Nyhetsbrev steigan.no 04.05.2023
En AI-inspirert skapelsesberetning
Forsvarskommisjonen vil prioritere krig foran alt annet
USA i samtaler om etablering av militærbaser i Finland
Irans president på historisk besøk i Damaskus
Det kommer en krig svøpt i propaganda – den gjelder oss. Snakk ut!
En AI-inspirert skapelsesberetning
Av Terje Sørensen - 4. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/en-ai-inspirert-skapelsesberetning/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Med tilskyndelse fra 1. Mosebok 1:27, egen lett blasfemisk fantasi, halvulovlig plagiat av bilder på Internett, egen bruk av AI-bildeskaperen «Stable Diffusion Online» og fullt tillatte Photoshop-justeringer forsøker jeg meg med et innlegg om et tema som nå viralt synes å fly i alle retninger.
Artikkelteksten er hentet fra internettportalen «Russia Today», som vel i denne sammenheng, ikke provoserer russofobe skapninger. Det hele er oversatt av meg, og arrangeringen av store fonter er òg mitt ansvar.
Terje S.
+++000+++
«Gudfaren til AI» utsteder advarsel og slutter hos Google
Geoffrey Hinton sier at ‘dårlige skuespillere’ kan utnytte kunstig intelligens til ‘dårlige ting’
Det amerikanske teknologiselskapet Google har lansert en testversjon av sin Bard chatbot i et forsøk på å ta igjen OpenAIs populære ChatGPT.
Den Turing-prisvinnende forskeren Geoffrey Hinton trakk seg fra Google i forrige måned, hvor han hadde tilbrakt mye av det siste tiåret med å utvikle generative programmer for kunstig intelligens (AI), og advarte om risikoen som hans livsverk kan innebære for menneskeheten.
Hinton er kreditert for å være en grunnleggende figur i utviklingen av kunstig intelligens (AI), men fortalte New York Times i et lengre intervju publisert på mandag at han tok beslutningen om å slutte midt i et de facto våpenkappløp i Silicon Valley mellom Google og Microsoft.
Den kontroversielle teknologien har dannet grunnlaget for generativ AI-programvare som ChatGPT og Google Bard, ettersom teknologigigantene dypper tærne i en ny vitenskapelig grense, en de forventer vil danne grunnlaget for selskapenes fremtid.
Hinton fortalte NYT at hans motivasjon for å forlate Google var slik at han kunne snakke uten tilsyn om teknologi som han nå ser på som en fare for menneskeheten. – Jeg trøster meg med den vanlige unnskyldningen: Hvis jeg ikke hadde gjort det, hadde noen andre gjort det, sier han til den amerikanske avisen.
Publikumsrettede chatbots som ChatGPT har gitt et innblikk i Hintons bekymring. Mens de blir sett på av noen som bare flere internettnyheter, har andre advart om de potensielle konsekvensene når de relaterer seg til spredningen av feilinformasjon på nettet, og om deres innvirkning på sysselsettingen.
Google-sjefen advarer om potensielle AI-farer
Den siste versjonen av ChatGPT, utgitt i mars av San Franciscos OpenAI, førte til publiseringen av et åpent brev signert av mer enn 1000 ledere i teknologisektoren – inkludert Elon Musk – for å markere de «dype risikoene for samfunnet og menneskeheten» som teknologien utgjør.
Og mens Hinton ikke la sin signatur til brevet, er hans holdning til potensielt misbruk av AI klar: «Det er vanskelig å se hvordan du kan forhindre at de dårlige skuespillerne bruker det til dårlige ting.»
Hinton hevder at Google har handlet «veldig ansvarlig» i sin forvaltning av kunstig intelligens, men til slutt, sier han, kan teknologiens eiere uunngåelig miste kontrollen. Dette kan føre til et scenario, sier han, der falsk informasjon, bilder og videoer er ubestemmelige fra ekte informasjon, og fører til at folk ikke vet «hva som er sant lenger.»
«Ideen om at disse tingene faktisk kunne bli smartere enn folk – trodde noen få mennesker på,» sa Hinton til NYT. – Men de fleste syntes det var langt unna. OG JEG TRODDE DET VAR LANGT UNNA. JEG TRODDE DET VAR 30 TIL 50 ÅR ELLER ENDA LENGER UNNA. DET TROR JEG SELVSAGT IKKE LENGER.
+++000+++
Forsvarskommisjonen vil prioritere krig foran alt annet
Av Pål Steigan - 4. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/forsvarskommisjonen-vil-prioritere-krig-foran-alt-annet/
NOU 2023: 14 Forsvarskommisjonen av 2021 foreligger. Regjeringa skriver at Bakgrunnen er Stortingets vedtak i innstillingen til Langtidsplanen for forsvarssektoren (2020 – 2021) der regjeringen ble bedt om å sette ned en forsvarskommisjon «med bred faglig og politisk sammensetning for å vurdere de sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge, med sikte på å skape et bredest mulig grunnlag for videre utvikling av forsvarssektoren».
Kommisjonens innstilling kan lastes ned her: Forsvarskommisjonen av 2021.
Vi blir nødt til å komme tilbake til dette strategidokumentet flere ganger, fordi det er et av de aller viktigste dokumentene fra noen norsk regjering i dette århundret. Det handler om hvordan Norge skal militariseres på en måte som vi aldri har sett før og omdannes til en framskutt plattform for USAs og NATOs kommende kriger mot Russland og Kina.
Som vanlig i Norge gjøres det gjennom å skape et «bredt nasjonalt forlik». Dermed blir militariseringa løftet opp fra politikk til nasjonal trosartikkel. Den enorme satsinga på krigs som kommisjonen legger opp til løftes ut av den politiske striden og vil bli liggende som automatikk, slik som «handlingsregelen» eller EØS-avtalen eller «det grønne skiftet». Politikernes oppgave blir å henlede velgernes oppmerksomhet til andre og mindre saker der de kan foreta sitt vanlige teater.
Det kalles naturligvis «forsvar», men man bør ikke la seg lure. Dette handler ikke om hvordan Norge skal forsvare sin sjølråderett mot enhver trussel. Det handler om hvordan Norge skal bli en framskutt militær plattform for USAs kriger mot Russland og Kina for å bevare sitt hegemoni. Dette «forsvaret» vil ikke kunne forsvare oss mot USA for eksempel. USAs kontroll over vårt territorium, vår oppgivelse av suverenitet og sjølstyre til Washington er tatt for gitt.
Det som skal styrkes er vår evne til å være den arktiske basen for krig om Nordkalotten.
Eller som det heter i kommisjonsrapportens kapittel 13:
Operativt samarbeid mellom nordiske land- og luftstyrker har allerede kommet langt. Bindende folkerettslige forpliktelser i rammen av NATO vil gjøre at de nordiske styrkene kan organiseres og disponeres friere over et langt større område. Dette skaper muligheter for felles avdelinger og økt effekt av de nordiske landenes militærmakt. Ambisjonsnivået må være realistisk og baseres på det enkelte lands interesser og NATOs behov.
Ved en styrking av Forsvarets egenevne som kommisjonen tar til orde for, kan Norge ta initiativ til en rekke konkrete tiltak i nordisk ramme. Det er naturlig at Forsvaret innrettes for å ta en lederrolle blant nordiske forsvar på Nordkalotten, i Barentshavet og langs norskekysten.
Vanvittige beløp
Forsvarskommisjonen mener det bør gjennomføres en omfattende satsing på forsvaret av Norge. Regjeringen bør invitere Stortinget til en bred politisk avtale som sikrer robust finansering over tid. Forsvarsbudsjettet bør løftes med 30 milliarder kroner fra gjeldende nivå, kombinert med at ytterligere 40 milliarder kroner blir satt av til investeringer i sikkerhet, forsvar og beredskap hvert år i en tiårsperiode. Etter perioden med ekstraordinære avsetninger for å løfte forsvarsevnen er over, anbefales det at de 40 milliardene avløses av et permanent tillegg på 10 milliarder kroner. I kombinasjon med de første 30 milliardene vil det sikre at den omfattende styrkingen av Forsvaret dette innebærer, ikke leder til langsiktig ubalanse mellom investeringer og drift.
Og hvordan ser dette ut på langtidsbudsjettet?
Jo, det ser slik ut (s. 318):
I 2030 er det altså meningen at vi skal betale mer enn det dobbelte av det vi betaler i 2023 for «forsvaret», faktisk over 120% mer, og det skal vi fortsette med ut hele 2030-tallet.
Den som innbiller seg at dette ikke vil gå på bekostning av andre budsjettområder må ha tilbrakt livet på et svært merkelig sted. Dette vil gå foran helse, skoler, veier, boliger, velferd, pensjoner, kort alt annet. Og det vil skjære djupt inn i de offentlige kassene.
Her dreier det seg ikke om å smi våpen om til plogjern, men å gjøre plogjern til våpen.
Dette er militarisering i stor stil, og de som vil tjene på det er først og fremst kapitalinteressene i det militærindustrielle komplekset. Dette er planer for Kongsbergruppen, Raytheon, Lockheed Martin osv. og for BlackRock, State Street og Vanguard, som eier denne industrien.
Ikke noe «sterkt nasjonalt forsvar»
I et parti som Rødt lever illusjonen om at det skal være mulig å skape et «sterkt nasjonalt forsvar» mens vi fortsatt er medlem av NATO. De burde realitetsorientere seg. NATO er et integrert system. Alle ledd er integrert i NATOs, det vil si USAs militære apparat. Du kan ikke ta ut en patron fra et militært lager i Norge uten at dette registreres og eventuelt kan overstyres i NATOs ressursdatabaser. All opplæring, all overvåking, alle kommandosystemer, all ideologi, all ressursdisposisjon, alt, er underlagt NATO.
I kommisjonens innstilling forklarer man til og med hvordan folks smarttelefoner kan integreres i «totalforsvaret».
Å hevde at det lar seg gjøre å legge grunnlaget for et «uavhengig sterkt nasjonalt forsvar innenfor NATO» er å prøve å lure folk til å tro på den militære varianten av julenissen.
USA i samtaler om etablering av militærbaser i Finland
Av Dave DeCamp - 4. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/usa-i-samtaler-om-etablering-av-militaerbaser-i-finland/
En finsk tjenestemann sa at en potensiell avtale ville tillate utplassering av tropper og bygging av ny militær infrastruktur.
USA og Finland jobber med en avtale som vil tillate USA å etablere en militær tilstedeværelse i det nordiske landet, ettersom Helsinki nå er medlem av NATO.
Ifølge Newsweek bekreftet det finske utenriksdepartementets tjenestemann Mikael Antell at de to nasjonene forhandler om en forsvarssamarbeidsavtale som kan tillate bygging av betydelig militær infrastruktur på finsk jord.
Den potensielle avtalen vil ikke omfatte atomvåpen, selv om finske tjenestemenn tidligere ikke har utelukket å være vertskap for atomvåpen. USA har atomvåpen stasjonert i fem NATO-land under alliansens atomdelingsprogram, men ikke i noen nasjoner som ble medlemmer etter slutten av den kalde krigen.
Antell sa at den potensielle DCA «gjør det mulig for tropper å komme inn i landet, holde seg på bakken, forhåndslagring av materiell og mulige infrastrukturinvesteringer gjennom de midlene som er gitt av den amerikanske kongressen til Pentagon.»
USA og Finland har vært i samtaler om DCA siden i fjor høst, og diskusjoner om avtalen fant sted i Helsinki forrige uke. «Avtalen definerer også fasilitetene og områdene hvor samarbeidet vil være fokusert,» sa Antell. «De er i bunn og grunn militære områder og garnisoner. I prinsippet kan det være mer enn én, men diskusjonene er fortsatt åpne i denne forbindelse.»
Finland deler en grense på over 800 mil med Russland, og innlemmelsen av landet i NATO betyr at regionen vil bli ytterligere militarisert. Moskva har planer om å styrke sin militære tilstedeværelse nær grensan i det vestlige Russland og har sagt at de vil ta flere skritt for å svare på utvidelsen av NATOs infrastruktur i Finland.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War:
US in Talks on Establishing Military Bases in Finland
PS:
Den finske avisa Helsingin Sanomat bruker en langt mer vidtgående formulering når det gjelder det amerikansk-finske samarbeidet: Finland forhandler for tiden om en avtale som vil tillate USA å bruke finsk jord uten hindringer.
Og man må jo innrømme at Finland har erfaringer når det gjelder å føre krig mot Russland, slik som under Fortsettelseskrigen fra 1941.
Ifølge (Mikael) Antelli, som leder forhandlingene, vil DCA-avtalen styrke Finlands avskrekkings- og forsvarsevne gjennom tilstedeværelsen av USA og mulig forhåndsutplassering av forsvarsmateriell.
– Det viktigste er at avtalen muliggjør smidig samarbeid med USA i alle sikkerhetssituasjoner og også på kort varsel, anslår Antell.
Eller for å si det enkelt: finske politikere stiller landet sitt til fri disposisjon for USAs militære styrker når de måtte ønske det. Det er vel det som i Norden for tida går under navnet «et sterkt nasjonalt forsvar».
Russiske myndigheter truet onsdag med å «reagere» på mulig etablering av amerikanske militærbaser i Finland midt under Russlands invasjon av Ukraina.
Utenriksdepartementets talskvinne Maria Zakharova har indikert at Moskva vil bli tvunget til å ta gjengjeldelsestiltak, enten det er »militære, tekniske eller av annen art» for å stoppe det de anser som »trusler mot nasjonal sikkerhet», ifølge informasjon samlet inn av nyhetsbyrået Interfax.
Hun påpekte også at implementeringen av »konkrete tiltak på Russlands vestlige grenser vil avhenge av utplasseringen av NATOs militære infrastruktur og våpensystemer i Finland». I denne forbindelse sa hun at russiske myndigheter anser Finlands planer om å gå videre med en slik avtale med USA »som bevis på Finlands tap av suverenitet». «Både Finland og NATO bør være klar over at å sette tropper i Nord-Europa bare fører til en økning i politisk-militær spenning i regionen,» sa hun.
«Parkinsons lov» i vår tid
Av Trond Andresen - 4. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/parkinsons-lov-i-var-tid/
Av Trond Andresen, førsteamanuensis(p) i kybernetikk, NTNU
Det starta med at Cyril N. Parkinson skreiv en humoristisk artikkel i The Economist i 1955. Den vakte stor oppsikt og ditto humring. Seinere skreiv han boka med den ironiske tittel: «Parkinsons lov: jakten på framskrittet». Cyril Parkinson hadde bakgrunn fra britisk «civil service», og hadde lenge undret seg over veksten i byråkratiet der – for eksempel at antall ansatte som stelte med de britiske koloniene økte hele tida, på tross av at koloniveldet var under avvikling. Med et glimt i øyet framsatte Parkinson «vitenskapelige lover» for hvordan byråkratier utvikler seg. For eksempel hevdet han at den typiske vekstraten for antall ansatte i et byråkrati er 5 til 7% per år. Han forklarer veksten med to mekanismer: 1. «En byråkrati-sjef ønsker økning i antall underordnede, ikke i antall rivaler», og 2. «Byråkrati-sjefer skaper arbeid til hverandre». Han lanserte også en matematisk formel som ga en «ineffektivitetskoeffisient» for komitéer. Den var blant annet en funksjon av komitéens størrelse.
Raymond Hill og Laurence Peter ga i 1969 ut boka «The Peter Principle», som handlet om «hierarkologi», en spøkefull vitenskap om byråkratiske strukturer. Den mest kjente tese derfra er antagelig at «enhver byråkrat forfremmes helt til han når sitt inkompetansenivå», og der blir han. Det fører til at de fleste sjefs-byråkrater er inkompetente. Oppgavene må derfor løses av underordnede som ennå ikke er forfremmet til sitt inkompetansenivå. Boka skildrer også metoden med «managing upward», som betyr at underordnede utvikler strategier som gjør at de kan få utført nødvendig arbeid på tross av inkompetente sjefers påfunn og pålegg. (Noen som kjenner seg igjen?)
Disse eksemplene (flere kunne vært nevnt) har to ting til felles: De er humoristiske, og de har gitt ammunisjon til høyresida, mot offentlig sektor. Noen på venstresida surmuler over slik antibyråkratisk satire. Det burde de ikke gjøre. Venstresida burde i stedet være i front for utvikling av analyse, kritikk og anti-byråkratiske reformforslag. For vekst i byråkrati og administrasjon er en uunngåelig nisse som følger med på lasset i utviklinga av velferdssamfunnet. Rune Skarstein har skrevet her i avisa om økonomen William Baumol, som helt riktig påpeker at mens produktiviteten i vareproduksjon øker dramatisk på grunn av teknologi og automatisering, kan ikke dette skje i særlig grad med tjenesteyting. Lærere, omsorgsarbeidere, helsepersonell og saksbehandlere arbeider med mennesker, ikke maskiner. Slikt kan og bør ikke «automatiseres». Og hvis vi ønsker at slike tjenester i hovedsak ikke skal kjøpes på et marked, men være en del av samfunnets spleiselag, betyr det at et framtidssamfunn hvor produksjon og infrastruktur er automatisert, vil ha en enda større offentlig sektor enn i dag. Og da må og vil skatteprosenten øke over tid. Dette vil være et avansert samfunn, i motsetning til hva høyresida hevder.
Men et problem er at en naturlig vekst i antall nyttige saksbehandlere som kreves i moderne og kompliserte samfunn, drar med seg en tilsvarende vekst i parasittiske og unødvendige «stillinger» – som de stadig ekspanderende direktorater i det offentlige, og en tilsvarende parallell økning i floraen av kapitalistiske «konsulentfirmaer», som lever på kontrakter gitt dem av deres åndsfeller, de offentlige sjefsbyråkrater. Det blir stadig flere stillinger av typen «kommunikasjonsrådgiver», som organiserer de utallige møter hvor man babler med hverandre med buzzwords om «strategi» og «bærekraft» og ser på fancy Powerpointer.
Det mest skadelige er kanskje innføring av flere ledelsesnivåer i hierarkiene. Det groveste eksemplet på det er helsesektoren – hvor byråkratiet vokser på bekostning av helsepersonell som gjør nødvendig arbeid.
Byråkrativekst er sjølforsterkende og parasittisk. Og som om offentlig og privat byråkrati-vekst ikke er nok, kommer det til en flora av moderne statsstøtta NGO-er, statsfinansiering av partiansatte og lignende. Det som var gratis aktivistinnsats i gamle dager, er blitt en karrierevei.
Behovet for seriøs kritikk og forståelse av byråkrati er derfor enda viktigere nå enn i Cyril Parkinsons tid. Men dette kan systemkritikere ikke overlate til The Economist og blåfargede «humorister».
Vi har godt bemanna miljøer og «sentre» som forsker på så mangt i dette landet: for eksempel «Europaforskning», kjønnsforskning, utenrikspolitikk, kulturstudier – så pengene finnes. Jeg vil hevde at samfunnet har et mye større og påtrengende behov for et frittstående «senter for byråkratiforskning». Med 50 – 100 skarpskodde forskere, en håndfull kontoransatte, en kontorsjef – og ikke en jævla direktør.
Av en eller annen grunn tror jeg dessverre ikke dette blir noe av. Kan noen gjette hvorfor?
De siste dagers hellige
Av Knut Erik Aagaard - 4. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/de-siste-dagers-hellige/
4. mai 2023.
I min barndom, på femtitallet, var tømmerfløteren et sterkt norsk ikon, en taus, sterk og traust patriot, lett på foten, tung i draget, som bygget landet. I dag er det klimatilhengerne, økologene, de som mener at hvalen er alle tings mål, våpenkolportørene i Rødt, krigshisserne i Venstre og Arbeiderpartiet, og kansellistene, som er de sentrale norske ikoner. Kansellistene er de som mener ytringsfriheten er hellig, og at den omfatter alle som er enige med de siste dagers hellige om øyeblikkets tidsånd, men ingen andre.
I USA er tømmerfløteren som nasjonalt ikon erstattet med transvestitten, slik Tucker Carlson inntil nylig daglig innprentet halvparten av alle amerikanske hjerter. Mye viktigere enn en nært forestående, amerikanskdrevet atomkrig, er det å snakke om transvestittenes kår. Det kan altså bli verre, også her hjemme, enn i USA, hvor de siste dagers hellige i det minste møter sterk folkelig motstand. Jeg håper jeg med disse ord har plassert meg godt utenfor det gode selskap.
Tidsånden målbæres alltid av de siste dagers hellige. Her har jeg sammenstilt noen sitater fra en av de siste dagers hellige, målbåret i toneangivende debatter i russisk statlig fjernsyn. Det er bedre å gå til kilden enn å lese om den i Dagbladet og VG, to aviser med en lett amerikansk aksent.
Pensjonert israelsk generalløytnant Iakov Kedmi innleder med noen ord om forfallet i amerikansk politikk og kultur, der ytterliggående mindretallsverdier helligjøres og påtvinges det store flertall som innretter sine liv tradisjonelt. Jeg oversetter ikke hans kritikk av USA på dette området, som langt bedre og mye morsommere ble fremført hver dag av republikanernes demokratiske grunnlovs-fundamentalist Tucker Carlson i Fox News, en kritikk alle kunne fryde seg over som ikke nøyer seg med det de får ut av Get-boksen sin. Mine kommentarer er satt i hakeparentes, teksten er i all hast tatt ned på øret fra russisk fjernsyn.
Vårherres klinkekuler eller Imperialismen som boomerang:
Kedmi (30.03.23): «Herren Gud er en stor spøkefugl. Bare Herren Gud kunne ha funnet på noe slikt. Hovedstaden i Det britiske imperium, London, styres av en pakistansk borgermester. Regjeringssjefen i det imperiale Storbritannia er en inder fra Punjab. Som om ikke det er nok: Hvem er statsminister i Skottland? En pakistaner. Nå krever den skotske pakistaneren uavhengighet fra inderen i England! Ingen kunne med hensikt ha funnet på noe slikt, [så dette må være Guds verk]. En større hån og en verre hevn over Storbritannia ville det vært umulig for en dødelig å utpønske. At en pakistaner krangler med en inder om skotsk uttreden av Det britiske imperium, mens en pakistaner er borgermester i Det britiske imperiets hovedstad. Det er et vakkert syn! Dette går bra!»
Festung Europa:
«Når det gjelder Europa og Scholtz, må jeg selv, som jøde, og med mitt spesielle forhold til det landet, melde at et slikt null som Scholtz aldri noensinne har styrt Tyskland. Etter at Bismarck i sin tid forente landet [1871], har det aldri vært en slik vanskapt og elendig ledelse i Tyskland, selv ikke under nazistene. Ikke rett etter Bismarck, ikke for hundre år siden, ikke for femti år siden, det er ingen å sammenligne med. Ikke med Adenauer, ikke med Brandt, ikke engang med denne kjemilæreren [Angela Merkel er doktor i kjemi fra 1986]. Dette er en total degradering av Tyskland, av det tyske folket. Det er til pass for dem.»
Demokratifestivalen:
«Det gledet meg at Nederland er en av initiativtakerne til denne billige lille demokrati-festivalen. Det landet som pusser hunder på demonstranter, er liksom et symbol på demokratiet! Det er bare to land som pusser hunder på demonstranter, nemlig Tyskland og Nederland. Og dette landet leder kampen for demokratiet! Man kan si nesten hvasomhelst om disse landene [NATO og EU] og den politikken de fører. Men det grunnleggende kjennetegn på den er hykleri. Inspirator for denne bevegelsen er USA, det landet som siden 1945 har tatt livet av over 5 millioner mennesker [fra panelet: «Nei, fler!»]».
En amerikansk verdensorden:
Kedmi 30.04.23: «Jeg tror det beste for Russland og for Nord-Korea ville være om en million koreanske arbeidere kom hit og bygget infrastruktur. Dere mangler arbeidskraft, de mangler penger. La dem jobbe. De kunne gjenoppbygge Donbass. De kunne bygge veier. De kunne videreutvikle det Fjerne Østen [Øst-Sibir og Stillehavskysten]. De ville gjøre det med glede.
[Den sentrale amerikanske sikkerhetsrådgiveren] Jake Sullivan sier at vi trenger en ny verdensorden. Vi hadde en, men nå trenger vi [liksom] en ny, for å hjelpe de fattige land. Men hør nå, Sullivan: Når vi nå har hatt en amerikansk verdensorden i åtti år, siden 1945, hvorfor har vi da så mange fattige land? Hvorfor trenger de så mye hjelp etter at dere har styrt verden i åtti år? Og hva skal Sullivan bygge den nye verdensorden på? Han sier det uten å skjems: Den skal bygges på amerikansk forrang på alle områder: Økonomi, avansert teknologi og alt som som er viktig for menneskehetens utvikling. En ny verdensorden skal altså styres fra USA [fra én supermakt]. Det er det diametralt motsatte av det som sies i Russland og Kina.»
Amerikansk planøkonomi:
«Vi har et ordtak: «Den vise har det i hodet, idioten har det i kjeften.» For Sullivan sier også noe bemerkelsesverdig, som selv dere [russere] ikke helt forstår, om grunnlaget for all kapitalisme. Han sa: «Privat kapital kan ikke understøtte og fremme utvikling av statens økonomiske interesser». Sullivan har oppdaget det. Og det har jo vært kjent lenge. Marx, Engels og Lenin sa det, og nå blir det gjenoppdaget – av en amerikaner. Dere tenkte ikke på det på nittitallet [da dere avviklet sosialismen]. Og når dere nå tenker i de baner, så mumler dere, uten å si det tydelig [I Russland føres en fredelig krig mellom Finansdepartementet (Siluanov) og Sentralbanken (Naibullina), med Putin som mild voldgiftsdommer. Han må ta hensyn til begge, derfor mumles det].
Privat kapital kan ikke fremme statens interesser. Selv amerikanerne har forstått det. Og Sullivan snakker om avansert teknologi. For å utvikle økonomien må staten trå til, det må foreligge et initiativ og en innsats fra staten, investeringer og subsidier. Det er på tide at dere russere forstår dette som selv amerikanerne har forstått. Dere begynner jo å snakke litt om det her, etter å ha oversatt det fra engelsk, at kanskje staten må gjennomføre det, at staten må befatte seg med dette. Slik ser Sullivan det, og hva er det han snakker om? Han snakker – o redsel! – om planøkonomi [et fy-ord i russisk administrasjon].USA vil innføre planøkonomi, og vil gjøre det før dere».
USAs paradoksale forhold til Kina og Russland:
«Det er interessant å se hvordan USA forholder seg til Kina og hvordan USA forholder seg til Russland. USA har ikke tenkt å knuse Kina. Amerikanerne ønsker å forvandle hele Kina til et stort Taiwan, til en lydig stat som avfinner [og integrerer] seg med USA, og arbeider for amerikanske interesser – slik de forvandlet Europa. De vil ha et håndterbart og temmet Kina, et Kina som ikke utfordrer USAs hegemoni i verden teknologisk og økonomisk. Et Kina som nøyer seg med andreplassen er helt i orden, et slikt Kina vil USA støtte og gi alle preferanser. Det er dét amerikanerne håper på i alle forhandlinger med Kina: Ikke spring forbi oss, ta det med ro! [Det finnes sterke krefter i Kina som er enig med amerikanerne her, men det skal jeg la en annen sistedagshellig, Nikolai Vavilov, fortelle om en annen dag].
Denne holdningen til Kina atskiller seg skarpt fra USAs holdning til Moskva. Russland må knuses som stat, Russland kan overhodet ikke tillates å eksistere som stat. Kina er for stort og for monolittisk. Nitti prosent av befolkningen tilhører én etnisk gruppe, godt over en milliard. Men Russland må tilintetgjøres. Russland må erstattes med 10-12 småstater med halvkolonial status. Russisk kultur må knuses, russiske nasjonale interesser må opphøre å eksistere.
Så det er en enorm forskjell mellom USAs forhold til Kina og til Russland. Hvorfor sier amerikanerne at Kina er en større fare enn Russland? Det er fordi de ikke kan stanse Kina. Veksten i Kina er for stor, landet utvikler seg for fort. Og Russland er en mindre fare. Hvorfor? Jo, fordi det fortsatt er mulig å tilintetgjøre Russland. Litt mer press, og litt til, noen flere provokasjoner, så imploderer Russland.
Sanksjonene virket riktignok ikke etter hensikten, og hvordan forklarer de dét? Det er nå, det, sier de, bare midlertidig, bare på den første etappen. På andreetappen vil sanksjonene virke. De tror fortsatt at den russiske økonomien vil bryte sammen – i morgen. De forsøker å overbevise seg selv om at deres egne drømmer vil gå i oppfyllelse. De vil ikke innrømme for seg selv at de har mislykkes. Det vil bare ta litt lengre tid, tenker de, men på den andre etappen vil vi nå våre mål. Det er en typisk tenkning der borte.
Om Syria:
«USAs tilstedeværelse i Syria går mot slutten. Hvis de siste forhandlingene avsluttes slik de har begynt, blir det ikke lengre noe rom for videre amerikansk tilstedeværelse. IS trekker seg ut, den tyrkiske hæren trekker seg ut, kurderne må vike for den syriske hæren. Det vil ikke være mer å gjøre for amerikanerne i Syria. De må trekke seg tilbake, uten å ha nådd noen av sine mål, etter å ha påført landet enorm skade i tolv år. Syrerne holdt stand, med hjelp fra Russland.»
Og så til økonomien:
“Jeg vil sitere Hillary Clinton. Noe har også hun forstått. Hun sier: «Det verste for oss vil være om vi ikke klarer å holde på dollarens rolle i verdensøkonomien. Vi må bruke alle våre krefter og midler på å oppretteholde dollaren som verdensvaluta.»
Igjen vil jeg minne om disse tallene, disse forferdelige tallene for den amerikanske økonomien: For to år siden utgjorde dollaren 55 prosent av alle verdens finansielle transaksjoner. Etter to år er dollarens andel av verdenshandelen sunket til 47 prosent. Dollarens andel av verdenshandelen faller, og med en fart som er tidoblet på to år. Ifølge alle amerikanske analytikere og finansspesialister, inkludert Federal Reserve, går det en grense ved 40 prosent. Går dollaren [som betalingsmiddel] under 40 prosent av verdenshandelens transaksjoner, kollapser den amerikanske økonomien.
Så hvis dollarens andel fortsetter å falle ut i samme fart som de siste to årene, så er det kun kort tid igjen. Men amerikanerne fortsetter å oppføre seg som om alt er i orden. Alt går bra, som de sa i Frankrike. Landet sto på avgrunnens rand en måned før revolusjonen. Men kong Ludvik 16 gikk på jakt og holdt ball som vanlig.»
Omsatt til norske forhold lyder det slik, hos Johan Sebastian Welhaven, i diktet «Norges Skumring»:
I denne Nød man griber Stimulantser,
At Livet ei skal slukne i det Indre:
Man drikker Punsch, forlover sig og dandser;
Jeg har i Sneen lavet nogle Skandser.
En hadrianisk Vagtmuur i det Mindre;
Her leger jeg med Literaire Landser.
Irans president på historisk besøk i Damaskus
Av red. PSt - 4. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/irans-president-pa-historisk-besok-i-damaskus/
Raisi er den første iranske presidenten som har besøkt Damaskus siden før starten av den USA-støttede krigen mot Syria i 2011.
Av nyhetsdesken i The Cradle.
I det første besøket til en iransk president i Syria på mer enn et tiår, ankom Ebrahim Raisi Damaskus 3. mai, for to dager med samtaler med sikte på å styrke bilaterale bånd og lette gjenoppbygginga etter krigen, rapporterte PressTV.
President Raisi ble møtt på Damaskus internasjonale lufthavn av den syriske økonomi- og utenrikshandelsministeren Mohammad Samer al-Khalil.
Seinere på dagen møtte Raisi Syrias president Bashar al-Assad ved en offisiell velkomstseremoni.
Da han snakket med journalister i forkant av besøket, sa Raisi: «I dag er det klart for alle i regionen at Den islamske republikken Iran er en sterk søyle som alle kan stole på og at den spiller en stor og effektiv rolle i regional utvikling.»
Raisi sa også at utvidede bånd mellom Iran og Syria vil være til fordel for både de to nasjonene og for regionen.
«Forholdet mellom Iran og Syria er helt strategisk. Fiender gjorde sitt beste for å ta kontroll over Syria og skade Damaskus’ bånd med regionale stater», understreket han.
Besøket følger etter den nylige kinesisk-meglede tilnærmingen mellom de regionale rivalene Iran og Saudi-Arabia og den fortsatte normaliseringen av båndene mellom Syria og Saudi-Arabia, så vel som andre arabiske stater.
Mens Saudi-Arabia og andre gulfstater deltok i den krigen mot Syria som USA støttet i hemmelighet. Under denne krigen som ble lansert i 2011, forble Iran Syrias trofaste allierte og ga hjelp og militære rådgivere for å forhindre at Syria skulle falle til Nusra-fronten, ISIS og andre Al-Qaida-tilknyttede grupper.
Iran fortsetter å sende rådgivere til Syria og støtter syriske militære enheter, som ofte er mål for israelske luftangrep. To iranske militærrådgivere ble drept av slike angrep i Damaskus i begynnelsen av april.
Til tross for Irans sterke støtte, er Raisi den første iranske presidenten som besøker Syria siden Mahmoud Ahmadinejad besøkte i september 2010, kort tid før krigen startet.
Forsoning mellom Syria og Saudi-Arabia
Syria har rask framgang nå overfor sine naboer. Iran har vært en alliert under hele krigen, men sjøl de landene som har ført krig mot Damaskus som USAs stedfortredere er nå i ferd med å komme tilbake til Damaskus.
Syria-Saudi-relasjonene bykser framover med fellesuttalelser, bilaterale møter og, for første gang på 12 år, en felles visjon for å løse krisa i landet.
Utenriksministrene i Syria, Jordan, Saudi-Arabia, Irak og Egypt møttes i Amman mandag for å diskutere en løsning på krisa i Syria i det siste skrittet mot at Damaskus skal bli normalisert fullt ut og helt på linje med land i regionen.
Ministrene ga ut en felles uttalelse som uttrykker støtte til at Syria skal gjenvinne kontrollen over hele sitt territorium, som inkluderer området øst i Syria okkupert av amerikanske styrker.
I følge uttalelsen ble ministrene enige om å arbeide for å «støtte Syria og dets institusjoner i enhver legitim innsats for å utvide dets kontroll over landets territorium under Syrias lover, og avslutte tilstedeværelsen av væpnede styrker og terrorgrupper på syriske landområder, og stoppe utenlandsk innblanding i syriske indre anliggender.»
Det kommer en krig svøpt i propaganda – den gjelder oss. Snakk ut!
Av John Pilger - 4. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/det-kommer-en-krig-svopt-i-propaganda-den-gjelder-oss-snakk-ut/
Hadde journalister gjort jobben sin ville 1 million menneskeliv vært spart i Irak.
I dette nye essayet minner John Pilger om forfatternes og journalisters «elektriske» motstand mot den kommende krigen på 1930-tallet og undersøker hvorfor det i dag er «en stillhet fylt av en konsensus av propaganda» når de to største militærmaktene nærmer seg konflikt.
Av John Pilger, johnpilger.com, 1. mai 2023
I 1935 ble Congress of American Writers holdt i New York City, fulgt av ytterligere to år senere. De oppfordret «de hundrevis av poeter, romanforfattere, dramatikere, kritikere, novelleforfattere og journalister» til å diskutere «kapitalismens raske sammenbrudd» og den overhengende faren for en ny krig. Dette var «elektriske» arrangementer som ifølge en beretning hadde et publikum på 3500 deltakere mens mer enn tusen måtte avvises.
Arthur Miller, Myra Page, Lillian Hellman, Dashiell Hammett advarte om at fascismen var på framvekst, ofte i forkledning, og at forfattere og journalister hadde et ansvar for å si fra. Støttetelegrammer fra Thomas Mann, John Steinbeck, Ernest Hemingway, C Day Lewis, Upton Sinclair og Albert Einstein ble lest opp.
Journalisten og romanforfatteren Martha Gellhorn tok til orde for hjemløse og arbeidsledige, og ‘oss alle i skyggen av voldelig stormakt’.
Martha, som ble en nær venn, fortalte meg senere over sitt vanlige glass med Famous Rype og brus: ‘Ansvaret jeg følte som journalist var enormt. Jeg hadde vært vitne til urettferdighetene og lidelsene som fulgte av depresjonen, og jeg visste, vi visste alle, hva som kom hvis tausheten ikke ble brutt.’
Ordene hennes gir gjenlyd på tvers av stillhetene i dag: de er stillheter fylt med en konsensus av propaganda som forurenser nesten alt vi leser, ser og hører. La meg gi deg ett eksempel:
7. mars publiserte de to eldste avisene i Australia, Sydney Morning Herald og The Age, flere sider om ‘den overhengende trusselen’ fra Kina. De farget Stillehavet rødt. Kinesiske øyne var krigerske, på marsj og truende. Den gule faren var i ferd med å falle ned over oss som dratt av tyngdekraften.
Det ble ikke gitt noen logisk grunn for et angrep på Australia fra Kina. Et «ekspertpanel» presenterte ingen troverdig bevis: en av dem er en tidligere direktør for Australian Strategic Policy Institute, en front for forsvarsdepartementet i Canberra, Pentagon i Washington, regjeringene i Storbritannia, Japan og Taiwan og vestens krigsindustri.
«Beijing kan slå til innen tre år,» advarte de. «Vi er ikke klare.» Milliarder av dollar skal brukes på amerikanske atomubåter, men det ser ut til at det ikke er nok. ‘Australias ferie fra historien er over’: uansett hva det nå måtte bety.
Det finnes ingen trussel mot Australia. Ingen. Det fjerne «heldige» landet har ingen fiender, minst av alt Kina, dets største handelspartner. Likevel har Kina-mobbing som trekker veksler på Australias lange historie med rasisme mot Asia blitt noe av en sport for de selvoppnevnte «ekspertene». Hva mener kinesisk-australiere om dette? Mange er forvirret og redde.
Forfatterne av dette groteske stykket med hundeplystring og krypende servilitet overfor amerikansk makt er Peter Hartcher og Matthew Knott, ‘nasjonale sikkerhetsreportere’ tror jeg de kalles. Jeg husker Hartcher fra hans turer betalt av den israelske staten. Den andre, Knott, er et talerør for dressene og draktene i Canberra. Ingen av dem har noen gang sett en krigssone og dens ekstremer av menneskelig fornedrelse og lidelse.
– Hvordan kom det til dette? ville Martha Gellhorn ha sagt om hun var her. «Hvor i all verden er stemmene som sier nei? Hvor er kameratskapet?»
Stemmene blir hørt i samizdat (undergrunnslitteratur, o.a.) på denne nettsiden og andre. I litteraturen er slike som John Steinbeck, Carson McCullers, George Orwell gått i glemmeboka. Postmodernismen styrer nå. Liberalismen har trukket opp sin politiske stige. Det som en gang var et søvnig sosialdemokrati, Australia, har vedtatt et nett av nye lover som beskytter hemmelig, autoritær makt og hindrer retten til å vite. Varslere er fredløse, som skal stilles for retten i hemmelighet. En spesielt skummel lov forbyr «utenlandsk innblanding» fra de som jobber for utenlandske selskaper. Hva betyr dette?
Demokrati er en innbilning nå; det er den allmektige eliten i korporasjonene som er slått sammen med staten og kravene til «identitet». Amerikanske admiraler blir betalt tusenvis av dollar om dagen av den australske skattebetaleren for «rådgivning». Over hele Vesten har vår politiske fantasi blitt pasifisert av PR og distrahert av intrigene til korrupte politikere av det lavere slaget: en Johnson eller en Trump eller en Sleepy Joe eller en Zelensky.
Ingen forfatterkongress i 2023 bekymrer seg for «smuldrende kapitalisme» og de dødelige provokasjonene til «våre» ledere. Den mest beryktede av disse, Blair, en prima facie (ved første blikk, o.a.) kriminell etter Nürnberg-standarden, er fri og rik. Julian Assange, som utfordret journalister til å bevise at leserne deres hadde rett til å vite det, er inne i sitt andre tiår med fengsling.
Framveksten av fascismen i Europa er et ukontroversielt faktum. Eller ‘nynazisme’ eller ‘ekstrem nasjonalisme’, om du foretrekker det. Ukraina som det moderne Europas fascistiske bikube har sett gjenoppblomstringen av kulten til Stepan Bandera, den lidenskapelige antisemitten og massemorderen som hyllet Hitlers ‘jødiske politikk’, som førte til at 1,5 millioner ukrainske jøder ble slaktet. «Vi vil legge hodene deres for Hitlers føtter», forkynte en banderistbrosjyre til ukrainske jøder.
I dag er Bandera heltedyrket i det vestlige Ukraina, og mange statuer av ham og hans medfascister har blitt betalt for av EU og USA, og erstatter statuene av russiske kulturgiganter og andre som frigjorde Ukraina fra de opprinnelige nazistene.
I 2014 spilte nynazister en nøkkelrolle i et amerikanskfinansiert kupp mot den valgte presidenten Viktor Janukovitsj, som ble anklaget for å være «pro-Moskva». Kuppregimet inkluderte fremtredende ‘ekstreme nasjonalister’ – nazister i alt unntatt navnet.
Til å begynne med ble dette utførlig rapportert av BBC og europeiske og amerikanske medier. I 2019 omtalte magasinet Time de «hvite overherredømmemilitsene» som er aktive i Ukraina. NBC News rapporterte, ‘Ukrainas naziproblem er reelt.’ Brenningen av fagforeningsfolk i Odessa ble filmet og dokumentert.
Anført av Azov-regimentet, hvis symboler, som ‘Ulvehaken’, ble gjort beryktet av det tyske SS, invaderte Ukrainas militær den østlige, russisktalende Donbas-regionen. I følge FN ble 14.000 i øst drept. Sju år senere, med fredskonferansene i Minsk sabotert av Vesten, slik Angela Merkel tilsto, invaderte den røde hæren.
Denne versjonen av hendelsene ble ikke rapportert i Vesten. Å i det hele tatt si det er ensbetydende med å bli anklaget for å være en ‘Putin-apologet’, uavhengig av om forfatteren (som meg selv) har fordømt den russiske invasjonen. Å forstå den ekstreme provokasjonen av at et Nato-bevæpnet grenseland, Ukraina, det samme grenselandet som Hitler invaderte gjennom, presentert for Moskva, er bannlyst.
Journalister som reiste til Donbas ble tiet i hjel eller til og med jaget i sitt eget land. Den tyske journalisten Patrik Baab mistet jobben og en ung tysk frilansreporter, Alina Lipp, fikk bankkontoen sin beslaglagt.
I Storbritannia er stillheten til den liberale intelligensiaen mobbingens stillhet. Statsstøttede saker som Ukraina og Israel bør unngås hvis du ønsker å beholde en campusjobb eller en lærerjobb. Det som skjedde med Jeremy Corbyn i 2019 gjentas på campus der motstandere av apartheid-Israel tilfeldig blir sjikanert for å være antisemittiske.
Professor David Miller, ironisk nok landets ledende autoritet på moderne propaganda, ble sparket fra Bristol University for å ha antydet offentlig at Israels «aktiva» i Storbritannia og dets politiske lobbyvirksomhet utøvde en uforholdsmessig innflytelse over hele verden – et faktum som det er omfangsrike bevis for.
Universitetet hyret inn en ledende Queen’s Counsel (advokat, o.a.) for å undersøke saken uavhengig. Rapporten hans frikjente Miller for det «viktige spørsmålet om akademisk ytringsfrihet» og fant «Professor Millers kommentarer utgjorde ikke ulovlig ytring». Likevel sparket Bristol ham. Budskapet er klart: Uansett hvilken forbrytelse det utfører, har Israel immunitet og kritikerne skal straffes.
For noen år siden regnet Terry Eagleton, daværende professor i engelsk litteratur ved Manchester University, at «for første gang på to århundrer er det ingen fremtredende britisk poet, dramatiker eller romanforfatter klare for å stille spørsmål ved grunnlaget for den vestlige livsstilen».
Ingen Shelley snakket for de fattige, ingen Blake for utopiske drømmer, ingen Byron fordømte korrupsjonen til den herskende klassen, ingen Thomas Carlyle og John Ruskin avslørte kapitalismens moralske katastrofe. William Morris, Oscar Wilde, HG Wells, George Bernard Shaw har ingen jevnbyrdige i dag. Harold Pinter var i live da, som «den siste som hevet stemmen», skrev Eagleton.
Hvor kom postmodernismen – avvisningen av faktisk politikk og autentisk dissens – fra? Utgivelsen i 1970 av Charles Reichs bestselgende bok, The Greening of America, gir en pekepinn. USA var da i en tilstand av omveltning; Nixon var i Det hvite hus, en sivil motstand, kjent som ‘bevegelsen’, hadde brutt ut av samfunnets periferi midt i en krig som berørte nesten alle. I allianse med borgerrettighetsbevegelsen ga den den alvorligste utfordringen overfor Washingtons makt på et århundre.
På forsiden av Reichs bok sto disse ordene: «Det kommer en revolusjon. Det vil ikke være som fortidens revolusjoner. Det vil oppstå hos individet.’
På det tidspunktet var jeg korrespondent i USA og husker at Reich, en ung Yale-akademiker, ble hevet til gurustatus over natta. The New Yorker hadde sensasjonelt hevet boka hans, til skyene fordi dens budskap var at den «politiske handlingen og sannhetsfortellingen» på 1960-tallet hadde mislyktes og bare «kultur og introspeksjon» ville forandre verden. Det føltes som om hippydommen gjorde krav på forbrukerklassene. Og på en måte var det slik.
I løpet av få år hadde kulten av ‘meg-isme’ nesten overveldet mange menneskers følelse av å handle sammen, av sosial rettferdighet og internasjonalisme. Klasse, kjønn og rase ble skilt. Det personlige var det politiske og media var budskapet. Tjen penger, sto det.
Når det gjelder «bevegelsen», dens håp og sanger, satte årene til Ronald Reagan og Bill Clinton en stopper for alt dette. Politiet var nå i åpen krig med svarte mennesker. Clintons beryktede velferdsregninger slo verdensrekorder når det gjaldt det antallet svarte de sendte i fengsel.
Da 9/11 skjedde, fullførte fabrikasjonen av nye ‘trusler’ på ‘Amerikas grense’ (som Project for a New American Century kalte verden) den politiske desorienteringen til de som 20 år tidligere ville ha dannet en heftig opposisjon.
I årene siden har Amerika gått til krig med verden
I følge en stort sett ignorert rapport fra Physicians for Social Responsibility, Physicians for Global Survival og Nobelprisvinnende International Physicians for the Prevention of Nuclear War, var antallet drepte i USAs «krig mot terror» «minst» 1,3 millioner i Afghanistan, Irak og Pakistan.
Dette tallet inkluderer ikke de døde i USA-ledede og drevne kriger i Jemen, Libya, Syria, Somalia og utover. Det sanne tallet, sa rapporten, «kan godt være i overkant av 2 millioner [eller] omtrent 10 ganger større enn det som offentligheten, eksperter og beslutningstakere er klar over og [er] formidlet av media og store frivillige organisasjoner.»
«Minst» én million ble drept i Irak, sier legene, eller fem prosent av befolkninga.
Omfanget av denne volden og lidelsen ser ikke ut til å ha noen plass i den vestlige bevisstheten. «Ingen vet hvor mange» er medierefrenget. Blair og George W. Bush – og Straw og Cheney og Powell og Rumsfeld et al – var aldri i fare for rettsforfølgelse. Blairs propagandamaestro, Alistair Campbell, feires som en «mediepersonlighet».
I 2003 filmet jeg et intervju i Washington med Charles Lewis, den anerkjente undersøkende journalisten. Vi diskuterte invasjonen av Irak noen måneder tidligere. Jeg spurte ham: «Hva om de konstitusjonelt frieste mediene i verden seriøst hadde utfordret George W. Bush og Donald Rumsfeld og undersøkt deres påstander, i stedet for å spre det som viste seg å være grov propaganda?»
Han svarte. «Hvis vi journalister hadde gjort jobben vår, er det en veldig, veldig god sjanse for at vi ikke ville ha gått til krig i Irak.»
Jeg stilte det samme spørsmålet til Dan Rather, det berømte CBS-ankeret, som ga meg det samme svaret. David Rose fra Observer, som hadde fremmet Saddam Husseins «trussel», og Rageh Omaar, da BBCs Irak-korrespondent, ga meg det samme svaret. Roses beundringsverdige anger over å ha blitt ‘lurt’, talte for mange journalister som ikke hadde mot til å si det.
Poenget deres er verdt å gjenta. Hadde journalister gjort jobben sin, hadde de stilt spørsmål ved og undersøkt propagandaen i stedet for å forsterke den, kunne en million irakiske menn, kvinner og barn vært i live i dag; millioner har kanskje ikke flyktet fra hjemmene sine; den sekteriske krigen mellom sunnimuslimer og sjia har kanskje ikke blitt antent, og den islamske staten har kanskje ikke eksistert.
Sett denne sannheten opp mot de voldsomme krigene siden 1945 som ble antent av USA og dets ‘allierte’, og konklusjonen er fantastisk. Er dette noen gang tatt opp på journalistskoler?
I dag er krig fra media en nøkkeloppgave for såkalt mainstream-journalistikk, som minner om den som ble beskrevet av en Nürnberg-aktor i 1945:
«Før hver større aggresjon, med noen få unntak basert på hensiktsmessighet, satte de i gang en pressekampanje beregnet på å svekke deres ofre og for å forberede det tyske folk psykologisk… I propagandasystemet… var det dagspressen og radioen som var de viktigste våpnene.»
En av de vedvarende trådene i amerikansk politisk liv er en kultisk ekstremisme som nærmer seg fascismen. Selv om Trump ble tilskrevet dette, var det under Obamas to valgperioder at amerikansk utenrikspolitikk flørtet for alvor med fascismen. Dette ble nesten aldri rapportert.
«Jeg tror på amerikansk eksepsjonalisme med hver eneste fiber i mitt vesen,» sa Obama, som utvidet et favoritttidsfordriv, bombing og dødsskvadroner kjent som «spesielle operasjoner» som ingen annen president hadde gjort siden den første kalde krigen.
I følge en undersøkelse fra Council on Foreign Relations slapp Obama i 2016 26.171 bomber. Det er 72 bomber hver dag. Han bombet de fattigste menneskene og de fargede: i Afghanistan, Libya, Jemen, Somalia, Syria, Irak, Pakistan.
Hver tirsdag – rapporterte New York Times – valgte han personlig de som ville bli myrdet av helvetesmissiler avfyrt fra droner. Bryllup, begravelser, gjetere ble angrepet, sammen med de som forsøkte å samle kroppsdelene som markerte «terrormålet».
En ledende republikansk senator, Lindsey Graham , anslo, med godkjenning, at Obamas droner hadde drept 4700 mennesker. «Noen ganger slår du uskyldige mennesker, og jeg hater det,» sa han, men vi har tatt ut noen svært høytstående medlemmer av Al Qaida.
I 2011 fortalte Obama til media at den libyske presidenten Muammar Gaddafi planla «folkemord» mot sitt eget folk.
«Vi visste…,» sa han, «at hvis vi ventet en dag til, kunne Benghazi, en by på størrelse med Charlotte [North Carolina], lide av en massakre som ville ha gitt gjenlyd over hele regionen og svertet verdens samvittighet.»
Dette var en løgn. Den eneste «trusselen» var det kommende nederlaget for fanatiske islamister overfor libyske regjeringsstyrker. Med sine planer for en gjenoppliving av uavhengig pan-afrikanisme, en afrikansk bank og afrikansk valuta, alt finansiert av libysk olje, ble Gaddafi kastet ut som en fiende av vestlig kolonialisme på kontinentet der Libya var den nest mest moderne staten.
Å ødelegge Gaddafis ‘trussel’ og hans moderne stat var målet. Støttet av USA, Storbritannia og Frankrike lanserte Nato 9700 tokt mot Libya. En tredje var rettet mot infrastruktur og sivile mål, rapporterte FN. Det ble brukt uranstridshoder; byene Misurata og Sirte ble teppebombet. Røde Kors identifiserte massegraver, og Unicef rapporterte at «de fleste [av de drepte barna] var under ti år».
Da Hillary Clinton, Obamas utenriksminister, ble fortalt at Gaddafi var blitt tatt til fange av opprørerne og sodomisert med en kniv, lo hun og sa til kameraet: ‘Vi kom, vi så, han døde!’
Den 14. september 2016 rapporterte Underhusets utenrikskomité i London konklusjonen av en årelang studie av Nato-angrepet på Libya, som den beskrev som en «serie av løgner» – inkludert Benghazi-massakren.
NATO-bombingen kastet Libya inn i en humanitær katastrofe, drepte tusenvis av mennesker og fortrengte hundretusener til, og forvandlet Libya fra det afrikanske landet med den høyeste levestandarden til en krigsherjet mislykket stat.
Under Obama utvidet USA hemmelige «spesialstyrker»-operasjoner til 138 land, eller 70 prosent av verdens befolkning. Den første afroamerikanske presidenten lanserte det som utgjorde en fullskala invasjon av Afrika.
I det som minner om Scramble for Africa på 1800-tallet, har den amerikanske afrikanske kommando (Africom) siden bygget et nettverk av agenter blant samarbeidende afrikanske regimer som er ivrige etter amerikanske bestikkelser og våpen. Africoms ‘soldat til soldat’-doktrine bygger inn amerikanske offiserer på alle kommandonivåer fra general til offiser. Det mangler kun tropehjelmer.
Det er som om Afrikas stolte frigjøringshistorie, fra Patrice Lumumba til Nelson Mandela, har blitt overført til glemselen av en ny hvit herres svarte koloniale elite. Denne elitens ‘historiske oppdrag’, advarte den kunnskapsrike Frantz Fanon, er å fremme ‘en utbredt kapitalisme, selv om den er kamuflert’.
I året Nato invaderte Libya, 2011, kunngjorde Obama det som ble kjent som «vendingen til Asia». Nesten to tredjedeler av amerikanske marinestyrker ville bli overført til Asia-Stillehavet for å «konfrontere trusselen fra Kina», for å bruke ordene til hans forsvarsminister.
Det var ingen trussel fra Kina; det var en trussel mot Kina fra USA; rundt 400 amerikanske militærbaser dannet en bue langs kanten av Kinas industrielle hjerteland, som en tjenestemann i Pentagon med godkjennelse beskrev som en «løkke».
Samtidig plasserte Obama raketter i Øst-Europa rettet mot Russland. Det var den saligkårede mottakeren av Nobels fredspris som økte utgiftene til atomstridshoder til et nivå som er høyere enn noen amerikansk administrasjon siden den kalde krigen – etter å ha lovet, i en emosjonell tale i sentrum av Praha i 2009, å «hjelpe med å bli kvitt atomvåpnenes verden».
Obama og administrasjonen hans visste godt at kuppet hans assisterende utenriksminister, Victoria Nuland, ble sendt for å føre tilsyn mot regjeringen i Ukraina i 2014 ville provosere en russisk reaksjon og sannsynligvis føre til krig. Og det har det også.
Jeg skriver dette 30. april, årsdagen for den siste dagen av den lengste krigen i det tjuende århundre, i Vietnam, som jeg rapporterte fra. Jeg var veldig ung da jeg ankom Saigon, og jeg lærte mye. Jeg lærte å gjenkjenne det karakteristiske drønnet til motorene til gigantiske B-52-er, som slapp blodbadet sitt fra over skyene og sparte ingenting og ingen. Jeg lærte å ikke vende meg bort når jeg sto overfor et forkullet tre dekorert med menneskelige legemsdeler. Jeg lærte å verdsette vennlighet som aldri før. Jeg lærte at Joseph Heller hadde rett i sin mesterlige Catch-22: at krig ikke var egnet for fornuftige mennesker – og jeg lærte om ‘vår’ propaganda.
Gjennom hele krigen sa propagandaen at et seirende Vietnam ville spre sin kommunistiske sykdom til resten av Asia, slik at den store gule faren i nord kunne skyte ned. Land ville falle som «dominoer».
Ho Chi Minhs Vietnam vant, og intet av det ovennevnte skjedde. I stedet blomstret vietnamesisk sivilisasjon, bemerkelsesverdig nok, til tross for prisen de betalte: tre millioner døde. De lemlestede, de deformerte, de avhengige, de forgiftede, de fortapte.
Hvis de nåværende propagandistene får sin krig med Kina, vil dette være en brøkdel av det som kommer. Snakk ut.
Originalens tittel: