, og drepte 17 mennesker. Et luftangrep i en annen del av Gaza by drepte dr. Marwan al-Sultan, direktøren for det indonesiske sykehuset, sammen med flere av hans familiemedlemmer.
Det ble rapportert om en utvidelse av israelske operasjoner i det nordlige Gaza, og minst én israelsk soldat ble drept i området. I det sørlige Gaza traff kraftige israelske angrep telt som gir ly til fordrevne palestinere, og drepte minst seks mennesker i Khan Younis.
Gazas helsedepartement sa at den siste volden har brakt dødstallet siden 7. oktober 2023 til 57 012 og antallet sårede til 134 592. Studier har funnet at helsedepartementets tall er en betydelig undertelling, og estimater som tar hensyn til indirekte dødsfall forårsaket av den israelske beleiringen og ødeleggelsen av hele Gazas sivile infrastruktur, bringer dødstallet opp i hundretusener.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Israeli Forces Kill 139 Palestinians in Gaza Over 24 Hours
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Rørosmeieriet: Bruken av Bovaer bryter med prinsippene for økologisk landbruk
Av Romy Rohmann - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/rorosmeieriet-bruken-av-bovaer-bryter-med-prinsippene-for-okologisk-landbruk/
Rørosmeieriet mener at landbruket kan jobbe med andre klimatiltak enn metanhemmere og Q-meieriene mener at forbrukerne bestemmer!
Rørosmeieriet mener at bruken av Bovaer bryter med prinsippene som ligger til grunn for å drive økologisk produksjon. I økologisk produksjon er ikke kunstige tilsetninger tillatt. Dette sier Kristin Bendixvold, kommersiell leder i Rørosmeieriet til MatvareWatch den 30. juni. Hun sier også at helt siden oppstart har meieriet har vært et heløkologisk meieri, og deres visjon er «i takt med naturen».
I økologisk produksjon tas det ekstra hensyn til miljø, bærekraft og dyrevelferd. For Rørosmeieriet er økologisk råvare det beste utgangspunktet for å lage kvalitetsprodukter.
Hun viser også til de økologiske prinsippene som ble vedtatt for 20 år siden, disse prinsippene var det internasjonal enighet om, og de ble vedtatt i 2005 av International Federation of Orcanic Agriculture Movements. Dette er også regelverket til Debio, den offisielle norske kontroll- og sertifiseringsinstansen for økologisk produksjon.
Dette er de fire økologiske prinsippene:
Helseprinsippet – økologisk landbruk skal opprettholde og fremme helsa til jord, planter, dyr, mennesker og jordkloden som helhet. Tanken er at organismene skal få i seg den næringen de trenger på en så naturlig måte som mulig.
Økologiprinsippet – økologisk landbruk skal bygge på levende økologiske systemer og kretsløp. Vi skal arbeide med dem og hjelpe til med å bevare dem.
Rettferdighetsprinsippet – økologisk landbruk skal bygges på relasjoner som sikrer rettferdighet for miljø og mulighet til livsutfoldelse.
Varsomhetsprinsippet – økologisk landbruk skal drives på en varsom og ansvarlig måte. Ved å bevare økosystemene rundt oss sikrer vi mat for fremtiden.
Økologiske bønder må forholde seg til Debios regelverk og kriterier for økologisk produksjon.
MatvareWatch har også vært i kontakt med Q-meieriene og skriver etter denne samtalen dette:
I Q er forbrukeren sjefen, og mange ønsker seg klimasmarte løsninger. Derfor lanserte vi Q Klimamelk, med bruk av metanhemmende fôrtilskudd fra tre utvalgte Q-gårder. Her fikk vi erfare at metanhemmere er trygt å bruke med god klimaeffekt, sier Kristine Aasheim, administrerende direktør i Q-meieriene.
Kristine Aasheim, administrerende direktør i Q-meieriene, mener etablering av biogassanlegg som omgjør kumøkk til en verdifull råvare vil være et viktig klimatiltak for landbruket.
Kristine Aasheim sier også at grunnen til at de stanset produksjonen av Klimamelk var at etterspørselen ikke var stor nok til at driften ble lønnsom. Her er det altså forbrukerne som bestemmer. Nå ser Q-meieriene seg om etter andre muligheter til å få ned klimaavtrykket, og peker blant annet på biogass som et fornuftig tiltak.
Hun understreker at de er opptatt av valgfrihet, og ser at det er delte meninger om bruken av Bovaer hos forbrukerne. Det må vi lytte til, og ta på alvor.
Her på denne nettsida kan du finne Økoguiden, en oversikt over gårdsutsalg og butikker som selger økologiske produkter. Produsentene må sjøl melde seg på dette så det er ikke sikkert all er med – nettstedet er lett å søke på, du kan søke både på sted og produktgruppe.
https://okologisknorge.no/oekoguiden
Men Tine og Nortura holder på sitt uansett, vi får håpe de virkelig får kjenne det på pungen – da endrer de seg nok.
Matvarewatch skreiv dette 25.juni:
Landbruket har signert en klimaavtale med myndighetene om å kutte utslipp, og den forplikter alle aktører i sektoren. Det er også Nortura nødt til å levere på, sier Matilda Aronsson, kommunikasjonsrådgiver i Nortura.
Også Tine har tatt i bruk Bovaer som et tiltak for å nå klimamålene landbruket har satt. De er ikke overrasket over at dette skaper engasjement.
– I det store og hele er interessen og engasjementet som forventet, sier Tanita Kveinå, kommunikasjonsrådgiver i Tine.
Hun viser til at selskapet var forberedt på at tematikken også ville vekke oppmerksomhet i Norge, og viser til samme reaksjon fra mange i Danmark.
https://matvarewatch.no/nyheter/mat/article18306204.ece
Vi har skrevet om demonstrasjonene mot metanhemmere i Danmark her:
Svenske melkebønder er også kritiske. De mener at tilskuddet er unødvendig, kostbart og basert på et feil syn på metan.
https://www.atl.nu/mjolkbonder-kritiska-till-bovaer
Det går ikke bedre i Storbritannia, siden kunngjøringen av at det skulle igangsettes et forsøk med å mate britiske kyr tilsetningsstoffet Bovaer, har kunder truet med å boikotte produkter laget av Arla, samt tre store supermarkeder som selger deres produkter, dette melder Sky News.
Vi skriver om dette her:
Hvorfor nekter FHI å gi innsyn i helsedata?
Av Kjetil Tveit - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/hvorfor-nekter-fhi-a-gi-innsyn-i-helsedata/
Folkehelseinstituttet nekter å gi innsyn i helsedata som kan forklare overdødeligheten i Norge.
FHI sitter på svaret – og nekter å dele det.
Nå har man slått alarm i selveste Tidsskrift for Den norske legeforening.
I en ny artikkel publisert 2. juli stiller forfatterne et ubehagelig spørsmål:
Hvorfor nekter Folkehelseinstituttet å gi innsyn i helsedata som kan forklare overdødeligheten i Norge?
Samtidig peker de på at FHI:
har endret og fjernet data uten forklaring,
har slått sammen covid- og vaksinedødsfall i statistikken,
og har satt rapporteringen av dødsfall på pause – nettopp i perioder med høy overdødelighet.
Dette er publisert i Tidsskriftet for Den norske legeforening – med fagfellevurdering og DOI-nummer.
Og hvis denne artikkelen ikke får alarmklokkene til å ringe, er det noe alvorlig galt med både medier, forskere og politikere i dette landet.
Maktkonsentrasjonen i FHI — og hvorfor det lukter vondt
Hvordan havnet vi her? I en situasjon der én institusjon har fått monopol på helsedata, tolker sine egne tall, evaluerer sine egne anbefalinger – og samtidig bestemmer hva offentligheten får vite?
Dette er ikke en konspirasjon. Det er nå offentlig bekreftet – av fagfolk, i selveste Tidsskriftet for Den norske legeforening:
«I dag har Folkehelseinstituttet i praksis monopol på helsedata fra sentrale helseregistre. Instituttet gir råd om helseprioriteringer, vaksiner og behandlinger, samtidig som de selv evaluerer og overvåker egne anbefalinger. Dette er en åpenbar interessekonflikt».
Samtidig har FHI gradvis overtatt kontrollen over flere nasjonale registre: pasientdata, donorregistre, vaksinedata, og – kanskje mest betent – Dødsårsaksregisteret.
Det er en farlig konsentrasjon av makt. For når de som har begått eventuelle feil, også er de som kontrollerer bevisene – da får du ikke vitenskap. Da får du byråkratisk selvvask.
Og denne makten brukes ikke nøytralt. Tvert imot: Tidsskriftet avdekker at FHI i 2021 valgte å slå sammen dødsfall relatert til covid-19 og dødsfall forårsaket av covid-19-vaksiner – i samme statistikk.
Det er vanskelig å tenke seg en mer forvirrende praksis. Når covid- og vaksinerelaterte dødsfall rapporteres som én og samme kategori, viskes skillet ut mellom sykdom og behandling. Det blir nær umulig å vite om tallene viser hvor farlig viruset var – eller hvor farlig vaksinen var.
Hvorfor skulle FHI ønske å gjøre det umulig å skille mellom konsekvensene av sykdommen og bivirkningene av profylaksen?
Det finnes bare to alternativer: Enten forstår de ikke selv hvor villedende dette er – eller så gjør de det med hensikt.
Og siden FHI består av epidemiologer, statistikere og medisinske fagfolk, er det naivt å tro at de ikke vet hva de gjør.
De vet at dette skaper uklarhet. De vet at det gjør ekstern kontroll og kritisk etterprøving nesten umulig.
Og likevel gjør de det – med viten og vilje. Det er ikke hverken fag eller nøytral forvaltning.
Tidslinje og mistanke — når dødsratene stiger og dataene forsvinner
Vaksineringen startet i januar 2021.
Overdødeligheten startet i midten av 2021 og eksploderte i 2022.
Og hva gjorde FHI?
De la lokk på tallene.
Ifølge Tidsskriftet ble rapporteringen av dødsfall stanset i flere måneder fra november 2022 – altså mens overdødeligheten var høyest. Begrunnelsen? Ressursmangel.
Samtidig ble daglige oppdateringer i vaksinedatabasen endret til ukentlige, aldersgrupper ble slått sammen, og definisjonene endret – uten dokumentasjon.
Dette er ikke normal forvaltning. Dette er aktiv informasjonsforvitring – i sanntid – under en periode med historisk dødsrate.
FHI sier selv at overdødeligheten i 2022 var på 13,7 prosent. Likevel vet vi fremdeles ikke hvem som døde – og vi får ikke vite om de var vaksinerte.
I en sammenlignbar situasjon – f.eks. ved økning p.g.a. miljøkatastrofe – ville myndighetene for lengst ha mobilisert full gransking, åpnet registre og samarbeidet med uavhengige eksperter.
Her skjer det motsatte: FHI nekter eksterne forskere tilgang til rådata, og Dødsårsaksregisteret (FHI) hevder at de ikke har koblet vaksinasjonsstatus til dødsårsak – selv om begge datasettene finnes i egne registre.
Hvorfor nekter man å gjøre den mest åpenbare analysen? Hvorfor vil man ikke vite om de som dør var vaksinerte eller ikke?
Og hvorfor skal vi – folket, pasientene, de etterlatte — akseptere et system der dette spørsmålet ikke engang kan stilles vitenskapelig?
Hvorfor dette er viktig — og hvorfor unnlatelsen er uutholdelig
Dette handler ikke om detaljer i statistikken, men om liv og død. Om tillit. Og om hvorvidt staten faktisk vil vite hva som skjedde.
Hvis mRNA-vaksinene har bidratt til overdødelighet, så er det ikke bare en medisinsk krise – det er en folkehelsekatastrofe av historiske dimensjoner. Og hvis det viser seg at de visste — er det mord.
Og hvis de ikke dreper oss likevel, finnes det én enkel måte å finne ut av det på: Koble SYSVAK og Dødsårsaksregisteret og se etter sammenhenger. FHI har begge datasettene.
De nekter å gjøre det – i hvert fall på en måte som kan etterprøves av andre.
For ja – FHI hevder at de har gjort sine egne analyser. Men det er ikke vitenskap før andre får se dataene. Før andre får stille spørsmålene. Før andre får ettergå metoden og definisjonene.
Det hjelper ikke å vise til interne regneark og forsikringer fra egne ansatte. Vitenskap er ikke tillit – det er etterprøvbarhet.
Når tallene skjules, definisjonene endres, og innsyn nektes – da har man forlatt vitenskapen og er over i forvaltet sannhet.
Og mens dette pågår, dør folk. På feil grunnlag. Med feil forutsetninger. Kanskje som følge av en bivirkning. Kanskje som følge av senskader etter sykdom.
Fordi de som har ansvaret for å vite – nekter å gjøre det åpent og etterprøvbart.
Å kalle dette forskning, når rådata og definisjoner holdes skjult, er som å kalle en rettssak rettferdig – uten forsvarer, uten innsyn og uten ankemulighet.
Det er ikke bare faglig utilgivelig. Det er moralsk uforsvarlig. Og det svekker ikke bare tilliten – men det eliminerer den.
Forskningen som ber om svar — og nektes innpass
Det er ikke bare lekfolk som stiller spørsmål. Det finnes nå en rekke forskningsmiljøer som eksplisitt etterlyser åpenhet – og som mistenker at vaksinene har bidratt til den store og vedvarende overdødeligheten.
I juni 2024 publiserte BMJ Public Health en studie av nederlandske forskere som viste at overdødeligheten etter pandemien oversteg tre millioner dødsfall i vestlige land – og at økningen fortsatte etter vaksineutrullingen.
Forskerne ba myndigheter over hele Europa om å etterforske vaksinen som mulig medvirkende årsak.
Det var ikke et blogginnlegg.
Det var i BMJ – et av verdens mest prestisjefylte medisinske tidsskrifter.
Men hva svarte FHI? De avviste hypotesen tvert – uten å legge fram data som kunne etterprøves.
I stedet henviste de til at «totaldødeligheten ser ut til å gå ned blant vaksinerte», basert på én enkelt studie av eldre over 70 år – mens overdødeligheten i realiteten rammer unge og middelaldrende i urovekkende grad.
Aftenposten: Flere dør etter pandemien. Kan årsaken være koronasmitten eller vaksinene?
Samtidig publiserer forskere som professor Angus Dalgleish, en av Storbritannias mest erfarne onkologer, rapporter og advarsler om at kreft, lymfomer og tilbakefall eksploderer etter mRNA-boostere.
En japansk studie i Cureus fra 2024 konkluderte med at dødeligheten av kreft steg dramatisk etter tredje vaksinedose. Studien viste en økning på 9,6% i kreftdødelighet i 2022, og at denne utviklingen kom parallelt med boosterutrullingen.
Den australske professoren Ian Brighthope erklærte mRNA-teknologien som et kreftfremkallende stoff i klasse 1.
Hva gjør norske helsemyndigheter med dette? Ingenting.
Hva sier norske medier? Ingenting.
Hva gjør FHI? De henviser til egne analyser – og nekter å vise dem fram.
Dette er ikke lenger vitenskapelig uenighet, men systematisk ignorering av uønsket kunnskap.
Og det er dødsstille – bokstavelig talt.
Sensur og ansvar — når tilliten blir en trussel
Hvor ble det av varsellampene, journalistene, forskerne, legene – de som skulle stille de vanskelige spørsmålene?
Under pandemien ble kritiske røster ikke bare ignorert, men aktivt stengt ute. Nå vet vi at det ikke var tilfeldig. I august 2024 innrømmet Mark Zuckerberg i et brev til den amerikanske Kongressen at Biden-administrasjonen presset Meta til å sensurere korona-innhold, inkludert innlegg om vaksinebivirkninger.
Det var ikke bare «moderering», men politisk sensur. Norske medier gjorde det samme. Helsebyråkrater og faktasjekkere fungerte som en koordinert informasjonsmur – ikke for å skape debatt, men for å slukke den.
Og fortsatt, i 2025, ser vi samme mønster:
Når Tidsskrift for Den norske legeforening nå publiserer en artikkel som avslører hvordan FHI har endret, fjernet og holdt tilbake dødsdata, reagerer ingen i pressekorpset. Ingen innkaller FHI til åpen høring. Ingen statsråd blir presset på tallene.
I stedet brukes det som burde vært et nederlag for tilliten – til å kreve mer tillit.
Tilliten til helsemyndighetene har blitt en slags statlig valuta:
Jo større skandalen er, desto mer tillit krever den.
Men ekte tillit kan ikke kreves. Den må fortjenes. Og hvis sannheten skjules – uansett årsak – er det ikke lenger tillit vi snakker om. Da er det blind underkastelse.
Konklusjon og krav — tilliten er brutt. Nå krever vi innsyn
Det er ikke lenger mulig å unnskylde dette som klønete kommunikasjon eller ressurssvikt. Når dødsfall skjules i villet tallmagi, og når koblingen mellom vaksiner og død aktivt unngås, snakker vi om systematisk tildekking.
Og det stopper ikke før noen setter foten ned.
Derfor bør følgende kreves – ikke som et ønske, men som et demokratisk imperativ:
Full og åpen tilgang til anonymiserte dødsdata – inkludert alder, kjønn, dato og vaksinasjonsstatus.
Kobling mellom SYSVAK og Dødsårsaksregisteret, gjort tilgjengelig for uavhengige forskere uten bindinger til FHI eller Legemiddelverket.
Etablering av en ekstern granskningskommisjon, med innsyn i hele håndteringen av pandemien, inkludert sensur, bivirkninger og maktbruk.
Disse kravene handler ikke bare om fortiden. De handler om fremtiden:
Hvis vi ikke finner ut hva som gikk galt nå, vil det skje igjen. Og neste gang kan det være verre. Vaksiner, digitale helsesertifikater, WHO-traktater og nødlover – alt dette ruller videre.
Og fremdeles vet vi ikke hvorfor så mange døde.
Fordi FHI – med vitende og vilje – holder igjen det som kan avsløre sannheten.
Så still det spørsmålet som burde vært stilt for lengst:
Hva er det dere er redde for at vi skal finne ut?
——————————
Oppdatering:
Mens jeg skriver dette ser jeg at FHI allerede har svart i Tidsskriftet.
Artikkelforfatterne må få lov til å svare på tilsvaret, men inntil videre er det interessant å se at FHI har valgt å IKKE kommentere:
1. Hvorfor vaksinedødsfall ble slått sammen med covid-dødsfall i Dødsårsaksregisteret.
2. Hvorfor data ble tilbakeholdt i perioder med høy overdødelighet, utover å si at «publisering skjer når kvalitetssikring er ferdig».
3. Hvorfor presentasjonen av data har blitt gjort mindre detaljert over tid – f.eks. at aldersgrupper slås sammen og publiseringshyppighet reduseres (fra daglig til ukentlig).
4. Hvorfor forskere og kritikere gjentatte ganger opplever å bli avvist, trenert eller ignorert, til tross for FHI sitt påståtte mål om «data ut raskere».
Har de virkelig INGEN forklaring på hvorfor de har slått sammen covid-dødsfall og vaksinedødsfall?
Israels euforiske «seier» over Iran viker raskt for desillusjon
Av skribent - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/israels-euforiske-seier-over-iran-viker-raskt-for-desillusjon/
Politisk kan Netanyahu innad i Israel fremstå som «vinneren» av 12-dagerskrigen. Men Israel oppnådde ingen av sine militære mål, og Gaza er umulig å ignorere.
I samarbeid med
+972 Magazine, 27. juni 2025
«Kan vi si at dette er den største seieren i staten Israels historie?» Dette er hva en programleder på Israels Channel 12 spurte den pensjonerte israelske hærgeneralen Giora Eiland – far til den såkalte «generalplanen» om å sulte og etnisk rense Gazas nordligste byer – rundt to timer etter at våpenhvilen mellom Israel og Iran trådte i kraft 24. juni. Eiland var beskjeden. Seieren i 1967-krigen var større, beroliget han nyhetsankeret, men dette var absolutt en enorm prestasjon.
Som en som er gammel nok til å huske euforien etter krigen i 1967, kan jeg ikke benekte ekkoet mellom seksdagerskrigen og denne «12-dagerskrigen» med Iran: den samme kollektive lettelsen over at en oppfattet eksistensiell trussel angivelig ble eliminert, den samme forakten og hånen rettet mot fiendens prestasjoner, den samme overveldende stoltheten over Israels militære dyktighet – paret med troen på at en slik seier sikrer landets fremtid i flere tiår fremover.
Men som historien minner oss om, var ikke krigen i juni 1967 Israels siste. Langt ifra. På mange måter markerte det begynnelsen på en ny æra med blodsutgytelse. Den nåværende krigen i Gaza, og kanskje også krigen med Iran, kan sees på som en direkte fortsettelse av den «strålende triumfen».
Det tok flere år etter 1967 før israelerne forsto at krigen ikke hadde innledet den transformasjonen de hadde håpet på. Denne gangen satte desillusjonen inn nesten umiddelbart. Bare timer etter at USAs president Donald Trump brått kunngjorde våpenhvilen, var det allerede klart at seier over Iran neppe ville avslutte Israels konflikt med den islamske republikken, enn si alle landets fremtidige kriger.
I de tidlige timene søndag morgen, rett etter det amerikanske angrepet på Irans atomanlegg, erklærte Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «Jeg lovet dere at Irans atomanlegg ville bli ødelagt, på en eller annen måte. Det løftet har blitt oppfylt». I en fjernsynstale gjentok Trump denne synet, og hevdet at stedene ble «totalt utslettet» i luftangrepet lørdag kveld.
Iranerne kontret i mellomtiden med at de hadde fjernet det meste av det anrikede uranet fra Fordow-anlegget før angrepet, mens en CNN-rapport som siterte amerikanske etterretningskilder avslørte at angrepet sannsynligvis hadde forsinket Irans atomprogram med «noen måneder», i beste fall. Gitt at krigens uttalte mål var å eliminere den umiddelbare trusselen om en iransk bombe – og at amerikansk etterretning aldri trodde Iran var i nærheten av å produsere en – er det vanskelig å argumentere for at dette målet ble oppnådd.
Den ‘bitre smaken’ av krig
Et annet spørsmålstegn henger over krigens innvirkning på Israels avskrekking i Midtøsten. På den ene siden demonstrerte Israels militære tydelig en overveldende overlegenhet: Det fløy uhindret over iransk luftrom, hadde presis etterretning om hvor høytstående iranske forsvarstjenestemenn og atomforskere befant seg, og utførte målrettede angrep med bemerkelsesverdig nøyaktighet. Dens operasjonelle og teknologiske evner var fullt utstilt.
Israel beviste også at de kan opptre som regionens nabolagsbølle – ignorere folkeretten, omgå pågående forhandlinger mellom Iran og Trump-administrasjonen – samtidig som de fortsetter å nyte urokkelig støtte fra Vesten, spesielt fra Washington.
Men selv om Netanyahus suksess med å trekke USA inn i en krig han begynte, utvilsomt styrket Israels image som en regional makt, ville det være feil å overse graden av avskrekking Iran klarte å etablere.
Siden 1948 har Israels storbyer aldri stått overfor den typen vedvarende trussel som ble opplevd under denne krigen: flere bygninger redusert til ruiner, 25 flere skal rives på grunn av strukturelle skader, 29 israelske sivile drept, nesten 10.000 mennesker ble hjemløse, over 40.000 erstatningskrav innlevert til eiendomsskattemyndigheten; bygater tømt; og økonomisk aktivitet som stopper opp. 7. oktober var skremmende, men den ble i stor grad oppfattet av israelerne som en enkeltstående katastrofe. Den 12 dager lange krigen med Iran ødela imidlertid deres langvarige følelse av sikkerhet. Millioner følte at immuniteten begynte å sprekke.
Iran demonstrerte at til tross for Israels banebrytende forsvar, er hjemmefronten fortsatt sårbar. Bilder av ødeleggelser fra Tel Aviv, Bat Yam og Be’er Sheva lignet scener fra Gaza – og de ble bredt sirkulert over hele regionen, selv av de som ikke nødvendigvis støtter det iranske regimet. Selv om de fleste israelere føler at lidelsene var «verdt prisen» for å gi Iran et stort slag, etterlot den konstante kampen om tilfluktsrom, søvnløse netter og daglig desorientering en varig psykologisk pris. Skulle konflikten blusse opp igjen, er det lite sannsynlig at israelerne vil nærme seg den med samme ro.
Det er klart at Netanyahu og det israelske lederskapet ikke søkte en langvarig konfrontasjon med Iran – nettopp fordi det ville undergrave narrative om «total seier», som dominerte de første dagene av kampanjen. Det forklarer sannsynligvis hvorfor de fleste israelske kommentatorer og analytikere, umiddelbart etter det amerikanske angrepet på Irans atomanlegg, begynte å snakke om å «avslutte historien» i løpet av dager.
Men selv i denne begrensede konfrontasjonen på 12 dager, oppnådde ikke Israel sine uttalte mål. På en pressekonferanse kort tid etter at offensiven begynte, satte Netanyahu frem tre mål: Demontere Irans atomprogram, eliminere landets ballistiske missilkapasiteter og kutte støtten til «terroraksen». Forsvarsminister Israel Katz gikk enda lenger, og sa at et av Israels mål var å myrde ayatollah Ali Khamenei – effektivt sett for å utløse regimeendring.
Det «sluttspill»-målet ble ikke nådd. Faktisk, mens detaljene i våpenhvileavtalen mellom Trump og Teheran fortsatt er uklare, er det klart at ingen av Netanyahus tre mål har blitt oppfylt. Iran har ikke hastverk med å gå tilbake til atomsamtaler, og anklager Washington for dobbeltspill ved å engasjere seg i diplomati – mens de gir grønt lys for israelske angrep. Det er ikke gjort noen restriksjoner på Irans ekspanderende missilarsenal, som den israelske hærens stabssjef Eyal Zamir refererte til som hovedårsaken til det «forebyggende angrepet». Og det er ingen reduksjon i iransk støtte til sin såkalte «ring av ild» – det regionale nettverket av stedfortredere som omringer Israel.
Hvis Israel har fremstått som den overlegne militærmakten, diplomatisk, ser det ut til å ha oppnådd lite, om noe i det hele tatt. Det utfallet burde ikke være overraskende: Siden krigen i Gaza begynte har Netanyahu i stor grad forlatt forsøkene på å sette klare diplomatiske mål for militær handling, og i stedet stolt på makt som det eneste politiske instrumentet, fra Gaza og Libanon til Syria og nå Iran.
Denne siste fronten har nok en gang avslørt grensene for denne tilnærmingen. Fra dag én erklærte Iran at de ikke ville forhandle under ild, og krevde våpenhvile før noen retur til atomsamtaler. Israel nektet, og Netanyahu syntes å bruke den samme strategien som tidligere var forbeholdt Hamas: forhandlinger bare under ild. Men til slutt ble våpenhvilen erklært uten noen (kjente) forhåndsbetingelser, akkurat som Iran hadde krevd.
Gapet mellom ambisiøse «mål» og mer unnvikende «prestasjoner» sår allerede skuffelse, i det minste på den israelske høyresiden. Finansminister Bezalel Smotrich beskrev en «bitter smak» ved siden av den «avgjørende seieren». Benny Sabti, en iranskfødt israelsk analytiker som har blitt en fremtredende stemme på israelske nyhetspanel under krigen, tvitret at «en våpenhvile midt i pågående rakettbeskytning og dødsfall er en irrasjonell beslutning. Iran vil komme sterkere ut».
Selv Netanyahus tilsynelatende diplomatiske kupp ved å trekke det amerikanske militæret inn i en israelsk-startet krig blir nå revurdert. For bare noen dager siden ble det hyllet som en personlig triumf for den israelske statsministeren, med lovgiver Aryeh Deri som kalte Trump «Guds sendebud for det jødiske folket». Men ved å stole på at USA skulle levere det endelige slaget mot Fordow, ga Israel effektivt fra seg en viss grad av kontroll, som kulminerte i en klar påminnelse om at Trump fortsatt hadde det siste ordet. Etter at Iran avfyrte et missil tre timer etter våpenhvilen, sendte Israel krigsfly for å gjengjelde. Men da de allerede var på vei advarte Trump Israel offentlig på sin Truth Social-konto, «IKKE SLIPP DISSE BOMBENE», og tvang flyene til å snu.
En politisk restaurering?
På overflaten ser Netanyahu ut til å være den store vinneren av denne krigen i Israel. Selv hans hardeste kritikere i media har gitt ham æren for den militære suksessen, for ikke å snakke om hans tilhengere, som har vendt tilbake til å snakke om ham i nesten guddommelige ordelag. Han selv ser ut til å være født på ny: han gir intervjuer, besøker steder for rakettnedslag, spiser falafel med folket – gester han nesten hadde forlatt siden lanseringen av hans lovforslag om reform av høyesterett, og absolutt siden 7. oktober. Ikke overraskende svirrer spekulasjonene allerede i media om at han kan skrive ut tidlig valg for å utnytte sin nyvunne ære.
Men meningsmålingene publisert siden Israels åpningsangrep mot Iran har vært mindre oppmuntrende for Netanyahu enn man kunne forvente. Likud har vunnet noe terreng, men den høyreorienterte koalisjonsblokken sitter fortsatt fast på anslåtte 50 seter i Knesset – ikke nok til å forhindre opposisjonen fra å danne regjering. En mulig forklaring er at luftvåpenpiloter og etterretningsoffiserer, de to gruppene som kanskje er mest assosiert med protestbevegelsen og som anti-Netanyahu – har fremstått som krigens sanne helter.
Hovedgrunnen til at Netanyahu valgte dette øyeblikket for å starte en krig med Iran, var å få Gaza til å forsvinne ut av syne: for å få folk til å glemme hans manglende evne til å eliminere Hamas, for å glemme gislene som fortsatt er i fangenskap, for å glemme det voksende internasjonale raseriet over de forferdelige bildene som kommer fra stripen, for å glemme den voksende innenlandske frustrasjonen over krigen; og for å glemme den monstrøse planen om å presse palestinere inn i det sørlige Gaza som forberedelse til utvisning, har stoppet opp, og oppnår lite utover å skyte på sultende sivile som venter i kø for mat.
Men nå som krigen med Iran er over, er Gaza igjen umulig å ignorere. Enhver israeler som hadde behov for en påminnelse, trengte ikke å vente lenge: 25. juni ble syv soldater drept av en IED-bombe i Khan Yunis. Og i motsetning til Netanyahus håp vil presset for å få slutt på krigen i Gaza sannsynligvis bare intensiveres.
Selv før den dødelige hendelsen i Khan Yunis var det allerede en påtagelig følelse av tretthet og fortvilelse blant israelske tropper som tjenestegjorde i Gaza, spesielt reservister. Krigen med Iran kan faktisk forsterke en voksende tro blant israelere, at hvis landet kan lykkes med å konfrontere en antatt eksistensiell trussel som Irans atomprogram, så kan det absolutt håndtere en langt mindre utfordring som Hamas, og inngå en avtale om å avslutte krigen i bytte mot alle gislene. Faktisk kastet «Hostage and Missing Families Forum», hovedgruppen som representerer familiene til israelere som fortsatt holdes fanget i Gaza, ikke bort tid på å gjøre den forbindelsen. «Enhver som kan få til en våpenhvile med Iran kan også avslutte krigen i Gaza», erklærte den i en uttalelse etter våpenhvilen.
Det er fortsatt uklart om Trump nå vil presse på for å få slutt på krigen i Gaza for å styrke sitt image som fredsmegler. Men hvis han går i den retningen, vil det være langt vanskeligere for Netanyahu å stå imot, spesielt etter å i realiteten ha gitt Trump nøklene til å avslutte krigen med Iran.
MAGA-frontfigur Steve Bannons rasende utbrudd, der han kalte Netanyahu en «frekk løgner» for å ha brutt den Trump-meklede våpenhvilen, er et tidlig tegn på advarsel. Europeiske land, hvorav mange støttet Israel under Iran-krigen, ut fra en instinktiv vest-mot-øst-refleks, kan nå eskalere sine trusler om å sanksjonere Israel, med mindre det «avslutter lidelsene» i Gaza, og kanskje til og med følger dem opp.
I over 30 år har den «eksistensielle trusselen» fra Iran – og påstanden om at bare han kunne nøytralisere den – vært et av Netanyahus mektigste politiske kort. Men nå har han spilt det. Og det blir ikke lett å spille igjen. Han kan ikke troverdig hevde i nær fremtid at Iran er på nippet til å bygge en bombe, uten å undergrave selve den «avgjørende seieren» han feiret på direktesendt fjernsyn.
Det etterlater den etniske rensingen i Gaza og annekteringen av Vestbredden som Netanyahus gjenværende agenda. Men politisk sett er dette langt svakere kort, spesielt hvis de står alene uten det truende spøkelset av en iransk «ondskapens akse».
Uten et sterkt kort igjen å spille, kan Netanyahu komme til å se en omfattende avtale om Gaza – som nylig lansert av Gilad Erdan, tidligere ambassadør til Washington og mangeårig Netanyahu-lojalist – som den mest levedyktige veien videre: Avslutt krigen, bring gislene hjem (de få som fortsatt er i live), og gå til valg kjørende på avgassene fra seieren i Iran og bilder der han omfavner de hjemvendte fangene.
Smotrich og Ben Gvir vil sannsynligvis hoppe ut av koalisjonen. Men hvis Netanyahu skulle vinne valget, ville de nesten helt sikkert komme tilbake, for å presse gjennom reformen av høyesterett og annekteringen av Vestbredden. Det ville være et dramatisk spill, og en reversering av nesten alt Netanyahu har gjort de siste 20 månedene. Men paradoksalt nok kan oddsen for en slik dreining ha økt etter den grumsete avslutningen av Iran-krigen.
En versjon av denne artikkelen ble først publisert på hebraisk på Local Call. Les den her.
Denne artikkelen er hentet fra +972 Magazine:
Israel’s euphoric ‘victory’ over Iran is giving way to disillusionment
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Meron Rapoport er redaktør i Local Call.
Hvem sine interesser skaper den massive krigshissingen?
Av Tollef Hovig - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/hvem-sine-interesser-skaper-den-massive-krigshissingen/
Krigshissing har blitt det dominerende politiske spørsmålet i de fleste vestlige kapitalistiske land. USA sitter som vanlig i førersetet for denne gruppen land. Ifølge politikerne er det andre, fiendtlige land, som er skyld i denne krigshissingen. USA snakker om Kina, mens europeiske liker å holde seg til det vante, og plasserer Russland i denne rollen. Enkle søk på internett viser at politikernes fiendebilde er ganske merkelig i forhold til militære styrker, oppbygging og ressurser. Kanskje er det heller utviklingen i disse landene i seg selv som er grunnen til krigshissingen.
Det som er tydelig er at de vestlige kapitalistiske land ikke siden 1970-80 tallet har klart å skape nok overskudd gjennom produksjonen i de ulike land. De har siden 1980-tallet vært avhengig av et stadig økende gjeldsberg, for å holde kapitaleiernes fortjeneste oppe. Hvis vi ser på økningen i det samlede (offentlig og privat) gjeldsberget i USA, har det økt med rundt 60 trillioner (amerikansk tallsystem), fra 25 trillioner i år 2000 til 85 trillioner i 2024.
Vi ser at det er et lite hopp i 2020, det skyldes overgangen fra finansiering av gjeldsberget via private banker, til at en større andel ble overtatt av det offentlige. I 2019 nådde styringsrenten i de fleste vestlige kapitalistiske land null, noe som gjorde videre gjeldsoppbygging via de private bankene vanskelig. Det offentlige var nødt til å overta. Det offentlige innledet sin videre oppbygging av gjeldsberget med Covid-støtten. Det er denne som sees i grafen som et hopp i 2020.
Parallelt med den støtten, bygget kapitaleierne opp en politisk forståelse rundt offentlig subsidiering av sin versjon av det grønne skiftet. Den innebar en videre offentlig oppbygging av gjeldsberget, for å kunne subsidiere ulike deler av kapitaleiernes virksomheter; batterifabrikker, vindmøller, elbiler, osv. Det ble i løpet av 2021-2024 klart at kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet ble politisk vanskelig å gjennomføre. Den voldsomme satsingen på det grønne skiftet ble derfor tonet ned, forskjellige investeringsfond gikk fra sine tidligere grønne forpliktelser osv. Inn, som den store nye offentlige forklaringen på videre offentlig oppbygging av gjeldsberget, kom militærproduksjonen.
I den samme perioden som gjeldsberget i USA økte med 60 trillioner dollar (2000-2024), har BNP i USA økt med 19 trillioner dollar, fra 10 til 29 trillioner. Hvis vi fordeler veksten årlig, ser vi at i løpet av 24 år har BNP i USA vokst med (19:24=) omtrent 0,8 trillioner dollar årlig. Hvis vi ser på gjeldsberget, ser vi at det har vokst med (60:24=) 2,5 trillioner dollar årlig i den samme perioden. Gjeldsberget har vokst 0,7 trillioner dollar raskere enn BNP årlig. Regnet mot BNP i 2000 utgjør det 7% raskere vekst enn BNP, regnet mot BNP i 2024 utgjør det 2,5% raskere vekst enn BNP. (Regnet som prosentvis vekst år for år vil tallene bli noe annerledes.) Poenget her er imidlertid å vise at uten vekst i gjeldsberget er det tvilsomt om det ville vært noe vekst i BNP i USA overhodet. Den samme utviklingen ser vi i de fleste vestlige kapitalistiske land. Den vestlige kapitalismen har blitt avhengig av vekst i gjeldsbergene for å kunne fungere.
Det finnes unntak som for eksempel Tyskland. De har, som kanskje eneste land, forholdt seg til regelen for gjeldstak i EU, som tilsier at statlig gjeld bare kan utgjøre 60% av BNP. Krigshissingen har gitt Tyskland en kjærkommen politisk begrunnelse for å kunne se bort i fra gjeldstaksregelen, slik at de har kunnet heve gjeldstaket.
Regelen NATO landene har innført er at de skal bruke 3,5% til militær opprustning, og 1,5% til infrastruktur relatert til militær virksomhet, av BNP hvert år. Det utgjør sånn sett en stor del av behovet for økning av det offentlige gjeldsberget i årene som kommer.
Sektoren i sammfunnet som har størst behov for denne type gjeldsøkning er finanssektoren. Offentlig subsidiering er denne sektorens eneste vekstmulighet etter at økningen i den private delen av lånemarkedet har blitt sterkt redusert. Den andre sektoren som har stort behov for denne type gjeldsøkning er produksjonssektoren, særlig den delen som produserer militært materiell. I USA er det først og fremst HighTec firmaene som drar nytte av dette.
Elon Musks Space-X får store offentlige kontrakter, Peter Thiels Palantir det samme. Men også mer ordinære produksjonsselskaper drar fordeler av dette. Entreprenører i bygg og anlegg vil dra nytte av de 1,5% til infrastruktur. Volkswagen kan produsere tanks i stedet for biler, flyprodusenter får mere å gjøre, rakett og ammunisjonsfabrikker får gylne tider. Disse virksomhetene får gjennom økt aktivitet behov for å øke sitt forbruk fra andre deler av næringslivet i det aktuelle landet, så den økte virksomheten vil spre seg som ringer i vannet. Så både produksjonskapitalen og finanskapitalen vil ha interesser av den massive krigshissingen.
I tillegg påvirkes USA sterkt av sin rolle i den internasjonale økonomien. USA har basert seg på det vi kan kalle finansiell imperialisme. I 1950 hadde USA nærmere 80% av verdens gullreserver. Så startet de Koreakrigen, som de måtte finansiere via gullreserver. I tillegg begynte de å bygge amerikanske baser rundt i verden. Etter hvert økte de også sin import. Dette førte etter hvert til underskudd på den amerikanske handelsbalansen, som de måtte dekke opp med gull. I 1971 var det ikke lenger dekning i gull for alle dollarene de hadde trykt opp. Da avsluttet amerikanerne gullstandarden, dvs plikten til å veksle inn dollar i gull. De sørget da for at oljehandel og etter hvert det meste av annen internasjonal handel ble notert i dollar. De som solgte olje, og etter hvert andre land med eksportoverskudd ble dermed sittende med en stor mengde dollar.
Det eneste de kunne bruke dollarene til var å kjøpe amerikanske statsobligasjoner, altså låne pengene tilbake til USA. Amerikanerne ble dermed i stand til å betale for sin import gjennom å trykke dollar, mens landene som solgte varer til USA måtte investere dollarene i amerikansk gjeld. Denne runddansen er mulig så lenge det ikke finnes noe reelt alternativ, og så lenge folk har tillit til systemet.
Den amerikanske statsgjelden rundet 37 trillioner dollar i disse dager, og vil med Trumps nye budsjett øke i en ennå hurtigere takt enn tidligere. Det vi ser i dag er kanskje at tilliten begynner å bli frynsete. Renta på amerikanske statsobligasjoner har holdt seg stabilt høyt i terrenget rundt 4,5-5%. På tross av dette har kursen på amerikanske dollar sunket med 10% i løpet av 2025. I realiteten kommer aldri den amerikanske statsgjelden til å bli betalt tilbake. Den amerikanske økonomien gir ingen reelle muligheter for det, hverken nå eller i framtiden. En del land har søkt mot gull i stedet for dollar, noe som reflekteres i at gullprisen steg med 38% fra januar til mai 2025. Men gullmengden i verden er ikke i nærheten av å være så stor at den kan dekke behovet. Etter hvert som land forstår at USA aldri kommer til å betale tilbake det de har lånt, får vi se hvordan utviklingen blir.
Den tredje gruppen med sterke interesser i krigshissing er politikerne selv. Særlig i Europa har de «styrende» politikerne arbeidet intens med dette. Sånne som Keir Starmer, Emmanuel Macron og Friedrich Merz forsøker det de kan å distansere seg fra trivielle problemer i egne land, og framstå som internasjonale statsmenn som fortjener et samlet land bak seg. En trenger ikke se lenger enn til Norge for å se hvordan Støre og Arbeiderpartiet har profitert på krigshissingen. Oppsummeringsvis ser vi at både finanskapitalen og produksjonskapitalen, godt hjulpet av en politikerkaste har store interesser i krigshissing og opprustning. I tillegg kommer at USA sin finansielle imperialisme er i ferd med vise svakhetstegn, noe som gjør at man kan se for seg et endepunkt for USAs «gratis lunsj».
Krig har aldri vært i det arbeidende folkets interesse, det er borgerskapet som ønsker seg krig.
Ny FN – rapport: Oljefondet har investert 1275 milliarder i okkupasjon og folkemord
Av Øyvind Andresen - 4. juli 2025
https://steigan.no/2025/07/ny-fn-rapport-oljefondet-har-investert-1275-milliarder-i-okkupasjon-og-folkemord/
Dette tilsvarer nesten sju prosent av det enorme fondet.
Tredje juli legges det fram en ny rapport for FNs menneskerettighetsråd. Rapporten heter «Fra okkupasjonsøkonomi til folkemordøkonomi» og er skrevet av Francesca Albanese som er FNs spesialrapportør for de palestinske områdene.
Konklusjonene i FN-rapporten er svært like det jeg skreiv i NY TIDs sommernummer som kom for en måned siden. Jeg dokumentere der at siden krigen startet i Gaza i oktober 2023, har oljefondet økt sine investeringer med 35 prosent i selskaper som er involvert i Israels krigsforbrytelser, okkupasjoner og folkerettsbrudd i Midtøsten. I 27 av disse har oljefondet investert minst 1430 milliarder kroner ved utgangen av 2024 – mot 930 milliarder kroner året før.
FN rapporten operer med et litt lavere tall: Albanese skriver at ved utgangen av 2024 hadde oljefondet 1 275 milliarder kroner – 6,9 prosent av sin totale verdi – investert i selskaper som er navngitt i rapporten. Albanese inkluderer også de amerikanske høyteknonologiske selskapene som er avgjørende for at Israel kan drive verdenshistoriens første folkemord drevet av KI (Kunstig intelligens) som jeg skreiv om i NY TID.
Rapportens konklusjoner:
Dette er såpass sterk kost at jeg velger å sitere hele konklusjonen: (oversatt ved hjelp av ChatGPT):
«Mens livet i Gaza utslettes og Vestbredden er under økende angrep, viser denne rapporten hvorfor Israels folkemord fortsetter: fordi det er lønnsomt for mange. Ved å kaste lys over den politiske økonomien til en okkupasjon som har blitt folkemord, avslører rapporten hvordan den evige okkupasjonen har blitt et ideelt testområde for våpenprodusenter og Big Tech – med ubegrenset tilbud og etterspørsel, minimal kontroll og null ansvarlighet – mens investorer og private og offentlige institusjoner fritt tjener penger. Altfor mange innflytelsesrike selskaper er økonomisk uløselig knyttet til Israels apartheid og militarisme.
Etter oktober 2023, da det israelske forsvarsbudsjettet ble doblet – og på et tidspunkt med synkende etterspørsel, produksjon og forbrukertillit – har et internasjonalt nettverk av selskaper holdt den israelske økonomien oppe. BlackRock og Vanguard er blant de største investorene i våpenselskaper som er avgjørende for Israels folkemordsvåpenarsenal. Store globale banker har garantert for israelske statsobligasjoner som har finansiert ødeleggelsene, og verdens største statlige investerings- og pensjonsfond har investert offentlige og private midler i denne folkemordsøkonomien, samtidig som de hevder å følge etiske retningslinjer.
Våpenselskaper har hatt tilnærmet rekordhøye profitter ved å forsyne Israel med avanserte våpen som har utslettet en praktisk talt forsvarsløs sivilbefolkning. Maskiner fra globale entreprenørutstyrsgiganter har vært avgjørende i å jevne Gaza med jorden og hindre at palestinsk liv kan vende tilbake eller gjenoppbygges. Utvinningsindustrier innen energi og gruvedrift har, samtidig som de leverer sivil energi, også drevet Israels militære og energiinfrastruktur – begge brukt for å skape betingelser som utsletter det palestinske folket.
Og mens folkemordet raser videre, fortsetter den ubønnhørlige prosessen med voldelig annektering. Jordbruksnæringen støtter fortsatt utvidelsen av bosettervirksomheten. De største nettbaserte reiselivsplattformene fortsetter å normalisere ulovligheten til israelske kolonier. Globale supermarkedkjeder fortsetter å selge produkter fra israelske bosettinger. Og universiteter over hele verden, under dekke av forskningsnøytralitet, fortsetter å tjene på en økonomi som nå opererer i folkemordmodus. De er faktisk strukturelt avhengige av samarbeid og finansiering knyttet til settler-kolonialisme.
Forretningslivet fortsetter som vanlig, men ingenting ved dette systemet – hvor næringslivet er en integrert del – er nøytralt. Den vedvarende ideologiske, politiske og økonomiske motoren bak rasistisk kapitalisme har forvandlet Israels fortrengnings-erstatningsøkonomi av okkupasjon til en økonomi basert på folkemord. Dette er en «felles kriminell virksomhet» der handlingene til én aktør i siste instans bidrar til en hel økonomi som driver, forsyner og muliggjør dette folkemordet.
De aktørene som navngis i rapporten utgjør bare en brøkdel av en langt dypere struktur av selskapsinnblanding, profitt og medvirkning til brudd og forbrytelser i de okkuperte palestinske områdene. Hadde de utvist tilstrekkelig aktsomhet, ville selskapene for lengst ha avsluttet sitt samarbeid med Israel. I dag er kravet om ansvarlighet desto mer presserende: enhver investering opprettholder et system av alvorlige internasjonale forbrytelser.
Forpliktelser knyttet til næringsliv og menneskerettigheter kan ikke skilles fra Israels ulovlige settler-koloniale virksomhet i de okkuperte palestinske områdene, som nå fungerer som en folkemordsmaskin – til tross for at Den internasjonale domstolen (ICJ) har beordret at den må avvikles fullt ut og uten betingelser. Selskapsforbindelser med Israel må opphøre inntil okkupasjonen og apartheid er avsluttet, og oppreisning er gitt. Privat næringsliv, inkludert dets ledere, må stilles til ansvar som et nødvendig skritt mot å få slutt på folkemordet og demontere det globale systemet av rasebasert kapitalisme som ligger bak.»
Norske politikere er også ansvarlig for folkemordet
Jens Stoltenberg sa i Stortinget 21. mai dette om Oljefondets investeringer:
«Vi har trukket oss ut av selskaper, og er ikke investert i selskaper som leverer våpen til Israel».
Dette er en løgn. I Stortinget har desssuten flertallet stemt ned et forslag «om å trekke oljefondet ut av okkupasjon og krigsforbrytelser». (Bare Rødt, SV, MDG og Venstre stemte for).
På bakgrunn av FNs nye rapport er ytterlige kommentarer unødvendig.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
Les også:
