Nyhetsbrev steigan.no 04.05.2022
Bygger luksusbåt for 30 kroner timen
Eva Bartlett rapporterer fra Mariupol: «Ukrainske styrker brukte den brente jords taktikk»
Den farmasøytiske industrien styrer hele systemet fra leger til politikere
1. mai og kampen mot fascismen
Bidens desinformasjonsdirektorat
Uavhengig, upartisk og inkluderende om Ukraina-krigen?
Bygger luksusbåt for 30 kroner timen
Av red. PSt - 4. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/bygger-luksusbat-for-30-kroner-timen/
Jobbing uke etter uke uten fri. Timelister og kontrakter som ikke stemmer. Dette skriver NRK.
På skipsverftet Vard Søviknes, utenfor Ålesund, kryr det av arbeidere. Tusen i tallet. Mange fra utlandet.
Etter EU- utvidelsen i 2004 begynte arbeidere fra Øst-Europa å strømme til Norge. For å unngå har staten vedtatt at norske og utenlandske innleide arbeidere i en rekke bransjer skal ha samme minstelønn. Dette ble innført for verftene i 2008.
NRK har vært på uanmeldt besøk på verftet med Arbeidstilsynet og kan fortelle:
– En rekke arbeidstakere som ikke har D-nummer, ikke har vært på ID-kontroll, de skal ikke være her, faktisk, sier Skatteetatens kontrollør. (D-nummer tilsvarer personnummer for de som jobber kortere perioder i Norge.)
Noen arbeidere kan fortelle at de får 15 leu i timen. Leu er valutaen i Romania og 15 leu tilsvarer 30 kroner.
Det er bare en brøkdel av hva de skulle hatt. En spesialarbeider ved verft skal tjene minst 180 kroner i timen. Uansett om det er en nordmann eller en arbeidstaker fra utlandet.
Og arbeidstiden deres?
– De sier de jobber 70-timers uke, sier en inspektør fra Arbeidstilsynet.
Det er nesten dobbelt så mye som en fulltidsjobb i Norge. Et soleklart brudd på arbeidsmiljøloven.
Og fridager?
Timelistene viser at de jobbet tre uker i strekk – uten én fridag.
Kommentar:
Dette er klassekampen og utbyttinga i Norge i dag. Utenlandske arbeidstakere får luselønn og jobber på svært tvilsomme kontrakter på måter som bryter det meste av norsk lovverk for arbeidslivet.
All heder til NRK for å ta fatt i dette.
Vard Søviknes eies av Vard Group som ifølge Proff er eid av Stx Osv Holdings Ltd, et selskap som er svært så sparsomme med opplysninger om eierforhold og annen relevant informasjon. Vard hevder på sine nettsider at de er «built on trust», bygd på tillit, men det gjenspeiles dårlig i lønn og arbeidsforhold.
Eva Bartlett rapporterer fra Mariupol: «Ukrainske styrker brukte den brente jords taktikk»
Av Eva Bartlett - 4. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/eva-bartlett-rapporterer-fra-mariupol-ukrainske-styrker-brukte-den-brente-jords-taktikk/
Av Eva Bartlett. Oversatt fra Monthly Review Online.
Valerie, en kvinne jeg møtte i Mariupol for noen dager siden, snakker om at Azov okkuperer boligbygg og bomber dem.
Landet vårt må renses for gale mennesker. Noen kaller dem nazister, jeg tror dette er det eneste ordet du kan si, nazister.
I Mariupol 21. april. Mens Roman Kosarev snakker om humanitær hjelp, stopper han opp for å forklare de høye lydene av beskytning.
Som du kan se, fortsetter beskytningen fortsatt. Det finner sted på Azovstal-fabrikken, hvor resten av de nazistiske og ukrainske styrkene er sperret inne.
Han snakket om president Putins beslutning om ikke å storme anlegget, heller å utføre luftangrep, først etter å ha gitt de nazistiske og ukrainske styrkene tid til å legge fra seg våpnene og overgi seg.
Vi snakket om de ødelagte leilighetsbyggene rundt oss, og la merke til at det ikke var en tilfeldig ødeleggelse for ødeleggelsens skyld, men igjen fordi ukrainske og nazistiske styrker hadde okkupert dem.
En ting jeg hørte fra lokalbefolkningen her er at når nasjonalistiske bataljoner eller ukrainske styrker – de egentlig ikke kan skille mellom de to, og Azov nylig ble gjort til en del av den ukrainske hæren, så hvordan man kunne skille dem fra hverandre var når de viste tatoveringene sine, hakekors…
De gikk inn i folks bygninger, satte opp våpnene sine der og begynte å skyte mot de møtende russiske og Donetsk folkerepublikkens hærer. Så den andre siden ble tvunget til å svare, åpenbart. Folk ble tvunget til å lavere etasjer og kjellere, så i utgangspunktet ble de brukt som menneskelige skjold av ukrainerne. Og mens de trakk seg tilbake, ville de fortsette å bombe husene.
Jeg spurte om, slik terrorister gjorde i Syria, la ukrainske styrker feller og miner for å drepe flere sivile.
[Se: ingaza.wordpress.com/2014/07/… ] [Se også: ingaza.wordpress.com/2017/10/… ]
Ja, bombefeller, sprengladninger alt. De bruker den brente jords taktikk.
Den 21. og 22. april dro jeg sammen med journalist Roman Kosarev til Mariupol for å levere humanitær hjelp, slik han har gjort i 3 uker nå, til mennesker som er desperat i nød.
Da vi kjørte den første dagen, ba jeg Roman om å gi kontekst til ødeleggelsene vi ville se, selv om jeg etter rapportering fra Syria kjente til årsakene…
Du vil se bygninger som vi så i Homs, i Aleppo. Hvorfor? Ukrainske soldater og Azov-nasjonalister plasserte våpnene sine i boligbygg, tvang innbyggerne til å gå til kjelleren eller de nedre etasjene, de okkuperte de høyere etasjene. De gjorde det i håp om at Russland eller DPR-styrker ville svare på ilden og skade disse bygningene, og skape et perfekt bilde av de forferdelige russerne som angriper sivile, noe som ikke er sant.
Ettersom disse nasjonalistene og ukrainske soldatene trakk seg djupere inn i Azovstal-anlegget, fortsatte de å bombe disse bygningene, til og med de visste at folk var der inne, og beskyldte russiske og DPR-soldater for det. Det er ikke bare jeg som sier det, folk i Mariupol sa det til meg i en rekke intervjuer.
Gater i Mariupol, inkludert områder 1 km fra Azovstal-anlegget hvor ukrainske styrker har forskanset seg.
Ja, det er ødeleggelse, det er det som skjer når ukrainske styrker, og nazister, befester seg i boligområder og okkuperer leilighetsbygg. Det er ikke Raqqa, og hvis du ikke er klar over den amerikanske ulovlige koalisjonen i Syrias fulle ødeleggelse av Raqqa, søk det opp.[Se også dette klippet, der journalist Roman Kosarev utdyper hvorfor det er ødeleggelse: t.me/Reality_Theories/5907 ]
Nå som kampene er over, kan gjenoppbyggingen begynne, stabiliteten kan komme tilbake og forbedres, uten det korrupte og farlige styret til Ukraina og nazistene ved makten.
Ifølge vestlige medier, som nå copy-paste rapporterer de samme påstandene, begravde russiske styrker tilsynelatende i hemmelighet *opptil 9000 Mariupol-sivile* i «massegraver» i en by like vest for byen.
Bortsett fra at det aldri skjedde, det er ingen massegrav.
Det er faktisk bare en vanlig, liten kirkegård… ingen groper, ingen massegraver, bare en ordnet kirkegård der graverne tilbakeviste vestlige påstander.
Den 23. april dro jeg sammen med journalisten Roman Kosarev til Mangush (Manhush på ukrainsk), fant en normal kirkegård og snakket med mennene som var ansvarlige for begravelser, som avviste påstandene og sa at de begravde hver person i en kiste, inkludert, bemerket de, ukrainske soldater.
Monthly Review følger ikke nødvendigvis alle synspunktene som formidles i artikler publisert på nytt på MR Online. Målet vårt er å dele en rekke venstreperspektiver som vi tror leserne våre vil finne interessante eller nyttige. —Red.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Brent levende i Odessa
Av red. PSt - 4. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/brent-levende-i-odessa/
Dokumentar fra massakren der nazister og fascister brente, skjøt og stakk i hjel minst 48 mennesker 2. mai 2014.
YouTube har lagt restriksjoner på videoen, men foreløpig lar det seg gjøre å spille den.
Ingen av partiene på Stortinget har til nå fordømt denne massakren og krevd de skyldige straffet.
Les: Odessa 2. mai 2014 – massakren som startet krigen
Den farmasøytiske industrien styrer hele systemet fra leger til politikere
Av skribent - 4. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/den-farmasoytiske-industrien-styrer-hele-systemet-fra-leger-til-politikere/
Av Ethan Huff, Natural News. (Oversatt og forkortet av Derimot.no)
I løpet av ett år publiserte New England Journal of Medicine (NEJM) 73 studier om nye medisiner, og forbløffende nok er 82 prosent av disse finansiert av den farmasøytiske industrien (Big Pharma). Rundt 68 prosent av forfatterne var også ansatte i selskapene som produserer legemidlene, mens 50 prosent av hovedforskerne tok imot penger fra legemiddelselskapene. Det dette viser, er selvfølgelig at feltet «vitenskap» er sterkt korrumpert av den farmasøytiske industrien, som også har stor innflytelse på helsepolitikken.
Les: Covid-19: politisering, korrupsjon og undertrykking av vitenskapen
En studie fra 2013 utført av University of Arizona College of Law fant at selv når legemiddel-selskapene ikke direkte finansierer forskningen, er selskapets aksjonærer, konsulenter og direktører nesten alltid involvert i finansieringen, noe som sikrer et «riktig» resultat som fremmer et nytt medikament som «trygt og effektivt». En annen studie publisert i 2017 i British Medical Journal (BMJ) fant videre at omtrent halvparten av alle redaktører av medisinske tidsskrifter er på lønningslisten til Big Pharma, med en gjennomsnittlig utbetaling på rundt 28 000 dollar.
Husk at denne statistikken bare er riktig hvis forskere og redaktører er åpne om betalingene de mottar (hint: mange av dem er det ikke, noe som betyr at de virkelige tallene sannsynligvis er mye høyere). Hele feltet medisin er styrt av Big Pharmas interesser. Nylig fant en analyse fra 2022 av to av de mest innflytelsesrike medisinske tidsskriftene i verden at hele 81 prosent av studieforfatterne ikke klarte å gjøre rede for millioner av dollar mottatt fra legemiddelselskaper, til tross for at de ble pålagt å gjøre det.
«Dessverre viser denne trenden ingen tegn til å avta,» advarer The Defender, som er et prosjekt fra Children’s Health Defense. «Antallet kliniske studier finansiert av den farmasøytiske industrien har steget hvert år siden 2006, ifølge en rapport fra John Hopkins University, mens uavhengige studier har vært vanskeligere å finne. Og det er noen alvorlige konsekvenser av dette». Hvis legemiddel-industrien lykkes med å selge «vitenskapen» for nye legemidler, er det nok til at leger som stoler på den nevnte vitenskapen også kjøper det, og skriver ut resepter på legemidlene.
Les: ‘The System Is Rigged’: The Anatomy of Big Pharma’s Political Reach
Skyggeforfattere
Det er også et problem med «skyggeforfattere», de som er pennen bak mye av det som skrives i medisinske tidsskrifter der en leges navn blir satt på en studie, når den virkelige forfatteren er betalt av Big Pharma for å markedsføre en medisin eller medisinsk utstyr. «Big Pharma direktører vet at det er mye mer sannsynlig at folk stoler på en rapport skrevet av en lege med lisens enn en av deres representanter,» forklarer The Defender. «Det er grunnen til at de betaler leger for å bruke navnene deres som forfattere, selv om legene hadde lite eller ingen involvering i forskningen, og rapporten faktisk ble skrevet av legemiddelselskapet».
«Case in point: in the late ’90s and early 2000s, Merck paid for 73 ghostwritten articles to play up the benefits of its arthritis drug Vioxx. It was later revealed that Merck failed to report all of the heart attacks experienced by trial participants.»
Denne praksisen startet tilbake på 1950- og 1960-tallet da direktører for tobakkselskaper strevet med å bevise at sigaretter ikke forårsaker kreft. De ga leger i oppdrag å sette navnene sine på «forskningen» av dette, selv om legene ikke hadde noe med forskningen å gjøre. Det viser seg at mer enn én av ti artikler i dag publisert i NEJM i det minste er skrevet sammen av en skyggeforfatter. Bare en svært liten prosentandel av medisinske tidsskrifter har klare retningslinjer mot skyggeforfatterskap, og teknisk sett er det lovlig uansett. Resultatet av alt dette er at mange medisiner og medisinsk utstyr som er på markedet i dag ikke er trygge og er ineffektive. Men fordi den korrupte «vitenskapen» sier noe annet, er hele helseindustrien overfylt med farlige og ofte dødelige produkter. Så mye for ideen om at vitenskapen er nøytral.
Fra Natural News, publisert 22 April 2022.
Big Pharma controls the entire rigged system from doctors to politicians
BigPharma har stor innflytelse på leger
Farmasøytiske selskaper betaler ikke bare medisinske tidsskriftredaktører og forfattere for å få produktene deres til å se bra ut. Det er en lang, elendig historie med farmasøytiske selskaper som oppmuntrer leger til å foreskrive produktene sine gjennom økonomiske belønninger.
For eksempel delte Pfizer og AstraZeneca ut til sammen 100 millioner dollar til leger i 2018, og noen av dem tjente alt fra 6 millioner dollar til 29 millioner dollar i løpet av et år. Forskning har vist at denne strategien fungerer: Når leger aksepterer disse gavene og betalingene, er det betydelig større sannsynlighet for at de foreskriver disse selskapenes medisiner.
Les: – Legemiddelindustrien er dypt involvert i studiene de betaler for
Transparency International: – Dårlig innsyn i vaksineindustriens handlinger
Piller og profitt
1. mai og kampen mot fascismen
Av Sonja Krohn - 4. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/1-mai-og-kampen-mot-fascismen/
Av Sonja Krohn.
På 1. mai kom vi til Birkelunden for å minnes og hedre Spania-farernes kamp mot fascismen i Spania – en stolt tradisjon siden 70-åra.
Men hva skjer i år?
Vi blir kuppet – av talerne – til å skulle godta at kampen mot fascismen sidestilles med støtte til Ukraina, der åpent nazistiske militser samarbeider med Ukrainas nåværende regjering.
Denne sammensausingen er en hån mot Spania-farernes kamp, og en oppmuntring til en voksende nazisme i Øst-Europa – og i Skandinavia.
Vi må håpe dette bare skyldes en skremmende historieløshet hos arrangøren RØDT.
Leve Spania-farernes heltemodige kamp mot fascismen og Sovjetunionens seier over Hitler-Tyskland i andre verdenskrig!
Sonja Krohn
billedkunstner
Se hennes nettsider her.
Propagandisert – igjen
Av Lars Birkelund - 4. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/propagandisert-igjen/
Norske politikere visste ikke hva de gjorde i Afghanistan, Libya og Syria, det vet vi grunnet de dårlige resultatene. Så hvorfor skal vi tro at de vet hva de gjør nå, vedrørende krigen i Ukraina? Og hva ‘vet’ de egentlig, siden de gang på gang begår katastrofale feil?
Eller er det rett og slett hukommelsen som svikter? Ta utenriksminister Anniken Huitfeldts historieløse uttalelse om at krigen i Ukraina er «langt mer alvorlig enn det vi har sett i andre kriger» (ifølge NRK 4. april). Altså må hun i det beste fall ha svært selektiv hukommelse. For ‘glemt’ er USA og andre NATO-lands kriger mot Nord Korea, Vietnam, Irak, Libya og Syria, hvorav de fleste med norsk medvirkning.
Eller er de propagandisert? Det ene utelukker ikke det andre. Propagandaen mot «de røde» i Russland begynte allerede før intervensjonen i det som blir kalt Den russiske borgerkrigen (1918-22), forteller William Blum i Killing Hope, som er et standardverk når det gjelder USAs militære intervensjoner. «Før året 1918 var omme var omtale som ‘den røde fare’, ‘bolsjevikenes angrep på sivilisasjonen’ og ‘de rødes trussel mot verden’ blitt vanlige i medier som The New York Times». Og slik ble verden, eller i alle fall Vesten, introdusert for kommunismen/leninismen (side 8).
I februar og mars 1919 ble det avholdt senathøringer der bolsjevikiske skrekkhistorier ble presentert, forteller Blum videre. Historikeren Frederick Lewis Schuman skrev seinere at «nettoresultatet av disse høringene» var at det festet seg et bilde av Sovjetrussland som et slags «galehus bebodd av mennesker som var ynkelige slaver av en organisasjon av morderiske galninger hvis eneste hensikt var å ødelegge alle spor av sivilisasjon og å bringe nasjonen tilbake til barbarisme. Det fantes bokstavelig talt ingen historie om bolsjevikene som var for bisarr, grotesk eller for pervertert til at de kunne bli publisert av USAs aviser og bli trodd av de aller fleste, om kvinner som ble avkledd nakne av voldelige bolsjevikmobber, spedbarn som ble spist. Det samme ble sagt om jøder i middelalderen» (s 8).
Dette ble kringkastet gjennom tusen kanaler og bidro «kanskje mer enn noe annet til å stigmatisere russiske kommunister som perverse kriminelle» og det skal ha fortsatt også etter at USAs utenriksdepartement sa at det var svindel. Det at sovjeterne spiste sine barn ble predikert til John Birch Societys store publikum i alle fall så seint som 1978, ifølge Blum (s 9).
Her flere sitater fra New York Times som gjengitt av Blum: «De røde ønsker krig mot USA» (30. desember 1919). «Offisielle allierte talsmenn ser for seg en mulig (russisk) invasjon av Europa» (11. januar 1920). «Allierte diplomater frykter (russisk) invasjon av Iran» (13. januar 1920). «Velinformerte diplomater forventer en sovjetisk militær invasjon av Europa så vel som av det sørlige og østlige Asia» (16. januar 1920). «De røde mobiliserer hæren for å angripe India (7. februar 1920). «Det fryktes at bolsjevikene nå vil invadere japansk territorium» (11. februar 1920).
Alt dette ble skrevet i New York Times mens USA, Storbritannia, Polen, Japan med flere hadde invadert Russland for å knuse nettopp «de røde». Avisen skremte altså sine lesere med slikt mens «de røde» i virkeligheten kjempet desperat for i det hele tatt å overleve, lenge med ryggen mot veggen og etter tapet av millioner menneskeliv under første verdenskrig, mens det fortsatt hersket hungersnød og krig i det enorme landet. «Borgerkrigen» krevde ytterligere 7-10 millioner russeres liv.
Stephen F. Cohen var spesialist på moderne russisk historie fra og med revolusjonene i 1917, samt forholdet mellom Russland og USA i samme tidsrom. I Failed Crusade: America and the Tragedy of Post-Communist Russia (2001) sammenligner han medienes reportasjer om det som skjedde i Russland rundt 1920 med deres dekning av det som skjedde i Russland på 1990-tallet, som han sjøl var vitne til. Når det gjelder 1920 viser Cohen til hva Walter Lippman og Charles Merz publiserte samme år, der de konkluderte omtrent som Blum:
Reportasjene fra New York Times Russland-korrespondenter var samlet sett «intet mindre enn en katastrofe» målt mot det som regnes som profesjonelle standarder. Rapporteringen var i nesten alle tilfeller misvisende, og mediene var preget av at de trodde på sin egen regjerings propaganda og at de identifiserte seg med «korstoget» regjeringen førte mot «de røde» i det Russland som ble til Sovjetunionen i 1922. De rapporterte ikke det som skjedde, men det høye herrer ønsket å se. «Not what was, but what men wished to see» (side 12 og 13). Hele 91 ganger skal New York Times ha fortalt at regimet var nær ved å bryte sammen. Dette i løpet av to år. Det skjedde som kjent først 71 år seinere. Her er link til sjølve undersøkelsen: https://archive.org/details/LippmannMerzATestoftheNews Se kapittel x for mer om det som skjedde rundt 1920.
Vel 80 år seinere gjentok det seg, sier Cohen: «De fleste journalistene som skrev for innflytelsesrike amerikanske aviser og magasiner trodde på Clinton-administrasjonens korstog for å gjenskape det post-kommunistiske Russland» (side 13). Bill Clinton, eller kanskje snarere folk rundt ham, ønsket altså å lage et USA ut av Russland, et Russland kontrollert av USA, og var da, rett etter at de hadde ‘vunnet’ den kalde krigen, antagelig så høye på seg sjøl at de var overbevist om at de skulle klare det. Medier, statsvitere og andre ‘eksperter’ sluttet seg altså til et prosjekt som både så bort fra Russlands kultur og tradisjoner og de lidelsene som flere titall millioner alminnelige russere ble påført som følge av deres ‘idealisme’ i retning av å forandre Russland i sitt bilde. Slik ble realistisk, nøktern og nyansert rapportering om hva som skjedde uønsket, mens man feiret tilværelsen til den lille minoriteten av nyrike etter at de hadde klart å svindle til seg Russlands naturresurser, industri osv.
PR-byrået Hill & Knowlton sto bak et av de aller mest kjente tilfellene av kynisk og utspekulert krigspropaganda da det i 1990 fikk en 15 år gammel jente til å vitne gråtende for USAs kongress om at irakiske soldater etter invasjonen av Kuwait hadde tatt spedbarn ut av kuvøser på et sjukehus der og lagt dem på gulvet for å dø.
Det var løgn fra ende til annen, men ‘gjorde jobben’ via USAs største TV-kanaler (og videre ut i verden), da det fikk en motvillig opinion og tvilende politikere til å ønske krig mot Irak. Hill & Knowlton har for øvrig også tatt oppdrag for Oslo kommune samt at de sto bak «Møteplass Oslo 2020» på Litteraturhuset.
26. mai 2004 beklaget faktisk New York Times sin dekning av påstanden om at Irak skulle ha hatt masseødeleggelsesvåpen ved å si at de hadde sviktet i «journalistisk nøyaktighet og integritet» når det gjaldt viktige deler av USAs utenrikspolitikk. Men det var verre enn hva avisa var villig til å innrømme sies det i The Record of the Paper – How the New York Times Misreports US Foreign Policy (2007) av Richard Falk og Howard Friel.
«I mer enn femti år har den redaksjonelle politikken til Times – fra dekningen av Geneve-avtalen om Vietnam fra 1954 til spørsmålet om tortur i Abu Ghraib – mislyktes i å inkorporere internasjonal lov i sin dekning av USAs utenrikspolitikk. Denne mangelen har, som forfatterne viser, dype implikasjoner for kvaliteten på Times’ journalistikk og pressens funksjon i et land som angivelig er styrt av en rettsstat» – fra forlagets omtale av boka.
Men hva har New York Times med norske medier å gjøre? Det er kanskje det USA-mediet som norske medier henviser oftest til. Ja, mange norske journalister regner New York Times som verdens beste avis den dag i dag, til tross for et rulleblad jeg har vist deler av her og til tross for at avisen har fortsatt sin praksis med å promotere USAs kriger også etter beklagelsen i 2004. For velinformerte lesere vet at også krigene mot Libya og Syria bygde på løgner, der grunnmyten i begge tilfeller var at de begynte med utelukkende fredelige og folkelige demonstrasjoner, mens de i virkeligheten var både voldelige og finansiert av blant annet NATO-land.
Hva gjelder krigen i Ukraina får vi nok aldri vite hvor mye av alt det som sies som er sant. Men vi vet at dekningen er like ensidig som dekningen av krigene mot Libya og, særlig, Syria. Og det har den vært siden krigen startet i 2014 som følge av et statskupp USA/NATO/EU støtta. Denne sammenhengen forties konsekvent i norske medier, som også mangler folk på den russiske siden av frontlinjene. Derfor får de ikke med seg Russland-vennlige ukrainere som jubler over at Russland har tatt over kontrollen i deler av Ukraina. Befolkningen i Donbass har jo ønsket det i åtte år.
Dette er slett ikke noe forsvar for Russlands invasjon, som jeg har fordømt fra første dag. Men konteksten mangler i norske mediers dekning, som slik går hånd i hanske med USA/NATO/EU og Norges politikk på området. Også tidligere undersøkelser har påvist denne sammenhengen mellom Norges utenrikspolitikk, som følger USA/NATO/EUs politikk, og norske mediers utenriksdekning.
Sjøl om mye er usikkert kan vi også slå fast at mengden av informasjon etter Russlands beklagelige invasjon 24. februar overstiger alt vi tidligere har sett når det gjelder norske mediers dekning av kriger. Og aldri tidligere har en statsleder tidligere fått så mye gratis reklame som Ukrainas president Volodomyr Zelensky.
Lignende kan sies om omfanget av sanksjoner. Israel og USA/NATOs kriger fører aldri til internasjonal boikott. Russlands kriger derimot; det er tilstrekkelig å minne om Sovjet-Russlands invasjon av Afghanistan mot slutten av 1979, som blant annet førte til at 65 land inkludert Norge boikottet OL i Moskva året etter. Den invasjonen ble i likhet med Russlands invasjon av Ukraina framprovosert av at USA med flere væpnet opprørere der. Omfanget av boikott og sanksjoner nå overstiger imidlertid alt vi tidligere har sett:
Les: Den europeiske kulturboikotten mot Russland stadig mer absurd – og den fører til motstand
Godt og vel to måneder etter Russlands invasjon 24. februar 2022 har det ikke gått så mye som EN dag uten at mer eller mindre alle norske medier har omtalt krigen (noe som sannsynligvis vil fortsette i månedene som kommer). Og det på samme måte, mens de få som avviker fra ensrettingen, først og fremst Steigan.no, har blitt utsatt for en kampanje som åpenbart har til hensikt å skremme folk fra å bruke mediet. Mange klør sikkert i fingrene etter å stenge det.
Hva er virkningen av mediedekningen så langt? Det vet vi også. For nå har det blitt selvfølgelig å gjøre det som Norge har forbud mot når det gjelder andre kriger. «Åtte av ti nordmenn vil gi mer våpen til Ukraina», ifølge NTB. Hadde så mange som 8 av 10 nordmenn sagt det hvis norske medier hadde informert ordentlig om krigen? Neppe. 8 av 10 er forøvrig omtrent det samme antallet som sier at de er fornøyd med (NATO)medienes dekning av krigen.
Vi som mener at Norge bør holde seg til det som har vært regelen i generasjoner, at Norge ikke skal sende våpen inn i kriger, blir nå stempla som putinister, landsforrædere osv. Ja, mange nordmenn oppfører seg som om Russland har angrepet Norge, mens Russland faktisk har invadert et land som har ført en Russland-fiendtlig politikk i åtte år, samt latt seg væpne av Russlands fiender med sikte på krig mot Russland.
Hvis Mexico hadde oppført seg sånn overfor USA hadde USA invadert for flere år siden. Ukrainas politikk har ellers gått ut på å indoktrinere ukrainske barn til å hate russere og å forby, trakassere og fengsle medier og politikere som ønsker bedre forhold til Russland. Og den har gått ut på å reise statuer av Stepan Bandera, en Hitler-kollaboratør som deltok i jødeutryddelser under andre verdenskrig. Men dette er etter alt å dømme ukjent for 8 av 10 nordmenn. Norske medier har altså sviktet sin informasjonsplikt igjen, slik New York Times innrømte at de hadde gjort i 2004.
Les: Om nazimonumenter i Ukraina
Bidens desinformasjonsdirektorat
Av Martin Langvad - 4. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/bidens-desinformasjonsdirektorat/
Av Martin Langvad, journalist i steigan.no.
Department of Homeland Security (DHS), som ble opprettet for å bekjempe terror etter 9.11, har annonsert opprettelsen av Disinformation Governance Board (DGB) for å bekjempe fake news. Direktoratets offisielle oppgave er å motarbeide «falsk informasjon som menneskesmugglere bruker for å oppfordre migranter til å dra til USA, russisk desinformasjon om valginnblanding, krigen i Ukraina, og Covid-19-vaksiner» (Wikipedia).
Les: USA vil opprette et sannhetsministerium
DHS har lenge vært under kritikk for ineffektivt byråkrati, brudd på personvern og ulovlig overvåkning av egen befolkning, og kritikken av det nye direktoratet DGB kommer allerede fra flere hold.
Desinformasjonsdirektoratets leder
Flere har kritisert DGBs leder, Nina Jankowicz, for hennes manglende evne til å gjenkjenne desinformasjon. Hun sluttet opp under den udokumenterte teorien om at Hunter Bidens laptop var en russisk/republikansk desinformasjonskampanje, og har komplimentert Christopher Steele, forfatter av Steele-rapporten for hans kunnskap om desinformasjon.
Les: Tap i retten for eks-spion bak Trump-anklager
Les: Hunter Bidens laptop – hva dreier det seg om?
Jankowicz er ifølge Wikipedia en forsker og forfatter med spesialisering innen desinformasjon. Hun har utdanning i russisk og statsvitenskap. Hun studerte i Russland i 2010, og var på Fulbright-stipend i Kiev i 2017, mens hun jobbet for Ukrainas utenriksdepartement. Hun har blitt publisert i mange store amerikanske aviser som New York Times, Forbes, og Washington Post. Det Wikipedia ikke nevner at Jankowicz allerede er en dreven informasjonskriger, som har jobbet som rådgiver for flere regjeringer. Det var det hun jobbet med i Ukraina, det kommer frem av hennes nettside: «I 2016-2017, var hun rådgiver for Ukrainas utenriksdepartement på desinformasjon og strategisk kommunikasjon i regi av stipend fra Fulbright-Clinton Public Policy Fellowship. Før Fulbrightstipendet, overså hun programmer for utvikling av demokrati i Russland og Hviterussland på vegnet av National Democratic Institute.»
I 2020 publiserte hun boka How to Lose the Information War: Russia, Fake News, and the Future of Conflict. Amazons sammendrag: «Siden begynnelsen av Trump-epoken har USA og Vesten endelig begynt å innse trusselen som nettbasert krig og angrep fra Russland utgjør. Spørsmålet ingen ser ut til å kunne svare på er: hva kan vesten gjøre med det?
Sentrale, og østlige europeiske land, derimot, har kjent til trusselen i årevis. Nina Jankowicz har vært rådgiver for disse regjeringene som er i informasjonskrigens frontlinjer. Lærdommen hun fikk fra den kampen, og fra hennes forsøk på å få kongressen til å handle, må leses. «
Basert på bokens kapitler ser det ut som Jankowicz’ erfaring som rådgiver kommer fra Polen, Estland, Georgia, Polen, Tjekkia og Ukraina. Hun snakker flytende russisk, og habil ukrainsk og polsk.
Jankowicz’ karriere så langt gir inntrykket av en erfaren og ambisiøs informasjonskriger tross hennes unge alder.
Har tidligere støttet Bidenfamilien – republikanerne er bekymret for valget
I år det er mellomvalg, og republikanerne er redd for at det nye direktoratet, som offisielt er opprettet å bekjempe russisk desinformasjon, kan komme til å ramme dem. For de som fulgte Russiagate, og så hvordan det ble brukt mot Trump, Bernie Sanders, Tulsi Gabbard og Jill Stein, så er ikke det ikke vanskelig å forstå denne bekymringen.
DHS bekrefter at det kommende valget er en av arbeidsoppgavene til det nye direktoratet.
“Vi skal adressere alle sidene ved valgsikkerheten, selvfølgelig fordi mellomvalget er rundt hjørnet, og den fordi grunnleggende integriteten til våre demokratiske prosesser er under trussel» – Alejandro Mayorkas, sekretær for DHS.
I 2019 skrev Jankowicz en artikkel med navnet 5 myths about Ukraine, der hun hevder at da Joe Biden sørget for å få sagt opp en riksadvokat som etterforsket Burisma, hvor Hunter Biden hadde et godt betalt styreverv, så presset han egentlig Ukraina til å slå ned på korrupsjon. Vi har skrevet om dette tidligere:
«Det ukrainske parlamentsmedlemmet Andriy Derkach offentliggjorde 19. mai et lydopptak der det gikk fram at den tidligere visepresidenten Joe Biden og den tidligere utenriksministeren John Kerry presset daværende president i Ukraina Petro Porosjenko til å si opp den ukrainske riksadvokaten. Dette gjorde de opplagt fordi denne riksadvokaten drev undersøkelser av korrupsjon og andre økonomiske forbrytelser i selskapet Burisma der Biden sønn, Hunter Biden, hadde et svært lukrativt styreverv.»
Les: Hunter Bidens korrupte affærer i Ukraina
I en video på Twitter sier Jankowicz at dette egentlig dreide seg om diplomati, ikke utpressing, fordi riksadvokaten som etterforsket Burisma stod i veien for en «opprenskning» i riksadvokatens kontor:
I 2020 sa hun følgende om Hunter Bidens laptop til AP: «Vi bør se det [epostene] som et ledd i Trumps presidentkampanje.»
Senere twitret hun også nyhetsartikler som sådde tvil om laptoppens autensitet.
Skeptisk til Elon Musks kjøp av Twitter
I et intervju med NPR snakker hun om nettbasert hets, noe hun har skrevet en bok om. Den heter How to Be a Woman Online: Surviving Abuse and Harassment, and How to Fight Back. Den handler blant annet om hvordan Kamala Harris har blitt negativt omtalt på nettet. Om oppkjøpet sier hun:
«Og jeg grøsser når jeg tenker på hvis ytringsfrihetsabsolutister tok over flere plattformer, hvordan det vil bli for de marginaliserte samfunnene rundt om i verden, som allerede kjenner så mye av dette overgrepet, uforholdsmessige mengder av dette overgrepet, og retraumatiserer seg selv mens de prøver å beskytte seg mot det, du vet, rapportering, blokkering osv. Vi trenger at plattformene gjør mer, og vi trenger ærlig talt at rettssalene og våre lovgivere også gjør mer. Og i andre land som undersøker dette, vet du, har Storbritannia en nettsikkerhetslov som vurderes akkurat nå der de prøver å gjøre dette ulovlig for øyeblikket, i deres ord «forferdelig, men lovlig innholdet» som finnes på nettet og hvor folk blir trakassert.»
Reaksjoner
Desinformasjonsdirektoratet har allerede fått en røff start. I tillegg til kritikk fra høyresiden, har det fått gjennomgå i kommentarfeltene, og på sosiale medier.
AP skrev 28. april at flere titalls republikanske politikere og kommentatorer har kritisert opprettelsen av DGB. En skrev på twitter: «I stedet for å ha kontroll over våre landegrenser, har DHS bestemt seg for å kontrollere amerikaneres tale. De lager et departement for desinformasjon».
Politiker, og tidligere presidentkandidat for demokratene, Tulsi Gabbard oppfordrer «alle frihetselskende amerikanere, demokrater, republikanere og uavhengige» til å protestere.
Livestreamer og sosialist Jackson Hinkle twitret:
Tenk deg hvordan liberalere hadde reagert hvis Trump lanserte et «Desinformation Governance Board» som opererer under et av landets største rettshåndhevelsesbyråer.
Reaksjonene har ført til at sekretæren til DHS har vært på CNN og prøvd å berolige befolkningen om dagsordenen til det nye direktoratet, som av mange sammenlignes med Orwells sannhetsministerium fra boken 1984.
Uavhengig, upartisk og inkluderende om Ukraina-krigen?
Av Erik Plahte - 4. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/uavhengig-upartisk-og-inkluderende-om-ukraina-krigen/
Av Erik Plahte.
steigan.no er blitt dømt nord og ned for å ha lenka til russiske nettsted uten å opplyse at de er russiske propagandakilder. Klassekampen bruker derimot en tilsynelatende nøytral og objektiv kilde for sitt oppslag om Ukraina 22. april, senioranalytiker Oleg Ignatov fra tankesmia International Crisis Group (ICG). Blant alle internasjonale organisjoner som vi aldri har hørt om, hvorfor akkurat denne? Skal vi gjette på at Klassekampen fikk et tilbud om stoff derfra?
ICG presenterer seg som «uavhengig, upartisk, inkluderende». Den «publiserer omfattende rapporter og tidsaktuelle kommentarer for å gi innspill til beslutningsprosesser og forme den offentlige debatten om hvordan minske truslene mot fred og sikkerhet», og «har som mål å være den fremste organisasjonen for uavhengige analyser og råd om hvordan hindre, løse eller håndtere dødbringende konflikter», kan vi lese på nettsida deres.
Dette lyder jo betryggende. Men om vi ser på persongalleriet, tegner det seg et annet bilde. Blant ICGs «trustees» finner vi i tillegg til en rekke tidligere, framtredende, vestlige politikere også George Soros og sønnen Alexander Soros. George Soros er kjent og berykta spekulant og mangemilliardær og politisk aktør, ikke minst kjent for å ha finansiert og støtta roserevolusjonen i Georgia (2003) og oransjerevolusjonen i Ukraina (2004). Begge hadde til hensikt å svekke Russland. I 2014 argumenterte Soros for at Europa burde ruste opp Ukraina mot Russland. Han skrev at «EUs medlemmer er i krig», og at «alle tilgjengelige ressurser må settes inn på krigsanstrengelser, også hvis det fører til underskudd på statsbudsjettene». Han var helt klar på at dette er en krig mellom Vesten og Russland, ikke mellom Ukraina og Russland slik mediene nå kappes om å framstille den.
ICG ser kanskje ikke like uavhengig og upartisk ut lenger. Bedre blir det ikke om vi ser på hvem som finansierer dem. George Soros sørga for en startkapital på 200 000 USD i 1994 og har siden vært en generøs bidragsyter. I 2020–21 bidro Open Society Foundations (OSF) med 3,7 mill USD av totale donasjoner på 13,7 mill USD. OSF er grunnlagt av George Soros og leda av han selv og sønnen Alexander. Charles Koch Institute, grunnlagt av den erkekonservative mangemilliardæren Charles Koch, trådte til med 2,4 mill USD. Tilsammen bidro altså disse to «uavhengige, upartiske og inkluderende» milliardærene med 43 % av donasjonene til ICG.